Plassen, Anne
Husmannskona Anne Nilsdotter Plassen kunne vore fødd på plassen Sveltihel i Gudbrandsdalen kring 1815. Foreldra var husmannsfolk. Som småjente tok ho tidleg del i arbeidet på plassen, fyrst med pass av sysken, sidan med husarbeid som ho på det viset vart opplært i. Frå 11-årsalderen arbeidde ho på garden heile sommaren og fekk for dette mat og eit par sko. Vår og haust gjette ho for garden. Arbeidet på garden og mangel på klede gjorde at skulegangen vart stutt, ho lærte aldri å lesa eller skriva.
Ho vart konfirmert i 1831 og byrja same året å arbeida som tenestejente på ein gard der i bygda. I årsløn fekk ho to par sko, tre par sokkar, to skjorter, eit par vottar og klede til ein stakk. Dette var den vanlege tenestejenteløna, men nokre stader fekk tenestejentene ull og lerret og måtte laga skjorter, sokkar og vottar sjølve. Tenestegutane fekk alt ferdig. Då Anne vart vaksen, fekk ho og litt pengar i løn.
Arbeidsdagen hennar var hard og lang. Klokka seks byrja ho med fjøsstell og mjølking, så var det husarbeid og evt. utearbeid til kveldsstellet i fjøset skulle gjerast. Deretter strikka, spann eller karda ho fram til sengetid klokka ti. Neste morgon var det opp att klokka seks.
Soveplassen var på ein hjell i fjøset (eit trev oppe under taket over fjøsrommet). Tenestejenter og -gutar sov på kvar sin hjell. Det var nokså vanleg med nattefriing i dei dagane, og mange av jentene vart med barn, sjølv om det ikkje var regelen at ein 1åg saman sjølv om ein sov i same seng ei natt. Ofte var bondesønene frampå og prøvde seg. Det kunne ikkje kallast friing, for ekteskap mellom husmannsborn og gardmannsborn kom ikkje på tale der i bygda, til det var klasseskilnaden for stor.
Mange tenestejenter var einslege mødrer heile livet, men elles var det ikkje uvanleg at eit par kunne ha både ein og to ungar før dei gifte seg og sette bu. På den tida Anne vart fødd var det store barnekull her i landet, og då ho kom i uetableringsalderen”, i 1840-åra, vart det stor konkurranse om husmannsplassane. Ein god del bønder nytta sjansen til å gjera vilkåra hardare for husmannsfolka, for det vart trass alt rekna for betre å ha ein plass med jord enn å bu som innerst eller bygselhusmann (sjå art. Husmannsvesen).,
Anne hadde fått ein unge med Lars før far hans døydde. Dei fekk då ta over Plassen, der Lars var oppvaksen, og kunne gifta seg. Ungen hadde i mellomtida vore hjå foreldra hennar. Anne og Lars hadde lagt seg opp litt pengar og klede, men ikkje nok. Ku og sauer fekk dei låna hjå bonden, likeeins såkorn og omn. For dette måtte dei vinterfare fem sauer med lam.
Anne hadde etter husmannskontrakten mellom Lars og bonden plikt til å møta på garden når det vart sendt bod etter henne. Arbeidet ho vart sett til var flatbrødbaking, hjelp i slaktetida, husvask før dei store høgtidene, rydding av eng og jorder om våren og klesvask. Klesvasken om vinteren var den hardaste. Etter at kleda var vaska i varmt vatn i eldhuset, vart dei køyrde ned til elva der husmannskonene stod på kne på isen i fleire timar og skola klede i isvatnet.
I onnene skulle både ho og ungane vere med. Dei fekk alle kosten på garden, det kom vel med i ein trong husmannsøkonomi. Men elles var onnene den tida då dei skulle leggja grunnlaget for si eiga avling, det vart mykje slit utover kvelden og natta etter at arbeidet på garden var ferdig. Seinhaustes, etter at linet var hausta og turka, hadde Anne plikt til å vere med i linarbeidet ei veke. På sitt vis var dette triveleg arbeid, alle husmannskonene sat saman og praten gjekk livleg. Etter kontrakten var ho dg pliktig å spinna for garden for litt under vanleg spinneløn. Elles var dagløna hennar om sommaren tre firedelar av det husmannen fekk, om vinteren den samme som han hadde.
Heime på plassen var det meir enn nok å gjera: barnestell, krøterstell, matlaging, vasking, ullarbeid, tilverking og vedlikehald av klede. Borna kom nokså tett, Anne fekk åtte, men berre fem av dei voks opp. Mange barnefødslar, samanhangande amming i fleire år, lite mat og hardt arbeid gjorde henne tidleg sliten.
Det var ein stadig kamp mot bonden i desse åra medan borna var små, han måtte til slutt finne seg i at ho av og til kom seint på pliktdagane, stundom kom ho ikkje i det heile. Men presset var der heile tida. Når ho ikkje såg seg råd til å fara, visste ho at det vanka kjefting og spitord. Når ho var på garden, visste ho at det låg eit lite barn heime utan anna tilsyn enn dei andre ungane som tidleg hadde lært å sjå etter småsyskena sine.
Nokre dagar kom ungane berande med brystbarnet så ho kunne gje det mjølk, andre dagar måtte ho spranga heim i dugurdskvilda for å sjå til borna. Etter som dei eldste vart så store at dei kunne gjera nytte for seg, hende det at dei gjekk til gards og gjordeplikt(”gjekkhuskjerring”) for mora. I onnene når ungane dg arbeidde på garden, låg minsteungen inntulla i kanten av åkeren.
Krøterstellet var ikkje så altfor mykje arbeid, dei hadde berre ei ku og tre-fire sauer, men vatn og fôr skulle berast og mjølkinga kunne vere tung nok. Verst var det på pliktdagane. Før ho skulle vere på garden klokka åtte, skulle dyra fôrast kua mjølka og evt. sleppast ut i hamnehagen, ungane skulle gjerast i stand til dei.
Det vart mange magre måltid på Plassen. Anne hadde hushaldsansvaret og kjempa ein vonlause kamp mot svolten. Utpå vårparten måtte ho oftast på bygda og tigga, og husbondsfolka gav alltid noko, så lenge husmannen skikka seg vel. Nokre gonger fekk dei kjøpt korn på borg hjå bonden, og gjelda voks.
Det er ikkje lett å sela kor lang arbeidsdagen Anne var, men mange kveldar sovna ho med arbeidet ifanget, og nokre sa at arbeidsdagen kunne vere atten timar.
I 1865 døydde Anne, 55 år gammal. Lars gifte seg opp att året etter, for kjerring måtte der vera skulle ein klara seg på ein husmannsplass.
A. S.

Litteratur: S. Skappel: Husmandsvæsenet i Norge Christiania 1922. I. Semmingsen (red.): Husmanns minner, Oslo 1960. E. Sundt: Renlighedsstellet i, Norge, Oslo 1978. E. Sundt: Sædelighedstilstandert i Norge, Oslo 1968. E. Hovdhaugen: Husmannstida, Oslo 1975.

Plekhanov, Georgij Valentinovitsj
Plekhanov (1856-1918), russisk sosialist. Georgij Valentinovitsj Plekhanov kan sies å ha innført marxismen i Russland, men i striden mellom da ulike marxistiske fraksjonene tilhørte han den tapende parten, mensjevikene. Som marxistisk teoretiker var han lærd og skarpsindig, med et anstrøk. av dogmatisk holdning som gjør at hans verker er lite lest i dag.
Fram til 1878 tilhørte Plekhanov den populistiske bevegelsen i Russland, som ville bygge revolusjonen i Russland på bøndene og landsbykommunen. Han kom etter hvert til å mene at populistene undervurderte arbeiderklassens betydning, og etter å ha dratt i eksil til Sveits grunnla han i 1883 gruppen ”Arbeidets frigjøringa som er den første russiske marxistiske bevegelsen. Plekhanov oversatte Marx og Engels til russisk og skrev en rekke verker om den historiske materialismen og dens filosfiske grunnlag. I den Andre Internasjonale vet selvskreven talsmann for de russiske marxistene. Han var medlem av Internasjonalens Bureau.
Hansteoretiske hovedsynspunkt var at sosialismen bare kunne innføres i Russland etter at kapitalismen hadde utviklet seg langt videre enn tilfellet var i slutten av det forrige århundret. Han gikk derfor inn for allianser med borgerskapet og frarådet allianser med bøndene. Dette var ett av de punktene der hans syn avvek fra Lenins. Plekhanov og Lenin skilte lag etter den andre kongressen av det russiske sosialdemokratiske partiet i 1903, der Plekhanov under selve kongressen stilte seg på Lenins og flertallets side i debatten om partiets organisasjon, men etter kongressen stilte seg solidarisk med mindretallet (mensjevikene). Han vendte tilbake til Russland etter Februarrevolusjonen i 1917 og mente at denne innledet en lang periode med borgerlig demokrati som kunne utvikle kapitalismen i Russland. Han fordømte derfor Oktoberrevolusjonen, som han karakteriserte som et ”blanquistisk statskupp”.
Plekhanovs grunnfeil, som gir ham en plass i marxismens historie, var å tro at arbeiderklassen i tilbakeliggende land måtte hjelpe kapitalistene til makten for bedre å kunne utvikle sosialismen. Denne tanken er dobbelt umulig, både fordi kapitalistene neppe vil ta imot hjelp på slike premisser, og fordi arbeidernes klassebevissthet og kampvilje ikke lar seg skru av og på etter slike teoretiske planer. Bare alternativet den permanente revolusjon var politisk mulig.
J. E.


Pleym, Anna
Pleym (1869-1957). Anna Pleym (født Iversen) vokste opp på Sagene i Oslo. 16 år gammel begynte hun første gang som veverske ved Nydalen fabrikker. Etter noen år der giftet hun seg og fikk tre barn. I I898 satt hun igjen som enke med tre uforsørgete barn. Hun fortsatte da som veverske ved Hjula veveri.
Anna Pleym fikk tidlig interesse for det politiske og faglige arbeidet i arbeiderbevegelsen, og i 1906 var hun med på å stifte Hjula kvinnelige fagforening. Hun var selv formann der til 1910. Hun var også aktivt med i Arbeiderpartiets Kvindeforbund gjennom sitt medlemskap i Sagene arbeiderkvinneforening og som styremedlem i Kvindeforbundet. Fra 1908-16 satt hun også i Norsk arbeidsmannsforbunds forretningsutvalg, på samme tid som hun var med i styret for Kvindernes kontor som ble opprettet 11909. 11910 ble hun medlem av fabrikktilsynet. Hun skulle passe på at ikke barn ble satt ulovlig i arbeid og holde tilsyn med de hygieniske forholdene på fabrikkene rundt om i landet.
Fra 1913 til 1931 satt Anna Pleym som medlem i Oslo Bystyre, vekselvis som varakvinne og representant. Som bystyremedlem var det særlig saker som morstrygd, skole og daghjem som opptok henne. Hun var også med i fattigstyret. I Arbeidstilsynet var hun medlem i 36 år - inntil 1936. Etter 25 års arbeidsinnsats der fikk hun borgerdådsmedaljen. Hun var også æresmedlem av Torshov Arbeidersamfunn og mottok som 70-åring kongens fortjenestemedalje i gull.
K. F.

Litteratur: Arbeiderkvinnen nr. 5, 1954. Fri fagbevegelse nr. S, 1952. T. Thorleifsen og S. Sydvesten: Kvinner i strid, Oslo 1946.

Plog
Plog er et redskap for å vende jorda. Det blir trukket av et trekkdyr (okse, hest, esel) eller av traktor. Hensikten med å pløye, er at man får opp i dagen dypereliggende jordlag, og ugraset blir kvalt. I våtrissystemet (se art. Landbruksteknologi) blir plogen brukt til å jevne overflaten på åkeren. Før dreneringens tid ble plogen brukt til å skape avløp for overflatevann i åkrene i Europas leirjordsdistrikter.
Av ploger finnes mange slag, alt etter hvilken bruk man gjør av den, og hvilket teknologisk nivå samfunnet befinner seg på. Generelt er plogene mer avanserte jo viktigere det er for bøndene å holde en nøye kontroll med de naturlige prosessene på åkeren. I europeisk landbrukshistorie fra ca. år 1000 til i dag kan man utheve tre hovedformer. Det er hjulplogen, Smalls plog fra ca. 1800, og traktorplogen fra ca. 1920. Hjulplogen hadde to hjul montert foran selve plogskjæret. Det var en tung plog som kunne trenge opptil åtte oksers trekk kraft. Smalls plog ble utviklet for å kunne bryte den tunge vollen som man fikk i og med engvekselbruket(se art . Landbruksteknologi). Den hadde støpt veltefjel og kortere skjær enn hjulplogen. Traktorplogen liknet på Smalls plog i utforming, men med traktoren kunne flere ploger trekkes samtidlig, og hver plog kunne skjære dypere.
Plogen kan også gjøre skade. Ved at den vender jorda, ødelegges også jordas fine nett av røtter, som holder den sammen. Erosjon kan være en følge. Og ved at man utvikler mer dyperegående ploger, utsetter og vanskeliggjør man innføringen av et jordbrukssystem tilpasset naturens kretsløp.
Ø. S.

Litteratur: A. Eskeråd: Jordbruk under femtusen år. Redskapen och maskinerna, Borås 1973.

Pluralisme
I moderne språk står ”plural” vesentlig for ”mer enn fin” (latin pluss: mer). Innen ulike områder får ”pluralisme” ulike betydninger, alt etter områdets egenart. Motsetningene kalles ”monisme” (av gresk monos: alene, eneste) og ”dualisme” (av latin duo: to).
I politisk teori er det vanlig å omtale den dominerende oppfatning av statens funksjon i USA som pluralistisk. Staten sørger kun for et forum hvor mange forskjellige interessesentra kan bekjempe hverandre. Staten ledes ikke ut fra noen enhetlig prinsipp eller én interesse, men vil til enhver tid domineres av de maktgrupperinger som har overtaket.
I vitenskapsteori, som omhandler samfunnsvitenskapene, har ”pluralisme” bl.a. vært slagord i kampen mot 8n-faktor-teorier om historisk utvikling. For eksempel at det som egentlig, dypest sett, innerst inne eller helt avgjørende driver historien frem, er klassekamp (eller produksjonsforhold eller rasemotsetninger).
I oppfatningen av naturvitenskap står ordet ”pluralisme” gjerne for fremhevingen av at ingen samling av iakttakelsen kan utpeke én teori som den riktige teorien om eller forklaring av iakttakelsene. Ordet brukes også om den tesen at det ikke kan finnes noen bestemt vitenskapelig livs- eller verdensanskuelse, men at enhver tids vitenskapelige resultater kan tilpasses flere høyst ulike verdisyn og syn på virkeligheten generelt. Pluralisme er i alle disse tilfellene rettet mot ensretting og er til støtte for opposisjonen mot å la det til enhver tid dominerende bli sett på som det eneste mulige.
I dag fortolkes vitenskapen på ulike måter i kapitalistiske land. I sosialistiske land blir den tilpasset ulike former av dialektisk materialisme.
I kampen mot antivitenskapelige retninger i 20og 30-årene søkte de austromarxistiske logiske empiristene å utforme en vitenskapelig verdensanskuelse. De kom imidlertid ikke lenger enn til programmet om et felles vitenskapelig språk som kunne gi vitenskapene en viss enhet (”Einheitswissenschaft”, og avskjære muligheten for antivitenskapelig ”idealistisk og materialistisk metafysikk”.
A. N.


Polanyi, Karl
Polanyi (1886-), født i Ungarn, en av de store inspiratorene i moderne antropologi, men interessene hans spredte seg også til sosialøkonomi og historie, særlig antikkens Hellas og framveksten av de moderne industrisamfunnene.
Karl Polanyi tok utgangspunkt i kritikken av det kapitalistiske systemet, som han kalte markedssystemet. For ham var markedssystemet noe helt nytt i verdenshistorien. Karakteristisk for dette systemet var at det hadde gjort menneskene om til arbeidskraft og naturen om til naturressurser, dermed hadde mennesker og natur blitt til varer på et marked. Menneskets mangesidige forbindelser til andre mennesker og deres forhold til naturen var brutt over. Økonomien var skilt ut som et eget område som fulgte sine egne lover, uavhengig av samfunnet for øvrig.
For Polanyi var markedssystemet en integrasjonsform, en måte å organisere produksjon og fordeling på. Han understrekte gang på gang at dette ikke er den eneste integrasjonsformen som finnes, og at man gjør en stor feil ved å bruke markedssystemets teorier for å forstå tidligere samfunn eller mer primitive samfunn. For slike samfunn måtte man utarbeide andre teorier.
For primitive samfunn skiller Polanyi mellom tre integrasjonsformer. Det er for det første autarki eller selvforsyning, et begrep som er lite utarbeidet av Polanyi. Viktigere er gjensidighetsprinsippet som går ut på at man fordeler varer gjennom gjensidige gaver mellom slekt eller venner. Dette integrasjonsprinsippet kan ha mange varianter, f.eks. kan det være at bare medlemmer på samme rangstige i et samfunn kan gi hverandre gaver, eller det kan også være at man ikke ventet gjengave fra den personen man ga sin gave til, men fra en annen. Gavegivingen var altså en del av det sosiale systemet, og den hadde like mye til hensikt å bekrefte vennskap og aktelse som å skaffe varer. Gjensidighetsprinsippet kan bare fungere i de aller mest primitive samfunn.
Et integrasjonsprinsipp for mer utviklete samfunn er redistribusjonsprinsippet. I dette systemet overlater produsentene produksjonen sin til et religiøst eller politisk senter. Dette sentret beholder så sin del og fordeler resten til samfunnsmedlemmene etter regler som er karakteristiske for hvert samfunn. Under denne rubrikken plasserer Polanyi så vel flere av oldtidas riker som dagens Sovjetunionen og vestlige velferdssamfunn. Den uhemmete liberalismen som han kritiserte så sterkt, mente han ville gli mer og mer over i et redistribusjonssamfunn.
I motsetning til Marx legger Polanyi vekten på hvordan et samfunns produksjonsresultat blir fordelt mellom samfunnsmedlemmene, ikke hvordan dette resultatet er framkommet, med hvilke produktivkrefter de er framskaffet og under hvilke eiendomsforhold. Når man tar fatt i fordelingen, framstår samfunn fra ulike epoker som grunnleggende like (f.eks. antikkens Egypt og dagens Sovjetunion). Derved blir det også umulig for Polanyi å vise noen historisk utvikling, dvs. å vise hvordan samfunn oppstår og forgår. Til dette formålet ga Marx et langt bedre utgangspunkt.
Ingen av Karl Polanyis arbeider er til nå (1979) oversatt til norsk. Viktige verker er: ”The great transformation” (Den store omformingen), ”Trade and markets in the early empires” (Handel og markeder i de tidlige rikene), ”Dahomey and the slave trade” (Dahomey og slavehandelen).
Ø. S.


Polen
Hovedstad: Warszawa
Sjølstendighet: 1918 (Russland, Tyskland, Østerrike)
Politisk system: Folkedemokrati
Største språkgruppe: Polsk, 87,5 % Flateinnhold: 312 677 km²
Folkemengde i 1973: 33-361 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 0,9 % Jordbruksareal pr. Innbygger: 6,0 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. Innb. 1973: 2 090 $
Årlig vekst i NP pr. Innb. 1970-74: 9,3 %
Sysselsatte i primærnæring: 34,6 %
Sysselsatte i industri: 37,3 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 28,1 %
Yrkesaktivitet: 74,2 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 45,9
Eksportensidighet: Kull, 12,8 %
Viktigste handelspartner 1974: sosialistiske land: 47,6 %
Energibruk pr. Innbygger: Høy, 4 596 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 26,6 %
Lese- og skrivekyndighet: 98 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 226
Spedbarnsdødelighet: 2,58 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 49,3
Sjølmordsrate (Drepte pr 100 000 innb.): 11,7
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 4,6
Militærutgifter pr. Innb., 1973: 109,44 $
Tilslutning til militærallianse: Warszawa-pakten

Den opprinnelige polske staten ble grunnlagt av Boleslav i (992-1025), men var stadig utsatt for splittelser. Under den store nordiske krigen (1700-1721) var Polen lenge krigsskueplass. Russisk og prøyssisk innblanding ble vanlig, og i 1768 brøt det ut borgerkrig. Gjennom delinger i 1772 og 1793 la Russland, Preussen og Østerrike beslag på store deler av landet. I 1795 ble Polen delt for tredje gang og utslettet som stat. To år senere vedtok delingsmaktene Preussen, Østerrike og Russland at de ikke skulle anvende titler eller navn som minnet om det fordums stolte polske riket. Delingen skapte det ”polske spørsmålet” i moderne europeisk historie. Det satte spor som ennå ikke er forsvunnet i polsk tradisjon, sinnelag, kultur og nasjonale utvikling.

Resultat av delingen
I et land uten egne nasjonale institusjoner fikk kunst og kultur en helt spesiell betydning. Språket, litteraturen og musikken ble sammenbindende elementer og var viktige også rent politisk sett. Hovedstrømningen i den rike polske romantiske litteraturen (Adam Mickiewicz og Juliusz Slowacki) lå på ”Wergelandslinjen” med et dypt radikalt politisk og nasjonalt engasjement. Kravet om at litteratur og kultur skal spille en politisk rolle har hatt gyldighet fram til våre dager. Diktere og intellektuelle har vært viktige kritiske samfunnsfigurer også i etterkrigstiden.
Delingen fikk en sentral betydning for utviklingen av det polske klassesamfunnet. Frihetskjemperne var delt i en aristokratisk og en demokratisk fløy. Den patriotiske småadelen var fortsatt en viktig samfunnsklasse etter at føydalismen var på tilbaketog i Vest-Europa. Den nye intelligentsiaen sprang for en stor del ut av en forarmet småadel som hadde mistet sine eiendommer enten av politiske eller økonomiske grunner. Samtidig blomstret de gamle rike aristokratiske landadelsfamiliene som Radziwill, Potocki og Lubomirski. De hadde enorme områder særlig i de østlige delene av Polen, som siden 1945 har tilhørt Sovjetunionen. I første halvdel av det nittende århundret skjedde det likevel en kapitalistisk utvikling i visse deler av landet. Men de industrielle lederne var ofte av tysk eller jødisk avstamning.
Etter den mislykte oppstanden i russisk Polen i 1863, vokste det fram en positivistisk strømning som kritiserte den romantiske tradisjonen. Man må gjøre et positivt arbeid her og nå, var parolen. Politisk var positivistene fremskrittsvennlige liberale, som den store realistiske forfatteren Boleslaw Prus. I denne perioden oppsto de første tilløpene til en moderne arbeiderbevegelse, f.eks. gruppen ”Det store proletariatet” i Warszawa midt i 1880-årene. Men det varte ikke lenge før de nasjonale spørsmålene skapte splittelse. Arbeiderbevegelsen ble kløyvd i polske, tyske og jødiske grupper.
Før århundreskiftet ble de polske sosialistene delt i en mer moderat nasjonalbevisst fløy, som den senere diktatoren Josef Pilsudski tilhørte, og en radikal marxistisk og overnasjonal fløy med Rosa Luxemburg som den mest kjente skikkelsen. Revolusjonen i 1905 ble en viktig begivenhet som førte til en radikalisering, men Luxemburgfløyen Det sosialdemokratiske partiet i Polen og Litauen ble likevel et mindretall i arbeiderbevegelsen, som også ble sterkt preget av den nasjonale kampen. Rosa Luxemburg og hennes medarbeidere ønsket ingen nasjonal polsk samling, men en revolusjon der alle folkegrupper i det russiske riket skulle delta. Denne "luxemburgismen" preget også det nye polske kommunistpartiet i de første årene etter verdenskrigen og er et spørsmål som har vært utnyttet i propagandistisk øyemed helt fram til våre dager.
I begynnelsen av århundret vokste det borgerlige massepartiet Nasjonaldemokratene fram med Roman Dwoski som den dominerende førerskikkelsen. Partiet orienterte seg politisk mot et kompromiss med det tsaristiske Russland, og det ble støttet av mektige deler av det kirkelige hierarkiet, som også hadde betydelig politisk makt i det delte Polen. Partiet hadde en klar front mot den unge arbeiderbevegelsen og utviklet etter hvert en nasjonalistisk og antisemittisk ideologi, som til dels pekte fram mot mellomkrigstidens sterke nasjonalfascistiske strømninger i Polen.
Første verdenskrigs utbrudd gjorde igjen det polske spørsmålet aktuelt. Russland og Vestmaktene på den ene siden og sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn) på den andre prøvde å utnytte den polske nasjonalfølelsen for å oppnå sine politiske og militære mål. I krigens første fase opprettet marskalk Pilsudski en polsk legion som sloss på østerriksk side med Kraków som base, men senere kom legionærene i strid med sentralmaktene, og Pilsudski ble internert i Tyskland under krigens siste fase. Roman Dwoski flyktet til Vestmaktene, der han arbeidet hardt for at disse skulle gå med på gjenopprettelsen av en ny polsk stat dersom de vant krigen.
Store deler av Polen ble krigsskueplass. Sentralmaktene okkuperte Warszawa og utropte en polsk stat som aldri fikk noen reell eksistens. Krigsskadene var store og nøden bredte seg etter som krigen trakk ut. Som ellers i Sentral- og Øst-Europa virket krigens nød og sosiale elendighet radikaliserende på massene, men i Polen fortsatte striden mellom dem som så den nasjonale uavhengigheten som det viktigste og dem som hadde den sosiale revolusjonen som sitt hovedmål.

Ny polsk stat
I og med våpenstillstanden var den nye polske staten et faktum. Marskalk Pilsudski vendte tilbake til Warszawa i triumf og ble en hovedskikkelse i det nye Polen. Han måtte i første omgang gjøre et kompromiss med tilhengerne av en sosial revolusjon og godtok at den første regjeringen ble sosialistisk dominert. Arbeider- og soldatråd hadde en stor del av den fysiske makten i de første månedene etter krigens slutt. Men snart ble de radikale kreftene tvunget tilbake. Vestmaktene trengte Polen som et bolverk mot Sovjetunionen. Man spilte på de tradisjonelle patriotiske, antirussiske stemningene, og alt 3 1919 var det nye Polen en borgerlig, sterkt nasjonalt preget republikk. Polen kom i krig med Sovjetunionen, men det borgerlige Polen ble reddet ved fransk hjelp.
Ved fredsslutningen fikk Polen store landområder i øst, der flertallet er av ukrainsk og hviterussisk avstamning. I vest kom store tysktalende grupper inn under Polen. Konflikten med de nasjonale minoritetene og en jødisk befolkning på nesten ti prosent av hele folket spilte en stor rolle i mellomkrigstiden.
I 1921 fikk den nye staten en liberal parlamentarisk forfatning, men kampen mellom de ulike politiske gruppene ble hard, og det ble ingen stabil regjering før Pilsudski gjennomførte sitt statskupp i 1926. De prorussiske kommunistene ble hele tiden forfulgt som et antinasjonalt parti, og den radikale venstrefløyen fortsatte å være splittet og relativt svak fram til andre verdenskrig. Det polske kommunistpartiet var lenge relativt uavhengig av Moskva, noe som vakte Stalins vrede. Som det eneste partiet ble det oppløst av Komintern i 1938. De lederne som var flyktet til Sovjetunionen, ble drept eller deportert.
Etter Pilsudskis død i 1935 fikk regimet 3 Warszawa et mer og mer halvfascistisk preg. Utenrikspolitisk ga det seg uttrykk ved at Polen benyttet Münchenforliket til å ta Teschen-området fra Tsjekkoslovakia. En periode prøvde Warszawa å finne et kompromiss med Hitler-Tyskland, men etter Tsjekkoslovakias fall ble det fort klart at Polen sto øverst på listen over Hitlers angrepsmål. Berlin ønsket Gdansk (Danzig), som i mellomkrigstiden var en fristat under folkeforbundets kontroll og en. korridor til Øst-Preussen. Styret støttet seg til Vestmaktene, men ønsket ingen kontakt med Moskva, som sluttet en ikkeangrepspakt med Hitler en uke før krigen brøt ut.
Ved krigsutbruddet 1 september 1939 var de gamle, dype indre skillene glemt. Polakkene sloss tappert. Armeen var sterk, men fullstendig foreldet. Sosialt og økonomisk sto Polen også svakt ved krigsutbruddet. Landet hadde ikke kommet over verdenskrisen, og tross visse forsøk med industrialisering og planøkonomi (anlegget av havnebyen Gdynia og det sentralpolske industriområdet) var Polen ved krigsutbruddet fortsatt et tilbakeliggende jordbruksland.
Andre verdenskrig ble den største katastrofen i polsk historie. Den krevde seks millioner dødsofre, av dem halvparten av jødisk avstamning. Warszawa ble totalt ødelagt etter en tragisk oppstand i 1944. I samarbeid med London-regjeringen oppsto det en imponerende motstandsbevegelse under borgerlig ledelse med Nasjonalarmeen som militært organ. I disse årene, da polakkene daglig svevde i livsfare, lyktes det å bygge en illegal motstat med skoler, universiteter og til og med et blomstrende illegalt kulturliv. Endel av prisen var en legal demoralisering. Man satset på svartebørs og økonomisk sabotasje, noe som fikk uheldige virkninger for etterkrigstidens samfunnsmoral.
Fra 1942 oppsto det en kommunistisk motstandsbevegelse. Dens trumfkort var russernes støtte. Inntrykkene fra den harde stalinistiske okkupasjonen av Øst-Polen (1939-41) var ikke glemt, og kommunistene ble et lite mindretall i et folk som fortsatt så med den dypeste skepsis på naboen i øst.
Men Warszawa-oppstandens forsøk på å befri hovedstaden før den røde armeen rykket inn, endte med nederlag, også fordi russerne ikke ga hjelp. En viktig del av den unge ikke-kommunistiske eliten døde, og det reelle maktgrunnlaget gled over til den venstreorienterte Lublin-regjeringen som ble opprettet 22 juli 1944. Tross russiske overgrep, særlig mot aktivister i Nasjonalarmeen, ga Lublin-regjeringens folkefrontpolitikk resultater. Under ledelse av Wladislaw Gomulka og den senere polske lederen i den stalinistiske perioden (1948-55), Boleslaw Bierat, førte regjeringen iden første perioden en relativt åpen politikk og oppnådde en stadig bredere støtte. Storindustrien ble nasjonalisert, men ellers gikk en inntil 1948 inn foren blandingsøkonomi med gjenreisning og integrasjon av de store vestområdene, som polakkene tok over i 1945, som viktigste mål.

Stalinisme og "vårbrudd"
Hele Polen ble flyttet mot vest og fikk for første gang en nasjonalt ensartet befolkning. Under Wladislaw Gomulkas ledelse oppnådde kommunistene i årene fram til 1948 et maktmonopol ved at borgerlige og sosialdemokratiske krefter ble sjaltet ut. Men Gomulkas politikk var nasjonalkommunistisk. Den appellerte til polsk patriotisme og søkte støtte hos bøndene og intelligentsiaen. Denne linjen ble urealistisk etter bruddet mellom Tito og Kominform. Høsten 1948 ble Gomulka satt ut av spillet, og de Moskva-tro stalinistene Boleslaw Bierut (partileder), Hilary Minc (økonom) og Jakub Berman (sikkerhetssjef og ideolog) regjerte fram til 1956.
Styret ble hardt, men lyktes i å unngå skueprosesser og dødsdommer. Under sjuårsplanen 1949-55 ble det bygd en ny storindustri. Oppbyggingen var lite rasjonell og kostet store offer, men brøt med Polens klassiske økonomiske struktur som tilbakeliggende agrarland. Tross enorme feil ble grunnlaget for det moderne Polen lagt disse årene. Men samtidig ble arven fra denne fortiden en viktig årsak til de vanskelighetene Polen måtte gå gjennom i årene etter stalintiden.
Det nye regimet utfordret bøndene gjennom kollektiviseringen og gjennom å prøve å kontrollere den sterke katolske kirken, som ikke bare var en religiøs, men en nasjonal institusjon med dype røtter i folket fra ufrihetstiden. Midt i 50-årene, da trykket lettet noe etter Stalins død, ble presset nedenfra sterkere. Det ble forsterket ved at de økonomiske problemene vokste. Den voldsomme, til dels irrasjonelle veksten på forbrukernes bekostning kunne ikke fortsette. Situasjonen var alt eksplosiv da avsløringene fra den 20. kongressen i Moskva førte til at det politiske grunnlaget sviktet. Dessuten hadde det utviklet seg nye konflikter innen partiledelsen, som også fikk virkninger i årene som kom.
Mens den offentlige debatten stadig ble friere og det oppsto et vårbrudd i kunst og kultur, vokste misnøyen blant arbeiderne. Dette ble utløst i streiker og uroligheter i Poznan i juli 1956. Urolighetene ble først slått ned, men Poznan viste nødvendigheten av en ny kurs. Etter harde indre kamper slo dette gjennom på partiets 8. plenum i oktober 1956. Med ”våren i oktober” kom Wladislaw Gomulka og hans nærmeste medarbeidere igjen til makten. De klarte å overbevise russerne, som sto klar til å gripe inn, om at det ikke fantes noe alternativ.
Kollektiviseringen opphørte, kirkens leder, kardinal Stefan Wyszynski, ble satt på frifot og støttet Gomulka foran valgene. Det ble opprettet arbeiderråd, lønningene ble satt opp, og det ble mer å kjøpe i butikkene. Intelligentsiaen ble oppmuntret gjennom en, i første omgang, liberal kulturpolitikk som gjorde Polen til det åndelig frieste landet i Øst-Europa og ga en ny blomstring i humanistisk vitenskap, film, teater, litteratur og bildekunst. Den verdensberømte økonomen Oskar Lange begynte å arbeide med reformer som ga et teoretisk grunnlag for senere forsøk på økonomisk nyorientering i de østeuropeiske landene.
Men det viste seg snart at Gomulka ikke var noen liberaler. Han søkte samarbeid med deler av det gamle maktapparatet og opprettet et nytt maktmonopol der det ikke var plass for radikale reformatorer. Arbeiderrådene kom under kontroll, sensuren ble gjeninnført, og etter 1959 fikk man igjen en sentralistisk ledelse av økonomien. De økonomiske reformene ble ikke gitt noen egentlig sjanse før etter Gomulkas fall i 1970. Tross økende stagnasjon og nye Indre konflikter, som etter hvert førte til maktkamp innen partiet, beholdt regimet etter østeuropeiske begreper et forholdsvis liberalt preg. Grensene mot vest var temmelig åpne, og kulturlivet fikk fortsatt utfolde seg temmelig fritt, selv om det ble satt grenser for den samfunnskritiske litteraturen og debatten. Sikkerhetsorganenes makt økte, men man tydde sjelden til vold. Bøndene fikk beholde sin jord og kirken sin makt på tross av stadige konflikter med regimet.

Ny stagnasjon og nytt styre
Et slagord i 60-årene var ”den lille stabiliseringen”, men snart begynte flere og flere å snakke om stagnasjon. Næringslivet led under byråkratiet, levestandarden steg langsomt, varetilbudet var utilstrekkelig, og svartebørs og alle slags transaksjoner på siden av loven var utbredt. Demoraliseringen, med dens røtter i krig og ufredstid, var og ble et stort samfunnsproblem. Produktiviteten fortsatte å være lav, selv om moderniseringen av økonomien fortsatte i annen halvdel av 60-årene.
En gruppe i partiet, under sikkerhetssjefen, general Mieczylslaw Moczars ledelse, prøvde å spille på nasjonalistiske og til dels antisemittiske strenger. Man utnyttet det faktum at en rekke av kommunistpartiets ledere både før krigen og i stalintiden var av jødisk avstamning, og Moczar prøvde å få støtte i patriotisk borgerlige kretser som identifiserte seg med det ikke-kommunistiske flertallet fra krigens motstandsbevegelse. Konflikten førte til et tragisk klimaks i første halvdel av 1968, da de fleste av Polens 30 000 jøder forlot landet, etter en såkalt antisionistisk utrenskning i statsapparatet. Begivenhetene i 1968 ble også et høydepunkt i konflikten mellom styret og den intellektuelle eliten som hadde utviklet seg i løpet av 60-årene. Men Moczars linje kunne ikke føre fram. I sin konsekvens måtte den i sin nasjonalisme også rette seg mot Sovjetunionen, som nå ble helt og fullt støttet av Gomulka og hans nærmeste mann, Zenon Kliszko.
I desember 1970 utløste de psykologisk uheldige prisforhøyelsene på kjøtt og andre matvarer like før jul de urolighetene som i løpet av noen dager skulle feie vekk Gomulka-styret. Edward Gierek tok over i en situasjon da Polen sto på randen av borgerkrig. Han forsøkte å åpne en dialog med arbeiderne og få dem med på en storstilet økonomisk mobilisering som skulle høyne levestandarden og modernisere den stagnerende polske økonomien. I en periode opptrådte fagforeningene mer fritt, men det ble snart klart at den nye ledelsen ikke tenkte å gjennomføre virkelige politiske reformer. Likevel ble den intellektuelle opposisjonen i første omgang passivisert gjennom mindre innrømmelser, forholdet til kirken ble bedre, bøndene fikk høyere salgspriser og ble for første gang Inkludert i trygdesystemet.
Gierek innledet en kraftig ekspansjonspolitikk med en vekst på opptil 10-12 % pr. år, mens reallønningene steg med ca. 40 % i femårsplanen 1971-75. Det ble lagt spesiell vekt på husbygging og satt i gang store nye prosjekter som kull- og oljehavnen i Gdansk og stålverket i Katowice. Bilindustrien ble styrket og mye ble satt inn på å forbedre det gammeldagse og utilstrekkelige kommunikasjonsnettet. Det ble gjort eksperimenter med økonomiske reformer som ga bedriftene større selvstyre og skapte en direkte sammenheng mellom produksjon og lønninger.
I de første 3-4 årene var framgangen overbevisende, og det nye styret kunne styrke sin basis i befolkningen på tross av at demokratiseringen ble høyst begrenset i praksis. Det viktigste resultatet var en administrasjonsreform med desentralisering til fylker og kommuner. Men mot midten av 70-årene meldte vanskelighetene seg. Konjunkturene i vest fikk uheldige virkninger for Polen, som fikk mer enn halvdelen av sin import fra vesten. Utenriksgjelden økte og man begynte å føle de stadig større rentene og avdragene i fremmed valuta. Investeringene og importen løp løpsk, og det oppsto en stadig mer følbar varemangel. Prisene på viktige matvarer ble holdt stabile av politiske grunner, noe som kostet milliardbeløp i subsidier. Etter partikongressen i desember 1975 ble det mer og mer klart at en ny krise var på vei. Den ble utløst etter en dårlig forberedt prisforhøyelse i juni 1976.
Etter spontane streiker og uroligheter ble forhøyelsene tatt tilbake, men Polen gled inn i en politisk, økonomisk og psykologisk krise som ble en sterk belastning for partiledelsen. På ny møtte styret motstand fra intelligentsiaen, kirken og store deler av arbeiderklassen. Det ble utarbeidet nye planer som skulle begrense investeringene, oppmuntre bøndene og det private håndverket, men ennå (1979) er ikke krisen overvunnet. Tross dyptgående sosiale endringer og stor økonomisk vekst er Polen fortsatt et av de minst stabile land i østblokken.
D. H.


Politiet
I de fleste stater i verden finner vi en eller annen form for organisert politivesen. I industrialiserte land har politivesenet to hovedoppgaver. På den ene siden utgjør politiet sammen med militærvesenet statens voldsapparat. Militær- og politivesenet skiller seg fra andre deler av statsapparatet ved sin rett til å benytte fysisk makt for å få gjennomført sine oppgaver. Denne retten er monopolisert og legalisert. Ingen andre instanser enn politiet kan lovlig utøve vold mot befolkningen, og i demokratier henter denne maktutøvelsen sin legitimitet fra lovenes fødselsprosess: Ingen lov blir til som ikke har flertallsstøtte i parlamentet.
På den andre siden utgjør også politiet en del av det offentlige forvaltningsapparatet. Politiet iverksetter sivile lovbestemmelser og kontrollerer at de etterleves, og de yter service overfor publikum. Som forvaltningsorgan har politiet et sivilt/byråkratisk preg, og atskiller seg lite fra andre deler av den offentlige administrasjonen.
Disse to funksjonene utøver politiet parallelt. Som ordensmakt blir politiet - både i kapitalistiske og sosialistiske land -brukt til å rydde til side organisert fysisk motstand mot gjennomføringen av offentlig politikk. Men de politisk motiverte lovbruddene opptar en forholdsvis liten del av politiets tid. Det er i første rekke den tradisjonelle kriminaliteten som fyller politiets hverdag. Mesteparten av etterforskningskapasiteten går med til å oppklare små og store tyverier, innbrudd og trafikkforseelser.
Som forvaltnings- og serviceorgan har politiet en rekke oppgaver. Trafikkpolitiet sørger for at vegtransporten ikke korker seg til, fremmedpolitiet driver kontroll med innvandring og ordenspolitiet hjelper voksne og barn med store og små problemer (”onkel politi”). Politiet tar imot hittegods, leder hjelpe- og ettersøkingsaksjoner, utsteder førerkort og ulike former for lisenser.
I vestlige kapitalistiske land er politiets virksomhet omgitt av bestemte ideologiske forestlllinger. To slike forestillinger skal trekkes fram her:
1. Politiet er et nøytralt organ. Politiet blir ofte framstelt som et apparat som forholder seg nøytralt til samfunnsmessige konflikter. Dets oppgave er å håndheve lovverket uten å ta stilling til lovenes rettmessighet. Politiet fungerer også primært reaktivt: Det er først etter at en ulovlig handling er begått at politiet griper inn. Dette skaper et inntrykk av at det er publikum selv som er årsak til at politiet aksjonerer.
2. Politiet skal beskytte fellesskapet mot uro. Innenfor rettsstaten er politiet et organ som skal beskytte alle borgere mot fare og uro. Denne idéen kommer til syne i politiinstruksens § 1: ”Politiet har til oppgave å beskytte person, eiendom og all lovlig virksomhet, og opprettholde den alminnelige orden og fred og enten alene eller sammen med andre offentlige myndigheter å verne mot alt som forstyrrer samfunnets trygghet.” Bak denne paragrafen ligger et harmoniperspektiv: Samfunnet er en enhet med felles verdier og interesser, der politiet har til oppgave å beskytte fellesskapet mot kriminelle, avvikere og andre som forsøker å bryte den alminnelige orden og fred.
Disse forestillingene om politiets nøytralitet har imidlertid visse brister. For det første er det klart at politiet har en selektiv utvelgende virkemåte. Først ved at ikke alle samfunnsskadelige handlinger blir kriminalisert i lovverket. Under lovgivningsprosessen skyves visse hensyn og argumenter til side på en måte som gjør at det endelige resultatet sjelden bryter med rådende økonomiske utviklingstendenser i samfunnet. Det lovverket politiet skal håndheve er i seg selv skjevt ved at det legger hovedvekten på vinningskriminalitet og annen mindre betydningsfull kriminalitet, økonomisk sett.
Politiet har også som håndhevingsorgan en selektiv virkemåte. Butikk- og småtyverier, trafikkforseelser, fyllekjøring, fyll og bråk på offentlig sted utgjør hovedtyngden av politiets hverdag. Disse handlingene er synlige. De utspiller seg offentlig og er registrerbare for politiet. Dessuten er de gjerne enkle å etterforske. Oppklaringen gir anseelse i offentlighet og presse, og de gir resultater som politiet kan vise til. Men disse handlingenes økonomiske konsekvenser er ofte relativt beskjedne.
Mot de mer alvorlige samfunnskadelig handlingene setter politiet inn mindre ressurser. Med økonomiske forbrytelser, skatte- og avgiftssnyteri, valutasvindel, transaksjoner på det ”grå” pengemarkedet foretar politiet lite eller ingenting. Dette har flere årsaker. For det første dreier det seg her om sakstyper som sjelden anmeldes. Økonomiske misligheter blir gjerne ordnet opp i minnelighet uten at politiet blandes inn. For det andre er sakene kompliserte og det juridiske utfallet ofte usikkert. Påtalemyndighetene vil gjerne føle seg sikre før de setter i gang en lang og omfattende etterforsking. For det tredje er det liten politisk vilje til å gi politiet den ekspertisen som er nødvendig for å få behandlet disse sakene.

Politiets organisasjon
Politiet er en etat med en dobbelt styringsstruktur. I påtale- og etterforskingsspørsmål er riksadvokaten politiets øverste instans. Administrativt og politisk er justisministeren øverste ansvarlige. I motsetning til for eksempel den svenske har den norske sentralledelsen ingen sentraloperativ politimyndighet. Denne ligger pr. I dag (1979) hos landets politimestre. Justisdepartementets funksjoner er dermed i første rekke administrative.
Direkte under Justisdepartementet sorterer seks sentrale særorgan: kriminalpolitisentralen (KRIPOS), overvåkingssentralen, utrykningspolitiet (UP), statens utlendingskontor, politiintendanturen og politiskolen. Deres oppgave er først og fremst å yte service, støtte eller assistere de lokale politikamrene.
I 1975 var Norge delt inn i 53 politidistrikter, hvert under ledelse av en politimester. Politidistriktene varierer i størrelse og politibemanning. Størst er Oslo politikammer med mer enn 1 300 ansatte, og en befolkning på nesten en halv million. Minst var i 1975 Sogn politikammer med 5 ansatte politimenn og en befolkning på ca. 40 000 Innbyggere. Under seg har politimestrene et varierende antall lensmenn i distriktene, til sammen ca. 385 for hele landet.
I 70-årene har det funnet sted omfattende forandringer av norsk politis organisasjon som v11 bli gjennomført i løpet av 80-årene:
1. Politiets sentrale ledelse er blitt omorganisert og utvidet med ca. 20 mann i løpet av perioden 1975-79.
2. De lokale politidistriktene skal, for å sikre en bedre styring med innsatsen, innordner under 5 landsdelsregioner under ledelse av en regional politimester. Regionalpolitimesteren får styringsrett over alle politimenn i sin landsdel.
3. Politiet skal rustes opp: gis mer og bedre utstyr, flere kjøretøy, bedre radioutstyr, bedre utdanning, EDB-registre o.l.
4. Lensmannsetaten skal omstruktureres og delvis nedtrappes. De mange små enhetene er urasjonelle - de bør slås sammen slik at de gir grunnlag for ”rasjonell drift”. Lensmennenes sivile, forvaltningsmessige gjøremål bør trappes ned.
Det første skrittet i regionordningen ble gjennomført ved lov høsten 1976. Med denne fikk politiet anledning til å benytte lokale politistyrker over hele landsdelen. Dette gir mulighet for å samle store styrker på ett sted, f.eks. mot demonstranter og streikende. Med denne administrative nyordningen ble politiet et mer effektivt våpen mot ”sosial uro”.

Norsk politi i et historisk perspektiv
Opprettelsen av moderne politivesen henger nært sammen med framveksten av bysamfunnene. Den første politimesteren finner vi i Trondheim i 1686. Bergen, Christiania og Kristiansand fikk egne politimestre i henholdsvis 1692, 1744 og 1767. På denne tiden fantes det i de fleste byer en egen brannvakttjeneste, borgervæpning og vekterkorps som dekket behovet for ”offentlig ro og orden”. I løpet av perioden 1850-1950 vokste politietaten stort sett i takt med befolkningstilveksten i byene. I 1859 hadde f.eks. Oslo Politi en bemanning på 89 mann, i 1950 1 193 mann. Dette gir en politidekning på 21 politimenn pr. 10 000 innbyggere 11859, og 27 politimenn pr. 10 000 i 1950.
I landdistriktene har lensmannsetaten utført politioppgavene. Lensmannen har lenge fungert som namsmann, bidragsfogd, branntakstbestyrer, auksjonarius, og har hatt en rekke andre sivile funksjoner. Inntil 1973 hadde han sine inntekter hovedsakelig fra privat virksomhet (Inkasso, auksjoner o.l.), men har nå fast lønn fra staten.
Norsk politi har lenge vært kjennetegnet ved en desentralisert og sivilpreget profil. Fram til 1936 ble utgiftene til politiet delt mellom stat og kommune. Ved den någjeldende politiloven fra 1936 ble politiet organisert som et rikspoliti under ledelse av Justisdepartementet. Samtidig overtok staten ansvaret for politiutgiftene. Men i løpet av 1960 og 70-årene har det skjedd en utvikling som peker i retning av en helt ny struktur og virkemåte for politietaten.

Sentralisering/desentralisering
Spørsmålet om et sentralisert/desentralisert politi har lenge vært et stridsemne. Historiske hendelser har vist at et sentralstyrt rikspoliti har vært et mer effektivt våpen for myndighetene mot demonstranter og streikende arbeidere enn et desentralisert lokalpoliti. Et rikspoliti med en sterk sentralledelse har også hatt lettere for å presse igjennom sine særinteresser overfor bevilgende myndigheter enn et lokalt og oppsplittet politivesen. Sentralisering av politiet har derfor vært en merkesak for høyrekreftene gjennom store deler av dette århundret. Både i 1912 og i 1934 ble ideén om en politidirektør som øverste leder for landets politistyrker fremmet, men begge gangene avvist av den politiske ledelsen.
I 1931 ble det opprettet et spesielt statspolitikorps med hele landet som virkeområde. I de mange konfliktene i arbeidslivet i 30-årene spilte denne styrken en viktig rolle. Den ble satt inn i konflikten i Randsfjordvassdraget i 1932, under melkestreiken i Porsgrunn i 1933, mot skogarbeiderne i Trysil samme år og ved flere streiker og uroligheter.
I politiloven av 1936 ble statspolitiet omdannet til et utrykningspoliti. Etter 1953 har denne styrken vært organisert som et motorisert landeveispoliti med trafikk som hovedoppgave, men benyttes også ved ulike typer uroligheter, i jakt etter rømlinger o. l.
Striden om en sentralisert politiledelse dukket opp igjen i slutten av 60-årene. I 1970 kom ”Innstilling om den sentrale politiadministrasjon” fra det såkalte Aulte-utvalget. Utvalget gikk inn for å organisere politiet i et eget direktorat under ledelse av en rikspolitisjef. Samtidig skulle en omorganisering av politietaten og en generell opprustning gjøre politiet bedre rustet til å løse 70-årenes problemer. Utvalgets forslag støtte Imidlertid på politisk motstand.
I neste omgang nedsatte Justisdepartementet så et internt arbeidsutvalg - Ekanger-utvalget - som fikk til oppgave å utrede politiets fremtidige organisering. I 1974 kom utvalgets rapport. I forhold til Aulte-innstillingens sterkt reaksjonære analyser var innholdet her blitt avdempet og delvis tilpasset kritikken. Men konklusjonene var i hovedsak de samme som i Aulte-innstillingen.
På grunnlag av en tilbaketrukket melding og et internt arbeidsnotat foregikk opprustningen og omorganiseringen av 70-årenes politi. Justisdepartementet la aldri fram noen samlet plan som offentligheten har kunnet ta stilling til.

Opprustningen av politiet
> I de fleste kapitalistiske land i Vest-Europa har det foregått en omfattende omorganisering og opprustning av politietaten 160- og 70-årene.
I Sverige ble politiet omorganisert i et direktorat i 1965. I løpet av de følgende ti årene ble bevilgningene til politiformål mer enn femdoblet. Det var i første rekke politiets egne interesseorganisasjoner sammen med de borgerlige partiene som presset fram denne utviklingen. I samme periode økte bemanningen med mer enn 3 000 mann, og tallet på lokale politidistrikt ble redusert fra 554 til 119. Etter 1975 har svensk politi framstått som effektive, halvmilitære enheter ved flere anledninger. Utstyrt med helikoptere, vannkanoner, hurtiggående motorbåter o.l. har de slått tilbake demonstranter og streikende.
I Vest-Tyskland er det organisatoriske skillet mellom politi og militærvesen etter hvert blitt mer og mer flytende. Begge etater blir i 70-årene rustet opp under det som kalles ”Program for den indre sikkerhet”. Fra 1969 til 1975 er delstatenes politibevilgninger blitt femdoblet. I samme periode fikk ”Grensevernet”, som er en politistyrke til å bekjempe ”indre uro”, fordoblet sine bevilgninger til 670 mill. vesttyske mark. Denne styrken består av 24 000 mann. Verfassungsschutz, som er det hemmelige politiet, fikk i denne perioden økt sine bevilgninger fra 29 til 76 mill. mark. Størrelsen på denne politi-/militærstyrken som kartlegger fiender av forfatningen, er ukjent.

Opprustningen av norsk politi
I årene etter 1945 har bevilgningene til politiformål vært jevnt stigende. I 1946 betalte vi 32 mill. kroner til politiet, i 1971 gikk det med 338 mill. Dette betyr at 11946 betalte hver innbygger i Norge kr 36 til politiet (etter at det er korrigert for prisstigningen) og i 1971 kr 109. I denne 25-års perioden økte altså utgiftene til politiet med 73 reelle kroner pr. Innbygger.
Det er imidlertid i perioden etter 1971 vi får den kraftigste opprustningen av politiet i dette århundret. I 1977 gikk det 958 mill. kroner til politiformål over statsbudsjettet - en stigning på hele 620 mill. kroner fra 1971. I 1977 betalte altså hver enkelt borger kr. 195 til politiformål - hvilket utgjorde en økning på 86 kroner siden 1971. I løpet av en seksårsperiode har altså utgiftene til politiet pr. borger steget mer enn i de foregående 25 årene.
Innen politietaten har opprustningen vist seg i form av økt bemanning og økt teknifisering. Mens stigningen i utgifter til transportmidler og materiell var på gjennomsnittlig 9,5 % pr. år mellom 1965 og -70, var den på 122 % pr. år mellom 1975 og -77. Pengene går til flere kjøretøy, våpen, datautstyr, antiterrorutstyr, motorsykler o.l.
Det er i første rekke i de store byene politibemanningen stiger. Fra 1970 til 1976 steg bemanningen ved Oslo Politikammer med 140 mann - til 1 376 i 1976. I samme periode økte bemanningen i de fire største byene (Bergen, Stavanger, Kristiansand og Trondheim) med gjennomsnittlig 26 mann (til gjennomsnittlig 214).
Denne opprustningen gjør politietaten bedre i stand til mer effektivt å kunne hanskes med det økende tallet streiker og demonstrasjoner i 70årene. Det politiske klimaet er hardnet, og statens svar på dette er å styrke voldsapparatet. Samtidig er utviklingen i utlandet (Vest-Tyskland, Sverige) en pekepinn på at vi kan vente oss en ytterligere opptrapping og militarisering av politiapparatet.
Antiterrorpolitistyrken ble opprinnelig opprettet som en liten spesialenhet - Beredskapstroppen ved Oslo Politi i 1973. Senere har Justisdepartementet gradvis innført antiterror-politi ved politikamrene i Bergen, Trondheim, Bodø, Stavanger og Kristiansand.
Antiterror-politifolkene får opplæring etter militært kommandomønster, og danner en gruppe ”el1tesoldater” innen det ordinære ordenspolitiet. Som spesialister på fysisk vold blir de satt inn på T-banen, mot husokkupanter, demonstranter, streikende o.l. De har hittil (1979) ikke vært benyttet ved terroristaksjoner. Opplæring av politifolk etter dette mønstret betyr at myndighetene forbereder seg på et hardere klima i konflikter med publikum.

Politivold
Den borgerlige rettsstaten definerer via lovverket hva som skal regnes som ulovlige handlinger, og foreskriver også graden av vold politiet kan benytte når de slår ned på lovbrytere. Den voldsbruken som går ut over den legalt foreskrevne, blir vanligvis kalt politivold. Med politivold menes altså at politiet når de utfører sine oppgaver benytter fysisk vold ut over det som lovverket gir tillatelse til. Det er imidlertid verd å merke seg at også enkelte deler av den legitime voldsutøvelsen -f.eks. Inngrep overfor streikende eller demonstranter - kan være klassebetinget. Fra et politisk synspunkt kan også den være illegitim.
Som resultat av opprusting, militarisering og skjerpet politisk klima i 70-årene, er forekomsten av politivold blitt hyppigere. Stadig oftere skjer det at folk blir bitt av politihunder, slått, sparket eller på andre måter behandlet brutalt. Innenfor vårt rettsapparat har det vist seg vanskelig å få gjort noe med brutal politiopptreden. I tillegg til at politivold ofte er vanskelig å bevise, vil dommeren ofte velge å se saken ut fra politimannens synsvinkel. Det er ytterst sjelden at politifolk blir dømt for politivold.
H. L.

Se også: Kriminalitet.

Politikk
Ordet politikk kommer fra ”polis”, bystaten i oldtidas Hellas. Det svarer til tre ord i det engelske språket: polity, policy og politics. Samlet gir de et inntak til begrepets omfattende mening: ”Polity” refererer til styringsorganene i forfatningen innenfor et bestemt territorium (regjering, parlament osv.) ”Policy” henspeiler på den politiske linjen de følger eller den politikken de fører (industripolitisk, utenrikspolitisk, kvinnepolitisk osv.). ”Politics” refererer til den virksomheten som tar sikte på å påvirke forfatningsorganenes politikk (via valg, partideltakelse o.l.). Mer generelt omfatter politikk både de handlingene som er med på å definere, prioritere og fordele verdier i et samfunn, og de strukturene ' eller rammene som disse handlingene utføres innenfor.
I vårt samfunn forbinder vel folk flest politikk med kampen mellom politiske partier om representasjon i folkevalgte forsamlinger, med striden mellom de folkevalgte om hvilken politikk det offentlige skal føre og med regjeringens Iverksettelsestiltak. Spørsmålet om adgangen til de formelle, offentlige styringsorganene er et sentralt politisk spørsmål og har alltid vært det.
Tradisjonelt har adgangen vært begrenset til et fåtall rike menn. Også i oldtidas bystat, kjent for sitt ”direkte demokrati”, var flertallet uten offentlige politiske rettigheter. Barn, kvinner og slaver fikk ikke delta, de ble ikke betraktet som fullverdige mennesker. (Det norske ordet ”idiot” stammer fra det greske ”idion”, betegnelsen på dem som ikke fikk være med i styre og stell.) i Romerriket, under nasjonalstatens framvekst, så vel som under det kongelige eneveldet i Europa, ble de offentlige, politiske beslutningene tatt av de få, men rike menn - aristokratiet. Først da kapitalismen vokste fram og industrialiseringen begynte, ble kretsen av beslutningstakere utvidet. Borgerskapets menn kom med, etter hvert til fortrengsel for aristokratiet. Den norske grunnloven fra 1814, sterkt inspirert av de franske revolusjonene er et eksempel på denne utviklingen.
Ut over i forrige århundre begynte almuens menn å kreve politiske rettigheter i Norge (bl.a. Thranitterbevegelsen, Bondevennforeningen). Stemmerettsutvidelser kom gradvis, og alminnelig stemmerett for menn ble innført i 1898. I denne perioden slo også organisasjonstanken rot. Folk begynte å organisere seg for å fremme religiøse, moralske, næringsøkonomiske og humanitære interesser. De politiske partiene ble dannet. Iden om de folkevalgte som selvstendige og upartiske dommere måtte langsomt vike for det synet at de folkevalgtes jobb nettopp var å forfekte bestemte gruppers interesser. Venstre ble dannet i 1883, Høyre året etter og Arbeiderpartiet i 1887.
Adgang til regjeringsmakten fikk brede lag av folket først 11928 da Arbeiderpartiet for første gang dannet regjering. Kvinner har aldri hatt noen selvsagt adgang til de offentlige politiske institusjonene. Alminnelig stemmerett for kvinner ble vedtatt i 1913, men kvinner er fortsatt perifere i partier så vel som parlamentariske forsamlinger. Det har aldri vært på tale å gi barn adgang til styringsorganene.

Grunnlaget for politikk
Selv om den offentlige politikken i Norge formelt utformes i bestemte institusjoner (partiene, de folkevalgte organene, regjeringen), er det viktig å vite at verdier defineres, prioriteres og fordeles også i andre sammenhenger. Grunnlaget for politikk er at det rår knapphet på materielle goder og at det alltid er mulighet for uenighet om verdier. Alle sosiale systemer må møte disse problemene, og har derfor sin politikk selv om systemene varierer. Politikk drives selv om det ikke er skilt ut egne organer som spesielt skal ta seg av samfunnets verdifordelingsoppgaver. En situasjon eller et samfunn uten åpen konflikt er i denne sammenheng interessant. Fravær av konflikt kan bety enighet, og at godene er fordelt så de tilfredsstiller alles behov. Like ofte kan det imidlertid skjule konflikter.
Det som ikke blir gjort til gjenstand for debatt, det som ikke kommer opp på en dagsorden, kan være resultatet av en langvarig gruppekonflikt der den ene parten har lykkes i å realisere sine interesser på en slik måte at strukturene og det bestående stilltiende godtas av de tapende gruppene (”den lykkelige slaven”, fremmedgjøring, avmakt).
Et viktig spørsmål er hvilke betingelser som må foreligge for at et regime skal få gjennomført sine beslutninger. Alle samfunn har regler - enten de er formelle eller uformelle - for hvordan konflikt skal håndteres. Reglene skal bl.a. sikre at også taperne i en konflikt bøyer seg for det endelige resultatet f.eks. (folkeavstemningen om EF, stortingsvedtaket om abortloven). Så lenge dette skjer, er styret legitimt. Det har autoritet. Men legitimitet er historisk betinget og kan slå sprekker eller opphøre dersom folk organiserer seg rundt interesser som ikke imøtekommes av styringsverket eller systematisk nekter å godta endelige avgjørelser.

Politikk som en prosess
Vår dagligdagse forestilling om politikk er snever og i en viss grad tilslørende. Politikk utformes i en prosess med flere faser. De politiske institusjonene og deres vedtak kan sammenliknes med et isfjell der bare det øverste laget er synlig: Gryende bevissthet om et problem er prosessens første, famlende fase. Dernest kommer arbeidet med å presisere problemet, og så arbeidet med konkrete løsninger. Det vil ofte skje i form av organisering, der folk med felles interesser samarbeider for å utforme krav og strategier. Så kommer selve vedtaksfasen der alternativer stilles opp mot hverandre etter forskjellige regler. Og så skal vedtaket iverksettes, og tilsiktete så vel som utilsiktete konsekvenser påvirker i sin tur nye problemer og oppfatninger.
I en slik prosess fra bevissthet om et problem til vedtak og iverksetting, kan deltakerne være enkeltmennesker og/eller organiserte grupper av ulik størrelse (f.eks. partigrupper på ulike geografiske nivåer). Saksforholdet kan være knyttet til rammebetingelser og/eller til mindre justeringer innenfor det etablerte (f.eks. opphevelse av patriarkatet, pensjonspoeng til husmødre.) Prosessen kan strekke seg over lang tid, som f.eks. kampen for allmenn stemmerett, eller være relativt kortvarig. Den kan omfatte alle eller bare noen av de nevnte fasene. Ofte må den gjentas på ulike nivåer i det politiske systemet, som når et initiativ fra et lokalsamfunn må behandles i kommunestyret før det kan sendes videre til myndighetene sentralt.
Politikk forstått som en slik prosess foregår i alle sosiale systemer, ikke bare i dem som vi kaller politiske. Viktig er det også at de sistnevnte heller ikke alltid er de mest sentrale når det gjelder å definere og fordele verdier i en nasjon.
For det første har hele den private, økonomiske sektoren sine klare politiske sider, enklest uttrykt ved den verdifordelingen (arbeidsplasser, lønn) som der finner sted. Kontrollen over denne sektoren er fortsatt utenfor flertallets rekkevidde, mens omvendt næringslivet legger en rekke føringer for regjeringens og de folkevalgtes politikk.
For det andre har veksten i offentlig administrasjon, som har skutt fart etter som staten har grepet inn i stadig flere felter av det sosiale livet, gjort det stadig mer påtrengende å spørre om administrasjonens politiske rolle overfor de folkevalgte. Den dramatiske økningen i offentlige råd og utvalg etter 1945, med deltakelse av interesseorganisasjonene i næringsliv og ellers, har rettet søkelyset mot de parlamentariske organenes betydning i forhold til de korporative (”stemmer teller, men ressurser avgjør”).
Dessuten begrenses handlefriheten til den enkelte staten i større eller mindre grad av forhold i det internasjonale samfunnet. Verdier fordeles via så mange kanaler og prosesser. Bare noen av dem er åpne for alminnelig deltakelse, innsyn og kontroll.

Kvinner og politikk
Med den nyere kvinnebevegelsens frammarsj har en videre forestilling om politikk vunnet gjenklang. Slagord som ”politiser privatlivet” og ”det private er det politiske” markerer at politikk ikke bare er knyttet til menn og ”uteområdet”, men at den griper rett inn i dagliglivet. Kvinneundertrykking kan ikke oppheves før kvinner (og menn) begynner å sette spørsmålstegn ved det som skjer i ”hjemmeområdet”: i seksuallivet, i foreldre-barn-forhold, mellom ektefeller osv.
Formuleringen av dette politikkbegrepet er et svar på århundregamle sexistiske forestillinger om politikk. Den er et forsøk på å bryte ned myten om at kvinners verden er privat og dermed upolitisk. Den er et angrep på ideen om at kvinner og maktutøvelse ikke hører sammen. Og det er én blant mange strategier som tar sikte på å vise at det private ikke nødvendigvis er individuelt, men at det nettopp ofte er felles for mange og kan være et grunnlag for organisering og kollektiv handling.
Dagliglivets politikkbegrep er kvinneundertrykkende på flere måter: Når politikk knyttes intimt til maktutfoldelse og konflikt, samtidig som samfunnets definisjon av det mannlige nettopp omfatter aggresjon, ligger det innebygd et motsetningsforhold mellom politikerrolle og kvinnerolle. Offentlige kvinnepolitikere må ofte velge mellom å spille på sin tradisjonelle kvinnelighet og derigjennom risikere å bli utskilt som annenrangs politikere, eller å gå inn i politikerrollen slik menn har utformet den, og risikere å få sin kvinnelighet mistenkeliggjort.
Så lenge politikk i det vesentlige dreier seg om forhold i uteverdenen, og denne samtidig er menns verden, blir politikernes gjøren og laden fjern og uvesentlig for kvinner. Politikkens umiddelbare betydning bl.a. for hjemmeverdenens underordnete rolle, blir tilslørt. Når politikk forstås på tradisjonell måte og kvinner fortsetter å være underrepresentert i offentlige organer, blir kvinner som politiske aktører usynlige i begge kjønns bevissthet. Dertil kommer at de kvinnene som faktisk deltar, ofte blir uteglemt, noe som ytterligere innskrenker kvinners muligheter til å identifisere seg med politikk og politikerrolle.
Saker som hovedsakelig angår kvinner, blir lavt prioritert av de bevilgende myndighetene. Det kan svekke lysten og motet til å delta på kvinnepolitiske premisser, samtidig som det forsterker inntrykket av politikk som menns område. Kvinners problemer, behov og interesser forblir private og skjulte. Men uten forståelse for at det ofte er en sammenheng mellom individuelle problemer og forhold utenfor den enkeltes umiddelbare rådighet, blir muligheten og viljen til å organisere seg og delta i samfunnsstyringen dårlig.
Det hele blir som en ond sirkel: Kvinner må delta i alle de prosessene og organene som fordeler goder og byrder i samfunnet og være med å ta de avgjørende bestemmelsene om rammene for samfunnsutviklingen. Men samtidig er et av kjennetegnene ved patriarkatet et politikkbegrep som bare omfatter menn, som hemmer kvinners politiske bevissthet og som tilslører våre interesser i utesfæren. Det bidrar til å bekrefte myten om at kvinner ikke er interessert i politikk, og kvinner unnlater å delta for å endre sin situasjon.
Det har aldri vært full enighet om hva politikk betyr. Heller ikke kvinnebevegelsens politikkbegrep er mottatt med velvilje. Det å definere politikk, er selv politikk.
B. Hal.

Se også: Autoritet, Kvinnekultur, Reform, Revolusjon, Stat.
Litteratur: B. H. Albrektsen: Kvinner og politisk deltakelse, Oslo 1977.

Politisk illustrasjon
Samfunnskritikk i bildeform går langt tilbake i tid. Den fikk gjennom de grafiske teknikkene mulighet til stor spredning. Navnløse bildemakere og kjente kunstnere som Cranach (1472-1553), Holbein (1497-1543) og Brueghel (15229) gjorde f.eks. effektiv bruk av tresnitt og kopperstikk i sine beiske angrep på øvrighetens overgrep. Etter den engelske revolusjonen i 1688 ble karikaturen et viktig middel i den politiske diskusjonen, og det er jo kjent at en kunstner som Hogarth (1697-1764) bidro effektivt til å få gjennom endringer av alkohollovgivningen.
Det var likevel framveksten av aviser, tidsskrifter og andre publikasjoner på 1800-tallet som for alvor åpnet for slagkraften i karikaturen og den politiske illustrasjonen. I Frankrike fikk Caricature og Charivari stor betydning med tegnere som Daumiere (1808-79), Phillipon (1800-1862) og Charles-Joseph Travies de Villers (1804-59). Den borgerlige statens ytringsfrihet hadde også da sine grenser, noe disse kunstnerne fikk føle i form av fengsel og bøtestraffer.
Karikaturtegningen og avisillustrasjonen ble oftest utført av spesialister nettopp innenfor disse profesjonene, men også navn vi forbinder med tradisjonell kunstnerisk produksjon har vært hyppige bidragsytere på disse områder. Flere av de franske modernistene tegnet f.eks. I anarkistiske og syndikalistiske tidsskrifter omkring århundreskiftet. I det hele tatt har Frankrike hatt mange av de fremste utøverne innenfor denne tradisjonen, og Daumiere fikk dyktige etterfølgere i Grandjouan, Steinlein (opprinnelig sveitser), Masereel (egentlig belgier) og Sink. Influert av den utopiske sosialismens ideer og middelalderens tresnitt gjorde også engelskmannen Crane (1845-1915) en viktig Innsats som illustratør.
Venstrefløystidsskrifter som New Masses i USA og Arbeiter-illustrierte Zeitung i Tyskland, hadde i de kamp- og krisefylte mellomkrigsåra god nytte av henholdsvis tropper og Heartfield. Georg Grosz var på hele tyvetallet en torn i øyet for det tyske borgerskapet og ble flere ganger dømt for sin provoserende strek.
Både under revolusjonen, borgerkrigen og gjenoppbyggingen var sovjetiske karikaturister og politiske tegnere aktive, og med ofte primitive hjelpemidler fikk de fram et slagkraftig budskap gjennom effektiv bruk av svart-hvitt-registeret. Navn som. Dimitrij Moor og trioen Kukryniksi peker seg ut karikaturens område mens konstruktivister som El Lissitskij og Alexander Rodschenko la grunnen for en ny estetikk for illustrasjonen av tidsskrifter, basert på fotos og annet faktografisk materiale.
I dagens etablerte presse, fra det sovjetiske Krokodil til USA-syndikatenes aviser, har karikaturen en viktig plass, men det er oftest signaturen og ikke den kritiske snerten som er hovedsak. Den beste grobunnen for de politiske tegnerne er typisk nok i den tredje verden, og et navn som Sergio Carmenate i den kubanske avisa Granma utleverer effektivt USA-imperialismen og fascistregimene Latin-Amerika. Den politiske tegningen og karikaturen hadde også en viss blomstring i publikasjonene til undergrunns- og venstrebevegelsen fra slutten av sekstiåra.
I Norge kan den politiske karikaturen føres tilbake til vittighetsorganene Krysseren, Korsaren og Hvepsen. Det siste gikk seinere inn i Arbeidermagasinet, som la stor vekt på originale illustrasjoner. Fra starten i 1927 knyttet bladet til seg dyktige folk som Anders Bjørgaard, Tore Deinboll, Kåre Espolin Johnson, Olav og Trygve Mosebekk, Bjarne Reitan og Borghild Rud. Bildenivået var på høyde: med det litterære og spente over en skala fra ekspresjonisme og montasje (Olav Mosebekk), via sosial realisme (Espolin Johnson, Borghild Rud) til en folkelig preget humor (Bjørgaard, Restan). Tidsskriftet Mot Dag gjorde også bruk av illustrasjonen.
Den krasseste politiske tegneren i mellomkrigstida var imidlertid dansken Anton Hansen, som i åra. 1920-24 var knyttet til Arbeiderbladet. I den øvrige pressen skiller Dagbladets Ragnvald Blix seg ut, som i motsetning til sin kollega i Simplicissimus, Olav Gulbransson, var en klar antifascist fra første stund.
I motsetning til i Sverige der tidsskriftene Puss, Folket i bild og Röda Rappet skapte nye fora for illustratører og karikaturister på venstrefløyen, så har Ikke syttiåra bydd på noe lignende alternativ her til lands. De to fremste karikaturtegnerne innenfor dagspressen, Hans Normann Dahl (Dagbladet) og Finn Graff (Arbeiderbladet), har imidlertid både i og utenfor sine organer stått for en skarpskodd satire. Førstnevntes annensidetegninger fra EEC-kampen (som seinere kom i bokform) representerer nok høydepunktet i etterkrigstidas politiske tegninger her i Norge. Styrken hos Dahl og Graff ligger ikke bare i den treffende karakteristikken av en bestemt politikers oppsyn, men at tegningene viser ut over personen. På sitt beste kan de derfor skape en avslørende ”modell” av en politisk situasjon, og det er jo dette som opp gjennom tida har gjort den poli