Piaget, Jean
Piaget (1896-), sveitsisk vitenskapsmann innenfor psykologi, biologi og filosofi. Jean Piaget er født i Neuchâtel og studerte i Neuchâtel Zürich og Paris Han har vært professor i ulike samfunnsfag ved universitetene Neuchâtel Genève, Lausanne og Sorbonne, og grunnla det internasjonale sentret for genetisk epistemologi ved universitetet i Genève. Dette senteret har han ledet siden 1955.
Piaget er særlig blitt kjent for sine undersøkelser om hvordan barn tilegner seg kunnskaper om sine omgivelser, selv om arbeidene hans har et videre siktemål. Over femti bøker og hundrevis av artikler som han har gitt ut over en periode på mer enn sytti år omfatter både biologi, sosiologi og vitenskapsteori. Det meste av dette har vært knyttet til utviklingen av en teori som han selv har gitt navnet genetisk epistemologi (av gresk genesis: opprinnelse og epistemologi: kunnskapsteori, dvs. en teori om hvordan kunnskap blir til).
Som biolog har Piaget særlig vært opptatt av den tosidige tilpasningen mellom organisme og miljø. I all biologisk tilpasning mener Piaget at det er ett grunnleggende mønster som går igjen. På den ene siden vil enhver organisme søke å nyttiggjøre seg av de mulighetene som fins i miljøet omkring og ta disse opp i seg. Denne siden ved tilpasningsprosessen kaller Piaget assimilasjon (det å gjøre likt, ta opp i seg). På den andre siden vil enhver organisme også ha muligheter i seg selv til å opptre overfor omgivelsene på varierende måter, eller tillempe seg til omgivelsene. Denne siden av tilpasningsprosessen kaller Plaget akkomodasjon (tillempning).
De to prosessene assimilasjon og akkomodasjon foregår samtidig og er gjensidig avhengige av hverandre. Organismen tilpasser seg selv til miljøet og miljøet til seg selv. Til sammen utgjør de to prosessene organismens totale tilpasning eller adaptasjon som Piaget kaller det. Når organismens muligheter for assimilasjon og akkomodasjon er i samsvar med hverandre, så er organismen og miljøet i en økologisk balansetilstand.
Som filosof mener Piaget at det går an å beskrive individets erkjennelse av omverdenen på samme måte som han beskriver organismens biologiske tilpasning til miljøet. I erkjennelsen skjer det en assimilasjon når man ”tar inn” omverdenen og forsøker å tolke den i lys av egen forståelse, forsøker å få nye observasjoner til å stemme med tidligere viten. Akkomodasjon vil i en erkjennelsessammenheng si at man ”prøver ut” sin forståelse på omverdenen, man forventer eller antar hva som kan komme til å hende. De to delprosessene assimilasjon og akkomodasjon skjer også her samtidig. Individet erkjenner omverdenen samtidig som det prøver ut erkjennelsen sin på omverdenen. Når det er samsvar mellom ”det som tas inn” og ”det som prøves ut”, eller med Piagets ord, når det er balanse mellom assimilasjon og akkomodasjon, da betyr det at individet har en forståelse (en indre struktur) som er i samsvar med omverdenen (en ytre struktur).
Piagets psykologiske teori om intelligensens utvikling ligger i skjæringspunktet mellom hans filosofi og biologi, idet han setter intelligens lik erkjennelse og antar at intelligensen utvikles gjennom assimilasjon og akkomodasjon. Hele teorien bygger dermed på en antakelse om balanse eller likevekt (ekvilibrium). Dersom det ikke er samsvar mellom indre og ytre strukturer, vil balansen bli søkt gjenopprettet ved at de indre strukturene omorganiseres. Når en ny balanse oppnås, har individet utvidet sin forståelse. Men dette fører i sin tur til at individet blir i stand til å assimilere nye sider ved omverdenen som det tidligere ikke brydde seg om. Dermed er det igjen duket for nye konflikter, ny omorganisering osv.
På denne måten utvikles intelligensen sprangvis, mot stadig høyere former for balanse. Denne teorien er en stadieteori. Utviklingen deles inn i faser (den sansemotoriske fasen, 0-ca. 2 år, den føroperasjonelle fasen, ca. 2-ca. 7 år, den konkret-operasjonelle fasen, ca. 7-ca. 11 år, og den formal-operasjonelle fasen, fra ca. 11 år). Hver fase er videre inndelt i ulike stadier. Til ulike utviklingstrinn svarer ulike indre strukturer. Slike strukturer kaller Piaget for skjema, og ved hjelp av et matematisk språk beskriver han hvilke ulike egenskaper slike ulike skjemaer har.
Barnets tenkning får etter hvert et sterkere og sterkere formal-logisk preg inntil barnet i prinsippet mestrer vitenskapelig tenkemåte. Skjema kan selvsagt ikke observeres direkte, men Piaget og hans medarbeidere har utviklet en rekke oppgavetyper som de antar at barnet bare kan løse dersom de er i besittelse av helt bestemte skjemaer. På denne måten mener de å ha kartlagt utviklingsforløpet. Ut fra dette grunnleggende perspektivet på intelligens og erkjennelse har Piaget studert barns språk, tenkning, sansning og tolkning og undersøkt hvordan årsaksbegrep, moralske begrep, forståelse for tall, tid, bevegelse, hastighet, mengde, masse, vekt og volum utvikles.
Piagets teorier fikk et veldig gjennomslag internasjonalt særlig fra 1950-årene. Det er blitt sagt at de har betydd like mye for studiet av intelligensens utvikling som Freuds teorier i sin tid betydde for studiet av personlighetene utvikling. Ved de pedagogiske høgskolene i Norge blir de en mer og mer vanlig del av lærerutdanningen.
Det var Pigget som gjorde de første systematiske undersøkelsene av egosentrisk tale (det fenomen at barn snakker høyt til seg selv om det de gjør). Det var også Piaget som opprinnelig lanserte begrepet desentrering (i sin opprinnelige betydning: det å se et saksforhold under mer enn én synsvinkel). Plaget er også blitt kjent for de mange variantene av de såkalte konservasjonseksperimentene (forsøk som undersøker om barn forstår at en mengde forblir den samme selv om formen endres). Det er også utviklet en god del Piaget-inspirerte undervisningsopplegg, særlig for læring av matematiske og fysiske begreper, for øvrig ivrig markedsført av læremiddelindustrien.
Det kan være vanskelig å sette seg inn i hva Piaget egentlig mener på grunn av ofte vage eller dårlig definerte begreper, og det er vist at en del empiriske data går mot teoriene, blant annet undersøkelser fra ikke-vestlige land. En kan spørre om ikke Piagets allmennmenneskelige og ahistoriske teori avspeiler vestlig etnosentrisme, der intelligens defineres ut fra våre intellektuelle ferdigheter og tradisjonelle ”skoleflinkhet”. Det vanskelige i å opprettholde et konsekvent dualistisk skille mellom ”indre” og ”ytre” blir aldri sett på som noe problem av Piaget. Endelig må nevnes Piagets individualistiske forankring. Alle hans empiriske forsøk tar for seg det enkelte barns møte med en tingverden. På denne måten kan det bli for liten plass til den sosiale samhandlingen mellom barn og voksne, noe som burde være et helt nødvendig utgangspunkt for en psykologisk utviklingsteori.
A. Sk.


A.Sk.
Picasso, Pablo
Picasso (1881-1973), spansk billedkunstner og den mest omtalte skikkelsen i dette hundreårets kunsthistorie. Pablo Picasso har blitt selve bildet på den moderne kunstneren, og hans ry er i første rekke knyttet til navnet og ikke spesielle verker. Likevel er Picasso både typisk og atypisk for kunstutviklingen i vår tid. Typisk fordi hans liv så tydelig anskueliggjør suksesskunstnerens skjebne, atypisk fordi hans kunst alltid var i forandring og uten den ”stilistiske konsekvensen” som modernisme-ideologien foreskriver. Her skilte Picasso seg klart ut fra generasjonskolleger som Braque, Léger og Matisse.
Picassos kunstneriske utvikling blir gjerne framstilt som en rad perioder. Livsomstendighetene gjenspeiles tydelig i de blå og rosa bildene fra begynnelsen av 1900-tallet, der håpløsheten i filleproletariatets miljø veksler med forestillinger om kunstneren som uavhengig artist og gjøgler. De kubistiske arbeidene er helt uten slike overtoner av sentimentalitet og nostalgi, og representerer et bevisst oppgjør med den tradisjonelle bildeoppfatningen. Selv kalte Braque og Picasso, som samarbeidet i denne tida, retningen for ”begrepskunst” (”un art conceptuel”), idet de søkte å nå fram til en oppfating om tingenes vesen istedenfor å gjengi dem under en vilkårlig synsvinkel.
Den kubistiske tilnærmingsmåten kan liknes med en dynamisk prosess, i motsetning til en passiv underordning av et klassisk dogme (sentralperspektivet). I dette oppbruddet fins likheter med samtidige forandringer innenfor grener av vitenskapen, men ingen direkte sammenheng.
Det grensesprengende i kubismen ble opphavet til nye stilmønstre: orfisme, konstruktivisme, neoplastisisme, purisme. Den skapte innsikt om bildeflate og bilderom, men i mindre grad om virkeligheten utenfor. For Picasso ble den en av flere metoder til å omforme motivet gjennom, og hans rykte som magiker oppsto da han mot slutten av første verdenskrig begynte å veksle mellom flere stiler, fra det klassiske mot det tilnærmet abstrakte. Men virkelighetsforbindelsen kan alltid spores i hans bilder, selv om den kan være deformert eller stilisert.
Hans ry ble ytterligere befestet gjennom arbeidet som scenograf for Diaghilevs russiske ballett, tjueåras mest omtalte. Han var m.a.o. blitt en offentlig person, som stadig sjokkerte gjennom sine bilder og livsførsel. Kvinnemotivene var like interessante som de stadig skiftende kvinnene ved hans side.
Det utpreget antiborgerlige ble til politisk handling da Picasso på oppdrag av den spanske republikkens regjering malte ”Guernica” for Verdenutstillingen i 1937. I dette kjempemaleriet sammenfattes mange av motivene som hadde opptatt ham utover 30-tallet, men de eksistensielle og psykiske konfliktene er her forvandlet til en allmennmenneskelig protest gjennom den forpinte smerten i kroppen og kroppsdeler.
Noen klarere presisering av innholdet skjedde heller ikke etter at Picasso gikk inn i det franske kommunistpartiet etter krigen, noe han også ble angrepet for, især fra sovjetisk hold omkring 1950. Han visste imidlertid å skille mellom sitt samfunnssyn og det han oppfattet som en forbigående stalinistisk tilstramming i kulturlivet, selv om det fra borgerligvestlig hold var flere forsøk på å få ham til å ”hoppe av”. Det ville jo ha vært en propagandaseier, minst like stor som den kommunistpartiet vant da Picasso tegnet fredsduen ved inngangen til den kalde krigen.
Picassos nesten utrolige arbeidskapasitet gjorde at han produserte for fullt nesten like til sin død, og ved siden av maleriet gjorde han en imponerende innsats både innenfor grafikk, skulptur og keramikk. Den marxistiske kunstskribenten John Berger har sammenliknet ham med Kong Midas som gjorde alt til gull. Likevel har ikke stimulansen fra markedet vært noen viktig faktor for ham personlig i etterkrigstida (slik det f.eks. har vært for Salvador Dali). Hva Picasso representerer som investeringsobjekt er noe helt annet. Der har hans signatur alltid vært for oppadgående, bl.a. fordi tilbudet på markedet har vært nøye regulert. Men også prisene der gjenspeiler det faktum at Picassos kunstneriske innsats er ujevn og ikke kulminerer i noen avklaring i alderdommen, slik det nettopp blir hevdet om de fleste kunstnere innenfor den modernistiske tradisjonen. Typisk nok endte Picasso med å male om igjen mesterverker fra kunsthistorien, som var det tydeligste tilbaketoget fra kubismens oppbrudd.
H. Fi.


Pihl, Sophus
Pihl, Sophus
Pihl (1840-1888), en av pionerene i den sosialistiske arbeiderbevegelsen både i Danmark og Norge.
Sophus Pihl var født i Nykøbing på Sjælland og ble utlært snekkersvenn i 1859. I 1860-årene var han på svennevandring i flere land i Europa og vendte hjem til København i 1870 som overbevist sosialist. Han ble et framtredende medlem av den danske avdelingen av Første Internasjonale (stiftet i oktober 1871) og var også aktiv i fagforeningsarbeid. Etter at de tre lederne av Internasjonalen, Louis Pio, Harald Brix og Poul Geleff var fengslet og organisasjonen forbudt, tok Pihl initiativet til stiftelsen av Den demokratiske Arbejderforening og han ble dens første formann.
Men myndighetene og politiet lot ham ikke værei fred. Stadige forfølgelser gjorde at han i 1877 dro til Sør-Afrika, der han oppholdt seg i 7 år.
Pihls rolle i dansk arbeiderbevegelse er ofte blitt undervurdert, særlig i forhold til Louis Pio. Pihl så tidligere enn de fleste nødvendigheten av organisasjon, både politisk og faglig, og han gjorde en aktiv innsats for å fremme denne målsettingen. Viktig var det også at han understreket betydningen av ”militant massemobilisering” blant arbeiderne.
Etter et omflakkende liv kom Sophus Pihl til Bergen våren 1885. Han slo seg først gjennom som arbeider ved et av byens mekaniske verksteder, senere ernærte han seg som språklærer. Samtidig begynte han å agitere for sosialismen blant byens arbeidere. På kort tid feiret denne agitasjonsvirksomheten store triumfer. Sophus Pihl fikk startet en avis, ”Arbeidervennen”, han sto bak opprettelsen av en politisk forening for arbeidere: Den demokratiske Arbeiderforening, som på det høyeste hadde over 200 medlemmer, og han utløste en bølge av fagforeningsdannelser i industri og håndverk som omfattet 12-15 fag og over 1 500 arbeidere.
Organisasjonene hadde et klart klassekamp-preg og brøt fundamentalt med det eksisterende mønsteret for arbeiderforeninger i Bergen som hadde vært dels borgerlige understøttelses- og dannelsesforeninger av ulike slag, dels svenneforeninger der sosialt liv og samhold dominerte aktiviteten. Byens første fagforening, Den Typografiske forening (1876) var et eksempel på en slik organisasjonstype.
Bergen var til tross for en betydelig tekstil- og verftsindustri i omegnen, ennå i høy grad dominert av håndverksproduksjon, og det toneangivende laget innen arbeiderklassen var håndverkssvennene. Men den faste håndverksstrukturen i byen var utsatt for sterke påkjenninger i 1880-årene. Ustabile priser og avsetningsforhold sammen med svake internasjonale konjunkturer bidro til å svekke mange mindre håndverkere. I økende grad fant håndverkssvennene seg ”redusert” til alminnelige lønnstakere. Stor arbeidsløshet, særlig i årene 1885-87, bidro også til å øke uroen innen arbeiderklassen.
Sophus Pihl tilbød både svenner og andre arbeidere organisasjon, kamp og solidaritet: ”Ved at kjæmpe enkeltvis, opnaar Arbeiderne Intet, thi at kjæmpe enkelt er at kjæmpe blindt. Nei, Arbeiderne bør organisere sig til et eneste stærkt Parti” (Arbeidervennen 27 juni 1885). Den demokratiske Arbeiderforening skulle være hovedvåpnet i kampen. Fra den skulle agitasjon og propaganda styres, på samme måte som politiske initiativ skulle utgå fra den. Programmet var en knapp versjon av det tyske , men agitasjonen fra Pihls side lå nærmere en marxistisk linje. Bl.a. ble internasjonalismen knesatt som et viktig ideologisk prinsipp, slik at antinasjonalismen etter hvert framsto som et typisk trekk ved den tidlige bergenske arbeiderbevegelsen.
Mellom Pihls organisasjon og Håndverkssvermenes Forening oppsto det straks et motsetningsforhold. Kampen endte uten seierherre. Begge organisasjoner gikk svekket ut av konkurransen. En tapt streik blant formerne på Laksevåg Værk sommeren 1886 bidro også til å øke frafallet fra Pihls bevegelse som hadde engasjert seg sterkt på de streikendes side. Indre stridigheter og økonomiske problemer gjorde også sitt til å svekke organisasjonene. Et hardt slag var det også at Arbeidervennen måtte gå inn i september 1886.
Den demokratiske Arbeiderforening holdt likevel i en viss grad aktiviteten oppe etter 1886. Det ser ut til at det nå ble lagt større vekt på marxistisk skoleringsvirksomhet. Dette slo gjennom da Det norske Arbeiderparti ble stiftet i 1887 og delegasjonen fra Bergen markerte seg som en venstreopposisjon med antinasjonal og marxistisk profil. Sophus Pihl deltok etter hvert stadig mindre i bevegelsen. Personlige uoverensstemmelser, dårlig økonomi og sykdom gjorde at han trakk seg mer tilbake. Han døde av lungebetennelse i april 1888.
Sophus Pihl var ingen stor og nyskapende teoretiker skjønt han har levert bidrag også på dette feltet. Framfor alt var han organisator og agitator. Han reiste den bergenske arbeiderbevegelsen, ga den form og innhold, en plattform å arbeide videre på.
E. Er.

Litteratur: K. Aabrek: En oversikt over arbeidsforholdene og arbeiderbevegelsen i Bergen i midten av 1880-årene, Oslo 1926. A. Skivenes: Sophus Pihls rolle i dansk og norsk arbeiderbevegelse. En politisk biografi, Bergen 1976.

Pio, Louis Albert Francois
Pio (1841-94), dansk sosialist, grunnlegger av den organiserte arbeiderbevegelsen i Danmark. Louis Albert Francois Pio ble født i Roskilde som sønn av en offiser, og døde i Chicago i USA. Pios virke som sosialist begynte i 1871, da han i mai og juni utga ”Socialistiske Blade” i og II. Pio utviklet seg til sosialist i åra før 1871 gjennom interesse for og studier av sagnhistoriske emner. Men han sto isolert med sine tanker uten kontakt med de sosiale bevegelsene i Danmark og i utlandet. Pariskommunen (se art. om denne), var begivenheten som brøt isolasjonen. Her fant Pio praktisert et fellesskap av undertrykte vendt mot undertrykkerne i samtida som han tidligere bare hadde kjent gjennom fortidas sagn. Fra våren 1871 stod Pio i skriftlig forbindelse med Internasjonalens tyskspråklige avdeling i Genève. Samtidig fikk han kontakt med fortroppene hjemme, en håndfull københavnske sosialister.
Innholdet i ”Socialistiske Blade” viser ikke noen klar ideologisk orientering. Her fins tankegods fra både Lassalle og Marx. Men et gjennomgående trekk er orienteringen mot den internasjonale sosialistiske bevegelsen representert ved Første Internasjonale. Som forbilde for en kommende organisering brukte Pio de engelske fagforeningene, Trade Unions. Dette strider mot den alminnelige oppfatningen at Pio først og fremst var Inspirert av Lassalle.
”Socialistiske Blade”, som ble avløst av ukebladet ”Sodalisten” i juli 1871, fikk avgjørende innvirkning på den kraftige streikebevegelsen tidlig i 1870-åra. Denne bevegelsen vokste fram under de forbedrete økonomiske konjunkturene. Pio betegnet streikevåpnet som et tveegget sverd som måtte brukes med varsomhet. Tre betingelser måtte være oppfylt før en streik kunne settes i gang: Flertallet av de streikende måtte tilhøre Internasjonalen, det måtte være tilstrekkelig med penger til rådighet og det måtte ikke streikes samtidig i flere fag.
Denne taktikken brakte de streikende arbeiderne konkrete fordeler i form av lønnsforbedringer m.m. Dette var bakgrunnen for at ”Den internasjonale arbejderforening for Danmark” fikk forholdsvis stor oppslutning fra faglige seksjoner i månedene etter 15 oktober 1871. ”Socialisten”, som fra 2 april 1872 kom ut som dagsavis, spilte en sentral rolle som formidlende ledd mellom de danske arbeiderne og den utenlandske arbeiderbevegelsen. Den utstrakte brevvekslingen om forholdene i utenlandsk arbeiderbevegelse vitner om dette. Pio opprettholdt selv en ganske omfattende brevveksling med internasjonale sosialistiske ledere og foretok også flere utenlandsreiser. Alt dette medvirket til at dansk arbeiderbevegelse ble en integrert del av den internasjonale sosialistiske bevegelsen.
Pios internasjonalistiske holdning viste seg også i nasjonalitetsstriden i Nord-Slesvig. Her støttet ”Sosialisten” de tyske arbeiderne mot de dansk-nasjonale, bl.a. ved å oppfordre de danske arbeiderne til å stemme på de tyske sosialistenes kandidater. Sosialistenes framgang og holdning framkalte en voldsom undertrykking av Internasjonalen fra makthavernes side. Høydepunktet ble nådd i mai 1872 da Pio utfoldet hele sitt agitatoriske talent i artikkelen ”Målet er fuldt”, og innkalte til folkemøte på Nørrefælled. Møtet ble forbudt, og Pio ble fengslet sammen med to andre ledere. Møtet ble holdt likevel. Det er gått over i historien som (slaget på fælleden) mellom arbeidere og politi /militære.
I protest ble den fengslete Pio stilt opp som kandidat til folketingsvalget i 1872 - uten å bli valgt. I mars 1873 ble han dømt til seks års tukthus og i august ble Internasjonalen forbudt. Makthavernes viktigste mål var å slå bevegelsen ned. I de følgende åra befestet fagbevegelsen stillingen og utvidet seg kraftig. Fengselsoppholdet tok hardt på Pio, og etter at han ble løslatt i april 1875 og mottatt med begeistring i bevegelsen, dro han på rekreasjon til Tyskland der han deltok på sosialistiske møter i Altona og Berlin.
I løpet av de tre åra Pio satt fengslet, hadde motsetningene i bevegelsen utviklet seg. Dette ble klart da Pio igjen overtok ledelsen. Internasjonalismens stilling var blitt svekket, og en opposisjon inspirert av Lassalle hadde markert seg. Men enda mer vesentlig var den såkalte demokratiske opposisjonen. På den såkalte Gimle-kongressen i juni 1876 kom det til et oppgjør mellom Pio og denne opposisjonen. Pio og hans tilhengere var i flertall, men det ble gitt visse innrømmelser til opposisjonen. På det avgjørende punktet - spørsmålet om å atskille parti og fagbevegelse - led opposisjonen nederlag. Kongressen var sentrert om den organisatoriske oppbyggingen av bevegelsen mens programdiskusjonen ble skjøvet i bakgrunnen. Programmet som ble vedtatt, var ingen kopi av det tyske Gotha-programmet (se art. om dette), slik det ofte hevdes. En rekke av de Lassalle-vrangforestillinger, som Marx hadde kritisert det tyske programmet for, var utelatt.
Før kongressen hadde Pio deltatt i folketingsvalget i april, men ble ikke valgt. I mai dro Pio til London. Her forela han for Marx og Engels sin plan om å organisere et samarbeid mellom dansk og engelsk fagbevegelse for siden å utvide dette i internasjonal målestokk og i politisk henseende. Trass i den kjølige mottakelsen denne planen fikk i London, arbeidet Pio videre med den. Han fikk fullmakt til å forhandle direkte med TUC (den engelske fagbevegelsen). TUC avviste imidlertid et institusjonalisert samarbeid med de danske fagforeningene. En liknende medfart fikk Pios forsøk på å innkalle en internasjonal konferanse i begynnelsen av 1877.
Pios initiativer strandet til sjuende og sist på depresjonen som satte inn fra midten av 1870-åra med stigende arbeidsløshet og begynnende frafall fra bevegelsen. Dette i tillegg til trusselen om nye fengselsstraffer, medvirket til at Pio reiste til Amerika i mars 1877. Det het at han reiste som ledd i et utvandringsprosjekt som tok sikte på å minske arbeidsløsheten ved organisert utvandring til Amerika. I virkeligheten var han blitt truet og bestukket av politiet til å flykte. Makthaverne håpet ennå å kunne knuse arbeiderbevegelsen med slike metoder.
I Amerika oppga ikke Pio sosialismen, men deltok i flere bladforetak. Likeledes prøvde han å virkeliggjøre planene om å grunnlegge et sosialistisk samfunn: Først ved Smoky River i Kansas, senere (1893-94) i prosjektet ”White City” i Florida. Han døde av tyfus under arbeidet i Floridas sumper.
Pios betydning for dansk arbeiderbevegelse ligger især i den internasjonalistiske orienteringen bevegelsen fikk, i den nære forbindelsen som kom til å bestå mellom parti og fagbevegelse og i oppfatningen av den faglige kampens muligheter. Ved denne politiske orienteringen markerte bevegelsen seg som en selvstendig klassebevegelse overfor de patriarkalske borgerlige arbeiderforeningene og det borgerlig-demokratiske venstre. Samtidig unngikk bevegelsen å bli Lassalle-dominert.
S. Fe.


Piscator, Erwin
Piscator (1893-1966), ledende tysk teaterinstruktør og grunnlegger av det moderne politiske teater. Etter å ha vært aktiv i frontteatret under første verdenskrig kom Erwin Piscator i 1919 med i folketeaterbevegelsen og ble leder for Folketeatret i Berlin 1924-29. Han gikk sterkt inn for en radikal politisk linje. ”Kunst er våpenklassekampen” ble det nye slagordet. Sammen med arbeiderorganisasjoner søkte han å skape et proletarisk og dokumentarisk teater der verdenspolitikken og klassekampen ble brakt inn på scenen.
Han samarbeidet en tid med Bertolt Brecht i et gruppeteaterprosjekt om ”Den tapre soldat Svejk” etter Haseks roman. Brecht ble sterkt inspirert av Piscator og hans politiske engasjement, hans bruk av filminnslag og projeksjoner av dokumentarbilder på scenen og det omfattende scenemaskineriet. Scenerommet ble som et bilde på vår egen tekniske, industrialiserte verden: Alle slags tekniske nyvinninger ble tatt i bruk og eksperientert med. For Piscator var dette en naturlig følge av samfunnets egen utvikling. Han sier selv: ”Verken opprinnelsen eller den endelige utformingen av det som har vist seg på teatrets område, er tilfeldigheter, men tvert Imot en selvfølgelig og logisk følge av en kamp som har sitt utspring i vår tids sosiale og økonomiske røtter.”
Brecht beskriver forskjellen mellom dem slik: For Piscator var innholdet det viktigste, for Brecht var også formen innholdet ble presentert i viktig. Piscators teater var mer følelsesladet enn Brechts og krevde en følelsesmessig oppriktighet i møtet mellom skuespillere og publikum. Men både Piscator og Brecht understreket at den sterkeste politiskpropagandistiske virkningen hadde det teateret som sto kunstnerisk sterkest.
Piscator fikk stadig politisk motstand av de mer moderate sosialdemokratene innen folketeaterbevegelsen, og dette, i tillegg til stadige økonomiske kriser, gjorde at han måtte lukke sitt eget Piscator-teater som han ledet i perioden 1927-29. Han var en kort tid i Moskva og måtte i 1933 flykte fra Hitler-Tyskland. Etter en tid i Paris endte han som så mange andre flyktninger i USA. I New York ledet han The Drama Workshop (Dramaverkstedet) ved et institutt for sosialforskning. Her var han med på å utdanne mange hundre skuespillere og inspirerte til opprettelsen av verkstedsteatre og eksperimentelle gruppeteatre (bl.a. Living Theatre - Det levende teater).
I 1951 ble han igjen forfulgt: denne gangen av McCarthy-komitéen for uamerikansk virksomhet. Stemplet som kommunist måtte han forlate USA. Han dro til Vest-Tyskland der han hadde vanskelig for å få arbeid igjen og der han i 1955 ble utsatt for sterk kritikk etter en antikrigspreget dramatisering av Tolstojs roman ”Krig og Fred”. I 1953 ble han leder for den nye Freie Volksbühne (Det frie Folketeater) i Berlin der han ble til sin død i 1966.
Piscator vil først og fremst bli husket for sin utrettelige gjerning for et politisk bevisst teater, et teater for folket, ikke for en liten eliteklasse. Hans bok ”Det Politiske Teater” er utkommet på Odin-teatrets forlag i Danmark.
L. S.

Se også: Brecht, Folketeater.

Pitcairn
Sjølvstende: Avhengig område (Storbritannia)
Flateinnhald: 5 km²
Folkemengd i 1972: 80

Plakat
Både på 1700- og 1800-tallet fantes det plakater, men disse var i første rekke kunngjøringsplakater der skrift dominerte og ornamenter og illustrasjoner bare ble brukt for å myke opp plakatens saklige innhold. Gjennombruddet for plakaten i moderne forstand kom først mot slutten av 1800-tallet. Siden den tid har plakatens visuelle helhetsinntrykk vært viktigere enn selve teksten.
Den moderne plakaten kom 3 kjølvannet av den industrialiserte trykketeknikken, og inspirerte kunstnere som Henri Toulouse-Lautrec og Pierre Bonnard til å benytte seg av en trykkform som gjorde det mulig å spre deres grafiske arbeider langt ut over den snevre grensen av kunstinteresserte. Deres hensikt var selvfølgelig ikke å kommersialisere grafikken, men å demokratisere den grafiske kunstformen utenfor kunstinstitusjonenes trange ramme. Ved å bekjenne seg åpent til plakaten og dens rolle i en sosial og kulturell sammenheng bidro slike kunstnere til å utvide selve kunstbegrepet. Men hele tiden dreide dette seg om kunstplakater, og kunstnere brukte mediet for å spre sine litografier.

Den politiske plakatens framvekst
I den seinere utviklingen ble plakaten derimot mer tilpasset behovet som det kapitalistiske samfunnet reiste. Siden utviklet plakaten seg bare i periferien av kunsten og utviklet sine egne uttrykksformer, selv om disse kunne bli påvirket av generelle kunstretninger. Sammen med fotografi, film og aviser skulle også plakaten påvirke industrisamfunnets visuelle hverdag.
Ved siden av sin kunstneriske og kommersielle funksjon spiller plakaten samtidig en sosial og politisk rolle og gjenspeiler samfunnskonflikter til enhver tid. Det ville ikke være umulig å gjenskape historien de siste hundre årene bare med hjelp av plakater. Den viktige rollen som plakaten spiller i det offentlige liv, har gjort den særlig tiltrekkende for den politisk engasjerte kunstneren.
Fram til i dag finnes det ingen uttrykksform som den politiske kunstneren kan stille ved siden av plakaten. Viktige eksempler i denne forbindelsen er Berlin-dada (rundt 1920) og de russiske futuristene som samlet seg rundt Vladimir Majakovskij (se art. om denne). For begge grupperingene var bruddet med det borgerlige kunstbegrepet karakteristisk. De ville henvende seg til et nytt publikum, og de ville benytte seg av de nye tekniske mulighetene. Det var derfor bare logisk at begge grupperingene tidlig ble interessert i plakaten som et politisk og pedagogisk medium.
Etter at Oktoberrevolusjonen seiret, sluttet de russiske futuristene helhjertet opp om den unge sovjetstaten og propaganderte for dens målsetning om å bygge opp et sosialistisk samfunn. Ved siden av tegninger ble det også eksperimentert med fotografi og montasje. (Med en viss rett kan disse tidlige plakatene betraktes som en viktig forløper for den seinere så kjente sovjetiske filmmontasjen: i visse perioder sto Sergej Eisenstein (se art. Eisenstein) futuristene nær.) Mest berømt ble de såkalte propagandatogene som var rullende plakatsøyler under borgerkrigen. Store deler av det russiske folket var ennå analfabeter, og det viste seg nødvendig å utvikle den visuelle kommunikasjonen for å oppnå forståelse for den unge sovjetstaten. Her spilte futuristene en meget sentral rolle, og sovjetstaten ga frie hender til deres visuelle eksperimenter.
Også etter seieren over kontrarevolusjonen fortsatte Majakovskij med plakatene sine. Han ble kjent for ”rosta-vinduene” sine. Dette var utstillingsvinduer med plakater, der han bl.a. benyttet seg av en slags tegneseriestil for å formidle politisk og pedagogisk opplysning. Selve arbeidsformen var eksperimenteringen. Alt var tillatt så lenge plakatkunstneren lyktes i å formidle det sosialistiske budskapet. Selvfølgelig var ikke alle plakatene vellykket etter tradisjonelle estetiske kriterier, men den revolusjonære patosen og dynamikken var med på å skape en egen estetikk der form og innhold virket direkte inn på hverandre.
Et liknende utgangspunkt finner en hos Berlin-dada som skilte seg fra dadabevegelsen for øvrig, fordi den i første rekke var politisk og sosialt kritisk. Dens viktigste representant var uten tvil John Heartfield.
Det finnes få kunstnere som har lykkes i den grad som Heartfield i å forene et politisk innhold med en visuell form. Selv om det virker nærliggende at Heartfield brukte arbeidene sink til plakater, så ble de først og fremst offentliggjort i arbeidermagasiner. Dette skyldtes bl.a. at noen av hans viktigste arbeider ble til under fascismen og i illegalitet. Det var først seinere at de fleste av arbeidene hans ble trykt opp som plakater. Men dette forringer på ingen måte den betydningen arbeidet hans har for den politiske og sosialkritiske plakatens historie.

Utviklingen etter andre verdenskrig
Etter andre verdenskrig forandret stillingen seg for den kulturelle og politiske plakaten. Av spesiell interesse var utviklingen i 1950- og 1960-årene i de sosialistiske land. Polen var det første sosialistiske landet som bevisst integrerte plakatkunsten i en generell kulturpolitikk. Kulturplakaten fikk en ny oppgave. Den var nasjonal i den forstand at den knyttet seg til den polske folkekunsttradisjonen, samtidig som en utviklet plakatens spesielle funksjon, der form og innhold skal fortette seg til et slående visuelt inntrykk. Det oppsto en helt egen plakatkunsttradisjon, som på sin side påvirket plakaten i mange andre land.
Den polske plakaten hadde først og fremst en demokratisk og kulturell funksjon: Den skulle utvide selve kulturbegrepet og integrere kulturen i selve gatebildet. Seinere fulgte land som Tsjekkoslovakia og Øst-Tyskland etter. En spesiell variant for den sosialistiske plakaten utviklet seg mot slutten av 1960-årene på Cuba, som integrerte det latinamerikanske frescomaleriet i sine politiske, pedagogiske og kulturelle plakater.
I de kapitalistiske landene dominerte i lang tid den kommersielle plakaten. Den måtte ved siden av å gi informasjon først og fremst oppfylle salgskravene som oppdragsgiveren stilte. Dette forhindret selvfølgelig på ingen måte en kvalitativ utvikling av plakatkunsten, men plakatens stilling i samfunnet ble på denne måten sjelden tatt hensyn til. Bare under tilspissede politiske forhold, som under Vietnam-krigen, ungdomsopprøret på 60-tallet eller - for Norges vedkommende - under EEC-kampen, fikk de sosiale og politiske plakatene nye tilløp og impulser. Men siden det ikke fantes en sammenhengende tradisjon, klarte de vestlige politiske plakatene bare unntaksvis å utvikle en egen form.
Mest konsekvent gikk vesttyskeren Klaus Staeck fram. Han kopierte ikke Heartfield-tradisjonen, men videreførte den og tilpasset den til de endrete forholdene. Mest kjent er kampanjen under valgåret 1972: ”De rike må bli enda' rikere. Derfor CDU.” Det betydningsfulle ved Staecks produksjon ligger først og fremst i dialektikken i plakatene hans. Her skiller han seg avgjørende fra sitt store forbilde Heartfield. For Staeck er den åpne politiske parolen av mindre betydning. Tvetydigheten i bildene og tekstene hans skal i første rekke provosere fram at betrakteren tar politisk stilling til dem.
Staeck formulerer meget troskyldig kjernen i etablerte ideologiske holdninger, som først etter det andre øyekastet oppfattes som en egentlig avsløring. Men det første øyekastet er viktig for å fange oppmerksomheten hos betrakteren som ellers bare er offer for uforpliktende politiske utsagn. Dette gjør Staecks plakater så politisk virkningsfulle. Og de mange rettssakene som han stadig blir utsatt for, er et meget talende vitnesbyrd for hans politiske suksess.
Det kan ikke være den progressive politiske plakatens oppgave å ”selge” et politisk innhold. Dens kvalitet bestemmes ikke av kunstnerens ”kvantitative samfunnsengasjement”, men utelukkende av hans evner til å formulere en ”kvalitativ politisk bevissthet”. Det er her skillet mellom den kommersielle og den progressive politiske plakaten ligger.
P. Ha.

Se også: Heartfield.

Plan
Plan er et dokument som beskriver hvordan ressurser skal brukes for å oppnå et oppsatt mål. Og plan er et begrep som nyttes i et utall av sammenhenger både i privat og offentlig liv. Denne artikkel er begrenset til en oversikt over offentlig planapparat og -prosedyre i Norge og går ikke inn på å vurdere planleggingens formål og virkning i sin alminnelighet.

 Plansystemet
Med det offentlige plansystemet menes her de sektorovergripende planene som bygningsloven av 1965 gir bestemmelser om, og ikke sektorplaner som er knyttet til etater eller forvaltningsorganers ansvarsområde (f.eks. helseplaner, skoleplaner, vegplaner). Oversiktsplanenes oppgave er å trekke opp mål for utviklingen innenfor et geografisk område og prioritere sektortiltak i forhold til planens mål og de økonomiske rammene en regner med å ha.
Plansystemet er bygd opp slik at en plan for et større område (”høgere plannivå”) skal legges til grunn for planer for mindre enheter. Oversiktsplanene er bare retningsgivende for mer detaljert planlegging og seinere enkeltvedtak innenfor sektorene. Arealbruken kan imidlertid gjøres rettslig bindende for et begrenset tidsrom ved å få stadfestet vedtekt til planen. Oversiktsplaner skal normalt fornyes hvert fjerde år.
Det er politikerne som har ansvaret og gir retningslinjer for planarbeidet og vedtar planene. Planene utarbeides imidlertid av fagplanleggere (arkitekter, ingeniører, økonomer m.v.) i samråd med ulike fagmyndigheter som derved i stor grad bestemmer planenes innhold. For kommunale planer gir loven mulighet for at folk skal kunne ha direkte innflytelse på planutformingen. Dette fungerer i praksis dårlig, og det er i forbindelse med forslag til ny planlov reist krav om mer informasjon og medvirkning i planleggingen.

Plantyper
Bygningsloven har bestemmelser om fylkesplaner, regionplaner, generalplaner og reguleringsplaner. Planene består normalt både av en tekstdel og kart.
Fylkesplanen vil inneholde en beskrivelse av sosiale og befolkningsmessige forhold, nærings- og sysselsettingsutvikling og arealbruk innenfor fylket, målsettinger for den videre utviklingen på disse feltene og gi en oversikt over de offentlige tiltakene som bør settes i verk for å nå fylkesplanens målsettinger.
Fylkesplaner skal utarbeides av alle fylkeskommuner i kontakt med kommunale og statlige organer. Planen vedtas av fylkestinget etter at kommunene i fylket har fått uttale seg til planutkastet, og skal godkjennes av Miljøverndepartementet. Fylkesplanen er retningsgivende for region-, general- og reguleringsplaner og de tiltak kommunene, fylkeskommunene og staten skal gjennomføre i fylket. Bestemte arealer kan båndlegger i inntil ti år ved fylkesplanvedtekt.
Regionplan utarbeides av flere kommuner i fellesskap når det er behov for samordning av kommunenes planlegging. Dette blir avgjort av kommunene selv, eller kan bestemmes at staten. Innholdet av regionplanen har gjerne vært en mer ”grovmasket” form for generalplan, men kan også begrense seg til enkelte oppgaver av felles interesse (renovasjon, vannforsyning o.l.). Planen utarbeides av et regionplanråd med representanter fra kommunene som velges for fire år av gangen. Regionplanrådet vedtar planen etter at de deltakende kommunene og fylkeskommunene har uttalt seg. Planen skal godkjennes av Miljøverndepartementet. Regionplaner er retningsgivende for general- og reguleringsplaner. Bestemte arealer kan båndlegges i inntil ti år ved regionplanvedtekt.
Generalplan (kommuneplan) er en oversiktsplan for en kommune. Planen vil inneholde de samme saksområdene som fylkes- og regionplanene, men vil være mer detaljerte, særlig når det gjelder planleggingen av arealbruken. Innholdet av generalplanene har endret karakter over tid. De tidligste planene la stor vekt på omfattende registreringer og arealdisponeringsplaner, og ble gjerne utarbeidet av konsulentfirmaer. Etter hvert er det lagt større vekt på å forenkle planene og knytte generalplanarbeidet nærmere til den økonomiske planleggingen og tiltaksarbeidet i kommunene. Samtidig har administrasjonen i kommunen overtatt større deler av planarbeidet.
Generalplanen skal samordne bruken av de økonomiske og fysiske ressursene i kommunen og være et program både for tiltak innenfor den enkelte sektoren og den framtidige bruken av arealene i kommunen. Langtidsbudsjett og boligprogram vil inngå i generalplanen. I alle kommuner skal et generalplanutvalg nedsatt av kommunestyret legge fram et generalplanforslag. Kommunestyret vedtar planen etter at den har vært til uttalelse i fylkeskommunen (evt. også i regionplanråd) og utlagt til offentlig ettersyn. Generalplanen er retningsgivende for reguleringsplaner. Arealbruken i planen kan gjøres bindende for inntil ti år ved bruk av generalplanvedtekt.
Reguleringsplan er ikke en oversiktsplan, men har en sektorovergripende funksjon ved at den skal samordne arealbruksinteressene innenfor et område og danne grunnlag for utbyggingstiltak innenfor flere sektorer. Reguleringsplanen inngår i bygningslovens plansystem som en detaljplan med tilhørende bestemmelser, og består av et plankart som viser hvilket formål grunnen kan nyttes til og reguleringsbestemmelser som gir nærmere bestemmelser for utformingen av bebyggelsen og utearealet.
Reguleringsplaner utarbeides av offentlige planmyndigheter eller private, behandles av bygningsrådet og vedtas av kommunestyret etter at de har vært utlagt til offentlig ettersyn. Planen er rettslig bindende og ikke tidsbestemt. Bygningslovens bestemmelser er rettet inn på at reguleringsplanen er et juridisk dokument som er grunnlag for å endre eiendomsforhold, grunneierrettigheter og grunnpriser. Men planen fastlegger samtidig endringer i de nære omgivelsene for mange mennesker.
Selv om offentlig ettersyn i første rekke er ment som en mulighet for dem som har økonomiske interesser i planområdet til å fremme sine synspunkter, gir ordningen en mulighet for alle som ønsker det til å uttale seg om planen og påvirke utformingen før kommunestyret fatter sitt vedtak. Slikt offentlig ettersyn skal kunngjøres i avisen. De som berøres av planen kan også klage til departementet etter at planen er vedtatt og stadfestet av fylkesmannen.
Plansystemet er bygd opp slik at det bør foreligge en fylkesplan før det utarbeides en regionplan osv. Slik er det ikke i praksis. Mens de fleste kommunene utarbeider reguleringsplaner, er det bare et fåtall som har generalplaner, og disse ble utarbeidet før det forelå fylkesplaner. Det er imidlertid forutsetningen at oversiktsplanene stadig skal fornyes, slik at plantypene vil kunne påvirke hverandre gjennom planleggingsprosessen.
Til daglig støter en på plantyper som er beslektet med dem vi finner i bygningsloven:
Strand- og fjellplaner skal utarbeides i de områdene der strand- og fjellplanloven er innført for å sikre friluftsinteressene. I disse områdene er det forbudt å sette opp f.eks. hytter før det foreligger en plan. Det er grunneierne eller kommunen som skal utarbeide en slik plan. Etter søknad kan det gjøres unntak fra loven. Dette er mye brukt da det foreligger få planer. Planformen er foreslått opphevet i utkast til ny planlov, og kan også i dag erstattes av reguleringsplan.
Disposisjonsplaner brukes om planer som kommuner med vedtekt til § 82 i bygningsloven kan kreve før hytter tillates bygd. Disposisjonsplaner utarbeides av grunneier/utbygger og skal godkjennes av bygningsrådet i kommunen.
Soneplaner brukes gjerne om en fysisk oversiktsplan for et tettsted. Planformen er ikke lovfestet, men kan inngå som del av en generalplan eller en generalplanvedtekt.
Vegplaner - detaljplan og hovedplan - utarbeides av vegmyndighetene med hjemmel i vegloven, og vedtas av Samferdselsdepartementet etter at berørte kommuner har fått uttale seg. Detaljplan etter vegloven kan erstattes av reguleringsplan.
Tiltaksplaner er planer for å legge til rette for økt sysselsetting og service i en kommune. Tiltaksplaner skal ta utgangspunkt i generalplanenes målsettinger.
Langtidsbudsjetter er fireårige programmer for bruken av kommunenes økonomiske ressurser. De skal utgjøre generalplanens økonomiske del og rulleres årlig.

Plantradisjoner
Plantradisjonen i Norge går lengre tilbake enn til bygningsloven av 1965. Oslo, Bergen og Trondheim hadde allerede i forrige århundre planbestemmelser. Den fysiske planleggingen bygger i første rekke på bygningsloven av 1924, som fikk bestemmelser om reguleringsplaner for alle bykommuner. Mange av disse planene gjelder fortsatt. Det ble også drevet fysisk oversiktsplanlegging før krigen (f.eks. planen for Oslo-området fra 1934), men først i større omfang i forbindelse med gjenoppbyggingen av Nord-Norge etter krigen med den såkalte Brente steders regulering (se art. om denne). Etter krigen ble det også satt i gang en økonomisk oversiktsplanlegging med sikte på å bygge ut ”svake” områder økonomisk (områdeplanlegging).
Oversiktsplanbestemmelsene i bygningsloven av 1965 var et forsøk på å samordne den fysiske og økonomiske planleggingen til en mer helhetlig ressursplanlegging. Generalplanleggingen ble imidlertid preget av den fysiske tradisjonen, med vekt på en samlet arealplan for kommunen. Fylkesplanen, som først ble lovfestet i 1973, er til nå preget av økonomisk planleggingstradisjon. I perioden 1969-i973 ble det laget landsdelsplaner for alle fem landsdeler i regi av særskilt oppnevnte landsdelskomiteer. Denne planformen, som ikke var lovfestet, vil nå bli erstattet av fylkesplanene. En ny planlov er under forberedelse. Den vil ikke endre hovedinnholdet i dagens plansystem.
Et karakteristisk trekk ved oversiktsplanene i Norge er at de som vedtar planene i liten grad har virkemidler til å gjennomføre viktige målsettinger og tiltak i planene. Dette gjelder særlig på kommunenivå. I en blandingsøkonomi der avgjørende beslutninger om en så sentral planforutsetning som næringslivs- og arbeidsplassutvikling blir tatt utenfor de politiske organene, vil ikke oversiktsplanene bli program for hvordan den samlede ressursbruken skal styres for å skape en bedre framtid, men et grunnlag for de politiske myndighetene til å påvirke private planer og tiltak i ønsket retning. Planene legger til grunn de forholdene som i dag bestemmer utviklingen i samfunnet, og stiller ikke spørsmålstegn ved disse når mål og tiltak fastsettes.
Reguleringsplanene gir et bilde av hvilke interesser som tilgodeses og hvilke som må vike; hvilke krefter som har makt og penger og hvilke grupper som er ressurssvake og blir oversett. Planene tilpasser seg dem som har makt, de er ”realistiske” og samfunnsbevarende. Planer har likevel en verdi. De kan være et hjelpemiddel til å omfordele ressurser som de politiske myndighetene i dag disponerer. Og de kan avdekke og illustrere i hvor liten grad de politiske myndighetene har herredømmet over sentrale sider ved samfunnsutviklingen, og reise krav om endring.
H. J. N.

Se også: Byplanlegging, Samfunnsplanlegging.
Litteratur: Miljøverndepartementet: Ny planleggingslov, Oslo 1977. Y. Johnsen m.fl: Samfunnsplanlegging, Oslo 1974.

Plankeadel
Plankeadel eller trelastpatrisiat er namn på det mektigaste norske storborgarskapet før skipsreiarane og industriherrane på 1900-talet.
Plankeadelen organiserte foredling og eksport av norsk trelast frå slutten av 1600-talet og fram til åra etter Napoleonskrigane, særleg til England. På 1700-talet var dette den største norske ekportnæringa. Plankeadelen var knytt til Skien, Drammen, Christiania og Fredrikstad, altså enten til byar ved elvemunningar eller til det administrative og finansielle sentret for Austlandet.
Kvantumsreguleringane for sager frå 1688 førte i seg sjølv i retning av monopolisering av næringa, og den same verknaden hadde dei langsiktige avtalane om oppkjøp, fløyting og framdrift av tømmer og om vidaresal i utlandet. Råstofftilgang og produksjonsutstyr sette grenser for næringa, og trelastpatrisiatet delte feltet mellom seg.
Nyleg er det klarlagt at freistnaden på å organisera ei statleg skogsdrift (Generalforstamtet i 1740-åra) stranda på at det norske embetsverket var nært knytt til plankeadelen, ja at det stundom var dei same folka. Plankeadelen hadde dels engelsk opphav (Collett, Bowman), dels svensk (Anker), dels tysk (Løvenskiold), dels dansk-norsk (Holter, Juel, Stang, Monsen, Leuch), men opphavet er likevel mindre viktig. Ein skal heller festa seg ved at det vart ei sosial gruppe med stort samhald og mykje inngifte, både for å halda grepet om næringa og for å berga familieformuane gjennom arveskifta.
Historisk avgjerande er likevel at denne gruppa vart eit norsk storborgarskap av europeisk format, med klar interesseavgrensing til København og med politiske invittar både til Sverige og England alt frå 1770-åra. Da Fredrik den sjette lyste krig mot England i 1807, kom det alt i 1809 planar frå plankeadelen (m.a. grev Wedel og Peder Anker) om union mellom Norge og Sverige. Dette vart til ei klar gruppering i riksforsamlinga på Eidsvoll (”svenskepartiet”).
Plankeadelen gjekk under ved fallittane etter 1815, eller over i sentraladministrasjonen.
Ordet plankeadel spelar nok også på sagbruksprivilega frå 1688. Dei kunne seljast eller gå i arv, som annan eigedom, og dei stod ved lag jamvel etter at kvantumrestriksjonane vart avskaffa i 1795 og etter at ein i 1825 fekk lov til å skjera tømmer frå eigen skog utan restriksjonar. Men skulle ein skjera kjøpt tømmer, måtte ein framleis ha sagbruksprivileg eller få - frå regjeringa etter søknad. Når konjunkturane var gode, kunne eit sagbruksprivileg vers verdfullt. Sagbruksprivilega stod ved lag til dei vart oppheva utan vederlag i 1860 (lov av 26 august 1854).
G. Sa.


Planøkonomi
Med planøkonomi menes her målrettet styring fra statens side av hovedtrekkene i den økonomiske utviklingen i et land. Planleggingen angår ikke bare virksomheten som er under direkte statlig beslutningsmyndighet, men hovedtrekk i utviklingen av produksjon, sysselsetting, Investeringsaktivitet osv. for landets økonomi som helhet.
Meningsfylt planlegging krever at den styrende myndighet på den ene siden har beslutningsrett over visse områder og økonomisk-politiske virkemidler som er (mer eller mindre) effektive til å påvirke utviklingen, og på den andre siden har visse mål som søkes oppnådd, eller en viss prioritering som legges til grunn for valg mellom alternative muligheter. Planleggingen må bygge på en analyse som både klarlegger sammenhengene mellom beslutninger og virkemiddeldisposisjoner og de resultatene som kan oppnås, og i lys av dette medvirke i den faktiske beslutningsprosessen.

Ulike muligheter for styring
Styringen i henhold til planene vil kunne skje gjennom forskjellige typer av beslutninger og aktiviteter fra de statlige myndighetenes side:
1. Staten har direkte beslutningsrett over en del av produksjons- og distribusjonsvirksomheten i økonomien. De beslutningene som treffes for dette området, får indirekte virkninger for andre deler av økonomien gjennom påvirkning av etterspørsel og tilbud for forskjellige varer, arbeidskraft, inntektsdannelse osv.
2. For en del områder som er underlagt desentralisert beslutningsrett, spesielt i form av privat eie, kan statsmyndighetene pålegge restriksjoner av forskjellige slag, konsesjonsbetingelser, løyveordninger osv. En del priser, rentesatser, grenser for finansinstitusjonenes utlån og liknende kan også være fastsatt direkte av statsmyndighetene.
3. Statsmyndighetene påvirker utviklingen i økonomien som helhet ad mer indirekte vei gjennom finanspolitiske og penge- og kredittpolitiske virkemidler, dvs. gjennom skatter og avgifter av forskjellig slag, offentlige utgifter til kjøp av varer og tjenester og til subsidier og andre overføringer ved forskjellige virkemidler som påvirker utviklingen i penge- og kredittmarkedene m.v.
4. Endelig kan statsmyndighetene påvirke utviklingen ved å påvirke beslutningsprosessen i de områdene av økonomien som er underlagt private beslutninger, gjennom å påvirke informasjonsgrunnlaget for disse beslutningene, legge forholdene til rette for samarbeid og koordinering i forskjellige former osv. Denne siste formen for styring kalles ofte indikativ planlegging, i motsetning til planlegging og styring som skjer ved statsmyndighetenes' egne beslutninger og påbud og forbud overfor privat deler av økonomien.
I enhver økonomi vil en finne eksempler på alle disse måtene å påvirke den økonomiske utviklingen på fra statsmyndighetenes side; en hovedsak ved den økonomiske planleggingen vil være å koordinere beslutninger og tiltak på disse forskjellige områdene ut fra en helhetsanalyse av virkningene av de forskjellige tiltak i samspill med hverandre.
I den vide forstand som er angitt ovenfor, har svært mange land en form for ”planøkonomi”, men både innholdet, formen og effektiviteten vil variere med hovedtrekkene i det rådende økonomiske systemet. Planleggingen i land hvor en i hovedsak har et privatkapitalistisk næringsliv, vil i stor grad skje ved forsøk på styring gjennom penge- og finanspolitikk og gjennom indikativ planlegging (formene 3 og 4 i listen ovenfor), mens planlegging i en sosialistisk økonomi i langt større grad vil være basert på de styringsmulighetene som ligger i direkte planlegging og styring for den sosialiserte del av næringslivet.

Gjennomføringen
Ideen om en samfunnsøkonomisk planlegging som skulle avløse ”anarkiet”, ustabiliteten og de usosiale virkningene av en fri markedsmekanisme, var klart uttrykt hos marxismens klassikere, men de hadde ikke i noen detalj utarbeidet formene og metodene for en slik planlegging. I praksis ble planøkonomi for første gang gjennomført i Sovjetunionen etter revolusjonen og borgerkrigen. Det første store eksemplet på slik planlegging var den statlige planen for elektrifisering av den Russiske Sovjet-republikk som ble utarbeidet ca. 1920 og som hadde et perspektiv på 10-15 år. Denne planen gjaldt først og fremst kraftutbygging, men siden elektrisk kraft er av betydning for så store deler av næringslivet, ble planen i praksis en omfattende plan for mange deler av næringslivet.
Etter hvert fikk Sovjetunionen et system av regelmessige årlige planer og femårsplaner, og med planer med lengre perspektiv med noe mer uregelmessige intervaller. Tilsvarende systemer har rådd i de sosialistiske land i Øst-Europa. Beslutningsretten har i de første fasene vært sterkt sentralisert, men med reformene i 1960-årene har beslutningsretten blitt noe mer desentralisert og man har gått over til mer bruk av indirekte virkemidler og koordineringsaktivitet.
Planleggingen i kapitalistiske land har sitt ut spring først og fremst i behovene for å gripe mer aktivt inn og styre fra statsmyndighetenes side, som ble erkjent som nødvendig etter den dype og vedvarende økonomiske krisen i 1930-årene. Dette, sammen med gjenreisningsbehovene i en rekke vesteuropeiske land etter andre verdenskrig, la grunnlaget for en viss planlegging og styring i mange vesteuropeiske land i etterkrigsårene. Gjenreising og stabilisering for å unngå tilbakefall til en krise av 1930-årenes type var hovedinnholdet. Nasjonalbudsjett eller tilsvarende dokumenter under andre betegnelser har vært hoveduttrykksformen for denne planleggingen. Senere har mer langsiktige perspektiver også kommet sterkere inn i bildet.
I Norge har man et system med årlige nasjonalbudsjetter, ”langtidsprogrammer” som omfatter fire år, og ”perspektivanalyser” som til dels forsøker å analysere utviklingsmulighetene i et 20-30-årsperspektiv. Nasjonalbudsjettet er mest forpliktende som et politisk bindene dokument for regjeringen, mens de ”planene” som gjelder et lengre perspektiv, stort sett er av orienterende, men ikke av bindende art.
Mulighetene for planlegging og styring i de kapitalistiske land har vist seg å være ganske skiftende. Noen land, som Norge, Sverige og Frankrike, har over lengre perioder hatt en vellykket gjennomføring av planer. I enkelte andre land har ”nasjonale økonomiske planer” blitt hengende mer i luften uten kraft til å påvirke det faktiske utviklingsforløpet.
Styrken i de økonomiske og politiske konfliktene i forskjellige land er av avgjørende betydning for mulighetene for å føre en noenlunde sammenhengende og effektiv økonomisk politikk i samsvar med utarbeidede planer. Den økonomiske krisen i 1974-75, som var den kraftigste etter 1930-årene, kullkastet mange planer, og det har vist seg vanskelig samtidig å få sysselsettingsutviklingen, prisutviklingen og utviklingen av handelsbalansen under kontroll igjen etter denne krisen. Reformer som gir statsmyndighetene sterkere virkemidler i hendene, må antakelig til for å bringe utviklingen tilbake til slike jevne baner med en mer vellykket planlegging og styring som en hadde før denne krisen.
L. J.