Permanente revolusjon
Den permanente revolusjon er betegnelsen på en teori om virkeliggjørelsen av den sosialistiske revolusjonen i økonomisk tilbakeliggende land der arbeiderklassen, i motsetning til bøndene, bare utgjør et mindretall i befolkningen. Teorien om den permanente revolusjon ble utarbeidet på russisk grunn av Trotskij gjennom en marxistisk analyse av Russlands særegne historiske utvikling.
I den første russiske revolusjonen i 1905 var Trotskij den av sosialdemokratene som spilte den mest fremtredende rollen som formann i St. Petersburg-sovjetet. I 1906 skrev han mens han satt i fengsel en lang artikkel der han analyserte lærdommene fra revolusjonen: ”Resultater og perspektiver - revolusjonens drivende krefter.” i henhold til Trotskijs analyse skyldes særegenhetene ved den økonomiske og sosiale utviklingen i Russland at den russiske industrien var blitt skapt av staten som et resultat av ytre press, oftest militært, fra mer utviklete nasjoner. Proletariatet var derfor blitt skapt uten et politisk sterkt og uavhengig borgerskap. Proletariatets hegemoni trengte i Russland ikke å vokse fram i kampen mot borgerskapets politiske hegemoni.
Trotskij mente at bare proletariatet var i stand til å styrte det tsaristiske autokratiet, med mer eller mindre støtte fra borgerskapet. Proletariatet kunne derfor ikke gi fra seg makten til noen annen klasse da den borgerlige revolusjonens mål var nådd, men måtte føre revolusjonen over til den revolusjonære fasen og etablere proletariatets diktatur. Helt avgjørende var imidlertid støtten fra bøndene. Proletariatet måtte sikre seg bøndenes støtte ved å arbeide for at de skulle overta godsene og således bidra til å frigjøre dem.
Siden revolusjonen gikk umiddelbart over fra den borgerlige til den proletære fasen, ble den kalt uavbrutt, permanent. Nettopp fordi Russland var så økonomisk tilbakestående, midt mellom Asia og Europa, kunne proletariatet komme tidligere til makten der enn i de utviklete kapitalistiske statene i Vest-Europa. Men det russiske proletariatet ville aldri være i stand til å virkeliggjøre sosialismen i isolasjon. Forutsetningen for at sosialismen skulle seire i Russland var en revolusjonær utvikling i Vest-Europa, især i Tyskland. Men samtidig som revolusjonen i Vest-Europa var en nødvendig betingelse for fullbyrdelsen av revolusjonen i Russland, kunne revolusjonen i øst gl støtet til revolusjonen i vest. Den bærende tanken i Trotskijs analyse er at han ser den langsiktige revolusjonære utviklingen i Europa som en vedvarende dialektisk prosess.
Med apriltesene sine aksepterte Lenin teorien til Trotskij om den permanente revolusjon. Gjennom en lengre strid innad blant bolsjevikene vant Lenin fram med forståelsen om den borgerlige revolusjonens umiddelbare overgang i den proletære. Og da den revolusjonære utviklingen i 1917 hadde fulgt Trotskijs forutsigelse fra 1906, ble teorien om den permanente revolusjon til bolsjevikisk allmenneie.
Etter Lenins død, da kampen mot Trotskij tok til, og senere da Stalin innledet kampen mot de bolsjevikiske og leninske tradisjoner, ble teorien om den permanente revolusjon holdt fram som trotskismens fremste kjennetegn. Uendelig mye papir og energi ble brukt for å vise at denne teorien var leninismen helt fremmed og sto i direkte motstrid til den. Lenins verker ble sensurert for å kunne støtte Stalins primitive forsøk på å etablere sin teori om ”sosialismen i ett land” som den uforfalskete leninismen i motsetning til den trotskistiske, antileninistiske teorien om den permanente revolusjon.
I slutten av 20-årene skrev Trotskij ”Den permanente revolusjon” i eksil i Tyrkia. Der forsøkte han å gjendrive de stalinistiske forfalskningene og fordreiningene, samtidig som han utdypet sine tidligere standpunkter. Ikke minst var det klart for Trotskij at den proletære revolusjonen midlertidig ikke hadde vendt seg mot vest som ventet, men mot øst, mot Kina som i slutten av 20-årene var inne i en revolusjonær utvikling.
J. I. B.

Se også: Sosialisme i ett land, Trotskij.
Litteratur: E. H. Carr: The Bolshevlk Revolution, 1, London 1971. L. Trotsky: 1905, New York 1971. L. Trotskij: Den permanente revolusjon, Oslo 1969.

Perovskaja, Sofja Lvovna
Perovskaja (1853-81), russisk populist (narodnik) og tilhenger av individuell terror. Sofja Lvovna Perovskaja var den første kvinnen som ble henrettet for en politisk forbrytelse i Russland. Gjennom sin skjebne inspirerte hun senere generasjoner av radikale russiske kvinner.
1870-årenes brede og mangeartede populistiske bevegelse i Russland rekrutterte kvinner fra hovedsakelig to kilder; fra den russiske studentkolonien i Zürich (se art. Figner) og fra agitasjonsgrupper i Russland selv. Den viktigste av disse var Tsjajkovskij-kretsen i St. Petersburg som Perovskaja sluttet seg til i 1870.
Hun var av adelig herkomst - datter av en meget høy embetsmann i tsarens administrasjon, og kom til hovedstaden i 1869 for å begynne på Alartsjin-kursene, den første universitetsforberedende skolen for kvinner, som ble åpnet dette året. Den seksten-årige Perovskajas sterke interesse for ”kvinnespørsmålet” og hennes alminnelige skepsis overfor menn synes å ha vært betinget av farens strenge familieregime. I den kretsen av unge kvinner som hun raskt samlet om seg i St. Petersburg, talte hun varmt for prinsippet om særskilte kvinnegrupper.
Det vakte derfor forbauselse da hun allerede året etter sluttet seg til Tsjajkovskij-kretsen. Denne kretsen skilte seg imidlertid på en radikal måte fra 1860-årenes hierarkisk oppbygde grupper av nihilister, der kvinnene ikke kunne spille noen selvstendig rolle og i mange tilfeller ble grovt utnyttet. Tsjajkovskiene forsøkte å heve arbeidernes politiske bevissthet i hovedstaden gjennom et grundig forberedt program. De drev kveldsundervisning og propaganda i fabrikkene og tilbød medlemmene studier av Marx, Lassalle, Lavrov og Bervi-Flerovskij. Kretsen var demokratisk organisert med vekt på likhet og kameratskap, og kvinnene, som utgjorde ca. en fjerdedel av medlemmene, fikk spillerom og støtte i arbeidet for kvinnens frigjøring.
Perovskaja forlot i 1872 St. Petersburg og vandret til fots rundt i det sentrale landbruksområdet som sykesøster og vaksinerte bønder, samtidig som hun spredte sosialistisk propaganda. Dette ble hennes eneste ”vandring til folket”, og tilbake i St. Petersburg ble hun arrestert sammen med de fleste av sine kamerater. Hun ble løslatt mot kausjon inntil rettssaken skulle finne sted og arbeidet i mellomtiden som sykesøster på Krim. For ikke å gjøre stillingen verre for sine fengslede venner, la hun det politiske arbeidet på is.
Under prosessen mot ”de 193” i 1877-78 var Perovskaja blant dem som ble frikjent, men nå startet hun sitt intense arbeid for å befri de dømte. Under disse operasjonene kom hennes egenskaper som revolusjonær for alvor til syne; en nådeløs og uforsonlig holdning overfor myndigheter og politiske fiender, en selvoppofrende hengivenhet overfor kameratene, men også forakt for svakhet og ubesluttsomhet hos dem. ”i virkeligheten”, skriver en av dem, ”kunne hun drive en mann til selvmord for den minste svakhet.”
Perovskajas befrielsesaksjoner fikk myndighetene til å utstede arrestordre på dem som var blitt frikjent under prosessen, og hun falt i politiets klør. Under en transport klarte hun å rømme fra sine fangevoktere, og nå startet hennes ”underjordiske” tilværelse. Hun gjenopptok befrielsesaksjonene, men etter en bølge av arrestasjoner i 1878, måtte dette oppgis.
Den sterke politiforfølgelsen hadde nå skapt splittelse i narodnikenes rekker, mellom grupper som ville fortsette det fredelige agitatoriske arbeidet, hvor vanskelig det enn var blitt - og tilhengerne av en terroristisk strategi, som gjennom attentater mot fremstående embetsmenn ville tvinge gjennom en konstitusjon som kunne legalisere revolusjonært arbeid. Perovskaja forsøkte å mekle mellom de to leirene idet hun hevdet nødvendigheten av både agitasjon og terror. Men etter å ha konstatert at det faktisk ikke foregikk arbeid i landsbyene lenger, sluttet hun seg i 1879 til terrororganisasjonen Folkets Vilje (Narodnaja volja).
Perovskajas dypeste lojalitet var reservert for hennes forfulgte venner: ”Jeg tar ganske enkelt hevn for mine kjære og nære venner som er døde.” Sammen med Andrej Zjeljabov ledet Perovskaja den hektiske jakten på tsar Aleksander II etter at Folkets Vilje hadde avsagt sin dødsdom over ham. Da Zjeljabov, som var blitt Perovskajas mann, ble arrestert i februar 1881, overtok hun også hans plikter og iverksatte det planlagte attentatet 1 mars. Tsaren valgte en annen rute for sin formiddagstur denne dagen enn den terroristene hadde forutsett, men Perovskaja fikk omdirigert sine tropper, og på hjemturen ble tsaren dødelig såret av en bombe. Perovskajas første tanke var å befri Zjeljabov, men hun tok ingen forholdsregler for å beskytte seg selv og ble raskt arrestert. Den 3 april 1881 ble hun hengt sammen med fire mannlige medsammensvorne, Zjeljabov, arbeideren Mikhajlov, sprengstoffeksperten Kibaltsjitsj og forræderen Rysakov.
Med Perovskaja oppnådde den russiske kvinnen retten til å bestige skafottet. Under kampen for stemmerett og valgbarhet for kvinner etter revolusjonen i 1905, ble Perovskajas martyrium brukt som argument: ”da er hun også verdig til å bestige parlamentets talerstol”.
M. B. N. / J. P. N.

Se også: Narodnok.
Litteratur: B. A. Engel: From Feminism to Populism. A Study of changing Attitiudes of Women of the Russian Intelligensia: 1855-1881, University Microfilms International 1977. Iz vospominanij brata S. L. Perovskoj, i Na tsjuzjoj storone, Berlin/Praha 1925.

Personaladministrasjon
Personaladministrasjon er en betegnelse på den prosessen der private og offentlige bedrifter planlegger, styrer og samordner bruken av de menneskelige ressursene med sikte på å nå bedriftens målsetting.
Systematisk personaladministrasjon vokste fram i USA rundt 1930, i Norge først etter andre verdenskrig. I begynnelsen besto dette i en del spredte velferdstiltak som bedre kantiner og sanitærforhold, hyttebygging, diverse fritidsaktiviteter m.m. I tillegg kom en del teknikker for å rekruttere og velge personale, ordne lønnsforholdene systematisk m.m. Det hele ble av bedriftsledelsen sett på som en nødvendig kostnad for bedriften.
Etter hvert vokste imidlertid det synet fram at personaladministrasjon kan være lønnsomt. Bakgrunnen for dette var en økt erkjennelse av ”det menneskelige problemet” i bedriften og at oppfatningen av mennesket som en maskin som gikk uten stans til beste for bedriften bare den ble tilstrekkelig smurt med penger, ikke holdt. Høyt arbeidstempo, streng arbeidsdisiplin og lite trivelige jobber påførte bedriften tap gjennom høyt sykefravær og stor gjennomtrekk blant personalet. Hyppige streiker og andre aksjoner var sammen med en sterkere fagbevegelse også et stadig uromoment i bedriften. Kort sagt: Misfornøyde arbeidere er lite produktive.
Personaladministrasjonen fikk en viktig oppgave i å knytte den enkelte arbeideren sterkere til bedriften, skape en følelse hos den enkelte av trivsel, innflytelse og felles målsetting. Opplærings- og utviklingsprogrammer tilpasset den enkelte skulle gi utsikter til en bedre framtid i bedriften gjennom opprykk til en bedre jobb. Gjennom omfattende individuell personalvurdering, bl.a. ut fra kriterier som samarbeidsevne, flid og arbeidsdisiplin, skulle den enkelte vise om han/hun var skikket til opprykk. De som verken viste samarbeidsevne, flid eller disiplin, ble objekter for bedriftspsykologenes behandling og interesse.
Særlig i USA har psykologenes innslag i personaladministrasjonen vært betydelig - i Norge ikke i samme utstrekning. Konflikter mellom ledelse og ansatte så de som et resultat av dårlig kommunikasjon, og bedriftsaviser, oppslagstavler og orienteringsmøter der ledelsen informerte om de ”faktiske forholdene”, ble vanlig. Personaladministrasjon ble etter hvert ansett som et nyttig bidrag til bedriftens produktivitet, og mange personalsjefer ble forfremmet til personaldirektører og gjort til en del av bedriftens toppledelse.
Den typen personaladministrasjon som her er beskrevet, kan kritiseres på mange vis. Det å betrakte manglende arbeidsdisiplin og samarbeidsvilje som et uttrykk for psykisk mistilpasning, tilslører at slike reaksjoner kan være velbegrunnet ut fra de underordnedes problemer i bedriften. Ved at konflikter mellom ledelse og ansatte blir betraktet som et resultat av dårlig kommunikasjon, tilslører en at ulike grupper i bedriften har motstridende interesser. Ulike interessegrupper har imidlertid ikke samme mulighet til å få sine interesser realisert, og den skjeve maktfordelingen kan ikke jevnes ut gjennom bedret informasjon eller ved at de ansatte får anledning til å uttale seg fritt om ulike sider ved bedriften. Økt innflytelse til de ansatte kan ikke oppnås uten gjennom økt makt.
De ansattes mulighet til å fremme sine interesser er svært ofte betinget av samhold og solidaritet dem imellom, særlig er dette viktig for den lokale fagforeningens styrke. Individuelle opplærings- og personalvurderingsprogrammer der en forespeiles individuelt opprykk, har ofte en splittende virkning. Dermed svekkes de ansattes stilling i bedriften. Disse forholdene gjør at personaladministrasjon i denne formen befester den eksisterende maktfordelingen i bedriften.
Det at markeder, teknologi o.l. stadig skifter, tvinger bedriftene til å foreta hyppige interne endringer. Mens endringene tidligere ofte ble gjennomført ved påbud og tvang ovenfra, trekkes de ansatte nå stadig oftere aktivt med i endringsprosessen. Denne prosessen kalles ofte for organisasjonsutvikling. Konkret skjer den ofte i såkalte prosjektgrupper der ansatte og ledelsen sammen skal bli enige om hvordan endringer skal settes ut i livet. Imidlertid stiller ledelsen og de ansatte med svært ulikt utgangspunkt, bl.a. I relevant kunnskap. Dermed kan de ansatte være med på å akseptere løsninger de ikke har mulighet til å kjenne de fulle konsekvensene av -konsekvenser som kan gå imot de mer fundamentale interessene deres.
Lederutvikling er et annet viktig element i de fleste organisasjonsutviklingsprogrammene. Mens autoritære ledere tidligere ble ansett som nødvendig for å sikre tilstrekkelig arbeidsdisiplin, anses de nå i stadig større utstrekning som en belastning. En autoritær lederstil kan skape konflikter, f.eks. motstand mot forandring, og blokkere en god kommunikasjon mellom ledelsen og de ansatte. I praksis skjer lederutviklingen ofte i form av såkalte sensitivitetskurser ,der, lederne trenes opp til mer ”menneskelige omgangsformer” og til å kunne lytte til andres meninger.
Mot dette kan en innvende at det er utilstrekkelig å analysere konflikter bare på person- og gruppenivå. På denne måten tilslører ofte fundamentale interessekonflikter i bedriften. For eksempel kan motstand mot forandring fra de ansattes side ofte skyldes at deres interesser trues, og dette kan ikke oppheves gjennom en mindre autoritær lederstil heller ikke gjennom prosjektgrupper der de ansatte ikke har nødvendig makt til å få realisert sine interesser.
T. Co.

Se også: Arbeidspsykologi.

Personlighet
Både dagligtalen og den psykologiske vitenskapen benytter ordet personlighet i en ideologisk forstand, sterkt knyttet til den samfunnstypen som
preger den vestlige kapitalistiske verden. Ordet kommer fra det latinske persona som ble brukt om den masken antikkens skuespillere bar foran ansiktet og som kunngjorde hvilken rolle de spilte. Mens ordet ”person” henviser til et individs rolle eller sosiale posisjon slik denne fremtrer for andre, benyttes personlighet mest om bestemte indre egenskaper som kan ytre seg i individets atferd. Personlighet er noe man ”har”, og teorier om personlighet benyttes til å forklare hvorfor et individ oppfører seg på bestemte måter.
Vi bør betrakte ordet personlighet som et begrep fra dagliglivet og den psykologiske vitenskapen, ikke som en egen virkelighet som psykologien utforsker. I psykologien gis det et utall forskjellige teorier om personlighet. Mange av disse er varianter rundt et felles tema, men til dels dreier det seg om sterkt motstridende synspunkter. Vi skal kort nevne de viktigste typene av personlighetsteorier som finnes i psykologien. Disse gjenspeiler det folk flest forstår og kjenner til.
1. Konstitusjonelle teorier klassifiserer gjerne mennesker etter kroppstyper eller utseende (f.eks. Kretschmer) og har betydd mye for psykiatrien. 2. Psykoanalytiske teorier legger vekt på biologiske driftsdisposisjoner og fastlagte utviklingstrinn (Freud). Det finnes også psykoanalytiske teorier med større vekt på det sosiale (f.eks. Erikson, Horney). 3. Faktorielle teorier tar utgangspunkt i en rekke testresultater og leter etter bestemte ”knipper” eller sammenhenger som kan forklare det meste av den individuelle variasjonen (Cattell). 4. Individualteoretiske psykologer analyserer personligheten i en rekke ”trekk”, ofte på grunnlag av testresultater (Allport). 5. Såkalte personalistiske teorier legger vekt på individenes behov og de ytre kravene som individene tilpasser seg i forhold til. Det organiske grunnlaget for disse prosessene blir understreket (Murray). 6. Organismiske teorier som i enda sterkere grad understreker den biologiske organiseringen av individet, men også legger vekt på det integrerende og selvutfoldende (Goldstein). 7. Feltteorier som også understreker at individets aktivitet må beskrives ut fra en helhetsanalyse, men hvor det legges hovedvekt på faktorer i individets totale livsrom (Lewin). 8. Selvteorier som understreker individets ”selv” som det organiserende midtpunktet for all atferd og som også legger hovedvekt på en harmonisk selvutfoldelse (Rogers). 9. Eksistensielle teorier som tar utgangspunkt i eksistensfilosofiens utsagn om menneskets natur og tilværelse (f.eks. May). 10. Forskjellige læringsteorier som tar utgangspunkt i en behavioristisk atferdsanalyse, men som i varierende grad også legger vekt på individets erkjennelse og selvkontrollfunksjoner.
Også andre vitenskaper har utviklet liknende eller alternative teorier om personligheten. Særlig sosialantropologi, sosiologi og økonomi opererer med menneskemodeller av denne typen. Dagliglivsforståelsen ligger imidlertid nærmest de nevnte psykologiske teoriene. De fleste teoriene legger stor vekt på å framstille spesielle personlighetstyper, men sier lite eller ingenting om samhandlingen som finner sted mellom de forskjellige personlighetene. Typene beskrives som noe for seg selv uten tilknytning til den sosiale virkeligheten. Dette er et uttrykk for en sterk undervurdering av situasjonsfaktorene i forståelsen av menneskelig atferd. Dette karakteriserer det meste av psykologien. Men det er også typisk for den måten folk flest forstår hverandre på. Psykologien gjør dagliglivets ideologi tilsynelatende ”vitenskapelig”.
Vår oppfatning av andre mennesker baserer seg på et visst råmateriale av Informasjon. Vi kan i alle fall skille ut observasjon av 1. Individets faktiske oppførsel, typiske atferd, 2. Individets mer statiske aspekter som utseende, klesdrakt osv., 3. situasjonsfaktorer av mer sosioøkonomisk og statuspreget karakter, 4. Individets beskrivelser av seg selv og sin situasjon og 5. Ikke minst andre menneskers beskrivelser av individet. Innen en kultur vil også såkalte kulturelle stereotypier (typiske måter å oppfatte på) være avgjørende. Disse stereotypiene vil være knyttet til politiske, religiøse og psykologiske overbevisninger. Dette betyr at den måten vi typisk oppfatter og beskriver andre mennesker og deres ”personlighet” på, vil være avslørende for vår egen situasjon og ”personlighet”.
Personlighetsteorier forsøker å uttrykke en samlet mening om Individers atferd. Gjennom personlighetsteorier har vi tilsynelatende kunnskap om oss selv og andre mennesker, og denne kunnskapen gjør det mulig med en viss kontroll over hva andre foretar seg. Kontrollen skjer gjennom bestemte forventninger til andre og oss selv. Vi vet også hvorledes vi skal forholde oss til andre mennesker. Ut fra dette er det ikke overraskende at de fleste personlighetsteoriene (f.eks. den psykoanalytiske) legger stor vekt på forskjeller i kvinners og menns ”normale” personlighet. Disse forskjellene bare gjenspeiler den faktiske forskjellsbehandlingen i samfunnet, dvs. undertrykkelsen av kvinners rett til å stå likt med mannen i samfunnets virksomheter.
Et annet viktig forhold er at ikke alle sider ved et individs atferd like lett lar seg bringe under kontroll av den sosiale situasjonen de lever under. De synlige, åpenbare sidene ved atferden kommer lett under slik kontroll og utgjør derfor den sosiale, konvensjonelle og ofte såkalt ”rasjonelle” (fornuftige) delen av individets ”personlighet”. De prosessene som ikke lett lar seg bringe under slik kontroll (den atferden som typisk skjer ”under huden”, fysiologiske reaksjoner, forestillinger osv.), oppleves som individets mer ”indre” eller ”private” del og fremstår ofte som mer ”irrasjonelle”. Forskjellen er av sosial karakter, dvs. I hvilken grad samfunnet (andre mennesker og institusjoner) kan utøve en systematisk kontroll over disse sidene ved individets totale atferd.
Det samme kan beskrives ut fra et utviklingsperspektiv, dvs. som en slags ”vekst” eller endring i individers oppfatning av egen og andres personlighet. Her må vi regne med at visse sider ved vår sosiale oppfatning har grunnlag i arv. Spedbarns særegne reaksjon på smilende ansikter er ett eksempel. Videre virker det som om mennesker alltid opplever sammenhenger ut fra det som faller sammen i rom og tid (nærhet, kontakt), slik at hendelser utgjør årsaker til hverandre. Dette er kanskje grunnlaget for vår tendens til å tillegge hverandre ulike egenskaper. Typisk nok trer personlighetsbegrepet i kraft når vi ikke oppfatter en umiddelbar sammenheng mellom situasjonsfaktorer og hva et individ gjør. Når noen blir skremt av en plutselig sterk lyd, forklarer vi reaksjonen ut fra lyden. Når noen virker skremt uten påviselig ytre stimuli, forklarer vi dette ut fra individets personlighet.
Mange har fremstilt vår vekst i personoppfatning som en forandring mot stadig mer korrekt oppfatning av andre. Psykologiske personlighetsteorier utgjør etter dette et siste korrekt perspektiv, men problemet blir da hvilken teori man tror på. Plaget har f.eks. fremstilt hvorledes barnet etter hvert frigjør seg fra sin såkalte ”egosentrisme” og blir stadig mer i stand til å oppfatte andres perspektiv på ting og sosiale situasjoner.
Mange har kritisert slike synspunkter av den grunn at de forutsetter at den voksne ”har rett” fremfor barnet. Psykiateren Sullivan beskriver således endring i personlighetsoppfatning dithen at barnet lærer seg nye måter (modi) å oppfatte på. Først er barnet ute av stand til å skjelne mellom seg selv og andre. Deretter lærer det å oppfatte andre umiddelbart eller privat, dvs. uten å ta hensyn til situasjonsfaktorer og andres meninger. En siste måte er oppfatninger som svarer til det sosialt godtatte, slik folk flest oppfatter hverandre. Sullivan understreker at ingen av disse oppfatningsmåtene er mer ”virkelige” enn andre, men de svarer til forskjellige læringshistorier og har dermed forskjellig funksjon.
En rekke forstyrrelser som preger personoppfatningen på de to første nivåene og særlig da på det private nivået, beskrives innen tradisjonell klinisk psykologi som ”personlighetsforstyrrelser”. Men disse må forstås som forstyrrelser i individets oppfatning og samhandling med andre mennesker, ikke som noe som foregår ”inne i” individet slik det ofte antydes. Man har således lett for å legge et individs ”paranoide vrangforestillinger” (tendens til å oppfatte at andre mennesker forfølger en, prøver å gjøre en noe vondt osv.) til individets ”indre” konflikter, i stedet for å se hvorledes en slik oppfatning er lært gjennom de erfaringene individet har gjort. Dette er typisk både for psykologiske teorier og for dagliglivsforståeisen og viser tilbake til en samfunnsideologi der ”indre” faktorer er viktigere enn ”ytre” (materielle) faktorer.
Sosialfilosofen Ichheiser mener faktisk at det meste av vår personlighetsoppfatning stort sett må karakteriseres som misoppfatninger. Disse misoppfatningene er sosialt godtatte stereotypien i. Vi har en tendens til å overvurdere at individer oppfører seg på samme måte og legge altfor liten vekt på betydningen av forskjellige situasjoner for forståelsen av andre mennesker. 2. Vi går stort sett ut fra de nevnte sosiale stereotypiene, dvs. klassifiserer mennesker ut fra noen få typer. Særlig viser dette seg i våre fordommer (f.eks. fremmedarbeidere er alle av samme ”ulla”). 3. Våre oppfatninger er alltid tilstivnede (rigide) og ferdige slik at forandring vanskeliggjøres. Forandringer oppfattes som ”forstyrrelser”. 4. Vi undervurderer alle begrensningene som ligger i muligheten til å forstå andre mennesker. På tross av opplagte forskjeller i erfaringer, kulturbakgrunn, osv. har vi en tendens til å danne oss ferdige oppfatninger av alle typer mennesker. Jo fjernere en gruppe er, jo mer tilstivnet og stereotyp blir vår oppfatning. 5. Vi har lett for å oppfatte visse trekk vi finner hos andre, men ikke hos oss selv, som typiske for disse andre. Dette ser vi lett i menns typiske beskrivelser av kvinner. 6. VI vurderer ofte personer etter hvilke konsekvenser deres handlinger medfører uten å skille klart mellom hvilke konsekvenser som skyldes opplagte situasjonsfaktorer og hvilke som skyldes deres ”personlighet”. Særlig har vi en tendens til å forstå hvorvidt et menneske ”lykkes” eller ikke ut fra vedkommendes innsats og personlighetsegenskaper.
I altfor stor grad oppfatter vi hverandre uten å ta hensyn til den spesielle situasjonen som alle handlinger er knyttet til. Dette kan formuleres som et spørsmål om ”sted” (lokus) for kontroll: enten iden ytre situasjonen eller i personen selv. Strengt vitenskapelig er dette et uholdbart skille, men det er et skille vi baserer oss på i daglig samhandling, og det er derfor virkelig nok. Det uheldige er at psykologien i så sterk grad understreker det samme. En rekke sentrale begreper som er utviklet innen psykologien til å beskrive individer, viser nemlig dette skillet.
Begrepet ”evne” som ligger til grunn for en hel teknologisk industri (utvikling og bruk av evnetester, særlig intelligenstester), innebærer at individet har visse muligheter eller disposisjoner til handling, og denne evnen vil vise stor samvariasjon med faktisk observert handling. De fleste vil anerkjenne at forskjeller på mennesker delvis avhenger av arvelige faktorer, men de fleste evner man tilskriver mennesker, er lite avklart når det gjelder påstått biologisk grunnlag. Så lenge det biologiske er uklart og man samtidig kan påvise hvorledes situasjonsfaktorer (f.eks. Individers oppvekstvilkår, erfaring) virker inn, er det politisk viktig å fastholde betydningen av situasjonsfaktorer fremfor antatte ”evner”. Særlig gjelder det påståtte personlighetsegenskaper som f.eks. ”autoritær” eller ”konform” personlighet. De fleste undersøkelsene støtter det synet at slike egenskaper vises i visse situasjoner, men ikke i andre.
Strengt vitenskapelig kan vi neppe skille mellom en ”ytre” situasjon og en ”indre” personlighet. Alle testene eller andre mål vi benytter for å beskrive individets ”personlighet” er knyttet til individets atferd 3 bestemte situasjoner. At et individ fremstår som ”kvinne”, utgjør like mye en personbeskrivelse som en situasjonbeskrivelse. Utsier man at et individ er ”underkastende”, er dette en egenskap som vedkommende har i forhold til andre som da blir beskrevet som ”selvhevdende”. Alle menneskelige egenskaper utgjør forhold til andre mennesker, ikke noe som individet ”har” - ”i seg selv”. En slik forståelse av individer er imidlertid ikke 3 samsvar med samfunnets ideologi.
Tendensen til å undervurdere situasjonsfaktorenes betydning har politiske konsekvenser. De privilegerte har alltid vært blinde for de underprivilegertes situasjonsbestemte atferd og i stedet henvist til deres ”lathet”, ”umoral”, ”dumhet” osv. Malthus forklarte arbeiderklassens dårlige livsvilkår ut fra slike faktorer, og slike såkalte ”sosialdarwinistiske” teorier har vært flittig i bruk når det gjelder å rettferdiggjøre sosial urett.
Sosialpsykologiske undersøkelser viser også hvor utbredt slike misoppfatninger er. De fleste mennesker vil faktisk oppleve skyldfølelse i forbindelse med uhell som lett kan føres tilbake til tilfeldige faktorer. Troen på en personlig årsakssammenheng ser vi også i at folk oppfatter sykdommer som noe en selv delvis er skyld i selv der dette ikke er tilfelle. Naturkatastrofer kan betraktes som straff. Spillere har en utstrakt som straff. Spillere har en utstrake tro på å kunne virke inn på resultatet av helt tilfeldige prosesser.
Et interessant skille gjøres ved at de fleste betrakter egne feilhandlinger ut fra ”uheldige omstendigheter”, mens andre menneskers feilhandlinger blir forklart ut fra stabile personlighetsegenskaper. Det juridiske systemet avveier alltid hvorvidt straffbare handlinger utføres med ”forsett” (dvs. ut fra personligheten) eller skyldes ”omstendigheter”. Konsekvensene av en straffbar handling vil kunne endres drastisk dersom man kan henvise til ”omstendigheter”.
Men hva utgjør ”omstendighet” for ett menneske og ”forsett” for et annet? Psykologen Rotter har vist at mennesker har ulik tendens til å oppfatte egne og andres handlinger ut fra dette skillet. Han hevder at de som legger hovedvekten på omstendighetene, gjør dette som forsvar mot en manglende evne til å klare seg. Men andre undersøkelser viser at dette skillet neppe kan føres tilbake til ”evner”.
Det synes å være en klar tendens til at ressurssterke mennesker (dvs. hvite i motsetning til fargede, menn i motsetning til kvinner, sosioøkonomisk privilegerte i motsetning til underprivilegerte) lettere enn andre påtar seg de ”utgiftene” som følger av det å forstå resultater av egne handlinger som forårsaket av egen innsats og evner. Men det kan de lett gjøre i og med at deres livssituasjon favoriserer at de faktisk vil komme til å lykkes. Mislykkes de, vil det alltid kunne stilles nye ressurser til rådighet. En slik situasjon finnes ikke for den typiske ”forbryterpersonligheten”, ”skoletaperen” osv.
På tross av slike innsikter preges det meste av psykologisk personlighetsteori og forskning av fastgrodde oppfatninger av menneskets ”indre personlighet”. Det er denne ideologiske funksjonen av den psykologiske vitenskapen som gjør at arbeiderbevegelsen og dens allierte må betrakte psykologrens utsagn om virkeligheten med skepsis.
C. E. G.
Peru
Hovedstad: Lima
Sjølstendighet: 1824 (Spania)
Politisk system: Militærdiktatur
Flateinnhold: 1 285 216 km²
Folkemengde i 1973: 14 912 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 3,2 %
Jordbruksareal pr. Innbygger: 13,5 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 617 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 2,6 %
Inflasjonsrate i 1975: 16,9 %
Sysselsatte i primærnæring: 40,6 %
Sysselsatte i industri: 18,8 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 33,6 %
Yrkesaktivitet: 51,2 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 20,4 %
Eksportensidighet: Dyrefor, 24,7 % Viktigste handelspartner 1972: i-land, 80,8 %
Energibruk pr. Innbygger: Lav, 644 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 15 %
Lese- og skrivekyndighet: 61 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 118
Spedbarnsdødelighet: 6,51 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 7,8
Sjølmordsrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 2,2
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 3,6
Militærutgifter pr. innb., 1973: 15,56 $
Tilslutning til militærallianse: OAS/Rio-traktaten

Peru er en stat i Sør-Amerika. De østlige, skogdekte delene av landet (La Selva) utgjør ca. 60 % av landområdet, men har bare ca. 10 % av befolkningen. Disse områdene som grenser til Brasil og Colombia er ennå i stor grad uutforsket og isolert fra resten av landet. Kyststripa i vest (La Costa) utgjør bare om lag 12 % av landområdet, men har ca. 35 % av befolkningen. Landskapet her er goldt og ofte ørkenaktig, men de mange elvene fra fjellene har gitt grunnlag for plantasjejordbruk med kunstig vanning (særlig sukker og bomull).
Langs kysten ligger de fleste byene, og folkestrømmen går i dag til kysten fra fjellområdene (La Sierra). Sierraen (som i gjennomsnitt ligger ca. 4 000 m.o.h.) er høylandet mellom kysten og lavlandet i Selvaen. Sierraen utgjør under 30 % av landområdet i Peru, og har drøyt halvparten av befolkningen - for det meste indianere.
Av Perus befolkning er nesten halvparten indianere, om lag 40 % er mestiser, mens resten er hvite, svarte og asiater. Mens indianerne i Sierraen og Selvaen hovedsakelig lever i landsbyer, har byene langs kysten vokst kraftig, og i dag bor drøyt halvparten av landets innbyggere i byer. Til tross for offisiell skoleplikt er stadig ca. 40 % av befolkningen analfabeter.
Om lag halvparten av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt i jordbruket, som står for bare 15 % av bruttonasjonalproduktet (BNP). Industrien, som sysselsetter ca. 15 %, står for over 20 % av BNP. Gruveindustrien der bare ca. 2 % av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt står for bortimot 10 % av BNP. Gruveindustrien alene står for over 40 % av eksportinntektene - de viktigste gruveproduktene er kopper og jern. Andre viktige eksportprodukter er fiskemjøl, sukker og bomull.
På slutten av 1960-tallet ble Peru verdens ledende fiskenasjon regnet etter mengden av fangsten. Nesten hele fangsten var anchoveta - en liten sildefisk - som ble bearbeidet til olje og fiskemjøl.

Historie
Historisk var Peru kjerneområdet i inkariket, som ble erobret av spanjolene under ledelse av conquistadoren Francisco Pizarro på 1530-tallet. Den siste resten av inkastaten rundt byen Cuzco ble tatt av spanske styrker først i 1572, og den siste inka (hersker) - Tupac Amaru - ble drept samme år.
I dette området skjedde drøyt 200 år seinere det største indianeropprøret i Sør-Amerika under den spanske kolonitida. Opprøret ble ledet av en velstående indianer, Jose Gabriel Condorcanqui Tupac Amaru, som hevdet at han var sønnesønns sønnesønn av en datter at den siste inka. Opprøret bunnet først og fremst i det tunge tvangsarbeidet i gruvene og tekstilproduksjonen, men ble militært slått ned etter noen måneder, og Tupac Amaru henrettet 1781. (Bygeriljaen ”Tupamaros” i Uruguay tok sitt navn etter denne siste Tupac Amaru.)
Peru med hovedstaden Lima var et av de viktigste sentraene i det spanske koloniriket i Sør-Amerika, og Peru var også det siste området som ble frigjort fra spansk styre. I flesteparten av de andre tidligere spanske koloniene startet frigjøringskampen mot Spania omkring 1810, men Peru erklærte seg sjølstendig først i 1821, og da først etter inngrep av den argentinske frigjøringslederen San Martin. Spanske styrker gjenerobret landet kort tid etter, og først etter at Simón Bolivars styrker vant det avgjørende slaget ved Ayacucho i 1824, trakk de spanske styrkene seg ut.
Resten av Perus historie på 1800-tallet er preget av militærstyre, krig og borgerkrig. Fra 1826 til 1895 hadde landet ikke mindre enn 18 militære caudillos (se art. Caudillo) som statsledere.
Men den sosiale og økonomiske strukturen i landet forble stort sett uendret fra kolonitida. Latifundiesystemet med enorme gods og tvangsarbeid for landsbygdsbefolkningen ble snarere forsterket. Den eneste endringen var at den koloniale, spanske overklassen nå ble erstattet med en kreolsk, peruansk overklasse.
De tilløpene til liberal lovgivning som fantes, ble enten ikke satt ut i livet, eller de virket i praksis til overklassens fordel. Dette gjelder f.eks. en lov fra 1824 som påbød oppstykking av den indianske fellesjorda. Hensikten var å skape en sjøleiende bondeklasse blant indianerne, men virkningen ble bare at de eksisterende storgodsene la under seg indianernes jord, og at enkelte nye storgods ble skapt, mens den indianske befolkningen mistet store deler av jorda si. Først i 1854 ble indianerne offisielt befridd for de siste restene av tvangsarbeidssystemet og negerslaveriet opphevet.
På 1840-tallet fikk Peru en ny inntektskilde i tillegg til jordbruket: eksport av guano. Guano er fuglemøkk som ble samlet på øyene utenfor Perus kyst, og hadde blitt brukt som gjødsel allerede før den spanske erobringen. Guano ble også brukt som gjødsel under kolonitida.
Det europeiske jordbruket fikk stadig større behov for bedre gjødsel etter som den industrielle revolusjonen omorganiserte og effektiviserte jordbruket. I 1841 begynte eksporten av guano fra Peru til Europa, og guanoinntektene ble snart den viktigste inntektskilden for Peru. ”Guanoboomen” varte til naturlig salpeter overtok rollen som den viktigste gjødselkilden for jordbruket i Europa i 1880-åra. Denne ”Chile-salpeteren” kom opprinnelig fra områder som lå i Peru og Bolivia. Men de europeiske interessene som var etablert i salpeterutvinninga, allierte seg med chilenske interesser, og resultatet ble den såkalte Stillehavskrigen (se art. Bolivia) der Bolivia og Peru tapte salpeterområdene til Chile.
Perus ledere under guanotida førte en sterk liberalistisk økonomisk politikk, og utenlandsk kapital - først britisk og fransk, seinere nordamerikansk fikk stort sett helt herredømme både over guanohandelen og store deler av Perus økonomi. Høydepunktet for den utenlandske dominansen ble nådd da den peruanske regjeringen ga det franske handelshuset Dreyfus enerett og full kontroll over guanoeksporten, mot at Dreyfus tok på seg å dekke Perus utenlandsgjeld. Denne såkalte Dreyfus-kontrakten møtte stor motstand blant det spirende peruanske borgerskapet som bygde sin eksistens på guanoen.

Politiske partidannelser
Som en reaksjon, bl.a. på de militære makthavernes nære tilknytning til utenlandsk kapital, stiftet det innenlandske borgerskapet det såkalte sivilistpartiet (Partido Civilista). De som sto bak partiet, var det peruanske oligarkiet av handlesmenn, finansfolk og jordeiere, og partiet fikk i 1872 valgt sin grunnlegger, Manuell Pardo, til president.
Etter Stillehavskrigen var guanoens rolle slutt, og ”guano-borgerskapet” mistet som følge av krigen og tapet av salpeterområdene muligheten til å befeste sin økonomiske maktstilling. For landet som helhet førte krigen og slutten på guanohandelen til økonomisk nedgang. For sivilistpartiet som fikk sin rikelige del av skylda for det militære nederlaget og samtidig tapte sitt økonomiske grunnlag, førte det til mindre oppslutning, og først i 1899 gjenvant partiet den politiske makten. Deretter beholdt sivilistpartiet presidentmakten til etter første verdenskrig. Til tross for enkelte framskritt - særlig innen sosiallovgivning - var sivilistpartiet fortsatt oligarkiets parti. Det fremmet eksportjordbruk i kyststrøkene (bomull og sukker) og etter hvert mineralutvinning i samarbeid med utenlandsk kapital.
Moderniseringen av økonomien og oppgangstidene omkring første verdenskrig la grunnlaget for framveksten av nye klasser. Privat og offentlig servicenæring og de nye sektorene i økonomien skapte på den ene siden en begynnende middelklasse, og på den andre siden en voksende arbeiderklasse i byene.
Disse nye klassenes interesser ble ikke ivaretatt av sivilistpartiet, som tapte valget i 1919 til en tidligere sivilistpolitiker og president Augusto Leguía. Leguía seiret med slagordet ”et nytt fedreland” (”Patria nueva”) og etablerte seg som diktator for en elleveårsperiode. Leguías mål var å skape en moderne kapitalistisk stat. For å nå dette målet forsøkte han å underminere det tradisjonelle oligarkiets stilling og åpne landet for utenlandsk kapital. I løpet av sitt diktatur greidde Leguía å knekke oligarkiets politiske organisasjon - sivilistpartiet men oligarkiet dominerte fortsatt økonomien etter at Leguía ble styrtet i 1930 ved et militærkupp.
Motstanden mot Leguías diktatur førte til at middelklassen og deler av arbeiderklassen støttet Victor Raúl Haya de la Torres APRA-parti. Deler av arbeiderklassen støttet sosialistpartiet som ble stiftet bare et par år før Leguía ble styrtet. Begge disse hovedretningene - APRA på den ene siden, og sosialistpartiet på den andre, startet som bevegelser blant studenter og intellektuelle. De første lederne kom fra miljøet omkring skribenten Manuel Gonzáles Prada som ønsket å reformere og gjenskape Peru etter sjokket fra Stillehavskrigen.
Haya de la Torre stiftet APRA (Amerikas revolusjonære folkeallianse - Allianza Popular Revolucionaria Americana) blant peruanske eksilstudenter i Mexico i 1924. Som en reaksjon på APRA - som snart viste seg å få stor tilslutning i Peru - stiftet José Carlos Mariátegui sosialistpartiet, som etter hans død i 1930 ble splittet i et sosialistparti og et kommunistparti, bl.a. på spørsmålet om tilknytning til Komintern.
APRAs mal var å danne en kontinental organisasjon med fem hovedprogrampunkter: kontroll med den nordamerikanske imperialismen, internasjonalisering av Panamá-kanalen politisk og økonomisk samling i Latin-Amerika, nasjonalisering av jord og industri og solidaritet med alle undertrykte folk og klasser. APRA samarbeidet fra starten av med fagforeningene CGTP - Confederación General de Trabajadores del Peru, og på 1920-tallet var spørsmålet om samarbeid eller tilknytning til Komintern også aktuelt. Men mens kommunistpartiet var et klasseparti, bygde APRA på klasseallianse mellom arbeiderklassen og den voksende middelklassen. Sjølom retorikken fortsatt var radikal, beveget APRA seg raskt mot høyre. Samarbeidet med kommunistpartiet ble brutt, og APRA startet sin egen fagorganisasjon, Confederac16n de General de Trabajadores del Peru (CTP), på1920-tallet var spørsmålet om samarbeid eller tilknytning til Komintern også aktuelt. Men mens kommunist partiet var et klasseparti, bygde APRA på klasseallianse mellom arbeiderklassen og den voksende middelklassen. Sjøl om retorikken fortsatt var radikal beveget APRA seg raskt mot høyre. Samarbeidet med kommunistpartiet ble brutt, og APRA startet sin egen fagorganisasjon, Confederación de Trabajadores del Perú (CTP), på 1940-tallet.
Fram til 1945 var APRA for det meste forbudt, men framsto likevel som den største politiske grupperingen i 1945. Dette året vant José Luis Bustamante presidentvalget med støtte fra APRA. De kommende tre åra fikk APRA en viss politisk innflytelse, og det viste seg at partiets fremdeles radikale program ikke kom til å prege det politiske arbeidet. Likevel var frykten for og hatet mot APRA så sterk i oligarkiet og blant de militære at de tok makten ved et kupp i 1948 under ledelse av Manuel Odria.
APRA ble forbudt og forfulgt, men Odria fikk likevel - som tilsvarende caudillos som Per6n i Argentina og Rojas Pinilla i Colombia - en viss folkelig støtte. Dette skyldtes bl.a. den økonomiske oppgangstida på 1950-tallet som følge av Korea-krigen. Dette ga grunnlag for en del sosiale reformer - bl.a. var det først nå kvinnene fikk full stemmerett i Peru. 1956 ble Odria avløst av den valgte presidenten Manuel Prado.
Prado ble valgt med støtte fra APRA etter at partiet var blitt legalisert igjen og hadde inngått den såkalte ”convivencia” - en samarbeidsavtale med oligarkiet. APRAs høyredreining førte til at flere yngre forlot partiet og stiftet partiet Acción Popular (AP). APRAs stadige forsøk på å vinne presidentvalget strandet på de militæres motstand og på splittelsen i partiet. Lederen for AP, Fernando Belaunde Terry, vant valget i 1963. Hans reformprogram hadde støtte fra de militære, men viste seg snart å renne ut i sanden. Regjeringen maktet ikke å styre økonomien, og landets valuta - sol - ble devaluert med 40 % i 1967. Dette, sammen med de militæres frykt for at APRA skulle vinne valget 1969, førte til at de grep makten ved et kupp i 1968.
På 1960-tallet var det i Peru, som i en rekke andre latinamerikanske land, geriljabevegelser i aktivitet på landsbygda. En gruppe som brøt ut av APRA dannet MIR, Den revolusjonære venstrebevegelsen (Movimiento de Izquierda Revolucionaria), som tok opp den væpnete kampen under ledelse av Luis de la Puente og Guillermo Lobatón En annen gruppe sto nær kommunistpartiet og organiserte Den nasjonale frigjøringshæren (Ejército de Liberación Nacional, ELN) under ledelse av Héctor Bijar.
Begge disse geriljabevegelsene ble slått ned militært på midten av 1960-tallet. Likeledes ble bondelederen Hugo Blancos fredelige forsøk på å organisere landsbygdbefolkningen i Concepción-dalen slått ned med våpenmakt. Både Bijar og Blanco ble satt fri av militærregimet som tok makten i 1968 - Blanco stilte seg i kritisk opposisjon til regimet og ble seinere igjen fengslet og utvist fra landet, mens Bijar og kommunistpartiet gikk inn for støtte til militærregimet.

Militærstyret siden 1968
Militærjuntaen, under ledelse av general Juan Velasco Alvarado, som kom til makten ved kuppet i 1968, skilte seg ut fra de øvrige militærregimene i Latin-Amerika. De nye makthaverne så i stor grad landets problemer som resultater av foreldete sosiale, økonomiske og politiske samfunnsstrukturer. Deres politiske program var reform langs en tredje vei som verken var sosialisme eller kapitalisme, som det offisielt het.
Denne peruanske ”nasserismen” førte Peru fram i forgrunnen som talerør for den tredje verden, ikke minst i forhandlingene om en ny økonomisk verdensordning i 1970-åra. I praksis gikk reformene ut på en vidtgående nasjonalisering av flere områder av økonomien: fiskeflåten og -foredlingsbedriftene ble enten nasjonalisert eller kjøpt opp av staten. Det samme skjedde med flere olje- og gruveselskaper, og en storstilt jordreform ble satt i verk. Militærregimet startet nye masseorganisasjoner for å mobilisere befolkningen for sin ”antikapitalistiske” politikk.
1975 fant det sted en palassrevolusjon der Velasco ble fjernet av sine kolleger og erstattet med general Morales Bermudez. Dermed startet det som er blitt kalt ”den peruanske revolusjonens andre fase”: Begrensningene for privat kapital ble svekket eller fjernet, Velascos masseorganisasjoner dempet og planleggingen begynt for overgang til sivilt styre. Denne ”andre fasen” er også betegnet som mer ”realistisk” og betyr etter alt å dømme at Peru vil falle tilbake i folden blant de andre imperialist dominerte statene i Latin-Amerika. Om landet noen gang egentlig har forlatt denne folden kan også diskuteres - Velascos regime definerte seg aldri klart politisk, bare i negativ betydning som verken sosialistisk eller kapitalistisk trass i at det langt på vei fungerte på kapitalistiske premisser.
Den storstilte jordreformen ble gjennomført uten medvirkning eller mobilisering av bønder og landarbeidere, og det viste seg at forsøkene på å danne juntatro masseorganisasjoner strandet på APRAs og andre gruppers masseoppslutning. Utskiftningen av Velasco med Morales førte også til at store deler av fiskeflåten og industrien, som var blitt nasjonalisert 1973, ble solgt ut til private interesser.
Mens Peru var det ledende området i det spanske koloniveldet i Sør-Amerika, er land som Argentina, Chile og Uruguay etter uavhengigheten blitt de som har ført an i økonomisk, politisk og sosial utvikling. Dette gjelder i særlig grad kvinnenes rettigheter. I disse statene fikk kvinner tidlig mulighet til å skaffe seg utdanning, og i såkalte frie yrker utgjør kvinner i enkelte tilfeller over halvparten av yrkesutøverne. Peru og Colombia kommer her i en mellomstilling godt foran de fleste latinamerikanske land på dette området.
Både på det politiske, sosiale og økonomiske området er det kvinnene fra overklassen eller høyere middelklasse som har maktet å tilkjempe seg rettigheter og som kan utnytte de rettighetene som finnes. For Latin-Amerika som helhet er det snaut 15 % av kvinnene som har arbeid, og av disse er nesten halvparten sysselsatt i private hushold som kokker, hushjelper o.l. I de mest utviklete landene er det få kvinner som ifølge offisiell statistikk er sysselsatt i jordbruket - i Chile f.eks. om lag 5 %. I de mindre utviklete landene er andelen av sysselsatte kvinner i jordbruket langt høyere. Også her inntar Peru en mellomstilling, med vel 30 % av sysselsatte kvinner i jordbruket.
Men denne statistikken underslår bl.a. at av Perus indianerbefolkning er så vel kvinner som menn undersysselsatte eller arbeidsløse store deler avåret. Den offisielle statistikken registrerer heller Ikke at så vel kvinner som menn i den indianske befolkningen er avhengige av et primitivt og karrig jordbruk for å skaffe seg den aller nødvendigste føden.
K. So.

Litteratur: E. Halkjær: Peru. Beskrivning av ett uland, Stockholm 1973. H. Béjar: Peru 65. Anteckningar från en gerillaerfarenhet, Stockholm 1970. C. Brundenius: Imperialismens ansikte. 400 år av underutveckling i Peru, Stockholm 1972. E. Galeano: Latin-Amerikas åpne årer, Oslo 1979. J. Gerassi: Latin-Amerika, Oslo 1968.
Pest
Pest er i dag namnet på den sjukdommen som bakterien Pasturella Pestis er årsak til. I tidlegare tider vart pest nytta som fellesnemning på alle dødelege epidemiske sjukdommar, t.d. koppar, influensa, tyfus og kolera. I overført tyding kan ein nytte pest om alle organismar som konkurrerer effektivt med menneska om livsrom og ressursar.
Det eldste kjente kjerneområdet for pest er nordskråninga av Himalaya, og smittekjelda var smågnagarar. Frå gamalt av hadde innbyggjarane praktisert jaktreglar og rituale som til ein viss mon verna dei mot pestsmitte. Pestepidemiar mellom menneske følgjer som regel etter epidemiar mellom rotter og mus. Frå døde rotter og mus går lus som ikkje kan finne seg nye vertsdyr over på menneske. Lusebitta gir oftast infeksjon i lymfesystemet (bubonisk pest eller hyllepest). Pest kan og slå ut i lungene (smitte direkte mellom menneske) og i blodet (bitt av infiserte dyr). Begge dei siste formene er farlegare enn byllepesten.

Sjukdom og historisk utvikling
Den verknaden epidemiske sjukdommar har hatt på den historiske utviklinga har til no vore undervurdert. Med den kunnskapen vi har i dag, er det mogeleg å freiste på ei revurdering.
Sambandet mellom sjukdom og samfunn er mangesidig. I dei store epidemiane i Europa i tidlegare tider døydde mellom 20 og 50 prosent av dei som var smitta. Regelmessige epidemiar der så mange døydde må ha hatt stor verknad på samfunnet.
Utbreiinga av del ulike sjukdommane heng ofte nøye saman med utviklinga av transportmiddel og kontakt mellom ulike folkegrupper. Pesten si historie er eit eksempel på dette. På den andre sida har ulike sjukdomserfaringar i ulike folkegrupper hatt avgjerande verknad på utviklinga av kontakten mellomdel. Erobringa av Amerika er eit eksempel på dette.

 Makro-organismar og vertane deira
Smittsame sjukdommar hos menneske kan delast inn i tre typar: Ein der mikro-organismen breier seg direkte frå menneske til menneske (t.d. tuberkulose), ein annan der han krev ein mellomvert som ein regulær del av livssyklusen sin (tal. malaria) og ein tredje der mikroorganismen meir tilfeldig gir epidemiar mellom menneske etter kontakt med infiserte dyr eller insekt (t.d. pest, rabies). Den siste typen sjukdom er den som gir flest døde i epidemiar.
Når ei befolkning når ein viss storleik, slik at ho kan halde i gang ubrotne infeksjonsrekkjer, byrjar ei gjensidig tilpassing mellom makro-organisme og vertsbefolkning. Dei variantane av makro-organismen som er altfor dødelege forsvinn til bate for variantar som held liv i verten sin lenge nok til at makro-organismen kan føre ætta si vidare til neste vert. Samtidig vil medlemmene av vertsbefolkninga utvikle større motstandskraft mot sjukdommen ved at dei sterkaste overlever. Sluttresultatet er oftast at sjukdommen går over til å bli ein såkalla barnesjukdom, der dei borna som overlever sjukdommen er immune resten av livet. Ernæring og hygiene i ei befolkning ser ut til å vere mellom dei faktorane som har mest å seie for kor mange barn det er som døyr av desse sjukdommane.

Samferdsel og utbreiing av pest
Med kunnskap om korleis pest spreier seg kan ein i dag rekonstruere korleis Svartedauden kom til Europa. Ein meiner i dag at han kom frå Kina over det russiske slettelandet i kjølvatnet på ekspansjonen til mongolimperiet (grunnlagt av Djengiskhan, 1162-1227). På høgda av makta si, 1279-1350, omfatta imperiet heile Kina og nesten heile Russland saman med resten av Sentral-Asia, Iran og Irak. Talet på kamelkaravanar og postekspressar som kryssa slettelandet var stort. På skysstasjonane var det alltid mykje rotter og mus som kunne føre smitte frå sjuke og døyande til den neste reisande som kom framom. Pesten etablerte seg truleg mellom smågnagarane i Volga-distriktet i denne tida. I 1346 nådde pesten hamnene ved Svartehavet og spreidde seg derifrå raskt over Europa. Til Norge kom han i 1349.
Det interessante i denne historia er samspelet mellom mongolimperiet og Pasturella Pestis. Kommunikasjonslinjer med rimeleg effektivitet var nødvendig for å halde imperiet saman. Det var då berre eit tidsspørsmål før folk med smitte frå dei lokale epidemiane i Kina ville vere mellom dei som nytta reiseruta.
I den siste pestepidemien som starta i Kina (1855-1922), ser vi dg samspelet mellom kommunikasjonslinjer og sjukdomsutbreiing. I slutten av det førre hundreåret vart verdsdelane knytte saman ved hjelp av større og raskare skip. Større fart på skipa og større mannskap både av menn og mus, gjorde det mogeleg for Pasturella Pesos å krysse Stillehavet før alle om bord var døde eller immune. Mellom smågnagarar både i Nord- og Sør-Amerika kunne pesten finne seg ein ny heim. Etterpåkloke kan vi skjøne at det ”måtte” gå slik.

Erobringa av Amerika
Alt tyder på at det ikkje fanst alvorlege epidemiske sjukdommar mellom indianarane i Amerika på den tida europearane kom dit (Columbus i 1492). I Europa var stoda den motsette. Sidan Romarriket fall og heilt fram til den kolonialistiske ekspansjonen starta (ca. 1500), hadde vi vekst og konsentrasjon i befolkninga i Europa. Samtidig auka kontakten med dei større og meir sjukdomserfarne folkegruppene i Midtausten, Sentral-Asia og Afrika. Det førte med seg nye sjukdommar mellom europearane og ei gradvis utjamning av den utbreiinga dei ulike sjukdommane som fanst i Eurasia hadde.
Ved starten av korstoga (1096) var sjukdommar som koppar, meslingar, kusma, tuberkulose og difteri velkjende. Fram mot starten på den kolonialistiske ekspansjonen var enda fleire sjukdommar komne til.
Både statssystema og einskildmenneska i Europa hadde såleis stor sjukdomserfaring idet ekspansjonen byrja. Desse sjukdomserfaringane ser ut til å ha vore eit viktig grunnlag for at ekspansjonen kunne bli så stor. Ikkje berre gav sjukdomserfaringane ei viss generell motstandskraft mot dei sjukdommane europearane ville møte i Afrika og Asia. Barnesjukdommane dei hadde med seg over Atlanterhavet skulle dg vise seg å gripe direkte inn i kampen om det nye landet.
Felles for dei første epidemiane mellom indianarane var at indianarane døydde medan europearane overlevde. Både europearane og indianarane såg dette som eit klårt prov på at pesten var guds straffedom for at indianarane hadde sett seg opp mot erobrarane sine. Denne trua, saman med dei sosiale konsekvensane av at så mange døydde, gir ei rimeleg forklåring på at den innfødde kulturen ikkje kunne overleve.

Kunnskap og kampen mot sjukdom
Om sjukdommane til europearane rydda veg for ekspansjonen deira i Amerika, vart det motsette tilfellet i Afrika. Her heldt ”dei innfødde sjukdommane” (tal. malaria, sovesjuke og gulfeber) europearane borte til kunnskapen om sjukdom og helse hadde gitt dei europeiske samfunna ein viss føremon i spelet mellom sjukdom og menneske.
I heile vårt århundre har det vore ført ein omfattande krig mot dei store folkesjukdommane. Dei tradisjonelle, fårlege epidemiske sjukdommane er i stor mon kontrollerte. Koppar er på det nærmaste utrydda. Men kampen mot malaria er førebels tapt. Det einaste ein har oppnådd, er å gjere malariamyggen motstandsdyktig mot vanlege insektmiddel. Interessant nok er det ting som tyder på at malaria er ein av dei aller eldste sjukdommane mellom menneske, og kanskje den makro-organismen som best er tilpassa eit samliv med menneska.
Ved sida av malaria er det åtaka frå dei ulike større parasittane det har vore vanskelegast å gjere noko med (Bilharziose og ulike rundormsjukdommar som Filarta Bancrofti, Onchocerose, ”Loase”- og ”Guinea”-ormane).
Men som i tidlegare tider er underernæring ein viktig faktor i sjukdomsbiletet i verda. Særleg mellom born kan matmangel og feilernæring setje ned motstandskrafta så mykje at det vi reknar for ufårlege barnesjukdommar blir dødelege. Det er ikkje uvanleg i mange u-land at opp mot 50 % av meslingsmitta småhorn døyr.
Samspelet mellom samfunn og sjukdom er der framleis. I dag tar det nye former. Fordelinga av mat og kunnskap skjer i dag etter andre reglar enn før i tida. Dermed vil dg sjukdommane ramme ei befolkning etter andre reglar enn før.
E. Be.

Litteratur: T. McKeown: The Modern Rise of Population, London 1976. W. H. McNeill: Plagues and People, New York 1976.

Petroleumsvirksomhet
Produksjon av petroleum foregår i flere faser: lete-, utbyggings- og drifsfasen. I tillegg er det vanlig å regne videreforedling i raffinerier og petrokjemisk industri med.
I letefasen søker en å få oversikt over utbredningen av forekomstene. Fordi norske petroleumsressurser bare fins på kontinentalsokkelen (se art. om denne), foregår letefasen til havs. Det nyttes i hovedsak nedsenkbare undersøkelsesplattformer. Når et felt blir erklært drivverdig, starter utbyggingsfasen. En må bygge produksjonsplattformer i stål eller betong og utstyr til disse, boreproduksjonsbrønner og legge rørledninger. Til leveransene i denne fasen nytter en i stor grad tradisjonell industri. Skipsbyggingsindustrien produserer stålplattformer og boligenheter som plasseres oppå dem. For å bygge de store betongplattformene brukes til dels tradisjonelle metoder fra bygningsindustrien.
Driftsfasen, som kan vare i opptil 25 år, innledes når petroleumsproduksjonen kommer i gang. Denne fasen krever relativt få faste arbeidsplasser på selve installasjonene, men det foregår et betydelig vedlikeholdsarbeid, delvis på kontraktbasis. I Nordsjøen har en til nå bare hatt kort erfaring med driftsfasen. Alle de tre fasene av petroleumsvirksomheten krever en utstrakt bruk av baser på land, bl.a. til lagring av utstyr. For å frakte dette til feltene kreves både forsyningsbåter og helikopter. Utbyggings- og driftsfasen krever også en stor teknisk og administrativ stab på land.
Petroleumen som produseres i Nordsjøen kan ikke brukers direkte av forbrukerne, men må videreforedles.(Et unntak er rein naturgass). Dette gir opphav til den siste fasen av petroleumsvirksomheten, raffinering og petrokjemi. Konstruksjonen av slik videreforedlingsanlegg krever i likhet medinvesteringene på sokkelen en stor kapital og arbeidsinnsats. Når anleggene først er i drift, synker antall arbeidstakere dramatisk.
Omtrent 32 000 arbeidet ved begynnelsen av 1979 i petroleumsvirksomheten. Tallet har steget jevnt fra ca. 6 600 fra 1973 da statistikken først ble samlet inn. Dette utgjør ca. 1,8 % av den totale sysselsettingen i Norge eller ca. 8 % av sysselsettingen i Industrien. Fordelingen mellom de forskjellige yrkesgruppene er slik:

1. Undersøkelser, boring og produksjon 8 670
2. Baser, transport, catering og administrasjon 6 940
3. Bygging av stål- og betongplattformer og forsyningsskip 13 609
4. Bygging og drift av raffinerier og petrokjemisk industri 2 448
Totalt 31 667


Det er vanskelig å få nøyaktige tall på fordelingen av sysselsettingen mellom lete, drifts- og produksjonsfasen under punkt 1. I letefasen har tallet svingt mellom 400 og 800 sysselsatte. (Bare ca. 20 % av alle norske borerigger opererer på norsk sokkel.) Ved begynnelsen av 1979 var det ca. 8 600 ansatte på Ekofisk, Frigg og Statfjordfeltet. De fleste av disse var anleggsarbeidere på Statfjord. (Noen av disse vil komme i gruppe 3.) Dette tallet vil svinge sterkt etter som de forskjellige feltene bygges ut, men totaltallet for gruppe 1 ovenfor har økt jevnt siden 1973. Sysselsettingen innen gruppe 2 har også steget jevnt fra ca. 900 i 1973. Innen gruppe 3 har det vært betydelige svingninger siden 1975 i takt med at det har vært behov for å bygge betongplattformer. Byggingen av selve betongdelen til en slik plattform krever i perioder en arbeidsstokk på ca. 1 000 mann. Sysselsettingen i gruppe 4 har vært mindre og mer ustabil enn for de andre gruppene. Arbeidskraftbehovet har først og fremst vært knyttet til utbyggingen av den petrokjemiske industrien i Bamble.
Cirka 50 % av de sysselsatte i petroleumsvirksomheten er konsentrert i Rogaland. Ellers er virksomheten konsentrert i Oslo, Hordaland og Telemark. Innen disse fylkene er det igjen en sterk sentralisering innen visse regioner, f.eks. I Stavanger-området (se art. Stavanger). De nordnorske fylkene har bare i liten grad blitt trukket inn i oljeindustrien.
Cirka 10 % av de sysselsatte er kvinner. De aller fleste av dem er ansatt i tradisjonelle kvinneyrker som catering (matlaging). Cirka 5 000 er utenlandske arbeidere, de fleste er amerikanske, engelske og spanske. Denne andelen har holdt seg relativt konstant siden 1973. Det finnes ingen sikre oversikter over hva slags arbeid utlendingene har. Men en rekke nøkkelposisjoner både i lete- og produksjons fasen er fremdeles fylt med utlendinger. Dessuten finnes det utenlandske spesialarbeidere, bl.a. sveisere.
De 31 000 arbeidsplassene i petroleumsvirksomheten er ikke alle nye. I mange tilfeller har firmaer som tidligere f.eks. bygde skip gått over til å arbeide innen oljesektoren. Virksomheten har derfor bidratt mer til å opprettholde en rekke arbeidsplasser enn til å skape nye.
Rekrutteringen til petroleumsvirksomheten har bare i svært liten grad kommet fra primærnæringene. De sysselsatte har i stor grad vært unge, mobile og godt utdannete. Det er ennå for tidlig å bestemme endelig hvilke sosiale følger en slik rekruttering har hatt i Norge.
Petroleumsvirksomheten vil i løpet av kort tid være den viktigste industrien i Norge. Fra begynnelsen av 1980-åra vil produksjonsverdien utgjøre mellom 10 og 20 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) og mellom 30 og 50 % av den totale eksporten. Årlige totalinvesteringer vil være mellom 8 og 10 milliarder kroner fram til 1981 for så å synke noe. Statoils andel av disse investeringene vil stadig øke og sannsynligvis utgjøre mellom 3 og 4 milliarder kroner pr. år. (Dette tilsvarer ca. 50% av de forventete totale norske industriinvesteringene.) Cirka 70 % av de totale investeringene blir nå utført i Norge. Det er disse investeringstallene som er viktigst for å anslå de direkte følgene av norsk petroleumsvirksomhet i det norske samfunnet.
Statens inntekter i form av skatter og avgifter fra oljevirksomheten er anslått til å øke fra 4,7 milliarder kroner i 1978 til ca. 15 milliarder i 1982. I tillegg vil Statoil også begynne å få et overskudd fra driften av Statfjord i begynnelsen av 1980-åra.
Tradisjonelt har de flernasjonale oljeselskapene kontrollert petroleumsvirksomheten i Norge. Siden midten av 70-åra har imidlertid Statoil stadig kommet sterkere inn i bildet. Dette har skjedd i takt med den allmenne styrkingen av statoljeselskap som har funnet sted i verdens oljeindustri det siste tiåret. De utenlandske selskapenes rolle på norsk sokkel er i stor grad å yte risikokapital i letefasen og virke som koordinatorer og planleggere i lete- og utbyggingsfasen. De fleste oppdragene setter de bort til andre firmaer. Selskapene leier f.eks. undersøkelsesplattformer fra boreselskap, de bruker norske firmaer for å bygge plattformer (Norwegian Contractors og Aker) og de får ingeniørfirmaer til å stå for utbyggingen av felt (Brown og Aker på Statfjord). Bare unntakskvis gjennomfører de selv prosjekter, f.eks. der det dreier seg om bruk av avansert undervannsteknologi hvor de selv har et teknologisk monopol.
Som et resultat av denne organisasjonsstrukturen har petroleumsvirksomheten store følger for en rekke norske bedrifter av ulik størrelse. Det er i dag ca. 420 norske firmaer som på en eller annen måte er direkte knyttet til denne virksomheten. Men det er en håndfull store bedrifter som Aker, Kongsberg Våpenfabrikk, Kværner og de forskjellige entreprenørfirmaene tilsluttet Norwegian Contractors som spesielt har nytt godt av petroleumsvirksomheten. Disse bedriftene har ofte samarbeidet med utenlandske bedrifter for å bygge opp en kompetanse på sitt område. På denne indirekte måten har det foregått en rask internasjonalisering og konsentrasjon av norsk økonomi i petroleumsvirksomhetens kjølvann.
Arbeidsforholdene har til nå vært vanskelig for dem som har arbeidet i produksjons- og letefasen. Sikkerheten på installasjonene har kommet under sterk kritikk. Det var i tida fra 1965 fram til 1979 112 dødsfall på norsk sokkel som et resultat av virksomheten på sokkelen. Risikoen for skade og dødsfall ser ut til å være høyere for oljevirksomheten enn for bygg- og industrivirksomhet på land. Det har vært eksempler på til dels grove forsømmelser av sikkerhetsbestemmelsene fra selskapenes side. Mobil ble i 1979 dømt til å betale en million kroner i bot i forbindelse med en brann på Statfjord A våren 1978 da fem mann mistet livet. Et stadig press i retning av raske arbeidsrutiner for å få felt produksjonsklare kan bidra til at sikkerhetskravene minskes og at muligheten for ulykker øker.
De generelle arbeidsforholdene på kontinentalsokkelen har også kommet under kritikk. Dette har særlig gjeldt betingelsene for deler av den utenlandske arbeidskraften som har arbeidet under vesentlig dårligere lønns- og sosiale vilkår enn norske arbeidere. De utenlandske arbeidernes frustrasjon kom klarest til kjenne ved streiken på Statfjord A-plattformen høsten 1978. Væpnet norsk politi ble da satt inn mot streikende spanske arbeidere.
En viktig forklaring på de dårlige forholdene har vært de fagorganisertes relativt svake stilling på kontinentalsokkelen. Selskapene har vært lite ivrige til å fremme fagforeningsvirksomhet på installasjonene. Dette er ikke uventet. Tradisjonelt har særlig amerikanske selskaper vært motstandere av fagforeningsvirksomhet som de Ikke selv kan kontrollere.
Det er i dag tre typer fagforeninger som virker på norsk sokkel. Den største delen av arbeiderne er organisert i forbund som er tilknyttet LO. Det viktigste av disse er Norsk Olje- og Petrokjemiforbund (NOPEF) som ble stiftet i 1971 for arbeidere som er fast ansatt i oljesektoren. NOPEF har ca. 2 300 medlemmer hvorav ca. 1 000 er på sokkelen. En rekke av medlemmene ønsker å være anonyme av redsel for represalier fra arbeidskjøperne. Seks LO-forbund som har arbeidere på sokkelen sluttet seg sammen i 1979 i et kartell som foreløpig går under navnet ”LOs Oljekartell”.
Den andre delen av arbeidsstyrken er organisert i Norsk Olje og Gassmedarbeiderforbund (NOGMF). Forbundet, som ble stiftet i 1977, er ikke tilknyttet LO. Medlemstallet er ifølge egne opplysninger ca. 1 500, men forbundet er nå i ferd med å miste noe av sin tidligere støtte.
Den tredje typen fagforening som er aktiv i Nordsjøen er de såkalte selskapskomiteene (company unions), som er delt i Ekofisk- og Frigg komiteene, samt Statfjordarbeidernes Forening. Disse foreningene organiserer etter eget utsagn majoriteten av dem som arbeider fast på installasjonene i Nordsjøen. Det blir hevdet at de i stor grad er kontrollert av selskapene.
Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunnet vil bli stadig viktigere i tida som kommer. En må imidlertid skille mellom direkte og Indirekte virkninger av virksomheten. Vi har her konsentrert oss om de direkte sysselsettingsfølgene av virksomheten. Disse står imidlertid ikke i forhold til den endelige produksjonsverdien av oljen. Dette er pga. den store delen av den endelige oljeprisen som består av skatter og avgifter samt en monopolprofitt til selskapene. Følgen er at verdien på de varene og tjenestene som skal til for å produsere denne oljen, ikke står i forhold til oljens internasjonale salgsverdi. Så selv om petroleumsvirksomheten står for mer enn ti prosent av BNP i Norge, så vil petroleumsvirksomheten aldri direkte opprettholde en tilsvarende prosent av arbeidsplassene.
En fullstendig analyse av petroleumsvirksomheten må også ta for seg de indirekte følgene. En må her spesielt analysere hvordan statens store oljeinntekter vil bli brukt. (Se art. Olje.)
Det er meget vanskelig å bruke oljepolitikken som et middel for å holde en jevn sysselsetting i Norge. Sysselsettingen innen petroleumsvirksomheten har i dag sannsynligvis nådd en foreløpig topp og vil igjen falle, fordi de totale investeringene på norsk sokkel vil synke fra begynnelsen av 80 åra Dette har sammenheng med at virksomheten er usikker og at det tar lang tid å planlegge og bygge ut nye felt. Men en slik situasjon har også sammenheng med statens (manglende) mulighet for styring. Til nå har staten styrt utviklingen ved å gi nye undersøkelsestillatelser, mens selskapene har fått lov til å bygge ut felt når disse er funnet. Dette har vist seg å være altfor grove styringsmidler for å regulere sysselsettingen. Andre styringsmidler kunne være å utjevne produksjonen fra et felt over lengre tid enn det som er bedriftsøkonomisk optimalt, å tvinge selskapene til å vente med en utbygging (utsettelsesklausul) og å pålegge selskapene å bruke norske varer og tjenester. Alle disse alternativene er avhengig av en fast statlig styring av oljevirksomheten.
P. N.

Se også: Mongstad, Olje.

Philips' GLoeilampenfabrieken, N. V.
Data for 1977:
Hovedkontor: Eindhoven, Nederland
Rangering: 17 (Fortune)
Omsetning: 12,7 milliarder $
Netto-overskudd: 258 millioner $
Ansatte:383 900 hvorav 84 900 i Nederland
Antall selskaper: 136 fordelt på 65 land
Noen selskaper med betydelige Philips-interesser: Nederland: Philips Nederland B. V., Philips' Telecommunicatie Industrie B. V., Philips-Duphar B. V., Philips Data Systems B.V., NKF Groep B.V., Hollandse Signaalapparaten B.V., Polygram B.V. I andre land: Allgemeine Deutsche Philips Industrie GmbH, Tyskland, Compagnie Francaise Philips, Frankrike, Philips Electronic and Associated Industries Ltd., Storbritannia, Industriri Brasileiras Reunidas Philips S.A. Brasil, Philips Electronics Holdings (Pty) Ltd., Sør-Afrika, Philips Industrial Development and Consultant Co. Ltd., Japan, Philips Taiwan Ltd., Taiwan, North American Philips Corporation, USA. I Norge: Norsk AS Philips, Oslo (salgsselskap) og Philips Fabrikker AS, Oslo-Arendal (produksjonsselskap)

Philipskonsernet startet i 1891 gjennom etableringen av Philips and Co. 11912 fremsto N.V. Philips' Gloeilampenfabrieken. Philipsgruppen består i dag av N.V. Gemeenschappelijk Bezit van Aandeelen Philips' Gloeilampenfabrieken (hovedaksjonær), N.V. Philips (holding- og operationselskap) og U. S. Philips Trust (holding og operation).
Philips er et meget integrert konsern og et av verdens største flernasjonale selskaper med produksjons- og salgsselskaper i en rekke land. Det er
særlig innenfor profesjonell elektronikk Philips har sin styrke.
Viktige Philips-selskaper i hjemlandet Nederland er Philips Data System BV., Philips' Telecommunicatie Industrie B.V. og Philips-Duphar B.V.
Philips har foretatt store direkte investeringer i utlandet: Allgemeine Deutsche Philips Industrie GmbH, Tyskland, Compagnie Francaise Philips, Philips Electronic and Associated Industries Ltd., Storbritannia, North American Philips Corporation, USA, Industrias Brasileiras Reunidas Philips SÅ, Brasil, Philips Electronics Holdings (Pty) Ltd., Sør-Afrika, Philips Taiwan Ltd., Taiwan er noen viktige enkeltselskaper.
I Norge styres Philips' virksomhet gjennom Norsk AS Philips - et holding- og salgsselskap etablert i 1923. Konsernet har lagt sin produksjon av høyttalende hustelefonanlegg (Intercom) til Norge ved siden av lampeproduksjon for det norske markedet. Denne produksjonen skjer i regi av Philips Fabrikker AS, Oslo-Arendal etablert i 1936. Philips sysselsetter over 900 personer i Norge.
Konsernet ligger meget langt fremme innen elektronikkindustrien. 20 000 er sysselsatt med forskning og utvikling i Philips hvorav over 5 000 i grunnforskning. Ulikt mange andre flernasjonale selskaper har Philips desentralisert sin forsknings og utviklingsaktivitet til flere land: Nederland, Belgia, Frankrike, Tyskland, Storbritannia og USA. Philips bruker årlig ca. 6 milliarder kroner (6 % av totalomsetning) til forskning og utvikling mot 900 mill. kroner (1977) for alle norske industribedrifter til sammen.
I. Sa.


Phillips Petroleum
Data for 1978:
Opprettet: 1917
Hovedkontor: Bardesville, Oklahoma (USA)
Rangering: 55
Omsetning: 7,42 milliarder $
Overskudd: 710 millioner $
Antall ansatte: 30 000 (4600 utenfor USA)
Egenkapital: 3,64 milliarder $
Tilgang på råolje: 22,2 mill. tonn pr. år
Raffineringskapasitet: 25,4 mill. tonn pr. år

Fra selskapet ble stiftet inntil for 20 år siden var hovedvirksomheten lagt til USA. Phillips var det første oljeselskapet som kontaktet norske myndigheter i begynnelsen av 1960-åra for å lete etter olje på den norske kontinentalsokkelen.
Selskapet er i dag den største enkeltprodusenten av olje og gass i Norge. Det er operatør på Ekofiskfeltet som ble funnet i 1969 og har 37 % eierinteresse i feltet som helhet. Feltet er i dag uhyre profitabelt for Phillips, delvis fordi det ikke har statsdeltakelse, delvis fordi det ble bygd ut før ”kostnadseksplosjonen” i midten av 1970-åra.
Phillips har vært et klart eksempel på et ungt og pågående amerikansk oljeselskap som først har bygd opp sitt internasjonale nettverk i løpet av de siste 20 åra. Selskapet har vært i konflikt med norske myndigheter i spørsmålet om kontroll over rørledningen fra Ekofisk og over den lite fleksible måten Bravo-utblåsningen i 1977 ble behandlet på. Den lave utnyttingsgraden av oljeressursene på Ekofiskfeltet (ca. 80 % av oljen blir liggende igjen i reservoaret) må også til en viss grad skyldes Phillips' ønske om å utnytte feltet så raskt og privatøkonomisk lønnsomt som mulig uten å ha satset på metoder for økt utvinning fra starten av.
Phillips har i større grad enn andre oljeselskaper satset på å bygge ut nedstrøms-operasjonene som raffinerier og kjemisk industri. Disse opererer nå i 15 land og sto i 1976 for litt over 20 % av Phillips' samlete omsetning. Phillips har tilgang til gass og olje i 6 land i tillegg til Norge og England. Størstedelen av produksjonen finner imidlertid fremdeles sted i USA, der selskapet også eier store kull- og uranforekomster.
Ø. No.


Phoenix-øyane
Sjølvstende: Avhengig område (Storbritannia-USA)
Flateinnhald: 28 km²