Pasifisme
Pasifisme kommer av de latinske ordene pax: fred og facere: gjøre, og betyr å ta prinsipiell avstand fra vold og krig. Historisk kan pasifistiske trekk bl.a. gjenfinnes i taoismen, konfusianismen, buddhismen, hinduismen, stoisismen, urkisistendommen og hos enkelte seinere kristne sekter (fransiskanere, anabaptister, mennonitter og kvekere).
Blant pasifistiske tenkere og aktivister i nyere tid, kan nevnes Leo Tolstoj, Bertha von Suttner, Mahatma Gandhi, Barthelmy de Ligt, Aldous Huxley, Albert Schweitzer, Carl von Ossietsky, Martin Luther King, Danilo Dolct, Helder Carrara m.fl.
En fundamental oppfatning i pasifismen er at menneskelivet bør være ukrenkelig. Den fornekter tesen ”Hensikten (målet) helliger midlet” og hevder at de politiske midlene i seg sjøl bør være etisk akseptable. Den nære sammenhengen mellom mål og midler gjør at vold ikke vil kunne benyttes uten at vesentlige verdier ved målet går tapt. Pasifismen fornekter også at det fins noen prinsipiell skilnad mellom individualetikk og gruppe-etikk (”privat” og ”offentlig” moral).

Ulike retninger
Innenfor pasifismen er det ulikheter i synet på hvor absolutt avvisningen av vold og krig skal være, hvor omfattende den skal være og hvordan den skal begrunnes.
1. Den klassiske pasifismen avviser vold og krig absolutt og under alle omstendigheter. Enkelte pasifister vil gjøre unntak for ”spontan nødverge”, og noen vil i større eller mindre grad gjøre spørsmålet om vold avhengig av den historiske situasjonen (”politisk pasifisme”). En retning som har blitt kalt ”atompasifisme” avviser militære konflikter i atomalderen, pga. muligheten for total kjernefysisk krig - en krig hvor det en vil forsvare, med stor sannsynlighet vil bli ødelagt.
2. Pasifistisk antivoldsholdning kan begrenses til å gjelde mennesket, eller den kan omfatte andre levende vesener, eventuelt hele livsmiljøet (en økologisk orientering).
3. Pasifisme er blitt begrunna religiøst, humanistisk, pragmatisk (ut fra nytte- og hensiktsmessighetsbetraktninger) og politisk, eller ved kombinasjoner av disse argumentene.
Et pasifistisk standpunkt har gjerne resultert i (for menn) militærnekting (se art. Militærnekting) og/eller arbeid for å fjerne det som oppfattes som årsakene til krig. Ulike oppfatninger har gitt opphav til forskjellige standpunkter til den tjenesten som staten påbyr som alternativ til krigstjenesten. En skiller på denne måten mellom våpennekting (tjeneste i hæren uten våpen), siviltjeneste (akseptering av alternativ tjeneste i sivile etater) og totalnekting (nekting av enhver, også sivil, tjeneste for staten).
I 1960-åra oppstod det en retning i Norge som blei kalt ”nypasifismen”. Karakteristisk for den var den sterke politisering av fredsspørsmåla, mye utadvendt aktivitet, forsøk på å utvikle konstruktive fredspolitiske forslag og vilje til dialog med militærtilhengerne. Bevegelsen, som særlig sprang ut av kretsen rundt FMK (se art. Folkereisning mot krig), stilte bl.a. forslag om fredskorps, alternative vernepliktsformer, norsk fredsdepartement, utmelding av NATO, økt u-hjelp, rettferdig handelspolitikk overfor u-landa, ensidig nedrustning og ikkevoldsforsvar.
Nypasifismen talte for et ”utvidet voldsbegrep” som bl.a. Innebar at en så sult og fattigdom som like ødeleggende og nedverdigende for mennesket som den åpne, direkte volden. I tråd med dette støtta en u-landas bestrebelser på å oppnå politisk og økonomisk frigjøring, noe som førte til at en ble mindre absolutt i fordømmelsen av vold.
Pasifisme har vært kombinert med sosialistiske og/eller anarkistiske oppfatninger. For en sosialist er det et problem om vold kan unngås i klassekampen og i anti-imperialistisk frigjøringskamp. En retning av pasifismen som kaller seg ”revolusjonær pasifisme” hevder at vold og krig ikke kan avskaffes så lenge kapitalismen og klassesamfunnet består, men vegrer seg for bruk av vold i revolusjonen ut fra moralske og/eller strategiske overveielser. De revolusjonære pasifistene peker på faren for at samfunnet også etter revolusjonen skal bli prega av voldelige og sentralistiske mønster.
For en del sosialister har derfor ikkevoldskamp (se art. Ikkevold) framstått som en mulig veg ut av dilemmaet, sammen med en slags sosialrevolusjonær virksomhet for å bygge opp desentraliserte, sjølstyrte og sjølforsynte alternative institusjoner.
Pasifismens viktigste internasjonale organisasjoner i dag er War Resisters' International, WRI (Krigsmotstandernes Internasjonale) og International Fellowship of Reconciliation, IFOR (Det Internasjonale Forsoningsforbundet).
S. B.

Litteratur: P. Brock: Twentieth century pasifism, New York 1970. J. Galtung: Forsvar uten militærvesen, Oslo 1959. G. Pontara: Etik, politik, revolution, Stockholm 1971. H. Bing: The Historical and Philosophical Background of modem Pasifism, London 1972.

Paternalisme
Paternalisme (latin pater: far) betyr formynderi. En paternalistisk holdning kan oppsummeres slik: ”Jeg vet bedre enn deg hva som er best for deg, og dette gir meg rett til å bestemme for deg.” i det allmenne tilfellet vil begge deler av denne påstanden være gale. Den enkelte må selv være den som best vet hva som er best for vedkommende. Og selv i tilfeller der en annen faktisk har bedre innsikt i en persons reelle interesser, gir ikke dette den andre noen automatisk rett til å treffe beslutninger på vegne av personen. Erfaring og læring forutsetter retten til å gjøre sine egne feil. I historisk perspektiv har paternalismen vært en utbredt holdning og kan ennå i dag gjenfinnes på noen områder av samfunnslivet. Selv om den allment sett ikke lar seg forsvare, finnes det enkelttilfeller der den er berettiget, til og med uunngåelig.
I førkapitalistiske samfunn hadde de fleste herre -trell forhold et anstrøk av paternalisme. Antikken var dominert av det såkalte patron-klient-forholdet, der en ”stor manna (patron) knyttet til seg en stor skare av formelt frie underdanige (klienter), som sto til hans rådighet når det trengtes mot at de til gjengjeld fikk nyte godt av hans beskyttelse. Den verste skjebne var ikke å være fattig eller avhengig av en annen: det var å ikke ha noen patron.
I middelalderen kunne forholdet mellom livegne og slottsherre ha et liknende preg, skjønt den ”beskyttelsen” slottsherren kunne tilby ofte hadde mest til felles med den beskyttelsen en gangster selger til sene ofre. Forholdet mellom bonde og husmann i det gamle norske bondesamfunnet hadde gjerne sterke innslag av paternalisme, som også ble ført over i forholdet mellom arbeidskjøper og arbeidsselger i begynnelsen av industrikapitalismen. Karakteristisk for industrikapitalismen er likevel at de personlige sidene ved undertrykking og utbytting viker plass for et mer anonymt forhold. ”Arbeideren er avhengig av mesterne, men ikke av noen enkelt mestere (Tocqueville).
Karakteristisk for paternalistiske samfunn er at det paternalistiske forholdet også blir godtatt av den som umyndiggjøres. Delvis skyldes dette et allment behov ne., den undertrykte for å rettferdiggjøre sin situasjon (”høyt henger de og sure er de”), delvis at det i et samfunn der alle andre er under beskyttelse av en patron, blir uholdbart å være uten patron. Følgen er at de vertikale båndene mellom patron og klient blir sterkere enn de horisontale båndene mellom klientene, med de uheldige virkningene dette har for utvikling av klassebevissthet hos de undertrykte. Kapitalismen er derfor en nødvendig forutsetning for å oppheve klassemotsetninger fordi det først med denne produksjonsmåten oppstår et utbyttingsforhold som ikke er svøpt inn i et personlig forhold.
Paternalisme i moderne samfunn kan rettferdiggjøres i to hovedtilfeller. Det ene er overfor små barn, psykisk funksjonshemmede, eldre senile og psykisk ulikevektige personer. Disse er ikke i stand til å vurdere hva som er best for dem, samtidig som de enten er ute av stand til å lære av sine feil eller risikerer å foreta handlinger med drastiske og ugjenkallelige virkninger.
Det andre hovedtilfellet er når en person med overlegg og for et' begrenset tidsrom gir fra seg råderetten over egne handlinger. Norsk lov om psykisk helsevern åpner f. eks. for ”frivillig tvangsinnleggelse” i den forstand at en person frivillig kan søke om innleggelse på psykiatrisk sykehus der han så kan bli holdt mot sin vilje i inntil tre uker.
Paternalismens høyborg er familien. Tidligere var det slik at det bokstavelig talt var faren som bestemte hva som var best for de andre familiemedlemmene. Selv når dette ikke er tilfellet, har foreldrenes forhold til barna alltid og nødvendigvis et anstrøk av paternalisme. I sin mest forvridde form kunne dette forholdet oppsummeres i to klisjeer: ”Du kommer til å være takknemlig senere” og ”Dette gjør mer vondt for meg enn for deg” (gjerne tillagt faren under avstraffelse av barnet). Den siste klisjeen skulle tjene som et bevis på foreldrenes gode hensikter: Det sier seg selv at det ikke kan tjene som et slikt bevis, og at gode hensikter dessuten ikke i seg selv kan rettferdiggjøre paternalisme. Den første klisjeen kan heller ikke rettferdiggjøre inngrep, for det kan hende at en senere takknemlighet springer ut av karaktertrekk som også er et resultat av inngrepet.
I samfunnet ellers er sosialpolitikken blitt mer og mer preget av paternalisme. Dette begrunnes særlig på to måter. For det første må de ressurssvake i samfunnet beskyttes mot sin egen tendens til å foretrekke øyeblikkets gleder framfor de mer langsiktige goder. Dette gir god mening når formålet er å forby spilleautomater, for her foreligger det en fare for tilvenning som gjør at handlingene kan få ugjenkallelige virkninger. Misforstått er det derimot å gi sosialstøtte i form av matkuponger i stedet for kontanter, for her blir den enkelte rammet i sin selvrespekt og mister anseelse i andres øyne.
For det andre har man knyttet ”formynderstaten” til ”velferdsstaten”: Siden samfunnet betaler regninger for bilulykker også når skylden er hos den forulykkete, bør samfunnet også kunne påby bruk av sikkerhetsbelter. I dette tilfellet er den byrden som pålegges den enkelte så liten at den kan aksepteres, men man ville ikke ut fra en tilsvarende synsmåte kunne påby trim i lunsjpausen for å redusere helsebudsjettet.
J. E.

Se også: Frihet, Husmannsvesen.
Litteratur: P. Veyne: Le Pain et le Cirque, Paris 1976. J. Elster: Ulysses and the Sirens, Cambridge 1979.

Patriarkat
Patriarkat er det samme som mannsherredømme. Mer spesielt innebærer det at samfunnet er preget av eldre menns makt over kvinner og barn i familielivet som ellers i samfunnet. Sentralt er farsrollen eller faderlig autoritet, ikke menn som sådan; et sosialt system basert på farsautoritet.
Patriarkatet er dermed heller ingen økonomisk sfære, en bestemt produksjonsmåte, slik kapitalismen er det. Det patriarkalske organisasjonsprinsippet er snarere noe som preger samfunnets måte å fungere på i sin alminnelighet, i alle fall de fleste eksisterende samfunn. Det gjennomsyrer en rekke samfunnsområder, ikke bare økonomien.

Patriarkat og slektskapssystemer
Det hersker uenighet om hva som er grunnlaget for disse maktforholdene, både om hvordan de er oppstått, når de har oppstått og hvordan de videreføres. Antropologien er den samfunnsvitenskapen som mest direkte tar opp patriarkatet som samfunnssystem, bl.a. fordi de samfunnene antropologien studerer, er samfunn der slektskapsforholdene ser ut til å ha større betydning som organisasjonsprinsipp enn tilfellet er f.eks. for Norge i dag.
Slektskapsforholdene er kjernen i det sosiale livet i disse førstatlige samfunnene. Slektskapssystemene - og dermed kvinner og menns plassering i dem - virker strukturerende. De organiserer økonomisk, politisk og religiøs aktivitet så vel som seksualitet og familieliv, slik vi kjenner det. En persons rettigheter, plikter og privilegier er bestemt av gjensidige slektskapsforbindelser eller mangel på slike. Slektskapssystemene er ikke identisk med det vi kaller slekt, dvs. personer som har bestemte genetiske forbindelser med hverandre, f.eks. en kjernefamilie. Poenget med slektskapssystemene er snarere at de overskrider disse genetiske forbindelsene. Blant nuerfolket i Sudan er det f.eks. slik at farsstatus oppnås av den som betaler brudeprisen. Dermed kan en kvinne godt være gift med en annen kvinne, og stå som barnas far i samfunnet.
Et annet viktig trekk med disse samfunnene er hvordan det å gi og motta gaver dominerer det sosiale samkvemmet. I en typisk gavetransaksjon er det ingen av partene som øker sine økonomiske verdier, og antropologene har derfor ment at betydningen av disse overføringene først og fremst ligger i at de skaper forbindelser mellom folk, dvs. holder samfunnet sammen.

Patriarkalske teorier om patriarkatet
I hovedtrekk finnes det to versjoner av patriarkalske teorier om patriarkatet. Den ene forsøker å vise at menns dominans er basert på biologiske og dermed på uforanderlige forhold. Den andre tar patriarkatets historiske forrang for gitt og avleder historiens utvikling herfra.
Den biologisk orienterte varianten ser det at menn oftere konkurrerer, er aggressive og vil bestemme, som et resultat av den spesielle hormonbalansen som menn har til forskjell fra kvinner. Denne tendensen til å redusere sosiale forhold til biologi er fremdeles utbredt, også innen samfunnsvitenskapene. Den brukes særlig når en skal forklare og legitimere eksisterende forskjeller mellom kjønnene. Som et eksempel her kunne en trekke fram Freuds teorier om jenters og gutters psykiske og seksuelle forankring - en teori med sterke biologisk-deterministiske trekk.
Den sosiologiske varianten tar patriarkatet som et evig og nødvendig system. Her hevdes det at alle samfunn har vært patriarkalske og at dette var nødvendig for at menneskesamfunnet overhodet skulle kunne oppstå. Som eksempel her kan vi ta en strukturalist som Claude Levi-Strauss. Innen denne tradisjonen er det blitt hevdet at det sentrale ved slektskapssystemene er et kvinnebytte. Den viktigste gaven er kvinnen, og det er menn som bytter kvinner seg imellom. Kvinner blir altså bytteobjekter i transaksjoner mellom menn. Sentralt i dette systemet blir dermed reglene for å inngå ekteskap. De gjensidige båndene opprettes her, ikke mellom kvinne og mann, men mellom menn, ved hjelp av kvinner. Det viktigste elementet i disse reglene er incestforbudet, forbudet mot å gifte seg med en person innenfor egen gruppe. Hensikten med forbudet er å sørge for at det skapes forbindelse mellom grupper, at det skapes et større nettverk, et samfunn. Tanken er at den biologiske familien nødvendigvis må overskrides for at samfunnet skal kunne skapes. Samfunnet består ikke av enkeltfamilier, men av forbindelsene mellom dem. Ifølge denne teorien er incesttabuet universelt, noe som også peker på universaliteten i denne nødvendigheten.
Det er selvfølgelig ikke noe i veien for at det kunne være kvinner som byttet menn, men ifølge denne teorien har det alltid vært omvendt. Dette gjør menns makt over kvinner til noe som alltid har eksistert. Som historisk teori sier den at menneskets overgang fra naturtilstanden til sivilisasjonen er skapt av menn. De har vært nødt til å bytte kvinner seg imellom for at vi alle skulle kunne heve oss ut over dyrestadiet.

Feministiske teorier om patriarkatet
Det er ganske vanskelig å vise at patriarkatet alltid har eksistert. Jo lenger bak vi kommer i historien, jo mindre data blir det å belegge synspunkter med. Eksemplet ovenfor fra nuerfolket skulle også tyde på at det ikke alltid er menn som bytter kvinner, med mindre den ene av de to kvinnene blir definert sosialt som mann.
Teorien har da også blitt sterkt kritisert fra feministisk hold, bl.a. av antropologen Evelyn Reed og psykoanalytikeren Luce Irigaray. Det er særlig påstanden om patriarkatets historiske forrang og universelle eksistens som har blitt imøtegått. Dette følger ikke så mye av Levi-Strauss' historiske perspektiv, som mangelen på et slikt. Å hevde at essensen av slektskapssystemene er kvinnebytte, betyr at en overser historiske forskjeller mellom ulike slektskapsystemer. Det betyr også at en overser at og hvordan de ulike slektskapsystemene har utviklet seg ut av hverandre, og at essensen slett ikke alltid har vært at kvinner byttes, f.eks. mot kveg, selv om de blir det noen steder i dag.
En slik teori tar utgangspunkt i at den patriarkalske kjernefamilien alltid har eksistert, og fortolker eldre slektskapssystemer ut fra dagens situasjon. Ifølge Reed oppsto de matriarkalske klansystemene først. Her var ingen biologisk kjernefamilie å overskride fordi den ikke fantes. Utgangspunktet for den første organiseringen av menneskesamfunnet var tvertimot fellesskapet mor-barn. De første menneskene hadde det til felles med andre høytstående dyr at dette var den eneste kimen til sosialt fellesskap. De hadde også til felles med dem at økonomisk og seksuell rivalisering hersket ellers, det siste særlig mellom menn.
Gjennom kimene til sosial organisering via forholdet til barna, var kvinnene dermed i en bedre utgangsposisjon for å utvikle et samfunn. Den første samfunnsorganiseringen var det matriarkalske klansystemet. Det såkalte incest-tabuet var egentlig et tabu mot seksuelle forbindelser innad i klanen, for å hindre rivalisering mellom menn. Derav kom også kravet om å ”gifte” seg utenfor klanen. Forbudet var ikke som hos oss begrenset til nære biologiske slektninger av frykt for å utvikle dårlige arveegenskaper. Det omfattet større grupper mennesker som ikke var i slekt med hverandre biologisk. Hensikten med incest-tabuet var å hindre konflikt.
I klanen var de eldre kvinnene mødre og eldre søstre til kvinnene i neste generasjon. De eldre mennene var mødrenes brødre og eldre brødre til mennene i neste generasjon. Fedre, også biologiske, var ukjent, og det var mødrenes brødre som fylte farsrollen overfor søsterens barn. Da farsskap etter hvert ble kjent, var det heller ikke slik at foreldrene bodde i samme klan, men hver for seg, i sin egen morsklan.
Slektskap og etterkommere ble regnet gjennom mødrene. I tillegg og underordnet denne linjen gikk en mannlig linje fra mødrenes brødre til søstrenes sønner. Den mannlige linjen gikk aldri via kvinner. Noen ”arvelinje” fra far til sønn eller datter i vår forstand fantes ikke. Klanen hadde også forbindelser til andre klaner, og det fantes regler som forbød giftermål inn i noen klaner og tillot det i andre. Det er i disse forbindelsene at bytte av kvinner skulle foregå. Ifølge Reed var det snarere kvinnene som tok initiativet til disse ekteskapelige forbindelsene. Hensikten var å skape fredelige forbindelser mellom rivaliserende menn i ulike klaner, og mennene ble derfor gjort til ”partnere” i forbindelsen.
Systemet av klaner med vennligsinnede forbindelser ble på denne måten potensielt utvidet. Praksisen med å gi gaver var også en del av det matriarkalske klansystemet, og utviklet også slike forbindelser mellom enkeltklanene. Samtidig innebærer denne praksisen at økonomisk ulikhet ikke fantes. Oppsamling av verdier og privateiendom hører ifølge Reed til den patriarkalske perioden. Rester av de matriarkalske klansystemene finner vi i dag, i form av matrilinjære samfunn. Her går arverekken i morslinje, fra en mann til søsterens barn.
Reed mener at matriarkalske klansystemer har vært vanlig i mesteparten av menneskehetens historie. Patriarkalske småfamilier er en forholdsvis ny oppfinnelse. Patriarkatet utviklet seg som et resultat av indre konflikter som oppsto i klansystemet, og hadde å gjøre med konflikter som oppsto mellom på den ene siden mødrenes brødre, som hørte til innenfor klanen, og de mennene, dvs. fedrene, som giftet seg inn i klanen, men som ikke hørte til der. Morsretten konkretisert til morens brors ansvarsforhold overfor sin søsters barn, kom etter hvert i konflikt med de nye fedrenes rettigheter. Det patriarkalske opprøret tok til for ca. 8 000 år siden og ble fullført for ca. 3 000 år siden. Med dette ble også kvinnebytte vanlig, det er en praksis som hører til den patriarkalske epoken, og henger også sammen med muligheten for individuelle familiefedre til å samle opp økonomiske verdier, dvs. privateiendom.
Den patriarkalske formen for autoritet er knyttet til familien som husholdningsenhet og forsørgerenhet, men også som næringsenhet, avhengig av hvilken økonomisk rolle familien har spilt i ulike samfunn.

Absolutt og standsmessig patriarkat
Vi kan skille mellom et absolutt og et standsmessig patriarkat. Det absolutte patriarkatet innebærer en ordning der familieoverhodet får sikret maktstillingen sin i familien. Patriarken har full råderett over familiemedlemmene. Nomadestammene vi møter i det gamle testamentet kan tjene som eksempel. Abraham var en patriark. Denne typen patriarkalsk herredømme beror vanligvis på at husholdet også er en næringsenhet. Tradisjoner som går ut på at kvinner er underordnet menn, og yngre menn er underordnet eldre, spiller stor rolle.
Standsmessig patriarkat har vi når det mannlige familieoverhodets maktstilling er basert på forhold som ligger utenfor familien. Vanligvis vil familiene under et standsmessig patriarkat ikke være en næringsenhet, eller så vil ikke en slik næringsenhet være det eneste eller det viktigste næringsgrunnlaget for alle medlemmene. Vårt samfunns patriarkat må nærmest beskrives som standsmessig. Familiens viktigste inntektskilde er mannens lønnsarbeid og samtidig grunnlaget for hans maktstilling i familien.
Europeisk historie oppviser ulike overgangsformer mellom disse patriarkatformene. Isolert sett kan f.eks. den romerske familiefarens hånd- og halsrett over kone og barn ses som eksempel på et absolutt patriarkat. Det hadde bl.a. den konsekvensen at det ikke fantes noen straffebestemmelser for abort utført av faren eller moren med farens samtykke i romersk rett. Derimot var abort forbudt dersom farens samtykke ikke forelå, og ble også etter hvert belagt med straff i disse tilfellene. Familieoverhodets autoritet var dermed sikret også av et rettssystem som lå utenfor familien. Senere i europeisk historie har kontrollen med abortinngrepet helt forskjøvet seg til statsplanet og ligget i hendene på dem som har kontrollert statsapparatet. Først kirken gjennom dens kontroll over lovgivningen, så juristene gjennom rettsvesenet og endelig, i Norge i store deler av vårt århundre, hos den mannsdominerte legeprofesjonen via legenemndene.

Statsdannelse og patriarkat
Utviklingen av patriarkatet har skjedd med ulik hastighet på ulike steder. Det har også eksistert mange mellomformer mellom matriarkater og patriarkater. Patriarkatet ser ut til å ha vært vel etablert i det gamle Rom og Hellas allerede omkring Kristi fødsel. I de engelske og walisiske ættesamfunnene skjedde det mange århundrer senere, fra 700- til 1400-tallet, og hadde også å gjøre med framveksten av staten. I disse samfunnene var retten til individuelt underhold sikret ved at hver enkelt mottok en del av ættens felleskveg. Dette kollektive ansvaret hindret at individene ble avhengige av hverandre. Kvinner hadde dermed en selvstendig økonomisk stilling overfor ektemannen, samtidig som etterkommere og arv ble regnet langs mannlige linjer. Dette var antakelig en mellomform selv om de patriarkalske trekkene var framtredende. Disse skikkene forsvant med statens framvekst.
Forutsetningene for statlig makt var at ættesamfunnene og deres økonomiske basis, land og arbeidskraft, ble underminert. Dette skjedde ved at kongemakten etablerte administrative enheter uten hensyn til ættenes tradisjonelle rettsområde. Kongen utnevnte egne administrative ledere og gikk dermed utenom autoriteten til ættenes overhoder. Ættens kollektive økonomiske ansvar for sine medlemmer ble overført til familieoverhodene, dvs. Individuelle menn. Den engere familien ble brukt mot ætten for å bryte denne ned. Dette førte ikke bare til at føydalsystemet med føydalherrer og livegne ble skapt, men også til at kvinner ble mer direkte økonomisk avhengig av individuelle menn. Utviklingen av den patriarkalske familien var her et ledd i den engelske statsdannelsen. Forutsetningene for at den ble en mannsdominert stat og ikke en kvinnedominert, lå allerede i ættesamfunnets oppbygging, bl.a. ved at det var menn som eide land og ved at de i større grad deltok i militærvesenet.

Patriarkalske strukturer
Forestillingen om kvinner som bytteobjekt må sies å være et uttrykk for patriarkalsk ideologi når det blir hevdet at denne formen for bytte er universelt. Men forestillingen kan kanskje si noe om patriarkatet selv.
Luce Irigaray gjør kvinnebytte til det som særpreger patriarkalske samfunnsforhold: ”De bytteaktene som organiserer de partiarkalske samfunn finner sted utelukkende mellom menn. Kvinner, tegn, varer, penger sirkulerer fra mann til mann.”
Mannssamfunnet handler dermed ikke bare om forholdet mellom kvinner og menn, men også om forholdet mellom menn.
I den nye kvinnebevegelsens kjølvann har vi etter hvert blitt mer oppmerksomme på forskjellene mellom kjønnene. De kan registreres statistisk i form av bl.a. lønnsforskjeller og ulikheter i utdanningsnivå. Men for å forstå patriarkatet som sosialt system, er vi antakelig også nødt til å se nærmere på forholdet mellom menn.
Til forskjell fra kapitalismen, der det er varer som byttes, innebærer altså patriarkatet at det er kvinner som byttes, og at det er menn som utgjør subjektene i transaksjonen. Et spesialtilfelle av dette er når menn dominerer hverandre eller beundrer hverandre etter grad av maskulinitet. En patriarkalsk struktur regulerer konkurransen om makt mellom menn, og i denne konkurransen inngår det å beherske kvinner. Det gjør selvfølgelig kvinner viktige og interessante, men ikke nødvendigvis like med menn. Det betyr også at menn bare er interessert i visse sider ved kvinner, ikke hele personen som person. Seksualitet er bare det mest opplagte eksemplet.
Særlig tydelig kommer dette til uttrykk i pornografien, et av patriarkatets viktigste propagandaapparater, godt støttet opp av kapitalistiske profittinteresser. Her framstilles ikke bare kvinner som nytelsesgjenstander som menn hersker over - det pornografien hovedsakelig framstiller er voldtekt pornografien henvender seg også til den mannlige leseren som en påminnelse om hva det innebærer å være mann.
Patriarkatet er ingen bestemt produksjonsmåte, snarere er det et trekk ved selve samfunnsorganiseringen i sin alminnelighet. Patriarkatet er et samfunn der menns utbytting av kvinner gjør ulike byttehandlinger mellom menn mulig, også innenfor det vi tradisjonelt betrakter som økonomi. Som når kvinners ulønnete arbeid i hjemmet gjør det mulig for menn å delta i det økonomiske feltet som marxistisk teori tradisjonelt og spesielt tar opp, og også å gå inn i klassekonflikter i den lønnete produksjonen. Dette betyr ikke at kvinner ikke også er medlem av klasser, slik menn er det. Men for å se det spesifikke i kvinneundertrykkingen - den undertrykkingen kvinner utsettes for som kvinner, og ikke som medlem av en klasse, - er et begrep om patriarkatet nødvendig.
Ved å sette barn til verden, ved å oppdra dem, ved å fornye arbeidskraften og sikre menns behov økonomisk, psykisk og seksuelt, sikrer kvinnen de reproduktive kreftene i samfunnet. Kvinners arbeid utgjør dermed en oversett basis for samfunnet..
Patriarkatet og de konfliktene dette systemet gir opphav til, er verken identisk med klassekonflikter eller underordnet klassekampen. Patriarkatet har historisk forrang for kapitalismen og stor evne til å overleve gjennom ulike klassesamfunn.
B. M. G.

Se også: Dominans, Familie, Feminisme, Kjønnsfascisme, Kjønnsobjekt, Slektskap.
Litteratur: E. Reed: Woman's Evolution. From Matriarchal Clan to Patriarchal Family, New York og Toronto 1975. E. Reed: Sexism and Science, New York og Toronto 1978. L. Irigaray: Varene seg imellom. Om kvinner og homoseksualitet, i S. Haugsgjerd og F. Engelstad (red.): Seks samtaler om psykiatri, Oslo 1976.

Pax
Pax ble opprettet som forlag i 1964. Forlaget sprang ut av kretsen rundt det pasifistiske månedsskriftet Pax som organisasjonen Folkereisning Mot Krig ga ut siden 1962. Den drivende kraften var Tor Bjerkmann som var leder for Pax fram til 1972. Siden har forlaget blitt kollektivt ledet av de ansatte. Målsettingen var i utgangspunktet pasifistisk: i sentrum sto bokutgiver omkring emner som krig-fred og internasjonal politikk. Profilen var venstreradikal. På slutten av 1960-tallet var blitt et sosialistisk forlag, og i 1970-årene var marxistiske og feministiske utgivelser et framtredende trekk. Selv om Pax hadde sitt utspring i ett organisatorisk miljø , har forlaget alltid bevart en uavhengig stilling i forhold til organisasjoner og partier.
Det har tilstrebet å være et forlag for venstrefløyen i vid forstand. Noen oppgaver har det imidlertid vært naturlig å overlate til andre forlag: vernet om den marxist-leninistiske ortodoksien (NKPs Ny Dag og seinere også AKPs Oktober Forlag) og hovedtyngden av den sosialdemokratiske litteraturen (Tiden Norsk Forlag).
I perioder har også borgerlige forlag utgitt ”paxbøker”. Sammenliknet med de dominerende borgerlige forlagene i Norge er Pax et lite forlag, men sammenliknet med venstrefløyens forlag i andre europeiske land er Pax et stort forlag. I de andre skandinaviske land er det ingen parallell til Pax; særlig i Danmark finnes det en rekke venstreforlag som kommer og går etter som tidene skifter. Den mest nærliggende internasjonale parallellen til Pax er det franske Maspero, men dette forlaget har likevel ikke den samme bredden i type av emner og problemstillinger og er mer ensidig spesialisert i teoretiske utgivelser.
Kritisk, radikal samfunnsvitenskap har alltid vært en viktig del av Pax' utgivelser: Vilhelm Aubert, Erik Grønseth, Svein Haugsgjerd, Harriet Holter og Thomas Mathiesen har vært blant bidragsyterne.
Den kontroversielle debattboka har preget boklistene. Blant dem som peker seg ut, er Ottar Brox' ”Hva skjer i Nord-Norge?” (1966), Hartvig Sætras ”Populismen i norsk sosialisme” (1971, omarbeidet utgave under tittelen ”Den økopolitiske sosialismen”), og den feministiske essaysamlingen ”Myten om den gode mor” (1973). Blant de markante kvinnepolitiske utgivelsene på 1970-tallet bør dessuten nevnes ”Kvinnens årbok” (19777) og håndboka ”Kvinne kjenn din kropp” (1977).
Omstridt var også serien av ”lille røde”: ”Den lille røde bok for skoleelever” (1969), ”Soldatens lille røde bok” (1970) og ”Guds lille røde bok” (1970). Noen publikasjoner kom på avgjørende tidspunkt i kampen om opinionen. ”vietnammagasinet”, utgitt i samarbeid med bl.a. fagbevegelsens radikale fløy, og håndboka ”Fakta om Vietnam” bidro utvilsomt til å gi motstanden mot den amerikanske krigføringen et gjennombrudd i norsk opinion i 1965-66. I denne sammenhengen må også nevnes ”ABC om EEC” (1971) av Arne Haugestad, Folkebevegelsens daglige leder.
Allerede fra starten la Pax vekt på å formidle internasjonale, venstreradikale forfatterskap: David Horowitz, Franz Fanon, Che Guevara, Stokely Charmichael, Erich Fromm, Herbert Marcuse, Hannah Arendt, Paul Baran, Paul Sweezy, Simone de Beauvoir, Jean-Paul Sartre, Doris Lessing, Peter Weiss, Rudolf Bahro o.a. Tidlig på 1970-tallet kom Marx-utgaven i 7 bind foruten andre sosialistiske klassikere som f.eks. Rosa Luxemburg, Eduard Bernstein, Leo Trotskij. En sentral utgivelse har også vært ”Filosofibiblioteket”, en samling i 18 bind av filosofiens klassikere fra antikken til vår tid, også med originalbidrag av norske filosofer. Det største enkeltprosjektet har vært Pax Leksikon i 6 bind. Av norske forfattere er det fremfor alt Jens Bjørneboe som peker seg ut med romaner, skuespill og essays.
Det var Pax som lanserte den seriøse billigbokproduksjon i Norge. I mange kretser ble paxbok et synonym for billigbok overhodet. Gjennomslaget for paxboka hang også sammen med at det ble lagt vekt på å gi bøkene en moderne omslagsdesign på et høyt estetisk nivå: først Arild Kristo og seinere bl.a. Bruno Oldani, Peter Haars, Bjørn Roggenbihl og Harald Gulli.
Tidsskriftene har utgjort et viktig innslag i utgivelsene. Først tidsskriftet Pax (1962-69), deretter Kontrast (1965-) (se art. Kontrast) og seinere Miljømagasinet (1972-) og det skolepolitiske tidsskriftet Praxis (1972-79).
Gjennom en årrekke har Pax slitt med stor gjeld. De første to-tre årene ga et godt økonomisk resultat. Men den store utvidelsen i 1967-68 førte galt av sted og ga økonomiske problemer som siden har fulgt forlaget. Nærmest sammenbruddet vår Pax i 1969 da høyresiden med Morgenbladet i spissen aksjonerte i form av bl.a. anonyme brev til kreditorer i en situasjon da forlaget hadde store økonomiske problemer. Pax har foretatt flere utvidelser av aksjekapitalen og har i 1979 ca. 5 000 aksjonærer.
Som sosialistisk forlag eksisterer Pax i spenningsfeltet mellom politisk organisasjonsliv og kommersiell forretningsdrift. Ved at det må operere på et marked, skiller det seg fra andre organisasjoner på venstrefløyen. Ved at det er organisk knyttet til en politisk bevegelse, skiller det seg fra borgerlig forlagsdrift.
R. S.

Se også: Forlagsdrift.
Peanøtter
Se Jordnøtter.

Pedagogikk
Pedagogikk er læra om oppseding og opplæring. I tradisjonelle studieplanar i pedagogikk finn ein gjerne at fagområdet er inndelt i tre underdisiplinar: pedagogisk psykologi; pedagogisk historie og filosofi; didaktikk, metodikk og oppsedingsteori. Både frå eit praktisk og eit forskingssynspunkt er truleg den viktigaste skillelinja i dag den som går mellom generell pedagogikk og spesialpedagogikk.
Pedagogikkforskinga er knytt til den sosialiseringa og opplæringa som går føre seg i samfunnet - i første rekke i heim og skole - men i prinsippet gjennom heile samfunnsforvatninga. På denne bakgrunnen er det nødvendig å sjå heile pedagogikkforskinga og -faget som eit vidtfemnande og integrerande fagområde mellom teori og praksis og mellom ulike fagspesialiteter og profesjonar. Pedagogikken er såleis i sitt vesen eit tverrfagleg emne som krev mange innfallsvinklar av forskinga.
Utviklingssoga til norsk pedagogikk som fag og forskingsområde er kort. Ho høyrer framfor alt vårt eige hundreår til, og ho er nær knytt til politiske ambisjonar og konkrete tiltak for å skape ein betre skole (lovreformer m.v.).Ein kan dele utviklinga av faget i tre periodar: Før 1940, 1945-1965 og etter 1965.
Frå den første perioden (altså før 1940) kan ein finne mange viktige faglege initiativ på individuell basis. Eit dusin sentrale skolehistoriske arbeid skriv seg frå denne perioden. Helga Eng var den første pedagogikk-professoren (frå 1936) og den første kvinna som fekk doktorgraden innan samfunnsvitskaplege og humanistiske fag her i landet. I 1912 skreiv ho avhandlinga ”Abstrakte begreper i barnets tanke og tale” der ho gir ein av dei første (og framleis hyperaktuelle) vurderingane av utviklinga mellom 10- og 14-årsalderer, særleg når det gjeld tankeføresetnader, mellom anna overgangen frå konkret til abstrakt tenkeevne i 12-14-årsalderer. Dette er det som i dag heiter ”overgangen frå det konkret-operasjonelle til det teoretisk-operasjonelle (eller formal-operasjonelle) nivået”.
I 1936 tok Bernhof Ribsskog og A. Aall opp problem som galdt undervisninga i skolen, særleg minnetreninga og orienteringsfaga si stilling. Dette forskingsbidraget blei lagt fram samstundes som vi fekk nye lover for folkeskolen, og det var dg eit vesentleg bidrag da den første Normalplanen (dvs. Mønsterplanen) her i landet blei førebudd. Dette forskingsarbeidet la fram konklusjonar som er aktuelle den dag i dag, som t.d. at det ”minnearbeidet” ein driv med i skolen, har liten positiv effekt og at det meste av det som blir lært ved pugg og terping forsvinn som dogg for sol.
Kunnskapsterpinga skapar dessutan negative innstillingar: at ein ikkje ”orkar eller vil lære”, og svært ofte at ein lærer om seg sjølv at ein ikkje ”kan lære”.
Frå denne tida er organisasjonstiltaka viktige. Det arbeidet lærarorganisasjonane la ned i 1920- og 30åra resulterte i konkrete krav til styresmaktene om å løyve pengar til pedagogisk forsking. Oppropet ”Til arbeid for norsk pedagogisk gransking” frå 1934 er eit viktig historisk dokument som dei tre store lærarorganisasjonane på den tida (Noregs lærarlag, Norges lærerinneforbund og Filologenes og Realistenes Landsforbund) faktisk stod samla om og som er underteikna av om lag 200 sentrale personar i norsk politikk, kulturliv og pedagogikk i samtida.
Oppropet og initiativet gir uttrykk for ein pedagogisk optimisme som kanskje ikkje har synt seg korkje før eller seinare. Det er uttrykk for pedagogiske straumdrag som går under stikkorda aktivitetspedagogikk, arbeidsskole, ”vom Kinde aus”, progressiv pedagogikk etc. Best og mest slagferdig var desse pedagogiske ideane proklamert ved Ellen Keys bok frå 1900: ”Barnets århundre”. Ideane bygde i første rekkje på tillit til barnets utviklingspotensiale, dernest på fornuft og sakleg innsikt. I arbeid og strategiske opplegg for utviklinga av ein elevsentrert skole, blei forskinga eit sentralt spørsmål. Ho kunne avsløre pedagogiske fordommar og vise vegar til ein betre pedagogikk.
Dei tre lærarorganisasjonane nådde fram med krava sine: Det norske stortinget vedtok i 1936 at ein skulle skipe eit pedagogisk forskingsinstitutt ved Universitetet i Oslo.
Eit anna viktig fotfeste som blei etablert i denne tida er den såkalla Komiteen for pedagogisk forsking i Oslo og Aker. Med skoleinspektør, dr. philos. Ribsskog som bannerfører og professor Aall som hans viktigaste medarbeidar, var nok dette den sterkaste drivfjæra for pedagogisk forsking her i landet frå 1935 til ca. 1950. I desse åra blei det lagt fram viktig dokumentasjon og forsking om tilhøva i norsk skole. Det siste arbeidet, som kom ut 11951 og ber tittelen ”Skulkere i skolen”, er framleis aktuell lesnad m.a. for spesialpedagoger.

Den andre store perioden strekker seg frå ca. 1945 til rundt 1965. Dette er ei tid med sterk auke i forskingsressursene - særleg gjeld det frå slutten av 1950-åra og utover i 60-åra. Men det er dg ei sentralismens tid, også for det pedagogiske forskingsarbeidet.
I 1947 fekk vi Samordningsnemnda for skoleverket. Nemnda kom med 19 ulike innstillingar i tida 1947-52 og greidde ut om dei aller fleste sidene ved det norske skoleverket. Ei av dei konkrete endringane vi kan føre tilbake til Samordningsnemnda, er tillegget til folkeskolelova frå 1955: den såkalla hjelpeskoleparagrafen som påla dei einskilde kommunane å arrangere hjelpetiltak for elevar som trong det. Paragrafen gav opphav til at nye hjelpetiltak og pedagogisk-psykologiske tenester blei utbygde. Med dette kom det fart i utviklinga av pedagogisk-psykologiske rådgivingskontor rundt i landet, m.a. slik at ”oppdagingskapasiteten” med omsyn til hjelptrengande barn og unge blei utvida.
Ein annan viktig konsekvens av Samordningsnemnda var Lov om forsøk i skolen og skipinga av Forsøksrådet for skoleverket (1955). På den eine sida ønskte styresmaktene å få meir oversikt og innsikt i dei mekanismane som styrer skole, undervisning og læring, for å kunne byggje ut skoleverket i lengda, dvs. utforme eit 9-årig obligatorisk og likeverdig skoleverk. Men etableringa av Forsøksrådet var Og eit konkret uttrykk for at styresmaktene var misnøgde med den ”etablerte” pedagogikkforskinga, både når det galdt problemval og konklusjonar.
Ein viktig faktor som byrjar gjere seg gjeldande denne tida er kravet til betre kvalifikasjonar - utdanning og vidareutdanning - for pedagogisk personale. I tillegg til det tilbodet lærarskolen m.v. gav, hadde det eksistert eit studium i pedagogikk ved Universitetet i Oslo sidan 1938, og sidan 1946 hadde det funnest tilbod om års- og halvårs vidareutdanning i spesialpedagogikk. Året 1961 må likevel seiast å vere eit merkeår i utviklinga av pedagogikkfaget her i landet. Da kom etableringa av Statens spesiallærarskole og gjennomføringa av pedagogisk embetseksamen (cand. paed.-eksamen). Utdanninga av pedagogar og spesialpedagogar kom dermed inn i organiserte former, med fagleg tilknyting til arbeidsoppgåver i det nye ”skolesamfunnet”.
I denne perioden blei nye institusjonar for forsking og fagleg utviklingsarbeid oppretta, og samtidig såg nye pedagogiske profesjonar dagens lys. Dei negative sidene ved denne ”byggjetida i norsk pedagogikk” var at det nye fagområdet som nå hadde fått innpass freista rettferdiggjere seg sjølv i høvet til dei gamle faga. Fordi pedagogikkfaget ikkje likna dei andre faga og heller ikkje hadde deira akademiske status, prøvde ein å leggje seg opp til dei gamle for å søkje aksept og støtte der. Dermed fekk vi etter kvart ei metodisk kopiering av etablerte fag og disiplinar. Den pedagogiske ”gaukungeforskinga” blei av lærarar og andre dømd som praktisk irrelevant, ei forsking som svikta skolen og lærarane sine forventingar, ein pedagogikk som einsidig knytte lojaliteten sin til det akademiske parnasset og gamle vitskaplege normer osv. Vi fekk såleis i 1950- og 60-åra ei djup kløft mellom vitskap og praksis innan pedagogikken, og kløfta blei djupare og større etter kvatt.

Den tredje perioden (frå 1965 og framover) står vi framleis midt oppe i. Det som har prega denne tida så langt, er dei utilslørte konfliktane innan faget. Konfliktane har m.a. ført til ei fagleg og arbeidsmessig sprenging av det første pedagogikk-instituttet her i landet, slik at Pedagogisk forskingsinstitutt nå i røynda omfattar to skilde studium: det tradisjonelle og det sosialpedagogiske (eller alternative) studiet. I utgangspunktet var denne striden fagleg. Sentralt stod spørsmålet om i kor høg grad forskinga skal dreie seg om å etterprøve tesar og teori utvikla i USA, og nærmast dra seg attende frå denne verda for å drive verdinøytral, objektiv vitskap. Alternativt står standpunktet om at ingen vitskap kan vere verdifri og at det å gi seg ut for å vere det og inneber å ta fagleg-politisk stilling. Dette alternativet inneber for pedagogikkforskeren å gå inn i den skolepolitiske debatten og arbeide med pedagogikk som eit problemorientert fagområde der både empirisk dokumentasjon og teoretisk-filosofisk-politisk vurdering er nødvendig. Tilspissinga i dette spesielle miljøet har til dels gitt grobotn for ei vidareutvikling av faget andre stader.
Eit av dei viktigaste kjenneteikna ved den siste tidsperioden, er den tilnærminga som etter kvart har skjedd mellom ”akademisk forsking” og det som frå midten av 50-åra har blitt kalla ”forsøks- og utviklingsarbeid”. Det blir ikkje lenger hevda at forskinga er fagleg irrelevant men metodisk stringent, mens utviklingsarbeidet er praktisk orientert og metodisk amatørprega. Tilnærminga har ført til at forskingsomgrepet har blitt vidare.
Eit anna kjenneteikn ved den siste perioden er desentralisering både av forskinga og forskingsressursane. Fagleg og formelt er såleis dei lokale einingane styrka. Heilt fram til 60-åra var det nærmast udiskutabelt at vitskap og forsking skulle vere knytt til sentralinstitusjoner og bli utført av særleg kvalifiserte personar (helst med doktorgrad). Desentraliseringa har i røynda ført med seg at institusjonar og faggrupper som har stått heilt utanfor det ”vitskaplege miljøet”, har fått ressursar og inspirasjon til å engasjere seg i pedagogisk forsking ut frå sine eigne føresetnader. Pedagogiske høgskolar, distriktshøgskolar, PP-kontor og andre faglege einingar har i kraft av dette fått viktige faglege oppgåver. Sentrale høgskolar og forskingsinstitutt med tekniske ressursar og personale med tradisjonell ekspertstatus, kan i denne samanhengen få rettleiings- og koordineringsfunksjoner, og desentraliseringa treng ikkje føre til ei nedtrapping, men snarare ei omdefinering av oppgåvene.
For eit fagområde som pedagogikken kan ein sjå med håp på desse strukturendringene. Dels kan ein rekne med at desentraliseringa vil verke til å bryte ned den isolerte stillinga til forskinga og bidra til å auke den praktisk-politiske relevansen. Dels må ein også ha lov til å rekne med at ho generelt vil mobilisere faglege ressursar. Pedagogar, skolepsykologar, spesialpedagoger m.v., som gjennom Kunnskaper om og nær kontakt med dei problema barn og unge faktisk blir konfrontert med i skole og samfunn, vil vere eit viktig potensiale for å realisere forskingsoppgåver i den pedagogiske sektoren.
Kunnskapar om og nær kontakt med del problema barn og unge faktisk blir konfronterte med i skole og samfunn, vil vere eit viktig potensiale for å realisere forskingsoppgåver i den pedagogiske sektoren.

Emne og innfallsvinklar for pedagogisk forsking
Pedagogikken som fagområde femner eit vidt, noko uryddig og utvilsamt kontroversielt register av problemstillingar, tankebaner og praktiske arrangement. Pedagogisk forsking kan ein på ein passiv måte definere som det å reflektere over pedagogisk praksis. Noko meir aktivt kan det innebere å klargjere tilhøve som har innverknad både på pedagogisk praksis og pedagogisk teori og på tilhøvet mellom dei.
Meir forpliktande og offensivt kan ein seie det med pedagogikkutvalet i Hovudkomiteen for norsk forsking: pedagogisk forsking er å oppdage, kartleggje og forklare samanhengar i den pedagogiske kvardagen, slik at ho kan gi det dokumentariske og erkjenningsmessige grunnlaget for ønskjelege endringar eller reformar. Her blir det sagt at forskinga først og fremst skal skape kunnskapar, innsikt og dokumentasjonsgrunnlag for å verkeleggjera endringar. Endringane kan t.d. Innebere at ein bryt ned diskriminerande tilhøve, uheldige opplæringstradisjonar og tvilsame ressursdisponeringar.
Ut frå ein slik definisjon må ein nødvendigvis stille seg kritisk og skape ein metode som gjer det mogeleg å sjå pedagogiske problem i samanheng. Ein kan t.d. gi ei ramme om pedagogikkfaget etter denne metodiske skissa:
Dei fleste sosialiseringsprosessar kan inndelast i tre hovudplan.
Det første planet (I) viser til dei intensjonane, ideala og ideologiane for påverknad og sosialisering som eksisterer i samfunnet. Målsettingar kan vere relativt klart uttrykte og offisielt godkjende, slik som målformuleringar i skolelover, læreplanar og andre utdanningspolitiske dokument. Eller det kan vere tale om halvoffisielle og lite presiserte målsettingar, som tal. dei vi finn innan familiepolitikk og fritidssystem. Til sist viser dette planet til dei skjulte (og latente) påverknadsintensjonane som ligg i kommersielle interesser og utanomparlamentarisk pedagogikk i det heile.
Det andre hovudplanet (II) omfattar heile det beredskapssystemet som er bygd opp for å realisere målsettingane. På undervisningsområdet inneber det ei heil rad ressursar og institusjonar: Skolestruktur, administrasjonsordning, læreplanar, læremiddel, lærarkvalifikasjonar, undervisningsmetodar osv. Her er det med andre ord tale om alt det som kan kallast føresetnader for den pedagogiske praksisen.
Det siste hovudplanet (III) viser til det som kan kallast den ”verkelege praksisen”, slik han fortonar seg for elevar og lærarar til dagleg. Frå ein litt annan synsvinkel kan vi seie at planet omfattar konsekvensar eller verknader av opplevingsmessig, psykisk, sosial eller ideologisk karakter, som kan førast attende til intensjonsplanet og til disposisjonar og prioriteringar som er gjort i forvaltninga.
Eit av dei faglege utgangspunkta for pedagogikkforskinga kan vere å studere intensjons- og verdifilosofiske problem som knyter seg til sosialisering. Her vil det vere nødvendig å studere både offisielt og ope uttrykte (manifeste) og latente mål. I norsk skoleforsking har dette hittil i første rekkje kome til uttrykk gjennom skolehistoriske framstillingar. Dei fleste av desse arbeida har hatt eit deskriptivt eller kartleggjande preg, og gjennomgripande økonomisk-politiske analysar har vore mangelvare. Det siste har vel rett og slett vore for kontroversielt, ut frå dei dominerande forskingsdoktrinene om objektivitet og nøytralitet.
Eit sentralt angrepspunkt for forskinga - men i særleg grad for utviklingsarbeidet - er i skissa innsirkla av omgrepa forvaltning/metode. Aktuelle og brennbare problemstillingar knyter seg både til spørsmålet om lærarkvalifisering, lærestoff, læremiddel, differensiering/integrering og ressursfordeling. Etter at dei nye skolelovene i 70-åra har slått fast at absolutt alle har rett til opplæring, har skolen blitt stilt overfor nokre krav om å endre og utvikle seg som han neppe maktar å innfri utan ein kritisk-konstruktiv forskingsinnsats. Ei slik forsking vil i høg grad kome i konflikt både med tradisjonelle pedagogiske tankegangar og med aktuelle økonomiske Interesser, der t. d. produsentar av skolemateriell truleg vil vere på vakt mot ei ”for uavhengig forsking”.
For den psykologisk baserte pedagogikkforskinga har kunnskapar, interesser, trivsel og innstillingar hjå elevane stått i sentrum for forskingsinteressene. Forskinga har vore individsentrert, utan eigentleg å vere elevorientert.
Det ligg t. d. føre mykje forsking som viser at mange elevar har stor angest i samband med skolen, men denne forskinga er ikkje sett inn i ein slik samanheng at det blir klart kva det er som gjer skolen til dette marerittet for så mange barn og unge. Situasjonen til dei mange ulike minoritetsgruppene er i enda mindre grad blitt kartlagt. Dei som på grunn av sansemessige, psykiske, sosiale eller etniske tilhøve er funksjonshemja, dvs. blir funksjonsdiskriminerte, har fått relativt lite plass i pedagogikkforskinga her i landet. Ei klar betring har vi likevel opplevd etter at hovudfagsstudentane i spesialpedagogikk kom inn i biletet i siste del av 70åra.
Ein kan reise spørsmålet om det er eit rimeleg samsvar eller ein konflikt mellom dei måla som er formulerte (i) og den beredskapen som ligg føre for å realisere desse måla (II). Dette problemet ligg i K1. Eit døme kan illustrere problemet: Innan grunnskolen har ein fått ein formålsparagraf (§ 1) som peikar på eigenskapar skolen skal prøve å utvikle hjå elevane. Mønsterplanen gir ei nærmare utgreiing om korleis ein skal skjøne desse Intensjonane. Med basis i dette må pedagogikken stille nokre spørsmål:
Samsvarar skolens faktiske innhald (lærestoff/ aktivitetstilbod) med dei verdiprioriteringane som er uttrykte i dei offisielle målformuleringane? Har lærarane ein realkompetanse som svarar til det sosialiseringsmandatet som skolelova føreskriv? Har skolen ein forsvarleg beredskap for å utvikle den toleransen og det vidsynet han uttrykkeleg har mandat til å gi høgste prioritet? Det generelle svaret på desse (og liknande) spørsmål er nei. Skal slike erkjenningar føre til konkrete endringar, må det m.a. liggje føre både analysar og dokumentasjonar.
Set ein elevane sine opplevingar, kunnskapar eller innstillingar, og den daglege praksisen opp mot dei formulerte måla (K2), kan ein stille desse spørsmåla: Er det samsvar mellom dei offisielle deklarasjonane og utsegnene om skolens mål på den eine sida og på den andre sida dei oppgåvene/funksjonane skolen gir prioritet i kvardagen?
Eller er det her tale om ein skarp konflikt? Provoserande uttrykt: Saboterer skolen i kvardagen dei offisielle målsettingane? Er i realiteten dei offisielle formuleringane så godt som utan verknad fordi praksis i skolen blir avgjort av krefter og mekanismar som skolen ikkje har kontroll over?
I dag får t.d. elevar plass i vidaregåande skole hovudsakleg etter karakterar i ungdomsskolen. Dette er eit konkret uttrykk for at ein vesentleg motivasjon for elevane byggjer på innbyrdes kappestrid. I målsettingsformuleringane er det lagt sterk vekt på at det er skolen si sentrale oppgåve å utvikle samarbeidsevner. Ikkje med eit einaste ord, verken i lov eller læreplan, er det sagt noko om at elevane skal trenast opp til å konkurrere med kvarandre og hevde seg på andre sin kostnad. Derimot er det uttrykkeleg formulert at det er skolen si oppgåve å fremme samarbeid og solidaritet og utvikle ei gjensidig hjelpande innstilling. Når mange elevar Ikkje lærer særleg mykje av det målsettinga har stilt opp, men derimot lærer nokså mykje om at dei ikkje kan lære, at del er mindreverdige osv., så er dette også eit konkret døme på sterk konflikt mellom mål og realitet.
Ved utviklinga av ein føremålstenleg skole, med lærestoff, hjelpemiddel, organisasjonsmønster etc., vil det alltid vere aktuelt å gjennomføre systematiske konsekvens- eller effektanalysar (K3). Denne tilnærminga kan kallast ei forvaltnings- eller metodekritisk forsking ved at ein studerer eventuelle verknader av det ein gjer (eller ikkje gjer). Utforminga av nye organisasjonsmønster som kan møte alle elevar sine behov for læring, deira behov for fellesskap og utvikling, representerer vel den overordna problemstillinga for pedagogikkfaget i dette perspektivet. Eit av dei mest brennbare spørsmåla som knyter seg til dette perspektivet, er kva for teoriar, meiningar og innstillingar til læring (og barns utvikling i det heile) som får livsrom i dagens skoleforvaltning.
Tilgjengeleg forsking om læring tyder på at ho primært skjer induktivt, dvs. frå det praktisk-operative planet og til det meir generelle. Trass i slike påvisingar ser det ut som om skolen trur at folk lærer deduktivt, dvs. at læringa kan starte med grammatiske, matematiske og andre formale reglar, og derifrå utvikle praktisk-operativ kunnskap. Ei framtidig pedagogikkforsking med dette som sentrale problemstillingar vil utan tvil bere i seg føresetnader for endring, forbetring og utvikling.
E. Bef.

Sjå også: Lærer, Skoleverket, Utdanning.

Pendlar
Ein pendlar er ein person som har lengre reiser mellom heim og arbeidsstad, enten han/ho må bu borte i periodar eller kan reise heim kvar dag. Ein skil såleis mellom dagpendlarar, vekependlerer og langtidspendlarar. Ordet pendlar er nokså nytt i det norske språket. Det heng saman med at lengre arbeidsreiser som pendling mellom heimstad utanfor eit senter og arbeidsstad i senteret har fått eit større omfang, særleg i tida etter siste krig. Den sterke auken er nært knytt til den rivande utviklinga i kommunikasjonane kombinert med ein fortsatt vekst i dei såkalla bynæringene. Tidlegare kravde byveksten oftast flytting medan ein no i større grad kan pendle.
Når ein kan hevde at pendling særleg er eit moderne fenomen, er det fordi det er vanleg å skilje pendlarar frå mobile arbeidstakarar, dvs. personar med arbeid der ein ikkje har fast oppmøtested i ein bestemt kommune. Mobile arbeidstakarar er oftast sjøfolk, fiskarar, anleggsarbeidarar og sysselsette innan samferdsel. Lange arbeidsbestemte fråver frå heimen har såleis vore kjent i lange tider. Skilnaden mellom veke- og langtidspendleren sin situasjon og situasjonen til dei mobile arbeidstakarane treng ikkje vere stor.
Pendling er først og fremst blitt eit viktig omgrep fordi lengre arbeidsreiser ofte er byrdefulle for pendlaren og familien hans/hennar og eit problem for bygder og kommunar. Dette er særleg klart når det er snakk om veke- og langtidspendling. Kor lang ei dagleg arbeidsreise må vere for at ein skal sjå henne som dagpendling (byrdefull), er det ikkje full semje om. Eit vanleg krav er ei reisetid på minst to timar dagleg. Enkelte hevdar at ein også må trekke inn kor frivillig ei lang arbeidsreise er.
I Norge er ikkje reisetid kartlagt for heile landet på annan måte enn gjennom utvalsgranskinger. Freistnader på å kartlegge pendling fullstendig har derfor tatt utgangspunkt i ein annan definisjon; ein person er pendlar om han/ho har arbeidsstaden sin i ein annan kommune enn heimkommunen. Dette er den definisjonen dei fleste kjenner, men haner ikkje fullgod Lange reiser innan ein kommune fellutanfor, medan kortare reiser over ei eller fleire kommunegrenser blir kalla pendling.
Med ein slik definisjon blir omfanget av pendling også påverka av kommunestorleik og endringar av kommunegrenser. Såleis fall talet på pendlarar i Hordaland sterkt då den nye Bergen kommune blei skipa i 1972. Talet på personar som kryssar ei kommunegrense på veg til arbeidsstaden, seier sjølvsagt heller ikkje noko om omfanget av byrdefulle arbeidsreiser. I den vidare drøftinga vil eg likevel nytte denne innarbeidde definisjonen og såleis skilje mellom pendling og byrdefull pendling.

Omfang
I 1970 var det til saman 252 956 personar som hadde arbeidsstaden sin i ein annan kommune enn heimkommunen. Dette var 16 % av alle sysselsette (medrekna deltidssysselsette), 12 % av kvinnene og 18 % av mennene. Når ein ser bort frå den klare kortvegspendlinga der reiselengda er mindre enn 10 km, blir talet 165 560 eller kvar tiande person i inntektsgivande arbeid. (Talet på mobile arbeidstakarar var 11970 107 038.) Kor mange av pendlarane som ikkje hadde daglege heimreiser, er meir usikkert. Eitt overslag reknar med at det var mellom 25 000 og 35 000. Dette samsvarer godt med Levekårsgranskinga frå 1973 som fann at 2 % av dei sysselsette var vekependlerer (vel 30 000 personar).
Dei fleste kommunane med stor utpendling ligg kring dei større byane. Ein forskar har avgrensa 27 byregioner med meir enn 19 900 innbyggarar. Desse stod for heile 78 % av samla pendling i 1970, og det er rimeleg å tru at det meste av dette er kortvegs dagpendling. Dei fleste kommunane som ligg utanfor byregionene hadde mindre enn 10 % utpendlarar. Nokre kommunar hadde likevel langt høgare tal. Det er kommunar som ligg i grenselandet rundt dei største byregionene, særleg Oslo-regionen. Det er såleis ikkje utan grunn at m.a. Nord- og Sør-Odal i Hedmark er kjende for store pendlarproblem. I 1970 hadde heile 44 % av alle sysselsette i Nord-Odal arbeidsstad i ein annan kommune. Over halvparten av alle menn i lønna arbeid var pendlarar, dei fleste til Oslo-området.
Det er ikkje like mange pendlarar i alle grupper av sysselsette. Det er relativt fleire pendlarar mellom industri- og anleggsarbeidarar enn i andre yrkesgrupper. Medan 35 % av alle sysselsette var i desse næringane, fann vi nesten halvparten av alle pendlarane her. Tre av fire vekependlarar var industri- eller anleggsarbeidarar.
I Levekårsgranskinga frå 1973 fann dei at når det gjeld lange, daglege arbeidsreiser, er skilnaden etter kjønn liten; både mellom kvinner og menn var det 4 % som hadde ei reisetid på mellom to og tre timar. Men når det gjeld vekependling, er det ein klar skilnad: 4 % av menn i arbeid er vekependlarar, medan under ein halv prosent av kvinnene er det. Om vi berre ser på ugifte kvinner i lønna arbeid, er det her 1 % som vekependlar. Ein slik skilnad finn vi ikkje mellom gifte og ugifte menn. Her ligg nok kjønnsrollene i samfunnet bak; dei omsorgsoppgåver kvinner har i heimen gjer vekependling svært vanskeleg for gifte kvinner. Ein skilnad mellom gifte og ugifte menn finn vi berre for langtidspendling, relativt sett finn vi flest slike pendlarar mellom unge ugifte menn.

Årsaker og konsekvensar
Pendling er ein måte arbeidsfolk kan ordne seg på når det ikkje er nok arbeidsplassar eller høveleg arbeid nærare heimen. Flytting til ein stad der arbeid er å finne, er ein annan måte å ordne seg på. Til alle tider har eit samspel mellom naturtilhøve, befolkningsvekst og næringsutvikling gjort slike tilpassingar nødvendige. Men det er også snakk om evne og makt til å påverke den økonomiske utviklinga. I dag er det i stor grad eit politisk spørsmål kvar arbeid skal bil å finne.
Det kan elles vere mange grunnar til at folk pendlar i staden for å ta arbeid nærare heimen - der dette er mogleg - eller skifte heimstad. Mange pendlar tal. til Oslo fordi det både er dyrt og vanskeleg å finne godt husvære i hovudstaden. Andre pendlar fordi dei ikkje vil bu i storbyen. Andre grunnar til pendling sjølv om arbeid er å finne nærare heimen kan tal. vere lønstilhøve og arbeidsmiljø. Slik pendling er noko av årsaka til at vi finn ein del krysspendling, dvs. at det går pendlingsstraumar mellom to kommunar. Men krysspendling kjem også av at folk ikkje finn arbeid dei er kvalifiserte for nærare heimstaden.
Pendling er ofte ei problemfylt tilpassing. Pendlaren vel å halde på heimstaden sin, men får store vanskar med å vere full deltakar i familie og lokalsamfunn. Dette gjeld særleg for vekependleren, men også i stor grad for dagpendleren med særleg lange arbeidsreiser. På denne måten er det også ei vond tilpassing for familien der særleg kvinnene må bere den største børa. Slik pendling kan derfor påføre den enkelte og familien store kostnader i form av vantrivsel, fysiske og psykiske lidingar. Også for heile bygdelag kan stor utpendling ha omfattande negative verknader fordi det utarmar det sosiale og politiske livet.
A. Ha.

Litteratur: H. Myklebost og J. Sandal: Kart over pendleromland, Oslo 1977. T. F. Rasmussen: Pendling i Norge, i Artikler fra Statistisk Sentralbyrå nr. 98, Oslo 1977. G. Midre (red.): Samfunnsendring og sosialpolitikk, Oslo 1973.

Penger
Opprinnelig var pengebegrepet ikke knyttet til mynter eller pengesedler slik som i dag. Pengenes funksjon som verdimåler - allmenn ekvivalent eller numerær - og bytteformidler ble ivaretatt av andre gjenstander, som f.eks. tørrfisk (Island), vadmel og kveg (Norge). Penger i denne formen satte skranker for utviklingen av omfattende handelsvirksomhet. Måleproblemet var stort, likeledes deleproblemet og problemet med å opprettholde gjenstandens kvalitet over tid. Ikke mindre vanskelig var lagrings- og transportproblemet. Utviklingen av pengemetallet, myntene, løste disse problemene på bedre måte enn de konkurrerende pengetypene.
Med sin store bevegelighet gjør myntene det mulig for markedene å ekspandere. De skapte muligheten for et enhetlig verdimål på tvers av kulturelle og territorielle grenser. En forutsetning for grenseoverskridende bytte var imidlertid veksling mellom de ulike mynttypene. Et svar på dette funksjonelle kravet er framveksten av de første profesjonelle bankinstitusjonene.
Pengesedlenes opprinnelse er knyttet til bankvesenets framvekst. Bankene utstedte skriftlige kvitteringer, ”banknoter”, som tegn på at innskudd i bankene kunne innløses mot en påført metallverdi. Snart begynte disse kvitteringene selv å sirkulere med de samme funksjonene som myntene (se art. Sentralbank).
I marxistisk språkbruk skiller en mellom penger og kapital. Utgangspunktet for Marx' beskrivelser av pengenes funksjoner er det han kaller den enkle varesirkulasjonen. Her byttes det varer på et marked gjennom bevegelsen vare-penger-vare (v-p-v). Pengene er her det byttemidlet - den ekvivalenten - som muliggjør at en produsent av varen vi vil selge sitt produkt for å motta pengesummen p1 som gjør det mulig for ham å kjøpe varen v2. Produsenten selger her produktet sitt med det formål å benytte salgssummen til kjøp av en ny vare. Han selger for å kjøpe. I den enkle varesirkulasjonen har pengene funksjon som penger. Nærmere bestemt: de er et reservefond av betalingsmidler, penger ”på kistebunnen”.
Pengene som kapital derimot får sin funksjon gjennom en annen sirkulasjonsform, som Marx uttrykker i formelen P-V-P. I dette tilfellet dreier det seg om en pengeeier som kjøper en vare som han siden selger. Pengene byttes altså først mot en vare, og varen byttes siden mot penger. Det gjelder altså å kjøpe for å selge. Mens forholdet med den første bevegelsen er å ende opp med en gjenstand som er kvalitativt ulik den en starter opp med, er den andre bevegelsens formål bare å ende opp med en kvalitativt lik gjenstand: penger.
Vi kan formulere forskjellen mellom de to ved å si at kretsløpet i den enkle varesirkulasjonen har en bruksverdi som mål, den skal tilfredsstille et eller annet menneskelig behov. Den andre bevegelsen derimot har ikke et slikt formål. Sluttpunktet er her kvalitativt det samme som startpunktet. Den første bevegelsen ender i at behovet tilfredsstilles gjennom forbruk. Den andre synes å være meningsløs: Hva skulle poenget være med et bytte hvor en bytter til seg den samme gjenstanden som en bytter fra seg? For at bevegelsen skal få mening, må den slutte med en større mengde penger enn den første. Ulikheten er kvantitativ. Målet er bytteverdi. Vi får formelen: P-V-P' hvor P' står for forøkningen eller tilveksten av penger. Denne tilveksten av penger som har funnet sted fra bevegelsens første til siste ledd, kalles merverdien.
Framstillingen av merverdi blir dermed et nødvendig kjennetegn ved penger i deres andre funksjon: som kapital.
Når penger inngår i et kretsløp hvor formålet er ”mer penger”, omtaler Marx kretsløpet som en utvidet sirkulasjonsprosess. I marxistisk forstand blir dermed ikke penger i sin funksjon som kapital en gjenstand man kan ha ”på kistebunnen”. Penger blir kapital bare som en del av en prosess som finner sted over tid: akkumulasjon - en stadig gjentakende bevegelse mot forøkning.
Økonomisk vekst eller akkumulasjon finner sted gjennom menneskelig handling. Den personen som forøker en pengesum ved å styre den gjennom en kapitalistisk prosess, er for Marx en kapitalist, eller som han bedre formulerer det: personifisert kapital. Den personen som lagrer sine penger i kister, er tross alle populære forestillinger - ingen kapitalist i Marx' forstand, likegyldig hvor store beløp det dreier seg om. Han er pengebesitter. Han leder ikke sine penger inn i et kapitalistisk kretsløp.
T. R. L.

Se også: Bank, Kapital, Kapitalist, Valuta.

Pensjonist
En pensjonist er en person som mottar pensjon pga. oppnådd pensjonsalder (alderspensjonist), redusert ervervsevne (uførepensjonist), eller tap av forsørger (ektefellepensjonist, barnepensjonist). Brukt alene, står pensjonist som regel for alderspensjonist. Pr. 31.12.1977 var det ca. 700 000 pensjonister i Norge som mottok ytelser fra folketrygda. Av dem var ca. 490 000 alderspensjonister, og ca. 150 000 var uførepensjonister. Det fins en rekke supplerende pensjonsordninger som yter pensjon som tillegg til folketrygda.
Alle pensjonister (med fulle rettigheter) har krav på folketrygdas minstepensjon (grunnpensjon pluss særtillegg og kompensasjonstillegg), som er uavhengig av om og evt. hvor stor yrkesinntekt en har hatt. Dertil kommer en tilleggspensjon som varierer i forhold til tidligere yrkesinntekt etter særskilte regler. Generelt gjelder at jo høyere inntekt en har hatt, desto større pensjon får en. De som er medlemmer av andre pensjonsordninger - f.eks. en tjenestepensjonsordning - er som regel sikret en pensjon som er en bestemt prosentdel av ens tidligere lønn (ofte 60 eller 66 prosent) forutsatt at en har full opptjeningstid i pensjonsordningen.
Tilleggspensjonen i folketrygda er foreløpig under oppbygging. Det er innført særskilte regler for oppbyggingsfasen som innebærer at man praktisk talt kan få full tilleggspensjon etter 20 års opptjeningstid - dvs. I 1987. I åra som kommer vil antall pensjonister som har tjent opp rett til en tilleggspensjon (ut over det særtillegget som gis alle) øke, og den tilleggspensjonen de har tjent opp vil bli stadig høyere. Inntektsforskjellene innad i gruppa av pensjonister vil derfor stige. Folk med lav yrkesinntekt, og særlig folk som ikke har vært yrkesaktive - hovedsakelig kvinner - vil bli hengende igjen på minstepensjon. Pr. 31.12.1977 var 79 prosent av alderspensjonistene og 56 prosent av uførepensjonistene minstepensjonister. Minstepensjonen for et ektepar som begge var pensjonister, var i 1976 bare 41,5 prosent av gjennomsnittslønna for mannlige industriarbeidere.
Nær halvparten av de yrkesaktive slutter i arbeid alt før de når folketrygdas pensjonsalder på 67 år. Flertallet av disse er blitt uførepensjonister, men en del har gått av fordi de har en alderspensjon som kommer til utbetaling fra en lavere alder (f.eks. sjukepleiere, gruvearbeidere og skogsarbeidere, for å nevne noen).
Av de som fortsatt er i arbeid når de når 67 års pensjonsalder, fortsetter omtrent halvparten i arbeid i kortere eller lengre tid. Noen av dem kombinerer arbeid med pensjon. Noen pensjonister er også yrkesaktive etter fylte 70 år.
Pensjoneringstidspunktet varierer sterkt bl.a. med yrke, bosted, utdanning og helse. Tidligpensjonistene (før 67) har ofte dårlig helse, mindre utdanning og lavere lønn; de er ofte bosatt i mindre sentrale strøk av landet og de har forholdsvis ofte opplevd lange sykemeldingsperioder, måttet skifte jobb og/eller vært arbeidsløse de siste årene før pensjonering. Dårlig helse er den viktigste grunnen til tidlig yrkesavgang. De som fortsetter i arbeid utover pensjonsalderen utgjør den andre yttergruppa. De har gjerne god helse, høy inntekt og utdanning og en mer overordnet stilling. Folk som er egne arbeidsgivere fortsetter i særlig stor grad.
At en betydelig del av befolkningen i samfunnet er pensjonister, er historisk sett en helt ny situasjon. I mangel av oppgaver for pensjonisten i samfunnet, utvikles trolig en fritidskultur der forbruk av varer, tjenester, forlystelser og tid står sentralt. Vi kan se konturene av en slik utvikling, spesielt blant alderspensjonistene i byene. Alderspensjonistene har sin egen, landsomfattende organisasjon Norsk Pensjonistforbund (NP). NP har 737 lokal foreninger og 85-90 000 medlemmer. I 1978 oppnådde NP sammen med de funksjonshemmedes organisasjoner forhandlingsrett overfor Staten om spørsmål i forbindelse med statlige trygdeordninger og andre støttetiltak som er av betydning for trygdede.
S. O. D.

Se også: Alderdom, Folketrygd.

Periferi
Se Sentrum-periferi.