NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Papirindustriarbeiderforbund, Norsk (NPF)

Norsk papirindustriarbeiderforbund ble stiftet i 1913 og organiserer arbeidere i papir-, tremasse- og celluloseindustrien. Forbundet har 16 208 medlemmer (1.1.79). Medlemstallet synker noe. Ti prosent er kvinner. Organisasjonen ledes av et forbundsstyre med 21 medlemmer. Forbundet har 10 ansatte. Et særtrekk ved NPF er at de lokale avdelingene oftest omfatter en bedrift, slik at avdeling og klubb faller sammen i de fleste tilfeller. Formann: Rolf Hauge. Nestformann: Arne Marthinsen. Utgir Papirarbeideren. Adresse: Arbeidersamfunnets plass 1, Oslo 1. Tilsluttet: Internasjonale Fabrikkarbeiderføderasjon.

Historie Opprinnelig var papirarbeiderne organisert i Arbeidsmandsforbundet (se art. Arbeidsmandsforbund). NPF ble dannet etter en indre strid i fagbevegelsen - mellom Arbeidsmandsforbundet og ”separatistene”, i første rekke Andreas Bratvold, NPFs formann fra starten til 1935.

Allerede før papirarbeiderne hadde fått sitt eget forbund, hadde de vært ute i harde kamper. Papirarbeiderne var den første arbeidergruppa som ble utsatt for en landsomfattende lockout - 6 000 mann i 1907. Kampen endte med seier - 8-10 % lønnstillegg for de fleste arbeiderne.

Også innen Papir raste kampen mellom det tradisjonelle sosialdemokratiet og ”den nye retning” (se art. Nye retning) i fagbevegelsen, representert bl.a. av Edvard Stenklev, seinere forbundsformann. Men i NPF beholdt reformistene kontrollen.

NPF ble i mellomkrigstida et av de større fagforbundene. Treforedling var en dominerende industri i Norge. Organisasjonsprosenten vokste og var på 85 ved utgangen av 20-åra. Fra 1923 organiserte NPF også skogsarbeidere og fløtere, som i 1927 gikk over til Skog og Landarbeiderforbundet. Som i flere andre industrier, ble det også i treforedling presset gjennom en rasjonalisering som truet antallet sysselsatte i næringa. Kampen mot innskrenkinger ble hard. En rekke voldgiftsdommer om reduksjon av bemanningen ble avsagt, f.eks. i 1922 i alt 22. Forbundet var også inne i andre konflikter. I 1933 gikk det til sympatistreik for fløterne under Randsfjordkonflikten (se art. om denne).

Edvard Stenklev overtok som formann i 1935, etter at Bratvold ble tvunget til å gå av som følge av et underslag begått av forbundets hovedkasserer. Som i de andre forbundene ble det under krigen innsatt en kommissarisk (eller ”kom.isk”, som det het) leder av NPF, og det ble svart med å danne et illegalt utvalg.

I åra etter krigen var det i norsk fagbevegelse en bevegelse for å nasjonalisere industrien. Stenklev var blant de mest aktive og interesserte. I 1951 ga han ut en bok om emnet hvor han foreslo å opprette et selskap, AS Norsk Treforedling, med statlig aksjemajoritet. Diskusjonen om dette forslaget var omfattende på grunnplanet i forbundet. Landsmøtet i 1951 sluttet seg til kravet. Forslaget ble oversendt DNAs sosialiseringskomité, som imidlertid vendte tommelen ned. Kravet ble gjentatt på forbundslandsmøtet fire år seinere. Men utover i 50- og 60-åra ble tankene om nasjonalisering i stor monn skjøvet til side.

Forbundets virksomhet NPF gikk inn for norsk EF-medlemskap. Men det har hele tida vært en aktiv og sterk venstreopposisjon innafor forbundet. Den har framholdt nødvendigheten av en faglig kamplinje og kravet om at staten må overta treforedlinga. I 1971 sluttet hele landsmøtet seg til et forslag om å få utredet dette. Monopoliseringa i treforedling skaper stadig nedlegginger og sammenslåinger. Dette har aktualisert det venstreopposisjonen har hevdet i alle år. De voldsomme strukturendringene i bransjen har på nytt tvunget fram spørsmålet om nasjonalisering. Forbundet har da også en sosialistisk målsetting og skal arbeide for å overføre bedrifter ”til samfunnseie” og skog- og fjellarealer ”til folkeeie” (vedtektene § 5). Landsmøtet i 1975 gikk inn for full statlig overtaking av treforedlingsindustrien.

Forbundet har søkt å møte nedgangen i sysselsetting også på andre vis. Bl.a. har det en ordning med ”tarifferle plasser” i overenskomsten, dvs. avtalefestet plikt for bedriftene til å forhandle før eventuell nedskjæring finner sted.

Papirindustriarbeiderne har også store arbeidsmiljøproblem å slåss med. I en undersøkelse fra 1972 svarte 91 % at de opplevde minst ett miljøproblem i sin daglige arbeidssituasjon. Støy, belastninger, trekk, arbeidstempo og ubehagelig tempertur var de vanligste. Viktige prinsipielle arbeidskamper på slike spørsmål har vært ført innen NPF, bl.a. på Borregaard i 1972-74. Borregaard-arbeiderne har tatt flere initiativ til aksjoner mot myndighetenes prispolitikk. Også innen andre avdelinger har det vært gjennomført lokale aksjoner, særlig på lønnsspørsmål. I mai 1976 tok forbundet ut 10 000 mann i en kort proteststreik mot nynazistene.

K. K.

Papua Ny-Guinea

Hovudstad: Port Moresby
Sjølvstende: 1975 (Australia)
Flateinnhald: 461 691 km²
Folkemengd i 1973: 2 563 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 1,0 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 0,7 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 365 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-73: 5,5 %
Yrkesaktivitet: 93,2 %
Kvinndel av yrkesaktiv folkesetnad: 48,1 %
Største eksportvaregrupper: Kaffi, kakao, 34,2 %
Viktigaste handelspartnar 1974: Japan, Australia,59,8 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 237 kke
Lese- og skrivekunne: 29 %
Døyingsprosent for spedbarn: 1,02

Paradoks

Et paradoks er en teoretisk eller praktisk selvmotsigelse. Et teoretisk paradoks er en selvmotsigende påstand som på en tilsynelatende korrekt måte er avledet fra tilsynelatende sanne premisser. Praktiske paradokser oppstår når man forsøker å sette ut i livet selvmotsigende planer. Skillet mellom teoretiske og praktiske paradokser kan også kalles et skille mellom logiske og dialektiske paradokser. De logiske paradokser har i vårt århundre ført til en kontinuerlig grunnlagskrise i logikk og matematikk. De dialektiske paradokser har fra Hegel og Marx til i dag stått i sentrum for analysen av bevisstheten og samfunnet.

Logiske paradokser Noen berømte paradokser er ikke ekte paradokser. Epimenides fra Kreta sa at alle mennesker fra Kreta lyver. Dette er ikke et paradoks. Hvis Epimenides snakket sant, så løy han; men hvis han løy betyr ikke det at han snakket sant selv om ikke han gjorde det. Det ligger heller ikke noe paradoks i historien om landsbyen der det finnes en barber som barberer alle som ikke barberer seg selv. Paradokset skal her være at denne barberen barberer seg selv hvis og bare hvis han ikke barberer seg selv, men dette viser bare at det ikke kan finnes noen slik barber.

Et ekte paradoks er derimot utsagnet ”Den første setningen i anførselstegn i artikkelen Paradoks i Pax Leksikon er usann”, for dette er sant hvis og bare hvis det er usant. Fra logikkens historie kan nevnes et annet paradoks som har hatt stor betydning. Russells paradoks angår mengden av alle mengder som ikke er medlem av seg selv. Noen mengder er medlemmer av seg selv, slik som mengden av mengder med mer enn tre medlemmer. Andre er det ikke, slik som mengden av mengder med mindre enn tre medlemmer. Vi vet derfor at mengden av mengder som ikke er medlem av seg selv må eksistere, siden vi kan peke på noen av dens medlemmer. Vi ser nå at denne mengden er medlem av seg selv hvis og bare hvis den ikke er medlem av seg selv: en selvmotsigelse.

En vanlig løsning på slike paradokser har vært å forby selvreferanse (henvisning til seg selv). Hvis man krever at verken begreper eller utsagn må kunne referere til seg selv, faller de siterte paradoksene bort. Denne løsningen viser seg å være både for sterk og for svak. Den er for sterk, fordi man ved å fjerne alle påstander som henviser til seg selv også kaster ut mange påstander som åpenbart gir god mening, slik som ”Denne artikkelen er vanskelig”. Samtidig er løsningen for svak, fordi det kan oppstå paradokser selv når man utelukker selvreferanse.

En løsning av paradoksene forutsetter i virkeligheten en fullstendig omforming av logikkens struktur. En konsekvens av denne omformingen har vært at menneskets tro på sin egen fornuft er blitt svekket. Den tyske matematiker Kurt Gödel beviste i 1931 et teorem som er nært knyttet til de logiske paradoksene og som sterkt forenklet utsier at menneskets tankeevne med nødvendighet er ufullstendig (Gödels ufullstendighetsteorem). Noe mer presist viste Gödel at det innen hvert matematisk system finnes påstander som er sanne, men som ikke kan bevises i systemet.

Dette beviset har dype konsekvenser for menneskets syn på seg selv, på linje med den omvurdering av mennesket som vi knytter til Darwin, Marx og Freud. Paradokser er langt mer enn en tankelek: de peker på en uunngåelig begrensning i mennesket.

Dialektiske paradokser Praktiske paradokser kan oppstå på det individuelle og på det sosiale planet. Individer kan ha selvmotsigende planer og vikle seg inn i et uføre når de forsøker å sette dem ut i livet.

Hat er et slikt selvmotsigende prosjekt. Det er et forsøk på å ødelegge en annen person som man samtidig trenger, fordi man har definert seg gjennom sitt hat til den andre. Antikommunistenes verden ville rase sammen den dagen det ikke fantes flere kommunister å bekjempe. Hegels herre-trell-dialektikk er et annet eksempel. Herren vil oppnå en ensidig anerkjennelse av trellen, men dette er umulig fordi en anerkjennelse fra en person man ikke selv anerkjenner, er verdiløs. I det amerikanske negerslaveriet fikk dette konkret form i lovgivningen. En slave kunne myrde, men ikke myrdes: Han/hun var et menneske for så vidt som han/hun kunne trekkes til ansvar hvis han/hun drepte noen, men var en ting for så vidt som hans/ hennes eier ikke i samme grad var ansvarlig hvis han drepte ham/henne.

Kjærlighet kan også ta form av et selvmotsigende prosjekt hvis dens mål er å bli gjengjeldt samtidig som dens livsbetingelse er ikke å bli gjengjeldt. ”Noen som ville synke så lavt som til å elske meg, kan umulig være verd å elske.” Dette er en variant av Groucho Marx' paradoks: ”Jeg ønsker ikke å være medlem av noen sosial forening som vil akseptere meg som medlem”. Dette er det motsatte forhold av herre-trell-dialektikken. Hos Hegel er det den andres mangel på verdi som gjør hans/hennes anerkjennelse og dermed meg selv verdiløs. Marx snudde Hegel på hodet og sa at det er min egen mangel på verdi som gjør den andres anerkjennelse og dermed han/henne selv verdiløs.

Samfunnsmessige paradokser er knyttet til planer som sparker beina bort under hverandre gjensidig. Ofte skyldes dette at hver enkelt betrakter seg selv som et handlende og planleggende menneske samtidig som han/hun går ut fra at de andre bare følger i vante spor. Et eksempel er når velgere forandrer sin stemmegivning etter å ha lest meningsmålingene i avisen. Hvis f.eks. Arbeiderpartiet ligger an til å få et solid flertall alene, kan den enkelte velger som normalt stemmer med Arbeiderpartiet, tillate seg å stemme SV eller Høyre for å gi Arbeiderpartiet et dytt i den retningen han/hun ønsker at partiet skal utvikle seg. Forutsetningen for dette er at de andre velgerne stemmer slik meningsmålingen sier de vil gjøre, men hvis tilstrekkelig mange tenker på denne måten, kan de gjensidig ødelegge forutsetningene for hverandre.

Det økonomiske liv er fullt av slike paradokser. Når det er overskudd i skipsfarten, strømmer det mye kapital dit, og store investeringer blir foretatt som til sammen ødelegger lønnsomheten for hverandre. Uberørt natur kan ikke gjøres til en masseattraksjon.

Både individuelle og sosiale paradokser hviler på menneskets dobbeltnatur som en ting og en bevissthet. Når den enkelte samtidig betrakter seg (eller en annen) som en ting og en bevissthet, oppstår individuelle paradokser. Når hver enkelt betrakter seg selv som en bevissthet og alle andre som ting, oppstår sosiale paradokser. J.E.

J. E.

Litteratur: R. Smullyan: What is the title of this book? New York 1978. J. Elster: Logic and Society, kap. 4-5, London 1978.

Paraguay

Hovudstad: Asunción
Sjølvstende: 1811 (Spania)
Største språkgruppe: Guarani, 93,9 %
Flateinnhald: 406 752 km²
Folkemengd i 1973: 2 674 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 3,9 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 40,3 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 402 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 3,7 %
Inflasjonsrate i 1975: 6,8 %
Sysselsette i primærnæring: 48,6 %
Sysselsette i industri: 18,2 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 27,5 %
Yrkesaktivitet: 57,5
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 21,7 %
Største eksportvaregrupper: Kjøtt, skinn, 38,1 %
Viktigaste handelspartnar 1974: i-land, 51,3 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 172 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 17,8 %
Lese- og skrivekunne: 75 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 38
Døyingsprosent for spedbarn: 3,86
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 6,2
Sjølvmordsrate (Døde pr. 100000 innb.): 1,5
Mordrate (Drepne pr. 100 000 innb.): 7,7
Militærutgifter pr. innb., 1973: 4,58 $
Tilslutning til militærallianse: OAS/Rio-traktaten

Pareto-problemene

Med en pareto-forbedring menes en endring som fører til at minst ett av medlemmene i et bestemt samfunn får det bedre enn før, samtidig som ingen får det dårligere enn før. Hvis det ikke er mulig å foreta pareto-forbedringer, sier man at forholdene er pareto-optimale. Pareto-optimale forhold har man altså når det er umulig å forbedre forholdene for noen uten at samtidig minst en annen får det dårligere.

I sosialøkonomisk teori tar man det vanligvis for gitt at enhver pareto-forbedring er et framskritt. Men denne oppfatningen deles ikke av alle. Noen går mot pareto-forbedringer som bedrer forholdene bare for dem som på forhånd har det best, fordi slike pareto-forbedringer øker ulikhetene i samfunnet.

Sosialøkonomene har beskjeftiget seg mye med følgende problemer, som iblant kalles pareto-problemene: 1. Hvilke økonomiske systemer vil skape pareto-optimale forhold? 2. Hvis forholdene ikke er pareto-optimale, hva kan da gjøres for å oppnå pareto-forbedringer?

Det fins ulike syn på hvilken plass pareto-problemene bør ha i økonomisk teori. Noen hevder følgende: Hvis forholdene ikke er pareto-optimale, betyr det at samfunnet har innrettet seg på en ineffektiv måte. Det er en av sosialøkonomiens viktigste oppgaver å finne fram til hva man skal gjøre for å unngå ineffektivitet, og det er derfor rimelig at pareto-problemene vies stor oppmerksomhet.

Andre kritiserer at sosialøkonomene interesserer seg så sterkt for pareto-problemene. De begrunner dette blant annet slik: Det fins mye skjevt og urettferdig i dagens samfunn. For å rette på dette, er det nødvendig å sette i verk tiltak som overfører inntekter, formue og økonomisk makt fra dem som har mye til dem som har lite. Økonomene burde bruke mer av sin tid til å drøfte slike tiltak og mindre tid på pareto-problemene. For øvrig vil omfattende drøftinger av pareto-problemene kunne virke som en stilltiende støtte til det synet at ”hva vi enn gjør, må vi innrette oss slik at ingen får det dårligere enn før”, og på den måten bidra til å opprettholde ulikheter og sosial urettferdighet.

Begrepene pareto-forbedring og pareto-optimal er kalt opp etter den italienske økonomen og sosiologen Vilfredo Pareto (1848-1923). (Se også: Elite.)

F. C. H.

Paripolitikk

Da første verdenskrig brøt ut i august 1914, ble sentralbankens plikt til å innløse pengesedler mot gull til en lovbestemt (pari) kurs opphevet i Norge som i de fleste andre land. I løpet av de neste seks årene ble kronens generelle kjøpekraft redusert med omtrent to tredeler. Verdiforringelsen i forhold til gull var noe mindre siden også gullets kjøpekraft var blitt en del redusert.

Det var alminnelig enighet blant tidens økonomer om at veksten i landets seddelmengde var den klart viktigste årsaken til fallet i pengeverdien. De var også enige om at en betydelig nedgang i seddelmassen var nødvendig dersom kronen skulle kunne heves. Paripolitikken som ble bestemt og iverksatt i 1920, tok sikte på å føre kronen fra omtrent halvparten av den i loven fastsatte verdi i forhold til gull til pari ”for å gjeninnføre lovlige forhold i landets pengevesen” som det het i en karakteristisk formulering. Det skulle imidlertid ta nærmere åtte år å gjennomføre planen, til dels som en følge av den internasjonale økonomiske krisen som rammet oss med full tyngde i 1921.

Det synes i ettertid klan at paripolitikken var en meget uheldig politikk. Den bidro sannsynligvis til å forsterke den økonomiske krisen i 1921-22, og den fremkalte en ny, særnorsk krise 1925-27. Den bidro til en meget høy og langvarig arbeidsledighet, i gjennomsnitt for 1920-årene nærmere 20 %. Den medførte ikke minst en fatal gjeldskrise som rammet landbruksbefolkningen særlig hardt. De som hadde tatt opp lån like før kronen steg, måtte således reelt sett betale det dobbelte tilbake.

Man kan si at paripolitikken bidro til redusert økonomisk virksomhet hovedsakelig på tre forskjellige måter. Den medførte for det første en innstramming av kredittpolitikken. Det ble både vanskeligere og dyrere å låne i Norges Bank. Den bidro for det andre til nokså voldsomme svingninger i valutakursene, svingninger som gjorde økonomisk kalkyle for eksport- og importrettet virksomhet til en nokså håpløs oppgave. Sist, men ikke minst, innebar paripolitikken at næringslivet i mer enn seks år måtte leve med trusselen om en nokså drastisk nedgang i prisene i en forholdsvis nær fremtid. Dette kunne ta motet til å investere fra hvem som helst, og det var først og fremst investeringene som sviktet i denne perioden.

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor man faktisk valgte en slik politikk, er det satt fram sterkt motstridende oppfatninger. Ifølge en tradisjon som lenge var nokså dominerende, ble paripolitikken tvunget gjennom av den envise direktør Rygg i Norges Bank på tross av massiv motstand fra økonomene. Nyere arbeid har vist at dette er en nokså grov forenkling. Det er riktig nok at Rygg sto som paripolitikkens ledende og myndige talsmann, men han sto på ingen måte alene. Han hadde mange med seg og lenge praktisk talt ingen mot seg. Rygg sto sterkt fordi han på tidens egne premisser hadde meget sterke argumenter. Først i 1926 kom det til organisert motstand mot parilinjen. Men som Hermod Skånland så treffende har sagt: ”Da var allerede det meste av skaden skjedd.”

T. Ha.

Litteratur: T. J. Hanisch: Økonomiske virkninger av paripolitikken, Historisk Tidsskrift, nr. 3, 1979. F. Sejersted: Ideal, teori og virkelighet, Oslo 1972. H. Skånland: Det norske kredittmarked siden 1900, Oslo 1967.

Pariskommunen

18 mars 1871 gjorde Paris opprør og skipa eit revolusjonært folkestyre: Pariskommunen. Bak det spontane opprøret stod arbeidarane og småborgarskapet. I desse gruppene hadde sosial misnøye rådd lenge. Dei hadde fått liten del i den økonomiske veksten under Napoleon III. Trass i aukande realløn og betre levevilkår opplevde dei ei forarming i høve til dei andre samfunnsgruppene, og den raske industrialiseringa bar i seg trugsmål om proletarisering, særleg i Paris der småhandel og handverk enno rådde grunnen. Dessutan hadde saneringa av bykjernen under baron Haussmann skapt eit skarpt geografisk klasseskilje. Dei folkelege laga vart pressa ut mot utkantane i nord, aust og sør og fekk ei kjensle av å ha mista byen ”sin”.

Opptakta Under den prøyssiske omlægringa september 1870-januar 1871 auka den sosiale spenninga pga. arbeidsløyse, svolt, kulde og krigshandlingar. Stoda vart radikalt verre i februar-mars da nasjonalforsamlinga vedtok å oppheve moratoriet (betalingsutsetjing) på husleiger og vekslar og å stanse utbetalinga av løn til ein stor del av nasjonalgarden - den einaste inntekta mange familiar hadde. Desse tiltaka tydde økonomisk ruin for svært mange.

Politisk vart klimaet i Paris skjerpa og radikalisert etter at ei moderat provisorisk regjering for nasjonalt forsvar tok makta og innførte republikken på ny (4 september 1870) etter nederlaget ved Sedan i krigen mot Prøyssen. Under den prøyssiske omlægringa opplevde byen ei makelaus gjæringstid. Full presse-, organisasjons- og møtefridom rådde, og eit utal aviser og politiske klubbar voks fram.

Ved valet av ny nasjonalforsamling, 8 februar 1871, valde Paris tradisjonen tru berre republikanarar og sosialistar medan det på landsbasis vart eit klart monarkistisk fleirtal. Dei politiske motsetningane mellom Paris og provins vart skjerpa av at nasjonalforsamlinga gav klassefienden Thiers regjeringsleiinga og berre førebels godtok republikansk styreform, som for Paris var eit absolutt prinsipp heva over folkeviljen. Til overmål tok nasjonalforsamlinga sete i einevaldkonganes Versailles. Da så militærkommandanten i Paris forbaud seks radikale aviser, kom det politiske tolmodet til parisarane på brestepunktet.

Det som utløyste det sosiale og politiske misnøyet var den militære stoda. Dei fleste våpenføre parisarar hadde gått inn i nasjonalgarden. Ved å vise til sigeren ved Valmy i 1792 vart det reist krav om folkekrig mot prøyssarane. Den provisoriske regjeringa følgde ikkje kravet og vart av dei revolusjonære klaga for svikefull passivitet. Men to væpna forsøk på åvelte henne - 31 oktober og 22 januar vart slegne ned. Dei revolusjonære hadde enno ikkje brei nok støtte i folket. Kapitulasjonen 28 januar og den korte prøyssiske okkupasjonen av det vestlege Paris styrkte kjensla av svik hos parisarane, dess meir som provinsen ikkje hadde greidd å kome dei til hjelp hausten 1870 og røysta for fred i februar.

Opprøret 18 mars var såleis først og fremst ein patriotisk protest utløyst av at regjeringa ville avvæpne Paris ved å leggje hand på kanonane som nasjonalgarden hadde skaffa ved eigne midlar. Regjeringa meistra ikkje opprøret, rømde til Versailles og gav plass for eit folkevalt råd - Kommunen - valt 26 mars ved allmenn røysterett for menn. Liknande opprør følgde i republikanske bastionar som Marseille og Lyon (som hadde kunngjort republikken før Paris) og byar som Narbonne, Toulouse, Limoges, Bordeaux, St. Etienne, Le Creusot, Rouen o.a. Alle vart fort slegne ned, og Paris vart ståande åleine mot Versailles-styret. Alt 2 april starta Versailles krig mot den tapre, men udisiplinerte og urøynde kommunardhæren av nasjonalgardistar.

Appellane til det franske folket, bøndene og dei store byane om å stø revolusjonen (19 og 28 april, 15 mai) førte ikkje fram, og regjeringstroppane, som auka i styrke etter kvart som Bismarck sette fri krigsfangar, trengde inn i Paris 21 mai og starta eit vekelangt blodbad på barn, kvinner og meny den blodige veka. Ho tok slutt 28 mai da dei siste kommunardane fall på kyrkjegarden Pare-Lachaise.

Direkte demokrati Kommunen var eit forsøk på direkte demokrati der: det folkevalde rådet var både kommunestyre og eit revolusjonært motstykke til regjering og nasjonalforsamling i Versailles. Dei folkevalde hadde lovgivande makt (i rådet) og utøvande makt (i kommisjonane) samstundes som dei dagleg stod til ansvar for veljarane i den bydelen dei var valde i.

Dei valde hadde inga røynsle i å utøve politisk makt, men hadde frå september 1870 teke del i det revolusjonære politiske arbeidet til dei politiske klubbane, dei republikanske komiteane og nasjonalgarden. Dei republikanske komiteane vart skipa i kvar bydel for å tryggje republikken og full demokratisk fridom og for å krevje kommuneval (Paris stod under statleg formyndarskap sidan 1800), allmenn væpning og folkekrig. Verksemda vart samordna av ein sentralkomité (Comite Central des 20 Arrondissements). Men da dei fleste våpenføre menn gjekk inn i nasjonalgarden, som dermed fekk eit breitt folkeleg grunnlag, vart han etter kvart den naturlege ramma for organisert politisk arbeide.

I februar 1871 vart det valt ein samordnande sentralkomité for dei over 200 bataljonane, og det fall på denne komiteen å lose Paris frå opprør til folkestyre. Det 90 mann store rådet som kom til makta, talde, sidan representantane til storborgarskapet ikkje møtte, eit fleirtal av arbeidarar, hand verkarar og intellektuelle av småborgarleg opphav. Ideologisk utgjorde rådet eit mangfald som spegla kor ueinsarta arbeidarklassen og småborgarskapet var.

Grovt sett var det eit småborgarleg fleirtal av revolusjonære republikanarar og jakobinarar som kjende seg nært knytte til Robespierre og Montagne-styret i 1793-94 (sjå art. Franske revolusjon). Dei stod for eit direkte – gjerne autoritær- folkleg politisk demokrati og eit likskapssamfunn bygd på privat eigedomsrett. Blanquistane var med Blanqui som leiar (fengsla 17 mars) ei kommunistisk retning som tenkte seg revolusjonen som eit velorganisert politisk kupp som ville løyse alle andre spørsmål meir eller mindre av seg sjølv. Internasjonalistane hadde bakgrunn i den sosialistiske faglege i og politiske rørsla som danna den franske seksjonen av Første Internasjonale. Dei hadde ein klar arbeidarprofil og la hovudvekta på den sosiale revolusjonen. Dei var sterkt påverka av Proudhon og søkte nye tankar snarare hos Bakunin enn Marx.

Hovudmotsetninga gjekk mellom internasjonalistane (Varlin) støtta av nokre intellektuelle (forfattaren Jules Vallès) og fleirtalet av republikanarar, jakobinarar (Delescluze) og blanquistar (Vaillant). Konflikten utkrystalliserte seg i spørsmålet om å skipe ein Velferdskomité med utvida fullmakter, som i 1794, for å møte trugsmålet frå Versailles. Fleirtalet var villig til å gripe til diktatur for ei autoritær samfunnsomvelting. Mindretalet såg i Kommunen eit steg på vegen mot eit anti-autoritært forbund av sjølvstyrte kommunar i staden for ei sentralistisk statsmakt, slik Proudhon hadde teke til orde for. Den felles kampen mot Versailles hindra at motsetningane førte til brot.

Kvinnene si rolle Kvinnene spela ei lenge lite påakta, men viktig rolle. Enda dei måtte bere dei tyngste børene under omlægringa, stod dei ikkje tilbake for mennene i patriotisme og revolusjonær glød, og det var kvinnene på Montmartre som starta opprøret 18 mars. Men antifeminismen til Proudhon prega mange mannlege kommunardar, og kvinnene fekk m.a. ikkje røysterett eller sete i Kommunen. Likevel tok dei aktivt del i det politiske livet.

Kvinneleiarane frå 60-åra var å finne i fremste line i kampen for kvinnekrav og i forsvaret av Kommunen, anten i dei politiske klubbane (Michel, Lemel), i avisspaltene (Léo) eller i Kvinneforbundet for forsvar av Paris og hjelp til dei såra (jfr. Dmitrijev, Lemel). Rundt dei fylka det seg eit stort fleirtal av arbeidarkvinner som levde i særs harde kår og hadde lite å tape og alt å vinne.

Kvinnene var særleg aktive i reformarbeidet i skoleverket, arbeidde med å omorganisere kvinnearbeidet og tok på seg tradisjonelle oppgåver som stell av fattige, sjuke og såra. Under den blodige veka slost fleire hundre kvinner på barrikadane med våpen i hand.

Tiltak med gratis skoleklede og -materiell, dagheimar og skolekantiner vart sette i verk. Særleg vekt vart lagt på å gi jentene som framtidige mødrer eit fullverdig utdaningstilbod, også yrkesutdaning, med tanke på at dei skulle oppsede komande generasjonar. Siktemålet var å rive dei ut av klørne på mørkemaktene representerte ved dei nonnedrivne jenteskolane. Kvinnene oppnådde elles ikkje politisk jamstelling, men Kommunen vedtok å betale enkjepensjon til kvinner som hadde levd i fritt samliv med falne kommunardar. Samstundes vart barn fødde i eller utanfor ekteskap stilte likt. I læraryrket fekk kvinnene godkjent likelønsprinsippet.

Viktige reformer Trass i ideologiske motsetningar, endelause debattar og borgarkrig gjennomførte Kommunen ei rad viktige reformer og symbolske handlingar dei 54 dagane rådet sat samla. Giljotinen vart brend, huset til Thiers vart rive, likeins symbolet på Napoleons sigrar, Vendôme-søyla, som var ein hån mot brorskapen mellom folk. Den faste hæren vart oppløyst til fordel for ein folkemilits. Gratis rettshjelp vart innført, og dommarar og embetsmenn vart utpeika ved val. Anti-klerikalismen førte til skilje kyrkje-stat, og kyrkjene vart på kveldstid ofte nytta til politiske møte. Opplysning og utdaning var ein nøkkel til frigjering og eit nytt samfunn, difor vart konfesjonslaus, obligatorisk og gratis folkeskole, ei styrkt yrkesutdaning og nye pedagogiske metodar innførte.

Kunstnarane samla seg i eit forbund for å tryggje full kunstnarleg fridom og gjere kunsten tilgjengeleg for folk flest. Trass i einstaka tiltak - forbod mot nattarbeid for bakarar, bruk av tomme verkstader til produksjonskooperativ - kom Kommunen aldri i gang med ei sosialistisk økonomisk og sosial samfunnsomforming. Fleirtalet la for lita vekt på desse sidene og hadde t.d. for stor respekt for privat eigedom slik at m.a. nasjonalbanken fekk stå urørt.

Inspirasjonskjelde trass i nederlaget 18 mars 1871 gjekk folket ned frå høgdene rundt Paris og tok att sin ”eigen” by. Eit folk i fest innførte det til da lengste revolusjonære folkestyret. Prisen for å utfordre borgarskapet på denne måten vart høg. Versailles-troppane drap 30-40 000 barn, kvinner og menn. 36 000 vart arresterte (819 kvinner, 538 barn), 10 000 vart dømde - av dei vart 23 avretta og 4 600 deporterte til straffearbeid på Ny-Caledonia. Dei som greidde å rømme, måtte vente ti år i eksil på amnesti. Fransk arbeidarrørsle trong nesten ti år for å reise seg att, og Første Internasjonale, som vart gjord ansvarleg for kommunardoppreisten, fekk ein definitiv knekk.

I Frankrike styrkte nederlaget til Kommunen det republikanske styret som hadde vist seg i stand til å slå ned ein revolusjon. Det tydde slutten for Paris som revolusjonært sentrum, gav den franske utopiske sosialismen banesår og la vegen open for marxismen i Frankrike og andre land. For kvinnerørsla var Kommunen eit prov på at klassekamp og revolusjon ikkje nødvendigvis førte til frigjering og jamstelling.

Trass i nederlaget vart Kommunen snart ei legende og ein myte, ei mektig inspirasjonskjelde for arbeidarrørsla og den revolusjonære kampen verda over. Som eit symbol på dette står ”Internasjonalen” skriven av kommunarden Eugene Poltier i juni 1871. ”Himmelstormarane” var enno ikkje proletarar, og revolusjonen deira var meir den siste i det 19. enn den første i det 20. hundreåret. Om han var sosialistisk, søkte han sine røter i den utopiske sosialismen og ikkje i marxismen, og det var snarare tale om folkets diktatur enn proletariatets diktatur. Likevel fekk røynslene frå 1871 ein avgjerande innverknad på statsteoriane til Marx og Lenin og på innhaldet dei gav omgrepet proletariatets diktatur (sjå art. om dette).

I handling har revolusjonære frå Oktoberrevolusjonen og rådsrørsla etter første verdskrig til maiopprøret i 1968 kjent seg nært knytte til Kommunen og gitt han ein stadig fornya aktualitet. Arven frå kommunardane er grunnleggjande i all sosialistisk samfunnsomforming: ”Vi er dvergar som desse kjempene ber på sine skuldrer” (Lenin).

S. E. L.

Sjå også: Lemel, Leo, Michel.
Litteratur: J. Bruhat o.a. (red.): La Commune de 1871, Paris 1970. G. Gunnarson, Pariskommunen 1871, Lund 1971. H. P, O. Lissagaray: Histoire de la Commune de 1871, Paris 1967. K. Marx: Borgerkrigen i Frankrike, i Verker i utvalg, bind 4, Oslo 1976. J. Rougerie: Paris libre 1871, Paris 1971. P. L. Lavrov: Die Pariser Kommune vom 18. März 1871, Berlin 1972.

Parlamentarisme

Parlamentarismen er det tekniske uttrykket for folkesuvereniteten i det borgerlige demokratiet: at regjeringen skal ha nasjonalforsamlingens tillit og lede den utøvende makten i et visst samsvar med velgerne gjennom deres representative organer.

I sin klassiske form, utviklet i Storbritannia i løpet av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, hviler parlamentarismen på fire enkle regler for forholdet regjering-nasjonalforsamling: At en regjering skal gå av a) om den søker og ikke oppnår tillitsvolum, b) om den får mistillitsvolum, c) om den lider nederlag i en sak den fremmer med kabinettspørsmål og d) om den lider nederlag ved valg til nasjonalforsamlingen.

Parlamentarismen som forfatningsordning er altså bestemt gjennom institusjonen mistillit, en rent negativ bestemmelse av samsvaret mellom regjering og nasjonalforsamling. Dette er en praktisk ordning, grunnet i behovet for en mest mulig stabil regjering. For selv om den klassiske parlamentarismen er utformet i det engelske topartisystemet og opprinnelig (også i Norge) var tenkt som en flertallsparlamentarisme, dvs. at regjeringen skulle være forankret i et stortingsflertall, oppsto det i land med flere partier snart behov for regler som kunne sikre også mindretallsregjeringene et visst liv og regulere deres forhold til parlamentet. Denne mindretallsparlamentarismen var den aktuelle formen i Norge fra 1890-årene til 1940, og igjen fra 1961. Det er en form som gjør trusselen om regjeringskrise minst mulig tilspisset fordi forholdet til nasjonalforsamlingen er negativt bestemt, dvs. gjennom mistillit.

Parlamentarismen forutsetter partier Bare gjennom langsiktig bindende kontrakter og avtaler representantene imellom kan tillit/mistillitsforholdet få et praktisk uttrykk. Partivesenet er den enkleste av slike kontrakter. Representanter av samme parti kan opptre samlet. Og opptrer de samlet i forsamlingen, er det naturlig at de søker sine velgere sammen.

Historisk ser vi da også at parlamentarisme og partisystem går hånd i hånd. I Norge ble prinsippet omregjeringens direkte ansvar overfor stortinget knesatt av et stortingsflertall som Johan Sverdrup hadde samlet gjennom årelange anstrengelser. Motstanderne fant hverandre i Høyre. Umiddelbart etter riksretten mot den gjenstridige regjeringen Selmer i 1884, ble de to stortingspartiene supplert av velgerpartier idet velgerforeninger av henholdsvis Venstre og Høyre sprang opp over hele landet. Året 1884 konstituerer derfor både parlamentarismen, partivesenet og partiene i Norge, og ordet parlamentarisme har hos oss fått en sterk betydning av partistyre, dvs. flerpartistyre.

Parlamentarisme kan i utvidet betydning forstås som parlamentarisk atferd, og i en enda videre betydning: sans for parlamentarisk styresett. Parlamentarisme i denne forstand kjennetegnes av avtaler som binder partiene til et sett av regler som på kort sikt kan synes hemmende, men som i det lange løp er til nytte for alle i deres kamp mot hverandre. Parlamentarismens regler i klassisk forstand er en slik avtale, som inngår i det større konstitusjonelle rammeverket om den politiske kampen. Konstitusjonen, grunnloven som helhet, er da unndratt vanlige voteringsregler, som en understrekning av at den nettopp gir langsiktige fordeler for alle. (I Norge er parlamentarismen søm statsskikk ikke innskrevet i grunnloven, men tilhører den konstitusjonelle sedvaneretten: den kan altså ikke avskaffes annet enn ved grunnlovsvedtak, og ikke brytes uten gjennom grunnlovsbrudd, f.eks. ved statskupp.)

Alternativet til den parlamentariske løsningen av folkesuverenitetsprinsippet har i vårt århundre vært lansert gjennom den såkalte rådsforfatningen (se art. Rådssystem). Tanken her er at folkerepresentasjonen ikke skal skje gjennom representanter via partier til et parlament, men fra folk direkte til representantforsamling via den enkelte bedrift eller arbeidsplass eller andre typer av lokale enheter. I rådsforfatningen tenkes partiene bortfalt. Hver enkelt nærings- eller arbeidsplassrepresentant står ansvarlig overfor grunnplanet hjemme og kan når som helst trekkes tilbake. Partiene er det derfor ikke bruk for.

I den sosialistiske varianten av rådsforfatningen (det finnes også en fascistisk, se art. Fascisme) er grunnplansystemet historisk utprøvd. En institusjon som Petrogradsovjetet under den russiske revolusjonen i 1917, så levende beskrevet av Trotskij i selvbiografien ”Mitt Liv”, var en demokratisk institusjon av unik og revolusjonær type. Arbeider og soldatrådene over hele den vestlige verden i revolusjonsårene 1917-18 ga noen av de samme løftene. Når det derimot gjelder den utøvende makten, er rådsforfatningen aldri utprøvd annet enn med negative resultater: Kontrollen med regjeringen synes minimal i de statene (Sovjetunionen og Øst-Europa) som i prinsippet bygger på rådssystemet, og noe regelverk som i praksis gir grunnplanet i hvert fall en viss form for innflytelse, finnes ikke. Dette kan skyldes at disse regimene har utviklet seg til ettpartistater, men også at ettpartisystemene er utviklet fordi det ikke finnes regler for parlamentarisk atferd i møtet mellom eksekutiv- og representasjonsmakten.

Parlamentarismen binder aktørene At slike regler, når de finnes, faktisk er i stand til å legge sterke bånd på aktørenes atferd, kan vises med mange eksempler. I Norge i 1884 fant både kongemakten, regjeringen og partiet Høyre riksrettsdommen over Selmer i 1884 helt ut forkastelig og tildels illegitim. Parlamentarismen som prinsipp ble overhodet ikke anerkjent i disse kretsene, og statskupp ble overveid mot Stortingets flertall.

Juristen Emil Stang, som ledet Høyre på Stortinget, så imidlertid at et nytt regelsett var i ferd med å regulere Stortingets atferd. Han bandt både kong Oscar og sitt eget parti til disse reglene, noe som raskt tvang dem inn i et parlamentarisk samspill med Venstre uten at de egentlig forsto det selv. Motstanden falt bort, parlamentarismen ble godkjent som prinsipp. I stedet for statskupp lette Høyre etter konstitusjonelle reformer som kunne dempe folkets innflytelse gjennom partiene.

Mottrekk mot parlamentarismen var slike ting som oppløsningsrett med nyvalg, folkestemning, omdannelse av lagtinget til overhus og domstolenes rett til å overprøve stortingsvedtak. Alle tiltak ble lansert fra høyresiden i tiårene etter 1884. De fleste ble ikke til noe fordi parlamentarismen selv skapte den mest effektivt modererende faktoren mot folket og dets innflytelse: partivesenet.

Konservative som før 1884 hadde gruet seg til den dagen da massenes krav skulle trenge inn i Stortinget, fant snart at partiene selv øvde en sterk og temmende innflytelse på sine velgere. Parlamentarismen som system ga derfor ikke noe gjennomslag for ukontrollert folkemakt i Norge. Derimot knesatte den regler som enhver deltaker siden har måttet bøye seg for.

H. F. D.

Se også: Demokrati, Parti, Stortinget.

Parsons, Talcott

Parsons (1902-1979), nordamerikansk sosiolog. Talcott Parsons vokste opp i et kristelig miljø som sønn av en protestantisk prest, og utdannet seg først til sosialøkonom. Under et studieopphold i Vest-Europa ble han interessert i den tyske utforskningen av kapitalismens historie, og især av Max Webers studier om sammenhengen mellom protestantisme og kapitalisme (se art. Weber). Forholdet mellom religion og økonomi opptok ham antakelig sterkt ut fra bakgrunnen hans.

Av legning var Parsons systematiker og teoretiker. Han utvidet sine studier til også å omfatte sosiologien til Emile Durkheim (se art. Durkheim) og Vilfredo Pareto, og ga i 1937 ut en kjempebok med tittelen ”The structure of social action” (Den sosiale handlingens struktur) der han i klassisk stil kjemper på to fronter og selv går inn for en tredje vei: Han går til felts både mot sosialøkonomiens tradisjonelle empirisme, utilitarisme og positivisme og mot den tyske åndsvitenskapens idealisme og hevder sin egen generelle handlingsteori som innbefatter overindividuelle, sosiale normer som nødvendige trekk ved enhver handlingssituasjon.

Parsons fortsatte å systematisere sosiologisk teori, resultatet ble en annen tykk bok, ”The social system” (Det sosiale systemet) i 1951, som tilbyr sosiologene et enhetlig språk eller begrepsverk til å beskrive alle slags sosiale relasjoner og strukturer. Ved å integrere i sitt system tanker hos etnografer om forholdet mellom samfunn og kultur, tanker hos Freud og andre psykologer om sinnets overtakelse (internalisering) av samfunnets krav og forventninger og utvikle en typologi for forskjellige slags handlinger (de såkalte ”mønstervariable”) gjorde denne tankebygningen et voldsomt inntrykk på mange sosiologer. Selv om det heller ikke manglet på hissige motstandere, kom Parsons i aller første rekke blant nåtidens samfunnsteoretikere, og han befestet sin stilling (i samarbeid med spesialister) ved å gi ut teoretiske arbeider over familieinstitusjonen og den økonomiske institusjonen.

Til tross for at Parsons i sitt første store verk hadde argumentert meget skarpsindig for at handlinger ikke kunne beskrives ved biologiske begreper som ”tilpasning” o.l., framstiller han i sitt hovedverk, ”The social system”, og andre steder samfunnslivet ved hjelp av visse biologiske

sammenlikninger. Det sosiale systemet, hevder han, tenderer mot selvbevarelse, gjennom en rekke tilpassende (adaptive) tiltak. Han betegnet sin metode som struktur funksjonalistisk: Han beskriver og drøfter sosiale strukturer ut fra deres funksjon for helhetens (systemets) opprettholdelse.

Selv om det neppe kan betraktes som noen logisk følge av struktur-funksjonalismen, førte Parsons’ undersøkelser av konkrete samfunnsforhold ham stort sett til å betone stabilitet grunnet på samfunnsmedlemmenes grunnleggende samtrykk (consensus). Et av Parsons’ utgangspunkter hadde vært det klassiske spørsmålet om hvorfor ikke samfunnslivet var en alles krig mot alle. Etter å ha funnet et svar i de alles krig mot alle. Etter å ha funnet et svar i de normative, gjensidige rolleforventinger synes Parsons å ha falt til ro i en forvissning om at det skal ytterst mye før et sosialt system som f.eks. USA går i oppløsning. Han tillegger sosiale konflikter liten vekstsammenliknet med alle de sosiale relasjonene som virker integrerende på systemet.

Parsons teori om forholdet mellom arbeidsliv og familie grunner seg på hans kjente skille mellom overveiende instrumentelle og overveiende ekspressive handlinger. Arbeidslivet, hevder han, utgjøres stort sett av instrumentelle handlinger. Arbeidet er ikke noe mål i seg selv, men et middel til å oppnå goder utenfor arbeidslivet. Dette gjør arbeidet frustrerende, og ville gi opphav til mye konflikt dersom ikke ekteskaps- og familieinstitusjonen på sin side hadde et overveiende ekspressivt preg: I hjemmet viser familiemedlemmene sine følelser, de lever ut sine forskjellige behov, arbeidslivets frustrasjon nøytraliseres. Dette er i og for seg en skarpsindig påvisning av en av familiens funksjoner i industrisamfunnet. Det samme må sies om Parsons analyse av de nevrotiske mønstrene som lett oppstår innen familien, særlig for kvinnenes vedkommende. Men det er også påtakelig hvordan Parsons ser bort fra muligheten av at arbeidet i industrisamfunnet kunne slutte å være frustrerende hvis arbeidet ble organisert annerledes, eiendomsforholdene ble endret osv.

Med sin faste forankring i det nordamerikanske samfunnet (han var antikommunist og New Deal-tilhenger) fremsto Parsons gjennom en årrekke som en ”ideolog for den herskende klassen”, dvs. en som forsvarte den bestående samfunnsordningen ved å betone det grunnleggende nasjonale og overnasjonale fellesskapet og bagatellisere samfunnsmotsetningene. Fra slutten av 1960-årene av ble han angrepet kraftig for dette, og Parsons' stjerne som sosiologisk teoretiker dalte. I hans rent teoretiske arbeider finnes imidlertid atskillig som trolig vil få varig verdi også for en mindre sneversynt og mindre ensidig samfunnsteori.

D. Ø.

Parti

Parti er en organisasjon som representerer en sosial klasse - eller deler av en klasse eller allianse av klasser og lag - i dens kamp mot andre klassers organisasjoner om makt og innflytelse i samfunnet generelt og over staten spesielt.

Partienes framvekst Det var først i det 19. århundret ordet parti fikk en fast betydning, og partiene ble allment godtatte redskaper i styringsverket i vestlige land. De politiske partiene er derfor unge i Europas historie. De vokste fram etter den industrielle revolusjonen som et ledd i det nye borgerskapets forsøk på å ta det politiske herredømmet fra aristokratiet.

Overgangen fra føydalismen til kapitalismen førte til økte motsetninger mellom det nye borgerskapet i den framvoksende industrien, småborgerskapet, de etablerte handelsinteressene og aristokratiet. Disse motsetningene førte til at det dannet seg grupper i parlamentene med utgangspunkt i de ulike klasseinteressene. Der det nye borgerskapet var sterkt - som i England - utvidet det gradvis stemmeretten for å sikre støtte i småborgerskapet og middelklassen. Der det nye borgerskapet var svakere - som i Tyskland - allierte det seg med andre klasser for å sikre at staten virket til sin fordel. I begge tifellene ble resultatet at de løse grupperingene i parlamentet utviklet seg til fastere politiske partier. I Norge allierte bøndene og byenes småborgerskap seg i Stortinget rundt 1870 mot det etablerte handelsborgerskapet og embetsstanden. Etter at parlamentarismen ble innført og stemmeretten utvidet i 1884 (se att. Parlamentarisme), ble Venstre og Høyre umiddelbart dannet som landsomfattende organisasjoner for å organisere disse klassealliansene og deres politiske kamp bedre.

Mens borgerskapets partier oftest er blitt dannet med utgangspunkt i grupper i parlamentene, er arbeiderklassens partier oftest dannet med utgangspunkt i klassens kamp for sine nære økonomiske og sosiale interesser ute i samfunnet. Dannelsen av landsomfattende faglige organisasjoner og politiske partier har ofte foregått parallelt. I Norge ble Det norske Arbeiderparti dannet i 1887 og stod ofte i spissen for arbeiderklassens faglige kamp, inntil LO ble dannet i 1899.

Partiene under seinkapitalismen Det viktigste trekket ved partisystemet i de kapitalistiske landa i det forrige århundret var at partiene så klart var redskaper til å organisere klasser, koalisjoner mellom klasser eller allianser mellom deler av klasser for å sikre deres økonomiske, sosiale og politiske interesser. Dette trekket er ikke det viktigste i dag. Industrialiseringa førte til at arbeiderklassen og dens nærmeste lag ble den største delen av befolkninga. Ved hjelp av den allmenne stemmeretten kunne arbeiderklassens partier etter hvert i en rekke land overta regjeringsmakta etter den økonomiske krisa i 1920- og 30-åra. Dette skapte en motsigelse i det seinkapitalistiske samfunnet: På den ene siden er den økonomiske makta konsentrert hos et fåtall kapitalister og deres institusjoner. På den andre siden kan stemmeretten og valgene gi regjeringsmakta til partier som bygger på oppslutning fra den eiendomsløse arbeiderklassen.

Denne motsigelsen ble løst på to måter: For det første ble arbeiderklassens partier - dvs. de sosialdemokratiske partiene - knyttet til staten og fikk som oppgave å harmonisere motsetningene i samfunnet. (Denne utviklinga må forstås med utgangspunkt i statens rolle i det seinkapitalistiske samfunnet.) For det andre ble den makta som lå i å ha flertallet i parlamentet og regjeringa underminert av en annen utvikling: den parallelle framveksten av et kjempemessig nettverk av interesseorganisasjoner som søkte å øve innflytelse ikke på parlamentet, men på administrasjonen og regjeringa. Disse interesseorganisasjonene smeltet etter hvert delvis sammen med staten gjennom komiteer, råd og utvalg (se art. Korporatisme).

Denne utviklinga har ført til at de politiske partiene i de kapitalistiske, industrialiserte statene har fått en ny rolle. Analysen av denne rollen er delvis et forsømt område i marxistisk analyse, der en har vært mye opptatt av revolusjonære partiers oppgaver og funksjon, noe opptatt av de sosialdemokratiske, men lite av borgerlige partiers funksjoner.

De borgerlige partienes viktigste rolle er ikke lenger direkte å ivareta kapitalens mulighet til å akkumulere (samle opp) ny profitt. Dette ivaretas under ”normale omstendigheter” av kapitalens økonomiske organisasjoner og gjennom samarbeidet med staten. De viktigste funksjonene til de borgerlige partiene er disse:

For det første er de kollektive ideologer. De skaper og formidler ideologi til forsvar for den private eiendomsretten, etablerte privilegier og opprettholdelsen av kapitalismen.

For det andre er de borgerlige partiene et bindeledd mellom kapitalen og de lagene i samfunnet som står den nærmest. De knytter båndene i interessefellesskapet mellom borgerskapet, småborgerskapet og deler av mellomlaga og prøver å utvide det folkelige grunnlaget for kapitalens herredømme.

For det tredje er de borgerlige partiene en reservekanal for borgerskapet og dets allierte. Når kapitalen ikke får fremmet sine viktigste økonomiske interesser direkte overfor statsapparatet på annen måte, trer de borgerlige partiene fram som klare klassekamppartier for å ivareta borgerskapets økonomiske og sosiale interesser.

Arbeiderklassens dominerende partier i de industrialiserte og kapitalistiske landa er de sosialdemokratiske partiene i Nord-Europa, Storbritannia, Vest-Tyskland og Østerrike, og de kommunistiske partiene i Sør-Europa og Japan. De sosialdemokratiske partienes rolle blir bestemt ved at disse partiene er fanget i en motsetning: På den ene siden ivaretar de arbeiderklassens kortsiktige økonomiske og sosiale interesser og begrunner seg selv nettopp ved dette. På den andre siden må de føre en politikk som gir kapitalen mulighet til å utvikle seg, fordi det vil oppstå arbeidsløshet og økonomiske problemer dersom kapitalen ikke får anledning til det.

For det fjerde er partiene også viktige og uunnværlige ledd i det representative, borgerlige demokratiet. De representerer og kanaliserer klasseinteresser og rekrutterer det politiske lederskapet til de folkevalgte organene.

På denne bakgrunnen får partisystemet i det seinkapitalistiske samfunnet en tosidig rolle: For det første gir det faktiske muligheter til politisk deltakelse og representasjon. For det andre virker det ideologisk til å opprettholde en forestilling om demokrati og demokratisk deltakelse. Det sørger for at det fins syndebukker som kan få skylda for skeivheter i det kapitalistiske systemet. Arbeidsløshet, prisforhold, sosiale forskjeller som springer ut av selve systemet, blir gjort til et spørsmål om partier, personer og lederskap. På den måten blir politikken trivialisert og mystifisert.

Ledelse, medlemskap, finansiering De fleste partienes lederskap og representanter i folkevalgte organer utgjøres av et profesjonelt sjikt politikere og organisasjonsfolk som gjennom en årrekke driver politikk og organisasjonsarbeid som yrke på heltid.

Medlemskap i partiene er åpent, og det settes vanligvis ingen betingelser for medlemskap ut over det at medlemmene skal betale kontingent. Kommunistiske partier setter ofte politisk skolering, aktivitetsplikt eller prøvetid som krav til dem som ønsker å bli medlem. Bare om lag 10 % av den voksne befolkningen i Norge anslås å være medlemmer av et politisk parti. Undersøkelser har vist at de som er medlemmer av partier eller på andre måter aktive partipolitisk, har høgre inntekt og utdanning enn befolkningen ellers. Arbeiderklassen er underrepresentert ikke bare på valglistene og i ledelsen i de borgerlige, men også i de sosialdemokratiske og sosialistiske partiene i de borgerlige demokratiene. Partiene er også som andre organisasjoner utpreget mannsdominerte med sterk underrepresentasjon av kvinner på alle plan.

Partiene finansierer virksomheten sin ved tilskott fra det offentlige, kontingent fra medlemmene og innsamlinger fra sympatisører. I Norge får DNA betydelige tilskott fra LO, og de borgerlige partiene, særlig Høyre, får tilskott fra næringslivet. Den viktigste av disse finansieringsformene er tilskottene fra staten, som nesten alle partiene er økonomisk avhengig av. I 1978-79 bevilget staten 41 millioner kroner direkte til partiorganisasjonene. I tillegg kommer indirekte støtteordninger til partienes presse, ungdomsorganisasjoner, studie- og opplysningsvirksomhet som til sammen kan anslås til 150-200 millioner i 1977-78. Sannsynligvis utgjør den direkte og indirekte støtten fra staten til partienes virksomhet 10-15 ganger så mye som partiene selv skaffer seg gjennom kontingent og innsamlinger fra medlemmer og sympatisører (partiene offentliggjør ikke sine regnskaper).

Forskning om partier og partityper I statsvitenskap og politisk sosiologi regnes Max Weber som den første som behandlet parti som emne. Weber var særlig opptatt av partienes sosiale grunnlag og av hvordan et profesjonelt lederskap utviklet seg i partiene. Ostrogorski og Michels var opptatt av partienes oligarkiske og udemokratiske karakter. I moderne statsvitenskap er Maurice Duvergers ”Det politiske partiet” (Paris 1951) grunnleggende for en sammenliknende forskning om partityper og partisystemer.

Duverges partitypologi skiller mellom eliteparti, masseparti og celleparti. Med eliteparti siktes i denne sammenheng til at partiet består av en sosial elite (notables, Honoratioren) som bare er løst organisert, oftest i tilknytning til parlamentet.

Massepartiene kjennetegnes av en fast og aktiv medlemsorganisasjon. De lokale avdelingene arbeider kontinuerlig og partiet har en forholdsvis stor medlemsmasse i forhold til velgertallet. Det stilles få krav for å bli medlem ut over det å betale kontingent og vise en viss disiplin. De sosialdemokratiske partiene regnes som de mest typiske massepartiene. Men forskjellene mellom de sosialdemokratiske og de borgerlige partienes organisasjonsform er etter hvert blitt mindre.

Cellepartiene er den tradisjonelle organisasjonsformen for kommunistiske partier. Disse krever at medlemmer skal ha en eller annen grad av politisk skolering, være villig til å arbeide aktivt for partiet og innordne seg disiplin og vedtak. Medlemmene er organisert i ”celler” på den enkelte arbeidsplassen. Organisasjonsprinsippene er ”demokratisk sentralisme” (se art. om dette).

Parti i marxistisk teori Marxistiske teoretikere har først og fremst vært opptatt av parti ut fra et praktisk siktemål: dvs. å utvikle en partiteori for arbeiderklassens revolusjonære partier som kan bidra til å føre kampen for sosialismen framover. Marx selv utviklet ikke noen systematisk teori om arbeiderklassens parti. For ham var organisasjonsproblemet først og fremst et praktisk problem: Arbeiderklassen måtte skape sitt parti ut fra den aktuelle og konkrete situasjonen og oppgavene som klassen stod overfor.

Lenin utviklet den første systematiske partiteorien innen marxismen i ”Hva må gjøres” (1902). 1 dette verket utarbeider Lenin en teori om hvordan politisk bevissthet oppstår i arbeiderklassen, om marxismen og om partiet som arbeiderklassens fortropp. Det er nettopp sammenhengen mellom disse tre leddene som utgjør det særegne ved den leninistiske partiteorien.

Ifølge Lenin kan arbeiderklassen ikke utvikle en politisk klassebevissthet ut fra sine egne erfaringer fra arbeidet og det umiddelbare forholdet til arbeidskjøperen. En politisk bevissthet betyr å forstå utbyttinga, forholdet mellom klassene som helhet og deres forhold til staten. For å forstå disse forholdene må en ha en teori om samfunnet som helhet - dvs. en vitenskapelig innsikt. Den vitenskapen som mest konsekvent og systematisk behandler klassenes rolle i samfunnet, er marxismen. Men, sier Lenin og overtar her synspunkter fra Kautsky, de grupper som bærer fram vitenskapen i det kapitalistiske samfunnet er de intellektuelle i borgerskapet. Marxismen og politisk bevissthet kan imidlertid bare vinne innpass i arbeiderklassen ved at den blir tilført utenfra - dvs. fra grupper som selv står utenfor produksjonen.

Det stedet en mest systematisk arbeider med den marxistiske vitenskapen er for Lenin partiet. Partiet består av intellektuelle med tilknytning til vitenskapen og av de mest politisk bevisste arbeiderne, som bringer med seg sine erfaringer fra klassekamp. Ved at de intellektuelles marxistiske skolering og arbeidernes praktiske erfaringer smelter sammen, vil det kunne bli utviklet en marxistisk politikk. For å virke revolusjonært må partiet være bygd opp etter prinsippene i den demokratiske sentralismen.

Lenins partiteori må ses på bakgrunn av de særlige forholdene før revolusjonen i Russland med 80 % av folket som analfabeter, en stor og uopplyst bondemasse, store sosiale og politiske forskjeller i arbeiderklassen og mellom arbeiderklassen og de intellektuelle. Hans begrep om å ”tilføre arbeiderklassen bevissthet utenfra” må utvilsomt forstås ut fra disse forholdene. Men teorien har en så prinsipiell form at den kan hevdes å dekke også utviklede kapitalistiske samfunn som vårt eget. Men da reiser den problemer.

Politisk bevissthet oppstår ikke primært gjennom formidling av marxistisk teori, men gjennom erfaringene som arbeiderklassen høster i sin egen kamp. Med det høye utdanningsnivået og mengden av informasjonskilder i et høyt industrialisert samfunn er det prinsipielt ikke noe i veien for at arbeidere kan tilegne seg et marxistisk perspektiv på kampen utenfor et parti.

Luxemburg kritiserte Lenins krav om et sentralisert eliteparti i ”Det russiske sosialdemokratis organisasjonsspørsmål” (1904). En slik organisasjonsform ville lamme de lokale partigruppene og øke avstanden mellom partiet og arbeiderklassen. Hennes kritikk mot Lenin har ført til at hun feilaktig er blitt stemplet som ”spontanistisk”. Luxemburg mente at det revolusjonære partiets organisasjonsform og linje måtte komme som et resultat av arbeiderklassens politiske bevissthet. Partiet som et redskap i klassekampen var for henne et resultat av klassekampen. Samtidig var partiets oppgave å samordne kampen, men også videreutvikle den slik at den pekte ut over det kapitalistiske samfunnet. I forhold til Lenin legger hun altså i sin teori mindre vekt på partiets systematiske arbeid med marxismen som vitenskap, men det er jo en underforstått forutsetning hos henne at partiets samordning og videreutvikling av kampen skal skje på grunnlag av marxistisk analyse.

Gramsci er den av marxismens klassikere som mest utførlig har drøftet det revolusjonære partiets rolle og oppgaver i de industrialiserte samfunnene i Vest-Europa (se art. Gramsci, Hegemoni). Ifølge Gramsci kunne arbeiderklassen vinne hegemoniet og avskaffe kapitalismen bare om det lyktes å skape en sosial blokk mellom arbeiderklassen, andre undertrykte lag og deler av borgerskapet.

I Gramscis partiteori har de intellektuelle en særlig rolle. Det kan ikke finnes noen organisasjon uten organisatorer, ledere og teoretikere. De Intellektuelle skal organisere klassen som sosial kraft og bidra til at den utvikler identitet og politisk bevissthet, være bindeleddet mellom klassen og massene og forhindre at klassens snevre økonomiske interesser blir satt foran den sosiale blokkens allmenne interesser i kampen for sosialismen. Siden dette lett kan virke som det overdriver de intellektuelles betydning, må det understrekes at Gramsci gir begrepet intellektuell en vid betydning: enhver opplyst arbeider kan bli en intellektuell dersom han/hun fungerer på denne måten.

Mao Tse-tungs bidrag til den marxistiske partiteorien ligger særlig i hvordan han formulerer forholdet mellom partiet og massene under oppbygginga av sosialismen. Erfaringene fra Sovjetunionen der partiet og staten vokste sammen i et byråkrati, fikk Mao til å stille kampen mot byråkratiseringa av partiet som en viktig oppgave. Det særegne ved Maos måte å stille problemet på er at han ikke gjør denne kampen til et internt spørsmål i partiet, men til et spørsmål om en levende dialektikk mellom parti og masse. Mens han i 1950-åra oppfordrer til brede ”korrigeringsbevegelser”, kritikk og selvkritikk og tiltro til massene, stiller han i 1960-åra parolene om kulturrevolusjonen. Massene ble engasjert til kamp mot deler av partiet. På denne måten stiller Mao forholdet mellom partiet og massene på en så radikal måte at det er enestående for kommunistiske partier som har nådd makta.

Etter Maos død virker det imidlertid som om forholdet mellom parti og masse også i Kina har glidd inn i et mer tradisjonelt marxist-leninistisk mønster. Maos syn på forholdet mellom parti og masse kan heller ikke være noen modell for de vestlige, industrialiserte samfunn. Der kan det neppe tenkes noen annen måte å forhindre at et sosialistisk parti med statsmakt blir byråkratisert enn selvstendige folkemaktsorganer og masseorganisasjoner på grasrota og full ytrings- og organisasjonsfrihet med kamp mellom flere politiske partier.

Partiet i sosialistisk strategi Det mest brennende problemet i den sosialistiske strategien er i dag å utvikle en partitype og en politisk arbeidsstil som er revolusjonær og marxistisk, som fanger opp og utvikler tendensen til opposisjon og motstand mot kapitalismens utvikling uten at det fører inn i politisk isolasjon i forhold til en arbeiderklasse og befolkning som er sosialdemokratisk og reformistisk. Dette problemet har reist seg særlig fordi det har vært en ujamn politisk utvikling i arbeiderklassen og mellomlaga med en sterkere forankring av revolusjonære tendenser i deler av mellomlaga enn i arbeiderklassen.

Et marxistisk parti i de seinkapitalistiske, borgerlige demokratiene vil straks det når en viss oppslutning ved valgene bli utsatt for en rekke sterke mekanismer som kan gjøre partiet til en av de statlige institusjonene som det hadde til oppgave å forandre. Det gjelder først og fremst parlamentet, men også styrer, råd og utvalg for statlige organer, den lokale kommuneadministrasjonen o.l. En slik opphengning i det borgerlige demokratiets institusjon ner gjør det vanskeligere for partiet å drive motsetningene i samfunnet videre, politisere dem og utvikle dem fram til en konfrontasjon med borger skapet. Samtidig vil partiet ha skaffet seg sine egnt institusjoner med presse, forlag og andre investerte interesser som kan utvikle baktunghet i det politiske arbeidet.

På denne bakgrunnen kan det å utvikle et revolusjonært parti bare være ett av flere momenter i sosialistisk strategi. Arbeiderklassen og de sosial bevegelsene i samfunnet ellers (f.eks. kvinnebevegelse, miljøbevegelse, soldatbevegelse) må ved side av ett eller flere politiske partier også utvikle permanente selvstendige masseorganisasjoner, front og aksjonsenheter som omfatter folk fra ulike polit aske partier (se art. Front, Aksjonsenhet). I forhold til disse vil partiet(/ene) prinsipielt sette seg som mål å være ledende ved å foreslå politiske linje Men ofte vil partiene være baktunge 1 forhold til sosiale bevegelsene og masseorganisasjonene ikke på høyden med deres politiske kritikk og mot stand mot undertrykking og urett i samfunnet, slike tilfeller vil de sosiale bevegelsene ha til oppgave å korrigere partiene, kritisere og stimulere partiene til nytenkning. Det er dette samspillet mellom parti og bevegelse som oftest blir oversett i de stalinistiske tradisjonen, der masseorganisasjon og fronter blir sett som noe som skal underorda partiets ledelse og sette partiets politikk på et av grenset område ut i livet.

Et sosialistisk partis oppgaver i sosialistisk strategi kan altså ikke bare reduseres til et spørsmål om ”ledelse”, selv om dette selvfølgelig også er vikt Dets oppgaver kan sammenfattes slik:

1. Partiet skal med utgangspunkt i systematisk undersøkelser på marxistisk grunnlag arbeide med å utvikle strategien for sosialismen og taktikken 1 den aktuelle situasjonen. Det skal oppsummere de politiske erfaringene, trekke lærdom fra aksjoner og skolere medlemmene ut fra praktisk-politiske erfaringer og marxistisk teori. På den måten kan parti bli bindeleddet mellom politisk praksis og teoretisk arbeid.

2. Partiet skal knytte bånd mellom de klassene og gruppene som har interesse av sosialismen, dvs. knytte sammen arbeiderklassen og knytte den sammen med deler av mellomlaga og deler av sjølsysselsatte i jordbruk og fiske.

3. Partiet skal samordne den antikapitalistiske kampen på ulike områder i samfunnslivet, knytt sammen masseaksjoner og arbeid i folkevalgte a ganer, og knytte kampen mot kapitalismen i sitt eget land sammen med den kampen som arbeiderklassen, bøndene og undertrykte i andre land fører mot kapitalismen eller imperialismen i sin situasjon.

4. Partiet skal arbeide for at massenes spontane aksjoner skal få sosialistisk siktemål og utvikles en politisk kamp mot kapitalen og staten.

5. Partiet skal rette og utvikle kampen på ulike områder i samfunnet inn mot statsmakta og være et redskap for arbeiderklassen til å overta statsmakta i den sosialistiske revolusjonen.

S. Stj.

Se også: Eksklusjon, Flat organisering, Fraksjon, Herredømme, Legitimitet, Michels, Oligarki, Organisasjon.