Pakistan
Hovedstad: Islamabad
Sjølstendighet: 1947 (Storbritannia)
Politisk system: Militærdiktatur
Flateinnhold: 803 943 km²
Folkemengde i 1973: 66 749 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 3,6
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 126 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 0,6 %
Inflasjonsrate i 1975: 18 %
Sysselsatte i primærnæring: 56,9 %
Sysselsatte i industri: 16,1 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 21,9
Yrkesaktivitet: 30,0 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 8,6 %
Eksportensidighet: Bomull, tekstiler, 59,5 %
Viktigste handelspartner 1974: i-land, 56,5 %
Energibruk pr. innbygger: Meget lav, 184 kke
Lese- og skrivekyndighet: 16 %
Spedbarnsdødelighet: 11,3 %
Militærutgifter pr. innb., 1973: 6,92 $
Tilslutning til militærallianse: CENTO

Pakistan ligger vest for India og når fra Det arabiske hav i sør til Kina og nesten til Sovjetunionen i nord. Landet har rikelig tilgang på naturgass, men ellers beskjedne naturressurser. Fjell og ørken opptar store landområder som ikke kan dyrkes, andre områder kan dyrkes bare ved kunstig vanning. Slettelandet Panjab rundt Indus og dens sideelver er mest fruktbart

Historie
Et par årtusener f.Kr. utviklet en bronsekultur seg her, med vanningsjordbruk, velutstyrte byer og skriftspråk. Folkevandringer og erobringer gjennom de senere årtusener har ført til at det indiske subkontinentet i dag rommer mange folkegrupper med ulik kultur, språk og religion, herunder islam. Flere store riker med muslimsk ledelse avløste hverandre gjennom fem hundre år fram til 1700tallet da europeernes inntrengen hadde fått stort omfang. Den sterkeste reaksjonen mot britenes kolonistyre kom med opprøret i 1857 da de fattige reagerte mot utarmingen, og de velstående reagerte mot diskriminering og manglende innflytelse. Den etterfølgende tilstrammingen i kolonistyret rammet særlig muslimene. Under indernes kamp mot kolonimakten økte imidlertid muslimenes engstelse for at styret i India ville bli dominert av hinduene. Under ledelse av Den muslimske liga krevde de en egen stat der det offentlige liv kunne gjennomsyres av islam.
Pakistan ble dannet i 1947 av de overveiende muslimske områdene i vest og, omkring 1 600 km lenger øst, av Øst-Bengalen. Både politisk og økonomisk var Pakistans startgrunnlag dårlig. Det britiske Indias næringsliv var blitt lagt om for å tjene kolonimaktens interesser: lette eksporten av råvarer og åpne marked for britiske industrivarer. På 1900-tallet vokste det imidlertid fram noe indisk industri. I likhet med India startet Pakistan med enorm fattigdom og avhengig økonomi. Pakistan kom dessuten til å bestå av mer underutviklede områder preget av råvareproduksjon; bl.a. ble bomull dyrket i Vest-Pakistan og jute i Øst-Pakistan, mens bearbeidingen foregikk i fabrikker i Bombay og Calcutta, som kom til å ligge i India.
Under de mange ulike statsdannelsene fra før kolonitiden hadde vanlige folk titen politisk innflytelse. Ulikheten i økonomisk og sosial status var uhyre stor og ofte fastlåst. Deretter hersket et fremmedstyre utøvet gjennom administrativ og militær myndighet. Mot slutten av kolonitiden kom etter hvert innslag av indisk medbestemmelse på grunnlag av svært begrenset stemmeren.
Det selvstendige Pakistans forsøk med politisk styresett etter vestlig mønster mislyktes. Etter det første militærkuppet i 1958, ble landet ledet av general Ayub Khan. Styret fikk etter hvert mer sivilt preg, men var svært sentralisert med stor urakt til administrasjonen som styrte sammen med representanter valgt indirekte og på ulike trinn (basisdemokrati).

Næringsliv
Til tross for sterk økonomisk vekst på 1960-tallet, var det utbredt misnøye med fordelingen av produksjonsresultatet. Øst-Pakistan fant det urettferdig at landsdelen med over halvparten av befolkningen og stort bidrag til valutainntektene ved sin juteeksport, bare fikk omkring en tredel av investeringene.
Jordbruket beskjeftiget over halvparten av landets befolkning, men jorda har fra begynnelsen av vært svært skjevt fordelt. Storbønder og godseiere som utgjør vel 10 % av jordeierne, hadde i 1972 godt over halvparten av jordbruksarealet. Flesteparten av dem som arbeider i jordbruket er enten jordløse landarbeidere eller de leier jord mot å avgi en stor del av avkastningen eller betale avgift.
Den første beskjedne jordreformen kom under Ayubs militærstyre, men dens arealbegrensning ble ofte omgått. Den grønne revolusjonen økte jordbruksproduksjonen fra midten av 1960-årene, men det er særlig de større jordbrukerne som har kapital og kunnskap til å ta de nødvendige innsatsfaktorene i bruk (kunstig vanning, kunstgjødsel, insektsmidler). Sysselsettingen blant landarbeiderne er redusert på grunn av økt mekanisering. Den grønne revolusjon har forsterket de sosiale ulikheter i landdistriktene og økt ulikhetene distriktene imellom.
Det har skjedd en betydelig vekst i industrien, men en vesentlig del av den og bank- og kredittvesenet har vært kontrollen av et snes familier.

Politiske forhold
I mars 1969 ble Ayub Khan tvunget til å gå av, og makten gikk for annen gang til den militære øverstkommanderende, general Agha Muhammad Yahya Khan som imidlertid snart forberedte overgang til sivilt styre. Det første direkte valget til nasjonalforsamling i Pakistan ble holdt i oktober 1970. Awamiligaen vant nesten alle østpakistanske seter, og dermed flertall i nasjonalforsamlingen på sitt program om utstrakt selvstyre for Øst-Pakistan. Valgets seierherre i Vest-Pakistan og leder for Det pakistanske folkepartiet, PPP, Zulfiqar Ali Bhutto, oppfattet kravene som uforenlige med bevaring av den pakistanske stat. Forhandlingene om en løsning brøt sammen, og en egen regjering for Øst-Pakistan ble dannet i Dacca i mars 1971. Etter ordre av president Yahya Khan søkte Pakistans hær, der vestpakistanerne dominerte, å slå opprøret ned. Etter angrep fra indiske tropper i desember 1971 måtte de pakistanske militære styrkene overgi seg, og Øst-Pakistan ble selvstendig stat, Bangladesh.
I overensstemmelse med det tidligere valgresultatet overtok Ali Bhutto som president etter Ayub Khan i det resterende vestlige Pakistan. Etter hvert ble forholdet til Bangladesh normalisert, og det sivile styret under Bhuttos ledelse lanserte en rekke reformer: minstelønn, priskontroll, nasjonalisering av et halvt hundre industribedrifter, endringer i oppbyggingen av den sivile og militære administrasjonen, jordreformer og overføring av bl.a. bomullsrenseanlegg og kornmøller til offentlig eie. Sammenliknet med 1960-årene ble det i første halvdel av 1970-årene lagt større vekt på tiltak som skulle bedre leveforholdene for de dårligst stilte. Det skjedde imidlertid ikke noen gjennomgripende endring av utviklingsstrategien som fortsatt bygde på privat initiativ på vesentlige felter ved siden av økte offentlige investeringer.
En ny forfatning som gjorde Pakistan til en muslimsk republikk med islam som offentlig religion ble vedtatt i 1973. Ved valgene i mars 1977 fikk Det pakistanske folkepartiet stort flertall. Opposisjonspartiene, samlet i en nasjonal allianse, påsto at det hadde vært utbredt valgfusk, de boikottet nasjonalforsamlingen og mobiliserte store folkemasser til demonstrasjoner for å bringe Bhutto til å gå av og få nye valg.
Under stigende uroligheter overtok de militære med ledelse av Zia ul-Haq makten for tredje gang i juli 1977. Under et hardt militærdiktatur der politisk aktivitet er forbudt, er senere løfter om valg ikke blitt innfridd. Tilløpene under Bhutto til en mer fordelingsrettet politikk er blitt reversert og levekårene for den alminnelige pakistaner forverret. Brutale straffemetoder som hevdes å være ledd i islamiseringen av landet er innført. Tusener, særlig PPP-tilhengere, er fengslet. I 1978 ble Bhutto dømt til døden, en dom som senere ble stadfestet av høyesterett og fullbyrdet året etter.

Utenrikspolitikk
Pakistans utenrikspolitikk har særlig vært preget av arbeidet for å skaffe seg allierte i en usikker verden, venner som kan yte våpenhjelp og u-hjelp og være motvekt mot det større og sterkere India og dets støttespillere. Mange av tvistespørsmålene mellom India og Pakistan har sin rot i delingen 1 1974. Pakistan var utrygg pga. Indias kontroll over Indusvassdragets kilder inntil det ble inngått en avtale i 1960 om regulering og utbygging, for en stor del finansiert gjennom Verdensbanken. Tvisten om Kashmir der en hinduisk fyrsteslekt hadde makten over et muslimsk folkeflertall fram til 1947, er stadig uløst til tross for FNs anstrengelser. Delingen av Kashmir etter krigen i 1949 i en mindre del knyttet til Pakistan og en større til India, forble uendret ifølge Tashkent-avtalen etter krigen i 1965. Under borgerkrigen om Øst-Pakistan i 1971 grep indiske styrker inn og avgjorde konflikten.
Også forholdet til naboen i vest, Afghanistan, har periodevis vært spent fordi planene om forening mellom pathanere over grensen øker oppløsningstendensene i Pakistan.
Fra begynnelsen av 1950-årene utviklet Pakistan nært samarbeid med USA og tok del i vestmaktenes alliansesystem (CENTO og inntil 1972, SEATO). Pakistan er fremdeles formelt medlem av CENTO, men har i praksis trukket seg ut. Alt fra begynnelsen av 1960-årene økte kontakten med og totten fra Kina. Også med Sovjetunionen er det utviklet vennlige forbindelser. I 1970-årene, etter tapet av Øst-Pakistan, har landet særlig vendt seg vestover mot den islamske verden.

Kvinnenes stilling
Kvinnens stilling er preget av islam. Mange kvinner, særlig innen middelklassen, lever i purdah, dvs. avsondret fra menn bortsett fra den nærmeste familien. Utenfor hjemmet bærer mange en burga eller kappe og slør som også har uheldige virkninger for helsen. Mange fattige kvinner bryter kravet om purdah for å ta lavstatusarbeid med dårlig lønn. Innen overklassen finnes kvinnelige leger, lektorer o.a. som fører en friere tilværelse.
Ifølge den tradisjonelle læren har kvinnene krav på familiens og samfunnets beskyttelse, men få rettigheter. Det skal betales medgift når ekteskap inngås. På nærmere betingelser kan mannen ta flere hustruer, men i praksis er de fleste ekteskap monogame. Nyere ekteskapslovgivning skal styrke kvinnens stilling, men det er usikkert hvor store de reelle bedringene er. Offentlige familieplanleggingsprogrammer begynte allerede midt i 1950-årene. Fortsatt er befolkningsveksten høy og kvinners helse dårlig.

Tretti år etter grunnleggelsen
Tretti år etter grunnleggelsen står Pakistan fortsatt med betydelige uløste problemer. De tre forfatningene har vekslet mellom presidentstyre og parlamentarisk styre, og variert når det gjelder islams gjennomslag i det offentlige liv og provinsenes antall og myndighet. Siden den muslimske ligaen skapte Pakistan, har partier blitt splittet og nye koalisjoner etablert. Partiene skiller seg mer fra hverandre i ideologi og program, mindre når det gjelder hvilke sosiale grupper de representerer og hvilke interesser de ivaretar. Politiske organisasjoner som kunne skape mulighet for innflytelse for de store folkegruppene, har manglet. Under militærstyret har dessuten politisk aktivitet vært forbudt i lange perioder. Det faktiske styret har i stor utstrekning ligget i det høyere embetsverket, dels i samarbeid med, dels underordnet de militære lederne.
Selv etter at Bangladesh løsrev seg, er de regionale motsetningene store, og de forsterkes ved manglende balanse i fordelingen av ressurser. Landet er fortsatt ikke selvforsynt med mat, og industrien kan langt fra sysselsette den økende befolkningen. Fattigdommen er fortsatt overveldende og de økonomiske ulikehetene meget store.
T. Aa.


Pakkeløysing
Pakkeløysing er ei løysing der ulike ting blir pakka saman under mottoet: Take it or leave it. Den som byd fram ei pakkeløysing, kan få gjennom ein del upopulære ting på kjøpet dersom pakka og inneheld noe som smakar godt. Ein tariffavtale eller eit anna tingingsresultat er som oftast ei pakkeløysing.
A. Ho.

Sjå også: Kleppe-pakke.

Palestina
Palestina dekker et 26 305 km² stort landområde (omtrent som Hedmark fylke) på Middelhavets østkyst. Landet grenser mot Libanon i nord, Syria i nordøst og Jordan i øst. I sør når landet i en spiss til Akaba-bukta (Rødehavet), i sørvest markerer grensen mot Egypt også grensen mellom de to ørkenområdene Negev og Sinai.
I moderne tid fikk Palestina sine grenser trukket etter oppgjøret mellom seierherrene fra første verdenskrig. I grove trekk fulgte man her de administrative grensene som tyrkerne hadde fastsatt under sitt herredømme i området fra 1517 til 1918, og som selv bygde på eldre tradisjoner. De moderne grensene bryter derfor i liten grad med identifikasjoner og samhandlingsmønstre som har dannet seg lokalt, slik tilfellet har vært for så mange andre asiatiske og afrikanske områder som er blitt herjet av den europeiske kolonialismen.
Fra 1922 var Palestina under britisk styre ifølge et mandat fra Nasjonenes Forbund. Et omstridt FN-vedtak i 1947 gjorde det mulig for sionistbevegelsen å opprette en egen stat (staten Israel) i deler av Palestina i 1948. Siden 1967 har dette regimet okkupert resten av Palestina (Vestbredden og Gaza-stripen), samt deler av Egypt (Sinai) og Syria (Golan).
Etter opprettelsen av staten Israel er det blitt vanlig å bruke ”Israel” som navn på Palestina, eller på deler av landet. Men da staten Israel ikke har endelig fastlagte grenser er ”Israel” - i motsetning til ”Palestina” -ikke en entydig geografisk betegnelse. Ekstreme sionister hevder at Israels Land (Eretz Israel) strekker seg langt ut over grensene fra junikrigen i 1967, mens antisionister ikke anerkjenner ”Israel” som geografisk betegnelse på noen del av Midtøsten eller Palestina. FN og land som anerkjenner staten Israel bruker ”Israel” på den delen av Palestina der sioniststaten utøver full suverenitet (våpenhvilelinjene fra 1949). Det er et politisk spørsmål om man vil bruke ”Israel” som en geografisk betegnelse, og i tilfelle på hvilket område. Kampen om navnet blir symbolsk for kampen om landet.

Næringsveier
Ytre politiske forhold har alltid hatt stor betydning for det sosiale og politiske livet i Palestina. Landets beliggenhet og historie har gjort handel og håndverk til viktige og tradisjonsrike næringer. Dette har gitt grunnlag for høyere geografisk mobilitet og sosial differensiering i Palestina enn i de fleste andre Midtøsten-land. Men jordbruket har vært den viktigste næringsveien og har i årtusener sikret en stabil bosetting og kultur. Verdens eldste bysamfunn, Jeriko, har i ca. 9 000 år basert sin eksistens på et organisert jordbruk. I moderne tid, fram til opprettelsen av staten Israel, ble jorda eid dels av private, dels av det offentlige, dels var det felleseiendom knyttet til den enkelte landsby eller by. Landeiendom ga innflytelse og tilgang til ledende religiøse posisjoner. Store arealer tilhørte landeiere som bodde i Beirut, Damaskus eller Konstantinopel. Tusenvis av palestinske bønder drev denne jorda til daglig og visste knapt hvem de betalte leie til. Men da sionistene begynte å kjøpe opp denne jorda (i 1880-åra), krevde de bøndene fjernet. Dette førte til de første blodige sammenstøtene mellom den innfødte befolkningen og de sionistiske settlerne.
Palestinerne dyrket (og dyrker) i første rekke sitrusfrukter, hvete, oliven og grønnsaker. Deler av produksjonen ble tidlig innrettet på eksportmarkeder. I midten av forrige hundreår ble det f.eks. eksportert store mengder frukt og grønnsaker til Europa. I forhold til nabolandene drev palestinerne et avansert landbruk. Dette fikk sionistene stor nytte av da de under og etter krigen i 19489 beslagla store deler av den innfødte befolkningens jord og produksjonsutstyr. I dag er den ikke-jødiske befolkningen i staten Israel pr. lov utelukket fra å eie, leie eller på annen måte benytte 92,6 % av området som er under full israelsk suverenitet.

Historie fram til vår tid
Navnet Palestina stammer fra Filistea, filistrenes gamle land, som var et forbund av 5 byer i det sørvestlige Palestina med Gaza som hovedstad. Forbundet ble oppløst omkring år 1000 f.Kr. etter å ha tapt et slag mot israelittenes kong David. Både filistrene og israelittene var erobringsstammer fra omkringliggende områder som flere hundreår tidligere hadde slått seg ned i Palestina, i kanaaneernes land (Kanaan).
Det er ingen historisk kontinuitet fra kampene mellom filistre og israelitter for 3 000 år siden og fram til dagens konflikt mellom palestinere og israelere. Dagens palestinere stammer trolig i like stor grad fra israelittene som fra filistrene. De er dessuten etterkommere av en lang rekke andre erobringsstammer, handelsfolk og immigranter som har slått seg ned i landet gjennom århundrene. Dagens israelske jøder stammer på sin side i stor utstrekning fra tyrkiske og europeiske folkeslag og i liten grad fra israelittene.
Under David og hans etterfølger Salomon (965-928 f.Kr.) var store deler av Palestina og deler av dagens Jordan og Syria samlet under israelittisk herredømme. Det er ikke kjent om det ble brukt en felles betegnelse på dette området, men i ettertid er det blitt kalt ”Det forente kongeriket”. Etter Salomons død ble riket splittet i to stater; Israel, erobret av assyrerne i 722 f.Kr. og Juda, erobret av babylonerne i 578 f.Kr. Store deler av befolkningen flyktet eller ble ført bort i fangenskap under disse erobringene.
Mens Judariket ennå besto, ble ”jøden” (yehudi) tatt i bruk som en etnisk samlebetegnelse for israelitter (det samme som hebreere). Under fangenskapet i Babylon (Irak) utviklet jødiske filosofer en ny religion, jødedommen, på grunnlag av israelittenes gamle stammereligion. Etter dette er jødedommen i prinsippet ikke begrenset til en bestemt etnisk gruppe.
Da perserne erobret det babylonske imperiet i 538 f.Kr., tillot de jødene å vende tilbake til Palestina. I mellomtida hadde edomitten filistere og andre stammer bosatt seg i de avfolkete områdene. Jødene slo seg for det meste ned i Jerusalem-området. Den neste erobreren var Alexander den Store (330 f.Kr.). Ved hans død (323) ble Midtøsten delt mellom to av hans generaler; Ptolemeius med sete i Egypt og Selevkidius med sete i Syria. Ptolemeierne hadde makten i Palestina fram til år 200 f. kr, da selevkiderne overtok (fram til 70 f.Kr.). Under makkabeernes ledelse gjorde jødene opprør mot selevkidene og fikk kontrollen over Judea (romersk navn på det tidligere Juda-riket) I 142 f.Kr. Hvor stor grad av selvstendighet jødene fikk I forhold til selevkiderkongen før hele Palestina igjen ble erobret, er usikkert.
Etter et kort armensk mellomspill (70-63 f.Kr.) overtok romerne. De holdt landet i mer enn 700 år, til 677. Jødene gjorde opprør mot romernes vanstyre, men ble slått brutalt ned (Jerusalems fall i år 70, Masadas fall i 73). De fleste jødene ble i denne tida ført ut av Palestina til ulike deler av Romerriket. Det siste jødiske opprøret var i 132-135.
Keiser Hadrian (76-138) var den første til å ta i bruk ”Palestina” som offisiell betegnelse på landet, dengang som navn på den romerske provinsen her. Provinsen var tredelt og omfattet hele dagens Palestina samt deler av Jordan og Syria.
Under den muslimske utvidelsen kom Palestina i 638 under arabisk-muslimsk styre, og ulike muslimske herskere hadde kontrollen i landet helt fram til første verdenskrig (unntatt under korsfarerne< Jerusalem-kongedømme 1099-1291). De siste 40( åra av denne perioden (1517-1918) var Palestina et provins i Det ottomanske riket (Tyrkia).

Palestinas moderne historie
Palestina er fattig på naturressurser, men få land verden har vært utsatt for flere okkupasjoner og koloniseringsforsøk. Dette henger sammen med landets geopolitiske beliggenhet i skjæringspunkt mellom Europa, Asia og Afrika. Handelsveier har krysset området siden tidlig historisk tid. Og med det fulgte kriger, erobringer, folkevandringer og folkefordrivinger. Men Palestinas (særlig Jerusalems) unike stilling som sentrum for tre store religioner (jødedom, islam og kristendom), har og hatt stor betydning for landets politiske historie.
Palestina-konflikten tok til da sionistbevegelse en europeisk kolonialistisk settlerbevegelse, gjorde krav på Palestina. Dette kan dateres til 1897 da Verdens Sionistorganisasjon ble opprettet.

 Europeiske forutsetninger
Framveksten av sionistbevegelsen faller ramn med den sterke nasjonalistiske og imperialistiske fasen i europeisk politikk i siste halvdel av forrige århundre, og ble selv formet av dette. Gjennom et storstilt koloniseringsprosjekt tok sionistbevegelsen sikte på å opprette en egen stat for jøder i Palestina. På tross av palestinsk motstand fra første stund (1880-åra), trodde ikke sionistene at den innfødte befolkningens krav kunne bli en avgjørende hindring for denne planen.
Theodor Herzl (1860-1904), som grunnla Verdens Sionistorganisasjon og var dens første president, bygde bevegelsens strategi på prinsippet om en fast allianse med en ledende imperialistmakt. I 1917 erklærte den britiske regjeringen at den ville støtte opprettelsen av et ”jødisk nasjonalhjem” i Palestina (Balfour-erklæringen). Storbritannia fikk således rollen som ”moderland” for den sionistiske kolonibevegelsen.

Den asiatiske bakgrunnen
Sett mot en asiatisk bakgrunn var sionistbevegelsen et kolonialistisk fremmedelement plantet inn i hjertet av araberverdenen i en epoke da de arabiske folkene begynte å samle seg til frigjøring fra kolonialismen. Nasjonalistbevegelsene i de enkelte araberlandene var rettet mot en felles fiende - tyrkisk og vesteuropeisk kolonialisme og imperialisme. Dessuten var det sterke historiske, kulturelle og religiøse bånd mellom folkene i Midtøsten. Dette gjorde det mulig for de nasjonale bevegelsene å framstå som deler av en panarabisk bevegelse (jfr. den panafrikanske bevegelsen som har utviklet seg senere i vårt århundre).!
Palestina ligger strategisk plassert som en kile mellom den østlige og vestlige araberverdenen. Religiøst og kultur var landet et sentrum for de arabiske folkene. At en europeisk organisasjon som hevdet å representere ”det jødiske folket” krevde eiendomsretten til Palestina, ble i starten ikke tatt alvorlig. Det var først da den britiske imperialismen ble en beskyttelsesmakt for sionistbevegelsen og forholdet ble velsignet av Folkeforbundet, at kampen mot sionismen ble et samlingspunkt for arabisk nasjonalisme.

Stormaktsrivaliseringer
Alt tidlig under første verdenskrig var det klart at det ottomanske riket ville gå i oppløsning, og at seierherrene ville få en stor kake å dele. Midtøstens politiske framtid lå i støpeskjeen. Grenser skulle trekkes, innflytelsessfærer defineres og regimer opprettes. Denne prosessen ble regissert av de vestlige stormaktene ut fra snevre maktinteresser. Resultatet ser vi i dag som konflikten i Midtøsten.
Under krigen inngikk britene tre innbyrdes motstridende avtaler om Midtøstens framtid: a) en med arabiske nasjonalistledere om at araberne skulle få nasjonal selvstendighet (bl.a. i Palestina ifølge den arabiske tolkningen) etter krigen hvis araberne støttet de allierte mot tyrkerne (Hussein-McMahon-avtalen, 1915); b) én med Frankrike der de to kommende seierherrene delte Midtøsten mellom seg i innflytelsessfærer (Sykes-Picot-avtalen, 1916); c) én med sionistbevegelsen der britene lovte sin støtte til opprettelsen av et ”jødisk nasjonalhjem” i Palestina (Balfour-erklæringen 1917).
For Palestinas del ble resultatet en slags blanding av de to siste avtalene: Oppgjøret etter første verdenskrig førte til at Storbritannia fikk Palestina som mandatområde under Folkeforbundet og forpliktet seg til å virkeliggjøre Balfour-erklæringen. Dette var i strid med britenes løfter under krigen til araberne om nasjonal uavhengighet.

Utviklingen i Palestina
Fram til 1920 hadde forholdet mellom den innfødte befolkningen og sionistbevegelsen vært preget av økende spenning og stadig hyppigere sammenstøt, men ikke full krig. I 1882 da de første jødiske innvandrerne kom til Palestina, var det ca. 20 000 innfødte jøder i landet. De fleste var fromme kvinner og menn som dyrket sin religion i Jerusalem og de andre hellige byene (Sefat, Tiberias og Hebron). De levde fredelig med andre palestinere og så sionismen som fremmed og kjettersk.
I 1902, etter 20 års kolonisering, var immigrantsamfunnet bare vokst til om lag 10 000 mennesker (av en samlet befolkning på ca. en halv million). Praktisk talt alle kom fra Øst-Europa, særlig Russland der jødene ble utsatt for blodige forfølgelser. Til sammenlikning flyktet ca. 2,6 mill. jøder fra Øst-Europa til USA i perioden 1880-1914. Mangelen på tilførsel av immigranter og de store omstillingsproblemene, som førte til at opp til 90 % av immigrantene forlot Palestina igjen, truet det sionistiske koloniprosjektet.
Settlersamfunnet hadde trolig gått i oppløsning ved århundreskiftet om ikke den franske baron Edmund Rothschild gjennom Jewish Colonial Association hadde kjøpt opp de fleste bosettingene og basert økonomien på billig innfødt arbeidskraft. Økt innvandring av godt organiserte og politisk motiverte sionister gjorde imidlertid at lokale sionistorganisasjoner ble i stand til å overta ansvaret for koloniene i tiden fram til 1920.
Den nye generasjonen av østeuropeiske innvandrere kom til å dominere oppbyggingen av settlersamfunnet og senere staten Israel. Denne pionergenerasjonen satte seg som mål å skape en ”normal” jødisk nasjon bygd på et jødisk proletariat. For å realisere dette mente de det var nødvendig med full atskillelse mellom settlersamfunnet og det palestinske storsamfunnet: Bare jøder skulle ansettes i jødiskeide foretak, jøder skulle i størst mulig grad bare handle med jødiskproduserte varer.
Ikke på noen områder skulle innvandrerne gjøre seg avhengig av den innfødte befolkningen. Dette prinsippet, kombinert med en politikk for å erobre landet, måtte nødvendigvis føre til en total konflikt med Palestina-araberne. Slagordene var ”Erobring av land! Erobring av arbeid!”. Det var ironisk nok de sionistiske venstrepartiene som førte an i denne utviklingen, i første omgang gjennom å bygge opp kibbutzbevegelsen. Kibbutzene hadde en demokratisk indre struktur, men virket innenfor en kolonialistisk ramme og ble spydspisser i den sionistiske erobringen av Palestina. (Se art. Kibbutz.)
Det var først etter 1908 at den antisionistiske kampen fra palestinsk side kom inn i organiserte former, etter at ungtyrkerne hadde innført et mer liberalt regime i Konstantinopel. En begrenset lokal nasjonalisme ble tillatt. Den palestinske nasjonalistbevegelsen grunnla på kort tid to aviser, Falastin og al-Karmil, og angrepene på de nye koloniene tiltok i omfang. Men palestinerne var fortsatt mest opptatt av kampen for selvstendighet i forhold til Konstantinopel og allierte seg med andre arabiske nasjonalister som hadde samme mål (særlig i Syria og Libanon).
I 1914 var det 84 000 jøder i Palestina (immigrantandelen er ukjent) og ca. 710 000 ikke-jødiske palestinere. I løpet av krigen forlot mange jøder landet, bare 57 000 (8 % av befolkningen) var igjen i 1917. Trolig var under halvparten av dem immigranter eller etterkommere av immigranter.
Etter Balfour-erklæringen ble det en ny sterk jødisk innvandring og intens sionistisk organisering, og dette ble et særlig framtredende trekk etter at Hitler overtok makten i Tyskland og USA kvoteregulerte immigrasjonen. Sionismens mål om en egen stat for jøder - som til da var betraktet som helt urealistisk av de fleste - var nå etter Balfour-erklæringen blitt ”realpolitikk”.
Britene prøvde å berolige palestinerne med at en eksklusiv jødisk stat aldri ville komme på tale, men grep ikke inn da sionistene startet sin statsbyggende virksomhet, særlig med basis i Histadrut, ”Den Hebraiske Arbeiderføderasjonen i Eretz Israel”. Gjennom Histadrut ble størstedelen av nærings- og arbeidslivet i den jødiske sektoren av befolkningen organisert. Likeledes utdanning og helsevesen og væpning av koloniene.
For den innfødte befolkningen var denne utviklingen en langsom og smertefull kvelningsprosess. Særlig bondebefolkningen ble hardt rammet. Tusener ble tvunget fra hus og grunn og søkte til byene der overbefolkning ble et alvorlig problem i 30-åra. Alt fra 1920 forekom det blodige opptøyer, og britene ble tvunget til å sende stadig større troppestyrker til landet. Sionistene hevdet at palestinernes opprør bunnet i antijødisk religiøs fanatisme, men britiske undersøkelseskommisjoner slo gang på gang fast at opptøyene skyldtes at palestinerne følte seg trengt ut av landet av sionistbevegelsen.
Den første palestinske motstandskongressen ble samlet i Haifa i 1920 og krevde nasjonal uavhengighet for Palestina. Men en samling av motstandsarbeidet ble hindret av rivaliseringer mellom de mektigste familiene i landet. Manglende trening og organisering av massene gjorde opptøyene mer til blodbad enn virkningsfulle angrep mot settlernes strategiske punkter.
Først i 1936 ble motstandskampen samlet under en ledelse, Den høyere arabiske komité (Arab Higher Committee). Komiteen organiserte samme år en generalstreik som var effektiv i et halvt år og som deretter gikk over i geriljakrig (”Den første palestinske revolusjonen”). Motstandsbevegelsen skaffet seg kontroll over størstedelen av landet før britene ble tvunget til å gjennomføre full militær okkupasjon av Palestina i 1938. I 1939 ble opprøret slått ned og dabbet ut etter opprivende indre stridigheter. Palestinernes politiske krav i denne tida var å stoppe den jødiske innvandringen, forby salg av jord til sionistene og opprette en nasjonal palestinsk regjering og et parlament valgt av muslimer, kristne og jøder.
I hele mellomkrigstida prøvde britene å få til en forhandlingsløsning mellom palestinske nasjonalister og sionister. Men palestinerne så ikke noe grunnlag for kompromiss med en bevegelse som hadde som politisk mål å overta hele landet til fortrengning for den innfødte befolkningen.
Sionistene på sin side krevde at alle restriksjoner på immigrasjon og landkjøp skulle oppheves og at tiltakene mot den innfødte befolkningen skulle skjerpes. Det kom til væpnete sammenstøt mellom briter og sionister, særlig etter opprettelsen av Irgun, (1931), en høyreorientert militærorganisasjon med utspring i sionistenes militære hovedorganisasjon Haganah.
I 1939 ble det bestemt at den jødiske immigrasjonen skulle begrenses og etter 5 år gjøres avhengig av palestinsk godkjennelse. Tiltakene løste ingen problemer, men gjorde det mulig å holde situasjonen under kontroll så lenge andre verdenskrig varte. Etter opprettelsen av FN gjorde Storbritannia det klart at man oppga forsøkene på å finne en løsning, at man aktet å trekke seg ut av Palestina og overlate problemet til FN.
I november 1947 vedtok Generalforsamlingen i FN med knappest mulig flertall - og mot en enhetlig arabisk opposisjon - at Palestina skulle deles i to stater. Sovjetblokken stemte for, i strid med hva som tidligere hadde vært kommunistenes linje. Den foreslåtte jødiske staten dekket 56 % av landet (ca. 6 % av landet var i jødisk eie på denne tida). I dette området var 49 % av befolkningen ikke-jødiske når vi ikke regner med beduinernomadene. I den foreslåtte palestinske staten var det ca. 2 % jøder.
Palestinerne forkastet denne planen som de så som et arrogant europeisk overgrep mot sine grunnleggende rettigheter.
Mobiliseringen ble koordinert av Arab Higher Committee som arbeidet under meget vanskelige forhold pga. de britiske unntakslovene fra 1945. En arabisk frigjøringshær ble organisert med utgangspunkt i Syria og Jordan. De arabiske statene uttrykte sin støtte til den palestinske kampen.
Fra november 1947 til opprettelsen av staten Israel 14 mai 1948 erobret de sionistiske styrkene en rekke områder som ifølge delingsplanen skulle tilfalle den palestinske staten. Den mest beryktete aksjonen var massakren i landsbyen Deir Yassin 9 april 1948 gjennomført av Irgun-styrkene under ledelse av Menahem Begin. 254 av landsbyens 400 innbyggere, av disse 35 gravide kvinner, ble drept på de mest bestialske måter. For palestinerne står denne hendelsen som et symbol på sionismens terroristiske karakter. I sine memoarer skriver Begin at da han senere inntok Jaffa, flyktet befolkningen i panikk og ropte ”Deir Yassin, Deir Yassin” . Om lag 400 000 palestinere ble drevet ut eller flyktet fra Palestina i denne perioden.
Araberstatene kunngjorde gjennom Den Arabiske Liga at de ville gå til krig dersom en jødisk stat ble proklamert. Den 15 mai, dagen etter at David Ben Gurion hadde erklært staten Israel for opprettet, gikk araberne til angrep. Aksjonen var imidlertid dårlig koordinert og forberedt, og sionistene holdt stillingen.
FN fikk til en våpenhvile 29 mai. Den 8 juli brøt kampene ut igjen. Da hadde israelerne 60 000 mann under våpen, araberne 40 000. I kampene som fulgte, utvidet sionistene sitt territorium betraktelig.
I september 1948 utpekte Arab Higher Committee en palestinsk regjering med sete i Gaza, som da ble holdt av egyptiske styrker. Regjeringen ble umiddelbart anerkjent av alle arabiske stater unntatt Jordan. Kong Abdullah av Jordan, som hadde okkupert Vestbredden, utropte seg i stedet til konge over Palestina.
Fra mai 1948 til mai 1949 ble nye 400 000 palestinere drevet ut av landet. I 1948 var det 650 000 jøder og 1,3 mill. ikke-jøder i Palestina. Da våpenhvilelinjene ble trukket i 1949, var det tilbake ca. 160 000 ikke-jøder i den sionistiske staten. Disse linjene forble staten Israels grenser fram til junikrigen i 1967. De områdene av Palestina som sionistene ikke okkuperte (ca. 20 %), ble i denne tida holdt av Egypt (Gaza) og Jordan (Vestbredden).
Egypt fortsatte. å betrakte Gaza som palestinsk område mens Jordan innlemmet Vestbredden i sitt kongedømme. Først i 1973 oppga Jordan sitt krav på Vestbredden til fordel for PLO.
For palestinerne betydde disse begivenhetene at de i løpet av halvannet år (november 1947 til mai 1949) mistet hele landet sitt, og at mer enn halvparten av befolkningen ble drevet i landflyktighet. Dette var ikke bare en humanitær, men også en nasjonal katastrofe, og det skulle ta mange år før det palestinske folket igjen var i stand til å mobilisere en bred folkelig motstandskamp mot okkupasjonsmakten.
Som følge av krigene i 1948 og 1967 lever om lag 2 mill. palestinere nå i landflyktighet, de fleste i Jordan og de andre landene rundt Palestina. 385 palestinske landsbyer er blitt utslettet, 145 bare i Galilea. Men fortsatt (1979) bor om lag 1,75 mill. palestinere I landet, fordelt på 550 000 i staten Israel, 750 000 på Vestbredden (under israelsk militæradministrasjon siden 1967) og 450 000 i Gaza (under israelsk militær administrasjon siden 1967), hvorav ca. 280 000 i flyktningeleirer. Praktisk talt hele den jødiske befolkningen i landet (3,1 mill.) bor i staten Israel; 50-60 % av disse har arabisk bakgrunn (”orientalske” jøder).
I alle områder med palestinsk befolkningskonsentrasjon foregår det i dag motstandskamp, tilpasset de lokale forholdene. Et av staten Israels hovedproblemer på lengre sikt er at den palestinske befolkningen har en av verdens høyeste fødselsrater, mens den jødiske befolkningen i, gjennomsnitt ligger nær et europeisk nivå. I Galilea utgjør den ikke-jødiske befolkningen (ca. 250 000) allerede et flertall.
Det sionistiske regimet har valget mellom å underkue denne befolkningen eller trenge den ut av landet. Den jødiske befolkningen har en annen mulighet: Å kaste det nåværende sionistiske regimet og opprette en demokratisk stat sammen med det palestinske folket.

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen
Etter den katastrofen som rammet det palestinske folket i 1947-49, tok det mange år før en ny motstandsbevegelse kunne gjennoppta kampen for folkets nasjonale og demokratiske rettigheter. Utgangspunktet for denne nyorganiseringen var det aller vanskeligste. Folket var spredd i mange land og levde i flyktningeleirer på fremmede regimers nåde. Flyktningene hadde mistet alt de eide og hadde ingen ressurser til motstandskamp. Politisk var de strengt overvåket. De reaksjonære arabiske regimene fryktet de palestinske flyktningeleirene som mulige arnesteder for radikale bevegelser.
Radikaliseringen i araberverdenen på begynnelsen av 50-tallet (nasseristbevegelsen i Egypt og baathpartiene i Syria og Irak) ga palestinerne et håp om politisk støtte. De kanaliserte sin politiske virksomhet gjennom denne borgerlig-progressive arabiske nasjonalistbevegelsen i troen på at en felles arabisk kamp var veien til frigjøringen av Palestina. Men selv om palestinernes situasjon var et samlingspunkt for arabisk nasjonalisme, kom det lite konkret ut av den verbale støtten.
Fra 1956 startet palestinerne (først i Gaza) opp byggingen av selvstendige væpnete grupper, trolig påvirket av erfaringene fra Suez-krigen samme år. Etter mønster og med aktiv støtte fra FLN, frigjøringsfronten i Algerie, bygde en palestinsk bevegelse seg opp med basis i flere land. Sentralt i dette arbeidet sto Yasser Arafat, bosatt i Kuwait (se art. Arafat). Massemobilisering, politisk bevisstgjøring og folkekrig ble satt opp som alternativ til å stole på araberregimenes konvensjonelle militærapparat.
Alt i 1970 var PLO blitt en betydelig maktfaktor. Jordans kong Hussein innledet i september 1970 et blodig angrep mot palestinske flyktningeleirer der 15-20 000 mennesker ble drept. PLO ble tvunget under jorda og flyttet hovedkvarteret til Libanon. Der hadde palestinerne i 1969 oppnådd indre selvstyre i flyktningeleirene og rett til militære baser i bestemte områder i Sør-Libanon.
PLO har siden organisert det palestinske samfunnet på alle områder, og har bl.a. et godt utbygd helse- og skolevesen og en egen produksjonssektor. Palestinerne blir på denne måten stadig mer selvberget og får en friere stilling i forhold til de arabiske regimene.
På tross av motsetninger som naturlig nok finnes mellom ulike lag av det palestinske folket, har PLOopprettholdt en grunnleggende enhet i frigjøringskampen. Nasjonale motsetninger har vært søkt løst innenfor PLO som en nasjonal ”paraplyorganisasjon”. Med hovedbase i Libanon har palestinerne siden 1969 bygd opp et statsapparat i eksil.
Vi kan skille mellom tre hovedtyper av organisasjoner: Kommando-organisasjoner, masseorganisasjoner og sosiale/kulturelle organisasjoner. Organisasjonene er representert i den palestinske nasjonalkongressen og er forpliktet på det palestinske nasjonalcharteret. Charteret slår fast målet for frigjøringskampen: opprettelsen av en demokratisk, ikke-religiøs stat i hele Palestina.

Kommando-organisasjoner
Al Fatah, den eldste og langt største av kommando-organisasjonene, framstår som den mest samlende og har en dominerende stilling i PLO. Selvstendig palestinsk nasjonal kamp med underordning av klassemotsetninger er hovedprinsippet for Fatah. Organisasjonen står for et pragmatisk ikke-innblandingsprinsipp i forhold til de arabiske regimene. Leder: Yasser Arafat.
PFLP, Folkefronten for Palestinas Frigjøring, er en uavhengig marxist-leninistisk organisasjon som ser frigjøringen av Palestina som et ledd i en allarabisk revolusjon. PFLP går aktivt inn for å styrte reaksjonære regimer og knytte allianser med revolusjonære bevegelser i araberverdenen. Organisasjonen har vennskapelige forbindelser med østeuropeiske stater. PFLP er den ledende politiske kraften iden såkalte Avvisningsfronten som omfatter en del venstreorienterte organisasjoner. Avvisningsfronten ble dannet i 1974 i protest mot hva man oppfattet som PLO-ledelsens uklare holdninger til fredsforhandlinger og unnfallenhet i forhold til press fra arabiske regimer. Leder: George Habash.
DFLP, Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina, er en marxist-leninistisk utbrytergruppe fra PFLP, dannet i 1969. Den oppfattes som Sovjetorientert. Siden 1973 har DFLP markert seg ved å gå åpent inn for et såkalt ”Mini-Palestina” som utgangspunkt for frigjøringen av hele Palestina. Leder: Nayif Hawatmeh.
Det fins en rekke andre kommando-organisasjoner, men Fatah, PFLP og DFLP danner kjernen i PLO, og representerer hovedlinjene i frigjøringskampen. I tillegg til kommando-organisasjonene har PLO en egen hær, PLA, med kontingenter i ulike arabiske land. Reelt er imidlertid den enkelte kontingent under full kontroll av vertsregimet.
Israelsk og vestlig presse stemplet PLO fra første stund som en ”terroristorganisasjon”. Men i likhet med andre progressive frigjøringsbevegelser i vår tid følger PLO folkekrigens strategi. Flykapringer, spontan voldsbruk og individuell terror har aldri vært PLOs linje. Sabotasjehandlinger mot fiendemål i det okkuperte hjemlandet er imidlertid et hovedmiddel i den militære delen av frigjøringskampen.

Masseorganisasjoner
På tross av den store geografiske spredningen er det palestinske folket trolig et av de mest gjennomorganiserte i verden. Dette gjelder i særlig grad for flyktningene i de selvstyrte leirene der praktisk talt alle er med i løsningen av fellesoppgaver: Masseorganisasjonene, som er representert i de aller fleste land med en palestinsk befolkningsgruppe, spiller her en sentral rolle: Arbeiderunionen (PTUF - har bl.a. avdelinger i Sverige og Danmark), Kvinneunionen (GUPW), Studentunionen (GUPS - har avdeling i Norge) og Forfatter- og journalistunionen (PAU).

Institusjoner
Gjennom institusjonene ønsker PLO å ruste opp det palestinske samfunnet sosialt, økonomisk, kulturelt og politisk. De viktigste er: Den Palestinske Røde Halvmåne (tilsvarer vårt Røde Kors), som driver sykehus og klinikker og har en rekke oppgaver i folkeopplysningen; SAMED, den palestinske kooperasjonen, har til sammen om lag 30 fabrikker i forskjellige flyktningeleirer og produserer alt fra militære effekter og sivile nødvendighetsartikler til souvenirer. Fabrikkene styres av arbeidervalgte komiteer. SAMED-virksomhetene er av stor betydning for det sosiale livet i leirene; Det Palestinske Kulturinstituttet har som oppgave å samle inn, ta vare på og videreformidle den palestinske kulturtradisjonen; Filminstituttet er viktig for opplysnings- og mobiliseringsarbeidet nasjonalt og internasjonalt; Forskningssenteret og Planleggingssenteret er sentrale ressursinstitusjoner for PLOs ledelse.
PLO er anerkjent av ca. 130 stater (ikke av Norge) og er fullverdig medlem av Den Arabiske Liga, har observatørstatus i FN og er ellers representert i en lang rekke internasjonale fora. Organisasjonen har et diplomati med utsendinger over hele verden. I Norden er PLO representert med et kontor i Stockholm.
N. B.

Se også: Israel, Midtøsten-konflikten, Sionisme.
Litteratur: Sosialistisk Opplysningsforbund: Brennpunkt Palestina, temahefte, Oslo 1979. P. Gahrton: Palestina-konflikten, Oslo 1971. S. Jiryis: Araberne i Israel, Oslo 1978. D. Hirst: The Gun and the Olive Branch, London 1977.

Palestinafronten i Norge
Palestinafronten i Norge er en solidaritetsorganisasjon for det palestinske folket, dannet etter splittelsen på Palestinakomiteens landsmøte i januar 1976 (se art. Palestinakomiteen i Norge). Organisasjonen ble opprettet i mars samme år etter konsultasjoner med PLO. Politisk baserte fronten programmet sitt på Palestinakomiteens opprinnelige parolegrunnlag. Etter enkelte revideringer på to landsmøter, har parolene i 1979 denne ordlyden:
1. Støtt det palestinske folkets nasjonale frigjøringskamp på dets egne vilkår.
2. For et fritt og demokratisk Palestina med like retter for alle etniske, kulturelle og religiøse grupper.
3. Bekjemp den sionistiske staten Israel, USA imperialismen og det palestinske folkets fiender i araberverdenen.
4. Nei til tostatsløsning - støtt kampen for frigjøring av hele Palestina.
I likhet med Palestinakomiteen bygde Palestinafronten på enkeltmedlemskap (aktivistprinsippet), ikke organisasjonsmedlemskap. Dette hadde sammenheng med at svært få organisasjoner på denne tiden hadde tatt klart standpunkt for den palestinske frigjøringskampen, og at man trengte engasjerte og godt skolerte personer som ikke var bundet av lojaliteten til politiske organisasjoner i Norge. Fortsatt ble det i sosialdemokratiske kretser og også 1 deler av SV sett som politisk-moralsk betenkelig å støtte palestinerne og være erklært antisionist.
Palestinafronten har satt seg som hovedmål å skape politisk bredde i norsk pro-palestinsk opinion. Arbeidet bygde på to prinsipper: a) Uavhengighet av partipolitiske grupper i Norge og b) støtte til hele frigjøringsbevegelsen, ikke bare ti( bestemte fraksjoner. Det legges vekt på skolering og arrangeres bl.a. regelmessige turer til Libanon i samarbeid med PLO. Etter knapt tre år er det oppnådd oppmuntrende resultater. Under utdelingen av Nobels Fredspris 10 desember 1978 samlet Palestinafronten over 4 000 mennesker i demonstrasjon, den største antlimperialistiske demonstrasjonen siden protestene mot Vietnam-krigen. Bak arrangementet sto 14 organisasjoner fra Senterungdommen til NKP. Det er nå innledet regelmessig samarbeid og konsultasjoner med de fleste av disse organisasjonene. Palestinafrontens faglige utvalg har dessuten fått et bredt kontaktnett i norsk fagbevegelse og har formidlet kontakt mellom den palestinske Arbeiderunionen og norske fagorganisasjoner.
Palestinafronten har satt i gang tre støtteprosjekter til det palestinske folket: 1. ”Krisehjelp til Libanon” - en innsamlingsaksjon til den palestinske Røde Halvmåne under borgerkrigen i Libanon i 1976. Dette var frontens første eksterne aksjon og ble et gjennombrudd for organisasjonen. 2. ”Palestina-solidariten” - en innsamlingsaksjon til palestinere i staten Israel. 3. Fra januar 1979 har Palestinafronten forpliktet seg til å bemanne kontinuerlig en palestinsk klinikk i Libanon med et helseteam.
Palestinafronten utgir avisa Palestina-Nytt som kommer med ca. 10 nummer i året.
N. B.


Palestinakomiteen
Palestinakomiteen i Norge er en solidaritetsorganisasjon for det palestinske folket, dannet i 1970 på relativt bredt politisk grunnlag. Organisasjonsformen bygger på aktivistprinsippet, dvs. at bare enkeltpersoner kan bli medlemmer og at de aktive medlemmene (aktivistene) bestemmer organisasjonens politikk. Palestinakomiteen ble etter få år et redskap for AKP (m-l) i dets partibyggende arbeid.
Den første splittelsen kom under 1. maiforberedelsene i Oslo 1975. Flertallet vedtok tilslutning til Faglig 1. mai Fronts tog under hovedparolen ”Kamp mot all imperialisme - kamp mot de to supermaktene USA og Sovjet”. De medlemmene som offentlig gikk imot dette og imot sidestillingen av USA og Sovjetunionen som imperialistiske makter, ble ekskludert (ca. en tredel av medlemmene i Oslo). Denne splittelsen ble utgangspunktet for dannelsen av Anti-imperialistisk Arbeidsgruppe for Midtøsten (som senere sluttet seg til Palestinafronten).
På landsmøtet i januar 1976 ble Palestinakomiteens politiske grunnlag justert i overensstemmelse med AKPs utenrikspolitiske analyse av ”de tre verdener”. Mindretallet brøt med landsmøtet og dannet etter kort tid Palestinafronten i Norge (se art. om denne). For å opprettholde et forhold til PLO ble Palestinakomiteen etter et halvt år nødt til å trekke ”supermaktparola” tilbake, uten at dette endret de organisasjonsmessige realiteter. Komiteens parolegrunnlag er nå (1979):
1. Full støtte til det palestinske folkets nasjonale frigjøringskamp på dets egne vilkår.
2. For et fritt og demokratisk Palestina med like retter for alle - uansett rase eller religion.
3. Bekjemp USA-imperialismen og den sionistiske staten Israel.
4. Kamp mot alle stormaktsløsninger som vil knuse det palestinske folkets frigjøringskamp.
Siden 1976 har komiteen drevet innsamlingsaksjonen ”Et helseteam til PLO”, og har regelmessig sendt lege og sykepleier for perioder fra 3 til 6 måneder til klinikker som dreves av palestinske helseorganisjoner i Libanon.
Palestinakomiteen utgir bladet Fritt Palestina.
N. B.


Palme, Olof
Palme (1927-), svensk sosialdemokratisk politiker, statsminister 1969-76, formann i Socialdemokratiska Arbetarpartiet fra 1969.
Olof Palme gikk etter ett år som formann for Sveriges Førenade Student tjenestemann inn i av sekretærer rundt statsminister Tage Erland 1954-63. Fra 1958 var han medlem av Riksdagen. Han var konsultativ statsråd 1963-65, samferdselminister 1965-67, utdanningsminister 1967-69 og far 1969 statsminister og partiformann. Han gikk av som regjeringssjef i 1976 etter at de borgelige partiene hadde fått flertall.
Av Sveriges sosialdemokratiske statsministre er det bare Per Albin Hansson som er kommet fra arbeiderklassen, men verken Hjalmar Branting eller Tage Erlander hadde en så høyborgelig bakgrunn som Palme: sønn av direktøren i et forsikringsselskap og en baltisk adelsdame, gift med adelig akademiker fra en av Sveriges største jordeierfamilier.
I likhet med Branting og Erlander er Palme akademiker, men forgjengerne hadde mange år i den sosialdemokratiske bevegelsens tjeneste bak seg før de ble statsministre. Palme gikk fra statsadministrasjonen inn i staben rundt statsministeren, der fra inn i Riksdagen, de offentlige utredningskomiteene (for skole- og u-hjelpspolitikk) og statsrådspostene. Borte var de nedstøvede redaksjonslokalene i bakgatene, borte var de små trekkfulle Folkets Hus med de harde trestolene. Tilbake var TV, de store middagsavisene, reklamekonsulentene og de profesjonelle politiske pedagogene. Tross sin sosiale bakgrunn og arrogante framtoning gjorde Palme disse kanalene til sine og ble ad denne vei statsminister og partiformann, altså personen i skjæringspunktet mellom stats- og partiapparat.
Og han maktet å holde på sin posisjon ved å dempe de trekkene som massemediene så ubarmhjertig avslørte, ved å levere hardtslående, politisk og språklig gjennomarbeidet argumentasjon der det viljebestemte, framtidsrettende og handlingsorienterte ble betont. I 60- åras og de tidlige 70-åras høykonjunktur maktet de svenske sosialdemokratene under Palme å framstille samfunnsendringer som industriforming, urbanisering, folkeflytting, massebilisme og utdanningskrav som en ubrutt utvikling bort fra klassesamfunnet fram mot valgfrihetens, den sosiale trygghetens og jamnlikhetens samfunn. I nedgangstidene i annen halvdel av 70-åra har denne formen for sosialdemokratisk ideologi ikke maktet å motstå de individualiserende og solidaritetsoppløsende trekkene ved den moderne kapitalismen.
Både ved valgene i 1976 og 1979 ser det ut til at arbeiderfamilier med høy inntekt, bil, småhus, store banklån og et forbrukorientert verdensbilde svikter sosialdemokratene i en slik grad at partiet er tvunget til en omfattende nydefinering av sitt budskap. Palmes evner til å tenke ideologisk og finne politisk spillerom er store, men ser ikke ut til å kunne overvinne en så vidt strukturbestemt endring av viktige gruppers valgatferd.
Som den første av den vestlige verdens ledere gikk Palme uredd og engasjert ut mot USAs krig i Vietnam og g vant seg et internasjonalt navn på dette. I dag er han er han en førende skikkelse i Den sosialistiske internasjonalt og søker sammen med menn som Willy Brandt og Bruno Kreisky å bygge opp en sosialdemokratenes internasjonale utenfor Europa etter sosialdemokratenes mønster for samstyre med storkapitalen. Skal kapitalismen i en verden avhengig av handel, investeringer og rustninger bli en kontrollert og regulert kapitalisme, må også imperialismen kontrolleres og reguleres.
Samlinger av Olof Palmes taler, brev og lignende: ”Politik är att vilja”, Stockholm 1968 (norsk utgave: ”Politikk er å ville noe”, Oslo 1970). ”Att vilja gå vidare”, Stockholm 1974. ”Brev og samtaler 1972-75” sammen med Willy Brandt og Bruno Kreisky, Oslo 1976.
L. A.


Pamp
En pamp er en fastlønnet tillitsmann i arbeiderbevegelsen (parti, fagbevegelse, samvirke og lignende) med disse kjennetegnene
a) Han er kommet på avstand fra dem han skal arbeide for. Ofte er han blitt rusten i sitt egentlige yrke og er desto mindre villig til å vike plassen for andre siden han ikke har noe å falle tilbake på.
b) Gjennom forhandlinger med arbeidsgivere og stat eller gjennom maktutøvelse i parlament og regjering, er han viklet inn i maktelitens spill, og overtar dens verdier og verdensoppfatning.
c) Ofte blir hans personlige livsførsel preget av dette, i andre land på en mer fargerik måte enn i Norge.
d)Mens første generasjons pamper ofte rekrutteres fra gulvet, er annengenerasjons pamper ofte barn av pamper. Skillet mellom lønnete tillitsmenn og ansatte funksjonærer utviskes.
Den mest slående pampetypen er den amerikanske ”boss”: korrupt, hensynsløs og effektiv i forsvaret av sine medlemmers kortsiktige interesser. Han oppfatter gjerne fagforeningene som sin eiendom og medlemmene som sin ”klienter” i den romerske betydning: de avhengige og svake som utveksler beskyttelse mot lydighet. Norske pamper har stort sett en lavere profil, med noen unntak.
I norsk pampevelde kan man trekke fram et par trekk som hører etterkrigstiden til. For det første framveksten av pampedynastier, som familien Gerhardsen eller nettverket Bratteli-Ribu-Larssen. For det andre pampenes store bevegelighet, fra LO til Arbeiderbladet og en tur som personlig sekretær hos en statsråd, for å ende opp som høy embetsmann i forvaltningen. En egen type pamp er den dynamiske teknokraten av typen Finn Lied eller Jens Christian Hauge, som i kraft av teknisk kompetanse og politisk innsikt kan spille teknikeren blant politikere og politikeren blant teknikere, og på denne måten skaffe seg stor innflytelse i en lang rekke sammenhenger.
Utviklingen går i retning av å løsrive pampene fullstendig fra grunnplanet i organisasjonene: på samme måte som en toppleder i næringslivet kan gå fra skipsfart til margarinproduksjon uten særlige omstillingsproblemer, kan en moderen pamp være talsmann for grupper som han aldri selv har tilhørt. Tidligere begynte han som tillitsmann og sluttet som pamp, med de indre spenninger og lojalitetskonflikter det kunne medføre, men den moderne pamp har ingen fortid å glemme.
J. E.


Panama
Hovudstad: Panama City
Sjølvstende: 1821/1903 (Spania Columbia)
Største språkgruppe: Spansk, 91,8%
Flateinnhald: 75 650 km²
Folkemengd i 1973: 1 570 000
Årleg vekst i folkemengda 1970­73: 3,1%
Jordbruksareal pr innbyggjar: 8,8 da
Nasjonalprodukt (NP) pr innb. 1973: 904 $
Årleg vekst I NP pr. innb. 1970­74: 3,2%
Inflasjonsrate i 1975: 6,1 %
Sysselsette i primærnæring: 38,4 %
Sysselsette i industri: 14.7 %
Sysselsette i handle og tenesteyting: 38,2 %
Yrkesaktivitet: 60,6 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 25,9 %
Største eksportvaregruppe: Frukt, 53,5 %
Viktigaste handelspartnar 1974: i-land, 51,2 %
Energibruk pr. innbyggjar: Låg, 909 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 24,4 %
Lese og skrivekunne: 78 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 78
Døyingsprosent for spedbarn: 3,25
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 14,1
Sjølvmordsrate ( Døde pr. 100 000 innb.): 2,6
Mordrate (Drepne pr. 100 000 innb.): 12,4
Militærutgifter pr. innb., 1973: 1,23 $
Tilslutning til militærallianse: OAS/Rio-traktanten

Panama, Columbia, Ecuador og Venezuela utgjorde saman ein stat fram til 1830.

Pankhurst, Emmeline, Christabel og Sylvia
Se Suffragettene.

Pannekoek, Anton
Pannekoek (1873-1960), nederlandsk rådskommunistisk teoretiker og astronom. Anton Pannekoek (psevdonymer: Karl Horner, John Harper, P. Aartsz) studerte matematikk og fysikk, men avbrøt sin akademiske karriere og ble en av de første reformismekritikere i det hollandske sosialdemokratiet, fra 1906 også i det tyske sosialdemokratiet.
I 1907 var han med på å grunnlegge det venstreopposisjonelle tidsskriftet De Tribune, året etter ble han ekskludert av det nederlandske sosialdemokratiske partiet og grunnla det venstresosialistiske SPD. I 1909 ble han kjent gjennom brosjyren ”Die taktischen Differenzen in der Arbeiterbewegung” (De taktiske forskjellene i arbeiderbevegelsen), som Lenin anerkjente. I et oppgjør i 1912 med Karl Kautsky om massestreik og parlamentarisme, la han fram sin kritikk av SPDs taktiske holdning og fikk en sterk og dyptgående innflytelse på en del av SPDs venstrefløy.
Også etter at han ble utvist fra Tyskland i 1914, beholdt han kontakt med venstrekreftene der og kom samtidig i kontakt med venstrefløyen på Zimmerwald-konferansen og redigerte tidsskriftet deres. Det at han solidariserte seg med Lenin og bolsjevikene førte til at han i 1919 sammen med Lorter og Roland-Holst ble leder for Den kommunistiske internasjonales (Kominterns) kontor for Vest-Europa i Amsterdam.
Etter eksklusjonen av venstrefløyen i det tyske kommunistpartiet, KPD, (oktober 1919) støttet Pannekoek venstrekommunistene og ble deres ledende teoretiker i Tyskland. Han gikk inn for det nystiftete kommunistiske arbeiderpartiet (KAPD) som imidlertid fort ble splittet, og han kritiserte både utviklingen i KPD og i Komintern. Hovedkontroversen gjaldt spørsmålet om kommunister skulle delta i valg og arbeide i kompromitterte fagforbund. Den politiske isolasjonen som fulgte KAPD-splittelsen førte med seg at Pannekoek gjenopptok sitt vitenskapelige arbeid, samtidig som han samarbeidet med rådskommunistiske grupper. Forsøkene på å omorganisere den rådskommunistiske bevegelsen etter andre verdenskrig ble gitt opp i midten av 1950-åra.
Kritikken av parlamentarismen gjorde seg tidlig gjeldende hos Pannekoek. Han betonte proletariske maktmidler (proletariatets størrelse og økonomiske betydning, klassebevissthet, organisasjon og disiplin) og var skeptisk til partiene fra den førimperialistiske epoken. I rådene (sovjetene) så han den politiske formen proletariatet måtte ta i bruk for å virkeliggjøre sosialismen. Proletariatet måtte befri seg fra ”den åndelige avhengigheten av parlamentarismen”, overvinne borgerskapets kulturelle hegemoni og i en kulturell revolusjon utvikle de egenverdiene som var nødvendige for å sikre seg en varig klassemakt.
I en omfattende kritikk av Komintern (”Verdensrevolusjonen og kommunistisk taktikk”) bekjente han seg til klassens aktivitet som ikke kunne erstattes gjennom en ”besluttsom minoritet”. Revolusjonen var et resultat av en spontan handling. Partiets oppgaver var å skolere og dermed forberede; under revolusjonen kunne partiet sette fram programmer og direktiver som ble oppfattet som riktige og dermed bli førende i kampen.
Samtidig vendte han seg mot tendensen i Komintern som gjorde den bolsjevikiske revolusjonen til et allmenngyldig forbilde, og krevde at de vesteuropeiske partiene selv måtte kunne samle revolusjonære erfaringer. Med kritikken av visse utviklingstrekk i Russland etter revolusjonen og med spontanitetsteorien sin sto han Rosa Luxemburg nær, men trakk andre organisatoriske konsekvenser. De rådskommunistiske og kulturrevolusjonære elementene i Pannekoeks tenkning har gjort at han ble gjenoppdaget i studentbevegelsen i 1960-åra.
E. Lo.

Se også: Kautsky, Komintern, Luxemburg, Massestreik-debatten, Zimmerwald-bevegelsen.
Litteratur: A. Pannekoek: Parti, råd, revolusjon, Oslo 1975.