Østerrike
Hovedstad: Wien
Sjølstendighet: Lang sjølstendighet
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Største språkgruppe: Tysk, 98,7 %
Flateinnhold: 83 849 km
Folkemengde i 1973: 7 500 000
Årlig vekst i folkemengden i 1970-1973: 0,6 %
Jordbruksareal pr innbygger: 5,3 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 3710$
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 5,1 %
Inflasjonsrate i 1975: 8,4 %
Sysselsatte i primærnæring: 13,0 %
Sysselsatte i industri: 40,9 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 44,5 %
Yrkesaktivitet: 66,6 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 38,7%
Eksportensidighet: Maskiner, 7,4 %
Viktigste handelspartner 1975: i-land, 76,3
Energibruk pr. innbygger: Høy, 3 968 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 37,6 %
Lese- og skrivekyndighet: 98 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 328
Spedbarnsdødelighet: 2,38 fr/0
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb: 35,4
Sjølmordsrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 21,9
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 2,4
Militærutgifter pr. innb., 1973: 27,85 $
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind


Øst-Europa
Øst-Europa som politisk betegnelse er oppstått etter andre verdenskrig og må skilles fra den likelydende geografiske betegnelsen. Til tross for at både Finland, Hellas og de europeiske delene av Sovjetunionen (SSSR) ligger i den østlige delen av Europa, inngår de ikke i "Øst-Europa". Til Øst Europa i politisk forstand regnes alle de åtte landene fra Elben til Svartehavet der de kommunistiske partiene har hatt absolutt maktmonopol etter 1945, og der forholdsvis ensartede politiske omveltninger har funnet sted: Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria, Jugoslavia, Albania og i en særstilling Øst-Tyskland (DDR).
Mellom disse landene er det meget store historiske, politiske, økonomiske og etniske forskjeller. Med unntak av Bulgaria, Romania og Albania var de alle oppstått som selvstendige statsdannelser etter første verdenskrig. I Polen, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Bulgaria er majoriteten av befolkningen slavere. Ungarerne, rumenerne og albanerne er etnisk sett isolerte i øst-Europa. Alle disse landene var preget av en aggressiv nasjonalisme som i mange av dem rettet seg mot nabolandene i form av territoriale krav i mellomkrigstiden. Mens Tsjekkoslovakia og særlig Polen og Jugoslavia var utsatt for en ødeleggende tysk okkupasjon, kjempet Ungarn, Romania og Bulgaria på tysk side under andre verdenskrig.
Mot slutten av krigen var det åpenbart at en rekonstruksjon av forkrigsregimene, med unntak av Tsjekkoslovakia, var en umulighet. Til dels hadde disse regimene vært høyst ustabile, til dels hadde de tidligere herskende klassene i de landene som hadde vært allierte med Tyskland, kompromittert seg politisk. I alle de østeuropeiske landene stod enten kommunistpartiene eller ulike bondepartier fram som de ledende politiske grupperingene.
Kommunistpartiet stod sterkest i Tsjekkoslovakia der det fikk 38 % av stemmene ved valget i 1946, og i Jugoslavia og Albania der kommunistene hadde organisert en mektig partisanbevegelse som kjempet mot de tyske og italienske okkupantene. I Bulgaria stod kommunistpartiet også relativt sterkt, og den kommunistdominerte Fedrelandsfronten tok makten straks de sovjetiske styrkene trengte inn i landet høsten 1944. Derimot var kommunistpartiene meget svake i Polen, Ungarn og Romania. Her var det bondepartiene som samlet størst oppslutning.
Imidlertid var det ikke de ulike partienes styrke som ble bestemmende for utviklingen de første årene etter krigen, men Sovjetunionens ønske om på den ene siden å bevare den store alliansen med USA og England, og på den andre siden å sikre seg at det ble dannet demokratiske og vennligsinnede regjeringer langs landets vestgrense. I første rekke av hensyn til sine vestlige allierte kunne ikke Sovjetunionen tillate en umiddelbar sovjetisering av de østeuropeiske landene selv om området var under sovjetisk militær kontroll, og det er heller ikke klart om dette opprinnelig var målet for den sovjetiske politikken.
I Tsjekkoslovakia ble den demokratiske republikken fra mellomkrigstiden gjenopprettet med Eduard Benes som president. I Polen, Ungarn, Romania og Bulgaria ble det dannet koalisjonsregjeringer der de anti-fascistiske partiene deltok. Kommunistlederne i hele Øst-Europa, med unntak av Jugoslavia og Albania, der kommunistene allerede hadde full kontroll, gjentok stadig at målet for deres politikk ikke var å skape nye sosialistiske republikker etter sovjetisk mønster, men folkedemokratier (se art. Folkedemokrati).
Men til tross for sin moderate politikk sørget kommunistene for å skaffe seg kontroll over nøkkelstillingene i statsapparatene. Kontrollen over innenriksdepartementene og forsvarsdepartementene var sentral. Uten på noen måte å ødelegge det borgerlige statsapparatet tok kommunistene det i bruk for å uskadeliggjøre sine politiske motstandere. Dette kunne de langt på vei gjøre enten ut fra egen styrke, slik som i Tsjekkoslovakia, eller med mer eller mindre aktiv støtte fra de sovjetiske okkupasjonsstyrkene.
Den viktigste opposisjonen til kommunistpartiene utgjorde i de fleste land bondepartiene. Lederne for disse partiene, Mikotajczyk i Polen, Kovacs i Ungarn, Maniu i Romania og Petkov i Bulgaria ble sentrale talsmenn for den ikke kommunistiske opposisjonen i disse landene. Gjennom valgfusk, fabrikerte anklager og arrestasjoner og henrettelser av ledende bondepolitikere ble denne mektige opposisjonen snart knust.
Konsolidering
De østeuropeiske landenes avvisning av Marshall planen er blitt betraktet som slutten på en overgangsepoke i øst-Europa. Tiden fram til 1947 var riktignok preget av at kommunistene overtok makten og eliminerte den borgerlige opposisjonen, men også at vidtgående reformer fikk oppslutning blant det store flertallet av befolkningene. Men vakling blant flere av lederne i Øst-Europa i forhold til Marshall planen, særlig i Polen og Tsjekkoslovakia, samt at forholdet mellom Sovjetunionen og Vesten allment skjerpet seg, må ha fått sovjetlederne til å presse på for ytterligere å konsolidere den kommunistiske maktstillingen i området. Det viktigste ytre uttrykket for denne konsolideringen kom gjennom opprettelsen av Kominform i september 1947.
Selv om Kominform nok ikke var tenkt som en fortsettelse av Komintern, som var blitt oppløst i 1943, hadde organisasjonen til formål å styrke forbindelsen mellom og koordineringen av de østeuropeiske kommunistpartienes politikk. Beslutningene på den første Kominform konferansen ble ikke offentliggjort i alle detaljer. Men uten tvil hadde sovjetlederne, støttet av jugoslavene, som hadde ført den mest radikale politikken i Øst-Europa etter krigen, oppfordret de øvrige partiene til å ta makten fullt og helt. De skulle intensivere kampen mot opposisjonen, isolere de ikke-samarbeidsvillige sosialistene og få slått sammen de utrenskede og prokommunistiske sosialistpartiene med kommunistpartiene.
Disse beslutningene ble i det alt vesentlige gjennomført i løpet av noen få måneder. På denne bakgrunnen kom egentlig ikke kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i februar 1948 som noen overraskelse. Som Tsjekkoslovakias største parti hadde kommunistpartiet etter krigen systematisk styrket sin stilling med kontroll over politi, hær og nyhetsmedia. Med en betydelig oppslutning i arbeiderklassen og i befolkningen ellers var det i grunnen ingen som kunne stå imot en kommunistisk maktovertakelse.
Etter den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia syntes hele Øst-Europa å være underlagt en enhetlig kommunistisk kontroll. Det kom derfor som en sensasjon da det tsjekkoslovakiske partiorganet Rudé Pravo den 28 juni 1948 offentliggjorde en Kominformresolusjon som fordømte Jugoslavia, mønsterlandet blant folkedemokratiene.
Det jugoslaviske kommunistpartiet, som var kommet til makten snarere på tross av enn takket være sovjetisk støtte, hevdet å ha vegret seg mot infiltrering og rekruttering av sovjetiske agenter i statsapparatet og i partiet. Jugoslavene hevdet videre at Sovjetunionen hadde forsøkt å få kontroll over den jugoslaviske økonomien gjennom såkalte Blandede selskaper som innebar at jugoslaviske ressurser ble utnyttet grovt. De jugoslaviske lederne stod steilt på at samarbeid og felles understøttelse i kampen for sosialismen ikke betyd at ett land eller parti skulle dominere et annet. Konsolideringen i Øst Europa innebar en hierarkisering av landene med statsbærende partier der det sovjetiske partiet viste veien for de andre i kraft av sin erfaring og som det ledende i verdens mest utviklede sosialistiske stat. Hierarkiseringen innebar i seg selv at noen partier ble underordnet andre, og en slik underordning ville ikke de jugoslaviske lederne godta.
Etter eksklusjonen av Jugoslavia fra Kominform ble den politiske atmosfæren i de øvrige østeuropeiske landene betydelig skjerpet. De jugoslaviske ledernes "forræderi" ble utgangspunktet for en granskning innad i partiene. I pakt med den stalinistiske teorien ble det hevdet med styrke at den største fienden var i partiene selv, at klassekampen tilspisset seg jo nærmere sosialismen man kom. Omkring 25 % av medlemmene i de østeuropeiske kommunistpartiene ble ekskludert, dvs. 2,5 millioner, og av dem ble mellom 5 % og 10 % arrestert.
Den første skueprosessen fant sted i Ungarn i1949 da utenriksministeren, Läszlö Rajk, ble anklaget for forræderi og samarbeid med Tito for å styrte regimet i Ungarn. Rajk ble funnet skyldig og henrettet. Prosessen hadde alle ytre kjennetegn til felles med de offentlige prosessene i Moskva i 30-årene (se art. Moskva-prosessene). Bevismaterialet bestod av de tiltaltes tilståelser, bare Trotskij var byttet ut med Tito. I Albania ble Koci Xoxe, Hoxhas viktigste rival, dømt til døden.
Samme år ble visestatsministeren i Bulgaria og politbyråmedlemmet, Trajtsjo Kostov, også dømt til døden som titoist, dette til tross for at han var kjent som innbitt motstander av Tito. Det polske forente arbeiderpartiets generalsekretær, Wladyslaw Gornulka, ble ekskudert i 1949 og arrestert i 195 1. Aret etter ble veteranene i det rumenske partiet, Ana Pauker og Vasile Luca, fjernet fra sine stillinger. De mest omfattende utrenskingene og prosessene fant sted i Tsjekkoslovakia der den mektige generalsekretæren i det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet, Rudolf Slansky, var det mest celebre offeret.
Det har vært vanskelig å finne noe rasjonelt mønster bak utrenskningene. Hensikten var nok i utgangspunktet å bekjempe "nasjonalkommunismen". Valget av ofre, derimot, virker gåtefullt. Utrenskningene har vært forsøkt fortolket dit hen at det var sovjetlederne med hjelp av "Moskva-kommunistene" som eliminerte "hjemme - kommunistene". Dette kan kanskje stemme når det gjelder Rajk, Kostov og Gomulka, men ikke for Pauker og Slansky som begge var typiske "Moskva-kommunister".

Økonomisk utvikling etter sovjetisk mønster
Mot slutten av 40-årene ble det nødvendig med en omdefinering av begrepet folkedemokrati. Mens det tidligere var blitt hevdet at et folkedemokrati verken var eller skulle bli noe diktatur, ble det nå betont at folkedemokratiet var en spesiell form for proletariatets diktatur som var blitt etablert under særegne betingelser takket være støtten fra Sovjetunionen.
De østeuropeiske landene bygde alle sosialismen etter mønster av den mest utviklede sosialistiske staten - Sovjetunionen. I denne perioden, preget av terror, tvangsforflytninger av befolkningsgrupper og politiske skueprosesser, ble det minste avviket fra det sovjetiske forbildet oppfattet som forræderi. Det ble foretatt vidtgående omlegninger på alle områder av den økonomiske politikken. Nasjonaliseringene ble fullført. I 1949 tok kollektiviseringen av jordbruket til for alvor. Tapet av Jugoslavia ble mer enn kompensert ved at den tidligere sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland ble etablert som egen stat, DDR, og knyttet til den østeuropeiske økonomien. Comecon ble stiftet i 1949, men spilte en beskjeden rolle de første ti årene. De østeuropeiske statenes økonomiske utvikling ble underordnet sovjetiske behov gjennom tosidige avtaler mellom de enkelte land og Sovjetunionen.
Den nye økonomiske politikken betyd enorme økninger i investeringene i tungindustrien og tilsvarende nedprioritering av forbruksindustrien. I Ungarn mente man således å ha økt den samlede industriproduksjonen med 210 % i perioden 1949-53. Følgene av disse enorme investeringene ble en drastisk senkning av levestandarden. Ifølge nyere ungarske kilder sank levestandarden 20 % i løpet av den første langtidsplanen. Samtidig som levestandarden sank, ble arbeidsnormene hevet uten lønnskompensasjon. I Tsjekkoslovakia var det i 1947 blitt innført fem ukers ferie og femdagersuke. Men to år senere ble ferien halvert og femdagersuken avskaffet.

Årene etter Stalins død
Umiddelbart etter Stalins død i 1953 gjorde det seg gjeldende et merkbart skifte i den sovjetiske politikken. Malenkov, som i den første tiden stod fram som Stalins etterfølger, gjorde seg til talsmann for økonomiske reformer og liberalisering. Som et resultat av maktkampen i Moskva ble kollektiv ledelse den nye rettesnoren også for Øst Europa. Lederne i Øst-Europa, som hadde forent stats- og partiledelsen, gav avkall på den ene av disse. Den ensidige prioriteringen av tungindustrien ble dempet. I flere av landene ble det proklamert amnestier for politiske fanger. Straffelovene ble mildnet. I Bulgaria ble dødsstraffen for illegalt å forlate landet opphevet.
Samtidig som presset på befolkningen ble lettere, kom det åpne utbrudd av protester mot regimene. I Øst-Tyskland kom det til omfattende streiker og demonstrasjoner. Det begynte blant bygningsarbeiderne i Øst-Berlin som en protest mot hevning av arbeidsnormene uten lønnskompensasjon, og spredde seg til de fleste større industrisentrene. Sovjetiske tropper slo ned spirene til et regulært arbeideropprør, og flere av lederne ble henrettet. I Pilsen og andre tsjekkiske industribyer demonstrerte arbeiderne mot mangelen på forbruksvarer.
Khrustsjovs forsoningsreise til Beograd i 1955 og den tjuende partikongressen året etter gav håp om at den sovjetiske veien til sosialismen ikke var obligatorisk. I Polen kom det nesten til borgerkrig og sovjetisk intervensjon. En katastrofe ble unngått ved at Gomulka overtok ledelsen i partiet og skjøv ut de gamle kompromitterte lederne og proklamerte den polske veien til sosialismen. Nesten samtidig reiste ungarerne seg i et folkelig opprør mot det forhatte Räkosi- regimet. I de øvrige landene tilpasset man seg avstaliniseringspolitikken mer eller mindre.
Opprørerne i Polen og Ungarn virket bremsende på den videre avstaliniseringen i Sovjetunionen og Øst-Europa; det var klart at Sovjetunionen ikke hadde til hensikt å gi opp kontrollen av området. I slutten av 50-årene økte samarbeidet og integrasjonsbestrebelsene blant landene. Det militære samarbeidet ble styrket gjennom opprettelsen av Warszawapakten i 1955. Comecon, som siden dannelsen i 1949 hadde hatt liten betydning, ble aktivisert.
De ulike landenes langtidsplanlegging ble søkt koordinert for å unngå parallelle investeringer. I dette lå det selvsagt også forsøk på å spesialisere produksjonen i de enkelte land. Samtidig ble flere konkrete samarbeidsprosjekter realisert.
I samme periode begynte striden mellom Kina og Sovjetunionen å ta form. Selv om de fleste østeuropeiske land støttet Sovjetunionen, gav denne striden dem større handlefrihet. Selve den kinesiske politikken vant få tilhengere i Øst-Europa med unntak av Albania, som brøt totalt med Sovjetunionen, og til en viss grad i Bulgaria der det i slutten av 50-årene ble forsøkt å slå kollektivbrukene sammen til folkekommuner, og Bulgarias "store sprang fremover" ble lansert i 1958. Femårsplanen skulle oppfylles på tre år. Men i 1961 ble det hele innrømmet å være en fiasko.
Også Romania, som like etter krigen nærmestar blitt administrert av Sovjetunionen, utnyttet striden mellom SSSR og Kina til å skaffe seg en betydelig friere stilling blant folkedemokratiene. Romania tok sterkt avstand fra den arbeidsdelingen Comecon la opp til. Denne arbeidsdelingen ville ha ført til at Romania dempet sin industrielle vekst til fordel for fremstilling av råvarer og jordbruksprodukter. Denne rollen ville de rumenske lederne på ingen måte avfinne seg med. Med sine betydelige naturressurser hadde Romania alle forutsetninger til å bli et utviklet industriland.

1960-årene
I begynnelsen av 60-årene var det åpenbart at den monolittiske kommunistiske verdensbevegelsen ikke lenger eksisterte. Jugoslavia hadde forlengst brutt med SSSR, og Albania hadde fulgt etter. De kinesiske lederne beskyldte sovjetlederne for å ha sveket sosialismens sak, og Romania førte en klart uavhengig utenrikspolitikk.
Blant de andre østeuropeiske landene kom en uensartet utvikling til uttrykk. Janos Kadar utviklet en forsoningspolitikk etter katastrofen i 1956. Selv om Ungarn på det utenrikspolitiske planet fulgte SSSR i ett og alt, ble det innenrikspolitiske livet betydelig liberalisert. Mot slutten av 60-årene ble omfattende økonomiske reformer gjennomført, reformer som langt på vei pekte henimot en markedsøkonomi.
Tsjekkoslovakia hadde i 50-årene stått fram som folkedemokratienes utstillingsvindu i kraft av sitt høye industrielle utviklingsnivå og som den stalinistiske bastionen i Øst-Europa. Men i begynnelsen av 60-årene oppstod det problemer også i den tsjekkoslovakiske økonomien. Vekstraten sank, og i 1964 gikk den endog tilbake 0,4 %. I den nye politiske situasjonen som var skapt gjennom "ny giv" i avstaliniseringen etter 1961, ble de presserende problemene i økonomien utgangspunkt for en dyptpløyende gjennomdrøfting av alle sider av det tsjekkoslovakiske samfunnslivet, en prosess som endte med at Dubcek overtok som partileder etter Novotný i januar 1968.
I Polen gikk derimot utviklingen nærmest i motsatt retning. Gomulka stod i 1956 fram som symbolet på "den polske veien til sosialismen". Gomulka var lederen som innså nødvendigheten av en nær allianse med SSSR som ikke innebar politisk underkastelse, en politikk som tok alle de polske nasjonale særegenhetene i betraktning ved byggingen av sosialismen.
Den polske debatten ble fulgt med stor interesse i de andre østeuropeiske landene. Men den polske veien til sosialismen svant hen i det stille. Partistrid og forholdet til sovjetlederne gjorde Gomulkas politikk gradvis mer dogmatisk og undertrykkende. Det rike polske kulturlivet i 50årene ble langsomt kvalt utover i 60-årene.
Vinteren 1968 slo regimet hardt ned på omfattende studentdemonstrasjoner i Warszawa og andre universitetsbyer. Gomulkas regime ble ytterligere diskreditert gjennom kampanjer mot jøder i ledende stillinger i landet. Gomulka var blant de krasseste kritikerne av den politiske utviklingen i Tsjekkoslovakia våren 1968, og Polen deltok sammen med DDR, Ungarn, Bulgaria og SSSR i Warszawapakt- landenes okkupasjon av Tsjekkoslovakia den 21 august. Blant Warszawapakt- landene var det bare Romania og Albania som ikke deltok. Albania hadde i mange år bare vært nominelt medlem av militæralliansen og trakk seg nå formelt ut i protest mot okkupasjonen.

1970-årene
Syttiårene begynte med nok en gang å bringe Polen i fokus blant de østeuropeiske landene. I desember 1970 brøt det ut store streiker og demonstrasjoner mot kraftige prisøkninger på forbruksvarer i de polske Østersjø- byene. Arbeideropprøret og regimets reaksjoner førte til Gomulkas fall. Edward Gierek overtok som partileder, og prisøkningen ble annullert.
Gierek lovet vekst gjennom større velstand og en aktiv dialog med arbeiderne. Og det gikk i økonomisk henseende virkelig fremover i Polen i første halvdel av 70-årene. Men samtidig var matvaresubsidiere tyngende for den polske økonomien, og i 1976 ble prisene igjen satt opp. Som seks år tidligere førte dette til streiker og uroligheter. Situasjonen var meget vanskelig for regimet, og den er siden ikke blitt bedre. Siden begynnelsen av 70-tallet hadde Polen, og også de andre østeuropeiske landene, om enn i mindre grad, importert vestlig teknologi for å øke produktiviteten i industrien og produksjonen av forbruksvarer.
De østeuropeiske landene og SSSR importerte i 1971 for 7,3 milliarder dollar fra Vesten. I 1978 var importen fra Vesten steget til en verdi av 29,5 milliarder dollar, og Comecon-landene akkumulerte en gjeld på over 60 milliarder dollar. Denne gjelden kan Comecon-landene kun tilbakebetale ved eksport av råvarer, og ettersom de østeuropeiske landene stadig blir hengende igjen i den teknologiske utviklingen, inntar de mer og mer rollen som et typisk råvareeksporterende område overfor de utviklede vesteuropeiske landene og USA. Dette er et forhold som ikke ser ut til å kunne endres i overskuelig framtid.
Verst er situasjonen for Polen der mer enn 20 % av eksporten til Vesten, deriblant kjøtt som er en konstant mangelvare på det innenlandske markedet, går med til å betale rentene på den enorme utenlandsgjelden landet har opparbeidet. Situasjonen er nærmest uløselig for regimet siden arbeiderne og de intellektuelle nå står sammen i opposisjonen mot det. Politiets rettsforfølgelse av de streikende arbeiderne i 1976 førte til opprettelsen av KOR (Komitet Obrony Robotników - Komitéen til arbeidernes forsvar), som samlet støtte fra ledende polske intellektuelle. KOR har siden vært den viktigste og mest slagkraftige organisasjonen til den polske opposisjonen.
Forsøkene på samarbeid mellom KOR og Charta 77 har styrket de opposisjonelle i begge landene samtidig som det er blitt skapt en form for solidaritet mellom opposisjonelle i to øst-europeiske land, noe som tidligere ikke har eksistert i organisatoriske former. Det er da også blitt reagert meget kraftig på denne typen kontakt mellom landene, særlig fra tsjekkoslovakisk side. Det overraskende og nærmest sensasjonelle i denne kontakten viser hvor fjernt de østeuropeiske landene fortsatt står hverandre etter å ha tilhørt samme "blokk" i over 30 år.
Ingen steder er ideologiene så døde
De relativt ensartede regimene har ikke brakt folkene særlig nærmere hverandre til tross for samarbeid på flere felter. En trangsynt nasjonalisme er fortsatt levende i flere av landene, den innbyrdes forståelsen lav og ønsket om å vite mer om hverandre er fortsatt liten. Den økonomiske veksten har heller ikke virket utjevnende på det relative forholdet mellom landene. De områdene som opprinnelig var de mest utviklede, Øst-Tyskland og Tsjekkoslovakia, er det fortsatt. De minst utviklede landene på Balkan har ikke passert noen av de sentraleuropeiske landene.
Den ideologiske legitimeringen av regimene er langt på vei oppgitt. Sosialismen blir ikke lenger rettferdiggjort teoretisk som det beste, men som den beste, fordi den er den eneste reelt eksisterende. Det ideologiske presset på befolkningen har avtatt betraktelig. Bortsett fra noen obligatoriske fagforeningsmøter og til nød deltakelse i de offisielle festdagene, får folk være i fred om de ikke åpent motarbeider regimet.
På samme måten får de enkelte landene en stor grad av handlefrihet om de holder seg innenfor visse klart definerte rammer. Ettparti- regimene må opprettholdes og ingen anti-sovjetiske holdninger må få komme til uttrykk, den statlige kontrollen med økonomien må opprettholdes. På det utenrikspolitiske planet må den sovjetiske politikken støttes, og et brudd med Comecon eller Warszawapakten tolereres ikke. Og intet sted er ideologiene så døde som i øst-Europa. Kriteriet på hva som er riktig politikk belegges ikke teoretisk, ut fra hva Marx eller Lenin mente måtte kjennetegne et sosialistisk samfunn, men ut fra den politiske maktens realitet.
J.I.B.
Se også: COMECON, Warszawapakten.

Litteratur: F. Fejtö: Histoire des démocraties populaires I, Paris 1952. F. Fetjö: Histoire des démocraties populaires II. Après Staline, Paris 1974. Z. K. Brzezinski: The Sovjet Bloc. Unity and conflict, Cambridge, Massachusetts 1971. J. 0. Johansen: Øst-Europa i forvandling, Oslo 1965. D. Halvorsen: Øst-Europa. Idé og virkelighet, Oslo 1980.


Østfold
Når det gjelder areal, er Østfold det nest minste fylket i landet med 4 183 km². Det er nummer 8 i folketall og hadde 228 546 innbyggere i 1976. Fylket har 25 kommuner, den største i folketall er Fredrikstad med 29 024 innbyggere i 1976. Den minste er Rømskog med 669 innbyggere.
Fylket har hatt omtrent samme befolkningsvekst i årene etter krigen som landet under ett. Veksten har vært sterkere i noen regioner enn andre, og ca. halvparten av fylkets befolkning er nå bosatt i Mossregionen. Jordbruksbygdene nord og øst i fylket har hatt en relativ tilbakegang. Østfold er nå blant de mest urbaniserte fyl- kene i landet. Hele 75 % av fylkets befolkning bodde i 1970 i byer eller tettbygde strøk. Samtidig finnes det kommuner med svært spredt bosetting, som f.eks. Rømskog, Aremark og Våler. Jordbruksarealet utgjør vel 18 % av landarealet, mens 65 % er dekket med skog. Avgangen av dyrket mark mellom var 1965 og 1975 på 11 926 dekar. 18 % av dette ble plantet med skog, det øvrige gikk til veianlegg og boligbygging.
Næringsliv
På tross av det begrensede arealet er Østfold et av de mest produktive landbruksfylker i landet, med kornprodusjon som særlig viktig. Samtidig er fylket det mest industrialiserte. Skogindustri og tidligere skipsbygging har dominert innen industrien.
Når det gjelder industrisamfunnets utvikling utgjør Østfold en interessant blanding av storindustri, som f.eks. Borregaard og Saugbrugs på den ene siden, og teglverk og sagbrukstradisjonen på den andre siden. Det betyr at den framvoksende arbeiderklassen sto overfor både storkapitalen og brukseieren. Skogbruks- og teglverkstradisjonen utviklet seg fra patriarkalsk ledete bedrifter der arbeiderne sto i et husmannsliknende forhold både med arbeid og bolig. Storindustrien hadde ganske tidlig et innslag også av internasjonal kapital.
Bruksmønsteret i jordbruket preges av middelstore bruk. Det har aldri vært noen markert husmannstradisjon i fylket.
Yrkesbefolkningen fordelte seg slik i 1970: 8 % i jordbruk, 5 % i skogbruk og fiske, 51 % i industri, bergverk, bygge- og anleggsvirksomhet og 41 % i handel, administrasjon, transport og annen tjenesteyting. I 1979 var 84 % av mennene og 29 % av kvinnene mellom 16 og 69 år i inntektsgivende arbeid. Det vil si at yrkesfrekvensen for menn var noe høyere enn i landet undet ett, og noe lavere for kvinner.
Daginstitusjoner for barn er dårlig utbygd. I 1974 fantes det bare 28 barnehager i hele fylket. De fleste av disse var offentlige. Til sammen ga barnehagene plass til vel 4 % av barna under 7 ar.

Politiske valg
Politisk har Østfold tradisjonelt vært et sterkt Arbeiderparti-fylke. Ved valget i 1975 fikk fylkestinget følgende sammensetning: A 25, H 11 KrF 7, Sp 5, SV 3, DNF 1, V 1. Fylket har 8 representanter på Stortinget. Ved EF-avstemmingen i 1972 var valgdeltakelsen 79,7 %. 51,5 % stemte nei. Resultatet varierte fra et ja-flertall på 65,5 % i Moss til et nei - flertall på 80,2 % i Varteig kommune.
Østfold er et rent bokmålsfylke. Ingen kommuner bruker nynorsk som administrasjonsspråk, og bare noen få av barna i grunnskolen har nynorsk som undervisningsspråk. Den særegne østfolddialekten med sine tjukke I-er oppleves av mange, både i og utenfor fylket, som en mindre "fin" måte å snakke på og står derfor i fare for å gå tapt i større grad enn mange av de øvrige, etablerte dialektene.
Østfold er et sterkt arbeiderfylke med solide politiske og faglige tradisjoner sprunget ut av arbeiderkamper og konflikter. Samtidig er fylket et typisk indremisjonsfylke med sterke puritanske drag. Den folkelige lekpredikanten Hans Nielsen Hauge (1771-1824) kom fra Rolvsøy ved Glomma, og fylket har på mange måter siden den gang vært et stykke Vestlandet på Østlandet.
O.H./M. V.



Øst-Timor
Hovedstad: Dili
Sjølstendighet: Avhengig område (Portugal)
Flateinnhold: 14 925 km²
Folkemengde 1973: 639000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 2,0 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 130$
Energibruk pr. innbygger: Meget lav, 12 kke
Spedbarnsdødelighet: 3,67 %
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind


Øst-Tyskland
Se Tyske Demokratiske Republikk.


Øvre Volta
Hovudstad: Ougadadougou
Sjølvstende: 1960 (Frankrike)
Politisk system: Presidentstyre
Flateinnhald: 274 200 km²
Folkemengd i 1973: 5 737 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,1 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 8,5 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 79 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 0,8 %
Inflasjonsrate i 1975: 18,7 %
Yrkesaktivitet: 53,1 %2
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 52,9 %
Største eksportvaregruppe: Levande dyr, 40,4 %
Viktigaste handelspartnar 1974: Frankrike, 39,2 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 13 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0 %
Lese- og skrivekunne: 5-10 %
Militærutgifter pr. innb. 1972: 0,87 $
Tilslutning til militærallianse: Frankrike
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band