NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Økofeminisme

Økofeminisme - økologi og feminisme - er to begreper som etter økofeministenes syn hører naturlig sammen, men som er blitt adskilt av andre. På den ene siden har vi natur- og miljøbevegelsen, som ikke tar opp sammenhengen mellom mannssamfunnets kvinneundertrykking og den økologiske katastrofen vi står overfor. Og på den andre siden har vi kvinnebevegelsen, som til nå delvis har neglisjert økologien, antakelig fordi informasjonen om nødvendigheten av å forandre livsmønster har vært mangelfull og at økologiske problemstillinger har kommet i skyggen av mer opplagte kvinnekrav.

Men all anti-økologi er kvinneundertrykkende fordi det hindrer oss i å leve og utfolde oss som kvinner.

Svært få av kravene vi stiller kan gjennomføres i vårt kapitalistiske mannssamfunn. Her skal alt "lønne seg", med penger som eneste måleenhet. Det er lite å tjene i så måte på f.eks. å rense lufta.

Mannssamfunnet har i over 2 000 år hevdet den sterkestes rett og mannens selvfølgelige lederskap. Alle slike samfunn lever med en intens tro på at den sterke mannen har rett til å bekjempe og underlegge seg naturen og alt levende, og at prinsipper som produktivitet, lønnsomhet og ekspertvelde er naturlover som må settes foran alt. At konsekvensene blir kvinneundertrykking, et hensynsløst sløseri og et forgiftet samfunn, er av underordnet betydning. Det er bare en del av prisen det forlanges at alle undertrykte skal betale for at de rike, som oftest hvite, menn skal få nyte godt av velferdssamfunnets goder.

Miljøbevegelsen ønsker å bekjempe nettopp dette velferdssamfunnets rovdrift på verdens ressurser. Men så lenge de feministiske perspektivene ikke blir trukket inn, og en ikke tar utgangspunkt i hva økopolitikken i praksis vil si for flertallet av kvinnene, grunner den seg fortsatt på kvinneundertrykking.

Økologisk bevissthet må bety at kjønnskampen blir skjerpet. Skal vi satse på en mindre energi-krevende produksjon, må det ikke bli ensbetydende med at kvinnene får tilbake en utvidet husmorrolle og blir sittende utenfor den lønnede produksjonen. En husholdning som utnytter naturressursene forsvarlig, er mer arbeidskrevende og omfattende enn det helautomatiske husholdet. Hele reproduksjonsarbeidet må imidlertid oppvurderes. Det må ikke lenger tilsløres hvor omfattende og samfunnsnødvendig dette arbeidet er, og ikke minst: det må ikke forbli kvinnens eneansvar.

E.Ei.

Økologi

Det greske ordet "oikos", som betyr hushald, er opphav til både "økologi" og "økonomi". Ordet "logos" betyr innsikt, forståing, - mens "nomos" betyr leiing, forvaltning. Dei to orda står dermed både for ulike vitskapar og for ei ulik etisk/filosofisk oppfatning av mennesket og naturen. økonomien stiller mennesket over naturen, økologien plasserer mennesket som ein del av naturen, samstundes som det har innsikt i den store samanhengen. Økologien er læra om samspelet mellom organismane innbyrdes og med det fysisk-kjemiske miljøet dei lever i.

I forhold til andre biologiske vitskapar kan økologien innpassast i ein "lagkake-modell" der dei horisontale laga er morfologi, fysiologi, genetikk og økologi, mens kakestykka er bakteriologi, ornitologi, mykologi og entomologi. Morfologi er læra om ytre bygning og struktur; fysiologi er læra om livsprosessane; genetikk er arvelære; bakteriologi er læra om bakteriane som systematisk gruppe; ornitologi er læra om fuglane; mykologi er læra om soppane og entomologi er læra om insekta.

Sett i forhold til vitskapar også utanom biologien, kan vi seie at inn under økologi i streng biologisk forstand kjem kjemi, biologi, geologi, geografi og meteorologi. Under økologi i vid forstand (økopolitikk) kjem etnografi, sosiologi, historie og samfunnskunnskap, økonomi og politikk. Dette gir eit bilde av korleis økologien i vid forstand medrekna "human-økologien" (menneskets økologi) grip inn i andre vitskapar og i politisk teori og praksis. økologien er ein syntetisk eller samlande vitskap, som drar inn element frå mange fagområde til ein heilskap.

Samspelet i naturen går føre seg på ulike nivå. Vanlegvis går vi ut frå enkeltorganismar som minste eining. Alle organismar av same art blir kalla ein "populasjon", fleire populasjonar lever saman i eit "samfunn", og ulike samfunn innanfor eit avgrensa geografisk område utgjer eit "økosystem". Samnemnaren for alle økosystem på jorda er "biosfæren", dvs, alt levande på jorda og den samanhengen det står i.

Vanlegvis reknar vi økosystemet for å vere grunneininga innan økologien. Årsaka er at kvar einaste organisme har ein vel definert plass i økosystemet, og økosystemet sjølv er ein avslutta heilskap.

Grovt sett kan vi dele populasjonane i eit økosystem inn etter den funksjonen dei har. Den grunnleggande inndelinga skjer i tre grupper: Produsentar, konsutnentar og nedbrytarar. Produsentane er dei grønne plantene som utfører fotosyntese. Vi kan også kalle dei autotrofe ("sjølvnærande,") organismar.

Skogen som økosystem La oss ta ein norsk bjørkeskog som eksempel, slik vi finn han i fjellbandet i Sør-Norge og heilt ned til havet i nord og vest: Produksjonen blir utført av bjørkene i tresjiktet, vier og einer i busksjiktet, lyng eller urtar i feltsjiktet, Også mosen og laven i botnen yter sin del. På bjørkelauvet beiter bjørkemålaren og andre insektlarvar. Elg og hare tar sin del både av småskog og urtedekke. Mus og lemen søker føde i felt- botnsjikt, i tevling med snilar, insekt og larvar. Frå tid til annan kjem menneskets husdyr og tar rikeleg for seg: Ku, sau, geit og rein. Alle desse er planteetarar (herbivores), og dei er konsumentar av første orden.

Bjørkefink og bokfink, saman med ei rad andre småfuglar, et larvar og snilar. Ugler og rovfugl, rev og røyskatt forsyner seg av gnagarane. Dette er konsumentar av andre orden eller rovdyr (carnivores). Hauk og falk tar småfugl, ørn kan ta rev. Dette er tredje lekken i konsumentkjeden. (I havet kan det vere fleire lekkar.) Tre og buskar feller lauv om hausten, og gras og urtar visnar ned. Sjuke og daude trestammer blir gjennombora av insekter og sopp. Dyra gir frå seg ekskrement, enkelte døyr ein naturleg død og rotnar. Alt dette går under begrepet "strøfall".

Ei mengd organismar står klar til å ta seg av nstrøfallet. Dei utgjer i grunnen ein eigen kjede av konsumentar. Vi kallar dei nedbrytarar (dekomponentar, saprofyttar). I ein bjørkeskog vil første lekken i nedbrytarkjeden vere sopp og bakteriar, men i ulikt forhold etter kva slags vegetasjons-samfunn det er. Dei små nedbrytarane blir bytte for større organismar. Sopphyfene er beite for spretthalar, som er ein primitiv insekttype. Kongroer et spretthalar, spissmus tar kongroa. Trosten tar meitemarken, og hauken tar trosten. Sjølv om mange dyr, især mellom insekta, er spesialistar, er likevel aldri grensene mellom næringskjedene heilt fastlagde. Den plassen kvar art fyller i systemet, er likevel i hovudsak fastlagd. Denne "jobben" kallar vi gjerne artens økologiske nisje.

Ein vitskapsmann har sagt: "Artens biotop er å samanlikne med adressa, mens den økologiske nisja er yrket." Ein bjørkemålar har bjørkeskogen som biotop og beiting på bladverket som nisje. Ein biotop som har eit stort mangfald av nisjer, har stor stabilitet. Slike samfunn kallar vi gjerne klimaks-samfunn. I område med ekstrem kulde eller tørke kan klimaks-samfunnet ha få nisjer, men da er det også eit sårbart samfunn.

Dersom eit område i klimaks-tilstand gjennomgår drastiske inngrep, kan ei stor mengde artar/nisjer bli borte. Det er dette som er tilfelle ved skogbrannar og andre naturkatastrofar. Også oppdyrking fører i prinsippet til det same: Talet på artar blir lite, nokre få dominerer. Samfunnet er ute av jamvekt og vil stadig endre seg, ofte frå det eine året til det andre. Vi kallar dette ein "suksesjon". Tragiske, men svært illustrerande eksempel på suksesjon får vi når eit småbruk blir lagt ned. Første året er potetåkeren full av eitt-årige urtar, neste år kjem dei fleirårige inn. Etter kvart dominerer hardføre gras og urtar, og vieren tar til å spire. Etter vieren kjem bjørka, og i vest og nord er den ofte klimaks, mens klimaks aust-på og i Trøndelag er granskog.

Sirkulasjon i økosystemet Prosessane i eit balansert og stabilt økosystem er i hovudsak sirkulære. Det vil seie at dei ulike stoffa passerer fleire tilstandar for til slutt å komme tilbake til utgangspunktet. Energien sirkulerer ikkje, og hamnar i prinsippet som spreidd og utilgjengeleg energi (høg entropi) i atmosfæren. Til sist ender derfor solenergien som varmeforureining i biosfæren.

Når vi likevel kan sjå bort frå energiens lineære og dermed "farlege" gjennomstrøyming, kjem det av at jorda har balanse mellom innstråling og utstråling av energi. Men dette er ein tilstand som er relativt ny i jordhistoria, og denne balansen har vore avløyst av periodar med ubalanse, periodar med istider avløyst av årmillionar med tropisk klima hejlt opp til Svalbard.

Karbon (C) finst i atmosfæren som uorganisk, energifattig karbondioksyd (CO2). Gjennomsnittleg har lufta ca. 0,03 % CO2, og prosenten er stigande, fordi menneska stadig frigjer lagra karbon gjennom bruken av fossilt brensel (kol og olje). Til ein viss grad kan to faktorar dempe denne auken: 1. Når CO2-trykket stig, tar vatnet opp meir av gassen. Dei Store verdshava er derfor ein slags "buffer". 2. Når CO2-trykket stig, vil foto-syntesen auke, og meir CO2 blir forbrukt.

Likevel klarar ikkje desse to absorpsjonsmekanismane å hindre ein svak auke i CO2 i lufta. Dette kan føre til temperaturstigning på jorda ("drivhus-effekten") og i siste instans smelte polkalottane, overfløyme alle låge (og fruktbare) område på jorda og drukne alle større byar. Alt karbon som i dag finst i atmosfæren, vil teoretisk kunne sirkulere gjennom vegetasjonen på eit tidsrom av 300 år.

Nitrogen (N) er med i alle proteinar, ved sida av C, H og O. Også i arvestoff, enzym og andre livsviktige stoff inngår det nitrogen. I grunnen er det paradoksalt at nitrogen oftast er sparsamt tilgjengeleg for levande organismar, for i atmosfæren er det utømelege mengder av nitrogengass, N2. Men kunsten å assimilere N2 er berre kjend av få organismar i gruppa Procaryota, dvs. hos bakteriar og blågrøne algar. Alle andre organismar må få nitrogen i andre former, og som oftast i form av nitrat (NO3÷). Ammoniakk (NH3) kan berre nyttast i mindre mengder av få planter. (Sjå figur 3.)

I aminosyrene, som er smådelane av proteinet, førekjem nitrogen som bundne NH2-grupper. Når desse blir frigjorde, er det i form av ammoniakk. Prosessen er anaerob (kan foregå uten tilgang av fritt oksygen) og høyrer inn under gjæring. Ammoniakk er relativt energirik. I jorda er det bakteriar som kan utnytte energireserven ved å oksydere NH3 til NO2 (nitrit). Nye bakteriar oksyderer nitrit til nitrat. Begge prosessane høyrerinn under kjemosyntese.

Så langt går alt i kretsløp, som det skal. Men inaturen har vi også mekanismar for fiksering av N2 frå lufta. Bakteriar og blågrøne algar er nemnt. På rismarkene i Asia er N-fikseringa så viktig at vi kan påstå at dei blågrøne algane er indirekte årsak til den sterke befolkningskonsentrasjonen der. Blågrøn-algane på dei oversvønite risfelta tar opp N2, og når dei døyr og rotnar, blir dei til sist N03÷, som risen kan ta opp. Dermed sparer ein mykje gjødsling, og får relativt store avlingar utan utlegg til fabrikkprodusert nitrat.

I naturen kan nitrogen bli bunde gjennom elektriske utladningar og vulkanutbrot. Det moderne transportsystemet, især privatbilen, produserer atskillig nitrat. Men i vår tid er det sjølvsagt kunstgjødsla som betyr mest. Veldige mengder N2 blir kvart år bunde gjennom industrielle prosessar og ført ut på den dyrka jorda. I desse prosessane går det med store mengder olje. I Norsk Hydros første rid var alt basert på elektrisk kraft, i ein prosess som på mange måtar var ei etterlikning av N2-bindinga under torever.

I naturen er det også eit naturleg "lekkasjesystem" for nitrogen frå jorda tilbake til lufta. Ei gruppe bakteriar omformar nitrat (N03÷) til fritt N2. Dess større tilførslene til kretsløpet blir utanfrå, dess større aktivitet vil desse denitrifikasjonsbakteriane få. Tilført nitratgjødsel vil derimot svekke dei bakteriane som bind N2 frå lufta. Dette minskar effekten av gjødslinga, og dersom gjødslinga blir stoppa, tar det lang tid før dei nitrogenbindande organismane tar seg opp att.

Dagens jordbruk nyttar såpass store nitratmengder at borttaking av avling pluss denitrifikasjon ikkje klarer å ta alt. Det som blir til overs, vil renne vekk i grunnvatn og vassdrag.

Fosfor (P) er ein viktig del av arvestoff og enzymer i kroppen vår. Det er bunde i form av fosfat-grupper (PO4,). Også i skjelettsubstansen hos mange dyr er det fosfat-grupper bundne som uorganisk salt.

Fosfor finst i dei fleste bergartar i større eller mindre mengder. Jord og berg som har vore havbotn, er spesielt fosfatrike, men også nokre vulkanske bergartar har relativt bra med fosfor. Fosfatmangel finn vi spesielt i utvaska sand og grus og kvartsrikt fjell.

Det meste av fosforet går i kretsløp liksom nitrogenet. Men ein del vil alltid renne vekk. I heile jordas historie har fosfatet langsamt blitt vaska vekk frå landjorda og ut i havet. Riktignok forsyner sjøfuglane seg av den fosfatrike grøda i havet, og legg att sine visittkort på land i tjukke lag (guano). Men det meste hamnar likevel til slutt på hotnen. Der blir det inntil ei landheving fører det attende til den levande naturen.

Kalium (K) regulerer væskebalansen i organismane. Liksom fosforer finsr det i bergartane i større eller mindre mengd, og det blir lett vaska ut og hamnar i havet.

N, K og P er dei såkalla makronæringsstoffa i jorda, og dei trengst i store mengder. Dei andre stoffa trengst i ganske små mengder og blir kalla mikronæringsstoff. Sjølv om dei trengst i småmengder, ned til ganske få gram per mål jord, så har det likevel ganske store konsekvensar om det er for lite av dei. Og mange stader er det frå naturens hand for lite av eitt eller fleire mikronæringsstoff. Dessutan kan det oppstå mangel på bor, molybden, mangan og koppar. Spesielt vanleg er mangel på bor. Dette fører m.a. til at vekstpunktet døyr og rotfrukter rotnar inni. Det hjelper ikkje kor mykje vi har av nitrogen, kalium og fosfat.

Dette viser oss ein viktig økologisk lov, minimumsloven (Liebigs lov): Det næringsstoffet som ligg føre i relativt sett minst mengd, bestemmer produksjonen. Populært sagt svarer dette til det gamle ordtaket: "Ein lekk er ikkje sterkare enn den svakaste lekken." Loven blir også ofte framstilt som ei tynne med ulike lange stavar. Den kortaste staven bestemmer kor mykje vatn det går i tynna.

Nå syner det seg at sjølv om det alltid må vere mindre mengder koppar i jorda for at plantene skal trivast, blir det fort ørken dersom kopparmengdene blir for store. Slike "tungmetallørkenar" finst f.eks. i Folldal og somme stader i Nord-Norge.

Det er vanlegvis like skadeleg at det er for mykje av eit stoff som at det er for lite av det. Men ein stad mellom "for lite" og "for mykje" er det alltid ei mengd som er akkurat passe. Denne kallar vi "optimum". Vi får altså ein optimumslov som seier at planten veks best når flest muleg økofaktorar er optimale. Minimums- og optimumsloven gjeld ikkje berre for stoff, men for økofaktorar i det heile, f.eks. temperatur, vatn, lys, jordtilstand.

Våtmarker Vi har teke for oss skogen som økosystem. Men dei økosystema som er knytte til vatn, er også viktige. Spesielt grøderike kan våtmarkene vere. Oppfatninga tidlegare var at myrar og tjern var unyttig og uproduktiv mark, som burde bli drenert så snart som råd. I dag veit vi at avkastningen ved fotosyntesen oftast er vel så stor på myrar og elvedelta som på åker og eng. Og våtmarkene betyr liv eller død for store delar av fuglelivet. Drenering har dessutan ofte ført til at myra verken har blitt brukbar som dyrkingsjord eller som fuglebiotop.

Mange myrar er fattige og sure, andre er rike på mineralar og har høg pH. Dei mineralrike myrane i Oslo-området har ofte ein rik og sjeldan flora, mens myrane i kystområda er prega av stor nedbør og liten mineralrikdom. Likevel kan ein finne mineralrike myrar med artsrik flora heilt nord i Finnmark. Og ingen stader er fuglelivet som er knytta til ferskvatn så rikt som nettopp i Finnmark, der tundraens artar møter kystens og høgfjellets fugleliv.

Norge har freda viktige våtmarker som Svellet ved Øyeren og Presterødkilen ved Tønsberg. Men øra ved Fredrikstad er ennå ikkje sikra, og rundt heile landet er det våtmarker som ventar på skikkeleg vern. Dette gjeld såvel mineralrike som mineralfattige myrar.

Vi har tre hovudtypar av innsjøar og vatn, den næringsrike (eutrofe) sjøen, den næringsfattige (oligotrofe) sjøen, og myrvatn (dystrof sjø) som også er næringsfattig. Vi gjer klokt i å hugse at ein innsjø sjeldan er utprega i den eine eller den andre retninga.

Mange av dei eutrofe sjøane i jordbruksstrøk er ofte "kunstige" fordi del er resultat av næringstilsig frå jordbruket. I dei nordlege landsdelane er det ofte god nok berggrunn til at det kunne oppstå eutrofe sjøar, men temperaturen er for låg og omsetningsfarten for mineralane er liten til at så skjer.

Trass i den relativt svake produksjonen i oligotrofe sjøar, vil næringa der bli best utnytta og til dels gi det kvalitetsmessig beste utbyttet. Surheta i dystrofe vatn reduserer både produsentar og konsumentar. Det uklåre vatnet i eutrofe sjøar reduserer lysopptaket og dermed fotosyntesen. Dessutan vil den sterke nedbrytinga i desse sjøane føre til mangel på 02. Gjennom tilsig frå jordbruk og forureining av kloakk kan sjøar som tidlegare var oligotrofe, bli eutrofierte. Slike endringar er ein katastrofe for dei dyreartane som set store krav til oksygeninnhaldet i vatnet. Alle "edle" fiskesortar vil døy ut.

Også andre katastrofar kan råke dei sårbare oligotrofe sjøane, t.d. den sure nedbøren. Oligotrofe sjøar har lite ione-innhald, og relativt små mengder syre vil føre til store utslag i pH og dermed fiskedød. I distrikt med kalkrike bergartar er det ingen naturlege vernemekanismar. Slike distrikt har vi i heile det sørlege Norge utanom Oslo-området.

Havet som økosystem To tredelar av jordoverflata er hav, og ettersom mange havområde er rike på mineralar, kan produksjonen vere stor. Men det viser seg også at store område i verdshava har mangel på eitt eller fleire livsviktige stoff, og nærmast må reknast for "ørken". Dei mest fruktbare områda i havet er mellom vendesirklane og polarsirklane.

Der skjer det noko som heiter "upwelling", dvs, at vatn med rikt mineralinnhald stig opp frå djupet og gir grunnlag for ei kraftig oppblomstring av planteplankton. Slike skiftningar skjer helst haust og vår, slik at produksjonskurven i havet får to høgdepunkt i året. Midt på sommaren er produksjonen liten. Dette kjem delvis av at det da er lite mineralnæring, delvis av at plankton-organismane ofte har låge temperaturoptima, slik at dei trivst best i relativt kjøleg vatn.

Det er først og fremst diatomear og fureflagellatar som har låge temperaturoptima. Blågrønalgar t.d. trivst best i varmare vatn, og vil få maksimum meir midt på sommaren. Dei viktigaste produsentane i havet utafor Norge er diatomear (kiselalgar) og fureflagellatar (Peridinae). Begge høyrer til den "brune" delen av algeriket: Dei har brune fargestoff og lagrar olje i cellene (marin olje).

Diatomeane har eit todelt skal av kisel, eit stoff som det t.d. er mykje av i glas. Skalet har fine porar og spalter, og dei to delane høver til kvarandre som ei skoeske med lokk (pennate) eller hatteeske med lokk (sentriske). Den andre hovudgruppa er fureflagellatane eller panserflagellatane (peridineane). Dei har celluloseskal som er bygd opp av små plater, og rundt skalet går det to förer vinkelrett på kvarandre. I kvar av desse er det ein svingtråd (flagell) som sørgjer for rørslene. Diatomeane finst det rikeleg av i ferskvatn også, mens peridineane stort sett held seg til saltvatn.

I planktonet er det eit mylder av smådyr som lever av dei mikroskopiske plantene: pilormar, hjuldyr, krepsdyr. Dei to viktigaste planktondyra ved vår kyst er raudåte, som er ein hoppekreps, og krillen, som liknar ei lita reke.

Ulike dyreartar beiter på planktondyra: Larvar av forskjellige slag, fisk og skaldyr, manetar, sild og lodde, sei, bardekval, diverse andefuglar. Desse blir dermed rovdyr (carnivores) av første orden. Torsk, brosme og kveite tar for seg av sild og lodde. Det same gjer sjøfuglane - måse, alke, terne og lundefugl. Sel og tannkval tar dei store fiskeartane, og konkurrerer i så måte med mennesket om å vere "topp-etasje" i ein pyramide som seier at 70 kg menneske krev 700 kg kval, som krev 7 000 kg planktondyr, som krev 70 000 kg planteplankton.

Den såkalla konverteringsprosenten mellom kvar "etasje" er ca. 10 %, dvs, at 90 % av dei organiske stoffa går tapt som åndingstap og strøfall. Planktonproduksjonen i havoverflata står for 90 % av alt organisk materiale i havet. Produksjonen langs strendene (fastsitjande planter) står for 10 %

Sjølv om det naturleg nok er samanheng mellom livet på botnen og i dei frie havmassane, kan vi snakke om fleire "små" næringspyramidar i det såkalla bentiske økosystem, dvs, systemet av organismar som er nær knytta til botnen. (Sjå figur 6.)

Dei mest produktive bentiske systema finn vi på korallreva langs dei tropiske kystane.

Somme stader i tropane går landvegetasjonen ut i grunne havområde, der buskar og tre står "til knes" i vatn. Denne såkalla mangrove-skogen blir gjerne rekna inn under dei terrestriske våt-markssystema.

H.Sæ.

Sjå også: Biologi, Forbruk, Kretsløpsressurser, Økopolitikk, Økosofi.

Økonomi

Økonomi er skjæringsfeltet for teknologi, makt og økologi. Her skal ikke faget økonomi behandles, men hvordan forskjellige samfunn har ordnet sin økonomi.

Alle samfunn har en "økonomi". I ethvert samfunn må man arbeide for å få mat, klær, hus og transport. I ethvert samfunn trenger man produksjonsmidler for å fullføre et arbeid, disse produksjonsmidlene må skiftes ut når de ikke lenger svarer til formålet sitt. I alle samfunn må man organisere arbeidet mellom medlemmene på visse måter. Til tross for slike fellestrekk er det så mye som skiller ulike økonomier fra hverandre, at vi virkelig kan snakke om "økonomier", og ikke bare "økonomi". Den kapitalistiske økonomien er således ikke den eneste formen for organisering av produksjon og omsetning. Opp gjennom historien har menneskene organisert økonomien sin etter helt andre prinsipper enn den kapitalist- iske.

I løpet av historien har det eksistert mange økonomier. Hver av dem har hatt sitt eget organisasjonsprinsipp. Organisasjonsprinsippet angir hvordan man teknologisk sett produserer godene sine, hvem som eier produksjonsmidlene og derfor bestemmer over de vesentligste forhold i produksjon, omsetning og fordeling. Hver økonomi vil gi bestemte virkninger på naturmiljøet, alt etter hvilke produksjonsprosesser som anvendes, De økonomier som skal behandles her, er den kapitalistiske og de før-kapitalistiske, som også vil bli kalt primitive økonomier.

Kapitalistisk økonomi Kapitalismen er først og fremst karakterisert av lønnsarbeid. De fleste produsentene eier ikke selv sine produksjonsmidler, men må selge sin arbeidskraft for en viss pris, lønna, til en eier av produksjonsmidlene. Kapitalisten bestemmer i hovedsak hvordan produksjonen skal foregå, han bestemmer hvor mange og hvem som skal ansettes, han avgjør hvor man skal kjøpe råvarer fra, han bestemmer hvilke varer bedriften skal satse på og på hvilke markeder man skal selge varene. Han avgjør om man skal legge ned eller utvide.

Beslutninger som er av direkte betydning for arbeidernes liv, er slik unndratt dem. De blir redusert til gjenstander som det forventes et visst arbeid av. De kan like gjerne erstattes av en maskin eller en robot, og blir det også. Lønnsarbeideren har frihet til å søke seg arbeid hvor man måtte ønske, og man kan også si opp en stilling på hvilket tidspunkt det måtte passe arbeideren. Denne friheten er ikke til stede i alle andre økonomier.

Et annet vesentlig kjennetegn ved kapitalismen er at kapitalistene produserer hver for seg og ikke etter en samlet plan. Det er konkurranse kapitalistene imellom om markedsandeler for de forskjellige goder. Hver kapitalist må derfor gjøre to gjetninger kontinuerlig: Hvor mye ønsker kjøperne å ha av bransjens varer i kommende periode, og hvor mye vil de andre kapitalistene produsere av vedkommende gode? Ut fra erfaring, ofte bearbeidet på raffinerte måter, vil man som regel treffe riktig. Men at det ofte skjer feilbedømmelser, kan vi f,eks. se av utsalg på klær og andre forbruksvarer.

Konkurransen mellom kapitalistene fører til at reinvestering av overskuddet blir et kjennetegn ved kapitalismen: Effektiviserer ikke jeg min produksjon gjennom reinvestering, vil andre gjøre det, og min evne til å konkurrere i pris, kvalitet og service blir dårligere. Resultatet kan være nedleggelse. Den makten som hver kapitalist utøver over sine arbeidere, er derfor markedets makt over alle deltakerne i systemet. Marx sier at kapitalistene bærer kapitalens karaktermaske.

Nødvendigheten av reinvestering leder til at kapitalismen for det første er et teknologisk dynamisk system. For det andre frembringer det stadig nye produkter. Nødvendigheten av å være konkurransedyktig fører til at kapitalistene stadig søker etter bedre metoder å framstille sine produkter på. Finnes det andre, billigere råvarer, kan man erstatte noe av de arbeidskrevende prosessene med maskinell drift? Er innredningen av lokalene hensiktsmessig, kan organisasjonen bedres, kan arbeiderne motiveres mer? Og så videre,

Denne søkingen har frembrakt det moderne industrisystemet, basert på maskiner drevet av energi fra olje og kull, i mindre grad fra vannkraft og atomkraft. Det har drevet fram et omfattende transportsystem og et avanset telekommunikasjonssystem og nå den automatiserte produksjonsprosessen basert på mikroprosessoren. Konsentrasjon og spesialisering Under kapitalismen har produksjonen en tendens til å bli konsentrert til noen få bedrifter innenfor hver bransje. Konsentrasjonen vil være størst i de gamle industriene hvor man har lagd stort sett det samme produktet over en rekke år. Årsaken finner man i den tekniske utviklingen. De nye og mer effektive produksjonsprosessene har en tendens til å kreve større kapitalutlegg enn de gamle, samtidig som de har større kapasitet. Det blir bare plass til noen få bedrifter i hver bransje.

Samtidig er det en tendens i motsatt retning: Produksjonsprosessen av et sammensatt produkt blir splittet opp i mange delprosesser. En slik spesialisering muliggjør lange serier, noe som gjerne også gir lavere kostnader per enhet, Spesialisering av dette slaget kan man finne alle steder hvor der foregår produksjon for et marked. Denne spesialiseringsprosessen er grunnlaget for den sterke veksten i verdenshandelen etter krigen, en handel som i økende grad drives i regi av de flernasjonale selskapene.

Den ideelle stillingen for en kapitalist vil være å produsere en vare som ingen andre kan produsere. Dette vil føre bedriftene på jakt etter goder som de er aleine om. Men skal forbrukere og bedrifter kjøpe dette nye produktet, må de overtales gjennom reklame til å tro at de har behov for det. Den kapitalistiske økonomien frambringer således ikke bare goder, men også behov for disse godene og forventning om at man stadig skal få nye materielle goder. Der hvor et marked ikke er, kan det skapes et.

Reinvesteringene fremmer økonomisk vekst. Etterspørselen etter investeringsvarer vil spre seg som ringer i vann og stimulere til investeringer i andre bransjer. Investeringene vil være størst i de bransjer hvor der foregår hurtige tekniske framskritt, i bransjer med sterkest konkurranse og i bransjer hvor etterspørselen ikke er dekket.

Men denne investeringsaktiviteten kan føre med seg en overakkumulasjonskrise. Dette er en krise der kapitalistene har investert så mye i fast kapital at kapasiteten overstiger etterspørselen etter bransjens produkter. Det finnes for mange bedrifter til at alle samtidig kan drives lønnsomt, dvs, med et overskudd. Noen bedrifter må legges ned. I dag er dette tilfelle f.eks. på tankskipsmarkedet. Den økonomiske utviklingen under kapitalismen er altså karakterisert av vekst gjennom kriser.

Historiens første verdenssystem Kapitalismen er historiens første verdenssystem. Dette springer ut av to forhold: ønsket om å selge varer til flest mulig mennesker og behovet for råvarer. Begge deler vil bedre en enkelt kapitalists konkurranseevne overfor andre kapitalister. Dette er bakgrunnen for kolonialismen i forrige århundre og de avhengighetsstrukturene man finner mellom i-land og u-land i dag.

Under kapitalismen er statens oppgaver å sørge for at den nasjonale kapitalens totale interesser sikres. Den enkelte kapitalisten ser på statens politikk kun ut fra egne interesser. Det kan ofte hende at en enkelt kapitalists interesser går på tvers av det som er alle kapitalisters interesse. Hva skal så staten foreta seg overfor kapitalen? En form for beskyttelse av den nasjonale kapitalen er å legge toll på varer som konkurrerer med innenlandske varer.

Etter hvert som spesialiseringsfordelene i internasjonal handel har kommet til å bety mer og mer, er dette virkemidlet for det meste gått avbruk i handelen mellom industrilandene. A fremme den nasjonale kapitalens interesser har i de vestlige industrilandene blitt forandret til å fremme kapitalens interesser, uten hensyn til nasjonalitet.

Statens oppgaver har så blitt å legge forholdene til rette for at kapitalistisk virksomhet kan foregå mest mulig friksjonsløst. Dette skjer ved lovgivning, gjennom oppbygging av en materiell struktur som kapitalistene benytter seg av og som ikke ligger til rette for privat drift (veibygging, telekommunikasjoner, andre grunnlagsinvesteringer), gjennom etterspørselsregulering, gjennom regulering av pengemengde og rentenivå, utdanning av arbeidskraften og industrireising på felter hvor enkeltkapitalister ikke kan makte de store kapitalutleggene eller hvor enkeltkapitalister ikke vil satse.

Ved hjelp av sin organisatoriske styrke har arbeiderklassen også presset igjennom reformer som er til deres fordel. Det har i de fleste vestlige industriland dreid seg om sikkerhet i alderdom og sykdom, om trygd ved arbeidsløshet og gratis eller billig utdannelse. Statens omfattende virksomhet i de fleste vestlige industriland har således vært et resultat delvis av behovene for regulering som den kapitalistiske konkurransen selv setter, og av kravene som arbeiderbevegelsen i disse landene har greid å presse fram.

Innebygd økologisk krise En økologisk krise er innebygd i det kapitalistiske systemet selv. Det er den høye materielle produksjonen som er grunnlaget for krisen. Med økologisk krise menes her et forløp som fører til en forenkling av det økologiske systemet, en reduksjon i tallet på dyrearter og plantearter. Det er fremdeles naturen vi lever av, slik at forstyrrelser i det naturlige miljøet vil virke direkte inn på menneskene.

Den materielle produksjonen fører med seg et høyt forbruk av fossilt brensel og andre råvarer. Forbruket av disse stoffene skaper forurensning i naturen, og desto mer i og rundt de store byene. De store byene skaper også forurensninger av ting som i og for seg er organiske, f.eks. ved å føre ut store mengder kloakk i havet eller elvene.

Videre introduseres det hver dag nye stoffer i industrien og ellers. Man vet ikke hvilke virkninger disse stoffene har på naturen, og slett ikke hvordan et nytt stoffs reaksjon med andre stoffer virker.

Økonomisk virksomhet kan også direkte ødelegge den naturlige balansen. Dette skjer f.eks. ved jordbruk i de marginale jordbruksstrøkene og ved skogbruk i regnskogene. Jordbruksdrift i tørre, forholdsvis produktive områder har ført til en økning i ørkenområdene i verden, og de flernasjonale selskapenes nedhogging av regnskogene uten at de skaper et nytt, stabilt økosystem, har ført og fører til at golde landskap brer seg hvor det før var frodig regnskog.

Før- kapitalistiske økonomier Ulike før- kapitalistiske økonomier har vært forskjellige seg imellom, i produksjonsteknologi, i formene for omsetning og fordeling av godene og i graden av statlig intervensjon i økonomien. Det har vært forskjeller i måten å organisere arbeidet på, i eiendomsformer og i størrelsen på økonomien. Samtidig har disse økonomier mange fellestrekk. Det er disse fellestrekk vi skal holde oss til her.

Ett fellestrekk er at i disse økonomier er økonomien ikke en adskilt aktivitet. Den er en aktivitet som er vevd inn i samfunnets øvrige aktiviteter. I det kapitalistiske samfunn går man på arbeidet ett sted, hvor man driver økonomisk aktivitet. Man utdanner seg et annet sted, har sitt bosted et tredje sted, utfolder seg i fritid et fjerde sted, ligger på sjukehus et femte sted osv.

I de primitive samfunnene er alle disse aktivitetene samlet på ett og samme sted. Mens grensene mellom de forskjellige aktivitetene i kapitalismen er klare og tydelige, glir aktivitetene i primitive samfunn over i hverandre, og en aktivitet kan uttrykke mer enn f.eks. økonomiske forhold. Under kapitalismen er økonomien skarpt atskilt fra øvrige forhold, i de primitive samfunn er økonomien innordnet i andre sammenhenger.

De aller fleste primitive samfunn var klassesamfunn. De direkte produsentene ble utbytte av en herskerklasse. Formene for herredømme kunne variere fra samfunn til samfunn. Klasseforholdet var knyttet til eiendom til produksjonsmidlene. Lønnsarbeid slik vi kjenner det, var det minst vanlige. Arbeideren eide ofte sine egne produksjonsmidler. Vanligere var en slags delt eiendomsrett til jorda, der herren hadde rett til visse avgifter fra arbeideren. Dette kunne være arbeidsrente, dvs, at arbeideren måtte svare et visst antall dagers arbeid for herre. Det kunne være produktrente, som enten var konstant eller proporsjonal med produksjonen (share-cropping). Endelig kunne det være pengerente, også den konstant eller proporsjonal med produksjonen.

Ved siden av disse eiendomsformene kunne også et tredje være vanlig i primitive samfunn, nemlig slavehold. Slaven eide ikke produksjonsmidler, men ulik lønnsarbeideren under kapitalismen kunne han ikke si opp noen arbeidskontrakt og søke arbeid hos andre. Men slavene kunne ha en etter våre begreper forholdsvis framskutt stilling i samfunnet. De kunne være kjøpmenn, håndverkere og kunstnere med frie mennesker under seg.

Før- kapitalistiske samfunn var enten jeger- og samlersamfunn eller jordbrukssamfunn. I ikke noe samfunn før de kapitalistiske kunne en større del av befolkningen være engasjert utenfor jordbruket. Nå kunne jordbruksteknologiene være forskjellige, fra trevangsbruket i middelalderens Europa til våtrissystemet basert på overrislingsanlegg i Østen. Menneskenes velfred har derfor i det store og hele vært avhengig av hvert års avlinger og ikke av priser og etterspørsel på de godene man produserer.

I disse jordbrukssamfunnene var produsentenes hensikt ikke å skape et overskudd som kunne reinvesteres, men å framskaffe goder som produsentene hadde bruk for. Produksjon for bruk og ikke for bytte var meningen med produksjonen. Dette kunne bl.a. føre til at man avsluttet produksjonen av en vare når man mente man hadde nok, selv om man med letthet kunne ha produsert mer av vedkommende gode. Eller det kunne tenkes at man brukte svært mye arbeidstid på å skaffe seg en bestemt vare i et visst kvantum selv om det etter kapitalistiske mål ikke lønte seg å bruke så mye arbeid på det.

I sin reine form er dette selvforsyning. Men bytte av varer fant ofte sted i stort omfang i primitive samfunn. Man byttet til seg de varene man trengte, varer man enten ikke kunne produsere selv eller som det kostet store anstrengelser å lage selv. Varebyttet skjedde altså ikke for å skape et overskudd, men for å skaffe varer til et hushold. Derfor byttet man heller ikke til seg så mye man kunne, men så mye man hadde bruk for.

Tre former for varebytte Formene for varebytte kan ta tre former: Bytte basert på gjensidighetsprinsippet, på redistribusjon og på marked. Bytte basert på gjensidighetsprinsippet betyr at mennesker på omtrent samme rangstige i et samfunn eller to forskjellige samfunn byttet varer med hverandre. Ofte hadde dette form av gavebytte. Hensikten med varebyttet kunne derfor i slike tilfeller like gjerne være bekreftelse på vennskap som det var utveksling av varer som begge parter hadde materiell nytte av.

Redistribusjon i sin reine form betyr at resultatet av produsentenes arbeid blir samlet inn av overhodet i samfunnet og fordelt av ham til de forskjellige samfunnsmedlemmene. Denne fordelingen kunne være den normale fordelingen a goder i samfunnet, eller den kunne være knyttet til visse større anledninger, fester o.l. Begrensende faktorer for denne formen for godefordeling var transportsystemet og den sentrale myndighetens kontroll over sine undersåtter. Hensikten med redistribusjon kunne være like mye å bekrefte at man hørte sammen, som at de forskjellige samfunnsmedlemmene fikk goder de hadde bruk for.

Markedmessig fordeling likner mest på det vi kjenner fra kapitalistisk økonomi, men med viktige modifikasjoner. For det første var det ikke alle varer som kom på markedet. Man byttet bare visse varer og ikke andre. Det kunne også være slik at noen varer ikke lot seg bytte mot andre. For det andre var som regel markedshandelen sporadisk, knyttet til visse sesonger eller visse begivenheter. En egen handelsklasse hadde under slike forhold vanskelig for å etablere seg. Markedet hadde ofte også andre funksjoner enn vareutveksling. Det kunne være ting, rettsmøter o.l.

I tillegg til denne handelen innenfor det samme samfunnet, utviklet det seg en såkalt fjern handel mellom mange forskjellige primitive samfunn (se art. Fjernhandel). Typisk for denne formen for handel var at den gjerne var spesialisert. En egen kjøpmannsklasse dominerte kjøp og salg. Dernest var den gjerne konsentrert om få varer, ofte luksusvarer, som ble konsumert av de respektive lands overklasser. Denne handelen kunne videre foregå under temmelig raffinerte former, både med hensyn til regnskapsførsel og kredittgivning. Men siden denne formen for handel berørte så få mennesker, kunne den ikke danne grunnlaget for en spesialisert økonomisk utvikling mellom to land. De som drev fjernhandelen, dannet derfor også ofte egne enklaver, egne områder for handel, som hadde forholdsvis liten kontakt med samfunnet rundt.

Handelen i de primitive samfunn behøvde ikke være stor før man utviklet et verdimål for alle varer og etter hvert tok penger i bruk for å lette omsetningen. Men siden handelen ofte var begrenset i omfang, hadde også pengene begrenset gyldighetsområde. Mens pengene i kapitalismen kan omsettes til nær sagt hvilke goder som helst, bruktes pengene i primitive samfunn til avgrensete formål, f.eks. til å betale skatt eller til å skaffe seg nettopp de vareslag man trengte. Ikke alle varer kunne selges, ikke alle varer kunne kjøpes for penger.

I disse samfunn ville ikke konkurransens damoklessverd henge over produsentene, og derfor var ikke motivet til tekniske forbedringer til stede. Stort sett har disse samfunnene vært stillestående jordbrukssamfunn teknologisk sett. De samme metodene har faktisk vært i bruk i århundrer. Også de materielle behovene har stort sett vært de samme innenfor disse samfunnene, tilpasset det økologiske grunnlaget. Siden produsentene ikke hadde noe motiv for å selge mest mulig av sine varer, har de heller ikke måttet utvide behovene hos kjøperne stadig vekk. Når verken teknologien eller behovene utviklet seg kontinuerlig, var det bare befolkningsøkning som kunne skape økonomisk vekst i slike samfunn. Den økonomiske veksten skjedde innenfor de rammene som var satt av det teknologiske systemet og av de behovene som befolkningen hadde.

Kriser av materiell art kunne også oppstå i slike samfunn, selv om vi nok har en tendens til å overdimensjonere den materielle nøden i tidligere tider. Generelt henger en materiell mangelsituasjon sammen med befolkningsøkningen innenfor gitte teknologiske grenser. Skal samfunnet komme over en slik forsyningskrise, må det enten endre teknologien, flytte en del av befolkningen eller leve gjennom krisen med drastiske folketallsreduksjoner som sannsynlig utgang. Alle disse formene eksisterte i primitive samfunn. Grekerne f. eks. anla nye kolonier da folkepresset ble for stort i det opprinnelige samfunnet.

Ø.S.

Litteratur: K. Marx: Verker i utvalg, Oslo 1970. E. Mandel: Seinkapitalismen, Oslo 1976. J. Els- ter: Om utbytting, Oslo 1977. A. M. Klausen: Kultur, Oslo 1970. K. Polanyi: Primitive, archaic and modern economics, New York, 1968.

Økonomisk korrupsjon

Økonomisk korrupsjon (av latin corrumpere: forderve, bestikke) har siden 1700-tallet vært brukt for å betegne misbruk av særlig offentlige, men også private tillitsverv og stillinger for å oppnå personlige fordeler.

Korrupsjonens faktiske omfang i et samfunn er sjelden kjent, men vil avhenge av de moralske, religiøse og kulturelle holdningene til enhver tid og hvordan disse holdningene nedfelles i lovverket. Bestikkelser og andre korrupte handlinger blir fordømt i bibelske tekster, og særlig har lovverket i vesterlandske kulturer tatt sikte på å hindre at rettsapparat og politi blir misbrukt av mektige og rike mennesker og grupper. Domstolene har en forsøkt å heve over korrupsjon ved å gi dommerne høy status, gode lønninger og uavsettelighet, mens politi m.m. har hatt særlig strenge regler og straffer når det gjelder korrupsjon.

Korrupsjon er mest sannsynlig når beslutninger av Stor økonomisk rekkevidde kan påvirkes av et lite antall beslutningstakere. Åpne demokratiske beslutningsprosesser skulle derfor tjene til å minske faren for utstrakt korrupsjon.

Historien kjenner til svært mange korrupsjonsskandaler og i mange land hører de til den politiske hverdag, for eksempel i Sør-Amerika, Midtøsten, USA, Storbritannia, Frankrike og Japan. Det samme gjelder de fleste utviklingsland. I vår tid har det vist seg, særlig i USA, at de store flernasjonale selskapene har brukt bestikkelser for å oppnå salg, subsidier eller investeringstillatelser over hele verden. Det har vært arbeidet internasjonalt for å få retningslinjer som forbyr slik praksis. Denne storkorrupsjonen gir økonomiske fordeler til en elite av politikere og tjenestemenn. For mottakerne er dette store beløp, men for betalerne er de ubetydelige. For samfunnet kan det bli dyrt, ettersom beslutningene kan bli vridd i urasjonell eller skadelig retning.

Den mest kjente politiske korrupsjonsskandale i vår tid, Watergate- saken i USA som ledet til president Nixons fall i 1974, inneholdt også økonomisk korrupsjon gjennom gaver og bestikkelser fra industri- og landbruksinteresser til politikere.

Lockheed- skandalen fra 1970-årene fikk konsekvenser for kongehuset i Nederland og topp-politikere i Japan, som var på den hemmelige lønningslista til den amerikanske flyprodusenten. Den store importen til Midtøsten etter oljekrisen i 1973 har skapt grunnlag for en omfattende korrupsjon i vare- og valutamarkedene.

Ved siden av denne storkorrupsjonen finnes det i alle nasjoner både med markedsøkonomi og en sosialistisk planøkonomi en utstrakt småkorrupsjon, som kan være plagsom og moralsk forkastelig, men som sannsynligvis ikke har så store samfunnskonsekvenser, dersom den ikke i for sterk grad hemmer og sinker de beslutningene som skal fattes. Denne dagliglivets korrupsjon kalles ofte for "smøring" fordi den skal lette gjennomføring av rutinemessige transaksjoner. Returprovisjoner ved innkjøp av varer og tjenester og små bestikkelser i form av naturalytelser for å komme forbi offentlige reguleringer er de vanligste formene. I enkelte land og kulturer er slik "smøring" en del av tjenestemennenes inntektsgrunnlag og akseptert av samfunnet.

I den norske såkalte blandingsøkonomien vil grunnlaget for omfattende korrupsjon være til stede fordi den offentlige sektoren i så høy grad bestemmer rammebetingelsene for den private sektoren, som likevel står for den overveiende delen av vareproduksjonen. At korrupsjon likevel må antas å være sjeldent, må tilskrives samfunnets oversiktlighet snarere enn særlig streng kontroll, overvåking eller straff. Heller ikke har Norge en aktiv presse som er rustet til å avsløre misbruk i offentlige verv.

I etterkrigstidens Norge har korrupsjonsparagrafene i straffelovens paragraf 112-114 og 128 nesten ikke vært brukt. Det mest kjente tilfelle er fra 1960-årene da en embetsmann i industridepartementet ble dømt for å ha mottatt bestikkelser m.m. i forbindelse med oppbyggingen av statsselskapet Norsk Koksverk. Den mest kjente smøringssaken gjaldt påståtte misligheter i OBOS, framført i tidsskriftet Kapital i 1976, påstander som etter injuriesøksmål ble kjent døde og maktesløse på grunn av manglende bevisføring.

En har i Norge særlig vært oppmerksomme på muligheten for korrupsjon i forbindelse med oljevirksomheten i Nordsjøen. Derfor har det blitt innført karantenebestemmelser som skal forhindre misbruk av innflylelse for nøkkelpersonell i den offentlige sektoren.

D. Tr.

Se også: Watergate.

Økonomisk planlegging

Økonomisk planlegging har som begrep ikke noe klart innhold. Det underforstår gjerne en stats- makt, en makthaver, en maktelite eller et stort byråkrati som styrer samfunnsutviklingen. Det forutsetter videre at økonomien har en funksjonsmåte som er kjent og at målene som skal oppnås er klare. Slike myter om styring er lite holdbare og de virker politisk tilslørende ved at de hindrer bevisstgjøring og forståelse av det mangfoldet av innsikt og erfaring, av forestillinger og vrangforestillinger og av makt og avmakt som former det som kalles samfunnsutviklingen. Men når en er klar over dette, kan begrepet økonomisk planlegging likevel være nyttig til å beskrive og til å forstå visse begrensete deler av politisk og administrativ virksomhet.

Hver av oss opplever ofte som enkeltmennesker at det som skjer med oss ikke først og fremst avhenger av hva vi selv gjør. Jobben kan forsvinne eller prisene kan gå opp slik at lønna blir mindre verdt, eller det kan være vanskelig å finne bolig der en gjerne vil bo og trafikken kan gjøre reisen til jobben langvarig og ubehagelig. Og selv om vi kanskje forstår at alt dette avhenger av hva en rekke andre enkeltmennesker har gjort og besluttet, kan det være vanskelig å finne fram til hvilke mennesker eller beslutninger som har ansvar for akkurat de resultatene som vi selv opplever. Det faller for mange naturlig å snakke om at "utviklingen går sin gang". Økonomisk planlegging kan ses på som et navn på den virksomheten som en tyr til når en ikke vil avfinne seg med et slikt syn.

Et utgangspunkt som kan gi innhold til begrepet økonomisk planlegging, er at det i ethvert samfunn stadig treffes beslutninger om økonomiske størrelser, om produksjon, forbruk, investeringer, inntekter, skatteregler osv. Økonomisk planlegging kan rett og slett ses på som en betegnelse for visse framgangsmåter som brukes for å gi grunnlag for å treffe alle disse beslutningene.

Gjennom planleggingsvirksomheten kan en bl.a. komme fram til hvilke alternativer eller muligheter for valg som foreligger. Dermed utvides informasjonsgrunnlaget for beslutningene i den samfunnsmessige styringen. Men planleggingen innebærer noe mer. Ikke alle resultater eller virkemidler er like ønskelige. Det må også avklares hvilke resultater som er mer ønskelig enn andre, og virkemidlene må velges både ut fra hvilke resultater som ønskes oppnådd, og ut fra hva de koster, økonomisk og politisk.

Planlegging er ikke endelig beslutning Det er viktig å være klar over at selv om en økonomisk plan kan ha stor innflytelse på det som senere besluttes, er det å vedta planen ikke det samme som å treffe de endelige beslutningene. Planlegging er ikke det samme som beslutning. Planlegging er hva som tenkes gjort eller ønskes gjort. En må skille mellom budsjettvedtak og budsjettfremskrivninger, mellom regler og vedtekter og mellom prognoser og antakelser. Dette kan høres ut som en strid om ord. Men saken er viktigere enn det. Hele forståelsen av hvilke krefter som styrer samfunnsutviklingen, blir fortegnet hvis en tror at makten over planleggingen er det samme som makten over beslutningene.

I politisk debatt gjøres det tradisjonelt et prinsipielt skille mellom såkalt "frikonkurranse" og planlegging. Det har dannet seg forestillinger om at i et samfunn med økonomisk planlegging blir storparten av de beslutningene som former den økonomiske utviklingen dirigert og regulert etter en samlet sentral plan. Dette settes opp mot samfunn der utviklingen styres av "markedskreftenes frie spill".

Økonomisk planlegging og planøkonomi forbindes med utstrakt bruk av såkalte direkte virkemidler og store byråkratier. Men det er ikke grunnlag for å knytte begrepet økonomisk planlegging til omfanget av sentrale myndigheters makt over enkeltbeslutningene i økonomien. Vel er det så at land som styrer økonomien gjennom et utstrakt byråkrati trenger et større planleggingsbyråkrati for å styre alle beslutningene som må treffes, enn land der markedene spiller en stor rolle. Men erfaringene har vist både at de store byråkratiene har tendenser til å leve sitt eget liv som verken er lett å styre eller å forutsi, og dessuten at folk flest har en utrolig evne til å handle på tvers av byråkratienes regler og forordninger(svartebørs, grå markeder).

Øststatene kalles gjerne sentralplanlagte økonomier. Men det er ikke noe grunnlag for å anta at deres sentraliserte styring gir større kontroll over utviklingen over hovedtrekkene i samfunnsutviklingen enn mer desentraliserte systemer. Et tusenbein klarer å holde bra orden på beina sine selv om det har liten storhjerne (liten sentral styring).

Etter hvert som innsikten i økonomi og samfunnsliv øker, blir det bedre grunnlag for å forutsi resultatene av hva et konkurransesamfunn vil lede til i form av produksjon, inntekter, inntektsfordeling, sysselsetting osv. Men like så lite som i de såkalte "sentralplanlagte" økonomiene vil utviklingen være fullstendig forutsigbar, mennesker er ikke maskiner. Dessuten gjør også maskiner uventede ting.

Mens frikonkurransesystemet tidligere vesentlig ble vurdert på prinsipielt grunnlag må det nå tåle å bli vurdert som en planleggings- eller styringsmetode, blant mange mulige. Det må derfor bedømmes ut fra de resultatene det gir i forhold til hva andre systemer oppnår. Samtidig er det klart at "frikonkurransesystemet" ikke er så fritt. Det gir rom for, ja faktisk forutsetter, utstrakt sentral utforming av spilleregler, og det krever en streng overvåking av at de ikke brytes (beskyttelse av eiendomsretten og andre rettsregler f.eks.).

Et skarpt skille mellom frikonkurranse og byråkratisk styring er derfor en teoretisk og politisk blindgate. Markedskreftene må i alle fall styres. Det er et rent praktisk spørsmål hvor langt en kan komme i å styre økonomien ved å regulere markedskreftene og hva en kan oppnå ved å erstatte dem med byråkratiske avgjørelser.

Forskjellige virkemidler Styringen av økonomien skjer bl.a. gjennom økonomisk politikk. økonomisk politikk betegner en helhetsvurdering eller helhetsstyring av svært mange økonomiske virkemidler. Det som kalles virkemidler er som oftest enkeltbeslutninger der hovedvekten lett blir lagt på de umiddelbare og direkte virkningene av de tiltakene som blir foreslått.

Økonomiske beslutninger kan ha form av lover, reglementer, statutter osv, der det gis påbud eller forbud. Dette kalles ofte direkte virkemidler. Gjennom dem reguleres forholdet mellom institusjoner og enkeltpersoner.

Regler for skatter, avgifter, tilskott, lån, priser (gebyrer), m.v. kalles finansielle eller indirekte virkemidler. Gjennom dem påvirkes tilgangen av ressurser til løsninger av ulike oppgaver. Videre påvirkes de enkelte produsentenes eller forbrukernes tilpasning, ved at lønnsomheten eller kostnadene ved ulike sammensetninger av produksjonen eller forbruket endres. (For eksempel kan økt energipris være middel til å redusere energiforbruket.) I økende omfang nyttes også informative virkemidler (eller propaganda) for å påvirke de beslutningene som treffes av enkeltpersoner, av bedrifter, av organisasjoner.

Statens budsjettpolitikk utgjør en viktig del av den økonomiske politikken. Hovedtrekkene i budsjettet bygges opp av enkeltbeslutninger om skole, veier, støtte til kunstnere og om omsetningsavgift, ektefellebeskatning osv.

Ved budsjettbehandlingen er det et stadig dilemma hvorledes en skal få til en rimelig avveining mellom totale hensyn (makrohensynene) og spesielle hensyn (mikromomentene) ved hver enkelt post på budsjettet. Det vil være klare konflikter om målene her. Isolert sett kan de enkelte forslagene være svært ønskelige. Men hensynet til skattenivå og press eller arbeidsløshet i økonomien veier likevel tungt.

Planlegging er et hjelpemiddel til å klarlegge sammenhengen mellom beslutninger og resultater enten beslutningene knytter seg til utformingen av budsjettpolitikken (mikro eller makro), til direkte, indirekte eller informative virkemidler. Direkte virkemidler betyr ofte en sterk regulering av atferden. Indirekte virkemidler vil være smidigere. De stimulerer til eller motvirker en bestemt utvikling, men vil likevel gi beslutningstakerne lokalt og individuelt mer frihet. De informative virkemidlene gir mottakerne stor anledning til selv å bestemme om informasjonene skal brukes eller ikke.

Venstresidas dilemma Venstresidas partier og bevegelser står overfor et dilemma i sin holdning til virkemidlene i samfunnsstyringen. På den ene sida utgjør ønsker om demokratisering og større spillerom for lokalt engasjement en viktig drivkraft. På den andre sida er selve det ideologiske fundamentet knyttet til at hensynet til fellesskapet må gå foran egeninteressen og til at viktige sider av samfunnsutviklingen (inntektsutjamning og forurensninger f. eks.) må styres og kontrolleres.

I utålmodighet over eller mistro til det bestående samfunnet er det lett å ty til sentralisering med trusler og tvang som styringmidler (i mildere tilfeller regulering og kontroll). Dermed undergraver en imidlertid det lokale engasjementet. Men det motsatte kan også skje. I begeistringen over å mobilisere lokalt kan en glemme innsikten om at visse hovedtrekk i samfunnsutviklingen bare kan påvirkes i nasjonal eller internasjonal sammenheng.

Venstresida har et tvetydig forhold til økonomisk planlegging, I dagens samfunn er det grupper som møter økonomisk planlegging med skepsis. Planleggingen og planleggingsapparatet framstilles som midler til å bevare det bestående og dessuten som motsetninger til desentralisering og lokalt engasjement. Motstand mot en samordnet inntektspolitikk er f.eks. blitt et viktig ledd i agitasjonen fra deler av venstresida.

Samtidig ligger det imidlertid i marxistisk og sosialistisk tradisjon at samfunnsutviklingen bør styres ut fra fellesskapets interesse. Spørsmålet er om ikke denne liberalistisk pregete agitasjonen kan gjøre det vanskeligere å utvikle nye samfunnsforhold der inntektene blir slik at de både bidrar til effektiv produksjon og tilfredsstiller krav til likhet og solidaritet.

Økonomisk politikk og planlegging Det er ikke noe klart skille mellom økonomisk politikk og økonomisk planlegging. Det som i enkelte land kalles økonomisk politikk, kalles i andre land for økonomisk planlegging. Skillet er først og fremst historisk betinget. I en periode der innsatsen med å analysere virkningene av den økonomiske politikken utvides og utdypes, vil en del av den økte innsatsen gjerne skilles ut som en egen administrativ funksjon. Den funksjonen kalles da for planlegging. Men etter en tid vil de nye metodene bli innarbeidet i det tradisjonelle beslutningsapparatet.

Den selvstendige planleggingsfunksjonen blir etter hvert visket ut. Hensynet til helhet og fellesskap kan ikke i det lange løpet være noe som bare skal tas vare på av egne spesialiserte organer. Det er derfor ikke usannsynlig at begrepet økonomisk planlegging om noen år vil bli oppfattet som unyttig og utbrukt.

Styring forutsetter forståelse av hva det er som skal styres. Et barn aleine på kommandobrua styrer ikke et skip, selv om det nok kan virke inn på hvor skipet seiler. Innsikten om sammenhenger i samfunnet øker stadig. Men det vil likevel aldri være mulig å forstå samfunnet slik som en kan forstå et skip. Hvordan samfunnet virker, avhenger nemlig av forestillingene om hvordan det virker, vår oppfatning av virkeligheten er en del av virkeligheten, økt innsikt (eller andre forestillinger eller myter om hvordan samfunnet virker) er derfor i seg selv et viktig trekk ved samfunnsutviklingen, særlig når den deles av mange. Den gjør at samfunnet blir kvalitativt annerledes. Ta for eksempel land eller perioder der fagbevegelsen bygger sin forståelse på at inflasjon er en ulempe og at høye lønnskrav vil gå ut over sysselsettingen og medlemmenes reallønn. Fagbevegelsen vil der søke å innrette seg slik at myndighetene kan føre en ekspansiv politikk som gir rom for vekst i sysselsettingen og økt reallønn.

I andre land, der fagbevegelsen legger mindre vekt på eller har mindre forståelse for inflasjonens virkninger, vil den lett velge å føre en politikk som innebærer høye nominelle lønnskrav. Så lenge det ikke finnes andre måter å styre utviklingen i priser og lønninger på må myndighetene da føre en restriktiv politikk, selv om resultatet lett må bli arbeidsløshet og lite rom for øking i reallønnene.

Samfunnsutviklingen formes av mange beslutninger som treffes av svært mange ulike mennesker og institusjoner. I samfunnsplanleggingen er utviklingen av hva som skal være målene, og ikke minst avveiningen mellom målene, en viktig del av selve styringen.

Makthaverne vil sjelden utgjøre en monolittisk, enhetlig gruppe. Det vil være motsetninger mellom fraksjoner og grupperinger. Dette gjelder selv i de mest totalitære statene. Siden det vanligvis vil være uenighet om hva som er ønskelig, vil de endelige beslutningene avhenge av hvem som har makt til å beslutte.

Politisk strid er vel så mye uenighet om hvordan ulike beslutninger vil virke, som at visse resultater foretrekkes fremfor andre. Striden mellom liberalister og sosialister eller sosialdemokrater og kommunister lar seg ikke lett forklare bare ved interessemotsetninger. Økonomisk planlegging kan derfor ikke være en nøytral og objektiv virksomhet. Den utformer en forståelsesform og påvirker derved maktforholdene i samfunnet. Dette er kanskje viktigere enn de konkrete resultatene og tilrådingene.

Et utpreget eksempel på denne rollen for den økonomiske planleggingen er utformingen av gjenreisingspolitikken i Norge etter andre verdenskrig og utover i 1950-åra. Selve det tekniske planleggingsapparatet var ganske mangelfullt. Men politisk var det viktig fordi det ga mulighet for å utvikle og skape tilslutning til en politikk som gikk ut på å sikre en rask produksjons- og inntektsutvikling, selv om dette forutsatte kontroll med og begrensning av lønnsutviklingen.

Ny informasjon og innsikt Målene det siktes mot er avhengig av håp og forestillinger om hva det er mulig å oppnå. Økonomisk planlegging kan bringe fram ny informasjon og ny innsikt som ofte vil virke tilbake på de opprinnelige målene og forutsetningene ved at det skapes større klarhet i hva de innebærer.

Når planene for hva statsmyndighetene tar sikte på å gjøre, eller hva de forutsetter om utviklingen generelt, blir publisert, f.eks. i form av et plandokument (langtidsprogram eller nasjonalbudsjett), vil det virke inn på hva bedrifter og enkeltmennesker gjør. Hvis dette utnyttes bevisst av myndighetene, kalles det indikativ planlegging.

I nasjonalbudsjettet gis det for eksempel rammer for utlånene fra banker og forsikringsselskapet, slik at disse vet hva offentlige myndigheter legger til grunn for sin politikk. Derved kan en styre utlånsvirksomheten smidigere enn om en bare skulle bruke reservekrav, diskontosats osv.

Ofte vil altså virkningen være at en utviklingsretning som er på gang, blir forsterket. Men publiseringseffekten kan også være motsatt. Motkrefter kan bli utløst før viktige samfunnsendringer oppstår (aksjoner mot utbyggingsplaner for veger, vassdrag etc.). Det er ikke slik at målene for samfunnsutviklingen bare endres passivt som følge av økt levestandard eller fordi det oppstår ressurs- og miljøproblemer. Poenget er at planleggings- eller utredningsvirksomheten i seg selv kan overskride grenser ved at den kan påskynde og utforme denne læringseffekten.

Enhver tilnærming til økonomisk planlegging som går ut fra at det gjelder å oppnå best mulige resultater i forhold til på forhånd gitte mål, vil være banal. Selv om de ytre rammebetingelsene for samfunnsutviklingen stadig endrer seg, er det endringene inne i samfunnet selv, i forståelsen hos folk flest av hvordan samfunnet virker og hva det er verdt å sikte mot, som gir de største impulsene til endring i den økonomiske politikken. Det er en av årsakene til at et desentralisert demokrati er et effektivt og tilpasningsdyktig samfunnssystem på lang sikt, ikke bare et system som det er godt å leve i.

P.S.

Litteratur: P. Schreiner: Myten om norsk økonomisk planlegging, i Kontrast nr. 8, Oslo 1967. Ø. Østerud: Det planlagte samfunn, Oslo 1979.

Økonomisk vekst

Økonomisk vekst som temabetegnelse ble først tatt i bruk etter andre verdenskrig. Selve temaet er ikke nytt og har historisk gått under betegnelsen økonomisk utvikling. Mens denne betegnelsen behandlet en mye videre samfunnsmessig utvikling, har etterkrigstidens vekstbegrep hatt et mer avgrenset, rent økonomisk innhold. økonomisk vekst har vært identifisert med den årlige økning i BNP (bruttonasjonalprodukt). Økonomisk vekst som målsetting Økonomisk vekst har ikke vært sett på som noe mål i seg sjøl, men et middel til å realisere viktige samfunnsmål. For det første vil økonomisk vekst øke tilgangen på varer og tjenester som kan benyttes til privat og offentlig forbruk. Et høyt løpende forbruk har vært sett på som en viktig faktor i bestrebelsene på å bedre velferden.

Dernest er det en utbredt oppfatning at økonomisk vekst og økte forbruksmuligheter vil være et middel til å bedre inntektsfordelingen. Tanken er at det er politisk lettere å enes om å tildele mesteparten av konsumveksten til lavinntektsgruppene enn å overføre midlene fra en gruppe til en annen innenfor en gitt konsumramme.

For det tredje vil økonomisk vekst også være et middel til å bygge opp realkapitalen, investere, for å sikre produksjonsgrunnlaget for en fortsatt framtidig forbruksøkning.

En fjerde uttalt målsetting er at økonomisk vekst er et middel til å "bygge ut landet vårt", som blir identifisert med slike ting som utbygging av helsevesen, transportnett, utdannelsestilbud, barnehager o.l.

En femte begrunnelse for økonomisk vekst er at det er et middel til å sikre arbeid for alle. Høy økonomisk vekst tilsier et høyt aktivitetsnivå i næringslivet. Derved kan også etterspørselen etter arbeidskraft bli stor nok til å sikre arbeid for alle. Et sterkt press på arbeidsmarkedet som følge av høy økonomisk vekst, blir sett på som middel til å skaffe arbeid også for grupper som ofte har vært tilsidesatt i arbeidslivet: kvinner, ungdom, eldre og uføre. Innenfor et kapitalistisk system framsettes ofte påstanden om at den økonomiske vekst ikke kan ligge under et visst minstenivå dersom vi skal kunne få full sysselsetting. Sterk økonomisk vekst har i etterkrigstidens politiske debatt fremstått som en forutsetning for å kunne løse våre høyest prioriterte samfunnsoppgaver.

Økonomisk vekst har politisk fungert som et overordnet samfunnsmål som har kunnet forene brede politiske grupperinger, og har fått en fast forankring som et positivt trekk i samfunnsutviklingen.

Hvordan skapes økonomisk vekst? Tradisjonelle forklaringsfaktorer for den økonomiske veksten har vært tilgang på arbeidskraft, realkapital, naturressurser og det tekniskorganisatoriske nivå. Den grunnleggende idé i den mest framtredende økonomiske vekstteori etter krigen har vært at en kapitalistisk økonomi kan sikre en høy, jevn økonomisk vekst. Avvikene fra denne jevne vekstbanen vil være små, tildfeldige og neppe sjølforsterkende. Denne økonomiske vekstteorien har fire grunnleggende byggesteiner, som vi ofte finner igjen i den politiske debatten omkring økonomisk vekst.

For det første beskrives en teknisk produksjonssammenheng som angir effektiviteten i å produsere varer og tjenester med gitt tilgang på realkapital, sysselsetting og naturressurser. Dernest understrekes betydningen av hvordan effektiviteten, teknisk-organisatorisk nivå, utvikler seg over tid. Det tredje momentet har tilknytning til debatten om sparing. Gjennom høy sparing kan man sikre tilgangen på ressurser til investeringer som øker tilgangen på realkapital. Det fjerde momentet dreier seg om befolkningsutviklingen og tilgangen på arbeidskraft. Lav nytilgang på arbeidskraft i 1950-årene (pga. de små fødselskullene fra 1930-årene som da kom i yrkesaktiv alder) ble sett på som en av forklaringene på at Norge i denne perioden hadde en lavere økonomisk vekst enn mange andre vesteuropeiske land. Arbeidskraftens betydning for veksten drøftes ofte i sammenheng med å sikre et høyt utdannelsesnivå for å mestre de teknologiske nyvinninger.

Av disse fire momentene i vekstteorien viser det seg fra alle undersøkelser at den teknologiske utvikling i alle fall ikke står for under 50 ¾ av den årlige økonomiske vekst. For å kunne sette teknologiske nyvinninger raskt ut i livet understrekes betydningen av å holde høye investeringer. Dette brukes som argument for at vi må øke sparingen. En måte å øke sparingen på er gjennom økonomisk politikk å legge opp til en lav vekst i både offentlig og privat forbruk. Derved blir det rom for å gjøre høye investeringer som igjen skaper høy økonomisk vekst. I et samfunn hvor man ønsker rask økonomisk vekst, vil man forsøke å presse ned privat og offentlig forbruk til det minimale og benytte frigjorte midler til å bygge opp realkapitalen.

Den offentlige sektor ved velutbygd økonomisk planlegging vil ha innflytelse på den økonomiske vekst fordi man disponerer virkemidler (skattepolitikk og kreditpolitikk) som kan påvirke forholdet mellom forbruk og investeringer. Indirekte vil det offentlige også ha innflytelse på veksttakten ved at man har ansvaret for å sikre full sysselsetting. Et viktig middel i så måte er å skape høy etterspørsel etter forbruksvarer og investeringer. Totalt sett skal så denne etterspørselen skape et aktivitetsnivå som sikrer at alle kan få arbeid.

Tilgangen på naturressurser har ikke hatt noen stor plass i etterkrigstidens vekstteori og i vekstdebatten. I den senere tid har man blitt mer oppmerksom på muligheten for framtidig knapphet på visse naturressurser. Dette har ført til at naturressursene har fått en bredere plass i vekstteorien og blitt mer sentral i debatten om økonomisk vekst. Dette problemet behandles i teorien som et kappløp mellom økende realkapital og teknologisk utvikling på den ene siden og vanskeligere tilgjengelige ressurskilder på den andre. Som middel i kampen mot ressursknapphet får derved investeringene og den teknologiske utvikling økt betydning i vekstsammenheng.

Økonomisk vekst i et kapitalistisk system Nyinvesteringer og teknologisk utvikling (eller utvikling av produktivkreftene) står sentralt for å forklare den økonomiske vekst, og vi skal derfor gå litt nærmere inn på denne forklaringsfaktor. I en kapitalistisk økonomi er den teknologiske utvikling det viktigste konkurransemiddel for å holde lønnskostnadene nede. Stadige nyinvesteringer i teknologi øker produksjonsutbyttet per arbeider, og dette er produsentens være eller ikke-være i markedet.

Innenfor en enkelt bransje vil det være en tendens til at den produsent som ikke greier å skape et så stort overskudd eller kredittverdighet til at han kan skaffe seg det beste teknologiske utstyr, vil bukke under i konkurransen. Mellom bransjer er tendensen at de som har minst muligheter for teknologisk nyvinninger, vil være mindre ekspansive enn dem som gjennom teknologiske nyvinninger kan holde lave priser på sine varer. Den teknologiske utvikling er således et nødvendig resultat av det kapitalistiske system.

På den andre siden konkurrerer produsentene også om forbrukernes interesser med et stort markedsføringsapparat. økning av forbrukernes kjøpekraft er en betingelse for at produsentene skal få avsetning for den økende varemengden de bringer på markedet. Så lenge tilgangen på arbeidere øker og tendensen er en teknologi som øker produksjonen per arbeider, vil varemengden øke. Forbrukernes kjøpekraft må øke tilsvarende om man ikke skal få avsetningsproblemer.

På den ene siden er produsentene tvunget til å kjempe for å skaffe seg så stor andel av disponible midler som mulig til investeringer. På den andre siden er produsentene avhengige av at de ikke lykkes i sin kamp, slik at forbrukernes kjøpekraft blir for lav til å sikre avsetningen. Dette problemet har fått betegnelsen underkonsumpsjonskrise. økonomisk planlegging har balanseringen av varetilgang og kjøpekraft som ett av sine mest sentrale arbeidsområder.

I et kapitalistisk system har vi vist at det skapes en teknologisk utvikling som øker produksjonen per arbeider. Vi har videre påpekt det offentliges ansvar i å sørge for en etterspørsel som sikrer full sysselsetting. økt produksjon per arbeider og arbeid for alle må til sammen gi økonomisk vekst, og dette brukes ofte som begrunnelse for at systemet har en innebygd dynamikk mot kontinuerlig økonomisk vekst.

I en marxistisk forklaringsmodell på den økonomiske vekstprosess (utvidet reproduksjon) vil slike momenter som nevnt i de to foregående avsnitt, utvikling av produktivkreftene og underkonsumpsjonskrise, inngå som sentrale deler. Andre viktige momenter i en slik modell blir en klarere oppdeling i klasser og beskrivelse av hvordan verdiskapning fordeles mellom klassene. Profittmotivet for produsentene kommer fram som et viktig moment for å forklare ustabilitet i systemet. Dette skriver seg fra svingninger i investeringviljen, som er et av de viktigste momenter bak konjunkturutviklingen.

Hvis man har forventninger om dårlige tider og at kapitalen vil kaste lite av seg, vil produsentene vise lav investeringsvilje. Dette senker etterspørselen etter investeringsvarer og man får derved ledig kapasitet og vil si opp arbeidere. Kjøpekraften og etterspørselen vil derved gå ned (hvis ikke trygdevesenet er godt utbygd), noe som vil senke investeringslysten ytterligere. Slik kan vi komme inn i en depresjonsspiral. Etterkrigstidens Norge utmerker seg med høy, jevn økonomisk vekst. Imidlertid ha også mye av den økonomiske planlegging vært siktet inn på å sikre investeringsviljen.

Men ved siden av disse nye momentene vil fortsatt de fire tidligere nevnte byggesteinene, sammenhengen mellom produksjonsresultatet og innsatsen av produksjonsfaktorer, teknologisk utvikling, andelen som blir spart og stilt til disposisjon for investeringer og sysselsettingstilgangen, være vesentlige når det gjelder å forklare økonomisk vekst.

Vekstmekanismer i det sosiale systemet Bruttonasjonalproduktet er et begrep som har vært utsatt for mye kritikk. Dette er et grunnleggende begrep i den økonomiske vekstteorien. Ett forsøk på å redde vekstteorien er å definere de rene økonomiske størrelser som isolert fra en rekke av de sosiale komponentene som uvegerlig angår velferdsutviklingen. Derved har man oppnådd å betrakte den økonomisk vekst isolert fra et videre sosialt perspektiv. Hovedgrunnen til at dette redningsforsøket ikke kan aksepteres, er det nøye samspill vi finner mellom de økonomiske størrelser og hele det sosiale system. Dette samspillet er komplekst og uoversiktlig, men vi skal her gripe fatt i fem momenter som vi skal kalle for økonomiske vekstmekanismer.

Disse henger alle sammen med måten markedsmekanismen virker på og de virker alle til å fremme den økonomiske vekst. Hensikten er å vise hvordan disse vekstfremmende mekanismene også øver innflytelse på viktige politiske målsetninger.

1. Etter første verdenskrig ble et av våre viktigste mål en sterkere tilknytning til internasjonalt varebytte. Dette var et middel for å fremme en sterk økonomisk vekst i en gjenreisningsperiode. Gjennom internasjonal arbeidsdeling og spesialisering kan vi samle oss om å bygge opp produksjonssektoren hvor vi har spesielle konkurransefortrinn. For produksjonsoverskuddet kan vi bytte til oss varer vi ikke sjøl produserer. Denne spesialisering vil under ellers like forhold gi en høyere økonomisk vekst.

Innlemmelsen i et internasjonalt konkurransemarked har imidlertid også sin pris. Utover i 1950-årene opplevde regjeringen at de måtte oppgi stadig flere av de styringsmidler man hadde disponert i gjenreisningsperioden. På et internasjonalt konkurransemarked var det ikke plass til stram økonomisk planlegging.

Styringen tok etter hvert mer sikte på å hjelpe til å tilpasse et "sunt" næringsliv til en hard internasjonal konkurranse. Derved har man imidlertid også overlatt utviklingen av viktige sider av samfunnsutviklingen til verdenssamfunnets spilleregler. Vi står ikke lenger fritt til å velge våre overordnede målsetninger og ta i bruk styringsmidlene for å realisere dem. Vår økonomis åpenhet gjør oss svært utsatt for konjunktursvingninger og det internasjonale regelverk begrenser de styringsmidler man kan ta i bruk for å sikre full sysselsetting. Dette kan tale for en avveining mellom en viss avskjerming og noe lavere økonomisk vekst på den ene siden, for å sikre et mer stabilt arbeidstilbud på den andre.

2. I en sterk internasjonal konkurranse er vi tvunget til å prioritere privatøkonomisk lønnsomhet høyt. Den nye arbeidsmiljøloven i Norge pålegger bedriftene å betale kostnadene for å utvikle et arbeidsmiljø som er helsemessig forsvarlig, gir arbeidsinnhold og trygghet. Denne kostnadsøkning for bedriftene er et skritt i retning av det vi kan kalle samfunnsøkonomiske lønnsomhetsmål.

Poenget er nå at sjøl om vi skulle prioritere denne utviklingen mot bedre arbeidsmiljø høyt, så er det begrenset hvor langt vi kan gå av hensyn til den internasjonale konkurranseevne. Hvis verdenssamfunnet prioriterer privatøkonomiske lønnsomhetsmål strengt, så kan ikke vi realisere våre samfunnsøkonomiske lønnsomhetsmål uten fare for nedleggelser og arbeidsledighet. Utviklingen av et godt arbeidsmiljø må samtidig være et samfunnsmål som gjelder for våre konkurrenter.

Privatøkonomiske lønnsomhetsmål som kriteriet for sammensetning av den årlige kapitalakkumulasjon til forskjellige produksjonsformål, er et middel til å fremme den økonomiske vekst. Ved politiske beslutninger som fremmer samfunnsøkonomiske lønnsomhetsmål, kan vi få en lavere økonomisk vekst, men samtidig oppnå visse andre overordnede samfunnsmål. Innenfor et internasjonalt konkurransesystem er det begrenset hvor langt vi kan gå for å utvikle slike samfunnsøkonomiske lønnsomhetsmål.

3. Den økonomiske vekstprosessen medfører store endringer i næringsstrukturen. I 1950 var sysselsettingen i jordbruk, skogbruk, fiske og fangst 30 % av den totale sysselsettingen. I 1975 var denne andelen gått ned til 10 %. Sysselsettingen i bergverk, industri, kraft- og vannforsyning har holdt seg nokså stabil i samme periode på 25 %. Det er forskjellige typer tjenesteytende virksomhet som har hatt den sterke vekst i andel av sysselsettingen.

Utviklingen i næringsstrukturen blir til ved at de mest lønnsomme næringer får livets rett og vokser fram på bekostning av de mindre lønnsomme. Derved kan arbeidere og kapital tilføres de næringer hvor de kaster mest av seg. Dette vil øke den økonomiske vekst. Beregninger som er foretatt kan tyde på at endringen i næringsstrukturen kan forklare rundt 25 % av den årlige økonomiske vekst.

Av størst betydning i dette bildet har det hatt at vi har kunnet tilføre arbeidere fra jordbruk, skogbruk, fiske og fangst til sektorer som har kunnet gi høyere økonomisk avkastning. Det har vært en klar erkjennelse at slike arbeidsvandringer har fremmet den økonomiske veksten. Det offentlige har i sin arbeidsmarkedspolitikk satt inn tiltak for å lette denne type overganger og sikre at overflyttingene kan gå raskt.

I kjølvannet av denne utviklingen har det foregått store folkeflyttinger. Jordbruk, skogbruk, fiske og fangst er typiske utkantnæringer. Nye arbeidsplasser i mer ekspansive næringer ligger oftest i tettstedene. A bryte opp fra sitt lokale miljø og flytte er en stor menneskelig og økonomisk kostnad. Kostnadene ved slike flyttinger har vært undervurdert. De økonomiske drivkrefter har operert med nullpris på det sosiale nett- verk. Den verdi som ligger i menneskelige relasjoner mellom familie, naboer og venner i et lokalsamfunn har vært lite påaktet.

4. Den teknologiske utviklingen er nøye knyttet til det økonomiske systemet. Ved teknologiske nyvinninger kan produsentene øke profitten. Samtidig kan disse store investeringene skape irreversible konsekvenser av negativ art når deres mer skjulte virkninger først kommer fram.

Forurensninger og ødeleggelse av naturmiljøet får stadig større dimensjoner når vi tar i bruk høyteknologi som oljeboring til sjøs og utbygging av kjernekraften. Høyteknologien henger oftest sammen med store enheter som plasseres i tettsteder og blant annet medvirker til å øke pendlerproblemene. Innføring av ny teknologi, rasjonalisering på arbeidsplassen, intensivering og effektivisering av arbeidet kan gå på bekostning av arbeidernes fysiske og psykiske helse.

Denne effektivitetsutvikling har hos oss vist seg å føre til at det blir vanskeligere for gruppene kvinner, ungdom, eldre og uføre å finne arbeid. De oppfyller ikke produksjonsapparatets krav til effektivitet. Den teknologiske utvikling har hatt stor betydning for økonomisk vekst, men spørsmålet kan reises om vi bør satse mer på å utvikle forskjellige typer småteknologi for å få oppfylt andre viktige samfunnsmål.

5. Lønnsforskjeller har i vårt økonomiske system en klar funksjon; å virke vekstfremmende. For det første er lønnsforskjeller et viktig middel til å overføre arbeidere fra mindre lønnsomme til mer lønnsomme næringer. Dernest virker også lønnsforskjellene som et middel til å fremme effektivitet i arbeidslivet og derved øke den økonomiske vekst.

Hvis man ønsket en jevnere fordeling, kan det bli et spørsmål å avveie dette mot økonomisk vekst. En målsetning om å øke inntektene i jordbruket til samme nivå som i industrien, vil ikke bare beløpe seg til de overføringer som da må til. Vi må også legge til nedgangen i økonomisk vekst vi får ved at overføringen av arbeidere fra jordbruket til mer lønnsomme næringer må begrenses.

Vi kunne nå også sikte på å bedre inntektsfordelingen ved å senke eierinntektene og de årlige investeringene og bruke dette beløpet til å heve bunnivået blant lønnstakere og trygdede. Denne reduksjonen i investeringer ville samtidig begrense den økonomiske vekst fordi investeringene påvirker veksttakten. Vi kan altså få en reell avveining mellom bedring i inntektsfordelingen og sterk økonomisk vekst.

Disse fem økonomiske vekstmekanismer er alle midler til å fremme økonomisk vekst, som igjen er et middel til å løse viktige samfunnsoppgaver. Poenget vi her har forsøkt å få fram er at disse vekstmekanismene samtidig øver en sterk innflytelse på andre viktige områder av samfunnsutviklingen. økonomisk vekst kan sees på som problemløser og problemskaper. Ved å gå nærmere inn på disse fem vekstfremmende mekanismene framgår det at vi ikke kan etablere noen konsistente målsetninger for samfunnsutvikling, uten at vi vurderer effekten av disse i hele sin bredde.

Det er i denne sammenheng også viktig å få fram at det ikke er den økonomiske vekst i seg sjøl som har visse negative effekter på samfunnsutviklingen. Den økonomiske vekst slik den kommer til uttrykk i økningen av BNP er ikke noen årsak til disse skadelige virkningene. Det er først når vi går dypere ned i de vekstfremmende mekanismer at vi kan spore årsak-virkningsforhold. Debatten om de negative effektene av den økonomiske vekst dreier seg derfor egentlig om økonomiske vekstmekanismer og i mindre grad om det abstrakte begrep BNP.

Et utslag av debatten om skadevirkninger av økonomisk vekst har vært lansering av nullvekstbegrepet. Med dette har man da ment at man skal stoppe veksten i BNP for å ivareta andre målsetninger i samfunnsutviklingen. Nullvekstbegrepet må egentlig sees på som en avsporing i vekstdebatten. Selv om veksten i BNP stoppet opp, så har man ingen garanti for at kreftene som avler skadevirkningene er temmet. Det er ingenting som tilsier at nettopp nullvekst i BNP skulle bli resultatet av en bredere vurdering av samfunnsutviklingen.

Økonomisk vekst og velferdsvurderinger Debatten om økonomisk vekst bør utvides til å dreie seg om en mye videre samfunnsmessig utvikling. Et første skritt i denne retning ville være en systematisk kartlegging av sammenhenger i vårt økonomiske system for å bringe på det rene hva "regningen" er for høy økonomisk vekst. Viktige målsetninger kan så settes i en sammenheng, og det vil framgå at vi den politiske debatt i dag opererer med en rekke motstridende målsetninger. Med ønske om høy økonomisk vekst som fremmes gjennom de fem vekstfremmende mekanismer, vil det være vanskelig samtidig å stille høye mål med hensyn til bosettingsmønster, forurensninger, godt arbeidsmiljø og sikre arbeidsplasser for alle.

Man kjenner dårlig sammenhengene mellom det sosiale systemet og disse vekstfremmende .mekanismene. Derved kan man lett fra politisk hold legge fram et sett av mål hvor velgerene ikke vil kunne gjennomskue at disse er fulle av motsigelser. Påvisning av sammenhengene i økonomien kan gi oss sett av mål som er uten motsigelser, og man kan overlate valget mellom disse til den demokratiske prosess.

I dag er det slik at velgerne ikke presenteres overfor hele regningen ved valg av høy økonomisk vekst. Ved å utvide den økonomiske vekstdebatten til en videre samfunnsdebatt kan velgerne presenteres overfor alternativer som ikke er fulle av motsigelser. Vi kan derved forhindre at en rekke negative utviklingstrekk sees på som naturnødvendigheter.

På bakgrunn av slike mer helhetlige vurderinger vil vi kunne avlede økonomisk vekst (i snever forstand) som et resultat. Om denne blir mindre enn i dag, null eller endog negativ, vil være avhengig av de overordnede vurderinger som måtte framkomme av den demokratiske prosess.

Det vil være naivt å tro at man kan oppnå enighet mellom forskjellige politiske grupperinger om hvordan det økonomiske system fungerer. Dette vil i like stor grad være et teknisk eller økonomisk spørsmål som et politisk. Det er også klart at jo flere mål vi stiller oss for samfunnsutviklingen, jo flere styringsmidler må vi ta i bruk.

Rådende maktforhold vil avgjøre valget av styringsmidler. For eksempel vil et viktig spørsmål bli styringen av merverdien eller sammensetningen av de årlige investeringer. Dette er viktig for å planlegge den langsiktige utviklingen av næringsstrukturen, teknologien, bosettingsmønsteret og inntektsfordelingen. Vår sterke tilknytning til internasjonalt økonomisk varebytte vil være en av de sterkeste hindringer for valg av styringsmidler.

A.He.

Se også: Bruttonasjonalprodukt, Kapitalisme, Vekst.

Litteratur: G. Myrdal: A Contribution towards a More Realistic Theory of Economic Growth and Development, i Mondes En Développement no. 1, Paris 1973. L. Johansen: U-landsproblemet - kan det løses? Oslo 1967. H. J. A. Kreyberg: Styringsmuligheter i miljø- og ressurspolitikken, i Sosialøkonomen nr. 6, Oslo 1976. P. M. Sweezy: The Theory of Capitalist Development, London 1942. P. Munthe: Sivilisasjon, inntekt og økonomisk vekst. Innføring i makroøkonomi, Oslo 1976.

Økopolitikk

Økopolitikk kan kort seiast å være all politisk teori og praksis som hentar avgjerande argument og grunngjevingar (premissar) frå økologien. Men økopolitikken er noko meir enn økologi som vitskap.

Økologien er noko meir enn ein rein naturvitskap. Både metodar, språkbruk og konklusjonar er prega av ei viss verdiprioritering, der begrep som mangfald, stabilitet og overlevingsevne har positiv klang. økopolitikken tar eit steg vidare. Grunnlaget er ikkje berre økologisk vitskap med dei verdinormar som gjeld der. I tillegg kjem viktige røynsler frå samfunnsvitskapane, og verdiprioriteringar i form av menneskesyn og klassestandpunkt.

Å drive økopolitikk står for noko meir fundamentalt enn å drive sosialpolitikk eller utdanningspolitikk. økologiske premissar må ha forrang framfor økonomiske der dei er motstridande. Og det er dei svært ofte, spesielt i kapitalistiske samfunn. "Grunn" og "djup" økopolitikk Det synest fruktbart å tale om "grunn" og "djup" økopolitikk (Arne Næss). Den grunne økopolitikken bygger på førestellinga om økopolitikk som ein samfunnssektor sidestilt med utdanning, sosialpolitikk, forsvar etc. økonomiske lovar har framleis forrang, og den økonomiske veksten skal halde fram. Det blir gjerne sagt at ein bør auke vekstraten "for å få råd til miljøvern ".

Den grunne økopolitikken vil ikkje endreherre-træl- forholdet mellom menneske og natur, og ser ikkje sjølve produksjonsforma som noko problem. (Sjå art. Ressursar og ressursbruk.) Raseringane til den harde teknologien skal reparerast med nye former for hardteknologi, og ei ny gruppe av ekspertar skal styre reparasjonsprosessen. Gjennom statlege inngrep og lovar blir det skapt ein marknad for "miljøvernteknologi", og det veks fram nye storindustriar eller dei gamle multinasjonale konserna skyt knoppar. Vi får"det øko-industrielle kompleks", med ein liknande funksjon som det militær-industrielle kompleks.

Den grunne økopolitikken bygger ikkje på fysiske realitetar og naturlovar. Han kan lappe på og dekke over skadeverknader og utsette dei verste utslaga av industrivekstsamfunnet til neste generasjon. Men i lengda er dette ein dødsdømd politikk.

Både dei sosialdemokratiske "blandingsøkonomiane" og dei meir utprega kapitalistiske samfunna driv i dag ein typisk grunn økopolitikk. Overfor opinionen blir politikken gjerne framstilt som "djup"økopolitikk, især i spesielle samanhengar og overfor økopolitisk engasjerte målgrupper.

Men det er ikkje berre Vesten som driv grunn økopolitikk. Også Aust-Europa, Cuba og Kina fører ein liknande politikk, rett nok i mindre utprega grad.

Den djupe økopolitikken har som siktemål å skape eit jamvektssamfunn. I stikkordsform kan dette samfunnet karakteriserast ved: 1. Optimalt uttak av kretsløpsressursar. 2. Minimalt uttak av lagerressursar. 3. Nullvekst i folketal. 4. Forenkla teknologi (intermediær eller ((mjuk" teknologi). 5. Resirkulering av viktige råemne. 6. Utjamning av inntekter og levekår. 7. Desentralisering av busetting. 8. Demokratisering (desentralisering av makt). 9. Motekspertise. 10. "Mangfald gir styrke." Vern om lokal- og minoritetskulturar.

Dette er ti sentrale mål for den djuptgåande økologiske rørsla. Midla for å nå desse måla kan dermed kallast djup økopolitikk. Kva for middel og metodar blir brukte av den djupe økopolitiske rørsla for å nå måla?

Studerer vi dette, finn vi eit mangfald av strategiar, avhengig av utviklingsnivået i landet og av ideologi og klassebakgrunn hos dei ulike gruppene. I dei landa der kjernekrafta er teken i bruk, står kampen mot henne i sentrum. Det gjeld f.eks. i Frankrike, Vest-Tyskland og Sverige. I vårt land har striden kring vassdragsutbygginga vore eit kjernespørsmål, med Mardøla som typeeksempel, I dei fleste rike landa er kamp mot jordøyding og privatbilisme sentrale spørsmål. Vern av truga plante- og dyreartar og av biotopar er også viktig. Andre grupper set arbeidet for ein ny livsstil i framgrunnen og motarbeider kommersialisering, reklamepress og unødig forbruk. Blant desse finn ein også folk som bryt ut av sitt tilvande miljø for å praktisere sine nye idear, f.eks. ved å starte med biologisk jordbruk eller annan alternativ produksjon. I l970-åra har alternativ produksjon også blitt reist som krav frå grupper av fagorganiserte under trugsmålet om innskrenkingar og oppseiingar under krisa. Det siste er ei svært lovande utvikling, som kan gi den djupe økopolitiske rørsla ny slagkraft.

H.Sæ.

Sjå også: Borgström, Likevektssamfunn, Populisme, Sjølbergjng, økologi, økonomisk vekst.

Litteratur: A. Næss: Økologi, samfunn og livsstil, Oslo 1976. N. Veggeland: økopolitisk argumentasjon, Oslo 1977. N. Georgescu-Roegen: The Entropy Law and the Economic Process, Harvard.

Økosofi

En økosofi er en filosofi inspirert av økologi og av natur- og miljøbevegelsen. Forstavelsen øko står for hushold i vid betydning og sofi av det greske sofia, visdom, for en lære som fremsetter høyeste normer og fundamentale verdiprioriteringer og beskriver hypoteser om sammenhengen i verden. Det ligger i visdomsbegrepet at en slik lære må knyttes til handling, politisk ("økopolitikk") så vel som individuell. Økologi er derimot en vitenskap og kan ikke omfatte alle disse emnene.

Ved å fremheve betydningen av økosofi i dag fremheves behovet for at natur- og miljødebatten kombinerer verdidebatt på øverste plan med handlingsdirektiver, for den enkelte og for kollektivene.

Også uttrykket "økofilosofi" står for samme art kombinasjon av verdiprioritering og handlingsdirektiver. Sigmund Kvaløy fremhever særlig den dyptgående kritikken av industrivekstsamfunnet på økologisk grunnlag som del av enhver økofilosofi.

I det følgende beskrives noen hovedtrekk ved "økosofi T" (Arne Næss). Bokstaven T er tilføyet for å fremheve at det er behov for ulike formuleringer av helhetssyn inspirert av menneskenes kritiske forhold til naturen i dag.

Som toppnorm eller verdi innføres et frihetsbegrep med vekt på selvbestemmelse, dvs, fri utfoldelse av enhvers egenart. Uttrykket "selvrealisering" er valgt siden det har en lang og viktig tradisjon bak seg fra antikken til Spinoza, Gandhi og Marx. "Selvet" det er tale om må ikke identifiseres med "egoet", men med alt som den enkelte identifiserer eller solidariserer seg med. Vidden og dybden av solidarisering avhenger både av den enkeltes vekstkår og av samfunnstypen. Politikkens ytterste mål er å bidra til betingelsene for maksimal selvrealisering generelt. Selvrealisering innbærer en målsetting om å bidra til en størst mulig vidde og dybde i solidariseringen. Men det innebærer også en størst mulig økning av realiseringsmuligheter, dvs. av mangfold - biologisk, sosialt og kulturelt.

Normer mot vold kommer med som normer mot innskrenkning eller ødeleggelse av andres selvrealiseringsmuligheter. Undertrykkelse i klassesamfunn, internasjonalt, nasjonalt og lokalt tolkes på samme måte. De økologiske prinsippene for å kunne beherske nærmiljøet og mangfoldet av alternative ressurser som skal dekke grunnleggende behov, kommer fram i prinsippet om sterke lokalsamfunn, sjølberging, desentralisering, nedtrapping av ekspertvelde og i det hele nedskjæring av fjernstyret i industristater og i den undertrykte tredje verden.

Men sjølberging og de øvrige lokalt pregete normene må avveies ut fra normer om global solidaritet. I det hele må systemtanken gjennomsyre totalsynet, slik at de uopphørlige, allestedsnærværende, men skiftende normer og interessekonflikter, avdekkes med størst mulig klarhet i forhold til helheten.

Dermed er vi ved et av de mest innflytelsesrike prinsippene i økologi: "Alt henger sammen." Det innbærer blant annet sterk sammenheng mellom utfoldelse av menneske-, dyre-, og plantesamfunn. I prinsippet har alt liv like "rett" til utfoldelse, men det opphever ikke normer om menneskers spesielle forpliktelser overfor medmennesker. Ressurs- og befolkningsspørsmål må stilles ikke bare ut fra én rase eller arts utfoldelsesmuligheter, men ut fra alles. Vi eier ikke Norge.

Et nøkkelord ved beskrivelsen av et økosofisk mer tilfredsstillende samfunn enn det norske industrisamfunnet er langsiktig, dynamisk "likevekt" i forhold til natur, ressurser og andre samfunn. Imidlertid vil ikke alle tenkelige økologisk likevektige samfunn tilfredsstille de grunnleggende frihets- eller selvbestemmelsesnormene i økosofi T. Her som i andre henseender må et filosofisk totalsyn skille seg fra vitenskapelig økosystemtenkning.

Partipolitisk vil økosofisk tenkning i dag føre til den grønne polen. Hvis katastrofeforhold inntrer, noe mange økologer mener er uunngåelig hvis ikke samfunnsstyringen meget snart legges drastisk om, må man vente helt nye politiske konstellasjoner.

A.N.

Se også: Natur, Økologi, Økopolitikk.

Ønsketenkning

Ønsketenkning er å la sine oppfatninger av faktiske forhold påvirkes av hva man ønsker skal være tilfellet. En vanlig form for ønsketenkning er rasjonalisering, der man fortolker virkeligheten slik at det blir mulig å forklare et nederlag e.l. på en måte man kan akseptere. En annen form er ubegrunnet optimisme, der man tror at et ønsket mål lar seg realisere lettere enn hva det er grunnlag for å tro. En spesiell form for ønsketenkning er selvbedrag, der man i en eller annen forstand makter å skjule for seg selv noe man egentlig vet.

Men ikke all ønsketenkning er selvbedrag. Dette vises av at ønsketenkning kan lede til en mening som er velbegrunnet nok; det er da ikke meningen det er noe i veien med, men måten den er blitt til på. Hvis en person tror at han snart vil bli forfremmet, og i og for seg har gode grunner til å tro dette, kan hans tro avsløres som ønsketenkning hvis den består også etter at de gode grunnene faller bort. Ved selvbedrag derimot vil det alltid være en avstand mellom det en person ledes til å tro av ønsketenkning, og det han "innerst inne" holder for å være det velbegrunnede syn.

Nært knyttet til ønsketenkning er den prosessen der man tilpasser sine ønsker til det mulige. Når reven i fabelen sa om bærene at "høyt henger de og sure er de", kan det oppfattes både som ønsketenkning (han tilla bærene andre egenskaper enn de faktisk har) eller som uttrykk for at han tilpasset sine ønsker til det som var innen rekkevidde. En viktig forskjell mellom disse to prosessene er at ønsketenkning aldri kan være fornuftig, mens det derimot kan være gode grunner til å tilpasse sine ønsker til det man kan få. Både stoisk og buddhistisk filosofi legger stor vekt på slik bevisst karakterplanlegging, som må skilles skarpt fra den ikke-bevisste tilpasning som skjer "bak ryggen på" personen.

Frykten for ønsketenkning kan være like forstyrrende som ønsketenkningen selv. Mange av våre vurderinger er et slags kompromiss mellom vår tendens til ønsketenkning og vår frykt for ønsketenkning. Men det er ingen grunn til å tro at dette kompromisset stort sett vil ligge i nærheten av den best begrunnede mening.

J.E.

Ørken

Ørken er betegnelse for landområder med liten nedbør, men med høy temperatur og fordampning. Vegetasjonen er svært sparsommelig eller ikke til stede.

Som en grov regel kan en si at tørre, varme områder som har en årsnedbør på mindre enn 250 mm er ørken. Men også andre forhold som terrengformer, jordsmonn, vind og variasjon i temperatur og nedbør bidrar til å avgjøre forekomsten av ørken.

De viktigste ørkenene finnes i de stabile høytrykksbeltene fra 15 til 35° nord og sør for ekvator, særlig i de midtre og vestlige delene av store kontinenter. Det er et stort sammenhengende ørkenområde gjennom Sahara over den arabiske halvøy til det sørlige Iran og Pakistan. Andre ørkenområder finnes i det vestlige USA, ved den søramerikanske Stillehavskysten, i Namibia (Sørvest-Afrika) og de vestlige og indre delene av Australia. Gobi-ørkenen i Mongolia har en spesiell plassering i forhold til andre ved at den ligger mellom 35 og 50° nord, i regnskyggen av Himalaya.

Overflata i ørkener kan bestå av fjell, grov stein, grus, sanddyner, leire eller en hard jordskorpe med utfelt salt. ørkenjorda er ofte grovkornet og fattig på humusstoffer. Med unntak av områder langs tørrlagte elveleier og lavtliggende sletter er den dårlig egnet til dyrking.

Det diskuteres i hvilken grad klimaet eller menneskenes utnyttelse av naturen er den viktigste faktoren bak forørkning. Det finnes eksempler på langsiktige klimavariasjoner på jorda over tusener av år, som virker uavhengig av menneskelig aktivitet, men sannsynligvis forårsaket av variasjoner i innstrålingen fra sola og den globale luftsirkulasjonen. Men snauhogging og brenning av skog, overbeiting og intensiv dyrking i tørre områder gir ørkenene mulighet til spredning langt utenom det som er "naturlig ørken". En kan snakke om "falske ørkener" skapt av mennesket.

Irrigasjon i ørkennære områder kan fremme spredning både ved at grunnvatnet synker og ved saltutfelling i jordskorpa ved ufornuftig drift. Akerbruket har i mange tilfelle tatt over arealer som tidligere var brukt av nomader med krøtter, og skjøvet disse ut i dårligere beiteområder med erosjon og forørkning som følge. Brønnboring som gir vatn til husdyr, har ofte betydd en rask økning av bestanden og et sterkt press på beitene. Dette har fått katastrofale følger både for husdyrflokken og for naturressursgrunnlaget i tørre ar.

Bare i løpet av 1970-åra mener mange å kunne observere hvordan ørkenene, særlig Sahara, har utvidet seg. Selv om en slik påvisning blir betvilt av noen, er det stor enighet om at forørkningsproblemene er prekære og kan bety en alvorlig trusel for verdens matvareforsyning i framtida. FNs konferanse om forørkning i Nairobi i 1977 konkluderte med at en mer omfattende kartlegging av forørkningen var nødvendig, foruten effektive mottiltak ved skogplanting, vannforsyning og andre utviklingstiltak.

J.Hå.

Se også: Erosjon, Sand, Tørke.