Orgasme Orgasme kaller en utløsningen som oppnås etter seksuell stimulering. En deler det seksuelle reaksjonsforløpet både hos kvinner og menn i fire faser (etter klassifiseringen til de amerikanske psykologene Masters og Johnson): 1. opphisselse, 2. platå, 3. orgasme og 4. avslapning. Ved selve orgasmen, som er av kort varighet, utløses de spenningene som er oppstått i kar og muskler under opphisselses- og platåfasen. I løpet av de fire fasene gjennomgår hele kroppen, men spesielt kjønnsorganene, typiske forandringer. I opphisselses- og platåfasen blir kjønnsorganene og området rundt fylt opp med blod. Hos mannen fører dette til ereksjon, reisning, og hos kvinnen til oppsvulming og fukting av slimhinnene. Hvis den seksuelle stimuleringen fortsetter, fører platåfasen over i selve orgasmen. Den består både hos kvinner og menn av hurtige muskelsammentrekninger i bekkenmuskulaturen og muskulaturen rundt penis og vagina. Hos mannen fører muskelsammentrekingene til sæduttømning. Fra orgasmefasens høydepunkt glir både kvinner og menn inn i avslapningsfasen da kjønnsorganene og kroppen for øvrig bringes tilbake i normal tilstand. I avslapningsfasen er mannen uimottakelig for videre seksuell stimulering i en viss tid. Han kan ikke bringes til en ny orgasme før denne perioden er slutt. Lengden av denne uimottakelige perioden varierer, den er vanligvis lang hos eldre menn og forholdsvis kort hos helt unge menn. Kvinnen kan imidlertid bringes til fornyet orgasme ved videre stimulering fra et hvilket som helst tidspunkt i avslapningsfasen. Noen kvinner kan oppleve multiple orgasmer, dvs. flere raskt på hverandre følgende orgasmer. Mannens og kvinnens orgasme er fysiologisk sett lik. Orgasmerefleksen utløses ved stimulering av kjønnsdeler som svarer til hverandre (glans penis og klitoris), og kommer i stand ved sammentrekninger i muskulatur som er fysiologisk lik. Likevel er en del ting forskjellige. Opphisselsesfasen hos kvinner er som oftest lengre enn hos menn. Og det trenges lengre tid med seksuell stimulering før kvinner kommer til orgasme, mens mannen ofte kan få orgasme etter svært kort stimulering. Det ser også ut til at kvinners evne til å få orgasme er mer avhengig av partneren og forholdet til partneren. Mannens orgasme kommer tydelig til uttrykk form av sæduttømningen, noe tilsvarende har ikke kvinnen. Kvinnens orgasme særpreges også av at den omfattes av en rekke myter. Freuds teori og deler av psykoanalytisk tenkning slår fast at orgasme utløst ved stimulering av klitoris forekommer, men mener det er tegn på umoden seksualitet og derfor nevrotisk hos voksne kvinner. Bare orgasme utløst ved stimulering av vagina, først og fremst ved samleie, betegnes som modent og sunt. Denne myten har ført til seksualproblemer for en rekke kvinner siden Freuds tid. Den er først blitt imøtegått på vitenskapelig grunnlag av arbeidene til Masters og Johnson, som ble publisert for drøye ti år siden. I dag mener en rekke ledende seksologer at det først og fremst er stimulering av klitoris som fører til orgasme hos kvinnen, enten stimuleringen skjer direkte eller indirekte ved samleie. Ved samleie kommer det til et drag på vevet rundt klitoris som fører til indirekte stimulering. Klitoris er imidlertid et uhyre følsomt organ. Direkte og hardhendt manipulering kan være svært smertefullt, spesielt hvis klitoris ikke er fuktet på forhånd. Stimulering av klitoris fører altså via nervebaner til utløsning i muskulaturen i og omkring skjeden, livmoren og bekkenbunnen. Orgasmen er altså en refleks. Den oppadstigende delen av refleksen starter først og fremst i klitoris og den nedadstigende delen ender i muskulatur som nevnt. Om en ser stimulering av klitoris som begynnelsen og muskelsammentrekningene i vagina som resultatet, er det meningsløst å snakke om to typer orgasme: vaginal- og klitorisorgasme. Selv om orgasmen utløses i klitoris, deltar vaginalmuskulaturen i høyeste grad. Noen kvinner har så lett for å få orgasme at seksuelle fantasier alene eller berøring av andre deler av kroppen enn genitalia (f.eks. brystene) fører til orgasme. Noen få har problemer med å oppnå orgasme uten ved svært intens stimulering av klitoris (massasjestav). De fleste befinner seg et sted midt mellom. Mange kvinner som oppsøker lege på grunn av manglende orgasme, har rett og slett ikke fått tilstrekkelig og riktig stimulering. Mange får orgasme hvis de først lærer å masturbere, for så å kunne formidle til partneren hvordan de lettest oppnår orgasme. R.Hal. Orientering Orientering, den norske NATO-opposisjonens talerør og hovedorganet for venstresosialistisk debatt fram til 1975, ble stiftet som andelslag i Oslo høsten 1952. Bak sto en gruppe mellomkrigskommunister som av taktiske grunner hadde søkt DNA, men som fortsatt regnet Sovjetunionen som den progressive makt i verden. Anført av stortingsrepresentant Jacob Friis ga de ut Orienterings første prøvenummer i desember 1952. Deres initiativ tiltrakk imidlertid raskt flere fraksjoner av arbeiderbevegelsens NATO-motstandere: Furubotns "Annet sentrum" av NKP, dernest en gruppe noe yngre DNA - opposisjonelle som aldri hadde hatt tilknytning til NKP, foruten stifterne selv. Drakampen mellom disse gruppene fram til januar 1953 endte med seier for DNAs venstrefløy, orientert mot det såkalte "tredje standpunkt" i stormaktspolitikken - nei til øst, nei til vest - som var anført av Karl Evang og som knyttet tråder bakover både til Mot Dag og til gamle sosialdemokrater i arbeiderbevegelsen, blant dem Christopher Hornsrud. Redaktør og talsmann for denne gruppa ble Sigurd Evensmo, med Finn Gustavsen som redaksjonssekretær. Det tredje standpunktet var en nyskaping i norsk sosialisme. Det ble båret fram av en generasjon som tross sine røtter sto forholdsvis fritt i forholdet til mellomkrigstidens fronter. Standpunktet var en blanding av flere tradisjoner og tiltrakk både eldre og yngre venstreopposisjonelle i og utenfor DNA. Med fasthet kunne Orientering gå mot Norges NATO-tilknytning, samtidig som tredjestandpunktet ga en utstrakt uavhengighet i stormaktspolitikken velegnet for analyse av internasjonale forhold. Hovedstrømmen av norsk sosialisme i 50-årene var polarisert mellom Moskva (NKP) og Washington (DNA), og her kunne Orientering tilby noe virkelig nytt: uavhengighet, kritikk både av kommunismens doktriner og DNAs nye dollarevangelium. Fordi prinsippdebatten i norsk sosialisme ennå dreide seg om Norges plass i verden, var Orientering i 50-årene et rent utenrikspolitisk blad. Etter hvert tok det imidlertid opp indrepolitiske tema, en endring som i sin ytterste konsekvens måtte få følger for forholdet til moderpartiet. Endringen ble særlig påskyndet i Finn Gustavsens tid som redaktør fra 1957. Det toppet seg i truslene i 1960-61 om at dersom DNA på sitt landsmøte i 1961 fattet programvedtak som kunne åpne for atomvåpen på norsk jord, ville nøkkelpersoner innen kretsen om Orientering overveie å danne et nytt parti. Truselen ble realisert i og med Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1961, og Gustavsen ble den ene av partiets to første parlamentarikere. Orientering gikk over til å bli talerør for SF, men ble formelt overtatt av partiet først i 1973. Redaktør fra 1965 var, med et kortere avbrudd, Kjell Cordtsen. I samlingsforhandlingene 1974-75 ble Orientering en av SFs viktigste innsatsfaktorer i det nye SV. Etter intense fraksjonskamper ble bladet nedlagt og opptatt i Ny Tid fra august 1975. Orienterings innhold fulgte i alle år opposisjonens og senere SFs konjunkturer. I 50-årene var bladet utenrikspolitisk, i 60-årene sterkere rettet mot norsk politikk, særlig mot makt- og misforhold i DNAs statskapitalisme. Kulturstoffet var hele tiden rikt, med Sigurd Evensmo og Georg Johannesen som de ledende skribenter; kontakten med fagbevegelsen fram til begynnelsen av 70-tallet bladets svake side. Orienterings første nummer ble trykt i et par tusen eksemplarer. Opplaget steg langsomt til bort imot 19 000 i 1974. Avskjedsnummeret ble trykt i 16 000. Avisen la i 1961 om fra fjortendaglig til ukentlig utgivelse. Organisasjonsformen var til å begynne med andelslagets, deretter aksjeselskapets, med redaktøren tilsatt av det generalforsamlingsvalgte styret. Fra 1973 ble redaktøren valgt av SF's landsmøte. Orientering står i norsk arbeiderpresse som et nybrottsorgan på linje med Mot Dag i 1920-årene og Klassekampen i 1970-årene. Mer enn de to andre ble det hemmet av en systematisk fortielse, spesielt fra A-pressen. H.F.D. Litteratur: F. Gustavsen: Rett på sak, Oslo 1968. U. Arnesen: Da Orientering ble dannet, Oslo 1968. R. Kvam jr.: DNA mot splittelse, Oslo 1973. Orkla Industrier AS Data for 1976: Opprettet: 1904 Hovedkontor: Løkken Morselskap: Orkla Industrier er et børsnotert aksjeselskap som driver egen produksjon samtidig som det er holdingselskap både for datterselskaper og for en større aksjeportefølje i en del norske foretak og kredittinstitusjoner Bransje: Produksjon av ferrolegeringer, drift av koppergruvene i Løkken, koppersmelting i utlandet på leiebasis, finansinvestering Antall ansatte: 486 Omsetning: 96,6 mill. kroner Størrelse etter omsetning blant norske industriforetak: nr. 203 Egenkapital: 12 1,7 mill. kroner Totalkapital: 287 mill. kroner Aksjekapital: 80 mill. kroner, fordelt på 1,6 mill. aksjer Antall aksjonærer: 2 759 Hovedaksjonær: Den norske Creditbank, ca. 30 % av aksjekapitalen. Astrup-familien har sentrale posisjoner i selskaper som kontrollerer ytterligere 15-20 %. Disse tallene må tas med visse forbehold da det foregår omfattende transaksjoner med Orkla-aksjer mellom finansinstitusjoner Administrerende direktør: Per Palmer Kontaktpunkter til viktige beslutningssentra i norsk samfunnsliv: Inntil 1974 var Orkla et av de mest eksklusive møtesteder for fremtredende kapitalister. Her møttes familiene Astrup, Wallenberg og Andresen. Noen av dem var tredje generasjon i dette styret. Det har vært gjensidig aksjeinnehav mellom Orkla, Storebrand, Den norske Creditbank og Andresens Bank. Nedgangskonjunkturer innenfor Astrup-familiens shippingsektor har imidlertid rammet familiens formue såvel som dens innflytelse Hovedbankforbindelse: Den norske Creditbank Interesser: IS EPA, NOCO og KS Saga Petroleum AS & Co Den daværende Orkla Grube Aktiebolag ble startet av Christian Thams i 1904 med svensk kapital (Wallenberg). Selskapet eksporterte kopper til Tyskland under første verdenskrig og tjente stort på dette. Britene innførte eksportforbud på kull til Norge fordi selskapet nektet å innstille sin handel med tyskerne. Foretaket er det eneste i Norge med eget verkspoliti, betalt av foretaket, men politimessig underlagt Ut-Trøndelag politikammer. Foretaket har tradisjonelt ført en eksklusiv og tilbaketrukket tilværelse, kombinert med uttalte politiske synspunkter fra ledelsens side. Inntil ganske nylig har Orkla ikke villet ha tallene for omsetning og fortjeneste inn i verket "Norges 1 000 største bedrifter". I bedriftshistorien fra 1954 heter det at Det norske Arbeiderparti "utnyttet arbeidsledighet og prisstigning til en aldri hvilende kamp på arbeidsplassene av utpreget politisk karakter". Orkla har som nevnt en stor aksjeportefølje i "fremmede selskaper". De største er Andresens Bank, Den norske Creditbank, Storebrand, Dyno, Elkem-Spigerverket, Hafslund, Norgas, Norsk Hydro, Kosmos og EPA. Det er ved hjelp av denne porteføljen Astrup-familien har utøvd en del av sin tidligere innflytelse i næringslivet i Norge. Porteføljen var i 1973 verdt 350 millioner kroner, men er i 1977 nede i 134 millioner kroner. Det har her foregått en omfordeling av innflytelse over fra familier til kredittinstitusjoner i lavkonjunkturens kjølvann. Wallenberg-familiens og andre svenske interessers del av Orklas aksjekapital ble kjøpt hjem av Den norske Creditbank i 1977 til en pris som ga banken et tap. Det er meningen at disse Orkla-aksjene skal selges så snart en akseptabel pris kan oppnås. I de senere år har kopperprisen vært lav. Staten opprettet i 1977 et kopperfond der staten skal betale inn differansen mellom produksjonsprisen og den lavere markedsprisen inntil markedet igjen tar seg opp. På denne måten får man bevart kapitalutstyr og arbeidsplasser og fjerner enhver tapsrisiko hos aksjonærene. D.T. Litteratur: Sosialistisk Årbok 1975, Oslo 1976. Oslo Norges hovedstad har en befolkning på 456 128 (1978) og et flateinnhold på 453 km². Oslo er eget fylke, med felles administrasjon med Akershus. "Oslo" ble i middelalderen stavet "Áslo". Betydningen av navnet er usikker, enten betyr det "sletta under (Ekeberg)åsen" eller "gudenes slette". Middelalderens Oslo lå under Ekebergåsen. I 1624 brant den gamle byen ned til grunnen. Kristian IV benytta anledningen til å flytte byen til området vest for Akershus festning. Derved gjorde han byen til en del av festningens ytre forsvarsverker. Kongen ga også byen sitt eget navn, og omga den med voller. På 16- og 1700-tallet ble Kristiania sentrum for trelasthandelen på Østlandet. Byens borgere fikk svære privilegier av kongen, bl.a. særrett til all handel helt opp i Gudbrandsdalen og Østerdalen. Klasseskillet den gang gikk mellom dem som bodde innafor bygrensa og hadde borgerskap (handels- og embetsmenn og rike håndverkere), og småfolket som bodde i "forstedene". Forstedene var usystematisk bebyggelse som lå rett utafor bygrensa, som f.eks. Pipervika, Ruseløkkbakken, Vaterland, Grønland og Grensen. Handelsborgerskapet - "plankeadelen" - bukka under da Danmark fikk Norge med i Napoleonskrigene på fransk side. Det viktigste trelastmarkedet - England - gikk tapt. Det som først og fremst preget 1800-tallets Kristiania, var industrialisering og kraftig befolkningsøkning. Den første industriutbygginga var knytta til Akerselva. I 1850-åra ble det grunnlagt tekstilfabrikker på Sagene. Seinere kom maskinindustrien. Den nye befolkninga slo seg ned i nye forsteder. Innafor byens grenser var det nemlig "murtvang". Utafor bygrensa kunne folk bygge hus av tre, som var mye billigere. Den første av disse industriarbeiderforstedene var "Ny York" på Søndre Grünerløkka, anlagt i 1850-åra. Seinere kom andre, som f.eks. Rodeløkka, Kampen og Vålerenga. Mens klasseskillet i det førindustrialiserte Kristiania gikk mellom by og forsteder (i øst som i vest), gikk det nå mellom østkant og vestkant. Akerselva ble grensa mellom "døm fine" og vanlige folk. Byens sentrum, som før både hadde vært bolig- og forretningsområde for overklassen ble nå bare forretningsstrøk. Fra midten av det 19. hundreåret flytta overklassen vestover, mens arbeiderklassen ble tvunget til å slå seg ned i nye forsteder eller bydeler på østkanten. Byen var i voldsom vekst. Folketallet var i 1860 52 000, i 1880 119000, i 1890 182000 og i 1900 227 000. I 1858 og 1878 ble byens område utvida. Boligreisinga mot slutten av 1800-tallet var i hendene på private spekulanter. Tomteprisene steig voldsomt, så det gjaldt for spekulantene å utnytte tomtene maksimalt. Dette førte til overoppfylte kvartaler, med "forgård", "bakgård" og "bakgårds bakgård". Leilighetene på østkanten var stort sett på ett eller to rom - og de som hadde dårligst råd og flest unger, bodde i de minste leilighetene. Det viktigste bypolitiske kravet som ble reist av arbeidsfolk, var at boligbygginga skulle over fra private spekulanter til det offentlige. Med andre ord: kommunen skulle sjøl ha ansvaret for boligreisinga. Og fra 1911 kom de første kommunale byggeprosjektene. Men bolignøden i byen var fortsatt enorm. I 1920- og 30-åra ble de siste tomtearealene innafor bygrensa bygd ut. Det var f.eks. Torshov og Sinsen. Byen var dengang "inneklemt", av Aker kommune. Blant annet lå Bygdøy, Ullern og Holmenkollen i Aker. Overklassen slo seg ned i Vestre Aker, i rommelige eneboliger med svære tomter. Arbeidsfolk bodde fortsatt trangt og dårlig i øst. For å lette på bolignøden kjøpte kommunen grunn i Aker og bygde der. Derved kom byen til å eksportere skattebetalere til en rik omegnskommune. I 1948 ble Oslo og Aker slått sammen. Byutviklinga etter krigen har ført til at noen av Østlandets beste jordbruksområder har blitt nedbygd med boliger. Dette gjelder områder i øst, som f.eks. Groruddalen. Makteliten har bodd i vest, og dette har gitt seg utslag i at disse bydelene ikke har blitt bygd ut i særlig grad. Først i slutten av 1970-åra etter innbitt motstand ble det vedtatt konsentrert utbygging også i vest, som f.eks. Holmenkollåsen og Ullern. I mellomkrigstida var Oslo en typisk industriby. Etter krigen har byen blitt tappa for industriarbeidsplasser. I 1966 utgjorde industriarbeidsplassene 18,3 % av byens totale sysselsetting. I 1976 var tallet 13,9 %. I 1979 var tallet på Industriarbeidsplasser om lag 25 000. Samtidig økte tallet på ansatte innen kontor, forretning, varehandel og administrasjon - statlig som privat. Oslo er blitt en utprega hvitsnippby. Byen har også flere arbeidsplasser enn den har befolkning til - dette til tross for at Oslo har en høy yrkesaktivitet. Om lag 80000 arbeidstakere (1979) jobber i Oslo, men bor i omegnskommuner (pendlere). I 1970-åra har folketallet i byen sunket med om lag 3 000 hvert år. De som har flytta ut, har særlig vært yngre barnefamilier. De som har blitt igjen, er enslige og eldre. På tross av at folketallet har gått ned, har antall husstander økt. Dette har igjen gitt seg utslag i bolignød fordi det er busstandene som søker bolig, og ikke "befolkningen". I tillegg til dette kommer at halvparten av byens boliger (1979) er på ett eller to rom. Ønsket om standardforbedring presser også boligmarkedet. Levevilkåra i byen er prega av stor forskjell mellom østkant og vestkant. Dette er synlig på flere måter: I 1974 var gjennomsnittlig skattbar inntekt over 20000 kroner; 40 300 i indre by øst - i indre by vest 47 200. I ytre by øst var den 46 000 - i vest 59 700. I ytre by øst var det 34,3 % småhus - i vest 74,6 %. Når det gjelder utdanningsnivå, hadde 47,3 % i indre by øst ingen utdanning ut over folkeskolen - i vest 22,0 %. Også standarden på boligene forteller om klasseskilnad: i 1970 var gjennomsnittlig antall rom pr. leilighet (unntatt kjøkken) i indre by øst 1,9¾ vest 2,6. Tilsvarende tall for ytre by var 2,8 og 3,4. Når det gjelder tall for leiligheter med bad og WC, hadde indre by øst 47,8 % - vest 66,8 %. Folk som bor i de gamle byområdene er også mest utsatt for trafikkulykker: I perioden 1970-74 var 67 av 10 000 barn i alderen 0-14 år utsatt for en trafikkulykke i disse byområda: tilsvarende tall for villaområda var 23 og for nye drabantbyer 9. Folk som bor i de gamle bydelene i øst, er også plaga av en miljø-ødeleggende gjennomgangstrafikk av privatbiler og tungtransport. Boligspekulasjonen blomstrer også i disse bydelene. Som storby har Oslo i de seinere åra fått en lang rekke problemer å hanskes med: byen har om lag 12 % av landets folkemengde (1977), men 20 % av landets mottakere av sosialhjelp. Av alkohol- og narkotikaproblemer har byen 28 % og 36 % av tilfellene. Også i antall forbrytelser ligger Oslo høyt over landsgjennomsnittet. Karakteristisk for bysamfunn i den kapitalistiske verden er at tilgang til samfunnsgoder i byen er regulert etter konkurranseprinsippet. De ressurssvake, f.eks. når det gjelder økonomi, alder og utdanning, blir henvist til å bo og leve i de dårligste og mest belasta bydelene. Det sosiale skillet faller sammen med reint geografiske skiller, slik det har gjort i flere hundre år i Oslo. E.M. Oslo Faglige Kvinnebevegelse Oslo Faglige Kvinnebevegelse er en selvstendig organisasjon for fagorganiserte kvinner i Oslo. Dens formål er å være et tverrfaglig kontaktorgan og styrke fagbevegelsen ved å arbeide for økt faglig aktivitet blant kvinner. Dette vil den gjøre ved å belyse kvinnens spesielt vanskelige situasjon i arbeidsliv og fagbevegelse, og ved å arbeide for at det fremmes krav til bedring av denne situasjonen. Oslo Faglige Kvinnebevegelse oppsto som et resultat av at Oslo Samorganisasjon vedtok å legge ned sin kvinnenemnd. Da den ble nedlagt 1 januar 1977, fortsatte den sin virksomhet uavhengig av Samorganisasjonen under navnet Oslo Faglige Kvinnenemnd. På et ekstraordinært møte den 26 april 1977 ble imidlertid Oslo Faglige Kvinnebevegelse stiftet som en ny og selvstendig organisasjon. LO hadde fått en sentral kvinnenemnd 14 august 1940. Dens oppgave var å behandle saker som angikk fagorganiserte kvinner. På LO-kongressen i 1946 ble det vedtatt å ansette en kvinnesekretær i Landsorganisasjonen. Hun skulle i samråd med LOs Kvinnenemnd drive opplysningsarbeid blant kvinner for å øke tilslutningen til fagbevegelsen, aktivisere de kvinnene som var organisert og delta i annet faglig arbeid. Gjennom reisevirksomhet skulle hun være med å danne lokale kvinnenemnder i Samorganisasjonene rundt om i landet. Først ved årsskiftet 1949-50 ble den første kvinnesekretæren ansatt. De lokale kvinnenemndene ble dannet ved at samorganisasjonene på stedet innkalte kvinner fra ulike fagforeninger til et stiftende møte. Kvinnenemndene ble styrt av et eget årsmøtevalgt styre på 5 representanter fra ulike foreninger. Den store forskjellen på de lokale kvinnenemndene og LOs Kvinnenemnd var at mens LOs Kvinnenemnd automatisk bestod av topptillitsvalgte, var de lokale kvinnenemndene sammensatt av fagorganiserte på grunnplanet. På de sentrale faglige kvinnekonferansene møtte representanter fra de lokale kvinnenemndene sammen med LOs Kvinnenemnd og kunne der drøfte felles problemer. I 1969 ble det på LO-kongressen helt overraskende og uten forutgående behandling i de lokale kvinnenemndene fremmet et forslag til prinsippvedtak om at "Kongressen godkjenner i prinsippet at LOs Kvinnenemnd omorganiseres. Sekretariatet får fullmakt til å foreta denne omlegging etter at utredningen fra komiteen er ferdig." Forslaget ble enstemmig vedtatt. Mens det ble fremsatt, behandlet og vedtatt, var de kvinnelige delegatene på kongressen kalt samlet ut til fotografering! Forslaget var utformet av en komité der Tor Aspengren var formann og Liv Buck sekretær. Denne var nedsatt av LOs Kvinnenemnd i mars 1968. Kongressen i 1969 ga altså dødsstøtet til rene kvinnefora i fagbevegelsen. I 1973 ble LOs Kvinnenemnd omorganisert til et Familiepolitisk Utvalg. I forslaget fra kongressen lå det implisitt at de lokale faglige kvinnenemndene skulle legges ned og omorganiseres til familiepolitiske utvalg. Ifølge et brev fra LO i 1973 skulle imidlertid de kvinnenemndene som ønsket det, ha anledning til å fortsette sin virksomhet etter avtale med de lokale samorganisasjonene. Mange kvinnenemnder ble erstattet med familiepolitiske utvalg. Enkelte steder beholdt en imidlertid kvinnenemnda i kommunen og fikk familiepolitisk utvalg for fylket. I Oslo kom det vel til den hardeste striden om hvorvidt kvinnene skulle få organisere seg i særskilte grupper innenfor Samorganisasjonen. Vedtaket om å legge ned Kvinnenemnda skjedde i Oslo på tross av at Kvinnenemndas representantskap enstemmig hadde uttalt at den ønsket å fortsette arbeidet sitt. Etter å ha prøvd alle formelle veier for å unngå nedleggelse, uten resultat og uten å ha møtt noen velvilje, startet en altså opp igjen som Oslo Faglige Kvinnebevegelse i april 1977, som en uavhengig organisasjon med direkte medlemskap. De som var med på å stifte Oslo Faglige Kvinnebevegelse mente at det fortsatt var behov for særskilt aktiviseringsarbeid blant organiserte kvinner og at det trengtes et tverrfaglig forum for kvinner. For så lenge kvinnene er i mindretall blant medlemmene i LO, og i ekstremt mindretall når det gjelder å bekle tillitsverv på alle nivåer, må en stå sammen på tvers av faggrensene for å kunne fremme krav i fagforeninger og klubber. Kvinner trenger som alle andre makt bak sine krav, og dette kan bare skje ved at en arbeider felles for økt deltakelse i det faglige arbeidet fra kvinnenes side. Dette er et arbeid kvinnene må stå felles om. Derfor er det nødvendig å ha et sted der en kan oppmuntre og styrke hverandre, få ideer og impulser fra hverandre slik at en føler seg sterk når en i sine egne fagforeninger skal arbeide for de såkalte "kvinnekravene". Erfaringene viser oss at krav som ville bety enormt for kvinner, alltid er kommet i siste rekke og ofte blitt salderingsposter ved forhandlingsbordet. Oslo Faglige Kvinnebevegelse arbeider for - at arbeidsplasser blir opprettet, slik at den grunnlovsfestede retten til arbeid blir en realitet også for kvinner - å drive opplysnings- og aktivitetsarbeid blant de kvinnelige medlemmene i fagbevegelsen - å virke for å få uorganiserte kvinner med i fagbevegelsen - å søke dannet kvinnegrupper i de fagforeninger det eksisterer behov for dette - å sette i gang agitasjons- og propagandamøter, diskusjons- og studiesirkler - å virke for økt kvinnerepresentasjon i alle ledd i fagbevegelsen - å virke for at kvinnene deltar i det faglige studiearbeidet. Oslo Faglige Kvinnebevegelse holder representantskapsmøter, medlemsmøter, arrangerer åpne møter og er ofte representert i diskusjoner om kvinnepolitiske spørsmål. Oslo Faglige Kvinnebevegelse har adresse: Kvinnehuset, Rådhusgata 2, Oslo 1. M.Gi. Ossietzky-saken Den tyske pasifistiske redaktør Carl von Ossietzky (1889-1938) ble flere ganger foreslått som kandidat til Nobels fredspris i begynnelsen av 1930-årene for sin kamp mot tysk militarisme og gjenopprusting gjennom tidsskriftet Die Weltbühne. Etter Hitlers maktovertakelse, da Ossietzky ble satt i konsentrasjonsleir, ble spørsmålet om hans kandidatur en skillende sak mellom motstandere og tilhengere av nasjonalsosialistenes regime i mange land. Hitler-motstandere foreslo Ossietzky for fredsprisen i 1935 og igjen i 1936, siste gang med støtte fra framtredende offentlige personer som Albert Einstein, Thomas Mann og H. G. Wells. Aftenposten, Morgenbladet, Nationen og andre borgerlige aviser i Norge avviste forslaget med den begrunnelsen at nobelprisen ikke burde gå til en "lovbryter" og at prisutdelingen ville bli en "demonstrasjon" mot det nye Tyskland. For Dagbladet og de største arbeideravisene var demonstrasjonen derimot en hovedsak, og de forsvarte kz-fangen Ossietzkys kandidatur som særlig velegnet for å tilkjennegi en opinion mot nasjonalsosialismen. I november 1936 ble prisen gitt til Ossietzky etter en splittet votering i Nobel-komiteen. Utdelingen vakte voldsom reaksjon og debatt, Hitler var rasende og til og med Nobels arvinger protesterte. For antinazismen verden over var tildelingen en oppmuntring, skjønt prisvinneren selv stadig satt i konsentrasjonsleir hvor han døde av sykdom og mishandling et par år etter. I norsk kulturdebatt ga Ossietzky-saken grunnlag for en minneverdig polemikk mellom Knut Hamsun på den ene siden og 33 liberale og radikale forfattere på den andre. Også denne kontroversen bidrog til å gjøre kravet om fredspris til Ossietzky til en mobiliserende sak for en bredere antinazistisk opinion, samtidig som Hamsun pekte ut den veien han skulle følge fra 9 april 1940: støtte til Quislings statskupp, støtte til tyskernes okkupasjon av Norge. H.F.D. Litteratur: A. Stai: Norsk kultur- og moraldebatt i 1930-årene, Oslo 1978. Dagbladet 23.11 1976, art. av Kjell Cordtsen. Ottesen-Jensen, Elise Ottesen-Jensen (1886-1973), norsk - svensk pioner for ein radikal seksualpolitikk. Elise Ottesen-Jensen vart fødd som syttande barnet i ein familie i Høyland. Faren var prest. Elise vart undervist i heimen av ei guvernante og tok sidan eksamen ved jenteskulen til fru Grieg i Bergen. Ho studerte til tannlækjar i Stavanger, men måtte bryta av studiet etter ei ulykke i eit laboratorium der ho mista fleire fingrar. Elise utdanna seg deretter til stortingsreferent, men byrja å arbeida i det venstreradikale tidsskriftet Nidaros. Seinare kom ho til avisa Arbeidet i Bergen der ho vart interessert i fredssaka. I 1913 trefte ho mannen som ho sidan skulle gifta seg med, Albert Jensen, syndikalist og skribent. Dei slo seg ned i Danmark i 1915. Dei var mykje i lag med revolusjonære og vart utviste frå landet i 1919. Sidan budde dei fast i Stockholm. Elise Ottesen-Jensen starta arbeidet med seksualopplysning i større omfang i 1923. Ho hadde då ei tid skrive artiklar om fødselskontroll i den svenske syndikalistiske avisa Brand. Den tragiske lagnaden til systra hennar som ugift mor gjorde at Elise engasjerte seg sterkt i arbeidet med seksuelle spørsmål. Den store inspirasjonskjelda hennar var August Forels bok "Die sexuelle Frage" (Det seksuelle spørsmålet). Artiklane førte til at ungsosialistiske klubbar og lokale samorganisasjonar rundt om i landet bad henne koma og halda foredrag. Det første heldt ho i Grängesbergs Folkets Hus. I 1924 ga ho ut "Välkomna barn" på Brands forlag. Medvetet om den store ukunna i folket på det seksuelle området og at opplysninga i vidare omfang vart hindra av den såk. Prevensjonslova (1910-1938), fekk Elise Ottesen-Jensen til å satsa store krefter på å motarbeida spesielt denne lova, men også abortlova. I 1927 ga ho ut "Könslagarnas offer". Men ho skjøna snart at det ikkje var nok berre å "preika". Kvinnene, særleg arbeidarkonene, måtte få praktisk hjelp til å verna seg mot uønska svangerskap. Etter eit kurs i pessartilpassing hjå den gamle lækjaren og nymalthusianaren Anton Nyström, tok Ottar, som ho kalla seg, til med å passa til pessar på kvinner etter foredraga. Dette heldt ho fram med i mange år, sjølv om det var forbode. Ho drog rundt i landet på mange, lange og opplevingsrike reiser. Respekten for prevensjonslova hadde aldri vore stor, og den minka med tida endå meir. Dei siste åra før lova vart oppheva, kunne Ottar driva verksemda si så godt som uhindra. Elise Ottesen-Jensen var ikkje åleine om å villa endra dei seksuelle forholda. I 1932 byrja den radikale foreininga Clarté å gi ut "Populär tidskrift för sexuell upplysning", og 30 mars 1933 vart "Riksförbundet för sexuell upplysning" (RFSU) stifta. Ottar vart leiar for dette forbundet frå starten til 1959. I eit halvmørkt, lite lokale i Regjeringsgatan i Stockholm arbeidde ho og medhjelparane hennar heilt gratis dei tre første åra. I 1937 oppretta forbundet eit biologisk laboratorium for graviditetstest. Elise Ottesen-Jensen heldt fram med opplysningsarbeidet sitt etter at prevensjonslova var oppheva. Ho vart stadig meir etterspurd som foredragshaldar og kunne spreia bodskapen sin til større grupper: alle born skulle vera velkomne, og seksualiteten burde vera eit uttrykk for kjærleik og varme. Under andre verdskrigen vart m.a. arbeidet innan militærforlegningane intensivert. I 50- og 60-åra vende ho seg særskilt til born og ungdom, m.a. i danselokalet Nalen i Stockholm, men også på skulane og gjennom radio og TV. Elise Ottesen-Jensen si medkjensle omfatta også dei ugifte mødrene. Ottargården, ein heim for ugifte mødre, var eit uttrykk for denne medkjensla, på same måten som kampen mot abortlova, der ho kravde rett til abort på sosiale grunnar. Eit anna område der ho kravde endring, var lova om homoseksualitet. August Forels bok gjorde at ho alt i 1913 fekk forståing for dei såk. seksuelle avvika. Gjennom Verdsligaen for seksualreformer fekk Elise Ottesen-Jensen kontakt med utanlandske autoritetar på seksualopplysningsområdet, m.a. J. H. Leunbach, København, Marie Stopes, London og Hanna Stone og Margaret Sanger frå New York. Elise Ottesen-Jensen ofra seg etter kvart meir og meir for internasjonalt arbeid. I 1959 vart ho ordførar i International Planned Parenthood Federation, og i dei siste leveåra arbeidde ho med familieplanlegging i u-land. I tillegg til opplysningsbøker skreiv ho også to sjølvbiografiske bøker: "Och livet skrev" (1965) og "Livet skrev vidare" (1966). H.Le. Otto-Peters, Luise Otto-Peters (1819-1895), tysk kvinnesakspioner, lærer og forfatter av sosiale romaner. Luise Otto-Peters var en av de ledende skikkelsene i den tyske borgerlige kvinnebevegelsen i det 19. århundret. Hun var aktiv deltaker i den liberale marsbevegelsen i 1848 og framsatte offentlig tanker om å forbedre kvinnenes kår, som en av de aller første kvinner i Tyskland. Hun krevde også stemmerett for kvinner, noe som på det tidspunktet ble oppfattet som en helt uhyrlig tanke. I 1849 ga hun ut det første tyske kvinnebladet, Frauen-Zeitung, under mottoet "Dem Reich der Freiheit werb' ich Bürgerinnen" (For frihetens rike verver jeg de kvinnelige medborgere). Den politiske reaksjonen etter 1848-49 kvalte bladet og aktivitetene omkring det. Først i 1865 ble den første tyske kvinnesaksforeningen dannet, Allgemeine Deutsche Frauenverein (ADF), som også ble den ledende tyske kvinnesaksforeningen. Otto-Peters var den første presidenten. ADF var inspirert fra USA, men langt mer forsiktig og moderat enn sin amerikanske søsterbevegelse. Motstanden mot disse nye ideene var da også langt mer massiv i det konservative og mandighetsdyrkende Tyskland. ADF satset i programmet sitt på å gi kvinner bedre utdanning samt på å "befri det kvinnelige arbeidet fra alle hindringer, som står i veien for at det skal kunne utfolde seg". Trass i Luise Otto-Peters' holdning allerede i 1848, vågde ikke ADF å ta kvinnestemmeretten inn i programmet sitt før så seint som i 1902. August Bebel og en del andre kommende sosialistledere hilste ADF velkommen og støttet initiativet i 1865. Først seinere, spesielt i 1890-årene, da den sosialistiske kvinnebevegelsen var i ferd med å ta form, kom det til et skarpt skille mellom den sosialistiske kvinnebevegelsen og det som nå framstod som en borgerlig kvinnebevegelse. Clara Zetkin (se art. Zetkin) var en særlig skarp kritiker av ADF og av Bund Deutscher Frauenvereine, som ble opprettet i 1894 (se art. Bäumer). I 1866 skrev Otto-Peters boka "Das Recht der Frauen auf Erwerb" (Kvinners rett til arbeid). Hun mente at yrkesarbeid var en forutsetning for kvinnenes frigjøring: "Den som ikke fritt kan ernære seg selv, er slave". For Luise Otto-Peters gjaldt dette ikke bare for ugifte, men også for gifte kvinner. I dette omstridte spørsmålet var hun langt forut for sin egen forening. Hun innså også at kravet om rett til arbeid ikke var arbeiderkvinnenes primære krav: Disse hadde ikke bare rett til arbeid, men var tvunget til å ta lønnsarbeid av simpel nød. Hele sitt liv skrev Luise Otto-Peters også om arbeiderkvinnenes forhold. D.D. Se også: Kvinnebevegelsen. Overbeskatning Beskatning vil si å fjerne individer fra en dyrebestand ved jakt, fangst eller fiske. Å fjerne flere individer fra bestanden enn det som blir erstattet ved naturlig rekruttering, er overbeskatning. De fleste eksempler på alvorlig overbeskatning finner vi i havet. Et grotesk eksempel er hvalfangsten i Antarktis. Den store norske hvalfangstflåten, som i etterkrigstidas skoleboker ble framstilt som vår stolthet og et eventyr, er nå nedlagt. Men det skjedde først etter at de fleste store hvalbestandene på det nærmeste var utryddet. Fremdeles fortsetter enkelte nasjoner hvalfangsten, først og fremst russere og japanere. Silda utenfor norskekysten er et annet eksempel. Eventyrlige fangster i 1960-åra, helt fram til 1967, førte til effektivisering og store investeringer i fiskeriene og i foredlingsindustrien. Men allerede i 1968-69 var bestanden nesten utryddet. I årene 1970-72 fantes det knapt gytende sild på de tidligere så rike gytefeltene utenfor Vestlandet og Trøndelag. Siden har bestanden tatt seg litt opp, men den var ennå i 1978 meget liten. Også laks er utsatt for en intens overbeskatning og står i fare for å bli utryddet i deler av landet. Den gyter i elver rundt hele kysten av Norge, men vandrer ut og har sin største vekst i Norskehavet utenfor Nord-Norge. Når laksen er kjønnsmoden, vandrer den tilbake til sin barndoms elv. På hjemvandringen, i havoverflata utenfor kysten, møter den store mengder drivgarn. Særlig langs kyststripa fra Sogn til Trøndelag har drivgarnsfisket store dimensjoner. Her blir hele Sør-Norges laksebestand beskattet. I fjorder og elver møter laksen et nettverk av nøter og garn, og til slutt gjør sportsfiskerne et innhogg blant de få som utrolig nok kommer opp i elvene. Etter andre verdenskrig har det skjedd en voldsom utvikling i fiske- og fangstmetoder. Trål, snurpenot og drivgarn er blitt uhyre effektive redskaper. Dessuten er det utviklet tekniske hjelpemidler som sonar og ekkolodd, som gjør det mulig å lokalisere fisken. En intens forskningsvirksomhet har avslørt fiskens ernæringsområder, vandringer og gyteområder. Mennesket er blitt i stand til å oppsøke fiskebestandene og fangste på dem hvor de enn måtte befinne seg. Utviklingen av teknologi ligger dessverre langt foran biologisk kunnskap og forståelse, og de fleste av våre fiskerier drives som om ressursene var uuttømmelige. Restriksjoner i fiske og fangst blir sjelden innført før overbeskatning er et faktum. Når nødvendige innskrenkninger kommer, trues ofte eksistensgrunnlaget til fiskere og arbeidere i foredlingsindustri, og konflikter oppstår. Konfliktene ligger også på internasjonalt plan, det viser seg i forhandlinger om fiskerigrenser og fiskekvoter. Fiske og fangst kan drives med utbytte uten å være rovdrift, men det krever at alle investeringer holdes på et lavt nivå slik at de kan tåle naturlige svingninger i bestanden. Hvis økonomiske interesser krever en fangstinnsats som truer tilveksten i bestandene, er overbeskatning uunngåelig. Kompetente biologer må avgjøre fangstkvantum, hvor bestandene skal beskattes, når det skal skje og hvilke aldersgrupper som skal fanges. Dette kan ikke overlates til politikere, økonomer eller forretningsfolk. D.M. Se også: Fiske, Fiskerigrense, Vekst. Overbygning Se Basis og overbygning. Overgangsalder Se Klimakteriet. Overgangssamfunn Se Sosialisme. Overskot Eit samfunn som produserer noko ut over det som skal til for å halde liv i medlemmene, kan ein seie har skapt eit overskot. Sagt på denne måten kan ein forstå omgrepet på to måtar. Det kan vere ein absolutt storleik, der ein går ut frå at folk har visse fysiologiske behov for næring. Då vil alt det ein produserer ut over dette minstekravet vere eit overskot. Men "mennesket lever ikkje berre av brød". Det er òg eit samfunnsvesen som treng ting som ikkje er biologisk naudsynte for å halde oppe livet. Berre når desse sosiale behova er dekte, kan ein tale om eit overskot. No er omgrepet ikkje lenger eit absolutt, men noko som vil variere alt etter som samfunnssystema varierer. Ulike typar samfunn vil skape ulik mengde overskot. Dei enklaste formene for samfunn ein kjenner i dag, er dei der folket livbergar seg ved jakt, fiske og sanking. Dei vandrar stadig omkring i små grupper og ber med seg alt dei eig. I slike grupper vert det produsert nok til å dekkje behova dei har i augneblinken og for kort tid framover. Dei har òg eit enkelt sosialt system med deling av bytte der slektningar og jaktkameratar alltid får sine delar. Dei gode relasjonane vert understreka ved at ein deler maten sin med dei det gjeld. Det må altså produserast meir mat enn kvar einskild treng for at samfunnet skal bestå, men ein kan ikkje snakke om at desse samfunna produserer eit overskot. Hjå mange fastbuande jordbruksfolk finn ein overskotsproduksjon. Storleiken vil variere, men dei stadene han er størst, vil ein finne ei meir utvikla arbeidsdeling enn i dei som produserer minst. Årsaka er at når det er overskot på mat, kan ein del menneske slutte med jordbruk og heller konsentrere seg om andre aktivitetar som t.d. handverk. Den maten handverkaren og familien hans treng, kan han bytte til seg mot dei tenestene han yter. Det første viktige overskotet som vart skapt i historia, var då menneska tok til å produsere meir mat enn dei trong. Dette opna ikkje berre for ei større arbeidsdeling, men òg for ei større lagdeling i samfunnet. Grupper av folket kunne no trekkje seg heilt ut av produksjonslivet og verte spesialistar av ulike slag. Presteskap, profesjonelle krigarar og handelsmenn er døme på dette. Ofte fekk desse gruppene kontroll over det som vart produsert. I samfunn utan institusjonalisert leiarskap kunne dei setje delar av produksjonen til sides til festar. Det gav arrangøren prestisje, som i desse samfunna er ei viktig kjelde til makt. I samfunn der det hadde utvikla seg eit leiarskap kunne dei krevje inn faste skattar, setje i verk tvangsarbeid eller tvinge ein del av produktet frå produsentane ved rein maktbruk. Dess fleire som drog seg ut av produksjonslivet og dess større herskargruppa vart, dess meir naudsynt vart det å få dei som produserte til å arbeide endå meir. Det vart difor etter kvart nødvendig ikkje berre med kontroll over produktet, men òg med kontroll over dei som produserte. Til dette vart hærar nytta. Samfunnet er på dette trinnet på veg vekk frå dei små gruppene prega av likskap og over i meir folkerike samfunn med høgare spesialisering i produksjonslivet og med ein herskargruppe som er heilt utafor produksjonen. Denne utviklinga er knytt til dei ulike samfunna sine evner til å produsere eit overskot. Då industrialiseringsprosessen var komen i gang i Vesten, vart den viktigaste overskotsproduksjonen flytta frå jordbruket til industrien. Og med kapitalismen ser ein at maktgrunnlaget i samfunnet ikkje lenger berre er å kontrollere ein overskotsproduksjon eller kontrollere produsentane. No ligg maktgrunnlaget i det å ha kontroll over sjølve produksjonsmidla. Og overskotet kan ikkje berre verte brukt opp slik som før. Det må reinvesterast produktivt for å skape nytt overskot. Kapitalismen som samfunnssystem har ein uendeleg appetitt på overskot, og for at han skal sikre seg dette er produsentane meir undertrykte enn nokon gong i historia. L.Ma. Overvåking Overvåkingspolitiet i sin nåværende form ble bygd opp fra 1947 etter instruks fra daværende justisminister Oscar Christian Gundersen. Leder for oppbyggingen var Asbjørn Bryhn, som også var leder for dette særpolitiet fram til 1966. Han kunne bygge på erfaringer politiet hadde fra overvåkingstjeneste i 30-åra, samt egne erfaringer som leder for et overvåkningsapparat organisert fra Stockholm under andre verdenskrig. I begynnelsen hadde dette særpolitiet små ressurser. Men ved inngangen til den kalde krigen (1949-50) fikk Overvåkingspolitiet tilført hele 120 nye stillinger. Senere har bemanningen vært noenlunde konstant, og i dag jobber omkring 260 politifolk i heldagsstillinger, fordelt på landets 52 politikammere. Halvparten av disse arbeider i Oslo, der også den sentrale ledelsen, Overvåkingssentralen, er plassert. I tillegg har en 5 landsdelssentraler. Dette gir imidlertid ikke noe fullstendig bilde av det totale overvåkingsapparatet; i tillegg kommer de mange kontaktpersonene og rapportørene på arbeidsplasser, skoler, i pressen, politiske organisasjoner m.m. Overvåkingstjenesten har i vesentlig grad vært innrettet mot indre, opposisjonell og samfunnskritisk virksomhet. I instruksen for tjenesten, som har vært gjeldende helt fram til 1977, het det at Overvåkingspolitiet skulle kartlegge og holde oppsikt med personer, grupper og organisasjoner som kunne tenkes å drive med "etterretningsvirksomhet, propaganda, infiltrasjon, sabotasje og attentater m.v. for å svekke landets forsvar og alminnelige motstandsevne". Overvåkingssjef Asbjørn Bryhn har påpekt at det å være aktiv NATO- eller EF-motstander (drive propaganda) er virksomhet som bidrar til "å svekke landets forsvar og alminnelige motstandsevne", og skal overvåkes. I alle år har derfor politiet i vesentlig grad innrettet sin virksomhet mot aktiviteter og synspunkter som har vært kritisk til det bestående. Det har gjeldt sosialister, kommunister, solidaritetsarbeid, forsvarskritisk virksomhet, fagbevegelsen m.m. Gjennom verving av rapportører og agenter i organisasjonene og på arbeidsplassene har politiet kunnet få tilgang til informasjoner om den indre aktiviteten i de enkelte progressive organisasjonene og den aktiviteten medlemmene driver. Også infiltrasjon har vært en akseptabel metode for Overvåkingspolitiet. Gjennom alle år har det vært et nært samarbeid mellom ledende personer i Arbeiderpartiet og LO og Overvåkingspolitiet. I atskillige år var det bygd ut et eget landsomfattende nett av rapportører innenfor Arbeiderpartiet og LO. Politiet og Arbeiderparti-ledelsen har hatt en felles interesse i å kartlegge og slå ned på det de har valgt å kalle "kommunistisk virksomhet" i fagbevegelsen og på arbeidsplassene. På samme måte har Overvåkingspolitiet hatt og har et nært samarbeid med ledelsen ved de fleste av landets større bedrifter i forbindelse med ansettelser. Dette har vært og er en del av det systemet som kalles sikkerhetsklarering, og personalsjefene eller sikkerhetssjefene ved 300 av våre større bedrifter har gjennom Overvåkingspolitiet kunnet få informasjoner om hvorvidt søkerne på stillinger har deltatt i sosialistiske partier, deltatt i solidaritetsarbeid, har vært med på opprop mot NATO eller EF o.l. For dette formålet er det ved Overvåkingssentralen samlet informasjon om over 250 000 personer. Overvåkingstjenesten spiller på et bredt sett av virkemidler i sitt arbeid. Metoder som benyttes er å registrere personer som underskriver på avisopprop o.l., registrere avisskribenter og fotografere personer som deltar ved demonstrasjoner og møter. Dette er i hovedsak åpne kilder, men Overvåkingstjenesten nøyer seg ikke med det. Politiet har i henhold til loven adgang til å avlytte telefoner og åpne brev. Videre verver en rapportører og infiltratører i fagbevegelsen og organisasjoner på venstresiden. I arbeidet med denne politiske registreringen og overvåkingen har Overvåkingspolitiet også gått til det skritt å opprette dekkorganisasjoner med nøytrale navn som folk ikke kan forbinde med politiet og politisk overvåking. Gjennom dette kan Overvåkingspolitiet lettere få adgang til informasjoner de ellers hadde vært avskåret fra. En av disse organisasjonene har vært Studiegruppen Edda. Norsk overvåkingspoliti har et nært samarbeid med Forsvarets etterretningstjeneste og sikkerhetstjeneste. På samme måten samarbeides det med og utveksles informasjoner med andre lands hemmelige tjenester, ikke minst i NATO-land. Overvåkingssjefene i NATO-land har årlige møter seg imellom. I.J. Se også: Hemmelige tjenester. Litteratur: E. Borgen og J. Andersson: Storebror ser deg, Oslo 1973. Bort med hemmelighetskremmeriet, Oslo 1977. 0. J. Bae og T. Eckhoff (red.): Politisk overvåking, Oslo 1978. Owen, Robert Owen (1771-1858), engelsk industriell pioner, utopisk sosialist og grunnleggeren av den sosialistiske tradisjonen i Storbritannia. Som barn kom Robert Owen i lære hos en manufakturhandler, og hele livet igjennom la han stor vekt på at kunnskapene sine hadde han fra det praktiske liv og fra selvstudier. Årene 1788-99 arbeidet han i den første industrielle revolusjonens viktigste bransje og viktigste by: i tekstilindustrien i Manchester. Her økte folketallet fra 22 000 i 1773 til over 70000 i 1800, og her kom industrialiseringens sosiale konsekvenser først - og mest uhyggelig - til syne. 20 år gammel ble Owen fabrikkdirektør for fem hundre ansatte. I perioden 1800-29 var han medeier av og sjef for Storbritannias største bomullsspinneri, New Lanark utenfor Glasgow. Hurtig drev han fram dette stedet til å bli et mønstersamfunn med europeisk berømmelse. Årlig kom over 2000 prominente besøkende for å beundre, bl.a. den russiske tsaren. Owens faderlige reformer lå langt forut for sin tid: barnehage for alle barn over to år, sykelønns og pensjonsordninger, kraftig begrensning av barnearbeid og vanlig arbeidstid, eliminering av fattigforsorg og reduksjon av kriminalitet og alkoholisme. Under Robert Owens opplyste enevelde ble New Lanark et industrisamfunn som kombinerte to ting: effektivt "management" med høy profitt og en ukjent grad av velferd den gangen for de to tusen ansatte med familier. Den engelske innenriksministeren sørget for at den populære boka til Owen, "A New View of Society" (Et nytt syn på samfunnet, 1813-14) med forslag om et skolesystem for arbeiderklassen ble sendt ut til bl.a. to hundre regjeringer og universiteter i Europa og Amerika. Men så kom omslaget da Owen ville tre fram fra New Lanark for å anbefale vidtrekkende sosiale løsninger for hele landet. Dette skjedde i nødsårene etter Napoleonskrigene. Mellom 1815 og 1817 ble lønningene i den britiske tekstilindustrien halvert og utgiftene til fattigforsorgen nesten fordoblet. Forverringene gav støtet til en politisk radikalisering som myndighetene i panikk besvarte med massakrene i Peterloo i 1819. I dette klimaet ble salongenes dører nå lukket for den altfor reformopptatte, selvbevisste og kirkefiendtlige industrialisten, som heretter måtte søke sitt publikum blant de lavere klassene. Owens svar på krisen utformet han for alvor "Report to the County of Lanark" (Rapport til fylkesadministrasjonen i Lanark, 1821). Her fastslår han at bare et systematisk brudd med samfunnsutviklingen kan oppheve industrialiseringens og privateiendommens skyggesider. Han oppstiller prinsippene for et helt samfunnsalternativ der han søker å forene det beste fra den før-industrielle verdenens sosiale liv med den nye teknologien. Stikkordet er kooperative landsbyer planlagt for mellom 300 og 2000 mennesker, hovedsakelig sysselsatt med jordbruk og matproduksjon, men med håndverk og industrivirksomhet i tillegg. Oppdragelse og utdanning skulle spille en nøkkelrolle, for Owen fastholdt 1700-tallets idé om de ytre omstendighetenes innvirkning på menneskesinnet, og hadde en optimistisk tro på at en korrekt oppdragelse ville føre til et riktig samfunn, når den først var satt i verk. Owen kom ut med sine konkrete utopier i en tid som var sterkt preget av Ricardos forsvar for frikonkurransens logikk og Malthus' handlingshemmende og beroligende teori om at fattigdommen ikke kunne avskaffes (se art. Malthus, Ricardo). I denne tiden ble Owen med bedriftsherrens praktiske erfaringer og suksess en inspirasjonskilde for mange opposisjonelle, som ikke ville vente på de langsomme virkningene av utvidet stemmerett osv. Oppskriftene for en annen måte å organisere et samfunn på forelå bl.a. med detaljerte planer for arkitekturen. I årene som fulgte, ble ikke mindre enn seksten Owen-inspirerte småsamfunn (storkollektiver) grunnlagt i USA og ti i Storbritannia. De mest kjente var New Harmony i Indiana (1825-28), det første ikkereligiøse utopiske samfunn i USA, og Harmony Hall i England (1839-45). Både amerikansk og engelsk sosialisme har senere i høy grad vært preget av denne formen for praktisk eksperimentering og sosial selvhjulpenhet i "politiske øyer" midt i det kapitalistiske samfunnet. Fra 1829 til 1834 stod Owen i spissen for den første fagforeningsbevegelsen i Storbritannia. I 1832 grunnla han kortvarige sentraler for utveksling av varer og tjenester, med bruk av verdipapirer der arbeidstida som gikk med var påført. Omkring disse og mange andre tiltak ble det bygd opp en radikal politisk kultur, med alternative forsamlingshus ("Halls of Science"), tidsskrifter, sangbøker, bryllupsseremonier osv. Folkefester med omfattende kjemiske og fysiske eksperimenter, dans og tedrikking ble arrangert. I det hele tatt spilte teknologi og naturfaglig opplysning en avgjørende rolle, og bevegelsen telte skomakere og andre håndverkere som skrev boker om sosialt forsvarlig anvendelse av teknikk og om praktiske måter å innrette produksjon og bofellesskap på. Idéer om intensivt biodynamisk jordbruk og økologiske prinsipper ble foregrepet; idéer om vindkraft, solenergi og tidevannsprosjekter likeså. Ordet "sosialist" ble for første gang brukt i Owens blad "The Cooperative Magazine" i 1827. Owen selv overvurderte eksemplets og fornuftens makt, og hans landsfaderlige harmoniløsninger på sosiale konflikter skapte nye problemer. Av hans mange prosjekter var det bare kooperasjonen (se art. Samvirke) som - i en svært utvannet form - fikk varig betydning. Men han og hans tilhengere la grunnen til en massemobilisering for samfunnsalternativer som igjen har påkalt politisk interesse. Owens tvetydighet består bl.a. i at han samtidig inngår som en av grunnleggerne av "moderne bedriftsledelse". E.R. Se også: Fourier, Saint-Simon, Utopier. Litteratur: A. Gjöres: Robert Owen och hans tid, Stockholm 1971. V. A. C. Gatrell (red.): Robert Owen: A New View of Society and Report to the County of Lanark, Harmondsworth 1970. 5. Pollard og J. Salt (red.): Robert Owen: Prophet of the Poor, London 1971.