Opprustning
Hovedtrekkene ved opprustningen etter andre verdenskrig er en sammenhengende vekst i utgiftene, en rask vekst i våpenlagrene, en opptrapping i ødeleggelseskraften til moderne våpen og en stadig forbedring av våpenteknologien. Langs alle disse dimensjonene har opprustningen nådd høyder uten sidestykke i historien.

Utgifter, lagre, teknologi
Militærutgiftene i 1976 var i faste priser nesten fire ganger så store som i årene rett etter andre verdenskrig. De utgjorde 330 milliarder dollar i løpende priser, et beløp som svarer til bruttonasjonalproduktet for to milliarder mennesker i de fattigste landa i Asia, Afrika og Latin-Amerika, dvs. halvparten av verdens befolkning. Gjennomsnittlig har militærutgiftene i verden i perioden siden andre verdenskrig steget med 4,5 % årlig, regnet i faste priser.
De store industrimaktene har ført an i rustningskappløpet. USA og Sovjetunionen har i de seinere åra til sammen stått for om lag 60 % av utgiftene, og sammen med de andre medlemmene i de to militæralliansene NATO og Warszawa-pakten for 80 %. Av de resterende sto land i den tredje verden for 10 % og Kina for tilnærmet 6 %. Den allmenne tendensen i det siste har vært en viss tilbakegang i den prosentdelen som faller på militæralliansene, med en tilsvarende økning for land i den tredje verden.
Dette gjenspeiles bl.a. i en kraftig stigning i våpenhandelen, som nå nærmer seg 100 milliarder kroner i året. De viktigste selgerlandene er USA, Sovjetunionen, Frankrike og Storbritannia i den nevnte rekkefølgen. På mottakersiden har over 50 % av våpnene gått til land i Midtøsten. Rustningskappløpet har spredt seg og blitt et globalt fenomen.
Enda mer dramatisk var veksten i sprengkraft i de lagede våpnene. Den største konvensjonelle bomben som ble brukt under andre verdenskrig, hadde en styrke på 10 tonn TNT. Den første atombomben som ble sluppet over Hiroshima, hadde en sprengkraft på 15 000 tonn TNT (15 kilotonn). I dag kan ett kjernefysisk stridshode i arsenalene til supermaktene nå en styrke på 30-40 millioner tonn TNT (30-40 megatonn). Til sammenlikning kan nevnes at den samlete styrken til alle bombene USA slapp over Tyskland og Japan under andre verdenskrig løp opp i to megatonn. Naturligvis kan ingen forutsi følgene av en krig hvor slike forferdelige våpen brukes. Disse størrelsene overstiger menneskelig fatteevne.
Det finnes iallfall titusener kjernefysiske sprenghoder i våpenlagrene til supermaktene, det samlete antallet nærmer seg sannsynligvis 100 000. Opp til 15 prosent av disse stridshodene hører til kategorien strategiske internasjonale våpen, resten hører til klassen av såkalte taktiske atomvåpen, med en kort eller mellomlang rekkevidde, men med en sprengkraft som kan overgå flere bomber av Hiroshimastørrelsen. Dette dødelige potensialet er i stand til å ødelegge menneskeheten flere ganger.
Likevel kan ikke tall for våpenlagrene og total sprengstyrke i tilstrekkelig grad gjenspeile hvilken oppsiktsvekkende omforming av den militære ødeleggelsesevnen som foregår for tida. Her er det ikke bare et spørsmål om atomalderens inntog, men om en hel teknologisk revolusjon. Kjernevåpen har alltid vært lagd for å brukes. Men gjennom ny teknologi er disse våpnene blitt stadig mer effektive og praktisk anvendelige. Rustningskappløpet er faktisk i dag mer et kappløp om teknologi enn om omfang. I fokus står forbedret fart, presisjon, styring, manøvrerbarhet, rekkevidde, forhold mellom vekt og størrelse, sårbarhet, automatisering osv. Det er ingen grenser for hvordan disse egenskapene kan kombineres for å bedre effektiviteten.
Det teknologiske kappløpet begrenser seg ikke bare til kjernevåpen. Fra prøvefeltene i Indokina og Midtøsten er det kommet fullstendig nye konvensjonelle våpen. De har revolusjonert konvensjonell krigføring og innført begrepet "den automatiserte slagmark".
Den underliggende målsettingen er å erstatte den enkelte soldat med høyt utviklet teknologi så langt som mulig. Automatisering skjer i alle faser av slaget, fra etterretningsvirksomhet gjennom lokalisering og ødelegging av fienden til overvåking av ødeleggelsen i sluttfasen. Til dette er det nødvendig å anvende svært følsomt elektronisk utstyr innenfor et bredt spektrum av våpen og tekniske innretninger, som varslingsapparater, radar, detektorer, målsøkende mekanismer og datastyrt kontroll av ildgivningen.
Et eksempel på slike nye våpensystemer som kan anvendes både til konvensjonelle og kjernefysiske våpen, er såkalt presisjonsstyrt ammunisjon (PGM). Der det tidligere var nødvendig å kaste bort tusenvis av prosjektiler for å få et direkte treff, er det i dag nok med en eneste PGM-bombe eller et eneste prosjektil. Denne teknologien, bygd på laser eller elektrooptisk styring, ble brukt i den "smarte" bomba amerikanerne brukte i Indokina og i ulike former for skyts som ble innført i mengdevis i krigen i Midtøsten i 1973. Også andre nye konvensjonelle våpen har bidratt til å omforme konvensjonell krigføring: Splintbomber, brannvåpen (napalm), fjernstyrte kjøretøy, moderniserte fly, kanonbåter, tanks og marinefartøyer har gjort ødeleggelsene voldsommere.

Dynamikken i opprustningen
Verden i dag er midt oppe i et innbitt våpenkappløp som kan synes uforståelig og fornuftsstridig. På den ene sida blir det åpent og allment innrømmet at opphopningen av avanserte, ødeleggende våpen ikke fremmer sikkerheten. Med innføringen av interkontinentale raketter ble til og med sikkerheten for supermaktene mer sårbar og utsatt. På den andre siden er det tilsynelatende en motsetning eller noe mystisk i det faktum at våpenkappløpet fortsetter uforminsket, trass i beslutningene i flere avtaler i de seinere åra om å begrense rustningene og trass i at forhandlinger om nedrustning pågår for fullt. En del av forklaringen ligger i dynamikken i rustningene i våre dager, som har en tendens til å få en egentyngde og sette seg mot samfunnsmessig kontroll.
Dynamikken i rustningene i dag skiller seg fra rustningskappløp i tidligere tider i flere henseender. De nye faktorene som skyver på, ligger i det forandrete ideologiske klimaet, den dominerende militære doktrinen, den nye teknologiske bakgrunnen og sist, men ikke minst, de sterke samfunnsmessige og politiske interessene som er involvert.
Konkret kan de kreftene som skyver på, sies å være: a. høy intensitet i samspillet mellom dem som ruster mot hverandre (aksjon-reaksjon), b. doktrinen om avskrekking og terrorbalanse, c. måten militær forskning og utvikling virker på og d. alliansen av økonomiske, politiske og militære krefter kjent under navnet det militært-industrielle, teknologiske og byråkratiske komplekset.
Historisk sett har aksjons-reaksjonsmønstret vært viet mest oppmerksomhet, og dette blir ofte brukt til å forklare fenomenet våpenkappløp. Drevet av rivalisering, mistanke og frykt har to nasjoner eller allianser en tendens til stadig å øke rustningene sine. Og i prosessen reagerer de ikke bare på trekk fra motstanderen, men de overreagerer systematisk på tiltak fra fienden. På denne måten blir en kjedereaksjon satt i bevegelse som skaper en rustningsspiral.
En viktig integrerende del av denne dynamikken er hemmelighetskremmeriet i sikkerhetsspørsmål. Hemmeligholdelsen skaper en tilbøyelighet til gambling og overreaksjon, avler mistillit og uro og blir slik i seg selv en kraft som driver fram opprustningen. I vår tid er denne dynamikken blitt forsterket av ideologiske uoverensstemmelser og sammenstøt mellom ulike politiske og sosiale systemer. Mye av det mistenksomme og skremte klimaet stammer fra "jernteppe"-tankegang, fra vold utøvd av statsmyndighetene og fra stivbeinte politiske dogmer. Alt dette tenderer til å produsere uvirkelige og overdrevne bilder av fienden som tjener til å opprettholde og eviggjøre konfliktlinjene.
Innen den ideologiske militær-politiske overbygningen finnes i dag en annen drivkraft bak opprustning, den rådende doktrinen om avskrekking. Avskrekking er vesentlig den kjernefysiske tidsalders utgave av en teori som gjennom historien har vist seg å slå feil, nemlig "fred gjennom styrke".
Hovedpillaren er doktrinen om garantert gjensidig ødeleggelse (mutual assured destruction - MAD). I følge denne oppskriften bør partene i det kjernefysiske våpenkappløpet utvikle tilstrekkelig gjengjeldelseskraft slik at de er i stand til å påføre motstanderen uutholdelige skader i tilfelle av krig. Dette gjør det faktisk nødvendig å opprette et permanent truselsystem som uopphørlig trenger voksende opprustning. Selv om det for offentligheten blir presentert som en måte å bevare freden på, gir avskrekking faktisk pr. definisjon opphav til en tilstand med permanente forberedelser til krig.
Supermaktene synes selvsagt aldri å være fornøyd med de våpnene de har. Det snakkes om å nå et "tilstrekkelig" nivå, mens de i virkeligheten uten stopp skyver på for å få flere og bedre våpen. I løpet av prosessen blir kappløpet kanalisert inn i et forsøk på å oppnå evnen til et overrumplingsangrep ("first strike"), og slik blir kursen lagt for en opprustning uten ende. Farene ved en slik utvikling er ikke vanskelig å fatte.

Hvis vi går fra overbygningen og i retning av det materielle grunnlaget for rustningsprosessen, støter vi først på det enorme etablerte militære forsknings- og utviklingskomplekset. Om lag en halv million vitenskapsmenn og teknikere omkring på kloden, hovedsakelig i USA og Sovjetunionen, med et budsjett på 30-40 milliarder dollar årlig, vier all sin dyktighet og alle sine anstrengelser til å utvikle eksisterende eller finne opp nye typer og systemer av våpen. Hver fjerde vitenskapsmann og tekniker i verden arbeider for slik forskning. Dette må naturligvis skape dramatiske resultater. Det er en indikasjon på hvilken materiell kraft som driver opprustningen.
Det nåværende omfanget av militær forskning og utvikling er et forholdsvis nytt internasjonalt fenomen. Det vokste raskt etter andre verdenskrig og gjenspeiler skiftet i våpenkappløpet fra kvantitet til kvalitet. Mens det forbrukte om lag 1 % av rustningskostnadene for verdenskrigen, trekker det nå til seg ca. 15 %. Viktigst er at denne militære forskningen og utviklingen har en tendens til å handle uavhengig av utviklingen på den internasjonale politiske arena, som f.eks. forhandlinger for å redusere spenningen eller avtaler om våpenkontroll. Våpenkappløpet kapsler seg til med sin egen dynamikk.
Tre regelmessige trekk i måten militærforskning og utvikling virker på, er av særlig betydning: a. impulsen i retning av teknologisk konkurranse, b. den lange tida det tar å utvikle og produsere et nytt våpensystem og c. det såkalte "follow-on"-imperativet - kravet om å "følge opp". Omfanget av militær forskning og utvikling, interessene i nesten alle greiner av vitenskapen, det militære engasjementet i et utall av forskningsprosjekter ved universiteter, nøkkellaboratorier og læresentra skaper forhold der militær forskning og utvikling har mye større innvirkning enn den rent militære rollen tilsier. Den utvikler seg til å få en avgjørende rolle i vitenskap og teknologi. Den former forskningens retning og bidrar til å skjerpe atmosfæren av internasjonal konkurranse.
I jakten på teknologiske nydanninger overvåker eller venter ikke militær forskning og utvikling nødvendigvis på viktige nyvinninger hos motstanderen. Den reagerer oftere på sine egne ytelser i forskjellige nasjonale forskningssentra. En bitter konkurranse rår mellom tjenestegreinene (hær, luftvåpen og flåte), de forskjellige industriene, greinene av teknologien og forskningssentrene. Kappløpet antar både nasjonale og internasjonale dimensjoner. Presset er både bestemt og sterkt.
Nok et regelmessig trekk ved måten militær forskning og utvikling virker på, ligger i den lange utviklingsprosessen for moderne våpen. Det tar opptil 10 år fra de innledende oppdagelsene til en behersker bruken av dem praktisk og kan produsere nye våpen. Denne lange produksjonstida og produksjonssyklusen tjener til å sikre stabilitet og kontinuitet både for de militære forskningskretsene og for drivkraften til ytterligere opprustning.
Jakten på nye våpen foregår innen et lukket miljø, uhindret av hvilke politiske gester som gjøres utenfor eller av om det foregår forhandlinger om rustningskontroll. Resultatet er at nye våpensystemer har en tendens til å underminere forsøkene på rustningsbegrensning. Når visse kategorier av våpen blir foreldet, er avtaler om disse våpnene uten betydning. Erfaringen har vist at takten i nydanninger er langt kjappere enn farten i nedrustningsforhandlingene.
Enda en regelmessighet ved måten som militær forskning og utvikling virker på, styrker tendensene til opprustning. Det er det såkalte kravet om å "følge opp". Til en viss grad er dette en variant av Parkinsons lov om spontan og voldsom vekst i institusjoner.
Når det gjelder militær forskning og utvikling, overgår livskraften i institusjonene langt det gjennomsnittlige. For det første må den med sin spesialiserte arbeidskraft holdes i en konstant beredskapstilstand. For det andre innebærer engasjementet i mange prosjekter og forskningsretninger en stadig vekst i utstyr og tilstrømning av folk. Militær forskning og utvikling har en tendens til å vokse og spre seg raskt. Måten den virker på, gjør at dynamikken i opprustningen har dype røtter i selve strukturen i produksjon og drift, i sikkerhetssystemer og teknologiske anstrengelser. Dette er særlig tilfellet med stormaktene, som bestemmer takten i opprustningen i verden med sine store militære forsknings- og utviklings "establishments". Endelig finner drivkreftene bak opprustningen sterk støtte i alliansen mellom det militære, industrielle, teknologiske og byråkratiske establishment.
Det var Eisenhower som, i avskjedsbudskapet sitt som USAs president, formulerte begrepet "det militær-industrielle komplekset" som en mektig drivkraft bak opprustningen. Dersom en studerer forholdene nøyere, blir det nødvendig å utvide begrepet til også å omfatte militær forskning og utvikling og det statlige politiske byråkratiet. Disse fire danner til sammen det militær-industrielle, teknologiske og byråkratiske komplekset - en fryktinngytende kraft bak opprustningen. Den materielle basisen er her strukturelt forbundet med den politiske overbygningen i felles innsats for å få rustningene til å fortsette.
Alle fire "establishments" har sine egne grunner for å være interessert i militær styrke, og utover innflytelse både på egen hånd og ved å forsterke hverandre. I de moderne statene, i øst eller vest, finnes forskjellige utgaver av disse "establishments". De kan opptre ulikt, framgangsmåten behøver ikke alltid være lik - men motivasjonen er den samme.
De interne kreftene som er i sving, gjør at den avstengte egentyngden i opprustningen i dag er av større betydning enn påvirkningen som kommer fra militære doktriner eller fra virkningen av "aksjon-reaksjon". Dette kan delvis tjene som en forklaring på at det foregår en politisk avspenning samtidig med at rustningskappløpet pågår. Det er opplagt at ethvert forsøk på å få en stans i opprustningen og å nå fram til nedrustning ikke kan lykkes uten å ta med i betraktning de rådende strukturene og kreftene som trekker i retning av fortsatt opprustning.

Under inntrykkene av redslene fra andre verdenskrig og oppdagelsen av atomvåpen, tok stormaktene og medlemmene av FN etter krigen fatt på forhandlinger om avrustning og avskaffelse av atomvåpen. Men med veksten i atomlagrene og med en teknologi som gjorde våpnene mer anvendbare, vegret supermaktene seg for å gi avkall på sine nyanskaffete midler til militær styrke. Selve nedrustningsbegrepet ble svekket og erstattet av en målsetting om nedrustningskontroll, dvs. et samordnet forsøk på å regulere rustningene for å redusere sannsynligheten for krig, senke kostnadene og begrense ødeleggelsene i tilfelle krig.
Nedrustning og avrustning ble gitt opp som umiddelbare målsettinger. I stedet rettet forhandlingene seg mot å moderere oppbyggingen av våpenlagre og mot felles å styre opprustningen fra stormaktenes side. Mens en i ord bekjente seg til målet om "alminnelig og fullstendig nedrustning", betydde rustningskontroll i virkeligheten en rasjonalisering og en rettferdiggjøring av opprustningsprosessen.
Nedenfor er en oversikt over avtaler om rustningskontroll og avrustning som gjaldt i 1977:
I. Flersidige (multilaterale) avtaler
1. Atomvåpen
1.1 Den delvise prøvestansavtalen, 5 august 1963. Forbyr atomvåpenprøver i atmosfæren, i det ytre verdensrommet og under vann.
1.2 Ikkespredningstraktaten, 1 juli 1968 Forbyr overføring av og søker å hindre spredning av atomvåpen.

2. Kjemiske og bakteriologiske våpen
2.1 Genève-protokollen, 17 juni 1925. Forbyr bakteriologiske metoder for krigføring og bruk av kvelende, giftige og andre gasser i krig.
2.2 Konvensjon om forbud mot bakteriologiske våpen 10 april 1972. Forbyr utvikling, produksjon og lagring av bakteriologiske (biologiske) våpen og giftvåpen og foreskriver at de skal ødelegges.

3. Avtaler om ikke-opprustning av visse regioner og uberørte områder
3.1 Antarktis-traktaten, 1 desember 1959. Forbyr ethvert tiltak av militær art, innbefattet prøving av alle former for våpen, i arktiske områder.
3.2 Traktaten om Latin-Amerika som atomvåpenfri sone (Tlatelolcotraktaten), 14 februar 1967. Erklærer Latin-Amerika som atomvåpenfri sone. Blant land som ikke fullt ut godkjenner traktaten, er Argentina, Brasil og Chile.
3.3 Traktaten om det ytre verdensrommet, 27 januar 1967. Forbyr plassering av atomvåpen og andre masseødeleggingsvåpen i bane rundt jorda, på himmellegemer eller i verdensrommet.
3.4 Havbunnstraktaten, 11 februar 1971. Forbyr installering av atomvåpen eller masseødeleggingsvåpen på havbunnen og i grunnen under.
3.5 ENMOD (environment modification)-konvensjonen, 18 mai 1977. Forbyr påvirkning av miljøet til militære formål.
II. Tosidige avtaler mellom USA og Sovjetunionen
1. Begrensning av risikoen for atomkrig
1.1 "Hot-Line"-avtalen, 20 juni 1963. Opprettet direkte telegraf/fjernskriverforbindelse til bruk i krisesituasjoner.
1.2 Avtalen om modernisering av "Hot-Line", 30 september 1971. Supplerer "Hot-Line" med to ekstra linjer som nytter kommunikasjonssystemet via satelitt, og med et flerdobbelt mottakersystem i hvert land.
1.3 Avtale om atomuhell, atomkrig, 30 september 1971. . Foreskriver tiltak for å redusere risikoen for inkludert sikkerhetsforanstaltninger mot å bruke atomvåpen ved et uhell
1.4 Avtale om avverging av atomkrig, 22 juni 1973. Foreskriver tilbakeholdenhet og inntrengende konsultasjoner for å unngå risikoen for atomkrig.
1.5 Avtale om avverging av sammenstøt i og over åpent hav, 25 mai 1972. Foreskriver tiltak som skal garantere sikkerheten ved marinefart og militær flyging i og over åpent hav.

2. Forhandlinger om begrensning av strategiske våpen (Strategical Arms Limitation Talks: SALT)
2.1 Traktaten om anti-ballistiske raketter (ABM- traktaten, SALT I), 26 mai 1972. Begrenser utbredning av "Anti-Ballistic Missile" (ABM)-systemer, dvs. at anlegg rettet mot interkontinentale ballistiske raketter (ICBM) skal begrenses til to: hovedstaden og ett sted til.
2.2 Protokoll om antirakettkrigen (ABM), 3 juli 1974. Begrenser ABM-systemene til ett sted i hvert land.
2.3 Midlertidig avtale om begrensning av strategiske offensive raketter (SALT I), 26 mai 1972. Foreskriver 5 års stillstand for begge parter i det samlete antall av faste ICBM på land og av raketter avfyrt fra undervannsbåter (SLBM).
2.4 Vladiovostok-overenskomsten (SALT II), 24 november 1974. Foreløpig avtale om videre forhandlinger i perioden fram til 1985; setter et tak på til sammen 2 400 strategiske våpenbærere, dvs. ICBM, SLBM og tunge strategiske bombefly;1320 av disse kan utstyresmed flere uavhengigeatomstridshoder (MIRV).

3. Atomvåpenprøver
3.1 Terskelavtalen, 3 juli 1974. Begrenser atomvåpenprøver under jorda til en styrke under 150 kilotonn, fra og med april 1976.
3.2 Traktat om kjernefysiske eksplosjoner under jorda for fredelige formål, 28 mat 1976. Foreskriver en grense for "individuelle" eksplosjoner for fredelige formål på 150 kilotonn, for "gruppe"-eksplosjoner på 1500 kilotonn.

Med unntak av konvensjonen om forbud mot bakteriologiske våpen foreskriver ingen av avtalene ovenfor at eksisterende våpenlagre skal avskaffes eller reduseres. En del av avtalene har karakter av politiske erklæringer (II,1). De tar til orde for tilbakeholdenhet i militære tiltak og oppretter kommunikasjonslinjer til bruk i krisesituasjoner. En annen gruppe er avtaler om ikkeopprustning som tilsikter å holde atomvåpen og masseødeleggingsvåpen borte fra visse geografiske regioner eller fra verdensrommet og miljøet på havbunnen, som er av liten umiddelbar interesse for det militære (1,3).
En vesentlig del av avtalene kjennetegnes ved delskritt og halve tiltak. De pålegger mindre viktige innskrenkninger samtidig som de legaliserer militær aktivitet på områder av sentral betydning for videre utvikling av dødbringende våpen. Dette er særlig tilfellet med avtalene som angår atomprøver og ikkespredning (I,1 og II,3). Så er det de tosidige SALT-avtalene mellom USA og Sovjetunionen, som har til hensikt å legge kvantitative tak på strategiske våpen, mens de uttrykkelig godkjenner et kappløp om kvalitet (II,2). Endelig er det to avtaler som omhandler kjemiske og bakteriologiske våpen, og som representerer det lengste en er kommet i retning av nedrustning.
Genève-protokollen fra 1925 er ennå det eneste eksemplet på en forpliktelse til ikke først å ta i bruk masseødeleggingsvåpen. Ingen slik avtaleforpliktelse eksisterer med omsyn til atomvåpen. Mens det er oppnådd enighet om å forby utvikling av bakteriologiske våpen og ødelegge lagrene av disse, finnes ingen tilsvarende avtale når det gjelder kjemiske våpen. Dette viser igjen til bristene i forhandlingene om rustningskontroll: mens bakteriologiske våpen er av mindre betydning og aldri ble brukt, har bruken av kjemiske våpen en lang historie bak seg og utgjør i dag en akutt fare i moderne krigføring.
Avtaler som tenderer til å skape tilbakeholdenhet og begrense omfanget av opprustning, kan være av en viss verdi, selv om de går ut fra deltiltak. Det er grunn til å ønske dem velkommen, men bare hvis de virkelig fører til nedrustning. Hvis de bidrar til å holde i sjakk, er de naturligvis på lengre sikt hensiktsløse, og endog skadelige. Faktum er at de avtalene om rustningskontroll som er blitt inngått i de seinere åra, ikke har skapt noe opphold i våpenkappløpet.
På visse felter er opprustningen til og med intensivert. Den delvise prøvestansavtalen fra 1963 forbød atomvåpenprøver i atmosfæren. Det var et bra tiltak for å beskytte miljøet, men legitimerte samtidig fortsatte våpenprøver under jorda. Prøvevirksomheten ble faktisk mer intens etter 1963. Så begrenset terskelavtalen fra 1972 våpenprøvene til 150 kilotonn. Men dette betydde ingen kontroll av utviklingen av atomvåpen. Det bare gjenspeilte dreiningen i våpenkappløpet fra kvantitet til kvalitet. Et MIRV-kjernefysisk stridshode med en sprengkraft på opp til 150 kilotonn, dvs. 10 ganger så stor som Hiroshima-bomben er et av de mest avanserte atomvåpen som har eksistert til dags dato.
En kan peke på andre delvise tiltak for å kontrollere opprustning som synes som begrensninger, men som faktisk ikke la materielle restriksjoner på rustningene. Havbunnstraktaten fra 1971 forbød anlegg av faste kjernefysiske installasjoner på havbunnen, noe som ikke har særlig interesse for det militære. Men den forbød ikke militarisering av verdenshavene f.eks. ved den økende trafikken av ubåter med atomvåpen.
Ikkespredningstraktaten forbød overføring av atomvåpen til stater som ikke har dem i dag. Men den la ingen begrensninger på atommaktenes rett til å perfeksjonere disse våpnene. Sant nok forpliktet disse maktene seg i artikkel VI i ikkespredningstraktaten til å stoppe kappløpet om atomvåpen og til kjernefysisk nedrustning. Men nesten ti år etter at traktaten ble inngått er dette kappløpet mer desperat enn noensinne.
Det er heller ikke store framskritt som blir gjort i retning av en virkelig pause i den strategiske opprustningen, slik SALT-avtalene lover. Taket for strategiske våpenbærere ble satt så høyt, særlig når det gjelder antall tillatte MIRV-raketter med flere stridshoder, at mengden av kjernefysiske stridshoder er mer enn tredoblet fra 1974 til 1977. Videre tillot artikkel IV i den midlertidige avtalen fra 1972 "modernisering og erstatning av strategiske ballistiske raketter og våpenbærere" og ga dermed tillatelse til å fortsette kappløpet i kvalitet. Samtidig er det grunn til å merke seg at SALT ikke berørte problemet med taktiske atomvåpen, som fins i et antall som er mange ganger større enn mengden av strategiske våpen.
En grundig analyse av rustningskontrolltiltakene i de senere år viser klart at dreiningen i retning av rustningskontroll betydde et tilbaketog for nedrustningsarbeidet. For å stagge våpenkappløpet er det nødvendig med en fundamental omorientering. Delvise tekniske løsninger som bare berører overflaten av problemene og ikke griper ned til de strukturelle rottene, er åpenbart utilstrekkelige.
Menneskeheten betaler en høy pris for opprustninger. Kostnadene er av økonomisk, politisk, sosial, og sikkerhetsmessig art. I siste instans står menneskenes mulighet for å overleve på spill. Men også sett ut fra de mest påtrengende øyeblikkelige oppgavene som verdens nasjoner står overfor, er utfordringen enorm. Verden kan umulig fortsette å sløse vekk sine materielle ressurser og sine største menneskelige ferdigheter på opprustning og samtidig være i stand til å løse sine kjempemessige økonomiske og sosiale problemer.
M. T.
Se også: Atomvåpen, KSSE, Militarisme, SALT.

Litteratur: Stockholm International Peace Research Institute: World Armaments and Disarmament. SIPRI Yearbooks, Stockholm 1972-1976. M. Thee (red.): Opprustning og nedrustning i atomalderen, Oslo 1979. G. Garbo: Opprustet og forsvarsløs, Oslo 1975.


Oppsigelse
Det å inngå avtaler eller kontrakter av ulike slag er et karakteristisk trekk ved et kapitalistisk industrisamfunn. Slike avtaler bringes til opphør gjennom oppsigelse av avtalen fra minst én av avtalepartenes side.
For de fleste er arbeidsavtaler de mest sentrale i deres livssituasjon. Oppsigelser av slike avtaler er regulert gjennom lov om avtaler i arbeidslivet. Oppsigelser må for øvrig skilles fra det som kalles avskjed. En avskjed betyr at en arbeidsavtale heves uten varsel, ofte på dagen, av enten arbeidsgiver eller arbeidstaker. Avskjed kan bare brukes når det foreligger klare brudd på arbeidsavtalen, grove forsømmelser av plikter.
Arbeidsavtalene er i formen individuelle avtaler mellom en arbeidstaker og en arbeidsgiver. Det lovverket som knytter seg til disse avtalene, er følgelig også innrettet på de individuelle rettighetene og pliktene. Dette til tross for at oppsigelser ofte rammer mange arbeidstakere samtidig, og kan få store virkninger i et lokalsamfunn.
Når en person blir sagt opp, kan to svært forskjellige forhold ligge bak. Det ene er at én arbeidstaker erstattes med en ny. Dette kan en kalle en "ren personoppsigelse". Men en oppsigelse kan også rett og slett innebære at arbeidstakerens arbeidsplass legges ned. Dette kan en kalle en "arbeidsplassoppsigelse". Begge disse typene oppsigelser vil for den enkelte naturligvis resultere i en oppsigelse, men de er åpenbart av vidt forskjellig karakter. Begge disse typene omhandles i lovverket, men de blir gjort til isolerte, individuelle problemsituasjoner i begge fall.

Saklige oppsigelsesgrunner
Inntil 1936 stod det arbeidsgiverne helt fritt å si opp arbeidstakere. I det året ble imidlertid arbeidervernloven revidert, og en fikk et oppsigelsesvern: oppsigelser må ikke være usaklige. Loven har også angitt oppsigelsesfrister. Saklighetskravet er utformet slik i loven: En oppsigelse må ha saklig grunn i arbeiderens eller bedriftens forhold. De oppsigelsene som skyldes arbeiderens forhold, er det vi har kalt rene personoppsigelser, de som skyldes bedriftens forhold, er oppsigelser av arbeidsplasser.
Oppsigelsesvernet ved de rene personoppsigelsene har vært nokså begrenset. En bedrift som ikke har sett seg tjent med å beholde en arbeidstaker ut fra en vurdering av ytelser og personlige egenskaper, har hatt saklig grunn til å si vedkommende opp. Dette betyr blant annet at loven ikke har beskyttet folk mot å bli sagt opp som følge av redusert arbeidsevne. En arbeidstaker har rett nok ikke kunnet sies opp - på saklig grunnlag - bare som følge av sykdom og sykefravær. Arbeidsgiveren må ha hatt grunn til å tro at sykdommen ville innebære langvarig redusert arbeidsevne, eller stadige lange sykefravær. Men da har arbeidsgiveren også hatt loven på sin side!
Oppsigelser av arbeidsplasser har alltid vært lovlig og saklig. Loven har med andre ord overhodet ikke stilt betingelser overfor bedriftene når arbeidsplasser har forsvunnet som følge av rasjonalisering, flytting av produksjon, driftsinnskrenkning osv. Alle lønnsomme arbeidsplassoppsigelser har vært saklige og lovlige ut fra gjeldende rett.
Arbeidsmiljøloven av 1977 innførte visse modifikasjoner i oppsigelsesvernet. Det kreves nå at de ulempene som oppsigelsene medforer, avveies i forhold til bedriftens fordeler. Men det er arbeidsgiverens sak å foreta denne avveiingen. Tungtveiende bedriftsøkonomiske grunner for oppsigelser er fortsatt saklige oppsigelsesgrunner.
Inntil arbeidsmiljøloven av 1977 har den rettslige hovedreaksjonen mot usaklig oppsigelse ikke vært at den oppsagte skulle få tilbake jobben, men bare få en erstatning. Siden 1956 har domstolene rett nok hatt adgang til å dømme en arbeidsgiver til å ta inn igjen en person som er blitt oppsagt. Men denne adgangen er praktisk talt ikke blitt brukt. Etter arbeidsmiljøloven av 1977 er hovedregelen at en usaklig oppsagt skal få beholde stillingen. Men under visse omstendigheter kan domstolene fravike dette og beslutte at arbeidsforholdet skal opphøre, og at den usaklig oppsagte bare tilkjennes erstatning. Det er for tidlig å si hvordan og hvor hyppig de ulike reaksjonsmåtene vil bli brukt i praksis. Og fortsatt må arbeidstakeren reise sak for retten når det oppstår tvist om en oppsigelse er saklig.

Sterkere oppsigelsesvern
Det er en tendens i nordisk arbeidervernlovgivning å styrke oppsigelsesvernet for eldre. I arbeidsmiljøloven har en tatt et skritt i denne retningen ved å forlenge oppsigelsesfristen til opptil et halvt år for eldre arbeidstakere med lang ansettelsestid hos en arbeidsgiver.
Ut fra grunnleggende menneskerettigheter har arbeidsgiverne ikke høve til å diskriminere bestemte politiske retninger, verken i form av noe slags "yrkesforbud" for tilhengere av bestemte retninger eller gjennom en "politisk" oppsigelsespraksis. En oppsigelse av en person ut fra vedkommendes politiske virksomhet er ingen saklig oppsigelse utfra norsk lov. Å hindre politisk diskriminering har imidlertid ikke vært så lett i praksis, idet arbeidsgiverne har hånd om de løpende ansettelses- og oppsigelsessakene. Det er arbeidstakeren som må reise sak for å få bevist at det har skjedd noe utilbørlig, og det kan være svært vanskelig.
Arbeidermiljøloven av 1977 styrker oppsigelsesvernet for arbeidere under prøvetida, og slår ellers fast at det er forbudt for arbeidsgivere å kreve personopplysninger om politiske eller kulturelle spørsmål eller om en person er medlem av en lønnstakerorganisasjon. Men mye kan skje bak kulissene i arbeidslivet, slik at dette neppe vil løse alle problemer.

Sysselsetting og oppsigelse
Oppsigelsesvernet gir en viss beskyttelse ved de rene personoppsigelser. Det gir, selv etter 1977, praktisk ikke noe vern mot arbeidsplassoppsigelser. Verken enkeltpersoner eller lokalsamfunn kan finne noe lovfestet vern mot at livsviktige arbeidsplasser "sies opp".
Under kapitalismen har det alltid vært en kronisk mangel på sysselsetting og en permanent trygghet for arbeid og utkomme i arbeidslivet. Samfunnsmedlemmene kunne i denne situasjonen gjerne ha behov for både et sterkt oppsigelsesvern og et "ansettelsesvern" - en trygghet for å få arbeid. Men når det er knapt med arbeid, vil oppsigelsesvern og ansettelsesvern bli uforenlige mål.
Å styrke oppsigelsesvernet for noen vil lett slå ut i svekkede muligheter for ansettelse for andre. Eldre arbeidstakere kan nok ha behov for sterkt oppsigelsesvern. Men dette betyr at eldre som søker arbeid, eller ønsker å skifte arbeidsplass av helsemessige eller andre grunner, blir vanskeligere stilt. Det blir færre stillinger ledige, og arbeidsgivere vil dessuten kvie seg for å ansette eldre med de sterke forpliktelsene dette fører med seg. Eldre vil derfor lett bli uten noe som helst "ansettelsesvern". Andre grupper som søker seg ut på arbeidsmarkedet, kan også få sine muligheter for ansettelse svekket tilsvarende.
Oppsigelsesvern trygger ikke sysselsetting, det bare forskyver utryggheten. Hovedsaken må være å bedre sysselsettingsmulighetene totalt sett i samfunnet. Bare på det viset kan både oppsigelsesvern og "ansettelsesvern" bli styrket for alle grupper.
S.Se.
Se også: " Berufsverbot".



Organisasjon
"Organisasjon" er fellesbetegnelse på en lang rekke kollektive ordninger mennesker oppretter og inngår for å produsere varer og tjenesten, ivareta interesser, fremme krav, utøve makt og realisere felles mål. Følgelig er variasjonen stor og antallet organisasjonen høyt. Mange former for kollektiv menneskelig aktivitet faller utenfor organisasjonenes virkefelt. Eksempler kan være familien, nabolagsgruppen, vennelaget osv. Like fullt kan virksomheten være organisert, i betydningen styrt av gjensidig forpliktende normer, og være stabil. Kjennetegnene ved organisasjonen er først og fremst klart formulerte målsettinger for virksomheten, reglen for medlemskap og rutiner for samordning og håndheving av medlemmenes aktivitet, plikter og rettigheter.

Ulike typer organisasjoner
Begrepet "organisasjon" nyttes ofte på andre måter. Man kan ha i tankene allmenne kjennetegn ved sosiale systemer som familien, stammen eller lokalsamfunnet. Og begrepet er i bruk som fellesbetegnelse på virksomhet som systematisk tar sikte på å ordne, iverksette, fremme og planlegge. Her vil vi knytte "organisasjon" til høyst konkrete sosiale ordninger basert på medlemskap (frivillig eller tvungent) der medlemmene fremmer interessen, realiserer mål, produserer, administrerer og utøver myndighet. Dette kaller faglitteraturen vanligvis "formelle organisasjoner". Betegnelsen understreker den betydningen regelverket, prosedyrene og målsettingene har for den kollektive virksomheten. De formelle organisasjonene kan deles i to hovedgrupper: arbeidsorganisasjoner og frivillige organisasjoner.
Arbeidsorganisasjoner er opprettet for å produsere bestemte varer eller tjenester. Produksjonsutstyret organiseres og bemannes på bestemte måter for å fremme arbeidsorganisasjonens krav til lønnsomhet og mål på effektivitet. Det gjelder hva enten den konkrete arbeidsorganisasjonen er en industribedrift, et sykehus, et skip eller en utdanningsinstitusjon.
De frivillige organisasjonene knytter sin virksomhet til bestemte religiøse, kulturelle, humanitære, idrettslige, politiske og næringsmessige interesser og verdier. Et hovedskille går mellom ideelle organisasjoner og interesseorganisasjoner.
Antallet organisasjoner som samfunnsmedlemmene i Norge inngår i, er meget høyt. Det totale antallet lokalforeninger, klubben og lag blant frivillige organisasjoner anslås til 200 000. Det finnes ca. 1 200 landsomfattende organisasjoner med et samlet medlemstall på mer enn én million. Til sammen arbeider 4 000 personen full tid i sekretariatene, et tall som er på linje med antall ansatte i sentraladministrasjonen. Det gis ut publikasjonen med et samlet opplag på men 8 millioner. Flertallet og de mest betydningsfulle organisasjonene finner vi innenfor nærings- og arbeidsliv. Mange er sterkt knyttet til offentlige beslutningsorganer gjennom representasjon i offentlige utvalg m.v. og gjennom mer uformell kontakt.
Noe forenklet kan vi derfor si at arbeidsorganisasjonene og interesseorganisasjonene i arbeidslivet betinger hverandre, at kontakten mellom næringslivsorganisasjonene og det offentlige er særlig sterk og at de ideelle, religiøse og humanitære organisasjonene i større utstrekning lever sitt eget liv. Få av de landsomfattende organisasjonene har virkelig store ressurser. Under halvparten har fulltidsansatte i sekretariatet eller på hovedkontor. De hovedkontorene som finnes ligger i ni av ti tilfeller i Oslo, noe som viser betydningen av kort avstand til statsmyndigheten og andre organisasjonen.
En oversikt over når landsomfattende organisasjoner er stiftet, viser at veksten henger nøye sammen med industrialisering og urbanisering. Tilveksten ser ut til å ha vært svakere de siste tjue årene. Derimot har tendensen til sammenslutning av organisasjoner vært tydelig i denne perioden, slik at det går an å snakke om strukturnasjonalisering så vel blant arbeidsorganisasjoner som frivillige organisasjoner.
Et historisk tilbakeblikk gir mange eksempler på formelle organisasjoner, også i førindustriell tid, ofte knyttet til militærmakt, kirke og kongedømme. Krigskunst har alltid dreid seg mindre om skapeevne og oppfinnsomhet enn om organisasjonsevne og systematisk oppbygging av krigsmaskiner med staber, kommandolinjer og reglementer. De ulike kirkesamfunnene var likeledes entydig organisert og definert ved regelverk, målsettinger og medlemskap. Også administrasjon av geografiske områder forutsatte organisasjon. Prinsippene som ble anvendt, minner ofte om en form for byråkratisk organisasjonsform med vekt på entydig regelverk og kommandolinjer ovenfra og nedover som vi kjenner fra dagens statsadministrasjon.

Organisasjonsteori
De fellestrekkene som kommer til syne i formelle organisasjoners kjennetegn, både i tid og rom, systematiseres i organisasjonsteorien. Mange betrakter denne som en av de mer velutviklede disiplinene innen samfunnsvitenskapene. I våre dager har det vært gjort forsøk på å forstå virkemåten, forklare effektiviteten og forutsi handlemåten i organisasjonene ved systematisk å sammenlikne ulike typer formelle organisasjoner. Denne sterke opptattheten av ulike organisasjoners indre liv har resultert i administrasjonslære, en rekke prinsipper for effektiv ledelse, hensiktsmessig oppbygging og korrekt beslutningsprosedyre.
Organisasjonsteorien har hittil vært mindre opptatt av koplinger mellom en enkelt organisasjon og det omkringliggende samfunnet, bl.a. kontakten med andre organisasjoner. Det er noe underlig sett på bakgrunn av den nære sammenhengen mellom arbeidsdeling og framvekst av formelle organisasjoner. Overgangen fra førindustrielle produksjonsformer til en industriell samfunnsform innebar en helt ny form for samfunnsmessig arbeidsdeling. Men arbeidsorganisasjonene skiftet også karakter. Gamle virksomheter ble omorganisert og nye fikk en organisasjonsform bedre tilpasset det nye produksjonsutstyret og de nye markedene. Stort sett ble autoritære ledelsesformer ført videre og forbildet var fortsatt militærmakten.
Nye former for arbeidsdeling i samfunn og bedriftsliv ga grunnlag for dyptgående endringer i oppbyggingen av statsapparatet. Statens virkefelt ble utvidet og mer rendyrkede byråkratiske prinsipper ble innført. Dette påvirket igjen opprettelsen av frivillige organisasjoner, som gjerne fikk navn etter det formålet man ønsket å ivareta. Betegnelser som "foreninger", "forbund", "lag", "selskaper", "samfunn", "losjer", "bevegelser" og "grupper" kom i bruk. Mange av de nye organisasjonene stod i et direkte eller indirekte forhold til produksjonen i samfunnet, som interesseorganisasjoner. Men tiårene fra 1880 til 1930 er også kjennetegnet ved rask tilvekst av humanitære, religiøse og politiske organisasjoner.
Organisasjonenes slagkraft, evnen til å oppfylle målsettinger og sette makt bak formulerte krav, bestemmes langt på vei av hvordan virksomheten internt er organisert. Ulike skoleretninger har avløst hverandre når det gjelder prinsipper for effektiv drift av organisasjoner. Det er helst arbeidsorganisasjonene, spesielt innenfor industrien, som er blitt påvirket og som har virket som forbilde for andre typer av organisasjoner.

Arbeidsorganisasjoner
Et tidlig eksempel på en detaljert utformet administrasjonslære er "scientific management" bevegelsen, utformet av ingeniøren Fredrick Taylor etter århundreskiftet. Formuleringen av denne teorien falt i tid sammen med den tyske sosiologen Max Webers arbeid med å kartlegge statsbyråkratienes funksjonsmåte.
Taylor var sterkt opptatt av hvordan man skulle høyne den enkelte arbeiders effektivitet. Svaret måtte bli å utforme organisasjonsprinsipper som gjorde det mulig å knytte arbeiderens utbytte direkte til arbeidsinnsatsen (se art. Taylorisme). Verktøyet som trengtes, var regler for å fastsette hva en arbeidsprestasjon var verdt og utstyr til å måle hvor raskt arbeidet ble utført. Disse prinsippene ble konkretisert i det såkalte MTM-systemet, et akkordlønnsystem (se art. MTM). Taylors prinsipper oppnådde raskt en viss suksess, ikke bare i USA og ikke bare i kapitalistisk organisert vareproduksjon.
Reaksjonen på en slik gjennomført rasjonell og individualistisk administrasjonslære måtte nødvendigvis bli sterk. Den meldte seg i USA fra midten av 1920-årene og fikk navnet "human relations"-bevegelsen. De nye prinsipper bygget på den i og for seg selvsagte innsikten at arbeidere var mennesker de òg, og ikke bare operatører av produksjonsutstyr. De likte å få ros for vel utført arbeid, de hadde begrenset fysisk kapasitet og de utviklet gjerne uformelle og spontane organisasjonsformer og normer seg imellom for å beskytte seg og sine kamerater. I de mer velpolerte utgavene av "human-relations"-bevegelsen ble det følgelig tatt til orde for å avsette midler til velferdstiltak for de ansatte, opprette personalkontorer m.v.
"Human-relations"bevegelsen kan i styrke neppe måle seg med "scientific-management"-bevegelsen. Taylors idèer lå nok noe nærmere et "kapitalistisk sinnelag", og prinsippene lot seg lettere omsette i konkrete tiltak i den enkelte arbeidsorganisasjonen. I tillegg har man i de ansattes interesseorganisasjoner tradisjonelt sett med skepsis på tiltak som kunne tenkes å svekke arbeidernes kampkraft. Mange av "human-relations"-ideene ble oppfattet som tilslørte forsøk på å øke effektiviteten, hvilket de langt på vei også var.
Det ville være galt å se de to bevegelsene som konkurrerende skoleretninger eller som entydige stadier i en utvikling henimot våre dagers bedriftsledelse. Grovt sagt kan man si at den framherskende administrasjonslæren fram til i dag har vært preget av ideer Taylor var den første til å utforme, klarest kanskje uttrykt i bilfabrikkenes samlebånd. Akkordlønn har vært vanlig i industrien, og mange faglige tillitsfolk har inntil det siste måttet lære MTM-systemet for å kunne kontrollere bedriftsledelsens disposisjoner.
Administrasjonslærens populærlitteratur er nærsynt opptatt av bedriftens styringsproblem, og intern kontroll tillegges betydelig vekt. Det legges derfor vekt på ideer og forslag som kan virke til å manipulere de underordnede. Moralisme er også ofte lett synlig.
Fagbevegelsens frammarsj førte etter hvert til en viss innskrenkning av mulighetene til å manipulere, og bedriftsledere har stort sett måttet venne seg til å begrunne sine endringsforslag for å få dem gjennomført. Men denne interne maktkampen har nok ført til at det er blitt lite energi igjen til å utvikle alternative organisasjonsmønstre. Interessant nok er slike nydanninger sprunget fram innenfor primærnæringene, f.eks. i samvirkebevegelsen. Her blir produksjon organisert innenfor rammen av sterkt sentraliserte organer med vide fullmakter, men kontrollert av medlemmene og med skarpt formulerte målsettinger om likebehandling.
Selv om arbeidsorganisasjonen er tillagt svært ulike oppgaver og forsøker å løse dem på ulike vis, er fellespreget like fullt tydelig. De styres etter teknisk-økonomiske prinsipper av profesjonelle ledere som har fått seg tildelt styringsnetter alene. Deltakelse i arbeidsorganisasjonen gir levebrød til dem som deltar og gir grunnlag for organisert kamp for å bedre utbyttet og arbeidsforholdene. Bildet av hvordan de frivillige organisasjonene er organisert for å fremme sine mål, er mindre entydig.

Frivillige organisasjoner
Den største frivillige organisasjonen i Norge er Norges Idrettsforbund med nær 800 000 medlemmer. Men egentlig er Idrettsforbundet en samling av særforbund, som igjen er sammensatt av klubber og lag. I tillegg kommer så kretsinndelinger m.v. Medlemskap i frivillige organisasjoner behøver følgelig ikke utelukkende være på individuell basis. Snarere vil det oftest være slik for de velutviklede organisasjonene at de likner kinesiske esker der en enkelt organisasjon inngår som del av en større, som igjen utgjør en del av en landsomfattende frivillig organisasjon.
Organisasjonene en mest komplette innenfor arbeids- og næringsliv og i partipolitikken. Det er først og fremst de humanitære organisasjonene som avviker, i noen grad også de religiøse organisasjonene. Blant de siste er det dog registrert 53 landsomfattende organisasjoner med til sammen 30 000 lokalavdelinger.
På bakgrunn av det store antallet frivillige organisasjoner, i tillegg til den betydning arbeidsorganisasjonene spiller i et moderne samfunn, skulle man tro at Norge nå var gjennomorganisert. Det viser seg imidlertid at så mange som en tredel av den voksne befolkningen ikke er medlem av noen interesseorganisasjon. Også organisasjonsgraden i arbeidslivet varierer sterkt fra bransje til bransje. Man regner med at minst 350 000 arbeidstakere er uorganisert (se art. Uorganisert).

Organisasjonenes betydning
Hvilke interesser blir organisert? Hva avgjør organisasjoners styrke? Hvilke grupper skiller seg ut som særlig svakt organisert og representert? Slike spørsmål er i de senere årene gransket empirisk i lys av den økte betydningen organisasjonene ser ut til å ha for fordelingen av ressurser og makt i samfunnet.
Det kan se ut til at det er nær sammenheng mellom medlemskap og posisjon i arbeidsorganisasjonene og de frivillige organisasjonene. Interesseorganisasjoner innenfor nærings- og arbeidsliv er de virkelig sterke, så vel hva gjelder medlemstall som ressurser og innflytelse. Det er fra slike organisasjoner myndighetene oppnevner medlemmer til offentlige råd og utvalg. Det er etablert formelle og uformelle kontaktformer, og gjensidige konsultasjoner finner hyppig sted. De svakest organiserte interessene finner vi i posisjoner fjernt fra produksjonslivet, blant barn, pensjonister, forbrukene, kronisk syke osv.
Det er et interessant spørsmål hvordan norsk organisasjonsliv påvirker fordelingen av goder i samfunnet og virker inn på utformingen av politikk. Hvor viktig er det å være organisert? På hvilke felter øver organisasjonene stor, liten eller ingen innflytelse? De store organisasjonene spesialiserer seg og retter sin virksomhet inn på bestemte teiger av samfunnets totale virksomhet. Kontaktflaten mellom offentlige myndigheter, store arbeidsorganisasjoner og interesseorganisasjoner kan på viktige felter utvikle seg i retning av en "blandingsadministrasjon", der beslutninger blir av et annet slag og fattes på en annen måte enn det vi har vær vant til å forestille oss (se art. Blandingsadministrasjon).
Den franske statsteoretikeren Alexis de Toqueville (1805-59) framhevet de frivillige sammenslutningenes betydning som bindeledd mellom massene og øvrighetspersonene. De var så å si en garantist for et levende demokrati, hevdet han. I dag kan vi ikke se like enkelt på det. En samordning av bestemte interesser mellom statsorganer og sterke frivillige organisasjoner vil unektelig kunne virke i andre gruppens disfavør. Framveksten av spontane organisasjoner og grasrotbevegelser på felter som enten er svakt organisert eller der interesseorganisasjoner fremmer en politikk som det står strid om, er også en usikkerhetsfaktor i bildet.
En annen klassisk interesse blant forskere er det indre demokratiet i frivillige organisasjoner. Den tyske sosiologen Robert Michels mente å konstatere en tendens til monopolisering av makt på toppen av organisasjonen, i sekretariatet og den daglige ledelsen og en tilsvarende passivisering av grunnfjellet, de menige medlemmene.
Et tredje sentralt forskningsemne er i hvilken grad organisasjonen styrer sin virksomhet etter mål som er formulert på forhånd. Her har den amerikanske økonomen og organisasjonsteoretikeren Herbert Simon levert originale bidrag. Han har hevdet at normalt kan ikke ledere i organisasjoner styre etter presise kriterier for måloppnåelse. De må finne seg i at virkeligheten er komplisert og venne seg til å fatte beslutninger som gir rimelige resultater mht. de formulerte målene.
Men måloppnåelse er i seg selv et problematisk begrep. Det er greit å se at organisasjoner av ulik type vanligvis opptrer mer systematisk og målorientert enn mer spontant oppståtte grupper. Men hva er i egentligste forstand organisasjonens mål? Er organisasjonens mål summen av enkeltmedlemmenes mål, vil rasjonell beslutningsprosedyre ikke være lett å utvikle. I enkelte tilfeller gir det bedre mening å snakke om organisasjoners oppgave eller misjon.
Organisasjoner av ulik type er utsatt for endring, som andre sosiale grupperinger. De kan vokse, miste innflytelse, legge om virksomheten, bli sjaltet ut og gjort overflødig. Det spesielle er kanskje at organisasjoner, alene eller i samvirke med andre, er i stand til å påvirke samfunnsutviklingen og gjennom det samtidig sikre sin egen eksistens og styrke sin posisjon. Dels preges utviklingen av at nye interesser blir organisert, noe som skaper grobunn for framvekst av nye organisasjoner. Dels finner det sted en strukturrasjonalisering både blant arbeidsorganisasjoner og frivillige organisasjoner, som fører til færre, men større og sterkere enkeltorganisasjoner.
Det er neppe tilfeldig at man i våre dager kan se klare tendenser til byråkratisering blant de store arbeidsorganisasjonene mens statsapparatet legger større vekt på effektivitet og resultater. Samtidig profesjonaliseres de frivillige organisasjonene gjennom sammenslutninger med andre og oppbygging av sekretariater. Denne tendensen til samordning av organisasjonsstrukturen vil være parallell til utviklingen av en felles samfunnsforståelse. Oppfatningen av problemene blir likeartet når problemene løses i fellesskap eller etter rådslagninger. Muligheten er til stede for at en slik utvikling på sikt vil ramme svakt organiserte interesser, skape større avstand mellom styrende og styrte og svekke folkemakt til fordel for ekspertise og eliter.
D.G.
Litteratur: I. P. Olsen (red.): Politisk organisering, Bergen 1979. D. Silverman: The Theory of Organizations, London 1970.


Organisasjonen for afrikansk enhet
Se OAU.
Organisasjonsrett
Organisasjonsretten angår for det første individers rett til fritt å slutte seg sammen eller gå inn i organisasjoner uten å bli utsatt for rettsforfølging fra myndighetene og - mer vidtgående - til ikke å bli diskriminert pga. medlemskap i en organisasjon. Dernest innebærer dette retten for organisasjoner til å anerkjennes som et rettssubjekt som kan inngå avtaler, anlegge rettssaker m.v.
Den individuelle organisasjonsretten slo i Norge endelig gjennom i 1840-årene, sammen med et allment inntog av liberale idealer. Det gamle eneveldet hadde ikke tolerert noen forenings- eller forsamlingsfrihet, bare lukkete eksklusive klubber eller selskaper, der medlemmene ble innvotert, eller laugene, som måtte ha myndighetenes godkjenning.
Grunnloven av 1814 inneholdt ingen forbud mot å danne foreningen, men slo heller ikke positivt fast denne retten, på linje med f.eks. trykkefriheten. Men i praksis har det i Norge i motsetning til andre land, ikke vært nødvendig med godkjenning fra myndighetene for å starte en organisasjon.
To viktige begrensninger på forenings- og forsamlingsfriheten ble fjernet i 1842: Konventikkelplakaten av 1741 ble opphevd. Dermed bortfalt kravet om at prestene skulle være til stede i eller kontrollere religiøse forsamlinger utenom kirken. En bestemmelse i valgloven av 1828 om forbud mot å dele ut stemmesedler og listen ble tatt ut. Dermed forsvant en viktig hindring mot å organisere valgene og på lengre sikt danne partier.
Thranerørsla i 1848-1851 fikk konservative medlemmer av regjeringa til å forme ut en lov for kontroll av organisasjoner, men forslaget kom aldri til votering i Stortinget. Å delta i organisasjoner har seinere ikke vært kriminalisert i Norge - om en ser bort fra forbudet mot de politiske partiene under andre verdenskrig og forbudet mot Nasjonal Samling under rettsoppgjøret. På 1970-tallet er det imidlertid blitt reist krav om forbud mot den nynazistiske gruppa Norsk Front.
Derimot har striden for retten til å delta i organisasjoner uten å bli diskriminert vart lengre og er forsåvidt ikke avsluttet ennå. Særlig viktig har fagbevegelsens kamp for organisasjonsretten vært. Denne kampen har gått gjennom flere fasen: I 1880- og 90-åra gjaldt det anleggsarbeidere, på 1920- og 30-tallet skogsarbeidere og handels- og kontorfunksjonærer. Dette skapte et karakteristisk mønster: Samtidig med at organisasjonsretten for lengst var anerkjent i noen bransjer, raste bitre kamper i andre.
Allment kan en si at den mest utviklete, "moderne" kapitalen først anerkjente organisasjonene. Striden har stått i bransjer den eldre, paternalistiske forhold og personlige band er i ferd med å bli fortrengt av mer åpne, kapitalistiske produksjonsforhold. Organisasjonene er her blitt sett som et fremmedelement som trenger seg inn i de tilvante forholdene mellom over- og underordnete. Enkelte grupper vant organisasjonsretten svært seint. For arbeiderledere ble den først gjennomført ved lov, den såk. "Lex Askim", i 1951.
I 1890-åra etterspurte fagbevegelsen offentlig lovvern for foreningsretten. Dette kom i 1903, men ble koplet med beskyttelse av streikebrytere. Landsorganisasjonen valgte da å sette i verk en kampanje mot loven slik at den ble henlagt. Fagbevegelsen erkjente at lovgivning på dette feltet var et tveegget sverd og satset i stedet på å få organisasjonsretten tariffestet.
Det definitive gjennombruddet kom i 1935 med Hovedavtalen, hvor § 1 sier at NAF og LO "anerkjenner gjensidig arbeidsgivernes og arbeidstakernes frie foreningsrett". I dette ligger også at en anerkjenner retten til ikke å være organisert. Avtaler om såk. "closed shop", dvs. at arbeidskjøperen forplikter seg til bare å ansette organiserte arbeidere, er altså tariffstridig. Hovedavtalen gjelder imidlertid ikke for arbeidskjøpere som ikke er organisert i NAF. Disse har ingen plikt til å ansette fagorganiserte, men kan på den andre sida heller ikke si opp folk som fagorganiserer seg, ifølge Arbeidsmiljøloven. Organisasjonsretten er i dag anerkjent av de fleste arbeidskjøpere, sjøl om kampen fortsatt er aktuell for f.eks. folk som arbeider for utenlandske oljeselskaper i Nordsjøen og for mange ansatte i handel- og kontoryrker.
Organisasjoners rett til å opptre som "juridiske personer" er gammel i Norge. I motsetning til f.eks. i Storbritannia har norsk fagbevegelse aldri hatt problemer med lovgivninga i så måte. I forhold til NAF utgjorde Hovedavtalen også på dette feltet den endelige bekreftinga på at fagbevegelsens eksistens var anerkjent, i og med at retten til å føre kollektive forhandlinger ble slått fast.
K.K.