Olsen, Eva Egge
Kontordama Eva Egge (1928-) kunne vore fødd i ein småby på Nordvestlandet som nummer tre i ein barneflokk på fire. Faren var fabrikkarbeidar og miste jobben då nedgangstida for alvor nådde byen. Eva og syskena lærte tidleg å arbeide. Dei gjekk med aviser, reiste ut på landet og plukka poteter og trakka høylass og gjorde sitt for at familien skulle overleve. Trass i alt ho gjorde utanom, gjekk det svært bra med Eva på skolen. Dei fleste meinte at brørne hennar hadde hatt meir bruk for dei gode karakterane. Det var jo dei som skulle ha utdanning og bli i stand til å forsørgje seg og andre. Det var rett nok ikkje heilt uvanleg at kvinner arbeidde utanfor heimen når arbeid fanst og heimestellet tillot det, men slik tida no såg ut var det knapt nok arbeid til familiefedre og inga lysning i vente.
Dei siste skoleåra til Eva vart ufullstendige ettersom krigen tok til. Jenta ville likevel ikkje gi opp å få bruke hovudet, og då krigen var over kom ho seg inn på handelsskole. Det verka freistande å tene sine eigne pengar og vere fri og sjølvstendig ei tid. Svært mange jenter gjekk i huspost og venta berre på å få sitt eige hus å stelle. Eva hadde andre planar i første omgang. Butikkjobb fekk ho òg, men ho rakk ikkje å praktisere lærdommen så lenge.
22 år gammal stod ho der og var "nøydd" til å gifte seg med kjæresten frå skipsverftet. Det kom brått på begge to, men her gjaldt det å komme seg til presten og løyne skamma. Gifte seg hadde dei no i alle fall tenkt ein gong. Eva var fullt klar over at livsoppgåva hennar ville bli å sette barn til verda og oppdra dei.
Eva ville ha med etternamnet sitt som mellomnamn "for ikkje å komme heilt bort". Dette var ikkje vanleg, og folk såg på det som litt snobberi frå hennar side. "Ho synes vel ikkje Olsen er bra nok."
Eva gjekk over til å vere husmor på heiltid. Det kom tre barn med to års mellomrom før ho sa stopp og fekk mannen med på å bruke prevensjon. Det var ikkje lenger sjølvsagt at ein skulle fø barn så lenge ein kunne og orka.
Eva og mannen bygde seg hus utanfor byen og fekk dårleg råd. Inntekta til ein sveisar var ikkje mykje å rope hurra for. Eva hadde meir enn nok å gjere med tre småbarn og ein mann som arbeidde hardt ute og aldri hadde lært å hjelpe til heime, men ho gjekk stadig med ei kjensle av at dette ikkje var nok, at ho her ute i nybyggjarfeltet var sett utanfor sjølve livet. Noko som sjølvsagt var ulovlege tankar - ho skulle som kvinne og mor meine at dette nettopp var livet.
Mot slutten av 50-åra vart det klart at familien ikkje lenger kunne greie seg med inntekta til mannen. Å bu i eit nybyggjarfelt tydde at det vart hard konkurranse på alle område. Husa skulle ha best mogleg utstyr, det byrja komme tekniske hjelpemiddel til husarbeidet, og det kosta mange pengar. Det ein hengde på verandaen til lufting skulle helst vere eit hakk over det naboen hengde ut, barna skulle i alle fall ikkje vere dårlegare kledd enn kameratane. For Eva, som gjekk i dette miljøet heile dagen, var det lett å bli dregen med i konkurransen.
Så fekk ho seg kontorjobb i byen. Den yngste var ikkje i skolealder enno. Han måtte ho få ein nabo til å passe. Byen hadde ingen barnehage sjølv om husmorlaget ei tid hadde arbeidd for å få i gang noko slikt. Deltidsjobben vart heiltid då den yngste tok til på skolen. Det vart lite pengar att av Eva sitt arbeid likevel. Kontorjobbane var dei lågast lønte i firmaet, og det var her ein fann kvinnene.
Eva gjorde ein god jobb. Ho måtte øve seg opp til å halde høgt tempo frå ho stod opp om morgonen til ho stupte i seng sist av alle. Heimestellet skulle ikkje li fordi om ho hadde utearbeid. Vel hadde ho lov til å be mann og barn om hjelp til oppvask og liknande, men det var alltid snakk om hjelp - det var hennar ansvar å styre hushaldet og sjå til at ting vart gjort.
Eva var av og til nøydd til å skofte jobben når ungane var sjuke eller måtte ha følgje einkvan stad. Når butikkane stengde tidleg, hende det og at ho måtte springe frå skrivemaskinen ei stund for å gjere innkjøp. Dette førte til at ho hadde liten sjanse til å få meir ansvarsfulle og betre lønna stillingar i firmaet. Der skulle sjefen ha folk som kunne la arbeidet gå framom alt. Og Eva var svært bra å ha der ho var. Ho kunne skrive fort og rett, ta sjølvstendige avgjerder når det trongst, var flink og hyggeleg når nye skulle lærast opp og visste som regel på førehand kva sjefen ønskte. Og ho sa aldri nei til å lage smørbrød og kaffi til sjefar og gjester, sjølv om ho ofte tenkte at ein neppe trong handelsskole for å gjere det. Ho kunne det så mykje betre enn mannfolka, og det vart langt mindre søl å ta att etterpå enn når dei skulle prøve.
Dagen til Eva var lang og fullpakka av gjeremål. Ved sida av å vere husmor, mor og yrkeskvinne stilte ho alltid opp når noko skulle arrangerast av foreldreforening, velforening osv., og ho var med i kvinneklubben i nabolaget. Kvar gong ho gjekk til klubbmøte, kjende ho seg som om ho var på galne vegar. Det var alltid noko som skulle vore gjort heime.
Det var likevel godt å komme saman med andre kvinner og snakke om laust og fast og ta opp ting som det ikkje vart snakka om i dei vanlege selskapa der det var berre par. Ikkje for det, klubbpraten gjekk mykje på barn og oppskrifter og nye slankemetodar. Dei færraste hadde tid eller ork til å følgje skikkeleg med i det som gjekk føre seg ute i verda. Store og viktige avgjerder vart likevel tekne av menn. Og det var mest ingen som oppmuntra desse kvinnene til å interessere seg for noko anna enn dei heilt nære tinga. Mykje av det som stod i avisene og vart snakka om i radio kjende Eva som heilt framandt - det var som ei verd ho ikkje høyrde med i.
Etter klubbkveldane fekk Eva ofte forsterka det dårlege samvitet sitt. Som yrkeskvinne var ho framleis i mindretal, og møtte oftast lita forståing for at det i hennar situasjon ikkje nytta å drive eit hushald etter vekebladoppskrift. Ho møtte og mykje avundsjuke frå dei andre kvinnene fordi ho var annleis, fordi ho faktisk hadde betre råd og no kunne skaffe seg dei fleste tinga dei snakka om. Ingen spurde etter kor mykje slit det hadde kosta. Det visste jo Eva, men spurde sjeldan seg sjølv om tinga verkeleg var verdt det.
Det vondaste samvitet hadde Eva for barna. Med ein mann som arbeidde uregelbundne skift på verftet og heller aldri hadde sett det som si oppgåve å sjå etter barna, vart det heilt hennar ansvar. Det var mykje i tida som uroa henne - ho høyrde om gjengar som herja rundt inne i byen og rota seg opp allslags ugreie, og ikkje kunne ho på nokon måte halde greie på sine eigne til kvar tid. Om no noko skulle hende... Ho merka godt kor avhengige dei var av "gjengen". Det som var viktig her i livet, var å vite kva kameratane syntes og ville og fekk by til. Eva kjende det som ho sprang etter eit snøggtog av og til; ho hadde ingen sjanse til å nå dei att. Og då vart det ofte til at ho kjøpte seg fri frå leie tankar med nye klede og rikelege lommepengar. Det kunne ho i det minste gi dei.
Ytre sett var no familien Olsen biletet på den nye, vellukka kjernefamilien: Ung, travel, oppteken, hadde alt som trongst og ein heil del til som gav ekstra status. Korleis det såg ut inne i kjerna, var det ingen som spurde etter. Eva hadde stort sett ikkje tid til å spørje sjølv så lenge barna budde heime.
I denne tida var ordet sjølvrealisering for kvinna neppe kjent. For Eva hadde arbeidet hennar lite med slikt å gjere. Ho hadde kasta seg på ein karusell for å betre den materielle statusen, og ho tenkte lite på kva jobben gav henne som menneske.
Dette vart meir klart etter som barna vaks til og flytte ut og ho fekk betre tid. Då oppdaga ho og at det var lite att av fellesskapet mellom henne og mannen. Arbeidet på kontoret vart då viktig på ein annan måte, meir for å overleve som person. Lenge såg Eva på arbeidet sitt som eit privilegium. Ho betalte for dette med å arbeide dobbelt så mykje som andre. Husarbeid som i røynda var uturvande, gjorde ho i seine kveldstimar når andre kvilte. Men skuldkjensla for likevel å ha skofta unna noko ho skulle og måtte gjere som kvinne, var svært vond å døyve.
Når Eva i dag ser attende på livet sitt, må ho undre seg på om resultatet står i høve til innsatsen. Eva og hennar like står i dag i ein svært vanskeleg situasjon. Det er fleire vegar ut av han. Nervetablettar, alkoholmisbruk og depresjonar er ein skremmande vanleg veg. Men med god støtte frå medsøstrer kan vi kanskje vone at Eva finn ein annan veg ut - ein som går mot å bli meir kvinne og menneske og ikkje ein utbrukt rest som i tillegg blir skulda for sjølv å ha brukt seg opp.
E.S.



Olsen, Fred & Co.
(Fred Olsen Lines)
Opprettet: 1889
Hovedkontor: Oslo
Innehaver: Fred Olsen
Tonnasje registrert i Norge (1975): 97 864 dødvekttonn, 39 834 bruttotonn
Fart: Tørrlast, linjefart, passasjerfart, forsyningsskip, oljerigger, oljebase
Selskap som inngår i gruppen: AS Ganger Rolf, AS Bonheur, AS Borgå, AS Jelølinjen, Den norske Middelhavslinje AS, Fred Olsen Lines - AS Kristiansands Dampskipsselskap, AS Fred Olsen Flyselskap, Fred Olsen Aerotrade AS, Fred Olsen Spedisjon AS, Fred Olsen Brokers AS, Fred Olsen Reisebyrå, Fred Olsen Chartering, Fred Olsen Ltd. (England), Fred Olsen Lines Ltd. (England), Blanford Shipping Ltd. (England), Buchanan Shipping Ltd.(Liberia)
Eiertype: Familiedominans
Bankforbindelser: Den norske Creditbank, Sørlandsbanken AS
Betydelige eierinteresser: Akers Mek. Verksted AS, Kværner Industrier AS, Norsk Hydro AS, AS Norges Handels- og Sjøfartstidende, Star Shipping AS, IS Jahre Line, Widerøes Flyveselskap AS, Det Norske Luftfartsselskap AS, Norwegian Oil Consortium AS, Saga Petroleum AS & Co, Saga Petrokjemi AS & Co., KS Sub Sea Oil Tank, Three-X, Norsam AS, Fred Olsen Oceanics AS, Den norske Creditbank, Christiania Bank og Kreditkasse, Forsikrings AS Polaris Norske Sjø, Timex Corporation (USA), A. I. Group (Panama), Dolphin International Inc. (USA), Moran Bros. Inc. (USA)
Medlem av Norges Rederforbund

Fred Olsen-konsernet er i dag det største konglomerat (konsern som driver i flere bransjer) med hovedsete i Norge. Firmaets opprinnelse er skipsfart. Det kan skrive sin historie tilbake til 1848 da firma Petter Olsen ble etablert som seilskutefirma i Hvitsten utenfor Oslo. Fred Olsen & Co., som i dag regnes å være morselskapet i konsernet, ble opprettet i 1889.
Selskapet ble tidlig engasjert i linjefarten i Nordsjøen, på Kontinentet og senere til oversjøiske områder. For tiden utgjør den tradisjonelle skipsfarten bare en mindre del av konsernets totale virksomhet. Det har en lang rekke engasjementer i annen næringsvirksomhet. Grovt anslått har det vært hevdet at Fred Olsen har omkring 40 000 mennesker i sitt brød, i Norge og i utlandet.
I konsernet inngår en rekke selskapsenheter. Fred Olsen & Co. er disponentfirma for skipsselskapene Ganger Rolf, Bonheur, Jelølinjen og Den Norske Middelhavslinje. Firma Petter Olsen disponerer aksjeselskapet Borgå. I praksis er imidlertid Fred Olsen & Co. og Petter Olsen ett selskap. De ovennevnte selskapsenhetene er kjernen i konsernets skipsengasjementer i Norge.
Fred Olsens brohode i utlandet er i første rekke datterselskapet Fred Olsen Ltd. i London. Dette driver shippingagenturer og eier kaianlegget Millwall Docks. Skipsselskapet Blandford Shipping eies av Fred Olsen Ltd. Blandford Shipping var tidligere sterkt engasjert i tankfarten. Denne tonnasjen ble solgt til et amerikansk selskap tidlig på 1970-tallet. I dag driver Blandford med tørrlastskip og i oljetilknyttet virksomhet.
Via sine engelske selskaper driver Fred Olsen oljebaser på Shetland og Hebridene. Fred Olsen Ltd. eier den største oljebasen på Shetland der det norske selskapet Aker-Norsco (Akergruppen) står for den tekniske siden av driften. I bulkfart har Fred Olsen & Co. inngått i en samseiling med bergensrederiene Westfal-Larsen & Co. AS og AS Billabong i den såkalte Star-gruppen.
Når det gjelder passasjerfart, samarbeider Fred Olsen med Det Bergenske Dampskibsselskab AS i fart over Nordsjøen. Linjefartøyene seiler bl.a. på Sør-Amerika. Fred Olsen samarbeider om denne farten med Johnson-linjen i Stockholm via det norskregistrerte selskapet Norsam AS hvor både Fred Olsen og Johnson-linjen har eierinteresser.
Fred Olsen står i spissen for en av de norske kapitalgrupperingene som har engasjert seg sterkest i oljevirksomhet, bl.a. i Sagagruppen (se art. Sagagruppen). Borerigger eies delvis sammen med det amerikanske selskapet Dolphin International Inc. der Fred Olsen også har eierinteresser. Forsyningsskip drives i samseiling med det norske Bugge Supply Ships. Videre har gruppen interesser i undervannsselskapene Three-X (dykkerselskap i Stavanger) og Fred Olsen Oceanics AS. Fred Olsen Oceanics eies 50 % av det Fred Olsen-dominerte interessentskapet Borgholm og 50 % av det engelske selskapet Vickers Oceanic Ltd. Det skal utføre oppdrag for offshoreindustrien med bemannede u-båter.
Skipsselskapene til Fred Olsen eier aksjemajoriteten i Akergruppen. Overtakelsen av aksjene i dette landsomfattende industrikonsernet skjedde allerede i 1916 (se art. Akergruppen). Av andre engasjementer skal nevnes at Fred Olsen-gruppen har vært blant pionerene i norsk luftfart og eier i dag den største andelen (av den private kapitalen) i Det Norske Luftfartsselskap AS. Det ble opprettet i 1930-årene av Fred Olsen i samarbeid med Det Bergenske Dampskibsselskab. Konsernet har nå sitt eget flyselskap, AS Fred Olsens Flyselskap, som bl.a. driver fraktflyging på kontrakt for SAS. Fred Olsen er en av hovedaksjonærene i Widerøes Flyveselskap AS.
Konsernets utenlandsinteresser er ikke bare skipsfart og oljevirksomhet. Fred Olsen er storaksjonær i det amerikanske urkonsernet Timex Corporation med 25 000 ansatte. Det er alminnelig antatt at Fred Olsen kontrollerer dette selskapet som opprinnelig ble startet av en nordmann og som for tiden har norsk styreformann.
Sammen med Maritime Fruit Carriers har Fred Olsen aksjemajoriteten i Panamaselskapet A. I. Group som bl.a. driver oljevirksomhet i Israel. Fred Olsen eier også en mindre bananplantasje på Kanariøyene.
A.F.N.



Olsen, Halvard
Olsen (1886-1966), norsk fagforeningsleder, formann i Landsorganisasjonen; under okkupasjonen med i den nazistiske ledelsen i fagbevegelsen. Halvard Olsen ble født i Kvænangen i Troms. Han arbeidde fram til slutten av første verdenskrig som jernarbeider i Trondheim. I denne tida var han en forgrunnsfigur i den radikale opposisjonen innen fagbevegelsen (se art. Fagopposisjonen av 1911).
Da opposisjonen seiret i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, ble Olsen i 1918 sekretær og året etter formann i forbundet. Fra 1925 til 1934 var han formann i Landsorganisasjonen. Hans utvikling som tillitsvalgt viser det en kunne kalle organisasjonsapparatenes tyngde; meget raskt ble den tidligere opposisjonsmannen en forsiktig faglig byråkrat. Han ble talsmann for å velge "det minste onde": Fordi han ikke trodde at fagorganisasjonen kunne vinne arbeidskonflikter, gikk han inn for samarbeid med arbeidskjøperne som et alternativ til direkte inngrep fra staten overfor organisasjonene. Han markerte seg på høyresida innen fagbyråkratiet, idet han tidlig var for at Landsorganisasjonen skulle ta opp igjen det avbrutte samarbeidet med de nordiske landsorganisasjonene og den faglige Amsterdaminternasjonalen, som alle var sosialdemokratisk dominert.
Olsen deltok aktivt i ungdomsbevegelsen og Arbeiderpartiet, hvor han bl.a. satt som sentralstyremedlem 1919-1923. Ved partisplittelsen ble han nestformann i NKP. Dette viser imidlertid mer hvor uklare skillene kunne være mellom fraksjonene og partiene i 20-åra. Allerede i 1924 ble han ekskludert fordi han gikk inn for å bringe jernstreiken til en rask avslutning (se art. Jernstreiken). Som partiløs arbeidde han for å holde Landsorganisasjonen utafor partistridene. I 1927 stod han sentralt i arbeidet for å samle Det norske Arbeiderparti og Norges Socialdemokratiske Parti, og kom med i det nye sentralstyret. Likevel forble Olsen fjern i forhold til partiet, bla. pga. et meget dårlig personlig forhold til Martin Tranmæl. Dette medvirket til å skape en avstand mellom toppen i de to organisasjonene, slik at en ikke kan snakke om noen enhetlig "DNA-LO-ledelse" i mellomkrigstida.
I 1934 gikk sekretariatet i Landsorganisasjonen med Halvard Olsen i spissen inn for å vedta en lov som skulle regulere avstemningsreglene til fagbevegelsen ved tariffoppgjør. Til gjengjeld skulle Landsorganisasjonen få slått fast prinsippet om kollektive oppsigelser og unngå ytterligere offentlig kontroll av avstemningene. De fagorganiserte reagerte meget skarpt på denne handelen. Olsen og de øvrige medlemmene av sekretariatet ble kastet på fagkongressen, bla. etter initiativ fra Tranmæl. Dette var en taktisk manøver for å stagge opposisjonen nedenfra, idet det nye sekretariatet i 1935 inngikk en avtale med Norsk Arbeidsgiverforening som saklig sett hadde mye av det samme innholdet (se art. Hovedavtalen).
Olsen fikk en årlig pensjon av Landsorganisasjonen, men kjente seg forurettet og ble en bitter mann. Hans liv ble en personlig tragedie. I 1940 ble han med i ledelsen for den gruppa av faglige tillitsvalgte som gikk inn for samarbeid med okkupasjonsmakta (se art. Fagopposisjonen av 1940). Han gikk inn i NS, propaganderte offentlig for nazistene og virket som "konsulent" for den kommissariske lederen i Landsorganisasjonen. Etter krigen ble han dømt for landssvik. Sammen med folk som Albin Eines, Håkon Meyer, Sverre Krogh og Eugene Olaussen er Olsen de fremste norske eksempler på fenomenet renegater i arbeiderbevegelsen. Slike vandringer, stundom fra ytterste venstre til ytterste høyre, er en påminning om at ikke bare folks meninger, men også deres moralske habitus spiller en politisk rolle.
K.K.



Olsen, Jeanette Martine
Olsen (1873-1959), norsk politiker og journalist, født i Kristiania (Oslo). Jeanette Martine Olsen ble i 1907 forkvinne i Skiens arbeiderpartis kvinneforening og var fra 1911 til 1913 medlem av DNAs kvinneforbunds landsstyre. I 1913 ble hun redaktør av Haugesund Folkeblad, seinere forretningsfører i Nordlys (Tromsø) og fra 1919 forretningsfører i Fremover. Olsen var fra 1915 til 1917 forretningsfører og sekretær i Nord-Norges fiskerforbund og fra 1918 til 1923 medlem av DNA-landsstyret. I september 1923 ble hun suspendert i et halvt år av Tranmæl-fløyen, og ved partisplittelsen sluttet hun seg til NKP hvor hun i de første åra tilhørte venstrefløyen.
Fra 1923 til 1928 var Olsen medlem av NKPs sentralstyre og kvinnesekretær. Fra 1925 til 1928 var hun redaktør for NKPs kvinnetidsskrift Gnisten. I 1928 forlot Olsen NKP i protest mot at partiet fordømte Hornsruds regjeringsdannelse, men fortsatte samarbeidet med kommunister i den revolusjonære fagopposisjonen (se art. Revolusjonære fagopposisjon). Samarbeidet resulterte i at hun igjen ble medlem i NKP, men i 1936 ble hun ekskludert på grunn av trotskistiske sympatier. Etter eksklusjonen, som varte fra 1937 til 1939, var hun redaktør av det trotskistiske tidsskriftet Oktober.
Som NKPs kvinnesekretær og redaktør av Gnisten har Jeanette Olsen i vesentlig grad bidratt til at proletarkvinnenes interesser fant sitt talerør i NKP. Olsen representerte DNA og NKP på Den kommunistiske internasjonales tredje og femte verdenskongress.
E.Lo.



Oman
Hovudstad: Muskat
Sjølvstende: Langt sjølvstende
Politisk system: Sultandømme
Flateinnhald: 212 457 km²
Folkemengd i 1973: 722 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 3,2 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 492 $
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 346 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0,0 %
Tilslutning til militærallianse: Arabiske liga
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Sjå også: Gulfen.


Områdevern
Se Nasjonalpark.


Omskolering
Med omskolering menes opplæring som ikke er et ledd i førstegangsopplæringen, og som voksne forsøker å skaffe seg etter at de har vært ute i arbeidslivet en tid. Det kan også gjelde den som har vært borte fra arbeidslivet en tid.
Omskolering omfatter både teoretisk utdanning og yrkes- og fagutdanning. Slik opplæring drives av det offentlige skoleverket, frivillige organisasjoner, bedrifter, private institusjoner og av arbeidsmarkedsmyndighetene, hver for seg eller i samarbeid. Den nye loven om voksenopplæring ble satt i verk 1 august 1977. Loven gjelder alle typer voksenopplæring, også den voksenopplæringen som arbeidsmarkedsmyndighetene driver. Denne formen for omskolering kalles enten for "yrkesopplæring for voksne" eller senere for "arbeidsmarkedskurs".
Satsingen på omskolering skyldes at bruken av arbeidsbesparende metoder (rasjonalisering) og mengden av tekniske forandringer i produksjonen øker som følge av konkurransen innen den kapitalistiske produksjonsmåten. Arbeiderne må omstilles til å møte de nye kravene til arbeidskraften. Omskolering virker med til å skape balanse mellom tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet.

Historikk
Yrkesskoleverket har bestått av en mengde skoleslag med hver sin historie og med varierende organisasjonsformer. Det har vært flerårige utdanninger eller kurser av få måneders varighet kombinert med langvarig praktisk erfaring. Skoledelen (teoridelen) av yrkesutdanningen har ofte vært så nært knyttet til selve yrkesutøvingen at førstegangsutdanning og voksenopplæring har glidd naturlig over i hverandre. Allerede i 1945-46 bevilget Stortinget 5 millioner kroner til ekstraordinær yrkesopplæring (Ut over den faste ordningen). Denne opplæringen ble startet på grunn av stor mangel på faglært arbeidskraft i de fleste yrker. Det ble administrert av et spesielt kontor under "Yrkesopplæringsrådet for håndverk og industri".
"Yrkesopplæring for voksne som ledd i arbeidsmarkedspolitikken" ble startet av arbeidsmarkedsmyndighetene vinteren 1958-59. Det var stor arbeidsledighet og opplæringen var først og fremst et tiltak mot dette. Men "yrkesopplæring for voksne som ledd i arbeidsmarkedspolitikken" har etter hvert utviklet seg til noe mer enn tiltak mot arbeidsløshet. Den raske tekniske utviklingen og omlegging til nye driftsformer (strukturskifte) i arbeidslivet fører med seg en sterk omgruppering av arbeidskraften. Arbeidstakere må skifte mellom ulike yrker og næringsgrener. Samtidig kommer stadig nye krav til faglige kvalifikasjoner.
I takt med omstillingsproblemene har det meldt seg et økende behov fra næringslivet for omskolering og bedre utdannet arbeidskraft. "Yrkesopplæring for voksne" er blitt et arbeidsmarkedstiltak som skal trekke fram og utnytte det som finnes av arbeidskraftreserven. Dette gjøres ved å gi opplæring som er lagt til rette for aktuelle behov i næringslivet.
Fra starten ble økonomisk stønad til kursdeltakerne finansiert med trygdemidler, selve kursene har vært finansiert med egen bevilgning til sysselsettingstiltak i Kommunal- og arbeidsdepartementet. De fleste kursene har blitt arrangert i nært samarbeid mellom arbeidskraftmyndighetene og undervisningsmyndighetene. Arbeidsdirektoratet skal utrede og vurdere behovet for opplæring innenfor de enkelte yrkene og innenfor de enkelte distriktene. De skal også rekruttere deltakere og hjelpe til med å formidle arbeid til dem etterpå med aktiv bistand fra de lokale arbeidskontorene og fylkesarbeidskontorene. Undervisningsmyndighetene utarbeider kursplaner, legger til rette og administrerer undervisningen.

Deltakerne
Den første perioden, 1958-59, deltok 1 300. Allerede i 1963-64 var tallet økt til 5 500. De fleste var menn mellom 20 og 45 år. Svært få hadde tidligere gjennomgått noen utdanning etter endt folke- eller framhaldsskole. Tilslutningen økte med ca. 500-600 personer hvert år inntil 1971-72, da antallet van ca. 2 800 kvinner og ca. 6 800 menn. Senere har antall menn minket mens antall kvinner har økt. I 1977-78 deltok flere kvinner enn menn (ca. 3 390 kvinner, ca. 3 350 menn).
De fleste kvinnene har deltatt på kurs på fagområder som tradisjonelt har vært betraktet som kvinneyrker, særlig innen helse- og sosialfag og handelsfag. Men kvinner har i økende grad gjennomført andre typer kurs, f.eks. i kombinert gass- og buesveis.
Hovedtyngden av kursene har vært gjennomført innenfor industri, bygg- og anlegg, handel og kontor, hotell og restaurant, sjøfart og helsesektoren. Kursene har vesentlig vært grunnopplæring. I mindre grad har det også vært arrangert videreopplæring, perfeksjoneringskurs og reaktiviseringskurs med sikte på å få folk tilbake til arbeidslivet. I 1977-78 ble det brukt 50 millioner kroner til kursvirksomheten.

Situasjonen i dag
Målsettingen for kursene i dag er tosidig: Den enkelte arbeidstakeren skal få opplæring som kan sikre passende og stabilt arbeid; samtidig skal tilbudene være tilpasset de behovene for arbeidskraft som til enhver tid finnes på arbeidsmarkedet. Kursene tar sikte på rask og konsentrert opplæring og varierer i lengde fra 3 uker til 10 måneder, med 3-5 måneders varighet som det vanlige. Ansvarsfordelingen mellom arbeidsmarkedsmyndighetene og undervisningsmyndighetene fortsetter som før. Av bevilgning over folketrygden ytes tilskudd til deltakerne, som f.eks. dagpenger, tillegg for familieforsørgere, barnepasstilskudd og reisegodtgjørelse. Aldersgrensen skal nå vanligvis være 19 år.
R.Bj.



Omsorgsarbeid
Omsorg og omsorgsarbeid er ikke samme sak: Voksne friske mennesker føler behov for andres omsorg i mange ulike situasjoner. Sliten, trøtt, nedfor, deprimert - mange forskjellige ord beskriver tilstander der en trenger eller ønsker omsorg fra andre. Omsorg er ikke noe vi gjør oss fortjent til å få, eller noe vi får ut fra hva vi kan gjøre til gjengjeld.
Behov for omsorg er heller noe vi har rett til å få dekket. Det innebærer at noen andre er forpliktet til eller har ansvar for at denne retten blir innfridd. Disse andre vil oftest være personer vi er knyttet til gjennom familie-, kjærlighets- eller vennskapsbånd.
Å gi og motta omsorg i uformelle forhold mellom voksne friske mennesker en ikke omsorgsarbeid. I prinsippet er det nemlig mulig å tenke seg at denne typen omsorg kan baseres på likeverdige gi- og ta-forhold mellom mennesker innenfor personlige tilknytningsforhold. I dag er det slik at kvinner yter mye mer enn menn også i denne typen omsorg, men det endrer ikke prinsippet.
Omsorgen for de samfunnsmedlemmene som ikke er selvhjulpne, kan derimot ikke baseres på gjensidighet i ytelsene. For disse gruppene vil behovene for omsorg bare kunne dekkes ved at andre utfører noe for og med den enkelte som trenger omsorg han eller hun ikke kan utføre selv. Det er denne omsorgen som er omsorgsarbeid. Om jeg henter tøflene til en som ikke er i stand til å hente dem selv, er det omsorgsarbeid. Henter jeg dem til en som like gjerne kan hente dem selv, er det ikke omsorgsarbeid, men heller tjenesteyting.
Tradisjonelt har ansvaret for de samfunnsmedlemmene som trenger omsorg, vært tillagt familien. Det konkrete omsorgsarbeidet har i alt overveiende grad vært utført av familiens kvinner. I dag er ansvaret for omsorgen delt mellom familie og stat. Det konkrete omsorgsarbeidet, det være seg i offentlig eller privat regi, utføres fortsatt stort sett av kvinner.
De fleste regner med at alle kvinner kan utføre det uspesialiserte omsorgsarbeidet i familien. Den uformelle tilpasningen, sosialiseringen til kvinnerollen antas å være tilstrekkelig opplæring for den ulønnete omsorgsanbeider. Å stå til disposisjon for andre med sin tid, utvise tilpasningsdyktighet i arbeidssituasjoner og ha en intuitiv oppmerksomhet rettet mot andres nære behov og problemer, er de vesentlige kravene til den ulønnete omsorgsarbeideren. Disse kravene forventes kvinner å kunne leve opp til i kraft av sitt kjønn.

Profesjonalisering
De økte mulighetene for kvinner til lønnsarbeid i de seneste tiårene skyldes for en stor del at en rekke omsorgstjenester er overført fra familien til det offentlige. Kvinner har som før ansvaret for omsorgen i familien, i tillegg har de fått tildelt det lønnete omsorgsarbeidet utenfor familien.
Når omsorgsarbeid blir lønnsarbeid i det offentlige, blir det spesialisert og delt opp i over- og underordnete jobber. Den uformelle sosialiseringen til kvinnerollen gir ikke tilstrekkelige kvalifikasjoner for dette arbeidet, unntatt for de jobbene som er aller lavest i systemet. Det blir i stedet krevd formell utdanning for en stadig større andel av de lønnete omsorgsarbeiderne.
Etter hvert er stadig flere av omsorgsyrkene blitt profesjonalisert, det vil si at det kreves teoretisk utdanning, at arbeidsoppgavene er blitt avgrenset og at yrkesgruppene har fått monopol på visse stillinger og arbeidsoppgaver. Dette har medført at antallet kvinnelige omsorgsarbeidere med en viss prestisje, innflytelse og rimelig gode lønns- og arbeidsforhold har økt.
Men denne profesjonaliseringen har også hatt som følge en viss "avfeminisering". Disse yrkene er blitt mulige karriereveier for menn, og de minst "glamorøse" arbeidsoppgavene, dvs. de som likner mest på husmorens arbeidsoppgaver i hjemmet, er blitt overtatt av nye yrkesgrupper. Disse nye underordnete yrkesgruppene fylles opp av ufaglært kvinnelig arbeidskraft som har små muligheter for å avansere ut fra de erfaringene og ferdighetene som erverves i jobben.

Tilbake til nærmiljøet
I det offentlige vil omsorgsarbeidet være underordnet et annet verdisystem enn i hjemmet. Omsorg er bare ett trekk ved virksomheter som først og fremst har andre mål. I helse- og sosialsektoren er den fremste målsettingen behandling, dvs. å gripe inn og endre pasientens/klientens kropp eller personlighet slik at hans eller hennes behov for omsorg snarest mulig opphører.
Er det umulig å oppnå selvhjulpenhet og uavhengighet forholdsvis raskt, antar en som oftest at det er bedre at det fortsatte omsorgsbehovet dekkes privat. "Tilbake til nærmiljøet" er blitt et nytt sosialpolitisk slagord. De syke bør ligge kortest mulig tid på sykehus, de gamle bør få bo lengst mulig i sine hjem, alkoholikeren bør behandles i nærmiljøet - og det satses stadig mer på fosterhjemsplassering for barn med langvarig behov for omsorg fra det offentlige.
Denne "tilbake til nærmiljøet"-satsingen fra det offentlige har skapt nye typer omsorgsarbeidsplasser i hjemmene. Hjemmehjelpere og fostermødre er ufaglærte omsorgsarbeidere som lønnes av det offentlige. Deres arbeidssituasjon ellers er svært lik situasjonen for omsorgsarbeideren i familien. Etterspørselen etter den typen omsorgstjenester er i dag langt større enn tilbudet.

Omsorgskrise
På mange måter er velferdssamfunnet i en omsorgskrise. Omsorgsarbeid i hjemmene utføres i stadig større utstrekning isolert fra annen samfunnsvinksomhet. For dem som trenger omsorg så vel som for de ulønnete omsorgsarbeiderne, blir nærmiljøet fattig på inntrykk og opplevelser.
I det offentlige skorter det på alle typer omsorgstjenester både når det gjelder mengde og kvalitet. Barnehageplasser mangler. Samtidig klages det fra noen hold over at antallet barn pr. ansatt er for høyt, og det hevdes at heldagsopphold i institusjon er uheldig, særlig for de minste barna. Vi har lange ventelister for aldershjems- og sykehjemsplasser, og på samme tid reises det tvil om kvaliteten av den formen for omsorg disse institusjoner kan gi. Til tross for at en svært stor del av den årlige tilveksten av ny arbeidskraft har gått til helse- og sosialsektoren, klages det nesten overalt over mangel på arbeidskraft.
At omsorgskrisen kan sies å være til stede både i det private og det offentlige, bør mane til nytenkning omkring omsorgsarbeidets organisering. Hvilke muligheter finnes det for å organisere omsorgen for samfunnets avhengige på en slik måte at nærmiljøet berikes, og uten at kvinner fortsatt må basere seg på å være ulønnet eller lavtlønnet omsorgsarbeider på heltid?
En kan ønske politiske virkemidler som bidrar til å utvikle uformelle sosiale nettverk med muligheter for å ivareta viktige omsorgsoppgaver på en tilfredsstillende måte. Men i hvilken grad kommer dette i konflikt med målsettingen om større likestilling mellom kjønnene? Hvordan lønnet arbeid for alle - også for kvinner - skal la seg virkeliggjøre om en samtidig ønsker å styrke kapasiteten til omsorg i nærmiljøet, det har vi ennå ingen oppskrift på. Hvordan vi skal oppnå at menn overtar omsorgsarbeid slik at det monner, det vet vi heller ikke.
K.W.
Se også: Husarbeid, Kvinnearbeid, Omsorgslønn, Sykepleie.


Omsorgslønn
Med omsorgslønn mener en økonomisk godtgjøring fra det offentlige til den/de som i en privat husholdning har arbeid med stell og pass av barn og ikke selvhjulpne voksne - et arbeid som i dag er ulønnet. De omsorgstrengende en mindreårige barn, syke, eldre og funksjonshemmede.

Bakgrunn
Den offentlige debatten om omsorgslønn springer ut av kvinnenes endrede situasjon de siste 10-20 årene. Flere kvinner får utdanning, flere kvinner gifter seg og føder færre barn enn tidligere. Flere blir skilt. Kvinnearbeidet har endret seg i takt med endringene i samfunnet. Dette får også konsekvenser i forhold til omsorgsarbeidet, og samfunnet møter denne nye situasjonen ved å bygge institusjonen for barn, syke og gamle. Samtidig har industri og husholdsteknologi lettet husarbeidet.
Det er også offisiell politikk å oppmuntre og fremskynde likestillingsprosessen i samfunnet. Men samtidig må vi akseptere at denne likestillingspolitikken også kan ha uheldige eller utilsiktede konsekvenser. Et aspekt er at dersom alle voksne kvinner og menn skal oppholde seg utenfor hjemmet, må barna oppholde seg på heltid på skole, i barnehager og fritidshjem, og dette betyr en profesjonalisering av barneomsorgen. Dersom nabolaget er tømt for voksne hele dagen, kan det også føre til at det sosiale nettverket svekkes. Det er snakk om en omsorgskrise. En kan så vurdere om omsorgslønn er et egnet virkemiddel til å løse omsorgskriser og gi den omsorgsarbeidende yrkesstatus og økonomisk vederlag. Men en må samtidig også vurdere andre konsekvenser av en slik ordning, så vel fra den pleietrengendes behov som ut fra kvinnepolitiske målsettinger om å oppheve kvinneundertrykkingen og den kjønnsbestemte arbeidsdelingen.

Omsorgslønn - økonomi og rettigheter
Omsorgslønn kan i hovedsak tenkes innført etter to modeller. Omsorgsarbeideren kan være offentlig ansatt og lønnsarbeider etter en liknende modell som hjemmehjelpsordningen. Den andre modellen er at omsorgsarbeideren får sin godtgjøring via trygdebudsjettet. De to måtene å kanalisere økonomisk godtgjøring på har svært ulike konsekvenser for den som mottar den når det gjelder rettighetene som følger av henholdsvis å være lønnsarbeider og trygdet.
Omsorgslønn for oppdragelse av barn vil f.eks. føre til drastiske endringer i inntekts- og skattesystemet. I dag er det anslagsvis 400 000-450 000 hjem med barn under 10 år. Hvis hver av disse skulle få 20 000 kroner som godgjøring for omsorgsarbeidet, ville det innebære en utgift for staten på 8 til 9 milliarder. Dette betyr at staten måtte ta inn dobbelt så mye i skatt som i dag og dele ut dobbelt så mye, men etter en annen fordelingsnøkkel. Denne omleggingen er teoretisk mulig siden det betyr en annen fordeling av de pengene som likevel går til privat konsum.
Etter en lønnsarbeidermodell ville en omsorgslønn bety at omsorgsarbeideren (husmoren) blir statsansatt, men på midlertidig basis. Som arbeidsgiveren ville staten etter gjeldende regler plikte å skaffe en person nytt arbeid etter endt omsorgsperiode, og husmoren ville ha rett til arbeidsløshetstrygd. En slik ordning kunne synes genial for å løse både nedgangen i befolkningstilveksten og sikre alle kvinner mer eller mindre varig arbeid. Men en slik løsning har ingen realitet nå. Hvis det i dag innføres noen form for omsorgslønn, må vi anta at det ikke blir snakk om lønnsarbeid med de rettighetene det medfører, men at overføringene vil skje over trygdebudsjettet, som en utvidet barnetrygd som ikke medfører de samme rettighetene.

Hvem får og hvem betaler?
Ingen har regnet på konsekvensene av en omsorgslønn for barnefamilienes totale økonomi, og dette er kanskje det som interesserer de fleste. Hvem skal betale mer skatt og hvem skal få mer i pengepungen? En kan tenke seg overføring av penger fra familien med store eller voksne barn til familier med mindreårige barn. Tenåringsfamiliene ville nok protestere. En kan tenke seg omsorgslønn som et virkemiddel i utjevningen mellom klassene, eller en kan tenke seg at resultatet rett og slett blir at penger overføres fra mannen til kvinnen og at familiens totale økonomi forblir uendret.
Vi har hittil betraktet omsorgslønn som omfordeling av den eksisterende "kaka". En annen sak er om omsorgslønn tenkes finansiert ved fremtidig økonomisk vekst. Dette ville bety en langsom oppbygging av et omsorgsbidrag som sannsynligvis aldri vil få en lønns størrelse. Det er i dag politisk vilje til hva man kaller en gradvis omlegging til omsorgslønn. Familiebeskatningsutvalget foreslo i 1976 omsorgsfradrag i skatt for alle foreldre med barn under 10 år gradert etter barnets alder og med høyeste fradrag på 5 000 kroner. Det er ikke snakk om lønn, men om fratrekk i skatt. Dette må betraktes som økonomisk støtte til barnefamilier på linje med barnetrygden.
Denne kanaliseringen av vårt produksjonsoverskudd inn i privat konsum kan drives så langt at støtten med rimelighet kan kalles lønn for omsorgsarbeid - på bekostning av midler til offentlig konsum i form av barnehager, lekeplasser, trafikksikring osv. Det kan neppe være i tråd med sosialistisk politikk.

Diskusjonen om omsorgslønn
Hvilke beveggrunner skulle det så være for et ønske om omsorgslønn? Fra kvinnesakshold vil motivet være at overføring av penger fra menn til kvinner sikrer kvinner økonomisk uavhengighet. Det vil statuere omsorgsarbeid, også for egne barn, som likeverdig med annet arbeid og vil føre til at alle kvinner organiserer seg i kampen for sine økonomiske rettigheter som "lønnsarbeidere" og i siste instans kanskje oppnå å bli statsansatte. En kvinne kan så føde et barn, oppdra det under gode forhold og uten dobbeltarbeid, og deretter være sikret varig arbeid og god folkepensjon. Dette må være et argument for omsorgslønn.
Fra kvinnesakshold hevdes det at også yrkesaktive mødre må få en eventuell omsorgslønn. Hun gjør det samme arbeid som en heltidshusmor, men på fritid. Hun betaler ofte dyrt for bannepass så lenge de subsidierte barnehageplassene er sjeldne. Andre vil hevde at det er familier med en inntekt som har behov for omsorgslønn, slik at omsorgslønn blir et virkemiddel i en sosial utjevningspolitikk. Her tørner kvinnesaksinteressene sammen med sosialistisk utjevningspolitikk, så lenge det er slik at de yrkesaktive foreldrene oftest tilhører middelklassen og høyinntektsgruppen, mens de lavere klassene holder på den tradisjonelle familieformer.
Innvendingene i mot omsorgslønn er dels av økonomisk art, dels at lite vil bli oppnådd og dels at hele tanken har et skjær av utopi. Det vanligste argumentet i mot er imidlertid at omsorgslønn vil konservere kjønnsrollemønstret og hindre likestilling. Kvinnen vil ikke ønske å delta i yrkeslivet på kontinuerlig basis hvis de kan bli lønnsarbeidere i egne hjem. Menn vil ikke føle seg tiltrukket av yrket fordi lønnen blir for dårlig. Om dette argumentet holder stikk, vil være avhengig av hvordan ordningen faller ut for familiens totale økonomi. Hvis omsorgslønn vesentlig bedrer familiens økonomi etter at skatten en betalt, vil det ligge en oppfordring til kvinner om å forbli husmødre. Men hvis resultatet utelukkende blir at kvinnen får egne penger, er det ikke sikkert at dette er mer forlokkende enn å gå ut i arbeidslivet og dermed skaffe flere penger til familiens underhold. Ønsket om egne penger er ikke det eneste eller viktigste motivet for kvinner til å ta del i yrkeslivet. Drømmen om villaen eller hytta, flukten fra et isolert og trist bomiljø, mistrivsel med husarbeidet og omsorgsarbeidets monotoni osv., er motiver som trekker mødre ut i yrkeslivet. Omsorgslønn er ingen løsning på de sosiale, arbeidsmessige og statusmessige problemene som det å være husmor i dag innebærer. Det er derfor lite sannsynlig at omsorgslønn vil hindre økt kvinnelig yrkesdeltakelse. Hvis en derimot skal bygge gradvis opp til en omsorgslønn ved hjelp av sparsom økonomisk vekst i fremtiden, vil likestillingsprosessen stoppe opp - og mye annet med den.

Kollektive tiltak
Hvis en levekårsundersøkelse av husmødres situasjon ga grunn til å tro at situasjonen har forverret seg for både de hjemmearbeidende og de dobbeltarbeidende økonomisk og sosialt, måtte kollektive og utvelgende tiltak settes inn - ikke private og allmenne. Mange foreldre ønsker fulltidsyrkesarbeid også i barnestellperioden, og de enslige forsørgere er nødt til å ha det. For dem må det finnes barnehager. Flere kunne tenke seg nedkortet arbeidstid eller begge ektefeller på deltid. I dette siste tilfellet utfører både kvinner og menn omsorgsarbeid og arbeid utenfor hjemmet. Nærmiljøet og kontakten mellom barn og foreldre styrkes. Endelig vil det være en del som lever i tradisjonelle ekteskap som husmor og yrkesaktiv ektemann.
Alle grupper kan ha felles problemer som bare kan løses gjennom bruk av offentlige midler, f.eks. flere lekeplasser, endring i byplan og gatenett som trygger barna mot trafikkdød, mer foreldrekunnskap osv. Men de ulike familieformene vil også ha spesielle problemer, f.eks. er sosial isolasjon et problem for mange husmødre og enslige forsørgere. Dette kan vi ikke kollektivt kjøpe oss fri fra ved å gi omsorgslønn. Det kreves nytenkning om hvordan gode sosiale relasjoner kan planlegges i lokalmiljø og bomiljø. Til dette kreves offentlige investeringer og ikke økt privat forbruk.
R.G.
Litteratur: H. Hegeland: Husarbeid - en kjempeinnsats i det stille! og K. Skrede: Omsorgslønn, husmorlønn eller lønnet arbeid? begge i R. Grenness (red.): Hvis husmoren ikke fantes, Oslo 1978. Familiebeskatning, NOU 1976: 12. Barns oppvekstkår, i St.meld. nr. 17, 1977-78.


OPEC
OPEC (engelsk: Organization of Petroleum Exporting Countries, norsk: organisasjonen av petroleumseksporterende land) er en sammenslutning av oljeeksporterende utviklingsland. OPEC ble stiftet i 1960. Opprinnelige medlemsland var Iran, Irak, Kuwait, Saudi-Arabia og Venezuela. Senere er Algerie, Ecuador, Gabon, Indonesia, Libya, Qatar og De forente arabiske emirater blitt medlemmer. Hensikten med organisasjonen var å fremme gjensidige drøftingen med sikte på felles opptreden overfor de internasjonale oljeselskapene.
I første omgang sto prisspørsmålet i forgrunnen, senere har OPEC også arbeidet for et felles skatte- og avgiftssystem og for en felles opptreden overfor forbrukerinteressene. Formelt har OPEC bare til oppgave å fastsette oljeprisen, nærmere bestemt en referansepris på en bestemt type råolje (arabisk lett).
OPECs øverste organ en Konferansen. Her ledes medlemslandenes delegasjoner normalt av et regjeringsmedlem. Hvert medlemsland har en stemme. Alle beslutninger må være enstemmige. Konferansen møtes to ganger i året. Tradisjonen er at vintermøtet holdes i et medlemsland, sommermøtet i Europa, vanligvis i Wien.
OPECs styre består av representanter utpekt av medlemslandene og godtatt av Konferansen. Styret møtes minst to ganger årlig. OPECs sekretariat ligger i Wien. Generalsekretæren velges for to år. Vervet går på omgang blant medlemslandene. Sekretariatet har i det vesentlige informative og koordinerende funksjoner. I tilknytning til Sekretariatet finnes en økonomisk kommisjon som til stadighet vurderer utviklingen av oljeprisen på verdensmarkedet.
OPEC er uten sammenlikning den interesseorganisasjonen av råvareproduserende utviklingsland som har vært mest effektiv i tiden etter 1945. Årsaken ligger i oljens særlige økonomiske og strategiske betydning, i utviklingen på det internasjonale oljemarkedet og i OPECs begrensete målsetting.
Tradisjonelt har interesseorganisasjonen eller karteller av råvareprodusenten brutt sammen på grunn av uenighet om fordeling av produksjon og inntekter. De har stort sett vært ustabile og kortvarige. OPEC fastsetter bare referansepriser på råolje og overlater til de enkelte medlemslandene å bestemme produksjon og inntekter, og til markedet å bestemme avvikene fra referanseprisen for de ulike typer råolje.
Denne framgangsmåten er forholdsvis fleksibel og fritar OPEC fra mange av de spenningene som har rammet andre karteller. Imidlertid kan prisspørsmålet være spenningsfylt nok. Ved OPEC-konferansen i Qatar i desember 1976 ble det ikke oppnådd enighet om prisstigningen på råolje skulle være 5 eller 10 prosent. Vesentlige forskjeller i medlemslandenes kortsiktige og langsiktige interesse i forhold til oljen gjør at prisspørsmålet inneholder mulighet for betydelig konfliktstoff for OPEC.
Etter forholdet mellom oljereserver og befolkning blir OPECs medlemsland ofte inndelt i to grupper.

Reserver og produksjon i mill. tonn olje og befolkning i mill. (1975).
Reserver Produksjon Befolkning
Algerie 996 51 16,8
Ecuador 331 8 7,1
Gabon 297 10 0,5
Indonesia 1 892 65 130,5
Iran 8 716 268 33,0
Irak 4 635 113 11,1
Nigeria 2 730 89 81,9
Venezuela 2 392 117 12,0
Gruppe 1 21 989 721 292,9
Kuwait 9 621 104 1,0
Libya 3 527 74 2,4
Qatar 791 22 0,2
Saudi-Arabia 20 513 354 8,0
Forente arabiske emirater 4 392 83 0,4
Gruppe 2 38 844 637 12,0
Sum OPEC 60 833 1 358 304,9


Landene i den første gruppen, med små reserver og stor befolkning, har interesse av en høy oljepris for å kunne finansiere videre industrialisering. Landene i den andre gruppen, med store reserver og liten befolkning, har interesse av en lavere oljepris for å bevare oljens konkurransedyktighet på energimarkedet og for å beskytte sine finansinvesteringer i vestlige land. Samtidig har disse landene liten interesse av å øke sin oljeeksport betydelig fordi de i overskuelig framtid neppe vil ha mulighet til å suge opp inntektene i sin egen økonomi.
En økende del av OPEC-landenes oljeproduksjon vil måtte komme fra landene i den andre gruppen, først og fremst fra Saudi-Arabia. Med økende etterspørsel etter olje på verdensmarkedet vil Saudi-Arabia kunne få valget mellom å la oljeprisen stige, å øke sin egen produksjon eller begge deler. Saudi-Arabias mulighet til å regulere produksjonen ved å kombinere begrensete behov for inntekter og store oljereserver, virker på mange måter som en regulator av OPEC og av verdensmarkedet for olje. Samtidig er verdens oljmarked sterkt avhengig av de innenrikspolitiske forholdene i Saudi-Arabia, og landets handlefrihet blir mer begrenset i forhold til de øvrige OPEC-landene med økende etterspørsel.
OPECs historiske suksess kan forklares ved oljemarkedets særtrekk. Oljen er en viktig innsatsfaktor i de kapitalistiske industrilandenes økonomi. Derfor blir etterspørselen lite påvirket av prisen. Samtidig er ressursgrunnlaget meget begrenset fysisk og geografisk. Derfor blir også tilbudet lite påvirket av prisen. Videre er forskjellen mellom produksjonskostnadene for olje i OPEC-landene og kostnaden ved alternative energikilder meget stor. Etter hvert som de lettest tilgjengelige oljereservene blir brukt opp, vil prisen på olje måtte stige inntil alternative energikilder blir lønnsomme.
På grunn av de særlige politiske forholdene på verdens oljemarked ble denne prosessen utsatt inntil begynnelsen av 1970-årene. OPEC utnyttet en historisk gunstig situasjon til å innhente en betydelig del av den nødvendige prisutviklingen i ett sprang i 1973-1974, mer eller mindre samtidig med at medlemslandene selv overtok kontrollen over oljeproduksjonen. På lengre sikt vil OPECs betydning kunne bli redusert fordi en prisutvikling som gjør alternative energikilder økonomiske, vil tvinge seg fram etter hvert som den vanlige formen for oljeproduksjon stagnerer eller avtar.
De fleste oljeproduserende landene som står utenfor OPEC, bruker OPECs priser. Her kan nevnes Sovjetunionen, Canada, Mexico, Storbritannia og Norge. Norge har viktige interesser til felles med OPEC-landene, særlig i spørsmål om priser, produksjon og ressursbevaring. På dette grunnlaget er det også naturlig at Norge bygger ut sine kontakter med OPEC og med viktige medlemsland.
Det er likevel tvilsomt om norsk OPEC-medlemskap vil bli aktuelt. Norge har også viktige interesser til felles med forbrukerlandene. De fleste OPEC-landene en utviklingsland med olje som praktisk talt eneste inntektskilde. I det internasjonale samfunnet kan OPEC betegnes som en fagforening av særlig viktige råvareprodusenter. Norges økonomiske status kvalifiserer neppe til medlemskap på kortere sikt.
Ø.No
Se også: Olje.



Oppland
Oppland er ved sida av Hedmark det einaste fylket i landet som ikkje grensar til havet. Dette typiske innlandsfylket er nummer 5 i flatevidd (25 312,1 km²) og nummer 12 i folketal (178 211 ibuarar i 1976) av fylka i landet. Det er no delt i 26 kommunar; den største er Gjøvik med 25 953 ibuarar, den minste er Vang med 1 751 ibuarar pr. 1 juni 1976. Fylket er lite urbanisert. Berre 40 % bur i tettbygt strok, men dette skifter frå over 70 % i Lillehammer kommune til berre spreidd busetnad i Lesja, Skjåk, Etnedal, Øystre og Vestre Slidre og Vang (1970).

Folk og sysselsetting
Oppland hadde mindre folkeauke enn landsgjennomsnittet i 1950- og 1960-åra, på grunn av etter måten stor utflytting. I 1970-åra har dette snudd seg; innflyttinga er større enn utflyttinga. Frå 1960 til 1976 auka folketalet med vel 12 000. Men folketilveksten har vori samla i Gjøvik-Toten-området og Sør-Gudbrandsdalen, der ein no finn til saman 55 % av folkesetnaden i fylket. Dei meir grisgrendte bygdene nord og vest i fylket (Lesja, Skjåk, Lom, Vågå, Ringebu, Gausdal, Sør-Aurdal, Etnedal, Vestre Slidre, Øystre Slidre og Vang) har lenge hatt stagnasjon eller nedgang i folketalet.
I 1970 fordelte yrkesbefolkninga seg slik: 22 % var sysselsette i jordbruk og skogbruk, 38 % i industri, bergverk, byggje- og anleggsarbeid og 40 % administrasjon, handel, transport og anna tenesteyting. Sidan har det vori ein monaleg nedgang i arbeidsplassar i jordbruket og ein auke i dei tenesteytande næringane. Talet på arbeidsplassar i industrien har gått ned. Det er stor pendling ut or fylket.
I 1970 var 83,3 % av mennene og 29,9 % av kvinnene mellom 16 og 69 år i inntektsgjevande arbeid. Yrkesdeltakinga er såleis noko høgre for menn og noko lågare for kvinner enn i landet under eitt.
Daginstitusjonar for born er svært dårleg utbygde. I 1974 fanst det berre 12 barnehagar i heile fylket. Av desse var 9 offentlege. Til saman gav barnehagane plass til 2 % av borna under 7 år.
Jordbruksarealet utgjer 3,4 % av heite flatevidda, medan 30 % er dekt med skog. Over halvparten av fylket ligg over skoggrensa. Avgangen av dyrka jord (ved omdisponering etter jordlova, regulering etter bygningslova eller ekspropriasjon) var mellom 1945 og 1975 på 9 783 dekar. Av dette vart vel 6 % planta med skog, elles tok bustadbygging og veganlegg storparten.

Mål og språk
Målføra i fylket deler seg i tre greiner: gudbrandsdalsmål, valdresmål og opplandsmål. I heile fylket har målet jamvektsformer (vera, skrive), tjukk l, ljodbrigda presensformer som grev(er) og dativ (bortsett frå Hadeland). Gudbrandsdalsmåla (dei nørdste) skil mellom stutte og lange trykkstavingar (skot - skatt); storpanten av bygdene har oss for "me" eller "vi". Valdresmåla er klårt midlandske målføre som står målet i Hallingdal nær. Ein finn mange minne om den språklege samanhengen vestover. Dei opplandske måla (Land, Toten, Hadeland) har jamningsformen både i verb og substantiv. Hadeland har former som gvit, elles kvit.
Nynorsk skriftmål er opplæringsmål for vel ein fjerdedel av elevane i grunnskulen i fylket. Reine nynorskkommunar med omsyn til opplæringsmålet er gudbrandsdalsbygdene Sør-Fron, Nord-Fron, Vågå, Lom, Skjåk, Vestre Slidre og Vang. Nynorsken står òg sterkt i skulen i Sel og Sør-Aurdal, medan det er mindre i Nord-Aurdal, Ringebu og Gausdal. I dei andre kommunane i fylket er bokmål einerådande som opplæringsmål. 8 av kommunane har nynorsk som styringsmål, 6 har bokmål, medan dei andre han vedteki å halde seg nøytrale eller har ikkje gjort noko vedtak om målbruken.

Politiske tilhøve
Fylkesadministrasjonen ligg i Lillehammer. Fylkestinget har 55 medlemmer. Ved valet i 1975 fekk det denne samansetnaden: A 30, SP 11, H 5, KrF 5, SV 3, V 1.
Oppland har 7 representantar på Stortinget. Ved dei siste vala har røystene og mandata falli slik:
1965
% mand.		 1969
% mand.		 1973
% mand.		 1977
% mand.
A 43,4 (3) 46,5 (3) 49,8 (4) 56,0 (4)
SP 23,5 (2) 26,1 (2) 22,2 (2) 16,2 (1)
V 12,6 (1) 10,9 (1) 1,9
H 7,2 6,6 8,6(1) 11,9(1)
KrF 6,8 6,3 7,6 9,1 (1)
SF 5,6 2,7 - -
SV - - 8,2 2,9
NKP 1,1 0,8 - 0,3
DNF - - 0,8 0,4
ALP/FrP - - 2,5 0,8
RV - - - 0,3
Ved EF-røystinga i 1972 var deltakarprosenten 78,6. Nei-fleirtalet var på 60,1 %. Nei-fleirtalet var størst i Etnedal, med 80 %, medan ja-fleirtalet var høgast i Gjøvik, med 54 %.

Dei einskilde distrikta
I Valdres er næringsvegane fyrst og fremst jord- og skogbruk, men turistnæringa er og godt utbygd. Viktige ferdselsårer i dalføret en den gamle vegen mellom Austlandet og Vestlandet (til Lærdal i Sogn), vegen oven fjellet til Gol i Hallingdal og vegen via Bygdin over Valdresflya til Gudbrandsdalen og jernbanen (Valdresbanen med tilknyting til Gjøvikbanen), som har vori truga med nedlegging.
Valdres har framleis att mykje av den gamle bygdekulturen; noko er samla på folkemuseet på Fagernes. Diktarar som Mikkjel Fønhus, Ingrid Tyldum, Jul Haganæs, Trygve Bjørgo og Knut Hauge er frå Valdres. Valdres har ein levande folkemusikktradisjon (hardingfele, langeleik).
Gudbrandsdalen er det største turistdistriktet landet; andre viktige næringar er sjølvsagt jord- og skogbruket og noko industri (Lillehammer, Fåvang, Tretten, Hundorp, Otta). Storparten av fjellet er allmenning; der er det framleis seterdrift. Jernbanen Oslo- Trondheim går gjennom dalen, det same gjer E6. Frå Dombås er det samband til Åndalsnes med Raumabanen og E69. Det er dessutan godt vegsamband austover (til Folldal) og vestover (til Sogn, Nordfjord og Sunnmøre).
Gudbrandsdalen har sterke kulturtradisjonar og har synt stor evne til å ta opp nye stilformer som kom med den livlege samferdsla; dei viktigaste områda er treskurd, veving og bygningskunst; mykje er samla på Maihaugen (De Sandvigske Samlinger, Lillehammer). Folkemusikktradisjonane står sterkt, særleg i Ottadalen (flatfele). Ved sida av "eigenlege" gudbrandsdalsdiktarar som Olav Aukrust, Tore Ørjasæter, Tor Jonsson og Jan-Magnus Bruheim (som alle en nynorskskrivande og frå Ottadalen), er mange andre diktarar knytte til dalen gjennom fødsel og/eller lange opphald: Knut Hamsun, Edvard Storm, Hans Aanrud, Bjørnstjerne Bjørnson, Sigrid Undset og Inge Krokann.
Lillehammer-området, Gjøvik med Toten-bygdene og Land og Hadeland har størstedelen av industriarbeidsplassane i fylket. Viktige verksemder i jern- og metallindustrien er Raufoss Ammunisjonsfabrikker og Mustadfabrikkane i Gjøvik. Langs Hunn-elva i Gjøvik og Mesna i Lillehammer ligg treforedlingsindustrien. I den sørlege delen av fylket ligg òg dei to glasverka: Hadelands Glasverk og Randsfjordens Glassverk (Jevnaker). Nærings- og drikkevareindustrien (meieri, brenneri, bryggjeri) og tekstil- og klevareindustrien er òg konsentrert til Lillehammer og Gjøvik.
I Lillehammer ligg Nansenskolen, De Sandvigske Samlinger ("Maihaugen"), NRKs distriktskontor, sentralsjukehus, distriktshøgskule, mange vidaregåande skular og fylkesadministrasjonen. Tre dagsaviser kjem til her: Dagningen (DNA), Gudbrandsdølen (SP) og Lillehammer Tilskuer (H).
Gjøvik har sentralsjukehus, sentralbibliotek, mange vidaregåande skular og kontor for landbruksetatane. To dagsaviser kjem ut her: Oppland Arbeiderblad (DNA) og Samhold-Velgeren (SP og V).
O.Bre.

Litteratur: Årbok for Gudbrandsdalen. Årbok for Valdres. K. Ramberg (red.): Gudbrandsdalen, Oslo 1974. J. M. Alm (red.): Vest-Oppland og Valdres, Oslo 1980.



Opplevelse
I dagligspråket betyr "opplevelse" en betydningsfull eller usedvanlig begivenhet man er vitne til, sterke inntrykk o.l. Men spesielt går ordet på religiøs opplevelse og opplevelse av kunst, i begge tilfeller forstått som noe som griper en på en særlig personlig måte og er til berikelse for ens indre.
På engelsk og fransk finnes ikke noe begrep som helt dekker opplevelse. Derimot har det tyske "Erlebnis" omtrent samme innhold og omfang og har preget "opplevelse" som filosofisk og estetisk begrep. Liksom det tyske "Erlebnis" brukes ikke opplevelse før ut på 1800-tallet. På norsk og dansk har ordet sterke pietistiske overtoner.
Pregningen av "Erlebnis"/opplevelse var forbundet særlig med den tyske romantiske reaksjonen mot opplysningstidens fornuftsdyrkelse. Man protesterte mot at fornuften ble abstrahert og følelseslivet spaltet ut ved å sette fram et begrep som skulle gå på helhet: En opplevelse er noe som river oss ut av livets vante gang og som nettopp derved lar livet som helhet tre fram på en særlig intens måte.
Etter hvert inngikk ordet i vokabularet til det konservative åndslivet i dets abstrakte protest mot all den hesligheten som fulgte med industrisamfunnet. En mer utformet filosofisk betydning fikk opplevelse i den såk. livsfilosofien (Bergson; Dilthey) og fenomenologien (Husserl) i deres kritikk av positivismen (se art. Fenomenologi).
Begrepet opplevelse forutsetter at mennesket har oppdaget seg selv som subjekt, dvs. det sentret som verden dannes ut fra. Dette var utgangspunktet til den nyere tids filosofi (fra og med Descartes). Opplevelse er egentlig å forholde seg til det som skjer i sitt eget indre, sine egne subjektive tilstander, med andre ord å oppleve sine egne opplevelser. Ikke uten grunn er således estetisk opplevelse blitt til det typiske eksemplet på opplevelse.
Subjektivismen har alltid vært sterk i forbindelse med den borgerlige holdningen til kunst. Etter splittelsen av verden i en ytre objektiv og en indre subjektiv, har kunsten vært forbeholdt de subjektive kvalitetenes rike. Bruken av begrepet opplevelse forbindelse med kunst angir en bestemt måte å forholde seg til kunst på, som faller sammen med dannelsen av enhetsbegrepet kunst og med den utviklingen som gjorde kunsten til et eget selvstendig felt uavhengig av samfunnet ellers (se art. Kunstverk). Kunstopplevelse er en innadvendt fordypelse der man er ensom med verket og tar det inn i seg. Begrepet utelukker lett både forståelse og kollektiv tilegnelse av kunst.
Mye av kunsten på 1800-tallet er skapt innenfor en slik opplevelsesideologi. Overfor den moderne kunsten kommer dette begrepet om opplevelse drastisk til kort. Den moderne kunsten (fra ca. 1850) nøyer seg ikke med å være et sted der man kan forholde seg til sine rike opplevelser. Den gjør krav på erkjennelse av virkeligheten og dens motsetninger. Når Viktor Hugo uttalte at diktene til Charles Baudelaine hadde skapt en "ny gysning", var det nettopp for å angi at noe objektivt nytt brøt inn i vår bevissthet. Overfor denne erfaringen strekker ikke opplevelsesbegrepet til. Nyere estetikere vil således heller bruke begrepet "estetisk erfaring" om tilegnelsen av kunst (f.eks. M. Dufrenne, T. W. Adorno, H. R. Jauss).
Den "rystelsen" vi erfarer i møtet med den moderne kunsten sprenger den subjektive opplevelsen. Vi forholder oss her, liksom i filosofien, til falskhet og sannhet, til det som faktisk er og det som kunne være. Derfor krever rystelsens estetiske erfaring både høyeste grad av umiddelbar mottakelighet, spontanitet og tankens anstrengelse.
A.B.-R.
Litteratur: H. Skjervheim: Oppleving og eksistens, i Vitskapen om mennesket og den filosofiske refleksjon, Oslo 1964.



Opplysningsrådet for Biltrafikken
Opplysningsrådet for Biltrafikken ble stiftet i 1948 etter initiativ fra bl.a. Norges Automobilforbund. Rådets formål er å "samle og bearbeide statistikk og opplysninger og spre informasjon om biltransporten, veibyggingen og vedlikeholdets økonomiske betydning, for å bidra til myndighetenes og publikums forståelse av biltrafikkens stadig økende betydning og krav". OFB er således bilveldets frontorganisasjon i Norge (se art. Bilisme).
De første årene var en av rådets hovedoppgaver å motarbeide datidens strenge importrestriksjoner på biler. Senere er forholdet til myndighetene blitt svært godt, ikke minst til veimyndighetene. Oslos veisjef er for tiden (1979) medlem av Opplysningsrådets styre. Ellers rekrutteres ledelsen fra de store bilklubbene, oljeselskapene, bilbransjen og bryggeriene (Norges første lastebil ble innkjøpt av et bryggeri). Andre medlemmer av Opplysningsrådet er bl.a. Aftenposten, VG, Vi Menn, handelsstanden, enkelte kommuner, våre største banker og forsikringselskaper samt grupper som American Car Club of Norway.
Rådet har betydelige internasjonale kontakter. Det er medlem av International Road Federation (IRF) og sendte 45 deltakere til IRFs verdenskongress i Tokyo 1977. Videre utdeles stipendier for trafikkstudier i billandet USA. Dessuten har Opplysningsrådet atskillige medlemmer som er datterselskaper av flernasjonale storkonserner.
Opplysningsrådet går inn for økt tempo i motorveibyggingen, da motorveiene etter sigende har reddet USA fra trafikkaos og hevdes å kunne ta tre ganger dagens biltrafikk i USA - dvs. ca. halvannen bil pr. innbygger. Av kollektive transportmidler framheves bussen; rådet går f.eks. mot at Nordlandsbanen skal forlenges. Siden fotgjengere og syklister ellers er i veien for bilene, går rådet inn for gang- og sykkelveier.
Opplysningsrådets egen propaganda er vesentlig ideologisk og rettet mot politikere og andre i ledende stillinger. Ellers tar bilforhandlerne med diverse avleggere seg av det praktiske. Etter hvert har folks forståelse for (les: motstand mot) biltrafikkens økende (les: umenneskelige) krav blitt sterkere enn bilens venner setter pris på. Derfor har bilklubber som NAF og KNA i økende grad begynt å ta seg av de mer ideologiske aspektene ved bilismens velsignelser.
I 1979 hadde Opplysningsrådet 93 rådsmedlemmer med stemmerett - prisen pr. stemme var 1 500 kroner; enkelte medlemmer hadde opptil 40 stemmer. Støttemedlemmer, som får rådets publikasjoner (bl.a. statistikk over bilsalget i kommunene), betaler 300 kroner i året, og 179 gjorde det i 1978.
P.J.
Se også: Bilisme, Norges Automobilforbund.

Litteratur: J. Carlsen og H. Ystgaard: Trafikk-krigen, Oslo 1970. P. Jensen: Bilens diktatur, Ski 1979.



Opplysningsutvalget om IEA
Opplysningsutvalget om IEA ble opprettet i januar 1975, og har som hovedoppgave å drive opplysningsarbeid om spørsmål som gjelder Norges forhold til Det internasjonale energibyrået, IEA (se art. IEA). Som et viktig ledd i denne virksomheten tar opplysningsutvalget sikte på å utarbeide og distribuere materiale som skal bidra til en bred og saklig offentlig debatt om nasjonale og internasjonale energispørsmål. I arbeidet sitt legger utvalget vekt på å påse at de offentlige myndighetene i størst mulig grad utfører sin informasjonsplikt overfor allmennheten i saken som vedrører Norges forhold til IEA.
Opplysningsutvalget bygger ikke på individuelt medlemskap, men er sammensatt av følgende tilknyttede organisasjoner: Aksjonen mot atomkraft, Folkeaksjonen fremtiden i våre hender, Kristelig Folkepartis Ungdom, Kvinnefronten, Natur og Ungdom, Norges Ungdomslag, Norges Godtemplar Ungdomsforbund, Norges Naturvernforbund, Norges Unge Venstre, Oslo AUF, Rød Ungdom, Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (snm), Senterungdommen og Sosialistisk Ungdom.
I. T.