Olgeirsson, Einar
Olgeirsson (1902-), islandsk politiker, den mest innflytelsesrike lederskikkelsen blant islandske sosialister i et halvt hundre år. Før 1930 var Einar Olgeirsson med i Alpýduflokkur (se art. Island), 1930-38 i Kommúnistaflokkur, 1938-68 1 Sósíalistaflokkur (Sosialistpartiet) siden i Alpýdubandalag (Folkealliansen). Han var alltingsmann 1937-67, hovedredaktør for avisa Pjodviljinn 1936-46, utgiver av Réttur, det eneste marxistiske politiske tidsskriftet på Island, fra 1926.
Olgeirsson er nordlending, vokst opp i alminnelige kår. I hans ungdom kom seieren i selvstendighetskampen (unionsavtalen med Danmark i 1918), og det ble grunnlagt klassebundne politiske partier og interesseorganisasjoner (Alpýduflokkur, dessuten LO, stiftet 1916). Sjøl forener Einar Olgeirsson sterk nasjonal følelse med en årvåken klassebevissthet. Olgeirsson ble kjent med marxismen i sine universitetsår i Tyskland (humanistiske studier); hjemvendt til Akureyri ble han snart innflytelsesrik i fagbevegeisen der og kritiserte sosialdemokratenes ettergivende holdning. Han flyttet til hovedstaden etter at Kommúnistaflokkur Íslands ble stiftet, islandsk avdeling i den kommunistiske internasjonalen og ble den mest populære av kommunistenes ledere.
Dog ble han i partiets sekteriske periode kritisert for "opportunisme"; han stod i spissen for partiets folkefrontstrategi som i 1938 førte til at kommunistene la ned sitt parti og gikk sammen med venstrefløyen i Alpýduflokkur til Sameiningarflokkur alpýdu - Sosialistaflokkurinn, et arbeiderparti med marxistisk grunnsyn.
Olgeirsson ble formann i partiet i 1939 da hans forgjenger, som kom fra Alpýduflokkur, meldte seg ut av partiet sammen med halvparten av de øvrige sentralstyremedlemmene på grunn av uenighet om vurderingen av Sovjetunionens krig mot Finland. Olgeirsson og hans kamerater, blant dem noen med sosialdemokratisk fortid, mente det var umarxistisk å kritisere Sovjetunionen. På dette tidspunktet hadde partiet ingen tilknytning til Komintern, det dreide seg om løsere forbindelser med utenlandske kommunistpartier på likeverdig basis. Sosialistpartiet vokste seg sterkere under krigen, spesielt takket være drivende førerskap i lønnskampen i 1942. Det året ble partiet i valg større enn Alpýduflokkur og dermed landets tredje største parti, og slik ble det siden. Sosialistpartiet gikk udelt inn for stiftelsen av republikken i 1944 mens de islandske sosialdemokratene var nølende på grunn av partiforbindelser med danske meningsfeller.
Høsten 1944 bebudet Olgeirsson i en vidgjeten alltingstale tidsbegrenset klassefred mens landet ble rustet opp med produksjonsmidler ved hjelp av den valutabeholdningen landet hadde fått gjennom arbeid for vestmaktenes militære styrker. Beholdningen ble dannet takket være at lønnsnivået var presset opp gjennom seire for arbeiderne i lønnskampen. Det ble stiftet en utbyggingsregjering av de to arbeiderpartiene og borgerskapets parti.
I en toårig regjeringstid ble produktiviteten i fisket fordoblet ved kjøp av nye skip og forbedringer i foredlingen; trygdesystemet ble forbedret og skolesystemet omorganisert for å gjøre det mer åpent. Sosialistene hadde statsråder for næringsspørsmål og undervisning og kultur, mens Olgeirsson var nestformann i det innflytelsesrike utbyggingsrådet.
Regjeringen gikk av på grunn av den ettergivenheten alltingsflertallet under ledelse av borgerskapets parti viste overfor krav fra USA om å beholde mulighetene til å nytte basen i Keflavik. Utbyggingen 1944-46 er blant sosialister knyttet til Einar Olgeirssons navn og regnes som høydepunktet i hans politiske karriere. Med den ble landets økonomiske uavhengighet styrket og den videre næringsutviklingen i landet grunnlagt. Samtidig økte arbeiderklassens samfunnsmessige betydning. Imidlertid ville en fortsatt utbygging i 1946 ha måttet gå mot sjølve maktapparatet til borgerne, og det er derfor naturlig at det ble slutt på klassefreden (som det heter i framstillingen til sosialistpartiets landsmøte).
At folket reiste seg fra krisetilstander og bedret levekåra i løpet av krigsåra og næringslivet i utbyggingsåra, vitner om de to hovedoppgavene Einar Olgeirsson mener kjennetegner sosialistpartiet. Den tredje er kampen for å bevare det islandske folkets uavhengighet og kultur; det ble spesielt viktig med medlemskapet i NATO i 1949 og de amerikanske styrkenes gjenkomst i 1951. Sosialistenes førerskap i arbeidet for å utvide fiskerigrensa til 12 mil i 1958 og 50 mil i 1972 (se art. Torskekrigen) forener i praksis disse tre momentene - kamp for uavhengighet, for god økonomi og gode levekår.
Olgeirssons formelle partiledelse tok slutt i 1968 da Sósíalistaflokkur ble lagt ned, mens Alpýdubandalagid, som før var en valgallianse, ble gjort om formelt til et politisk parti for å føre videre sosialistpartiets arbeid.
Olgeirsson har gitt ut et folkelig opplysningsskrift om Rousseau i 1925, og et politisk historieskrift om ættesamfunn og statsmakt i sagatida i 1954 (på norsk i 1958, også oversatt til russisk og tjekkisk). Olgeirsson mener at det islandske folket står nærmere ættesamfunnet enn andre europeiske nasjoner og at dette preger den nasjonale karakteren på en heldig måte for sosialismen. For eksempel er ideen om likeverd sterk på Island, og bare det at folketallet er lite burde gi en viss garanti for demokrati.
H.K.



Oligarki
Oligarki eller "fåmannsvelde" betegner en styreform der et begrenset antall personer styrer over massen uten at disse har noen virkelig mulighet til å kontrollere de styrende. Ordet benyttes også om den gruppen personer som styrer ved en slik styreform. Det er opprinnelig gresk, og hos Aristoteles representerer oligarki et degenerert aristokratisk styresett. I hans klassifikasjon av de greske bystatene ut fra henholdsvis tallet på styrende personer og formålet med deres styre, var oligarkiet den styreformen der få personer styrte for å fremme sine egne interesser og ikke det "felles gode".
I nyere tid er imidlertid begrepet blitt mer knyttet til den politiske strukturen i grupper innenfor samfunnet enn til samfunnets styringsform som sådan. Særlig er spørsmålet om oligarki tatt opp i forbindelse med store frivillige organisasjoner som partier, fag- og yrkesorganisasjoner.

Robert Michels
At en knytter oligarki-betegnelsen til fåmannsvelde i masseorganisasjoner, skyldes særlig innflytelsen fra ei bok av den tyske sosiologen Robert Michels om partivesenets sosiologi: "Politiske partier. Mot en partivesenets sosiologi i det moderne demokrati". Boka kom første gang ut i 1911 og dreier seg om styringsprosessen i politiske partier, eksemplifisert gjennom en undersøkelse av sosialdemokratiske partier generelt og det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) spesielt.
Her finner han en styreform som han hevder er klart oligarkisk. Og når det er tilfelle i partier som ved sin opprinnelse, sitt program og sin formelle styringsform står for demokrati, så må årsakene til dette ligge i selve masseorganisasjonens natur: "Det er organisasjonen som danner grunnlaget for at de valgte dominerer velgerne, de med mandat over dem som ga det, de delegerte over de delegerende. Den som sier organisasjon sier tendens til oligarki."
I den engelske oversettelsen av boka er "tendens til" utelatt, noe som gir inntrykk av en kraftigere tese enn det Michels faktisk argumenterte for. I senere reviderte utgaver av boka er den siste setningen faktisk helt utelatt. Det er imidlertid den engelske oversettelsen snarere enn den tyske utgaven av boka som har vært utgangspunktet for debatten om oligarkibegrepet i Norge.
Men at slike tendenser melder seg, er uunngåelig i en masseorganisasjon - uansett holdninger og motiver hos så vel ledere som medlemmer og uansett organisasjonsstruktur. De oligarkiske tendensene trer fram med jernhard nødvendighet, en formulering som har gitt Michels tese navnet "oligarkiets jernlov". Koplet sammen med denne tesen finner en hos Michels også tanken om at ledelsen etter hvert vil utvikle andre interesser enn dem de var satt til å ivareta. Som aktiv på venstrefløyen i SPD så han partiledelsens reformisme og kompromisspolitikk som uttrykk for dette.

Kritikk av teorien
I den senere debatten om disse spørsmålene har det vært innvendt at når det gjelder frivillige organisasjoner, så kan jo medlemmene bare melde seg ut hvis de mener at deres interesser ikke blir ivaretatt. Det problematiske ved en slik tankegang er imidlertid at i partier og organisasjoner som skal ivareta flere typer interesser, kan det være vanskelig å bryte ut på grunnlag av en sak alene. Og det er dessuten et spørsmål om det foreligger eller kan skapes alternativer. Dessuten vil det utvikle seg lojalitetsbånd knyttet til fritidsaktiviteter, sosialt miljø og kanskje yrkessituasjon som gjør egen standpunktendring til den mest bekvemme løsningen. Det samme kan gjenta seg ved neste korsveg, og neste derigjen osv.
Denne typen diskusjon er det som har gitt næring til tanken om at mulighetene for demokrati ligger bedre til rette i organisasjoner som bare har ett enkelt formål og er av kort varighet enn i organisasjoner som skal representere medlemmene langs mange interessedimensjoner av mer permanent karakter. Et annet spørsmål er om det spiller noen rolle for demokratiet i samfunnet som helhet hvorvidt de enkelte politiske partiene er oligarkiske eller ikke, så lenge de representerer politiske alternativer som velgerne fritt kan velge blant. Flertallsstyre kommer da fram av elitenes kamp om stemmene, en kamp som bare den kan vinne som gjør seg til talsmann for velgernes meninger.
Problemene med et slikt resonnement er imidlertid at det reduserer borgerne til passive forbrukere av politikk, øker mulighetene for manipulasjon og gir de politiske elitene altfor fritt spillerom mellom valgene. Når oligarki diskuteres i forhold til partier, er det også et annet spørsmål som melder seg med stor tyngde: Hvem skal partieliten være representativ for - medlemmene eller velgerne? Når en snakker om samfunnsdemokratiet, blir gjerne disharmonien mellom velgere og partielite til kjennetegnet på oligarkiet.
Med organisasjonen i sentrum er forholdet medlemmer-elite avgjørende. For partieliten kan nettopp en slik uklarhet være en fordel da den i ulike sammenhenger kan påberope seg demokratiets dyder og avvise kritikk med henvisning til den ene eller den andre gruppen etter som det passer. Når en imidlertid ser hvor nært oligarkidiskusjonen er knyttet til begrepet organisasjon, synes velgerens forbindelse til et parti å være et noe flyktig forhold å bygge bestemmelsen av oligarki på.

Hva fremmer oligarki?
Nå kan det diskuteres hvor fruktbart selve oligarkibegrepet er i Michels analyse - som i mange av de etterfølgende. På grunn av begrepets flertydighet kan det lett fordunkle snarere enn å oppklare. At det likevel har overlevd, skyldes trolig dets agitatoriske kraft. Når oligarkidiskusjonen tross dette har stor betydning, er del fordi den peker på forhold og prosesser som kan bringe fram et frittflytende og manipulatorisk lederskap så vel som faktorer som kan bremse en slik utvikling. Begge deler er vesentlig kunnskap både for organisasjonsdeltakere og organisasjonsbyggere.
Det som fremmer oligarkiske tendenser er ifølge Michels for det første organisasjonens byråkratiske struktur. Denne krever arbeidsdeling og spesialisering - ledelsen blir "profesjonell", den får en overlegen kunnskap og dyktighet. Samtidig kontrollerer den kommunikasjonskanalene i organisasjonen. De motsvarende trekkene hos massene er deres permanente inkompetanse og lave aktivitetsnivå - opprettholdt gjennom en undertrykkende livssituasjon og få utdanningsmuligheter.
Psykologiske faktorer er massens behov for å bli ledet og å dyrke sine ledere, sammen med ledernes tendens til å la seg beruse av makten. Videre vil en leder når han først er valgt til et verv, oppnå en slags rett til gjenvalg. Kampen om innflytelse og makt i samfunnet krever også sentralisering, en "militarisering" av organisasjoner i kamp som Michels uttrykker det. Avgjørelser må tas raskt skal de ha noen betydning, og å spørre medlemmene til råds først er en tungrodd og tidkrevende prosess.
Hva er så drivkraften bak oligarkenes utvikling av andre interesser enn det som flertallet av medlemmene har? Det er for det første at ledelsen blir en del av den etablerte eliten: Det er den ledelsen samhandler med, uansett om dette skjer konfliktfylt eller harmonisk, og de utvikler perspektiver deretter. Dessuten vil en organisasjonselite alltid være konservativ - den vil ønske å bevare organisasjonen for enhver pris. For det tredje vil ledelsen være engstelig for sin egen posisjon og opptre aggressivt overfor en opposisjon. At dette er sentrale aspekter ved en organisasjons virkemåte, står fast drøye seksti år etter at Michels presenterte sine tanker.

Hva hemmer oligarki?
Men spørsmålet er så hva som kan hemme disse "uunngåelige" tendensene, hvilke antioligarkiske strategier finnes? Grunnmuren må være de formelle demokratiske rettighetene, som ikke må kastes vrak på selv om de åpenbart ikke er tilstrekkelige. Disse rettighetene kan søkes utvidet gjennom avkortede valgperioder for ledelsen, tilbakekallingsrett for de forsamlingene som har valgt dem, økt bruk av bundne mandat og hyppige uravstemninger om viktige enkeltspørsmål i organisasjonen. At de som velges, står for demokratiske holdninger er også viktig, særlig når dette koples sammen med medlemmenes kunnskap om forhold som fremmer oligarkiske tendenser.
Men holdninger er fleksible og neppe tilstrekkelig garanti alene. En strategi for å motvirke oligarki gjennom utformingen av selve organisasjonsstrukturen kan være å gi rom for flere maktsentra ("maktens tredeling"), skape grobunn for en topartiordning internt i organisasjonen, lovfeste sirkulasjon i eliten og bryte dens monopol på kommunikasjon og ved å oppmuntre tverrgående og direkte kontakt mellom lokalavdelinger.
Det dilemmaet som framstår med all tydelighet av diskusjonen om oligarki i organisasjoner, er at hvis en konstruerte en ultrademokratisk organisasjon etter denne oppskriften, så ville den neppe fungere i lang tid som masseorganisasjon og i alle fall framstå som dilettantisk og maktesløs i kampen om innflytelse i dagens Norge. Så kan en spørre seg hvor hovedvekten kan og bør ligge - på internt demokrati eller slagkraft.
Arbeiderbevegelsens historie er rik på eksempler på at begge deler kan føre på avveger. Men denne avveiningen kan neppe foretas ut fra abstrakte analyser av begrepet oligarki, men må knyttes til diskusjonen av konkrete organisasjonstyper med bestemte formål som skal virke i sine historisk gitte omgivelser.
K.He.

Se også: Byråkrati, Deltaking, Demokratisk sentralisme, Michels, Rotasjon.


Olje
Olje i betydningen råolje og gass, også kalt petroleum, er dannet av organisk materiale fra planter og dyr avsatt i tidligere tiders hav og innsjøer. Under påvirkning av bakterier, høy temperatur og høyt trykk er disse organismene over millioner av år blitt forvandlet til olje.
Olje finnes bare i avleiringsbergarter. Første steg i leting etter olje er derfor å fastslå utstrekningen og tykkelsen på slike bergarter. Neste steg er å kartlegge formen på disse ved seismiske undersøkelser for å finne "feller" som oljen kan ha samlet seg i. Til nå er det ikke utviklet en teknologi som gjør det mulig å fastslå sikkert om det finnes drivverdige forekomster av olje uten å bore prøvehull. Finnes det olje, begynner en produksjon som kan vare i opp til 25 år, men som avtar over tid. En stadig økende del av verdens oljeproduksjon (20 % i 1975) finner sted på havbunnen.
Råolje må raffineres for å være til nytte. Produkter som bensin, fyringsolje og nafta er resultater av raffineringsprosessen. I tillegg til å være den viktigste energikilden i verden i dag (59 % av det totale energiforbruket i 1971), er olje også det viktigste kjente råmaterialet for petrokjemisk industri.
Selv om det fysisk sett bare er et gitt antall tonn med olje i jordskorpa, er den delen som til enhver tid er tilgjengelig, ikke konstant. Det kommer for det første an på nye funn av olje: Store deler av jordas overflate er dekket av avleiringsbergarter som ikke har vært utforsket, enten fordi det ikke har passet de store oljeselskapene eller fordi slike undersøkelser til nå har vært for teknisk kompliserte. For det andre vil tekniske framskritt kunne innvirke på den prosentdelen det er mulig å utnytte. Mens det i dag i gjennomsnitt bare er mulig å utnytte 30-40 % av all olje i et funn, regner en med at denne prosenten vil øke sterkt. Endelig kan prisen på olje virke inn på de samlete oljereservene det er lønnsomt å utnytte.
Den store prisøkningen på olje i 1973-74 førte spesielt i USA til at tidligere stengte oljekilder ble åpnet igjen. En analyse av den såkalte "energi-krisen" (vanligvis brukt i betydningen at forholdet mellom forbruk og reserver av olje minsker) bør derfor ikke konsentreres om oljereservene. Analysen må derimot rettes inn mot forbruket. Dette er spesielt tilfellet hvis oljen blir sett på som bare en av mange energikilder. Jordas samlete kullreserver er f.eks. store nok til å vare i mange hundre år hvis energiforbruket holdes på det nåværende nivået.
Forbruket av olje og energi i etterkrigstida har vært kjennetegnet ved en enorm sløsing samtidig som rikelig tilgang på billig olje var en av de viktigste årsakene til den høye økonomiske veksten i de kapitalistiske landene. I tidsrommet fra 1870 til 1950 gikk bruttonasjonalproduktet pr. person i USA opp tre ganger så raskt som energiforbruket, mens det økte like raskt i tidsrommet fra 1950 til 1973. Det er regnet ut at dersom alle amerikanske biler økte sin effektivitet til et gjennomsnittlig europeisk nivå, ville oljeforbruket i USA synke med 40%.

Oljens politiske økonomi
 Den politiske nøkkelrollen som oljen har spilt moderne tid, bygger for en stor del på to forhold. Olje er for det første et råmateriale av stor strategisk betydning. Dette har ført til en særlig interesse fra nasjonalstatenes side overfor oljeindustrien. British Petroleum ble f.eks. grunnlagt som en statseid industri i 1914 på initiativ fra daværende marineminister Winston Churchill for å sikre leveranser av olje til den engelske marinen. Den kapitalistiske verdens første reaksjon på OPEC må på samme vis sees i lys av USAs økende og Vest-Europas og Japans totale avhengighet av oljeimport.
Det andre forholdet som karakteriserer oljeindustrien, er at den gir opphav til store økonomiske overskudd. Overskuddet har en dobbelt opprinnelse, "forskjellsrente" og "monopolrente".
Forskjellsrente eksisterer fordi olje blir funnet under ulike forhold som medfører forskjellige produksjonskostnader. Olje er dessuten ikke et ensartet råstoff, men har forskjellig egenvekt, svovel- og gassinnhold. Den geografiske beliggenheten til et oljefelt er også bestemmende for forskjellsrenten. Eiere av et oljefelt med olje av god kvalitet, med små transportutgifter og med lave produksjonskostnader, vil alltid tjene en forskjellsrente i forhold til dem som produserer olje av dårlig kvalitet, langt fra markeder og med høye produksjonskostnader. Forskjellen på produksjonskostnader på 50 øre pr. fat i Midtøsten og 20 kroner pr. fat i Nordsjøen er eksempel på en slik forskjellsrente.
Monopolrente eksisterer når selv den minst gunstig plasserte produksjonsenheten tjener mer enn "normal" profitt i industri m.v. ellers. Prisen for hvert fat i Nordsjøen er nå 70 kroner mens de høyeste produksjonskostnadene (innbefattet "normal" profitt) er 30 kroner pr. fat, noe som gir en monopolrente på 40 kroner pr. fat.
Årsakene til en slik monopolrente er mange. Den viktigste er at særegenheter ved oljeproduksjon historisk har gitt opphav til en markedsstruktur i oljeindustrien, som har gjort det lettere å ta en høy pris. Inntil nylig har det vært mulig på litt lengre sikt å øke produksjonen av olje til en pris som har ligget under de rådende gjennomsnittlige produksjonskostnadene for olje. Dette har virket til å skape en potensiell mangel på stabilitet i industrien fordi enhver ny produsent var i stand til å underby den gjeldende prisen. For å unngå at nye produsenter gikk inn i oljebransjen og følgelig truet eksisterende priser og lønnsomhet, var det nødvendig for oljeselskapene å skape et kartell både for å sikre seg mot slike muligheter og for å regulere produksjonen seg imellom (se art. Kartell).
Nødvendigheten for oljeselskapene av å regulere volumet har ført til kontroll over alle de andre produktive virksomhetene i oljeindustrien, som raffinering, distribusjon og petrokjemisk industri. Denne "nødvendigheten" har historisk sett vært sterkt medvirkende til at vertikalt integrerte selskaper (dvs. selskaper som kontrollerer hele produksjonskjeden) har blitt dominerende i oljeindustrien. Den moderne oljeindustriens historie kan sees som en kamp for enten å bryte ned eller å opprettholde et slikt system. Sett i et slikt lys blir OPEC en nødvendighet oppfølging av selskapenes kartell.
Historisk er det finansielle overskuddet i oljeindustrien blitt delt mellom grunneiere (nasjonalstatene) og oljeselskapene. Delingen har til enhver tid vært et resultat av styrkeforholdet mellom de to. Det er bare hvis alt overskuddet går til staten, at oljeselskapene (per definisjon) vil bli sittende igjen med en "normal" profittrate. Men i et slikt tilfelle er det tvilsomt om et privat internasjonalt oljeselskap ville investere, gitt de mange andre investeringsmulighetene et selskap ville ha. I en situasjon der grunneieren og selskapet er en og samme enhet og et statsoljeselskap har monopol på utvinningen av olje, vil hele det økonomiske overskuddet gå til staten.
Det er merverdien (se art. Merverdi) som er produsert i resten av det økonomiske systemet, som "betaler" for det økonomiske overskuddet i oljeindustrien, uavhengig av hvem som til sjuende og sist mottar overskuddet. Det er tre mulige årsaker til en slik overføring.
Den første er monopolprising. Dersom prisen på olje permanent er høyere enn de normale produksjonskostnadene (kostnader pluss en "normal" profittrate) for den minst effektive oljekilden i bruk, så vil merverdi overføres. For det andre må forskjellsrenten betales utenfra til oljeindustrien. Den tredje overføringskanalen henger sammen med at "kapitalens organiske sammensetning", forholdet mellom innsats av maskiner og av menneskelig arbeidskraft, er høyere i oljeindustrien enn gjennomsnittet i økonomien ellers. Prisene i en slik industri er derfor nødvendigvis høyere enn sine verdier for at profittraten skal være den samme i alle industrigrener, og merverdi vil bli overført.

Oljeindustriens historie
Fra 1870, da Rockefeller grunnla Standard Oil, til i dag har oljeindustrien vært dominert av vertikalt integrerte multinasjonale selskaper som seg mellom har kontrollert det internasjonale markedet. De sju ledende selskapene, ofte kalt "de sju søstrene", Exxon, Shell, Texaco, Gulf, Mobil, Socal og BP, kontrollerte i 1970 73 % av råoljeproduksjonen, 56 % av raffineringskapasiteten og 54 % av det totale salget av oljeprodukter utenfor USA og de sosialistiske landene. Exxon er i dag verdens største selskap med et samlet salg på 46 milliarder dollar, det dobbelte av det norske nasjonalproduktet (1974).
Det uoffisielle kartellsystemet virket med et par unntak tilfredsstillende for selskapene fram til slutten av 1950-åra. Etter at store oljefelt ble oppdaget i Øst-Texas i 1929, falt f.eks. prisen pr. fat med 90 %. Lønnsomheten ble først gjenopprettet etter at en produksjonsregulerende kommisjon ble opprettet. Da USA i 1958 begynte å regulere importen av olje, tvang dette noen av de mindre amerikanske selskapene (også kalt "de uavhengige") som Philips, Marathon og Occidental til å lete etter olje utenfor USA. For å komme inn på produksjonsmarkedet var de villig til å underby "de sju søstrene" i de vilkårene de tilbød oljestatene i Midtøsten. Det samme var tilfellet med europeiske statsselskaper som ENI i Italia (se art. ENI), som var på jakt etter egne råoljekilder, delvis for å bli mindre avhengig av anglosaksiske oljeselskaper, delvis for å minske disse landenes underskudd på handelsbalansen. Denne utviklingen sammen med en plutselig økt import av olje fra Sovjetunionen, truet stabiliteten på verdens oljemarkeder. Følgen var at oljeprisen sank både absolutt og relativt gjennom hele 1960-tallet.
I 1960 grunnla ei gruppe av de oljeproduserende landene sin egen organisasjon, OPEC, for å motvirke følgene av den fallende oljeprisen på sin egen andel av oljeoverskuddet. OPEC ønsket også å kontrollere produksjonsvolumet. OPECs kamp for en økende andel av overskuddet førte til få resultater. Opprinnelig lå produksjonslandenes andel meget lavt. I 1901 ga sjahen av Persia en 99 års konsesjon over 80 prosent av landet til Anglo-Persian Oil Company mot 20 000 pund i gull og 16 prosent av overskuddet. Like etter andre verdenskrig oppnådde Venezuela en avtale som delte overskuddet likt mellom landet og selskapene. Denne avtalen ble utgangspunkt for liknende avtaler i Midtøsten. Dette mønstret ble ikke vesentlig forandret for 1969 da president Kadhafi klarte å forhandle seg til gunstigere vilkår for Libya. Nye avtaler om høyere skatter og statsdeltakelse ble inngått, og disse ga alle OPEC-landene en stadig økende del av overskuddet.

Nasjonaliseringer
Oljeindustrien er i dag (1979) offisielt nasjonalisert i de viktigste produksjonslandene, og bestemmelser om priser og produksjonsvolum tas av de oljeproduserende statene. Men det økende statlige engasjementet i oljeindustrien blir av mange sett på som mindre viktig. Selskapene har i mange tilfeller opprettholdt sin lønnsomhetsmargin pr. fat sammenliknet med tida for nasjonaliseringene, selv om denne marginen nå ofte kalles "service-avgift".
De oljeproduserende landene er fremdeles avhengig av å selge oljen til de store selskapene, og deres forhandlingssituasjon er svak så lenge de ikke kontrollerer alle ledd i den vertikalt integrerte industrien. En slik kontroll er bare langsomt i ferd med å bli opprettet. Situasjonen i dag er imidlertid forskjellig fra den som møtte den iranske statsminister Mossadeq da han nasjonaliserte oljeindustrien i 1953 og fant at det var umulig for Iran å selge olje på verdensmarkedet. Mossadeq ble styrtet av et CIA-finansiert kupp i 1955.
De oljeproduserende landene er fremdeles avhengig av de internasjonale selskapene teknologisk. Å bryte en slik avhengighet er i store deler av verden først og fremst en politisk viljessak fordi den elementære oljeteknologien ikke er spesielt krevende. Algerie og Mexico klarer nå i stor grad å drive sin egen oljeindustri, mens land som Nigeria og Saudi-Arabia derimot har gjort lite for å bli teknologisk uavhengige.
I den grad selskapene kan klare å monopolisere og kontrollere teknologien i oljeindustrien, får de ikke bare en fast sum pr. fat i betaling for sin teknologi (som det er meget vanskelig å fastsette størrelsen på). Enda viktigere er at de får langsiktig tilgang på råolje, ofte til noe gunstigere priser enn andre kunder. Dette mønstret passer inn i selskapenes nye strategi, hvor de i større grad enn for tjener penger på sine videreforedlede produkter. Tidligere hentet de mesteparten av profitten i selve produksjonsfasen. Den vertikale industristrukturen opprettholdes derfor i virkeligheten selv etter nasjonaliseringene.
De som er skeptiske til at det har skjedd noe avgjørende med hensyn til styrkeforholdet innen oljeindustrien, peker også på den politiske avhengigheten som spesielt OPEC-landene rundt Persiabukta (De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia og Kuwait) viser i sitt forhold til USA.
Andre mener at nasjonaliseringene har forandret styrkeforholdet mellom selskapene på den ene siden og produksjonslandene og deres statsoljeselskaper på den andre. Produksjonslandene har fått en dramatisk økt tilgang på den merverdien som produseres i det internasjonale økonomiske systemet. Dette har i land som Algerie, Venezuela og Iran ført til en begynnende industrialisering langs "statskapitalistiske" linjer. Samtidig har de inntektene som ikke brukes på industrialisering eller luksusforbruk via det internasjonale finansmarkedet vært basis for en voksende arabisk finanskapital.
Selv om den nye situasjonen i oljeindustrien ikke på noen måte kan sees på som en utfordring til det internasjonale kapitalistiske systemet, så har den bidratt til å forandre forholdet drastisk mellom forskjellige "bærere" av kapitalforholdet geografisk sett, samtidig som det har forandret forholdet mellom stats- og privateid kapital.

Norge og oljen
Sammen med Canada er Norge det eneste industrialiserte kapitalistiske landet som vil bli en stor oljeeksportør i nærmeste framtid. Da jakten på olje begynte i Nordsjøen i 1965, var de store oljeselskapene nærmest enerådende i Norge. Det var ingen uavhengige selskap som effektivt kunne utfordre dem verken i raffinering eller i distribusjon. Ved å manipulere overføringsprisene betalte de nesten ingen selskapsskatt og bidro til et økt underskudd på den norske handelsbalansen.
Norges forhandlingssituasjon var ytterligere svekket fordi en stor del av den norske tankflåten var chartret av selskapene. Og da England hadde annonsert sine betingelser i 1964, hadde Norge liten mulighet for å oppnå strammere vilkår, spesielt fordi det aldri var på tale å opprette et norsk statsoljeselskap til å lete etter olje. De internasjonale oljeselskapene fikk følgelig meget gode utvinningsvilkår i 1965.
Perioden 1965-75 representerte et viktig skifte i norsk oljepolitikk. Den innebar også starten på en ny fase i norsk kapitalisme. Statens andel av det totale overskuddet har økt sterkt. Opprinnelig kom denne økningen fra høyere skatter. I 1969, da en visste at det fantes olje i den norske sektoren, inngikk staten nye avtaler med selskapene som innebar både statsdeltaking og en økt andel av nettooverskuddet. Etter at det første kommersielle feltet Ekofisk ble funnet i desember 1969, fortsatte innstrammingen.
Statoil ble dannet i 1972 og opererer nå som ethvert annet internasjonalt selskap (se art. Statoil). Selskapet er statens viktigste redskap for å få maksimum av det økonomiske overskuddet fra oljeindustrien og for å bli teknologisk uavhengig i forhold til de internasjonale selskapene. Statsdeltakingen i blokkene som ble utlyst i 1974, har vært mellom 50 % og 80 %, avhengig av størrelsen på funnene. Det ble også satt et "tak" på norsk oljeproduksjon på 90 millioner tonn oljeekvivalenter i året.
I tida 1975-78 har det vært lite nytenkning om norsk oljepolitikk. Mens det skjedde en videre nasjonalisering av oljeindustrien internasjonalt, holdt Norge i denne perioden fast ved sitt konsesjonssystem. Det eneste nye trekket ved politikken har vært at staten har forsøkt å gi oljekonsesjoner til selskaper som foreslår industriprosjekter i Norge.
Men på tross av at selskapene ifølge dagens politikk får store overskudd av sine investeringer, vil virksomheten også gi betydelige inntekter til den norske staten. Det er beregnet at statens samlete inntekter fra oljen i begynnelsen av 1980-åra vil være mellom 10 og 15 milliarder kroner.

Statens stilling
Det viktigste resultatet av den norske oljeøkonomien er at den norske statens stilling er blitt vesentlig styrket. Dette gjelder for det første statens tradisjonelle rolle som samordner og garantist for den private kapitalakkumulasjonen. Det har vokst opp mange nye industrier i forbindelse med oljevirksomheten.
Suksessen som de private borerigg- og plattformkonstruktørene, den mekaniske industrien, den petrokjemiske industrien og oljeselskapene har hatt, skyldes i betydelig grad statens aktivitet. Staten var drivende kraft bak stiftelsen av SAGA (se art. Sagagruppen). Den oppfordret via Statoil norske ingeniør- og verkstedsfirmaer til å slå seg sammen i en større enhet til Norwegian Petroleum Consultants, og har hele tiden presset de internasjonale oljeselskapene til å bruke norske varer og tjenester.
Men statens rolle har ikke vært begrenset til å støtte enkelte kapitalister i deres kamp om markedene. Staten må også uttrykke kapitalens fellesinteresser. Dette er bakgrunnen for at staten i det hele tatt satte et tak på oljeproduksjonen. Bakgrunnen var at en trodde det norske samfunnet ville gå gjennom store strukturendringer som et resultat av oljevirksomheten.
De forutsetningene som lå til grunn for dette argumentet i 1973, har nå forandret seg. Men de følgene en da så for seg av en høy oljeutvinning, kan igjen bli relevante fra midten av 1980-åra. Dessuten er de vesentlige for å forstå det som skjedde rundt 1973 historisk. Disse mulige endringene henger sammen med at inntekten fra et fat olje er større enn det "produktive verdiskapende arbeidet" som er nedlagt for å produsere hvert fat. Det gir en innsprøyting i norsk økonomi som sammen med en høyere verdi av den norske krona (et resultat av et framtidig overskudd på handelsbalansen), kan føre til store endringer i norsk næringsstruktur. Utsatte bransjer som tekstil og fiskeforedling trues av nedlegging. De 90 millioner tonnene representerer derfor grensen for en "akseptabel" strukturendring fra statens side.
At staten var nødt til å begrense utvinningstakten i forhold til det som var teknisk mulig, var også et resultat av debatten om sikkerheten i oljeproduksjonen og hvilke farer en ulykke (blowout) representerer spesiell for fiskeindustrien. Disse farene kom klart til syne ved blowouten fra Bravoplattformen i Nordsjøen i april 1977 (se art. Blowout). Staten har derfor vært nødt til å ta hensyn også til andre deler av kapitalistklassen enn oljeindustrien i spørsmålet om begrensinger av omfanget på produksjonen.
Ekstrainntektene fra oljevirksomheten vil gi den norske staten større manøvreringsrom. Den store opplåningen i utlandet i 1974-76 for å prøve å unngå virkningene av den internasjonale økonomiske krisa var et eksempel på en slik politikk. Delvis som et resultat av denne opplåningen og på grunn av den internasjonale krisa etter 1975, forsvant også noen av de opprinnelige forutsetningene for norsk oljepolitikk. Blant annet ble Norge ikke noen kapitaleksportør i slutten av 1970-åra.
Det som imidlertid er kvalitativt nytt ved den norske utviklingen, er statens økende deltaking produktiv industri. Staten eier i dag mellom 40 og 50 % av alle industriaksjer i Norge. Dels har dette vært et direkte resultat av statens forsøk på å kontrollere oljevirksomheten (Statoil, Norol og petrokjemisk industri). Dels var det et resultat av troen på at norsk økonomi ikke kunne bruke alle oljeinntektene innenlands. Dette førte til at det ble rasjonell for staten å kjøpe hjem deler av utenlandsk industri i Norge (jfr. kjøpet av Alcan i 1974).
En slik statlig dominans i produktiv industri er høyere enn for noe annet vestlig kapitalistisk land. Den må likevel tolkes med forsiktighet fordi langt mindre enn 40 % av den industrielle arbeidskraften er statsansatt. Den viktigste grunnen til del høye tallet er Statoil. Og mens Statoil har vokst på bekostning av internasjonal kapital, har statens holdning til nasjonal storkapital (SAGA, Aker etc.) fulgt et langt mer tradisjonelt mønster der staten først og fremst har lagt forholdene så godt som mulig til rette for kapitalakkumulasjon i private selskaper. Likevel tilsier statens økte engasjement i produktiv industri at norsk kapitalisme er i ferd med å gå inn i en ny fase der staten blir den viktigste "bæreren" av kapitalforholdet.
I hvilken grad den norske staten vil være i stand til å kontrollere oljeindustrien effektivt, er et åpent spørsmål. Alle motforestillingene som gjorde seg gjeldende i analysen av nasjonaliseringene i OPEC-landene, gjør seg også gjeldende i det norske eksemplet. I tillegg kommer det sterke politiske presset for økt utvinningstempo fra organisasjoner som IEA (se art. IEA). Men en viktig forskjell fra OPEC-landene er at de objektive mulighetene for en teknologisk uavhengighet er større i en norsk sammenheng.
Det som til nå er sagt, innebærer ikke at oljevirksomheten er under "demokratisk kontroll", men at oljepolitikken først og fremst må sees på som en konfrontasjon mellom den statlige oljekapitalen i Statoil og den private internasjonale oljekapitalen.
Grunnene til det økte statlige engasjementet i oljesektoren er mange. Energi i sin alminnelighet har ofte blitt karakterisert som en "allmenn produksjonsbetingelse", dvs. en produksjonsfaktor som er nødvendig for at samfunnet som helhet kan fortsette å virke og som dessuten ofte er statseid. Kommunikasjoner, kull- og stålindustri er eksempler på denne slags aktiviteter. Men i det norske tilfellet, der det meste av oljen vil bli eksportert, er en slik forklaring mindre treffende.
Mer sannsynlig som forklaring er nødvendigheten av at staten forsøker å kontrollere oljesektoren fordi oljen har så stor innvirkning på det norske samfunnet som helhet. Dette kan imidlertid bare forståes på bakgrunn av særtrekk i den norske samfunnsformasjonen. En historisk tradisjon som innebærer relativt stramme retningslinjer for utenlandske investeringer (se art. Konsesjonslovene), og en politikk med omfattende statsinngrep i økonomien, spesielt like etter 1945, sier noe om hvorfor en slik politikk har vært politisk mulig. Endelig kan stillingen som norsk kapitalisme har innehatt som halvveis utkant i europeisk sammenheng, og det norske borgerskapets forholdsvis svake stilling som klasse forklare hvorfor staten via Statoil var den eneste norske "enkeltkapital" som var sterk nok til å utfordre de multinasjonale oljeselskapene.
P.N.

Se også: de enkelte oljeselskapene, Energi, Petroleumsvirksomhet.

Litteratur: A. Sampson: De syv søstrene, Oslo 1977. J. M. Chevalier: Det nye spill om oljen, Oslo 1974.