Okkupasjonen 1940-45
Det tyske angrepet mot Norge 9 april 1940 ble gjennomført som en kombinert operasjon av marine-, fly- og hærstyrker. De styrkene som gikk i land 9 april, var meget små, men ble snart supplert, og de hadde støtte fra store flystyrker og praktisk talt hele den tyske marine. Den 9 april var ikke et eneste tysk krigsskip av noen betydning igjen i tyske havner, bortsett fra skip under bygging eller reparasjon. To tredjedeler av den tyske ubåtflåten var engasjert mot Norge, og over 1 200 fly.
Etter en uke kom allierte trapper for å styrke det norske forsvaret, men forgjeves. Sør-Norge ble oppgitt etter tre ukers kamp; i Nord-Norge kapitulerte de siste norske styrkene 10 juni 1940. Norge var fortsatt i krig, med regjeringen i London. I det følgende skal bare den militære siden av den tyske okkupasjonen behandles.
Øverste tyske militære sjef i Norge var Wehrmachtbefehlshaber Norwegen (WBN). I det meste av okkupasjonstiden var WBN den prøyssiske generaloberst Nikalaus van Falkenhorst. Wehrmacht omfattet Heer, Kriegsmarine og Luftwaffe, og WBN var en parallell til OKW i Berlin: Oberkommando der Wehrmacht, den øverste fellesstaben for de tre tyske militære greinene von Falkenhorsts overordnede var OKW, ikke den tyske hærkommando OKH. von Falkenhorst sto i spissen for den staben Hitler satte ned i januar-februar 1940 for å forberede invasjonen av Danmark og Norge (kodeordet Weserubung, Weserøvelse), men han hadde ikke den operative ledelsen av fly- og flåtestyrkene under angrepet.
WBN var mer en formalitet enn en militær maktfaktor. von Falkenhorst kunne ikke gi ordrer til krigsmarinen eller det tyske flyvåpenet i Norge, men var en slags koordinerende faktor og en "primus inter pares" overfor marinens og flyvåpenets øverstbefalende, som begge voktet sjalu over sine rettigheter. I praksis hadde von Falkenhorst og hans etterfølgere bare kommandomyndighet over den tyske hæren i Norge. På det sivile området hevdet Reichskommissar Terboven full suverenitet (Se art. Reichskommissariat, Terboven). Først i krigens aller siste dager i mai 1945 fikk den siste WBN kommando over alle de tre militære greinene i Norge.

Hæren
Etter at hele Norge var erobret, organiserte von Falkenhorst den militære okkupasjonen med hærens styrker i tre hovedavsnitt med hver sin generalkommando: Nord-Norge (med hovedkvarter i Kåfjord), Midt-Norge (Trondheim) og Sør-Norge (Oslo). Kriegsmarine i Norge fikk en liknende tredeling, senere en firedeling i admiraliteter. Marinens hovedkvarter for Sør-Norge lå for det meste i Bergen. Kystartilleriet ble utbygd som en vesentlig del av "Festung Norwegen", med mellom 350 og 400 batterier. De største besto av Marineartillerie, men de fleste av Heeresküstenartillerie. Hær og marine sloss om kontrollen over kystbatteriene; de ble koordinert av Kriegsmarine.
De tre Generalkommandos (Höhere Kommandos) under von Falkenhorst var XIX. Gebirgs-Korps under "Narvik-helten" Dietl, som var Hitlers yndling, Generalkommando XXXIII. Armee-Korps og Generalkommando XXXVI. Armee-Korps. Det 19. og 36. armékorps ble sendt til Finland ved angrepet mot Sovjetunionen i juni 1941, mens det 33. ble i Trondheim. De landmilitære styrkene som så etter omorganiseringen ble stående i Norge til høsten 1944, var det 71. Armee-Korps i Nord-Norge (hovedkvarter på Rundhaug i Troms), det 33. i Midt-Norge (Trondheim) og det 70. i Sør-Norge (Oslo). Den tyske hærorganisasjonen delte landet i Territorialbereiche med Gruppe Nord (sist hovedkvarter på Rundhaug), Gruppe Mitte (Trondheim) og Gruppe Süd (Oslo), med vedkommende armékorpssjefer som Territorialbefehlshaber.
Dette er bare de grove trekkene; inndelingen skiftet flere ganger gjennom årene. Hver Gruppe var delt i to-tre Abschnitte og omfattet stasjonering av flere divisjoner og mindre enheter. Hver divisjon var ansvarlig for invasjonsforsvaret i et stort område - etter samtidig tysk militær mening et altfor stort område. De fleste divisjonene var "bodenständige" (ikke bevegelige). Reservene var forholdsvis meget små, i regelen tre divisjoner for hele Norge. I en periode i 1942-43 hadde von Falkenhorst til sin disposisjon en panserdivisjon, men denne var dårlig utstyrt og av liten betydning, skjønt det ved forskjellige slags manøvrer ble forsøkt å gi de allierte inntrykk av det motsatte. Da den 200 000 mann sterke Lapplandarmeen høsten 1944 ble trukket inn i Nord-Norge og sørover, ble det opprettet en egen Armee-Abteilung Narvik under general Ferdinand Jodi med hovedkvarter på Rundhaug i Troms og korpshovedkvarterer (LXXI. og XIX.) på Rundhaug og Setermoen.
Falkenhorsts egen kommando var fra 1939 det tyske XXI. Armee-Korps, som i forbindelse med overfallet på Norge ble omdøpt til Gruppe XXI. Fra årsskiftet 1940-41 var hans kommando Armee Oberkommando Norwegen (AOKN), som omfattet de tre armékorpsene som er nevnt først, til sammen kalt Norwegen-Armee. von Falkenhorst var samtidig Wehrmachtbefehlshaber Norwegen (WBN) og Oberbefehlshaber AOKN, med to forskjellige staber - den siste var den største og langt den viktigste.
Norwegen-Armee eksisterte til henimot slutten av 1944 da den ble erstattet av den såkalte "Lappland-Armee". Begynnelsen til denne var blitt gjort av Falkenhorst i Finland noen dager før angrepet mot Sovjetunionen 22 juni 1941; han organiserte da på finsk territorium, men under AOKN, et eget "Befehlsstelle Finnland". I et halvt år deretter var von Falkenhorst ikke i Norge, men ledet de tyske operasjonene på finsk jord; de tyske styrkene der var fremdeles en del av von Falkenhorsts Norwegen-Armee.
Fra 20 januar 1942 ble det tyske Befehlsstelle omorganisert som separat kommando, først kalt Armee-Oberkommando (AOK) Lappland, deretter fra sommeren 1942 Gebirgs-AOK 20 (fjell-armé-overkommando) med både tyske og finske styrker og hovedkvarter i Rovaniemi. Omorganiseringen hadde sammenheng med at offensiven mot Murmansk i 1941 var blitt en fiasko; von Falkenhorst falt i unåde hos Hitler og ble kommandert tilbake til Oslo, mens de finsk-tyske styrkene ble tatt fra ham og gjort til selvstendig armé under general Dieti. Da Dieti omkom ved en flyulykke i 1944, ble general Lothar Rendulic hans etterfølger - han var nazimedlem og "partigeneral". I september 1944 kapitulerte Finland overfor Sovjetunionen, og finske styrker deltok deretter i de sovjetiske angrepene mot tyskerne i Nord-Finland.
Fjerde oktober 1944 begynte den langvarige operasjonen "Nordlicht". De tyske troppene var presset sør- og vestover av russerne, og i løpet av vinteren 1944-45 trakk de seg tilbake til en linje ved Lyngen i Norge. Det var nå to tyske arméer i landet - von Falkenhorsts Norwegen-Armee og Rendulics Lappland-Armee, Gebirgs AOK 20. Falkenhorsts armé ble oppløst, og det meste av hans styrker innlemmet i Gebirgs AOK 20 under Rendulic, som den 18 desember 1944 ble WBN etter at Falkenhorst var beordret tilbake til Tyskland og satt i passivitet.
Rendulic oppløste Falkenhorsts stab i Oslo og opprettet sin egen på Lillehammer. Fra Rundhaug i Troms og fra Lillehammer ledet han ødeleggelsen av Finnmark og Nord-Troms. Han var WBN fra 18 desember 1944 til 18 januar 1945. Etter ham overtok general Franz Böhme. Han satt på Lillehammer som WBN til frigjøringen, fortsatte deretter samme sted som Deutscher Oberbefehlshaber Norwegen (DOBN) over de internerte tyske styrkene, innsatt av de allierte.
Generaloberst von Falkenhorst ble dømt til døden etter krigen for krigsforbrytelser i Norge av en britisk militærdomstol med ett norsk medlem. Det gjaldt henrettelsen av norske og britiske kommandosoldater som var tatt til fange. Dommen ble gjort om til 20 års fengsel. von Falkenhorst ble løslatt før tiden på grunn av sykdom. Han døde i 1968.
Generaloberst Lothar Rendulic forlot Norge for å bli sjef for en hærgruppe under Østfrontens sammenbrudd. Han fikk etter krigen 20 års fengsel for krigsforbrytelser i Jugoslavia.
General der Gebirgstruppen Franz Böhme hadde bla. som tysk general i Serbia (Jugoslavia) i 1941 latt 2 100 jøder bli skutt som hevn for en partisanaksjon. I løpet av en måned (oktober 1941) hadde Wehrmacht i hans område myrdet 5 000 jøder. Böhme var på Lillehammer med sin stab til begynnelsen av juni 1945, deretter ble DORN av de allierte overflyttet til Bogstad-leiren ved Oslo. Her var Böhme og staben i virksomhet til oktober samme år da staben ble oppløst øg Böhme ført til England som krigsfange og krigsforbryter. I mai 1947 begikk han selvmord i krigsforbryterfengselet i Nürnberg.
Ved frigjøringen ble Norge av de allierte inndelt i fem "soner": Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Hver sone fikk en Deutscher Zonebefehlshaber under alliert kontroll, med undersoner, "reservasjoner" (grupper av leirer) og enkeltleirer med internerte soldater. De tyske internerte i de fem sonene var underlagt DOBN, som igjen var under kontroll av de allierte: Allied Military Joint Commando (AMJC). Etter oktober 1945 var det ingen sentral tysk militær myndighet i Norge, bare de desentraliserte sonemyndighetene som også ble gradvis redusert og avviklet. Store deler av de avvæpnede og internerte styrkene var i landet til langt ut i 1946.

Flyvåpenet
 Luftwaffe spilte en meget stor rolle, både da Norge ble erobret og det okkuperte territoriet ble utnyttet. En rekke militære flyplasser ble bygd ut eller nyanlagt i strategisk viktige områder, særlig Stavanger-området, Midt-Norge (Trøndelag) og Nord-Norge. Under angrepet 9 april ble Luftwaffes operasjoner ledet av X. Fliegerkorps, Hamburg, under general Geisler. Deretter sto Luftwaffe i Norge i ti dager fra slutten av april under generaloberst, senere generalfeltmarsjall Milch; han igjen ble avløst av generaloberst Stumpff.
Stumpff var øverstkommanderende for de tyske flystyrkene i Norge, Luftflotte 5, til høsten 1943. I likhet med Milch var han en av toppfigurene i Luftwaffe. Stumpff ble seinere sjef for Luftflotte Reich og var en av de tre som 9 mai 1945 undertegnet den formelle kapitulasjonserklæringen for alle tyske stridskrefter ved alle fronter.
Fra høsten 1943 til høsten 1944 var Luftwaffes øverstkommanderende i Norge flygeneralen Kammhuber; den siste var general Roth. Stumpff oppholdt seg det meste av tiden ved fronten i Finland, der han hadde sitt felthovedkvarter. Luftwaffe i Norge hadde store bakkestyrker, og utgjorde ved frigjøringen ca. 50 000 mann. Bakkestyrkenes (Luftgaukommando Norwegens) øverstbefalende var i rekkefølge: General Kitzinger, general Harmjanz og general Ritter von Schleich.
Selv om det norske luftrommet var meget viktig for tyskerne, var de egentlige flystyrkene her under okkupasjonen forholdsvis små. Da angrepet mot Sovjetunionen ble forberedt fra Finland i juni 1941, ble 200 kampfly beholdt i Norge, mens 60 kampfly og bombefly ble satt inn mot russerne fra Finland.

Marinen
Angrepet mot Norge 9 april avhang i stor grad av Kriegsmarine, og som nevnt ble så å si hele marinens kapasitet satt inn. Den hadde meget store tap. Disse tapene økte den britiske marinens overlegenhet over den tyske, og det var av stor betydning for sjøkrigsføringen. Luftwaffe mistet ca. 240 fly under kampene i Norge, men marinetapene betydde mer. I angrepet (Weserübung) deltok 2 slagskip som dekningsstyrker: "Gneisenau" og "Scharnhorst", 2 tunge kryssere: "Admiral Hipper" og "Blücher", 4 lette: "Köln", "Königsberg", "Karlsruhe" og "Emden", 1 panserskip: "Lützow", 14 destroyere (jagere), 9 torpedobåter, 12 "Schnellboote", og minst 27 mindre skip, minesveipere, mineleggere, hjelpeskip m.v. (De som gikk til Danmark, er ikke regnet med.) Det deltok 8 ubåtgrupper med i alt 42 ubåter, og 41 forsyningsskip, tankskip osv.
Over halvparten av Tysklands samlede marine gikk tapt eller ble satt midlertidig ut av spill ved angrepet. Begge slagskipene ble skadd og midlertidig satt utenfor; den nye, tunge krysseren "Blücher" senket av Oscarsborg festning ved Drøbak, krysseren "Königsberg" senket av britiske fly på havna i Bergen. Også mange mindre krigsskip og forsyningsskip gikk ned.
Operativt sto marineekspedisjonen mot Norge under Seekriegsleitung (sjøkrigsledelsen) i Berlin, og sjef for aksjonen var admiral Carls fram til Skageraksperren, der overtok generaladmiral Saalwächter. Fra 10 april 1940 hadde vi så en tysk Kommandierender Admiral Norwegen, Hermann Boehm. Han ledet ikke operasjonen, hans oppgave var å etablere og lede den tyske marine i det okkuperte Norge, nærmest en administrativ oppgave.
Norge ble en meget viktig tysk ubåtbase; mot slutten av krigen hadde alle, eller praktisk talt alle, tyske ubåter sine baser her. Og især fra våren 1942 ble de norske fjordene baser og gjemmesteder for det meste av de tunge tyske krigsskipene, spesielt slagskipet "Tirpitz" (angrepet i Norge i september 1943 av dvergubåter og mars 1944 av marinefly, senket av Royal Air Force 12 november 1944 i Nord-Norge). Men verken disse store skipene eller ubåtene var under Kommandierender Admiral Norwegens kommando, de hadde sin operative ledelse i Tyskland.
Under Kommandierender Admiral Norwegen (Boehm) lå kystartilleriet, marineverftene (Horten, Bergen, Trondheim), havneforsvar og kystfarvannene med mindre vaktbåter, militære transportoppgaver m.v. Boehm, som i 1941 ble "generaladmiral", var øverstbefalende for den tyske marine i Norge til mars 1943. Han ble etterfulgt av admiral Otto Cillax, til april 1945, og fra april 1945 til frigjøringen admiral Theodor Krancke. Sistnevnte hadde fem år tidligere, den gang som Kapitän zur See, vært marinens representant i den "Sanderstab" som utarbeidet planene for "Weserübung".
Boehm var en representant for storadmiral Raeders spesielle marinepolitikk i Norge før han ble fjernet i 1943 og hadde støttet Quisling sterkt i dennes kamp mot Terboven; Quisling strebet etter en faktisk regjeringsmakt med tysk støtte, men ble motarbeidet av Terboven.

Omfang
Ved frigjøringen var det 5 tyske armekorps eller rester av slike i Norge: XIX., XXXVI., XXXIII., LXX. og LXXI. De omfattet 11 divisjoner og 5 brigader. Vinteren 1944-45 var det en hovedoppgave for 20. Gebirgs-Armee å få sendt så store styrker som mulig til Tyskland til forsterkning av frontene. I løpet av 5 måneder reiste 5 divisjoner, gjennomsnittlig 1 i måneden, til tross for store transportproblemer forårsaket av allierte bombefly og ubåter, kull- og oljemangel, isvansker og i mindre grad av sabotasje.
Tallet på divisjoner i Norge varierte; i november 1944 var det 17 divisjoner og 4 brigader. En brigade tilsvarte en halv divisjon. Men mange av avdelingene var tallmessig sterkt reduserte. De 11 divisjonene som var her i mai 1945, varierte i størrelse fra vel 2 000 til over 15 000 mann. Imidlertid var over halvparten av de tyske hærstyrkene i Norge enheter utenfor divisjonsforband: brigader, regimenter, bataljoner, artilleriavdelinger, planer- og tekniske avdelinger osv. som enten lå under de forskjellige korpsene eller direkte under armeens overkommando.
Da den tyske øverstbefalende i Norge gjorde opp status for de allierte pr. 10 mai 1945, regnet man med at Wehrmacht her omfattet i alt 351 000 personer. Herav utgjorde hærens styrker 192 500 mann, krigsmarinens styrker i land 56 050 og på skip 24 400, og Luftwaffes samlede styrker 49 650, i alt 322 600 egentlige soldater. Resten var SS- og politistyrker, Organisation Todt-personale, hjelpepersonale (bla. 4000 kvinner tilknyttet Wehrmacht) og personale i forskjellige halvmilitære organisasjoner. En tysk oppgave for 1 april 1945 regnet med at Wehrmacht i Norge hadde en "forpleiningsstyrke" på 482 000 personer. Av dette utgjorde de egentlige hær-, marine- og flyvåpenstyrkene 346 700, men av dem igjen var 12 500 mann under transport til Tyskland. Hovedsummen omfattet også krigsfanger, SS- og politistyrker og allslags hel- og halvmilitært og sivilt personale tilknyttet Wehrmacht. Med sivile av forskjellige andre kategorier var omkring en halv million mennesker av fremmed nasjonalitet i Norge, herav ca. 84 000 sovjetiske krigsfanger og ca. 3000 andre fanger, mest jugoslaver (serbere).
Fangene ble umenneskelig behandlet, særlig de titusener som var satt til tvangsarbeid i Nord-Norge, for det meste med riksvei 50 (nå E 6) og Nordlandsbanen med tilknyttede vei- og befestningsanlegg. Det forekom massemord på utsultede og mishandlede jugoslaviske fanger. Krigsfangene var bestilt til Norge av Wehrmacht utelukkende som arbeidskraft. Den norske Krigsgravtjenesten har navn på 5-6000 omkomne sovjetiske fanger, men regner med at 14-15 000 slike fanger omkom i tyske leirer i Norge.
"Normalt" sysselsatte Wehrmacht og Organisation Todt (OT) hver ca. 50 000 mann i militært anleggsarbeid (sommeren 1943), av disse hadde OT ca. 15 000 og Wehrmacht selv ca. 40 000 norske arbeidere. Resten var tyske og utenlandske arbeidere av mange nasjonaliteter, av dem flere tusen tvangssendte polakker, straffanger (jugoslaviske, polske og andre partisaner som var tatt til fange, sammen med tyske kriminelle fanger) og krigsfanger. Tallet på krigsfanger økte sterkt etter 1943.
De to andre store tyske "arbeidsgiverne" i Norge var AS Nordag (NordisChe AluminiumgesellsChaft) og I. G. Farbenindustrie, ved siden av en rekke mindre, med anleggsvirksomhet som ble regnet som krigsviktig. Høsten 1943 sysselsatte disse "fire store" - Wehrmacht, OT, Nordag og I. G. Farben - ca. 120 000, iberegnet krigsfanger og ca. 60 000 nordmenn, ved mi1itære anlegg og krigsviktige industrianlegg.

Betydning
Angrepet mot Norge hadde først og fremst sjøstrategiske formål. Fly- og flåtebaser i Norge svekket den britiske marinens stilling i nord og dens kontroll over utløpene til Nord-Atlanteren. Sterke, overbygde ubåtbaser ble bygd i Bergen og Trondheim. Fra baser i Nord-Norge kom tyskerne til å bety en farlig trusel mot sjøveien til Sovjetunionens nordlige havner (Murmansk-konvoiene). Økonomisk ble ikke okkupasjonen noen lønnsom forretning, skjønt viktige varer herfra (fisk- og fiskeprodukter, svovelkis, molybden m.v.) og en systematisk utplyndring av landet ble tatt med som et biprodukt av den militære okkupasjonen.
Hitler delte tidlig den tyske marineledelsens overbevisning om at Norge hadde en fremragende marinestrategisk betydning. Han sa 9 april 1940 (Rosenbergs dagbok): "Slik som Bismarcks rike oppsto av året 1866, så skal av dagen i dag det stortyske rike oppstå." Av senere uttalelser gjennom hele krigen, både av Hitler og marinefolk, ser vi troen på Norge som strategisk nødvendig marineområde for Tyskland, dets høyre flanke mot Atlanterhavet, med Trondheim som varig befestet tysk base. Samtidig var Norge gjenstand for både tyske industripolitiske ekspansjonsframstøt og for "germanske" rasepolitiske interesser som trakk i retning av en varig anneksjon av landet. Reichskommissar Terbovens syn gikk klart i den retningen: full innlemmelse i et stortysk rike.
H.P.

Se også: Administrasjonsrådet, Andre verdenskrig, Fagopposisjonen av 1940, Hjemmefronten, Melkestreiken, Quisling, Riksrådsforhandlingene, Statsakten.


Oktoberrevolusjonen
Bolsjevikenes maktovertagelse i Russ1and var en langvarig prosess som startet lenge før oktober 1917 og ble avsluttet med fordrivelsen av de siste "hvite" styrkene fra Sør-Russland høsten 1920. "Oktoberrevolusjonen" er derfor en noe villedende betegnelse, for den viser bare tilbake på maktovertagelsen i Petrograd som til overmål ikke engang fant sted i oktober. I Sovjetunionen feires det årlige revolusjonsjubileet 7 og 8 november som motsvarer 25 og 26 oktober i den julianske kalenderen som ennå var i bruk i Russland i 1917. Den ble avskaffet av bolsjevikene, men vi vil her likevel følge gammel stil som lå 13 dager etter moderne tidsregning.

Tilbakeliggenhetens ulemper
Marxismens grunnleggere, som anså sosialismen som uavvendelig, hadde ikke forutsett at den første sosialistiske arbeiderrevolusjonen ville finne sted i Russland. De hadde ventet den der hvor kapitalismen hadde nådd sin høyeste utvikling, dvs. i de fremskredne industriland i vest. En riktig forståelse av revolusjonen i Russland må heller ta utgangspunkt i landets økonomiske tilbakeliggenhet. Noen historikere har villet se Oktoberrevolusjonen som en underliggende nasjonal bestrebelse på å overvinne Russlands tilbakeliggenhet.
Men Russland før 1917 var ikke noe stillestående samfunn, og begrepet "tilbakeliggenhet" kan i virkeligheten bare med rette anvendes på stater der et slikt avvik fra det europeiske mønsteret er erkjent som et nasjonalt problem. Dette var tilfelle i Russland, og i tiårene forut for 1917 var det satt i gang en storstilt industrireisning under statens ledelse. Bare mellom 1900 og 1913 økte industriproduksjonen pr. innbygger med nesten 50 %. En arbeiderrevolusjon i Russland ville neppe vært mulig uten en slik forutgående vekst i industrien og i antall arbeidere. Som det er blitt sagt om den franske revolusjon, "kommer det farligste øyeblikk for en dårlig regjering når den begynner å forbedre seg" (Tocqueville). Det var således Russlands tilbakeliggenhet kombinert med beslutningen om å overvinne den, som gjorde revolusjonen til en overhengende mulighet.
Denne beslutningen ble tatt under innflytelse fra de mer avanserte land i vest, men "europeiseringen" av Russland foregikk ikke som en imitasjon, med vesteuropeiske samfunn som forbilde. Den var den russiske statsmaktens forsøk på å tilegne seg fruktene av den vestlige industrialismen, uten å gjenta den sosiale utviklingen som ledsaget den industrielle utviklingen i Europa. Tsaren var overbevist om det russiske samfunnets fortrinn fremfor alle andre, og han ønsket ikke å etterlikne de vestlige land. Det er heller ingen tvil om at industrialiseringen i Russland ble satt i gang først og fremst av ytre nødvendighet; den var hovedsakelig en følge av det militær-teknologiske presset fra Vesten.
Behovet for å opprettholde et sterkt forsvar på et primitivt økonomisk grunnlag hadde gitt statsmakten en særegen styrke i Russland som den har bevart inntil våre dager. For å kunne gjennomføre stadige militære moderniseringer, måtte den legge overdrevne byrder på befolkningen og dette virket i sin tur hemmende på den naturlige økonomiske utviklingen i landet og hindret oppkomsten av et handels- og industriborgerskap i vestlig forstand.
Den russiske selvherskeren fryktet at en industrialisering ville virke oppløsende på det tradisjonsbundne bondesamfunnet og undergrave autokratiets, selvherskerdømmets, stilling. Men dette måtte veies mot ønsket om at Russland gjennom en industriell utvikling skulle kunne innta den internasjonale stillingen som tilkom det i kraft av dets størrelse. Nederlaget i Krimkrigen (1854-55) åpenbarte Russlands svakhet for all verden og førte umiddelbart til at livegenskapet ble opphevet i 1861.

Tilbakeliggenhetens fordeler
Regjeringen nølte likevel helt til 1890-årene før den slo inn på den europeiske veien, men det ble karakteristisk for industrialiseringen i Russland at en forsøkte å begrense moderniseringen til den økonomiske sfære og at staten hadde den ledende og initiativtakende rolle. En slik særegen utvikling var mulig pga. fraværet av et sterkt og selvstendig borgerskap.
Den fåtallige gruppen av meget store kapitalister som oppstod under spranget fremover, så sin lykke i et nært samarbeid med staten, som så å si hadde skapt dem. Deres manglende selvstendighet kom til syne i motstand mot "markedets anarki og en kaotisk prisfluktuasjon" og i ønsket om økonomisk planlegging ovenfra i form av 5-, 10- eller 15-årsplaner som skulle overvinne Russlands tilbakeliggenhet. Til gjengjeld nøt de godt av den tiltagende monopoliseringen og kartelliseringen av det økonomiske liv og av den strenge proteksjonismen. Staten hadde dessuten hånd om og kanaliserte betydelige utenlandske investeringer, særlig fra Frankrike, England og Belgia.
Siden det ikke var noe betydelig indre marked for industrivarer, økte betydningen av statlige bestillinger og konsesjoner, og særlig i forbindelse med det statlige rustningsprogrammet vokste det frem en betydelig korrupsjon som spleiset industriherrer og ministre sammen i et blodsforbund. Det europeiske bourgeoisiet ble invitert til å plassere sin kapital i russisk industri. Det ble også ytt direkte lån til den russiske staten. For å sikre Russlands uavhengighet som stormakt på lengre sikt, måtte altså tsaren inngå en midlertidig avhengighet av Vest-Europa, som låntager, noe som i virkeligheten bidro til å knytte Russland sammen med England og Frankrike i en allianse med gjensidige militære forpliktelser.
Men våpenkappløpet frem mot verdenskrigen gjorde det påkrevet å styrke forsvaret straks. Istedenfor å øke investeringene i industrien måtte regjeringen bruke en stadig større del av de utenlandske lånene til direkte våpenkjøp utenfra fordi Russland ennå ikke kunne produsere disse våpnene selv.
Bøndene i Russland kunne ikke merke at regjeringen hadde begynt "å forbedre seg". Landbefolkningen i Russland ble fordoblet mellom 1861 og 1914, og bøndene hungret etter jord. Ennå måtte de bære de stadige økningene av skattene, som var nødvendig for å sikre at en anstendig del av investeringene i industrien var nasjonalt russiske. Bøndene måtte selge korn selv om det i et dårlig år betydde at familien måtte sulte. Kornet ble sendt på verdensmarkedet, og ennå i 1913 var Russland verdens største korneksportør. Selv de "sterke" bøndene var sjelden i stand til å modernisere driften, bl.a. fordi de høye tollbarrierene gjorde landbruksmaskiner meget dyre (se art. Stolypins reformer).
Det store befolkningspresset i landsbyene fant et utløp i de nye industriarbeidsplassene, men omfanget av urbaniseringen var altfor lite til å kunne stille jordhungeren. Det er ikke gitt at dette problemet overhodet kunne løses fullt ut selv om man gikk til ekspropriasjon av de adelige jordeiendommene. De bøndene som søkte til byene og industristedene, gjennomgikk en forvandling til arbeidere. Som ufaglærte var de bare sikret det aller magreste utkomme, og de var i virkeligheten ikke i stand til å underholde en familie.
Grunnlaget for den raske industrialiseringen i Russland var ikke bare statens aktive rolle og en streng ressursfordeling, men også det at industrialiseringen startet så sent. Russland kunne hoppe over de tidligere stadiene i utviklingen av produksjonsutstyr og organisasjonsformer og innføre den vestlige industrialismen i dens mest moderne form. Dette var "tilbakeliggenhetens privilegium" som helt fra begynnelsen tillot et høyt tempo og en høyt mekanisert produksjon samlet i relativt få, men store enheter.
I løpet av få tiår kunne Russland oppnå status som verdens femte største industrimakt. Men disse forhold måtte også påvirke arbeiderklassens sammensetning og karakter. De fleste arbeiderne var bønder som var "snappet rett fra plogen og hevet inn i fabrikkens heksegryte" (Trotskij). Bare i de gamle industriområdene utgjorde annengenerasjonsarbeiderne et betydelig lag. Proletariatet vokste ikke gradvis frem gjennom århundrene, slik som England, men i et raskt sprang som førte med seg et brudd med alle gamle bånd, og en inntreden i en fullstendig ny og fremmed tilværelse.
Arbeidernes rotløshet var den beste grobunn for radikale stemninger. Industriarbeidernes antall, i 1917 ca. 3,5 millioner, var ubetydelig sammenlignet med bøndene som ennå utgjorde 80 % av befolkningen. Men deres betydning blir større når vi tar i betraktning at de var samlet i få, men store industrisentra og i politiske hovedsteder som Moskva og Petrograd. Konsentrasjonen av industrien i slike "øyer" i agrarsamfunnet og samlingen av mange arbeidere på ett gulv var en frukt av "tilbakeliggenhetens privilegium". Det hadde gitt industriherrene det fortrinn at de var ubundet av etablerte former og kunne importere de siste nyvinninger innenfor organisasjon og teknologi. Men samtidig gjorde det den russiske arbeiderklassen mottagelig for sosialismen i dens mest revolusjonære form.
Et forvarsel om dette hadde regjeringen fått gjennom revolusjonen i 1905, som den hadde kommet seg gjennom "med noen brukne ribben" (se art. Russiske revolusjon 1905). En hensynsløs forfølgelse av all arbeideruro i årene som fulgte, nådde høydepunktet ved massakren på streikende gullgruvearbeidere ved elven Lena i Sibir i 1912. Den gav opphav til en ny streikebevegelse og iøynefallende fremskritt for bolsjevikene. Under dumavalgene samme år vant bolsjevikene i 6 av 9 arbeiderkurier, og i 1914 kontrollerte de de fleste fagforeningene i St. Petersburg (Petrograd) og Moskva. I juli ble det erklært generalstreik i hovedstaden. Det ble bygget barrikader, og det kom til blodige sammenstøt med politiet. Først da Russland gikk inn i verdenskrigen, var oppstanden i Petrograd blitt slått endelig ned.

Krigen og revolusjonen
I regjeringen hadde man drøftet spørsmålet om krigen ville kunne hindre, eller tvert imot fremme revolusjonen i Russland. Tsaren fikk motstridende råd, og det viste seg også at krigen virket begge veier. Også arbeiderne ble i begynnelsen grepet av kjærlighet til fedrelandet, mange byttet ut livet på barrikadene med "et liv for tsaren". Men krigen ble langvarig, og de første seirene ble avløst av en lang rekke nederlag.
Den økonomiske forverringen som krigen selv skapte, gav næring til ny uro. Omleggingen til produksjon for krigsformål førte til at produksjonen for det innenlandske markedet begynte å synke kraftig, for krigsindustrien suget opp alt som var tilgjengelig av finansielle ressurser, metaller, kull og arbeidskraft. Matmangelen i byene som i 1916 begynte å nærme seg et kritisk punkt, hadde sammenheng med dette.
Naturligvis hadde det uheldige virkninger for jordbruksproduksjonen at mobiliseringen etterlot millioner av bondehusholdninger uten menn og hester, men det var like skjebnesvangert at markedet var i ferd med å bryte sammen. Da regjeringen begynte å dirigere all industriproduksjon etter krigens behov, fikk man stadig mindre å tilby bøndene av kapital- og forbruksvarer, og pengene ble mindre og mindre verdt. Bøndene fant det hensiktsløst å bringe korn på markedet når de ikke fikk noe igjen for det.
I Petrograd nådde matvareprisene svimlende høyder. Arbeiderhustruer måtte stå flere timer i kø hver dag for å få tak i levnedsmidler, og det kom til spontane oppstander. I fabrikkene måtte arbeiderne stå i kulde og fuktighet pga. mangelen på kull, og arbeidstempoet var drevet opp med obligatorisk overtid for å fullføre ordrene til det militære. Slik var forholdene i hovedstaden den tredje krigsvinteren, og en politirapport slo fast at "massen av industriarbeidere er rede til å bryte ut i de villeste hungeroppstander".
Revolusjonen i februar kom likevel overrumplende. "Revolusjonen var en stor og gledelig overraskelse for oss," erklærte en av de sosialrevolusjonæres ledere, "ikke noe parti var forberedt på den store omveltningen," beretter en mensjevik, "ingen tenkte på en slik akutt mulighet for en revolusjon," innrømmet en bolsjevik og deltager i streikebevegelsen som i løpet av fem dager førte til regjeringens fall.
Februarrevolusjonen var spontan, dvs. ingen hadde egentlig planlagt den, og intet revolusjonært parti kunne kreve lederskapet i gjennomføringen av den. Det som utløste februarrevolusjonen var feiringen av den internasjonale kvinnedagen 23 februar (8 mars etter ny kalender). Etter å ha hørt taler i fabrikkene strømmet arbeiderkvinnene ut på gatene i Vyborgdistriktet, Petrograds største arbeiderstrøk. Her sluttet tusenvis av arbeidere fra Putilovverkene seg til dem. De hadde dagen fri fordi fabrikkledelsen hadde erklært lockout etter en langvarig lønnskonflikt.
Den mektige demonstrasjonen virket oppmuntrende på andre arbeidere, og dagen etter var dobbelt så mange med. Den tredje dagen inntrådte en situasjon med generalstreik. Nå mottok general Khabalov, sjefen for sikkerhetsstyrkene i Petrograd, et telegram fra tsaren som oppholdt seg ved fronten: "Jeg gir deg ordre til fra i morgen av å stanse disse urolighetene i hovedstaden, som er utillatelige i denne alvorlige stund i krigen mot Tyskland og Østerrike." Khabalov disponerte over styrker store nok til å slå ned enhver oppstand hvis de bare var til å stole på. Neste dag ble det åpnet lid mot demonstrantene, og 150 mennesker ble drept. Et forsøk på mytteri i Petrograd-garnisonen ble avverget og det lot til at regjeringen hadde vunnet overtaket. I et utbrudd av overmot gav statsminister Golitsyn ordre om at Riksdumaen skulle oppløses.

Tsaren og de liberale
Dumaen var gjennom endringen av valgreglene i 1907 med ett blitt en meget konservativ forsamling (se art. Duma). Men krisen i forbindelse med krigføringen og organiseringen av krigsøkonomien førte i 1915 til at store deler av de konservative representantene gikk sammen med de liberale i en "Progressiv Blokk", som krevde "en regjering med folkets tillit".
Krigen hadde gjort det mulig å fornye presset mot tsaren, for det var åpenbart for alle at tsarens embetsverk ikke maktet sin oppgave under krigsforhold. Dumaen forlangte at viktige oppgaver i forbindelse med matvareforsyningen og organiseringen av krigsøkonomien skulle bli overlatt til den og til organisasjoner opprettet av bydumaene og zemstvo-forsamlingene, de lokale herredsrådene på landet.
Med dette ville trådene gli ut av tsarens hånd, og han fryktet at det ville ende i autokratiets fall og innføringen av en konstitusjon. Istedenfor å gi etter for slike krav, prøvde Nikolai II personlig å overta den øverste kommando over stridsstyrkene, og han reiste til fronten. Dermed økte den tyskfødte tsaritsaens innflytelse. Bak henne stod Grigorij Rasputin, en omflakkende og utsvevende Guds tjener - en strannik fra Tobolsk-guvernementet, som hadde overbevist Aleksandra Fjodorovna om at han hadde en helbredende virkning på tronarvingen, som var bløder. Rasputin støttet tsaritsaen i motstanden hennes mot en konstitusjon som ville krenke hennes sønns rettigheter.
Men Rasputin var også motstander av krigen, og det oppstod rykter om at en hoffsirkel rundt tsaritsaen forberedte en separatfred med Tyskland. Dette undergravde tsarens stilling også blant konservative patrioter, som høsten 1916 sørget for å få Rasputin myrdet.
I dumaen ble keiserinnen, som i virkeligheten var uskyldig i disse anklagene, angrepet av Pavel Miljukov, som var leder for det liberale "Kadett"- partiet (populær forkortelse for "De konstitusjonelle demokrater"). Denne "russiske europeer" kritiserte tsaren fordi han etter utbruddet av krigen ikke, som sine europeiske allierte, hadde "kalt til sin støtte de beste menn fra alle partier". Slik håpet de liberale til det siste å komme til makten gjennom tsarens invitasjon. Hvis ikke dette skjedde, ville man etter krigen oppleve en voldsom folkelig oppstand som ville tvinge tsaren til å henvende seg til de liberale, "og det vil da bli vår oppgave, ikke å ødelegge regjeringen, noe som bare vil understøtte anarkiet, men å gi den et fullstendig annerledes innhold, dvs. å bygge en ekte konstitusjonell orden".
Dette var en erkjennelse av at de liberale, til tross for sin hårdnakkete opposisjon til det gamle regimet, likevel var avhengige av at dets ytre autoritet og symbolene omkring tsaren ble bevart. Bare monarkiet og det gamle byråkratiet kunne garantere ro og orden inntil de sosiale understrukturene var vokst frem som et moderne Russland etter Miljukovs modell måtte bygge på.
Russland manglet ennå den organisasjonen nedover i samfunnet som var karakteristisk for de vestlige industrisamfunn. "Kadettene" hadde hentet sine idealer fra europeiske samfunn, og man kan med en viss rett kalle dette partiet for et "borgerlig" parti. Men det var uten støtte i noe hjemlig borgerskap. Det hadde vokst frem et sjikt av store kapitalister i Russland, men ingen borgerklasse med indre solidaritet, en egen kultur eller etikk. Det fantes fagforeninger og politiske partier, men de var meget unge. Selv Kadettpartiet førte en halvt illegal tilværelse. Hertil kom at de fleste russere fremdeles var analfabeter uten den statsborgerlige holdning og respekt for institusjoner som var uunnværlige for et konstitusjonelt demokrati. Disse forholdene ble ytterligere forsterket ved at regjeringen bevisst forsøkte å hindre at industrialiseringen skulle føre med seg en sosial og politisk modernisering. Tsaren ønsket ikke å slippe andre grupper frem til politisk innflytelse og medansvar, og han fryktet en politisk modenhet hos sine undersåtter.
Under inntrykk av de senere revolusjonære begivenhetene i Russland må vi trekke den konklusjon at fraværet av politisk kultur og sosiale understrukturer var en skjebnesvanger svakhet ved den russiske statsbygningen, som i virkeligheten bare ble holdt sammen av autokratiets ytre makt og prakt. Da sentralmakten brøt sammen, inntrådte en situasjon med sosial oppløsning. Selvherskerdømmet stod i veien for en slik politisk og sosial "europeisering", for tsaren forstod ikke at den russiske stat bare kunne styrkes gjennom tilsynelatende å svekkes.

Dumaen og sovjetet
Den 26 februar syntes stillingen å ha vendt seg til regjeringens fordel, og mange aktivister anså slaget for tapt. Men om natten diskuterte soldatene i Volynskij, Pavlovskij og Preobrasjenskij-regimentene sine inntrykk fra sammenstøtene med opprørerne og lovet hverandre at de aldri igjen ville åpne ild mot arbeiderne. Om morgenen vendte de i stedet våpnene mot sine egne offiserer, sluttet seg til opprørerne, skaffet dem våpen og marsjerte sammen med dem gjennom gatene. Soldatenes sympati forklarer "hvorfor en bevegelse uten organisert ledelse likevel var uovervinnelig" (W. H. Chamberlin). I løpet av noen få timer ble det heist et rødt flagg over Vinterpalasset.
Soldatene var selv enten arbeidere eller bønder. De var trette av den ydmykende disiplinen i den russiske hær og fryktet å bli sendt til frontene, der disiplinen ennå bestod. Ved en besluttsom opptreden fra generalenes side kunne Petrograd med letthet ha vært inntatt og oppstanden knust. Men de følte seg beroliget da ledelsen av revolusjonen så snart gikk over til dumaen og de liberale, som med sine krav om en mer effektiv krigføring hadde vunnet en viss sympati i offiserskadrene. De visste ikke hvor nølende og nødtvungent dumaen hadde tatt på seg rollen som revolusjonær forsamling. Helt til det siste hadde tsaren nektet å besvare telegrammene fra dumaens president, som understreket situasjonens alvor. "Den fete Rodzjanko har skrevet noe nonsens til meg som jeg ikke engang vil svare på."
Skjønt dumaen var blitt erklært for oppløst, kom den likevel sammen 27 februar, men den var ennå i villrede om hva den skulle beslutte da 20 000 opprørere strømmet inn i hagen rundt Det tauriske palass. Mange delegater fryktet nå for sitt liv, men det viste seg at rebellene var kommet for å få beskjed om hva de nå skulle gjøre og hva som nå ville skje. Situasjonen ble avklart da Rodzjanko kom ut og overraskende annonserte at dumaen skulle ha et møte og at "hovedoppgaven er å erstatte det gamle regime med en ny regjering".
Arbeiderne hadde ikke selv noe organ som kunne overta makten. De hadde i flere dager hørt slagord om at St. Petersburg-sovjetet fra 1905 burde gjenopprettes, men et konkret initiativ ble først tatt om ettermiddagen den 27 da en gruppe intellektuelle mensjeviker kom sammen i Det tauriske palass. De utstedte en proklamasjon til Petrograds arbeidere som oppfordret dem til å velge til sovjetets første møte samme kveld. Bolsjevikpartiets russiske byrå som i Lenins fravær ledet partiet i Russland, stilte seg kritisk til å gjenopprette sovjetet, på samme måte som de hadde vært kritiske til hele streikebevegelsen fordi den ikke kunne bringes inn under partiets kontroll.
Annerledes var stemningen i de lokale partiavdelingene som hadde deltatt i fremste rekke under oppstanden. I et forsøk på å ta initiativet fra de "intellektuelle" sendte Vyborg distriktskomité ut et manifest som henstilte til arbeiderne å møte på Finlandstasjonen for å opprette et sovjet som skulle bli grunnlaget for en "Provisorisk Revolusjonær Regjering". Dette førte ikke frem, og Petrograd-sovjetet ble grunnlagt i Det tauriske palass, vegg i vegg med dumaen. Det ble de første månedene ledet av mensjevikene som mente at sovjetet ikke burde strebe etter regjeringsmakten, men begrense seg til å oppmuntre og oppildne den liberale regjeringen til å fullføre sin misjon. Denne misjonen var, slik mensjevikene tolket det, å innføre fulle borgerlig-demokratiske rettigheter og rydde grunnen for en kapitalistisk utvikling.
Først på grunnlag av en slik "europeisering" avdet russiske samfunnet kunne man begynne kampen for sosialisme og en proletarisk maktovertagelse. Sovjetet gav derfor en betinget støtte til den provisoriske regjeringen under fyrst Lvov, som var dominert av Utenriksminister Miljukov og hans kadetter. Tanken om sovjetet som en revolusjonær regjering var ny i bolsjevikenes formulering av maktproblemet. Den ble tatt opp igjen av Lenin da han ankom forsinket til Finlandstasjonen i april fra sitt eksil i Zürich. Han formet den ut i sine "aprilteser" og i slagordet "all makt til sovjetene" (vsja vlast sovetam).

Arbeiderne og partiene
Mye av forklaringen på bolsjevikenes suksess ligger i dette slagordet. Det avgjørende skrittet mot en bolsjevikisk maktovertagelse var i virkeligheten den politiske seieren de vant blant arbeiderne og soldatene i perioden frem til begynnelsen av september, da de erobret flertallet i de viktigste sovjetene og dermed også flertall for sitt syn på sovjetenes oppgave.
Til å begynne med hadde det vært bred enighet om at sovjetene burde være uavhengige av partiene. Arbeiderne valgte sine utsendinger blant dem de selv kjente best, og de hadde ofte vanskelig for å skjelne mellom de forskjellige partiene. "Den sosialrevolusjonære talte vel," sa en arbeiderkvinne så sent som i juli, "mensjeviken talte vel, bolsjevikene talte vel, men hvem av dem som har rett vet vi ikke."
På dette tidspunktet hadde nok likevel de fleste lært partiene å kjenne gjennom de sosialrevolusjonæres, mensjevikenes og bolsjevikenes reaksjoner på begivenheter som alle kjente til og var opptatt av. De første frie valg i Russland var valgene til bydumaer og distriktsdumaer i mai - juni 1917. Da ble det bekreftet at de sosialrevolusjonære (PSR) ikke bare var Russlands største bondeparti, men også det partiet de fleste arbeiderne foretrakk. I Moskva fikk PSR 58 % av stemmene, kadettene 17 % mens mensjevikene og bolsjevikene hver måtte nøye seg med 12 %.
En undersøkelse av valget i Moskva synes å vise at mensjevikene appellerte sterkest til eldre, faglærte arbeidere, mens PSR og bolsjevikene konkurrerte om støtten fra bonde-arbeiderne. Dette var også første gang kvinnene hadde adgang til å delta i offentlige valg, og arbeiderkvinnene synes å ha foretrukket mensjevikene, kanskje pga. deres moderasjon. Men dette kan være villedende. Det var nemlig svært mange kvinner som ikke stemte, og blant dem som likevel stemte må vi tro at eldre og faglærte var i overvekt. Denne type arbeidere var gjerne mensjeviker.
De ufaglærte arbeidernes sympatier var mer flyktige, og da nye valg ble avviklet i august-september var endringene oppsiktsvekkende. I Petrograd hadde bolsjevikene nesten innhentet de sosialrevolusjonære, og i Moskva hadde de vunnet 51 % av stemmene. Her var PSR redusert til et småparti.
Bolsjevikenes fremgang skyldtes ikke at arbeiderne hadde latt seg overbevise om at Lenins linje var den riktige, men snarere at bolsjevikene var det eneste parti av betydning som ikke behøvde å motsette seg arbeidernes og soldatenes krav. Lenin hadde etter hjemkomsten overbevist bolsjevikene om at det var nødvendig å bryte enhver forbindelse med regjeringen ("ingen støtte må ytes den provisoriske regjering"), og dermed befri seg fra ethvert ansvar for den politikk som ble ført. De sosialrevolusjonære og mensjevikene fulgte en annen vei og valgte istedenfor å overta regjeringen selv.
Den provisoriske regjeringen hadde fra første stund vært avhengig av støtte fra sovjetet og kom ingen vei med tiltak som sovjetet ikke ville godkjenne. Kadettene ble etter hvert presset ut av regjeringen og erstattet med representanter for sovjetets mensjevikiske og sosialrevolusjonære flertall. Aleksandr Kerenskij, som ble statsminister i juli, forsøkte å motvirke sammenbruddet i hæren ved å gjeninnføre dødsstraff "for å gå over til fienden, flykte fra slagmarken og nekte å kjempe". Bare bolsjevikene kunne protestere høylydt mot denne loven, og de begynte for alvor å vinne arbeidernes sympati. Dette var bolsjevikenes fortrinn fremfor rivalene som gjennom sin deltagelse i regjeringen var bundet til å opptre "ansvarlig" og appellere til selvbeherskelse.
Regjeringens stilling var vanskelig fordi krigen fortsatte. En separatfred med Tyskland var like utenkelig under Aleksandr Fjodorovitsj (Kerenskij) som under Aleksandra Fjodorovna. Det var en umulig tanke at man skulle svikte de demokratiske allierte nå når demokratiet endelig hadde seiret i Russland og godta at Europa etter krigen ville bli dominert av den tyske keiser. Bare en mer energisk russisk krigsinnsats kunne forkorte krigen. Derfor måtte man gå varsomt frem med det såkalte jordspørsmålet, slik at ikke soldatene ble urolige for sin rettmessige andel av jorda og deserterte.
På samme tid var Kerenskijs regjering for svak til å hindre at bøndene på egen hånd begynte å løse jordspørsmålet, og at soldatene selv avsluttet krigen ved å desertere. Lenin lovet både bøndene jord og soldatene fred, dvs. han godtok det som allerede var i ferd med å skje, og han forsvarte arbeidernes minimumslønninger i en tid med stadig økonomisk forverring. Anarkistene hadde også stor fremgang, men de kunne ikke ta kampen opp med bolsjevikene som forente en tilsynelatende anarkisme med stram og sterk organisasjon.
Bolsjevikene stod frem som forsvarere av den nærmest uhemmede friheten som var en følge av sammenbruddet i tsarens administrasjon og den provisoriske regjeringens manglende evne til å opprette en ny. De advarte mot faren for en kontrarevolusjon, og etter general Komilovs mislykkete forsøk på å innta Petrograd i august økte bolsjevikenes ry som de mest konsekvente forsvarere av revolusjonen. I begynnelsen av september vant bolsjevikene endelig flertall både i Moskva- og i Petrograd-sovjetet, og fra sitt nye skjulested i Finland forsøkte Lenin å overbevise en motvillig sentralkomité om nødvendigheten av å vedta "en væpnet oppstand".
Men Oktoberrevolusjonen ble likevel ikke noen væpnet masseoppstand, slik Lenin hadde forestilt seg den. Den ble gjennomført av en liten, hengiven minoritet, men med støtte i en stor minoritet av befolkningen. Da bolsjevikene kort tid etter maktovertagelsen gjennomførte valg til en grunnlovgivende forsamling (som de oppløste straks den var kommet sammen), oppnådde PSR nær innpå halvparten av stemmene, bolsjevikene en fjerdedel. Det var først og fremst blant bøndene at oppslutningen sviktet.

Bøndene og revolusjonen
Bøndene var ikke mindre revolusjonære enn arbeiderne. Mens arbeiderne før Oktoberrevolusjonen var tilbakeholdne med bedriftsovertagelser, startet bøndene meget tidlig sin konfiskasjon av storgodsene. Tsarens fall var begivenheten som satte det hele i gang, men forøvrig hadde den politiske utviklingen i storbyene mellom februar og oktober hadde liten innvirkning på livet i landsbyene. Bøndenes aksjoner var snarere bestemt av avlingssyklusen, og uroen var sterkest i perioder da de hadde lite å gjøre på markene. De var tilpasset årstidens behov; når bøndene skulle så, tok de dyrkbar mark, når høyet skulle slåes, tok de engene og om høsten tok de skog for å sikre seg vinterbrensel.
Uroen var som man måtte vente størst der jordhungeren var mest merkbar - i det sentrale jordbruksområdet og ved Volgas øvre løp. Det var bøndenes håp at den nye regjeringen skulle oppfylle deres gamle ønske om å omfordele jorda i Russland med ekspropriasjon av de adelige jordegodsene. Da de ble forklart at de måtte vente, tok de loven i sin egen hånd.
Regjeringen kunne ikke hindre dette, og kommissarene som ble sendt for å fylle plassen etter de gamle tsjinovniki, eller embetsmenn, ble ikke akseptert av bøndene. De valgte sine egne bondekomiteer som gjerne ble ledet av landsbyenes "eldste". Da bøndene på denne måten ble overlatt til seg selv, hevdet landsbykommunen seg på ny der den tidligere var blitt oppløst som en følge av Stolypins reformer, og landsbyforsamlingene presiderte over nyfordelingen av jord.
Etter februar ble landsbyene ofte oppsøkt av agitatorer fra byene, og de ble godt mottatt. Her var det endelig kommet noen som kunne forklare bøndene hva som foregikk i Russland. De ble valgt inn i bondekomitéene, og fordi de gjerne var de eneste som kunne skrive og lese i landsbyen, ble mange resolusjoner formet i hovedstadens revolusjonære retorikk. Dette bidro til å tåkelegge at bøndene tenkte annerledes enn de revolusjonære i byene. For bøndene gjaldt det først og fremst å hegne om landsbyen og dens ve og vel, og sørge for at ikke alt kornet ble sendt av gårde.
De fremmede mistet snart sin innflytelse, og bøndene så gjerne at de dro. Men dermed minsket også mulighetene for å organisere bøndene som en samlet politisk kraft. Russland ble i virkeligheten stykket opp i utallige små, selvstyrte kommuner, som hver for seg forsøkte å motstå presset fra både den provisoriske regjeringen og fra sovjetene. Disse institusjonene representerte noe fjernt og bymessig og en politikk som bøndene hadde vanskelig for å trenge inn i og forstå. Når de likevel ble bedt om å avgi stemme, gav de overveldende støtte til det sosialrevolusjonære partiet til tross for at dette partiet hadde både statsministeren og landbruksministeren i den regjeringen som hadde nektet dem deres rettigheter.

Oktoberrevolusjonen
I sine brev til sentralkomiteen i midten av september hevdet Lenin at "folkets flertall er på vår side". Bolsjevikene kunne ikke vente på "en formell majoritet", og det hastet fordi Kerenskij planla å oppgi Petrograd til de fremrykkende tyske tropper og la dem knuse revolusjonen. Han foreslo et "opprør ... behandlet som kunst", dvs. som et spørsmål om teknikk og organisasjon. Skjønt dette var et brudd med en gammel oppfatning om at opprør ikke kunne planlegges eller "skapes", fikk Lenin 10 oktober gjennom et vedtak (mot Sinovjev og Kamenevs stemmer) som satte "det væpnede opprør" på dagsordenen.
Initiativet gikk imidlertid etter dette over til Petrograd-sovjetet og dets formann, Trotskij. Slik tingene kom til å utvikle seg, ble det unødvendig å mane til opprør. På samme måte som bolsjevikene hadde vunnet arbeiderklassens sympati gjennom sitt forsvar av revolusjonen, kom de nå til makten gjennom tiltak for "å forsvare revolusjonen".
Etter at man i Petrograd-sovjetet hadde drøftet Kerenskijs angivelige planer om å oppgi "revolusjonens festning" til fienden, ble det nedsatt en Militær Revolusjonskomité (VRK) med Trotskij som formann. Komitéen skulle forberede forsvaret av revolusjonen mot et mulig kontrarevolusjonært anslag. Trotskij la ikke skjul på at VRK også forberedte en maktovertagelse i sovjetenes navn, men denne skulle skje i full offentlighet gjennom vedtak på den andre allrussiske sovjetkongress som skulle komme sammen 25 oktober.
Regjeringen hadde i virkeligheten ingen planer om å evakuere byen, men det ble gjort forberedelser til å sende den upålitelige Petrograd-garnisonen til fronten. Trotskij truet med at ethvert komplott rettet mot garnisonen og mot den forestående sovjetkongressen ville bli møtt med et motangrep som ville være nådeløst og bli gjennomført til dets avslutning. Det det gjaldt om, var å sikre at kongressutsendingene uten innblanding fra Kerenskij virkelig fikk anledning til å overføre makten til den allrussiske sovjetkongressen.
Alt Trotskij sa og skrev før Oktoberrevolusjonen taler i samme retning. Han ønsket at sovjetkongressen skulle vedta maktovertagelsen, og VRKs tiltak tok utelukkende sikte på å gjøre den i stand til dette og forebygge aksjoner fra regjeringens side. Den hadde sørget for at regimentene i Petrograd ikke ville adlyde ordrer fra Kerenskij. Men det var matrosene fra Kronsjtadt som ville utgjøre sovjetenes hovedstyrker når maktovertagelsen skulle iverksettes, og de hadde ordre om å ankomme til Petrograd først i grålysningen 25 oktober.
Allerede om morgenen 24 oktober hadde imidlertid Kerenskij gått til det skritt å stenge bolsjevikenes presse. VRK satte inn soldater for å få trykkeriene åpnet igjen og styrket vaktholdet rundt regjeringskontorene og offentlige institusjoner. Det kom til små sammenstøt med lojale regjeringsstyrker, men i det hele møtte sovjetets styrker så liten motstand at de ble oppmuntret til å gå videre, og de startet av seg selv anholdelser og arrestasjoner.
Fordi regjeringen var maktesløs, var VRK nå i ferd med å snuble til makten. Dette var klart da Lenin ved midnatt ankom til Smolnyj, det revolusjonære hovedkvarteret. Han hadde hele tiden ment at maktovertagelsen burde gå forut for sovjetkongressen. Det var et problem som ikke kunne løses av "konferanser eller kongresser", og da han nå dukket opp var det ingen som lenger motsatte seg Lenins linje, for den var jo i ferd med å virkeliggjøre seg selv.
Noen timer senere ble beslutningen tatt om å starte hovedangrepet og besette de institusjonene som ennå ikke var brakt inn under VRKs kontroll. Kerenskijs ministre hadde forskanset seg i Vinterpalasset, men i hovedsak var slaget vunnet da den andre allrussiske sovjetkongress kom sammen. Det gjenstod bare for den å godkjenne det som allerede hadde skjedd - et forvarsel om sovjetinstitusjonens senere utvikling.

De røde og de hvite
Oktoberrevolusjonen skiller seg fra februarrevolusjonen ved at den ikke vokste ut av en masseoppstand, og ved at den var planlagt, skjønt den altså ikke gikk etter planen. Opprettelsen av Folkekommissarenes Råd innebar ikke mer enn at bolsjevikene nå hadde makten i Petrograd, men i begynnelsen av november fikk de etter harde kamper også kontrollen over Moskva.
Forbausende lett oppgav offiserskadrene, det gamle regimets konservative og liberale politikere, Sentral-Russland og søkte til Don-kosakkenes land. Her opprettet de sin Frivillige armé som ble satt inn i kampen mot bolsjevikene. Den russiske borgerkrigen hadde et utrolig komplisert forløp der utenlandske stater, Tyskland, England, Frankrike - i Sibir også Japan og USA, intervenerte og gav støtte til de forskjellige "hvite" hærene og lokale regjeringer.
Hvordan kunne bolsjevikene seire mot en slik overmakt? For det første syntes bøndene nå å foretrekke bolsjevikene hvis de måtte velge mellom dem og de "hvite". Gjennom Lenins jorddekret av 8 november hadde de fått det slik de ville ha det. Deres egen revolusjon ble stadfestet og de visste at der hvor de hvite rykket frem, fulgte de gamle godseierne eller deres sønner med på lasset.
Militært hadde bolsjevikene den fordel at de kontrollerte et sammenhengende område i hjertet av Russland, og de kunne gjøre seg full nytte av jernbanenettet. De hvite var henvist til utkantene og det ble aldri opprettet skikkelige forbindelseslinjer mellom general Denikin i sør, admiral Koltsjak i Sibir og general Judenitsj i Baltikum. Den røde armé kunne derfor slå dem én for én. Koltsjak begynte sin offensiv og hadde lidd nederlag før Denikin startet sitt felttog nordover. Først da hans styrker var gått i oppløsning, marsjerte Judenitsj mot Petrograd.
De hvite måtte i tillegg bære den nasjonale belastningen av å motta støtte fra utenlandske makter, samtidig som denne støtten var nokså halvhjertet. I de hvite områdene krydde det av embetsmenn og politikere, men likevel lyktes det ikke å opprette noen ordentlig administrasjon. For bolsjevikene var det nærmest en fordel at de i denne henseende kunne begynne på bar bakke, men i den røde hær kunne man likevel ikke klare seg uten gammel fagkunnskap, og tusener av tsaroffiserer ble engasjert. De hvite hadde altfor mange offiserer som ville ha et ord med i laget, mens det var vanskeligere å få tak i soldater. De hvites bakfrontområde var nemlig hovedsakelig befolket av nasjonale minoriteter og kosakker, som først og fremst ønsket uavhengighet eller autonomi for sine områder, og de ville ikke ha de storrussiske herrer tilbake - om de var røde eller hvite.
Hvitegeneralenes store politiske feil var at de ikke sterkt nok eller for sent markerte sin avstand til Nikolaj IIs Russland. Verken de russiske bøndene eller de nasjonale mindretall ville gi fra seg det de nå syntes de hadde vunnet gjennom revolusjonen og tsarens fall.
Mot slutten av 1920 behersket Folkekommissarenes Råd det meste av det gamle russiske imperiet, med unntak av Finland, de baltiske statene og Polen, som hadde vunnet full nasjonal uavhengighet som følge av krig og revolusjon. Men bolsjevikene hadde grepet makten i Russland ut fra forventningen om at dette ville bli signalet til en sosialistisk revolusjon i industrilandene i vest. Uten unnsetning fra den europeiske arbeiderklassen kunne ikke sosialismen bygges i det tilbakeliggende Russland.
Da verdensrevolusjonen likevel uteble, stod bolsjevikene overfor oppgaven å bygge sosialisme i ett land. Den tok form av en fornyet gigantisk anstrengelse for å overvinne Russlands tilbakeliggenhet. Dette målet må i dag sies å være nådd bare i en rent ytre forstand, ved at Sovjetunionen siden andre verdenskrig inntar en ledende stilling i det internasjonale samfunnet. Innad står man tilbake med en tilsynelatende meget sterk statsorganisasjon som vokter over sine rettigheter og råder bot for mangelen på sosiale understrukturer og finere kontrollmekanismer. Noen vil si at på denne måten hevder arven fra fortiden seg, men i dag står man også uten en revolusjonær bevegelse.
J.P.N.

Litteratur: R. Pipes (red.): Revolutionary Russia, Cambridge, Massachusetts, 1968. M. Ferro: The Russian Revolution of February 1917, London 1972. A. E. Adams (red.): The Russian Revolution and Bolshevik Victory. Causes and Processes, Toronto 1972. D. Koenker: The evolution of party consciousness in 1917: The case of the Moscow workers, i Soviet Studies, Glasgow, 1978. G. J. Gill: The mainsprings of peasant action in 1917, i Soviet Studies 1978. J. Bradley: Civil War in Russia 1917-1920, London 1975. T. Riha: A Russian European. Paul Miliukov in Russian Politics, Notre Dame, London 1969. L. Trotskij: The History of the Russian Revolution I-III, London 1967.