OAU


Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) har fra den ble opprettet i 1963 omfattet alle selvstendige afrikanske stater og har i 1979 49 medlemmer. Organisasjonen ble dannet som en front mot de kreftene som hadde utbyttet og undertrykket de afrikanske folk i århundrer. Den skulle styrke frigjøringskampen i gjenværende kolonier og fremme samarbeidet i det fine Afrika. En av organisasjonens viktigste oppgaver skulle være å løse konflikter mellom medlemsland.
OAUs faste administrasjon med sete i Addis Abeba ledes av en valgt generalsekretær. Organisasjonens øverste politiske organ er toppmøtet, som kommer sammen en gang i året. Statssjefen i vertslandet er formann i ett år fram til neste toppmøte. Verts- og formannsvervet går på omgang og er i prinsippet uten politisk innhold. Mellom toppmøtene behandles løpende saker av ministermøter. En rekke faste komiteer er i arbeid året rundt.
Det politiske mangfoldet som preget OAUs konstituerende forsamling under forsete av keiser Halle Selassie, gjorde at OAU fikk en meget løs organisatorisk form. Ghanas president Kwame Nkrumah, pan-afrikanismens fremste talsmann i Afrika, sto i spissen for et mindretall som ønsket å gi OAU overnasjonal status. Medlemskapets uforpliktende karakter er trolig det som har gjort det mulig å bevare organisasjonen intakt siden 1963. OAU-landenes forskjellige utenrikspolitiske og kulturelle tilknytning - arven fra kolonitiden - har vist seg vanskelig å bryte. Mangelen på samhørighet har gjort organisasjonen til et kontakt- og debattforum først og fremst.
Støtte til frigjøringskampen har fremfor noe samlet OAUs medlemmer og gitt organisasjonens virksomhet et målrettet preg. En frigjøringskomité er etablert utenfor OAUs administrative apparat med sete i Dar es Salaam. Den formidler finansiell støtte til frigjøringsbevegelser som er anerkjent av OAU og fungerer til dels som et diplomatisk hovedkvarter for motstanden mot de hvite mindretallsregimene i det sørlige Afrika. Bevegelsens oppslutning i befolkningen er det viktigste kriteriet for å oppnå OAUs godkjennelse.
Saklistene på OAUs toppmøter har vært preget av gjengangere. I organisasjonens tidlige år sto det strid om hvilke tilknytningsformer til tidligere "moderland" som var godtakbare for uavhengige stater. I 1970-årene har militært samarbeid med stater utenfor kontinentet i sin alminnelighet vært sentrum for diskusjonen, som dermed har fått en klarere øst-vest-orientering. Spørsmålet om å opprette et kontinentalt militært sikkerhetsapparat har vært tatt opp med jevne mellomrom uten at det er funnet noen løsning. Det samme gjelder forslag om et sterkere økonomisk samarbeid, organisert som et afrikansk fellesmarked.
OAU er stort sett kommet til kort som konfliktløsende instans. Organisasjonen har et apparat for mekling og frivillig voldgift basert på internasjonal rett. Men de mest omfattende konfliktene på kontinentet har ikke blitt påvirket avgjørende. I OAUs charter er statenes ukrenkelighet innenfor eksisterende grenser slått fast som det bærende prinsippet for samkvem mellom afrikanske stater. Grensene i Afrika er trukket med kolonial tilfeldighet og er utgangspunkt for flertallet av konfliktene. Men OAU kan i henhold til sitt charter ikke foreta sanksjoner mot medlemsland som bryter prinsippet om territoriell ukrenkelighet. Frykt for at prinsippavgjørelser skal danne presedens er trolig den viktigste årsaken til at OAU sjelden lykkes i å bilegge konflikter og sjelden tar standpunkt til enkeltstaters politikk. Med henvisning til at OAU tilsynelatende gjorde Idi Amins regime i Uganda rettmessig, har Tanzanias president Julius Nyerere karakterisert organisasjonen som en statsoverhodenes fagforening.
C.L.



Obligasjon
Obligasjon (latin obligatio: forpliktelse) er et krav, en pengefordring. Ordet brukes om gjeldsbrev utstedt av den som låner et større eller langsiktig pengelån. På obligasjonsdokumentet angis det 1. hva for pant eller annen sikkerhet lånetakeren stiller for lånet/gjelden, 2. rentesats og terminer for gjeldsrentene og 3. lånets løpetid og tilbakebetalingsordning, dvs. når og hvordan det forfaller. Lov om gjeldsbrev av 17 februar 1939 inneholder sentrale lovbestemmelser på dette området.
En viktig type obligasjon er pantobligasjonene, som er sikret ved pant i fast eiendom, bygning, kapitalutstyr e.l. De fleste boligeiere her i landet, kanskje så mange som 60 % av husstandene, har trolig obligasjonslån med pantsikkerhet i boligen, eller har hatt det tidligere. Den norske stats husbank har dominert boligfinansieringen siden andre verdenskrig, men også private banker, forsikringsselskaper, pensjonskasser o.l. deltar i boligfinansiering. Pantobligasjonslån av dette slaget er opprettet ved individuelle låneavtaler. Så vel i teori som i praksis pleier en å se bort fra denne typen låneavtaler når en snakker om verdipapirhandel og obligasjonsmarkedet (sjøl om også pantobligasjoner ved boligprinsippet kan omsettes). I det følgende er det derfor obligasjoner i samband med verdipapirmarkedet som vil bli omtalt.
En skjelner mellom obligasjoner som kan omsettes og obligasjoner som ikke kan det. En obligasjon kan omsettes som et verdipapir når den er utformet etter bestemte regler. Den vil da få en markedspris avhengig av sikkerheten, lånets løpetid, nedbetalingsordning og rentesats. Når obligasjonen omsettes, overtar kjøperen samtidig pengekravet overfor utstederen av obligasjonen, både for gjeldsavdragene når disse forfaller, og for rentene under løpetiden.
Ihendehaverobligasjoner er en viktig gruppe omsettelige obligasjoner. En ihendehaverobligasjon angir at gjeldsavdragene og -rentene skal betales til den som besitter obligasjonen (ihendehaveren) på det aktuelle tidspunktet - altså uansett hvem den opprinnelig er utstedt til. Ihendehaverobligasjoner inneholder derfor sjelden ihendehaverens navn.
Vanligvis er ihendehaverobligasjoner mengdegjeldsbrev. Dette betyr at låntakeren utsteder en serie likelydende obligasjoner. En slik utstedelse kalles en emisjon. Summen av enkeltobligasjonenes pålydende beløp utgjør da lånesummen. Som regel spres obligasjoner i en slik serie på et stort antall obligasjonskjøpere som hver for seg altså bare bidrar med en midre del av det samlete lånebeløpet. Av denne grunn kalles slike obligasjoner også partialobligasjoner. Løpetiden for slike obligasjonslån varierer sterkt, fra 5 opp til 40 år. Gjennom etterkrigstiden har det vært en tendens til kortere løpetid. Rentesatsene på nye obligasjonslån har økt en god del siden 1950-årene i takt med inflasjonsutviklingen og rentenivået ellers. Private obligasjonslån er alltid sikret ved første prioritets pant i fast eiendom eller ved garantier. Statsobligasjoner anses som så sikre at pantesikkerhet er unødvendig.
Ihendehaverobligasjoner av mengdegjeldsbrevslaget er den mest interessante typen verdipapir i vårt samfunn ved siden av aksjer. Det er disse som danner grunnlaget for obligasjonsmarkedet. Sammen med aksjemarkedet utgjør dette verdipapirmarkedet, og obligasjoner, liksom aksjer, omsettes ved børsene og kursnoteres der. Slik omsetning er regulert i lov om fonds- og aktiemæglere av 14 august 1918. Omsetningen skjer gjennom autoriserte meklere og bankenes fondsavdelinger.
Den standardiserte formen på ihendehaverobligasjonene gjør at de i praksis er svært lett å omsette. Og tradisjonelt har det eksistert et marked for langsiktige verdipapirer med årviss renteavkastning og høy sikkerhet blant folk: foreninger og foretak med penger. Pengemidler i overformynderier, legater, pensjonskasser og livsforsikringsselskap har i stor utstrekning vært satt inn i slike obligasjoner. Også vanlige folk har i perioder satt sine sparemidler obligasjoner - f.eks. i mellomkrigsårene da tilliten til de private bankene var svekket.
Dette har på sin side gitt obligasjonsmarkedet stor betydning som finansieringskilde for langsiktige låneopptak. På det innenlandske obligasjonsmarkedet legges det år om annet ut ihendehaverobligasjonslån for flere milliarder kroner. Dette overstiger langt verdien av nytegnete aksjer hvert år, og ligger grovt sett på samme nivå som økningen i de private bankenes ordinære utlån, i 1978 Ca. 10 milliarder kroner.

Låntakerne
 Vi skal først se på låntakersiden i det innenlandske obligasjonsmarkedet.
Staten har klart den største obligasjonsgjelden innenlands med 7,58 milliarder kroner i 1978. Dette utgjorde mer enn 40 % av all slik gjeld. Veksten i statens gjeld har først og fremst skjedd gjennom 1970-årene. Omfanget av statslånene varierer imidlertid sterkt med hovedlinjene i den økonomiske politikken. Formålene som finansieres gjennom dette markedet, er i første rekke statens løpende virksomhet, bla. Husbanken, som sjøl ikke tar opp obligasjonslån.
Gjennom statsbanker som utsteder obligasjoner, finansieres formål som det er disse bankenes særlige oppgave å støtte, f.eks. kommunale grunnlagsinvesteringer ved at kommunene på sin side får innvilget langsiktige lån i Kommunalbanken, eller industriinvesteringer ved at foretakene låner midler fordelaktig i Industribanken. Statsbankenes obligasjonslån er garantert av staten. Deres innenlandske obligasjonsgjeld var på 6,68 milliarder kroner i 1978.
Kommuner og fylker kan videre få direkte tilgang til obligasjonsmarkedet når de søker finansiering av utbyggingstiltak som vann og kloakk, vei- og bruanlegg, kraftforsyning, boligbygging, industrianlegg, skoler og sjukehus. Deres totale obligasjonsgjeld var på 4,80 milliarder ved utgangen av 1978. Særlig vasskraftutbyggingen her i landet er i stor utstrekning basert på låneopptak i obligasjonsmarkedet.
Også private og statseide foretak, først og fremst innen industri og kraftforsyning, kan ta opp obligasjonslån for å finansiere større investeringer. Totalt utgjorde deres obligasjonsgjeld 4,27 milliarder kroner i 1978.
De private kredittforetakene, som er den viktigste lånetakergruppen i obligasjonsmarkedet etter staten, omfatter en rekke finansinstitutter med ulike, spesialiserte formål og med ulike organisasjonsmønstre. Felles for dem er at de ved egne obligasjonslån finansierer sin utlånsvirksomhet overfor sine respektive interessentgrupper. Disse gruppene kan bestå av f.eks. boligsøkende, bønder, industriforetak, skipsredere. Den samlete ihendehaverobligasjonsgjelden innenlands for kredittforetakene i 1978 var 21,38 milliarder kroner. Deres virksomhet er regulert bl.a. i lov om finansieringsvirksomhet av 11 juni 1976.
De to klart største kredittforetakene er AS Låneinstituttet for skipsbyggeriene og AS Eksportfinans. Det første, hvis formål er å sikre sysselsettingen ved skipsverftene ved å yte lån til skip, ble opprettet med statens medvirking i samband med konjunkturtilbakeslaget og vanskene for skipsfarten og skipsbyggingsindustrien sist i 50-årene. Her er flere skipsverft og særlig de store forretningsbankene aksjonærer. Det andre er opprettet i 1962 med en rekke private banker som aksjonærer og må sees som ett blant flere tiltak fra private kapitalinteressers og offentlige myndigheters side for å gjøre norsk industri mer konkurransedyktig internasjonalt i begynnelsen av 1960-årene. Formålet er å gi lån til eksportfremmende tiltak for norske foretak.
Obligasjonsemisjonene til Eksportfinans er garantert av aksjonærbankene, mens Låneinstituttets er statsgaranterte. De to institusjonene bar nært samarbeid med offentlige myndigheter, det sistnevnte bl.a. gjennom Garantiinstituttet for eksportkreditt. Begge bar utvidet virksomheten sterkt under motkonjunkturpolitikken midt i 1970-årene og står til sammen for over en sjudel av den totale innenlandske obligasjonsgjelden i 1978.
Private foretak - medregnet kredittforetakene - har vist stor interesse for å ta opp obligasjonslån i etterkrigstiden. For med faste renter har slik langsiktig lånefinansiering vært svært fordelaktig pga. inflasjonen. Staten har imidlertid hatt kontroll med emisjonene siden århundreskiftet (fra 1965 er dette regulert gjennom penge- og kredittloven). Søknader om å få ta opp lån har vært behandlet ut fra samfunnsmessig prioriterte formål. De siste tiårene har derfor offentlige myndigheter hatt en viss innflytelse på større private investeringer. Det er på tale (1979) å oppheve den direkte kontrollen med private emisjoner av ihendehaverobligasjoner.

Långiverne
 Når det gjelder långiversiden (obligasjonskjøperne) på det innenlandske obligasjonsmarkedet, finner vi i dag følgende institusjoner med store beholdninger av obligasjoner (tallene i parentes gjelder samlet beholdning av norske ihendehaverobligasjoner i millioner kroner ved utgangen av 1978): Folke- trygdfondet, som kan pålegges å plassere hele sin kapitalvekst i norske ihendehaverobligasjoner, først og fremst stats- og statsgaranterte (13 050), forretningsbankene (16 585), sparebankene (12 821) og livsforsikringsselskapene (10 874).
Ved å sammenlikne låntaker- og långiversiden, skjønner en at obligasjonsmarkedet: 1. formidler privat sparing til offentlig prioriterte formål særlig til samfunnsmessig viktige investeringer, 2. formidler kortsiktigere sparing (i bankene) til langsiktig investeringskapital. Nettopp av disse grunner har obligasjonsmarkedets betydning økt de siste tiårene, og det spiller i dag en sentral rolle in offentlig økonomisk politikk. Her inngår tiltak overfor obligasjonsmarkedet blant de virkemidlene regjeringen kan bruke for å dempe konjunkturvirkningene i vårt land.
Ved siden av prioritering av obligasjonsemisjoner etter formål er styringen av mengden av obligasjoner i markedet av stor betydning. Politikken på dette området legges opp i avsnittet om kredittpolitikken i de årlige nasjonalbudsjettene. Her bestemmes rammene for både de privates, statsbankenes og kommunenes obligasjonsemisjoner.
I denne sammenhengen er penge- og kredittloven av 25 juni 1965 det viktigste styringsinstrumentet. Som nevnt hjemler denne kontroll med obligasjonsemisjoner. Videre gir den de kredittpolitiske myndighetene adgang til å pålegge private banker, livsforsikringsselskaper, pensjonskasser ol. å plassere en viss del av veksten i forvaltningskapitalen i norske ihendehaverobligasjoner, særlig stats- og statsgaranterte obligasjoner. Dette er den såkalte plasseringsplikten. Den innebærer at disse institusjonene jamt over har store beholdninger med forholdsvis lavt forrentete statsobligasjoner. Når aktivitetsnivået og etterspørselspresset i norsk økonomi blir svært høyt, får institusjonene pålegg om å øke obligasjonsbeholdningen, slik at utlånsvirksomheten ellers må reduseres. Når aktiviteten og etterspørselen går ned, kan de private finansinstitusjonene redusere beholdningen og dermed øke kredittene til andre formål. Siden plasseringsplikten kan utformes forskjellig for de ulike institusjonene, er det ikke bare volumet på utlånet, men også i noen grad prioriteringen av kredittformål, som påvirkes.

Virkninger
 Det er vanskelig å vurdere hvilke totale virkninger det etablerte obligasjonssystemet har. På den ene siden er det her skapt viktige styringsredskap i den økonomiske politikken, særlig i kredittpolitikken. Dette sikrer stabiliteten i økonomien. Samtidig tilgodeses langsiktige, samfunnsmessig viktige investeringsformål på en måte som markedskreftene ikke kan oppfylle. Dels skjer dette ved å begrense lønnsomheten og veksten i de private finansinstitusjonene. Samlet har disse forholdene temmelig sikkert virket gunstig for de brede lagene i folket.
På den andre siden har statlige styringsmuligheter overfor de private kapitalinteressene sine grenser, for slike interesser tilpasser seg ofte på måter som sikrer dem handlefrihet og reell vekst i alle fall. Samtidig representerer oppbyggingen av de statlige styringssystemene også her en korporativ, byråkratisk samfunnsutvikling med mindre likhet. Videre er det klart at i inflasjonsperioden de siste tiårene har det gjennom obligasjonsmarkedet skjedd en faktisk overføring av verdier til bl.a. de store private industriforetakene, og dette er det folk flest som er med og betaler. Dette behøver imidlertid ikke være I strid med deres interesser dersom det medfører bedre og tryggere arbeidsplasser.
I tillegg til det innenlandske obligasjonsmarkedet har det internasjonale kapitalmarkedet stor betydning som finansieringskilde ved norske obligasjonsemisjoner i utenlandsk valuta (det såk. Eurobondmarkedet). Emisjoner i dette markedet må godkjennes av de valuta- og kredittpolitiske myndighetene. Slike lån økte sterkt under oppbyggingen av Statoil og under motkonjunkturpolitikken I siste halvdel av 1970-årene. I 1978 utgjorde den samlete norske obligasjonsgjelden i fremmed valuta ca. tre fjerdedeler i forhold til den innenlandske. Staten, statsbanker og -foretak står for bort imot 80 % av dette. Gjelden representerer store belastninger på landets betalingsbalanse framover mot midten av 80-årene.
E.H.A.

Se også: Bank, Bankvesen; Finansieringsselskap, Finanspolitikk, Korporatisme, Kredittpolitikk, Statsbanker.

Litteratur: L. Eide: Det norske penge- og kredittsystem, Norges Banks skriftserie nr. 1, Oslo 1973. Struktur- og styringsproblemer på kredittmarkedet, Norges Banks skriftserie nr. 7, Oslo 1979.


Odelsrett
Odelsrett er en rett for slektens medlemmer til å løse - kjøpe tilbake - en fast eiendom som er solgt ut av slekten, til takst fastsatt av retten. Odelsretten er regulert ved odelsloven av 28 juni 1974.
Odelsrett kan bare gjelde jordbrukseiendommer som tilsvarer minst ti dekar jordbruksareal eller hundre dekar produktiv skog. Slik eiendom kan bli odelsjord ved at eieren, odleren, har hatt full eiendomsrett i tjue år.
Odlerens etterkommere kan gjøre retten gjeldende dersom foreldrene, besteforeldrene eller foreldrenes søsken har eid eiendommen med odel. Eldre søsken og deres barn går foran yngre søsken og deres barn. Loven gir imidlertid adgang til å nekte odelsløsning mot yngre søsken som har overtatt gården fra foreldrene. Kvinner og menn er likestilt. Barn født utenfor ekteskap får odelsrett i både morens og farens slekt, men etter fellesbarn. Adoptivbarn får odelsrett fra adopsjonen.
Retten må gjøres gjeldende innen to år etter den nye eier har fått tinglyst skjøtet, eller fra det tidspunkt han overtok eiendommen. Odelsløseren har plikt til å bosette seg på eiendommen innen ett år, og til å drive den i ti år.
Odelsretten har eksistert i Norge så langt tilbake vi kjenner og har sin opprinnelse i den gamle germanske oppfatningen at det var slekten som eide all fast eiendom. Hovedinnholdet i retten er i prinsippet det samme i dag som i de gamle norske landskapslover - Gulatingsloven, Eldsivatingsloven m.fl.
I dansketida var retten utsatt for angrep fra danske lensherrer, som her møtte en hindring mot oppsamling av jordegods i Norge. De norske bøndene ytte motstand mot å fjerne odelsretten. De fikk støtte av noen danske embetsmenn, som så en verdi i å bevare en selvstendig bondestand, og som trolig også fant at prisen for å oppheve den ville bli sterk sosial uro. Det lykkes dermed å bevare odelsretten. I resten av Europa er den for lengst avskaffet. Den er således et enestående norsk fenomen.
Odelsretten har gjennom skiftende tider vært et godt middel til å bevare eiendomsstrukturen i landbruket i Norge, med et stort antall selveiende bønder. Den er trolig en umiddelbar årsak til at Norge, i motsetning til andre land i Europa, ikke fikk føydale eiendomsforhold.
Dette har gitt odelsretten en sterk stilling i norsk rettsbevissthet. I Grunnloven av 1814, § 107, er det bestemt at odelsretten ikke må oppheves. Grunnloven er imidlertid ikke til hinder for at det nærmere innholdet i retten reguleres ved lov. Dette er skjedd flere ganger, ofte under sterk motstand. Da odelsloven av 1974 ble til, var det motstand mot likestilling mellom kjønnene, bl.a. fra Norges Bondekvinnelag. På dette punktet var det også dissens i regjeringen Korvald og motstand i Stortinget.
I dag har odelsretten neppe den samme samfunnsmessige betydning. Konsesjonsloven og jordloven er mer virkningsfulle midler til å sikre at jorda eies av dem som driver den. Andre innvendinger går ut på at reglene om rekkefølgen er usmidige, at de på en uheldig måte påvirker avgjørelsen av hvem som skal overta og at de skaper usikkerhet hos arvinger med dårlig prioritet og hos folk som har kjøpt gard.
H.Be.



OECD
OECD (engelsk: Organization for Economic Cooperation and Development, norsk: Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) er det viktigste økonomiske samarbeidsorganet for de utviklede kapitalistiske industrilandene.
OECD ble stiftet i 1961, som en direkte etterfølger av OEEC (engelsk: Organization for European Economic Cooperation, norsk: Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid). Opprinnelige medlemsland i OECD var USA, Canada og OEECs 18 europeiske deltakere: Belgia, Danmark, Frankrike, Hellas, Irland, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyrkia, Vest-Tyskland og Østerrike. Senere er Japan, Finland, Australia og New Zealand blitt medlemmer. Jugoslavia har konsultativ tilknytning.
OECD har samordnende, rådgivende og informative funksjoner. Viktige mål er å samordne den økonomiske politikken i medlemslandene med sikte på jevn og balansert vekst og å bidra til å øke samhandelen på ikke-diskriminerende grunnlag, dvs. at landene behandler hverandre ensartet mht. handel og toll. OECD har formelt ingen overnasjonal myndighet overfor medlemslandene. I praksis har OECDs anbefalinger en betydelig vekt, både moralsk og reelt ved å bidra til å forme internasjonale holdninger overfor de enkelte landene.
OECDs øverste myndighet er ministerrådet. Hvert medlemsland har en stemme. Beslutninger må være enstemmige og er bindende for medlemslandenes regjeringer. Dette gir hvert medlemsland vetorett i saker som angår det selv.
OECDs sekretariat er i Paris. Sekretariatet er bygd opp i en rekke fagseksjoner for økonomisk politikk, industripolitikk, undervisning osv. Sekretariatet gjennomfører hvert år en eksaminasjon av hvert medlemslands økonomi og økonomiske politikk, og kan i denne forbindelse gi både kritiske vurderinger og særlige anbefalinger. En viktig oppgave for sekretariatet er å samordne og å føre à jour medlemslandenes statistikk på viktige områder. Sekretariatet offentliggjør regelmessig statistikk om medlemslandenes økonomi mv. Tilsluttet sekretariatet finnes det en rekke arbeidsgrupper på ulike områder som økonomisk politikk, energipolitikk o.l., med deltakere fra ulike antall medlemsland. Disse arbeidsgruppene har en viktig rådgivende funksjon.
I 1974 ble det under OECD opprettet en særlig samordningsgruppe for energispørsmål. Denne ble i 1975 til det internasjonale energibyrået, LEA (se art. LEA). Flere medlemsland, bl.a. Frankrike, Australia og Finland deltar ikke her, Norge har assosiert status.
OECD blir i medlemslandene normalt oppfattet som en politisk lite omstridt organisasjon fordi den har en teknisk-økonomisk og rådgivende karakter. Ofte synes også OECDs politiske betydning å bli undervurdert. OECD samler alle utviklede kapitalistiske industriland og har en særdeles viktig funksjon i å samordne deres økonomiske politikk, industripolitikk og handelspolitikk på en uformell måte. Fraværet av overnasjonal myndighet tilsvarer medlemslandenes og den moderne kapitalismens behov for handlefrihet på verdensmarkedet, innenfor en gjensidig konsultativ ramme.
OECD brukes likevel til å legge press på de enkelte medlemslandene, særlig i økonomisk politikk, og de regelmessige konsultasjonene og eksaminasjonene gjør det vanskelig for medlemslandene helt å se bort fra OECDs anbefalinger. OECDs større medlemsland, særlig USA, Vest-Tyskland, Japan, Storbritannia, Frankrike, Italia og Canada, møtes ofte til uformelle rådslagninger, og kan slik sies å utgjøre et uoffisielt styre innenfor OECD.
Særlig fra amerikansk hold er det kommet forslag om å opprette et formelt direktorium av større medlemsland. Dette er blitt sterkt imøtegått fra europeisk hold. Blant medlemslandene er det bare fire (Finland, Sveits, Sverige og Østerrike) som ikke er allierte med USA. På dette grunnlaget må OECD også sees som det økonomiske motstykke til det vestlige militære alliansesystemet sentrert om USA.
OECDs forgjenger, OEEC, ble stiftet i 1948 for å organisere Marshall-hjelpen til Vest-Europa (se art. Marshall-planen). OEEC var i denne forbindelse en drivkraft i liberaliseringen av samhandelen innenfor Vest-Europa og mellom Vest-Europa og Nord- Amerika, i utviklingen av internasjonale betalings- og kredittordninger og i liberaliseringen av kapitalbevegelsene.
Selv om USAs betydning innenfor OECD-samarbeidet nå er vesentlig mindre enn for OEEC i 1948 og neppe kan sies A være dominerende i forhold til Vest-Europa eller Japan, har OECD en viktig politisk funksjon ved å være en institusjonell ramme for det økonomiske samkvemmet mellom de kapitalistiske industrilandene.
OECD har en viktig funksjon i medlemslandenes forhold til utviklingslandene ved sin komité for utviklingshjelp. OECD bar indirekte hatt stor betydning for øst-vest-handelen. Samordningskomiteen (Cocom), bestående av OECD-ambassadørene fra NATO-landene og Japan, har regelmessig møttes for å kontrollere eksporten av kapitalvarer til Øst-Europa og Sovjetunionen, og særlig for å hindre eksport av avansert teknologisk utstyr, også til sivilt bruk.
Ø.No.



Offentlig forvaltning
Offentlig forvaltning er en fellesbetegnelse på det organisasjonsapparatet som forbereder, utreder og iverksetter beslutninger som er fattet av politiske myndigheter. I moderne samfunn har den offentlige forvaltningen i tillegg fått en stadig økende selvstendig beslutningsmyndighet. Som oftest brukes ordet offentlig forvaltning synonymt med statsforvaltning.
Se også: Statsforvaltning.
T.R.L.



Offentlighet
Ordet "offentlighet" brukes i flere betydninger, i alle fall hvis man også går ut fra formen "offentlig". Noen av disse betydningene er dessuten svært sammensatte, da de har å gjøre med institusjoner som i flere betydninger er offentlige.

Offentligheten
 Den mest iøynefallende betydningen er den som ofte uttrykkes ved bestemt form - "offentligheten" - og som dessuten forbindes med uttrykk som "publikum" (jfr. det engelske og franske adjektivet "public": offentlig), "den offentlige mening" og "den offentlige diskusjon". I forbindelse med det første uttrykket forestilles offentligheten gjerne som et teater eller en konsertsal, men omfatter også lesere samt radiolyttere og fjernsynseere. I forbindelse med de to siste uttrykkene forestilles offentligheten gjerne som et forsamlingslokale med talerstol, som et forum (latin torg: handels-, forsamlings- og tingplass), men omfatter også aviser, tidsskrifter, bøker, radio og fjernsyn.
I begge tilfeller omfatter offentligheten altså flere institusjoner og dessuten mer flyktige ting, som en gatemusikants konsert eller en tilfeldig oppstått diskusjon. Betingelsen for å tilhøre offentligheten er i alle tilfeller offentlighet i betydningen åpenhet, allmenn tilgjengelighet (jfr. det tyske adjektivet "offen": Apen). Dette vil si at adgang til offentligheten er en rett som tilkommer alle personer i et samfunn, uansett hvem den enkelte måtte være - som tilkommer "alle og enhver", som man sier. Denne retten kan dels være garantert av de offentlige myndigheter. Der hvor den ikke er det, opphører tilknytningen til offentligheten når retten ikke lenger praktiseres. I forbindelse med offentligheten som forum gjelder denne retten dessuten ikke bare det å overvære eller lese om det som foregår i offentligheten, altså til rollen som "tilskuer", men også det å delta i diskusjonene, uttrykke og argumentere for ens meninger.
Siden offentligheten i det 20. århundre er kommet til å omfatte masseaviser, radio og fjernsyn, vil den faktiske sjansen for å slippe til i diskusjoner riktignok variere sterkt med hvor i offentligheten man befinner seg, og være lavest på de mest framtredende stedene. Likevel er ingen av prinsipp avskåret fra å delta noen steder, og det vil alltid finnes steder hvor rett og faktisk sjanse faller sammen. Til denne retten hører for øvrig også det å kunne fastholde en mening overfor motstand, selv i det tilfellet hvor alle andre finner argumentene mot ens standpunkt overbevisende.
På den andre siden har det tradisjonelt vært en utbredt oppfatning at diskusjonen i offentligheten skal være offentlig i enda en forstand: Den skal være orientert mot den saken som diskuteres, og det uten hensyn til hvem de enkelte deltakerne er, såframt dette da ikke skader sakligheten. Det som skal tas hensyn til, er først og fremst de argumentene deltakerne framfører for sine meninger, argumentenes mulige allmenngyldighet for enhver som prøver dem, innbefattet deres relevans for saken.
Nå er det imidlertid oftest slik at enkelte sitter inne med mer erfaring og kunnskaper om en sak enn andre. Slike personer kan det være naturlig å ta spesielt hensyn til i en diskusjon. Dels kan de ofte forventes å bidra til framgang i argumentasjonen på en måte som alle eller mange kan forstå uten videre. Dels kan den innsikten de sitter inne med være såpass vanskelig tilgjengelig at flertallet av deltakerne ikke har tid til annet enn å skjenke dem tillit, dvs. uten videre overta deres argumenter som premisser for videre diskusjon.
Dette betyr derimot slett ikke at disse argumentene i prinsippet skal være unndratt diskusjon. I prinsippet skal alle personer kunne sette spørsmålstegn ved dem, og i praksis vil det nesten alltid finnes personer som også kan gjøre det på kompetent måte (se art. Ekspertise). Dessuten vil slik spesialinnsikt ofte bare gjelde visse sider av den saken som diskuteres, i alle fall hvis saken er av en slik art at den vekker offentlig gjenklang, dvs. ikke bare i prinsippet er tilgjengelig for alle, men også faktisk når den interesserer svært mange.
Endelig er adgangen til offentligheten en rett, men ikke en plikt. Dette gjelder så vel for rollen som tilskuer som for deltakerrollen. Offentligheten er åpen begge veier. Man kan gå inn, men man må ikke, og dora slår ikke igjen etter en. Man kan lese og overvære, men også la det være; man kan diskutere sine meninger, men også holde dem for seg selv, eller la være å danne seg meninger.
På denne måten blir ordet "offentlighet" først og fremst brukt i to sammenhenger, dels i forbindelse med skjønnlitteratur, sakprosa og annen kunst og underholdning, dels i forbindelse med politikk. Når det gjelder å virkeliggjøre offentligheten i denne forstand, har de moderne vestlige samfunn kommet lengst.

Det offentlige
 Nå finnes det i alle moderne samfunn en atskilt sfære for offentlige beslutninger, eller rettere sagt for institusjoner med myndighet til å foreta slike beslutninger, dvs. lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter. Dette er staten eller "det offentlige". I denne betydningen av "offentlighet" siktes det for det første til at beslutninger fattet av statlige myndigheter har bindende gyldighet for alle personer i et samfunn uansett hvem den enkelte måtte være - "uten persons anseelse", som det heter. For det andre siktes det til den oppgaven staten tradisjonelt er ment å skulle løse gjennom denne myndigheten til å binde - nemlig ivareta det felles beste for alle disse personene, dvs. allmenninteressen uten hensyn til særinteressen.
Særlig i vestlige demokratier er staten også på forskjellige måter offentlig i betydningen allment tilgjengelig. For det første foretas det offentliges beslutninger for en stor del av representanter kåret i valg basert på allmenn valgbarhet. Alle personer kan i et demokratisk samfunn i prinsippet bli valgt til representant i det offentlige - om enn ikke samtidig. For det andre plikter staten å gjøre offentlige beslutninger allment tilgjengelige ved kunngjøring. For det tredje utgjør de offentlige myndighetene ikke bare beslutningstakende institusjoner, men er også i høy grad beslutningsforberedende.
Til de prosessene som forbereder beslutninger hører saksbehandling, utredningsarbeid og diskusjoner i forskjellige fora. Etter hvert er disse prosessene blitt allment tilgjengelige i den forstand at enhver har rett til å overvære eller lese om dem. Denne formen for offentlighet er slått fast i tre såkalte offentlighetsprinsipper, som går ut på at parlamentsforhandlinger og retterganger normalt skal være allment tilgjengelige for tilhørere og reportere, og at saksdokumenter som beror hos en offentlig myndighet i hovedsak skal være fritt tilgjengelige for enhver som ønsker å gjøre seg kjent med dem. (Dette siste prinsippet, det såkalte offentlighetsprinsippet for forvaltningen, er slett ikke noe vanlig prinsipp, og ble innført i Norge i 1971.)
I motsetning til den allmenne valgbarheten gjelder denne siste adgangsretten til det offentlige ikke bare for alle personer, men også for alle samtidig. Skjønt den gjelder bare adgang til rollen som tilskuer, og ikke til talerstolen. Vil den enkelte diskutere det han/hun har lest eller overvært, er han/hun henvist til offentligheten.

Offentligheten som forum for kritikk
 Nå hører det imidlertid til hensikten med offentlighetsprinsippene at de skal gjøre den offentlige beslutningsprosessen tilgjengelig for diskusjon i offentligheten. Den teoretiske bakgrunnen for disse prinsippene har tradisjonelt vært å finne i en teori om offentlighetens kritiske oppgave i forhold til det offentlige.
Ifølge denne teorien er det ikke bare staten, men også offentlighetens oppgave å ivareta det felles beste for alle personer i et samfunn. Det felles beste skal med andre ord ikke bare ivaretas gjennom allment bindende beslutninger, men også gjennom diskusjoner om slike beslutninger hvor alle har anledning til å delta. På denne måten skal alle og enhver kunne være med på å kontrollere at de offentlige beslutninger man må rette seg etter, stemmer overens med det felles beste eller allmenninteressen.
Teorien hevder dessuten at denne allmenne adgangen til kontroll med visse forbehold (hensynet til landets sikkerhet m.v.) utgjør en nødvendig betingelse for at en beslutning kan sies å være i alles interesse. Det er her snakk om kontroll gjennom kritikk, i to betydninger av dette ordet. Man vurderer hvorvidt beslutningene overensstemmer med det felles beste. Har man så kommet fram til en begrunnet mening, påtaler man en eventuelt manglende overensstemmelse offentlig. Videre er det som nevnt snakk om kritikk gjennom diskusjon, dvs. gjennom prøving av argumenters mulige allmenngyldighet. I denne kritiske kontrollen inngår derfor en diskusjon av de argumentene som det offentlige begrunner sine meninger med, og som offentlighetsprinsippene gir adgang til. I tillegg vil kritikken også omfatte offentlighetens egen politiske innsats, med andre ord kritikkens egne argumenter, forslag osv.
Særlig som hjemmel, men også som fordring er denne teorien om offentlighetens kritiske oppgave siden det 18. århundre blitt en grunnleggende bestanddel i vestlig politisk tenkning. Etter hvert har den også kommet til å øve sterk innflytelse på resten av verden. Det eksisterer i dag en slags kritisk offentlighet i verdensmålestokk som utøver betydelig innflytelse selv på svært lukkede regimer.
På denne bakgrunn kan hensikten bak offentlighetsprinsippene nærmere beskrives som følger: Ved å gjøre informasjon om den offentlige beslutningsprosessen allment tilgjengelig skal den bidra til å gjøre offentlighetens kritiske kontroll med det offentlige så kompetent som mulig.

Offentlige valg
I tillegg til offentligheten finnes det i demokratiske samfunn også en annen institusjon for kontroll med det offentliges virksomhet, nemlig offentlige valg. At denne institusjonen er offentlig, vil for det første si at den er allment tilgjengelig for deltakelse. Dette vil sin at den er basert på allmenn stemmerett og valgbarhet, men normalt ikke på stemmeplikt. Videre vil det si at valgresultatene utgjør allment bindende beslutninger, og dessuten at valgene er valg av representanter til det offentlige, dvs. av personer som på vegne av velgerne og til det felles beste skal treffe allment bindende beslutninger for en viss valgperiode. For det fjerde er det tradisjonell oppfatning at ikke bare offentligheten og det offentlige, men også valgene skal ivareta det felles beste, dvs. at også velgerne skal stemme ut fra det de mener er det felles beste, uten hensyn til særinteresser.
Forskjellen mellom denne kontrollinstitusjonen og offentligheten ligger dels i sanksjonsmiddelet: Der hvor offentligheten må nøye seg med offentlig påtale, kan velgere beslutte å nekte representanter gjenvalg. Likevel har man tradisjonelt også ment at sanksjoner skal framgå av kritiske vurderinger ut fra tanken om det felles beste, dvs. av mulige bidrag til offentlige diskusjoner. En annen egenart ved valgene er imidlertid at mens deltakelse i offentlige diskusjoner i lengden er vanskelig uten at man på en eller annen måte inntar og tilkjennegir eller roper både begrunnelse og standpunkt, så er valghandlingen et øyeblikksfenomen velgerne ikke bare har rett til, men også lett kan greie å skjule for offentlighetens blikk.
I offentligheten har man i praksis valget mellom å holde sine mulige diskusjonsinnlegg for seg selv eller å delta, og dermed bekjenne farge. I valgene kan man derimot delta uten at verken standpunkter eller begrunnelser blir kjent. Trass i alle teorier om hva velgerne skal eller bør gjøre, kan man under et valg derfor uten videre la sitt standpunkt avgjøres av hensynet til særinteresser uten en gang å måtte pretendere at disse særinnteressene er allmenninteresser. På den andre siden finnes det i dag en langt mer effektiv måte å kanalisere særinteresser direkte inn i det offentlige på, nemlig gjennom den såkalte "korporative kanal" (se art. Demokrati, Korporatisme). I tillegg kan man uten videre ta standpunkt uten å måtte begrunne dette ved allmenngyldige argumenter, ja uten en gang å måtte gjøre krav på at en kan eller vil begrunne dem.
Hensikten med muligheten til hemmelige valg er imidlertid den stikk motsatte: Den skal beskytte velgerne mot at det i offentligheten utøves meningspress gjennom trusler mot dem som ikke føyer seg. Hensikten er med andre ord å sikre at velgerne skal kunne stemme ut fra begrunnede meninger om hva som er i alles interesse, selv når offentligheten i noen grad svikter sin oppgave som kritisk kontrollforum for alle, dvs. når forholdene ikke tillater en å gi disse begrunnelser offentlig.

Offentligheten som medium for politisk dannelse
Samtidig er det klart at uten valgkamp og en noenlunde kontinuerlig politisk diskusjon vil ikke valgene kunne utgjøre noen kritisk kontrollinstans i det hele tatt. Dette vil si at den enkelte velgeren ikke kan holde seg fullstendig utenfor offentligheten og likevel være en kritisk velger. Han/hun er avhengig av rollen som tilskuer i offentligheten (og det offentlige) for å kunne vite hva de forskjellige valgalternativene står og har stått for, og hva slags argumenter som er og har vært i omløp.
Nå har man tradisjonelt ment at heller ikke dette er nok for å kunne være en kritisk velger. Også deltakelse i offentlige diskusjoner er nødvendig fordi det først er gjennom diskusjoner med andre at man lærer å prøve sine egne synspunkter skikkelig i forhold til det felles beste. Kort sagt: man har ment at deltakelse er nødvendig for å lære å tenke fornuftig ut fra det felles beste, og dermed for å kunne vurdere kritisk offentlige beslutninger, forslag osv. med en viss kompetanse. I tillegg har man ment at slik deltakelse også er nødvendig for å kunne bli skikkelig motivert til å handle ansvarlig ut fra det felles beste.
Denne oppfatningen, at deltakelse er nødvendig, kan kalles teorien om offentligheten som medium for politisk dannelse. Den angår ikke bare forutsetningene for at velgerne på en kompetent måte skal kunne fungere som kritisk kontrollinstans overfor det offentlige, men også for at offentligheten selv skal kunne gjøre dette: I begge tilfeller hevder teorien at høy deltakelse er nødvendig for alle som på en kompetent måte skal kunne representere velgerne i offentligheten.
Ifølge teorien skal offentligheten altså utgjøre en slags skole hvor menneskene dannes til fornuftige og ansvarlige medlemmer av et samfunnsmessig fellesskap, enten de nå opptrer som representanter, velgere eller i offentligheten. Det som foregår i offentligheten, skal kunne sammenliknes med en prosess i juridisk forstand, en rettssak hvor det offentlige kontinuerlig sitter tiltalt for mulige forbrytelser. I tillegg skal det kunne sammenliknes med en prosess i pedagogisk forstand, hvor diskusjonen om argumenters mulige allmenngyldighet er den fremste læreren, hvor deltakerne er elevene og hvor innsikt i og motivasjon for det felles beste er prosessens mål eller oppgave.
Nå betyr dette selvsagt ikke at rollen som tilskuer er uten enhver betydning for politisk dannelse. Det å følge med gjennom moter, skrifter, aviser, radio eller TV blir sett som en like nødvendig del av politisk dannelse som selve deltakelsen. Poenget er bare at det er prøvingen av argumenter som først og fremst skal utgjøre læreren i dannelsesprosessen, ikke ekspertforfattere, journalister eller forføreriske talere. Av samme grunn innebærer teorien heller ikke at en velger for alltid er dømt til å delta i offentlige diskusjoner om han/hun vil bevare sin status som kritisk velger. Har man først lært å prøve argumenter, kan man jo fortsette diskusjonen med seg selv som motpart, selv om kontakten med andre kan være viktig som en garanti mot at motinnleggene stivner i høflighet og uoppfinnsomhet.
Det teorien setter spørsmålstegn ved, er altså strengt tatt bare forestillingen om en velger som er uten erfaring fra offentlige diskusjoner, men som likevel er informert, fornuftig og motivert ut fra tanken på det felles beste. Videre behøver ikke disse diskusjonene foregå på noe framtredende sted i offentligheten. Å hevde at teorien allerede i utgangspunktet utelukker det store flertall av velgere fra å kunne være fornuftige og motiverte, er derfor feilaktig.

Den offentlige mening og offentlig diskusjon
Ut fra begrepet om offentligheten og teoriene om offentlighetens oppgave som er nevnt, er det en meget nær sammenheng mellom begrepet om den offentlige diskusjon og begrepet om den offentlige mening. Riktignok er det å delta i offentlighetens diskusjoner eller holde seg orientert gjennom tilskuerrollen en frivillig sak, ikke bare ut fra begrepet, men også ut fra teorien. I alle fall har man forstått den slik i vestlig politisk tenkning.
Men nettopp når offentligheten gjelder som åpen begge veier, synes det naturlig å hevde at den som frivillig holder seg utenfor offentligheten, heller ikke kan ha noen rett til å betrakte seg som bidragsyter til den offentlige mening. Ut fra det ovenstående kan dette syn også formuleres slik: I den grad en persons mening er oppstått gjennom sosial kommunikasjon som ikke samtidig tilfredsstiller kravene om allmenn tilgjengelighet, orientering mot argumenters allmenngyldighet og mot allmenninteressen, i samme grad kan disse meninger ikke sies å tilhøre den offentlige mening.

Meningsmålingenes begrep om den offentlige mening
Nå er det åpenbart ikke dette begrepet om den offentlige mening som i de siste årtier har vunnet slik utbredelse gjennom framveksten av samfunnsvitenskapelige intervju-undersøkelser, såkalte meningsmålinger. I slike undersøkelser blir kjennetegnet "mening" i begrepet om den offentlige mening brukt om forhåndsklassifiserte svar på de spørsmål undersøkelsene stiller, uten hensyn til hvem den enkelte er eller til hans/hennes eventuelle erfaring fra og kunnskap om offentlige diskusjoner. Dette betyr ikke at alle slike svar automatisk regnes som del av den offentlige mening, heller ikke alle svar som gir mer enn rene opplysninger.
Hva meningsforskerne spør om, er jo ikke alltid slikt som kan sies å ha offentlig betydning eller interesse, i alle fall ikke i politisk sammenheng. Man har derfor sett seg nødt til å innføre egne kjennetegn for offentlighet i begrepet om den offentlige mening.
Poenget er imidlertid at det nettopp er egne, separate kjennetegn det dreier seg om, som f.eks. tilhørighet til klassen av meninger "som regjeringer finner det klokt å skjenke oppmerksomhet", for å sitere fra den amerikanske meningsforsker V. 0. Key. Dermed blir det mulig at en mening regnes til den offentlige mening trass i at den er oppstått uten annen kontakt med offentlige diskusjoner enn den intervju-undersøkelsen eventuelt indirekte uttrykker. Det tradisjonelle begrepet om den offentlige mening utelukker som vist en slik mulighet.
Grunnen til at begrepet om den offentlige mening på denne måten er blitt utvidet er for en stor del at utvidelsen er hensiktsmessig for den praktiske forskning: Den avlaster forskeren fra oppgaven å avgjøre om de personer han undersøker så å si er verdige til å regnes blant bidragsyterne til den offentlige mening. Dette betyr ikke at meningsforskerne har latt være å spørre folk om deres interesse og kunnskaper i forbindelse med politikk, deres engasjement for demokratiske verdier osv. Tvert imot har dette stått sentralt i deres forskning. Om tolkningen av resultatene av disse undersøkelsene har det stått strid. Trass i Keys advarsel mot å betrakte velgerne som idioter har vel hovedvurderingen likevel vært at tradisjonelle forventninger om folks informerthet, fornuftighet og ansvarlighet i forbindelse med politikk, viser seg som sterkt overdrevne for svært mange velgere. Hvorfor har man da likevel brutt med den tradisjonelle teorien om den offentlige mening?
På dette spørsmålet finnes minst to hovedsvar. For det første har man ment at det ville være urimelig å forvente seg andre tilstander i moderne storsamfunn med allmenn stemmerett. Et poeng med allmenn stemmerett er jo at den gjelder uansett hvem den enkelte er, inkludert hans/hennes eventuelle kontakt med offentlige diskusjoner. Forlanger man av velgerne at de skal oppfylle de tradisjonelle forventningene, da vil man etter enkeltes mening være dømt til kynisme med hensyn til demokratiets muligheter som styreform. For det andre har man ment at den apati (likegyldighet) overfor politikk som meningsforskerne beretter om, for en stor del også kan oppfattes som en slags demokratisk ressurs: Folk bryr seg ikke så mye om politikk fordi de stort sett er fornøyd med tingenes tilstand, men vil raskt kunne bli mer aktive dersom dette viser seg nødvendig. For at dette synspunktet skal kunne ha en viss berettigelse, synes det å måtte forutsettes at folk tross alt bar tilegnet seg en viss grad av politisk dannelse. Spørsmålet er altså i hvilken grad et slikt synspunkt i realiteten strider mot den tradisjonelle teorien om offentligheten som forum for politisk dannelse. Mot dette andre synet har det for øvrig vært innvendt at apatien like godt kan tolkes som en art tilbaketrekning etter dårlige erfaringer, dvs. som et uttrykk for at visse befolkningslag mener å ha erfart at visse interesser forfordeles i politikken, uansett hvor mye man enn deltar.
H.Hø.
Se også: Deltaking, Mediapolitikk, Meningsmåling.

Litteratur: J. Habermas: Borgerlig Offentlighet, Oslo 1971. V. O. Key: Public Opinion and American Democracy, New York 1961 og The Responsible Electorate, New York 1966. R. A. Dabi: Wbo Governs? New Haven 1961. M. I. Finley: Democracy Ancient and Modern, London 1973.