NRK


Se Norsk rikskringkasting

NSB


Se Norges Statsbaner

Nürnbergdommene
Nürnbergprosessen i Tyskland 1945-46 var en rettergang av et slag som verden aldri har sett før eller siden: en prosess der seierherrene i en krig dømte sine motstandere for «forbrytelser mot menneskeheten» og «forbrytelser mot freden» og eksekverte dommene ved dødsstraff eller langvarige fengsels straffer. 24 av nazi - Tysklands spisser og seks av dets organisasjoner satt på anklagebenken, og alle ble dømt etter lover som ikke fantes, men som måtte kunne betraktes som utledet av enkle moralske folkerettslige prinsipper og anvendt som en slags folkerett på individnivå.
Nürnberg-prosessenes viktigste prinsipper var disse:
—Deportasjoner, henrettelser eller konsentrasjons leirinternering ut fra politiske, rasemessige eller religiøse motiver er forbrytelser mot menneskeheten.
—Planlegging og utførelse av angrepskrig, samt brudd på internasjonale avtaler til sikring av freden, er forbrytelser mot freden.
—Overgrep mot sivilbefolkningen under krig og ødeleggelser ut over det som militære hensyn tilsier, er forbrytelser mot menneskeheten.
Fra Göring og nedover ble naziledere og generaler henrettet etter en prosess der de hadde fått anledning til å forsvare seg og forklart at alt de gjorde var utført etter ordre. (Hitler og Goebbels hadde begått selvmord, Bormann var flyktet og andre var også forsvunnet på liknende vis.) Domstolen slo fast at dersom handlinger som faller inn under forbrytelsene mot freden og menneskeheten er utført etter ordre, er det unnskyldende, men fritar ikke for straff. Dette prinsippet om enkeltmenneskets ansvar overfor allmenne prinsipper var kanskje det vesentligste resultatet av domstolens arbeid, og vil bli stående som en lære vestmaktene ikke kan løpe fra.
Nürnbergdomstolen var en militærdomstol med dommere fra de allierte stormaktene. Punktet om angrepskrig var omstridt, men ellers ble dommene avsagt som internasjonale kjennelser og de fengselsdømte overlatt til interallierte organer.
Den sist løslatte av de Nürnbergdømte nazistene er Rudolf Hess, som ennå (1979) forvares i Spandau-fengslet i Berlin.

Litteratur: E. Davidson: The Trials of the Germans, New York 1966. T. Eckhoff : Filmen om Nürnbergdommene, i Lov og Rett, Oslo 1962.

H.F.D.



Ny-Caledonia
Hovudstad: Noumea
Sjølvstende: Avhengig område (Frankrike)
Flateinnhald: 19058 km²
Folkemengd i 1973: 119000
Årleg vekst i folkemengda 1970—73: 3,0 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 5 100 $
Sysselsette i primærnæring: 34,0 %
Sysselsette i industri: 28,9 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 36,5 %
Yrkesaktivitet: 65,6 %3
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 31,4 %3
Største eksportvaregruppe: ikkje - jernhaldig malm, 98,7%
Energibruk pr. innbyggjar: Svært høg: 10 366 kke
Lese- og skrivekunne: 84 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 94

Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Nye bølge
Den nye bølgen er en merkelapp en litt fiks fransk kulturjournalist brukte for å karakterisere en revolusjon i fransk filmproduksjon i årene 1958—63. To ting kjennetegner denne revolusjonen, skjønt den burde egentlig kalles en eksplosjon, og kunstnerisk har den aldri eksistert.
Det som skjedde var at det plutselig stod fram en generasjon filmskapere som var jevngamle med hoveddelen av kinopublikum, — unge som hadde fått nok av både det talentløse meningstyranniet i fransk fjernsyn og det formelt stivnede, akademisk «riktige» filmspråket på kinoene.
Eksplosjonen ble fremkalt av et firedobbelt sprenglegeme: Jean-Luc Godard, François Truffaut , Claude Chabrol og Louis Malle. I løpet av fem år debuterte så 170 spillefilmregissører. Halv-parten kom fra helt andre yrker (som ni av ti gikk tilbake til, hvis de ikke ble sugd opp av fjernsynet). Felles for dem var beskjeden respekt for og tillit til et Hollywood-inspirert produksjons apparat dominert av låste holdninger til hva som forteller teknisk «lot seg gjøre» og hva publikum (ville ha).
Bølgeregissørene viste at nesten hva som helst lot seg gjøre og at publikum ville ha utrolig meget av det — fortrinnsvis skissemessig oppbygde historier om folk med røtter i fransk virkelighet da, men gjerne med formelementer fra gangsterfilm,musicals, fjernsynsjournalistikk og tegneserier. Form og persongalleri passet regissørene, som stort sett var sine egne forfattere. Så snart publikum gikk trett av den strukturelle slentringen, effekt blandingen og sjokkattraksjonene, skiftet regissørene stil dersom de maktet det. Bølgeformen var mindre viktig for dem enn deres egen funksjon som ånds arbeidere og underholdere.
Ironisk nok var det den franske staten og det eksisterende produksjonsapparatet som gjorde eksplosjonen mulig. Statsstøtten prioriterte små produksjoner, og produsentene innså nesten øyeblikkelig at satsing på fem til ti lavprisfilmer fremfor en «amerikaner» ga flere vinnersjanser i suksesslotteriet. At bølgefilmene alltid ble til på små budsjetter og med få medarbeidere og kort produksjonstid, er derimot en myte; så snart regissørene var i posisjon til det, sikret de seg tilstrekkelige produksjonsmidler.
På ett punkt skrev bølgefilmene likevel «historie» — gjennom det vellykte drapet på overtydeligheten. Den grundige etableringen av enhver situasjon, person og utviklingsfase i handlingen i tradisjonell film var lånegods fra teatret. Nå måtte den vike for en tiltider temmelig vill lek med tidens og stedets enhet. Dengang virket leken ofte som sjokk, tjue år etter er den uaristoteliske friheten et fortellerteknisk grep som vi alle sammen aksepterer. Vårt eget blikk flakker, altså kan kamerablikket flakke, vår egen hukommelse har ingen tidslås, altså kan filmhandlingen sjonglere med tidsfaktoren.
Kimen til det produksjons- og fortellertekniske oppgjøret som bølgen var, oppstod i 1948. Da skrev en betydelig filmkritiker — senere selv regissør — Alexandre Astruc følgende, som skulle bli et av filmjournalistikkens mest forterpede sitater: «Filmen blir etter hvert et eget språk ... (og) kommer til å frigjøre seg fra syns inntrykkets tyranni, bildet for bildets egen skyld ... og bli et like nyansert uttrykksmiddel som skriftspråket ... ». Fra Stammer uttrykket «caméra – stylo» (kamera som blyant).
Det ble et slagord. Men bak ligger et resonnement som skulle få betydning for film skapere langt utenfor Frankrike. Hvis kamera er en blyant og rå film kladdepapir, så er filmskaperen en åndsarbeider med frihet, rettigheter og plikter på linje med andre ånds arbeidere. De er bare fjernt i slekt med eldre kolleger som bølgeregissørene fortrinnsvis betraktet som produsentavhengige episke brodøser.
Fem andre faktorer var av like stor betydning for bølgen(e). For det første hadde Paris Europas mest levende filmmuseum, cinémateque , med visninger av all verdens filmer og dessuten verdens den gang beste filmtidsskrift, Cahiers du Cinéma. Alle de fire opprinnelige bølgeregissørene hadde vokst opp på filmmuseet, og tre av dem hadde vært medarbeidere i tidsskriftet. For det andre hadde alle fire klare forbilder for sine egne roller, først og fremst individualistene Jean Renoir, Robert Bresson, Carl Th. Dreyer og Ingmar Bergman. For det tredje var alle fire — ironisk nok — fascinert av klarheten og den fortellertekniske økonomien i amerikansk film. For det fjerde var de politisk bevisste og hadde referanserammer som strakte seg langt ut over filmkunnskapen. For det femte var de begavet.
Takket være priser i Cannes og Berlin samt egen virtuos PR ble alle fire omgående og begeistret støttet fra media bevisst presse over hele Europa, anerkjent i løpet av noen måneder og forholdsvis fort presentert også på norske kinoer — Jean-Luc Godard med «A bout de souffle» («Til siste åndedrag»), François Truffaut med «Les 400 coups» («Veien til livet»), Claude Chabrol med (Le beau Serge) («Min venn Serge») og Louis Malle med «Ascenseur pour l'échafaud» (Heisen til skafottet). Siden dengang har de fire skrevet og regissert mellom nitti og hundre filmer.
Å lage en felles karakteristikk av dem (eller bare de fire første) ville være uråd. Fortsatt er de fire i full aktivitet, det sier litt om iherdighet på tvers av alle odds. Fortsatt er de ansett som «unge fornyere», det sier meget om miljøet rundt dem. De har tviholdt på sin individualitet; for Chabrols og Truffauts vedkommende har det ført til at de selv produserer filmene sine, Malle har i perioder måttet tie heller enn å tale på premisser han ikke har kunnet akseptere, Godard er blitt en verdensomreisende, kinematografisk spilloppmaker.
At de har tviholdt, skyldes deres syn på yrket filmskaper på linje med yrket forfatter/dikter og yrket journalist. De er fortsatt venstreorientert. Men i filmene sine henvender de seg til et elite publikum, tro mot Astrucs tro på filmen som et språk i slekt med romanen og essayet og altså tjenlig for budskap til færre enn den udefinerte massen som var «publikum» for filmskapere av generasjonen før.

A.B.



Nye Folkepartiet, Det
Det nye Folkepartiet (DNF) blei skipa då Venstre sprakk i 1972 etter EF-striden. Partiet skulle trygga dei kristne grunnverdiane, hindra at Norge kom på gli i utanriks politikken og stå for ein industrivennlig politikk. Politisk skulle det plassera seg «nær den demokratiske arbeiderbevegelse». Partiet søkte om å få bruka namnet «Det nye Venstre», men fekk avslag frå Korvald-regjeringa der Venstre var med. Dette blei seinare brukt som ei forklaring på partiets kranke lagnad.
Ved partikløyvinga gjekk halvparten av Venstres stortingsgruppe til Det nye Folke partiet. I meiningsmålingene fekk partiet ein kortvarig hausse og nådde sju prosent. Stortings valet i 1973 blei likevel ingen suksess. Partiet fekk bare inn ein representant — Ole Myrvoll frå Hordaland. Kommunevala to år seinare gav ingen framgang. Ved Stortingsvalet i 1977 fekk DNF 1,7% av røystene og blei utan representantar. Partiet blei fråkjent livets rett også av sin eigen skipar, redaktør Helge Seip.
Det nye Folkepartiet klarte aldri å plassera seg i det politiske landskapet. Trass i erklæringar om at det skulle stå arbeidarrørsla nær, stod det fram som eit konturlaust mellomparti som utvikla seg i Høgre – lei. Der det hadde hatt sitt viktigaste veljargrunnlag, fekk Høgre stor framgang då DNF forsvann ut av bildet. Det blei derfor konstatert at DNF hadde gått same veg som tidligare liberale utbrytar parti frå Venstre. Det blei bare ein etappe på vegeri over til Høgre.
Venstre var prega av harde motsetningar mellom ein radikal og ein konservativ fløy i helle etter krigstida. Fremst på radikal side stod det såkalla Oslo - Venstre med Dagblad -redaktøren Helge Seip i brodden. På den andre sida var partilaga på Sør- og Vestlandet med Bent Røiseland som fremste talsmann. Kløyvinga av partiet i 1972 kom likevel ikkje til å gå etter den tradisjonelle motsetnaden mellom by og land i partiet, fordi EF-striden gjekk på tvers av del gamle motsetnadene . Begge dei to restpartia levde vidare med dei gamle kulturelle skille-linene innanfor sine rekker. I kommunestyre og på lokalplan samarbeidde dei to partia ofte godt, men på leiar plan var dei som hund og katt. Dei la også særlig vekt på saker som skilde dei for å markera avstanden etter at EF-striden hadde kjølna. Venstre tok opp jamvektsøkonomien og andre grøne standpunkt, mens DNF aldri klarte å meisla ut noen klar profil. Det var elt overflødig parti.

A.Ho



Nye kvinnebevegelsen
Den nye kvinnebevegelsen er en samlebetegnelse på alle organisasjoner og grupper med kvinnefrigjøring på sitt program som oppsto i USA og europeiske land fra slutten av 1960-åra. Den «gamle» kvinnebevegelsen, som hadde vært en av de store sosiale reisningsbevegelsene i det 19. og begynnelsen av det 20. århundret, mista initiativ og politisk potensiale i 1920- og 30-åra. Den nye kvinnebevegelsen ga et nytt oppsving i kvinnekampen, uten at den i utgangspunktet hadde noen klar organisatorisk eller idémessig sammenheng med den gamle bevegelsen. Den nye var prega av antiautoritær tenkemåte og utvikla en mer total og sjølstendig strategi for kvinnenes kamp. Målsettinga var ikke lenger likestilling, men frigjøring.

Overvintring
Det kvinnerettslige arbeidet hadde likevel hatt en viss kontinuitet. De gamle kvinnesaks foreningene eksisterte i mange land og mange steder overvintra kvinneorganisasjoner knytta til sosialist- og kommunistpartia, mer eller mindre uavhengig av partia. Men disse hadde i begynnelsen av 60-åra ingen karakter av bevegelse eller kamporganisasjoner. Enten fungerte de mer eller mindre som en høringsinstans, nær knytta til statsapparatet, eller de var kvinneorganisasjoner for partia og sluser til partia. De «nye» kvinnegruppene og organisasjonene som blei danna var ofte uvitende om de «gamle». Det var liten eller ingen sammenheng eller noe samarbeid mellom dem. Men etter som kvinnekampen utvikla seg utover i 70-åra, ble skillet ofte mindre framtredende og samarbeid utvikla.
Arbeidet for kvinnenes rettigheter var ikke kommet like langt i de forskjellige land. Mot slutten av 60-åra hadde de skandinaviske kvinnene oppnådd formell politisk og juridisk likestilling. Norske kvinner hadde hatt stemmerett siden 1912. Italienske kvinner fikk den samme retten først i 1947. Skandinaviske kvinner hadde rett til skilsmisse, tilgang på prevensjons middel og en abortlov som blei praktisert liberalt. Kvinner i latinske land var fortsatt underlagt fascistiske familielover, hadde ingen rett til skilsmisse, ingen rett til abort og heller ikke legal tilgang på eller informasjon om prevensjons middel. I USA varierte rettighetene noe fra stat til stat.

Strukturell endring og kvinnebevissthet
Den nye kvinnebevegelsen var i utgangspunktet et kvinneopprør på venstresida. Det oppsto innafor den nye antiautoritære venstrebevegelsen som hadde vokst fram i vestlige land fra midten av 60-åra.
Bevegelsen hadde i hovedsak basisen sin i utdanningsinstitusjonene, blant studenter og intellektuelle og i de nye mellomlaga av lønnsarbeidere i service-, helse- og sosialsektoren. Men bevegelsen må ikke minst ses i sammenheng med de strukturelle endringene som i løpet av 50- og 60-åra fant sted i kvinnearbeidets omfang og innhold og dermed også i krava til jenters oppdragelse og utdanning.
I etterkrigstida hadde det i USA og vesteuropeiske land skjedd store endringer i næringsliv og sysselsetting. Noe av det som holdt seg mest konstant synes å være sysselsettinga i industrien og den til dels lave kvinneandelen av sysselsatte. De viktigste strukturelle endringene skjedde innen primærsektoren og i de tjenesteytende næringene (tertiærsektoren). De tjenesteytende næringene økte sin andel av sysselsettinga mye ved at offentlig tjenesteyting og forvaltning økte i omfang. Disse næringene er for en del tjenesteyting som erstatter det kvinnearbeidet som tidligere blei organisert og utført privat. I samme periode har drifts formene i jordbruket blitt kraftig endra, og den totale sysselsettinga innen næringa er blitt mindre, slik at Store kvinnegrupper er skjøvet ut av produksjonen.
Dette kan illustreres med to tabeller som viser tertiærsektorens (handel, offentlig og privat tjenesteyting) andel av landets totale sysselsetting (1) og av landets totale kvinnesysselsetting (2) i Norge, Danmark, Italia og USA.

Tabell 1. Tertiærsektorens andel av landets totale sysselsetting (i prosent).
1950 1960 1970 1975-76
Norge 27 32 40 (48)
Danmark 34 37 44 (50)
Italia 21 25 31 (35)
USA 42 49 - (60)


Tabell 2. Tertiærsektorens andel av landets totale kvinne sysselsetting (i prosent).¹
1950 1960 1970 1975-76
Norge 61 68 67 (70)
Danmark 56 66 66 (70)
Italia 27 35 44 (47)
USA 64 67 - (75)
Kilde: Year Book of Statistics, 1958, 1968, 1978.
¹Talla i parentes er ikke direkte sammenliknbare med de øvrige fordi undersøkelsesmetodene er forskjellige.

Tabell 3. Andel av kvinne befolkninga , 20—64 år, som var, arbeid som ga inntekt i 1950, 1960 og 1970, i prosent.
1950 1960 1970
Norge 27 25 33
Sverige 32 45¹ 69
Danmark 43 38 66
Finland 58 56 68
Vest-Tyskland 40 44 48
Storbritannia 36 48¹ 51
Italia - 26 29
Spania - 18 18
USA 33 41 55


Kilde: Year Book of Labour Statistics , 1958, 1968, 1978. ¹ Disse talla er fra 1965-66. Tall fra 1960 finnes ikke for disse landa. De er likevel tatt med. For Storbritannia viser talla at veksten i kvinnesysselsetting skjedde før 1965.

Denne strukturendringa har hatt stor betydning både for omfanget og typen av arbeid som er tilgjengelig for kvinner. Men de to viktigste strukturendringstrekka har samvirka på ulik måte i ulike land. For eksempel i de nordiske landa skjedde avgangen fra jordbruket tidlig, og veksten i tertiærsektoren, særlig i 60-åra, førte til at kvinners yrkesdeltakelse økte. Og det betydde at de gifte kvinnene i større grad tok del i lønnsarbeidet. I de latinske landa derimot, som fortsatt har en stor jordbrukssektor, skjer avgangen fra jordbruket samtidig med tertiær sektorens vekst. Vi finner derfor ikke en økning i kvinners yrkesdeltakelse, men en omplassering. Og også en stor arbeidsløshet fordi endringene skjer i ulike regioner.
Denne strukturelle endringa av kvinnearbeidets omfang og innhold satte nye rammer for og nye krav til kvinner som lønnsarbeidere. En del av de nye jobbene i tjenesteytende næringer krevde formelle kvalifikasjoner. For at kvinnene skulle fylle jobbkrava, trengtes det høgre utdanning og egen skaper som sjølstendighet. Men sosialiseringa til kvinnelighet hadde gjort kvinner mer tilpasningsdyktige til underordna og rutineprega arbeid i industri eller personlig tjenesteyting. Nå kom store kvinnegrupper i konflikt med de krava som ble stilt til dem i arbeidslivet og personlighetstrekka de var oppdratt til.
Samtidig med de strukturelle endringene i økonomi og næringsliv skjedde det i Vesten en eksplosjon i utdanningsinstitusjonene. De store etterkrigskulla kom inn i høgre utdanning og de samfunnsvitenskapelige faga fikk dominans. Flere kvinner begynte å studere. Gjennom utdanninga i denne perioden kom kvinner også med i 60-åras studentbevegelse som protesterte mot et autoritært skolesystem og ufriheten og undertrykkinga som det skaper. Her fikk mange kvinner sine første politiske erfaringer. Men kampen for personlig frihet og kritikken av autoritære strukturer skapte samtidig bevissthet om deres særlige stilling som kvinner. De mulighetene og likhetene som var forespeilt dem, viste seg ikke å bli virkelig gjort, verken i studiet, studentkampen, yrkesarbeid eller familieliv.
Dette er viktige sider ved bakgrunnen til den nye kvinnebevegelsen. Det var ressursrike kvinner, ofte rekruttert fra utdanningsinstitusjonene, som tok initiativet. Men bevegelsens preg og politiske forståelse kan en ikke dermed uten videre føre tilbake til denne sosiale bakgrunnen. Grunnlaget og perspektivet finner en i de nye konfliktene i kvinnerollen som var skapt gjennom strukturelle endringer i samfunnet, i næringslivet og i utdannings systemet.

Kvinnebevegelsens oppbygning
Denne nye kvinnebevegelsen var i lang tid løst organisert i motsetning til den gamle. Den kan beskrives som større eller mindre grupperinger som blir bundet sammen gjennom regionale koordineringsmøter, åpne nasjonale konferanser og skriftlige kontaktorganer, bøker, tids skrifter osv. Gjennom hele perioden har den radikale feminismen levert svært mye av begrunnelsen for bevegelsen og ikke minst for å holde på en slik løs og flat organisasjon. Kvinnebevegelsen har ingen internasjonal organisasjon, men i løpet av 70-åra er det holdt en hel del emneorienterte konferanser der kvinner som er engasjert i bestemte spørsmål deltar, oftest uten å representere noen organisasjon. Det har bl.a. vært holdt et stort tribunal om vold mot kvinner i Brussel i 1976 og konferanser i Roma om kvinner og helse i 1977 og 1978. Gjennom slike fora er det oppretta kontakter og utveksla informasjon og erfaringer.
Den løse organiseringa har samtidig også gjort det mulig å snakke om en bevegelse med flere ulike retninger og grupperinger. Til tross for ulikhetene og motsetningene har de nye kvinnegruppene hatt en felles basis i måten å stille problema på, i måten å tenke i aksjonsformer og politisk organisering på.
Dette felles utgangspunktet har ført til at bevegelsene i de ulike landa har hatt sterke likhetstrekk. Men kvinnebevegelsen har ikke kommet samtidig overalt. Det som skjedde i Italia og i USA i 1968, skjedde i Spania og Portugal ti år seinere.

Kvinnebevegelsens framvekst i ulike land
Den første organiseringa skjedde i USA, og herfra kom det i løpet av kort tid et vell av impulser og litteratur som bidro til at kvinnene organiserte seg også i andre land i Europa. En viktig inspirasjons kilde bak de mange nye kvinnegruppene var Betty Friedans bok (Myten om kvinnen), som kom ut i 1963. I 1966 danna hun The National Organization of Women (NOW ), en organisasjon som var klart reformretta.
Omkring 1968 ble det imidlertid danna flere nye grupper som definerte seg som revolusjonære frigjøringsorganisasjoner for kvinner. De hadde basis i studentbevegelsen, de svartes borgerrettsbevegelse og kampen mot Vietnam krigen , men bakgrunnen for at de var danna var ofte den tydelig uttalte og praktiserte kvinnediskrimineringa i venstrebevegelsen. Samtidig var de avgjørende prega av den motkulturelle bevegelsens idealer om personlig frigjøring og bevisstgjøring om egne behov og eget verd. Over hele USA utfolda det seg i løpet av kort tid en omfattende bevegelse av ulike kvinnegrupper.
Amerikanske kvinner kom til å spille en aktiv rolle også i England da de første nye kvinnegruppene starta opp i 1967—68. Også her blei den nye kvinnebevegelsen en heterogen bevegelse sammensatt av ulike grupper, men langt flere definerte seg som både sosialistiske og feministiske. En av de første gruppene var «The Work shop» i London, men det kom raskt nye grupper over hele Storbritannia, og i februar 1970 deltok 400 kvinner på en felles konferanse i Oxford. Samme år arrangerte en rekke ulike grupper i fellesskap en aksjon mot Miss World - kåringa i London, som vakte stor oppmerksomhet.
Oppsiktsvekkende og ofte uvanlige aksjonsformer prega ikke minst den nye kvinne- bevegelsen i Nederland som også oppsto omkring 1968. De første kvinnegruppene danna en organisasjon som de kalte Dolle Mina etter arbeidersken og kvinneforkjemperen Vilhelmina Drucker (1854—1929). Etter forbilde av provoene (se art. Provo) tok de i bruk ulike typer gateaksjoner og provokasjoner. Organisasjonen var uttalt sosialistisk. I 1972 brøt ei gruppe feminister ut etter å ha kritisert mangelen på bevisstgjørings grupper og at forståelsen for kvinnenes særegne problemer var utilstrekkelig.
I Danmark starta Rødstrømperne (oppkalt etter en av de første amerikanske gruppene) våren 1970 med tilsvarende oppsiktsvekkende aksjoner. De ville gjøre offentligheten — og ikke minst kvinnene — oppmerksom på hvordan bestemte kvinneroller påtvinges kvinnene. Etter en serie aksjoner for likelønn arrangerte kvinneaktivistene i samarbeid med de kvinnelige fagforeningene en stor likelønnsdemonstrasjon med 6 000 deltakere i København i februar 1971.
I skandinavisk sammenheng har dansk kvinnebevegelse helt fra de første åra stått i en særstilling. Den har i løpet av 70-åra oppnådd å skape en omfattende offentlig debatt om kvinnens stilling. De årvisse markeringene av motkulturell art har bidratt til dette, som Femø leirene (fra 1971), Kvinne kulturfestivalene (fra 1974) og en rekke konferanser for kvinnelige forfattere og litteratur kritikere, kvinnelige filmkunstnere, faglige konferanser osv. Debatten har også vært prega av kvinnebevegelsens gjennomslag i universitetsstudier og forskning. Bevegelsen har bygd på et nett av basisgrupper. Den har vært sammensatt, og det har foregått en til dels skarp indre strid om forholdet mellom kvinnenes frigjøringskamp og sosialistisk strategi. Helhetsbildet har likevel vært en åpen, antiautoritær bevegelse til venstre, som til en viss grad har lykkes i å få gjennomslag for sine krav.
I Sverige har den nye kvinnebevegelsen hatt et nokså ulikt mønster. I 1968 danna en gruppe på åtte kvinner med bakgrunn i den radikale student bevegelsen ei studiegruppe om kvinnespørsmålet ut fra en marxistisk analyse. De kalte seg Grupp 8. Etter to år tok de åtte initiativet til flere nye grupper, og det blei vedtatt et felles program om sosialisme og kvinnefrigjøring — kvinnenes «doble revolusjon». Gruppene arrangerte bl.a. et stort teach-in om deltidsarbeid, aksjonerte i forbindelse med valgene for kvinnekrav og arrangerte de første møtene for kravet om fri abort.
Grupp 8 blei organisert som en løst sammenbundet organisasjon ut fra de samme organisasjons prinsippene som den amerikanske kvinnebevegelsen. Men de aksjonene og debattene som blei satt i gang, var i hovedsak retta inn mot de økonomiske sidene ved kvinne undertrykkinga. I 1971 skjedde det en omvurdering etter at det var kommet kritikk fra nye grupper, som mente det var galt å avvise de feministiske problemstillingene, og organisasjonen begynte å ta opp spørsmål som seksuell og ideologisk undertrykking, kvinnens stilling i familien osv. Bl.a . organiserte den en aksjon mot pornoforretningene i Stockholm i 1973.
Grupp 8 skapte debatt om kvinnens stilling i det svenske samfunnet, og de gamle kvinne organisasjonene blei aktivisert og nye kvinnegrupper oppsto. Bevegelsen fikk likevel ikke den samme tallmessige oppslutninga som i Danmark og Norge Dette må en kanskje se i sammenheng med at kvinnespørsmålet alt fra slutten av 50-åra ble vist stor oppmerksomhet i det svenske sosialdemokratiet, som har hatt en forholdsvis likestillingsorientert profil. Men debatten om likestilling, kjønnsroller og oppdragelse har fått sterkt gjennomslag i pressen og i kulturbildet.
Norsk kvinnebevegelse har utviklet seg etter nok et annet mønster. De første kvinnegruppene blei starta av nyfeminister høsten 1970 i Oslo. Nyfeministene var sterkt inspirert av amerikansk kvinnebevegelse og arbeidde ut fra prinsippet om flat organisering og om å ta utgangspunkt i bevisst gjøringsarbeid. Den antiautoritære arbeidsstilen deres blei møtt med kritikk fra marxist-leninistiske kvinner. Marxist-leninistene hadde en sterk posisjon i studentbevegelsen og ønske å kanalisere kvinnekampen i en «front» med et klarere reformperspektiv.
Høsten 1972 blei Kvinnefronten dannet som en landsomfattende organisasjon. Organisasjonen la særlig vekt på effektiv og slagkraftig organisering og fikk stor tilslutning ble, fra ulike sosialistiske grupperinger. Flere av disse brøt seinere ut etter å ha kritisert dels mangelen på samfunnskritisk og sosialistisk perspektiv i Kvinnefrontens analyser, dels den autoritære arbeidsstilen i ledelsen av organisasjonen. I 1974 blei slik den marxistiske Clara gruppen dannet i Bergen, i 1974 Sosialistisk kvinne forum i Oslo og i 1975 Brød og Roser i Oslo, som seinere er blitt en landsomfattende organisasjon som består både av sosialistiske og andre grupper.
Aksjon for sjølbestemt abort blei startet opp av nyfeministgruppene, men har seinere vært ei sak som har samle alle de ulike organisasjonene og gruppene, også de gamle kvinne organisasjonene som i begynnelsen av 70-åre fikk ny oppslutning og ny giv.
Utgangspunktet i det antiautoritære opprøret i 60-åre blei på mange måter mindre tydelig i den norske enn i de fleste andre lands kvinnebevegelse. Ofte har kvinnebevegelsen likevel gått sine egne veger i forhold til den opprinnelige bevegelsen, delvis nettopp ved å holde fast på det opprinnelige utgangspunktet.
I Vest-Tyskland fantes det i 1970 kvinnegrupper i de fleste større byene og fra samme år begynte det å komme ut en rekke kvinnetidsskrifter, aviser og bøker. Kvinnekollektiver, kvinneforlag og kvinnelige musikkgrupper har seinere satt sitt preg på bevegelsen. Den store saka har vært aksjonen mot § 218, en abortlov som i hovedsak har vært uforandra siden Bismarcks tid. Men kampen har foreløpig endt med nederlag.
I Frankrike har kvinnebevegelsen trass i sine rikehistoriske tradisjoner stått forholdsvis svakt. En rekke grupper har vært dannet, men hatt kort levetid. Mange er knytta til MLF (Mouvement pour la Liberation de la Femme), som starte i 1968. Organisasjonen blei for alvor kjent da den var med og organiserte en serie aksjoner og demonstrasjoner omkring abortrettssaken i Bobigny, der bl.a. kjente kvinner trådte fram og fortalte at de hadde tatt illegal abort. En ny og mer liberal abortlov fungerer for tida (1979) som en prøveordning.
Av de katolske lande i Sør-Europa har Italia hatt den klart sterkeste og mest utfordrende kvinnebevegelsen. De første gruppene kom i gang så tidlig som i 1966. I 1969 blei MLD (Movimento di Liberazione della Donna) dannet. Organisasjonen sto i begynnelsen nokså isolert i kravet om å legalisere prevensjonsmiddel og abort, men etter en stor kampanje med «selvbekjennelser» om illegale aborter i 1972, økte oppslutninga om disse kravene.
I 1972 blei en 8 marsdemonstrasjon i Roma med 100 kvinnelige deltakere angrepet av 300 politifolk fra opprørspolitiet, og flere kvinner blei skadd. Dette vakte forbitrelse og bidro til økt mobilisering. Italiensk kvinnebevegelse har siden starten måttet ta i betraktning volden mot kvinner og særlig mot kvinner som protesterer mot undertrykking. Men bevegelsen har siden 1972—73 vært i voldsom vekst og en av de mest levende og slagkraftige i Europa. Den er sterkt sammensatt, men dominert av en sosialistisk-feministisk tendens, og i de sentrale kravet om fri abort har den lykkes i å samle både den nye og den gamle.

Kvinnebevegelsens utvikling
Den nye kvinnebevegelsen har reist en rekke enkeltkrav som ikke i seg sjøl virker mer radikale enn de som ble stilt av den gamle kvinne bevegelsen . Men selve perspektivet på kampen er blitt radikalisert. Tanken om likestilling mellom kvinner og menn er forkasta som perspektiv fordi det ikke er tilstrekkelig for å oppheve kvinneundertrykkinga og fordi det ikke rokker ved det nåværende samfunnets rammer. Det politiske målet er mer omfattende — samfunnet må forandres totalt og enhver form for undertrykking må vekk. Det betyr også at en ser en politisk-økonomisk revolusjon som utilstrekkelig hvis ikke hele samfunnets sosiale organisasjon samtidig endres.
Dette omfattende målet for kampen ble stilt tidlig i den nye kvinnebevegelsen. Men analysene og strategien for endring var ofte enkle og til dels idealistiske i den første fasen. Vegen var ikke klart lagt på forhånd. Det var en fase der selve tanken om denne totale endringa mobiliserte og inspirerte. Kampen var alle stedsnærværende — endringer skulle skje samtidig og overalt. Kampen lå i alle sammenhenger som kvinner inngikk i — både på det mellom menneskelige og det strukturelle planet.
Den første fasen i den nye kvinnebevegelsen var prega av enorm entusiasme, pågangsmot og kamp glød. Grenser skulle sprenges. Dels har det sammenheng med visjonene om den betydninga kvinnefrigjøring har — at det betyr en total samfunnsforandring. Dels har det sammenheng med sjølve arbeidsmetodene i kvinnebevegelsen — bevisstgjøring som frigjorde krefter hos kvinnene som deltok og gjorde at det angikk dem personlig: Entusiasmen kom også naturlig av at kvinnebevegelsen var en bevegelse på frammarsj — stadig nye kvinner kom med, kvinnefrigjøring ble diskutert overalt og media tok opp kvinnespørsmål på en helt ny måte. Kvinnebevegelsen var en nyhet.

Ideologikamp
Sjøl om kvinnebevegelsen tidlig ble beskyldt for å være inn overretta og navlebeskuende — både av massemedia og av engstelige partier på venstresida— var det i all hovedsak en feilaktig karakteristikk. Bevisstgjøringa tok riktignok utgangspunkt i situasjonen til de enkelte kvinnene som deltok, og bearbeidinga av erfaringene skjedde først i lukka små grupper, men denne arbeidsmetoden skapte i høy grad aktivitet. Sjølve målet med bevisstgjøringa var å skape aktive og sjølstendige kvinner som kunne ta del i den revolusjonære prosessen som kvinne frigjøring er.
Den første fasen ble ideologikampens periode. Kvinner skulle både bli sett og hørt gjennom de monstrative og effektfulle handlinger. Og i denne markeringa tok en i bruk utradisjonelle og fantasifulle aksjonsformer, inspirert av provoene og situasjonistene . Dessuten skulle en vise at politikk kunne være noe annet enn grå alvorlige menn. Aksjonene skulle skje på kvinners måte og med humor.
Selve kvinnekampen skulle være frigjørende — frigjøring var ikke bare et fjernt mål en måtte slite og forsake seg fram til: Dolle Mina’ene i Nederland bandt dørene til offentlige pissoarer (bare for menn) med silkebånd for å demonstrere sine krav: «Hvorfor skal ikke kvinner få lov å tisse?» Danske rød strømper demonstrerte mangelen på likelønn ved å dele ut likelønnskaka — tre fjerdedeler av ei kake — og ville bare betale tre fjerdedeler av billett prisen på offentlige busser og tog. Når kvinner tjente mindre enn menn, skulle de betale mindre også. Norske feminister rei til Blokksberg midtsommer natta for å fortelle om middelalderens store kvinne forfølgelser, hekseprosessene. Slik tok feminister i bruk utradisjonelle midler for å rette søkelyset på de ulike måtene kvinnene var og er undertrykt på.

Søsterskap — kvinnekultur
Kampen for kvinners verd har stått sentralt. Diskriminering og kvinneforakt skulle avsløres og bekjempes og solidariteten mellom kvinner styrkes. Begrepet «søsterskap» var et uttrykk for fellesskap mellom kvinner og en norm om gjensidig støtte. «Kvinne er kvinne best» ble båret som parole i et norsk 8 mars- tog . Splittelse og mistenksomhet kvinner imellom tjente bare undertrykkerne. Under dette lå også en sterk betoning av at kvinner var undertrykt som kjønn og at det dermed var en likhet i ulike kvinnegruppers situasjon og undertrykking på tvers av sosiale skiller.
Denne første fasen i den nye kvinnebevegelsen var preget av et syn som sa at kvinners felles interesser var større enn det som skilte dem. Allikevel var dette tidlig et stridspunkt, og debatten om hvor omfattende kvinne fellesskapet er, har pågått hele tida. Så lenge den ideologiske kampen for kvinners verd sto i fokus, blei det imidlertid ikke sett som et avgjørende strategisk spørsmål. Det viktigste var å styrke solidariteten mellom kvinnene,
I tråd med dette blei det i flere land gjennomført aksjoner for at kvinner skulle stemme på kvinner. I Norge fikk vi det såkalte «kvinnekuppet» i 1971. Kvinnekultur, som kvinnespesifikke være- og samværs former , blei også oppvurdert. Kvinnefestivaler, musikk- og teatergrupper og utstillinger av kvinnelige bildende kunstnere viste at kvinner kunne lage noe og ha det gøy sammen. Kvinnelige forfattere blei revurdert og det begynte å vokse fram en ny kvinnelitteratur og en feministisk litteraturkritikk.
Men denne oppvurderinga av kvinnekulturen bar tidlig i seg en tvetydighet. Perspektivet var en kvinnekultur for frigjøring, men samtidig så en tendenser til nostalgi over tapt kvinnekultur som hadde sine røtter i en annen historisk og kvinne undertrykkende sammenheng. Tendenser til kvinnedyrking og ukritisk skjønnmaling av alt kvinner gjør har vært et av overslagene.

Retten til å rå over egen kropp
Det viktigste og mest samlende i kampen for kvinners verd har vært abortkampen. I betydning for utviklinga av kvinnebevegelsen kan den bare sammenliknes med stemmerettskampen. Men det har ikke vært en kamp for nye eller utvida rettigheter. Det har like mye vært en kamp mot samfunnets og legers nedvurdering av kvinner — et nedverdigende formynderskap som også gikk på kvinners moralske status. Kampen var retta mot det mest sentrale i kvinners liv — retten til å rå over egen kropp og framtid. Det har vært en ideologisk og prinsipiell kamp, samtidig som kvinnebevegelsen her har måttet drive tradisjonelt seigt med utmattende lobbyvirksomhet.
I land som Frankrike og Italia har kampen for nye skilsmisse- og familielover hatt noe av den samme betydninga som abortkampen. Begge land hadde lover som ga menn rettighetene over barna og over hustruens økonomiske disposisjoner, og de restriktive skilsmisselovene blei praktisert mer liberalt for menn enn for kvinner. Men også i land der disse rettighetene er oppnådd, har den nye kvinnebevegelsen fortsatt kritikken av den patriarkalske familien, og her skiller den seg klart fra den gamle kvinnebevegelsen som var svært forsiktig med å røre ved familien som institusjon.
Den nye kvinnebevegelsen har nettopp sett familierollene og kjernefamilien som institusjon som en av de vesentligste hindringene for at kvinner kunne frigjøre seg og bli hele mennesker. Familien bestemmer kvinners liv og arbeid og binder kvinner til mors- og hustrurollen, til å underkaste seg og gi opp seg sjøl. Kjernefamilien er blitt betegna som et fengsel for kvinner. Ut av denne kritikken sprang også ideene om alternative bo - og samlivsformer. En prøvde å bo kollektivt der par forholdet ikke utgjorde grunnlaget for fellesskapet. Slik oppsto en mengde feministkollektiver der en også har det politiske arbeidet felles.

— og eget liv
Til forskjell fra den gamle kvinnebevegelsen har også debatten om seksualitet og seksuell undertrykking vært sentral i den nye kvinnebevegelsen. Etterkrigstida innebar en mye større tilgang på og spredning av prevensjonsmidler, noe som ga kvinner mulighet for seksualliv uten graviditetsangst. Seksualitet og forplantning kunne skilles. Potensielt var dette frigjørende for kvinner, men samtidig kom en ny dyrking og markedsføring av kvinner som sexobjekter . Denne typen rendyrking av kvinner som objekter til bruk for menn hadde gode vilkår under 60-åras «seksuelle revolusjon» — en «revolusjon» som kvinnebevegelsen karakteriserte som menns rett til å ligge med stadig flere kvinner.
Mange av de tidlige aksjonene i kvinnebevegelsen var retta mot denne perverteringa av seksuell frigjøring og det falske og tingliggjorte kvinnebildet. Kampen mot pornografien går inn i denne sammenhengen. Kvinnebevegelsen har likevel ikke stått for noen ny puritanisme , i alle fall ikke som noen hovedretning. Kvinner har krevd rett til seksualliv på egne premisser — det vil si rett til å utfolde egen seksualitet, rett til å si ja og nei, rett til sjøl å bestemme rammene for seksuallivet.
Bearbeidinga av kvinners erfaringer på dette området samt bidrag fra den kritiske psykiatrien og undersøkelser om kvinners seksuelle atferd, har bidratt til å skape en familie- og seksualitetsdebatt som har gått langt ut over den som tidligere har foregått på venstresida. Et av resultata blei at mange tabuforestillinger om kvinnelig seksualitet og seksualitet rent allment blei svekka, og lesbiske kvinner blei etter hvert aktive og til dels ledende i kvinne bevegelsen. Enkelte grupper — spesielt i USA — har betont lesbiskhet som et valg, en livsstil og en form for seksualitet som burde kunne velges. Dette synspunktet har det imidlertid stått strid om både i kvinnebevegelsen og i lesbiskes og homofiles egne organisasjoner.

Faglig kamp
Det er kvinnebevegelsens offensive ideologiske kamp og den prinsipielle argumentasjonen for sjølbestemt abort som i all hovedsak har gitt gjennomslag i offentligheten og har mobilisert store grupper av kvinner. Kampen for sosiale og økonomiske reformer har blitt vist mindre oppmerksomhet i media, men har hele tida vært en del av kvinnebevegelsens kampgrunnlag — også i feministbevegelsen som mest åpent har prioritert den ideologiske kampen. Like lønnsarbeidet har stått sentralt i mange land, og i USA har kvinnebevegelsen kjempa fram en lov mot kvinnediskriminering som har gitt mulighet til å presse bedrifter til å etter betale store penge summer for tidligere forskjells behandling.
Likevel har kvinnebevegelsen hatt vanskeligheter med å organisere en mer omfattende faglig og økonomisk kamp. Det gjelder også de organisasjonene som uttalt har villet prioritere slike områder(f.eks. Kvinnefronten i Norge). Slik er det særlig i land der den sosialistiske bevegelsen ikke er på frammarsj og den faglige kampen generelt ikke har et offensivt preg. I Italia, der venstresida står sterkt, har derimot den faglige organiseringa av kvinner også kommet sterkt og tatt nye former.Kvinner som jobber i metall industrien har danna egne kvinnegrupper og samarbeider med feministbevegelsen — samtidig som de er med i den «allmenne» og mannsdominerte fagorganisasjonen. Et resultat er at kvinnene krever at faglige spørsmål ikke skal være begrensa til økonomi — spørsmål som angår familie, barneomsorg 0.1. skal også trekkes inn. Den faglige kampen må bli mindre sektoriell.
I Norge har den faglige kvinnekampen i all hovedsak vært ført gjennom de tradisjonelle fagorganisasjonene, og den separate kvinnebevegelsen har ikke koordinert kravene i særlig grad. Dannelsen av Oslo Faglige Kvinnebevegelse er et forsøk på å samle og utvikle den faglige kvinnekampen på tvers av ulike bransjer og avdelinger.

Konfliktlinjer
Helt fra starten av den nye kvinnebevegelsen har det pågått en debatt om grunnlaget for kvinneundertrykkinga, om politiske prioriteringer, organisering og rekruttering. Den første fasen var prega av til dels sterke motsetninger mellom feminister og sosialister, og stand- punktene var ofte firkanta og forenkla. Den feministiske tenkinga var uferdig og famlende (om enn framført med stor kraft), mens den sosialistiske tenkinga om kvinnefrigjøring hadde så aldeles ferdige og skråsikre svar. Denne motsetninga er nå dempa ved at begge retninger har tatt opp i seg tankegods fra den andre, og hovedtyngden av kvinnebevegelsen i dag forener sosialisme og feminisme. Kampen føres både mot det kapitalistiske systemet og mot patriarkatet.
Den tidlige feministbevegelsen hadde en tendens til å forklare kvinneundertrykkinga som reint ut kjønnsbestemt, som menns makt og dominans over kvinner. Ut fra dette ble fokus retta mest mot mellom personlige forhold, og kvinneunderrykkinga blei beskrevet som relativt lik for alle kvinner. På det andre ytterpunktet hevda tradisjonelle marxister at all undertrykking direkte kunne avledes fra det politisk-økonomiske systemet og at kvinne undertrykkinga derfor ikke var noe sjølstendig spørsmål. Følgelig måtte kvinnekampen underordnes den allmenne klassekampen.
Hvilken posisjon en inntok i dette spørsmålet, hadde stor strategisk betydning. Dersom kvinneundertrykkinga bare blei sett som et del spørsmål , ble separat kvinneorganisering avvist. Kvinne-spørsmålet kunne bare løses gjennom klassekampen. Å danne egne organisasjoner blei sett på som separatistisk, noe som ville svekke eller avspore klassekampen. Så en derimot kvinneundertrykkinga som bestemt av menns dominans eller som et gjennomgående trekk ved ulike samfunn, hadde kvinnekampen sjølstendig status, noe som tilsa egne organisasjoner. Innen feministisk tenking var egne organisasjoner uten menn også ansett som nødvendig for å skape nok ro og trygghet omkring bearbeidinga av erfaringene.

Integrasjon eller isolasjon ?
Et av de viktigste strategiske problema i kvinnebevegelsen har vært hvordan en kan oppnå innflytelse uten å integreres i det politiske systemet og dermed miste sin sjølstendighet. Men like viktig har det vært å finne en posisjon som ikke isolerer bevegelsen fra den sosiale og politiske realiteten og fra pågående kamper. Det har vært et spørsmål om hvilke allianser bevegelsen kunne inngå med partier, fagbevegelse og andre interesseorganisasjoner. Men hvordan disse problemene møtes, vil i stor grad være et nasjonalt spørsmål, avhengig av det politiske systemet — statsform, sentralisering og organisasjons forhold.
I USA har vi sett utviklinga av en sjølstendig kvinnebevegelse som på mange måter står utafor det politiske systemet. På grunn av fagbevegelsens svake og tildels høyreorienterte stilling og den øvrige venstrebevegelsens tilbakegang de siste åra, har kvinnebevegelsen blitt stående uten naturlige allianseparttiere. Dette er noe av bakgrunnen for tendensen til uttalt separatisme i den amerikanske kvinnebevegelsen, der kvinnebevegelsen ser seg sjel aleine som bærer av et revolusjonært eller systemoverskridende potensiale.
Også i Italia har kvinnebevegelsen stått utafor det etablerte politiske systemet, men her har den nær tilknytning til ulike partier og sosialistiske grupper og er alliert med en sterk fagbevegelse. Men ingen av disse gruppene er statsbærende krefter. Ettersom motstanderne og de statsbærende kreftene er pavekjerka og det kristelig-demokratiske partiet, er faren for integrasjon ikke påtrengende. Derimot er faren for isolasjon og separatisme stor dersom gruppene ikke klarer å opprett holde et allianseforhold med venstresida — spesielt i et land som Italia der kjønnsfascisme og kvinneforakt har sterke røtter. Kvinnebevegelsen har valgt en strategi med «dobbel militans », dvs, kvinnene arbeider både i en separat kvinnebevegelse og innad i andre sosialistiske organisasjoner og i fagbevegelsen.
I Skandinavia er problemene annerledes. Ser en spesielt på Norge, oppdager en at kvinne- bevegelsen i flere saker har vært i allianse med sosialdemokratene, det statsbærende partiet. Og de samme sakene er ofte tidligere blir reist av sosial demokratiske kvinner (jfr. kravet om sjølbestemt abort). Det betyr at kvinnekampen i Norge ikke bare føres av en utenomparlamentarisk og separat kvinnebevegelse, men også i konstitusjonelle organ. Dessuten erkjenner det politiske systemet kvinnebevegelsen som legitime politiske organisasjoner eller interessegrupper med krav på å bli hørt (men ikke hørt på, nødvendigvis). De blir trukket med i den politiske prosessen via utvalg og høringsrunder og andre former for politisk kontakt.
Norsk kvinnebevegelse står derfor i en annen situasjon enn den italienske når det gjelder integrasjon i det politiske systemet med dets arbeidsmåte og problemformuleringer. Dermed kan den miste distanse og «uansvarlighet» som er en forutsetning for å opprettholde en separat kvinnebevegelse. Ser vi til Sverige, blir det konstitusjonelle preget enda mer dominerende, og den separate kvinnebevegelsen har da også stått svakere der enn i land som USA, Danmark, Italia og Norge
Det strategisk-politiske problemet — separat arbeid/dobbel militans/integrasjon — er et viktig spørsmål å avklare. Forutsetningene for strategiske disposisjoner er blant annet bevegelsens styrke, dens kapasitet og allianser i det politiske systemet .Og i en slik diskusjon er det viktig å fastholde hva som er de konkrete nasjonale betingelsene for å opprettholde en separat kvinnebevegelse — en kvinnebevegelse som verken havner i isolasjon eller som blir oppslukt av andre organisasjoner eller av statens administrative apparat.

Den nye kvinnebevegelsen er ikke lenger ny
Den nye kvinnebevegelsen har ikke lenger den samme nyhetens interesse i media, og når en hører lite om den, kan en ledes til å tro at den er død eller sover. Det er ikke riktig, men det er riktig at den har endra seg. Fra ideologisk kamp med ytre, demonstrative handlinger har vegen gått over til det jamne og tidkrevende arbeidet i kvinnehus og krisesentra.
Samtidig er organisasjonene i de ulike landa blitt mer integrert og deltar i det vanlige politiske systemet. Og sjøl om den ideologiske kampen fortsetter, er den nok mer neddempa. Den første rettferdige harmen er over, samtidig som en del av tenkinga er gått inn idet allmenne tankegodset.

S.N.



Se også: Brød og Roser, Kvinnebevegelsen, Kvinnefronten, Kvinneyrker, Nyfeministene.

Nyerere, Julius K.
Nyerere (1922—), afrikansk nasjonalistleder og president i Tanzania. Julius K. Nyerere kommer fra en høvdingfamilie i Zanaki–folket , en av de minste av Tanzanias 120 folkegrupper. Han var en av de få i landet som fikk videregående utdanning, og ble den første tanzanianer med universitetseksamen fra Storbritannia. (Han har også Oversatt flere av Shakespeares verker til swahili.)
Fra Starten i 1954 arbeidet han på heltid som leder for nasjonalist bevegelsen TANU (Tanganyika African National Union), og var den ubestridte lederskikkelsen i kampen for nasjonalt selvstyre. Når Tanzania oppnådde selvstendighet allerede i 1961 og med en samlet nasjonalistbevegelse, som også hadde et organisasjonsapparat på landsbygda, var Nyereres innsats og landsomfattende popularitet en medvirkende faktor. Etter å ha vært statsminister da landet ble selvstendig, trakk Nyerere seg kort etter fra denne stillingen for å arbeide med å bygge ut partiorganisasjonen.
I 1962 skrev han også dokumentet: «Ujamaa —grunnlaget for afrikansk sosialisme». Her presenteres visjonen om et samfunn som hviler på verdiene fra det gamle landsbyfellesskapet (ujamaa ) før kolonialismen, og som samtidig kan nyttiggjøre seg tekniske framsteg for å skape materiell framgang. Som rettesnor for politisk handling utgjorde Nyereres teori imidlertid et høyst uklart grunnlag, og sosialisme ble nærmest definert som en mental innstilling ( attitude of mind ).
Nyerere var tilbake som president da landet ble republikk i slutten ev 1962. Han fikk 97% av stemmene i åpent valg med flere kandidater, og har seinere bare befestet sin stilling som parti- og statsleder. Utover i 1960-åra ble de samfunnsmessige motsetningene skjerpet, og Nyerere gav uttrykk for at landet var på vei mot større klasseskille og økt avhengighet av utlandet. Samtidig ble kritikken av de vestlige stormaktenes støtte til rasistdiktaturene i det sørlige Afrika skarpere. I 1967 kom den velkjente Arusha-erklæringen, som staket opp en kurs i mer progressiv retning.
Det er vanlig å anta at Nyerere hører til den radikale fløyen i TANU . Hans teoretiske grunnlag i de siste åra har fått et mer sosialistisk innslag. Mange av talene og artiklene hans er oversatt til en rekke språk (også norsk), og studeres med stor interesse både i og utenfor Afrika. De har en usedvanlig jordnær og pedagogisk form, og Nyerere omtales i sitt hjemland med hedersbetegnelsen Mwalitnu (læreren).
Internasjonalt er han blant de afrikanske statslederne som har stått mest i brennpunktet, bl.a. som formann for «frontlinjestatene», som både diplomatisk og materielt støttet frigjøringskampen i det sørlige Afrika. På en rekke internasjonale konferanser og statsbesøk omkring i verden har han likeledes vakt oppmerksomhet med sin skarpe beskrivelse av urettferdighetene i «den nåværende økonomiske verdensordning».
Både når det gjelder det sørlige Afrika og kampen for endringer i det kapitalistiske verdenssystemet, har Nyereres ord vært til stor inspirasjon for anti-imperialistiske krefter i vår del av verden. Selv om Tanzania fortsatt er sterkt avhengig av bistand og lån fra vestlige stormakter og de skandinaviske landene, har han aldri unnlatt å rette kraftig kritikk mot deres politikk, ikke minst i forholdet til det sørlige Afrika.

T.L.E.



Se også: Tanzania.

Litteratur: J. K. Nyerere : Sosialisme i Tanzania, Oslo 1970. J. K. Nyerere : Fattigdom og frigjering, Oslo 1976.

Nye retning
«Den nye retning» var en fraksjon som virket innen Arbeiderpartiet i perioden fra 1911—12 til 1918—20. Organisatorisk bestod den av Fagopposisjonen av 1911, Norges Social demokratiske Ungdomsforbund (NSU ) og en del andre medlemmer fra Arbeiderpartiet. Særlig aktive innen NSU var et sosialistisk studentlag med Kyrre Grepp i spissen, og han ble også regnet som «den nye retnings» leder. Av enkeltmedlemmer var det et sterkt innslag av journalister og redaktører fra arbeiderpressen, om man vil klassens intellektuelle sjikt.
Samarbeidet mellom Fagopposisjonen og NSU ble innledet allerede under Fagopposisjonens tilblivelsesprosess. Et av de første uttrykkene for dette er Arbeiderpartiets landsmøte i april 1911. NSU hadde da nettopp lagt bak seg sin såkalte «ung sosialistiske» (dvs, nærmest syndikalistiske) periode, etter en intern splittelse. Organisasjonen hadde valgt å fortsette å arbeide innen Arbeiderpartiet, men næret som Fagopposisjonen senere dyp skepsis til den parlamentariske strategien partiet hadde slått inn på. I tråd med dette hadde organisasjonen, eller rettere det sosialistiske studentlaget, utarbeidet et alternativ til det «offisielle» partiprogram forslaget som ble lagt fram på dette landsmøtet. Studentforslaget var klart marxistisk og ble tatt opp og begrunnet på landsmøtet av Fagopposisjonens fremste leder, Martin Tranmæl, som omtalte det som «vort forslag».
Den alliansen som dermed hadde manifestert seg mellom ungdomsorganisasjonen med studentene i spissen og de opposisjonelle i fagbevegelsen, utviklet seg til et fast samarbeid i tiden som fulgte. Dels skjedde det i forhold til (arbeider)klassen i form av agitasjon og organisering på opposisjonens grunnlag. F.eks. gikk de sammen om å sende ut agitatorer og arrangere foredragsturneer, de opptrådte på hverandres debattmøter, kom med innlegg i hverandres aviser og samarbeidet om å utgi og distribuere brosjyrer og andre politiske skrifter. Dels skjedde samarbeidet i (arbeider)bevegelsen på landsmøter og konferanser, i styrer og komiteer osv, i form av felles kritikk av den sittende ledelsen og den politikken som ble ført. Dette var et forsøk på å påvirke utformingen av en ny politikk så meget som mulig og et framstøt for å få opposisjonelle inn i flest mulig verv og organer.
Alliansen varte inntil den felles motstander, «den gamle retning», var «nedkjempet». Dette skjedde ved at «den nye retning» erobret flertallet på Arbeiderpartiets landsmøte i 1918 og besatte partiledelsen med sine folk og ved at Fagopposisjonen i 1920 mønstret et flertall på LO-kongressen og skaffet seg flertall i sekretariatet. (Seieren var mer begrenset her siden «den gamle retnings» folk fortsatt var i flertall i representantskapet og i de fleste forbundsledelsene.) Deretter gikk alliansen etter hvert i oppløsning og over i innbyrdes strid, som endte med partisplittelsen i 1923. NSU kom til å utgjøre det organisatoriske grunnlaget for Norges Kommunistiske Parti (NKP), og forbindelseslinjene mellom de to organisasjonene er klare også på det ideologiske planet. Tilsvarende bygde Arbeiderpartiet i 20-årene i stor grad på Fagopposisjonens politiske og ideologiske grunnlag, og partiet ble ledet av de viktigste Fagopposisjonslederne med Martin Tranmæl som den sentrale skikkelsen.
For å sammenfatte kan vi si at den alliansen(den nye retning) bestod av hadde oppstått på grunnlag av enighet om å motarbeide «den gamle retnings» politikk, mens kimen til oppløsningen lå i uenighet om hva alternativet skulle være.
Liknende opposisjonelle grupperinger fantes i de fleste europeiske sosialdemokratier i tiden omkring første verdenskrig, men Arbeiderpartiet var et av de meget få partier der opposisjonen vant fram. Forklaringen på dette har dels blitt søkt i økonomiske og politiske samfunnsforhold generelt i Norge, dels i særtrekk ved den norske arbeiderbevegelsen. Sentralt i forklaringen står den økonomiske utviklingen etter 1905 (den nye arbeidsdagen, dvs. storindustriens inntog), som i løpet av forholdsvis kort tid proletariserte så store deler av landbefolkningen at det betydde et ganske stort tilsig til (industri)arbeiderklassen og i neste omgang til arbeiderbevegelsen. De nyproletarisertes bakgrunn og situasjon gjorde dem mer disponert for en «radikalere» faglig politikk enn den som den etablerte arbeiderbevegelsen førte og fikk dem følgelig til å slutte opp om Fagopposisjonen.
Denne nye delen av klassen kom imidlertid aldri til å utgjøre noe flertall innen bevegelsen. Når den likevel klarte å erobre ledelsen i arbeiderbevegelsen, har det på den ene siden sammenheng med Arbeiderpartiets forholdsvis desentraliserte organisasjons- oppbygning, noe som ga opposisjonelle gode virkemuligheter. På den andre siden hadde erobringen sammenheng med at den politiske utvikling i 1917—18 og de etablerte arbeider- ledernes takling av denne, fikk en stor del av det eldre proletariatet, særlig arbeidere med tilknytning til større industri, til å svikte «den gamle retning» og støtte opposisjonen. Utviklingen kan i første omgang tilskrives stimulansene fra den russiske oktoberrevolusjonen, i neste omgang «den gamle retnings» avvisende holdning til den spontane råds bevegelsen vinteren 1917—1918 og den lite aktive oppfølgingen av de mange dyrtidskravene som ble reist på en lang rekke arbeidsplasser.
Etter at «den nye retning» hadde erobret flertallet på landsmøtet i 1918 og besatt lederposisjonene i Arbeiderpartiet, førte den en forholdsvis kompromissvennlig politikk i forhold til «den gamle retning» og konsoliderte dermed sin stilling. I første omgang førte dette til splittelse innen «den gamle retning» og til at Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti ble stiftet i 1921. I andre omgang var denne kompromisspolitikken også noe av bakgrunnen for den begynnende striden innen «den nye retning» selv og utviklingen fram mot den andre partisprengningen i1923, da NKP ble stiftet.
Den dominerende grupperingen som ble igjen i Arbeiderpartiet var dermed de gamle lederne fra Fagopposisjonen. Hvorfor realiserte ikke de sine «revolusjonære» retningslinjer fra opposisjonstiden, er et spørsmål som ofte har blitt stilt. En type svarer ulike former for forræderiteorier. En annen type svar er at forutsetningene for programmet deres ikke lenger var til stede — om de noen gang hadde vært det — på det tidspunkt da «den nye retning» for alvor hadde fått konsolidert sin lederstilling i arbeiderbevegelsen. Det vises da gjerne til den økonomiske krisen med massearbeidsløshet som satte inn 1920/21 og til at Fagopposisjonens program hadde som utgangspunkt høykonjunktur og full sysselsetting. En mulig presisering av dette er knyttet til et punkt i deres politiske grunnsyn: understrekingen av «massenes» egenaktivitet, deres initiativ og ansvar, som forutsetning for systemendring (jamfør parolen om revolusjonær masseaksjon). I 1920-årene viste «massene» seg langt mindre aktive, enn si mobiliserbare, enn Fag opposisjonen hadde forutsett. Det kom f.eks. klart til syne under storstreiken i 1921 (se art. Storstreiken 1921).
Ikke bare viste deler av arbeiderklassen seg lite mobiliserbare. Fagopposisjonens eget sosiale grunnlag i arbeiderbevegelsen forsvant så å si. Det hadde i stor grad bestått av det tilsiget til arbeiderklassen og - bevegelsen som hadde fulgt av «den nye arbeidsdagen» og nyproletariseringen, som i sin tur hadde ført til voldsom medlemsøkning i LO og Arbeider- partiet. I begynnelsen av 1920-årene opplevde disse organisasjonene et nærmest katastrofalt frafall. LOs medlemsmasse ble nær innpå halvert i løpet av få år. Og de som forsvant — trolig først og fremst pga. krisen — var nettopp de gruppene som var senest organisert og som hadde sluttet opp om Fagopposisjonen og dermed hadde lagt grunnlaget for (den nye retnings) seier.

J.Bj.



Se også: Fagopposisjonen av 1911, Norges Social demokratiske Arbeiderparti, Norges Sosial demokratiske Ungdomsforbund.

Nyfeministene
Nyfeministene er en landsomfattende, kvinnepolitisk radikal organisasjon. De første nyfeministgruppene blei starta i 1970 etter inspirasjon fra amerikansk feminisme. Fram til 1973 eksisterte gruppene lokalt, uten noe felles politisk grunnlag og uten noen samlende organisasjon. Gruppene gikk så sammen i en løs, landsomfattende organisasjon, men arbeider sjølstendig ut fra sine interesser og ut fra de forholda som eksisterer lokalt. Nyfeministene har heile tida hatt et visst preg av å være en bevegelse og er fortsatt sterkt orientert mot internasjonale feministiske strømninger.
Organisasjonens enhet og fellesskap ligger mer i prinsipper for organisering, arbeidsmåte og politisk tilnærming enn i en felles politisk plattform. Nyfeministene er den av de nye kvinne organisasjonene som klarest har bygd på en flat organisjonsstruktur og lagt vekt på bevisstgjøring. Å arbeide ut fra kvinners erfaringer har vært sett på både som en måte å få kunnskap om kvinners stilling i samfunnet, og som en læreprosess. Nye erfaringer skal innhentes og bearbeides. Slik ser nyfeministene kvinnepolitikk og kvinnefrigjøring som en stadig pågående prosess.
Både praktisk og ideologisk var bevisstgjøringsarbeidet viktigst i organisasjonens første fase. Dette førte også til at en i denne perioden la sterkest vekt på problemer i privatsfæren, omkring seksualitet og samliv. Det var samtidig viktig for nyfeministene å vise hva kvinner meinte og at kvinner skulle høres og synes. Dette førte til en sterk utadretta og aksjonsprega politikk — i en periode der den nye kvinnebevegelsen også var en nyhet i norske media. Endringer i nyfeministene sjøl og i offentligheten har ført til at de seinere har kommet svært lite i offentlig lys. Bevisstgjøringsperioden førte også til en Stor gjennomtrekk og liten stabilitet fordi bevisstgjøring delvis ble sett på som noe personlig endrende og tilfredsstillende og ikke som en kollektiv og organisatorisk læreprosess.
Nyfeministene har seinere arbeidd på ulike fronter, som høringsinstans, i å bygge opp egne tiltak for kvinner 0.l. Det som er typisk, er at arbeidet er blitt retta langs to linjer: praktisk kvinnepolitisk arbeid, m.a. I kvinnehus og krisesentra, og teoretisk arbeid og arbeid med uttalelser.
De sakene som nyfeministene uttaler seg om, er heilt andre enn det mediabildet av organisasjonen skulle tilsi. Seksualitet og familie har liten plass. Abortkampen har vært viktig, men utover dette dreier det seg om arbeid, arbeidsmarked, energi og miljøproblemer.
Nyfeministene har etter hvert plassert seg klart på den politiske venstreside, som antikapitalister, men uten å støtte noen sosialistisk retning eller gruppering.
Organisasjonens problem er at den vil alt, men har ikke hatt kapasitet til å gjøre så mye. Derfor skjer det store endringer i hva nyfeministene arbeider med, endringer som ofte ikke er resultat av bevisste valg eller prioriteringer. Det viktigste med nyfeministene er den ideologisk-politiske virkningen i det politiske miljøet framfor enkelte politiske standpunkt eller arbeidet deres med ulike saker. Problemer som i begynnelsen av 70-åra ble tatt opp av nyfeministene, har etter hvert glidd inn i allmenn politisk tenkning og debatt. Ikke fordi ny feministene er særlig tallrike eller sterke som politisk pressgruppe, men fordi tankegodset er blitt absorbert.

S.N.