Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske funksjonslærere


Se Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer, Norsk Forbund for.

Norsk Front
Norsk Front ble dannet høsten 1975. Samme år avholdt partiet sitt første «riksting» i all hemmelighet i Oslo, og Erik Blucher ble valgt til «fører». Nasjonal Ungdomsfylking (NUF ) var forløperen til Norsk Front og hadde i en tiårsperiode fram til 1975 til en viss grad organisert og ledet den ultrakonservative og nynazistiske aktiviteten i Norge. Norsk Front ble simpelthen stiftet ved at NUF endret navn. I juli 1979 ble frontens navn endret til «Nasjonalt Folkeparti» av åpenbare taktiske grunner. Grupperingen har under skiftende navn i flere år hatt en utviklet nazistisk ideologi. Lektor Olav Hoaas var den teoretiske og ideologiske lederen for NUF og beholdt samme posisjon da Norsk Front var en realitet.
Norsk Front tar avstand fra å bli kalt nazister. De presenterer seg selv som nasjonalister. Offisielt tar de avstand fra nazismen slik den kom til uttrykk før og under andre verdenskrig. De tar avstand fra jødeforfølgelsene, men uttrykker i neste åndedrag sterk skepsis til at det noen gang har funnet sted masseutryddelser av jøder. De sprer publikasjoner og bøker som benekter at gasskamrene har eksistert og påstår at alt er en propagandaløgn skapt av de allierte.
Enkeltmedlemmer i Norsk Front framstår som Hitler-beundrere og innad samles det på gamle nazieffekter, synges nazistiske kampsanger og avspilles taler av Det tredje Rikes ledere. En rekke av symbolene, plakatene og slagordene som Norsk Front benytter, er til forveksling lik propagandaen til Nasjonal Samling og nazipartiet til Hitler.
Organisatorisk kan det også trekkes klare paralleller bakover i historien. Partiet er bygd opp etter «førerprinsippet». Landsstyret har 24 medlemmer, av dem teller riksledelsen fem, riksledelsen har dobbeltstemme og derfor til enhver tid flertall. Alle valg til landsstyret skal dessuten godkjennes av riksledelsen. All virksomhet i partiet må anbefales eller godkjennes av partiledelsen, som i praksis vil si «føreren», Medlemmer og tillitsmenn må vise absolutt underdanighet overfor høyere organer. Ingen tillitsmann blir valgt, men innsatt ovenfra. Erik Blücher sitter personlig med all kontakt og korrespondanse med medlemmene utover i landet. Grunnorganisasjoner eksisterer ikke. Partiet har bygd opp en kamporganisasjon, Aksjonsgruppen AG, som skal være ordenspoliti på egne arrangementer og samtidig forestå den utadvendte aktiviteten og gjennomføre aksjoner. Gruppen er opprettet etter klart mønster fra Hitlers SS-tropper.
Nazisme er en særskilt form for fascisme med det særtrekket at rasismen spiller en helt grunnleggende rolle for nazistene. Derfor kan Norsk Front kalles nazistisk. All praksis, all propaganda viser at det også er tilfellet, i partiets vedtekter og i programmet gjenspeiles dette, i vedtektenes § 17 slås det fast: «Medlem av Norsk Front må kun den være som er av nordisk eller overveiende nordisk avstamming.» Organisasjonen krever hjemsendelse av alle fremmedinnvandrere og uttaler: «Norsk statsborger må kun være den som tilhører den nordeuropeiske folkestamme» (§ 3 i Norsk Frontsprogram). Norsk Front mener at rasisme er noe positivt. I tråd med sin historiske arv hevder nynazister at enhver raseblanding er av det onde.
Nynazistenes virksomhet i Norge har sitt utspring i de antikommunistiske grupperingene som mot slutten av 60-årene samlet seg under det sør vietnamesiske flagget i hovedstaden. Ytterliggående konservative ungdomsgjenger med tilknytning til en del vestkantskoler gikk i motdemonstrasjoner når folkekravet var «USA ut av Vietnam». De provoserte første mai - togene med tåregass og røykbomber. De kastet råtne egg og tomater. Politisk hørte de hjemme i Unge Høyre eller kretsen rundt Hundeavisa til Anders Lange. De mest aktivistiske fikk utløp for sin aggresjon og kamplyst gjennom NUFs dekkorganisasjon Anti-Kommunistisk Allianse (AKA).
I takt med den økende fremmedinnvandringen til Norge kunne nynazistene stå mer åpent fram som rasister. Deres budskap til de ultrakonservative ungdommene var primitiv antikommunisme. Deres budskap til arbeiderklassen var rasistpropaganda og kamp mot den amerikanske «finanskapitalen».
Selv om Norsk Front ikke har fått de nødvendige 3000 underskriftene for å få bli godkjent som parti, er det hevet over tvil at partiets velgerpotensial er større enn dette. Blücher og Co. setter sin lit til den skjulte rasismen.
Opp gjennom 70-årene har endel hærverk direkte eller indirekte kunnet tilbakeføres til nazistenes aktivitet. Det gjelder attentater mot progressive bokhandler, plakatklistring og maling av rasistiske slagord.
Et framtredende medlem av Norsk Front sto bak to bombeattentater i Oslo 1 mai i 1979. To personer kom alvorlig til skade. Etterforskningen avdekket at Norsk Front har medlemmer blant befal og offiserer i Forsvaret og at nynazister over en lengre periode har gått aktivt inn i Heimevernet og i Forsvaret for å sikre seg våpenopplæring og en militærløpebane.
Norsk Front - medlemmer har gjort og gjør aktiv tjeneste som leiesoldater for hvite sikkerhetsstyrker i det sørlige Afrika. Gjennom Anti–Kommunistisk Liga er Norsk Front med i World Anti-kommunist League (WACL ). Det er tvilsomt om den støtten Norsk Front på denne måten får fra erklærte fascistregimer bare er moralsk. Partiet har sikret seg forbindelser med store økonomiske ressurser.
Det er også klare forbindeiseslinjer mellom tidligere NS-medlemmer, frontkjempere og Norsk Front. Men de gamle nazistene stiller seg foreløpig avventende når nynazistene mener at den norske opinionen allerede er (moden) for åpne nazistiske synspunkter.
Det norske samfunnet har hatt en tendens til å bagatellisere det nynazistene driver med. Erfaringene har vist at deler av venstresida heller ikke har hatt høy nok beredskap. Uten å overdrive deres betydning og styrke, må en kunne si at ikke alle har sett viktigheten av å være oppmerksom på farene og føre en ideologisk kamp mot nazistenes tilslørende budskap med en sammenblanding av rasisme, antikommunisme og tilsynelatende antikapitalisme.
Etter bombeattentatene 1 mai 1979 fikk kravet om forbud mot Norsk Front fornyet styrke. De som er skeptisk til en slik linje, hevder at forbuds stemplet bare vil gjøre nynazistene til martyrer som uansett vil fortsette sin virksomhet i en ny drakt og kanskje under jorda. De som er mot et forbud, mener det må være bedre å bekjempe nazismen politisk og med den straffelov man har i dag. Partiet må dømmes ut fra sine handlinger og ikke sine forskrudde meninger. En annen ting er at et nynazistisk parti aldri må bli godkjent og på den måten få adgang til den offentlige støtten som andre partier har .

J.A.M.



Norsk Hydro AS


Data for 1976:
Opprettet: 1903
Hovedkontor: Oslo
Antall ansatte: 10 895. Tallet har økt fra ca. 7 000 i 1973.
Omsetning: 5,166 milliarder kroner. I nominelle kroner er dette vei en fordobling på 4 år.
Størrelse etter omsetning blant norske industriforetak: nr. 1
Gjennomsnittlig årlig omsetningsøkning 1970-75 (inflasjonskorrigert): 36,2%
Eksportandel: 73 % , denne har endret seg lite
Investeringer: I løpet av året ble det investert ca. 4 milliarder kroner og avskrevet 3,75 1 milliarder. Nettoøkning i anleggs midler (etter avskrivninger) har gått opp fra 284 mill, kroner i 1972—73 til 4,016 milliarder i 1976—77.
Totalkapital: 12,361 milliarder kroner. I tillegg kommer andel i oljefunn på til sammen 80 millioner tonn. Om man vil regne dette som formue eller ikke, er et regnskapsteknisk spørsmål.
Egenkapital: 2,897 milliarder kroner
Kapitalstruktur: Som en følge av de ekstraordinært store investeringene i de senere årene er egenkapitalens andel av totalkapitalen sunket fra 39 til 23 %. Ca. 20 % av totalkapitalen er kortsiktige forpliktelser, 45 % langsiktige forpliktelser i form av store lån tatt opp i Norge og i utlandet.
Aksjekapital: 913 mill, kroner
Antall aksjonærer: 65 000
Hovedaksjonærer: Den norske stat, ca. 51% . De franske interessene i Hydro utgjør omkring 33 %, som er fordelt på svært mange hender. De representeres imidlertid kollektivt ved store franske kreditt institusjoner.
Styreformann: Preben Munthe (etterfulgt i 1977 av Johan B. Holte)
Forman i bedriftsamling: per M. Backe
Generaldirektør: Johann B. Holte (etterfulgt i 1977 av Odd Narud )
Kontaktpunkter til viktige beslutningssentra i norsk samfunnsliv: På styreplan til fagbevegelsen gjennom LOs tidligere formann Tor Aspengren.
Hovedbank forbindelse: Den norsk Creditbank.

Norsk Hydro er et holdingselskap for 48 heleide datterselskaper i 13 land. I tillegg er de inkludert i konsernregnskapet resultater fra 9 datterselskaper hvor Hydro har 20—60 % eierandel. Utenom konsernregnskapet kommer så andeler i 33 foretak i Norge, Brasil, Danmark, Qatar, Storbritannia, Sveits og Vest-Tyskland.
I regnskapet som her er gjengitt for året 1976-77, er alle aktiviteter driftsmessig ført opp under ett, og i års beretningen opereres det med funksjonell oppdeling av virksomheten (nitrogen-, aluminium- divisjon osv.), slik at det blir vanskeligere for uten forstående å skaffe seg innblikk i de enkelte konsernselskapenes virksomhet, men lettere å få et totalbilde av produksjonen.

Konsernets viktigste aktiviteter
Nitrogendivisjonen: Petroleumsbasert produksjon av fullgjødsel, ammoniakk, kalksalpeter og urea. Omsetning: 2,240 milliarder kroner. Produksjons steder: Porsgrunn, Rjukan, Glomfjord, Sverige og Qatar.
Aluminium – divisjonen : Primæraluminium, aluminiums profiler og valsete plater. Omsetning: 969 mill, kroner, Produksjonssteder: Karmøy, Magnor, Belgia, Danmark, England, Frankrike, Østerrike og Vest-Berlin. Hydro har lenge hatt planer om å Utvide råaluminiumverket på Karmøy. En slik utvidelse vil gjøre ytterligere vannkraftutbygging nødvendig.
Magnesium – divisjonen : Magnesium og magnesium - legeringer. Omsetning: 473 mill. kroner. Produksjonssteder: Porsgrunn, Vest-Tyskland. Denne aktiviteten er økende da magnesium er et viktig metall i verdens våpenindustri. Magnesium kan nå utvinnes av sjøvann. Produksjonsprosessen gir store mengder klor som settes inn i PVC - produksjonen på Rafnes.
Olje – divisjonen: Råolje, raffinerte oljeprodukter. Omsetning: 900 mill, kroner. Produksjonssteder: Nordsjøen, Mongstad. På Ekofisk produseres omkring 10 mill, fat olje pr. år,
Petrokjemi – divisjonen : Polyvinylklorid, PVC – compound , klor. Omsetning: 230 mill. kroner. Produksjonssteder: Porsgrunn, Rafnes.
I tillegg til disse divisjonene som er de største kommer LVE - divisjonen på Notodden (laminater, verkstedprodukter og emballasje), Elkraft- divisjonen (bl.a. Rjukan og Røldal—Suldal) som kjøper billig kraft fra Statskraftverkene når det er kraftoverskudd, og selger dyrt når det er underskudd; Engineering - divisjonen (utbygging på Rafnes, Herøya og i Qatar) og Norsk Hydros Forskningssenter.
Mye kan tyde på at Hydro i realiteten styres av de ansatte lederne. Bortsett fra Tor Aspengren, LOs tidligere formann, sitter det ingen i styret som er sentrale beslutningstakere i norsk økonomisk-politisk liv. Gjennom bedriftsforsamlingen har Hydro kontakt til Norcem, og til Vesta-gruppen gjennom formannen Per M. Backe. Til Orkla Industrier gjennom direktør Per Palmer, til Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen gjennom generaldirektør Sigmund Larsen, og til sosialdemokratiets indre gemakker gjennom Kjell Holler.

Historie
Norsk Hydro ble grunnlagt i 1903 for å utnytte professor Kristian Birkelands oppdagelse, at utfelling av kvelstoff fra lufta kunne skje ved hjelp av en elektrisk lysbue . Finansielt ble stiftelsen gjort mulig ved investeringer fra Wallenberg-familien i Sverige og franske finansfolk og småsparere.
I koplingen mellom oppfinneren og investorene spilte ingeniør Sam Eyde en viss rolle. Han var i anleggsperioden direktør for Hydro, og ledet arbeidet etter metoder som vakte berettiget oppsikt allerede dengang. Han hadde tidlig innsett at de norske fossene hadde stor verdi, og reiste land og strand rundt og kjøpte opp fallretter fra bøndene til spottpris. Ville ikke bøndene selge, ble de presset ved trusler og løfter. I begynnelsen av århundret hadde Eyde kjøpt opp 10 % av den utbyggbare vannkraften i Norge. Det lyktes ham å selge den med høy fortjeneste til Hydro etter at han var blitt direktør der.
Etter Birkelands død tvang Eyde sine underordnede til å skrive brev hvor de «husket» at det var Eyde som hadde vært oppfinneren av lysbue metoden . Den heter i dag Birkeland—Eyde - metoden som et resultat av Eydes historieskrivning.
Som direktør for Hydro passet Eyde dårlig, også hans privatforbruk ble etter hvert en belastning for Hydro. I 1917 ble styret kvitt Eyde ved å gi ham en årlig pensjon på kr 250 000 (i dagens pengeverdi noe slikt som 3 mill, kroner, beskatningen holdt utenfor).
Hydros ingeniører hadde lenge fritt spillerom og var ved enkelte anledninger bevæpnet (Rjukan 1912). Også Eyde opptrådte bevæpnet ved «løsning» av arbeidskonflikter.
Hydros metode for kvelstoffutvinning ble relativt raskt foreldet. Haber-Bosch-metoden ble fra ca. 1930 fullstendig overlegen, og Hydro måtte la I. G. Farben kjøpe seg inn som dominerende aksjonær (Ca. 35 %) for selv å få anledning til å bruke I.G.Farbens teknikk. Kartell samarbeidet med tyske interesser ble utbygd i 30-årene.
Etter andre verdenskrig ble de tyske eierinteressene beslaglagt og overført til staten. Under Borten-regjeringen øket staten sin eierandel fra 48 % til 51 % ved oppkjøp.
Omstruktureringen av Hydro skjøt fart fra midten av 60-årene da man gikk over til petroleumsbaserte produksjonsprosesser for gjødning. Dette falt sammen med de første funnene av petroleumsforekomster i Nordsjøen, og konsernet satset tidlig på petroleumsutvinning med meget godt resultat. I 1976 utgjorde nitrogen for første gang under 50 % av produksjonsverdien.
Et viktig trekk ved Hydro-konsernet er de sterke integrasjonene mellom produksjons linjene. Som nevnt brukes kloren fra magnesiumproduksjonen som innsatsvare i PVC-produksjonen. Videre gir saltgruvene i Belgia innsatsvarer til klorproduksjonen. Hydros olje raffineres på Mongstad og petrolkoksen fra denne prosessen er en viktig innsatsvare i primær aluminiumproduksjonen.

Personalpolitikk
Arven fra anleggstiden ser ut til å ha preget personalpolitikken helt fram til i dag. Norsk arbeidslivs største konflikt, Menstad–slaget, ble utløst da Hydro tok i bruk streikebrytere. I 1977 avslørte den pensjonerte personalsjef Magnus Hole Jacobsen at Hydro i alle år siden andre verdenskrig hadde stått i nær kontakt med Overvåkingspolitiet for å hindre at kommunister skulle få arbeid i konsernet.
I 1976 krevde Herøya-arbeiderne at produksjonsprosessen for PVC skulle foregå i et 100 % lukket system. Hydro ble da nødt til å utvikle den teknikken som skulle til for å gjennomføre dette. I årsberetningen heter det at «så snart man ble klar over de faremomenter som var tilstede, ble det fra PVC- industrien over hele verden satt inn store krefter for å løse problemene».

D.T.



Norsk industri
Industrien omfatter den delen av næringslivet som framstiller nye produkter fra råvarer eller halvfabrikata og i tillegg den som reparerer maskiner, skip og de fleste andre industriprodukter. Unntatt fra industri er bygge- og anleggs virksomhet samt enkelte service virksomheter som bilverksteder og reparasjonsverksteder for husholdningsutstyr 0.l.
I alt er det Ca. 13 500 industribedrifter i Norge. Disse sysselsetter ca. 380 000 mennesker, noe som utgjør omtrent 23 % av landets samlede sysselsetting.

Utviklingen av norsk industri
Allerede på 1500-tallet ble det drevet virksomhet som hadde et visst preg av industriell produksjon, eksempelvis ble jern framstilt fra myrmalm og korn malt i kverner og møller. På denne tida ble også vannsaga tatt i bruk til produksjon av trelast.
Noen egentlig industrialisering skjedde ikke i Norge før på et langt seinere tidspunkt. Omkring år 1800 var ikke mer enn 5000 personer sysselsatt i industrien, hvorav halvparten i sagbruk- og trevareindustrien. En regner at 5—6 % av befolkningen på denne tida hadde industri og håndverk som levevei.
Utover på 1800-tallet ble mer avansert teknologi tatt i bruk, f.eks. i bomullsspinnerier, og industriutviklingen begynte å gå raskere. Veksten skjedde særlig i tekstilindustrien, metall- og maskinindustrien, sagbruks- og treindustrien og skipsindustrien. I siste delen av århundret ble også treforedlingsindustrien, hermetikkindustrien og margarin- og fyrstikkproduksjon viktig.
I år 1900’ hadde tallet på sysselsatte i industrien steget til ca. 76000. Metall- og maskinindustri og treindustri var de to største bransjene. Ca. 25 % av befolkningen hadde på dette tidspunkt industrien som livsgrunnlag
I begynnelsen av dette århundret fikk en innslag av storindustri i Norge, nemlig den elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrien. Dette er kapitalintensiv og kraftkrevende industri, og stor tilgang på billig kraft var en viktig betingelse for å bygge opp denne industrien. Den viktigste produksjonen var nitrogenprodukter (Norsk Hydro) og metaller som sink, ferrolegeringer og aluminium.
Utover i dette århundret har det vært en sterk vekst i norsk industri, særlig i kraftkrevende industri, kjemisk industri og verkstedindustri. Produksjonsstrukturen har blitt stadig mer variert. Karakteristisk for utviklingen er stadige omstillinger, framveksten av nye felter og bransjer (f.eks. petrokjemi og elektronikk), vekst på mange områder og stagnasjon på andre (f.eks. tekstil- og beklednings industri).
Industrisysselsettinga nådde sitt høyeste nivå i første halvdel av 1970-åra med ca. 385000. Seinere har den gått tilbake, og en må regne med at sysselsettinga i industrien vil avta både absolutt og relativt.

Tabell 1: Noen hovedtall for norsk industri i 1977. ( Tallene er for realkapital er tall for brannforsikringsverdi)
Bransje Bedrifter antall % Sysselsatte antall % Brutto produksjons-
verdi %		 Bearbeidings-
verdi %		 Realkapital % Energi-
forbruk %
Næringsmiddelindustri 2751 20,3 56730 14,9 21,0 9,9 6,4 13,1
Tekstil-og beklednings
industri		 1097 8,1 25028 6,6 3,4 4,5 3,5 1,7
Trevareindustri 2316 17,7 35099 9,2 7,9 9 6,4, 3,8
Trefordeling og
grafisk industri		 1680 12,4 53334 14,0 10,7 12,9 16,0 15,3
Kjemisk industri 716 5,3 30962 8,1 13,0 11,1 17,2 15,4
Jord og steinvareindustri 602 4,4 13175 3,5 3,1 4,4 4,4 8,5
Primær jern-og metallindustri 138 1,0 27998 7,3 9,1 9,1 13,9 31,8
Verkstedindustri 3970 29,3 134911 35,4 31,3 38,0 21,5 10,0
Annen industri 299 2,2 3942 1,0 0,6 0,9 0,5 0,2
Industri i alt 13569 100,1 381179 100,0 100,1
(120,7 milli
arder kroner)		 100,0
(35,3 milli
arder kroner)		 99,8
(116,5 milli
arder kroner)		 99,8
(3 milli
arder kroner)
kilde: NOS Industristatistikk.

Industristruktur
Industriens fordeling på bransjer (tabell 1) viser at verkstedindustrien på mange måter er dominerende. Denne bransjen står for omtrent en tredjedel av sysselsettinga og produksjonsverdien i norsk industri.
De ulike bransjene er svært forskjellige med hensyn til kapitalintensitet og energi forbruk. Særlig primær jern- og metallindustri har store investeringer pr. arbeidsplass, mens investeringene er små i arbeidsintensive industrier som beklednings- og trevareindustrien.
I energi forbruk ligger primær jern- og metall industri høyt med Omtrent en tredjedel av industriens samlede energiforbruk selv om bransjen bare har Ca. 7 % av sysselsettinga. Andre energikrevende bransjer er kjemisk industri og treforedlings industri.
Norsk industri er preget av mange små enheter (tabell 2). Hele 76 % av bedriftene er såkalte småbedrifter, dvs, har under 20 sysselsatte, og bare 2 % har over 200 sysselsatte. Likevel har de små bedriftene bare 16—17% av industriens samlede sysselsetting og brutto produksjonsverdi, og enda mindre når det gjelder bearbeidingsverdi. Bedriftene med over 200 sysselsatte har på sin Side ca. 40% av sysselsettinga i industrien.
Utviklingen etter krigen har medført en betydelig sanering av små bedrifter, særlig de aller minste med under fem sysselsatte. I 1952 var det totale antallet bedrifter på over 26 000, og hele 23 800 av dem hadde under 20 sysselsatte. På 25 år har altså det totale antallet små bedrifter blitt redusert med over 13000. Til gjengjeld har det vært en viss økning i de større bedriftene. Sysselsetting og produksjon har således gjennomgått en betydelig konsentrasjon. I tillegg til den konsentrasjonen som følger av endringer i bedriftsstrukturen, kommer også den konsentrasjonen som følger av at bedrifter og foretak blir lagt under felles administrativ ledelse i større konserner. Dette forsterkes ytterligere ved at de samme eierinteressene kontrollerer ulike deler av næringslivet.
Til tross for at det ikke er særlig mange større bedrifter, er de med sin store andel av produksjon og sysselsetting relativt dominerende. Norges ti største bedrifter etter omsetning (tabell 3) sysselsetter like mange som de vel 10 000 minste industri bedriftene i Norge. De store bedriftene har også gjennomgående de mest avanserte teknologiske og administrative miljøene, og ikke minst når det gjelder eksporten, har de en helt avgjørende rolle. Forholdsvis få bedrifter står for betydelige andeler av eksportinntektene.

Tabell 2: Noen hovedtall for norsk industri etter sysselsettingsgrupper, 1977
Antall sysselsatte : Under 19 20-99 100-199 Over 200 Sum
Bedrifter Antall 10363 2471 423 312 13569
% 76 18 3 2 99
Sysselsatte Antall 61443 109402 59231 151103 381179
% 16 29 15 40 100
Brutto produksjonsverdi (mill.kroner) 20513 34293 18025 47885 120716
% 17 28 15 40 100
Bearbeidingsverdi (mill.kroner) 4541 9199 5852 24328 43919
% 10 21 13 55 99
kilde: NOS Industristatistikk

Tabell 3: De ti største norske industriselskapene etter omsetning i 1978 (1977/78 for selskap med avvikende regnskaps år).
Omsetning (mill.kroner) Eksport (mill.kroner) Antall sysselsatte
Norsk Hydro 6668 5110 11500
Borregaard 3453 1642 8277
Akergruppen 3033 1498 11729
Elkem-Spigerverket 2967 1762 8160
Norske Esso 2725 275 992
Årdal og Sunndal Verk 2595 1817 7403
Kværner Industrier 2302 640 6756
Norcem 2017 477 5366
Statoil 2001 454 557
Norske Shell 1929 - 891
kilde: Kapital 12/1979

Markedsforhold
Deler av norsk industri har lange tradisjoner som eksportindustri, spesielt gjelder dette treforedlingsindustrien og den elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrien. Tradisjonelt har ellers store deler av norsk industri vært hjemmemarkedsorientert, store deler av småindustrien har også vært lokalmarkedsorientert.
Karakteristisk for utviklingen i etterkrigstida er nedbyggingen av internasjonale handelshindringer, særlig gjennom EFTA- og EF-samarbeidet. Dette har ført til at norsk industri i stigende grad har blitt utsatt for internasjonal konkurranse, og hjemme markeds- orienterte industrier har tapt betydelige markedsandeler (jfr. tabell 4).

Eierforhold
Norsk industri er dominert av private eierinteresser, og i enkelte bransjer er utenlandske eierinteres ser betydelige (tabell 5). Også offentlig eide bedrifter spiller en ikke ubetydelig rolle.
Offentlig industrivirksomhet preges først og fremst av viktige statsbedrifter som Norsk Jernverk, Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjons fabrikker. I tillegg kommer viktige bedrifter der staten har aksjemajoritet, som Norsk Hydro og Årdal og Sunndal Verk. Ellers finnes det en del mindre kommunale og fylkeskommunale bedrifter.
Utenlandsk kapital har spilt en viktig — og problematisk — rolle i utviklingen av norsk industri. Dels kom utenlandsk kapital inn fordi det var vanskelig å reise tilstrekkelig norsk kapital til enkelte prosjekter. Men utenlandsk kapital ble selvfølgelig ikke investert uten at det var attraktive prosjekter. For eksempel ble Norsk Hydro startet med svensk og fransk kapital. Det var spesielt i større, kapitalintensive og eksportrettede industri bedrifter utenlandsk kapital gikk inn.
I begynnelsen av dette århundret hadde utenlandske interesser over 80 % av all aksjekapital i kjemisk industri og gruvedrift (40 % i industri og bergverk totalt), og rettighetene til norske fosser kom i stigende grad på utenlandske hender, Truselen fra den stigende utenlandske kontrollen over viktige ressurser i norsk økonomi var utgangspunktet for innføring av konsesjonslovene (se art. Konsesjonslovene).
Utover i dette århundret har utenlandske interesser i norsk industri variert en del, men hele tida vært vesentlig lavere enn i begynnelsen av århundret. Bl.a. har det skjedd enkelte viktige hjemkjøp (Norsk Hydro). Utenlandske interesser kontrollerer nå særlig bedrifter i kjemisk industri, primær jern og metallindustri og elektroteknisk industri — særlig i den sistnevnte bransjen. Dette gjelder f.eks. Elektrisk Bureau (svensk), Standard Telefon- og Kabelfabrikk (amerikansk), Siemens (vest – tysk ), Phillips (nederlandsk) og NEBB (sveitsisk)
Når det gjelder den norske privateide delen av industrien, viser en undersøkelse at kontrollen over betydelig aksjekapital er konsentrert på svært få hender. Det er en liten gruppe skipsredere, finansfolk og rike familier som utøver en viktig kontroll over norsk industri.

Tabell 4: Sjøldekningsgraden for enkelte norske varer, i prosent.
1954 1960 1965 1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978
Tekstil 52 - - 42 - - - - 39 - 36-37 36,6
Konfeksjon 93 - - - 62 - - 52 48 - 40 30 (anslag)
Sko 95 - - - - - - 38 30 26 23 19-20 (anslag)
Verkstedindustri - 55 - - - 53 - - 46 - 40 -
Møbel - - - - - - - 84 78 76 74 71
Reise-effekter - - 68 47 - - 47 - - 36 - 30(anslag)
Kilde: Norges Industriforbund: Fremtidsrettet industripolitikk, Oslo 1979

Tabell 5 : Eierforhold i norsk industri i 1977. ( Gjelder såk. "store" bedrifter, vanligvis med 5 eller flere sysselsatte)
Private bedrifter Offentlige bedrifter Herav bedrifter med
utenlandsk aksjekapital
mer enn 50 %		 Herav bedrifter med
utenlandsk aksjekapital
mer enn 20-49 %
Industri:
Bedrifter 8058 233 195 102
Sysselsatte 332720 35626 24555 23239
Herav i
Verkstedindustri:
Bedrifter 2180 115 81 34
Sysselsatte 118325 12333 11109 7154
Primær jern-
og metallindustri:
Bedrifter 95 17 10 13
Sysselsatte 16126 11809 5515 7154
Kjemisk industri:
Bedrifter 439 15 42 33
Sysselsatte 22884 7432 3296 7159


kilde: NOS Industristatistikk

Interesseorganisasjoner
De viktigste interesseorganisasjonene på arbeids giversida er Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) og Norges industriforbund (NI). I tillegg kommer en rekke bransjeorganisasjoner under NAF og lokale organisasjoner i fylker og kommuner under NI. Det er etablert en arbeidsdeling mellom de to slik at NAF hovedsakelig dekker alle spørsmål vedrørende arbeidstaker/arbeidsgiver, så som lønn, arbeidstid mm., mens NI dekker felter som industripolitiske tiltak og virkemidler, handelspolitikk mm.
For begge organisasjonene gjelder at organisasjonsandelen er størst blant de større bedriftene. Særlig gjelder dette Norges industriforbund som bare organiserer et ubetydelig antall mindre bedrifter. Selv om småindustri representerer et eget arbeidsfelt i forbundet, er det likevel en organisasjon dominert av storindustrien, og som sådan må den betraktes som storkapitalens talerør.
På arbeidstakersida er Landsorganisasjonen og de enkelte fagforbundene viktigst med totalt over 700 000 medlemmer (1979), hvorav en betydelig andel er ansatt i industrien. Ellers er en del sivilingeniører og ingeniører organisert i henholdsvis NIF og NITO.
De store organisasjonene NAF, NI og LO er representert i de fleste offentlige, utvalg og råd som arbeider med spørsmål vedrørende industri og næringspolitikk.

Norsk industris stilling
Vurdert i internasjonal målestokk må norsk industri karakteriseres som relativt ubetydelig og svak. Dette skyldes flere forhold. Det viktigste er de begrensede ressursene norsk industri har i forhold til de multinasjonale industrigigantene som General Motors. Flere av disse selskapene disponerer hver for seg større ressurser til teknisk forskning og utvikling enn det som samlet anvendes til dette formålet i Norge. Av denne grunnen er det bare på svært avgrensede områder at et lite lands industri kan ha avanserte teknologiske miljøer.
Et annet viktig forhold er sammensetningen av norsk industri. Viktige deler av industrien produserer lite foredlede varer som eksporteres for å foredles videre i andre land (treforedlingsprodukter, ferrolegeringer, aluminium), mens ferdigvareproduksjonen for en stor del er lite utviklet i norsk industri slik at vi er avhengig av en høy import av dette. Spesielt er deler av norsk verkstedindustri lite utviklet sett i internasjonal målestokk. Selv om denne industrien utgjør omtrent en tredjedel av hele den norske industrien, er dette betydelig mindre enn i mange andre industriland. Vi er derfor helt avhengig av betydelig import av verksted produkter for de fleste formål (maskiner, kjøretøy osv.). Viktig i denne sammenhengen er også den store utenlandske kontrollen over deler av bransjen.

Norsk industripolitikk
I etterkrigstida har industripolitikken ved siden av å utvikle enkelte statlige industri virksomheter hovedsakelig bestått i å legge til rette for en ønsket utvikling uten direkte styring. De viktigste virkemidlene har vært skatte- og avgiftspolitikken, finansierings ordninger og spesielle støttetiltak og å tilpasse seg til internasjonale markedsforhold gjennom EFTA- og EF-samarbeidet.
Til tross for politisk strid om enkelte spørsmål (EF-medlemskap, statlig industri engasjement ) har det likevel vært enighet om hovedtrekkene i den langsiktige industri- utviklingen. Målet har vært å tilpasse industrien til internasjonale markedsforhold, utvikle mer «slagkraftige enheter» og fremme en strukturrasjonalisering der lite produktive bedrifter, særlig små bedrifter, legges ned slik at ressursene kan overføres til mer produktive felter.
Konsekvensene har på den ene sida vært at en mer spesialisert og rasjonell industri har utviklet seg, på den andre sida har dette ført til at et betydelig antall bedrifter er lagt ned, sjøldekningsgraden for viktige industrivaregrupper er redusert (jfr. tabell 4) og dermed har vi økt avhengigheten av internasjonal handel.
Konsekvensen av denne politikken er at norsk industri i stigende grad blir avhengig av utviklingen i den internasjonale kapitalismen. Dermed blir norsk industri også mer sårbar for internasjonale konjunkturproblemer og kriser.
Dette forholdet har de siste åra tvunget fram økt statlig engasjement i industrien. Betydelige beløp har blitt overført i ulike former for støtte, eksempelvis til å refinansiere konkurstruede bedrifter eller omstille dem til nye markeder og driftsformer.
Det er begrenset hva som kan styres med de politiske virkemidler som brukes i norsk industripolitikk, spesielt på bakgrunn av den sterke tilpasningen til internasjonal kapitalisme. Det viktigste som bestemmer framtida for norsk industri er derfor forhold som teknologisk utvikling og utviklingen i internasjonale konkurranseforhold, bl.a. ved at en rekke utviklingsland industrialiseres og i stigende grad blir konkurransedyktige på viktige industri varemarkeder.
Situasjonen i norsk industri kan ikke bare beskrives ved betraktninger om bedrifter, sysselsetting, bransjer og markeder. I like stor grad dreier det seg om felter som arbeids konflikter, streiker, forurensning, arbeidsmiljøproblemer, yrkesskader, flytting og pendling. En liten oversiktsartikkel gir ikke plass for dette, så det vises til andre artikler som tar opp slike temaer.

O.S.



Se også: Arbeidsgiverforening, Fagbevegelse, industrisamfunn, Kapitalisme, Strukturrasjonalisering.

Litteratur: E. Hope (red.): Næringsøkonomiske oversikter. Bind II: Sekundærnæringene, Oslo 1972. A. Seierstad m .f l.: Norge og den internasjonale storkapitalen, Oslo 1973. S. Seierstad: Norsk økonomi, i N. R. Ramsøy og M. Vaa (red.): De norske samfunn, Oslo 1975. D. Tangen: Makt og eiendom, Oslo 1975.

Norsk Jernverk, AS
Data for 1976:
Opprettet: 1946
Hovedkontor: Mo i Rana
Bransje: Jern-, stål- og blikkprodukter
Antall ansatte: 4 579
Omsetning: 934,7 mill, kroner
Størrelse etter omsetning blant norske industriforetak: nr. 9
Eksportandel: 67%
Egenkapital: 380,7 mill, kroner
Aksjekapital: 260 mill, kroner
Egenkapital pr.ansatt: 83 158 kroner
Aksjekapital pr.ansatt: 56 781 kroner
Hovedaksjonær: Den norske staten (100%)
Styreformann: Bjarne Hurlen
Adm, dir.: Per Blidensol
Bankforbindelser: Bergen Bank, Den norske kreditbank
Forsikringsforbindelse: Storebrand

10 juli 1946 vedtok Stortinget med 102 mot 42 stemmer at et statens jernverk skulle reises i Mo i Rana. To av hovedargumentene for å legge Jernverket til Mo i Rana var billig elektrisk kraft fra Glomfjord og de store jernmalmforekomstene like nord for Mo. Nasjonale motiver ble av alle partier tillagt avgjørende vekt ved beslutningen om et norsk jernverk. Verket var planlagt for å dekke det innenlandske forbruket av jern og stål og motivert langt på vei av selvforsyningshensyn. De 42 som stemte mot, gikk ikke imot å reise et verk, men inn for et annet stedsvalg, Orkanger.
Siden har det stadig vært politisk strid om Jernverket. Fra den borgerlige siden er kostnadsoverskridelser og stadige underskudd brukt som argument mot statlig industrireising. Fra Arbeiderpartiet ble Jernverket rettferdiggjort ved å vise til bedriftens valutainntjening, besparelse av import og betydningen for distriktet og landsdelen.

Utbyggingen
AS Norsk Jernverk hadde i 1978 ca. 4 500 ansatte. Av disse arbeidet 3 200 ved hovedbedriften, 450 ved de nærliggende Rana Gruber, 430 ved Blikk valseverket i Bergen, 350 ved Staaltaug - gruppen i Trondheim og 70 ved Oslo-kontoret. I 1970 var produksjonen av råstål kommet opp i 644 000 tonn. Dette står i sterk kontrast til de 175 000 tonn som den regjeringsoppnevnte Jernverkskommisjonen av 1945 baserte første byggetrinn på.
I 1947 ble det bestemt at Norsk Hydro skulle utnytte kraften fra Glomfjord. Røssåga, sør for Mo, skulle bygges ut for Jernverket fordi kraftpotensialet her var betydelig større. Kostnadsoverslagene for Glomfjord-planen (1946) var 207 mill, kroner, for Røssåga-planen (1949) 288 mill, kroner. Den endelige regninga kom på 558 mill, kroner; i tillegg kom utgifter til kraftutbyggingen.
I 1946 var anleggstiden beregnet til 3 år; det tok 9 år før verket kom i drift. Forsinkelsene skyldtes revurderingen av planene og at kraftutbyggingen ble forsinket. Utgiftsøkningen Skyldtes bl.a. økte kostnader og endring i planene. Forsinkelsen kom også til å bety at Jernverket gikk glipp av høykonjunkturen i begynnelsen av 1950-årene. Tidlig i 70-årene ble det utarbeidet en ny langtidsplan for verket. Den innebar både betydelige investeringer og øking i sysselsettingen. Den internasjonale økonomiske krisen fra midten av 70-årene tok bort grunnlaget for en del av disse planene. Et investeringsprogram på 755 mill. kroner er likevel gjennomført i perioden 1973—77. Formålet har vært å modernisere, harmonisere produksjonen i de enkelte avdelinger og øke kapasiteten. Totalt er det investert 1,5 milliarder i AS Norsk Jernverk.

Jernverket i dag
AS Norsk Jernverk er et integrert jern- og stålverk. Konsernet består i dag av Rana Gruber , Jernverket og Blikkvalseverket som ligger i Bergen. I tillegg kommer Staaltaug-gruppen i Trondheim. Jernverket har 100% av aksjene i AS Norsk Staaltaug -fabrik , som igjen har 99 % av aksjene i AS Norsk Ståltrådtrekkeri og 57 % i AS Norsk Manilla industri.
Den gjennomsnittlige årlige energi tilførselen er ca. 3,6 milliarder kilowatt-timer (44 % elektrisk kraft, 52 % koks og 4 % olje). I 1973-77 er det investert 75 millioner kroner i det indre og ytre miljøet. Støvutslippet er redusert fra ca. 2 200 kg/time i 1966 til ca. 300 kg/time i 1976. For tiden pågår arbeid med å rense Ranafjorden etter utslipp fra Jernverket, Norsk Koksverk AS, gruvene og lokalsamfunnet.
Produksjonsgangen er slik: Malmen tas ut i Rana Gruber ved Storforshei 30 km fra Mo. Denne fraktes i knust form med jernbane til oppredningsverket like utenfor Mo. Jernmineralene er magnetisk magnetitt og lavmagnetisk hematitt. Opprednings verket produserer slig (jernkonsentrat, ca. 65 % jern) ved å skille jernet ut fra steinen ved magnet-separering og flotasjon. På Jernverket starter fordelingen med at sligen bringes over i stykkform før den smeltes i elektriske rå jern sovner . I stålverket produseres stålet på basis av råjern eller skrapjern. Hovedtyngden av ferdige produkter fremstilles ved valseverkene i form av ulike valsede produkter.
Stålproduksjonen på 70-tallet har variert mellom 500 000 og 700 000 tonn. Eksportandelen er høy; det meste går til stålgrossister i England og de nordiske landene. De viktigste produksjonsgruppene er armeringsstål (19,6% i 1977), skipsprofiler (17,7 %) og fortinnet blikk (28,3 %). Ellers produseres bl.a. emner, slig og pellets (til stålverk i Polen og Tsjekkoslovakia), råjern, stålblokker, valsetråd, skipsplater og bjelker.
De viktigste innenlandske leverandørene er Norsk Koksverk AS, Dyno industrier og Elkem— Spigerverket. Fra utlandet leveres koksgrus og ildfast materiale.
Før 1973 kunne nye investeringer ved Jernverket bare finansieres av eieren — staten — enten i form av økt aksjekapital, ved statsgaranterte lån eller direkte tilskudd. I 1973 vedtok Stortinget en refinansiering som gikk ut på at Staten overtok den statsgaranterte langsiktige gjelden på vel 370 mill, kroner. Vedtaket var enstemmig og innebar at selskapets organer fikk ansvaret for selskapets forhold. Videre finansiering skal skje på grunnlag av egen inntjeningsevne og kredittverdighet.
Da Jernverket ble planlagt, rådde det atskillig optimisme mht. de industrielle og distriktspolltiske virkningene som en mente ville komme. Disse har i liten grad kommet. Samtidig ble det overlatt til de to småkommunene Mo i Rana og Nord-Rana alene å løse de enorme planleggings- og utbyggingsproblemene som fulgte. Folketallet økte fra om lag 9000 i 1946—47 til 26 100 i 1971. I dag er det sentrale Rana et moderne bysamfunn med om lag 20 000 mennesker.

B.S.



Litteratur: T. Grønlie : Jern og politikk 1945—1955. AS Norsk Jernverk — beslutningsprosessen fra plan til produksjon, Oslo 1973. St.meld. nr. 38 (1978—79): Bedrifter hvor staten v / industridepartementet eier aksjer eller andeler.

Norsk kapital i utlandet
Utenlandske kapitaloverføringer til Norge har alltid fått stor oppmerksomhet, men det er først i 1970- årene at søkelyset er blitt rettet mot norsk kapitaleksport. Selv om størrelsen på den norske kapitaleksporten ennå er beskjeden, aner man konturene av Norge som netto kapitaleksportør i 1980-årene. Det er oljeinntektene som vil medvirke til dette.
Kapitaleksporten kan bestå av portefølje - investeringer eller direkte investeringer. Med portefølje investeringer forstår en investeringer der hensikten er å få en kapitalfortjeneste uten å utøve kontroll over bruken av kapitalen. Denne investeringstypen styres i første rekke av forskjeller i rentenivået. Direkte investeringer defineres som investeringer i utenlandske datter- og/eller datterdatterforetak, eller ervervelse av en minoritetspost i utenlandske foretak der investor har en kontrollerende interesse. Nøkkelordet er kontroll med investeringen.

Historikk
Norsk næringslivs engasjement i utlandet er langt fra av ny dato, men det er særlig fra 1960-årene at norske utenlands investeringer har fått økende betydning. Norske bedriftsledere var allerede aktive med investeringer i industri i 1880-årene, og da særlig innenfor næringsmiddelindustri og treforedling. Et eksempel på denne tidlige norske utenlandsaktiviteten er Mustad konsernet. Allerede i mellom krigsårene fantes det Mustad-selskaper med produksjon av jern- og metallvarer i et titalls europeiske land. Et norskkontrollert flernasjonalt selskap var allerede den gangen en realitet. Etter andre verdenskrig ble en rekke av selskapets fabrikker i de østeuropeiske landene nasjonalisert.
Innen forsikring hadde Store brand allerede opprettet et amerikansk datterselskap under første verdenskrig. For Storebrand betyr utenlands aktiviteten mer enn hele det norske markedet, og omfanget av denne virksomheten er større enn alle andre norske forsikrings selskapers virksomhet i utlandet.
Norsk shipping krever at tillatelser for norske rederier til å registrere sine skip under fremmed flagg må liberaliseres. Allerede i mellomkrigsårene registrerte norske redere sine skip under Liberiaflagg. Utenlandsinvesteringer i shipping er derfor ikke noe nytt fenomen som har oppstått på grunn av de nåværende konjunkturene.
Bank- og kredittselskaper internasjonaliserer sin virksomhet i økende grad. De fleste større norske forretningsbanker har sine egne datterselskaper i Luxembourg. Fra disse Luxembourg-selskapene eller fra London-baserte selskaper er det etablert filialer i mer fjerntliggende land som Singapore og i Midtøsten. Norske konsulentfirmaer, med Norcon sult i spissen, tilbyr sine tjenester gjennom utenlandsetablerte datterselskaper.

Aktiviteten i 1970-årene
Statistikken over innvilgede lisenser fra Norges Bank for perioden 1970—77 viser hvor aktive norske selskaper har blitt gjennom egne selskaper i utlandet. Det er innvilget 1519 lisenser til et samlet beløp på 2,8 milliarder kroner. De tilsvarende tallene for utenlandske investeringer i Norge er 1 803 lisenser hvor lisensbeløpet utgjør 1,5 milliarder. Dette viser med all tydelighet norsk næringslivs økende aktivitet i utlandet de siste årene.
Det største lisensbeløpet forekommer innen sektoren produksjon med 341 lisenser og et samlet lisensbeløp på 870 millioner kroner. Innvilgede lisenser for salgs- og handels selskaper er meget høyt: 759 lisenser. Når et norsk selskap først bestemmer seg for å starte virksomhet i utlandet, er det vanlig at dette først skjer ved etableringen av et salgsselskap. Senere kan det bli aktuelt å starte produksjon i utlandet.
Innenfor oljeundersøkelser er det innvilget 121 lisenser til et beløp av 833 millioner kroner. Den norske interessen for oljeundersøkelser i utlandet er på retur etter toppene i begynnelsen av 1970-årene. Sektoren tjenesteformidling omfatter investeringer i bank, forsikring og andre konsulenttjenester. Her er lisensbeløpet 633 millioner kroner og antallet lisenser 298. Denne sektoren vil få økt betydning i framtiden.
Lisenser for norske investeringer i utenlandske rederier er ikke med i oversikten fra Norges Bank. Størrelsen på investeringer i denne sektoren ligger på 300—500 millioner kroner (1975). Handelsdepartementet regner med at en tonnasje tilsvarende 3 % av den norske handelsflåten er registrert under fremmed flagg.
Ved utgangen av 1976 var det ansatt ca. 20 500 personer i norskeide industriselskaper i utlandet. I tillegg kommer de selskapene som ikke inngår i Norges Banks kartotek, og som regnes som valutautlendinger. Dette er selskaper etablert i utlandet av norske statsborgere som også er bosatt i utlandet.
Det viktigste selskapet i så måte er Timex Corporation — verdens Største produsent av både mekaniske og elektriske ur. Årlig produserer dette multinasjonale selskapet, som sysselsetter ca. 21 500 personer, mer enn alle andre norske industrietableringer i utlandet til sammen, ca. 40 millioner ur. Dette konsernet eies av Fred Olsen – Gruppen , og har del- produksjon på eksotiske steder som Jomfruøyene, Puerto Rico, Taiwan, Sør-Amerika, Singapore og Hongkong, ved siden av større produksjon i Storbritannia, Frankrike, Vest-Tyskland og Italia.
Av kreditt markeds statistikken kan en se hvor mye den enkelte norske sektoren eier av utenlandske aksjer. Ved utgangen av 1977 hadde offentlig forvaltning fordringer i utenlandske aksjer på 285 millioner kroner (Alcan - aksjene). Finansinstitusjoner eier 739 millioner kroner, som hovedsakelig er aksjekapitalen i datterselskaper etablert i Storbritannia, Luxembourg og Sveits. Andre innenlandske sektorer har til sammen 1 329 millioner kroner. Av disse har bergverk og industri (751), utenrikssjøfart (320) og finansiering og eiendomsdrift (168) de største fordringene i utenlandske aksjer.
Norske myndigheter fører en liberal politikk overfor utenlandsinvesteringer, særlig gjelder dette etablering av produksjonsselskaper, salgsselskaper og selskaper innen tjeneste formidling. Man har vært noe mer tilbakeholden med å innvilge lisenser for drift av norske skip under fremmed flagg. Denne generelle liberale politikken overfor norske utenlands etableringer skyldes delvis at Norge har inngått en rekke avtaler som berører uten rikshandelen. Av særlig betydning for valutakontrollen er avtaler om internasjonale betalinger og kapital bevegelser, og om flernasjonale selskaper.

Internasjonale avtaler
Norge har vært medlem av IMF — Det Internasjonale Valutafondet — siden 1945. Avtalen etablerte mer stabile valutaforhold, som er et viktig grunnlag for internasjonale betalinger. IMFs bestemmelser om betalinger blir utfylt av GATT på handelssiden.
Norge har videre sluttet seg til en avtale innen OECD om liberalisering av kapital bevegelsene. Dette er den såkalte «Code of Liberalisation of Capital Movements » fra 1961. Hovedprinsippet i denne avtalen er at selskaper og innbyggere i hvert av medlemslandene skal ha størst mulig frihet til å foreta kapitaltransaksjoner over landegrensene, så vel kortsiktige kreditter som langsiktige investeringer. Slik liberal adgang til kapitalbevegelser er ment å utnytte mer effektivt tilgjengelige økonomiske ressursser . Da avtalen ble etablert, hadde landene adgang til å ta reservasjoner mot å liberalisere de ulike typene av kapitalbevegelser.
Norge har tatt reservasjon mot å liberalisere utgående direkte investeringer og plassering av utenlandske lån i det norske markedet. Videre har Norge reservert seg mot inngående direkte investeringer, i samsvar med norsk lov som begrenser utlendingers adgang til å delta i næringsvirksomhet og å erverve fast eiendom. Andre reservasjoner går på kjøp og salg av verdipapirer. Hvor ofte disse reservasjonene har blitt brukt, er ukjent.
I 1976 sluttet Norge seg til erklæringen innen OECD om internasjonale investeringer og multinasjonale selskaper. Denne «Guidelines for Multinational Enterprises» er utformet som et kompromiss mellom på den ene siden land med vesentlig utgående investeringer der det ønskes best mulig arbeidsbetingelser for selskapene, og på den andre siden land med vesentlig inngående investeringer, der det er ønskelig med kontroll av utenlandske investeringer. Norge hører foreløpig til denne gruppen land. Retningslinjene berører bl.a. selskapenes konkurransepolitikk og forretningsmetoder, offentliggjøring av opplysninger og forholdet til ansatte. Også i regi av De Forente Nasjoner arbeides det med å etablere en atferdskode for flernasjonale selskaper.
Den norske styringen med investeringsstrømmene er hjemlet i lov av 14 juli 1950 og senere tilleggsbestemmelser.

I.Sa.



Se også: Multinasjonale selskaper.

Litteratur: I. Samdal : Norsk industri i utlandet, Norsk Produktivitets institutt, Oslo 1976. Norsk Kapitaleksport, Debatt- og studiehefte nr. 17, Norges Industriforbund, Oslo 1977.

Norsk kollektiv Pensjonskasse AS
Data for 1976:
Opprettet: 1938
Hovedkontor: Bergen
Bransje: Livsforsikring
Antall ansatte: 278
Forvaltningskapital: 2,774 milliarder kroner
Brutto premier: 317,7 millioner kroner
Aksjekapital: 700 000 kroner
Antall aksjonærer: 107
Adm. dir.: Chr. Tønseth

Norsk kvinneforbund


Se Kvinneforbund, Norsk

Norsk rikskringkasting
Norsk rikskringkasting (NRK) er en frittstående og selvfinansierende institusjon som forvalter en statlig enerett avgitt av Stortinget: Retten til å sende program i lyd og bilder beregnet på allmennheten, enten ved radiobølger eller via tråd (kabel). Denne retten var opprinnelig forbeholdt Televerket, som ved konsesjon ga den videre til de fire private kringkastingsselskapene i Oslo (1925), Bergen (1925), Tromsø (1926) og Ålesund (1927). I 1933 ble konsesjonene trukket tilbake og retten avgitt til den nystiftete NRK ved en egen lov om kringkasting.
Den sende - tekniske driften av NRK besørges av Televerket, som også for institusjonens regning utfører de anleggene Stortinget ber om etter forslag fra NRK. Fra 1925 til ut i 1950-årene ble radioen drevet med store sendere for lang- og siden mellombølge. I slutten av 1950-årene ble Televerket tvunget til å oppgi mellombølgekringkastingen og slå inn på FM (frekvensmodulert) radio. Samtidig ble det, mot Televerkets råd, satt i gang forsøk med fjernsyn. Regulære sendinger kunne åpnes i1960 og pr. 1972 var 90 % av landet dekket.
Forholdet mellom NRK og Televerket er blitt økonomisk og juridisk ugjennomtrengelig med utbyggingen av de hittil 400 frekvensomformere for radio og de 900 for fjernsyn. Et eget «hopehavutvalg» arbeider kontinuerlig for å klare av situasjonen.
NRKs enerett er mer omfattende enn andre lands kringkasting, ved at den også omfatter kabelsendinger. Retten er imidlertid illusorisk i og med den frie adgangen til å etablere seg for antenneoperatører, som i de senere årene har kanalisert svensk fjernsyn inn over ca. 25 % av Norges husstander, til dels via kommunalt konsesjonerte kabelanlegg.

Økonomi
NRK er selvfinansierende gjennom to kilder: lisensinntekten, som nå bare kreves inn for fjernsynsapparatene, og stempelavgiften, som erlegges som en prosentavgift ved kjøp av radio- og fjernsynsmottakere og - materiell.
Lisensavgiften fastsettes av Stortinget. NRK kan altså ikke selv regulere sine inntekter gjennom denne posten.
Stempelavgiften er en forbrukeravgift. Dersom folk kjøper kostbart utstyr, stiger NRKs inntekter i samme takt som radioindustriens. Det er tradisjon at NRK budsjetterer denne posten lavt, slik at den får store ekstra inntekter. Farge fjernsynet i 1970- årene har f.eks. gjort at opp mot en tredjedel av NRKs inntekter er kommet gjennom avgiften. (I 1977: 441 mill, kroner gjennom lisens, 204 mill. gjennom avgift.) Sammenliknet med Sveriges og Danmarks radio, som ikke kjenner denne kilden, er NRK en rik institusjon. Den går fri av de nærgående sparekravene som nasjonalforsamlingen i andre land stiller til sin kringkasting. Ingen krever økonomisk kontroll av NRK. Institusjonen har 2 300 ansatte og vokser stadig. Det eneste kravet Stortinget stiller, er at veksten skjer ved avdelingene utenfor Oslo.

Styring
Heller ikke øver Stortinget særlig programpolitisk kontroll. Fordi driftsregnskapet er så godt, kan Stortinget ikke forlange nedskjæring av bestemte avdelinger eller programfunksjoner og dermed påvirke kringkastingens innhold. De rent politiske utfallene som enkelt representantene retter mot mer eller mindre navngitte tjenestemenn, kan jo ikke tillegges stor vekt. Tjenestemannsloven beskytter i praksis de ansatte, som ikke kan flyttes eller ombeordres, langt mindre avskjediges fra sin stilling. Det eneste kravet NRK må følge, er at nynorsk prosenten skal være så høy som mulig og helst 20 % — et helt vilkårlig tall.
Stortinget og regjeringen (Kirkedepartementet) utpeker hver sin halvdel av Kring kastings rådet , som er pålagt å råde kringkastingssjefen. Dagsorden bestemmes av ham, men rådet kan også ta opp egne saker. Rådet har imidlertid ingen besluttende myndighet. Det har de siste 10—15 årene også mistet sin saklige tyngde, ved at sammensettingen har skiftet fra erfarne mikrofonbrukere til lettvektige politikere, fortrinnsvis yngre backbenchere . Denne utviklingen tok til da Stortingets, det vil si partienes, andel av rådet økte fra fire til tretten i begynnelsen av 1960-årene.
NRK styres av et styre oppnevnt av regjeringen, men NRKs administrasjon forbereder alle sakene og det er ikke kjent at styret i nyere tid har opptrådt mot administrasjonen, bortsett fra i helt marginale spørsmål.
Den daglige lederen er kringkastingssjefen, valgt av regjeringen. Han (hittil bare menn) har en nøkkelstilling som balansepunktet mellom en stor, selvstyrende og utpreget selvnormert institusjon og offentligheten — i første rekke den politiske offentligheten. Han har redaktøransvaret for NRKs program overfor offentligheten, ansvaret som administrerende direktør overfor styret og et kombinert redaksjonelt og administrativt ansvar overfor statsmyndighetene. Stillingen er enestående i sitt slag i Norge og kan bare sammenliknes med en forlagsdirektør. Gjennom kringkastingens historie har man forsøkt flere andre avveiinger av de to typene ansvar.
Men kring kastingssjefsstillingen, som ble opprettet i 1948, er antakelig kommet for å bli. Samtlige kringkastingssjefer hittil (Olav Midttun , riksprogramsjef 1933—45, Kåre Fostervoll 1949—61, Hans Jacob Ustvedt 1961—71, Torolf Elster 1971—) har kommet fra Kringkastings rådet — det gamle rådet. De har hatt regjeringens partifarge — Midttun Venstres, de øvrige DNAs.

Stil og etikk
NRK oppfattes ofte som en Oslo-institusjon som sprer sine programmer til landet for øvrig. Sende statistikken for radio kan underbygge et slikt syn. Bare 11 % av riksprogrammet er produsert av distriktskontorene (1977), og lokalprogrammene fyller jevnlig bare ên time av de 17 daglige sendetimene i radio. For fjernsynet er Oslo-dominansen enda mer påfallende.
Men programmene preges mer av den NRK-tonen som er felles for alle programledelser, enn av opphavsstedet. Det er ingen Oslo-tone, men en særskilt NRK-stil skapt gjennom femti års kringkastingsarbeid og nedfelt som uskrevne lover i et hvert studio. Ingrediensene synes å være disse:
1. En rikstone, et nasjonalt «vi», som preger NRK mer enn noen avis: en utslettelse av geografisk egenart som gjør at det egentlig lokale, partikulære, framtrer som eksotisk for alle. («og her, langt inne på skauen, treffer vi...») Denne riks – tonen er dypt festet i NRKs organisasjon og etikk, og holdes levende for enhver medarbeider med usynlige motto av typen: «Husk, nå taler du til Flekkefjord og Snåsa på en gang ...»
2. Parallelt med dette en avsliping av konflikter, med nedtoning av motsigelser til et tenkt største felles multiplum. I religiøse spørsmål tilstrebes en pregløs middelvei mellom kirke og organisasjoner. Det politiske tyngdepunktet ligger et sted mellom Venstre og Arbeiderpartiet: Målsak og sosialisme er antakelig en hyppigere kombinasjon på Marienlyst enn noe annet sted i landet.
3. En nesten autoritær frykt for kontroverser, som særlig preger de medarbeiderne og avdelingssjefene som er vokst opp i NRK selv. I det ytre har det skjedd en viss utvikling over tid her, i de første 20 år av radioens historie ble det overhodet aldri sendt debatter i NRK. I slutten av 1940-årene kom det noen, og med fjernsynet i 1960-årene flere. Den typiske fjernsynsdebatten er imidlertid helt ut regissert etter programlederens opplegg, for i praksis søkes en rituell dramatikk som kler mediet, ikke et utslipp av reelle motsetninger. Kontroversfrykten er en politisk holdning, men også en yrkesetikk. For et samtidig medium som radio og fjernsyn er konflikter uforutsigbare og derfor lite ønskelig som stoff.
Men mest av alt preges NRK-programmene av utlandet. Om lag halvparten av fjernsynets 2 000 årlige sendetimer er produsert utenfor Norge. De fem viktigste leverandørene er disse (tall fra 1977):

Sendetimer pr. år Andel av NRKs
fjernsynssendinger
i alt (i prosent)
Storbritannia 268,5 13
USA 165 8
Sverige 117 5,5
Vest-Tyskland 68 3,2
Danmark 41 2
Kilde: NRK, Årbok 1977

Monopolet
NRK er et monopol fordi monopolet er den naturlige organisasjonen for enhver lisensdrevet kringkasting. Har den ikke enerett innenfor sitt område, kan den nemlig ikke kreve inn noen avgift.
NRK er et statsmonopol fordi en betryggende offentlig kontroll med programmene, slik det alltid vil kreves i Norge, best kan gjennomføres med en slik organisasjon.
Monopolet er likevel omdiskutert i den løpende og altoppslukende debatten som alltid blir kringkastingen og særlig fjernsynet til del. «Oppmyking av monopolet» er imidlertid vanskeligere i Norge enn i noe annet land fordi kostnadene med å realisere en rikskanal er så store, samtidig som likebehandlingsnormen i norsk politikk krever samme tilbud til alle landsdeler. En alternativ fjernsynskanal som i Sverige, ligger utenfor NRKs budsjett mulighet. En reklamefinansiert kanal i tillegg til NRKs lisensdrevne, som i Storbritannia eller Finland, kan heller ikke komme på tale: Annonsørene ville ikke kunne bære anleggs- kostnadene . I Norge er det vanskelig nok å få til en radiokanal — som det siste landet i verden ved siden av Island har Norge ennå ikke (1980) en fullt utbygd kanal 2 for radio.
Hvordan monopolet skulle mykes opp under disse forholdene, har ingen hittil kunnet si. Distriktsvennlige politikere har ønsket å legge administrasjonen av radiokanal 2 til Trondheim, noe som ville gjøre NRK større og mer tungorganisert, men ikke mindre av et monopol. Pinsevennene og indremisjonen driver evangeliske sendinger på norsk fra utlandet, blant annet fra Monte Carlo. De ønsker en sender i Norge, men å imøtekomme dette ville bringe opp hele komplekset av riksdekking, rettferdig fordeling og forsvarlig program- kontroll, og alle instanser ville motarbeide et slikt prosjekt. Kretser i Høyre har slått til lyd for en deling av NRK i ett radio- og ett fjernsyns selskap, men tanken kan ikke begrunnes bedrifts økonomisk og vil neppe en gang samle Høyre selv.
Den veien en «oppmyking» eventuelt kunne komme, er om NRK og Televerket opprettet en serie rent lokale FM-sendere som ble stilt til disposisjon for stedlige organisasjoner og institusjoner, og som hadde en helt begrenset spredningsradius. En nærmere utpensling av denne muligheten er imidlertid ennå ikke foretatt på noe hold.

H.F.D.



Litteratur: H.F.Dahl: Hallo-Hallo og Dette er London (bd . 1 og 2 av NRKs historie), Oslo 1975—78.

Norsk Telegrambyrå
Norsk Telegrambyrå, i dagligtale kalt NTB, er en av norsk presses viktigste og mektigste institusjoner — både som formidler av nyheter fra inn - og utland til NRK og hele dagspressen, som opinionsdanner og som reell og potensiell maktfaktor i nyhetsformidlingen i Norge.
NTB eies av norske aviser, og praktisk talt hele dagspressen er deleiere. For tiden har 103 aviser aksjer i selskapet, og stemmerettsreglene er formelt ordnet slik at ingen avis eller avisgruppe skal kunne få flertall i de styrende organer. Byrået mottar ingen statsstøtte og det er eierne, dvs, avisene, som finansierer det meste av driften ved å betale for å motta NTBs tjenester. I hovedsak består disse av generelle nyhetsmeldinger fra inn og utland, sport og pressefotos. NTB driver også en personalia tjeneste , handels tjeneste (børs- og valutaregistreringer m.m.), telefonaviser i Oslo og Trondheim, samt Norges mest omfattende bildearkiv.
Aviser som abonnerer på NTBs generelle nyhetstjeneste mottar stoffet gjennom et fjernskriver- og telefotonett. Gjennomsnittlig sendes omkring 25 000 ord og 50—60 bilder daglig ut fra NTB.
NTB ble opprettet av tyskeren Bernhard Wolff i 1867 og fortsatte som privat foretak fram til 1918 da dagens eiere overtok. Samtidig endret byrået profil fra å være utpreget tyskvennlig til å bli mer anglosaksisk orientert — noe som ga seg utslag i at Reuters byrå i London overtok som hovedkilde for utenrikstelegrammene. Reuters har senere holdt denne stillingen.
I mellomkrigstiden etablerte NTB sitt eget bildebyrå. I årene etter andre verdenskrig satset byrået på å bygge ut et mer tidsmessig innenriks nyhetsnett — slik at utenriksnyhetene ble trengt mer i bakgrunnen. Under krigen ble NTB overtatt av tyskerne som gjorde det til sin viktigste propagandasentral — på folkemunne kalt «Not To Believe».

NTB i dag
NTB har hovedkontor i Oslo og avdelingskontorer i Trondheim og Bergen. Til sammen er rundt 50 journalister fast ansatt, men byrået har også avtaler om stoffleveranser med over 100 journalister, korrespondenter som er ansatt i aviser rundt om i landet. Undersøkelser viser imidlertid at bare en liten håndfull av disse korrespondentene er aktive.
Utenriksavdelingen har som første oppgave å oversette og bearbeide fra NTBs faste internasjonale byråforbindelser — Reuters, Tass, Deutsche Presse Agentur (DPA ), United Press International (UPI) og de nordiske Ritzaus Byrå (RB), Finska Notisbyrån (FNB ) og Tidningarnas Telegrambyrå (TT). I samarbeid med TT, FNB og RB har NTB også heltids ansatte korrespondenter i Washington, Brussel, Moskva og Peking.

NTB i mediebildet
NTB har en dominerende plass i sentrum av norsk nyhetsformidling. Særlig gjelder dette utenriksstoffet, nesten alt utenriksstoff som trykkes i norske aviser, er sendt ut fra NTB. Alt stoff som sendes ut fra byrået, er også datakodet slik at det via hullbånd kan overføres direkte til de enkelte avisenes settemaskiner — med de farer for ensretting og uniformering dette innebærer, ikke minst språklig.
NTB-meldinger brukes svært mye av både radio, TV og avisene. Særlig er de store og middelstore avisene avhengig av utenriksstoffet og de sentrale riksnyhetene fra NTB.
Til tross for den viktige og sentrale posisjonen er det imidlertid liten offentlig debatt om byråets virksomhet. Dette kan skyldes at NTB gjør en god jobb. Mer sannsynlig er årsaken byråets status som Avis – eid , korporativt foretak: Avisene ønsker ikke offentlig debatt om «seg selv».
I tillegg kommer også plasseringen i nyhetsformidlingens «grå sone»: NTB har mellomleddets, ikke primærkildens rolle overfor publikum. En utpreget forsiktig redaksjonell linje og det faktum at NTB-meldingene som regel trykkes i avisene og leses opp i TV og radio uten kildeangivelse, bidrar også til å skape avstand og unngå debatt.
Det er imidlertid et faktum at NTB kan virke holdningsdannende, legitimerende og retningsgivende både overfor publikum og andre massemedia. Eksempelvis blir en nyhet fra NTB nesten automatisk en «godkjent» nyhet som omtales i andre massemedia, mens det omvendte er tilfelle når tommelen vendes ned i NTB. Når NTB ikke omtaler den hemmelige delen av Loran C-rapporten, viser de fleste avisene til byråets begrunnelse for dermed å rettferdiggjøre sin egen negative holdning (se art. Loran C). Osv.
Forholdet mellom hva NTB får inn av stoff og hva som faktisk sendes ut igjen, er også viktig i denne sammenhengen. Gjennomsnittlig får f.eks. utenriksavdelingen daglig inn nærmere 200 000 ord fra sine utenlandske byråforbindelser, mens bare ca. 10 000 sendes ut igjen til norske massemedia — og publikum. Innenriksavdelingen får hver dag store mengder pressemeldinger, korrespondentmeldinger, tips og ideer som ikke benyttes — samtidig som det er innarbeidet arbeidskrevende rutiner som gir lite stofftilfang.
Den alt vesentlige delen av meldingene NTB sender ut, hentes fra samfunnets sentrale maktsentra — fra Storting, departementer, direktorater, politikamre, fra næringslivets organisasjoner og storbedrifter, samt fra toppfolk i de samme sentra. I dette bildet har det ofte vist seg vanskelig for opposisjonelle og for uformelle grupperinger å komme til orde. For en utenforstående ville det være interessant å få en løpende kritisk vurdering av hva som
Den forsiktige redaksjonelle linja gir seg ellers utslag i at NTB ytterst sjelden sender ut meldinger som ikke er bekreftet offisielt, dvs, fra statsråder, bedriftsledere, politi mestre osv. Samtidig er stilen i telegrammene knapp, konsentrert og litt kjedelig. I mange tilfeller er dette en riktig linje, som kan virke som en motvekt mot andres sensasjonsoppslag. Linja har imidlertid også ofte ført til overdreven forsiktighet og servilitet overfor den etablerte makteliten i samfunnet.

C.V.K.