Norges Kommunistiske Parti

Se NKP

Norges Kooperative Landsforening
Norges Kooperative Landsforening (NKL) er en landssammenslutning av samvirkelag og har som oppgave å fremme samvirkebevegelsen i Norge og drive engrossalg og produksjon for samvirkelagene. NKL ble stiftet i 1906 og hadde året etter tilslutning fra 19 samvirkelag med 6 347 medlemmer. I 1933 var det tilsluttet 460 samvirkelag med 124 177 medlemmer og i 1978 677 samvirkelag med 470 000 medlemmer. Disse lagene har til sammen et butikknett med ca. 1 720 utsalg. Netto omsetning utgjorde 11977 ca. 7,4 milliarder kroner. Antall samvirkelag har gått nedover i de senere årene, i noe mindre grad antall utsalg.
NKL driver hovedsakelig med engrossalg og er en av de store engroskjedene i Norge. Omsetningen var 11978 2 916 mill, kroner. Omsetningen fordeler seg på dagligvarer 56 %, ferskvarer 10 %, jernvarer 17%, elektrisk 12 % og manufaktur 7 %.NKLs egen produksjonsvirksomhet drives i ca. 20 datterselskaper med ca. 650 ansatte. Nettoomsetningen var i 1978 782 mill, kroner; av dette var det bare 56 mill, kroner som var utenfor NKL.
Bedriftene omfatter så forskjelligartete varer som mølleprodukter, margarin, saft og syltetøy, sko, konfeksjon, kaffe, krydder samt 12 bakerier. NKL er også medeier i firmaene Nordchoklad og Nordtend som eies av forbrukersamvirket i de nordiske land. Ved siden av egen spareordning deltar NKL også i annen finansvirksomhet, forsikring, bank og revisjon. NKL utgir Vårt Blad og Forbrukeren og driver et mindre forlag.
NKL har hele tiden vært i vekst, selv om veksten har vært noe ujevn. En periode ble det drevet mer produksjonsvirksomhet enn nå. Deler av denne virksomheten ble solgt på grunn av vansker med å få til lønnsom drift og for å få frigjort kapital. Innen handelen har NKL foretatt mye investering og rasjonalisering. På denne måten har NKL klart å stå imot presset fra den private handelen som har fått tilført kapital fra rederinæringen og fra utlandet. Jevnt over er det de små kjøpmennene som har tapt.
Behovet for kapital viser de politiske problemene med slike samvirkeforetak som NKL. For å stå imot presset fra de private firmaene, trengs det kapital. For å skaffe denne kapitalen, må de kooperative foretakene gå med overskudd og akkumulere, samle opp kapital på samme måte som private firmaer. Formannen Peder Søiland pleier å si at for NKL er det ingen forskjell mellom bedriftens og kundenes interesser; medlemmene er interessert i at bedriften går med overskudd. Men det blir lite innhold i samvirket om bedriften oppfører seg nesten på samme måte som privateide bedrifter.
I NKL og samvirkelagene er alle ansatte organiserte. Ved utgangen av 1977 var 574 bedrifter med 15 925 arbeidstakere tilmeldt Den Kooperative Tarifforening, som er for denne sektoren.

D.S



Se også: Samvirke.

Norges Naturvernforbund
Norges Naturvernforbund (NNV) er landets største organisasjon innen natur- og miljøvern, med 36 000 medlemmer ved utgangen av 1978. Forbundets høyeste organ er representantskapet, som består av utsendinger fra 19 kretsforeninger og fra ungdomsorganisasjonen Natur og Ungdom, samt landsstyret. Den daglige ledelse ligger hos et sekretariat med sete i Oslo. Forbundet utgir tidsskriftet Norsk Natur, dessuten enkelte bøker og småskrifter. Årsbudsjettet er 11979 ca. 2,5 millioner kroner, hvorav 70 % er egne midler og resten statstilskudd.
NNVs historie går tilbake til 1914, da Landsforeningen for naturfredning i Norge ble stiftet. Merkesaker den første tida var fredning av gamle trær mindre naturområder, fosser o.l Naturvernet var i alt vesentlig en ren overklasseinteresse, og denne bakgrunnen har preget NNV til denne dag. Den venstreorienterte miljøbevegelsen som oppstod i siste halvdel av 1960-årene, opplevde ikke NNV som «sin» organisasjon. Under Mardøla -aksjonen fikk forbundet problemer med å ta stilling. Selv om man helhjertet støttet målet med aksjonen, kunne man ikke godta sivil ulydighet som aksjonsform.
I løpet av 1970-åra har imidlertid NNV blitt mer samfunnskritisk, og vedtok i 1973 en økopolitisk plattform. Et viktig vendepunkt markerer forbundets store energiutredning fra 1974, som konkluderer med at de høyt industrialiserte landenes energi og ressursforbruk kan og må stanses. Med dette stod NNV fram som den klart mest aktive og radikale blant de store, veletablerte naturvernorganisasjonene I Norden.
Det er karakteristisk for utviklingen i NNV at mens forbundet i 1972 unnlot å ta standpunkt til striden om norsk medlemskap I EF, så gikk det tre år senere med i om IEA. Dette har ikke uventet brakt fram i lyset sterke politiske motsetninger i organisasjonen.
Hjertesaken til NNV har tradisjonelt vært vassdragsvern. Dette står fremdeles sentralt, men nå mer som en integrert del av kampen for en alternativ norsk energipolitikk. Forbundet har også engasjert seg sterkt mot oljeboring nord for 62. breddegrad. Samtidig er man opptatt av å ivareta de klassiske naturverninteressene, og NNV arbeider fortida bl.a. med vern av marine biotoper (verneverdige kyst- og havbunnsområder).

H.Wi.



Litteratur: B. Berntsen: Naturvernets historie i Norge, Oslo 1977.

Norges Rederforbund
Norges Rederforbund ble opprettet i 1909. Det organiserer rederier som seiler i utenriks skipsfart. De fleste rederier av betydning er tilsluttet organisasjonen som er rederstandens viktigste talerør utad. I 1975 hadde 295 rederier medlemskap i Rederforbundet. Forbundet hadde innmeldt vel 1 250 skip på til sammen i overkant av 24 mill, bruttotonn, dvs, over 95 % av flåten. Norges Rederforbund har et nært samarbeid med Skibsfartens Arbeidsgiverforening som også organiserer rederier i utenriksfart. De har etablert et felleskontor: %laquo;Norges Reder-orbund og Skibsfartens Arbeidsgiverforening—Felleskontoret». Det felles administrative personell utgjør nærmere 150 personer.
Rederforbundet har tolv kretsforeninger (Oslo,Drammen, Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Kristiansand, Farsund, Stavanger, Haugesund, Bergen, Trondheim og Nord-Norge) som hver velger representanter til forbundets hovedstyre som i alt har 50 medlemmer. Kretsene er representert i hovedstyret i forhold til sin tonnasje. Det høyeste organet er Generalmøtet.
Norges Rederforbund arbeider særlig med saker av næringsøkonomisk, politisk, og teknisk karakter. Det arbeider med internasjonale skipsfartspolitiske spørsmål og er tilknyttet de internasjonale organisasjonene International Chamber of Shipping, International Chamber of Commerce og Committee of European Shipowners’ Association.

Arbeidsområder
Rederforbundet er utvilsomt en av de mest ressurssterke næringsorganisasjoner i landet. Takket være sitt solide økonomiske fundament kan de ha mange ansatte som driver utredningsarbeid og saksbehandling. Forbundets økonomi har gjort det mulig å investere ledige midler i norske storforetak. Norges Rederforbund er i dag blant de aller største aksjonærer i de største forretningsbankene og forsikringsselskapene, men også i industribedrifter.
Forbundet har en meget homogen medlemsmasse og kan sannsynligvis opptre med større slagkraft overfor myndighetene enn andre næringsorganisasjoner er i stand til. Det står i en noe nær monopolartet stilling når det gjelder å utarbeide statistikk om skipsfartsnæringen. Det hevdes at deres store stab er forklaringen på at det administrative apparat i statsforvaltningen som har med skipsfartsspørsmål å gjøre, er forholdsvis lite. Næringens fagdepartement er Handelsdepartementet. Det eksisterer et meget intimt samarbeid mellom departementet og Rederforbundet.
Ofte vil det være slik at skipsrederne via Rederforbundet underbygger forslag til vedtak som regjeringen fremmer i Stortinget. Det hadde vi et eksempel på i 1967. Skipsforetakene tjente store penger og mente at en del av de inntjente midlene dette året måtte kunne trekkes fra i skattelikningen for at rederne kunne ha noe å gå på i dårlige tider. Ideen ble tatt opp med Finansdepartementet som fattet interesse for saken. Proposisjonen som regjeringen la fram for Stortinget var i hovedsak identisk med Rederforbundets egen argumentasjon.
Norges Rederforbund dekker mange rent faglige og administrative spørsmål som kunne ha vært ivaretatt av statlige etater. Rederne har imidlertid i hele etterkrigstiden fryktet inngrep fra det offentliges side. Gjennomgangsmelodien har vært at de selv må få avgjøre når de har bruk for en sterk statsmakt. Etableringen av Garantiinstituttet for skip og borefartøyer er et klart eksempel på hvordan rederne spiller sammen med de offentlige myndigheter når det tjener deres interesser. Bruken av det statlige forhandlingsapparatet for å lette tilgangen til utenlandske markeder er et annet eksempel.

Politisk engasjement
Skipsrederne har via Rederforbundet engasjert seg sterkt politisk i saker av stor betydning for den økonomiske politikken. De gikk for eksempel i de første etterkrigsårene imot opprettelsen av et eget bransjeråd for skipsfarten. Rederforbundet var blant de største organisasjoner som gikk sterkt til felts mot forslaget til prislov. Rederne har også vært imot opprettelsen av en egen fagkomité for skipsfartsspørsmål på Stortinget. De frykter at en slik komité vil skape unødvendig politisk aktivitet omkring spørsmål som glir godt nok som de gjør.
Det politiske engasjementet gjelder ikke bare innenrikspolitiske saker. Skipsfarten er et viktig element i utenrikspolitikken og Rederforbundet har i alle år tilstrebet å ha et nært samarbeid med Utenriksdepartementet. Rederne har lenge ønsket å styrke den norske utenriksrepresentasjon med folk som har greie på skipsfart. Tidlig på 1950-tallet sendte Rederforbundet og Fred Olsens Rederi en erfaren shippingmann til Madrid. Han skulle være en vaktpost som skulle orientere seg om og motvirke antinorske stemninger i Spania. Utgiftene ved å ha denne mannen I Spania ble først dekket privat, men kom senere over på Utenriksdepartementets budsjett.
Redernes mangeårige forsøk på å styrke de norske utenriksstasjonene med skipsfartspolitisk ekspertise førte til at ambassaden i Washington (som den første norske ambassaden) i 1965 fikk egenambassaderåd for å ta seg av skipsfartspolitiske saker.
Rederforbundet er representert I norske delegasjoner som behandler skipsfartsspørsmål i internasjonale fora, bl.a. i UNCTADs regi. Nasjonalt deltar skipsrederne i kollegiale samarbeidsorgan som er av spesiell interesse for skipsfarten. Det dreier seg i hovedsak om råd og utvalg som sorterer under Handels- og Utenriksdepartementet.
Trass i oppfordringer fra Rederforbundet om å engasjere seg sterkere i politisk virksomhet synes det som om skipsrederne deltar lite i partipolitikk. Det synes å være relativt få skipsredere som har hatt sete på Stortinget. I desto større grad har de rettet sin interesse mot organisasjonen Libertas. Rederforbundet var i sin tid initiativtaker til opprettelsen av Kontoret for økonomisk Opplysning og Næringsøkonomisk Opplysningsforening, forløperne til Libertas. I 1948 var skipsreder Odd Berg en av de drivende krefter bak opprettelsen av Libertas (se art. Libertas). På 1950-tallet ble det sagt at ca. 80 % av den norske tonnasjen sto bak denne organisasjonen. Rederiene betalte medlemskontingent i forhold til innmeldt tonnasje. Den gangen var kontingenten 13 øre pr. bruttotonn.

A.F.-N.



Litteratur: A.Ingebrigtsen: De som styrer Norge ,Oslo 1968. J. 0. Egeland: Vi skal videre, Oslo 1971. S.Riksaasen: Libertas. Bakgrunn, etablering og de første leveår, Oslo 1973. J. Moren m.fl.: Norske organisasjoner, Oslo 1976. P. Selvig: Skandinaviske skipsrederier, Oslo 1976.

Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti
Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti (NSA) begynte sin virksomhet som selvstendig parti i mars 1921. Det av løste den «Oppositionsgruppe» som hadde arbeidet innen Arbeiderpartiet siden den «nye retnings» seier over «høyresosiallstene» i 1918. NSA sto politisk for en moderat sosialisme med vekt på det skrittvise reformarbeidet innenfor rammen av det parlamentariske systemet. Partiet deltok i stortingsvalgene i 1921 og 1924, og fikk begge ganger 8 mandater og omlag 9 % av stemmene. I februar 1927 gikk partiet igjen sammen med Arbeiderpartiet.
Stiftelsen i 1921 skjedde da opposisjonsgrupper måtte regne med å bli ekskludert fra Arbeiderpartiet når dette vedtok «Moskvatesene» på sitt landsmøte i mars. Gruppen ble derfor nærmest tvunget til partidannelse. Men helt fra 1918 hadde det foregått en trinnvis organisatorisk utbygging, med sentralstyre og representantskap, tilslutning av lokale lag eller opposisjonsgrupper som betalte kontingent til den sentrale organisasjon, «landskonferanser» og egen presse — I Oslo kom «Arbeiderpolitikken» ut fra januar 1920.
Sammenhengen med den detroniserte partieliten fra 1918 kommer klart til uttrykk gjennom NSAs formann 1921—1927, Magnus Nilssen, som hadde vært DNAs sekretær fra 1900 til 1918. I Arbeiderpartiets stortingsgruppe fulgte 8 av 18 representanter NSA ved splittelsen, deriblant noen av de mest erfarne stortingsrepresentantene som Anders Buen, Johan Gjøstein og Meyer Foshaug. Flere sosialdemokrater fortsatte likevel i Arbeiderpartiet. Dette gjaldt partiets formann i 1918, Christian Holtermann Knudsen, LOs formann Ole 0. Lian og Christopher Hornsrud (se art, om disse), som ble ny parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet på Stortinget etter splittelsen. Som sekretær i NSA valgte landsmøtet i 1922 Olav Oksvik. Han ble snart en landskjent skikkelse som representant for partiet. Samme året ble det dannet egne ungdoms- og kvinneforbund.
Ved splittelsen hadde NSA tilslutning fra 58 lokallag, og medlemstallet stabiliserte seg etter hvert på omlag 10 000. Partiet bygde også opp en omfattende presse som på høyden omfattet 17 aviser,hvorav Smålenenes Social-Demokrat i Fredrikstad og Oslo-organet var de viktigste.
Ved valgene hentet NSA de fleste av sine velgere i Østfold, Akershus, Oslo og Møre og Romsdal, og i Østfold og Møre og Romsdal var NSA det dominerende partiet for arbeiderklassen. Her hadde også sosialdemokratene stått sterkt under striden med «den nye retning».
Spørsmålet om de internasjonale forbindelsen var sentralt både da NSA ble stiftet og under samlingen 11927. NSA ville nødig gi slipp på sitt medlemskap i Sosialistiske Arbeiderinternasjonale, men ga seg da denne selv ga grønt lys — åpenbart med forventning om å få et samlet norsk parti tilbake om få år, hvilket de gjorde i 1938.
Drivkraften bak samlingen var ellers at den revolusjonære bølgen i arbeiderklassen hadde ebbet ut i de økonomiske nedgangstidene som fulgte etter krakket i 1920, at det hadde skjedd en politisk avklaring i Arbeiderpartiet gjennom splittelsen mellom kommunister og «tranmælitter» i 1923, og at LO presset på for å få slutt på de problemer den politiske splittelsen i arbeiderbevegelsen førte med seg.
I arbeiderbevegelsens historie representerer NSA den ideologiske kontinuitet, Arbeiderpartiet kontinuiteten som massebevegelse. NSAs funksjon var å påskynde DNAs dreining tilbake til en reformistisk kurs. Men også NSA ble preget av radikaliseringen av den norske arbeiderklassen fra 1915 til 1920, og i tilbakeblikk blir NSA stående som et mer radikalt parti enn Arbeiderpartiet skulle utvikle seg til etter 1933. En del sentrale skikkelser i NSA havnet da også etter hvert på DNAs venstrefløy.

K.He.



Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund
Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) ble stiftet i 1903 som ungdomsforbundet til Arbeiderpartiet. De første ungdomslaga ble dannet i Kristiania og andre større byer fra 1900. NSUs historie kan deles i tre faser.

Sekt (1903—1912)
Stiftelsen av NSU var ledd i en spesialisering som fant sted innen arbeiderbevegelsen — LO ble stiftet i 1899, Arbeiderpartiets Kvinneforbund i 1901. Mer spesielt oppstod NSU som en «allmennrevolusjonær, etisk og ungdommelig reaksjon mot reformistisk treghet i partiledelsen» (Åke Trond Rognes).Stifterne oppfattet seg som «partiets salt». Tillitsmenn i partiet ble refset for å ha forsømt seg med det borgerlige samfunnet, f.eks. i samband med nasjonalistiske tilløp rundt 1905. De første åra var forbundet forholdsvis organisatorisk sterkt (1 500 medlemmer i 1905). Det Startet utgivelsen av «Det Tyvende Aarhundrede», som seinere ble DNAs teoretiske tidsskrift.
Denne allmennrevolusjonære holdningen ble hos flertallet utviklet i såk. ungsosialistisk lei. Inspirert av ungdomsbevegelsen i Sverige og debatten om generalstreiken i europeisk arbeiderbevegelse stod ungsosialistene for nærmest anarkosyndikalistiske holdninger, med vekt på fagbevegelsen, antiparlamentarisme, og en pågående kamp mot religionen og militarismen.
NSU ble i 1909 splittet og gjenforent. Først dannet de partitro ungdommene Arbeiderpartiets Ungdomsforbund. Etter et nytt oppgjør brøt de reine anarkistene ut og dannet Norges Ungsocialistiske Forbund. De gjenværende, ledet av bl.a. Eugene Olaussen og Sverre Krogh, som hadde orientert seg mot marxismen, satset i stedet på det som ble kalt den «indre linje». For å nå innflytelse i partiet på lengre sikt, fikk de i stand en forsoning med Arbeiderpartiets Ungdomsforbund. Fra en organisatorisk meget svak situasjon ble NSU gjenreist fram til et virkelig organisatorisk og politisk gjennombrudd i 1911—12.

Opposisjon (1912—1918)
Antallet lag, medlemmer (3 000 i 1912), opplagstallet på NSUs nye avis «Klassekampen» og den geografiske utbredeisen vokste. Den raske industrialiseringa disponerte ungdommen for en radikalisme, som storlockouten i 1911 utløste. Politisk hadde NSU utviklet en plattform som hadde trekk av revolusjonær marxisme, bl.a. i synet på parlamentarisk arbeid.
Ungdomsforbundet gikk i åra framover i nært samarbeid med Fagopposisjonen (se art. Fagopposisjonen av 1911). Trass i forskjeller i teori, f.eks. at NSU tilla den politiske kampen større vekt i arbeidet for sosialismen, gikk samarbeidet godt. NSU stod i faglige spørsmål i all hovedsak for de samme taktiske og organisatoriske retningslinjene som Fagopposisjonen. Sammen gjorde Ungdomsforbundet og Fagopposisjonens folk en rekke framstøt på partiets landsmøter. I 1912 ble f.eks. Kyrre Grepp, som representerte NSU, valgt inn i DNAs sentralstyre.
Et stort arbeid ble nedlagt i antimilitaristisk agitasjon. NSU deltok aktivt i de Internasjonale konferansene under første verdenskrig som var forløpere til Den kommunistiske Internasjonalen, bl.a. den såk. Zimmerwaldkonferansen i Sveits 11915.
Ungdomsforbundet var drivende i dyrtidsaksjonen i 1917 og i arbeiderrådsbevegelsen i 1918 som virket med til seier for den nye retningen på Arbeiderpartiets landsmøte i 1918 (se art. Nye retning).

Parti (1918—1923)
Etter at makta var erobret i partiet, kom motsetningene innafor den nye retningen nokså raskt til syne. Ungdomsforbundets betoning av den politiske kampen var hos flertallet blitt utviklet til et leninistisk standpunkt under inntrykk av den russiske revolusjonen.
Ungdomsforbundet fungerte i virkeligheten som et parti i partiet under fraksjonskampene fram mot splittelsen i 1923, da NKP ble dannet. Kjernen i NKP, med sentrale folk som Arvid S.Hansen og Peder Furubotn, var rekruttert fra Norges kommunistiske Ungdomsforbund, som NSU hetfra 1921.

K.K.



Litteratur: Å. T. Rognes: Ungdomsforbundets gjennombrudd, Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 1/1977. P. Sogstad: Ungdoms fanevakt, Oslo 1951.

Norges Statsbaner
Norges Statsbaner (NSB) hadde i 1976 driftsinntekter på i alt 1,44 milliarder kroner, mens driftsutgiftene beløp seg til 1,89 milliarder. Underskuddet ved Statsbanene var på 452 millioner kroner det året. Samme år var det ansatt 18 364 personer i NSB. Siden 1970 har det vært en jevn trafikkoppgang innen både person- og godstransporten med jernbane. Persontrafikken økte med 2,5 % målt i personkilometer og godstrafikken økte med 5,5 % regnet i tonnkilometer, begge tall i forhold til 1975.
I løpet av 1976 ble forhandlingene om en omfattende kommunalavtale mellom Linjegods AS, NSB og ledelsen I Norsk jernbaneforbund sluttført. Dermed var det klart at Linjegods AS overtar alle jernbanens godsterminaler, samtidig som det er gitt garantier for at de jernbanefolkene som blir leid ut til Linjegods AS ikke skal få sin stilling truet. Det er forutsatt at Linjegods AS skal overta alle jernbaneterminaler i Norge innen 1981.
I 1976 ble det også inngått en omfattende samarbeidsavtale mellom NSB og AS Narvesen—Spisevognselskapet. Denne avtalen omfatter samarbeid både om togservering og om annen forretnings- og serveringsvirksomhet.

Rasjonalisering
Som en følge av at jernbanens monopolstilling som gods- og persontransportør ble brutt i mellomkrigstiden, har Statsbanene siden hatt et stadig økende underskudd. Fra midten av 1950-årene ble det en klart uttrykt målsetting å gjenopprette balanse i NSBs regnskaper. For å nå dette målet har det blitt lagt omfattende planer om å legge ned mindre jernbanestasjoner og samtidig redusere personalet.
Den nye rasjonaliseringslinjen i etterkrigstiden er utformet gjennom tre større jernbaneplaner: Først kom moderniserings- og rasjonaliseringsplanen fra 1958 (MR-planen) som hadde som målsetting å oppnå balanse i regnskapene innen 1970. Deretter kom jernbanetransportkomiteens innstilling fra 1967 (også kalt Nordén-komitéens innstilling), som la fram forslag som skulle bringe orden i regnskapene innen 1980. På samme måte som MR-planen forutsatte Nordén-komitéen omfattende nedlegging av jernbanestasjoner og kraftig reduksjon i personalet, samtidig som det ble forutsatt at bevilgningene til nyinvesteringer på det såkalte trafikksterke nettet skulle økes betydelig. Den tredje var Statsbanens langtidsplan fram til 1980 som fulgte opp Nordén-innstillingen på alle vesentlige punkter.
Målsettingen om å oppnå overskudd innen 1970 er for lengst gjort til skamme. Det samme vil skje med målsettingen om overskudd innen 1980. Faktisk øker jernbanens underskudd betydelig fra år til år. Skjønt målsettingen om bedriftsøkonomisk balanse i NSBs regnskaper viser seg å være helt urealistisk, fortsetter likevel en rekke tiltak for å redusere jernbanens mange «ulønnsomme» tilbud ytterligere.
Trafikken ved Statsbanene har økt siden 1970. I planene som ligger til grunn for rasjonaliseringen forutsetter man ingen økning i trafikken. På enkelte områder, f.eks. persontrafikken, forutsatte langtidsplanen for NSB en viss nedgang i trafikken utover på 1970-tallet. Nå har utviklingen gått i den motsatte retningen, med en viss oppgang i trafikken, særlig etter oljekrisa i 1973—74. Samtidig har antall ansatte blitt ytterligere redusert uten at tilstrekkelige nyinvesteringer er foretatt. I løpet av de siste årene er antall ansatte i statsbanene således gått ned med nesten 10 000 ansatte mens trafikken samtidig har økt betydelig. Resultatet har vært økt arbeidspress på de ansatte. Ved siden av det økte arbeidspresset har mange jernbanefolk blitt tvunget over i pendlertilværelsen som en følge av at mange mindre stasjoner er blitt nedlagt.I 1945 var det noe i overkant av 800 stoppesteder og stasjoner i drift,nå er antall stasjoner redusert til omlag 300.

Konkurransen
Statsbanens målsetting er i dag å tilpasse seg massebilsamfunnet ved å tilby jernbanetransport på bestemte klart avgrensede strekninger hvor man antar at jernbanen fortsatt er konkurransedyktig. For å konkurrere med fly har jernbanen sløyfet mange stoppesteder for å redusere transporttiden mellom ulike større byer og tettsteder. Selv om det nok kan ha ført til en viss bedring av økonomien i enkelte tilfeller, har det samtidig skapt store vansker for mange lokalsamfunn som har vært avhengige av en sikker jernbanetransport.
Samferdselsplanutvalget la sommeren 1977 fram et omfattende opplegg for å samordne ulike transportmidler i Norge. Det ble foreslått at en rekke jernbanestrekninger skulle legges ned. Disse forslagene må sees på som nye forsøk på å gjennomføre de gamle målsettingene om å oppnå bedriftsøkonomisk overskudd i bedriften. Omfattende protester fra de lokalsamfunnene som berøres av disse nedleggingsplanene er et godt bilde på hva folk flest mener om Statsbanens sparetiltak.

Nord-Norgebanen
Nord-Norge er blitt stående utenfor den kommunikasjonsutbyggingen som har pågått siden midten av forrige århundre i Sør-Norge. Veibyggingen har vært forsømt, og andre kommunikasjonsmidler har også stridt med problemer (jfr. Hurtigruta på strekningen Bergen—Kirkenes). Av svært mange i Nord-Norge blir jernbanen oppfattet som det helt nødvendige transportmidlet for denne landsdelen. Helt siden århundreskiftet har det vært i virksomhet ulike komiteer for å få forlenget jernbanen til Finnmark. Men alle forslagene har strandet i hovedstaden.
I andre halvdel av 1970-tallet har fagbevegelsen både i Nord-Norge og Sør-Norge sluttet seg til kravet om å forlenge Nordlandsbanen fra Bodø til Tromsø via Narvik. En egen komité, Troms Jernbanekomité, har arbeidet med saken en tid. En innstilling, som ble lagt fram i 1975, viste at det ville være bedriftsøkonomisk lønnsomt å bygge en slik bane. Men ledelsen i NSB hadde visstnok et noe annet beregningsgrunnlag. Statsbanens ledelse foreslår at man skal bruke buss, trailere og privatbiler i steden for å forlenge Nordlandsbanen for å få en tilfredsstillende utbygging av kommunikasjonene i Nord-Norge.
Den delen av Nordlandsbanen som nå er i drift, viser imidlertid tegn til forfall. Det har blitt hevdet at NSBs omfattende rasjonalisering der bl.a. antall linjearbeidere er blitt skåret kraftig ned, har redusert vedlikeholdet og at sikkerheten dermed er blitt redusert. Både avvisningen av forslagene om å forlenge Nordlandsbanen og de manglende vedlikeholdstiltak avspeiler NSBs bedriftsøkonomiske profil ganske klart. Arbeidet for å sikre et best mulig bedriftsøkonomisk resultat blir satt foran viktige distriktspolitiske målsettinger og elementære krav til et effektivt og sikkert kommunikasjonsmiddel for hele landet.

Historikk
At jernbanen i dag satser på å oppnå overskudd er et resultat av en lang historisk prosess. Da Norges første jernbane ble åpnet i 1854 på strekningen Eidsvoll—Kristiania, var det som et privat foretak. Fortjenesten var relativt god, og samtidig løste jernbanebyggingen en omfattende transportkrise i østlandsområdet. Nedslitte hesteveier ble erstattet med den effektive og raskere jernbanen. Og framfor alt var jernbanen atskillig rimeligere for kundene.
Fra 1860-årene av overtok staten en stigende andel av jernbanebyggingen og økte også den offentlige finansieringen av jernbanesystemet. I tiden fram til 1920 var det en veldig vekst i jernbanenettet. Da nettet stod ferdig utbygget i mellomkrigstiden, slo så et nytt gjennom. Overgangen fra jernbane til bil førte til at Statsbanens overskudd for første gang ble forvandlet til tap. En rekke tidligere vedtatte jernbaneprosjekter ble omgjort til veiprosjekter. Det dannet i sin tur utgangspunktet for kravene om å gjenopprette overskudd ved å rasjonalisere bedriften. En målsetting som altså inntil nå har vist seg helt uoppnåelig.

H.G.

Se også: Jernbaneforbund, Linjegods, Samferdsel.

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen
Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) er statens sentrale organ for behandling av vassdrags-, elektrisitets- og kraftutbyggingssaker. NVE ledes av et hovedstyre som består av generaldirektøren og fem andre medlemmer. Generaldirektøren tilsettes av Kongen for seks år. De fem styremedlemmene med personlige varamenn velges av Stortinget for fire år. NVE er delt i fire direktorater som hvert ledes av en direktør: Administrasjonsdirektoratet, Vassdragsdirektoratet, Elektrisitetsdirektoratet og Statskraftverkene.
NVE er organisert etter prinsippet «all makt i dette hus». I praksis er all makt i kraftutbyggingsspørsmål samlet i NyE. Gjennom Vassdragsdirektoratet kontrollerer NVE kraftutbyggingsplaner, er ansvarlig for vurderinger av konsekvenser av utbygging, vurderer om nye opplysninger skal innhentes og avgjør i det hele om konsesjonssøknaden er i henhold til Vassdragsreguleringsloven. Gjennom Elektrisitetsdirektoratet har NVE ansvaret for prognoser over behovet for kraft, samordningen mellom prognoser og kraftutbyggingsprogram, for organiseringen av elektrisitetsforsyningen og for planleggingen av hele systemet for kraftproduksjon. Gjennom Statskraftverkene har NVE ansvaret for forretningsmessig drift av den statlige kraftproduksjonen og for salg av kraft, men og for planlegging og utbygging av nye kraftverk. Gjennom Statskraftverkene er NVE også ansvarlig for planlegging og eventuell utbygging av atomkraftverk og andre varmekraftverk.
Selv om det formelle ansvaret ligger hos det stortingsvalgte hovedstyret og hos Stortinget selv, er det klart at NVE har bukten og begge ender. For en kraftutbygging der staten står som utbygger, skal NVE forestå følgende: utarbeide prognose grunnlaget som «nødvendiggjør» utbyggingen (Elektrisitetsdirektoratet), utarbeide utbyggingsplanene (Statskraftverkene), utrede konsekvensene (Vassdragsdirektoratet), kontrollere og godkjenne utbyggingsplanene (Vassdragsdirektoratet), forestå selve utbyggingen (Statskraftverkene), kontrollere at utbygging skjer i henhold til planer (Vassdragsdirektoratet), selge og distribuere elektrisiteten (Statskraftverkene) og ha den forretningsmessige driften (Statskraftverkene).
Det er ikke forbausende at NVE er blitt en politisk maktfaktor av stor betydning. NVE har vesentlig innflytelse på utformingen av norsk energipolitikk. NVEs politiske rolle er klarest kommet til uttrykk gjennom kampen som er ført for å bygge ut atomkraft. Et omfattende propaganda-apparat ble satt i gang. At denne kampen ikke førte fram til seier, var det første alvorlige prestisjetapet i NVEs historie. Blant annet i samband med utbyggingsplanene for atomkraft de seinere åra har NVE gått mer åpent ut i en politisk interessekamp. Denne Interessekampen har ikke alltid vært like vellykket for NVE, og har innebåret et betydelig prestisjetap både overfor offentligheten og de politiske myndighetene.

K.G.H.



Norm
En typisk norm (forskrift, regel) er et utsagn som dikterer, foreskriver eller på annen måte gir rettledning om hvordan noe skal eller bør være eller hvordan noen skal eller bør handle. Den angir et mønster som det påstås at virkeligheten skal eller bør stemme overens med. («Du skal ikke slå i hjel» er et velkjent eksempel.
Normer framsettes vanligvis for å oppnå en endring i verden («Proletarer i alle land, foren dere»), eller for å hindre en endring («De høyest lønte i samfunnet bør ikke få økt skatt»). Normen framsettes for å fylle en viss funksjon. En norm kan derfor som regel føres tilbake på visse normgivere: Den eller de som framsetter normen for å oppnå eller forhindre endringen. De som ifølge normgiveren skal eller bør etterleve normen, kalles gjerne normmottakerne.
Normer kan inndeles etter det området de faller innenfor. Vi har bl.a. rettslige (juridiske), moralske, religiøse, konvensjonelle og estetiske normer. En rettslig norm, f.eks. («Den som for Retten afgiver falsk edelig Forklaring, straffes med fængsel fra 6 måneder indtil 8 Aar», har dommerne, og indirekte alle som befinner sig på norsk territorium, som normmottakere. Normgiver er lovgiveren. Om Per sier til Ole: «Du skal ikke slå i hjel,» så er Per normgiver og Ole normmottaker, men vanligvis vil Per mene at normen ikke bare gjelder for Ole, men for alle. Moralske normer er derfor som regel universelle (hvilket ikke betyr at de er akseptert eller etter levet av alle). Rettsregler, derimot er territorialt begrenset.
En norm uttrykkes ofte ved hjelp av en normativ setning, dvs, setninger av den art som er nevnt ovenfor, eller setninger som sier at det eller det er rett eller plikt 0.l. En normativ setning uttrykker imidlertid ikke alltid en norm (et normativt utsagn). Sier en venn: «Parkering er forbudt her,» så kan han mene å gi oss informasjon, ikke å si noe om hva vi bør gjøre. På den andre siden uttrykkes heller ikke et normativt utsagn alltid ved hjelp av en normativ setning. «Gandhi har vist oss hva et menneske er», er ikke en normativt setning, men kan være brukt til å påstå at «Gandhi har vist oss hvordan et menneske bør være».
Den som framsetter en norm, kan ofte være interessert i at normmottakeren ikke så lett skal innse at det dreier seg om en norm. Derfor hender det- ikke minst innen reklame og propaganda — at normer ikke uttrykkes ved normative, men ved beskrivende setninger. Normgiveren kan på den måten oppnå at normmottakeren lettere gjør det normgiveren vil — jeg blir mindre på vakt, får i større grad følelsen av at det er jeg selv som avgjør.
Normer kan gi større eller mindre spillerom for mottakerens selvstendighet. Sersjantens «Høyre om» er ikke en oppfordring til soldaten om å tenke selv. Normen utøver et sterkt normpress. En venns råd: «Du bør kanskje trekke deg som leder av bedriften» påbyr derimot ikke en bestemt handling, men oppfordrer vedkommende til å tenke over om han bør. Normpresset er svakt, og det er fullt rimelig at mottakeren spør sin venn om hvilke grunner han har for normen. (Sersjanten skal man helst ikke spørre.)
En norm kan etterleves eller ikke etterleves. Bl.a. på dette punktet er det en avgjørende forskjell mellom en norm og en såkalt naturlov. Jeg kan la være å betale skatt, men jeg kan ikke hindre at mitt fall fra Eiffeltårnet skjer i overensstemmelse med gravitasjonsloven.
Uttrykk som «sosial norm», «rettsnorm» eller «rettsregel» anvendes ofte slik at det forutsettes en viss grad av etterlevelse. Om ingen etterlever strafferegelen for falsk edelig forklaring, vil den neppe bli betegnet som «rettsregel». At det stadig Skjer mord i verden, hindrer oss imidlertid ikke i å anse «Du skal ikke slå i hjel» for en moralnorm.
Det sies av og til at en norm er en regel om hvordan det er riktig å handle. Ifølge en slik språkbruk, blir «Du skal slå i hjel» ikke en norm, forutsatt at vi er enige om at det er galt å slå i hjel. Det er derfor klargjørende å skille mellom spørsmålet om noe er en norm og om det er en gyldig norm. At en norm er gyldig, kan bl.a. bety at den er kommet til på formelt korrekt måte. I denne betydningen av «gyldig» kan man tale om at klubbregler, foreningsregler og rettsregler er gyldige. Men det kan også bety f.eks. at argumentene for normen er sterkere enn argumentene mot den (normen har positiv argumentativ balanse), eller at den er sann eller at det er universell enighet om den. Det er stort sett enighet innen filosofien om at en norm ikke kan være sann i den forstand som «To ganger to er fire» er sann eller i den forstand som Jorda er rund» er sann. (Hvilket ikke hindrer at normative setninger har mening.) At de ikke kan være sanne, utelukker imidlertid ikke at de kan være gyldige i de to andre betydningene.
Gjelder det å oppnå løsninger på konflikter, hjelper det jo heller ikke å komme med en norm man mener er sann, med mindre man samtidig har overbevisende argumenter for den og kan få stor enighet om den. Normer kommer stadig i konflikt med hverandre. «Vær vennlig» kommer f.eks. ofte i konflikt med «Si det du tror er sant». Konflikten må løses ved at man ut fra en analyse av den spesielle situasjonen man står overfor, bestemmer seg for hvilken av normene som bør gis prioritet. i en annen situasjon kan prioriteringen bli motsatt.
De endringene som en norm eller et system av normer, f.eks. rettsystem eller moralsystem, prøver å oppnå eller forhindre, kan tjene visse personers eller gruppers interesser sterkere enn andres. «Eiendomsretten må respekteres» er selvsagt av større nytte for dem som eier noe enn for dem som intet eier. Rettssosiologien og moralsosiologien setter seg bl.a. som oppgave å studere sambandet mellom normer og interesser.
Det konvensjonelt aksepterte normsystemet innen et visst samfunn har ofte som tilsiktet eller utilsiktet funksjon å tåkelegge virkeligheten. Man oppfatter normene, men ikke folks behov. I visse tilfeller kan normsystemet fungere som en symbolverden hvor alt er bra; den fattige har samme verdi som den rike, den svake samme betydning som den sterke. Det oppstår altså norm-myter, for de regler som faktisk praktiseres, er helt annerledes. Men mytene aksepteres, gir god og gjør at vi lettere neglisjerer uretten i verden.

H.Of



Se også: Rett, Sosiologi, Straff.

Litteratur: A. Ross: Directives and Norms, London 1968. N. K. Sundby: Om normer, Oslo 1974.

Norol
Data for 1978:
Opprettet: 1.1.1976
Omsetning: 3,2 milliarder kroner
Nettoresultat: 36 mill, kroner
Utbytte: 0
Investeringer: 72 mill, kroner
Salg av produkter: 2,55 mill, tonn
Antall ansatte: 911 på heltid
Aksjekapital: 90 mill, kroner
Aktiva: 1,3 milliarder kroner

Norol, offisielt navn Norsk Olje AS, er et norsk selskap for distribusjon av oljeprodukter. Selskapet startet sin virksomhet på grunnlag av distribusjonsnettet til det tidligere Norsk Brændselsolje AS, Norsk Hydro og Norsk Oljekonsum. Det nye selskapet ble dannet ved at staten overtok 95 % av aksjene i Norsk Brændselsolje, samtlige aksjer i Norsk Oljekonsum og visse aktiva og passiva i oljedivisjonen til Norsk Hydro. Eierinteressene i Norsk Olje AS er som følger (1979): staten ved industridepartementet 71,1 %; Statoil 15,0 %; Norsk Hydro 6,7 %; NKL 2,0 %; og Saga Petroleum og andre aksjonærer til sammen 5,2%.

Hensikten
Hensikten med å stifte Norsk Olje AS var å sikre et overveiende statlig distribusjonsnett for oljeprodukter i Norge, og å sikre staten betydelige eierinteresser i raffineriet på Mongstad, ikke minst i lys av de betydelige oljemengdene som den norske stat etter hvert får til disposisjon.
Høsten 1974 ble det foretatt sonderinger om statlig oppkjøp av et utenlandsk eid distribusjonsnett for oljeprodukter i Norge. Etter det som vites, var både Norske Shell og Norsk Brændselsolje, eid 50% av BP og 50 % av norske interesser, til salgs. I 1974 hadde Shell en markedsandel på 22,6 %, Norsk Brændselsolje 20,0 %. Etter alt å dømme var Shell den mest effektive organisasjonen, og hadde et mindre raffineri på Sola med en årskapasitet på 2,5 mill, tonn. Norsk Brændselsolje hadde en til dels overbemannet organisasjon, men 40 % av eierinteressene i Rafinor, det nye raffineriet på Mongstad med en foreløpig årskapasitet på 4 mill. tonn og gode muligheter til utvidelse til 10 mill, tonn. De øvrige 60 % av Rafinor ble eid av Norsk Hydro.
Trolig var raffineriinteressene utslagsgivende; høsten 1975 ble det inngått avtale mellom den norske stat og Norsk Brændselsolje om salg av aksjene til en pris på 610 mill. kroner, likt fordelt på BPs A-aksjer og de norske B-aksjer. Det nye selskapet ble etter avtaler med bl.a. Norsk Hydro sittende med en markedsandel for oljeprodukter på ca. 25 % og fikk 30 % av eierinteressene i Rafinor.

Resultater
Virksomheten har siden 1976 vært til dels ugunstig økonomisk, Lønnsomheten ved raffinering i Vest Europa har generelt vært dårlig siden 1973—74, dessuten er kostnadene ved Rafinor høye. Videre er Norsk Oljes organisasjon tydelig mindre effektiv enn andre distribusjonsnett. Slik har Norsk Olje i 1976, 1977 og 1978 hatt betydelige underskudd, med behov for nye tilskudd av kapital, i det vesentlige fra staten, Et videre moment er at Statoil har forsyningsplikt for Norsk Oljes andel av Rafinor, og overføringsprisen her fastsettes administrativt. Det innebærer at Norsk Oljes totalresultat til en viss grad kan manipuleres og deler av underskuddet overføres til Statoil,
En omorganisering av Norsk Olje er under forberedelse (1979). Resultatet blir trolig at Statoil overtar samtlige av statens aksjer og eventuelt løser ut de øvrige interessene, slik at Norsk Olje blir et rent datterselskap av Statoil.
Operasjonen Norsk Olje framstår på mange måter som et eksempel på hvordan statlig industripolitikk ikke bør føres; staten overtar til høy pris de minst effektive delene av privat virksomhet. Det påfører staten nye store utgifter og virker samtidig til å kompromittere statlig industridrift. Her må det skytes inn at markedsforholdene for oljeprodukter i årene 1976—1978 har vært dårlige, og at det er gode argumenter for at den norske staten, som disponerer betydelige kvanta olje, også bør ha interesser i raffineridrift. Dette forhindrer ikke at operasjonen Norsk Olje framstår som en økonomisk og politisk fiasko.

Ø.No.