Norge
Hovedstad: Oslo
Sjølstendighet: 1814/1905 (Danmark/Sverige)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Største språkgruppe: Norsk, 99,7%
Flateinnhold: 324 219 km²
Folkemengde i 1973: 3 961 000
Årlig vekst i folkemengden 1970—73: 0,7%
Jordbruksareal pr. in bygger: 2,6 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 4 735$
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970—74: 3,6%
Inflasjonsrate i 1975:11,7%
Sysselsatte i primærnæring: 10,4%
Sysselsatte i industri: 33,6%
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 54,4%
Yrkesaktivitet: 58,7%
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 28,0%
Eksportensidighet: Skip, 17,6%
Viktigste handelspartner 1975: i-land, 85,7%
Energibruk pr. innbygger: Meget høy, 5 028 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 20,3%
Lese- og skrivekyndighet: 99%
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 390
Spedbarnsdødelighet: 1,18%
Døde i trafikkulykker pr. 100000 innb.: 13,1
Sjølmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 9,0
Mordrate (Drepte pr. 100000 innb.): 1,1
Militærutgifter pr. innb., 1973: 128,47$
Tilslutning til militærallianse: NATO

Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

«Det norske folks historie begynner samtidig med landets». Slik klinger åpningsordene i P. A. Munchs klassiske framstilling fra 1852, og rundt dem bygges innledningsbetraktningene i denne første moderne syntesen av landets historiske utvikling.

Plass i verden
De fleste land i verden har en historie eldre enn innbyggernes, sier Munch, og innbyggerne en historie eldre enn landets. Mot dette har Norge «ingen historisk tilstedeværelse uden ved nordmændene, og nordmændene ingen uden ved Norge.»
P. A. Munch tenkte ikke på samene. Svært få nordmenn har siden gjort det når de har formulert grunnlaget for Norges etnisk-geografiske enhet. Samene har på mange måter sin egen historie, som sjelden omfattes av ideologiene om Norge.
Landets og folkets historie er ett: Setningen er altså bare delvis treffende. Hva den treffer, er at territoriet dekker den sosiale og kulturelle folke gruppa som definerer seg som nordmenn, og gjør det i en grad som er helt uvanlig etter internasjonale mål. Det norske samfunnet er i verdensmålestokk homogent, og har ingen medlemmer utenfor landets grenser. Det preges derfor lite av spenninger folkegrupper imellom, som er så vanlige globalt sett, og relasjonene utad er ukompliserte fordi ingen nordmenn ute søker seg «hjem», territorialt. Historien har lagt landets grenser fastere enn de fleste, og slik sett isolert det fra omverdenen. Den siste justeringen av betydning fant sted på 1600-tallet.
Norge: homogent og isolert. Begge egenskapene kan føres tilbake til landets beliggenhet som den skandinaviske halvøyas klippekyst mot vest, og den tradisjonelle unionen med Nordens sørflanke Danmark (1300-tallet til 1814) og senere Sverige (1814—1905). Norge har hatt få relasjoner til omverdenen uten gjennom dominanslandene Sverige og Danmark, som ligger som en beskyttende «indrering» (Jens A. Seip) om sin mindre og fattigere provins. Først med andre verdenskrig fikk Norge strategiske naboer lengre ut: I Storbritannia 1940—45, og — etter doktrinen om «det atlantiske fellesskap» i NATO — i USA. Fra 1940-årene er derfor landets status som periferinasjon avløst av en mer likeverdig stilling innenfor den skandinavisk-danske enheten, skjønt Norge som det folkefattigste spiller en klart underordnet rolle under Sverige, Danmark og i de fleste tilfeller også Finland.
Norges plass i verden har derfor i løpet av den siste generasjonen skiftet fra det beskyttete til det mer utsatte. Som Finland er presset fra øst, er Norge utsatt fra sine allierte i vest, noe som nå gjør Sverige til «mellomlandet» omgitt av en skandinavisk ring. Utvidelsen har betydning ikke minst i kulturlivet. På 1800-tallet var Norge kulturelt dominert av Danmark, i 1900-årene har innflytelsen i første rekke kommet fra Sverige. Men etter andre verdenskrig kan det i tillegg spores en direkte impuls fra engelsk- amerikansk kultur, som virker på tvers av den danske og svenske dominansen. Fra å være en periferinasjon i forhold til Danmark og Sverige, på linje med Skottland og Irland i forholdet til England, synes Norge nå mer entydig vest maktrettet enn før, også kulturelt.
P.A. Munchs definisjon av Norges særpreg lar seg ut over dette illustrere ved at landets grenser ikke er trukket med linjal av 1800-tallets kolonimakter, men har en uavkortet tradisjonell legitimitet; at landet ikke har vært utsatt for folkeflyttinger eller utslettelse av etniske grupper, unntatt jødene under andre verdenskrig; at den siste borgerkrigen av betydning fant sted på 1100-tallet og det siste revolusjonsforsøket i 1851; at ingen nordmann i moderne tid har mistet livet i noen konfrontasjon mellom klassene i landet.

Geografi og bosetting
Bosettingens geografiske fordeling følger i Norge som i andre land to faktorer: strukturen til de tradisjonelle hovednæringene, og utviklingen av kommunikasjonene.
Jordbruket spredte folket i hovedsak gjennom dalførene, som i Sør-Norge løper nord—sør og bare sjelden gir anledning til flere bruksenheter på tvers. Jordhungeren har derfor skjøvet nordmennene langt bort fra hverandre og gitt en ualminnelig spredt bosetting til følge — jfr. dikteren: «I revnene kun er der vårliv å se». Også i fiskeridistriktene nordpå bor folk på grunn av jordbruket mer spredt enn fiskeribefolkningen gjør de fleste andre steder i verden.
Den egentlige bydannelsen i Norge skyldes verken jordbruk eller fiske, men snarere skogsdriften, den tredje av de tradisjonelle primærnæringene. Siden 1500-tallet ble trelasteksporten den viktigste utadvendte næringen ved siden av fiskehandelen. Mens fiskehandelen tidligere hadde gitt vekstvilkår for en by, Bergen, la trelasthandelen fra tidlig kapitalistisk tid grunn for en hel kjede av by samfunn langs den norske kysten. I innlandet var by dannelsene få, men samtlige knyttet til sjøtransport av trelast gjennom innsjøer og fløtbare vassdrag, ved siden av de to—tre tradisjonelle gruvebyene.
Industrien fra andre halvdel av 1800-tallet brakte få vesentlige endringer i det bosettingsmønstret primærnæringene hadde skapt. Industrien la seg inntil ca. 1905 i de eksisterende by områdene — skjønt ikke i alle: De mindre trelast- og seilskutebyene gikk relativt tilbake under den sterke urbaniseringen av landet for øvrig etter 1870. Gjennombruddet for elektrisiteten la etter århundreskiftet grunnlag for en del nye industrisamfunn i tidligere spredt - eller ubebygde områder (Odda, Sauda, Rjukan), men også for forsterket urbanisering av etablerte by områder (Oslo, Bergen, Skien, Trondheim).
Sammenfattende kan det derfor fastslås at den fysiske fordelingen ev menneskene utover det norske landskap, i hovedsak er bestemt av jordbrukets vilkår i et kaldt, men nedbørrikt land. I tillegg til jordbrukets spredning har så handelsvirksomheten basert på fisk og særlig på trelast fra gammelt av gitt grunnlag for en viss by dannelse langs vest og sør kysten av landet.
I tillegg til næringsgrunnlaget har kommunikasjonene spilt en rolle for bosettingen. I Norge bor folk fra gammelt av ved sjøen, om de kan, åpenbart pga. transporten. Jernbanen fra 1850-årene, med gjennombrudd som nasjonalt transportmiddel fra 1870-årene, førte nok til en del tettstedsdannelser i form av «stasjonsbyer» langs banene inne i landet. Men selv i glans periode fram til ca. 1920, var det i hovedsak andre faktorer som påvirket bosettingen, i første rekke overgangen fra seil til damp i skipsfarten, og i noen grad fabrikk produksjonen, som slo støtvis igjennom i tre perioder: 1870—80, 1890-95, 1905—16 — den siste kraftigst. Et by grunnlag som det i Narvik, der jernbanen er den økonomiske nerven, hører til unntakene i Norge. Jernbanen sikret det bosettingsmønstret som var, mer enn det skapte et nytt.
Den videre transportutviklingen synes så å ha påvirket bosettingen på to måter. Dels har den styrket mulighetene for spredt bosetting, slik rute bilnettet fra og med 1930-årene styrket gardsdriften ved å introdusere melkeruter, som igjen gjorde bøndenes hovedprodukt mer omsettelig. Dels har privatbilholdet i 1960- og 70-årene gjort dag - og uke pendling over lange strekninger mulig, og bremset opp for en enda sterkere konsentrasjon av bosettingen enn den som ellers ville funnet sted.
Også arbeidsmarkedet har påvirket bosettingen i landet. Til alle tider har folk flyttet bort fra undersysselsetting og dit det var arbeid å få. I perioden fra 1815 til 1965 ble folketallet i Norge fordoblet. Men det nasjonale arbeidsmarkedet kunne ikke suge opp alle, og nesten en million nordmenn flyttet over havet til Amerika. Flytting til og fra utlandet har liten betydning for bosetting og befolknings utvikling i våre dager.

Persontransport i millioner personkilometer pr. år
1952 1977
Sjøtransport
Bilferger 55 310
Annen rutefart 452 395
Skinnetransport
jernbaner 1526 1892
Sporveier/forstandsbaner 589 485
Veitransport
Rutebiler 1847 3916
Drosjer o.l. 291 494
Personbiler 1584 30491
Motorsykler o.l. 171 596
Luftfart 9 1225
Sum innenlandsk persontransport 6524 39804
kilde: Transportøkonomisk institutt

I årene etter andre verdenskrig har det i landet som helhet vært større etterspørsel enn tilgang på arbeidskraft. Men arbeidskraftbehovet har vært ulikt geografisk fordelt, med konsentrasjon i de såkalte pressområdene omkring landsdelssentrene Oslo, Trondheim, Kristiansand, Bergen og Stavanger. Nord-Norge, deler av Trøndelag og indre strøk i Sør-Norge har derimot hatt overskudd på arbeids kraft. Dette har resultert i svært ulik befolknings vekst i de forskjellige delene av landet. De fem storbyregionene sto i begynnelsen av 1950-årene for 42,5% av den samlete befolkningsveksten, ti år seinere for hele 67%.
Flyttestrømmene har særlig gått fra Nord-Norge, Trøndelag utenom Trondheim, og fra fjell- og fjordbygder i Sør-Norge, og de har konsentrert befolkningen på en liten del av arealet i takt med strukturelle omlegginger i norsk arbeidsliv fra arbeidskraftkrevende jordbruk, fiske og skipsfart, til storindustri og servicenæringer.
Denne omstruktureringen av befolkningen og dermed av bosettingen står som et sentralt trekk ved etterkrigstiden. Målt i nettoflytting over fylkes grensene har likevel nordmenn flyttet langt mer før. Bare i krise- og okkupasjonsårene 1931—46 var flyttetallet lavere: 1 pr. 1 000 innbyggere, mot litt over 2 i 1960- og 70-årene. Like før århundreskiftet var tallet 8 pr. 1 000 innbygger.
Norges topografiske særpreg, med en lengdeakse som en europeisk stormakt og en øst—vest - bredde svarende til Jyllands, har ellers gitt seg mange andre resultater enn bare for næring og bosetting. Kulturelt preges landet av en regionalisme, som sterkt modifiserer inntrykket av en homogen nasjon. Landsdelenes kulturelle særpreg er i og for seg neppe større enn i andre land. Men de slår sterkt ut i forhold til landets størrelse. Den norske språkstriden er et uttrykk for dette. Likeledes den administrative avstanden mellom «Oslo» og landet for øvrig. Kronisk i så måte er forholdet mellom Nord- og Sør-Norge, som alltid har vært preget av en grunnleggende og uhelelig avstand. Det eneste stedet norsk militær planlegging tradisjonelt opererer med en mulig «demarkasjonslinje» ved krig og fiendtlig okkupasjon, er mellom disse to landsdelene. Også i dagens norske militære tenking peker de nordlige fylkene seg ut som et særområde, en akilleshæl, noe som jevnlig overrasker utenlandske strateger.
I tillegg til den tradisjonelle administrative og geografiske avstanden mellom Sør- og Nord-Norge, uttrykkes en kulturell avstand i den offentlige behandlingen av den samiske befolkningsgruppa, som er sterkt diskriminerende og har fulgt en assimilasjonslinje i generasjoner. Hvert ledd i norsk administrasjon og politikk, fra kirke og skole til forsvar og folketelling, har tradisjonelt vært innrettet mot å utslette eller overse samisk egenart.

Klasser
Spredt bosetting, store avstander og sterk regionalisme er faktorer som også har påvirket klasseforholdene i Norge. Norge er ikke ett klassesamfunn, men flere. Selv om både den jordeiende overklassen, handelsfamiliene og det kapital eiende borger skapet utgjør visse nasjonale nettverk, kan hver av disse gruppenes klassepreg diskuteres i forhold til andre og større samfunns klasseforhold.
Også arbeiderklassen er i noen grad regionalt delt i henseende til religion, språk og livs stil, men den minst av alle klasser. Dette skyldes blant annet at den manuelle arbeids kraften i Norge tradisjonelt er langt den mest mobile. Et arbeidslag på Ofotbanen, i Sulitjelmagruvene, ved Løkken verk eller på golvet på Herøya er fra gammelt av sammensatt av folk fra flere landsdeler med mye flytting bak seg. Studier av vandringer viser at selv langt inn i bondesamfunnet har arbeidsfolk vært på stadig flyttefot, slik de er den dag i dag, og langt mer enn de sosiale sjiktene som har eid eller disponert produksjons midlene i landet.
Flyttingene har jevnet ut regionale og andre forskjeller i industri arbeiderklassen og gjort den «vanlig» eller typisk europeisk. For eksempel er den sterkt påvirkelig av idéer utenfra, idet den internasjonale sosialismen har slått overraskende hyppig inn i norsk arbeiderbevegelse, tross den kulturelle og geografiske avstanden til kontinentet. Partidannelsene og splittelsene i arbeiderklassen følger den internasjonale oppskriften. Det gjør de ikke i andre klasser.
Arbeiderklassen har nok visse særpreg i Norge. Den sterke utkantradikalismen er en følge av landets spesielle geografi; men det er også det faktum at de nordnorske arbeider miljøenes spesielt militante holdninger sjelden har kunnet organiseres i større skala ut over lokalsamfunnet, nettopp som følge av avstandene, geografien. Som organisert bevegelse er arbeiderklassen i Norge fastere disiplinert og mer lederskapslojal enn i de fleste andre land. Men dette må ses i sammenheng med den alminnelige organisasjonskulturen i landet, som over alt er preget av sterk sentrumskontroll, mer enn med særvilkårene i arbeiderklassen (se avsnittet Offentlighet og organisasjon).
I kontrast til arbeiderklassen er overklassene i Norge vesentlig annerledes i Norge enn i andre land. De er for det første fattigere. «Hytter og hus, ingen borge.» Verken jordbruket eller industrien har avkastet tilnærmelsesvis slike konsentrerte rikdommer som i andre land. Overklassens symbolske og kulturelle særpreg er tilsvarende svakt. Den ytterste sosiale ekstravagansen nordmenn kjenner, er at Bernt Anker rundt år 1800 lot sine skjorter vaske i London på en tid da trelasten for en kort periode kunne gi raske kapitaler. At denne historien fortsatt formidles gjennom skole og oppdragelse, sier mye om de norske elitenes relative fattigdom.
For det andre er overklassen i Norge ikke én, men flere. Storbønder, skogeiere, handels patrisiat og industriherrer kan alle sies å tilhøre én kapital eiende gruppe. Men måten disse kapitalgruppene har stått i konflikt med hverandre på, regionalt og økonomisk, og den ulike atferden de har vist overfor sine respektive utbyttete klasser, utgjør vesentlige forskjeller og konfliktlinjer i norsk politikk. Spesielt i forhold til utlandet, gjennom tollspørsmål og union saker, har interessemotsetningen i det som forenklet kalles borgerskapet, vært stor. Striden mellom Venstre og Høyre opp til første verdenskrig splittet for eksempel rekkene sterkt.
Et tredje trekk i overklassenes posisjon i Norge er deres nære tilknytning til utlandet. Norske naturverdier, bortsett fra jordbruksarealet og skogene, har ikke kunnet utnyttes kapitalistisk uten å innføre anleggs kapital. Utenlandske investorer har derfor spilt en stor rolle for næringslivet. Gruver, jernbaner, kraftverk og fabrikkanlegg ble satt i gang med svensk og engelsk kapital, senere også fransk og amerikansk.

Direkte utenlandske aksjer i prosent av total aksjekapital i norske bedrifter (etter pålyende verdi).
Alle næringer Industri og bergverk
1909 - 39
1919 7 15
1936 16 26
1952 10 12
1962 12 14
1968 16 22
Kilder: A. Stonehill: Foreign Ownership in Norwegian Enterprises, Statisktisk Sentralbyrå 1965. Norges Bank: Utenladsk eierinteresser i norske bedrifer, Notat 1970.

Tabellen er hentet fra Ståle Seierstad: Utenlandsk kontroll over norsk næringsliv, i .4. Seierstad mil.: Norge og den internasjonale storkapitalen, Oslo 1970. Fra krigen og fram til 1970 var innslaget av utenlandsk kapital i industri og bergverk stigende, men det har stagnert i 1970-dra. Se også: Utenlandsk kapital i Norge.

De økonomiske overklassene i Norge utenom bondesamfunnet, har som følge av dette utviklet lite av egentlig nasjonale institusjoner. Nasjonale stridsspørsmål i norsk historie har derfor ofte form av en topp—bunn–konflikt: Kapitalinteressene går inn for åpne grenser og fritt samkvem med omverdenen, mens brede folkelige bevegelser like regelmessig står for markedsvern og nasjonal argumentasjon.
Den sammenkoplingen av nasjonalisme og kapitalinteresser som preger store deler av det europeiske høyre, er derfor lite framtredende i Norge. Noen egentlig konservatisme i kontinental forstand finnes ikke her. Overklassens sak står ikke sterkt i politikken, derimot har folkelige bevegelser friere spillerom i Norge enn i mange andre land.
I en særstilling som internasjonal næring står skipsfarten. Rederstanden, et tradisjonelt flaggskip for norsk entreprenørånd og kapitalistisk vågemot, er samtidig den økonomiske gruppa som helt er avhengig av å følge utenlandske og ikke norske interesser. Men først i det aller siste er skipsfartens økonomiske fordeler for Norge blitt trukket i tvil offentlig.
Det norske klassesamfunnet har vært forsøkt beskrevet flere ganger. Noen fullgod kartlegging har aldri lykkes, kanskje fordi det er så vanskelig å få med det mangesidige i strukturene. Det tradisjonelle skillet mellom «kapitalistene» på den ene og «hele det arbeidende folket» på den andre siden, har aldri eksistert annet enn på papiret, i første rekke i partiprogrammene. Sosialistiske partier regner gjerne det overveldende flertallet av norske innbyggere som arbeidere. Men det har aldri lykkes dem å formulere en samlende interessepolitikk for mer enn 40 og høyst 50% av dette flertallet. Primærnæringsinteressene, med sine spesielle politiske strukturer, legger seg nemlig på tvers av skillet mellom arbeid og kapital.
Enkelte sentrale institusjoner finnes likevel som har kanalisert en utbytting og opprettholdt et to klassemønster i Norge. På landsbygda er det naturlig å regne husmannsvesenet for en slik institusjon. Industribruket er en annen, der de røde arbeider boligene nede ved elva og den hvitmalte direktørboligen på haugen visuelt uttrykker en elementær utbytting: Gjennom slike institusjoner er det produsert og reprodusert klasser og klasseforskjeller i landet.
Litt annerledes forholder det seg tradisjonelt med de større industrianleggene, fordi de som regel har utenlandske eiere og et styre som ved beslutninger i Stockholm eller Paris har satt både arbeidere, arbeidsledere, ingeniører og disponenter på sett og vis i samme båt. Gruvesamfunnene, de eldste industrialiserte arbeidsplassene i Norge, har også vært underlagt en fjern eier, som alle på verket arbeider for — eller mot. Fiskeværene, derimot, minner mer om husmannsinstitusjonen, og må regnes som en genuint norsk klasse - institusjon der den ene utbytter den andre direkte.
På tvers av arbeider—kapitalskillene kommer så selveierproduksjonen: gardsbruk og småbedrifter som produserer dels for nærmiljø, dels for større markeder. Det foreligger ingen direkte utbytting, og derfor ikke et egentlig klasseskille, mellom småbrukeren og storbonden, fordi låneordningene i landbruket, hypotekgjelden, er offentlig og ikke privat regulert og administrert.
Likevel er det både et sosialt skille og et sett av økonomiske interesseforskjeller mellom de to gruppene. Tradisjonelt skiller for eksempel tollspørsmålet: Salgsproduksjonen er avhengig av tollbeskyttelse, selvforsyningsproduksjonen av billige importvarer. Den organisatoriske delingen av små brukere og (stor-)bønder langs denne dimensjonen, fant sted rundt århundreskiftet. Den har holdt seg til denne dag.
Oppsummerende kan vi si om klassestrukturen i Norge at den atskiller seg fra andre land a) ved en svak overklasse, som mer spiller rollen som formidler av utenlandsk kapital enn som egentlig kapital- og ressurseiende gruppe, og b) ved en stor landbrukssektor som i mange forgreininger og kombinasjonsnæringer gjennomskjærer det tradisjonelt europeiske sosiale kartet og c) ved en industri arbeiderklasse som tross disse strukturdragene er forbausende «normal» europeisk sett.

Økonomi
Dette klassesærpreget blir i sin tur bestemt av Strukturen i norsk økonomi, der den industrielle sektoren nå domineres av de store eksportbedriftene, mens landbrukssektoren er rettet mot hjemme markedet, som blir supplert av en omfattende import. For industrien er altså det norske markedet for lite, for landbruket for stort. Begge sektorene bidrar på sin måte til å gjøre norsk økonomi sterkt utadrettet og derfor konjunkturfølsom.

De 25 største industri- og bergverksbedrifter i Norge i 1976. Omsetning i millioner kroner.
Hovedkontor Omsetning
1 Norsk Hydro AS Oslo 5166
2 Akergruppen Oslo 3035
3 Borregaard AS Sarpsborg 2501
4 Elkem-Spigerverket AS Oslo 2447
5 Kværner Industrier As Oslo 2178
6 AS Norske Esso Oslo 2169
7 AS Årdal og Sunndal Verk Oslo 2085
8 As Norske Shell Oslo 1542
9 AS Norcem Oslo 1357
10 Den norske Stats Oljeselskap
AS Satoil		 Stavanger 1298
11 Standar Telefon og Kabelfabrikk AS Oslo 1153
12 Dyno Industrier Oslo 1010
13 Ing. F. Selmer AS Oslo 1002
14 Moss Rosenberg Verft AS Jeløy 865
15 As Norsk Jernverk Mo i Rana 864
16 Norske Skogindustrier AS Skogn 863
17 AS Norsk Elektrisk & Brown Boveri Oslo 832
18 Elektro Union Bergen 815
19 Ingeniør Thor Furuholmen Oslo 796
20 Bergens Mekaniske Verksted AS Bergen 724
21 As Kongsberg Våpenfabrikk Kongsberg 710
22 AS Denofa og Lilleborg Fabriker Oslo 680
23 Siemens Oslo 676
24 Tandbergs Radiofabrikk AS Oslo 666
25 AS Jotungruppen Sandefjord 662
kilde: Norges 1000 største bedrifter, 1977

Lang kystlinje, lite jordbrukareal og mye nedbør i fjellet gir Norge råvarene fisk, tre og elektrisitet. Disse danner igjen utgangspunktet for praktisk talt hele landets industri. Over tid er den forskjøvet fra fisken mot tre og fra trevarene og videre mot elektrisiteten, der råstoffutvinning og - foredling danner den ekspanderende sektoren: råvarer som ved å tilføres energi blir omsettelige på verdensmarkedet (ferrolegeringer, aluminium, sement etc.). En ny energivare, oljen, er ennå så kapital- og anleggskrevende at den betyr lite i forhold til de tidlig anlagte, langt nedskrevne, og derfor i internasjonal målestokk uvanlig billige hydroelektriske kraftkildene.
Rundt de tre råvaregruppene fisk, tre og strøm er det så dannet raffinerings- og utbyggings industrier: verftsindustri og mekanisk industri rundt fiske, tre lastfrakt og annen sjøfart; kjemisk industri rundt næringsmiddel- og trefiberutnyttelsen; forskjellig verkstedsindustri rundt energiutnyttelsen. Til alt dette kommer en hel bygg- og anleggs industri for vei-, dam-, hus- og bru produksjon, som etter å ha utviklet seg på hjemme markedet nå ser seg om etter eksportmuligheter.
Grunnstrukturen i industrien må ikke oppfattes som sektordelt i faktisk virksomhet. Industrien har, når den først er kommet i gang, vist evne til raske omkoplinger. Norsk Hydro, som begynte som ren elektrisitetsutnytter, har i tur og orden vært innom kjemisk industri, metallutvinning og olje. Verftsindustrien, utviklet gjennom skipsbehovet i fiske og trelasteksport, har sjaltet over til produksjon av olje utvinningsutstyr osv. Denne strukturomleggingen har vært ledet av de største bedriftene og gradvis omdannet flere av dem til «grupper» med produktbasis i flere og svært ulike sektorer. Egentlig stordrift gir nemlig norsk økonomisk struktur liten anledning til. (Et unntak er sement produksjonen, samlet i Norcem .)
Storindustrien i Norge er snarere ensbetydende med storkonsern med flere føtter å stå på. Hvorvidt disse nye sammensatte «gruppe»- foretakene vil vise en liknende omkoplingsevne i framtida som enkeltfirmaene gjorde under oppbyggingen av den nåværende strukturen, er et industri politisk hovedspørsmål i de omleggingene som må komme.
Også landbruket og dets plass i norsk økonomi er kjennetegnet av produkttilpassing. Det vil i dag være for enkelt å si at landbruket er en ren hjemmemarkedsnæring. Landbruksproduktene gjennomgår mange slags kretsløp. I det kompliserte samspiliet av animalsk og vegetabilsk produksjon er det mye som går ut av landet i form av meieri varer og tas inn som kjøtt. I kaloriregnskap regner man i dag at importen overgår eksporten, selv om landbrukspolitikken bekjenner seg til en norm om sjølberging. Landbrukssektoren som bruttonæringer i høy grad med på å gjøre norsk økonomi utenlandsrettet, noe som forsterkes av at landbrukets maskiner og redskap praktisk talt utelukkende består av importvarer.
I tillegg til den gjennomgående avhengigheten av utlandet, har norsk økonomi et annet særtrekk: Den er sterkt offentlig regulert. Rent privat næringsdrift har vel aldri eksistert i Norge. Om den enkelte produksjonsbedriften kan synes privat eid eller drevet, er ramme betingelsene som omgir næringen i de fleste tilfellene lagt ved offentlig regulering. Reguleringene er sammenlagt ganske omfattende. Ved siden av en svak overklasse, har Norge også en sterk stat.
Industriens avhengighet av det offentlige skyldes i hovedsak to forhold: ressursregulering og markedsbeskyttelse. Både havets og energiens ressurser er offentlige, utnyttelsen av dem avhengig av statlig konsesjonering. Fiskeri og sjøfart kan bare drives på basis av en sterk offentlig infrastruktur (fyr og havnevesen, oppsyn og kvoteregulering). Utnyttelsen av vannkraften er stramt regulert gjennom offentlige anleggs - og forkjøpsretter, noe som igjen legger fastsettelsen av en så vesentlig felles faktor som energiprisen på det offentliges hånd.
Næringsvirksomheten på disse områdene kan derfor ikke tenkes uten statlig medvirkning langt ut over de tradisjonelle offentlige tjenestene som mål og vekt, mynt og politi, helse og utdanning.
For norsk industri kommer i tillegg at den i meget høy grad er utviklet på offentlige privilegier gjennom stram tollpolitikk og markedsbeskyttelse. Storbedrifter som Hydro, Elektrokjemisk, Borregaard eller Norcem er alle bygd opp ved systematiske offentlige tiltak. Tilsvarende gjelder store deler av forbruksvareindustrien, fra næringsmidler til elektronikk.
Denne statlige medvirkningen er ikke av ny dato. I forrige århundre ble tollpolitikken tilpasset unionen med Sverige på en måte som skulle sikre norsk produksjon. I vårt århundre har de store tolltariffrevisjonene alltid tatt sikte på å beskytte norske produkter, og i stigende grad etter hvert som proteksjonismen ble allment anerkjent utover i mellomkrigsårene.
Først med opprettelsen av EFTA-samarbeidet i 1950-årene ble dette snudd. En del varer kom på europeisk friliste, skotøy og tekstiler mistet tollbeskyttelsen i Norge og produksjonen måtte avvikles. Under markedsforhandlingene i 1960- og 70-årene viste næringslivets sprikende holdninger i tollspørsmål seg tydelig. Det som for én produsent er beskyttelse mot konkurranse utenfra, er for en annen dyrere råvarer og for den tredje ødelagte eksport markeder som følge av represalier fra andre land.
Næringslivet i Norge kom under de nordiske markedsforhandlingene samlet ut som motstander av et nordisk fellesmarked (Nordøk). De europeiske felles markedsbestrebelsene virket derimot alt i alt attraktive, og førte til en omfattende næringslivskampanje for denne saken. Men selv innenfor et EF måtte norske produsenter ha sikret seg fortsatt statlig hjelp til produksjonsbeskyttelse og markedssikring, ved siden av den direkte industristøtten på bedriftsnivå, som har vært lansert som 1970- årenes spesielle motkonjunkturtiltak.
Enda mer gjelder dette for landbruket, som økonomisk sett ikke bare er en skjermet næring, men en næring unntatt fra markedet overhodet. Jordbruket er en del av det norske statshusholdet gjennom et nett av toll-, subsidie- og støtteordninger. Selv ikke på produsentnivå kan man tale om jordbruket som en (privat) næring: den enkelte bonden er i realiteten like avhengig av offentlig uttelling som en hvilken som helst statsfunksjonær.
Norsk økonomi hadde lenge en høyere sysselsettingsandel knyttet til landbruket enn andre vestlige industriland. Men i 1950- og 60-årene gikk antallet bruksenheter og sterkt tilbake. At denne utviklingen er bremset ned i 1970-årene, må langt på vei ses som resultat av offentlige tiltak, som har stimulert utnyttelsen av jordveien og gjort den konkurransedyktig vis-à-vis andre sysselsettingsmuligheter. I dag sysselsetter jordbruket 7,5% av den yrkesaktive befolkningen — fremdeles et høyt tall i vestlig sammenheng — ved siden av å gi varierende næringstilskudd til et høyt antall husstander ut over dette.
Landbrukets særstilling i norsk økonomi avspeiles i flere forhold. Det norske politiske systemet er primærnæringsrettet, og tradisjonelt svært ømfintlig for landbruks interessenes krav.
For Norges befolkning har dessuten jordbruket alltid spilt en rolle langt ut over den rene gardsdriften. Til enhver bolig i bygder og tettsteder hørte tidligere et potetland, et uthus med plass til høns og gris og kanskje ei ku — binæringer som ga en vesentlig matauk for folk flest.
Tradisjonelt har norske familier i bygder og småsteder livnært seg gjennom kombinasjonsøkonomi: lønnsinntekt gjennom mannen, matauk ved jord og dyr gjennom kvinner og til dels barn. Med økende lokal konsentrasjon av befolkningen til småhus bebyggelse i regulerte felter, blir denne muligheten for primærnæringstilskudd til famille økonomien svekket. Men fortsatt spiser 60% av husstandene i ekspanderende tettbebyggelser som Hol og Tynset mat fra familiens egen produksjon. Og halvparten av all den frukt som dyrkes i Norge, kommer fra villahager.

Liv og arbeid
Folketallet i Norge stiger, men fødselstallet synker. Får ikke hver kvinne flere barn enn i dag, vil folketallet fra og med århundreskiftet også synke. En liknende situasjon forelå i mellomkrigstiden, men fødselstallet steg kraftig i 1940-årene. Motivet hos den enkelte kvinne/familie for å få barn eller ikke barn, synes svært komplisert, og sterkt skiftende over tid. Heller ikke i dag kan noe sikkert sies om den framtidige befolkningsutviklingen.

Yrkesbefolkning fordelt etter hovednæringer. Prosentvis fordeling for utvalgte år.
1865 1890 1900 1930 1960 1973
Jordbruk- og skogbruk, fiske og fangst 59,8 49,2 40,7 35,8 19,5 11,4
Industri, bergverk, bygg og anlegg, kraftforsyning 13,6 21,9 26,3 26,5 36,5 33,9
Transport og annen samferdsel 5,1 7,2 7,1 8,3 11,9 9,9
Handel og forretningsvirksomhet 2,8 5,0 6,5 10,5 13,3 14,1
Offentlig og privat tjenesteyting 12,6 15,3 16,7 18,6 18,4 30,7
Uoppgitt næring 6,1 1,4 2,7 0,3 0,4 0,0
Sum yrkesbefolkning 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0
Kilde: Statistisk Sentralbyrå: SØS nr.16, statistisk Ukehefte 5/1974. Tall for 1973 ikke fullt sammenlignbare.
Tabellen bygger på S. Seierstad: Norsk økonomi, i N.R. Ramsøy og M. Vaa: Det norske samfunn, Oslo 1975

Er befolkningsøking en forutsetning for økonomisk vekst? Historisk sett henger de to tingene sammen i tid, men neppe i årsak. Store deler av de stigende fødselskullene i forrige århundre for eksempel, havnet i Amerika fordi det ikke var plass for dem hjemme. Den svære arbeidsløsheten i mellomkrigsårene, som ofte ble tolket som kapitalismens krise, var i virkeligheten demografisk betinget: Næringslivet hadde ikke bruk for de 200 000 nye arbeidstakerne som meldte seg.
Som langtidstendens er barnetallet i norske familier synkende, fra i gjennomsnitt 5 til i gjennomsnitt 2 barn pr. familie over de siste hundre år. Omstendighetene rundt barnefødslene har skiftet sterkt. I den enkelte familien sto foreldrene før i større aldersavstand til barna enn nå, på grunn av høyere giftealder, og med lengre mellomrom mellom fødslene. Nordmenns oppvekstmiljø, som tidligere var preget av flere søsken i større alders spredning, er etter krigen endret til én søster eller bror i tett aldersfølge. Foreldrene er på sin side ferdig med barnekullet rundt 40-årsalderen.
Også lønnsarbeidet spiller en stadig mindre rolle i nordmenns liv. Det arbeides mindre enn før: andelen av de mellom 16 og 70 år som er i lønnsarbeid, synker over tid og er i dag lavere enn noen gang — også lavere enn i 1930-årene. Dette har i hovedtrekk to årsaker: Arbeidsårene blir færre, og trygden overtar livs oppholdet også for stadig flere i yrkesaktiv alder.
Arbeidsårene forkortes både forfra og bakfra: høyere utdanning forsinker inngangen til yrkeslivet, og lavere pensjonsalder tar folk tidligere ut av det. Før andre verdenskrig varte et normalt yrkes liv 60 år, mot i dag 40—45 — omskolerings perioder m.m. ikke medregnet. Barn og ungdom under utdanning og pensjonistene utgjør i dag til sammen over 45 % av befolkningen.
Men selv blant de 55% i yrkesaktiv alder er yrkesdeltakelsen synkende. Ledighet, uførhet, sykdom og omskolering gjør flere og flere nordmenn avhengig av folketrygden før de når pensjonsalderen. Rundt 800 000 nordmenn mottar stønad fra folketrygden, bare halvparten er alders pensjonister, og deres andel synker.
I den yrkesaktive befolkningen går mer og mer arbeidskraft med til noe som ikke før ble regnet som arbeid: kontor- og servicevirksomhet. Mer enn halvparten av landets lønnstakere jobber i tjenesteyting. En stigende del av denne virksomheten foregår i offentlig regi. Hver sjette eller sjuende sysselsatte sitter nå på et offentlig kontor og innehar en arbeidsplass som i praksis er garantert på livstid gjennom tjenestemennenes oppsigelsesvern.
Arbeid er et knapt gode i Norge nå, trygging av arbeidsplassene det sentrale temaet i all politikk. Tilnærmet uoppsigelighet, slik som i offentlige tjenestestillinger, synes å være en allmenn norm i arbeidslivet. Store uttellinger fra statens side har siden 1973 vært nødvendig for å motvirke det som tidligere ble ansett som nødvendige strukturomlegginger på grunn av dette nye synet på arbeidsplassen.
Et særlig kapittel av arbeidets historie i Norge utgjør kvinnene. Norge har siden andre verdenskrig hatt en lavere kvinneandel i yrkesarbeid enn noe annet vestlig land. Forklaringen ligger i første rekke i den særegne kombinasjons økonomien som Norge med sin spredtboende befolkning har kunnet by de fleste familier. Ved siden av omsorgsarbeidet har kvinnene drevet en skjult primærnæringsvirksomhet. Bare få steder i landet har det funnes varige tilbud av kvinne arbeidsplasser, da i første rekke i tekstil- og næringsmiddelindustrien, begge konjunkturfølsomme næringer.
I det lønnete omsorgsarbeidet har det skjedd en veldig strukturforandring etter krigen, ved at hushjelpyrket i byene og tjenestepostene på landet er avviklet og erstattet av arbeidsplassene i den raskt voksende sosialsektoren. Flere yrker enn før blir blandete yrker: dessuten gjør ikke lenger bosettingsmønstret det mulig med så mye primærnæringsdrift på deltid, og det alminnelige yrkesutdanningstilbudet utenom bedriftene øker også for kvinner. Disse faktorene gjør at norske kvinner nå i langt større grad enn før søker yrkeslivet. Men tilbudet er ikke stort, og arbeidsmarkedspolitikken lite rettet inn mot å fremme kvinners mulighet for lønnsarbeid. Kvinners yrkesdeltakelse er derfor fortsatt lav. Men i motsetning til norske menns er den stigende.

Offentlighet og organisasjon
Alt organisert sosialt samkvem som tilstreber å være «norsk» i betydningen landsomfattende, underlegges et særlig vilkår: at landet er ekstremt spredtbodd, avstandene store.
De goder som organiseres felles, er for det første avhengig av å kunne framstilles som enhetlige over hele landet. I de fleste tilfeller vil dette si at de må organiseres som ressurs overføringer, fra de lønnsomme til de mindre lønnsomme landsdelene.
For kollektive tjenester som undervisning og helsestell, fører normen om like behandling til høyst ulike kostnader for det offentlige, slik at skatteinntektene totalt sett overføres fra tettbefolkete til tynt befolkete strøk.
I kommunikasjonssektoren som er så vesentlig for Norge, er dette mønstret enda tydeligere. Utbygging av transportnett, av post, teletjenester og kringkasting, baseres på en regulær ressursoverføring fra lønnsomme til ulønnsomme driftsområder, og må gjøre det for at tjenestene skal dekke hele riket. Kostnaden pr. deltaker blir høy i sentrum og lav i periferien, sett i forhold til anleggs utgiftene når satsen baseres på likebehandling.
Også private foreninger drives under vilkåret at det er dyrt å gjøre noe «norsk», i betydning lands omfattende. Avstandene som skal overvinnes, må utliknes som en beskatning av noen og som subsidiering av andre
Dette vilkåret må ses som forklaringen på den sterke organisasjonslojaliteten som preger alt norsk offentlig liv.

Prosentandel av kvinner mellom 20 og 65 år i inntektsgivende arbeid
1950 1960 1970
Norge 27 25 33
Sverige 32 45¹ 69
Danmark 43 38 66
Finland 58 56 68
Vest-Tyskland 40 44 48
Storbritannia 36 48¹ 51
Italia - 26 29
Spania - 18 18
USA 33 41 55


Kilde: ILO: Yearbook of Labour Statistics, 1958, 1968, 1978.¹ Tallene er fra 1965-66

Organisasjonene — statlige så vel som private — utvikler effektive krav om oppslutning, gjerne knyttet til honnørordene «samling» og «enhet». Omkostningene ved å etablere en alternativ organisasjon blir så høye at prosjektet forbyr seg selv. Organisasjons strukturen i norsk offentlig liv får av disse grunnene et påfallende sentralisert preg, kjennetegnet av en strammere kontroll over medlemmene enn vanlig er i mange andre land. Omkostningene ved å danne alternative organisasjoner i f.eks. Danmark og England er så små, at det offentlige livet der i en helt annen grad enn i Norge (og til dels Sverige) preges av pluralisme: av foreningsopprør, splittelser, flersporete systemer og valgfrie kanaler.
Organisasjonslojaliteten kommer i høy grad det norske partivesenet til gode, og gjennom det parlamentarismen, i betydningen Stortingets autoritet og partistrukturens dominans over den politiske informasjonsstrømmen.
Prinsippet om at hvert hode har én stemme gjelder også utenfor politikken. Ordet «makt» var ikke i bruk på norsk, før pressen begynte å låne det fra Sverige i 1960-årene. Etter tradisjonell norsk tenking er vi alle like, og ingen har «makt» over andre. Dette er et kulturtrekk av stor dybde, og slår enhver utlending med undring. Nordmenn finner da også i alminnelighet andre land urettferdige; makten der er ujevnt fordelt, og noen har fordeler som ikke diskuteres.
Noe vitenskapelig svar på hvorfor norsk tenking har dette egalitære tilsnittet, har aldri vært gitt. Men alle som har forsøkt å styre Norge — dansker, svensker, tyskere — har møtt den knurrende motstanden mot enhver form for forskjellsbehandling som noe påfallende. Den er også en vesentlig kvalitet ved norsk organisasjonsliv. Protest organisasjoner reist på sosial indignasjon er gjerne sterke i Norge, og styres — også de — av interne lojalitets-krav.
I en organisasjonskultur som arbeiderbevegelsen gjelder lojalitetskravene kanskje særlig sterkt. Norge har en strammere organisert sosialisme enn noe land utenfor kommunistblokken Parolene om «enhet» går igjen i alle partier til venstre, og preger ikke minst fagbevegelsens ideologi. Oppslutning om forbund og landsorganisasjon, og den ressurs overføringen som disse store organisasjonene dirigerer under tarifforhandlinger og lønnsoppgjør, underbygges av en forestilling om at «samling» er det eneste som gir kampkraft og styrke til fagbevegelsen. I realiteten er dette en høyst diskutabel påstand, jfr. Storbritannia, der en desentralisert struktur gir fagbevegelsen betydelig makt.
Gjennom organisasjonsoppslutningen fremmes også en rekke mer generelle normer i det politiske livet. Norsk politikk premierer det stabile og varige. Den politiske nydanneren er dømt til å mislykkes, likeledes den som noen gang skifter parti. En mening som vil stå sterkt, må bæres fram av en som alltid har hatt den og alltid vil ha den. Endelig fremmer organisasjonskontrollen en utbredt puritanisme som premierer middelveier og isolerer avvik, noe som preger organisasjons livet langt utenfor de religiøse kretsene der renhet er et anerkjent mål.
Disse normene for offentlig atferd sikrer altså en sterk organisasjonsstabilitet i Norge. At de også hindrer fornyelser, er vel sannsynlig. Men kanskje mest påfallende er den lave selvinnsikten som norsk politikk produserer i ly av disse beskyttelsene. Til tross for en omfattende og nesten provinsiell interesse for alt som er hjemlig og norsk, som er naturlig i et så lite land, synes landets egenart merkelig lite erkjent. Norsk politikk har i så måte et visst naivt preg, med hykleriet som en utbredt egenskap.
Kulturlivet i Norge deler mange egenskaper med det offentlige livet mer allment. Det er gjennom organisert og vevd inn i offentlige organer som en statsvirksomhet på linje med landbruket. Det er i verdi orientering sterkt ansvarlig, og kan på mange måter minne om et stort folkeakademi med kirkestatsråden som kasserer i styret.
De sterkeste organisasjonene er de religiøse. Troslivet i Norge er fra gammelt av et forenings liv, støttet og til dels opprettholdt av staten. Den svakeste organisasjonen er Den norske kirke, hvor medlemskapet er automatisk og reservasjonsretten lite brukt. Statskirke ordningen er omdiskutert også innen kirken, men synes å ville bli opprettholdt i overskuelig framtid fordi Arbeiderpartiet foretrekker denne kirkeordningen: den sikrer kontrollen.
Skapende kunstnerisk virksomhet foregår også innen stramt organiserte rammer, og må gjøre det av hensyn til den omfattende statlige understøttelsen. De sterke kunstner organisasjonene virker som et fordelingssystem, som gjennom å distribuere statsmidler får et visst laugs preg. En kunstner defineres av andre kunstnere, og blir dermed subsidierbar. Dette er så mye viktigere fordi kunstnerisk virksomhet i stadig høyere grad trekkes ut av markedet; den opererer nå for en stor del uavhengig av faktisk etterspørsel fra brukere eller publikum. Norsk skjønnlitteratur, for eksempel, overrisles av subsidier på rundt 50 000 kroner pr. tittel, mye av det kanalisert til skjønnlitteraturens yrkesorganisasjon, som opptar medlemmer etter interne regler.
Stats subsidier må også til for å opprettholde pressestrukturen i Norge. Avisen er fortsatt i prinsipp en markedsvare, i den forstand at det finnes et avismarked der selvfinansierte produkter kan legges fram og omsettes. At de daglig omsatte 2 millioner aviser skal fordeles på så mange presse organer som de ca. 150 dagsavisene i Norge, er derimot et resultat av statsstøtten til de mest konkurranseutsatte. Stortinget, som står pressen nær i politisk og yrkesmessig rekruttering, har i praksis bestemt at alle norske aviser skal bestå, noe som gir det norske pressesystemet det desidert høyeste antallet utgivelser i verden i forhold til folketallet.
Det kan diskuteres om den gjennomløpende ansvarligheten i norsk kultur- og kunstliv er et resultat av den omfattende statsstøtten, og den derav følgende selvjustisen i kultur organisasjonene. Den ansvarlige folkeopplysningsmoralen er nok eldre enn den forholdsvis unge statskorporative ordningen, med tradisjoner tilbake til tidlig i forrige århundre. På den andre siden kan det synes som om tilkoplingen til staten i hvert fall ikke fremmer et kritisk kulturliv.
En sammenlikning kan her trekkes til samfunns forskningen. Denne forskningen er i Norge klart kritisk orientert, styrt av en norm om å «avsløre». Mye kan tyde på at samfunns forskningen er i har sin institusjonelle tilknytning til universitetene å takke for dette. Universitetene i Norge er nemlig i langt høyere grad enn kulturlivets øvrige organer frittstående som bruker av statsmidler. Og fortsatt kanaliserer universitetene om lag en tredel av forsknings midlene i Norge — de øvrige to tredeler deles av institutter utenom universitetene, og næringslivets institusjoner.

Norge og verden
Norsk økonomi har vært utadrettet siden tidlig kapitalistisk tid. Men først i det 20. århundret har Norge som stat begynt å bygge politiske relasjoner mot omverdenen. Til skille fra de pragmatiske handels forbindelsene har denne prosessen funnet sted under stor strid innad. Påfallende ved det tidligere periferilandet er at det i så stor grad har problemer med å finne en samlende begrunnelse for forholdet til omverdenen.
To ganger i dette århundret har de europeiske markeds spørsmålene, som i den daglige handels virksomheten er en naturlig ting, slått voldsomt inn i norsk politikk: forbuds striden i 1920-årene, og EF-striden 1970—72. Det første tilfellet gjaldt gjennomføringen av det folkevalgte alkoholforbudet i en verden som viste seg mer motivert av fiskehandel enn av ideologi; dette møtet med Europa førte til en opprivende interessestrid innad der tre regjeringer i løpet av få år fant døden. EF-striden ga et nytt blaff av hastige regjeringsskifter i en ellers rolig tid, og var som forbuds striden preget av full mobilisering på ideologisk grunn.
Også sikkerhets politikken er underlagt bred ideologisk debatt i Norge. Tilknytningen til Nasjonenes Forbund etter første verdenskrig, som hadde betydning for sikkerhets politikken, møtte sterk motstand på ideelt grunnlag: Arbeiderbevegelsen så med skepsis på «seierherrenes forbund», og enkelte borgerlige politikere var mot den suverenitetsavståelsen som i prinsippet ble krevd.
Tilslutningen til FN i 1945 var derimot enstemmig, og arbeidet i denne verdens organisasjon nr. 2 pågikk under stor idealitet fra Norges side for at landet skulle «bygge bru» mellom øst og vest; FN- samarbeidet hadde da heller ingen sikkerhets politiske sider. De meldte seg for fullt da NATO-spørsmålet kom opp i 1948. Hele den ikke-sosialistiske opinionen i Norge var stemt for NATO- avtalen som en videreføring av krigstidsalliansen, men nå vendt mot Sovjetunionen i stedet for mot Tyskland. Arbeiderbevegelsen fikk derimot store ideologiske problemer internt ved å knytte seg til USA og kapitalismen som politisk ankerfeste.
Striden i DNA 1948—49 hadde visse trekk felles med striden i arbeiderbevegelsen om tilknytningen til Russland og den sovjetiske revolusjonen etter første verdenskrig: Begge saker førte til partisplittelse og ideologikrise i bevegelsen.
I tillegg til traktatpolitikken og sikkerhets politikken har Norges samband med utenverdenen kommet inn på et helt nytt felt etter andre verdenskrig: bistandspolitikken, med u-hjelp som målsetting og handelsfordeler som bivirkning.
De eneste tradisjonene som foreligger her, er misjonsvirksomheten, som fra norsk side har vært betydelig — bare Irland skal ha større frivillig uttelling pr. hode til misjonen enn Norge. Verken fjernhandel eller oppdagelsesreiser har i tidligere tider knyttet Norge til den nåværende tredje verden. Bistandspolitikken er derfor en prinsipielt ny sak, både for opinion og politikere. U-hjelp er da også blitt et moralsk tema i opinionen, ved at alle partier regelmessig stiller spørsmål om regimets karakter i de landene som av økonomiske grunner anses støtteverdige.
Den moralske tolkingen av fattigdommen må imidlertid betraktes som en begynnersvakhet. Langsomt bygges det også på dette feltet opp presedenser og prinsipper som etter hvert vil binde avgjørelsene. Og det er vel tvilsomt om den moralske tolkningen i samme grad vil bli rettet innover mot Norges økonomiske fordeler av bistandspolitikken.
Norge er et av de rikeste land i verden, og et land som på grunn av sin økonomi i særlig grad er avhengig av det kapitalistiske verdenssystemet. Hvordan det ut fra denne posisjonen skal kunne hjelpe i en moralsk uegennyttig forstand, er et spørsmål opinionen synes lite følsom for.
Enda nyere enn bistandspolitikken er Norges rolle som oljeproduserende land. Både konsesjonsutdelingen, handelsforbindelsene og medlemskapet i produsentlandenes organer vever Norge ytterligere inn i verden på statlig nivå. Omfanget av de nye internasjonale båndene er i dag lite oversiktlig. Likeledes konsekvensene av at Norges økonomi i så høy grad er avhengig av oljeprisene på verdensmarkedet. I praksis synes oljeproduksjonen å gi norske utenriksforbindelser et mer pragmatisk og mindre ideologisk preg. De følgene av oljeboringen og overhodet konsekvensene av at norsk territorium i en viss forstand er blitt mange doblet siden 1960-årene, har i liten grad gitt ideologiske utslag i norsk politikk, i hvert fall hittil. Slik sett kan oljen komme til å dreie Norges forhold til verden i pragmatisk interesse- og maktpolitisk retning, og bort fra den tradisjonelle ideologien.

Norge, det naturlige sosialdemokratiet
Norge har en sterk stat. Norge kombinerer avansert industri med en velbevart jordbrukssektor. Landet har svake overklassetradisjoner og sterke folkelige bevegelser. Den offentlige sektoren er bred og styres av gjennomgripende egalitære normer. I verdensmålestokk ligger landet som samfunnsform nærmere sosialismen enn kanskje noe annet system slik det frambys i nasjonal statens ramme i øst, vest eller sør.
Likevel er Norge ikke «sosialistisk» i noen rimelig mening av dette begrepet, og kan ikke bli det innenfor tradisjonenes ramme. Landet er en utpreget kapitalimportør, en brikke i utviklingen av vestlig kapitalisme, i den siste mannsalder dessuten en sentral deltaker i vestmaktenes mest avanserte behov, fra energiforsyning til elektroniske våpensystem.
Som periferi i kapitalismen synes landet derimot verdig til å anses som et naturlig sosialdemokrati. I europeisk klassehistorie er det et bonde- og arbeiderland, i den økonomiske utviklingen en råstoffgruve, i indre sosial utvikling et sosialt demokrati som langt på vei svarer til de klassiske internasjonale idealene. Og dette uavhengig av partifargen til den sittende regjeringen. Det er rammebetingelsene for norsk økonomi og politikk som gjør samfunnet slik, ikke hvilken maktgruppe som regjerer. De sosiale reformene, utjamningen, den innbitte motstanden mot adel, overklasse og embetsmakt, alt dette er jo samleverk i norsk politikk; sentrumslinjen, det felles multiplum. Den interne kampen mellom klasser og grupper kan ha modifisert de umiddelbare utslagene av denne linjen, men ikke mye. Den sosialdemokratiske utviklingen ligger i forutsetningene selv: geografien, næringsstrukturen, omverdenens økonomiske utvikling. Dette er faktorer landets egne partier og klasser ikke har kunne gjøre noe med, og som de har tilpasset seg, gjerne i takt.
Norge, det naturlige sosialdemokratiet: nærmere en plassering av landet i verden i dag kan vi vanskelig komme,

H.F.D/M.V



Norges Automobilforbund
Norges Automobilforbund (NAF) er den største av våre bilistorganisasjoner, med mer enn 350 000 medlemmer. Forbundet ble stiftet for over 50 år siden. Prototypen på NAF-medlemmer i mellom krigstiden var bilpioneren med lærjakke, skyggelue med støvbriller og knappestøvler med høgt skaft. Fremste medlemmer var bilselgere, forsikringsagenter o.a. med inntekt nok til å skaffe seg bil.
Etter krigen var NAF forutseende og tok mål av seg til å bli massebilismens organisasjon. Norsk Bilforsikring, Gjensidige, ble NAFs selskap. Premiene var små og utbetalingene trege. For å tegne forsikring måtte en være medlem av NAF.
Forbundet slo seg tidlig på bilturisme. I en periode kunne de utstede «Grønt kort», et garanti bevis for forsikring som ble forlangt ved innkjøring i mange land. Det utsteder «Internasjonalt førerkort», har en kjede av campingplasser i Norge og avtaler med andre land.
NAF utgir bladet Motor som gir herlige reisebeskrivelser fra inn - og utland, ukritiske anmeldelser av nye bilmodeller og praktiske råd om bilvask, polering mm. Forbundet har gjort et par forbruker undersøkelser på bilverksteder, men er for øvrig på gofot med bilindustrien. Blant de seneste tiltakene er glattkjøringsbaner for trening av bilførere.
NAF er representert i Trygg Trafikks styre ved direktøren. Den nåværende direktøren er imot full stopp for fotgjengerfelter, det hindrer flyt i trafikken. Han er også imot fartsgrense på 30 km/t i boligområder.
Deltakelsen på årsmøter står neppe i rimelig forhold til medlemstallet. Likevel er det nok mange politikere som blir myke i knærne når NAF hever røsten på vegne av bilistene.
KNA, Kongelig Norsk Automobilforbund, er en mer eksklusiv bilistorganisasjon med ca. 15000 medlemmer. Den har navnet knyttet til et større, fint hotell i Oslo og arrangerer bilrallies hvis den får lov.
MA, Motorførernes Avholdsforbund, er den tredje i rekken av bilistorganisasjoner. Dette forbundet har et klarere uttrykt forhold til trafikk sikkerhet enn de andre to. De mener å kunne motvirke dødsraten for motorsyklister, som er 6—8 ganger høgere enn for bilførere, med bedre informasjon og opplæring.

H.Kr.



Norges Bank
Se Sentralbank

Norges Befalsforbund (NBF)
Norges Befalsforbund ble dannet 1 juni 1978 ved at Luftforsvarets Befalsforbund (LBF) og Norges Befalslag ble slått sammen. Norges Befalslag ble stiftet i 1896 og het fram til 1930 Norges Underoffisersforening. Laget organiserte ikke-krigsskole utdannet befal fra alle forsvarsgreiner. Det gikk inn i LO i 1961. Luftforsvarets Befalsforbund ble stiftet i 1956 og organiserte befal i alle grader i Luftforsvaret. Forbundet gikk inn i LO i 1964.
Norges Befalsforbund organiserer befal, befalselever og aspiranter i Forsvaret. Forbundet er tilsluttet Statstjenestemannskartellet. Medlemstallet er ca. 4000 (1979). Under 1% er kvinner. Forbundet har ca. 90 lokalavdelinger, landsmøte, lands styre, styre og 7 ansatte. Formann er Theodor Theodorsen. NBF utgir det månedlige Befalsbladet. Adresse: Youngsgata 11, Oslo 1.

E.So.



Norges Bondelag
Norges Bondelag er den ene av de to faglige og næringspolitiske organisasjonene i landbruket i Norge (den andre er Norsk Bonde- og Små brukarlag).
Norges Bondelag (NB) ble dannet i 1896 undernavnet Norsk Landmandsforbund. «Det store hamskiftet» på landsbygda hadde brakt landbruket i nær kontakt med markeds økonomien og stats apparatet. For fortsatt å kunne være herrer over sin egen næring, ble bøndenes mål å gjøre seg til herrer i Stortinget og få kontrollen over statsadministrasjonen.
Landmands forbundet brukte da også mesteparten av sine ressurser på å øve press på politiske partier, på Stortinget og på statsforvaltningen for å få gjennomført statstiltak til fremme for landbruket. Forbundet stilte av og til egne lister ved valgene, inntil det i 1920 ble et regulært politisk parti. i 1922 ble den politiske virksomheten skilt ut i en egen avdeling under navnet Bondepartiet. Samtidig ble Landmandsforbundets navn endret til Norges Bondelag. Det organisasjonsmessige sambandet ble brutt i 1931. I 1938 stoppet også Bondelaget sitt økonomiske bidrag til Bondepartiet.

Sosial sammensetning, oppgaver, ideologi
Denne klare markeringen av Bondelaget som politisk pressgruppe kan til dels forklares ved at laget gjennom lang tid var en typisk eliteorganisasjon hvor de ledende personene hadde god kontaktflate til de statlige organene, mens kontaktflaten med landbruksbefolkningen var nokså liten. Laget hadde sin sosiale basis først og fremst blant storbøndene på Østlandet, som drev et utstrakt salgsjordbruk. Det store gjennombruddet blant bøndene fikk organisasjonen først like før første verdenskrig i 1910 hadde den 10 000 medlemmer, i 1914 50 000 medlemmer og i 1939 58 000. Den bevarte likevel hele tiden karakter av en storbondeorganisasjon, selv om det i 1930-årene var noe tilsig av småbønder.
Bondelagets sosiale sammensetning viste seg klart i de sakene laget arbeidet for. I hele perioden før andre verdenskrig var krav om vernetoll på jordbruksvarer hovedspørsmålet. Etter hvert ble kravet om korntoll selve flaggsaken. Dette var et krav som først og fremst kom de store kornprodusentene på Østlandet til gode, mens småbøndene i stor grad var avhengig av å kjøpe korn selv og derfor interessert i lave korn priser. Denne motsetningen førte til dannelsen av Norsk Bonde- og Småbrukarlag i 1913.
Ideologisk var Bondelaget preget av nasjonalistiske holdninger og hadde islett av en nærmest mystisk og romantisk jordkultus der den norske odelsbonden ble sett på som ryggraden i det norske folket. Laget kom derfor tidlig til å innta en klar front mot arbeiderbevegelsens organisasjoner. Bondelaget ga aktiv støtte til streike bryterorganisasjonen «Samfundshjelpen» og kjempet steilt mot fagbevegelsens inntog på landsbygda. Dette viste seg bl.a. i lagets aggressive holdning til vei arbeiderstreiken i 1932.
Bondelaget var derfor særlig mottagelig for Nasjonal Samlings forsøk på å nazifisere organisasjonene høsten 1940. Lagets landsstyre aksepterte i store trekk nazistenes forslag om et (Norsk Bonde- samband). Først etter at folk både i og utenfor organisasjonen hadde ropt klare varsko, ble nazifiseringsframstøtet stoppet i lagets representantskap.

Samarbeid og stabilitet
Den frynsete holdningen under krigen førte til at Bondelaget fikk visse startvansker etter 1945. Laget fikk en ny ledelse (med Arne Rostad som formann) som la større vekt på samarbeid med andre organisasjoner i landbruket, f.eks. Små brukarlaget og Norsk Skog- og Landarbeiderforbund, Det ble også klarere markert at laget var en fagorganisasjon for bøndene og det ble lagt større vekt på partipolitisk nøytralitet. Denne samarbeidslinja ble imidlertid ikke akseptert av alle innen Bondelaget og førte bl.a. til at Arne Rostad ble kastet som formann i 1951.
På linje med andre større organisasjoner i arbeidslivet er også Bondelaget blitt byråkratisert. Rett etter krigen hadde laget 10 funksjonærer ved hovedkontoret i Oslo, midt i 1970-åra var tallet steget til vel 50 funksjonærer. I tillegg har laget et godt utbygd nett av fylkessekretærer.
På tross av nedgangen i jordbruksbefolkningen etter krigen, har medlemstallet vært forbausende stabilt. I 1978 hadde laget rundt 57 000 medlemmer. Laget organiserer en større del av bøndene enn før krigen og lagets sosiale grunnlag er noe bredere. Den andre faglige organisasjonen, Små brukarlaget, har i større grad fått føle nedgangen i jordbruks befolkningen.
Bondelagets holdning til Småbrukarlaget har vært noe tvetydig. Bondelaget gjør krav på å representere hele landbruks befolkningen og ønsker derfor først og fremst å bli kvitt Småbrukarlaget. På den andre siden har det jordbruksavtalesystemet som ble etablert etter krigen, ført til at Bondelaget mer eller mindre mot sin vilje har måttet gå inn i et samarbeid med Små brukarlaget .

Jordbruksavtaler og jordbrukspolitikk
Jordbruksavtalene er et av de viktigste instrumentene i utformingen og iverksettelsen av jordbruks politikken. Disse kommer i stand etter forhandlinger mellom representanter for statsmyndighetene og de to faglige jordbruksorganisasjonene. Gjennom sin sentrale rolle i utviklingen av dette avtalesystemet, har Bondelaget bidratt til utviklingen av et økonomisk system som kan kalles for forhandlings økonomi. Dette systemet preges av at markedet reguleres gjennom forhandlinger mellom staten og næringsorganisasjonene.
For å sette makt bak sine forhandlingskrav har Bondelaget bygd opp et aksjonsapparat som trer i funksjon ved leveringsstreiker. Laget har flere ganger i tida etter krigen tatt i bruk dette aksjonsapparatet — organisasjonens «terrorvåpen», som en Bondelags-formann uttrykte det.
Etableringen av dette avtalesystemet viser også utviklingen av klare korporativistiske trekk i vårt politiske system (se art. Korporatisme). Jordbruks politikken blir i stor grad utformet gjennom et samspill mellom lederne i landbruks organisasjonene — i første rekke Bondelaget — og representanter for statsmyndighetene.
I hvilken grad Bondelaget har hatt avgjørende innflytelse på jordbrukspolitikken etter krigen, er det vanskelig å si noe definitivt om. Men en jordbruks politikk der kjernen har vært strukturrasjonalisering, har i stor grad vært på linje med Bondelagets syn. Dette synet har vært preget av et ønske om å utvikle rasjonelle, effektive bruk. Laget har sett flukten fra landsbygda som uunngåelig og ønskelig ut fra en tanke om at jo færre, jo bedre kår for dem som er igjen.
Dette jordbrukspolitiske synet har stått i motsetning til både det større innslaget av småbønder i Bondelagets medlemsmasse etter krigen og til Bondelagets sterke vekt på å representere interessene til hele bygdesamfunnet. EF-striden i begynnelsen av 1970-årene, Hitra-aksjonen i 1975 og press fra mer populistisk orientert ungdom i Norges Bygdeungdomslag har nok mildnet strukturrasjonaliserings synet noe. Men vekten ligger fortsatt mer på kravet om lønnsomme bruk enn på kravet om «lønnsomme» bygdesamfunn.

T.F.



Se også: Bonde- og Småbrukarlag, Landbrukets Sentralforbund.

Norges Brannkasse


Data for 1976:
Opprettet: 1767
Hovedkontor: Oslo
Forvaltningskapital: 540,95 mill. kroner
Bruttopremier: 473,54 mill, kroner
Antall ansatte: 823

Norges Brannkasse er et forsikringsselskap. Kong Kristian VII opprettet Brannkassa i 1767 som et statlig styrt selskap. I 1894 gikk styringsretten over fra staten til dem som var forsikret i selskapet. Forsikringstakerne fikk velge selskapets ledelse. Denne styreformen — som brukes den dag i dag i de såk. gjensidige forsikringsselskapene — ble en fiasko på grunn av dårlig valgdeltakelse. Brannkassa gikk derfor vekk fra ordningen allerede i 1912, og lot i stedet fylkestingene foreta valgene. Brannkassas karakter av offentlig selskap ble styrket i 1974 ved at også regjeringa får oppnevne noen representanter til generalforsamlinga.
I mange år var lensmennene omkring på bygdene betalte agenter for Brannkassa. Denne ordningen tjente Brannkassa mye på. Folk hadde tillit til lensmennene, som på sin side hadde økonomiske fordeler av å få solgt forsikringer for Brannkassa.
Brannkassa forvalter nærmere 1 000 millioner kroner, Høsten 1978 ble en del av disse millionene brukt til å berge forsikringsbransjens ry og rykte etter finansskandalene omkring Norinvest og forsikringsselskapet Dovre, som måtte avvikle etter å ha tapt alle sine penger og mer til.
I alle år har Brannkassa gitt støtte til såk. Skadeforebyggende arbeid, og det ser ut til å være alt fra brannslanger til sprinkleranlegg ved Rosendals Baroni i Kvinnherad. At Brannkassa skal gi slik støtte, er påbudt i loven om Norges Brannkasse. For de fleste forsikrings selskapene preges bevilgningene til skadeforebyggende arbeid av sansen for PR- effekter.
Brannkassa anses for å være et veldrevet foretak som dekker næringslivets forsikrings interesser. Sett fra kundens side er Brannkassa befengt med den svakheten at selskapet bare forsikrer ting. Personforsikringene kan ikke Brannkassa dekke. Brannkassa vil dermed aldri kunne bil noe fullverdig alternativ til en annen slags forsikringsdekning som bygger på rimelige kollektive person- og ting forsikringer, med de individuelle påplusninger hver enkelt kunde måtte ønske.

H.Raa.



Norges Fiskarlag
Norges Fiskarlag (NF) vart skipa i 1926. 26 000 medlemmer er organiserte i om lag 900 lokallag, som igjen er sett saman til 13 fylkes/distrikts fiskar lag. Etter ei lovendring i 1967 kan landsomfattande faglige interessegrupper av fiskarar og fiskebåteigarar også bli medlemmer. På grunnlag av dette er Notfiskarsamskipnaden, Sør-Norges Notfiskarlag, Fiskebåtredernes Forbund og Norske Trålerrederiers Forening med i NF. Hovudavtalen for fiskerinæringa av 1964 gjorde NF til motparten til styresmaktene i fiskeri forhandlingane. (NF) har hovudkontoret i Trondheim.
Dei første fiskeri organisasjonane som vart skipa, kom til etter initiativ frå folk utafor sjølve næringa. Selskapet for de Norske Fiskeriers Fremme (1879) vart såleis skipa med handels borgar skapet i Bergen som førande krefter. Føremålet var opplysnings verksemd om tekniske nyvinningar og meir effektive driftsmåtar. Dei lokale avdelingane av dette selskapet hadde ikkje noe preg av kamp — og interesseorganisasjon for fiskarane sjølv. Ein slik samskipnad kom først i 1915, med etableringa av Nord- Norges Fiskerforbund (NNF). Her stod fiskarane sjølve ved roret.
Forbundet hadde dristige målsettingar: kontroll med innkjøps prisar gjennom felleskjøp og overtaking av all omsetning og foredling av fisk. NNF starta fagbladet Me'a (som framleis er medlemsbladet til Norges Fiskarlag), og i 1918 vart Fiskernes Sparebank skipa etter initiativ frå Forbundet. Likeeins vart det oppretta felleskjøp av reiskap og utstyr.
Mye av dette vart slått over ende av krisa utover i 20-åra. Men organisasjonen overlevde, samstundes som skipinga av fylkes fiskarlag i tiåret etter skipinga av NNF la eit slags organisatorisk grunnlag for NF. For fiskarane er 20-åra særmerkte ved aukande kapitalbehov og større forgjelding, ved veksande driftsutgifter og fiske prisar som fell. Dette er bakgrunnen for at trongen til ein ny og sterkare interesseorganisasjon voks fram, og i 1926 vart altså Fiskernes Faglige Landslag — seinare Norges Fiskarlag — skipa i Bodø.
Krisa frå 1930 og utover gjorde forholda for fiskarane enda vanskeligare. NF vart brekkstong for krava frå fiskarane, og ein del av krava vart innfridde av regjeringa Nygaardsvold midt i 30-åra; rentenedsetting, lånegaranti og særlige løyvingar til støtte for fiskeomsetning.
Ein milestolpe var innføringa av råfiskloven i 1938. Loven gir lovvern for omsetning av fisk gjennom fiskarane sine eigne sals lag. Loven kom etter ein årtier lang kamp om fiske prisane, der fiskarane stort sett hadde vore den tapande parten.
Etterkrigstida har vore prega av to—tre større saker. Den eine er kampen om fiskerigrensa, som toppa seg med utvidinga til 12 mil i 1961, og kampen for 50-mils fiskerigrense og 200-mils økonomiske soner i 70-åra. Innimellom kom EF-striden.
Arbeidet for ei utvida fiskerigrense var gammalt da vedtaket om 12-milsgrense frå 1961 vart gjort av Stortinget. Men ved dette vedtaket hefta det ein god del unntaksreglar; den viktigaste var kanskje reglen om 10 års overgangstid, noe som gjorde at 12-milsgrensa faktisk først var reell i 1971.
Grunnane til desse overgangs ordningane var utanriks politiske og handelspolitiske (først og fremst omsynet til handelen med Storbritannia). Denne utholinga av krava frå fiskarane skapte ei kraftig tillitskrise mellom fiskarane og regjeringa, men også mellom topp og botn i NF.
Tilliten vart på mange måtar først oppretta på nytt gjennom kampen mot EF. Her stod det overveldande fleirtalet av fiskarar, og relativt tidlig også NF, på ei klar motstandslinje. Denne motstanden var heilt avgjerande for det store nei - fleirtalet i dei tre nordligaste fylka. På den andre sida var motstanden i stor grad bygd på eit relativt trongt næringspolitisk grunnlag, og berre i avgrensa grad på ei vidare politisk forståing av EF.
Kampen for ny fiskerigrenseutviding skapte for ei kortare stund i 70-åra ei ny krise mellom grunnplan og leiing i NF og mellom fiskarar og styresmakter. Regjeringa la seg på ei forhandlingslinje, store delar av fiskarane ønskte handling. Men kombinasjonen av avansert diplomati og god politisk kontroll frå arbeidarparti-regjeringa si side jamna ut motsetningane etter kvart.
Problema med einskaplig politisk handling frå NF si side har m.a. ligge i den spreidde og oppstykka strukturen i sjølve næringa, distriktsvise motsetningar (Nord-Norge mot Vest-Norge) og i interesse motsetningar innetter i laget elles (t.d. kystfiskarar mot trål- og fiskebåtreiarar). Ein annan grunn til at NF ikkje alltid har kunna opptre med den styrken som storparten av grunnplanet har kravd, er den nære bindinga som har vore til Arbeidarpartiet og dermed til det dominerande regjeringspartiet etter krigen. Ein stor del av DNAs politikarar frå Nord-Norge (og fleire fiskeriministrar) har hatt den organisatoriske bakgrunnen sin frå eit eller anna nivå i NF. Det har likevel ikkje hindra ei relativt sterk oppslutning frå fiskarane om parti til venstre for DNA, først NKP, seinare SF og SV.
Norges Fiskarlag, først og fremst lokallaga, har også spela ei viktig rolle som kulturelt og sosialt samlingspunkt i hundrevis av lokalsamfunn langs kysten.

J.H.T



Sjå også: Fiske, Fiskerigrense.

Norges Husmorforbund
Norges Husmorforbund (NH) ble dannet i 1915 under navnet Hjemmenes Vels Landsforbund. Røttene går tilbake til 1889, da det første Hjemmenes Vel ble stiftet i Kristiania. Norges Husmorforbund har vært organisasjonens navn siden 1933. «Hjemmenes Vel» ble beholdt som forbundets motto. Husmorforbundet ble startet som motorganisasjon til tjenestepikeforeningen. Det var fra starten av en interesseorganisasjon for bedrestilte husmødre, og har fortsatt en borgerlig profil. Formålsparagrafen sier at: «Norges Husmorforbund er en yrkesorganisasjon som skal samle Norges husmødre i arbeid for hjemmene etisk, sosialt, kulturelt, økonomisk og hygienisk. Norges Husmorforbund arbeidet etter kristne prinsipper, og skal være partipolitisk nøytral.»

Moral
Forbundets første formann, Marie Michelet, preget forbundets ideologi med sitt dypt religiøse livssyn. Moralske spørsmål sto sentralt i forbundets tidlige historie. Forbundet delte de konservative kristnes syn på bl.a. de castbergske barnelovene, avholdssaken og spørsmålet om straff for fosterfordrivelse. I abortsaken har medlemsmassen vært splittet, i alle fall etter 1945. Forbundet som sådan har unnlatt å ta standpunkt i debatten, under henvisning til at det ikke skal forplikte sine medlemmer i «samvittighetsspørsmål». Husmorforbundets unnvikende holdning var en av grunnene til at Norske Kvinners Samarbeidsnemnd (opprettet i 1945 av alle norske kvinneorganisasjoner) ble oppløst i 1951. De organiserte arbeiderkvinnene nektet å være med i en nemnd som sviktet kvinnene i en så avgjørende sak som abortsaka.
I 1948 var sterke krefter innen forbundet i sving for å få underskrift på det såkalte Folkebrevet; en protest mot at det ble delt ut preventiver til okkupasjonssoldatene i Tyskland. Saken ble tatt opp på et landsstyremøte i forbundet, og vakte oppsikt blant annet fordi den vedtatte uttalelsen fra møtet var så tvetydig. På den ene siden aksepterte Husmorforbundet utdelingen som medisinsk forsvarlig. På den andre siden viste det sin skepsis ved å uttrykke frykt for at det kunne virke som en legalisering av «uverdige forhold» at spørsmålet skulle debatteres i Stortinget.
NF har i alle år hatt et nært forhold til kirken. Da forbundet i 50-årene tok opp tanken om kurs i familierådgivning, var det i samarbeid med Menighets instituttets rådgivningskontor og Mentalhygienisk Forening. I de seinere år har forbundet arrangert (Unge hjem) - kurs for forlovede og nygifte par, også i nært samarbeid med kirken. Gudstjenester er fortsatt faste innslag på landsmøtene. NF har et eget utvalg for «helg og høytid» som skal inspirere til meningsfylt forberedelse og feiring av årets høytider. Det gikk inn for kristen Formålsparagraf i barnehagene. I dag er den religiøse siden ved forbundets arbeid kommet mer i bakgrunnen, og det har vært diskusjon innen forbundet om hvordan den kristne formålsparagrafen skal tolkes.

Opplysning
I sitt arbeid for hjemmenes vel har Norges Husmorforbund lagt ned et betydelig og omfattende arbeid med praktisk opplysningsvirksomhet på en rekke områder, som mødrehygiene, spedbarnsstell, kostholdslære og rasjonell kjøkkeninnredning. Forbundet har tatt i bruk ukonvensjonelle midler for å nå flest mulig: Den store vandreutstillingen «Rasjonell ernæring — Rasjonelt husstell» i 1936 med modellkjøkken for by og land; marsjen nedover Karl Johan i 1951 for å overlevere brev til Stortinget vedrørende den prekære boligsituasjonen, og «Hva vi vil»-toget i 1953 da forbundet hadde egne utstillingsvogner som ble vist landet rundt der jernbanen gikk.
NHs ledelse drev en utstrakt reisevirksomhet, særlig de første tiårene, og holdt utallige foredrag for å høyne husmødrenes kunnskapsnivå. Dette arbeidet kostet penger, noe som voldte endel hodebry idet ledelsen ikke fikk landsmøtenes velsignelse til å høyne medlemskontingenten vesentlig. I 1925 vedtok forbundet å opprette et grunnfond for å få orden på økonomien. Ansvaret for dette ble overlatt til Amalie Øvergaard, den andre ruvende skikkelsen i NHs førkrigs historie. Med sin sans for økonomi og praktiske gjøremål må hun ha vært et viktig supplement til Marie Michelets mer ideologiske engasjement.
Amalie Øvergaard skaffet midler til forbundets grunnfond gjennom utstrakt kontakt med norsk næringsliv. Dette kjempet på denne tida hardt for å klare konkurransen utenfra, og visste å nyttiggjøre seg husmorens nøkkelstilling som forbruker. Husmorforbundet drev propaganda for norske varer, blant annet ved egne stands på ulike varemesser og i husmorukene som ble arrangert flere steder i landet (første gang i Oslo i 1925), og skaffet seg på denne måten midler.
I NHs opplysningsarbeid overfor norske husmødre ble det reklamert for bruk av norsk tekstil, norsk husflid, norsk korn, melk, fisk osv. Propagandaen må ha medført en del uro innen forbundet, for i 1927 vedtok landsmøtet en resolusjon som skulle klargjøre hva slags type propaganda Husmorforbundet kunne drive. Det het at propagandaen ikke måtte drives til fordel for noe enkelt firma, men bare oppfordre til bruk av norske varer i sin alminnelighet. Med denne resolusjonen stilnet uroen, med ett unntak. Oslo Hjemmenes Vel, NHs eldste lag, fortsatte sin kritikk av forbundets nære samarbeid med næringslivet. Etter å ha fått sin kritikk avvist av landsmøtet flere ganger, meldte det seg ut av NH i 1931, og gikk ikke inn igjen før i 1946.

Sosiale tiltak og samfunnsengasjement
Ved siden av opplysningsvirksomheten har Forbundet i alle år engasjert seg i en lang rekke praktiske tiltak for å bedre husmorens situasjon: Morshjelp, barnehager, husmorvikartjeneste, husmorferie, krav om mer og bedre husstellundervisning i grunnskolen (også for gutter etter 1950). Skattespørsmål er blant de samfunnsspørsmålene som har opptatt forbundet. I 1921 tok NH opp spørsmålet om selververvende hustruers særskatt. Forbundet har seinere gått imot felles likning av ektefeller fordi det ville hindre gifte kvinner i å ta lønnet arbeid. I de seinere årene har forbundet gått inn for å beholde skatteklasse II.
I 1941 ble Husmorforbundet, som norske organisasjoner ellers, pålagt å drive propaganda for okkupasjonsmaktene. Nasjonal Samling pekte ut en ny ledelse da den lovlig valgte unnslo seg. Fra forbundet sentralt gikk det deretter ut en parole til lagene om å smuldre opp, og til enkeltmedlemmene om å bli borte. Parolen ble fulgt, og NH opphørte å eksistere fram til 1945.
Etter krigen har Norges Husmorforbund utvidet sitt samfunnsengasjement betydelig, ved siden av at forbundet fulgte opp opplysningsarbeidet og de praktiske tiltakene. I de første etterkrigsårene sto forbrukerspørsmålet sentralt på grunn av den knappe forsyningssituasjonen. NH krevde blant annet å få være med på lisens- og importutvalgets bransjemøter. Ett resultat av dette var at også viktige forbruksgjenstander som synåler, stoppe nåler og trykk-knapper ble importert. Disse artiklene hørte med på samme kvote som skip og maskiner til fabrikkene, og var blitt uteglemt av mennene.
Forbundet deltok også i arbeidet med å opprette Forbrukerrådet i 1952. På denne tida tok forbundet opp familiespørsmål og mentalhygiene, og i sekstiåra kom kjønnsrolleproblematikken inn — blant annet som følge av at husmoren fra mange hold ble tillagt skylden for de økende ungdoms problemene. I 1963 arrangerte NH seminaret «Kvinners liv og arbeid», og farens rolle i hjemmet er i de siste ti årene blitt viet mer oppmerksomhet. I syttiårene har også ressurs- og miljøspørsmål fått sin plass blant forbundets aktiviteter.

Husmorforbundets prioriterte oppgaver for perioden 1977—79 er følgende: Husmorens skatte- og trygdeforhold — bl.a. dagpenger under sykdom, poeng til folketrygden — og ekteskapslovgivningen; ressursforvaltning — ernæring — tiltak mot sløsing; regelmessig legeundersøkelse for de husmødre som faller utenfor andre ordninger; avlastningstilbud for dem som har særlig tyngende omsorg; barns forhold i Norge — bl.a. styrke foreldreansvaret. NH driver en lang rekke daginstitusjoner, korttidsbarnehager, 6-årsklubber og arbeidsstuer for barn. De har organisert legekontroll for husmødre, hysmorgymnastikk og ungdommens frivillige sosialtjeneste. Forbundet driver en omfattende studieringvirksomhet og har egne utvalg for bl.a. kunstformidling, bildende kunst og amatørteater.
Norges Husmorforbund hadde ca. 42 000 medlemmer i 1977. Det har vært en sterk nedgang siden 1965 da medlemstallet var oppe i ca. 60 000. Medlemskontingenten er forbundets viktigste inntektskilde, men mange av NHs tiltak er fortsatt avhengig av penger innkommet ved basarer, papirinnsamlinger o.l. NHs medlemmer er organisert i lag, grupper og kretser. NH er tilsluttet Nordens Husmorforbund og Verdens Husmorforbund (Associated Country Women of the World). Forbundet er representert i en lang rekke offentlige råd og utvalg. NH har et eget medlemsblad, Husmorbladet, med opprinnelse i Husmoderen som ble utgitt første gang i 1887.

B.Hal.


Se også: Michelet.



Norges Håndverkerforbund (NH)
Norges Håndverkerforbund ble stiftet i 1886 under navnet Den norske Fællesforening for Haandverk og Industri. Bakgrunnen for stiftelsen var nedgangstider og en næringsfrihet som ikke ga håndverkerne noen faglig beskyttelse. Håndverkere flest gikk inn for vernetoll og strengere krav til å drive håndverk og opprette håndverksbedrifter.
I 1918 skilte storindustri og håndverksbedrifter lag og dannet sine egne foreninger, utgått av den nevnte Fællesforening. En fikk Norges Håndverkerforbund og Norges Industriforbund. Norges Håndverkerforbund skiftet navn til Norske Håndverks- og industribedrifters Forbund i 1964. Bakgrunnen for dette var at en også ønsket å organisere småindustri som ikke er håndverksbedrifter. I 1977 skiftet forbundet igjen navn til Norges Håndverkerforbund.
Norges Håndverkerforbund omfatter faglige landssammenslutninger og lokale foreninger innen håndverk og industri, Forbundet arbeider med faglige, økonomiske og sosiale spørsmål, men ikke tariffspørsmål. Det tar Håndverkernes Arbeidsgiverforening, som er tilsluttet Norsk Arbeidsgiverforening, hånd om. NH har ca. 10 000 medlemsbedrifter, fordelt på 30 faglige landssammenslutninger, 18 fylkesorganisasjoner og vel 125 lokale håndverkerlaug eller lokale håndverks- og industri foreninger.
NH medvirket aktivt til å få i stand en ny håndverkslovgivning mot slutten av forrige århundre og i begynnelsen av dette århundret. Håndverksloven av 1913 kom til å avklare situasjonen for håndverket i Norge, og ga det lovfestete grunnlaget for denne delen av næringslivet fram til i dag. Denne loven fastlegger at det kreves håndverksbrev, også kalt næringsbrev, for å starte en håndverksbedrift. Det finnes ca. 60 håndverksfag som er underlagt disse bestemmelsene, og loven trekker på denne måten et rettslig skille mellom håndverksbedrifter og industribedrifter.
Svært mye av vanlig industriell produksjon er ikke håndverksproduksjon, og følgelig ikke berørt av denne lovgivningen. Mens bakerier og boktrykkerier er håndverksbedrifter, er f.eks. aluminiumsbedrifter og treforedlingsbedrifter det ikke. Håndverksbedriftene har tradisjonelt vært relativt små og brukt relativt mye faglært arbeidskraft, dvs. folk som har avlagt svenneprøve i faget. Utviklingen har imidlertid ført til at mange håndverksbedrifter i dag er store industribedrifter og sysselsetter svært mange ufaglærte.
Håndverkere er fagarbeidere i fag som er organisert som håndverk. Det finnes imidlertid mange fag som ikke er håndverk, først og fremst det som kalles industrifagene. Derfor fins det mange fagarbeidere som ikke er håndverkere, bl.a. den store gruppen industrifaglærte. Både håndverkere, industrifaglærte og ufaglærte fins i håndverksbedrifter og i industribedrifter, rett nok i svært varierende antall.
Samlet sett spiller fag og håndverk mindre rolle i arbeidslivet nå enn tidligere. Ufaglært og lettlært arbeid, eller snevert spesialisert arbeid, har erstattet fag og annet bredt kvalifisert arbeid mange steder både i industri og på kontorer. Dette skyldes tekniske og organisatoriske endringer i arbeidslivet, På den andre siden har yrkesopplæring og lærlingeordningene kommet til å omfatte stadig flere. Mens folk tidligere var «underkvalifiserte» for det arbeidet de gikk inn i, og lærte mesteparten i selve arbeidet, er det fare for at en kommer i en motsatt situasjon i tida framover: Flere vil bli «overkvalifisert» i forhold til det snevre og ofte enkle og rutinepregete arbeidet de faktisk havner i.

S .S e.



Norges Industriforbund


Norges Industriforbund ble dannet i 1919 gjennomen deling av Felles foreningen for Håndverk og Industri, en forening som hadde eksistert fra 1886. Delingen førte til at det ble én organisasjon for håndverk og småindustri, og én for de større industribedriftene, nemlig Industriforbundet.
Den storindustrien som vokste fram fra århundreskiftet fant seg dårlig til rette i en felles organisasjon sammen med håndverk og småbedrifter. Det ble hyppig framført synspunkter om at en måtte få en mer slagkraftig organisasjon for storindustriens interesser.
De enkelte bedriftene er direkte tilsluttet som medlemmer. Ved starten var det rundt 350 bedrifter som meldte seg inn. I dag er antall medlemsbedrifter over 1 000. Ellers er det en rekke organisasjoner som gjennom en form for samarbeids avtalerer tilsluttet Norges Industriforbund. Det gjelder lands sammenslutninger i ulike industribransjer, og det gjelder lokale industriforeninger.
Norges Industriforbund har særlig arbeidet med næringspolitiske spørsmål, med reguleringslovgivning, skatte- og avgiftsspørsmål og andre offentlige tiltak. Dette har vært en virksomhet rettet mot statsmyndighetene. Fra slutten av 1950-tallet propaganderte Industriforbundet sterkt for at Norge skulle gå med i de nye markedsdannelsene EFTA og EF.
Industriforbundet har også rettet sin aktivitet innad i industrien. Forbundet har aktivt gått inn for strukturrasjonalisering og konserndannelser i industrien. Ellers har spørsmål knyttet til rasjonalisering og standardisering opptatt forbundet. Medlemsbedrifter har videre kunnet få konsulentbistand og service på ulike felter fra forbundet. Denne siste typen virksomhet ble i 1970 skilt ut i en egen enhet, som fikk navnet Industriforbundets servicekontor.
Norges Industriforbund beskjeftiger seg ikke med lønns- og tariffspørsmål. Det overlates til Norsk Arbeidsgiverforening. Mange spørsmål angår imidlertid begge organisasjonene. Det gjelder blant annet miljøvern og spørsmål om bedrifts demokrati og ellers en rekke forhold knyttet til offentlig lovgivning. Generelt er det et nært og godt utbygd samarbeid mellom disse to organisasjonene, som begge representerer kapitalinteressene i det norske samfunnet.

S.Se.