Nobels fredspris


Et tjueårs vennskap med fredsaktivisten Bertha von Suttner bidro sterkt til at dynamittkongen Alfred Nobel opprettet Nobels fredspris. Han var dypt grepet av hennes bok «Ned med våpnene», men ikke slik at han ble fristet til å legge ned sine våpensmier. Han mente våpensmiene kunne bidra vel så mye til fred som von Suttners fredskongresser.
Nobels fredspris utdeles av en komité på fem medlemmer utpekt av det norske Stortinget. Komiteens navn ble endret fra Det norske Stortings Nobelkomité til Den norske Nobelkomité i 1976 for å understreke at Stortinget ikke er direkte ansvarlig for utvelgelsen av prisvinnere. Medlemmene utpekes under hensyntagen til partienes styrke i Stortinget. Komiteen vil derfor gjenspeile tyngdepunktet i norsk politikk til enhver tid, eller ligge noe til høyre for det, da den gjerne har bestått av eldre, etablerte menn i norsk politikk og samfunnsliv. Komiteen kan derfor ikke forventes å honorere innsats som står i strid med hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk.
Valget av prisvinnere gjenspeiler godt komiteens egen sammensetning: Den typiske prisvinneren er mann, hvit, godt utdannet, drar på åra og kommer fra et vestlig land. Av i alt 77 prisvinnere fra 1901 til 1978 er det 53 hvite menn. Blant de 64 enkeltpersonene som har fått prisen, er 59 fra land som tilhører den vestlige kulturkretsen, 16 fra USA alene. Fra og med 1949 er 17 av 24 individuelle tildelinger gått til personer fra NATO-land,
Nobels ønske om at fredsprisen skulle gå til dem som har virket mest effektivt for menneskelig brorskap, for å redusere stående armeer og fremme fredskongresser, er formulert så vidt vagt at svært forskjellig innsats kan honoreres. I begynnelsen ble det lagt stor vekt på arbeid for en internasjonal rettsorden, internasjonale avtaler og fredskongresser. Senere ble arbeid for nedrustning, borgerrettigheter, humanitære målsettinger og fredelig bileggelse av konflikter, i høyere grad honorert. Prisen har fra tid til annen vært tildelt internasjonale organisasjoner.
I den grad prisen har vært knyttet til internasjonale kriger og konflikter, har det som regel dreid seg om konflikter mellom noenlunde jevnbyrdige stater. Kolonikriger og konflikter der motstand mot amerikanske og sovjetiske overgrep kunne vært honorert, har sjelden foranlediget noen prisutdeling.
Det sterkeste eksemplet er den 25 år lange krigen i Indokina som riktignok endte med en prisutdeling i 1973, men da som en delt pris mellom den amerikanske utenriksminister Henry Kissinger og den vietnamesiske sjefsforhandler i Paris, Le Duc Tho. Å gi prisen til Henry Kissinger for hans innsats i Vietnam-konflikten er kanskje det hardeste anslaget mot norsk og internasjonal opinions rettsfølelse i fredsprisens historie.
Omstridte utdelinger er riktignok ikke noe nytt i Nobelprisens historie. I senere år har imidlertid mange stilt seg uforstående til flere av dem. Det gjelder blant annet valget av den amerikanske naturvitenskapsmannen Norman Borlaug (se art. Grøn revolusjon), av den japanske statsminister Eisaku Sato og ikke minst utdelingen til Egypts president Anwar Sadat og Israels statsminister Menachem Begin i 1978. I likhet med utdelingen i 1973 rettet den oppmerksomheten mot et brennpunkt i internasjonal politikk — Midtøsten — på en slik måte at den parten som sto Norge nær reddet ansikt. En annen honorering av vestlig politikk, prisen til forbundskansler Willy Brandt for hans innsats for avspenning mellom øst og vest, ble imidlertid ikke delt med noen representant for det politiske lederskapet i øst Europa .
Når Nobel overlot til Norge å dele ut fredsprisen mens de fire øvrige Nobelprisene utdeles i Sverige, var det fordi han mente Norge hadde en friere stilling og et sterkere engasjement i fredsspørsmål. Stortinget hadde tidligere bevilget penger til fredsarbeid av forskjellig slag, noe den svenske Riksdagen ikke hadde gjort.
Mens Norges stilling i internasjonal politikk er blitt svært forskjellig fra den gang, deles prisen ut av en komité som i hovedsak oppnevnes på samme måte som ved århundreskiftet. For å bøte på noen av skjevhetene har det derfor vært foreslått at komiteen burde internasjonaliseres, f.eks. ved å velg en representant fra hvert av de nordiske land. I senere tid har enkelte av utdelingene rett nok tært på prisens prestisje og betydning. Men den er fortsatt et viktig redskap som bør utnyttes best mulig i fredens tjeneste, og ikke sløves av historiske omstendigheter og nasjonalt sneversyn.

Prisvinnere i perioden 1945—1978:

1945 C. Hull, USA
1946 E. G. Balch, USA og J. R. Mott, USA
1947 The Friends’ Service Council, Storbritannia og The American Friends’ Service Committe, USA (kveker-organisasjonen)
1948 —
1949 J. Boyd Orr, Storbritannia
1950 R. Bunche, USA
1951 L. Jouhaux, Frankrike
1952 A. Schweitzer, Frankrike
1953 C. G. Marshall, USA
1954 FNs høykommissariat for flyktninger
1955 —
1956 —
1957 L. B. Pearson, Canada
1958 G. Pire, Belgia
1959 P. Noel-Baker, Storbritannia
1960 A. J. Luthuli, Sør-Afrika
1961 D. Hammarskjöld, Sverige
1962 L. C. Pauling, USA
1963 Den internasjonale Røde Kors-komité og Røde Kors-foreningenes forbund
1964 M. L. King, USA
1965 UNICEF
1966 —
1967 —
1968 R. Cassin, Frankrike
1969 ILO
1970 N. Borlaug, USA
1971 W. Brandt, Vest-Tyskland
1972 —
1973 H. Kissinger, USA, Le Duc Tho, Nord-Vietnam
1974 S. Mc Bride, Irland og E. Sato, Japan
1975 A. D. Sakharov, Sovjetunionen
1976 —
1977 B. Williams, Nord-Irland, M. Corrigan, Nord-Irland og Amnesty International
1978 A. Sadat, Egypt og M. Begin, Israel

S.L.



Nomade


Den enkle definisjonen på en nomade er: En person som tilhører et folk som lever av fedrift og som uten fast bosted vandrer for å finne beite til buskapen. Den språklige opprinnelsen er det greske ordet nome, som betyr beitemark eller «å la beite». Nomader var betegnelsen på et folk nord i Grekenland som hadde fedrift som næringsveg.
Grensene for hva som kan betegnes som nomadisk levesett eller nomadisme, er imidlertid uklare. Innen faglitteraturen benyttes betegnelsen for å beskrive folkeslag med ulike økonomiske systemer, som alle kan betegnes som førkapitalistiske økonomiske former. De er vesentlig basert på en naturalhusholdning der grunnleggende behov bestemmer produksjonsnivået, og med et begrenset salg av produksjonen og beskjeden oppsamling av rikdom.

Ulike grupper nomader
Enkelte jeger- og samlerfolk fører en nomadisk tilværelse. Det økonomiske grunnlaget for deres eksistens er de naturlige matressurser som er tilgjengelige i et område, og deres vandringer er betinget av viltets vandringer. Gruppene tilegner seg bruksretten til et gitt territorium, og en overbeskatning av ressursene eller en innsnevring av området, vil true gruppenes eksistensgrunnlag. Ved en enkel form for åkerbruk, vanligvis svedje - og hakkebruk, kan man øke mat produksjonen ut over det samlingen av naturens udyrkede produkter gir.
Folk som driver denne formen for åkerbruk kalles gjerne åkerbruksnomader fordi bosetningen flyttes etter hvert som man dyrker opp nye jordstykker. Istedenfor å dyrke samme jordstykke om igjen , foretrekker man å dyrke opp nytt land ved å brenne vegetasjonen, som dermed gir naturlig gjødsel , og ved en enkel bearbeiding av jorda. En slik «ekstensiv» dyrkingsmåte forutsetter rikelig tilgang på jord, og det betyr at et minimum av arbeid legges ned i jorda.
Som regel finner vi fedriftsnomadene i områder hvor de fysiske betingelsene for åkerbruk er svært dårlige. Hvilke dyr som inngår i buskapen varierer etter de naturgeografiske forholdene. Det kan være reinsdyr, sauer, geiter, kuer, hester, kameler o.a. Enkelte nomader konsentrerer seg om ett dyreslag, mens de fleste har buskaper sammensatt av ulike dyreslag. Kombinasjonen gir en større trygghet ved at den kan utnytte ulike typer beite. Dårlige beiter for ett dyreslag ett år vil kunne oppveies ved at et annet dyreslag kan utnytte sine beiter.
Fedriftsnomadene har en mer komplisert sosial struktur enn andre nomadefolk. Privatiseringen av eiendom i form av buskap gir også større individuelle forskjeller i rikdom, og eiendom kan brukes som grunnlag for makt og sosial prestisje. Men beiteområdene vil som regel være stammenes felles eiendom, og de fleste stammer vil ha innebygd sosiale forsvars mekanismer mot at enkeltmedlemmer kan få enerett til beitene og at felleseiendommen blir redusert ved salg e.l. til folk utenfor stammen. Enkelte bruksformer med kombinasjon av åkerbruk og husdyrhold, hvor beiteskifte er framtredende, slik som i seterdrift og det søreuropeiske «transhumance-systemet», blir noen ganger kalt for halv–nomadisme.
Enkelte nomadefolk, f.eks. spesielle stammer i Sahara, spesialiserte seg på handel og varetransport. Dette forholdet springer ut av at nomadenes vandringer gjorde dem til naturlige mellomledd i vare byttet mellom fastboende samfunn. Nomadene var også avhengige av å bytte sine egne produkter på lokale markeder. Et eksempel på handelsnomader er sigøynerne, som opprinnelig var fedriftsnomader fra det nordlige India. Men de er også et eksempel på nomader som er blitt fullstendig avhengige av det moderne samfunnet, samtidig som de blir utstøtt av dette samfunnet.
I dag finner vi jeger- og samlerfolk med mer og mindre fast bosetning i Sørøst-Asia, det sørlige Afrika, blant indianerne i Sør-Amerika, negrene i Australia og eskimoene i Canada og på Grønland. Fedriftsnomadene finner vi først og fremst i beltet Sahara—Midtøsten—Mongolia (beduiner, tuareger o.a.). Det er store nomadegrupper i Øst-Afrika (bl.a. masaiene) og i deler av Sovjetunionen og Kina. I Europa har vi samene. Det er umulig å gi et nøyaktig tall på hvor mange nomader det finnes i dag, men det er antatt at vi har mellom 40 og 60 millioner fedriftsnomader.

Kapitalismens virkninger
Nomadene lever stort sett i områder med vanskelige naturbetingelser, som i tundra-, steppe- og ørkenområder. Deres driftsmåter er basert på en komplisert og lett påvirkelig økologisk balanse. Velmente reformer og «moderniseringstiltak» kan forstyrre denne balansen, slik tilfellet var med tørke- og hungerskatastrofen i Sahel (1967—74). Mange nomadefolk er blitt presset ut av sine tradisjonelle beiteområder ved innføringen av privat eiendomsrett. Dette har revet vekk det økonomiske grunnlaget for nomadismen og gjort nomadene til et forfulgt folk i stadig konflikt med omgivelsene i enkelte områder.
Nomadene blir også i stadig større grad trukket inn i pengeøkonomien og varemarkedet. Naturalhusholdningens balanse mellom produksjon og forbruk blir forrykket, og nomadene tvinges til mer intensive driftsformer og salg av større deler av produksjonen. Stadig flere nomader må derfor gi opp sin eksistensform, og selv om noen av dem kan gå over til intensiv kjøttproduksjon for markedet, blir langt de fleste lønnsarbeidere i industri og jordbruk.
Slik andre førkapitalistiske samfunn har fått erfare, vil nomadene bli trukket inn i det internasjonale økonomiske systemet. Ikke minst vil den globale jakten på nye ressurser trenge nomadene sammen på stadig mindre områder. Bare ved at nomadene selv deltar i utformingen av denne overgangen, vil den kunne tilpasses folkenes tidligere levesett og bevare den rike kulturen som mange nomadefolk har utviklet gjennom århundrer.

K.H.H.



Nonne


Se Rådmannsdatter, Katrin

NORAD


NORAD er avledet av den engelske betegnelsen Norwegian Agency for International Development, og heter Direktoratet for Utviklingshjelp på norsk. NORAD ble et eget direktorat i 1968, og etterfulgte Norsk Utviklingshjelp (NU), som hadde eksistert siden 1962. Statlig utviklingshjelp går imidlertid tilbake helt til India-fondet i 1952.
NORAD er administrativt underlagt Utenriksdepartementet, og har (som oppgave å utrede, planlegge, administrere og evaluere Norges tosidige bistand til utviklingslandene og felles nordiske bistandstiltak i samsvar med de retningslinjer og instrukser som gjelder til enhver tid). NORAD har likeledes som oppgave «å fremme næringslivets samarbeid med utviklingslandene og administrere støtteordningene for det private næringslivs engasjement i utviklingslandene».
I likhet med andre direktorater (jfr. Helsedirektoratet) har forholdet mellom faglig og politisk myndighet i perioder vært uklart, men etter instruksen fra 1977 er underordningen under Utenriksdepartementet blitt strammet til. De viktige planleggingsoppgavene er lagt hit, og det samme gjelder bevilgninger, valg av samarbeidsland og «spørsmål av prinsipiell eller politisk art». UD administrerer selv bistand som gis gjennom internasjonale organisasjoner (multilateralt).
NORAD har et styre på 9 medlemmer, og et betydningsløst råd på 20 medlemmer, i 1977 var det 130 ansatte i NORAD, samtidig som ca. 400 personer var rekruttert av NORAD for arbeid i u-land. I 1977 brukte Norge nær 1,6 milliarder kroner til offentlig u-hjelp, dvs, nesten 400 kroner per innbygger. Det var 0,82 % av BNP (brutto nasjonalprodukt) og 1,5 % av statsbudsjettets utgifter. (Til sammenlikning kostet militærapparatet 6 milliarder, og utgiftene til trygder og sosial omsorg var 24 milliarder.)
For 1979 er det bevilget ca. 2,2 milliarder kroner. Omtrent halvparten gis gjennom internasjonale organisasjoner som FN, eller banker kontrollert av vestlige stormakter (Verdensbanken), mens den andre halvparten gis på tosidig grunnlag.
Fordelingen på de såkalte hovedsamarbeidsland var i 1977 slik (millioner kroner i parentes): Tanzania (137), Bangladesh (91), India (81), Kenya (67), Zambia (41), Pakistan (39), Mosambik (33), Botswana (27) og Sri Lanka (21). Cuba og Guinea-Bissau var viktige mottakerland samme år, men bistand til disse to progressive landene skal opphøre. Indonesia nådde også høyt opp, i forbindelse med salg av norske skip til terror–regimet.
Sammenliknet med de fleste andre kapitalistiske land, kjennetegnes norsk bistand ved at praktisk talt alt er på gavevilkår, at andelen av flersidig bistand er høy, og at mesteparten gis uten at midlene er bundet til innkjøp i «giverlandet». I praksis er det imidlertid betydelige beløp som flyter tilbake i form av kjøp av norske varer og tjenester. Det gis også bistand til enkelte frigjøringsbevegelser og land som fører en utviklingsrettet politikk, slik som Tanzania og Mosambik, selv om hovedtyngden av samarbeidsland ligger langt fra de offisielle målsettingene om at «landets myndigheter fører en utviklings orientert og sosialt rettferdig politikk til beste for alle lag av folket» (Stortingsmelding nr. 94, 1974—75).
NORADs politikk utformes selvsagt innenfor de samme rammebetingelser som preger all statlig økonomisk virksomhet i Norge, og i kriseperioden etter 1974 har NORAD tydelig tapt terreng i forhold til UD, Handelsdepartementet, Eksportrådet og krav fra utsatte næringer som f.eks. skipsfartsnæringen. Denne kommersialiseringen av bistanden er blitt skarpt kritisert fra fagforeningshold i NORAD (NTL).
Bistanden er på viktige felter blitt mer «giver» enn «mottakerorientert», og næringslivsinteressene og statens rolle som kriseregulator har slått sterkt ut. Samtidig er det blitt mer åpen politisk kamp om bistandsmillionene, ikke minst fordi bevilgningene har nådd opp i så store beløp. Det har i de siste årene vært en kraftig høyre storm mot bevilgninger til progressive land og bevegelser, og Høyre og Kristelig Folkeparti stemte mot at Mosambik skulle bli nytt hovedsamarbeidsland. Trass i offisielle norske erklæringer om økt støtte til «frontlinjestatene» i det sørlige Afrika, ser bistanden til Mosambik ut til å stagnere, mens myndighetene saboterer kravene om bistand til Angola.
Det vil derfor stå mer politisk strid om NORADs virksomhet enn tidligere, samtidig som avgjørelsene knyttes tettere til UD, Handelsdepartementet og statens allmenne krisepolitikk. De rent administrative og utøvende funksjonene i NORAD som direktorat, vil derfor bil mer framherskende, mens mulighetene til å spille en mer selvstendig og u-landsorientert rolle foreløpig ser ut til å beskjæres. Det hører med til dette bildet at hele ledersjiktet i NORAD og UDs Avdeling for internasjonal og sosial utvikling er intimt knyttet til Arbeiderpartiet.

T.L.E.



Litteratur: NORAD: Norges samarbeid med utviklingslandene, Oslo 1978. Sosialistisk Opplysnings forbund: Ny økonomisk verdensordning, Imperialisme eller frigjøring, Oslo 1978. T. L. Eriksen: Norsk bistandspolitikk, Staten og næringslivet, i Internasjonal Politikk nr. 4, Oslo 1977.

Nora Industrier AS


Data for 1978:
Opprettet: 1978
Hovedkontor: Oslo
Bransje: Nærings- og nytelsesmidler
Antall ansatte: 1 965
Omsetning: 535,1 millioner kroner (moms, øl- og Mineralvann-avgifter m.v. er holdt utenom). Dette fordeler seg med 215 millioner på øl, 108 på mineralvann og 216 på matvarer.
Markedsandeler: Konsernet har 43,5 % av den innenlandske ølproduksjonen og dominerer her. For mineralvannprodukter er konsernet også det klart største på landsbasis, men her er markedsandelen under 20 %
Eksportandel: 5 % (av ølproduksjonen eksporteres ca. 10 %). Innen norsk øleksport dominerer konsernet
Totalkapital: 403,1 millioner kroner
Egenkapitalandel: 22,6 %
Aksjekapital: 38,4 millioner kroner
Antall aksjonærer: 3 078
Styreformann: Christian Ringnes
Adm.dir.: Hans H. Røer
Styret kontrollerer: Minst 11 % av aksjene. Største aksjonær (ca. 7 %) er Lamo Rederi & Investment AS som omfatter en gruppe private investorer og representeres av varaformann i Noras styre, Waldemar Platou. Det er ikke kjent at noen aksjonær ellers disponerer mer enn 3 % av aksjene. Blant disse fins flere forsikringsselskap, men først og fremst familiekapital
Kontaktpunkter til viktige beslutningssentre i norsk samfunnsliv: Tilknytning til politisk miljø (Høyre). Gjennom adm.dir. og flere medlemmer i styre og bedriftsforsamling (Chr. Ringnes, h.r.adv. Jens P. Heyerdahl, professor Preben Munthe , direktør Finn Scheie, h.r.dommer J. Chr. Mellbye, h.r.adv. Trygve Hirsch) har konsernet kontakter på styreplan til en lang rekke storforetak innen forsikring, industri og skipsfart

Nora Industrier AS er holdingselskap for datterselskapene Frydenlund Schous Bryggeri AS og AS Ringnes Bryggeri. Disse omfatter de tre bryggeribedriftene i Oslo og utgjør konsernets øldivisjon. De viktigste selskapene i konsernet ellers er datterselskap under disse igjen: Nora Fabrikker AS og Farris AS (Mineralvanndivisjonen) og AS Nora-Sunrose Konservesfabrikker (Matvaredivisjonen). Konsernet, som ble stiftet 1978, har bakgrunn bl.a. i de tre bryggerienes tidligere samarbeid om ølomsetning og samler deres eierinteresser på mineralvann og matvaresektorene i en felles organisasjon. Med konserndanningen ble selskapet De sammensluttede bryggerier AS oppløst.
De seinere årene har ølomsetningen stagnert, mens omsetningen har økt for mineralvann- og matvaredivisjonene. Trolig er det på de siste sektorene konsernet har sitt vekstpotensial. Konkurransen er imidlertid så sterk at det kan være begrensete vekstmuligheter i disse markedene. Dersom dette er riktig, kan en vente at Nora Industrier på lengre sikt vil vurdere samarbeidspartnere innen mer vekstpregete bransjer. På den andre siden er nok konsernet trolig en attraktiv samarbeidspartner for mer konjunkturavhengige foretak både pga. dets størrelse og pga. stabiliteten i de markedene det opererer på.

E.H.A.



Se også: Bryggerier AS, De sammensluttede.

Norcem, AS


Data for 1976:
Morselskap: Produksjonsselskap og holdingselskap for konsernselskapene
Hovedkontor: Oslo
Bransje: Sementproduksjon, betongvarer, jernstøperi, byggvarer.
Antall ansatte: 3375
Omsetning: 1,357 milliarder kroner
Størrelse etter omsetning blant norske industri foretak: Nr. 9
Inflasjonskorrigert gjennomsnittlig årlig omsetnings økning 1970—75: 10,3 %
Eksportandel: 24 %
Egenkapital: 317,4 millioner kroner
Total kapital: 1,225 milliarder kroner
Aksjekapital: 118,41 millioner kroner. Da Norcem overtok Jøtul i 1977 ble aksjekapitalen forhøyd til 184 millioner kroner
Antall aksjonærer: 9 985
Hovedaksjonærer: Vesta-gruppen 19,9 %, familien Gahr (Jøtuls tidligere eiere) 13,0 %, Storebrand 6,5 % Harald Jakhelln 3,1 %, F. L. Smith & Co. AS 3,8 %
Styreformann: Per M. Backe
Adm.dir.: Gerhard Heiberg
Kontaktpunkter til viktige beslutningssentre i norsk samfunnsliv: Gjennom styreformann Per M. Backe til Vesta-gruppen hvor han er styrets viseformann. Backe har et meget stort antall styreverv i både private og halvoffentlige foretak. De viktigste er SAS, DNL, Union, Norsk Hydro, Norske Folk, IBM Norge, Saga Petroleum. Styreformannen i Vesta gruppen, Johan Horn, er styremedlem i Norcem og har for øvrig en sentral plass i Bergens finansverden. Den tidligere direktør Sverre Grøtter har gjennom en årrekke vært styreformann i DnC. Bedriftsforsamlingen har et uvanlig stort innslag av folk som representerer bank- og forsikringskapital (Storebrand, Andresens Bank og Vesta). Med en såpass lav egenkapital og et så stort kapitalbehov som Norcem har, er dette ikke overraskende. En annen viktig grunn til å ha nær kontakt med store potensielle långivere er Norcems byggeplaner i Verdal
Viktigste datterselskaper: AS Norske Leca (100% eid). Produksjon av betongblokker i Borge i Østfold, Rælingen, Lillestrøm, Oslo, Bergen, Vestnes og Tovik. 581 ansatte. AS Jøtul (100% eid). Jernstøperi i Oslo og mekaniske verksteder i Oslo, Halden og Fredrikstad. Produksjon av ildsteder, kjøkkeninnredninger og VVS-utstyr. 636 ansatte. KS Norsea AS & Co(75 % eid). Forsyningsbase for petroleumsvirksomhet i Nordsjøen, 314 ansatte, av dem 75 «utleiepersonell». Dette selskapet er organisert som komandittaksjeselskap da det gir store skattefordeler både for Norcem og for de andre deltakerne. AS Fjord Plast (100% eid) Rjukan. Produksjon av lystbåter. Sterkt konjunkturfølsom virksomhet som kom i gang nærmest for å forsøke å tjene penger utenom det priskontrollerte sementmarkedet i Norge. 105 ansatte. I tillegg kommer noen mindre datterselskaper for framstilling av papir, fiber, plast, boreslam
Utenlandsengasjementer: Norcem er Vest-Europas største eksportør av sement og har produksjonsselskaper i Ghana, Liberia, Ras al-Khaimah (Forente sjeikdømmer) og Saudi-Arabia. Dessuten handelsselskaper i USA, Filippinene, USA og Storbritannia. Eierandelen varierer fra 25 til 100 %.
Kapitalstruktur: Norcem har fått anledning til å ta opp rimelige langsiktige investerings lån (partial-obligasjons lån) til renter omkring 5 %, disse utgjør ca. 25 % av foretakets langsiktige gjeld og gir derfor et vesentlig konkurransefortrinn. Sementen selges i dag til priser som er dobbelt så høye som da investeringene ble kalkulert og finansiert, og på nyinvesteringer må de fleste konkurrenter i dag regne med en rente på omkring 10%
Kunder: Norcem har monopol på det innenlandske sementmarkedet. Prisene her er relativt høye internasjonalt sett, men på grunn av offentlig priskontroll kan Norcem bare ta ut deler av monopolgevinsten. Til utlandet selger Norcem sementen og klinkeren (mellomstadiet på veien fra kalkstein til sement) til lavere priser enn her hjemme. Et tonn Norcem-sement er derfor billigere i New York enn i Hammerfest. Dette kan foretaket gjøre fordi de faste kostnadene dekkes på hjemmemarkedet, og eksportert sement bare belastes med de variable kostnadene

De tre anleggene Slemmestad, Dalen og Kjøpsvik som i dag utgjør Norcems sementdivisjon, startet alle som sjølstendige foretak. Slemmestad var først ute. Det ble startet av familiene Jakhelln og Plahte. Første verdenskrig brakte enorme profitter, og etter krigen ble det gitt tillatelse til et innenlandsk priskartell for sement i 1923 pga. overproduksjonskrisa. I 1937 ble man kvitt ubehagelig utenlandsk konkurranse ved et europeisk priskartell, og siden har det praktisk talt ikke vært importert sement til Norge. Anlegget i Kjøpsvik ble påbegynt for å høste krigsprofitt under første verdenskrig. Russerne var påtenkt som kunder. Revolusjonen i Russland og freden i 1918 kom før fabrikken var ferdig. Prosjektet ble brakt i havn takket være kreditter fra maskinleverandøren F. L. Smith i København. Dalen ble startet i 1919 og har gjennom hele sin eksistens avsatt en vesentlig del av sin produksjon til eksportmarkedet.
Fra 1923 til 1968 arbeidet de tre foretakene Sammen i priskartellet. I 1968 ble de tre fusjonert til et monopol. Etter at fusjonen var foretatt, økte aktiviteten på de utenlandske markedene sterkt.
I 1979 avslutter foretaket prosjekteringen av et gigantanlegg i Levanger. Råstoffet (kalkstein), kommer fra en kalkforekomst i Tromsdalen i Verdal. Denne forekomsten er eid av Verdalsbruget, dvs. Storebrand (Storebrand eier omkring halvparten av arealet i Verdal kommune). På bakgrunn av at hjemmemarkedet i dag bare avtar 50 % av den produserte sementen, er det vanskelig å forstå hvorfor et slikt anlegg skal bygges. Allerede i 30-åra var ledelsen på Slemmestad klar over at råstoffet ville ta slutt, allikevel har man hatt som mål at Norcem skal være Vest-Europas største sement eksportør.
Det har riktignok en viss verdi for beredskapen å ha innenlandsk sementproduksjon, men inntil petroleumsforekomstene ble funnet i Nordsjøen, har denne produksjonen vært så avhengig av importerte produksjonsfaktorer (kull evt. olje) at en slik beredskap har vært uten særlig betydning.
Man kan si at Norcem er fanget inn i konsekvensstrukturer som er et resultat av en lang rekke enkeltvedtak opp gjennom årene. Foreløpig fortoner Verdals prosjektet seg som den eneste mulige veien å gå, men samfunnsøkonomisk og bedrifts økonomisk står prosjektet uhyre svakt. Kapitalbehovet er stort, ca. ti millioner kroner per arbeidsplass, og opprettelsen av disse arbeidsplassene vil føre til at flere hundre arbeidsplasser på Slemmestad og Dalen må legges ned.

D.T.



Nordahl, Konrad Mathias


Nordahl (1897—1975), norsk fagforeningsmann og politiker. Konrad Mathias Nordahl ble født i Laksevåg ved Bergen og utdannet seg til modellsnekker. Han kom allerede i 1912 med i den sosialdemokratiske ungdomsbevegelsen og ble fagorganisert i 1915 da han også fikk sine første verv. I 1921 var han sektretær i Rogaland fylkes Arbeiderparti, 1922—23 organisasjonssekretær i Oslo- og Akershus avdelinga av Norges kommunistiske Ungdomsforbund (NKU) der han også ble valgt inn i sentralstyret. Etter denne tida i apparatene vendte han tilbake til Bergen, hvor han arbeidde som verkstedsarbeider fram til 1931.
Nordahls partipolltiske utvikling var typisk for en stor gruppe arbeider ungdom som ble radikalisert under første verdenskrig. Han fulgte flertallet i NKU inn i NKP ved splittelsen i 1923, men ble forholdsvis raskt frustrert, etter eget utsagn fordi «alle utsagn og paroler vi fikk ikke stemte med dagens situasjon i vårt land». Han gikk ut av NKP i 1927 og inn i DNA i 1920, og var i denne tida vesentlig faglig aktiv og engasjert i arbeidet med Folkets Hus.
Nordahls vei til faglige toppstillinger kom ved to høve som resultat av indre oppgjør i organisasjonene. I 1931 ble han valgt til formann i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund etter at det sittende forbundsstyret ble kastet på landsmøtet, dels pga. etterdønninger etter en strid i 1929 om bruken av forbundets midler, dels pga. politiske angrep fra opposisjonen, både NKP erne og den såk. «Oslo-opposisjonen», Arbeiderparti-folk og uavhengige som ønsket en mer radikal faglig linje
I 1934 ble han valgt til nestformann i Landsorganisasjonen, etter at det sittende sekretariatet ble vraket i en taktisk manøver for å stagge misnøye i samband med forhandlinger mellom LO og NAF, forhandlinger som på lengre sikt førte fram til inngåelsen av Hovedavtalen. Nordahl, Lars Evensen og andre tidligere NKPere kom til å føre en utpreget moderat faglig linje da de kom i ledende verv i forbund og LO. I 1939 rykket Nordahl og Evensen opp som formann og nestformann etter at Olav Hindahl gikk inn i Nygaardsvolds regjering. Nordahl ble sittende til 1965, lengst av alle LO-formenn hittil. Fra 1937 ble han også medlem av bystyret og formannskapet i Oslo.
Nordahl ble avsatt som LO-formann i begynnelsen av okkupasjonen. Han oppholdt seg fra høsten 1941 i London, der han organiserte LOs Londonsekretariat. Sammen med direktør Finn Dahl i Norsk Arbeidsgiverforening utgjorde han den såk. Dahl—Nordahl-komitéen, som i 1942—43 utformet forslag for å hindre arbeidskamper etter krigen og bl.a. gikk inn for å innføre en ordning med fast tvungen voldgift innpakket i den nye termen «lønnsnemnd». Tida i London førte også til et aktivt egasjement i internasjonalt faglig arbeid, bl,a . i forsøket på å skape én faglig internasjonale etter krigen (se art. Frie Faglige Internasjonale).
Den internasjonale interessen holdt han ved like. Blant annet deltok han fra 1946 til 1958 flere ganger i FNs generalforsamlinger. 1957—1965 satt han som stortingsrepresentant for Oslo og Akershus. Også Dahl—Nordahl-komiteens linje ble fulgt opp. Som LO-formann i etterkrigstida var Nordahl talsmann for moderasjon, samarbeid og satsing på økt produktivitet. Sjølv uttrykker han sitt syn på fagbevegelsen slik: «De faglige organisasjoner har holdt seg til terrenget, som alminnelige mennesker forstår bedre enn et upresist ideologisk kart. Den samme ånd som hersker i de andre samfunnsklasser, om å få mest mulig ut av det bestående økonomiske system, har også vært hoveddrivkraften i alt fagforeningsarbeid.» Nordahl ga ut tre sjølbiografiske bøker, mer åpenhjertige og interessante som kilde enn f.eks. Gerhardsens erindringer: «Minner og meninger» (Oslo 1967), «Med LO for friheten» (Oslo 1969), «Gode arbeids år» (Oslo 1973).

K.K .



Se også: Dahl—Nordahl-komiteen.

Norden


Norden er i dagligtale fellesbetegnelsen på Danmark, Finland, Norge, Sverige, Island, Færøyene og (siden 1979) Grønland.
Under den nøytrale betegnelsen Norden (som ofte nyttes synonymt med Skandinavia, skjønt dette navnet egentlig bare dekker halvøya av samme navn) ligger gjerne en ideologi om nordisk enhet, fortrinnsvis en enhet under ledelse av den folke rikeste og mest «nordisk» orienterte staten Sverige. Bestrebelser for å oppnå en «nordisk» samling og en fellesnordisk opptreden utad er regelmessig gjort fra svensk side. Dette støttes gjerne av dansk opinion, bortsett fra landbruket. I Norge, derimot, er tilslutningen tradisjonelt liten. Gjennom hele mellomkrigstiden var skepsisen utbredt mot nordiske, dvs, frykten for «storsvenske» tiltak både i private foreninger og offentlige organer. Først i årene etter andre verdenskrig kan en regne at begrepet Norden har fått en allmenn positiv valør i Norge.
Historisk sett er begrepet Norden knyttet til forholdet mellom Sverige og Danmark, der Sverige har hatt Finland og Danmark Norge på slep. Makt balansen i Norden har etter middelalderen vippet mellom disse to statskonstellasjonene, med Russland og Tyskland (Preussen) som de interesserte stormaktene. Sveriges stormaktstid på 1600-tallet ble avløst av Danmarks på 1700-tallet. Avgjørende grenserevisjoner ble gjort i 1640- og 50-årene, da Danmark mistet Skåne og Norge mistet Jemtland —Herjedalen til Sverige. Den siste nordiske krigen ble utkjempet 1700-1720. Siden har det vært bitre oppgjør og mindre militære trefninger, f.eks. under og etter Napoleonskrigene da Sverige og Danmark sto på hver sin side, men ingen kamphandlinger av lengre varighet.
«Foreningen Norden» ble stiftet etter første verdenskrig som ledd i de idealistiske mellomfolkelige tiltakene som fulgte i Versailles fredens spor. En svensk, en dansk og en norsk «Foreningen Norden» ble grunnlagt i 1919, en finsk i 1924. De respektive foreningene er bygd på medlemskap fra forskjellige organisasjoner, foreninger og kommuner, og de virker for nordisk tilnærming, særlig på det kulturelle området.

H.F.D.



Se også: Nordisk Råd.

Nordengruppen AS


Data for 1978:
Opprettet: 1969
Hovedkontor: Bærum
Morselskap: Nordengruppen AS, opprinnelig Sirius AS
Viktigste datterselskap: Norden Skadeforsikring AS, stiftet i 1867 under navnet Forsikrings-Aktieselskabet Norden; Norden Livsforsikring AS, stiftet i 1964 og het dengang Brage-Fram som igjen hadde sin forløper i de to separate selskapene Brage og Fram — begge disse ble stiftet i forrige århundre
Antall ansatte: 1 222
Premieinntekter: 1,076 milliarder kroner
Forvaltningskapital: 2,89 milliarder kroner
Overskudd: 31,7 mill, kroner (etter årsoppgjørsdisposisjoner)
Aksjeutbytte: 3,6 mill, kroner
Aksjonærer: De ti største er: 1. AS Haanes rederi (9 456 aksjer), 2. Pallas (8 840), 3. Norden Livsforsikring AS (8 031), 4. Forsikringsselskapet Sigyn AS (7 261), 5. AS Borregaards Pensjonskasse (7 160), 6. AS Mosvolds rederi (6 948), 7. Norsk Kausjon Forsikringsaksjeselskap (6 455), 8. Andresens Bank AS (6 120), 9. Erik Mosvold (5 531), 10. Norden Skadeforsikring AS (5 340). Listen over de største postene etter nr. 10 viser at Mosvold - familien er den dominerende eierinteressen i Norden gruppen
Styreformann: Christian Ringnes
Større aksjer i andre selskaper: Borregaard (1,08 mill, kroner); Elektrisk Bureau (2,32 mill, kroner); Elkem Spigerverket (2,01 mill. kroner); Elcon Leasing AS (1,8 mill, kroner); Standard Telefon & Kabel AS (3,5 mill, kroner). Nordengruppen har også større aksjeposter i utenlandske selskaper
Shipping: Mentor AS er en del av Nordengruppen som er engasjert innen shipping. Selskapet deltar i 17 kommandittselskaper og 5 interessentselskaper i shipping- og offshorevirksomhet
Fast eiendom: Bokført med 56 mill, kroner

E.Bo.



Nordens Klippe


Nordens Klippe — fagforening for arbeiderne ved AS Syd-Varanger i Kirkenes. Stiftet 8 september 1906, gikk i 1973 inn i storforeninga Grubearbeider foreningen Nordens Klippe sammen med Grubernes Arbeids mands forening (stiftet 1909) som organiserte bedriftens arbeidere i Bjørnevatn. Navnet ble valgt fordi stiftelsesmøtet pga. stor oppslutning måtte foregå i det fri, og taleren, Adam Egede-Nissen, sto på en klippe og holdt foredraget sitt om organisasjonens nødvendighet for de 300 frammøtte.
Svensken Johan Nyström blei valgt til foreningas første formann. Dette var ikke noen tilfeldighet, I den nordnorske fagbevegelsen var det utenlandske innslaget stort på denne tida. I Syd-Varanger møttes nordmenn, svensker, finlendere, samer og russere, og i denne uensartede grupperinga var det ofte syndikalistiske ideer som sto sterkt. Dette preget også Nordens Klippes virksomhet.
Nordens Klippe blei tidlig kjent som en aktiv og sterk forkjemper for en sosialistisk samfunnsomveltning i Norge. Direkte aksjoner blei sett på som en brukbar strategi. Ellisiv Wessel var foreningas første sekretær, seinere fungerte hun som kasserer.
Første mai 1908 kom det til større sammenstøt med politiet fordi foreninga hadde som sitt fanemotto: «Ned med tronen, alteret og pengevældet.» Denne fanen blei berget og båret i seinere demonstrasjoner. I 1914 var det ny strid første mai, da bar foreninga parolene: «Bort med bibel, brennevin og bajonetter» og «Til kamp — vi er i fiendens land — vor ret vi tar — vi venter ikke lenger».
Faglige konflikter med bedriftsledelsen var det stadig. Eller det kunne gjelde de helt elendige bo og sanitærforholdene. Allerede i 1908 var det to streiker med utgangspunkt i lønnskrav, i 1912 aksjon mot kontrollstempling. Fram mot 1928 var det stadig småkonflikter. Tillitsmenn mista ofte arbeidet pga. aktiviteten. En av disse var foreningas andre formann, Toralv Bugge. Foreninga hadde en storkonflikt i 1928—29 (se art. Kirkenes-konflikten). Nederlaget her resulterte i at foreninga nærmest blei illegal fram til 1944.
Etter krigen har foreninga stått fram på en sosialistisk kamplinje i faglig-politiske spørsmål og også engasjert seg sterkt i kampen mot NATO-medlem skap, i kampen mot EF-medlemskap og andre viktige politiske saker,

D.Sk./A.Sy.