Nigeria


Nigeria
Hovedstad: Lagos
Sjølstendighet: 1960 (Storbritannia)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Største språkgruppe: Hausa, 36,3 %
Flateinnhold: 923 768 km²
Folkemengde 11973: ca. 70 000 000
Årlig vekst i folkemengden 1970—73: 2,7 %
Jordbruksareal pr.innbygger: 3,7 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 250 $
Årlig vekst i NP pr. lnnb. 1970-74: 5,7 %
Inflasjonsrate 11975: 34 %
Yrkesaktivitet:32,9 % ¹ ²
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 24,1 % ¹ ²
Eksportensidighet: Råolje, 82,7 %
Viktigste handelspartner 1975: i-land, 85,8 %
Energibruk pr. innbygger: Meget lav, 63 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 5,3 %
Lese- og skrivekyndighet: 25 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 3
Militærutglfter pr.innb., 1973: 9,84 $
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Ved årsskiftet 1978—79 var det valgkamp i Nigeria. Det var nesten 13 år siden politisk virksomhet sist hadde vært tillatt. Den føderale militærregjeringen planla å gå av i oktober. En ny, republikansk grunnlov var vedtatt i september som utgangspunkt for overgangen til sivilt styre.
Under avviklingen av militærregimet var Nigeria uten tvil en økonomisk og politisk stormakt — målt etter naturressurser, folketall og innflytelse innen og utenfor kontinentet.
Oljereservene i landet er anslått til minst 800 millioner tonn. Lagrene av naturgass, kull, tinn og kolumbitt er også store. Over en tredjedel av Nigeria er dekket av skog som kan utnyttes industrielt. Som jordbruksland vil Nigeria kunne dekke sitt eget matvarebehov og eksportere en rekke produkter.
Nigeria er Afrikas folkerikeste stat. Folketallet har vært et politisk kontroversielt spørsmål siden den første folketellingen i 1963, som viste vel 55,5 millioner. Resultatet av folketelling ti år senere, 79,7 millioner, er forkastet som helt upålitelig. Med utgangspunkt i 1963-tellingen regnet myndighetene i 1976 med en befolkning på 76,742 millioner, FNs overslag var på samme tid 64,750 millioner og Verdensbankens 77,056 millioner.

Historie


Som territoriell enhet oppsto Nigeria på kartet i 1914 da britene slo sammen protektoratene Nord-Nigeria og Sør-Nigeria. Koloniseringen av området foregikk etappevis og var fullført litt etter århundreskiftet. Det meste av territoriet måtte erobres med militær makt.
Nigeria er befolket av over 250 forskjellige etniske grupper. Før kolonitiden bodde mange av dem innenfor organiserte stater, som Hausa- og Fulaniemiratene i Nord-Nigeria, Yoruba-statene og kongedømmet Benin i den sørvestlige delen og flere mindre bystater i og øst for Nigerdeltaet.
Handel var en vesentlig del av de organiserte statenes økonomiske grunnlag. Etter 1500 spilte slavehandelen en hovedrolle i forbindelsene med Europa og til dels araberstatene i Nord-Afrika. Palmeolje, bomull og jordnøtter ble fra 1800-tallet den viktigste britiske importen fra protektoratet Sør-Nigeria.
Ufred og kriger mellom Statene og folkegruppene i dette området, men også direkte motstand mot at britene overtok det formidlende leddet i handelen, var den umiddelbare årsaken til at britene tok i bruk væpnet makt for å sikre handelsvirksomheten. Den britiske staten tok over ansvaret fra The Royal Niger Company da det ble klart at selskapet ikke greide å oprettholde noen effektiv kontroll, mot slutten av 1800-tallet. The West African Frontier Force ble opprettet under ledelse av Lord Lugard for å erobre det nordlige Nigeria.
Samlingen av Nigeria var et resultat av kolonimaktens behov. Ingen naturlige forhold dannet grunnlag for riksgrensene. Den sentrale britiske administrasjonen i Lagos var lenge Nigerias eneste riksorganisasjon. Først etter andre verdenskrig ble det opprettet et felles politisk forum for nigerianerne (Central Legislativ Council), som samlet britenes utvalgte samarbeidspartnere fra de tre administrative områdene, Nord-, Vest- og øst-Nigeria.
Det helt dominerende stridsspørsmålet i nigeriansk politikk i etterkrigstlden ble fordelingen av makt og kompetanse mellom folkegruppene og regionene innbyrdes, og mellom dem og sentralregjeringen. Nasjonal uavhengighet var da blitt partienes felles mål, og gradvis utbygging av politiske institusjoner med nigeriansk deltakelse skulle forberede overgangen. Partiene ble både regionale interessegrupper og forkjempere for frigjøring på nasjonalt plan.
Tre Store partier dominerte det politiske livet i 1950-årene. The National Council for Nigeria and the Cameroons (NCNC) under Nnamdl Azikiwe, nigeriansk nasjonalismes samlingsfigur, ble stadig mer et østnigeriansk parti, med sterk tilknytning til ibofolket. I den nordlige landsdelen dannet Ahmado BeIlo The Northern People’s Congress (NPC), som ble dominert av landshøvdinger. The Action Group under ledelse av Obafemi Awolowo i den vestlige regionen ble i alt vesentlig et parti for folkegruppen yoruba.
Vest- og østregionen fikk begge indre selvstyre i 1956, nordregionen i 1959. Ved selvstendigheten første oktober 1960 dannet NPC og NCNC en koalisjonsregjering, med The Action Group i opposisjon i nasjonalforsamlingen. NPCs parlamentariske fører Sir Abubakar Tafawa Balewa ble statsminister, Awolowo ble opposisjonens leder og Azikiwe ble generalguvernør, deretter president da Nigeria ble republikk i 1963.

Krig og militærstyre


Forskjellene mellom de nordlige og sørlige landsdelene viste seg snart å slå ut i direkte motsetningsforhold. Ved å bygge landets politiske liv opp om de tre dominerende folkegruppene - fulanier og hausaer i nord, yorubaer i sørvest og iboer i Sørøst - forsøkte briter og nigerianske politikere i 1950- og 60-årene å skape politisk balanse for den nye staten. De nigerianske myndighetene brukte senere muligheten til å endre tallet på delstater til å justere styrkeforholdet mellom de etniske gruppene. De lyktes ikke i første omgang.
I 1964 brøt det ut alvorlig uro etter det første valget siden uavhengigheten. Regjeringen greide ikke å få bukt med urolighetene på de to neste årene. I januar 1966 ble den styrtet ved et militærkupp.
Resultatene både fra folketellingen i 1963 og valget i 1964 var tvilsomme. Folketellingen skulle danne grunnlaget for mandatfordelingen mellom de tre regionene. På forhånd var det oppstått splittelse i opposisjonen. Koalisjonsregjeringen utnyttet situasjonen og la grunnlaget for omfattende uroligheter i vestregionen. Samtidig ble forholdet mellom koalisjonspartnerne stadig mer spent. Det grunnleggende stridsspørsmålet var maktbalansen.NPC ønsket å redusere føderalregjeringens myndighetsområde til fordel for regionenes indre selvstyre, mens NCNC, som representant for den minste av de tre dominerende folkegruppene, opprinnelig hadde gått inn for å styrke regjeringen som utjevnende instans mellom regionene. Ved utbruddet av Biafra-krigen var dette forholdet snudd. NCNC godtok ikke 1964-valget som basis for regionens representasjon på nasjonalt nivå. De store oljeforekomstene i østregionen var en fremtredende årsak til at partiet krevde større innflytelse over den nasjonale ressursfordelingen.
Ibofoiket dominerte det politiske livet i østregionen. De hadde gjennomsnittlig bedre utdanning enn befolkningen i nord. Iboene fremsto som et ekspansivt og energisk folkeslag. De gjorde seg sterkt gjeldende i de væpnede styrkene og i statsadministrasjonen. Motsetningsforholdet mellom iboene og nordregionens befolkning slo ut i sammenstøt innen hæren og etter hvert i grov forfølgelse av iboer som bodde og arbeidet i nord. Tusenvis av iboer ble massakrert. Det gikk en strøm av flyktninger til østregionen.
Statsmakten vaklet. Generalmajor Johnson Aguiyi-Ironsi grep makten sammen med andre ibo-offiserer, men ble kidnappet og drept ved et militært motkupp under ledelse av stabssjefen i hæren, general Yakubu Gowon fra nordregionen, kort tid senere. Gowon satte alt inn på å bevare føderasjonen og foreslo å dele landet 112 delstater og ta sivile inn i regjeringen. Men militærguvernøren i øst-regionen, generalløyntnant Chukwuemeka Odumegwu-Ojukwu, erklærte regionen for egen stat under navnet Biafra.
Krigen varte i 30 måneder. Både opprørerne i Biafra og regjeringen i Lagos fikk omfattende militære forsyninger utenfra. Frankrike, Sør-Afrika, Portugal og en del afrikanske stater støttet Biafra. Tanzania var først av de i alt fire afrikanske statene som anerkjente utbryterstaten. Lagos-regjeringen ble først og fremst hjulpet av Storbritannia og Sovjetunionen.
Føderalregjeringen gikk til full blokade av Biafra, som langt på vei var effektiv. Resultatet var katastrofalt for befolkningen i østregionen. Tapene av menneskeliv var høyere enn i Vietnam i samme tidsrom.
Biafras sak møtte atskillig Sympati i den vestlige verden. Dels var befolkningen i Biafra kristen, dels gjennomførte opprørsledelsen en storstilt propagandakampanje gjennom et reklamebyrå i Sveits. Begge deler bidro til å skape interesse for Biafra.
Ved borgerkrigens slutt gikk Gowons regjering ikke til straffeaksjoner mot utbryterne. En ny administrasjonsordning ble innført i Nigeria, stort sett etter det mønsteret Gowon hadde foreslått et par dager før Blafras selvstendlghetserklæring. Tallet på delstater ble senere økt til 19.
Gowon opprettholdt relativt stabile forhold I Nigeria i årene etter krigen. Han lovet overgang til sivilt styre i 1976, men utsatte i 1974 overgangen på ubestemt tid. Året etter ble han avsatt av brigadier Murtala Ramat Muhammed, vesentlig på bakgrunn av misnøye med åpenbar korrupsjon og mangel på kontroll med landets økonomi. Murtala ble drept i et attentat et halvt år senere, og ble erstattet av stabssjefen, general Olusegun Obasanjo.
Et øverste militært råd erstattet regjeringen som landets politiske sentrum. Obasanjo forberedte overgangen til sivilt styre i oktober 1979, og det var militærrådet som godkjente den nye grunnloven høsten 1978. Det var forutsatt at valgene skulle innledes i april 1979, suksesslvt på delstatsforsamlinger, delstatsguvernører, 95 senatorer til nasjonalforsamlingen, 449 representanter til nasjonalforsamlingen og president og visepresident. Grunnloven garanterte ikke pressefrihet.

Over til sivilt styre


Høsten 1978 og våren 1979 bar den politiske utfoldelsen i Nigeria sterkt preg av erfaringene fra den første republikkens sammenbrudd i 1966 og Biafra-krigen 1966—70. Bare fem partier var kvalifisert for å delta i valgkampen. Hovedkriteriet var nasjonal forankring, partiene måtte være etablert med kontorer og lokalavdellnger i minst 13 av 19 delstater.
Lederskikkelsene var til dels de samme som i perioden før de væpnede styrkene tok makten. Azikiwe og Awolowo ledet hvert sitt parti. Alhaji Waziri Ibrahim, en gjenganger fra det gamle NPC, ledet et tredje. Shehu Shagari, med samme bakgrunn som Waziri Ibrahlm, sto i spissen for et fjerde.
Med nokså like programmer, der hovedvekten lå på nasjonal enhet, var det klart at ledernes (presidentkandidatenes) personlige tiltrekningskraft og etniske tilhørighet likevel ville spille en viktig rolle. Ingen av disse partiene hadde noen radikal profil. De lovet gode vilkår for nigerianske og utenlandske investorer og la ellers vekt på ukontroversielle og nødvendige saker som utdanning og helsetjenester til alle.
Bare ett av de registrerte partiene — The People’s Redemption Party (Folkets gjenfødelsesparti, PRP) — skilte seg ut med et radikalt program. Presidentkandidaten var Aminu Kano, den tidligere lederen av opposisjonspartiet Northern Elements Progressive Union (NEPU).
PRP samlet veteraner fra den radikale politiske bevegelsen i Nigeria, Michael Imodu, nigerlansk fagbevegelses fremste organisator og tidligere leder av et bonde- og arbeiderparti, og lederen av det tidligere Socialist Party of Workers (Arbeidernes Sosialistparti), Ola Onl. Også et utbryterparti fra Azikiwes gamle NCNC gikk med i PRP. Partiet programfestet å innføre en ny sosial og politisk orden i Nigeria og fulle organisasjonsrettigheter i arbeidslivet. PRP lovet også å styrke landbruket og sikre nasjonal selvforsyning.
Ved registrerlngsfrlstens utløp var det klart at flere militante sosialistiske grupper ble stående utenfor valgkampen.
Den nye grunnloven ga presidenten stor makt, etter amerikansk mønster. Bare to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen skulle eksempelvis kunne oppheve presidentens veto mot lovvedtak. Den lovgivende forsamlingens representanter fra Nord-Nigeria krevde at en spesiell domstol, som ble etablert uavhengig av den lovgivende og utøvende myndighet, skulle dømme etter islamsk rett. Kravet ble forkastet etter hard strid.
Denne striden gjenspeilte religiøse motsetninger mellom deler av befolkningen. Muslimene utgjorde i 1963 47 % av befolkningen, mens 35 % oppga å være kristne. Hausaene og fulanlene (rundt 11 millioner) i den nordlige landsdelen er muslimer. De to øvrige store befolkningsgruppene, yorubaene (rundt 10 millioner) og iboene (rundt 7 millioner), er vesentlig kristne. Skillet mellom de religiøse befolkningsgruppene går, som de fleste andre skiller i Nigeria, mellom nord og sør.

Kultur


Nigerias kulturelle mangfold og rikdom er et resultat av landets sammensatte befolkning. Arbeidet med å bygge en nigeriansk og afrikansk kulturell identitet har vært høyt prioritert fra myndighetenes side etter uavhengigheten. I enkelte tilfeller har dette gitt seg utslag i storslåtte kulturelle festivaler med utgangspunkt i hele den afrikanske kulturarven.
Men Nigeria har også lagt forholdene til rette for å opprettholde en folkelig teatertradisjon som ofte baserer seg på århundregammel muntlig overlevering. Nigeria er ledende innen moderne engelskspråklig litteratur i Afrika. Forfatterne Chinua Achebe og Wole Soylnka er blant de fremste og har markert seg langt utenfor det afrikanske kontinentet.

økonomi


Den økonomiske, sosiale og til dels den politiske utviklingen i Nigeria etter 1960 har vært avgjørende knyttet til oljesektoren. Sviktende økonomisk planlegging og kontroll under og etter det voldsomme oppsvinget i produksjon og priser i 1973—74 ligger bak mange av de iøynefallende skjevhetene i det moderne nigerianske samfunnet.
Lagos var for utlendinger i mange år nesten synonymt med kommunikasjonskaos og trafikk-kork. Dette hadde sammenheng med at byen vokste voldsomt etter selvstendigheten og at myndighetene importerte ukontrollert sjøveien. Presset var i ferd med å lette i 1978 da havnekapasiteten ble utvidet, og nye ringveier og motorveier og nye leiekommunikasjoner ble bygd ut. Men samtidig illustrerer de store investeringene på dette feltet skjevheten i nigeriansk økonomi.
Landbruket bar Nigerias nasjonaløkonomi inntil oljeproduksjonen kom i gang mot slutten av 1950-tallet. Ved midten av 1970-årene var fortsatt 70 % av befolkningen sysselsatt i landbruket, men fra begynnelsen av 1960-årene til 1975—76 var landbrukets andel av bruttonasjonalproduktet sunket fra rundt 60 til vel 20 %. I samme tidsrom gikk næringens andel av eksportinntektene tilbake fra rundt 80 til under 10 %. Den relative tilbakegangen skyldtes vesentlig veksten i oljesektoren. Men sviktende priser på verdensmarkedet, urasjonell drift, mangel på investeringer og konkurranse fra importerte varer, foruten tidvis avlingssvikt som følge av sykdom og endringer i klima og jordsmonn, lå bak en reelt lavere vekst sammenliknet med perioden 1930—58. 11974 lå gjennomsnittsinntekten for bøndene på mellom 30 og 40 niara (100 niara tilsvarer 84,66 £ og 158,97 $ 11979), mens gjennomsnittsinntekten for arbeidere i byene var 500 til 600 niara.
Riktignok steg jordbruksvareprisene på hjemmemarkedet raskt i 1970-årene, men som et ledd i den alminnelige inflasjonen, i 1975—76 på mellom 30 og 40 %. Prisstigningen på innenlandske forbruksvarer rammet særlig de fattige i byene, som i 1974—75 fikk sine leveomkostninger økt med 33,9 %. Tilsvarende prisstigning for mellomsjiktet i byene var på 29,6%.
I 1978 førte regjeringen en meget stram politikk som begrenset de laveste inntektsgruppenes lønnsøkning oppad til 20 % av økningen i leveomkostninger. Myndighetene støttet i samme tidsrom opprettelsen av en nigeriansk landsorganisasjon, Nigerian Labour Congress. Den hadde høsten 1978 lokalavdelinger i ti delstater. Denne typen faglig organisering tilfredsstilte ikke kravet fra de radikale politiske gruppene om fri organisasjonsrett.
Tilstrammingen var et direkte resultat av overopphetingen av økonomien etter oljeoppsvinget vinteren 1973-74. Oljeproduksjonen var i 1965 på 13,3 millioner tonn, i 1974 var den kommet opp i 111,6 millioner tonn. De følgende årene holdt den seg konstant med små variasjoner, både i henhold til det taket OPEC, der NIgeria ble medlem i1971, satte på produksjonstakten, og pga. svakere etterspørsel etter den svovelfattige nigerianske oljen, som delvis var et. resultat av produksjonen i Nord-sjøen og Alaska. Nigeria var i 1978 verdens sjette største oljeprodusent.
Mens utviklingsland flest spente inn livremmen for å møte oljeprisøkningen, satte den nigerianske regjeringen sin lit til økt forbruk for å absorbere inntektsøkningen. En vesentlig andel gikk til import. I 1976 viste betalingsbalansen med utlandet for første gang underskudd.
Nigeriansk økonomi domineres av privat virksomhet. Utenlandske selskaper står bak det meste av den såkalt moderne sektor. Et nasjonalt oljeselskap eier over halvparten av aksjene i de viktigste produksjonsselskapene. Ett nigeriansk oljeraffineri var i drift i 1979, to andre under bygging. Nigeria hadde da i flere år hatt innenlandsk mangel på raffinerte produkter. Det innenlandske energiforbruket var lavt, men kraftpotensialet var stort (vannveier, naturgass og kull).
Industriutviklingen utenfor oljesektoren er svak, særlig i forhold til mengden av rede investerings-kapital. Etter at oljeforekomstene ble oppdaget har myndighetene gjort forsøk på å stimulere industriinvesteringer etter liberalt mønster. Når dette ikke har lyktes, kan det ha sammenheng med muligheten til å gjøre rask fortjeneste på andre felter, særlig innen handel. En «nigerianiserings-plan» har i første omgang skapt et uproduktivt aksjearistokrati. Også mangelen på infrastruktur, først og fremst på transportsiden, er trolig en årsak til den langsomme industriutviklingen. Oljeinntektene har gjort det mulig å la økonomien «slure», holde et lavt effektivitetsnivå.
Den tredje nigerianske utviklingsplanen for perioden 1975—80 hadde i 1978—79 gjennomgått flere endringer med sikte på å stramme til og redusere forbruket. Importen ble underlagt strenge restriksjoner. Jordbruket fikk for første gang på femten år tilført kapital av betydning. Foran overgangen til sivilt styre hersket det berettiget tvil om politikerne ville lykkes i å forene valgløfter og behovet for økonomisk planlegging og prioritering.
Nigeria er trolig det svarte Afrikas mest innflytelsesrike nasjon, både i kraft av sine økonomiske muligheter og sin posisjon som kontinentets folkerikeste stat. Landet opptrer ofte som mekler i indre afrikanske konflikter og som Afrikas representant utad.

CL.



Nightingale, Florence


Nightingale (1820-1910), engelsk sykepleiereformator. Overklassekvinnen Florence Nightingale ble regnet som en myte og legendarisk skikkelse allerede før hun var 40 år gammel. Myten ble skapt gjennom Krimkrigen da hun som en mild engel med lampe i hånden vandret gjennom de dystre sykehussalene i Scutari og hvisket trøstende ord til sårede og syke engelske soldater.
Men virkeligheten er annerledes enn myten, og historikerne gir et annet bilde av Nightingale. Hun var ikke den ømme og milde, men den bestemte og autoritære administrator og organisator. Hun ville ha plan og orden i hospitalene og begrunnet hvor viktig det var med hygieniske tiltak som skikkelige latriner og sanitæranlegg, diettkjøkkener, reine sengklær og vinduer som kunne åpnes og slippe frisk luft inn. Hun hadde ikke mye positivt å si om den religiøse sykepleien når det gjaldt hygiene.
Nightingale representerte ikke de tradisjonelt kvinnelige dydene med idealbildet av kvinnen som den passive, hjelpeløse og underkastende. Hun ble regnet som en opprører i forhold til sin klassebakgrunn i victoriatidens England der familien og morsrollen lenge ble sett på som en guddom. Det var uhørt at en kvinne av hennes stand brøt disse normene for attpåtil å arbeide i sykehus. På denne tida var det ufaglærte underklassekvinner — fattigsykepleierne — som ble rekruttert til og dominerte den offentlige sykepleien.
Nightingale forsto tidlig at sykehus og helsevesen ikke trengte slike fattigsykepleiere som hun mente var for gamle, for skitne, for sløve, for drikkfeldige og for udugelige til å pleie syke. Heller ikke ville en trenge underkastende og passive kvinner fra samfunnets øvre lag, ei heller de religiøse barmhjertighetssøstrene som ofte var mer opptatt av å forkynne enn å stelle de syke. Nightingale ville likevel basere sykepleien på middel- og overklassekvinner, men nå på en annen måte — nemlig som faglærte, bestemte og selvstendige kvinner. Hun viste liten solidaritet med sine medsøstre fra underklassen, selv om en faglært sykepleierutdanning i prinsippet skulle være åpen for alle uansett sosial bakgrunn. I realiteten ble fattigsykepleieren utelatt fra utdanning da Nightingales sykepleierskole ved St. Thomas Hospital i London ble åpnet i 1859—60. Den regnes som den første verdslige sykeplelerskolen. Med dette knyttes Nightingales sykepleiereform til hospitalmedisinen, og hun regnes som den som la grunnlaget for moderne sykehusstell og den som revolusjonerte sykepleien.

Rangordning i sykepleien


Det revolusjonerende i Nightingales sykepleiereform var at sykepleien i administrative og disiplinære spørsmål skulle ledes av utdannede kvinner. Dette var et radikalt brudd med tidligere praksis innen sykepleierutdanningen som også i disse spørsmålene sto under mannlig «formynderskap», det være seg prest eller lege. Nightingale skrev i et brev i 1867: «Sykepleiereformen både ute og hjemme har bestått i å ta all makt over sykepleien ut av mennenes hender og overføre den til et kvinnelig overhode, og gi henne ansvaret for alt. La ikke presten være matron (forstanderinne), la ikke legene være avdelingsykepleiere . . . »
Skulle sykepleien bli en annen, var det livsnødvendig at det fantes en ledende sykepleier som hadde alle trådene i sin hånd, og Nightingale-skolen la avgjort størst vekt på utdanning til lederskapsstillinger. Men på grunn av avhengigheten til medisinen ble Nightingale tvunget til å utdanne praktiske omsorgsykepleiere i tillegg.
Fra 1867 ble det to ordninger for opptak i sykepleierskolen og to typer sykepleiere: a. Vanlige sykepleieelever (« probationers») rekruttert fra middelklassen (bondedøtre og velutdannet tjenerskap). Disse skulle utføre det direkte omsorgsarbeidet i hospitalene. b. «Lady-pupils» rekruttert vesentlig fra overklassens handelsfamilier. Disse skulle kvalifiseres for overordnede stillinger, de såkalte administrative og undervisende lederskapsstillingene («matrons»). I motsetning til den første gruppen betalte disse selv for utdanningen.
Behandlingsmedisinen var på denne tida i startfasen og utviklet seg mye. Legene trengte underordnet, men fagutdannet personell til hjelp ved undersøkelser, observasjon og behandling. Det ble inngått en skjult kontrakt med medisinen: medisinen fikk fag- og brukskontrollen av omsorgssykepleierne. Lederskapssykepleierne fikk disiplinansvaret og skulle oppdra omsorgssykepleierne til medisinens lydige, føyelige og brukelige assistenter.
Omsorgssykepleierne ble dobbelt undertrykt, av sine egne kvinnelige overordnede og av legene. Sykepleielederne overvåket dem i den generelle sykepleien, samtidig som de skulle utføre legenes ordre. På denne måten dominerte sykepleielederne utviklingen i sykepleien. Men dette var bare mulig ved at de samtidig var bundet til kontrakten med medisinen. Dette peker mot at lederskapssykepleien selv er undertrykt. For om sykepleiernes plikter aldri kolliderer med legenes plikter, kan de ikke frigjøre seg fra medisinens dominans.

Sykepleielederen — en offentlig husfrue


Med høyningen av levestandarden for middel- og overklassen utover i andre halvdel av århundret fikk en det spesialiserte tjenerskapet. Med Nightingale ble husarbeidets viktige omsorgsfunksjoner i tiltakende grad flyttet fra hjemmet til det offentlige. Her dominerte lederskapssykepleien over omsorgssykepleien liksom husfruens overvåkende og forordnende oppgave i hjemmet var å delegere det praktiske arbeidet nedover i tjenerskapshierarkiet. Begge typer sykepleiere var underordnet legen, som hjemmets kvinner var underlagt mannens autoritet. Sykepleien var som husarbeidet, victoriatidas undertrykte kvinnerolle.
Det var ikke minst det reelle overskuddet av unge, ugifte kvinner fra middel- og overklassen som gjorde at Nightingales sykepleiereform tok den formen den gjorde. Sykepleien var nå i stand til å møte et sosialt behov i tida, nemlig å gi et respektabelt yrke til kvinnene fra høyere sosiale lag. For å få verdsatt sykepleien for disse, var det viktig å holde en markert avstand til de « uskikkede kvinner» lenger nede i pleiehierarkiet. Nett, dameaktig, jomfruelig hevet over mistanke måtte sykepleieren, ifølge Nightingale, være den legemliggjorte benektelse av at en hospitalspleierske nødvendigvis måtte være drikkfeldig, uvitende og løsaktig.
Fattigsykepleieren ble fraskrevet det hun faktisk gjorde, og tilskrevet dårlige egenskaper. Renhetsideologien hvor bare kvinner innenfor middel- og overklassen var «rene» og dermed kvinnelige, fungerte som en moralsk begrunnelse for dette. Innenfor renhetsideologien ble sanitære betingelser og menneskelige egenskaper blandet sammen. Nightingale påviste korrekt en sammenheng mellom skitt og sykdom. Men hun gikk over på det ideologisk-moralske planet når hun hevdet at den dårlige hospitalshygienen var forårsaket av fattigsykepleierens lave moral. Fattigsykepleieren var skitten og umoralsk, og derfor uskikket til å pleie syke. I det minste måtte hun forandres moralsk først.
Nightingales ønske var at sykepleieren skulle være en kyndig, dyktig og høyt betalt yrkeskvinne. Dette falt sammen med endringene i kvinnerollen og den borgerlige feministbevegelsens reformkrav som vokste fram på bakgrunn av tidas reelle kvinneoverskudd. De kjempet for å finne et akseptabelt arbeid for sine egne. Om Nightingale ikke ville ha noe med disse «kvinnesaksmisjonærene» å gjøre og deres «pjatt om kvinners rettigheter» — kjempet hun mer enn de fleste for disse rettighetene. Som kvinnesakskvinne kjempet Nightingale for kvinners karriere i mannssamfunnet. Nightingale ble således ingen opprører i forhold til sin klassebakgrunn, hun uttrykte bare sin samtids tanker.
I kravet om at sykepleien skulle ledes av kvinner lå ansatsene til en kvinnefrigjøring på manns- og konkurransesamfunnets premisser. Men dette var ikke kvinnefrigjøring, men kamp om likestilling. For her frigjøres en bare ved å prioritere ned de tradisjonelt kvinnelige verdiene som ligger i omsorgsarbeidet. Disse dilemmaene mellom lederskapssykepleie og omsorgssykepieie, frigjøring og undertrykking har Nightingale etterlatt til ettertidas sykepleie.

K.M.



Se også: Diakonisse, Sykepleier.

Litteratur: K. Martinsen: Nightingale — ingen opprører bak myten, i Sykepleien nr. 18, Oslo 1977. C. Woodham-Smith: Florence Nightingale, Oslo 1951.

Nilsen, Rudolf


Nilsen (1901—29), norsk arbeiderlyriker. Vokste opp i en arbeiderfamille på østkanten i Oslo. Ble politisk engasjert allerede som gymnasiast, og medlem av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund i 1919. Ved partisplittelsen i 1923 fulgte han NKP, hvor han sto som medlem til sin død i 1929.
Rudolf Nilsens skribentvirksomhet begynte i gymnasiastbladet «De unges forbund» med småartikler fulle av revolusjonært engasjement. Seinere bidro han bl.a. i vittighetsbladet Rebell med petitartikler og humoristiske dikt. Han redigerte bladet 1. Mai, og i 1923—26 var han journalist i NKP-organet Norges Kommunistblad. Nilsen skrev dessuten for ei rekke andre aviser, tidsskrifter og hefter —dikt, petitartikler, revystoff, noveller, reiseskildringer og journalistikk — gjerne under signaturene «Rulle» eller «Pist». Hans første diktsamling « På stengrunn» (1925), fikk stor anerkjennelse også utafor arbeiderbevegelsen, et ry den påfølgende samlingen, « På gjensyn» (1926), bare forsterket. Hans beste dikt finnes i disse to samlingene og i den posthumt utgitte «Hverdagen» (1929).
Sammen med den andre unge døde, Thorlelf Auerdahl (1895—1918), og vennen Arne Paasche Aasen (1901—78) tilhører Rudolf Nilsen de fremste arbeiderlyrikerne i 1920- og 30-årene, men de var langt fra alene om å skrive arbeiderlyrikk. I denne perioden var fagforeningsblader, arbeideraviser o.l. fulle av som regel anonym diktning som formulerte arbeiderbevegelsens erfaringer og uttrykte den nyvunne selvtilliten. At arbeiderlyrikken likevel har fått en så liten plass i den seinere litteraturhistorien, henger sammen med at den ble skapt og brukt utafor den borgerlige litterære institusjonen. Bare de som i likhet med Nilsen også publiserte sine dikt i bokform har blitt oppdaget av litteraturhistorieskriverne.
«Revolusjonens røst» er et talende uttrykk for sin tids kommunistiske ideal. I en taktfast og enkel rytme agiterer Nilsen for vegen framover, til et samfunn der maskinene og arbeidet ikke lenger er fritidas og kjærlighetens rival. Nilsen var partidikter, og det bildet han gir av den revolusjonære kader i f.eks. « Revolusjonens røst» framtrer i dag som elitedyrkende og snevert. Men agitasjonsdiktene står sjelden i noe utvendig forhold til de daglige arbeidererfaringene. Det er klassen mer enn partiet som til sist blir stående igjen som kraften som kan skape sosialismen. I diktet «Arbeider til arbeider» kommenterer han splittelsen og enhetsbestrebelsene i arbeiderbevegelsen slik: «Nuvel —hvad så, om jeg er kommunist,/du tranmælitt og han sosialist?/For frender, frender er vi dog til sist.»
Nilsen var framfor alt det norske byproletariatets dikter. Han levendegjorde hverdagen, tankene og forhåpningene til dem som bodde i gråbeinsgårdene på østkanten. I varme, ofte humoristiske bilder viser han arbeidernes dagligliv. Kjærlighetsopplevelser, slitet på fabrikken, kinobesøk og alkoholproblemer blir behandlet på en slik måte at også et tradisjonelt, «sentrallyrisk» innhold gir politisk innsikt og en sosial visjon. «Nr. 13» er kanskje best kjent i denne forbindelsen.
I de siste samlingene hans finnes også entusiastiske dikt om den unge Sovjetstaten, anti-imperialistiske skildringer av f.eks. barnearbeid i Shanghai, ironiske spark til svikefulle arbeiderledere i England, bilder fra sydfranske fiskelandsbyer. Motivene er gjerne hentet fra hans mange utenlandsreiser, som dengang knapt var forunt andre arbeidere enn diktere og delegasjonsdeltakere.
På vegen hjem fra et Spania-opphold våren 1929 døde Nilsen av tuberkulose i Paris. Da Bjørnstjerne Bjørnson i sin tid døde i Paris ble hans levninger fraktet til Oslo med krigsskip og mottatt med salutt og høytidelige taler — Rudolf Nilsens urne ble smuglet hjem av to venner, som reiste på jernbanen.
Rudolf Nilsens dikt er hyppig blitt brukt, både i 1930- og 50-årene, og hans samlete dikt er trykt i flere utgaver. For radikale i dag står Nilsen som det fremste lyriske bindeleddet tilbake til arbeiderbevegelsens visjonære begeistringsperiode.

Y.F.



Nippon Steel Corporation


Nippon Steel Corporation
Data for 1977:
Opprettet: omkring 1900
Morselskap: Nippon Steel Corporation
Hovedkontor: Tokyo, Japan
Rangering: 32 (Fortune)
omsetning (19 77—78): 10,46 milliarder $
Netto-overskudd (1977—78): 71 millioner $
Ansatte: 76 034

Noen viktige datterselskaper og produksjonsenheter (1978): Yawata, Muroran, Kamaishi, Hirohata, Nagoya, Sakai, Kimitsu, Oita, Hlkari, Toklo, — alle stålverk i Japan — Yamato Steel Works Ltd., Japan, Daitetsu Steel Industrial Co., Ltd., Japan, Topy Industries, Ltd., Japan, Tokai Steel Works, Ltd., Japan, Japan Casting & Forging Corporation, Japan, Nippon Kinzoku Co., Ltd., Japan, Takasago Tekko K. K., Japan, Nippon Steel Metal Products Co., Ltd., Japan, Sanko Metal Industrial Co., Ltd., Japan, Nichla Steel Works, Ltd., Japan, Nittetsu Chemical Industriai Co., Ltd., Japan, Nippon Steel U.S.A., Inc., USA, Nittetsu Italiana S.p.A., Italia, Nippon Steel Australia Pty. Ltd., Australia, Nippon Steel-Empreendimentos Siderfirgicos Ltd., Brasil, Malayawata Steel Berhad, Malaysia, Usinas Siderfirgicas de Minas Gerals SA., Brasil, Fundldora Monterrey, SA., Mexico
Nippon Steel startet sin virksomhet omkring 1900 samtidig med framveksten av den japanske jern og stålindustrien. Under andre verdenskrig ble selskapets anlegg ødelagt, men er senere gjenoppbygget ved siden av at en rekke nyutvidelser har funnet sted. I dag framstår Nippon Steel som en av verdens største jern- og stålprodusenter.
Konsernets virksomhet omfatter hele produktspekteret av jern- og stålprodukter i tillegg til en utstrakt « engineering» og konstruksjonsaktivitet. Denne aktiviteten utgjorde i 1977 ca. 7 % av konsernets omsetning. Nippon Steel produserte i 1977 bl.a. råstål (31,6 mill. tonn) og stålprodukter (27,9 mill, tonn). Konsernet har inngått en rekke samarbeidsavtaler med andre industriforetak, særlig i utviklingsland. Denne aktiviteten startet i 1957 med oppbyggingen av Siderùrgicas de Minas Gerais S.A. iBrasil. I 1965 ble Malayawata Steel Berhad, Malaysia påbegynt. Juni 1977 hadde Nippon Sted inngått avtaler om teknisk assistanse med 78 selskaper i 32 land. Den tekniske assistansen omfatter tjenester innen «engineering», konstruksjon, drift, administrasjon, lisenser og know-how.
Nippon Steel har konsentrert produksjonen sin i Japan til 10 større industrikomplekser med i alt 66 000 ansatte. Disse 10 industriområdene omfattes av 8 integrerte stålverk (Yawata, Mororan, Kamaishi, Hirohata, Nagoya, Sakai, Kimitsu, Oita), et verk for spesialstål (Hikara) og et verk for stålrør (Tokio). Konsernet er sterkt eksportorientert; av totalt salg i 1976 gikk en tredel til oversjøiske områder.
De viktigste samarbeidsselskapene for Nippon Steel ligger i Italia (Società Finanziaria Siderurgicaper Azloni), Malaysia (Malayawata Steel Berhad), Sør-Korea (Pohang Iron & Steel Co., Ltd.), Brasil (Usinas Siderfirgicas de Minas Gerais S.A., Companhia Siderfirgica Paullsta), Storbritannia (British Steel Corporation, Davy Ashmore International Ltd.), Sverige (Norrbottens Järnverk AB), Vest-Tyskland (Klöckner Werke A.G.), Australia (The Broken Hill Pty. Co. Ltd.), Algerie (Société Nationale de Sidérurgie), Mexico (Fundidora Monterrey S.A.), Nederland (Hoogovens).
Over 1000 forskere er ansatt i forsknings- og utviklingsarbeid. Kostnadene til dette arbeidet utgjør ca. 1 % av konsernets totale omsetning. Nippon Steel satser mye på å utvikle alternative transportsystemer, f.eks. førerløse busser styrt av datamaskiner.

I.Sa.



Nissan Motor Co.Ltd


Nissan Motor Co. Ltd.
Data for 1977:
Opprettet: 1933
Morselskap: Nissan Motor Co., Ltd.
Hovedkontor: Yokohama, Japan
Rangering: 44 (Fortune)
Netto-omsetning: 2,246 milliarder Yen
Netto-overskudd: 81 millioner Yen
Ansatte: 54 411

Viktige produksjonsenheter og andre selskaper hvor Nissan Motor Co., Ltd. har eierinteresser (1978): Produksjonsenheter (Japan): Oppama, Zama, Murayama, Yokohama, Yoshiwara, Tochigi, Kyushu, Ogikubo, Mitaka.
Andre selskaper: Nissan Mexicana, S.A. de C.V., Mexico, Nissan Motor Manufacturing Co., (Australia) Ltd., Australia, Nissan Motor del Peru SA., Peru, Nissan Motor Corp. in U.S.A. (distribusjon), Nissan Diesel Motor Co. Ltd., Japan, Nissan Shatai Co. Ltd., Japan, Aichi Machine lndustry Co. Ltd., Japan, Atsugi Motor Parts Co. Ltd., Japan, Nihon Radiator Co. Ltd., Japan, Kanto Seiki Co. Ltd., Japan, Tokyo Sokuhan Co. Ltd., Japan, Rhytm Motor Parts Mfg. Co. Ltd., Japan, Kiriu Machine Mfg. Co. Ltd., Japan, Nissan Koki Co. Ltd., Japan, Japan Automatic Ti-ansmission Co. Ltd., Japan, Japan Electronic Control Systems Co. Ltd., Japan

Nissan Motor ble etablert som selskap i 1933 og er en av verdens største bilprodusenter (Datsun). Konsernets produksjon er biler, både person- og varebiler og busser. Bilomsetningen utgjør ca. 90 % (1977) av Nissan Motors totale omsetning. Månedlig produksjonskapasitet er 220000 enheter. I 1977 ble det produsert 2,4 millioner kjøretøy (1,7 millioner personbiler og 0,7 millioner varebiler og busser). Nissan Motor produserer også deler for automobilindustrien (9 %), og konsernet har en mindre produksjonslinje for tekstilmaskiner. Disse tekstilmaskinene distribueres gjennom et eget salgsselskap, særlig på det amerikanske markedet (Nissan Textile Machinery Corp., USA). Nissan Motor står også bak utviklingen av raketter som ble brukt til utskytningen av forskningssatelittene «Kyokuko» og «Ume 2». Eksporten av biler utgjorde ca. 56 % (1977) av Nissan Motors totale produksjon. De viktigste markedsområdene er USA, Canada, Europa og Midtøsten. Eksporten skjer gjennom Nissan Motor Car Carrier Co. Ltd.
Gjennom et datterselskap, Nissan Trading Co., importeres en rekke materialer og deler til Datsunproduktene. Viktige delleverandører er General Motors, General Electric Co. (USA), Rhone-Poulenc S.A., Michelin (Frankrike), Impala Platinlum Ltd. (Sør-Afrika), Auto Manufactura S.A., Precision Macanica Nacional, SA. (Mexico).
Nissan Motor har også satt opp lokal produksjon i flere land, bl.a. i Mexico (Nissan Mexicana SA. de C.V.) med 3 000 ansatte, Australia (Nissan Motor Manufacturing Co., (Australia) Ltd.), og Peru (Nissan Motor del Peru SA.). Lokal produksjon skjer også i Iran, Malaysia og Saudi-Arabia.

I.Sa.



Nissen, Fernanda


Nissen (1863—1920), kvinnesaksforkjemper og sosialist. Fernanda Nissen kom fra borgerskapet, og det var tiden borgerlige kvinnebevegelsen hun startet sin politiske karriere. Hun arbeidet både i Skuld og Norsk Kvinnesaksforening. Hun begynte også på en lærerinneutdanning, men et tidlig giftemål fjernet henne for en stund fra det offentlige liv.
I slutten av 1880-årene var hun på full fart inn i sosialistenes rekker. Under fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889 gikk hun i bresjen for støttearbeidet til de streikende, og snart etter deltok hun aktivt i Arbeiderpartiet.
Hun vant seg etter hvert en solid posisjon som litteratur- og teatermedarbeider i Social-Demokraten, og ble også valgt inn i Kristiania skolestyre og bystyre. Hun engasjerte seg dypt og aktivt i en rekke sosiale spørsmål: barnehjem, gamlehjem, fødehjem, bedre kår for jordmødre, menneskelige boligforhold også for arbeiderklassen. Hun var medlem av tilsynsutvalget for Kristiania Kretsfengsel, der hun gjorde en stor innsats for fangene. Etter hvert ble hun en kjent og kjær skikkelse for «samfunnets stebarn ».
Hennes andre store arbeidsområde var kulturpolitikken. Hun arbeidet for at Folketeatret skulle bli bygd, hun var medlem av tilsynet for Deichmanske Bibliotek fra 1914 til sin død, og gjennom Social-Demokraten arbeidet hun utrettelig for å utbre litteraturkunnskap til arbeiderne.
Fernanda Nissen førte en livslang kamp for å reise kvinnene til kamp, få dem organisert og gjøre dem politisk aktive. Ved siden av Katti Anker Møller er det få som har satt så dype spor etter seg i arbeiderkvinnebevegelsen som henne.

V.E.E.



Nissen, Ingjald


Nissen (1896—1977), magister i filosofi, psykoanalytiker og forfatter. Fra 1938 statsstipendiat. Ingjald Nissens arbeider er preget av en sjelden språklig klarhet, en litterær og journalistisk evne til enkel fremstilling av kompliserte emner.
Nissen var en original og selvstendig tenker.Hans filosofiske arbeider lar seg ikke lett plassere i båser, verken når det gjelder fagområder, skoleretninger eller politisk tilhørighet. Av den grunn har hans idéer virket fruktbare i mange sammenhenger. Han kom f.eks. til å få betydning for den nye kvinnebevegelsen i 70-årene. Som en av få norske, skolerte tenkere har han tatt opp viktige sider ved kvinneundertrykkelsen. Også i denne sammenhengen er han original og langt forut for sin tid. Ennå er det få som er villige til å støtte ham i hans innsikt i at kvinnene må velge mellom monogamiet, dvs, det forsørgete og seksuelt trofaste ekteskapet, og likestillingen.
I forhold til faglige disipliner og tankeretninger demonstrerer han en frigjørende holdning, ubundet som han er av de konvensjonelle synspunktene som begrenser tenkning omkring faglige spørsmål.
Utgangspunktet for hans arbeider var undersøkelsen av teoriene og metodene som var grunnlaget for psykoanalysen i dens forskjellige skoleretninger. Han var sterkt inspirert av Alfred Adler. Han forlot sin praksis som analytiker fordi han følte at han ikke kom nær nok analysens kilde: de friske menneskene. En måtte forstå de syke gjennom de friske og ikke omvendt, mente han.
Hans mange bøker og avisartikler er preget av noen ledemotiver. Det sentrale filosofiske motivet var undersøkelsen av idéenes hersketekniske virkning i de mellommenneskelige forhold, som f.eks. idéen om det absolutte monogamiet. Nissen kalte selv sin filosofi for standpunktlæren, en lære hvor filosofi, sosiologi og psykologi forenes i en etisk forståelse av maktforholdene i det menneskelige.
Som en følge av dette synet arbeidet han med analysen av hersketeknikk på mange plan og i mange forskjellige sammenhenger. Hans filosofiske innsikt får en slik karakter at den angår alle mennesker som er opptatt av de mellommenneskelige forholdene de selv lever i og som samfunnet som helhet er preget av. Hans filosofi blir en helhet og dreier seg om totale menneskelige fenomener. Av den grunn blir den ikke vitenskapelig i vanlig snever forstand; de kulturelle fenomenene han beskriver er ikke lett å måle eller avgrense.
Med Ingjald Nlssen kan en si at de som makter å forstå og nyttiggjøre seg sine mindreverdighetskomplekser kan frigjøre seg fra andres og samfunnets hersketeknikk. De kan gjennomskue hvordan de, ved hjelp av konvensjoner (eller overtro), absolutte forventninger og seksuell undertrykkelse, suggereres til å bli andres ofre. De kan erkjenne hvordan de er blitt brukt i foreldres og andres meningssammenhenger.
På mange måter kan en si at Ingjald Nissen er konvensjonenes avslører, han er den daglige tingliggjøringens og manipuleringens angriper. Han er blitt hverdagens og det etiske menneskets filosof.
Noen bøker fra forfatterskapet: «Psykopatenes diktatur» (Oslo 1946), «Moralfilosofi og hersketeknikk. En studie over George Edward Moore’s verdilære» (Oslo 1948), «Det absolutte monogami» (Oslo 1957), «Menneskelige oppgaver og utveier. Ledende idéer i mitt forfatterskap» (Oslo 1966).

N.K.M.



Nitteberg, Helga


Nitteberg (1884—1948), sosialist, kjent for politisk virksomhet i tilknytning til arbeiderbevegelsen, ikke minst Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Den største innsatsen hun gjorde på dette området var å øke interessen for fagorganisasjonen blant de kvinnelige arbeiderne.
Helga Thorsen Nitteberg var selv syerske, og var initiativtaker til den første faglige sammenslutningen blant sine arbeidskamerater, Hanskesyerskenes forening (1902), hvor hun også fra starten var forkvinne, Hun var medlem av Arbeiderpartiets Kvinneforbund fra opprettelsen i 1901, og var en av lederskikkelsene der inntil hun trakk seg tilbake i 1915. Fra 1909 ble hun ansatt som fastlønnet sekretær på Kvindenes Kontor, hvor hennes første oppgave var å stifte fagforeninger blant kvinnene i industrien. Fra 1909 var Nitteberg medarbeider og medredaktør i Kvinneforbundets tidsskrift Kvinden hvor hun i hovedsak bidro med artikler av fagpolitisk innhold.
Helga Nitteberg var i tiden 1900 til 1915 en av de mest aktive kvinnene innen Det norske Arbeiderparti og den sosialistiske kvinnebevegelsen. Både før og etter opprettelsen av Kvindernes Kontor var hun på en rekke agitasjonsreiser i og utenfor hovedstaden, og var med på å øke tilslutningen til Landsorganisasjonen blant de kvinnelige lønnsarbeiderne. Hun var politisk i tråd med den radikale fløyen av partiet, synspunktene hennes var nært knyttet til Fagopposisjonen av 1911. Den politiske virksomheten hennes avtok da hun flyttet fra hovedstaden i 1915.

K.F.



Litteratur: K. Flatøy: Arbeiderpartiets Kvindeforbund 1901—14, Trondheim 1975. T.Thorleifsen og S. Syvertsen: Kvinner i strid, Oslo 1946.

Niue-øya


Hovudstad: Alofi
Sjølvstende: Avhengig område (New Zealand)
Flateinnhald: 259 km²
Folkemengd i 1973: 4000
Yrkesaktivitet: 28,5 % 2
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 28,9 % 2
Viktigaste handelspartnar 1970: New Zealand, 76,1 %
Døyingsprosent for spedbarn: 2,88
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

NKP


NKP (Norges Kommunistiske Parti) ble stiftet 4 november 1923 i Kristiania som norsk seksjon av Komintern, etter at det var kommet til brudd mellom Komintern og Arbeiderpartiet (DNA). Forut for stiftelsen var det en periode med fraksjonskamper i Arbeiderpartiet, der Tranmæl - fløyen forkastet Kominterns autoritet og gikk inn for at medlemspartiene skulle ha selvstendighet i indre spørsmål. En heterogent sammensatt Komintern - fløy anerkjente derimot prinsippet om et verdensparti med en sentral ledelse.
Komintern - fløyen besto av flertallet innen ungdomsforbundet (NKU — Norges Kommunistiske Ungdomsforbund), en gruppe av kjente ledere fra fagopposisjonen (se art. Fagopposisjonen av 1911) og en mer ideologisk uklar gruppe som dels følte seg solidarisk med Komintern og Sovjetunionen, dels misforsto hva kommunistisk politikk innebar bl.a. pga. Olav Scheflos parlamentariske virksomhet. Splittelsen i november 1923 innebar dermed ingen ideologisk avklaring, men var et brudd på tvers av ideologiske skillelinjer.
Stiftelseslandsmøtet vedtok et opprop til det arbeidende folket, retningslinjer for det organisatoriske arbeidet, et arbeidsprogram og sluttet seg til Kominterns vedtak i det norske spørsmålet. Sverre Støstad ble valgt til formann, Halvard Olsen til nestformann, Peder Furubotn til sekretær og Schefla til redaktør for det nye hovedorganet, Norges Kommunistblad.
Tilslutningen umiddelbart etter stiftelsen var stor: 13 av Arbeiderpartiets 28 stortingsrepresentanter (deriblant alle by representantene ), fulgte NKP. Partiet fikk 11 av DNAs 41 aviser og erobret by organisasjonene i Bergen og Trondheim. Ca. tre firedeler av NKU - medlemmene fulgte Komintern retningen . Ifølge egne (unøyaktige) tall hadde NKP ved årsskiftet 1923/24 13960 medlemmer.

Kampen om et kommunistisk parti


Like etter stiftelsen ble jernstreiken (se art. om dette) NKPs første prøvestein. Partiledelsens holdning til streiken åpenbarte store motsetninger. Mens Furubotn, Arvid Hansen og særlig NKU gikk inn for en politisering og utvidelse av streiken og ønsket å tydeliggjøre den prinsipielle forskjellen mellom reformistisk og kommunistisk faglig politikk, prøvde en rekke faglige politikere (Olsen o.a.) å bringe streiken inn i (lovlige former», dvs, under fagbevegelsens kontroll, og nektet å bøye seg for partiets forrang også i faglige spørsmål. Striden opptok mye av NKPs energi og hindret utbyggingen av det organisatoriske apparatet.
Først etter et inngrep fra Komintern bestemte NKP seg for større aktivitet, ekskluderte Olsen og støttet streiken aktivt. Engasjementet kom imidlertid for seint til at det kunne sies at NKP hadde levd opp til sin avantgarde – funksjon . NKPs og Kominterns forventninger om at Tranmæl og DNA ville bli avslørt pga. deres holdning under streiken, og at de revolusjonære arbeiderne som i november 1923 var blitt stående i DNA nå ville følge NKP, ble heller ikke oppfylt.
Stortingsvalget høsten 1924 var preget av streikens ettervirkninger. NKPs tilbud til DNA om fellesopptreden bidra til å utviske skillelinjene mellom partiene. I tillegg kom lokale forhandlinger mellom NKP og DNA bak partiledelsens rygg. Heller ikke valgresultatet (6,1 %) svarte til forventningene. De gode resultatene som de fikk i Bergen, Trøndelag og Oppland, ble kritisert av venstrefløyen fordi de var oppnådd med opportunistiske midler.
Resultatet utløste en ny indre krise: Arrestasjonen av tallrike NKP- og NKU–tillitsmenn hadde skapt et maktvakuum som en del av den parlamentarisk orienterte høyrefløyen prøvde å utnytte for en revisjon av politikken. Krisen ble midlertidig avklart ved at Komintern grep inn. I slutten av oktober 1924 kunne venstrefløyen konsolidere sin stilling. Likevel var perioden fram til 2. landsmøte i 1925 preget av fraksjonskamper.
Landsmøtet var preget av oppgjøret etter jernstreiken, stortingsvalget og Scheflos enhetsfrontforståelse. Debatten viste at problemene først og fremst opptok de sentrale politikerne i Oslo, mens distriktsrepresentantene nesten ikke deltok i den politiske debatten. Valgene brakte ingen avklaring: Furubotn ble formann, Hilt sekretær. Rehabiliter- ingen av Scheflo og nederlag for noen av venstrefløykandidatene viste at landsmøtets flertall ikke ønsket å følge en venstrekurs.

Samlingsønsker


Sonderingene om et norsk Labour party — et paraplyparti der det største partiet i hvert distrikt skulle overta partiapparatet og - pressen — avdekket på ny store motsetninger innen NKP. Planen ble betraktet som et forsøk på å likvidere NKP og kategorisk fordømt av sentralledelsen i august 1925. Men hensynet til det sterke enhetsønsket innen arbeiderklassen tvang NKP til å ta spørsmålet opp igjen. I oktober 1925 ble Labour party - planen relansert og venstrefløyen skarpt fordømt for sin sekterisme. Planen kom meget overraskende på partimedlemmene og offentligheten.
Med den nye Labour party - planen kunne NKP midlertidig tvinge DNA på defensiven. Støtten som planen fikk fra faglig hold førte til at LO innkalte NKP, DNA og NSA (Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti) til samlingssonderinger som ikke førte fram. De videre samlingsforhandlinger foregikk i 1926 uten NKPs deltakelse og øvde stor tiltrekningskraft på NKPs høyrefløy. En del av denne sluttet seg i 1927 til DNA—NSA- samlingen. For dem var organisatorisk enhet viktigere enn at det eksisterte et kommunistisk parti.
For å forhindre en oppløsning av NKP ble det i slutten av 1926 lansert en plan om et Arbeiderklassens samlingsparti som skulle være en sammenslutning av politiske organisasjoner og fagforeninger. Planen kom I stand etter at Arbeideropposisjonen og Mot Dag (se art. om disse) hadde sluttet seg til NKP.
Samlingspartiet ble stiftet 30 januar 1927, men trass i støtte fra Komintern og utenlandske kommunister, ble partiet en fiasko, idet NKP verken fikk oppslutning fra hittil nøytrale fagforeninger eller fra Arbeiderpartiets venstrefløy og heller ikke greide å sprenge DNA—NSA-samlingen. Samlingspartiet forhindret imidlertid at NKP smuldret opp. Ved årsskiftet 1927/28 opphørte Samlingspartiets virksomhet. Valget som Samlingspartiet var med i, innebar en reduksjon av NKPs parlamentariske innflytelse (4 %). Arrestasjonen av ledende NKP-politikere hadde også, som i 1924, hindret NKP i valgforberedelsene.
Likevekten mellom NKPs ulike fløyer besto inntil Mot Dag-gruppa i begynnelsen av 1928 sluttet en «Gjensidighetsavtale» med Komintern over hodet på NKPs ledelse og gikk ut av partiet. DNAs regjerings dannelse i februar 1928 satte også NKP på en ny prøve. Opprinnelig hersket det enighet i partiledelsen om at DNA-regjeringen skulle støttes. Men Kominterns 9. plenum innledet i februar 1928 venstredreiningen, og NKPs stortingsrepresentanter ble oppfordret til å stemme mot regjeringen — noe de nektet. Fordømmelsen av regjeringsdannelsen framkalte forskjellige reaksjoner: Stang, Scheflo og kvinnesekretær Jeanette Olsen forlot NKP i mars 1928. Partiorganisasjonen i Trondheim tok avstand fra partiledelsens stillingstaken. Men med hjelp av et «åpent brev» og en omfattende møte virksomhet på alle partinivåer prøvde ledelsen å sette venstrekursen igjennom. I april 1928 så det ut til at den nye kursen var befestet i hele partiet.

Venstrefasen 1928—1936


Venstrefasen som nå ble innledet, vakte inntrykk av et parti i framgang. Samlingen mellom DNA og NSA og det ministersosialistiske eksperimentet forsterket troen på at DNA raskt ville utvikle seg til et rent sosialdemokratisk parti. Bygningsarbeider streiken (se art. om dette), organiseringen av skog og landarbeiderne under kommunistisk ledelse og NKPs kamp mot klassesamarbeid og mot at en skulle gå inn i den reformistiske faglige Amsterdam -Internasjonalen, ga inntrykk av at NKPs innflytelse i fagbevegelsen ekte. Samtidig svekket imidlertid store organisatoriske mangler partiet og motoffensiven mot den borgerlige staten, arbeidskjøperne og DNA mislyktes.
Da NKP i 1929 overtok sosialfascisme - tesen (se art. Sosialfascisme) og sluttet seg til Strassburger konferansens nye faglige kampstrategi, begynte NKPs definitive nedgang. Sosialfascisme – tesen , opprinnelig utformet med henblikk på det tyske sosialdemokratiet, pekte på påståtte likhetspunkter mellom sosialdemokratiet og fascismen og så sosialdemokratene som den fraksjonen av borgerskapet som hovedkampen måtte rette seg mot. NKP overtok teorien ukritisk. Partiet tok ikke hensyn til DNAs sentristiske karakter, men overførte tesen mekanisk til Norge. Karakteriseringen av DNA som et (borgerlig kontra revolusjonært parti) som førte «en nasjonalistisk og sosialfascistisk folkepolitikk», økte ikke tilliten til NKPs analyser av den politiske situasjonen.
Hovedangrepet ble likevel i første omgang rettet mot LO-ledelsen der reformismen trådte mer åpent fram. NKPs sterke stilling i fagbevegelsen (en tredel av representantene på LO-kongressene i 1925 og 1927) ga en bedre utgangsposisjon. Forutsetningen for suksess var, hevdet NKP, at kommunistene innen fagbevegeisen anerkjente partiets forrang og fulgte parolene. Å bryte ned den faglige legalitetstenkningen og lojaliteten med fagbevegelsen ble derfor den primære oppgaven.
Strassburger- tesene førte til utmeldinger eller til passivitet i partiledelsen og en sterkt redusert NKP-innflytelse i fagbevegelsen, fordi tallrike fagorganiserte følte at faglig solidaritet betydde mer enn partimedlemskap. Parolen om egne 1 mai - arrangementer møtte motstand, organiseringen av en revolusjonær fagopposisjon og forslaget om at de uorganiserte under streiker skulle få de samme rettigheter som organiserte, ble betraktet som et angrep på fagbevegelsen som på samme tidspunkt også ble truet av høyrekreftene . Partiets organisasjon var preget av passivitet, tilbakegang i medlemstallet, krise i partiledelsen og inaktive grunnorganisasjoner. Årsaken til tilbakegangen søkte NKP utenfor partiet, og angrepene på DNA ble økt.
Utover i 1930-årene led NKP nederlag i en rekke samorganisasjoner (bl.a. Bergen og Skien) som til da hadde hatt kommunistisk ledelse, og partiet greide heller ikke lenger å mobilisere nevneverdig til forbundslandsmøtene. I et «åpent brev» måtte politbyrået i juni 1930 konstatere at hele venstre periodens politikk var feilslått, og at en ikke oppfylte kravene fra Kominterns «tredje periode». Selvkritikken fra sommeren 1930 kunne ikke gjenopprette tilliten, bl.a. fordi en holdt fast ved sosial fascisme – tesen . Stortingsvalget i 1930 utslettet NKP som parlamentarisk parti. Nederlaget (1,7 % ) framkalte et nytt Komintern - inngrep og endte med at Arvid Hansen (som inntil da hadde vært venstrefasens dominerende skikkelse) og andre flyttet til Sovjetunionen. Ved årsskiftet 1930/31 ble Henry W. Kristiansen ny formann.
I 1930/31 nådde NKP bunnen: Hovedorganet kunne bare komme som ukeavis, medlemstallet var gått ned fra 13—14 000 (i 1923/24), til ca. 3 000 (1930). Bevegelsen var stor blant medlemmene. I 1932 viste en oversikt at nesten halvparten av NKPs 3 000 medlemmer var tilmeldt i løpet av de siste to årene. En systematisk skolering av kadrene fant ikke sted. Organisasjonsapparatet var i dårlig tilstand.
Omstillingen til bedriftsceller som grunnenhet ble i den første tida mekanisk fulgt og gjennomført på en slik måte at en mistet medlemmer. Bedriftscellene fikk aldri , men forble i mindretall (ca. 20 96 av partimedlemmene), ofte bare som «papirorganisasjoner». Forholdet til NKU var preget av store motsetninger i de første årene, kvinnene var partiets «stebarn» (bevilgningene til et kvinnesekretariat ble strøket uten at kvinnene ble informert).
Systemet med distriktssekretærer ble av finansielle og personelle grunner utilstrekkelig gjennomført, og kommunikasjonen mellom sentralledelsen og lavere partiinstanser sviktet i mange tilfeller. Bolsjeviseringen ble meget ufullkomment gjennomført. Den hierarkiske strukturen som preget store kommunistpartier, var ikke karakteristisk for NKP, hvor partiledelsen riktignok oppnådde en formell oppslutning om partikursen, men i praksis ikke greide å få gjennomført sin politikk.
Også etter lederskiftet fortsatte NKP sin sekteriske politikk og arbeidsmetoder. Heller ikke under storlockouten i 1931 (se art, om dette), der sterke reformistiske trekk gjorde seg gjeldende innen LOs ledende organer, lyktes det for den kommunistiske opposisjon å vinne nevneverdig tilslutning. Men stadslaget viste tydelig NKPs avmakt: fagforeninger med kommunistisk ledelse tok ikke engang opp partiets forslag til votering, men fulgte de faglige lederne,
Den beskjedne oppgangen i medlemstallet og framgangen ved stortingsvalget i 1933 (1,8 %) kunne ikke skjule at NKP var blitt en sekt uten politisk betydning. Trass i det åpne klassesamarbeidet i LO sentralt og i andre forbund, greide ikke partiet å utnytte misnøyen med de faglige lederne og å formulere en troverdig alternativ politikk. Kominterns teser, Kominterns inngrep og NKPs halvlegale karakter lot NKP framstå som et fjernstyrt parti uten forankring i norsk virkelighet. Partiets skjulte tilværelse var dels selvvalgt (partidebatter ble f.eks. ikke lenger referert i NKP-pressen), dels var grunnen Quislings angrep og forslagene om å forby NKP. At forsvaret av Sovjetunionen ble proklamert som den primære oppgaven, forsterket dette bildet, selv om mange av NKPs kommunepolitikere på en fremragende måte forsøkte å ivareta arbeidsfolks interesser i krisetida.
I mai 1933 kom NKP med en overraskende appell til DNA om en enhetsfront ovenfra mot fascismens og kapitalismens framstøt. «Arbeideren»s positive holdning til DNAs valgframgang i 1933 viste at det fantes krefter som ville bort fra sosialfascisme - tesen , men med Støtte fra Komintern greide Emil Løvlien igjen å befeste venstrekursen. På landskonferansen i februar 1934 ble det gjennomført omfattende personforandringer, og landskonferansen rettet skarp kritikk mot politbyrået for opportunisme. Våren 1934 fulgte en periode med selvkritikk og utrenskninger som i mai endte med at Løvlien hadde befestet sin stilling.

Folkefrontperioden 1935—1939


Kominterns opprop 1 mai 1934, som innvarslet en ny frontpolitikk, vant ikke gjenklang i NKP, og angrepene på DNA fortsatte. I begynnelsen av 1935 ble NKP kritisert av Komintern og oppfordret til å gi opp sin sekterisme, men først i juli 1935 finnes det antydninger til et endret syn på DNA. Utover i 1935 fulgte flere NKP-forsøk på å komme i kontakt med DNA og sette i gang fellesaksjoner, deriblant også et samarbeid ved stortingsvalget i 1936, men alle henvendelser ble avvist av DNA, som foreslo organisatorisk samling.
Etter at NKP alt tidligere hadde sagt seg villig til å forsvare Nygaards vold - regjeringen, besluttet det 5. landsmøtet i 1936 å henvende seg til DNA med et samlingsforslag og tilby listeforbund i de distrikter der NKP sto sterkest. Begge forslagene ble avvist av DNAs landsmøte, som på sin side kom med et motforslag om samling uten organiserte fraksjoner og på grunnlag av DNAs prinsipper, retningslinjer og politikk. Det siste kravet var for NKP en umulig betingelse, og det ble ikke innledet forhandlinger. Men NKPs imøtekommenhet ble demonstrert ved at en ved stortingsvalget bare stilte liste i Bergen for ellers å styrke DNAs mandatsjanser.
Etter et initiativ fra Telemark ble det tatt opp samlingsforhandlinger sommeren 1937. Etter kommunevalget ble det holdt flere møter mellom de to partiene, og NKP sa seg villig til en samling hvis DNA sluttet seg til Sosialistiske Internasjonale, men samtidig ville en arbeide for at et forenet parti støttet Komintern og Sovjetunionen. Trass i NKPs prinsipielle vilje til å følge DNAs politikk, kjørte forhandlingene seg fast i desember 1937, da DNA kom tilbake til sitt samlingsforslag fra 1936.
Bruddet kom overraskende på NKP og ble der forklart med at den økte antikommunistiske og antisovjetiske propagandaen fra borgerlig hold og presset fra de danske og svenske sosialdemokratene hadde påvirket DNA. Forholdet mellom de to partiene ble noe kjøligere, men stort sett beholdt NKP sitt positive syn på DNA. Så seint som i februar 1939 oppfordret Kristiansen fagforeningene til å slutte seg kollektivt til (broderpartiet) DNA. Nygaards- vold - regjeringen ble fortsatt forsvart. Men istedenfor samling ble en organisatorisk styrking av partiet igjen et viktig mål. Innsatsen for det frie Spania (NKP og NKU var de eneste politiske organisasjonene som ydet aktiv hjelp og som ikke aksepterte ikke-innblandings politikken) skapte sympati og resulterte i at NKP igjen begynte å bli fagbevegelsen — mens Moskvaprosessene på den andre siden økte arbeiderklassens skepsis mot utviklingen i Sovjetunionen, noe som belastet NKP.
Under parolen «Verg landet mot fascismen» prøvde NKP å mobilisere til kamp mot reaksjonære krefter. Kampen mot krigsfaren ble viktigere enn .klasse kampen. På Vestlandet, særlig i Bergen og Odda, fikk parolen gjenklang også utenfor NKPs rekker og vant massiv støtte og oppslutning også i DNA-kretser. Verken tilnærmingen til DNA eller den seinere mer selvstendige holdningen resulterte I den ønskede ekspansjonen.

Isolasjonsperioden 1939—1941


To hendinger i 1939 ødela igjen den tilliten partiet var i ferd med å bygge opp. Dette gjaldt ikke-angreps avtalen mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen og vinterkrigen i Finland. Ikke-angrepspakten skapte stor forvirring i NKP. Forholdet til Tyskland ble vurdert på ny, og spenningene mellom Tyskland og vestmaktene ble tolket som en imperialistisk konflikt. Trass i erklæringer om at vestmaktene ville «fravriste» Tyskland maktstillingen landet hadde oppnådd og gjenvinne hegemoniet i Europa, fortsatte de å fordømme Tyskland. Vurderingene viste at NKP ikke var i stand til å analysere og vurdere det faktiske innholdet i den sovjetiske utenrikspolitikken.
Finlandskrigen økte partiets isolasjon. Den norske opinionen, DNA inkludert, solidariserte seg uten forbehold med Finlands reaksjonære og protyske regjering, mens NKP forsvarte den sovjetiske politikken. I en aksjon mot «nazikommunister» ble kommunistene fjernet fra stillingene sine i fagbevegelsen. Selv var NKP politisk og materielt så svakt at det ikke kunne argumentere mot den antikommunistiske offensiven som fulgte Finlandskrigen.
Overfallet på Norge 9 april 1940 kom overraskende på NKP. Ut fra sin tolkning av den sovjetisktyske pakten og verdenskrigens karakter anklaget NKP DNA-regjeringen for å gå i den britiske imperialismens tjeneste. Det ville være mer i norsk interesse å slutte fred fortest mulig. Men det fantes også kommunister som helt fra begynnelsen kjempet aktivt mot okkupasjonsmakten.
Sentralledelsens deltakelse i forhandlinger om et styre på norsk jord var dels begrunnet i illusjoner om tyskerne, dels i frykten for at borgerskapet igjen kunne utfolde seg og dels i de ulike partipolitiske interessene som oppsto i maktvakuumet etter 9 april. Den uklare holdningen holdt seg også etter at NKP, som første norske parti, ble forbudt og hovedorganet måtte gå inn. Første tegn til en nyorientering kom fra Vestlands-avdelingen som antydet et utgangspunkt for en nasjonal motstandspolitikk. Forsøkene fra sentral komitéen på å stanse framstøtet fra Vestlands-avdelingen og å avsette Furubotn var mislykkete.

Motstandspolitikken 1941/42—1945


Etter det tyske overfallet på Sovjetunionen falt hindringene for NKPs nasjonale engasjement bort. Alt i oktober 1941 hadde Furubotn i et brev til Nygaards vold foreslått å bygge opp en nasjonal front, organisere militære grupper, bruke effektive kampformer som sabotasje og geriljakamper og legge om propagandaen og agitasjonen. På et illegalt sentralstyremøte ved årsskiftet 1941/42 ble Furubotn valgt til partiets nye generalsekretær og hans politikk (uten forbehold) godkjent. Kampen for «et nasjonalt, fritt og selvstendig Norge, hvor folket selv former sin egen utvikling og selv bestemmer landets styresett» ble målsettingen for NKP. Politikken sto i de kommende åra delvis i motsetning til Sovjetunionens ønsker om at kommunistene ikke skulle markere seg for sterkt i motstandskampen. En oppfordring om å flytte sentralledelsen til Stockholm (der den sovjetiske ambassaden hadde kontrollmuligheter) ble avvist.
Både i sin illegale presse og i praktisk handling gikk kommunistene stadig sterkere inn for en aktiv motstandspolitikk som bl.a. tok sikte på å ramme tyskernes økonomiske interesser. Den offensive motstandslinja vakte sympati i befolkningen og utsatte for et sterkt press fra venstre, slik at en del av Hjemmefrontens aksjoner må ses som en refleks av NKPs motstandsvilje.
Motstandskampen ble ført med store tap. Hele 21 av sentral komitéens medlemmer mistet livet ved henrettelser, i direkte kamp eller på annen måte. Likevel ble partiapparatet (i motsetning til i de andre politiske partiene) opprettholdt, og trass i stadig forfølgelse fra Gestapos side fungerte partiledelsen fra 1942 til 1945. Det lyktes å bygge opp et effektivt transportsystem over svenskegrensa og et omfattende kurer- og distribusjonsapparat. Heller ikke den store «operasjon Almenrausch » (1944), der ca. 4 000 tyske soldater var med, kunne knuse NKPs illegale apparat. Ved frigjøringen av Finnmark spilte kommunistene en betydelig rolle.

Etterkrigspolitikk 1945—1948


På grunn av motstandskampen og den brede sympatien for NKP og Sovjetunionen mistet antikommunismen sin grobunn, og NKP fikk to statsråder (Kirsten Hansteen og J. Strand Johansen) i, Gerhardsens første regjering. NKP som med visse reservasjoner hadde sluttet seg til Fellesprogrammet, begynte igjen å føre samlings forhandlinger med DNA. Spørsmålet var alt i juli 1943 tatt opp i samtaler i Stockholm. I fangeleirene var det skapt en mulighet for tilnærming mellom de to partiene som munnet ut i Grini-forslaget. Det gikk inn for gjenreising av et enhetlig arbeiderparti som skulle bygge på DNAs prinsipprogram og (de erfaringer og lærdommer som den senere tid har gitt). I februar 1945 krevde NKPs sentral komite et «virkelig folkeprogram» som skulle «isolere reaksjonen og legge grunnen for et fritt, demokratisk Norge».
Forhandlingene forløp til å begynne med meget tilfredsstillende. Den største innrømmelsen kom fra NKP, som ga avkall på sin revolusjonære målsetting og aksepterte en «fredelig overgang til sosialismen». Men i midten av august kjørte forhandlingene seg fast etter et kraftig NKP-angrep på Tranmæl, som ble krevd fjernet fra forhandlingsdelegasjonen. DNA-pressen la hele skylden for bruddet på NKP, og et NKP-forslag om enhetlige lister eller listesamband ble avvist.
Mens NKP ønsket en samling nedenfra og håpet på den radikale stemningen på arbeidsplassene, gikk DNA inn for en samling ovenfra for lettere å kunne kontrollere utviklingen. Større betydning hadde det at NKPs krigsledelse aldri hadde vært tilhenger av Grini-forslaget. Etter dens mening var det før en samling nødvendig å klarlegge forholdene under krigen. De mente at en klarlegging ville vise DNA-ledelsens feilaktige samarbeids politikk. Dette ville isolere den fra medlemsmassene, radikalisere DNAs basis og føre til framgang for NKP.
NKPs styrke etter frigjøringen, som kom til uttrykk i Frihetens høye opplag (over 100 000), ble bekreftet gjennom stortingsvalget (11,9 %) og kommune valgene (11,4% i1945, 10% i1947). 30—40% av de fagorganiserte stemte på NKP, som hadde fått valgkampstøtte fra Kjemisk industriarbeiderforbund, Arbeidsmands forbundet, Transportarbeiderforbundet, Murerforbundet og Høvleriarbeiderforbundet.
ønsket om samling levde videre i arbeiderbevegelsen, og det kom tallrike oppfordringer til nye forhandlinger. Størst håp vakte Vestfold-forslaget (1947), som fikk stor tilslutning innen fagbevegelsen, men som ble indirekte torpedert av Arbeiderbladets beskyldninger om at NKP drev femtekolonne – virksomhet .
I den parlamentariske politikken opptrådte NKP — trass i at alle ble en fiasko — som støtteparti for DNA, og førte en måteholden politikk. Den første etterkrigsfasen var preget av samarbeidsideologi, konstitusjonalisme , nasjonalisme og hadde elementer av krigskommunisme (se art. Krigskommunisme). Høyre dreiningen som NKP hadde gjennomgått, gjorde det lett å støtte DNA, selv om NKP hadde mer langsiktige perspektiver.
I arbeidslivet krevde NKP en grundig undersøkelse av storindustriens og næringslivets samarbeid med tyskerne. Dersom granskingen avslørte et kompromitterende samarbeid, kunne dette brukes som et ledd i kravet om sosialisering. Kravet om et oppgjør kom også fram i Spania-saken, og det spilte en viktig rolle i kampen om hegemoniet innen fagbevegelsen. Helt fram til slutten av 1947 var NKP en meget alvorlig konkurrent for DNA i fagbevegelsen.

Den kalde krigen


Tilspissingen i forholdet mellom Sovjetunionen og de kapitalistiske statene preget NKPs videre innflytelse i norsk politikk og partiets forhold til DNA. I tillegg kom oppgjøret mellom den krigskommunistiske Furubotn - fløyen og førkrigs ledelsen rundt Løvlien . DNAsfemtekolonne - beskyldninger mot NKP hadde gitt en forsmak på den kalde krigen. Den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia ble utnyttet til en ny anti kommunistisk kampanje. Gerhardsen erklærte NKP som en fare for Norge og oppfordret til å redusere NKPs og kommunistenes innflytelse mest mulig (Kråkerøy- talen). Det fulgte en årelang kampanje mot kommunistenes påståtte undergravingsvirksomhet og illojalitet, hvor det også ble trukket sammenlikninger mellom NKP og nazistenes virksomhet under krigen. Angrepene vant til å begynne med grobunn pga. at NKP uinnskrenket forsvarte hendingene i Tsjekkoslovakia og den sovjetiske politikken og de stalinistiske prosessene i øst - Europa .
Selv om NKP ved valget i 1949 (5,8 %) mistet alle mandatene og tapte terreng i fagbevegelsen, økte kampanjen mot partiet. Etter Korea-krigens utbrudd ble spesielle beredskapslover vedtatt og en omfattende registrering og overvåking av NKP, dets medlemmer, sympatisører og påståtte sympatisører begynte. Denne norske mccarthyismen ble ledet av DNA og trengte NKP fullstendig på defensiven. En «nasjonal holdningskampanje» skulle gjøre kommunister til annenrangs nordmenn (se art. Mccarthyisme).
Pga. indre problemer sto NKP nærmest forsvarsløst overfor angrepene. Helt siden 1945 hadde det eksistert spenninger mellom krigsledelsen og førkrigsledelsen. Selv om Løvlien i 1945 var blitt valgt som ny partileder, fortsatte Furubotn som sekretær, og mange av hans tilhengere i partiapparatet unnlot etter Løvlien - fløyens mening å sette sentralstyrets vedtak ut i livet. Furubotn selv deltok fra høsten 1947 ikke lenger på sentralstyrets møter, men holdt kontakt med sine tilhengere og greide på landsmøtet i januar 1949 igjen å få flertall.
Striden dreide seg om motsetninger mellom den politiske plattformen fra tida før krigen og de nye teoriene som hadde utviklet seg under okkupasjonen. For Furubotn var norsk selvstendighet utgangspunktet for politikken, mens Løvlien mente at Furubotns linje neglisjerte klassekampen. Et annet stridsspørsmål var NKPs klassebasis: mens Løvlien - fløyen gikk inn for at NKP fortsatt måtte bygge på arbeiderklassen og underklassen på bygdene, ville Furubotn også vinne støtte fra småborgerne, funksjonærene og bøndene som også måtte være interesserte i en antimonopolistisk kamp. Et tredje stridsspørsmål var etterkrigspolitikken og synet på streiker.
Hadde Furubotn - fløyen opprinnelig representert en høyre retning , begynte den fra høsten 1947 å angripe ledelsen fra venstre og beskylde stortingsgruppa for å drive «illusjonspolitikk». Motsetningene ble skjerpet pga. valgnederlaget i 1949. Like etter valget åpnet Strand Johansen angrepene mot (det annet sentrum), dvs. Furubotn – fløyen , som ble betegnet som trotskistisk og titoistisk. Beskyldningene om ideologisk forræderi førte til at Furubotn - fløyen stilte sine plasser i sentralstyret til disposisjon og satte sin lit til at en internasjonal gransking ville renvaske dem.
I en «skånselløs kamp» ble de «partifiendtlige elementer» fjernet fra NKP og fikk ingen anledning til å forsvare seg på et ekstraordinært landsmøte. 200—250 medlemmer ble ekskludert, og et like stort tall forlot NKP frivillig. Selv om medlemstallet lå på ca. 17 000, var tapet betydelig, fordi en bl.a. skilte seg av med landsstyrets flertall, to tredeler av sentralstyret, et flertall i 6 distrikts- styrer og flertallet i NKUs sentralstyre. NKP ble igjen en trofast og dogmatisk talsmann for Sovjetunionens politikk og stalinismen. Teoridebatten som foregikk i NKP, var ikke mer enn en gjentakelse av den institusjonaliserte marxisme-leninisme. Trass i en nødvendig og verdifull kamp mot NATO-medlemskapet og for de fagorganisertes interesser, greide ikke partiet å bryte gjennom isolasjonen.

Den etterstalinistiske perioden


Avsløringene av Stalin og den begynnende avstalinisering hadde ingen umiddelbar virkning i partiet. Stalinismeproblemet ble forsøkt knyttet til personen Furubotn for å unngå på det personlige planet, selv om grunnplanskritikken pekte på «autoritetsdyrkelse og autoritetsredsel som har gjennomsyret vårt parti». Krisen ble forsterket av den sovjetiske invasjonen i Ungarn, som var opptakten til en ny bølge med antikommunisme. NKP beklaget på den ene siden det sovjetiske løftebruddet («et folks problemer kan ikke løses ved fremmede tropper»), men betraktet ellers oppstanden som kontrarevolusjonær. Debatten om Stalin og begivenhetene i Ungarn resulterte i nytt medlemsfall. Ved stortingsvalget i 1957 sank andelen til 3,4% .
Umiddelbare konsekvenser fikk debatten ikke, men etter hvert økte selvstendigheten i forholdet til Sovjetunionen. Likevel ble NKP fortsatt identifisert med den sovjetiske politikken. Denne identifikasjonen (sammen med en skepsis mot NKPs organisatoriske praksis) hadde også som følge at den utenrikspolitiske opposisjon mot DNA organiserte seg i et nytt parti, Sosialistisk Folkeparti.
Ved valgene i 1961 og 1965 fikk NKP enda dårligere oppslutning (2,9 % og 1,4 %), og medlemstallet sank til ca. 5000. Det nye partiprogrammet som ble vedtatt på en lands-konferanse i april 1963, og som avløste programerklæringen «Norges vei til sosialismen» fra 1953, var et nytt forsøk på å overvinne isolasjonen. NKP presenterte seg her som en kraft som ville forsvare de demokratiske rettighetene en hadde tilkjempet seg mot alle forsøkene på å begrense dem. I samsvar med vedtaket fra 1945 gikk partiet inn for en fredelig vei til sosialismen og ønsket «en regjeringsmakt av en annen karakter enn de borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer»
Ubemerket av den norske offentligheten hadde NKP på den jugoslaviske parti våren 1958 demonstrert en større uavhengighet overfor Sovjetunionen. Denne linja ble fulgt i den sovjetisk-kinesiske striden i 1963 og høsten 1964 da Khrustsjov ble styrtet. På landsmøtet i 1965 ble Reidar T. Larsen ny partileder og avløste politikerne fra den stalinistiske perioden. Landsmøtet var preget av debatten om forholdet til DNA, og et opplegg ble lansert som gikk ut på å samle alle arbeiderpartier mot storkapitalen og en borgerlig valg seier .
Forholdet til DNA ble ikke avklart. Valg resultatet ble dårligere enn en hadde fryktet. Manglende partiaktivitet og en høy gjennomsnittsalder blant medlemmene preget NKP. Også Friheten befant seg i en vanskelig stilling, slik at landskonferansen i april 1966 drøftet om den skulle bli ukeavis . Samtidig ble stillingen i den sovjetisk-kinesiske strid på ny drøftet, og det ble krevd en klarere pro - sovjetisk holdning. Flertallet avslo å stille partiet «i rekke bak det ene eller andre parti».
Striden nådde et høydepunkt i mars 1967, da i sentralstyret krevde at Larsen skulle gå av, mens mindretallet ble beskyldt for å ha angrepet «alle forsøk på å markere partiets selvstendighet nasjonalt og internasjonalt». Møtet endte med åpen strid. Dette og splittelsen innen NKU et halvt år seinere tydet på at Larsens politikk møtte hard motstand. På landsmøtet i 1968 ble en moderat linje overfor mindretallet valgt og et forslag om eksklusjon avvist. Den endelige holdningen til den planlagte kommunistiske verdenskonferansen ble overlatt til sentralstyret.
Samtidig fortsatte angrepene fra en pro - kinesisk fraksjon rundt bladet Røde Fane. Den kritiserte partiledelsen for å ha blitt (et venstre - sosialistisk haleheng til DNA) og for å ha (sviktet grunnleggende marxistisk - leninistiske prinsipper). Fraksjonen, som hadde sin basis i Oslo, ble erklært for uønsket på landsmøtet i 1971. Forut for dette hadde det foregått en videre frigjøring fra den sovjetiske politikken. Warszawapakt - landenes invasjon i Tsjekkoslovakia, som NKP tok avstand fra, ble utslagsgivende her.
Kampen mot EF-medlemskapet skapte en betingelse for en bred samling som kunne bringe NKP ut av isolasjonen. Sammen med DNA- og SF-medlemmer, uavhengige sosialister og andre antikapitalistiske krefter bidro NKP-medlemmene til å mobilisere mot norsk EF-medlemskap. Samarbeidet innledet samlingen av venstrekreftene som førte til Sosialistisk Valgforbund (SV), seinere Sosialistisk Venstreparti, der NKP ble akseptert som likeberettiget partner og til gjengjeld viste Stor elastisitet, bl.a. ved nominasjonsprosessen.
Da SV antok fastere former, økte NKPs skepsis mot en fast tidsramme i spørsmålet om når Valgforbundet skulle bli ett parti. Det var også motsetninger i forholdet til Sovjetunionen og de østeuropeiske overgangssamfunnene. SVs vedtak om en tidsramme for overgangen til ett parti innebar en gradvis nedleggelse av NKP og dets virksomhet. Motstanden mot nedleggelsen begynte å organisere seg rundt nestformann Martin Gunnar Knutsen og redaktør Arne Jørgensen, som understreket nødvendigheten av et leninistisk parti i Norge, mens den nasjonalkommunistiske retningen rundt Larsen var villig til å oppløse NKP.
Da samlingsmotstanderne ikke vant fram i SV, begynte de en mobilisering av partiapparatet til fordel for NKPs fortsatte eksistens. På det 15. lands møtet (1975) ble det med 117 mot 30 stemmer vedtatt at en ikke ville følge SVs samlingsplan, men at venstrekreftenes enhet forutsatte en politisk, organisatorisk og ideologisk styrking av NKP. Mindretallet stemte for et forslag i samsvar med SVs aprilvedtak om samling, som innebar en nedleggelse av NKP. Martin G. Knutsen etterfulgte Larsen som partiets leder.

Sosialismeforståelsen


I et nytt prinsipprogram hadde det 14. landsmøtet i 1973 overtatt tofase - modellen i kampen for sosialismen («Kampen for et antimonopolistisk demokrati på veien til sosialismen»). Sosialismeforståelsen er preget av et dogmatisk element (pga. tilknytningen til den kommunistiske verdensbevegelsen) og et reformistisk element. Dogmatikken står i veien for en selvstendig analyse av norske samfunnsforhold og bidrar til å opprettholde isolasjonen. For å overvinne den, tilpasses praksis og propaganda til det herskende bevissthetsnivået —reformismen. Partiets eksistens avledes ikke av teoretiske posisjoner, men ved å framheve dogmatikkens betydning. Med en avgrensning mot «venstrekritikere» og (ekstremister) forsøker partiet å presentere NKP som et ansvarlig parti uten at den sosialistiske kritikken fra venstre debatteres alvorlig.
I internasjonale spørsmål har NKP etter 1975 igjen markert seg som et parti som hører til den sovjetisk dominerte delen av den kommunistiske verdensbevegelsen. Solidariteten med Sovjetunionen, en gang nødvendig for å sikre sovjetstatens eksistens, har brakt NKP i et avhengighetsforhold til den til enhver tid rådende sovjetiske sosialismemodellen.
Ingen analyse av stalinismens forutsetninger er gjennomført. Den demokratiske sentralismens organisasjonsprinsipp blir erklært som allmenngyldig «under alle klasse kampers ulike etapper og faser og under skiftende samfunnsmessige kår». Mens partiet i mange faser har sviktet sin oppgave som en revolusjonær drivkraft, har kommunister som enkeltpersoner i ulike situasjoner (i streikekamper, under okkupasjonen, i kommunale og faglige tillitsverv osv.) gjennom en modig og uegennyttig innsats og under store personlige offer stått for en kommunistisk politikk i Norge.

Resultater ved stortingsvalgene 1924-77
År Antall
stemmer		 Pro
senter		 Man
dater
1924 59401 6,1 6
1927 40075 4,0 3
1930 20351 1,7 -
1933 22773 1,8 -
1936 4376 0,3 -
1945 176535 11,9 11
1949 102722 5,8 -
1953 90442 5,0 3
1957 60060 3,4 1
1961 53678 2,9 -
1965 27996 1,4 -
1969 21517 1,0 -
1973 Sosialistisk Valgforbund
1977 8448 0,3 -


Disse har vært formenn i partiet: Sverre Støstad (1923—25), Peder Furubotn (1925—30), Henry W. Kristiansen (1931—34), Adam Egede-Nissen (1934—46), Emil Løvlien (1946—65), Reidar T. Larsen (1965—75) og Martin Gunnar Knutsen (1975—).

E.Lo.



Se også: Grepp, Olav K., Hansen, Komintern, Larsen, Reidar T., Løvlien, Olsen, Halvard, Olsen, Jeanette, Scheflo , Strasbourgtesene , Støstad , SV.

Litteratur: J. Lippe: Norges Kommunistiske Partis Historie, bind 1, Oslo 1963. A. Hansen: Fra Lassalle til Lenin, Oslo 1929. E. Lorenz : Arbeiderbevegelsens historie, bind 2, Oslo 1972. T. Titlestad : Peder Furubotn, Oslo 1975. T. Gilberg: The Soviet Communist Party and Scandinavian Communism: The Norwegian Case, Oslo 1973. E. Lorenz: Norwegische Arbeiterbewegung und Kommunistische Internationale 1919—1930, Oslo 1978.