Nevrose


Nevrose er et faguttrykk innen psykiatri og psykologi som Stort sett har samme betydning som «lettere sinnslidelser», motsatt de «alvorlige sinnslidelser» (psykose). Nervøsitet og nerveplager er de ordene i dagligspråket som står nærmest. Når en kan nytte begrepet «lettere» om disse vanskene, er det ikke fordi tilstandene i seg selv behøver å være lette. Tvert imot kan nevrotiske plager føre til intense lidelser. Grunnen til beskrivelsen er at nevrosebegrepet står for de former for nervøse vansker hvor det ikke er tegn til at personligheten rakner, til sammenbrudd. Symptomene er «personlighetens krampereaksjoner» ved påkjenninger som er av en intensitet eller type som nevrotikeren vanskelig makter.
De nevrotiske symptomene er oftest av typen angst, nedtrykthet, ulike tvangstrekk, skrekk for spesielle situasjoner (fobier), kroppslig sykdomsopplevelse uten organisk grunnlag osv. Til forskjell fra psykotikere erkjenner den revrotiske personen sine plager som nervøse vansker og opplever dem som personlige problemer.
Det er viktig å skille nevrosebegrepet fra nervøsitet i seg selv. Det er selvfølgelig normalt og riktig å være nervøs i farlige situasjoner, som det er normalt og riktig å være nedtrykt i triste situasjoner. Ideelt sett skulle dette være enkelt. Den nevrotiske reaksjonen er urimelig i forhold til den aktuelle livssituasjonen, fordi den har andre røtter. I psykoanalytisk forståelse skyldes dette at situasjonen minner om og frembringer reaksjoner fra tidligere hendelser i livet. Intensiteten skal derfor komme fra uløste forhold til ens foreldre, i forhold til søsken osv. Personen opplever følelsesreaksjoner som han/hun ikke skjønner, og som tidligere har vært vanskelige og preget av skyldfølelse.
En annen forklaringsform stammer fra læringspsykologien. På basis av dyrestudier hevdes det at nevrose simpelthen er et resultat av uheldig læring. Nevrotikeren har tidligere i livet lært og delvis innbetinget kropplige reaksjoner og atferdsformer som senere er uhensiktsmessige og plagsomme. De opprettholdes likevel fordi nevrotikeren ikke har tilgang til andre atferdsformer og ikke har kontrollover sine reaksjoner— og fordi ytre forhold forsterker reaksjonene.
Det er lite rimelig å tro at noen av disse forklaringene er fullstendige. Det er også lite rimelig å tro at noen av dem egentlig kan skille prinsipielt mellom «normal» reaksjon og sykelig nervøs. Det er viktig å være klar over dette fordi angst, depresjon og uro er våre normale reaksjoner overfor vanskeligheter og mistrivsel.
En annen forskjell ligger i hva som betraktes som tilpassede, sunne og riktige måter å reagere på. En vedvarende angst for at barna skal bli overkjørt i et trafikkfarlig miljø, kan f.eks. selvfølgelig være ufruktbart hvis det ikke blir fulgt opp av handling. Det er likevel fare for at psykiatrien og diagnosene kan bli brukt undertrykkende overfor mykere og mer levende reaksjonsformer. Dagligspråket, som omfatter nevroseliknende ord som «ikke bli hysterisk», «sippe som et kvinnfolk» og mange andre eksempler, bærer bud om dette.
Når det gjelder behandling av nevroser, er det vanlig å mene at de skal behandles med psykoterapi i forskjellige former, På grunn av dårlige ressurser vil den pasienten som oppsøker lege, likevel svært ofte bli behandlet med psykofarmaka, dvs. nervetabletter.

H.W.



Se også: Atferdsterapi, Nervetabletter, Psykoanalyse, Psykose.

New Deal


New Deal, politisk slagord fra 1930-årenes USA knyttet til Franklin D. Roosevelts reformpolitikk. I en valgtale 1932 lovet Roosevelt amerikanerne en new deal («ny giv») om han ble valgt. Uttrykket ble siden et synonym for hans politikk særlig i perioden før andre verdenskrig. Roosevelt ble gjenvalgt i 1936, 1940 og 1944, men hadde bare tilstrekkelig politisk oppslutning om større reformer i årene 1933-38. I snevrere forstand er derfor New Deal avgrenset til denne perioden.

Forløpet


Historikerne har gjerne snakket om to New Deal-perioder ut fra den snevrere definisjonen av begrepet. «Første New Deal» tidfestes gjerne til 1933-35, « andre New Deal» til årene 1936-38. Den første perioden oppfattes som mer radikal i økonomi og planlegging, den andre perioden som politisk mer radikal. Et nokså utbredt syn er at Roosevelt etter hvert møtte så vidt stor politisk motstand at administrasjonen hans måtte prioritere politiske løsninger. Kanskje er dette en viktig grunn til at New Deal fra å være en ønsket nyorientering i de fleste amerikaneres øyne i 1933, gikk over til å bli sterkt kontroversiell etter 1936.
To konkrete politiske utspill fra Roosevelt-administrasjonens side fikk i denne sammenheng stor betydning. For det første gikk Roosevelt umiddelbart etter sin store valgseier i 1936 til et kraftig angrep på den amerikanske høyesterett, som midt i tiåret hadde erklært flere viktige New Deal-lover grunnlovsstridige. Presidentens utfall mot høyesterett i 1937 ble grunngitt med behovet for raskere justis i USA, men det ble oppfattet som et forsøk på å tvinge dommerne inn på en mer progressiv kurs.
Konflikten førte til at Roosevelt skiftet ut ên motstander, domstolen, med en annen, kongressen. For mens dommerflertallet midt under krisen slo inn på en mer sosialprogressiv linje som viste seg å bli mer eller mindre permanent, kom kongressen heretter i økende opposisjon mot presidentens politikk. Med andre ord oppsto en situasjon der høyesterett nok kunne gi en mer positiv fortolkning av New Deal-lovene, men der det ble langt mellom slike progressive lover fordi kongressen ganske enkelt ikke ville vedta dem.
Det andre utspillet fra Roosevelts side som skapte motbør mot hans New Deal-politikk, var utenrikspolitisk. Særlig etter første verdenskrig hadde USA fulgt en isolasjonistisk kurs, og i første del av 1930-årene virket det som om det regjerende partiet med Roosevelt i spissen hadde en isolasjonistisk overbevisning. I oktober 1937 holdt presidenten imidlertid en viktig tale («karantenetalen») der han tok skarpt avstand fra internasjonal lovløshet og foreslo en form for karantene for angriperstater.
Fra dette tidspunktet og nesten fram til det japanske angrepet på flåtebasen Pearl Harbour i desember 1941 var det i enkelte politiske kretser frykt for at Roosevelt, som etter opposisjonens mening hadde feilet med sin innenrikspolitikk, nå ville rette opp sin maktposisjon igjen ved hjelp av en aggressiv utenrikspolitikk. Samtidig gjorde krigstruselen at Roosevelt i økende grad ble avhengig av konservative sørstatsdemokrater. Disse var tradisjonelt internasjonalt orientert og kunne derfor støtte presidentens krav om at USA måtte markere seg som motstander av tysk og japansk aggresjon. Til gjengjeld krevde sørstatsdemokratene en slutt på reformlovgivningen.

Innholdet


New Deal var ingen helhetsplan. Snarere var det uttrykk for et helhetssyn som mange planer sprang ut av. Dette helhetssynet, slik det kom til uttrykk hos Roosevelt og hans nærmeste medarbeidere, var reformistisk og samtidig nøkternt. New Deal tok utgangspunkt i at USA også i framtida ville og burde være et kapitallstisk samfunn, Men kapitalismen måtte modifiseres og humaniseres. Forbrukerne måtte tillegges større vekt enn produsentene. Samfunnets behov måtte tilgodeses framfor individualistenes.
Samtidig understreket Roosevelt betydningen av eksperimentering. Mange av eksperimentene ble utradisjonelle. Det lå i New Deal et potensiale for stadig utvikling som skremte motstanderne og inspirerte tilhengerne. Lite tyder på at tiltakene ville ha utviklet seg i f.eks. sosialistisk retning. Likevel brøt New Deal-eksperimentene til dels sterkt med tilvant amerikansk tankegang og gav næring til påstandene om at Roosevelt ville «europeisere» USA.
New Deal var først og fremst uttrykk for en ny økonomisk politikk i USA, spesielt ved at den føderale regjeringen engasjerte seg økonomisk i større skala i samfunnsutviklingen. Dette hang igjen sammen med vurderingen av årsakene til den store depresjonen. Her var det to faktorer som det særlig ble lagt vekt på blant New Deal-økonomene. Årsaken til børskrakket i oktober 1929 som utløste nødsituasjonen, mente de å finne i grov spekulasjon, og ett av New Deals første tiltak var da også regulering på aksjemarkedet. Årsaken til at krakket gikk over til en lengre depresjon mente New Deal-økonomene (med tilslutning av seinere tiders økonomer) var å finne i det forhold at USA i løpet av 1920-årene hadde produsert for mye og forbrukt for lite pga. dårlig inntektsutjevning.
Mens den foregående republikanske regjeringen (Hoovers) unnlot å engasjere seg økonomisk i stor stil for å rette opp skjevhetene, valgte Roosevelt en langt mer aktiv linje.
Under Roosevelt ble alle føderalstatens midler anvendt — og er en det.Underskuddsbudsjetter ble vanlige. Den britiske økonomen Keynes sto nettopp på denne tiden fram som talsmann for sin nye økonomiske tenkning, nemlig at staten i dårlige tider (deflasjon som i 1930-årene) måtte øke den økonomiske sirkulasjonen med stimulerende tiltak, mens den i gode tider (inflasjonsår) måtte gjøre det motsatte. (Se art. Keynes.) Keynes møtte også president Roosevelt og fikk tilhengere blant New Deal-økonomene. Likevel var det ikke så mye Keynes’ økonomiske teorier som det var pragmatisk politikk som fikk Roosevelt til å slå inn på nye økonomiske veger.
Utfallet var i alle fall revolusjonerende på sitt vis: Regjeringen påtok seg et ansvar for enkeltmenneskets velferd. Under andre verdenskrig kom dette ansvaret enda tydeligere fram. Da ble amerikanerne lovet arbeid for alle, selv om den planlagte fullsysselsettingsloven bare ble til «lov om sysselsetting» av 1946.
Konkret fikk Roosevelt kongressen til å vedta en jordbrukslov (1933) som innførte føderale subsidier til bønder som gikk med på å la være å dyrke en del av sin jord. Samtidig (1933) ble det også vedtatt en industrilov der føderalregjeringen ga støtte til bransjer og bedrifter som gikk med på å la arbeiderne forhandle kollektivt.
For amerikanere helt uten inntekt kom New Deal med andre former for tilbud. Nødsarbeid av mange slag ble opprettet. For andre ble det videre om nødvendig utbetalt direkte nødhjelpsmidler. Endelig ble i 1935 den såk. social security-loven (sosialloven) vedtatt, og med den ble velferdsstaten innført som prinsipp, selv om praksis ikke fulgte umiddelbart. Sosialloven av 1935 opprettet bl.a. alderstrygd og arbeidsløshetstrygd. Umiddelbar økonomisk betydning i form av økt kjøpekraft fikk sosialloven ikke. I så måte var arbeidervernlovene av 1938 et bedre eksempel. Da ble det innført maksimumsarbeidstid og minimumslønn.
New Deal var en politisk revolusjon om den ikke var en økonomisk og sosial revolusjon. Under ledelse av Roosevelt ble det demokratiske partiet USAs nye store flertallsparti— og har siden vært det. Demokratene overtok flertallsrollen som et resultat av danningen av den såk. Roosevelt-koalisjonen. Mens demokratene for det meste var et landsens sørstatsparti med en viss oppslutning i storbyene i nord omtrent fram til krakket i 1929, økte Roosevelt oppslutningen i by-USA kraftig, samtidig som han også fikk sørstatsnegrene til å skifte over fra Lincolns gamle parti, republikanerne.
By-USA gjorde nå for alvor sitt triumfinntog i politikken. En kommentator har kalt New Deal «byenes opprør». Det nye Amerika, særlig det fremmedpregede, katolsk-orienterte, sosialt mindre ansette og fattigere Amerika, fikk i New Deal sin talsmann. Motstanden mot New Deal rettet seg ikke bare mot Roosevelts politiske utspill i og for seg, men også mot disse gruppene som dermed gav ham sin støtte.

T.Si.



New Zealand


Hovudstad: Wellington
Sjølvstende: 1907 (Storbritannia)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhald: 268 676 km²
Folkemengd i 1973: 2973 000
Årleg vekst i folkemengda 1970—73: 1,8 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 46,0 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 3 930 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 2,5 %
Inflasjonsrate 11975: 14,6%
Sysselsette i primærnæring: 12,1 %
Sysselsette i industri: 34,0 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 52,9 %
Yrkesaktivitet: 63,9 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 30,1 %
Største eksportvaregrupper: Kjøtt, ull, mjølkeprodukt, 69,5 %
Viktigaste handelspartnar 1974: i-land, 78,4 %
Energibruk pr. innbyggjar: Middels høg, 2 028 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 33,8 %
Lese- og skrivekunne: 99 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 376
Døyingsprosent for spedbarn: 1,56
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 Innb.: 24,8
Sjølvmordsrate (Døde pr. 100 000 Innb.): 9,0
Mordrate (Drepne pr. 100000 innb.): 1,7
Milltærutgifter pr. innb., 1973: 53,34 $
Tilslutning til militæralllanse: Fleire

Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

New Zealand er tilslutta 3 fleirnasjonale militæralliansar: ANZUK, ANZUS og Manila-pakten.

Nexø, Martin Andersen


Nexø (1869—1954), dansk proletarforfatter med internasjonal berømmelse. Både i liv og forfatterskap veksler Nexøs perspektiv mellom en hjemlig, personlig bestemt erfaringsverden og et internasjonalt perspektiv med med den sosialistiske og kommunistiske verdensbevegelsen.
Martin Andersen Nexø ble født i en arbeiderkaserne i København, men flyttet med familien til Bornholm som åtteåring. Han jobbet her som gjetergutt, gikk i skomakerlære og var murerhåndlanger. Seinere gikk han på Bornholm Højskole 1889—91, og Askov Højskole 1891—93. Fram til 1901 arbeidet Nexø som friskolelærer; fra da av levde han som forfatter og journalist. Nexø var ofte ute på reiser (Spania 1903, Sovjetsamveldet 1922) og var bosatt i Tyskland 1923—30. Nexø sluttet seg fra starten (1918) til Danmarks Kommunistiske Parti, og støttet i mellomkrigstida aktivt Sovjetunionen og folkefrontspolitikken. Han ble arrestert som kommunist og satt i dansk fengsel 1941, flyktet til Sverige og Sovjetunionen 1943—45. Fra 1951 til sin død i 1954 var Nexø bosatt i øst-Tyskland.

Sosial og ideologisk bakgrunn for forfatterskapet


Størstedelen av Nexøs diktning er tydelig preget av tilslutningen til sosialismen, samtidig som den er frodig og folkelig i formen, båret oppe av en sjølsagt innsikt i proletarenes levekår og av samkjensle med deres lidelser, deres håp og vilje til opprør. En særlig omsorg og forståelse viser Nexø for mennesker som lever på samfunnets desiderte skyggeside, for de akterutseilte, utstøtte og forkomne. I deres miljøer avdekker han de bestående forholdenes mest menneskelige sider og umenneskeliggjørende virkninger.
Samtidig søker han å vise at det nettopp hos folket som lever på bunnen, hos «fattigper», finnes en godhet og livskraft som til sist vil seire over undertrykking og samfunnstvang. Hos dette folket finner han også beviser på en ekte og altomfattende solidaritet som den sosialdemokratiske bevegelsen etter Nexøs syn etter hvert kom til å mangle. Etter Nexøs overbevisning er det bare kommunismen som sikrer alles like adgang til brød og arbeid.

Forfatterskap


Nexøs forfatterskap har et omfang som svarer godt til hans lange og omskiftelige liv. Ved sida av de store romanene som har skaffet ham verdensryet, står et utall av gode noveller. Dessuten to diktsamlinger, flere reisebøker, ett drama og fire bind erindringer.
Romanene og fortellingene fra Nexøs første ti skriveår (debut 1898) er preget av et svartsyn som var typisk for mye av den danske litteraturen i 1890-åra. Nexø gir i denne tida gripende skildringer av sosial og psykisk nød, i «Familien Frank» (1901) og «Dryss» (1902). Men dikteren står ennå uten et politisk svar på de lidelsene han beskriver. Omslaget kommer på Spania-krisen i 1903 da inntrykk fra lokale oppstander overbeviser ham om eksistensen av et kjempende, internasjonalt proletariat (« Soldage», 1903). Nexø tilegnet seg etter hvert en marxistisk historie- og samfunnsoppfatning, og mottok også impulser fra de danske bøndenes samvirkebevegelse, bl.a. gjennom vennskap med Jeppe Aakiær og Johan Skjoldborg, de danske husmennenes dikter.
«Pelle Erobreren» (1906—10) er en bråmoden frukt av denne utviklingen. I fire store bind gir Nexø her et strålende utsyn over arbeidernes og arbeiderbevegelsens historie og konflikter, samtidig som verket myldrer av levende miljøer og portretter. Som episk verk er romanen enestående rik og forener et borgerlig romanmønster og utviklingsroman») med folkelige former (føljetong- og eventyrroman, ordspråk og anekdoter).
Med skildringen av bornholmergutten Pelles liv fra barn til moden mann har Nexø ønsket å gi et bilde av den våknende, kjempende og seirende proletaren. Stadiene i Pelles utvikling er samtidig stadier i utviklingen av nye produksjonsmåter: I første bind beskrives arbeidernes primitive liv under føydale forhold på landet. I andre bind læres Pelle opp til et håndverk inne i småbyen («den enkle vareproduksjon» i marxistisk terminoiogi). I tredje bind arbeider Pelle i København, dels under forlagssystemet som hjemmehåndverker, dels som industriarbeider. I fjerde bind organiserer Pelle en kooperativ virksomhet ute på landet. På en imponerende måte har Nexø maktet å forbinde historisk analyse med litterær anskuelighet i dette storverket. Pelles menneskelige og politiske monumentalitet vokser naturlig fram som en legemliggjøring av arbeiderklassens innsats i en overgangstid.
Mens Pelle er den skapende, kjempende og erobrende arbeideren, er Ditte, hovedskikkelsen i Nexøs neste storroman, «Ditte Menneskebarn» (1917—21), det lidende offeret. I henne skaper han et bilde av arbeiderkvinnen som naturens gode mor, hensynsløst tynt under en brutal forstands gold kapitalisme. Ditte må gå under i et samfunn som synes å ha fosterfordrivelsen som et grunnprinsipp. Men tross naturnødvendig undergang for Ditte, lyser en revolusjonær indignasjon ut av romanen. Valget av den prisgitte Ditte har nok også adresse til den sosialdemokratiske delen av arbeiderbevegelsen. Hun blir representant for det avmektige fattigfolket som ifølge Nexø også blir latt i stikken av en arbeiderpolitikk som først og fremst sikrer de organiserte arbeidernes interesser.
Nexøs siste store verk er den uavsluttede romanserien om arbeiderdikteren Morten, en viktig bifigur i «Pelle Erobreren» . Serien omfatter «Morten hin røde» (1945), «Den fortapte generasjon» (1948) og «Jeanette» (1957). I «Morten hin røde» blir Pelle framstilt som en avdanket reformist, mens Morten isolerer seg politisk inntil den russiske revolusjonen gir sitt samlende eksempel. Større litterær verdi enn dette sjølbiografisk fargete alderdomsverket har de fire bindene erindringer som Nexø ga ut 1932—39 («Et lille kræ», «Under aaben himmel», («For lud og kaldt vand», «Vejs ende»). Her gir han en inntrengende skildring av barndomsmiljøene og de erfaringene som førte ham inn på forfatterbanen.

H.B.- W.



Litteratur:A. Gemzøe: Pelle Erobreren. En historisk analyse, København 1975. B.Houmann: Martin Andersen Nexø bibliografi, Risskov 1961.

Nguyen Thi Binh


Nguyen Thi (1927—), vietnamesisk politiker, også kjent som «Madame Binh». Nguyen Thi Binh var studentleder i Saigon og organiserte den første antiamerikanske demonstrasjonen i 1950. Fra 1951 til 1954 var hun fengslet av franskmennene. Deretter ble hun medlem av sentralkomitëen for frigjøringen av Vietnam. I 1969 ble Binh utenriksminister i den sørvietnamesiske provisoriske regjeringen og forhandlet under fredsdrøftelsene i Paris. Binh er nå (1979) undervisningsminister i Vietnam.

E.No.



Se også: Vietnam, Vietnam-krigen.

Niboyet, Eugénie


Niboyet (1797—1883), fransk pressekvinne og kvinnerettsforkjempar, fødd i Montpellier. Som dei fleste samtidige feministane vart Eugénie Niboyet rundt 1830 tiltrekt av det liberale kvinnesynet til saint-simonistane og slutta seg til og fekk høge verv i rørsla rundt Prosper Enfantin. Men etter kvart tok ho og mange andre avstand frå den strenge rangordninga med Enfantin som einerådig «far» og frå Enfantins religiøst og sanseleg overspente idear om kvinna som eit opphøgd intuitivt kjenslevesen som skulle leve i fri kjærleik. Den frie seksualmoralen tente som påskot for styresmaktene til å fengsle Enfantin, og rørsla gjekk dermed i oppløysing.
Niboyet førte frå no av sin kamp hovudsakleg som publisist og gav i 1833 ut sitt første blad, Le Consellier des Femmes («Kvinnerådgivaren»), i Lyon. Der tok ho opp nye tankar «innan barneoppseding og la stor vekt på at unge jenter måtte få tid til «å bli opplyste sinn og intelligente skapningar» før dei vart gifte. Ho stod elles fram som pasifist (kravde forbod mot duellar og avskaffing av dødsstraff) og forsvara alle undertrykte, dvs, arbeidarane og vinnene. I 1834 skipa ho ein kvinneklubb der ho tok opp fengselsreformer og utdaning for blinde, og vart seinare utnemnd til fengselsinspektør.
I åra fram til 1848 vart ho radikalisert. Dette kom til uttrykk i eit sosialistisk og pasifistisk blad ho gav ut i 1844, men særleg etter Februarrevolusjonen i den republikanske kvinnedagsavisa La Voix des Femmes («Kvinnenes røyst») som ho var redaktør for, og som kom ut med 46 nummer i tidsrommet mars—juni 1848. Merkesaker for avisa, der m.a. Jeanne Deroin, Desirêe Véret-Gay og Suzanne Voikiuin (sjå art. Deroin, VoilQuin) skreiv, var eit likeverdig utdanningstilbod for begge kjønn og politisk likestilling, dvs. kvinneleg røysterett.
Niboyet tok m.a. initiativet til petisjonar med krav om denne retten som alle menn over 21 år hadde fått 2 mars 1848. Kravet vart støtta av menn som Etienne Cabet og saint-simonisten Olinde Rodrigues, men den provisoriske regjeringa avviste kravet og overlét til grunnlovsforsamlinga som skulle veljast, å ta stilling til kravet. Niboyet tok da sterkt til orde for at George Sand skulle stille til val og målbere kvinnekrava i grunnlovsforsamlinga. Sand avviste oppmodinga med forakt og tok avstand frå sine aktivistiske medsystrer.
Som etter 1789 og seinare i 1871 voks det like etter Februarrevolusjonen fram eit utal politiske klubbar i Paris, m.a. reine kvinneklubbar som tok opp politiske og sosiale kvinnekrav. «Le Club des Femmes» (»Kvinneklubben» — den seinare «Société de la Voix des Femmes»), som Niboyet var forkvinne i, vart offer for mannlege bråkmakarar. Uroa dei skapte, gav politiet påskot til å forby klubben. På same tid var Niboyet engasjert i kampen kvinnene førte for retten til arbeid, som m.a. gjekk ut på å krevje forbod mot at kloster og fengsel tok arbeid frå dei og heldt lønene deira nede. Ho tok del i arbeidet Jeanne Deroin dreiv for å organisere kvinnene i produksjonskollektiv og faglege samanslutningar.
Etter statskuppet i 1851 levde ho i eksil nokre år, men var tilbake i Paris først i 1860-åra. Ho gav ut ei bok om pedagogiske spørsmål og elt nytt kvinneblad, Le journal pour toutes («Bladet for alle»), i 1864. Ho var framleis pasifist, men feminismen hennar hadde blitt mykje meir moderat. Ho såg no familien som det området gud hadde gitt kvinna å verke innafor, og var skeptisk til nytten kvinner kunne ha av å ta utdanning, med bakgrunn i den armoda t.d. kvinnelege lærarar levde i. Den industrielle utviklinga ville i framtida gi kvinnene arbeid utanfor helmen, meinte ho. I 1870-åra dukka namnet hennar opp ved fleire høve på opprop som kravde amnesti for kommunardar i eksil, fengsel eller deportasjon.

S.E.L.



Litteratur: E.Thomas: Les Femmes en 1848, Paris 1948. E. Sullerot: Histoire de la presse féminine en France des origines å 1848, Paris 1966. I. Rabaut: Histoire des feminismes français, Paris 1978. M. Albistur og D. Armogathe: Histoire du féminisme français du Moyen Age à nos jours, Paris 1977.

Nicaragua


Nicaragua
Hovudstad: Managua
Sjølvstende: 1821/1839 (Spania)
Politisk system: Presidentstyre fram til juli 1979
Største språkgruppe: Spansk, 96,2 %
Flateinnhald: 130 000 km²
Folkemengd 11973: 2015 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73:3,2 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 9,0 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 503 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74:1,1 %
Sysselsette i primærnæring: 46,4 %
Sysselsette i industri: 16,9 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 35,5 %
Yrkesaktivitet: 49,2 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 22,4 %
Største eksportvaregruppe: Bomull, 26,2 %
Viktigaste handelspartnar 1974: i-land, 60,1 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 452 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 14,0 %
Lese- og skrivekunne: 57 %
Dagsaviser, opplag pr. I000 innb., 1972: 27
Døyingsprosent for spedbarn: 5,16 i
Militærutgifter pr. innb., 1973: 7,98 $
Tilslutning til militæraliianse: OAS
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band
Nicaragua, El Salvador, Guatemala og Honduras utgjorde fram til 1839 Den sentralamerikanske føderasjon. Honduras trekte seg ut i 1838.
Sjå også: Sandino.

Nielsen, Marie


Nielsen (1875—1951), dansk revolusjonær. Marie Nielsen var tjenestejente, tok lærereksamen i 1908 og gikk samtidig inn i Socialdemokratisk Ungdomsforbund og Socialdemokratiet der hun kom til å stå på venstrefløyen. 1916—18 var hun medlem av partiets hovedstyre.
I mars 1918 brøt hun med Socialdemokratiet da hun innså at den venstreopposisjonen hun tilhørte ikke kunne få noen innflytelse på partiets politikk. Sammen med en liten gruppe radikale arbeidere dannet hun Socialistisk Arbejderparti. En stund var hun redaktør av partiets dagsavis Klassekampen. Hun ble arrestert i samband med de utallige sammenstøtene mellom arbeiderne og statsmakta i november 1918. Hun ble dømt til halvannet års tukthus, men fikk ved dom i høyesterett satt ned straffen til 6 måneders alminnelig fengsel. Hun kom ut av fengslet i forbindelse med amnestiet for politiske fanger etter det mislykte statskuppet i 1920.
Mot slutten av 1919 gikk Socialistisk Arbejderparti i oppløsning pga. politiske motsetninger. Venstrefløyen gikk under Marie Nielsens ledelse inn i den syndikalistiske Fagoppositionens Sammenslutning (FS) mens høyrefløyen gikk inn i det nydannete Venstresocialistisk Parti. I 1920 ga hun ut brosjyren «Er Danmark modent for sosialisering?» der hun la fram en strategi for innføring av sosialisme i Danmark bygd på rådsmakt.
Marie Nielsen deltok i 1920 i Kominterns andre verdenskongress som representant for Kommunistisk Lærerklub, organisert i FS. Hun arbeidet for en sammenslutning av FS og venstresosialistene, som nå hadde skiftet navn til Danmarks Kommunistiske Parti. Etter tillatelse fra Komintern ble det dannet en føderasjon, Kommunistisk Føderation, mellom de to organisasjonene som en overgangsordning. Føderasjonen ble imidlertid splittet ved et kupp i 1922, og i halvannet år eksisterte det nå to kommunistparler i Danmark. På grunn av dommen hun hadde fått, ble Marie Nielsen fratatt retten til å undervise i folkeskolen og ble gitt avskjed uten pensjon. Hun arbeidet resten av livet som kontorist i ei trygdekasse.
Under partisplittelsen ga Nielsen ut Sitt eget tidsskrift, Kommunistisk Internationale. Hun ble i denne perioden ekskludert av det ene av partiene og nektet opptak i det andre. Men ved sammenslutninga i 1923 ble hun tatt opp igjen. Gjennom 20-åra var hun særlig beskjeftiget med faglig arbeid, både i partiregi og seinere i en organisasjon som stod partiet nært, Fagklubbernes Samvirke.
Fra 1925 kastet hun seg ut i arbeidet med å skape en proletarisk kvinnebevegelse. Med utgangspunkt i de kvinnelige metallarbeidernes fagforening dannet hun sammen med andre Arbejderkvindernes Oplysningsforbund. I hele den tida organisasjonen eksisterte var hun dens politiske sentrum. Hun lagde utkastet til forbundets seksualpolitikk, som brøt avgjørende med borgerlig kvinnepolitikk. Forbundet krevde fri abort og omfattende opplysning om prevensjon i folkeskolen, krav som den gang var meget omstridt.
I 1929 ble Marie Nielsén ekskludert av kommunistpartiet for andre gang, nå fordi hun forsvarte Trotskij. I 1932 ble hun igjen tatt opp i partiet, men bortsett fra virket i Arbejderkvindernes Oplysningsforbund var hun helt isolert i partiet. I forbindelse med omlegginga til ultravenstrelinja i kommunistpartiene ble Oplysningsforbundet innlemmet i Den revolutionære, Fagopposition, og oppgavene ble definert som snevert faglige. På denne måten ble den selvstendige kvinnebevegelsen ødelagt. Kvinnebevegelsens politikk ble brakt i samsvar med partiets politikk for øvrig.
I samband med den nye seksualloven i Sovjetunionen i 1936 kom Marle Nielsen igjen på kant med partiet. Marie Nielsen anså den nye loven, som avskaffet fri abort og innførte premier for mange barnefødsler, for å være et angrep på kvinnenes interesser og for å skru utviklinga tilbake. Da hun samtidig gikk mot prosessene i Sovjetunionen mot de gamle bolsjevikene, ble hun for tredje og siste gang ekskludert av partiet i 1936.
Til sin død i 1951 hadde Marie Nielsen forbindelse med noen av de trotskistiske smågruppene både i Danmark og i Norge. Men hun var sjuk og nedbrutt og ofte avskåret fra det egentlige politiske arbeidet. Hun ble fullstendig fortrengt fra den kommunistiske partihistorien.. Da hun fylte 75 år, ble det bare feiret med et intervju i Socialdemokraten der hun bl.a. sa; «. . . forresten er der dem, der har sagt, at selv om jeg ikke står i det kommunistiske parti, er jeg Danmarks eneste kommunist.»

M.Th.



Nielsen, Ragna Vilhelmine


Nielsen (1845—1924), norsk kvinnesaksforkjemper, engasjert i skolespørsmål. Ragna Vilhelmine Nielsen, født Ullmann, er kjent for opprettelsen av den første fellesskolen, Fru Ragna Nielsens skole for gutter og jenter i 1885. Skolen omfattet først bare forskole og middelskole, seinere også gymnas, og ble snart en av de største og mest ansette skoler i Kristiania. Det ble brukt både mannlige og kvinnelige lærere på alle trinn i undervisningen. Ragna Nielsen engasjerte seg også sterkt i kvinnespørsmål og fremmet i stor grad kvinnesak gjennom sitt skolearbeid. Hun deltok i Norsk Kvinnesaksforening fra dannelsen av og var formann i 1886-1888 og 1889—1895. I sin siste formannsperiode var hun med på å danne Kristiania Kvinnelige Handels- standsforening.
Nielsen var sterkt engasjert i arbeidet for kvinnelig stemmerett og arbeidet aktivt innenfor Kvinnestemmerettsforeningen. Hun var imot at Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF) ble dannet og var noe mer konservativ i stemmerettsspørsmålet enn LKSFs medlemmer. Hun mente det var riktig med en gradvis utvidelse av kvinnestemmeretten. Ragna Nielsen deltok også i Hjemmenes Vel og var opptatt av at denne organisasjonen ikke skulle være en interesseorganisasjon for bedrestilte husmødre.

M.To.



Se også: Kvinnebevegelsen i Norge, Kvinnestemmeretten.

Niger


Hovudstad: Niamey
Sjølvstende: 1960 (Frankrike)
Politisk system: Eittpartisystem
Største språkgruppe: Hausa, 33,7 %
Flateinnhald: 1 267 000 km²
Folkemengd i 1973: 4304 000
Årleg vekst i folkemengda 1970—73: 2,3 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 41,6 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb 1973: 125 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: ± 6,0 %
Inflasjonsrate 11975: 9,1 %
Yrkesaktivitet: 29,4 % 2
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 10,5 % I 2
Største eksportvaregruppe: Oljehaldig frø, 33,7 %
Viktigaste handelspartnar 1974: Frankrike, 43,2 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 30 kke
Del av folkesetnaden busett I storbyar: 0 %
Lese- og skrivekunne: 5 %
Dagsaviser, opplag pr. i 000 innb., 1972: 1
Militærutgifter pr. innb., 1973: 1,45 $
Tilslutning til milltærallianse: Frankrike
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band