Nedreaas, Torborg
Nedreaas (1906—), norsk forfatter, født I Bergen. Torborg Nedreaas vokste opp i et borgerlig miljø som hun seinere brøt med. Har siden krigen vist en klar politisk profil på venstresida i norsk politikk, og er bl.a. gjennom sine mange kåserier i radio blitt kjent i vide kretser som et fritt-talende og engasjert samtidsmenneske. En del av kåseriene er samla i boka «Ytringer i det blå» (1967).
Det er likevel som skjønnlitterær forfatter Nedreaas er best kjent. Hun debuterte som seriøs forfatter i 1945 med novellesamlinga «Bak skapet står øksen». («Før det ringer tredje gang», ei samling noveller som tidligere hadde stått i ukepressa, kom samme år.) I 1947 kom romanen «Av måneskinn gror det ingenting». De tre bøkene om Herdis-skikkelsen, som vi følger fra førskolebarn til ung kvinne, består av novellesamlinga «Trylleglasset» (1950), som Nedreaas fikk Kritikerprisen for, og romanene «Musikk fra en blå brønn» (1960) og «Ved neste nymåne» (1971). Innimellom Herdis-bøkene kom den omfangsrike anti-Natoromanen «De varme hendene» (1952) og novellesamlingene «Stoppested» (1953) og «Den siste polka» (1965). Torborg Nedreaas har også skrevet en del hørespill, bl.a. «Det dumme hjertet» (1954), «Madame» (1956), «Siste stasjon» (1958). Hun blei innstilt av den norske juryen til Nordisk Råds iitteraturpris for 1972.
I novella «Den lille novellen om et par sko» (1947) tar Torborg Nedreaas opp grunnlaget for sin kunstnergjerning i ei fortetta og anskueliggjort form. Novella kan ses på som ei programerklæring for hele forfatterskapet. Her reiser hun problemstillinga om hva slags kunst hun skal skape: en kunst som er heva over den dagsaktuelle, nære virkeligheten, eller en kunst som i utgangspunkt og emnevalg nettopp skildrer mennesker i nær sammenheng med en problem- og motsetningsfylt virkelighet. Novella forteller om hvordan hun kommer til å velge det siste.
Det er særlig som skildrer av kvinners liv — både unge og eldre og fra ulike sosiale lag — at Torborg Nedreaas utmerker seg. Hun er like troverdig i skildringa av fattige kvinners skjebner som i beskrivelsen av kvinner fra de øvre sosiale lag. Temaer som ofte behandles er kvinners forhold til kjærligheten og seksualiteten. Hun viser hvordan erotikken mellom mennesker kan fungere undertrykkende, og at kvinner i stor grad oppdras til ei passiv kvinnerolle i sitt forhold til menn.
I «Bak skapet står øksen» har alle novellene krigen 1940—45 som bakgrunn, og de viser ulike reaksjoner på den tyske okkupasjonen. Novellesamlinga gjennomsyres av et inderlig hat mot nazismen, men preges samtidig av forståelse og ømhet for enkelte av okkupantene, men særlig for «tyskertøsene». Disse unge kvinnenes omgang med tyske soldater blir i boka motivert ut fra forskjellige forhold: fra kontakt- og ømhetskrav til sosial fattigdom og nød. I det hele skildrer Nedreaas her en sammensatt virkelighet og søker djupereliggende årsaker til tyskertøsenes handlinger enn dårlig moral og unasjonal holdning. I en anmeldelse i «Friheten» i 1945 berømma Aksel Sandemose at forfatterinna hadde slik avstand og perspektiv på dette følelsesladde stoffet så kort tid etter krigen.
En kanskje enda krassere virkelighet skildres i «Av måneskinn gror det ingenting», der vi følger ei jente fra pubertet til moden kvinne. Den dobbelte undertrykkinga hun utsettes for — som arbeider og som kvinne — er her særlig tydelig framstilt. I det hele går skildringa av fattige kvinners liv, både de gifte og de ugifte, som en rød tråd gjennom romanen og viser perspektivløst slit i fattigdommen, med mange barn og provoserte, illegale aborter.
Gjennom Herdis-bøkene føres vi inn i et typisk mellomlagsmiljø i Bergen, i skarp kontrast til arbeiderklassemiljøet i byen. Det er med dette som bakgrunn vi følger Herdis’ utvikling fram til ei samfunnsorientert og reflektert ung kvinne.
Med romanen «De varme hendene» hadde Torborg Nedreaas et klart politisk siktemål: å rope et varsko mot militær blokkdannelse og opprustning. Hun så skipinga av Nato som en fare for freden, og Norge hadde ved sitt medlemskap alliert seg med imperiallstiske og reaksjonære krefter som planla krig mot den sosialistiske Sovjetunionen. Boka er ei av de få fra 1950-åra som tar for seg den politiske situasjonen i samtida. Debatten om beredskapslovene, som biei vedtatt av Stortinget i 1950, spiller ei sentral rolle i boka. Men samfunnet som skildres er mer polarisert enn Norge faktisk var i 50-åra. Amerikanerne har baser og tropper på norsk jord, og gjennom provokasjoner fra høyeste politisk hold får myndighetene påskudd til å ta I bruk unntakslovene og arrestere kommunister.
Dette er hendinger som går ut over ei skildring av norsk virkelighet. Dermed er det ikke sagt at de stemninger som rådde den gang, ikke har store likhetspunkter med den «tidsånd» boka skildrer. «De varme hendene» blei I hovedsak negativt vurdert av såvel politiske motstandere som meningsfeller. Et gjennomgående ankepunkt er at budskapet i boka svekkes fordi spørsmål om politisk overbevisning i så stor grad er gjort til et spørsmål om menneskelighet og moral. Kritikken av politiske og sosiale forhold blir dermed individuaiistisk og moraliserende og ikke samfunnsretta.
«Trylleglasset» og «Av måneskinn gror det ingenting» er langt mer vellykka som tendenslitteratur. Kritikken av sosiale og samfunnsmessige forhold er her mer integrert og implisitt uttrykt i framstillinga.

J.Ja.



Négritude
Négritude er en litterær og kulturell strømning som opprinnelig tok sikte på å bevisstgjøre afrikanere og vestindere om deres egenverdi som medlemmer av den svarte rase, og om betydningen av deres egen kultur.
Bevegelsen oppstod i Paris i begynnelsen av 1930-åra og var sentrert rundt to studentblad: «Légitime Défense» (1932), senere «L’étudiant Noir» («Den svarte studenten»). Grunnleggerne, Léopold Sédhar Senghor fra Senegal, Léon Damas fra Guyana og Aimé Césaire fra Martinique ble viktige bidragsytere til den franskspråklige afrikanske litteratur og filosofi som utviklet seg omkring det afrikanske kulturbegrepet.
Europeernes revolusjonære «våpen», surrealismen og kommunismen, ble knyttet sammen med afrikanske verdier. Enkelte, som f.eks. Césaire, så surrealismen som et middel til frigjøring fra fransk kulturell dominans, fordi man ved å spille på denne retningens bruk av underbevisstheten, fikk en helt ny mulighet til å finne fram til sin fortrengte kulturarv.
Négritude var opprinnelig en reaksjon på og et opprør mot rasisme og kolonialisme, mot den hvite rases politiske, økonomiske og ikke minst kulturelle undertrykkelse av den svarte rase, Men siden 1930-åra har de forhold som lå bak protesten i mange henseender forandret seg, og négritude-begrepet har utviklet seg i flere ulike retninger. Mange afrikanere stiller seg dessuten kritisk til négritude som kulturell fellesnevner i 1970-åras situasjon.
Senghor, president i Senegal, ser négritude som en ontologi, et filosofisk system. I sentrum står eksistensen, det vil si livet. Den svarte identifiserer væren med liv, sier Senghor, eller mer eksakt med livskraften, «la force vitale». Alle de krefter som virker i universet og har fått liv av denne livskraften, er plassert i et strengt hierarki. I sentrum står mennesket, fordi det er mennesket som først og fremst representerer væren, i sin egenskap av skapende vesen. Négritude blir ifølge Senghor identisk med «den afrikanske sjel», som ligger til grunn for alle afrikanske kulturytringer. Hans synspunkter er blitt skarpt kritisert, særlig av yngre afrikanere. De hevder at Senghors négritude blir et slags opium for folket, et kulturelt rusmiddel som ikke åpner for politisk handling, men tvert imot tilslører virkeligheten.
I motsetning til Senghor mener Jean-Paul Sartre at négritude ikke representerer en statisk endegyldig sannhet, men et overgangsfenomen, en politisk bevegelse som skal bidra til framveksten av det klasseløse samfunn. Negerens opprør mot å bli undertrykt på grunn av sin rase får bare relativ betydning, som en del av alle undertryktes opprør mot kapitalismens utbytting. Absolutt og varig eksistens får négritude bare i poesien.
Forsøket på å se négritude som en afrikansk felleskultur, blir også kritisert av Frantz Fanon som hevder at all kultur først og fremst er nasjonal, og at den viktigste kulturelle manifestasjon er frigjøringskampen. Selv om det har stor betydning for den afrikanske Intellektuelle å nå ned til sine ukjente røtter, for slik å kunne frigjøre seg fra vestlig påvirkning, må han/hun ikke begrave seg i fortiden. Fortiden må brukes til å åpne for fremtiden, som en oppfordring til handling, et grunnlag for håp. Den eneste måten den afrikanske intellektuelle kan gjøre dette på, er å delta med legeme og sjel i den nasjonale kamp.
Fanons tanker om betydningen av de nasjonale særpreg får tilslutning av flere yngre afrikanske diktere, som f.eks. Tchikaya U Tamsi. Han mener at det tradisjonelle négritude-begrepet tenderer mot rasisme. Romanforfatteren Mongo Beti fra Kamerun legger vekt på at de fleste kolonier nå er blitt selvstendige stater, ledet av afrikanere som undertrykker andre afrikanere. Problemet er derfor ikke lenger mangelen på kulturell og rasemessig identitet, men sosial utbytting og politisk undertrykkelse.

M.N.

Se også: Césaire, Fanon, Sartre.

Nehru, Jawaharlal
Nehru (1889—1964), indisk statsmann. Jawaharlal Nehru ble født i Allahabad i Nord-India og tilhørte en gammel braminfamilie fra Kashmir. Faren, Motilal, var en fremtredende advokat og forkjemper for et uavhengig India. 16 år gammel ble Nehru sendt på skole i England, studerte ved Cambridge og hadde deretter opplæringspraksis som advokat i London. Under oppholdet i London ble han sterkt influert av britisk sosialisme og irsk selvstyrebevegelse.
Etter at han vendte tilbake til India, kom Nehru i kontakt med Mahatma Gandhi og hans frigjøringsideer. Fra 1919 til India ble selvstendig i 1947 var Nehru og Gandhi de mest kjente indiske frigjøringslederne. Nehru tilbrakte 10 av 27 år i fengsel. Under fengselsperioden skrev han flere bøker. I den mest kjente, «The Discovery of India», trekker han opp de store linjene i indisk historie. Boken ble opprinnelig skrevet i form av brev til datteren, senere statsminister, Indira Gandhi. Historieboken er gitt ut på norsk av Pax forlag, og er en av de første moderne verdenshistoriene sett I et ikke-europeisk perspektiv.
Selv om Nehru deltok aktivt i Gandhis uavhengighetskampanjer basert på passiv motstand, var han ikke alltid enig med Mahatma Gandhi om de politiske retningslinjene. Hans rasjonelle intellekt kom ofte i en viss konflikt med Gandhis mystisisme, men han bøyde seg likevel i de fleste tilfeller for Mahatmas taktikk. Til tross for ulik legning betraktet Gandhi Nehru som sin åndelige sønn.
Nehru ble statsminister allerede i 1946 og ledet forhandlingene med britene som førte fram til Indias uavhengighet, men også til en deling av det gamle britiske India i de to statene India og Pakistan 17 august 1947.
Etter frigjøringen fortsatte Nehru uavbrutt som statsminister fram til sin død i 1964. Han ledet konsolideringen og den administrative oppbyggingen av den nye staten. Nehru var sterkt planøkonomisk orientert og mottok sterke impulser fra sovjetisk økonomisk planlegging i 1930-årene. Han hadde ansvaret for utbyggingen av Indias økonomi etter frigjøringen på grunnlag av fast utarbeidede femårsplaner, i første omgang delvis etter Sovjetisk mønster, men også inspirert av skandinaviske forbilder. Han var samtidig tilhenger av blandingsøkonomi, men med et betydelig statlig innslag. Han gikk inn for en utbygging av moderne industri og stilte seg skeptisk til Gandhis tanker om at Indias økonomiske utvikling først og fremst måtte basere seg på landsbyene. Under sin regjeringstid gjennomførte Nehru bl.a. en sterk utbygging av tungindustri, metallurgisk og elektroteknisk industri for å gjøre India til en av de viktigste industristatene i Asia. Sterk befoikningsvekst og vanskelige klimatiske forhold med tilhørende matmangel gjorde det ofte vanskelig å oppfylle målsettingen.
I sin statsministertid ledet Nehru en indisk utenrikspolitikk som tok sikte på et balansert forhold mellom USA og Sovjetunionen samtidig som han deltok aktivt I samarbeidet innen Samveldet. Nehru var sammen med Egypts president Nasser og Jugosiavias president Tito en av de viktigste initiativtakerne til de alliansefrie lands samarbeid. I sin utenrikspolitikk la han også sterk vekt på FN. Hans avspenningspolitikk med Kina ga ikke de resultater han håpet på. I slutten av 1950-årene og i begynnelsen av 60-årene var forholdet til Kina spent etter at kineserne hadde overtatt kontrollen av Tibet i 1959.
Nehru var en typisk representant for den indiske intellektuelle overklassen. Han virket fjern for den alminnelige inder, men hadde likevel en sterk makt over massene. I forsøket på å gjøre India til en moderne, verdslig stat gikk han langsomt og fredelig fram for ikke å støte fra seg de sterkt religiøse massene og de øvrige ideologiske lederne.

J.Gri.

Se også: Gandhi.

Neill, Alexander Sutherland
Neill (1883—1973), skotsk antiautoritær pedagog.
Etter lærer- og universitetsutdannelse dro Alexander Sutherland Neill til Tyskland, hvor han ble sterkt interessert i psykoanalysen, særlig Wilhelm Reichs seksualøkonomiske skole. I 1921 var han med på å opprette en friskole i Hellerau ved Dresden. Møtet med psykoanalysen dannet grunnlaget for Neills videre pedagogiske praksis.
I 1924 opprettet han privatskolen Summerhill i East Anglia i England, siden 1927 har den ligget i Leiston i Suffolk. Skolen baserte seg de første årene på elever med spesielle psykiske vanskeligheter, men har etter hvert fått et mer vanlig rekrutteringsgrunnlag.
Det er ikke for sine undervisningsmetoder Neill vil bli husket, men for sin absolutte tro på at det bare er i full frihet barn kan utvikle seg til harmoniske mennesker. På Summerhill er deltakelse i undervisningen fra første dag frivillig for elevene. Først når elevene selv vil finne ut av ting eller nå et mål, kan de lære, mente Neill.
Neill var i 1935 i Norge og holdt tre foredrag i Universitetets gamle festsal i Oslo. Initiativtakerne til Forsøksgymnaset i Oslo i 1967 var sterkt påvirket av hans idéer, og i 1969 ble Foreningen Norsk Summerhill opprettet for å etablere en barneskole i Norge basert på tilsvarende prinsipper.
Fire av Neills mange bøker foreligger på norsk: «Summerhill» (1965), «Spørsmål om Summerhill» (1967), «Hjerter, ikke hjerner i skolen» (1970) og barneboka «Fem på eventyr» (1970).

S.Sa.



NEP
NEP (forkortelse for Novja Ekonomitsjeskaja Politika — «Ny økonomisk Politikk») er navnet på den blandingsøkonomien som ble ført i Sovjetunionen mellom 1921 og 1928, da privat handels- og næringsvirksomhet var tillatt, mens staten beholdt herredømme over storindustrien, bankvesenet og utenrikshandelen — «kommandohøydene» i det økonomiske liv.
NEP var ikke egentlig «ny», for en lignende politikk hadde Lenins regjering fulgt i den korte perioden mellom Oktoberrevolusjonen og mai 1918, da utbruddet av borgerkrigen tvang gjennom full nasjonalisering for krigsformål. Under krigskommunismen tvangsrekvirerte regjeringen korn fra bøndene, og dette fortsatte man med også etter at borgerkrigen var slutt. Våren 1921 kom det til spontane oppstander mot bolsjevikenes styre, og det ble samtidig klart at landet stod foran en hungerkatastrofe.

Privat handel og markedsøkonomi
I slutten av februar antydet Lenin muligheten av å erstatte rekvireringen av levnetsmidler med en fast skatt i naturalier. Dette ble vedtatt på partiets 10. kongress, som kom sammen noen dager senere. Naturaliaskatten ble fastsatt mye lavere enn rekvireringen, og bøndene skulle få tillatelse til å selge sitt overskuddskorn «på det lokale marked». Lenin ville derimot ikke legalisere privat handel, han advarte mot handelsfrihet som «uunngåelig vil lede til hvitegardisme, til kapitalens seier, til dens fulle gjenopprettelse». Men et av de viktigste problemene man stod overfor var å skaffe korn til byene, og private handelsmenn fikk når alt kom til alt rett til å inngå kontrakter av alle slag. De ble avtagere og solgte til bønder, statsbedrifter og private bedrifter. I 1922—23 var allerede tre firedeler av detaljhandelen på private hender, og da mange statsbedrifter måtte stenge pga. mangel på forsyninger, ble de leiet ut til private entreprenører eller kooperative foretak.
Det ble tillatt for enhver borger «fritt å sette igang håndverksproduksjon og også... mindre industriforetak». De driftige og foretaksomme forretningsfolkene som slo seg opp under NEP ble på folkemunne kalt nepmany (NEP-menn). De var med sin kapitalistiske livsstil det mest paradoksale utslag av bolsjevikenes maktovertagelse i Russland. I partiet var det flere og flere som gav initialene NEP en ny tolkning — Novja Eskploatatsija Proletariata, «Den Nye Utbyttingen av Arbeiderklassen».
Riktignok tillot ikke regjeringen at det ble dannet store private selskaper i noen målestokk. Men dette ble langt på vei oppveiet ved at den statlige sektoren ble organisert etter markedsøkonomiske prinsipper. Den statlige industrien skulle arbeide på en snever forretningsmessig basis, dvs, at hver bedrift, gjennom salg, måtte skaffe til veie de nødvendige ressurser til innkjøp av råvarer og energi — og til lønninger. Mens industrien tidligere så å si hadde utgjort ett eneste stort firma under ledelse av VSNKh (Det øverste råd for nasjonaløkonomien), ble den nå delt opp i truster, som senere gikk sammen i syndikater for å motvirke en for sterk konkurranse mellom trustene.
Lenin arbeidet til og med for å skaffe utenlandske investeringer til Sovjetunionen, men uten særlig hell; det var få vestlige kapitalister som turde å satse på bolsjevikene, og Lenin møtte sterk motbør innenfor partiet mot slike prosjekter. Derimot økte utenrikshandelen betydelig etter at grunnlaget var lagt gjennom handelsavtalen med England i 1922. Den ble straks etterfulgt av lignende avtaler med andre land. Import av vestlig teknologi, lokomotiver, jordbruksmaskiner og elektrisk utstyr bidro ikke ubetydelig til den raske produksjonsøkningen under NEP.

Pris-saks og lav produksjonsøkning
Landbruket tok seg fortere opp enn industrien, og dette førte til en særegen krise i 1923, kalt «pris- saksen». Etter som jordbruksprisene stadig sank og prisen på industriproduserte varer steg i forhold til nivået i 1913, krysset kurvene hverandre og dannet en «saks» I diagrammet. Industriprisene lå snart tre ganger høyere enn jordbruksprisene. Dette skyldtes først og fremst at tilbudet av jordbruksvarer var mye større enn tilbudet av industriproduserte forbruksvarer.
Staten var naturligvis interessert i å holde kornprisene nede, fordi den selv var bøndenes største avtager av korn, men I regjeringen skjønte man snart hvilken fare som lå i «pris-saksen». Fordi det var så lite bøndene fikk igjen for kornet, ble de mer og mer tilbøyelig til å holde det tilbake fra markedet. Det ble derfor bestemt at prisene på statsfabrikkenes produkter skulle holdes så lave som mulig. Dette ble opptakten til den lavprispolitikken som senere skapte en indre spenning i NEP-systemet og bidro til dets fall.
NEP ble sett på som et midlertidig tilbaketog for at man senere skulle kunne fortsette fremrykningen mot en sosialistisk produksjon. Lenin håpet at den statlige sektoren gradvis skulle kunne utkonkurrere den private, hvis bare kommunistene også «lærte seg å handle». Men mange følte at partiet var i ferd med å drukne i «den småborgerlige omgivelse» av NEP-menn og kulaker. Gjennom spesielle tiltak ble de privates andel av handelen brakt ned på ca. halvparten av det den hadde vært i 1922—23, mens forbrukerkooperasjonen økte sin andel sterkt. En lignende utvikling fant sted i småindustrien, men her var den ikke så markant.
Man bekymret seg også over produksjonsveksten. Selv om den økonomiske veksten hadde vært sterk under NEP, var man klar over at det bare dreide seg om en restaurering av gammelt produksjonsutstyr som hadde ligget nede under krig, revolusjon og borgerkrig. Når produksjonen hadde nådd førkrigsnivået, kunne man ikke regne med ytterligere vekst uten at det ble satt i gang et storstilt investeringsprogram. Det samme gjaldt jordbruket. Problemet var at den gjennomsnittlige bruksstørrelsen var blitt mindre som følge av revolusjonen. Landsbyfellesskapet hadde fått en renessanse, og 90 % av bøndene tilhørte slike fellesskap. Bøndene disponerte sin jord i form av små adskilte teiger som periodevis ble omfordelt, trevangsbruket dominerte og moderne avlingsrotasjon var lite kjent. 5—7 % av landsbybøndene hadde under NEP klart å slå seg opp på de andres bekostning og dannet et tynt øvre lag av bondesamfunnet. Men få av disse kulakene var storbønder etter vestlig målestokk, og for at de skulle bli i stand til å mekanisere og modernisere driften, måtte de bli langt større. Partiets dilemma var å skape produksjonsøkning, uten samtidig å skape en klasse av bondekapitalister.
I sine siste arbeider hadde Lenin trukket opp linjene til et kollektivisert landbruk, og han gikk inn for å oppmuntre forbrukerkooperasjonen, fordi den ville venne bøndene til å samarbeide. Lenin forutså en gradvis kollektivisering, ledsaget av mekanisering; de kollektivistiske mønsterbrukene og traktorens makt ville overbevise selv de mest stivnakkede bøndene om fordelene ved en sosialistisk driftsform. Men alt dette forble en drøm, for traktorene manglet og bøndene foretrakk den individuelle driftsformen som det var blitt oppmuntret til gjennom NEP.

Produksjonskrise/Nye omsetningsformer
NEP bød altså ingen løsning på sovjetsamfunnets langsiktige økonomiske problemer. Den radikale omveltningen som ble satt i gang 1928—29, var likevel ikke bare en følge av denne erkjennelsen. Den hadde umiddelbar sammenheng med et sett av konkrete årsaker som gjorde at en løsning ikke lenger kunne utsettes.
Prispolitikken synes her å ha spilt en viktig rolle. Regjeringen fortsatte å holde prisene nede og utvidet priskontrollen. De lave prisene oppmuntret til spekulasjon, og det oppstod en særegen «varehunger». Det var lønnsomt å kjøpe varer fra det statlige omsetningsnettet for gjensalg, og industrivarene forsvant på private hender før de nådde landsbygda. Til gjengjeld fikk bøndene tilbud om varer fra private handelsmenn, riktignok til høye priser, men dette var varer som manglet i de statlige og kooperative butikkene. Samtidig ble prisen på det kornet som ble levert til staten senket med ytterligere 20—25 %, med den følge at bøndene ble enda mindre stemt for å selge. De foretrakk å spise bedre selv og legge om produksjonen til feavl som lønte seg bedre.
Problemet mot slutten av 1920-årene var således ikke først og fremst at det ble produsert for lite korn, men at for lite av det ble markedsført. I 1928 førte dette til en farlig forsyningskrise, og Stalin besluttet å gjenoppta metoden med regelrett rekvisisjon, som ikke hadde vært i bruk siden 1921. Store mengder korn ble beslaglagt, men som man måtte vente, førte dette til en ytterligere nedgang i produksjonen, og i 1929 var situasjonen verre enn noen gang.
Trotskij og venstrefløyen hadde krevd høyere priser på industrivarene, idet de hevdet at det var nødvendig med et slikt ulikt bytteforhold mellom by og land for å få i gang «en primitiv sosialistisk akkumulasjon». Bukharin og høyrefløyen, slik den fremstod i 1927—28, ønsket å høyne jordbruksprisene for å få bøndene til å selge sine varer. Stalin kritiserte dem begge i tur og orden for å ville øke prisene, noe som ville gå ut over folket. Slik var prispolitikken en kasteball i den indre maktkampen i partiet.
Men Stalins linje ble også begrunnet som et ledd i en gradvis overgang til sosialistiske omsetningsformer. Det ble gjort opptakter til slike omsetningsformer i slutten av 1920-årene med lanseringen av «kontraktatsija». Bøndene ble oppmuntret til å inngå kontrakter med forbrukerkooperativene som skulle kjøpe deres korn til statsfastsatte priser, mot at kooperativene skaffet dem forbruksvarer til de samme lave prisene. På denne måten ville de private spekulantene bli presset ut av markedet. Alt dette forsvant da Stalin startet sin nye revolusjon — mer omfattende enn Oktoberrevolusjonen, som bare i liten grad hadde berørt det russiske samfunnets økonomiske basis. Femårsplanene og kollektiviseringen av jordbruket betydde slutten, ikke bare for «nepmany», men også for de frivillige kontrakter.

J.P.N.

Se også: Femårsplan, Krigskommunisme, Kulak.

Litteratur: A. Nove: An Economic History of the USSR, London 1972. E. H. Carr og R. W. Davies: Foundations of a Planned Economy, 1926—1929, London 1974—76.

Nepal
Hovudstad: Katmandu
Sjølvstende: Langt sjølvstende
Politisk system: Kongedømme
Flateinnhaid: 140 797 km²
Folkemengd i 1973: 12 060 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,4%
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 1,5 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 90 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 0,1 %
Syssel sette i primærnæring: 94,4 %
Sysselsette i industri: 1,2%
Sysselsette i handel og tenesteyting: 1,6%
Yrkesaktivitet: 63,0 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 28,3 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 13 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 2,2 %
Lese- og skrivekunne: 13 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 3
Militærutgifter pr. innb., 1973: 0,53 $
Forklarlngar og fotnotar står framme i kvart band

Neruda, Pablo
Neruda (1904—73), chilensk poet, født Ricardo Eliecer Neftali Reyes y Basoalto, er den mest kjente av de mange framstående poeter fra det søramerikanske kontinentet i det 20. århundret. Han fikk Stalinprisen i 1953, Nobelprisen i 1971. Pablo Neruda var politisk aktiv fra den spanske borgerkrigens utbrudd, ble valgt til senator i Chile 1945, meldte seg inn i det chilenske kommunistpartiet samme år, var aktiv i chilensk politikk gjennom en årrekke, ambassadør for Salvador Allendes regjering i Paris.
Blant Nerudas bøker er det særlig «Residencia en la tierra» I-III («Bolig på jorden, 1925—47), «España en el corazon» («Spania i hjertet», 1937) og «Canto General» (1950) som har gitt forfatteren verdensberømmelse.
Neruda er ikke en forfatter som i første rekke framsetter politiske teser og analyser og deretter fyller opp og rundt med sin poetiske fantasi. Man kan tvert imot si at Neruda har en universell fantasi hvor solidariteten med undertrykte og frihetslengtende mennesker hele tiden bryter gjennom teksten, enten han behandler mer kompliserte historisk-kulturelle, episke framstillinger, slik som i «Canto General» — en storslått visjon av et myldrende utsyn over hjemlandet, det amerikanske kontinentet, den internasjonale klassekampen — eller han skriver om tomaten, poteten eller det daglige brødet.
Det er den kollektive drømmen om en vidtfavnende nærhet, om mennesket i naturen og naturen i og gjennom mennesket Neruda i all hovedsak skriver om. Og denne drømmen blir framkalt gjennom Nerudas «jeg», han ser seg selv som talerør for de mange.
Arbeidet med «Canto General» ble påbegynt i begynnelsen av 1940-årene, men skjøt fart først etter at det chilenske kommunistpartiet gav ham i oppgave å komponere en ny historiebok for Chile. Letingen etter selvforståelse har vært og er et framtredende trekk i latinamerikansk diktning. Neruda har gitt dette kontinentet et betydelig bidrag i så måte. Når det gjelder hans oppfatning om poesien som politisk kampmiddel eller som sosialt påvirkningsmiddel, går det fram både av tekstene og av uttalelser han har gitt, at han ser på poeten som en håndverker i poesi, i livets totalitet, og at politikken ikke kan holdes utenfor, men at den heller ikke kan være poesiens endemål eller hovedinnhold.
Nerudas poesi er organisk i den forstand at diktene skifter i formen alt etter hans sinnsstemninger, etter hjerteslag, pust, varme, mørke og lys. Selv har han propagandert for en «uren poesi», dvs, at poesien skal bruke alle menneskelige erfaringer og vilkår som råstoff.
Som de fleste latinamerikanske diktere ble Pablo Neruda tidlig påvirket av surrealismen, men dette stiltrekket er ikke særlig framtredende hos ham, i likhet med andre poeter i mellomkrigstiden skrev han en innadvendt og vanskelig poesi. Inntrykkene fra den spanske borgerkrigen forandret på mange måter både formspråk og tematikk hos sosialt engasjerte forfattere. Neruda er et godt eksempel på dette.

T.Jo.



Nervetabletter
Flere kjemiske stoffer virker inn på sentralnervesystemet slik at individets sinnstilstand blir påvirket. Noen av dem er tatt i bruk innen medisinen i behandlingen av nervøse vanskeligheter og plager. Disse kalles psykofarmaka — nervemedisin.
De fleste tenker på medisin som noe som helbreder. Pasienten tar sin medisin og blir frisk om medisinen virker, I virkeligheten fins det to typer medisiner: de kurative eller helbredende og de symptomatiske eller lindrende. Psykofarmaka er av den siste typen. Legen benytter seg av det kjemiske stoffets virkninger for å påvirke pasientens tilstand i en retning. I gunstige fall kan dette bringe pasienten ut av uheldige sirkler. Pasienten klarer da å forholde seg til sine livsvansker og problemer. Slik kan pasienten selv ta sine ressurser i bruk, og det blir mulig for pasientens omgivelser å mestre vanskelighetene sammen med den som kalles den syke.
Dagens psykiatri er i høy grad preget av psykofarmakologiske virkemidler — nervemedisiner. Dette er en forholdsvis ny situasjon, i det legene inntil slutten av 1930-årene stort sett måtte greie seg med sovemidler, selv om alkohol, morfinstoffer, hormoner — til og med cannabis — hadde vært forsøkt.
Det som forandret situasjonen var først de såk. somatiske (kroppslige) behandlingsmetodene. Legene framkalte krampetilstander ved elektriske sjokk, ved å senke blodsukkernivået gjennom tilførsel av insulin og ved bruk av kjemiske midler som stoffet cardiazol. Noe senere begynte psykiaterne med hjernekirurgiske inngrep. Hensikten med disse metodene var å bringe pasientene ut av forskjellige grove sinnsforstyrrelser. I dag er slike metoder lite i bruk, selv om ECT, elektrosjokk, benyttes av og til ved spesielle tilstander. Derimot brukes det «piller» av mange slag — nervemedisiner eller psykofarmaka.
Den såkalte psykofarmakologiske revolusjonen begynte tidlig i 1950-årene. En fransk kirurg oppdaget tilfeldig at et kjemisk stoff som ble prøvd ut som hjelpemiddel ved narkose, hadde virkninger overfor psykotiske pasienter. Dette var chlorpromazin — det første av de såkalte neuroleptica. Siden har en svær psykofarmakologisk forskning brakt fram et stort antall psykofarmaka.
Grovt sett kan psykofarmaka i dag deles i følgende grupper:
1. Neuroleptica, som brukes til pasienter med psykoser preget av bevissthetsforstyrrelser. Oftest vil de psykotiske symptomene bli borte, men mange pasienter kan preges av bivirkninger i form av sløvhet og tunghet. Det er vanlig å dele neuroieptica i «høy»- og «lavdose»-preparater. De siste preger personligheten mindre, men gir til gjengjeld oftere plagsomme bivirkninger som skjelvinger og ufrivillige bevegelser.
2. Antidepressiva, som brukes ved senket stemningsleie, til depressive pasienter. Disse midlene har også bivirkninger, og de har mindre effekt om pasientens depresjon preges av aktuelle livsvansker.
3. Milde ataraxica, beroligende midler eller «nervepiller», som er en stor gruppe midler. De mest kjente er benzodiazepinene (f.eks. valium, librium). Alle disse midlene demper angst og uro, enten denne forårsakes av aktuelle ytre vansker og farer eller de står i sammenheng med psykiske problemer. Alle midlene i denne gruppen gir rusvirkning om de brukes i noe større doser enn dem som foreskrives av legene. Alle midlene kan gi misbruk og avhengighet.
4. Som sovemidler, hypnotica, brukes stort sett stoffer fra gruppe 3 eller kjemisk nært beslektete stoffer. Mange av stoffene fra de andre gruppene kan også brukes.
5. Andre midler. Noen stoffer brukes for å stabilisere stemningsleiet hos pasienter med stemningssvingninger (litium). Atter andre nyttes for å forhindre alkoholbruk gjennom plagsomme bivirkninger ved alkoholinntak (antabus). Hallusinogene stoffer (LSD) og sentralstimulerende stoffer (amfetamin osv.) er gått ut av bruk. Grunnen er at faren for misbruk er stor, samtidig som den praktiske nytten er liten.
Psykofarmaka holder utvilsomt en rekke mennesker utenfor sykehus og gjør det mulig å innvirke på vanskelige tilstander på kortere tid. Enkelte har satt psykofarmaka opp mot psykoterapi, og ment at dette er en mer høyverdig behandling. Synet i dag er at psykofarmaka øker muligheten for psykoterapi ved psykoser, mens pasienter med nevroser får dempet angsten, noe som minsker mulighetene til psykoterapi. Midlene gjør det mulig å skape sykehusavdelinger hvor behovet for overvåking og kontroll er mindre. De kan imidlertid også brukes til å skape sløve pasientmiljøer for å tilpasse behandlingsapparatet til en ressursfattig hverdag.
Psykofarmaka er verken noen universalløsning eller et ødeleggende middel som forhindrer psykoterapi. Psykofarmaka blir brukt både negativt og positivt. Jo mer ressursfattig et behandlingsmiljø er, dess mer vil behandlerne være avhengig av å bruke psykofarmaka. I psykosebehandling og i behandling av alvorligere stemningsforstyrrelser vil imidlertid psykofarmaka også være en sentral del av ressursrike behandlingstilbud.

H. W.

Se også: Narkotika.

Nestlé
Opprettet: 1866
Morselskap: Nestlé Alimentana S.A.
Hovedkontor: Vevey, Sveits
Rangering: 36 (Fortune)
Omsetning: 8,4 milliarder $
Netto-overskudd: 346 millioner $
Ansatte: 140 009
Fabrikker: 294 i 52 land, over 700 salgsselskaper og depoter
Noen selskaper hvor Nestlé-gruppen har betydelige eierinteresser: Libby, McNeill & Libby, Inc., USA, France—Glaces Findus S.A., Frankrike, Saudi Arabian Food Establishment, Saudi-Arabia, Williams & Woods Ltd., Irland, Alcon Laboratories, Inc., USA, Delaware Bay Company, USA, Chambourcy, Frankrike, Ursina—Franck S.A., Sveits, Stouffer Corp., USA, L’Oréal S.A., Frankrike, Gesperal S.A., Frankrike, Nestlé—Findus AS, Oslo (produksjons- og salgsselskap)

Nestlé startet sin virksomhet i 1866 da Anglo-Swiss Condensed Milk Co. ble etablert. I 1905 ble dette selskapet slått sammen med Société Henri Nestlé, mens dagens navn Nestlé Alimentana S.A. skriver seg fra 1947.
Sammen med Unilever (britisk-hollandsk) er Nestlé det største multinasjonale selskapet innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien. Nestlés hovedprodukter er melkeprodukter, barnemat og dietetiske produkter, pulverkaffe og te, kulinariske produkter, sjokolade, frossenprodukter (Findus) og iskrem. Videre: catering, restaurantdrift, mineralvann og vinomsetning. Kjente varemerker som Nestlé benytter, er: Nestlé, Nescafé, Libby, Findus, Ideal, Maggi, Locatelli, Nesquick, Ha-På, Viking.
De viktigste markedene for Nestlé er Europa (46 %), Nord-Amerika (22 %), Latin-Amerika og De karibiske øyer (13 %), Asia (12 %), Afrika (5 %) og Oceania (2 %).
Nestlés produksjonsvirksomhet foregår i 294 bedrifter fordelt på 52 land: USA (35), Frankrike (28), Vest-Tyskland (25), Storbritannia (18), Spania (15), Brasil (14) og Sør-Afrika (10).
De siste årene har Nestlé fått rettet søkelyset mot seg på grunn av sin annonsepolitikk i underutviklede land for bruk av pulvermelk og flaskemelk til fortrengsel for morsmelk. Aksjonsgruppa «Arbeitsgruppe Dritte Welt» I Sveits har gått særlig hardt ut mot selskapet. I USA har styret i The National Council of Churches vedtatt å anbefale å boikotte Nestlé-produkter.
Nestlé er ikke et integrert internasjonalt selskap i den forstand at selskapet selv eier jordarealer og dyrker sine råvarer. Disse kjøpes fra lokale produsenter som ofte har inngått langsiktige leveringsavtaler med Nestlé. Avhengigheten av selskapet som mottaker av råvarene kan derfor likevel bli stor.
Nestlé som konsern er kjennetegnet ved en sterkt sentralisert organisasjon der det legges særlig vekt på administrativ styring gjennom nøye budsjettering og langtidsplanlegging.
I Norge driver Nestlé sin virksomhet gjennom Nestlé-Findus AS, som både er et produksjons- og salgsselskap. Omsetning: 432 mill, kroner (1977) hvorav eksport 88 mill, kroner, hovedsakelig fiskeprodukter. Det norske datterselskapet har 1 283 ansatte og en aksjekapital på 65 mill, kroner. Overskudd: 21 mill, kroner (1977).
Nestlé-Findus AS har produksjon i Hamar, Hammerfest, Larvik og Levanger. Selskapet produserer dypfryste matvarer, nærings- og nytelsesmildler og kondensert melk I Norge.

I.Sa.



Nettverk
En måte å se samfunnet på som forekommer umiddelbart logisk, er å se det som et nettverk av forbindelser eller relasjoner mellom personer og/eller grupper. En tenker seg da relasjonene som linjer som binder sammen personene eller gruppene. Smågruppeforskerne tegner slike relasjoner i såk. sosiogrammer. I samfunnsforskningen allment går denne måten å tenke seg samfunnet på tilbake til sosiologene Emile Durkheim (1858—1917) og Alfred Radcliffe Brown (1881—1955).

Forbindelser mellom sosiale posisjoner
For Radcliffe-Brown var dette nettverket samfunnets struktur, og han utviklet et begrepsapparat for å beskrive slike strukturer. Han tenkte seg at relasjonene, som ble representert ved linjer i diagrammet, måtte være regelmessige, og at samfunnsmedlemmene handlet regelmessig fordi de fulgte visse normer, et begrep han fikk fra Durkheim. Normene var knyttet til ulike posisjoner eller statuser, hos andre forskere kalt roller. Samfunnets struktur skulle da bli et kart over posisjonene som eksisterer i et samfunn og relasjonene som kan eksistere mellom dem.
For Radcliffe-Brown og andre strukturfunksjonalister (se art. Parsons) var det altså posisjonene eller rollene som representerte de ulike punktene i diagrammene. Strukturen beskrev altså ikke relasjoner mellom individer, men mellom typer av sosiale posisjoner.
Fremgangsmåten egnet seg utmerket til å karakterisere typer av samfunn og til å sammenlikne dem, og strukturfunksjonalismen kom til å spille en viktig rolle både i sosiologi og antropologi. I 1950-årene begynte imidlertid kritiske røster å heve seg. Siden det strukturelle kartet var et øyeblikksbilde, var det vanskelig å finne plass til sosial endring innen denne tankegangen: Siden kartet beskrev relasjonene i samfunnet slik de var, var det vanskelig å få knyttet til en beskrivelse av de kreftene som får samfunnet til å forandre seg.

Forbindelser mellom individer
Mens en del forskere (organisasjonsteoretikere, nyweberianere, marxister m.fl.) skiftet fokus og konsentrerte seg nettopp om disse kreftene, begynte andre forskere (Manchester-skolen) å ta for seg nettverkstankegangen på ny. Istedenfor å avbilde relasjonene mellom posisjoner i samfunnet, prøvde de å kartlegge relasjonene mellom individer. Det er dette vi i dag, til forskjell fra struktur, kaller nettverk.
Mens båndet arbeider—arbeidskjøper, sett som struktur, er entydig og kan karakteriseres ved et sett av regler eller normer for partene, vil nettverksforskeren se på de enkelte båndene mellom arbeidskjøperen og hver arbeider.
Vi kan tenke oss at i et norsk lokalsamfunn vil arbeidskjøperen kunne ha slektskapsbånd til noen av arbeiderne, han vil kanskje være sambygding med de fleste, noen vil høre til hans egen eller hans venners omgangskrets, noen vil sokne til samme menighet eller samme politiske parti osv. I et stort bysamfunn, derimot, vil det være meget sjelden at partene er seg bevisst noe annet bånd seg imellom enn det strukturelle båndet mellom arbeider og arbeidskjøper.
Dette bildet av de faktiske relasjonene mellom individer gir mulighet for å skille mellom flertrådsbånd, som viser seg i det første tilfellet, der man kan vente at partenes forhold til hverandre på arbeidsmarkedet blir påvirket av de andre trådene i båndet, og entrådsrelasjonen i det siste tilfellet. På denne måten får en et bilde av relasjonene i et samfunn som er langt mer realistisk enn det strukturelle bildet kan gi alene.
Den økte realismen er imidlertid ikke det eneste argumentet for nettverksforskning. Bildet av sosiale relasjoner som sammensatte gir oss et grunnlag for å stille nye spørsmål. Er det på grunn av slekt skapstråden at arbeideren har fått jobb hos nettopp denne arbeidskjøperen? De ulike «trådenes» historie — rekrutteringen til nettverket — kan gi oss et bilde av slike forhold. Dette gir også en mulighet til å gripe fatt i de endringene som skjer i samfunnet.
Vi kan også spore endringer i selve sammensetningen av båndene mellom individene. Hvis vi f.eks. finner en kjerne av arbeidere innen bedriften som har flertrådsbånd til arbeidskjøperen, mens de yngre arbeiderne har entrådsbånd, sier dette kanskje noe om endringer i lokalsamfunnet og i bedriften over tid.
I Halden før 1890 ville en trolig ha kunnet finne et knippe av personer med flertrådsbånd til hverandre som i høy grad utgjorde den lokale eliten: Man ville trolig også kunne finne slike knipper blant arbeiderne, men disse knippene ville være knyttet til det første med entrådsbånd: Arbeiderne kjente eliten bare som «sjefene i Saugbrugs». I Fredrikstad I 1870-årene, derimot, ser det ut som om forholdet mellom arbeidskjøperne og arbeiderne på hvert bruk har vært mer preget av flere tråder, mens flertrådsrelasjoner har vært sjeldne mellom arbeidere på forskjellige bruk.
Slike forskjeller ligger ikke i strukturen slik f.eks. Radcliffe-Brown oppfattet den, men må ha spilt en vesentlig rolle for hele det sosiale og politiske livet i de to byene. Det er her tale om totale nettverk, dvs, et «kart» over alle sosiale relasjoner innen et område. Det er klart at en slik oversikt krever et enormt arbeid, og egentlig bare kan gjennomføres for ganske små samfunn.
I praksis er det vanligere å konsentrere seg om deler av nettverket, der en nøyer seg med å kartlegge relasjoner som er viktige i én sosial sammenheng, f.eks. en bedrift eller en organisasjon. Det er også mulig å studere nettverk på overkommelig vis ved å ta utgangspunkt i én eller noen få personer, og så studere de relasjonene disse personene har. Slike personlige nettverk gir i og for seg ikke noe kart over samfunnets relasjoner, men gjør det mulig å veie betydningen av enkelte relasjonstyper mot hverandre: hvor stor del av en persons nettverk som er slekt, hvor stor del som er skolekamerater, hvor stor del som er bekjentskaper fra menigheter eller politiske organisasjoner osv.

Åpne og lukkete nettverk
Forutsetningen for at slike undersøkelser av personlige nettverk skal ha interesse allment, er at en på forhånd har en idé om hvilke relasjonstyper som vil være viktige, og hvorfor. En klassisk sosiologisk antakelse er f.eks. at bysamfunnet gir grunnlag for andre typer av sosiale relasjoner enn små landlige lokalsamfunn. Lokalsamfunnet vil ofte danne et relativt lukket nettverk, dvs, at alle kjenner alle. Ulike personers nettverk vil i betydelig grad overlappe hverandre. Man har tenkt seg storbysamfunnet som noe av en motsetning til dette: Her skulle hver familie ha sin egen bekjentskapskrets — sitt eget nettverk — som bare i liten grad skulle overlappe med andre familiers.
Dette «storbysamfunnet» har etter hvert vist seg å være overforenkling. Undersøkelser i London f.eks. viser at det stort sett er den øvre middelklassens nettverk som har denne karakteren, mens arbeiderklassen har nettverk som i langt høyere grad er lukkete. Slike forskjeller har ikke bare akademisk betydning. Et lukket nettverk er ikke ulikt en gruppe, og muligheten er til stede for en viss gruppesolidaritet. Klassebevissthet i arbeiderklassen vil antakelig lettere kunne oppstå når nettverkene er relativt lukkete. Dette hindrer imidlertid ikke at lukkete nettverk også kan eksistere i andre klasser, som eksemplet fra Halden i 1880-årene skulle vise.
Graden av lukkethet i nettverket kan antas å ha betydning for graden av individualisme hos personene. I et åpent nettverk vil individet selv måtte framtre med en bevisst identitet, ettersom medlemmene i nettverket ikke kjenner ham/henne gjennom andre. I lukkete nettverk vil det være mindre nødvendig å markere identitet bevisst fordi man allerede er kjent. Typisk for åpne nettverk er derfor ofte en markering av personlighet gjennom personlige meninger, en personlig stil i klesdrakt og fremtreden osv.
Sammenhengen mellom den øvre middelklassens relativt åpne nettverk og borgerlig, individualistisk ideologi er derfor ikke tilfeldig. Mens lukkete nettverk har en tendens til å resultere i uklare eller diffuse relasjoner mellom individene, har åpne nettverk en tendens til å preges av bestemt avgrensete eller spesifikke relasjoner. At relasjonen er diffus, vil si at individene kan kontakte hverandre for flere formål. Diffuse relasjoner er preget av at det ikke holdes noe omhyggelig regnskap med ytelser og gjenytelser — relasjonen preges av allmenn gjensidighet.
Spesifikke relasjoner er relasjoner som benyttes til et formål. Forholdet mellom arbeidskjøper og arbeider er i seg selv spesifikt under kapitalismen, men i tilfeller som den tenkte norske utkantbedriften vi nevnte ovenfor, der denne tråden i relasjonen kan falle sammen med mange andre, kan også denne bestemte relasjonen få et uklart preg: Det kan være naturlig for partene å be hverandre om tjenester uten at dette strir mot hovedinnholdet i relasjonen.
I lukkete nettverk vil altså forbindelsene som en allmenn tendens bli diffuse, og ofte også mangetrådete, men de to begrepene står for forskjellige sider ved relasjonen. Det er i og for seg ikke noe i veien for at en mangetrådet relasjon kan bestå av flere, spesifikke tråder, men det vil da bli nødvendig for partene å overvåke grensene for hver enkelt tråd nøye — som når arbeidskjøperen understreker for sin slektning at han ikke kan gi ham noen forskjellsbehandling så lenge partene befinner seg på arbeidsstedet.
I situasjoner der ulike kulturer møtes, kan det ofte oppstå problemer nettopp ut fra forskjellige oppfatninger av hvilke relasjoner som er diffuse, og hvilke som er spesifikke. Mens en i vestlige land gjerne er opptatt av å unngå nepotisme f.eks. i byråkratiske organisasjoner, vil det i flere andre kulturer være et brudd på forventningene slektninger imellom dersom en ikke sørger for at ens yngre slektninger får en jobb.

Nyttige delstudier
Det er etter hvert kommet fram en stor litteratur om nettverk. Slike beskrivelser utgjør i dag den mest presise måten å beskrive forholdet mellom individene i et samfunn på. Ved grundige analyser av nettverkene omkring enkeltpersoner eller ved analyser av deler av nettverk er det mulig å si noe om hvordan relasjonene personer imellom ser utfor en langt større del av samfunnet.
Hovedfordelen ved slike undersøkelser er at en unngår å atomisere forståelsen av samfunnet. Familieundersøkelser vil, om de ikke tar i betraktning familiens relasjoner til omverdenen, lett kunne komme til å skille familien fra sin sosiale sammenheng.
Men heller ikke nettverksstudier kan gi en fullstendig beskrivelse av samfunnet. Hvis nettverk studeres for seg, er det en fare for at den kulturelle dimensjonen kan komme i bakgrunnen. Vi nevnte tidligere at en kan finne knipper av tette og nokså lukkede nettverk i forskjellige samfunnsklasser: Det er grunn til å peke på at disse nettverkene som likner hverandre i form, kan ha et ganske ulikt innhold. Lukkete nettverk kan være et uttrykk for samhold enten det er tale om å forsvare privilegier eller å verne seg mot undertrykking og materiell nød, men forutsetningene for samhold er forskjellige.
En annen fare ved nettverksundersøkelser kan ligge i at det hele tiden er relasjoner mellom personer som kommer i fokus, I en del sosiologi vil det være naturlig å anta at bare relasjoner mellom personer svarer til sosiale relasjoner, men en slik oppfatning strir mot en tradisjon hos Marx og f.eks. Tönnies: at relasjoner mellom mennesker og ting i like høy grad er sosiale. Eiendomsforhold er et uttrykk for en relasjon mellom den som eier en gjenstand, og alle dem som ikke eier den: det er tale om en monopolisering av gjenstanden overfor omverdenen, Men slike eiendomsforhold er ikke markert i nettverkene. Nettverksundersøkelsene behandler derfor bare et utsnitt av det sosiale, og kan lett gi et skjevt bilde av samfunnet dersom en ikke på annen måte tar hensyn til det som faller utenfor bildet.
Ved å gjøre det mulig å gå ut over det strukturelle nivået, slik struktur-funksjonalistene studerte det, til et langt mer nitidig studium av relasjonene mennesker imellom, slik mennesker faktisk organiserer seg i forhold til strukturen, har nettverksforskningen utvilsomt brakt samfunnsvitenskapene et skritt fremover. Men det er viktig å se nettverksstudiene som delstudier, som en metode blant flere dersom ikke nettverkskartene skal fremstå som forenklete, tingliggjorte og til syvende og sist tilslørende bilder av den sosiale virkeligheten.

H.T.-L

Se også: Durkheim, Rolle, Sosiologi