Naturmedisin


Naturmedisin er ikke noe entydig begrep, men snarere en fellesbetegnelse for en rekke alternative medisinske metoder med vidt forskjellig bakgrunn og anvendelse. Dette utnyttes særlig av metodenes motstandere som blander alt i en suppe og angriper de mer alvorlige metodene ut fra overtro og mystikk. Problemet blir heller ikke mindre av at enkelte spekulerer i folks lidelser og bruker naturmedisinen som utgangspunkt for sine vidunderpreparater.
Skal man diskutere naturmedisin, er det derfor viktig å vite hvilke metoder man snakker om. En sunn skepsis er nødvendig, ingen metode kan utføre mirakler. Mye avhenger også av den som bruker en metode.Dette gjelder for øvrig også den tradisjonelle medisinen som vi av mangel på motforestillinger godtar mye rart fra. Jeg skal her diskutere ut fra fysiske metoder som soneterapi, kiropraktikk og yoga, dietetiske metoder som phytoterapi (plan- temedisin ), faste, makrobiotikk og mineralterapi, og endelig mer spesielle metoder.
En tanke som ofte går igjen i naturmedisinen, er at årsakene til sykdom er en eller annen ubalanse eller svekkelse i kroppen. Den søker derfor å hjelpe kroppen til å gjenvinne balansen ved å styrke den der den trenger det. Vanlig medisin går derimot mer direkte på symptomene, og prøver å helbrede ved å fjerne disse. Vi kan si at legen prøver å bekjempe sykdom direkte, mens natur medisineren prøver å styrke og hjelpe kroppen til å helbrede seg selv. Sykdommen bekjempes således mer indirekte.
Ved nedsatt binyrefunksjon vil f.eks. en lege ofte tilføre binyrebarkhormoner, dvs, at hun/han erstatter den naturlige produksjonen med en medisin.Dette har den uheldige virkningen at kroppen (ved hypofysen) vil tro det produseres nok av hormonet, og følgelig vil binyren få ordre om å produsere enda mindre. En naturmedisiner vil prøve å få binyrene til å fungere selv, enten ved å tilføre stoffer som erfaringsmessig øker binyrenes hormonproduksjon, eller ved andre metoder hun/han kjenner til.
Her kommer vi inn på en av legenes store ankepunkter mot naturmedisinerne — diagnosen. Fra legehold hevdes det stadig at folk kommer for sent med sine plager fordi de har prøvd andre metoder først, og at naturmedisinere stiller for dårlige diagnoser. Dette stemmer ikke.
En undersøkelse fra Danmark i 1971 viser at tre av fire som oppsøkte naturleger, først hadde vært til behandling hos lege eller på sykehus. Naturmedisinen hadde for dem vært en siste utvei de prøvde når tradisjonell behandling hadde slått feil.Det kan også nevnes at ca. 80 % mente resultatet av behandlingen var bedre enn den de hadde fått hos lege eller på sykehus. Dette kommer sannsynligvis av at mange av metodene er utviklet for å hjelpe der tradisjonell medisin kommer til kort.Dette gjelder f.eks. lidelser som migrene, allergi og hudsykdommer.Når det gjelder diagnosen, er den som oftest stilt av lege før pasienten kommer til naturmedisineren, men ved mistanke om alvorlige lidelser vil enhver samvittighetsfull naturlege sende pasienten til en lege.

Fysiske metoder


Blant de fysiske metodene regnes først og fremst soneterapi, kiropraktikk og yoga.
Soneterapiens hovedprinsipp er at forskjellige former for massasje eller annen behandling kan påvirke syke organer andre steder i kroppen. Mest kjent er fotsoneterapien . Denne behandlingsformen ble flittig benyttet av indianerne, men har også vært brukt av eskimoer og oldtidens egyptere. Sin moderne utforming har den fått av en amerikansk øre-nese-halslege , W. H. Fitzgerald . Ved trykk eller massasje under føttene kan en påvirke de flesteorganene i kroppen. Det er tegnet oversikt over de forskjellige sonene, og det viser seg at mange av dem faller sammen med de såkalte akupunkturmedianene, som alle ender i bena (se art. Akupunktur).
Reflekssoneterapi er en annen form for soneterapi av mindre systematisk karakter. Det dreier seg om teknikker der en erfaringsmessig kan påvirke andre organer ved å massere hud, bindevev eller muskulatur. I denne gruppen faller fjernbehandling (utviklet av den norske legen Henrik Seyffarth), bindevevmassasje og nervepunktmassasje.
Irisdiagnostikken bygger på de samme prinsippene som de soneterapeutiske metodene, men kan ikke brukes til behandling. Den går ut på å se etter karakteristiske forandringer i øyets regnbuehinne (iris) på steder som står i forbindelse med svake eller syke organer i kroppen. Den brukes ofte av homøopater eller andre naturmedisinere som diagnostisk hjelpemiddel.
Blant naturmedisinens fysiske metoder regnes også kiropraktikk og yoga. kiropraktikk går ut på å justere forskyvninger i ryggraden ved hjelp av håndgrep (chiros : hånd). Kiropraktorene mener at de fleste plager kan føres tilbake til nedsatt funksjon, «kortslutning», i nervesystemet. Dette skyldes ofte trykk på nerverøttene der de trer ut av ryggraden. Ved å justere minsker trykket på nerverøttene , og forbindelsen mellom hjernen og kroppen normaliseres.
De terapeutiske delene av yoga som brukes mest, går ut på å styrke ryggmuskulatur og nervesystem — det siste bl.a. gjennom åndedrettsøvelser, venepumpeøvelser og gjennom å påvirke kroppens kjertler.

Dietetiske metoder


De dietetiske metodene omfatter urtemedisin, faste, kostholds- og mineralterapi.
Nesten alle medikamenter som brukes av leger i dag, er enten lagd ut i fra et planteråstoff eller utviklet av planter på den måten at man har funnet fram til en aktiv bestanddel som man igjen har kunnet framstille syntetisk.Dette mener naturmedisinerne er en dårlig metode fordi det er en naturlig balanse mellom stoffene i en plante. Det er i og for seg ikke galt å finne fram til de aktive bestanddelene i en plante, men det aktive stoffet virker sjelden alene, mange av giftvirkningene motvirkes av andre stoffer i samme plante. Plantene inneholder også en del sporstoffer (grunnstoffer) som kan ha en gunstig virkning på sykdommene, selv om den ikke er så iøynefallende som det mest aktive stoffet.
En retning innen naturmedisinen går inn for kontrollert faste for å få skilt ut mange av de giftstoffene vi tar i oss, og for å gi fordøyelsesorganene og leveren tid til å hvile seg, dvs, bygge seg opp igjen. Resultatene de kan vise til er bra for en rekke sykdommer, kanskje særlig reumatiske lidelser.Mange bygger på akupunkturlæren om de to energiformene.
Mot allergier og beslektede plager har mineralterapien vært brukt med hell. Utgangspunktet for denne retningen er erkjennelsen av at andre stoffer enn vitaminene også har betydning for helsen. Uti fra denne tankegangen betraktes mange sykdommer som mangelsykdommer. Behandlingen går ut på å måle mengden mineraler i blodet og tilføre desom det er mangel på i en form kroppen kan ta opp.

Andre metoder


Homøopatiens grunnlegger var Samuel Christian Hahnemann , kjent fysiker og lege som virket på begynnelsen av 1800-tallet. Homøopatiens hovedprinsipp er at «likt helbreder likt». Stoffer som tjerner symptomer hos et sykt menneske, antas å framkalle de samme hos et friskt menneske ved forgiftning med stoffet.
Homøopatien er kjent som de små dosenes medisin. Hahnemann merket seg at når han ga et riktig valgt middel til en pasient i vanlige doser, ble symptomene forverret før de forsvant. Enkelte ganger ble forverringen så kraftig at den nesten tok livet av pasienten. Derfor begynte Hahnemann å eksperimentere med mindre og mindre doser. Han oppdaget da at jo mindre dosen var, jo mindre ble forverringen og desto raskere ble pasienten frisk.Dette førte til at han tok i bruk så små doser at det knapt finnes rester av det opprinnelige stoffet i medisinene. Dette kan ennå ikke forklares med dagens målemetoder og forståelse av biokjemi, men det virker. Dette gjør dessuten homøopatiske medisiner ufarlige og frie for bivirkninger.
Til slutt skal nevnes auriculo terapien, som har mye til felles både med soneterapi og akupunktur. Ved å stikke nåler i forskjellige punkter på øret kan man påvirke ulike sykdommer, bl.a. isjias. Metoden er ofte effektiv mot smerter. Den har sin bakgrunn i fransk folkemedisin, og er videreutviklet en fransk lege. Den har også vært i bruk i eldre egyptisk medisin.
For å vite mer, kontakt: Norsk Pasientforening for helhetsterapi, Boks 23, Årvoll, Oslo 5; Norsk Homøopatisk forening, Boks 412, 7001 Trondheim.

S.H.H.



Litteratur: V. Schjelderup: Legekunsten på nye veier, Oslo 1974. M. Messeguë : Mennesker og planter — en urteleges erindringer, Oslo 1972. R. F. Weiss: Ny plantemedisin, København 1973. L. Andersen: Håndbog i soneterapi, København 1974. J. Sareswati : Yoga, Tantra og meditasjon i min hverdag, Købehavn 1975.

Naturvern


Det moderne naturvernet er sterkt opptatt av at naturressursene blir disponert ut fra hensynet til samhørigheten mellom mennesket og naturen, og at naturens kvalitet må bevares for framtiden.Naturinngrep bør bare foretas ut fra en langsiktig og allsidig ressursdisponering. Starten til naturvernet i vårt land var vern av bestemte vakre trær, av truete dyrearter, av enkelte mektige fossefall eller av mindre naturområder. Dette arbeidet foregikk i siste halvdel av 1800-tallet og ble drevet av idealistiske enkeltpersoner.
Neste fase i utviklingen kom som et klart svar på det moderne industrisamfunnets framvekst og naturinngrepene som følger med dette, og vi får naturfredningens eller det klassiske naturvernets epoke. Kjente forskere går i spissen og krever et lovverk, noe som fører til lov om naturfredning i 1910, — det første spede gjennombrudd for verneinteressene på det politiske planet.
I mellomkrigstiden førte vernearbeidet bl.a. til fredningen av den berømte, fuglerike Fokstumyra i 1923 og av Vettisfossen i 1924. Vedtak om nasjonalparker fikk man imidlertid ikke. Men verne arbeidet i denne tiden kan ikke sees isolert fra samfunnsforholdene og livs vilkårene til folk flest. Det var arbeidsløshet og slette sosiale kår. Å bedre sin stilling økonomisk og sosialt, syntes nok for de fleste å være viktigere enn å beskytte natur det tilsynelatende var nok av.Dessuten var det hovedsakelig i snevre vitenskapelige miljøer en Satt inne med kunnskap om naturen og de påkjenninger som den ble utsatt for. Dette var en kunnskap som det ikke var lett å nå bredere grupper med.
Etter andre verdenskrig fører industri- og vekstsamfunnet til enorme naturvernsproblemer. Ikke minst er det landets vassdrag som må tåle harde inngrep — og protestene begynner å øke. Det kommer derfor etter hvert fart i arbeidet med en ny lov om naturvern, Mange ønsker nå å utvide naturvernbegrepet; naturvern er i ferd med å bli noe mer enn bare fredning. Lov om naturvern av 1954 gav hjemmel for å opprette nasjonalparker. Den opprettet også natur vern råd og naturverninspektør.
I 1960-årene skjerpes imidlertid naturvernkonfliktene ytterligere pga. trusler fra alle kanter — kraftlinjer, motorveier, flatehogster, sur nedbør og flerrende støy. Et høydepunkt ble nådd i Mardøla aksjonen i 1970. Aksjonistene fryktet den stadig økende natur ødeleggelsen, sentraliseringen og urbaniseringen, drevet fram av norsk og internasjonal storfinans og storindustri. Hele etterkrigstidens ukritiske vekstpolitikk ble for første gang virkelig satt i søkelyset. Selv om man tapte selve slaget om Mardøla - fossen, var hele denne kampen en mile pæl og en vekker. På denne tiden kom natur- og miljøkrisene som perler på en snor — slik at selv de mest «vekstorienterte» måtte skjønne at det var alvor.
Samme året som Mardøla-aksjonen var Naturvernåret 1970, etter initiativ fra Europa rådet. I Norge fikk vi en ny naturvernlov. Det moderne naturvernets understrekning av langsiktighet og allsidig ressursdisponering kom klart fram i den nye lovens første paragraf — som dessverre i altfor liten grad har vært etter levet i praktisk politikk. I 1972 ble Miljøverndepartementet opprettet som et delvis vellykket forsøk på å tilpasse til å løse de nye natur- og miljøvernproblemene.
Natur- og miljøvernproblemene har seinere stått sentralt i den politiske debatten, men det har vært en tendens til å ta del hensyn. Landbruksorganisasjonene ønsker f.eks. å verne produksjonsgrunnlaget, men driver et høyteknisk jordbruk med Store maskiner og kjemiske plantevernmidler. Fiskeri organisasjonene ønsker trålfrie soner og kjemper mot oljeboring i havet, men har overbeskattet nordsjøsilda.
Mange forskere og aktive naturvernere har derfor ansett det som sentralt å utarbeide et helhetspreget tenkesett som er overordnet delproblemene . De har også krevd en økologisk orientert politikk — en økopolitikk — som er en ny dimensjon ved naturvernet. Den første ideologiske kontroversen på dette feltet kom fram i 1970 mellom venstremannen, universitetslektor Arild Holt-Jensen og arbeiderpartimannen professor Olav Gjærevoll. Den siste hevdet at vekst kunne forenes med vern, mens Holt-Jensen mente at utflating i veksten måtte til for å takle vanskene. Dette var starten på en politisk debatt som bare har tiltatt og som foregår på et stadig bredere plan.
I de fleste av våre partier har naturvernsynspunkter vunnet en viss plass, mens økopolitiske synspunkter har hatt trangere kår. De har trengt lengst inn i partiene Venstre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. De to store partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, har hatt vanskeligst for å godta at en utflating i veksten må til om naturen og livs miljøet skal kunne berges.

B.Be



Litteratur: B. Berntsen: Naturvernets historie i Norge, Oslo 1977.

Naturvitenskap


Astronomi, fysikk, kjemi, geologi og biologi regnes vanligvis som naturvitenskapens hovedgrener. Naturvitenskapen avgrenses på den ene siden mot de formale vitenskapene, matematikk og logikk, og på den andre siden mot de vitenskapene som spesielt angår mennesket, samfunnsvitenskapene og de humanistiske vitenskapene. Skillet mellom grunn- forskning og anvendt forskning er også viktig for å forstå naturvitenskapens rolle i samfunnet. Den første søker en allmenngyldig forståelse av naturen, den andre sikter direkte på å løse bestemte praktiske problemer. Den anvendte naturvitenskapen omfatter bl.a. ingeniørvitenskap, landbruksvitenskap og størsteparten av den medisinske vitenskapen.

Fremskrittstro


Naturvitenskap har ofte vært knyttet til en materialistisk filosofi og hatt brodd mot nedarvede religiøse forestillinger. Særlig gjelder dette for det 19. og begynnelsen av det 20. århundret. Det ortodokse teologiske verdensbildet, med gud som naturens skaper og herre, måtte gradvis vike for et vitenskapelig bilde av naturen som en uhyre komplisert mekanisme.
I denne situasjonen var naturvitenskapen en naturlig forbundsfelle for bevegelser som ville forandre den bestående samfunnsordenen. Både borgerlig-liberale og sosialistiske bevegelser hadde en positiv holdning til naturvitenskapen. Den var et middel til frigjøring fra religiøse fordommer som hindret sosiale forandringer, og den var et middel til å skape materielt fremskritt.
Fremskrittstroen i det 19. århundret bygde i høy grad på tillit til naturvitenskapen. Utviklingen av kunnskapen om naturen fra renessansen av er i seg selv et fremragende eksempel på systematisk fremskritt. Dessuten så man stadig nye eksempler på hvordan naturvitenskapen la grunnlaget for tekniske oppfinnelser som økte produksjonen og gjorde materielt fremskritt mulig for hele befolkningen.
Men samtidig med at det materielle fremskrittet for alvor begynte å gjøre seg gjeldende for folk flest, fikk fremskrittstroen og troen på naturvitenskapen som et utvetydig gode, en knekk. Dels skjedde det ved filosofisk kritikk av det materialistiske naturvitenskapelige verdensbildet. Kritikken støttet seg på utviklingen i fysikken omkring århundreskiftet. Det var på denne tiden man skapte relativitetsteorien og kvantemekanikken som representerte et dypt brudd med den klassiske mekaniske fysikken. Lenins bok «Materialisme og empiriokritisisme» (1908) var et forsvar imot denne filosofiske kritikken av materialismen.
Et mer direkte anslag mot fremskritt stroen var første verdenskrig, som viste hvordan vitenskapens resultater kunne brukes til å utvikle nye våpen, som giftgass. Andre verdenskrig bekreftet og utdypet disse erfaringene. I 1960-årene reiste det seg så en ny bølge av kritikk rettet mot det moderne, høyt teknologisk utviklede samfunnet som helhet: Selv såk . fredelige anvendelser av naturvitenskapen er ofte skadelige, vitenskapen er i ferd med å føre oss inn i et umenneskelig samfunn.
Fremskritt stroens tilbakegang viser seg i de sosialistiske bevegelsenes holdning til naturvitenskapen. I mellomkrigstiden hadde sosialister fremdeles en ganske bastant tro på vitenskap og teknologi, og fram til 1960-årene kom angrepene på den naturvitenskapelige materialismen først og fremst fra den politiske høyrefløyen. Men i dag blir dette verdens- bildet av mange sosialister angrepet som kapitalistisk ideologi.

Forskningspolitikk


Mens den anvendte forskningen ligger godt til rette for en konsekvent politisk styring, er styring av grunnforskningen mye vanskeligere. Den anvendte forskningens anstrengelser for å løse praktiske problemer, må følge målsettingene som samfunnet har på de forskjellige områdene.
Kriteriet på god anvendt forskning er at de praktiske problemene blir løst raskt og effektivt, og at vurderingen av resultatet ikke setter store krav til vitenskapelig innsikt. Den vitenskapelige kunnskapen er i denne sammenhengen et middel som er underordnet politiske mål. Imidlertid ligger det en sterk begrensning på den politiske styringen av den anvendte forskningen ved at presiseringen av problemet og valget av løsningsforsøk i høy grad krever faglig innsikt. Man er prisgitt ekspertenes vurderinger inntil resultatet foreligger.
Grunnforskningen står i et annet forhold til praktisk virksomhet. Den utviklet våre allmenne forestillinger om naturen og mennesket, vårt «verdensbilde». Jo riktigere vårt bilde av virkeligheten er, jo bedre vil vi være i stand til å formulere realistiske målsettinger og skille ut løsbare problemer. Grunnforskningen har også en viktig kritisk funksjon ved at den kan avsløre som hindrer at problemer blir løst.
Sovjetunionen har vært et pionerland i praktisk forskningspolitikk. Helt fra revolusjonen i 1917 satset man sterkt på naturvitenskapelig forskning og høyere utdanning, og under den første femårsplanen (1928—32) gjorde man en kraftanstrengelse som neppe har sidestykke i noe annet land. Likevel har det hittil bare vært gjort spede forsøk på å analysere erfaringene fra Sovjetunionen. ikke minst vil en sammenliknende analyse av Sovjetunionen og Kina ha stor interesse for alle som ønsker å utforme en sosialistisk politikk for forskning og høyere utdanning.
Sovjetunionens bevisste bruk av vitenskap som middel til å bygge et nytt sosialistisk samfunn innebar en sterk styring av forskningen. Det var et hovedkrav at forskningen måtte foregå i nær kontakt med produksjonen. Teoretisk grunnforskning som isolerte seg fra praktiske problemer, ble fordømt som «idealistisk» og «borgerlig», og det ble understreket at verdien av vitenskapelige teorier, deres «sannhet», viser seg gjennom økning i produksjonen. Den sterke fremhevingen av vitenskapens praktiske, tekniske side svekket sansen for grunnforskningens spesielle funksjon og var en av betingelsene for de forskningspolitiske feilgrepene som skjedde særlig i landbruksforskning og biologi i 1930- og 1940-årene.
Særlig etter studentrevolusjonen i 1968 er den etablerte naturvitenskapen og teknologien blitt sterkt kritisert fra venstresiden. Denne såk.«fagkritikken» har for en vesentlig del vendt seg mot bruken av vitenskapelig kunnskap og forskning i det kapitalistiske samfunnet. I mange tilfeller har man klart vist hvordan anvendelsen av vitenskapelig kunnskap tjener kapitalen og ikke folk flest. Men der hvor fagkritikken har gått løs på det teoretiske innholdet i naturvitenskapen, har den stort sett hatt for liten faglig innsikt.

Naturvitenskapelig metode


Ikke minst på grunn av sin teknologiske suksess er naturvitenskapen blitt betraktet som et generelt forbilde for vitenskapelig forskning. Når marxistiske retninger i samfunnsvitenskap har søkt å etterlikne naturvitenskapen, har det imidlertid også vært begrunnet i en materialistisk filosofi. For eksempel hevder Arbeidernes Leksikon (1935) at det tradisjonelle skillet mellom naturvitenskapen på den ene siden og vitenskapene om mennesket på den andre siden er «uvitenskapelig». Man sier kort og godt at «marxismen betrakter (...) også samfunnsvitenskapen som en naturvitenskap».
Troen på at det finnes en generell metode med gyldighet for all vitenskap ut over alminnelige regler for logisk og saklig argumentasjon, var stor i mellomkrigstiden, men er i dag mindre utbredt. Man knytter forskjellen mellom vitenskapsgrener mer til forskjellene mellom de objektene som de studerer, uten å legge så stor vekt på abstrakte prinsipper for vitenskapelig metode.
Innenfor naturvitenskapen snakker man nå sjelden om «den naturvitenskapelige metoden». Forestillingen om at det finnes en bestemt vitenskapelig fremgangsmåte som er karakteristisk for all naturvitenskap, finner man i dag først og fremst utenfor naturvitenskapene. Særlig i 1960- og 70-årene har mange humanister og samfunnsforskere reagert mot forsøk som har vært gjort innenfor deres egne fag på å etterlikne metoder. For dem er «den naturvitenskapelige metoden» ofte identifisert med «positivisme», først og fremst en metode som er feilaktig i deres vitenskap. Om denne metoden faktisk blir brukt eller er gyldig i naturvitenskapen, har man vært mindre interessert i.
Men mange av disse «positivismekritikerne» har bevart en sterk tro på at det er viktig å fastslå metodologiske prinsipper for sine egne vitenskaper. Paradoksalt nok har derfor kritikken av den «naturvitenskapelige metoden» bidratt til å bevare positivismens tro på at vitenskapelighet kan sikres ved at man velger den rette metoden.
Et annet biprodukt av denne kritikken er at man har popularisert et dogmatisk og villedende bilde av naturvitenskapen. I motsetning til samfunns- og humanistisk vitenskap, sier man, bygger naturvitenskapen på utvetydige observerbare fakta og den har en entydig metode for innsamling og bearbeiding av slike fakta. Derfor er dens vitenskapelige konklusjoner urokkelige eller absolutt «objektive». Dette naive bildet passer til en rent teknisk forståelse av naturvitenskapen.
På tross av disse naive og misvisende forestillingene om naturvitenskapen har kritikken av den såk. «naturvitenskapelige» metoden pekt på dypt liggende forskjeller mellom naturvitenskapene og vitenskapene om mennesket. Mellomkrigstidens marxister og andre politiske radikalere var så ivrige etter å bekjempe samtidens konservative og antimaterialistiske strømninger at de neglisjerte det gamle filosofiske skillet mellom tenkning (ånd) og materie.
I dag ville man peke på at mens naturvitenskapen ikke retter seg direkte mot menneskets bevissthet og dens innhold, er dette sentrale objekter for samfunnsvitenskap og humanistisk vitenskap. For naturvitenskapen er bevisstheten en samling fenomener som man, så langt det lar seg gjøre, søker å forklare som resultat av fysiske, kjemiske og biologiske forhold. For humanisten og samfunnsforskeren er menneskelig tenkning en årsaksfaktor som det synes menings løst å redusere til kjemi og biologi.
Motsetning mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap oppstår i grenseområdene hvor begge driver forskning på hver sine forutsetninger.I psykologien fører motstridende forestillinger om hva som er virkelighetens elementer, tenkning eller materielle partikler, til konflikt. I biologien har oppdagelsen av arvelighetens kjemiske mekanismer vært det store fremskrittet de siste par årtier.Det er grunn til å vente at utforskningen av det kjemiske grunnlaget for hukommelse, nevroser og sinnssykdom vil gi viktige resultater innen forholdsvis få år.
Slike oppdagelser må nødvendigvis få konsekvenser for psykologien og andre samfunnsvitenskaper, men det innebærer slett ikke at deres teoretiske grunnlag blir erstattet med naturvitenskap. Det vil snarere bety en justering av grensen mellom natur- og samfunnsvitenskap. Innenfor naturvitenskapen er det ikke noe ukjent fenomen at en vitenskap gjør innhogg i et område hvor en annen vitenskap tidligere har vært enerådende. Dette gjelder f.eks. forholdet mellom kjemi og biologi.

Farlig forskning


Mistroen til naturvitenskapen har vært voksende i senere år og munner ikke sjelden ut i krav om å stoppe forskning. Med atombomben i friskt minne samler motviljen seg nå ofte om molekylær genetikk og annen biologi hvor det ser ut som man i dag holder på å legge grunnlaget for nye revolusjonerende teknikker.
Frykt for at kunnskap skal føre mennesket i ulykken er ikke noe nytt. En av kristendommens grunnleggende myter er som kjent at synden kom inn i verden ved at mennesket spiste av kunnskapens tre. Da Galileo Galileis nye fysiske og astronomiske teorier ble fordømt av den katolske kirken på begynnelsen av 1600-tallet, var et hovedargument at det kunne lede til usikkerhet og fortvilelse blant folk når deres gamle bilde av verden ble slått i stykker. Med de sosiale og religiøse omveltningene som Europa opplevde på 1500- og 1600-tallet, var dette et tungtveiende argument. Darwins lære om den biologiske utviklingen møtte tilsvarende motstand på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, men seiret atskillig lettere og raskere.
Frykten for den anvendte naturvitenskapen, teknologien, er også en del av vår kulturarv. For eksempel er diktet «Trollmannens læregutt» av Goethe (1749—1832) en skarp advarsel mot å sette i gang en teknologi som vi ikke kan stoppe.
Skrekkvisjoner av et totalitært fremtidssamfunn basert på biologiske teknikker for kontroll av mennesker har vært populære i det 20. århundret. Blant de mest kjente er Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» (1932) og George Orwells «1984» (1949). Selv om flere og flere av den typen teknikker som disse bøkene skisserer er blitt realiserbare, har de ikke fått slik anvendelse — foreløpig i det minste. Men om det har gått bra hittil, er det kanskje likevel farlig å legge mulighetene til rette for fremtiden?
Vårt dilemma er at den samme grunnforskningen som vi bygger f.eks. medisinske fremskritt på, og som vi trenger til en fornuftig styring av samfunnet, også legger til rette muligheter for å undertrykke mennesker mer effektivt. Kanskje har våre naturvitenskapelige kunnskaper nådd et nivå hvor ytterligere fremskritt vil bringe mer ulykke enn velsignelse? Det er sannsynlig at dette blir et sentralt spørsmål i den forskningspolitiske debatten i årene fremover.
Krav om å stoppe forskning for å beskytte mennesket mot farlig teknologi bygger ofte på liten forståelse av hvordan vitenskapen fungerer. Det er stor forskjell på å forkaste bestemte prosjekter i anvendt forskning og å stoppe den grunnleggende forskningen på et område. Sterkere offentlig kontroll og mer inngrep i den anvendte forskningen er en rimelig følge av at større teknologiske muligheter kan få alvorligere konsekvenser.
Men vil man hindre fremveksten av ny teoretisk innsikt som kan misbrukes, må man stoppe grunnforskningen over en bred front. De forskjellige grener, f.eks. innenfor biologi, henger nær sammen, og de teoretiske problemene kan angripes fra mange sider. Genetikk (arvelære), biokjemi, anatomi, evolusjonsteori osv, kan ikke skilles fra hverandre når det kommer til de mest grunnleggende problemene. Å forby visse typer eksperimenter i genetikk vil i høyden forsinke genetikkens fremskritt. For å sikre seg helt mot ny genetisk kunnskap som kan misbrukes, måtte man stoppe forskningen på de tilgrensende biologiske feltene og i deler av fysikk og kjemi. Dette kunne i sin tur vanskelig bli effektivt om man ikke stoppet all naturvitenskapelig grunnforskning.
Også i grunnforskningen kan det være rimelig med strengere kontroll og regulering enn hittil for å unngå alvorlige ulykker, f.eks. ved at det i laboratoriet oppstår farlige mikrober som unnslipper og forårsaker epidemier. Og man kan innføre regler for å holde midlertidig hemmelig resultater som åpenbart innbyr til misbruk eller forhastet anvendelse med uoverskuelige konsekvenser. Forholdsregler av denne arten blir allerede uformelt praktisert og vil ganske sikkert bli satt langt mer i system i fremtiden. Slik regulering vil hemme grunnforskningen, men det behøver ikke være noen urimelig pris å betale for minsket risiko.
Om naturvitenskapen blir nedprioritert og dens fremskritt langsommere, kanskje meget langsommere, behøver ikke det forandre vesentlig på dens sosiale rolle — verken på den praktiske eller på den kritiske siden. Kanskje det til og med kan stabilisere rollen ved at samfunnet får bedre tid til å absorbere nye tanker og teknikker.
Det man har større grunn til å frykte, er fremveksten av direkte antivitenskapelige ideologier og bevegelser som forkaster vitenskapens rådgivende og kritiske rolle og åpner for irrasjonelle politiske beslutninger — beslutninger som går på tvers av den vitenskapelige innsikten vi faktisk har. Det er naturvitenskapen som har gitt kunnskapsgrunnlaget for den moderne teknologien. Men den er også et uunnværlig redskap til å avsløre og forutse skade- virkningene av denne teknologien.

N.R.-H.



Litteratur: J.D.Bernal : Vitenskapens historie, Oslo 1978. J.Elster: Vitenskapsteori, Oslo 1979. T. S. Kuhn: The Structure of Scientific Revolutions, London og Chicago 1970 (dansk utgave 1973). N.Roll-Hansen: Forskningens frihet og nødvendighet. Pasteurs teorier i vekst og forfall,Oslo 1974. I. Spiegel-Rösing og D. Price (red.): Science, Technology and Society, London 1977 (med fyldige litteraturlister).

Nauru


Sjølvstende: 1968 (Australia) Politisk system: Presidentstyre
Flateinnhald: 21 km²
Folkemengd i 1973: 7000
Yrkesaktivitet: 41,3 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 8,8 %
Døyingsprosent for spedbarn: 4,15
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Navneloven


Navneloven — eller lov om personnavn — fastsetter regler for bruk av så vel fornavn som mellomnavn og etternavn eller slektsnavn. Lov om personnavn av 9 februar 1923 med tilleggslov av 28 juni 1949 ble avløst av ny lov om personnavn 29 mai 1964. Den nyeste endringen i lov om personnavn er fra 28 mai 1979. Sammenlikner man disse lovene, vil man finne at de markerer en utvikling i retning av å nedtrappe mannens stilling som overhode over kone og barn og anerkjenne kvinnen som et selvstendig individ. Den siste lovendringen søker også å likestille barn født i og utenfor ekteskapet.
Når det gjelder ektefellers navn, lyder den nåværende loven slik: «Dei som skal gifta seg, kan velja om del vil ta namnet til ein av del som felles slektsnamn . Dei kan og kvar for seg velja om del vil halde på det namnet del hadde før giftarmålet .Som felles slektsnamn kan likevel ikkje veljast eit namn som er fått med tidlegare giftarmål». Dersom man tar ektefellens slektsnavn skal man, ifølge den nyeste lovendringen, kunne beholde dette navnet ved en eventuell skilsmisse og ved et eventuelt nytt ekteskap. Om man da for en periode skulle komme til å ta den nye ektefellens navn, kan man når som helst ta tilbake navnet man hadde i ekteskapet med den første ektefellen. Men man kan altså ikke gi et navn som er fått i et tidligere ekteskap til en ny ektefelle. Dette navnet kan derimot gis til barn i det nye ekteskapet.
Barn får foreldrenes slektsnavn dersom de har felles slektsnavn. Har de ikke det, skal foreldrene melde fra innen barnet er seks måneder hvilket slektsnavn de ønsker at barnet skal ha. Dersom de ikke gjør det, vil barnet få morens etternavn.
Enhver endring i navneloven i retning av å bygge ned mannens stilling som familiens overhode er blitt møtt med en rekke protester fra konservativt hold. Da den nyeste endringen av navneloven var oppe til behandling i Odelstinget, var det især bestemmelsen om at barnet vil få morens etternavn dersom foreldrene har ulike navn og ikke sier fra om at de ønsker at barnet skal få farens navn som vakte størst debatt. Tradisjonen, slik den kom til uttrykk i tidligere navnelover, var at barnet, dersom det var født i ekteskap, fikk farens navn. Var det født utenfor ekteskap, fikk det morens navn.
Også da lov om personnavn av 29 mai 1964 ble vedtatt, reiste det seg protester fra konservativt hold. Denne loven åpnet nemlig adgang til at kvinnen kunne beholde sitt eget slektsnavn ved inngåelse av ekteskap. Før 1964 måtte hun ta mannens navn. Dersom en kvinne hadde «fått» en mannsnavn ved ekteskap og hadde fått lov av sin forhenværende mann å beholde det etter skilsmissen, var hovedregelen at hun tapte retten til navnet ved nytt ekteskap.
Før kunne en mann ikke Uten videre ta sin kones slektsnavn dersom han ønsket å gjøre det. Han måtte søke om det. Ved den nyeste endringen i lov om personnavn er menn og kvinner endelig blitt stilt likt. En mann skal kunne ta konas navn like lett som hun hans. Han behøver ikke lenger ha slektens tillatelse til å ta et beskyttet navn.
I Regjeringens forslag til endringer i navneloven (Ot.prp. nr. 43, 1978/79) ble det foreslått at hovedregelen skulle være at ektefellene beholdt sine slektsnavn ved giftermål. Dette syntes Stortinget var et for sterkt brudd med den herskende navnepraksisen. Men også den lovendringen Stortinget vedtok betyr et klart brudd med den tidligere mannsdominerte navnepraksisen. Nå må både mann og kvinne foreta et aktivt navnevalg når ekteskapet inngås. Tidligere ble kvinnen fanget opp i mannens etternavn dersom hun ikke aktivt motvirket det. Det er om å gjøre at vi kvinner nå følger opp de mulighetene den nye endringen i navneloven gir. Vi er nå gitt muligheten til å markere oss selv som selvstendige individer med vårt eget navn. Og vårt navn skal kunne gis videre til våre barn like godt som en manns navn.

B.B-U.



Litteratur: Kvinnens årbok, Oslo 1976.

Nazisme


Se Nasjonalsosialisme.

NEBB


Se Norsk Elektrisk & Brown Boveri , AS.

Nederland


Hovudstad: Amsterdam
Sjølvstende: 1815
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Største språkgruppe: Nederlandsk
Flateinnhald : 40 844 km²
Folkemengd i 1973: 13438 000
Årleg vekst i folkemengda 1970—73: 1,0%
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 1,7 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 4 440 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 2,9 %
Inflasjonsrate 11975: 10,2 %
Yrkesaktivitet: 57,6 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 26,1 %
Største eksportvaregrupper: Olje, oljeprodukt, gass, 11,4%
Viktigaste handels partnar 1975: i-land
Energibruk pr. innbyggjar: Svært høg, 6 260 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 38,0 %
Lese- og skrivekunne: 99 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 311
Døyingsprosent for spedbarn: 1,15
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 23,8
Sjølvmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 8,2
Mordrate (Drepne pr. 100 000 innb.): 0,8
Militærutgifter pr. innb., 1973: 121,62 $
Tilslutning til militærallianse: NATO/Vestunionen
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Landet er ei låg slette, og store delar av det ligg lågare enn havflata. ikkje i noko anna land har mennesket gripe så sterkt inn i landskapet som her: Nesten 8 000 km² (av ca. 41 000) er blitt kunstig tørrlagt gjennom hundreåra, og deinaturlege vass vegane er utbygd med eit uvanleg velutvikla nett av kanalar. Landet har kystklima. Det meste av arealet er oppdyrka eller busett; det finst ein del heilandskap i nord og (verna) skogar i aust.
Nesten halvparten av folket bur i storbyområda i vest, i det eigenlege Holland, der det lever ca. 900 menneske pr. km². Dette er eit av dei folketettaste områda i verda. I nordaust er folketettleiken berre halvparten av dette.

Næringsliv


Næringslivet er allsidig. Nesten to tredelar av arealet er oppdyrka. Hovudvekta ligg på fedrift, og smør og ost er viktige eksportprodukt. Elles dominerer korn, poteter og drivhusvokstrar (frukt, grønsaker, blomsterløk).
Mesteparten av folket arbeider i industri og service næringar. Dei fremste industrigreinene er metall-, tekstil- og næringsmiddelindustrien. Viktig er og skipsbygginga (ved Amsterdam og Rotterdam), den elektrotekniske industrien (Philipskonsernet i Eindhoven) og den kjemiske industrien med vekt på oljeraffineri (ved Rotterdam). Rotterdam er største hamnebyen i Europa.
Den viktigaste energiressursen var tidlegare steinkol (provinsen Limburg , lengst i søraust), men denne utvinninga vart nedlagt først i 1970-åra. I provinsen Groningen i nordaust er det funne store førekomstar av naturgass, og dette gassfeltet vil truleg få mye å seie for den framtidige industriutviklinga. Også turismen er blitt ei viktig næringsgrein.

Språk og religion


Språket er nederlandsk, men i provinsen Frisland talar fleirtalet frisisk, som der også har ein viss offisiell status. Religiøst er landet kløyvd: Av del 13 millionar innbyggarane er 5 millionar katolikkar , nesten like mange protestantar (fordelt på ulike kyrkjesamfunn , med utgangspunkt i kalvinismen) og 3 millionar ikkje-religiøse .
Staten er konfesjonslaus, men det sosiale livet er for ein stor del organisert i såkalla «søyler» etter del religiøse skillelinene: Katolikkane, protestantene og dei ikke-konfesjonelle har særskilde skolar,kringkastingsselskap, aviser, fagforeiningar, arbeidskjøparforeiningar, politiske parti osv. Såleis lever mange livet sitt med minst mogleg sosial kontakt med dei andre religionsgruppene, særleg på landsbygda, der det framleis mange stader rår sterkt ortodokse og pietistiske kristendomsformer. Katolikkane har sitt bolverk i sør (provinsane Nord-Brabant og Limburg ), mens protestantane dominerer elles. I byane er desse skilja langt mindre absolutte, og ein frisinna «folkereligiøsitet» vanlegare .

Historie


I mellomalderen var Nederlanda (vår tids Nederland og Belgia) delt opp i ei rekke føydale småstatar og praktisk tala uavhengige bysamfunn grunna på handel og (til dels industriliknande ) handverk. På 1500-talet var området sameina under den spanske krona. Men den spanske sentralismen under Filip II (med m.a. ei hard skatteplyndring) førte til konfliktar med både føydaladelen, byborgarskapet (som var i sterk vokster) og underklassene. Filip svara med militær terror og ei blodig undertrykking av den framveksande kalvinismen, som vart ein motstandsideologi mot det katolske Spania. Resultatet vart full oppreist under leiing av Willem av Oranje.
Dei nordlege provinsane skipa i 1588 ein uavhengig sambandsrepublikk; ti år etter vart spanjarane drivne bort. (Dei sørlege provinsane , det noverande Belgia, vart verande spanske.) Den nye republikken hadde handelsborgarskapet som si førande klasse, og maktsentret låg i del hollandske stor byane Amsterdam, Den Haag og Rotterdam.
Landet var på 1600-talet den leiande stormakta i Europa, både militært, økonomisk og kulturelt. Frå Amerika til Japan herska dei nederlandske skipa over hava, og grunnlaget for det nederlandske koloniveldet vart lagt. Også i vitskap og kunst stod landet i fremste rekke; kjente namn er målaren Rembrandt , filosofen Spinoza og vitskapsmannen Huygens . Ein viktig føresetnad for dette var at Nederland var det einaste europeiske landet med nærpå full trusfridom, jamvel om kalvinismen var statsreligion og katolikkane vart diskriminert sosialt.
Mot slutten av hundreåret gjekk den militære stormaktsstillinga tapt i krigar mot Frankrike, og på 1700-talet tok dette landet og England leiinga i verdshandelen. I 1794 vart Nederland hærsett av Frankrike, som heldt landet okkupert til 1813. Med det var det slutt med republikken. Sigerherrane i Napoleonskrigane danna eit sameint nederlandskbelgisk kongedømme med sentrum i Holland. Men motsetnadene mellom jordbrukslandet Nederland og det tidleg industrialiserte Belgia var for store: i 1830 gjorde det belgiske borgarskapet oppreist, braut ut og danne ein eigen stat.
I Nederland utvikla handelen seg på nytt utover i hundreåret, med grunnlag i ei stadig meir intens utbytting av koloniane, særleg Indonesia. I 1848 vart det innført ei ny grunnlov som la grunnlaget for parlamentarismen. Tre politiske hovudkrefter danna seg: protestantene, katolikkane, og dei konfesjonslause liberale. Katolikkane fekk først fulle rettar i 1848, mellom dei retten til fri organisering. Dermed låg vegen open for «søylesystemet».
Etter som industrialiseringa skaut fart mot slutten av hundreåret, vart grunnlaget lagt for ei arbeidarrørsle. Det sosialdemokratiske arbeidarpartiet vart skipa i 1894, med eit parlamentarisk og reformistisk program, m.a. allmenn røysterett for menn (gjennomført 1917).
Etter den første verdskrigen, der Nederland var nøytralt, vart ein del sosiale reformer innført av borgarlege regjeringar: røysterett for kvinner (1919), åttetimarsdag, alderdoms- og sjuketrygd. Bakgrunnen var dels ei konkret, men urealistisk, revolusjonsredsle i 1918—19, dels ei økonomisk oppgangstid i tjueåra. I den andre verdskrigen var Nederland okkupert av Tyskland (1940—45).
Etter 1945 vart landet gjenoppbygd med marshallhjelp. Trass i kolonikrigen mot Indonesia, der Nederland måtte gi tapt i 1949 (sjå art. Indonesia), fekk landet sterk økonomisk framgang: Først no vart storindustrien for alvor den leiande næringsvegen. I 1947 gjekk landet inn i ein tollunion med Belgia og Luxembourg, Benelux-unionen. I 1949 gjekk det inn i NATO, og i 1957 i EF, der Nederland seinare har vore fremste talsmannen for ein økonomisk og politisk union. I 1954 vart dei to koloniane Nederland framleis hadde att, Suriname og Dei nederlandske Antillane , formelt likeverdige partnarar med «moderlandet» i ein union. I 1975 vart Suriname uavhengig.

Politiske parti


Nederland er eit konstitusjonelt monarki med tokammersystem: Andrekammeret, den viktigaste delen av parlamentet, blir valt direkte av folket .Representasjonen er matematisk rettvis, noko som har ført til ei sterk oppsplitting i småparti.
Dei største partia etter krigen har vore arbeiderpartiet(PVA , sosialdemokratisk), Det katolske folkepartiet( KVP ), Det liberale partiet (VVD ) og det antirevolusjonære partiet (ARP, Protestantisk). Mens motsetningen konfesjonell- ikkjekonfesjonell var viktigast før , fekk ein etter krigen ei polarisering mellom PvdA og det stadig meir reindyrka konservative VVD . Begge desse partia har i syttiåra gått kraftig fram i røystetal . Dei konfesjonelle partia vart ståande i midten. Såleis har KVP regjert utan avbrott sia 1946, skiftevis med PvdA og VVD , mens mindre parti har vore med i skiftande kombinasjonar . Dette trass i at dei konfesjonelle partia etter kvart har skrumpa inn i takt med den aukande sekulariseringa. I syttiåra har KVP og to protestantiske parti gått saman i eit kristeleg- demokratisk valforbund som om stutt tid skal ha vakse sammen til eitt parti, CDA .
Venstresida har tradisjonelt vore dominert av sosialdemokratane og eit stalinistisk kommunistparti, CPN . CPN har hovudbasisen sin i arbeidar klasse i Amsterdam og Nord-Nederland, men ei vaklande og til dels sekterisk politisk line førte til ein valkatastrofe i 1977. Det pasifist- sosialistiske partiet( PSP , skipa i 1957) vart også verande lite, men det har spela ei viktig rolle i utviklinga av ei utanomparlamentarisk venstrerørsle. Det har hatt ei utvikling som tilsvarar det norske Sf si i sekstiåra. Frå 1965 opplevde Nederland ei sterk radikalisering av studentar og annen ungdom, delvis kanalisert gjennom PSP delvis gjennom dei anarkistiske provo- og kabouterrørslene , delvis gjennom trotskistiske og maoistiske smågrupper. Også ardeider klasse vart radikalisert, noko ein ser av fleire langvarige streikar i førstninga av 1970–åra.

Kvinner og ardeidsmarknad


Høgkonjunkturen i sekstiåra førte til ein stor import av billeg utanlandsk arbeidskraft.Dermed vart ikkje kvinnene utnytta i same grad som arbeidsreserve.I 1971 var 26 % av dei yrkesaktive kvinner, stutt tid før den økonomiske krisa sett inn . Dei fleste yrkesaktive kvinner finst i serviceyrke og lett industri. Den økonomisk krisa , som sett inn i 1973-74, skapte store arbeidesløyseproblem, særleg i Nord-Nederland, som alt låg langt etter i industri utviklinga.
Frå 1969 har det utvikla seg ei aktiv og mangslungen kvinnerørsle. Den viktigaste konkrete kampsaka har vore striden for sjølv bestemt abort. Formelt er abort forbode, men det finst likevel ei rekke heilt openlyse abort klinikkar i landet. Dei har fått operere stort sett i fred fordi alle store parti er samde om at abortlova må endrast, berre ikkje kor langt. PvdA og VVD er prinsipielt for sjølv bestemt abort, men det har kunna hindre dette pga. den politiske mellomstillinga si, som gjer det til naudsynte regjerings partnarar for begge del andre. Abortstriden har ført til ein sterkare ein skap mellom dei ulike fraksjonane i kvinnerørsla.

Raseproblem


Nederland har fått ei rekke etniske minoritetar etter krigen. Dei viktigaste er innvandrarar frå Suriname og Dei nederlandske Antillane , og framandarbeidarar frå Marokko, Tyrkia og dei søreuropeiske landa. Størst strid har det stått om sørmolukkanarane, som opphavleg stammar frå Aust-Indonesia. Dei var brukt som elitetroppar i den nederlandske kolonihæren i Indonesia, og nekta å godta at kolonien vart sjølvstendig. Dei vart derfor overflytta til Nederland, og levde der som ein diskriminert og isolert minoritet.
Mange av dei søkte eit haldepunkt i idealet om ein uavhengig sørmolukkansk republikk, eit ideal den nederlandske regjeringa konsekvent har nekta å godta. I syttiåra har unge sørmolukkanarar reagert på dette med fleire drastiske terroraksjonar, som har utdjupa det mest alvorlege raseproblemet Nederland har for tida.

L.S.V.



Nederlandsk Antillane


Hovudstad: Willemstad
Sjølvstende: Avhengig område (Nederland)
Flateinnhald: 961 km²
Folkemengd 11973: 234 000
Årleg vekst I folkemengda 1970—73: 1,8%
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: I 530 $
Sysselsette i primærnæring: 0,8 %
Sysselsette i industri: 24,5 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 56,6 %
Yrkesaktivitet:58,8 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 35,3 %
Største eksportvaregruppe: Oljeprodukt, 91,2%
Viktigaste handelspartnar 1974: USA, 37,9%
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 156 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 187
Døyingsprosent for spedbarn: 1,97
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Nederlandsk Guyana


Sjå Suriname.