Nasjonalpark
Naturvernloven av 19 juni 1970 slår fast: «Naturvern er å disponere naturressursene ut fra hensynet til den nære samhørighet mellom mennesket og naturen og til at naturens kvalitet skal bevares for fremtiden.» Et ledd i det samlede vernet av de tilgangene vi rår over, er å bevare enkelte områder i en bestemt tilstand. Dette kalles områdevern. Naturvernloven gir fire typer av områdevern: nasjonalpark, landskapsvern, naturreservat og naturminne.
Motivene for områdevern kan være vitenskapelige, pedagogiske, estetiske og rekreasjonsmessige. Motivene overlapper ofte hverandre, og kan angå både naturvitenskapelige, kulturhistoriske og landskapsestetiske objekter. Behovet for å verne et område må vurderes ut fra kvaliteten innafor hvert av disse feltene og ut fra hvor sårbart området er for påvirkning.
En nasjonalpark må være et større, i det vesentlige urørt, egenartet eller vakkert område på statens grunn. Landskapet med planter, dyreliv og natur- og kulturminner skal vernes mot utbygging, anlegg, forurensninger og andre inngrep. Formålet med nasjonalparker er at landskapet og naturmiljøet for øvrig bevares i naturlig tilstand og at dyre- og plantelivet får utvikle seg mest mulig fritt, samtidig som områdene skal gi muligheter for friluftsliv og rekreasjon i uberørt natur. Rettigheter til jakt og fiske kan utøves privat i nasjonalparker uten at verneformålet hindres. En antar at nasjonalparkene vil fylle et todelt formål: dels vern, dels friluftsliv.
Nasjonalparkene forvaltes av Direktoratet for statens skoger i samråd med Miljøverndepartementet. En oversikt over nasjonalparker i Norge pr. 1977 er vist i tabellen under.

Nasjonalpark Opprettet
år		 Areal
i km²		 Høyde over
havet
Rondane 1962 572 900-2175
Børgefjell 1963 1065 410-1703
Ormtjernkampen 1968 9 774-1127
Gutulia 1968 19 615-948
Gressåmoen 1970 180 310-1009
Ånderdalen 1976 53 50-853
Stabbursdalen 1970 96 50-620
Øvre Pasvik 1970 63 92-202
Rago 1971 170 100-1300
Øvre Dividal 1971 750 300-1630
Femundsmarka 1971 385 680-1415
Dovre 1974 265 960-2286
Øvre Anarjokka 1976 1390  

Om de andre typene verneområder heter det i naturvernloven: «For å bevare et egenartet eller vakkert natur- eller kulturlandskap kan arealer legges ut som landskapsvernområde. I landskapsvernområdet må det ikke iverksettes tiltak som kan endre landskapets art eller karakter. Et område som har urørt, eller tilnærmet urørt natur eller utgjør en spesiell naturtype og som har særskilt vitenskapelig eller pedagogisk betydning eller som skiller seg ut ved sin egenart, kan fredes som naturreservat. Et område kan totalfredes eller fredes for bestemte formål som skogreservat, myrreservat, fuglereservat eller liknende. Geologiske, botaniske og zoologiske forekomster som har vitenskapelig eller historisk interesse eller som er særpregede, kan fredes som naturminne. Arealer omkring forekomsten kan fredes sammen med den som naturminne når det anses for nødvendig å verne den.»
Et landskapsvernområde er et mindre omfattende vern enn en nasjonalpark. Det er ikke nødvendig at området er statseiendom. Bestemmelsene overlapper når det gjelder et egenartet eller vakkert naturområde og kan velges alternativt. Grunn som ikke tilhører staten, kan inngå i en nasjonalpark hvis den grenser til og har samme karakter som resten av området.
Pr. 1 januar 1978 var det i Norge 81 naturreservater. Disse dekker i alt 190 km² eller 0,06 % av det totale arealet i landet. 20 av områdene er reservater for edellauvskog, 14 skogreservater, 15 fuglereservater, 7 myrreservater og 25 naturreservater i engere betydning. Eksempler er Nordre Øyern, fuglebiotop i Asker, Fokstumyra på Dovre, Sandviki edellauvskog i Vinje, Rundholmen i Opsangervatnet, Kvinnherad, Vettisfossen og Fosselva i Årdal og Bergsåsen kalkplantesamfunn i Snåsa.
Den første formen for naturvern, klassisk naturvern, gikk inn for å frede enkeltobjekter. Naturminnene hører til denne kategorien og omfatter først og fremst enkeltstående trær f.eks. «Den gamle mester», en eik på Krødsherad prestegård. I alt har vi 215 naturminner. 200 er botaniske naturminner i form av enkelttrær eller tregrupper. Resten er geologiske naturminner, som Kvitskriuprestin i Sel og en rekke kalksteinsgrotter i Rana.
I nasjonalparkene økte tilstrømminga av turister rett etter at de blei oppretta. Etiketten «verneverdig» virker forlokkende på dem som vil oppleve og lære om natur. Freding kan derfor motarbeide det som opprinnelig var målet. Det samme er tilfellet med naturreservatene, som nettopp skal være naturtyper med pedagogisk betydning. For at reservatene skal fylle sin oppgave er det derfor nødvendig å følge opp med kontrolltiltak i forbindelse med ferdsel m.v.
De områdene som er foreslått til nye nasjonalparker - Hardangervidda, Jotunheimen og Saltfjellet - har alle betydelige vasskraftressurser. Det er laga utbyggingsplaner for alle områdene. Planen for Hardangervidda er ferdig konsesjonsbehandla: Det blei ikke gitt konsesjon til utbygging av Dagali og Veigfallene. Forslaget om nasjonalpark er ikke ferdigbehandla i 1979. Interessekonflikten på Hardangervidda har åpna en debatt om tolkning av forskriftene for nasjonalpark. Det er uttrykkelig slått fast i loven at private jakt- og fiskeretter kan utøves i nasjonalparker uten at verneformålet hindres. Hardangervidda er et kulturlandskap og må brukes hvis vi vil bevare vidda slik den er i dag.
Det er viktig å presisere hva slags bruk vi verner et område mot, f.eks. mot vassdragsregulering. Både de som vil bygge ut og de som vil verne gjør krav på å være naturelskere. I debatten kommer det fram en totalt forskjellig vurdering av hvor store naturområder vi har å ta av. Utbyggingsinteressene er offentlige gjennom Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) og stortingsrepresentanter, samt private entreprenørfirmaer. De utfører agitasjonen for å bygge ut vassdrag som betalt arbeid. Verneinteressene er representert ved et frivillig, ulønna engasjement. Motivet er i første rekke å bruke området i rekreasjonsøyemed.
For å understreke rekkefølgen i saksgangen vassdragsutbygging/naturvern kan nevnes at Saltfjellområdet blei tatt ut av verneplanen for vassdrag og landsplanen for natur- og nasjonalparker pga. de store vasskraftressursene som fins der.
Verneinteressene har ennå ikke fått gehør for sine synspunkter ved å få et helt vassdrag freda. Omfanget av flere vasskraftprosjekter er likevel blitt betydelig redusert. Dette må tilskrives at verneinteressene har virket til å korrigere utbyggingsinteressene.
L. Y.

Se også: Naturvern, Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen, Vassdragsutbygging.

Nasjonal Samling
Partiet Nasjonal Samling (NS) ble formelt stiftet 17 mai 1933 og ble i praksis oppløst av norsk politi 8 mai 1945. I løpet av disse tolv årene maktet partiet å skape seg et rykte for å foreta handlinger mot nordmenn som for all fremtid antakelig vil stemple det som et parti av landssvikere og forrædere mot vårt land. Dette har i første rekke å gjøre med de siste fem år av partiets liv da det sto i et nært samarbeidsforhold med den tyske okkupasjonsmakten. Partiets historie faller i tre faser: 1. fra parti til sekt 1933-1937, 2. fra opposisjon til forræderi 1937-1940, 3. «det statsbærende parti» 1940-1945.

Bakgrunn
Det finnes flere ulike strømninger og bevegelser før 1933 som viser de politiske og ideologiske forutsetningene som fantes for et nazistisk parti i Norge. I løpet av 1920-årene dukket det fram flere skrifter, personer og organisasjoner som markerte et ekstremt høyreorientert syn på Norges vel ut av den politiske krisen og kampen som mellomkrigstiden etter hvert ble preget av.
Fedrelandslaget (1925), Frisinnede Folkeparti (1933) og Det Radikale Folkeparti (1921) er eksempler på partier/organisasjoner som ville fremme såk. «nye nasjonale mål» gjennom ordinære politiske organer. Samfunnsvernet (1923), Samfunnshjelpen (1921), Leidangen (1930), Arbeidets Frihet (1930), de såkalte «gule fagforeninger» og også Bygdefolkets Krisehjelp (1931) er eksempler på aktivistgrupper som ønsket å løse samfunnsproblemene utenom det eksisterende organisasjonsapparatet. Av mer rendyrkede nasjonalsosialistiske grupper kan man nevne National Legion (1927) og Norges Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti (1930), to små og relativt betydningsløse organisasjoner.
Den viktigste enkeltpersonen som også ble inspiratoren til Nasjonal Samling, var tidligere major Vidkun Quisling (1887-1945). I mars 1931 lanserte Quisling idéen om «En nordisk Folkereisning» og laget utkast til et program og en organisasjonsstruktur. Denne organisasjonsdannelsen ble forpurret da Quisling ble utnevnt til forsvarsminister i Bondepartiets regjering 1931-33, men de viktigste hovedideen ble gjenopptatt og inkorporert i Nasjonal Samling.
Vi kan således finne klare røtter i norsk politisk historie i samtiden for et parti som Nasjonal Samling. Personen Quisling, og kretsen som etter hvert dannet seg rundt ham, omsatte dette til politisk handling.

Fra parti til sekt
Etter stiftelsen drev partiet en hektisk virksomhet for å bygge opp en organisasjon som skulle slå gjennom ved stortingsvalget samme høst. Men valget resulterte i bare 27 850 stemmer (2,23 %), og ingen stortingsrepresentant. Kommunevalget høsten 1934 ble registrert som framgang, og NS fikk 16 130 stemmer (1,5 %) og 69 kommunestyrerepresentanter. Valget til Stortinget 11936 skulle bli den store styrkeprøven. Man hadde da fått tid på seg til å vise hva man sto for og hadde etablert en landsomfattende organisasjon.
Resultatet ga 26 577 stemmer som tilsvarte bare 1,83 %, og partiet fikk Ingen på Stortinget. Rett etter valget førte de Indre motsetningene i partiet til at det ble sprengt. En rekke av de beste medlemmene og lederne med advokat J. B. Hjort i spissen meldte seg ut - eller ble ekskludert. Partiets virksomhet ble dramatisk redusert. Ved kommunevalget 1 1937 fikk det bare 1 422 stemmer (0,06 %) og 7 kommunestyrerepresentanter. Partiet ble redusert til en sekt. Man regnet med at partiet i høyden hadde et sted mellom 8 000 - og 15 000 medlemmer eller sterke sympatisører i denne perioden.

Fra opposisjon til forræderi
Historien etter tilbakeslaget i 1936-37 er lite kjent og utforsket. Alt partiarbeid gikk tilbake og alle forutsetninger for partiets muligheter i norsk politikk syntes å forsvinne. I september 1938 ble imidlertid de første faste kontaktene med Hitlers parti i Tyskland etablert, og i det historisk viktige møtet mellom Quisling og Hitler 14 desember 1939 mener man at planene ble lagt for et samvirke mellom NS og en tysk okkupasjon i Norge. Denne kontakten ble senere utdypet ved ulike kontakter mellom NS-folk og ledende personer i det tyske nasjonalsosialistiske partiet. Tyske pengemidler ble gitt til NS slik at partiet fikk et organisatorisk oppsving fra høsten 1939. Våren 1940 ble partiavisen Fritt Folk omdannet til dagsavis.
Om ettermiddagen 9 april 1940 foretok Quisling statskupp. Ved hjelp av tyske kontakter tiltvang han seg vei til NRKs lokaler og sendte ut en proklamasjon til det norske folk der det het at regjeringen Nygaardsvold var avsatt og at han selv hadde utnevnt en ny regjering. Han oppfordret også til at all motstand skulle opphøre og at det norske folk skulle følge direktiver fra NS-regjeringen.
I denne mellomperioden i partiets historie var organisasjonsaktiviteten svært lav og partiet markerte seg helst med spredte gateaksjoner og propagandamøter. Den tilsynelatende viktigste politiske aksjonen var forsøket på å få Kongen til å erklære Stortinget for ukonstitusjonelt fordi det i 1938-39 hadde utvidet sin egen funksjonstid fra 3 til 4 år gjennom en endring i valgloven. Partiets medlemstall sank til noe i nærheten av et par tusen og under 500 var aktive.

«Det statsbærende parti»
Den store perioden i NS' historie var knyttet til de første krigsårene. Selv om Quislings kupp-regjering ble avsatt etter en uke av de tyske myndighetene, klarte partiet gradvis å vinne en viss tilslutning blant folk. Mange gamle medlemmer strømmet tilbake til partiet i sommermånedene 1940, og partiet fikk en rask og overraskende stor tilslutning etter 25 september 1940, da tyskerne forbød alle andre politiske partier. Den tyske Reichskommissar erklærte videre at «kampen for Norges frihet går gjennom NS».
Våren 1941 hadde partiet vervet over 25 000 medlemmer og omtrent midt 1 1943 regner man med et medlemstall på om lag 43 000. I løpet av krigen meldte imidlertid en del seg ut, noen ble ekskludert, men alt i alt kan man regne med at ca. 55 000 Personer var «innom» partiet for kortere eller lengre tid, ungdomsorganisasjonene medregnet.
I den første regjeringsperioden fra 9 til 15 april oppnevnte Quisling en ren NS-regjering. Den regjeringen som Reichskommissar Terboven utnevnte 25 september var en «kommissarisk» regjering der tre fagministre Ikke var NS-medlemmer eller direkte sympatisører. Quisling ble holdt utenfor inntil den såk. «Statsakten» på Akershus 1 februar 1942. Da ble det laget en «ny statsforfatning» for Norge der ministerpresident Quisling ble stilt i spissen for en ren NS-regjering. Utenom visse utskiftninger og endringer ble det denne regjeringen som sto for NS-styret i resten av krigstiden, under nøye overoppsyn av tyskerne.
Som «statsbærende parti» forsøkte NS å «nyordne» norsk styringsverk slik programmet fra 1930-årene hadde forutsatt. Gjennom de tyske myndighetene fikk de den beskyttelsen og faktiske muligheten til å sette i verk tiltak som hadde som formål å lage en nasjonalsosialistisk stat. Ved omorganisering, utskifting av politiske motstandere og innsetting av egne medlemmer, forsøkte NS å gjennomtrenge staten, fylkene og kommunene med en ny styringsordning. Nyordningen skulle være basert på «førerprinsippet» og det offentlige styringsverk være under full kontroll av NS-partiet. På denne måten skulle alle avgjørelser i offentlig forvaltning endelig kunne bestemmes av føreren selv (Quisling) og partiets ideologiske retningslinjer tjene som fundamentet for statens politikk.

Ideologi og indre skillelinjer
Som i de fleste nazistisk inspirerte partier utkrystalliserte det seg i NS' historie ulike retninger som illustrerer den tross alt sammensatte karakteren et slikt parti hadde. Hovedideen var det stort sett enighet om, men ulike grupper la forskjellig vekt på enkelte sider ved partiets program. De sto delvis som fraksjoner eller retninger innen partiet, eller trakk seg ut.
NS' ideologi gikk imot parlamentarisme, flerpartistyre, demokratisk kontroll, , marxisme/ kommunisme, kapitalisme, fri fagforeningspolitikk og streik, og imot liberalisering/sekularisering på ulike samfunnslivsområder. I politiske slagord ble derfor kommunisme, jøde-bolsjevisme, marxisme, liberalisme og kapitalisme brukt som skjellsord.
På den andre siden gikk NS inn for statskontrollert næringsliv, økonomisk planlegging, organisering av yrkeslivet i korporasjoner, understreking av nasjonale verdier med tyngdepunkt i landbruket og de tradisjonelle næringer, styrking av kirken, stabilisering av kjernefamilien og nedbetaling av offentlig gjeld. Store prinsipper som «Orden og rettferd», «Fellesnytten foran egennytten», «Vi er et rike, men skal bli et folk» illustrerer de perspektiver partiet ville trekke fram.
Striden innen NS knyttet seg til spørsmål som hadde med de mange motstridende idene l programmet å gjøre, men også til den politiske praksisen som ble ført på bakgrunn av programmet. Således skilte en kristelig gruppe seg ut alt i 1934-1935 fordi partiet la for stor vekt på antisemittismen. Videre gikk bruddet i 1936-37 på spørsmålet om praktiseringen av et suverent førerprinsipp. («Føreren tok ikke lederne med på råd».) En radikal nazistisk gruppe skilte seg ut 11935 med ønske om mer vekt på sosialistisk nasjonalisme og en sterkere antisemittisk profil.
I den første perioden etter april 1940 ble også et sosialistisk innslag markert i partiet ved at «fagopposisjonen» Innen LO støttet opp om partiet med direkte kontakt med tyskerne. 85-mannsgruppen ville utnytte krisesituasjonen til et radikalt fremstøt innen fagbevegelsen. Så lenge Tyskland var alliert med Sovjetunionen var det rom for en slik, delvis kommunistisk Inspirert, feilvurdert taktikk (se art. Fagopposisjonen av 1940). I den indre kretsen av NS-ledelsen ble det visstnok utkjempet en maktkamp mellom en «norsk» retning som forsøkte å styre politikken imot tyske interesser og en mer «tysk-germansk» retning, som ville ha en fullstendig sammenslutning av norske og tyske interesser i et storgermansk rike.

Fra idé til dom
Da krigen var over, ble det satt l gang en total rettsforfølgelse mot tidligere NS-medlemmer og personer som var mistenkt for bistand til fienden eller forbrytelser mot den norske staten og det norske folket. Oppgjøret resulterte i at alle som var registrert som NS-medlemmer etter 9 april 1940 ble straffet for sin virksomhet, dels ved offentlig straffesak, dels ved samfunnets egen dom. I folks øyne var og er de betraktet som landsforrædere, og domstolene ga dem alle kollektiv skyld for det partiet hadde gjort under krigen. De ble medskyldige i Quislings statskupp, i forsøkene på nyordning, i samarbeid med tyskerne mot norske interesser, og ble gjort kollektivt økonomisk ansvarlige for det tap Norge hadde lidd som følge av okkupasjonen.
Dette var et hardt slag for mange, og særlig for den eldste generasjonen føltes det vanskelig å vinne tilbake en akseptabel plass i det norske samfunnet. Disse har også ført en langvarig kamp for å få dommen fra rettsoppgjøret omgjort. De ønsket å se på sitt NS-medlemskap som en politisk idealistisk-revolusjonær innsats og ikke som kriminalitet og landsforræderi. De reagerte også kraftig mot at de skulle kalles nazister i stedet for NS-medlemmer.
En gruppe av tidligere NS-medlemmer organiserte seg i Forbundet for Sosial Oppreisning (1949) og utgir i dag avisen Land og Folk. Knyttet til kretsen av tidligere NS-folk finner vi i dag organisasjoner som: Hjelpeorganisasjonen for krigsskadede frontkjempere og falnes etterlatte, Institutt for Samtidshistorie, Sosialindividualistisk Samfunn, Verdensligaen mot Kommunismen og Nasjonal Ungdom. Man regner også med at Norsk Front har en viss tilknytning til Land og Folk uten at man ser at bladet aktivt agiterer for organisasjonen.
Nasjonal Samlings historie kan sees på som en tragisk utvikling der mange lite politisk bevisste personer ble fanget av idealistisk propaganda om «samling» av et splittet Norge, og endte med en offentlig dom for sin ide. Men historien og partiet kan også sees på som den nødvendige utviklingen og de politisk ekstreme formene de nazistiske idene vil få når de blir koplet til fysiske og økonomiske maktmidler fra et maktsentrum utenfor landet.
S. U. L.

Se også: Fascisme, Fedrelandslaget, Quisling.

Litteratur: Justis- og Politidepartementet: Om Landssvikoppgjøret, Oslo 1962. H. O. Brevik: Fra Parti til sekt, Oslo 1970. H. D. Loock: Quisling, Rosenberg og Terboven, Oslo 1972. H. F. Dahl: Norge mellom krigene, Oslo 1971. Kontrast nr. 3, 1966: Fascismen i Norge 1920-1940. S. Harmann: Fører uten folk, Oslo 1959. R. Danielsen og S. U. Larsen (red.): Fra ide til dom, Oslo 1975.

Nasjonalsosialisme
I Tyskland, marxismens hjemland, har ordet «sosialisme» siden slutten av forrige århundre hatt betydninger ut over den som legges i det av den klassiske, mer eller mindre marxistiske arbeiderbevegelsen. Tilhengere av en erklært ikke-marxistisk sosialisme har hevdet idealer om likhet og fellesskap løsrevet fra læren om klassekampen, dels med rasistiske, dels med nasjonalistiske og dels med rent idealistiske begrunnelser.
Adolf Hitler og hans parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti, NSDAP, var en del av denne tradisjonen da det ble stiftet i München 11920. Nasjonalsosialismen var for så vidt allerede en retning. NSDAP monopoliserte snart betegnelsen, dens medlemmer ble nasjonalsosialistene i Tyskland i løpet av 1920-årene. De ble snart kalt «nazis», nasjonalsosialismen nazisme.
NSDAP var et lite parti fram til 1929. Da hendte noe avgjørende. Spørsmålet om Tysklands erstatningsansvar for krigsskadene fra første verdenskrig kom opp gjennom en folkeavstemning, og det i en konjunktur som ga rom for en voldsom nasjonalistisk agitasjon. Hitler trådte fram som den ytterliggående nasjonalisten i tysk rikspolitikk, støttet av Alfred Hugenbergs mediaimperium (noenlunde tilsvarende Springer-konsernet i dag). Samtidig pekte de økonomiske konjunkturene nedover - verdenskrisen meldte seg, og med den sammenbruddet for den parlamentariske koalisjonen som alene kunne sikre Weimarrepublikken et regjeringsflertall i Riksdagen.
Sammenfallet av disse krisene, som ulykkelig nok utspilte seg i en periode med ualminnelig mange riksvalg, førte til at NSDAP svulmet voldsomt opp. Det gikk en serie av valgskred gjennom landet med kulminasjon i mars 1932 da NSDAP oppnådde 37,3 % av stemmene. Overfor dette trykket kapitulerte de borgerlige partiene, og i januar 1933 ble Hitler kalt til rikskansler for en koalisjonsregjering med NSDAP i mindretall i statsrådet.
Fra dette tidspunkt dateres NSDAPs maktovertakelse. Ved hjelp av partiapparatet satte nasjonalsosialistene i tur og orden de andre partiene ut av funksjon, og smeltet i løpet av ett år parti og stat sammen, en prosess som formelt ble fullbyrdet da Hitler etter rikspresident Hindenburgs død i 1934 tok tittelen «Fører og rikskansler» og dermed endret Tysklands forfatning. Landet var blitt en ettpartistat, der alle veier til innflytelse gikk gjennom partiet NSDAP.
Parallelt med dette tok partiet kontrollen over det velutbygde organisasjonsnettverket i Tyskland. Arbeidslivet ble nazifisert, «likeretting» het prosessen: bondebevegelsen, yrkesorganisasjonene, kulturinstitusjonene, hele det frivillige foreningsvesenet likeså. I 1935 kan en regne denne prosessen for fullbyrdet.
Nasjonalsosialismen eller nazismen er den tyske varianten av fascismen. De særdragene denne bevegelsen vegelsen hadde på tysk jord, gjaldt først og fremst virkemidlene. Nazismen var hardere, mer aggressiv og langt mer ytterliggående i sin rasisme enn fascismen i mange andre land. Men det var også et sosialt skille. Internasjonalt sett kan fascismen betraktes som en opprinnelig radikal småborger- og arbeiderbevegelse, med antikapitalistisk innhold og særlig appell på landsbygda. Det lå mange sosialradikale trekk her, for eksempel i NS i østlandsbygdene i Norge.
Nasjonalsosialismen hadde opprinnelig også et slikt trekk. En venstrefløy av NSDAP med tyngdepunkt i Ruhr-området nærmet seg i mange krav arbeiderbevegelsen, og understreket gjerne den felles «sosialisme» i NSDAP og arbeidernes organisasjoner. Denne fløyen, som opprinnelig talte en senere så framtredende mann i partiet og staten som Josef Goebbels, Hitlers propagandaminister 1933-45, ble ledet av brødrene Gregor og Strasser fram til 1932, og deretter av Ernst Röhm, sjefen for partiets væpnete ordensavdeling SA.
Hitler gjorde brutalt ende på denne riktignok svært sammensatte partiopposisjonen gjennom massakren 30 juni 1934, «de lange knivers natt», som renset ut hans vesentligste opponenter. Deretter kunne NSDAP i fred foreta kompromisser med de delene av næringslivet og det etablerte Tyskland som ikke hadde støttet maktovertakelsen.
En av de få gruppene nazistene ikke kompromisset overfor, var jødene. Etter lenge å ha støttet zionistene, for derved å sikre en jødisk emigrasjon fra det tyske «rom», slo SS, statens politimakt, om til en ren utryddelsespolitikk i begynnelsen av andre verdenskrig. Jødene ble derfor nasjonalismens mest utpregete offer, noe man kunne ane alt i NSDAPs partiprogram fra 1920: Dette programmet, som var rundt og uforpliktende i alle retninger, var aggressivt bare overfor jødene. Antisemittismen var derfor til sjuende og sist kanskje det mest grunnleggende trekket i den nasjonalsosialistiske bevegelsen.
H.F.D.

Se også: Auschwitz, Fascisme.

Litteratur: H. Tingsten: Den nationella diktaturen, Stockholm 1936. R. Kühnl: Die Nationalsozialistische Linke, Marburg 1973. D. Schoenbaum: Hitler's Social Revolution, London 1967. M. Broszat: Der Staat Hitlers, München 1969. Ytterligere litteraturhenvisninger i H. F. Dahl: Hva er fascisme? Oslo 1974.

Nasjonalt Folkeparti
Se Norsk Front.

Nasjonenes Forbund
Tanken om et internasjonalt fredsskapende organ var sentral i den fredsbevegelsen som grep om seg i slutten av forrige århundre (jfr. opprettelsen av Nobels fredspris 1897 og fredskongressen i Haag 1899). Tanken ble næret av verdenskrigen 1914-18, en «meningsløs» og «unødvendig» krig ideelt sett.
USAs president Woodrow Wilson, en utpreget idealist, grep tanken og foreslo at den skulle realiseres som en del av fredsslutningen etter krigen. Slik ble Nasjonenes Forbund eller Folkeforbundet (engelsk: League of Nations) innskrevet i Versaillestraktaten og gjort til del av fredsslutningen mellom Tyskland og Østerrike og vestmaktene.
40 stater gikk sammen i forbundet, men tallet økte og nådde 55 stater i 1928. Hovedsetet lå i Geneve. Formålet var å sikre fred og fremme internasjonalt samarbeid. Det siste ble gjort gjennom institusjoner som arbeidsbyrået ILO, den internasjonale domstolen i Haag, organer for internasjonalt helsearbeid og kamp mot narkotika, menneskehandel m.m., samt et omfattende flyktningearbeid. Dessuten bestyrte forbundet i prinsippet en del mandatområder, som ble gitt til medlemsland å administrere, og sto selv for administrasjonen av byen Danzig og Saar-området.
Forbundets fredsskapende virksomhet ble en utpreget fiasko, i motsetning til disse samarbeidsprosjektene. Tanken var å sikre freden gjennom voldgift (medlemslandene hadde plikt til å bringe konflikter med andre land inn for mekling og voldgift hos Forbundets råd, som noenlunde tilsvarte FNs sikkerhetsråd), og gjennom et system av sanksjoner, dvs. økonomisk boikott av det landet som ble utpekt som ansvarlig for konflikten. Prosedyren for dette var imidlertid umulig: Den ansvarlige skulle utpekes ved enstemmig vedtak i Forsamlingen der alle medlemsstatene var med.
Voldgiften fungerte noenlunde i 1920-årene, og sanksjonene ble aldri prøvd før i 1930-årene. Perioden 1924-1930 betegner derfor Forbundets høydepunkt. Siden gikk det bratt nedover med den fredsskapende virksomheten. Da Italia overfalt Etiopia i 1935, ble det ikke satt i gang sanksjoner mot den åpenbare aggressoren Mussolini. Den spanske borgerkrigen raste fra 1936 uten at Forbundet gjorde noe, på tross av at Spanias regjering brakte de utenlandske intervensjonene inn for Forbundet. I mars 1938 annekterte Hitler Østerrike; i Genève reagerte man ved å stryke Østerrike fra medlemslisten. Utbruddet av verdenskrigen 1939 gikk upåaktet hen; Forbundet var alt dødt.
I tillegg til de umulige prosedyrereglene, var Forbundet svekket av at ikke alle stater sluttet opp - selv om det neppe hadde gjort sanksjoner mulig om de hadde vært der. USA trakk seg til Wilsons skuffelse ut alt 11918. Tyskland kom ikke med før i 1926, men forlot Forbundet etter Hitlers maktovertakelse 1 1933. Sovjetunionen kom først med i 1934.
Den stabile stormakten i Nasjonenes Forbund var Storbritannia, som bar 10 % av Forbundets budsjett. Men Storbritannias innflytelse var ikke tilnærmet så stor som f.eks. USAs dominans i FN etter andre verdenskrig.
Erfaringene fra Nasjonenes Forbund la grunnen for etableringen av FN 1 1945. Den institusjonelle oppbygningen av FN følger Forbundet nøye. Den vesentligste forskjellen er at ideen om en kollektiv sikkerhetspakt understøttet av sanksjoner, ble oppgitt for godt under andre verdenskrig.
H.F.D.

Se også: FN, Første verdenskrig.

Litteratur: F. Hoffmann: The Function of Economic Sanctions, i Journal of Peace Research, Oslo 1967. E. H. Can: International Relations between the two World Wars, London 1946.

Nasser, Gamal Abd al
Nasser (1918-1970), nasjonalistisk araberleder, president i Egypt. Gamal Abd al Nasser ble født i Alexandria i Egypt og var sønn av en lavere funksjonær i postvesenet. Etter endt skolegang ble han utdannet ved Militærakademiet 1938-39. Han tjenestegjorde som major i krigen mellom araberstatene og Israel i 1948. Nederlaget ble en avgjørende erfaring for han, og sammen med likesinnede, nasjonalistiske unge offiserer begynte han å planlegge maktovertakelsen som skulle gjøre ende på den britiske militære tilstedeværelsen, den korrupte og konservative regjeringa og det unasjonale kongehuset i Egypt. Kuppet, «revolusjonen», skjedde 26 juli 1952. Kongehuset ble avskaffet, republikken proklamert i juni 1953 og fra 1954 tok Nasser over som president.
Nasser representerer en hel epoke i Egypts moderne historie. Han var en karismatisk lederskikkelse. Hans politiske ideer fikk tilhengere i alle arabiske land. «Nasserismen» kan kort karakteriseres som nasjonalistisk og sosialdemokratisk. Nasser avviste marxismen i første rekke fordi den er ateistisk - men tok også avstand fra kommunismens begreper om klassekamp og «proletariatets diktatur». Han anerkjente at det er konflikter mellom klassene i samfunnet, men understreket at de må løses på en fredelig måte innen rammen av den nasjonale enheten gjennom å utviske klasseforskjellene.
Hans «arabiske sosialisme» skulle styre et samfunn der den statlige sektoren skulle lede an på alle områder og bære hovedansvaret for utviklingsplanene. En «ikke-utbyttende» privatkapitalistisk sektor kunne fortsette ved siden av den offentlige, men integrert i den nasjonale planlegginga og under folkets kontroll. Men Nasser lot aldri massene få noen kontroll - han ville ha folket til å applaudere, ikke delta. Revolusjonen stoppet på halvvegen.
Gjennom sine glødende taler og sin iherdige innsats for arabisk enhet og for frigjøringa av Palestina, gjennom det modige vedtaket om å trosse imperialistmaktene og nasjonalisere Suez-kanalen, ble han for araberne sjølve symbolet på arabisk styrke og gjenreising overfor de fremmede undertrykkerne (mens den vestlige propagandaen framstilte han som en Hitler og en Mussolini).
Nasser døde 28 september 1970 - rett etter det blodige oppgjøret med palestinerne i Jordan. Tilbake var et økonomisk og militært knekt Egypt, på ny i avhengighet til en stormakt (Sovjetunionen) og med enorme uløste sosiale problemer.
G.M.

Se også: Egypt, Suez-kanalen.



National Iranian Oil Company
National Iranian Oil Company (NIOC) er Irans nasjonale oljeselskap. Det ble grunnlagt i 1951, da regjeringen Mossadeq nasjonaliserte den britiske oljekonsesjonen som hadde tilhørt Anglo-Iranian, nå British Petroleum.
Etter kuppet mot Mossadeq ble forholdet mellom Iran og internasjonal oljeindustri gjenstand for nye forhandlinger. Løsningen var at NIOC beholdt eiendomsretten til oljen, men det ble dannet et konsortium av de åtte største vestlige oljeselskapene, BP, Shell, Mobil, Exxon, Chevron, Gulf, Texaco og CFP. Dette betydde at britisk oljeindustri mistet sin tidligere enerett på iransk olje, i stedet kom amerikanske interesser sterkt inn. Konsortiet produserte oljen for NIOC, som så solgte den videre til konsortiets medlemmer. Denne løsningen ga Iran og NIOC omtrent samme deling av Inntektene som iverksatt i Saudi-Arabia tidligere, nemlig 50-50. Løsningen innebar også at kontrollen over oljeproduksjonen og planleggingen lå hos konsortiet, ikke hos NIOC.
Senere 150- og 60-årene inngikk NIOC flere kontrakter om deltakelse og tjenester med andre vestlige oljeselskaper, vesentlig vesteuropeiske statsselskaper og mindre amerikanske oljeselskaper. Dette ga Iran og NIOC en høyere inntektsandel, ca. 75 %, og mer direkte kontroll med oljeproduksjonen. Ved at konsortiet dominerte oljeproduksjonen var Irans og NIOCs styring med virksomheten høyst ufullstendig; f.eks. ble produksjonens omfang, letevirksomhet og investeringer bestemt av konsortiet. I 60-årene var det tilløp til konflikt mellom Iran-NIOC og konsortiet om omfanget av produksjonen.
I 1973 nasjonaliserte Iran oljeproduksjonen, men på en måte som neppe truet vestlige oljeinteresser. Konsortiet ble omdannet til et tjenesteselskap, Iran Oil Service Company, som under oppsikt av NIOC skulle stå for den tekniske styringen. Konsortieselskapene skulle ha tilgang på olje på omtrent uforandrete økonomiske betingelser fram til 1993. I praksis har nasjonaliseringen 1 1973 hatt liten virkning på forholdet mellom Iran og vestlig oljeindustri, eller på NIOCs mulighet til å kontrollere oljeproduksjonen.
Etter revolusjonen i Iran våren 1979 er de siste restene av konsortiet oppløst, og NIOC vil nå spille en helt sentral rolle i Irans oljeindustri, også som markedsfører av landets olje. Trolig vil Irans oljeproduksjon nå stabilisere seg på et lavere nivå enn før revolusjonen, muligens rundt 150-200 mill. tonn pr. år mot tidligere 320 mill. tonn. Med høyere oljepriser vil NIOC fortsatt ha en meget betydelig omsetning, og dermed beholde stillingen som et av verdens største industriselskaper.
Ø.No.

Se også: Iran.



NATO
Nato, North Atlantic Treaty Organization («Atlanterhavspakten»), ble opprettet 4 april 1949. Følgende land er for tiden medlemmer av Nato: USA, Canada, Danmark, Hellas, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia, Vest-Tyskland og Tyrkia. Frankrike deltar i Natorådet, men har trukket seg fra det militære samarbeidet i Nato.

Organisering
Nato ledes av et råd der de deltakende lands regjeringer har en representant hver. Den militære oppgaven ivaretas av Militærkomiteen, som er den viktigste komiteen under rådet. Militærkomiteens arbeidsfelt er å samordne Natolandenes forsvarsplaner, sørge for en samordnet militær opplæring og se til at de militære tiltakene blir fulgt opp i medlemslandene. Rådets politiske oppgave er å koordinere utenriks- og forsvarspolitikken i Natolandene og sørge for beredskap på alle områder som berører alliansen, bl.a. i spørsmål som gjelder den indre sikkerheten.
Nato er i prinsippet ingen overnasjonal organisasjon. Natosamarbeidet er basert på forhandlinger mellom representanter for regjeringene i de enkelte medlemsland. Vedtak i Natorådet må sanksjoneres av medlemslandenes myndigheter. I fredstid beholder medlemslandene suvereniteten over sine militære styrker. I krig overtar de integrerte kommandostabene som er bygd opp i de enkelte Natoland. Norske styrker blir da underlagt Natos Nordkommando på Kolsås, hvor 65 % av offiserene er av fremmed nasjonalitet. Øverste sjef for Natos militære styrker skal alltid være en amerikansk general.
Det er tre militærkommandoer og en planleggingsgruppe under Militærkomiteen. Europakommandoen (som Nordkommandoen på Kolsås er underlagt) forsvarer det europeiske landområdet. Atlanterhavskommandoen forsvarer sjøterritoriet og Kanalkommandoen dekker kanalområdet. I tillegg har Militærkomiteen en regional planleggingsgruppe for Canada og USA.
I det militære samarbeidet i Nato inngår: 1. De integrerte militære stabene som skal lede den militære virksomheten i krig. 2. Den samordnede militære planleggingen (som bl.a. omfatter felles våpenproduksjon og materiellinnkjøp). 3. Natos våpenstyrke som i hovedtrekkene består av: a) langtrekkende strategiske kjernefysiske våpen. Bæremidler er stasjonert i alle Natoland, men USA og Storbritannia har disposisjonsretten i fredstid, b) de samlede konvensjonelle styrkene som Natolandene rår over, c) de taktiske kjernefysiske våpnene som skal brukes til støtte for de konvensjonelle styrkene.
Det er i alle Natoland bygget opp en omfattende «infrastruktur», den militære planleggingen er fulgt opp på de fleste samfunnsområder. Totalforsvaret omfatter l tillegg til militær beredskap også det administrative apparatet, politiet, sivilforsvaret, helsestellet, «det økonomiske forsvar» og «det psykologiske forsvar». Stikkordmessig kan en oppsummere de områdene som omfattes av natosamarbeidet slik:
1. Felles kommandosystem. 2. Integrerte militære styrker. 3. En rekke fellesfinansierte militære anlegg. 4. Integrert våpenproduksjon (særlig ved innkjøp av større materiellenheter - som f.eks. F 16-flyene). 5. En rekke natofinansierte vitenskaps- og forskningsprogrammer - militære og tilsynelatende «sivile» prosjekter. 6. Gjensidig hjelp til forsvarsutbygging. 7. Samordnet sivil beredskapsplanlegging. 8. Samordnet informasjonstjeneste. 9. Felles «framskutt» strategi med bruk av atomvåpen. 10. Felles utpekt fiende: Sovjetunionen.

Historikk/Norges tilslutning
Rett etter krigen ble det et sosialistisk oppsving i Europa. Radikale allianser vant terreng både i Øst- og Vest-Europa. Lederne i USA og Vest-Europa var bekymret for at Europa skulle bli mer åpent for sosialistisk påvirkning og innflytelse fra Sovjetunionen.
Sovjetunionen og Vestmaktene hadde samarbeidet under andre verdenskrig. Men kort tid etter Tysklands nederlag tok Churchill opp spørsmålet om en vestlig allianse rettet mot den angivelige sovjetiske trusel. Sovjetunionens etablering av en rad vennligsinnede bufferstater aktualiserte spørsmålet. Historikerne har siden påvist at det var Churchill selv som tok initiativet til den delingen av Europa som en opplevde i etterkrigstiden, og som Sovjetunionen fikk eneansvaret for. Trumans krigserklæring mot kommunismen i 1947 og Marshallhjelpen var utslag av en politikk som begynte mot slutten av krigen og som fikk sitt organisatoriske uttrykk først og fremst gjennom opprettelsen av Nato.
Norge hadde før krigen satset på nøytralitet og forsøkt å føre en uavhengig utenrikspolitikk. Det tyske overfallet på Norge 1 1940 og erfaringene fra verdenskrigen førte til at sentrale politikere i arbeiderbevegelsen omvurderte sitt standpunkt. Det var i Arbeiderpartiet nøkkelen til et Natomedlemskap lå. De borgerlige partiene forpliktet seg tidlig til et positivt natostandpunkt (med unntak av enkelte dissentere i Venstre). Det var særlig de arbeiderpartipolitikerne som hadde knyttet nære bånd til toppfolk i den militære og sivile administrasjonen i USA og Storbritannia under krigen - i første rekke Oscar Torp, Halvard Lange og Haakon Lie - som arbeidet for norsk Natotilslutning. Einar Gerhardsen var lenge tvilende og oppgir selv at han hadde størst sympati for en nordisk løsning; et nordisk forsvarsforbund. Da natotilhengerne fikk Gerhardsen som medspiller, var det i siste instans han som halte i land Natovedtaket.
Natomedlemskapet ble presset igjennom på Arbeiderpartiets landsmøte i 1948 etter at det bl.a. hadde gått rykter om et forestående Sovjetframstøt mot Norge. Meldingene ble formidlet fra Washington og skulle stamme fra etterretningsrapporter. Meldingene viste seg seinere å være falske. Gerhardsen oppgir at bl.a. Tranmæl formidlet slike rykter på landsmøtet. Den danske regjeringen, som hadde mottatt liknende meldinger, hadde undersøkt innholdet og fått det avkreftet bortimot ett år i forveien.
Både i grunnorganisasjonene og i partiets stortingsgruppe hadde det vært flertall for et nordisk alternativ. Men fra Arbeiderpartiets toppledelse ble det krevd slike garantier om vestlig våpenhjelp og militær assistanse i tilfelle angrep fra øst at det i praksis torpederte et nordisk forsvarsforbund, fordi det i virkeligheten ville være et nordisk forsvarsforbund assosiert med Nato. Dette var uforenlig med den svenske nøytralitetspolitikken. Svaret fra Storbritannia og USA på kravene om garantier var negativt, men ikke fastlåst. Vestmaktene var fortrolig med et nordisk alternativ. Støtteavtaler, også av militær art, kunne tenkes. Dette var likevel ikke tilfredsstillende for Natotilhengerne i Arbeiderpartiets toppledelse.
Natomedlemskap var målet for partiets høyrefløy. Natomedlemskapet ville både ha en innenrikspolitisk og utenrikspolitisk side. Ved å lenke Norge til et omfattende militærpolitisk samarbeid med USA og Storbritannia ville det bli lettere å forsvare en konservativ utenriks- og forsvarspolitikk. Viktige utenrikspolitiske spørsmål ville bil trukket ut av den offentlige debatten. Nato ble et hjelpemiddel i den innenrikspolitiske kampen. Medlemskapet bidro til å passivisere venstrefløyen i norsk politikk.

Militær utbygging
Straks Natotraktaten var undertegnet, tok den militære planleggingen til. Militærkomiteen ble enig om et «strategisk grunnsyn» på forsvaret av Vest-Europa. USA satte i verk sitt omfattende våpenhjelpprogram 1 1950. Medlemslandene ble pålagt å øke forsvarsutgiftene radikalt. Det er påvist at Norge måtte øke bevilgningene med 50 % og utvide tjenestetiden for å imøtekomme Natokravene.
Utover i 1950-åra ble det felles kommandosystemet utbygd og Kolsåskommandoen etablert. Natostyrkene ble integrert og skulle benytte fellesfinansierte militære anlegg i medlemslandene. Natostrategien innebar at Norge ble deltaker i det kjernefysiske Natoforsvaret gjennom fellesfinansierte flyplasser, ubåtbaser, radiovarslingsanlegg, rakettbaser og kommandoposter. I 1955 ble Vest-Tyskland medlem av Nato og gjenopprustningen av landet begynte.
Nato har i hele etterkrigstida hatt stor militær overvekt i forhold til Sovjetunionen. Når det gjelder stående styrker i Europa og deler av det konvensjonelle forsvaret, kan det likevel påvises betydelig tallmessig sovjetisk overlegenhet. Men kvaliteten av Natos militære beredskap mer enn oppveier denne forskjellen. I perioden fra 1949 til midten av 1950-åra hadde Sovjetunionen ikke bæremidler til sine atomladninger. I denne tida ville Sovjetunionen vært ute av stand til å møte et kjernefysisk angrep fra vest. Det var først med Sputnikoppskytningen 1 1957 at Sovjetunionen dokumenterte at landet hadde militær teknologi til å bygge langdistanseraketter. Natos mottrekk var straks å stasjonere amerikanske mellomdistanseraketter med kjernefysiske sprengladninger i Europa.
Den kjernefysiske strategien fram til 1967 var basert på prinsippet om «massiv gjengjeldelse», dvs. full kjernefysisk krig i tilfelle et angrep på et Natoland. 1 1967 ble strategien endret til «fleksibel respons» - militære reaksjoner tilpasset angrepets omfang, styrke og de midler som ble tatt i bruk. Samtidig ble utbyggingen av de konvensjonelle styrkene forsert.
I 1966 trakk Frankrike seg ut av det militære samarbeidet i Nato. De franske styrkene skulle ikke lenger underlegges Natos kommandosystem og fransk personell skulle fjernes fra de integrerte kommandostabene. Natos hovedkvarter i Frankrike ble flyttet. De Gaulle, Frankrikes president, anså Nato som en hindring for løsningen av sentrale problemer i Europa, først og fremst delingen i en østlig og vestlig del. De Gaulle hevdet at landet gjennom Nato kunne bli trukket inn i konflikter som andre Natoland ble involvert i i andre deler av verden, bl.a. den amerikanske krigføringen i Vietnam. Et viktig argument for Frankrike var oppgivelsen av den nasjonale kontrollen i å utvikle en uavhengig atomstyrke.
I slutten av 1960-åra ble det lagt fram planer om omfattende nyinvesteringer, omlegging og modernisering av Natoforsvaret - parallelt med den avspenningspolitikken som utviklet seg mellom øst og vest. Avtalene mellom Vest-Tyskland, Polen og Øst-Tyskland, anerkjennelsen av Folkerepublikken Kina, SALT-forhandlingene og Sikkerhetskonferansene skapte forhåpninger om et samarbeid på tvers av maktblokkene. Utviklingen seinere har ikke bekreftet denne utviklingen.
Basene på Kolahalvøya er Sovjetunionens eneste isfrie havn. USAs Polarisubåter betjenes av elektroniske peilestasjoner nær opp til den sovjetiske grensen. På denne bakgrunnen er det tvilsomt om Sovjetunionens flåtebaser på Kolahalvøya gir argumenter for den stadige opprustningen av Nato. Men fra Natohold blir det fremdeles produsert rapporter om den sovjetiske truselen. Det er imidlertid sannsynlig at Sovjetunionens politikk i hele etterkrigstida har vært grunnleggende defensiv. Dominansen i Øst-Europa har vært diktert ut fra behovet om å skape en buffersone mot angrep fra vest. I to verdenskriger har Sovjetunionen vært utsatt for angrep fra randstatene. Det er livsviktig for Sovjetunionens militære strateger å hindre aggressive regimer langs landegrensene.
Den militære spenningen i Europa har hindret en demokratisering av forholdene innad i Øst-Europa. Konfrontasjonen mellom maktblokkene øker behovet for indre kontroll i øst. Kontrollen og restriksjonene kan igjen legitimere militære tiltak i vest. På denne måten kan det stadig skaffes bevis for nødvendigheten av en militaristisk politikk. Enhver politisk eller militær offensiv blir møtt med tilsvarende forholdsregler hos den andre part og gir påskudd til videre opprustning.

Stridsspørsmål
Etter krigen var det sterk motstand mot et opprustet Tyskland. Opinionen i Europa og delvis også i Tyskland selv var imot at Tyskland igjen skulle få en dominerende militær rolle på kontinentet. Men helt fra verdenskrigens slutt var det vestlige politikere som arbeidet for å innlemme Tyskland i det vestlige forsvarssamarbeidet. Det var om å gjøre å sikre Tysklands industrikapasitet for den militære styrkeoppbyggingen i Vest-Europa. Gjennom Parisavtalene 1 1954 åpnet Natorådet adgang for tysk deltakelse i Nato. Norsk opinion var klart mot tysk gjenopprustning. Ved vår inntreden i Nato var det et viktig argument for tilhengerne at vårt veto i Natorådet ville ha stor vekt i forsvarssamarbeidet. Nå ble vår manglende innflytelse et hovedargument for tysk Natomedlemskap. Finn Moe, formann i utenrikskomiteen, uttalte at «vi må jo være klar over at hvis vi nå virkelig skulle bestemme at vi setter oss imot dette forslag, så har det jo bare til konsekvens at vi melder oss ut av Atlanterhavspakten». Stortinget protesterte ikke mot tysk Natomedlemskap.
En av de sentrale debattene knyttet til vårt Natomedlemskap dreide seg om innføring av atomvåpen i Natoforsvaret. Atomvåpenprøvene som USA og Sovjetunionen gjennomførte i 1950-åra vakte en sterk internasjonal protestbevegelse. 1 1957 sendte 18 tyske vitenskapsmenn ut et manifest mot atomopprustning og prøvesprengninger. Appellen vant gjenklang over hele verden. Albert Schweitzer og Linus Pauling ble forgrunnsfigurer i kampanjen mot atomvåpen. Kampanjen fikk også stor oppslutning i Norge. På Arbeiderpartiets landsmøte i 1957 ble det fattet vedtak mot bruk av atomvåpen i norsk forsvar. Det heter i vedtaket at «Arbeiderpartiet vil av all kraft gå inn for øyeblikkelig stans av atomprøvene i alle land. Atomvåpen må ikke plasseres på norsk område.»
Denne atompolitikken fra Arbeiderpartiets side skapte problemer i forholdet til Nato. I løpet av stortingsperioden ble politikken endret. Bruk av atomvåpen forutsetter både sprengladninger, bæreutstyr og opplæring i bruk av atomvåpen. Vedtaket ble etter hvert tolket i retning av at det bare var ladningene som ikke skulle plasseres på norsk område. Natoforsvaret var basert på bruk av kjernefysiske våpen. Nå ga Arbeiderparti-regjeringen Nato anledning til å opprette varslingsanlegg for atomubåter og installere utskytningsramper og annet utstyr for betjening av atomraketter på norsk jord. Etter hard strid ble atomvedtaket endret på Arbeiderpartiets landsmøte i 1961 for å tilpasses den faktiske situasjonen. Arbeiderpartiet gikk nå mot «lagring av kjernefysiske ladninger på norsk jord» i fredstid. Dette førte til at deler av venstrefløyen brøt ut av Arbeiderpartiet og var med på dannelsen av Sosialistisk Folkeparti 1 1961.
Polarisubåtene forutsetter en omfattende kjede av navigasjons- og kommunikasjonsstasjoner. Flere slike stasjoner ble plassert på norsk jord. Dette førte til at Norge ble et sentralt ledd i Natos atomstrategi og et viktig angrepsmål i en krigssituasjon. Utbyggingen av betjeningssystemet for atomubåter ble utviklet gradvis og ble ikke gjenstand for særlig omfattende debatt verken i Stortinget eller i pressen. I 1977 kunne stortingsrepresentantene Berge Furre og Finn Gustavsen fra SV avsløre at Stortinget var ført bak lyset når det gjaldt den egentlige årsaken til utbyggingen av navigasjonssystemene Omega og Loran C. Det ble dokumentert at Stortinget ikke ble informert om systemenes militære hovedhensikt. Furre og Gustavsen offentliggjorde deler av den hemmeligstemplede Schei-rapporten som hadde gransket beslutningsprosessen i disse sakene.
Norske myndigheter har lagt vekt på de norske «forbeholdene» i vår Natopolitikk. Det har vært en forutsetning at fremmede tropper ikke skulle stasjoneres på norsk jord i fredstid. Atomvedtaket har også vært tillagt vekt av de norske myndighetene. Utviklingen av de nye våpensystemene har ført til at denne politikken etter hvert har mistet sitt innhold. Norge er i etterkrigstida blitt et framskutt ledd i Natokjeden. Landets strategiske beliggenhet gjør det til et av de sentrale frontområdene i Europa. Både USA og viktige deler av Europa vil bli forsøkt forsvart over norsk område. Norge vil være med på å bære hovedtyngden i en atomkrig mellom Nato og Sovjetunionen.
De hyppige og omfattende militærøvelsene i norsk farvann har ytterligere bidratt til å uthule norsk basepolitikk. I 1970-åra har det flere ganger vært offentliggjort telexmeldinger fra slike øvelser som viser at de også er rettet mot indre fiender. Og femtekolonnen har bl.a. vært natomotstandere (øvelsene «firm sand» og «strong express»), studenter («farm sand») og FNL-grupper, SUF-grupper og arbeidere («good heart»).

Natos sivile konsekvenser
USA stilte som betingelse for økonomisk og militær assistanse gjennom Nato at Natolandenes økonomiske samkvem med Øst-Europa ble sterkt begrenset. For å koordinere den økonomiske isolasjonen av Øst-Europa ble det opprettet en hemmelig organisasjon: Cocom (Koordinasjonskomit en). Så å si alle varer av betydning ble svartelistet av Cocom i de første tiåra. Og Norge fulgte opp denne boikotten uten at Stortinget var informert om organisasjonen og den norske deltakelsen.
Natos virksomhet omfatter også etterretning. Etter et dekret fra Natorådet 1 1956 skal all etterretningsvirksomhet i Natolandene underlegges Nato i krigstid. Medlemslandenes etterretningsoffiserer deltar stadig på møter i natoregi. Det er bl.a. kommet fram at sjefen for Danmarks sivile etterretningsvirksomhet har konsultasjonsmøter med Natos etterretningsorganer flere ganger i året. Det er også kommet fram at norsk militær etterretningstjeneste på oppdrag fra CIA har foretatt operasjoner inne på sovjetisk område. I 1950-åra ble Finland brukt som base for denne aktiviteten og finske borgere ble vervet som agenter.
Det er sannsynlig at de norske beredskapslovene som ble vedtatt 1 1950 var ledd i en natoplan for å samordne lovgivningen mot den indre trusel: kommunistene og natomotstanderne. Forslagene til beredskapslover inneholdt bestemmelser om dødsstraff for etterretningsvirksomhet, pressesensur og om en forræderidomstol som skulle kunne nedlegge påstand om dødsstraff. Beredskapslovene var et kriselovverk som skulle kunne tre i kraft i krig eller «når krig truen. Bestemmelsene om dødsstraff, forræderidomstol og pressesensur ble tatt ut da Stortinget vedtok beredskapslovene. Men det var en forutsetning at slike forslag skulle forberedes og foreligge i en krisesituasjon. Dette innebærer antakelig at det bl.a. utarbeides lister over potensielle femtekolonnister. Beredskapslovene ble vedtatt samtidig med at den amerikanske regjeringen vedtok de beryktede lovene om uamerikansk virksomhet som satte i gang McCarthys heksejakt på kommunister. Omtrent samtidig vedtok Nederland og Italia planer som svarte til de norske beredskapslovene.
Det er dokumentert at kuppet i Hellas 1 1967 ble satt i verk etter Nato-beredskapsplanen Prometheus. I vedleggene til Prometheus var det lister over hvilke opposisjonspolitikere som skulle arresteres. Planen forteller også i detalj om hvordan de forskjellige nøkkelpersonene i de væpnede styrkene skal forholde seg, hvem som skal rykke ut og Innta strategisk viktige punkter i hovedstaden og andre store byer. Forsøk på statskupp etter beredskapsplaner ble også forsøkt i Italia i begynnelsen av 1960-åra.

Konsekvenser for utenriks- og forsvarsdebatten
Natomedlemskapet hadde opprinnelig en ramme på 20 år. 1 1969 var det ventet at Natomedlemskapet skulle tas opp til drøfting. Men før debatten var kommet i gang, fattet det sittende Storting et vedtak som i realiteten avskar natodebatten. Vedtaket avviste en endring av vårt Natomedlemskap. Fra Natos sentrale organer var det satt i gang en omfattende propagandaoffensiv. Pressemeldinger og artikler ble distribuert og pressedelegasjoner fikk besøke Natos administrasjon og militæranlegg. En rekke aviser offentliggjorde de natofinansierte Innleggene uten motforestillinger, mens kritiske artikler ble sensurert. Natoopplæring av pressefolk har skjedd i hele etterkrigstida.
Den natostøttede Atlanterhavskomiteen har preget informasjonsarbeidet om Nato. I styret for komitéen har det sittet sentrale politikere, bl.a. utenrikskomitéens mangeårige formann Finn Moe og stortingspresident Guttorm Hansen. I tillegg fungerer organisasjonen Folk og Forsvar som formidler av de offisielle natostandpunktene. Folk og Forsvar har tilslutning fra 58 landsomfattende organisasjoner og arrangerer en rekke kurs og seminarer og formidler foredragsholdere.
Den massive propagandaen har hatt konsekvenser for forsvarsdebatten. Bl.a. har diskusjonen om alternative forsvarsformer hatt få muligheter for å nå gjennom. I løpet av 1960-åra utviklet det seg nye synspunkter på forsvars- og militærpolitikk. Heimevernsforsvar og ikkevoldelige forsvarsformer kom i forgrunnen i den internasjonale debatten på grunn av Vietnamkrigen og andre frigjøringskamper, bl.a. i det sørlige Afrika. Geriljaforsvar viste seg å være effektivt som forsvarssystem for mindre land.
Natoforsvaret er offensivt, sentralisert og basert på stående styrker og faste baser. Det er et teknisk høyt avansert forsvar som er avhengig bl.a. av elektroniske anlegg og databehandling. Denne organiseringen av forsvaret kan gjøre landet sårbart i krig. Det norske forsvaret vil kunne settes ut av spill på få timer ved presisjonsbombing og invasjon av fallskjermtropper. Natostrategiens svar vil være atomkrig. Et heimevernsforsvar er et nærliggende alternativ. Et slikt forsvar baserer seg på mobile styrker med lette våpen. Det kan ikke brukes offensivt og utgjør ingen trusel mot andre nasjoner. Det er avhengig av sivilbefolkningens aktive støtte for å fungere effektivt. Et slikt forsvarssystem baserer seg på kort førstegangstjeneste og hyppige repetisjonsøvelser. Det er et demokratisk forsvar som knytter seg nært til sivilbefolkningens Interesser. Et slikt forsvar vil ha stor avskrekkingsverdi. Et geriljaforsvar er heller ikke avhengig av offiserskorpsets politiske lojalitet. Det vil ikke kunne brukes mot opposisjonen i en krisesituasjon.
Innvendingene mot en slik forsvarsplan viser til de farene en militarisering av sivilbefolkningen kan innebære. Dette kan motvirkes ved en opplæring som legger vekt på forsvarsmotivasjonen, som ikke ensidig er rettet mot våpenteknisk trening og bare innprenter rent militære verdier - som vårt Natoforsvar i stor grad gjør. Et slikt forsvarssystem kan også suppleres med opplæring i ikkevoldelige motstandsformer.
1 1968 ble Kampanjen Norge ut av Nato dannet med utenriksredaktør Olav Rytter som formann og major Svein Blindheim som nestformann. Kampanjen var tverrpolitisk med individuelt medlemskap og hadde særlig støtte fra ungdoms- og studentorganisasjoner. Også i Arbeiderpartiet var det voksende natomotstand, bl.a. gjorde Arbeidersamfunnene i Oslo og Bergen vedtak mot norsk Natomedlemskap. Kampanjen Norge ut av Nato tok en rekke Initiativ de første årene, men har i praksis vært nedlagt siden midten av 1970-åra.
T. T.

Se også: Base- og atompolitikk, Beredskapslovene, Forsvaret, Loran C.

Litteratur: E. Borgen og J. E. Andersson: Storebror ser deg, Oslo 1973. K. Enholm: Nato-basen Norge, Oslo 1973. N. P. Gleditsch og S. Lodgaard: Krigsstaten Norge, Oslo 1970. J. J. Holst: Norsk sikkerhetspolitikk, bind I og II, Oslo 1967.

Natur
Ordene natur og naturlig har en rekke betydninger av stor Idehistorisk rekkevidde. En gren av betydningen er forholdsvis vel avgrenset. Vi taler om «menneskets natur», om «sakens natur» og kan bruke ord som vesen, grunnleggende egenart i stedet for natur. Men hva med uttrykkene «naturens natur» og «naturen er utømmelig»?

Det opprinnelige, det grove, altet
Vi har her å gjøre med et begrep, uttrykt ved «prakriti» på sanskrit, «fysis» på gresk og «natura» på latin, eller med en begrepsfamilie: det opprinnelige. Et eksempel er Freuds omtale av seg selv som «av naturen ubegavet» som forklaring på at han ikke omtaler sin gjeld til Spinoza.
Nær beslektede begreper er det ubearbeidete, det spontant oppståtte, i motsetning til det bevisst lagete, det kunstferdige. I det siste uttrykket står kunst for noe langt videre enn det gjør i dag, og innbefatter skomakerkunst og alle andre ferdigheter med en viss tradisjon. Begrepet bearbeidet går mer på selve prosessen enn på selve produktet. Altså er en bil kunst (i den vide betydning), ikke natur, selv om produktet består av grunnstoffer som finnes 1 naturen. Adjektivet naturlig gir altså snarere nøkkelen til forståelse av disse begreper enn substantivet natur gjør. Ulike gruppers forskjellige holdninger til det opprinnelige, ubearbeidete og spontane peker på politiske og sosiale spørsmål. «La naturen gå sin gang», «handle i overensstemmelse med naturen», «tilpasse samfunnet til naturen», «hvor naturlig!» er alle uttrykk som minner om konflikter hvor natur brukes som normgivende eller som mønster. Men ordene «prakriti», «fysis» og «natura» ble også brukt om det grove, det usiviliserte, det usmykkete, det dyriske og det som motsetter seg menneskelig bearbeidelse og beherskelse. Ved å sammenblande disse begrepene med det opprinnelige har det fremkommet en meget uklar, men retorisk virkningsfull debatt.
En tredje begrepsfamilie er verden, kosmos, altet, det skapte univers. Da blir bilen atter natur. Menneskene, deres samfunn, deres kunstprodukter, alt blir deler og aspekter av «naturen» når ordet brukes på denne måten. Kamp mot naturen blir en absurditet.

Allnaturen
Nyere tid i europeisk filosofi ble innledet av naturfilosofer som forskjøv forestillingene om det guddommelige fra den kristne Gud til Naturen i betydningen allnaturen. Videreføringen av denne positive allnatur finner vi hos Spinoza, Goethe og i dag hos mange feltøkologer og i økologisk inspirert filosofi. (Se art. Økosofi.)
Samtidig med renessansens allnaturlære utformes en indirekte konkurrerende lære: beherskelse og utnyttelse av naturen. Med natur tenkes det da ikke på «allnaturen». I fokus står det ved naturen som er egnet til bearbeidelse. En klar linje går her fra Bacon til Marx. Bacon sier: «La menneskeheten få tilbake sine rettigheter over naturen, tilkjent dem som en gave fra Gud, og gripe den makt hvis utøvelse skal styres av den rette fornuft og den sanne religion.» Marx fjerner legitimeringen i religion og setter i stedet menneskets selvutfoldelse gjennom samfunnsmessig arbeid. Allnaturens egenverdi blir i begge tilfeller benektet eller gjort relativ til menneskets vurdering (f.eks. til rekreasjonsbehov og estetisk nytelse).
«Kamp mot naturen» blir nær synonymt med kamp for maksimal bearbeidelse av det som kan bearbeides og kamp mot hindringer for bearbeidelse. Vern om naturen blir vern om langsiktige betingelser for maksimal bearbeidelse. I moderne terminologi: Vern om (menneskets) naturressurser.
Gjennom den internasjonale økologiske bevegelsen ble det etter hvert klart for enkelte innen makthierarkiene at naturressursene ble ødelagt med tiltagende hastighet. Marx (og Stuart Mill) hørte til de få som var oppmerksom på muligheten for dette. Marx taler bl.a. om forstyrrelse av vilkårene «som naturen har skapt» for «stoffskiftet mellom mennesker og jord» og at kapitalistisk produksjon undergraver urkilden til all rikdom, jorden og arbeideren. Det er seinere blitt klart at ødeleggelsene skjer i alle industrielle samfunn, uansett økonomisk system.
Drivkraften i den internasjonale bevegelsen mot naturødeleggelsen har hittil vært sterkt etisk betonet: indignasjon og raseri over ødeleggelsene uansett de' tapene Som menneskene påføres gjennom dem. Naturrettsbegrepene er blitt sterkere og har bl.a. gitt seg utslag i at man forkaster at dyr blir utnyttet til hvilke som helst menneskelige formål. Etter hvert som det er blitt klart at ødeleggelsene har negative virkninger på mulighetene for fortsatt økonomisk vekst, har industrilandenes politikk søkt å innlede en «forsvarlig forvaltning av naturressurser og miljø».

Systemøkologi, kontradiksjonslære
Systemøkologien har revolusjonert naturoppfattelsen for så vidt som den har avslørt en ganske annen grad av indre sammenheng mellom enkeltfenomenene. Plante-, dyre- og menneskesamfunnene synes avhengig av bestemte arter dynamisk likevekt innen rammen av uopphørlig endring. For livsformenes (innbefattet kulturens) utvikling synes mangfoldighet å være et nøkkelbegrep. Økosystembetraktningene angriper industristatene for å eliminere kulturer og innføre standardiserte forhold både innen samfunnet og i forhold til plante- og dyreriket. Deres sløvhet overfor det som skjer i naturen stilles i kontrast til naturfolkenes våkenhet og, i enkelte tilfeller, påfallende økologiske innstilling til seg selv og omgivelsene. Enheten mellom disse kommer der til sin rett, mens industristatene opprettholder fremmedhet og nedlatenhet overfor naturen. Teknologiens rolle blir i stigende grad sett som hovedfaktor ved holdningsutviklingen, herav økende vekt på «intermediær» og «myk- og nærteknikk». (Se art. Mykteknologi.)
Om mennesket og naturen uttalte Marx: «Idet han ... forandrer den, forandrer han samtidig sin egen natur,» og forholdet til allnaturen, kunne det tilføyes. Den industrielle teknologien har medført holdningsforandringer som ikke har vært forutsett og som nå får konsekvenser av overveldende dimensjoner.
Karakteristisk for det vide naturbegrepet innen dialektisk materialisme er kontradiksjonslæren: «Tingene er bare tilsynelatende permanente eller stabile enheter.» Dypere sett er de sammensatt av, eller rettere, de utgjøres av to motsatt rettede komponenter. Når tingene er komplekse, inneholder hver komponent to motsatt rettede komponenter osv. Vekselvirkningen mellom komponentene bestemmer selv tingenes egenart. Enhver kontradiksjon oppheves, men dermed oppstår alltid nye. Politikk går ut på opphevelse av uønskete kontradiksjoner. Her kommer det altså Inn et normativt element, som dirigerer den dialektiske utviklingen, men på en måte som ikke fører til en ny begrepsverden, åndens. Tenkningen forblir naturalistisk - allnaturen er ett og samfunnskampene er en ekte del av den totale kraftutfoldelsen.
Dette dekker særlig Mao Tse-tungs dialektiske tenkning om allnaturen, altså en variant av dialektisk materialisme påvirket av det kinesiske trippelet yin, yang, ch'i, som hos Laotse og andre tenkere svarer til trippelet tese, antitese, syntese.
Elimineringen av uønskete («ondartete») kontradiksjoner skjer ut fra en art logos (fornuft), begrep som i europeisk tenkning kan føres tilbake til Heraklits forestillinger om allnaturen - alt flyter, men ikke logos, den består.
A.N.

Litteratur: A. Stigen: Mennesket og naturen, Oslo 1973. P. Hofseth og A. Vinje (red.): Økologi, Økosofi, Oslo 1975. P. Singer: Animal Liberation, New York 1975. J. McHarg: Design with Nature, New York 1969. C. J. Glacken: Traces on the Rhodian Shore. Nature and Culture in Western Thought, Los Angeles 1967.



Naturdialektikk
Naturdialektikk er 1. et forsøk på å anvende dialektisk metode på prosesser i naturen eller 2. en påstand om at prosesser i naturen følger et dialektisk mønster. I det første perspektivet blir naturdialektikk en retning som betoner historie og helhet som viktige forståelseskategorier, i motsetning til den mer analytiske metoden som oppstykker prosessene i mindre deler for å kunne undersøke dem i større detalj. I det andre perspektivet blir det mulig å framsette dialektiske lover for utviklingen i naturen. I «Anti-Dühring» framsatte Engels to slike lover; loven om negasjonens negasjon og loven om kvantitetens overgang til kvalitet.
Verken i den første eller i den andre betydningen blir naturdialektikk noen særlig interessant retning innen vitenskapsteorien. All forskning må gå fram og tilbake mellom analyse og syntese, mellom oppstykking og helhetsperspektiv. Dialektikkens ensidige betoning av helhetsperspektivet er like meningsløs som empiristers teorifiendtlige betoning av detaljarbeidet. De dialektiske lover er så løst utformet at de ikke kan gi noen veiledning for forskeren i hans arbeid for å etablere nye sannheter, selv om de til gjengjeld kan tilpasses alle kjente sannheter.
Dialektikken er derfor uviktig fra et vitenskapsfilosofisk standpunkt, men interessant fra et mer vitenskapssosiologisk utgangspunkt. Forholdet mellom marxistisk ideologi, sovjetisk forskningspolitikk og naturdialektikk har vært inngående studert i en rekke konkrete eksempler, og synes å vise at naturdialektikken bare i liten grad har styrt forskningen t bestemte retninger. Snarere har den kommet etterpå og rettferdiggjort allerede utført forskning, eller tjent som vikarierende motiv i begrunnelser for forskning som skulle utføres. En og samme retning, f.eks. kvantemekanikken eller Lysenkos pseudo-biologi, er blitt forsvart gjennom argumentet om at den svarer til den dialektiske materialisme og angrepet fordi den ikke svarer til den dialektiske materialisme.
J.E.

Litteratur: J. Elster: Forklaring og dialektikk, Oslo 1979.