Namibia
Hovedstad: Windhoek
Sjølstendighet: Avhengig område (Sør-Afrika)
Største språkgruppe: Oshivamlvo, 46,0 %
Flateinnhold: 824 292 km²
Folkemengde i 1973: 673 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 2,1 %

Namibia het tidligere Sørvest-Afrika, og er i utstrekning på størrelse med Norge, Sverige og Danmark. Landet holdes fortsatt (1979) okkupert av Sør-Afrika. Området ble erklært som tysk koloni midt i 1880-åra. De grusomste folkemordsmetoder ble tatt i bruk for å slå ned lokal motstand og kontrollere innlandet. Det pikk særlig hardt ut over hererofolket, som på kort tid ble redusert fra 80 000 til 15 000 mennesker. Av de 20 000 fra namafolket, overlevde mindre enn halvparten den tyske ”pasifisering”.

Mandatområde under Sør-Afrika
Etter første verdenskrig ble Namibia overdratt til Sør-Afrika som ”mandatområde” under Folkeforbundet, seinere under FN. I praksis ble landet styrt som en sørafrikansk provins, noe som også ble avspeilt gjennom endringer i lovverket i 1949 og 1969.
I 1977 vedtok Sør-Afrika en lov om at den viktige havnebyen Walvis Bay skulle regnes som sørafrikansk territorium. Den afrikanske lokalbefolkningen er utsatt for en stadig hardere undertrykking, og hovedtrekkene i det sørafrikanske apartheidsystemet er påtvunget Namibia.
Forskjellige former for slave- og kontraktsarbeid sikrer tilgangen på billig arbeidskraft til gruver og europeiske storgods. Den afrikanske befolkningen har ingen politiske eller faglige rettigheter, området er splittet opp i forskjellige ”hjemland” etter etnisk tilhørighet, ingen har lov til å oppholde seg utenfor sitt ”hjemland” uten pass eller identitetsdokumenter, det er forbudt for afrikanere å bo i ”hvite” områder eller eie jord utenfor distrikter som er spesielt avsatt til dette formålet.

Økonomisk betydning
Namibias økonomi er bygd opp omkring tre næringsgreiner: gruvedrift, fiske og kvegdrift. Etter et typisk kolonimønster er økonomien sterkt bundet til utenrikshandel. Råvare-eksporten svarer for nesten halvparten av bruttonasjonalproduktet og de utenlandske storselskapene dominerer økonomien utenom det afrikanske jordbruket. Når fortsatt kontroll over Namibia er så viktig for Sør-Afrika og de vestlige stormaktene, ligger svaret i landets naturrikdommer. Det som i dag utvinnes av strategiske mineralressurser, er tilstrekkelig til å gjøre Namibia til Afrikas fjerde største mineraleksportør.
FN har gang på gang slått fast at de store utenlandske gruveinteressene er en alvorlig hindring for selvstendighet, og har uten virkning oppfordret selskapene til å stanse investeringene. Diamantforekomstene har hittil vært viktigst, og kontrolleres av den sørafrikanske De Beers-gruppa. I tillegg kommer kopper, mangan, svovel og sølv, der utvinningen domineres av Tsumeb Corp., som igjen kontrolleres av de to amerikanske storselskapene American Metal Climax og Newmont Mining Corp. I 1970-åra er kampen om uranen blitt skjerpet, og det er antatt at Namibia har 15 % av verdens uranreserver. I 1978 startet utvinningen for alvor i Rössing-gruven, med det britiske Rio Tinto Zink som det mektigste konsernet.

Kamp for selvstendighet
Kampen for et selvstendig Namibia har vært langvarig, og er ført langs mange frontlinjer. Gjennom et vedtak i FNs Hovedforsamling i 1966 ble det slått fast at Namibia ikke lenger skulle høre inn under Sør-Afrika som et mandatområde. Dette ble stadfestet av Sikkerhetsrådet i 1969. I 1971 erklærte Den internasjonale domstolen i Haag at Sør-Afrikas ”forvaltning” var ugyldig.
Formelt har FNs Namibia-råd retten til å administrere landet til selvstendighet er oppnådd, men de vestlige stormaktene i Sikkerhetsrådet har hindret alle tiltak som kunne sette FN-flertallets (og det namibiske folkets) vilje ut i livet. På sin side har Sør-Afrika styrket sitt militære grep om Namibia, og har bygd en rekke militærbaser. Okkupasjonstroppenes soldater var i 1978 50-75 000. Sør-Afrika brukte også Namibia som et oppmarsjområde under sitt angrep på Angola i 1975-76.
Den folkelige frigjøringskampen i Namibia ledes av SWAPO (South West African People's Organization), som ble stiftet i 1959. Herman ja Toivo (som har sittet på fangeøya Robben Island siden 1966) og den nåværende SWAPO-leder Sam Nujoma var blant partiets ledere fra starten. På grunn av Sør-Afrikas forsterkete undertrykking, vedtok SWAPO i 1962 at den politiske og væpnede frigjøringskampen måtte gå hand i hand. Det ble deretter opprettet en militær styrke: PLAN (The People's Liberation Army of Namibia). 26 august 1966 startet den væpnede frigjøringskampen, og denne dagen regnes derfor internasjonalt som Namibiadagen.
Utover i 1960-åra økte SWAPOs styrke, samtidig som motstanden mot Sør-Afrika kom til uttrykk gjennom omfattende streiker, demonstrasjoner og masseaksjoner. Trass i sørafrikanske forsøk på å svekke organisasjonen både politisk og militært, har frigjøringskampen blitt stadig mer intensiv gjennom 1970-åra. Angolas selvstendighet under MPLAs ledelse betydde i 1975-76 at nabolandet i nord kunne bli et støtteområde for SWAPO.
I håp om å få til en ”indre løsning”, bygd på samarbeid mellom de hvite makthaverne og utvalgte ledere for etniske grupper, ble de såkalte Turnhalle-forhandlingene innledet i 1976. Meningen var å stable på beina en myndighet med et skinn av legitimitet, samtidig som SWAPO ble holdt utenfor. På grunn av SWAPOs styrke i befolkningen og på det militære området, kunne dette ikke gjennomføres. I 1977 startet så de vestlige stormaktene en diplomatisk offensiv. Våren 1978 gikk både SWAPO og den sørafrikanske regjeringen i prinsippet inn for forhandlinger om en overgangsordning med våpenhvile, sørafrikansk tilbaketrekking av tropper, valg under FN tilsyn etter en periode med åpen politisk virksomhet osv.
I mai 1978 gjennomførte Sør-Afrika en terroraksjon mot Cassinga-leiren i Angola, der nær 1000 mennesker ble drept. I september samme år trakk Sør-Afrika seg fra forhandlingene, og iverksatte isteden et velregissert ”valg” på egen hånd. Samtidig ble kampen mot SWAPO opptrappet. Mange ventet på at FNs sikkerhetsråd for første gang skulle samle seg om sanksjoner og effektive mottiltak, men FN ble igjen passivisert av vestmaktene. Etter dette er det uklart hva som vil skje innenfor det diplomatiske spill. SWAPO er forberedt på å fortsette frigjøringskampen inntil det er klart at et virkelig flertallsstyre vil bli gjennomført.

T.L.E.


Narkotika
Begrepene narkotika og narkomani er avledet fra det greske ordet narké som betyr søvn eller bedøvelse. Opium, som gir en dvaleliknende tilstand, var det opprinnelige narkotiske stoffet. Senere er en lang rekke svært ulike stoffer også blitt kalt narkotika.

Sentrale begreper
I begrepet narkomani inngår noen betegnelser som det er nødvendig å kjenne til. Det er for det første avhengighet. Med dette menes at den narkomane opplever en trang etter rusvirkningen som han/hun ikke behersker. Det er vanlig å skille mellom fysisk avhengighet og psykisk avhengighet. Med det første menes det at tilførselen av det kjemiske stoffet har ført til endringer i kroppens celler, slik at kroppen protesterer om tilførselen opphører eller minker. Disse ”kroppens protester” kalles abstinensfenomener og kan ta form av uro, kribling, blodtrykks- og temperaturforandringer, svette, rykninger og kramper.
Den psykiske avhengigheten står for lengselen etter rusvirkninger uten disse kroppsfenomenene. Mens man tidligere var mest opptatt av den fysiske avhengigheten, er det vanlig i dag å mene at den psykiske avhengigheten er hovedvansken i behandlingen av misbrukere. Misbrukerne selv og deres pårørende har ofte sterkt overdrevne forestillinger om abstinensfenomenene.
Et annet begrep er toleranseutvikling. Dette betyr at misbrukeren trenger stadig mer av stoffet for å oppnå den ønskede virkningen og for å holde abstinensfenomenene borte. Toleransen minker etter en tids avholdenhet, og om misbrukeren begynner igjen med den samme dosen som han/hun sluttet med, kan dette føre til at han/hun tar en dødelig overdose.
Disse begrepene er sentrale i narkotikaspørsmålet. Likevel er de slett ikke dekkende for alle de stoffene som kalles narkotika. Flere av dem gir ikke, eller bare i liten grad, fysisk avhengighet og abstinensfenomener. (Et eksempel på dette er hasj/marihuana.) Derfor er det i dag vanlig å bruke begrepet ”avhengighetsskapende stoffer” i stedet. Slike stoffer deles så igjen opp i undertyper: morfingruppen, cannabisgruppen (hasj/marihuana), beroligende midler, sentralstimulerende midler (amfetamin osv.) m.m. Avhengighet er imidlertid også et uklart begrep, og noen stoffer, som f.eks. LSD, gir i liten grad avhengighet.
Det vesentlige er egentlig rusvirkningen. Stoffene har alle en virkning på sentralnervesystemet som oppleves behagelig. Faremomentene vil så variere med rusens grad, tendensen til fysisk avhengighet, stoffets giftighet, dets strafferettslige stilling osv. Noen av stoffene utnyttes som legemidler, andre ikke. Det ”narkotikum” som vi er mest kjent med, er alkohol. Dette er også det som skaper de største problemene.

Sentrale spørsmål
Vanlige spørsmål i forbindelse med rusmidler er om de er farlige hvis brukeren ikke har ”egentlige” problemer, og om bruken ikke burde være en privatsak. To forhold er særlig sentrale ut fra et sosialistisk grunnsyn. Det ene er at den opplevelsen en oppnår, fundamentalt sett står uten sammenheng med en tilværelse i aktiv innsats og samspill med andre og samfunnet. Rusmidlene representerer en biologiens snarvei til lystopplevelser som kan gå på bekostning av det å slite for bedre liv og samfunn.
Det andre forholdet er at rusmidlene får helt forskjellige utslag for forskjellige mennesker og grupper. Ressurssterke og godt stilte kan ofte balansere et rusmiddelbruk som gjør de mindre begunstigede avhengige. Samtidig vet vi at omfanget av avhengighetsproblemene i stor grad avgjøres av om midlene er tilgjengelige og sosialt akseptert. Solidaritet og ansvar gjør det derfor rimelig å gå aktivt inn for begrensninger og kontroll i forhold til rusmidler - så lenge dette er fruktbart og ikke skaper enda større problemer, slik man opplevde med alkohol i forbudstiden.
Derimot er det ingen nødvendig linje fra dette til den puritanske oppfatningen at rusvirkningen er umoralsk, at en nødvendigvis må fordømme rusmiddelbruk i seg selv. Bruken kan være en kilde til å slappe av og øke gleden dersom det kan sikres at den er en del av et fellesskap med regulerende faktorer som beskytter mot at en mister kontrollen. Det er likevel god grunn til å være kritisk overfor mange kulturradikaleres og sosialistiske gruppers lettvinte forhold til alkohol.

Årsaker
Hva er egentlig årsakene til ”narkomani”? La oss først tredele problemet og skille mellom eksperimentering, bruk og avhengighet. I det siste tilfellet har brukeren mistet kontrollen - eller enhver interesse for kontroll.
Eksperimentering er helt normalt hvis rusmidlet er akseptert i ens miljø. Å bruke det er også normalt og har neppe andre årsaker enn at vedkommende liker det. Men noen ”drikker mer enn andre”, og den enkleste betraktningen er at dette er uttrykk for livsvansker i vid forstand og at midlet er lett tilgjengelig.
De aller fleste undersøkelser viser at de ”avhengige” i første rekke preges av livsproblemer. Det kan være gunstig å skille mellom ”avhengige i gode samfunn” og ”avhengige i dårlige samfunn”. Undersøkelser fra mindre og stabile samfunn viser oftest at de ”avhengige” har hatt betydelige individuelle problemer forut for misbruken. I andre undersøkelser synes temmelig ”normale” mennesker å kunne bli narkomane. Det er f.eks. nokså rimelig å være oppgitt og gledesløs i slumstrøkene i USAs storbyer.
Selve rusmiddelbruken har likevel også sin egen problematikk. For det første vil brukeren kunne utvikle-spesielle kroppslige omstillinger og reflekser. Et eksempel på dette er ”tennings-reaksjonen” - et brått sug etter stoffet som ofte kommer etter at noe har minnet om det. Hyppig bruk vil også føre til sekundære reaksjoner som å være nedfor og gledesløs. ”Karriere-utviklingen” kalles en kjede av hendelser og handlinger som fører til at brukeren i stadig større grad tenker på seg selv som rusmiddelbruker/narkoman og blir betraktet som det av andre. Brukeren blir stadig mer stemplet som avviker, og en rekke barrierer oppstår i forhold til jobb, miljø og tilpasning i det vanlige samfunnet.
De nordiske blandingssamfunnene kan vel i denne sammenhengen karakteriseres som halvgode. De fleste som blir ”narkomane” - rusmiddelavhengige - er urolige og konfliktfylte ungdommer på søking etter en meningsfylt tilværelse mot dårlige odds. Likevel er dagens situasjon den at veksten i misbruk synes å ha stagnert, selv om alkoholproblemet fortsatt blir større. Men det er også en kjernegruppe av misbrukere som øker sprøytemisbruket av sentralstimulerende midler og morfinderivater som heroin.

Tilbakegang/behandling
Noen faktorer gir likevel et visst håp i forbindelse med morfin/heroin-problemene. Det er ikke det internasjonale samarbeidet gjennom politi, tollvesen og internasjonale organer. Likevel har den internasjonale heroinhandelen hatt tre viktige tilbakeslag. For det første førte kommunistenes maktovertakelse i Kina til at illegal opiumsproduksjon i dette veldige området ble utryddet. For det andre førte Castros revolusjon på Cuba til at syndikatene måtte forlate Havana. Det tredje tilbakeslaget var de revolusjonære maktovertakelsen i Vietnam, Laos og Kampuchea.
Hoveddelen av den illegale opiumen og heroinen stammer i dag fra det såkalte Gyldne triangel i høylandsområdene mellom Burma, Thailand og Laos. Maktesløse og korrupte regimer fører til at heroinen fortsatt strømmer rikelig. De vestlige land, særlig USA, fortsetter å prioritere kampen ”mot kommunismen” høyere enn bekjempelsen av heroin. Håpet ligger i nasjonale og revolusjonære omveltninger i disse landene på tross av USA.
Likevel vil vi ha et samfunn med omfattende utbud av rusmidler. Internasjonalt kjenner vi to ”løsninger” på dette problemet. Det ene er den japanske modellen. Et misbruk som omfattet nær en halv million sprøytebrukende japanere som brukte amfetamin fra krigslagre, ble i 1950-årene stanset. Hovedmidlet var massearrestasjoner av så vel misbrukere som selgere. Dette var mulig fordi den japanske allmennheten, preget av nasjonal gjenoppvåkning etter krigen, støttet linjen, og fordi kravene til rettssikkerhet ble satt til side. Flere mindre bølger med misbruk av andre stoffer fulgte, men likevel klarte man å begrense problemet.
Den andre modellen er den kinesiske. Etter at den engelske militærmakten tvang den kinesiske keiseren til å akseptere innførsel av opium, oppstod det et stort opiumsproblem i Kina. Det revolusjonære Kina løste dette problemet på samme måte som det møtte problemene med prostitusjon og kriminalitet. De opiumsavhengige ble registrert og samlet i leire hvor de gjennomgikk omskolering, politisk opplæring og kom ut i et samfunn som betraktet dem som kapitalismens ofre og tilbød dem ny og meningsfull plass. Den sosiale kontrollen har siden vært sterk slik at tilgangen på opium har vært minimal. Misbruket synes i dag å være helt forsvunnet.
I disse landene har misbruk vært oppfattet som henholdsvis et rent kriminologisk og et rent politisk spørsmål. I sosialdemokratiske land er vi tilbøyelige til å se på problemet som et helsespørsmål. De som ”gjør folk syke” - selgerne - skal straffes, og de syke - brukerne - skal behandles. Dette skillet er ofte tvilsomt, og i realiteten er det mest brukerne som blir straffet. Strafferammene er dessuten svært høye i forhold til andre typer forbrytelser, og bruken av reaksjonsformer som påtaleunnlatelser og betingete dommer påfallende liten.
Når det gjelder behandling, kan man ofte avhjelpe personlige problemer, familievansker og nervøse lidelser. Selve rusvanen må konfronteres med de konsekvensene den har, og det er viktig å finne fram til nye livsformer og utfordringer. Det kan her være svært viktig å arbeide for jordbrukskollektiver og andre varierte livsrom for folk som mistrives i samfunnet. Dette vil si å arbeide for et mer variert og mindre fremmedgjort samfunn. På lang sikt er det den generelle samfunnsutviklingen som vil avgjøre rusmiddelproblemene i framtida.
Det alminnelige politiske arbeidet må derfor være en sentral del av den profylaktiske (forebyggende) innsatsen. Det er likevel en illusjon å tro at noe samfunn skal kunne by på så strålende livsvilkår at det ikke alltid vil være samfunnsmedlemmer som står i fare for å bli utsatt for stoffer med lavere farlighetsgrad. Regulering og sosial kontroll sammen med et etisk perspektiv vil derfor alltid forbli en del av rusmiddelproblematikken.

H. W.



Narodnik
Narodnik (av russisk narod: folk), ”populist”, er en betegnelse for de russiske intellektuelle i andre halvdel av det 19. århundret, som søkte å nærme seg ”folket”, dvs. de russiske bøndene, og som trodde at en ny og mer rettferdig samfunnsorden kunne grunnlegges på det russiske landsbyfellesskapets gamle likhetstradisjoner. Narodnik brukes mer spesielt om 1870-årenes revolusjonære generasjon, som aktivt forsøkte å oppmuntre til en allrussisk bondereisning mot godseierne og tsarens embetsmenn.

Forutsetninger og teoretisk grunnlag
Den russiske populismen hadde i en bestemt forstand sin forutsetning i avskaffelsen av livegenskapet i Russland i 1861. Denne ”bondefrigjøringen” ble gjennomført på en slik måte at bøndene måtte betale for sin statsborgerlige frihet ved å ta på seg store gjeldsbyrder overfor godseierne og staten. Deres livsvilkår var i virkeligheten blitt forverret. Under disse inntrykkene foregikk det en brå radikalisering blant de russiske studentene, som økte sterkt i antall i begynnelsen av 1860-årene pga. mer liberale opptaksvilkår. Mange brøt ethvert bånd til sin familie og sin klasse og søkte nærmere kontakt med bøndene, som ikke var medskyldige i den eksisterende orden, men altså dens fremste ofre.
Det ble dannet en hemmelig organisasjon, ”Jord og Frihet”, som skulle samordne de intellektuelles bestrebelser med de tallrike lokale bondereisningene. Imidlertid lyktes det tsaren nokså raskt å slå ned den spontane uroen som oppstod etter Aleksandr IIs frigjøringsmanifest, og de intellektuelle ble overlatt til seg selv. 1860-årenes unge, radikale generasjon kom derfor til å konsentrere seg om sin egen personlige frigjøring. De tok et oppgjør ”til grunnen” (ad nihilum) med det gamle samfunnets verdier og all overlevert autoritet, som ikke kunne gis en ”vitenskapelig” begrunnelse.
På slutten av 1860-årene ga Pjotr Lavrovs ”Historiske brev” bakgrunnen for studentenes forhold til bøndene. Han mente at adelsungdommen burde betale noe av århundres utbytting tilbake ved å bringe opplysning til bøndene.
Særegent for den russiske populistbevegelsen som nå vokste fram, var den sterke kvinnelige deltagelsen (av 1 611 revolusjonære arrestanter mellom 1873 og 1877 var 15 % kvinner), og de fleste av disse var av adelig opprinnelse. Men blant mennene var det et sterkt element av raznotsjintsy, ”folk av forskjellig rang”, dvs. barn av lavere embetsmenn, lærere, leger, landsbyprester o.l. Disse opprørerne fra det russiske samfunnets mellomsjikt var de mest uforsonlige motstanderne av autokratiet og virket radikaliserende på de mange sosialistiske gruppene som dukket opp i begynnelsen av 1870-årene. En av disse var den kjente Tsjajkovskij-kretsen i St. Petersburg, som talte navn som Nikolaj Tsjajkovsklj, Mark Natanson, Pjotr Kropotkin, Sergej Kravtsjinskij og Sofia Perovskaja (se art. Kropotkin og Perovskaja). Kretsen drev opplysningsarbeid blant hovedstadens arbeidere, men også blant bønder i landdistriktene, og tsjajkovskiene var blant de første som startet ”vandringen til folket”.
Omkring 1874 stod Mikhail Bakunin i ferd med å fortrenge Lavrov fra hans posisjon som populistenes fremste inspirator. Han hevdet at alt forberedende opplysningsarbeid blant folket ganske enkelt var unødvendig, for de russiske bøndene var allerede besatt av en sterk sosialistisk ånd. Denne ånden var blitt fostret av selve landsbyfellesskapets organisasjon, som gjennom århundrene hadde sikret medlemmene lik rett til jord. Idealiseringen av den russiske landsbykommunen (miren) var noe narodnikene hadde arvet fra 1840-årenes konservative slavofile, som overfor de vestorienterte beundrerne av Europa hadde fremhevet landsbykommunen som uttrykk for en kjær særegenhet ved den russiske folkekarakter, som vitnesbyrd om russernes urgamle fredsommelighet og kollektivisme. De slavofile var ”tilbakeskuende utopister”.
En helt annen betydning fikk landsbykommunen for Aleksandr Herzen, som i 1840-årene hadde studert de franske utopiske sosialister og i sin tenkning kom til å plassere miren i et dynamisk perspektiv for den sosiale utvikling i Russland. Han var i 1848 vitne til revolusjonene i Europa og trakk den slutning at borgerskapet i vest allerede hadde vokst seg for sterkt til at den sosialistiske revolusjonen skulle kunne seire. I Russland, derimot, hadde ikke den kapitalistiske produksjonsmåten vunnet fram, borgerskapet var meget ubetydelig og nettopp derfor hadde de revolusjonære sin sjanse her. De eldgamle kommunistiske trekk ved landsbyfellesskapet kunne bli spiren til de fremtidige sosialistiske institusjoner i Russland. Landets almene tilbakeliggenhet ville gjøre det mulig for Russland å omgå det kapitalistiske stadium og skride direkte fram til sosialismen.

”Vandringen til folket”
Sommeren 1874 begynte den store ”vandringen til folket”, og hundreder og tusener av studenter strømmet ut til landsbyene for å knytte kontakt med de opprørske bøndene, som viste seg å være - ikke store revolusjonære, men nokså uvennlige, mistroiske vesener som bedyret at de hadde større tiltro til tsaren enn til disse unge ”herrene” som var forkledt i bondeklær. De beklaget det ikke da tsarens gendarmer begynte å arrestere dem i hundrevis. Populisten mistet likevel ikke troen på bøndene, deres fiendtlige blikk ble tolket som en bebreidelse fordi de stod så fjernt fra bøndene og ikke forstod dem. Man kunne ikke vente at det russiske folk ville gjøre opprør for abstrakte ideer.
Man innså at et kort besøk til landsbyene ikke kunne føre til noe, man måtte slå seg ned på ett sted lenge nok til å bli kjent med innbyggerne og deres livsforhold. Den revolusjonære ”feltskjær”, ”lærer” eller ”farverske” skulle i første omgang gi råd og hjelp til landsbybefolkningen. Dernest skulle de oppfordre til legale former for protest, som nesten aldri førte fram. Først når respekten for myndighetene på denne måten var blitt svekket, ville man mane til reisning. Erfaringene fra den store ”vandringen til folket” viste nødvendigheten av en samlende og disiplinert organisasjon som kunne samordne de spredte gruppenes arbeid og koordinere de lokale bondereisningene til en nasjonal oppstand. Som sin forgjenger i 1860-årene fikk også denne organisasjonen navnet ”Jord og Frihet”. Den ble grunnlagt i 1876 og kom bare til å virke i tre år. Det var først i denne perioden de revolusjonære tok i bruk navnet narodnik om seg selv, som for å understreke sin stadig sterke hengivenhet overfor de russiske bøndene.
Narodnikene følte at det hastet med revolusjonen fordi tendensene til en kapitalistisk utvikling i Russland var blitt mer følbare, og den voksende pengeøkonomien truet miren med oppløsning. Men i virkeligheten var det bare en liten gruppe av herdete revolusjonære som i denne perioden var villige til å friste bondelivet, og de hadde det ofte vanskelig i landsbyene pga. den tiltagende politiforfølgelsen. De andre foretrakk byene, og det var mye lettere å spre propaganda blant studenter og intellektuelle enn blant bøndene.
I St. Petersburg førte rettssakene mot deltagerne i ”vandringen til folket” til et revolusjonært oppbluss. Saken mot ”de 50” og senere mot ”de 193” (1877-78) ble vendt til en sak mot myndighetene, og de tiltalte brukte denne anledningen til offentlig å fordømme regjeringen og erklære sin kjærlighet til folket. Mange av de tiltalte fikk harde dommer. Kort tid etter skjøt Vera Sasulitsj politisjefen i St. Petersburg og innledet dermed terrorismen epoke (se art. Sasulitsj).
Programmet til ”Jord og Frihet” godtok politisk terror, eller ”desorganisering av staten” i den utstrekning den kunne tjene til narodnikenes selvforsvar eller være en passende hevn for overgrep mot revolusjonære. Men det oppstod snart en strid mellom ”landsbyfolk” og ”politikere” innenfor organisasjonen. De første ventet på en ”sosial” revolusjon som med ett slag ville forvandle Russland til et nytt samfunn, ”politikerne” var mer opptatt av de politiske former og innså nødvendigheten av å erstatte autokratiet med et konstitusjonelt demokrati før de revolusjonære krefter kunne få vekstmuligheter. De grep til terrorismen for å realisere dette umiddelbare målet.

Oppløsning
Etter en hemmelig kongress i Voronezj i 1879 ble ”Jord og Frihet” splittet. ”Landsbyfolket” med Georgij Plekhanov i spissen sverget at de ville fortsette arbeidet blant Russlands bønder, og dannet sin egen organisasjon ”Svart utskiftning”, et navn som hentydet til nødvendigheten av å gjennomføre en almen utskiftning av jord til fordel for det ”svarte” folk, navnet på den skattskyldige delen av befolkningen, altså bøndene. Terroristene, under ledelse av Zjeljabov og Perovskaja, dannet ”Folkets Vilje”, som få måneder senere avsa sin dødsdom over tsar Aleksandr II.
Virksomheten i landsbyene var i virkeligheten i ferd med å dø helt ut og ”Svart utskiftning” gikk året etter i oppløsning. Dens ledere emigrerte og ble marxister. På denne måten ble terroristene stående igjen som narodnikenes eneste arvtagere. Men forvandlingen var slående; de tidligere bondeorienterte sosialistene hadde oppgitt det fredelige arbeidet i landsbyene og var blitt tilhengere av bygerilja. Skjønt mange liberale i all stillhet sympatiserte med terroristene, kunne ikke denne form for ”politisk” kamp fremme revolusjonens sak. Etter mordet på tsaren i 1881 og alle arrestasjonene som fulgte, døde den revolusjonære virksomheten nesten ut. I 1880- og 90-årene overtok de liberale narodnikene: forfattere, historikere og journalister som holdt seg innenfor den legale rammen.
De populistiske økonomene Vorontsov og Danielson leverte sterke argumenter for det synet at industrien ikke hadde noen fremtid i Russland på grunn av geografiske og klimatiske forhold. Deres argumenter virker overbevisende selv i dag, selv om vi vet at det gikk annerledes. Den revolusjonære narodnik-tradisjonen ble gjenopplivet da det i 1901 ble dannet et nytt populistisk parti, PSR (De sosialrevolusjonæres parti). I motsetning til ”Jord og Frihet” ble PSR et virkelig bondeparti, og i 1917 var det det største politiske partiet i Russland.

J.P.N.

Litteratur: F. Venturi: Roots of Revolution, New York 1962. R. Wortman: The Crisis of Russian Populism, Cambridge 1967.

Narvesen-Spisevognselskapet AS
Data for 1976:
Opprettet: 1975
Hovedkontor: Oslo
Bransje: Hotelldrift, catering, detaljhandel, engrosvirksomhet og litteraturtjeneste
Antall ansatte: 2 471 på hel- og deltid. 253 på kontrakt
Omsetning: 733 millioner kroner
Administrerende direktør: Finn Skedsmo

I 1975 fusjonerte det private Narvesen Kioskkompani (stiftet 1894) med det statlige Spisevognselskapet til Narvesen-Spisevognselskapet AS. Aksjene i det nye selskapet eies med 59 % av Narvesens etterfølger, Institusjonen Fritt Ord, og med 41 % av staten ved NSB.
Narvesen-Spisevognselskapet har i praksis monopol på kioskdistribusjon av trykksaker i Norge. Den andre store bladdistributøren, Bladcentralen, forsyner i første rekke tobakksbutikkene og småforretningene med ukeblad og kiosklitteratur. Narvesen-Spisevognselskapet distribuerer langt flere produkter, rundt 500 aviser og blad, ved siden av et betydelig assortiment av bøker, norske og utenlandske. En avtale med de organiserte forleggere og bokhandlere setter et tak for hvor dyre bøker kioskene kan føre, idet de dyrere er reservert bokhandlene.
Narvesens monopol er bygd på en gammel enerett avgitt av NSB til å drive kiosk ved jernbanens stasjoner, siden også ved Oslo Sporveiers og andre selskapers stasjoner. Med jernbanens synkende betydning har Narvesen etablert kiosker en rekke andre steder ved kommunikasjonsknutepunkter og i sentrale bymiljøer. Selskapet eier 476 kiosker og butikker (1978), driver 4 hoteller og diverse kafeteriaer, samt et 30-tall platebarer. Omsetning 1978: 950 mill. kroner.
Som monopolforetak innehar Narvesen-Spisevognselskapet en nøkkelrolle i det norske medianettet. Hvordan trykksakene frembys i kioskene, vil ha avgjørende betydning for salget av dem, og folks valg. Og den trykksaken som Narvesen finner ulønnsom å distribuere, har ingen sjanse til å slå igjennom. Blad som Sirene og Hundre Blomster hadde i 1970-årene store vansker med distribusjonen, det siste bladet ble regulært fjernet fra Narvesens distribusjon i 1978, til tross for at det hadde støtte fra Kulturfondet.
Noen form for offentlig regulering av selskapets tittelvalg finnes ikke. Narvesen spiller sin rolle i helt private former. Provisjonen som forlanges for å distribuere et blad, varierer mellom 40 og 60 % - mer for de små, mindre for de store og lønnsomme trykksakene.
Institusjonen Narvesen er en kapitalistisk rest i et mediasystem som i stigende grad underlegges offentlighetens innsyn - i hvert fall som program. Det er antakelig et tidsspørsmål når staten vil tvinges til å gjøre bruk av sin aksjepost til å underkaste selskapet en forsvarlig demokratisk kontroll.

H.F.D.



Nasjon
I én vanlig betydning er en ”nasjon” en befolkningsgruppe som bindes sammen av felles solidaritet. Denne solidariteten er overordnet språklige, religiøse, etniske eller sosiale skillelinjer, men den forklares gjerne ved at slike skillelinjer ikke er spesielt dramatiske, eller ved at skillelinjene ikke faller sammen og forsterker hverandre slik at forutsetningene for nasjonalt fellesskap brytes ned.
I en annen og like vanlig betydning uttrykker ”nasjon” det samme som en stat eller statens innbyggere - ”statsborgerne” - innen de geografiske grensene for øvrighetsmakt. I denne betydningen er nasjonen et juridisk fenomen, hvor nasjonalfølelsen eventuelt bidrar til å forklare fenomenet, men ikke faller innenfor definisjonen av det.
Spenningen mellom disse to ulike betydningene kommer til uttrykk i begrepet om en ”nasjonalstat”: det kan tenkes stater som ikke utgjør en nasjon, og nasjoner uten en stat. Nasjonalstaten er en variant av statsdannelse som i historisk sammenheng er forholdsvis ny.

Begrepsutvikling
Ordet ”nasjon” (av det latinske verbet nascire: å fødes) har hatt andre betydninger enn i dag. Opprinnelig ble det brukt om befolkningsgrupper som var knyttet sammen ved felles fødested - grupper som var større enn en familie, men mindre enn en klan eller et folk.
I middelalderens universitetsliv betegnet ”nasjoner” studentgrupper fra samme områder, hvor områdene gikk ut over moderne geografiske nasjonsgrenser. Eksempelvis omfattet den franske nasjonen for Universitetet i Paris alle romansktalende grupper, mens den germanske nasjonen favnet så vel tyskere som engelskmenn.
Ordet fikk snart en mer generell bruksmåte som samlebetegnelse for grupper av individer med bestemte fellestrekk (som når Montesquieu omtaler munker som en ”pietistisk nasjon”), men ble etter hvert også brukt mer presist i en politisk og en juridisk betydning.
I de gamle regimenes stender- og rådsforsamlinger betegnet en ”nasjon” en befolkningsgruppe med valg- eller representasjonsrett. I denne betydningen utgjorde ikke nasjonen selve befolkningen innenfor et bestemt territorium, men var begrenset til de politiske rettighetshaverne - ofte bare en liten overklasse av adelsmenn og presteskap. Det var denne politiske betydningen de radikale franske encyclopedistene utvidet til å omfatte ”alle som levde under felles lov og som var representert av den samme lovgivende forsamling”.
Med den franske revolusjonen ble nasjonen et revolusjonært begrep vendt mot aristokratiets politiske privilegier; et symbol for borgerlikhet, sekularisering og konstitusjonelle rettigheter. Begrepet smeltet sammen med forestillingen om folkesuverenitet, og gjenoppsto i revolusjonær form i nasjonale frigjøringsbevegelsers kamp mot europeisk kolonivelde.
I tidlig moderne tid ble ”nasjon” også brukt som betegnelse på fremmede folkeslag, og etter hvert om enhver uavhengig statsdannelse uansett styringsform. Dette var en juridisk og diplomatisk språkbruk som forekom parallelt med de radikale forfatningsteoriens politiske nasjonsbegrep.
I det borgerlige Europas glansperiode, fra 1789 til første verdenskrig, gled disse to betydningene over i hverandre: Forfatningsreformer og nasjonal uavhengighet var gjerne to sider av samme sak - som det var for Norge både i 1814 og fra 1884 til 1905. Tesen om nasjonen som kilde til politisk legitimitet ble et kamp-program på to fronter: dels mot det monarkiske eneveldet som styreform, og dels mot territoriale statsdannelser som forulempet det nasjonale kulturfellesskapet.
Grenserevisjonene tok enten sikte på å viske ut små fyrstestater som virket splittende overfor slike fellesskap (som i Tyskland eller Italia), eller på å bryte opp imperiedannelser som var bundet sammen på tvers av dem (som det habsburgske eller ottomanske riket). I praksis fløt den konstitusjonelle og den territoriale kampen ofte sammen til en, og dannet grunnlaget for det tvetydige nasjonalitetsbegrepet som vi fortsatt kjenner.
Det juridiske (folkerettslige) begrepet nasjon er i dag fremherskende i det internasjonale samfunnet, av nærliggende realpolitiske grunner. Men prinsippet om nasjonal suverenitet begrunnes gjerne med at nasjonen er et kulturfellesskap.

Nasjonen og nasjonalstaten
I svært grove trekk kan det skilles mellom tre faser i utviklingen av nasjonale fellesskap.
1. I enevoldstidens Europa, før 1789, var ”nasjonen” begrenset til fyrsten og adelen. Samtidig var politisk og kulturell nasjonalisme enevoldsmakten fremmed. Det aristokratiske dannelsesidealet var kosmopolitisk, og fransk var overklassens fornemste språk i Berlin som i Petersburg. Ingen forsøkte heller å mobilisere patriotiske stemninger blant undersåttene. Slik mobilisering ville ha vært en trusel mot politiske autoritetsforhold, siden statsmakt ble begrunnet og legitimert gjennom det herskende dynastiet og ikke gjennom territorialt fellesskap.
Staten var en dynastisk stat og ikke en nasjonalstat. Derfor var også ekteskap det ypperste diplomatiske virkemidlet. Statens viktigste rolle var å beskytte regimets undersåtter uansett undersåttenes ”nasjonalitet”: Statsmakten var en juridisk institusjon uavhengig av nasjonalitet og nasjonal bevissthet.
2. Den moderne nasjonalstaten, slik den utviklet seg i Europa etter den franske revolusjonen, var en kombinasjon av to faktorer - nasjonalitet og stat - som tidligere hadde vært splittet. Nasjonalstaten bygde på nye krav om folkerepresentasjon og nasjonal suverenitet: I Frankrike utropte tredjestanden seg selv til nasjonalforsamling og gjorde patriotismen til politisk doktrine.
Fellesskapet var ikke lenger uttrykt i den absolutte monarken, og dermed oppsto et tomrom hvor den sosiale ordenen var truet av stadig konflikt mellom klasseinteresser og kamp om kontroll over statsapparatet. Det var dette tomrommet den nye forestillingen om nasjonalitet fylte.
Nasjonen ble båndet mellom borgere uten monark, det nye symbolet på fellesskap, hvor nasjonalstaten hevet seg i en konstitusjonell struktur over stridighetene i det sivile samfunnet. Staten var ikke lenger en rent legal institusjon basert på enevoldsmaktens autoritet. Nasjonalstatens regjeringsmakt var derimot basert på aktivt samtykke fra en homogen befolkning med felles opprinnelse og like borgerrettigheter.
Parallelt med denne nye legitimeringen av statsmakt trakk staten seg tilbake til en begrenset offentlig sfære atskilt fra det sivile samfunnet. Enevoldsmaktens merkantilistiske doktriner ble fortrengt av den liberale statsoppfatningen. Dette var forutsetningen for økonomisk bevegelighet for borgerskapet som vokste fram. Statsmakten begrenset seg til å garantere kapitalismens rammebetingelser - kontraktfrihet og orden.
Framveksten av nasjonalstaten er derfor intimt forbundet med utviklingen av borgerskapet i det 19. århundret - ”tredjestandens århundre” fra 1789 til 1914. Nasjonalstaten ble født med de borgerlige revolusjonene som brøt ned enevoldsmakten.
Så lenge nasjonalstaten ga vide nok rammer for kapitalistisk ekspansjon, kunne borgerskapet konsentrere seg om sin økonomiske aktivitet og overlate de politiske avgjørelser til en statsmakt utenfor umiddelbar kontroll. I det øyeblikket rammen ble for trang, vendte borgerskapet seg av økonomisk nødvendighet mot politikken: Den klassiske imperialismen var et forsøk på å utvide det politiske systemet i takt med utvidelsen av det økonomiske systemet. Dette forsøket var spenningsfylt og, i sin klassiske form, mislykket. Det samme nasjonalitetsprinsippet som ga borgerskapets regjeringsform politisk legitimitet, var uforenlig med det samme borgerskapets økonomiske behov for oversjøisk ekspansjon og erobring.
Denne spenningen forhindret ikke at det dannet seg stabile imperier fordi idealene stilte seg i veien for næringsvettet, men fordi koloniveldet ble motarbeidet av ”nasjonal” motreaksjon i erobrede områder. Utvidelsen av nasjonalstaten var paradoksal på dens egne premisser, og ble bekjempet av de samme prinsippene som den selv var grunnlagt på.
3. ”Massepolitikkens tidsalder” - som stort sett betyr arbeiderklassens rett til politisk deltakelse og organisering - markerer tredje fase i utviklingen av det ”nasjonale” fellesskapet. Også her ble formelle borgerrettigheter en viktig forutsetning for nasjonalbevissthet.
Arbeiderbevegelsens nasjonale vending var samtidig omstridt og famlende - splittet mellom sympati for folkelig-nasjonal selvstendighetskamp og avsmak for borgerlig-nasjonalt klassesamarbeid. I norsk arbeiderbevegelse finner denne spenningen en ideologisk forløsning i Halvdan Kohts historiesyn: Klassekampen blir et ledd i den nasjonale utviklingen, nasjonen berikes og utvides når nye befolkningslag løfter seg til deltakelse i samfunnslivet.
I dag er nasjonalstaten truet fra to kanter. På den ene siden er motsetningen mellom en nasjonal politisk autoritet og en overnasjonal kapitalistisk struktur mer akutt enn under den liberale markedsøkonomiske perioden. Den organiserte kapitalismen bygger på planmessig statsintervensjon, og krever derfor overnasjonale politiske strukturer som er nærmere tilpasset det økonomiske systemet. Dette er noe av bakgrunnen for den politiske utbyggingen av markeder i Europa og ellers. Dominerende deler av det kapitalistiske borgerskapet har vokst ut av den nasjonale rammen som borgerskapet opprinnelig utviklet seg innenfor. Mens staten ble erobret av nasjonen etter enevoldsmaktens fall, er nasjonen nå blitt en tvangstrøye for statsmaktens funksjoner.
Fra en annen side utfordres etablerte stater i økende grad av regionale nasjonalistbevegelser med historisk forankring: Quebec i Canada, Bretagne, Korsika og Occitania i Frankrike, Catalonia og Basker-provinsene i Spania, Wales og Skottland i Storbritannia. Den ujevne utviklingen (ofte treffende kalt ”indre kolonialisme”) som har stimulert disse separatistkravene, er en annen side ved den økonomiske strukturendringen og konsentrasjonen som samtidig sprenger nasjonalstatens grenser.

Nasjonal identitet
Regionale separatistbevegelser innen moderne stater antyder at ”nasjonalitet” ofte vokser fram på et nokså tilfeldig historisk grunnlag, og ikke sikrer stabilt politisk fellesskap. Den ”engelske” nasjon var en syntese av briter, angler og saksere, som også lyktes i å suge opp sine danske og senere normanniske erobrere, men hvor den keltiske randbefolkningen nå våkner til egen ”nasjonal” bevissthet.
På tilsvarende vis ble ”fransk” nasjonalitet skapt av bretoner, normannere, burgundere, baskere og andre befolkningselementer. Som i England ble denne nasjonale syntesen dannet ved politisk makt - ut fra en liten territorial base i Paris-området og gjennom felles motstand mot andre ”nasjonale” monarkier i Europa.
De fleste europeiske nasjonalstatene ble på tilsvarende vis dannet som maktpolitiske synteser over indre spenninger - språklige, etniske eller religiøse: tsjekkere og slovaker, serbere og kroater, katolikker og protestanter. Disse befolkningselementene var ofte selv kulturelle ”oppfinnelser” i en tidligere historisk fase (slik en ”slovakisk nasjonalitet” ble skapt gjennom språklig-litterær standardisering i det 19. århundret). De nye nasjonalstatenes språklige og kulturelle fellesskap ble gjerne grunnlagt og kjempet fram av nasjonalistiske intellektuelle.
Poenget er her dette: Enhver nasjon mener at visse grunnleggende fellestrekk binder den sammen, mens skillelinjene er mindre vesentlige. Begrepet om folkesuverenitet og nasjonalt selvstyre krever først en bestemmelse av hvem ”folket” er. Bare et fåtall europeiske statsdannelser kunne ta et etablert nasjonalt fellesskap for gitt under overgangen til representativt styre. I mange andre tilfeller passet de politiske enhetenes grenser dårlig med språklige, sosiale og kulturelle grenser.
Her førte prinsippet om folkesuverenitet enten til nye nasjonal-politiske grenselinjer (som ved oppløsningen av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn), eller til autoritær undertrykkelse av selve suverenitetsprinsippet (som i Russland før som etter revolusjonen). Eller det krevde mer målbevisst oppbygging av en ny nasjonal identitet gjennom kulturpolitikk og samlende symboler på tvers av gamle tilknytningsformer.
Problemet er selvsagt akutt i forsøket på å bygge selvstendige nasjonalstater innen de tilfeldige grenselinjene for europeisk kolonialisme, på tvers av alle språklige, etniske, geografiske og stammehensyn.
Det er store variasjoner mellom de kjennetegnene og felleserfaringene et folk definerer sin ”nasjonalitet” etter. Dette er særlig tydelig når nasjonal identitet omdefineres som følge av utviklingskriser innen etablerte statsdannelser: separatistbevegelser som vekker eldre folkefellesskap til nytt liv. Det er derfor nasjonalisme som skaper nasjoner, ikke omvendt.
Fra denne synsvinkelen er det også åpenbart at nasjonalitet ikke er noe absolutt kjennetegn som en befolkning har eller ikke har, men at et folk utgjør en ”nasjon” i større eller mindre grad. Her er variasjonsmulighetene mange. En kulturelt ensartet befolkning kan være splittet gjennom geografisk isolasjon, dårlige kommunikasjoner, mangelfullt markedsnettverk og uutviklet statsmakt. Eller en nasjonalstat kan romme etniske og sosio-kulturelle minoriteter i større eller mindre opposisjon til dominerende befolkningsgrupper.
Den nasjonale elitens behandling av slike konfliktlinjer - gjennom forfatnings- og representasjonsregler, kulturpolitikk og assimileringsprogrammer - vil være avgjørende for graden av nasjonalt fellesskap. Eksempelvis har forbundsstatsprinsippet, som vi kjenner fra USA, Sveits og Vest-Tyskland, ofte sikret tilstrekkelig regional autonomi til at nasjonalstaten bevarer sin enhet.
Hva betyr felles historie for nasjonal identitet? Det har ingen betydning som avsvekker tesen om at nasjoner er skapt av nasjonalisme. Historien er aldri entydig. Territoriale grenser har vært skiftende og underlagt ulik politisk kontroll. Historisk begrunnede krav om hjemstavnsrett til samme område er ofte rivaliserende. Historien er samtidig et reservoar av symboler som kan utnyttes for ulike nasjonalistiske formål. Historieskrivning har ofte vært å produsere nasjonalitetsskapende ideologi. Heroisering av fortiden har vært et fremtredende middel i kampen mot utenlandsk dominans eller nåtidens oppsplittende misere. Den historiske romantisismen vokste fram i Europa parallelt med nasjonalstaten fra siste årtier av det 18. århundret. Nasjonal identitet er langt på vei et produkt av patriotisk historieskrivning.

Nasjonsbygging
Mange av de nasjonalitetsskapende mekanismene og utviklingstrekkene som er antydet, kan oppmuntres og forsterkes gjennom bevisste politiske tiltak. Det er summen av slike tiltak som gjerne kalles nasjonsbygging. Dette har vært et sentralt tema i statsvitenskapelig moderniseringsteori, med utgangspunkt i flommen av ”nye nasjoner” på den internasjonale scenen fra 1950-årene. Nasjonsbygging ble for statsvitenskapen hva industrialisering var for økonomene: kjernen i et begrep om politisk utvikling, slik industrialisering uttrykte økonomisk vekst.
Nasjonsbygging innebærer gjerne - i statsvitenskapens språk - en dobbelt form for samfunnsendring: På den ene siden en utvidelse av offentlig autoritet, hvor statsmakten kontrollerer videre samfunnsområder gjennom kommunikasjonslinjer, skattlegging, ordensapparat og administrativ fordeling av goder. På den andre siden en utvidelse av politiske borgerrettigheter, hvor nye befolkningsgrupper aktiviseres. Slik bekreftes den politiske ordenen i samme grad som deltakelsen skjer innenfor godtatte regelverk og institusjoner.
Nasjonsbyggingen er samtidig et strategisk program for sentrale politiske eliter, med sikte på å skape direkte bånd mellom statsmakt og enkeltindivid: statsborgerlige rettigheter og forpliktelser styrker det nasjonale fellesskapet på tvers av mer lokale former for solidaritet.
Byggingen av et nasjonalt fellesskap blir ofte beskrevet som et utviklingsforløp gjennom flere faser. Den første statsdannende fasen innebærer at offentlig myndighet blir gjort effektiv over hele det nasjonale territoriet. Neste fase betyr en kulturell standardisering av religiøse og språklige former. Så følger en konstitusjonell organisering av politiske borgerrettigheter og massedeltakelse gjennom partiutvikling og representativt styre. Politisk medborgerskap utvides deretter med sosio-økonomiske rettigheter gjennom offentlige velferdstiltak og økonomisk omfordeling - ”sosialstaten” vokser fram.
Gjennom disse fasene blir det etablerte samfunnssystemet styrket og begrunnet ved oppslutning og identifikasjon nedenfra - nasjonen bygges ut. Noen forskere har lagt vekt på at nasjonsbyggingen i Europa foregikk langsomt og gradvis, med god anledning til å løse de viktigste problemene hver enkelt utviklingsfase skapte før neste utfordring presset på.
Etter avviklingen av koloniveldet møter derimot den tredje verden alle problemene samtidig. Nasjonsbyggingens utfordringer hoper seg dermed opp til en krise som ikke kan løses etter europeisk mønster - tvert imot vil forsert nasjonsbygging forsterke indre spenninger og bryte ned det nasjonale samholdet.
Slike spenninger er under alle omstendigheter sterkest der ulike konfliktlinjer faller sammen og skiller befolkningsgrupper fra hverandre etter mange konfliktlinjer samtidig: språk, religion, klasse og rase. Det er nokså sikker innsikt at nasjonsbyggernes oppgave forenkles når slike konfliktlinjer krysser hverandre og jevner hverandre ut. Når en flerfarget overklasse dyrker mange guder på ulike språk, kan den tillate seg hardere økonomisk utbytting før den nasjonale samlingen brister.

Nasjonen som politisk prinsipp
I historisk sammenheng hører ”nasjonen” hjemme i perioden fra siste del av det 18. århundret. To forestillinger smeltet da sammen. For det første at nasjonal lojalitet var overordnet og kanskje også erstattet alle andre politiske forpliktelser. For det andre at ”nasjonen” som kollektiv ble organisert i en suveren nasjonalstat, som politisk uttrykk for en kulturelt ensartet befolkning.
En ”nasjon” kombinerer derfor elementer som ikke nødvendigvis henger sammen: på den ene siden territorialstatens framvekst og de sosiale og politiske endringene dette forutsetter; på den andre siden den ideologiske appellen om overordnet solidaritet på nasjonalt grunnlag. Det moderne nasjonale prinsippet fortolker slik solidaritet som forpliktelse overfor statsdannelsen.
Nasjonalitetsprinsippets politiske farge er tvetydig som begrepet selv. På den ene siden inneholder det et sterkt demokratisk element, som front mot politisk ulikhet, avhengighetsbånd og tradisjonelle hierarkier. I historisk lys har dette vært et progressivt og revolusjonært prinsipp. På den andre siden har appellen til det nasjonale fellesskapet mystifiserende overtoner - et kvasislektskap symbolisert i uttrykk som ”fedreland”, ”morsmål” og ”hjemland”, hvor biologiske bånd (”blodet” og ”rasen” i ekstreme varianter) knytter fellesskapet sammen i front mot indre utgrupper og ytre fiender.
Det nasjonale prinsippet har et progressivt og et reaksjonært ansikt; et liberalt og et aggressivt uttrykk. Altså et dilemma der det er viktig å vite når det ene har overtaket over det andre.

Ø. Ø.

Se også: Nasjonale spørsmål, Nasjonalisme.

Nasjonalbudsjett
Nasjonalbudsjettet er det budsjettet som utarbeides av regjeringen og gir en framstilling av den økonomiske situasjonen og den økonomiske politikken regjeringen legger opp til i kommende budsjettperiode (kalenderår). Nasjonalbudsjettet legges fram hver høst som Stortingsmelding nr. 1 og inneholder ikke forslag til vedtak i Stortinget.

Å.c.



Nasjonale spørsmål
I arbeiderbevegelsens historie dreier det nasjonale spørsmålet seg om støtte til nasjonal selvstendighetskamp og betydningen av nasjonal selvbestemmelsesrett i forhold til klassekamp og proletarisk internasjonalisme. Spørsmålet var et hovedproblem innen Andre Internasjonale. Det fikk en dramatisk form med utbruddet av første verdenskrig da arbeiderklassen i de krigførende statene lot seg mobilisere. For Marx hadde prinsippet om nasjonal uavhengighet vært underordnet hensynet til den proletariske revolusjonen. Nasjonal selvstendighetskamp i Mellom-Europa hadde progressive virkninger fordi den underminerte Habsburg-monarkiet, mens sørslavisk og tsjekkisk uavhengighet derimot ville sementere tsarveldet. Britisk kolonisering av India og fransk herredømme i Algerie var progressivt i den grad det fremmet kapitalismens utvikling og brakte sammenbruddet nærmere. Dette strategiske synspunktet møtte adskillig motstand med framveksten av de nasjonalt forankrede sosialistbevegelsene og har skapt problemer for marxistisk teori og praksis fram til i dag. Det nasjonale spørsmål framstilles gjerne gjennom motsetningen mellom Lenin og Rosa Luxemburg. For Luxemburg var klassekampen alltid overordnet den nasjonale kampen. Nasjonal selvbestemmelse var ingen ubetinget rettighet. Nasjonalisme førte til oppsplitting av klassekampen, og kunne bare ha positive virkninger som motstand mot åpen koloniundertrykkelse. Selvbestemmelsesrett var arbeiderklassens selvbestemmelsesrett. Den luxemburgske antinasjonalismen ble skarpt kritisert av Lenin, som understreket den positive betydningen av nasjonal selvstendighetskamp også i Europa. Nasjonalismen kunne bryte opp de gamle dynastiske statsdannelsene og dermed bli en forutsetning for de omveltningene arbeiderbevegelsen bar fram. Samtidig var nasjonalismen en sosial drivkraft som det ville være ødeleggende å motarbeide. Det var nødvendig å stå på dens side. Lenins vekt på nasjonal selvbestemmelsesrett var derfor pragmatisk og taktisk motivert - borgerlig og småborgerlig nasjonalisme som kortsiktig alliert i kampen mot det gamle regimet. Debatten om det nasjonale spørsmålet har sin egen historiske forankring. Rosa Luxemburg sto i strid med det polske sosialistpartiet, hvor nasjonal selvstendighet var overordnet de sosialistiske målene. I 1893 hadde hun vært med på å danne det konkurrerende sosialdemokratiske partiet som motsatte seg polsk selvstendighet. Overfor denne motsetningen sto Lenins synspunkter, som senere ble autoritative innen bolsjevikpartiet, i en mellomstilling. For Lenin som for Stalin var kravet om territorial selvstendighet en politisk realitet som måtte utnyttes i den sosialistiske bevegelsens interesse. Austromarxistene definerte det nasjonale på en annen måte enn sosialistene i Tsar-Russland. De så det som et kulturelt fellesskap uavhengig av økonomiske og utenrikspolitiske institusjoner, og argumenterte for statsdannelsens enhet i føderal form. Resultatet ble imidlertid speilvendt: Bolsjevikpartiet opprettholdt sin allrussiske enhet, mens det østerrikske sosialdemokratiet mislyktes. Etter revolusjonen i 1917 ble Lenins strategiske pragmatisme snart en doktrinær formel, utad til forsvar for ”sosialisme i ett land” og innad vendt mot de russiske nasjonalitetene. Stor-russisk nasjonalisme ble legitimert og begrunnet gjennom en statsautorisert marxisme som var tilpasset revolusjonens geografiske begrensning. Også vesteuropeiske sosialdemokratier tilpasset seg snart sin nasjonale forankring, og godtok patriotiske symboler i takt med oppløsningen av det revolusjonære programmet. I Norge kan dette omslaget tidfestes til første halvdel av 1930-årene. Det nasjonale spørsmålet er stadig aktuelt fordi forholdet mellom nasjonalisme og klassekamp er tvetydig og motsetningsfylt. Programmet om nasjonal selvstendighet har lenge hatt progressive overtoner, fordi nasjonal frigjøringskamp er rettet mot koloniundertrykkelse og kapitalistiske maktsentra. Regionale separatistkrav innen etablerte statsdannelser har derimot ingen tilsvarende universell berettigelse. Enkelte ”nasjonalistbevegelser” av denne typen vil kunne svekke slagkraften for en samlet arbeiderklasse, opprettholde diskrimineringen av deres minoriteter og utkantstrøk og øke spillerommet for overnasjonale konserner. Andre lar seg lettere innpasse i en overordnet sosialistisk målsetting, enten de selv har en slik målsetting eller ikke. Det nasjonale spørsmålet er derfor et brennpunkt for en rekke av de teoretiske og strategiske problemene arbeiderbevegelsen har stått overfor. De tre hovedsynspunktene oppsummerer frontlinjene: 1. Den nasjonale identiteten er overordnet klasseforankringen, 2. den nasjonale identiteten er irrelevant eller underordnet klassekampen, 3. den nasjonale identiteten er en reell politisk kraft og må pleies slik at den ikke svekker den sosialistiske bevegelsen. Det er det siste synspunktet som har vært lettest å forsvare i prinsippet, men som konkret gir de minst klare retningslinjene. Det er derfor det nasjonale spørsmålet stadig holder seg levende.

Ø.Ø.

Se også: Nasjonalisme.

Litteratur: H. B. Davis (red.): The National Question. Selected Writings by Rosa Luxemburg, New York 1976. J. Stalin: Marxismen og det nasjonale spørsmål, Oslo 1950. O. Bauer: Die Nationalltätenfrage und die Sozialdemokratie, Wien 1924. A. Cobban: National self-determination, London 1945.

Nasjonalisering
En nasjonalisering finner sted når staten i et kapitalistisk samfunn overtar tidligere privat eiendom, vanligvis industri eller råvareforetak, men også jord eller handelsvirksomhet. Begrepet har fått en utvidet betydning i og med at alle statseide foretak, uavhengig av hvordan de først kom i statens eie, ofte betegnes som nasjonaliserte. Begrepet vil her bli brukt i denne utvidete betydningen, dvs. på linje med ”statseie”.
Nasjonalisert eiendom er blitt en stadig viktigere eiendomsform i dagens samfunn. Dette er i klar kontrast til situasjonen i forrige århundre da staten i hovedsak bare forsøkte å legge forholdene til rette for den private virksomheten. Dette gjorde direkte statsdrift til unntak i den tidligste kapitalismen.

Ulike typer nasjonalisering
En bør i dag skille mellom statens stilling som eiendomsbesitter i de industrialiserte OECD-landene og i den tredje verden. Av de 50 største industriforetakene i Europa i 1977 var 9 delvis og 10 fullt statseide. Østerrike er det vestlige landet med den største statseide industrisektoren: 13,7 % av alle sysselsatte er ansatt i statseide bedrifter. USA har minst statseie etter de samme målene (1,5 %). Det er bare postverket som er statsbedrifter i alle de vestlige industrialiserte landene, ellers er det store individuelle forskjeller landene imellom. Land som Italia og Spania har også store statlige holdingselskaper, der staten eier en andel av aksjene i en rekke bedrifter, men ikke forsøker å detaljregulere disse bedriftenes atferd.
I en rekke land i den tredje verden som Brasil, Mexico og India eier staten en stor del av de nasjonalt eide industribedriftene. Selv i det privatkapitalistiske Sør-Korea står statseide bedrifter for 20 % av bruttonasjonalproduktet når jordbruket ikke er tatt med. Taiwan har et meget effektivt statsoljemonopol. I tida 1960-74 ble statssektoren styrket i den tredje verden ved at mer enn tusen utenlandske foretak ble nasjonalisert. Mellom en tredjedel og halvparten av dem var innen råvaresektoren, den viktigste av disse igjen var nasjonaliseringen av oljeindustrien (se art. Olje). Overtakelse av utenlandske industribedrifter har vært en mer sjelden foreteelse, men skjedde f.eks. under Allende i Chile i perioden 1970-73.
Norge er eksempel på et land der statseie først har blitt en viktig eiendomsform i 1970-åra. Mens den norske økonomiske politikken tidligere bare i liten grad var basert på direkte statseie (i 1970 var det 12 statseide bedrifter i Norge), har denne sektorens betydning økt voldsomt. Den norske staten eier i 1979 omkring 40 % av alle aksjer i norsk industri og gruvedrift, noe som i stor grad er et resultat av økt statlig engasjement på oljesektoren.
Statsdrift er ikke et entydig begrep. En viktig forskjell er i hvilken grad en nasjonalisert bedrift er underlagt kontroll fra de politiske myndighetenes side, f.eks. om den selv kan gå ut på lånemarkedet for å skaffe seg kapital eller om den blir bevilget direkte fra de politiske myndighetene. Dette forholdet avspeiler seg ofte også i hvor stor del av et eventuelt overskudd bedriften gir tilbake til de sentrale myndighetene. Det er også viktig om en nasjonalisert bedrift går med overskudd, dvs. om den gir staten en økt kontroll med samfunnets merverdi, eller om bedriften er nødt til å bli subsidiert for å overleve.

Det nasjonale borgerskapets styrke
Omfanget av nasjonalisert næringsliv avhenger ofte av det nasjonale borgerskapets styrke. Utbredelsen av statseiendom øker jo lenger vekk en kommer fra imperialismens sentrum og jo svakere det nasjonale borgerskapet er. Innen et slikt perspektiv blir statsdrift et alternativt og nødvendig middel som nasjonalstaten kan bruke for å sikre seg at det foregår kapitalakkumulasjon innen landets grenser. Nasjonalisert eiendom og kontroll blir på denne måten en erstatning for den historiske rollen som et svakt nasjonalt borgerskap ikke har vært i stand til å fylle.
Et slående historisk eksempel på dette er den aktive og produktive rollen staten spilte i industrialiseringen av Tyskland i forrige århundre, i motsetning til statens passive rolle i England på samme tid. Jo seinere en historisk industrialiseringsprosess tok til, desto mer nødvendig var det at staten trådte støttende til i den første fasen. De statseide bedriftene ble i mange tilfeller solgt tilbake til det nasjonale borgerskapet på et seinere tidspunkt. Det finnes en mengde slike eksempler fra den tredje verden i etterkrigstida.
I dagens samfunn blir den ovennevnte forklaringen på statseie styrket ved at staten nesten uungåelig trekkes inn i større investeringsprosjekter. Årsaken er at disse investeringene blir så store at ingen nasjonal enkeltkapitalist har nok ressurser til å gjennomføre dem. De samlete årlige investeringene i Nordsjøen i midten av 1970-åra overskred f.eks. de totale årlige investeringene i norsk industri l samme tidsrommet. Det var derfor ingen mulighet for at private norske foretak kunne gjennomføre slike oppdrag. Opprettelsen av den viktigste norske statskapitalistiske enheten, Statoil, ble løsningen så lenge staten ville sikre en norsk majoritetsdeltakelse i Nordsjøen.

Støtte til privat akkumulasjonsprosess
Nasjonaliseringer kan også ha et mer passivt siktemål, når de på en direkte måte støtter opp under den private akkumulasjonsprosessen. Infrastruktur, som jernbaner, og tungindustri, som stål, er en absolutt nødvendighet for at et moderne samfunn i det hele tatt skal fungere. Slike bedrifter har imidlertid den slemme uvanen at de pleier å gå med store underskudd. I slike tilfeller overtar staten ofte et foretak for på denne måten å spre de ”nødvendige” tapene på alle skattebetalerne.
Ofte gjennomføres slike nasjonaliseringer i næringer som trenger en omstrukturering og innsprøyting av ny kapital (som kull- og stålindustrien og jernbanene i Storbritannia i 1945). Den statlige overtakingen av de britiske og svenske skipsverftene i slutten av 1970-åra ble gjennomført da det ble klart at de private eierne selv ikke hadde noen mulighet for å gjennomføre de rasjonaliseringene og innskrenkningene som var nødvendige for å møte den internasjonale krisa i skipsbyggingsindustrien.
Nasjonaliserte foretak kan også gå med underskudd som et resultat av en spesiell statlig prispolitikk, selv om produksjonsmetoden er moderne. I Norge har f.eks. lave elektrisitetspriser til store deler av den kraftkrevende industrien vært en måte å subsidiere denne industrien på.

Offensiv og defensiv nasjonalisering
En siste forklaring på nasjonalisering har sammenheng med politisk mobilisering. Utvidelse av den statlige sektoren har i vestlige land ofte skjedd i forbindelse med at et venstreorientert styre har kommet til makten eller vært en følge av en politisk massemobilisering (Storbritannia, Frankrike og Italia i 1945). I den tredje verden har nasjonaliseringer også hatt direkte sammenheng med framveksten av nasjonalistiske og radikale regimer (Algerie etter 1958, Mexico i 1930-åra).
Både i vestlige industriland og i den tredje verden er det en sammenheng mellom ”objektive” økonomiske krav og politisk mobilisering, som har tvunget fram økt nasjonalisering. Nasjonalisering blir stadig mer vanlig i kapitalistiske samfunn og kan ofte føre til at det kapitalistiske systemet styrkes. Det er imidlertid viktig å skille mellom to typer av nasjonalisering: En offensiv nasjonalisering som resultat av politisk mobilisering og med sterk politisk styring og avskaffing av den private eiendomsklassen som målsetting, og en defensiv nasjonalisering som bare har som mål å støtte opp under en privat kapitalakkumulasjon. I Italia har f.eks. det store statlige engasjementet blitt basis for et korrupt kristelig-demokratisk partiapparat som har brukt stillinger innen denne sektoren som ”belønning” for politiske tjenester.

P.N.



Nasjonalisme
Nasjonalisme som politisk doktrine vekker motstridende assosiasjoner. På den ene siden bildet av svake og undertrykte folks kamp mot fremmed herredømme - bildet av frigjøringsbevegelser og uavhengighetskriger fra Afrika til Indokina - som er politisk progressivt og moralsk rettferdig. På den andre siden sjåvinistisk demagogi og aggressiv militarisme - fascisme og reaksjonær ekspansjon: nasjonalitetsprinsippet går i baklås og løper amok. Slik sett er nasjonalismen en moderne Janus, med ett ansikt vendt mot venstre og ett mot høyre. Men dette dobbeltportrettet gir bare overfladisk forståelse av fenomenet.
Nasjonalismen beskrives ofte som et generelt stadium i utviklingen av moderne samfunn: Den oppsto i Nordvest-Europa og Nord-Amerika sist på 1700-tallet, og spredde seg senere med stadig økende fart til verden for øvrig. Det var europeiseringen og moderniseringen av verden som fraktet nasjonalismen fram, først som politisk revolusjonær bevegelse vendt mot enevoldsmakt og tradisjonelle hierarkier, senere med et sosialt revolusjonært program vendt mot diskriminering og ulikhet. I dette perspektivet tillegges nasjonalismen en entydig historisk rolle, enten i den allmenne moderniseringsprosessen (som liberal utviklingsteori hevder), eller i utviklingen av det borgerlig-kapitalistiske samfunnet (som marxister har sagt). I begge tilfeller betraktes nasjonalisme og nasjonalitetsprinsippet som et mellomstadium på veien mot et mer internasjonalt samfunn - en sosialistisk-proletarisk verden i materialistisk fortolkning, eller en høyere global harmoni i den idealistiske varianten.
Men som politisk bevegelse er nasjonalismen snarere et svar på ujevn utvikling og truende sosial endring: forsvarskamp mot dominans utenfra eller aggressiv reaksjon på frykten for internasjonal degradering. I det 19. og 20. århundret - henholdsvis i Europa og den tredje verden - oppsto nasjonalismen som ideologisk begrunnelse for den uavhengige og sentraliserte nasjonalstaten. Politisk massedeltakelse og ujevn økonomisk utvikling var forutsetninger for nasjonalismen gjennombrudd. Den uttrykte en integrasjon av perifere områder i det kapitalistiske verdenssystemet, samtidig som den innebar politisk oppsplitting av det samme systemet.
Nasjonalistiske bevegelser kan beskrives treffende gjennom en utvikling i tre faser. I første fase er det patriotiske programmet gjerne begrenset til en liten intellektuell elite. I europeisk historie var dette det umiddelbare svaret på den store franske revolusjonen. Annen fase innebærer spredning til en større del av det fremvoksende borgerskapet, hvor kulturell romantisisme og liberal nasjonalisme uttrykte borgerskapets patriotiske selvforståelse i perioden fra ca. 1815 til 1848. Siste fase innebærer at massene inviteres med gjennom nasjonal-populistisk appell: nasjonalismen som massebevegelse med oppslutning fra bønder og arbeiderklasse.
Nasjonalismen som svar på ujevn utvikling kommer her til uttrykk gjennom et speilvendt forhold mellom nasjonalisme som ideologi og nasjonalisme som realitet: Nasjonalismen selvbilde dyrker folklore, folkelig kultur, nasjonale antikviteter av sosial og materiell art. Nasjonalismen blir viktig nettopp når disse tingene blir kunstige. Kulturell nasjonalisme er en frukt av at urbanisering og utdannelse fjerner folk fra sitt folkelig-kulturelle utspring, mens de rotfaste bøndene som vokste opp med folkedans, sjelden var gode nasjonalister.
Nasjonale bevegelser oppsto derfor i områder med middels grad av sosial endring, ikke i tradisjonelle bondesamfunn, som var for uberørt av den nye tiden til at patriotisme kunne erstatte lokale tilknytningsformer. Den oppsto heller ikke i gjennommoderniserte områder, som har en uproblematisk lederstilling overfor omverdenen. Nasjonalismen oppsto og fenget i områder hvor ”moderniseringen” var tilstrekkelig til å skape problemer, men ikke tilstrekkelig framskreden til å løse dem. Tilsvarende var de nasjonale aktivistene i den klassiske borgerlige fasen overrepresentert i sosiale mellomlag - svakest blant småbønder og arbeidere på den ene siden og den politisk-økonomiske eliten på den andre.
Som svar på ujevn utvikling ble nasjonalismen politisk tvetydig: én progressiv form som forsvarte folkelig deltakelse og selvbestemmelsesrett; en reaksjonær form, som var aggressiv sjåvinisme utad og klasseundertrykkelse innad. Disse ulike variantene er ikke helt fremmede for hverandre. Tvetydigheten er nasjonalismen vesen. Det er derfor feilaktig å forholde seg ubetinget entydig til den.

Ø.Ø.



Nasjonalkommunisme
Selve ordet nasjonalkommunisme betegner en form for kommunisme som er uavhengig av Moskva, og ble særlig aktuelt i forbindelse med bruddet mellom Tito og Stalin i 1948. Ordet brukes i dag som en generell benevnelse for en rekke innbyrdes ulike former for radikal sosialisme; både kinesisk, jugoslavisk, vietnamesisk eller rumensk sosialisme, og også om den såkalte eurokommunismen. Selve begrepet, med syntesen av radikal sosialisme og sterk patriotisme, er imidlertid atskillig eldre, og finnes både i den franske revolusjonen, spesielt hos Babeuf, og er også meget tydelig i Pariskommunen av 1871.

Klassikerne neglisjerte det nasjonale
Vanskeligheter, og også atskillig forvirring på dette sentrale området, ligger for en stor del i det forholdet at den veletablerte klassiske lærebygningen, teorien om den internasjonale klassekampen, meget lenge neglisjerte det nasjonale elementet. Både for Marx og Lenin var det helt avgjørende at den vertikale striden mellom nasjoner skulle erstattes av klassekamp langs horisontale sosiale linjer der landegrenser var av minimal betydning. Det var proletarer i alle land som skulle forenes. Engels forutsa også, i et brev til Bebel i 1891, at selv de mest brennbare nasjonale stridsspørsmålene ville forsvinne under sosialismen. Når både Tyskland og Frankrike ble sosialistiske, ville det være uten interesse om Elsass-Lothringen var fransk eller tysk.

Ulike former for nasjonalkommunisme
Den russiske revolusjonen av 1917 var også i høy grad preget av denne overnasjonale tankemodellen. Både for Lenin og Trotskij var den russiske revolusjonen bare en forløper for selve Verdensrevolusjonen; og det var også en klar forutsetning at et sosialistisk styre i Russland ikke ville kunne bestå i internasjonal isolasjon.
Men som så ofte i politikken, kom terrenget til å avvike ikke så rent lite fra kartet. Det ble Stalins nasjonale løsning, sosialisme i ett land, og ikke Trotskijs internasjonalisme som seiret allerede i 1924. Selv om nok Trotskij, rent logisk, sto vesentlig nærmere den klassiske teorien.
En annen form for nasjonal kommunisme finner vi i Kina. Allerede i 1927, etter det katastrofale nederlaget i Shanghai, bygde Mao Tse-tung opp den geriljabevegelsen som, med hovedbase på landsbygda, skulle seire i hele Kina i 1949. Dette skjedde på rent kinesisk grunnlag, og fullstendig uavhengig av Moskva. Og både for Mao Tse-tung og for Tito var uforsonlig motstand mot japansk og tysk okkupasjon en vesentlig forutsetning for kommunistisk seier.
Dette er en regel som tydeligvis har en rent allmenn gyldighet i vår tid: Kommunistene har stått meget sterkt; har vært nærmest uimotståelige, når de kan fremstå som konsekvente patrioter; på den andre siden var ett av de største svakhetstegnene ved de gamle regimene, enten det var i Havana eller Saigon, at de var fullstendig avhengige av utenlandsk, og det vil her si amerikansk støtte.
Omvendt er det også tydelig at den største vanskeligheten for vestlige kommunistpartier meget lenge har vært at motstanderne kunne stille særdeles nærgående spørsmål om disse partienes nasjonale lojalitet. Et problem som først i det aller siste har vært forsøkt løst ved den såkalte eurokommunismen i det italienske, det spanske og delvis i det franske kommunistpartiet.
Tidligere var det en tendens til å trekke et skille mellom kommunistiske regimer som har kommet til makten ved egne krefter, og dem som har vært innsatt utenfra, slik som i størsteparten av landene i Øst-Europa. Men noe helt vanntett skille er dette likevel neppe. Markert tendens til nasjonal uavhengighet er også tydelig i Romania og Nord-Korea, med regimer som i sin tid ikke selv hadde tilkjempet seg makten.

Tvetydig funksjon
Det må tilføyes at patriotisme som sådan på ingen måte har noen entydig funksjon i politikken. I veletablerte stater vil patriotisme oftest ha en samfunnsbevarende funksjon, en lojalitet som går på tvers av klasseskiller, og der radikalisme kan avskrives som noe suspekt utenlandsk eller som såkalt ”uamerikansk virksomhet”. Det var slike stater Marx først og fremst hadde i tankene da han i sin tid erklærte at arbeiderne ikke har noe fedreland.
Men like tydelig er det at patriotisme kan ha en meget radikal, og også revolusjonær funksjon, i land uten nasjonal selvstendighet, eller hvor produksjonsmidlene eies av utlendinger. De store revolusjonene, både den engelske og den franske, hadde begge et sterkt patriotisk innslag. Det var under den franske revolusjonen at selve glosen fedreland, ”la patrie”, ble et politisk slagord; aristokratene samarbeidet med utlandet. I den forstand kan vi trygt si at nasjonalkommunistiske bevegelser i vårt eget århundre bygger på en solid tradisjon fra tidligere revolusjoner.
Norsk politikk presenterer et lite entydig bilde på dette feltet. På den ene siden hadde Venstres radikalisme, vi kan endog si Venstres livskraft, et sterkt patriotisk innslag i forrige århundre; mens Høyre på sin side viftet med unionsflagg. På den andre siden var Arbeiderpartiet klart avvisende overfor nasjonale symboler og nasjonale verdier i sin radikale periode; fedreland var noe utpreget borgerlig og reaksjonært.
I tiden etter 1945 har sosialister på venstre fløy hatt islett av begge tradisjoner, uten helt å kunne bestemme seg for noen av dem. Det kan imidlertid nevnes at ved de to eneste stortingsvalgene der venstresosialister fikk mer enn en tiendedel av stemmene, i 1945 og 1973, hadde man i begge tilfeller et klart patriotisk reservoar som politisk ressurs: krigsinnsatsen til kommunistene i 1945, og folkeavstemningen med Nei til salg av Norge i 1973. En velgeroppslutning som man imidlertid på ingen måte greidde å beholde ved de etterfølgende valgene.

J.A.C.

Litteratur: J. A. Christophersen: Verdensrevolusjonen som ble vekk, Oslo 1969.