Mehamn-opprøret
I 1870-åra tok kvalfangsten til for alvor. Også Finnmarkskvalen sto i fokus for interessen. Kapitalsterke grupper omkring Svend Foyn bygde ut kvalstasjoner flere plasser i Finnmark. Kvalen blei sakte, men sikkert utrydda.
De lokale fiskere fikk bare være tilskuere til denne fangsten, men deres opplevelse av den var helt klar: Kvalfangsten var en trusel mot fiskeriene. Dette skyldtes den oppfatningen at det var kvalen som pressa de ulike fiskeartene inn mot kysten og derved la grunnlaget for kystfisket. Dersom kvalen blei utrydda, ville fiskeriene komme i sterk fare. Denne oppfatninga blei grundig styrkt Idet det fram mot århundreskiftet var flere dårlige fiskeår samtidig som kvalbestanden stadig sank fordi denne fangsten hadde vært for effektiv.
Fiskerne var på forhånd svært utbytta av væreiere og handelsmenn. De tålte ikke en ytterligere begrensning av utkommet uten at dette ville gå ut over helse og velferd. De ønsket derfor kvalfangsten under streng offentlig kontroll, slik at rovdrifta tok slutt. Det blei holdt massemøter blant fiskerne, og kravet til myndighetene blei skjerpa når det gjaldt å beskytte kvalbestanden.
Disse uttalelsene utover mot århundreskiftet tok verken regjering eller Storting helt alvorlig. Ei heller hadde fiskerbøndene noen talsrepresentanter hvis ord hadde vekt mot kapitalinteressenes fortsatte ønske om kvalfangst.
Før århundreskiftet slo fisket feil år etter år, - det blei stor nød hos kystbefolkninga. Heller ikke nå var myndighetene lydhøre trass i at krav om kvalfredning blei framsatt med økt styrke og fikk økt tilslutning rundt i kyst-Norge.
I 1903 slo fisket på nytt feil. I januar dette året hadde fiskerne på møte blitt enige om å velge en kvalfredningsdeputasjon som skulle dra til Kristiania for å legge fram fiskernes syn for Stortingets Næringskomité. Den blei lovd at en kvalfredningslov ville bli behandla med største omhu. Fiskerne la også synet sitt fram for statsråd Blehr og regjeringa for øvrig.
Men - i Stortinget kom ikke kvalfredninga, som fiskerne hadde krevd i en mannsalder, en gang til realitetsbehandling. I juni blei saka beslutta utsatt til et seinere Storting. Dette fikk stemninga blant kystbefolkninga til å bli amper, og Mehamn-opprøret blei en av konsekvensene av denne reaksjonen på myndighetenes totale neglisjering av ei hel folkegruppes krav. Aksjonen blei utløst ved den telegrafiske meldinga om at Stortinget hadde utsatt behandlinga av kvalfredninga nok en gang.
Den 2 juni blei kvalfangststasjonen på Mehamn (Nordkyn-halvøya) ødelagt av fiskere. Hus blei revet, maskinene ødelagt, tranfatene rulla i fjæra og tømt. Knapt noe mer enn ruiner var igjen av stasjonen. øyenvitner kunne berette at det ikke var drukkenskap eller annen "ytre" årsak som hadde forårsaka ødeleggelsene. Disse var systematisk gjennomført av en entusiastisk menneskemengde. Også i Skjøtningsberg (nær Mehamn) trua fiskerne med å ødelegge Oksfjord kvalstasjon på samme systematiske måte om ikke kvalfredning snarest blei innført.
En slik ødelegging av produksjonsmidler var utillatelig, og militære styrker blei øyeblikkelig utsendt for å gjenopprette ro og orden. Det var viktig å få beskytta "Lov og Ejendom", og denne oppgava blei pga. omstendighetene tillagt de militære myndighetene som "dertil kan bruge væbnet Magt". Dette var etter at de sivile myndighetene to ganger hadde lest opprørsloven på de angjeldende steder, og dertil lagt til at de ikke lenger følte at de kunne ivareta hensynet til ro og orden.
Befolkningsgruppene langs kysten støtta imidlertid fiskernes aksjon i Mehamn. Støtteresolusjoner blei avsendt, men noen ytterligere fabrikksknusing kom det ikke til. Kvalfredning blei vedtatt året etter, men da var allerede bestanden så sterkt redusert at kvalen i realiteten var utrydda. Flere av lederne i Mehamn-opprøret blei fengsla.

D.Sk. /A .Sy.


Mekanisering
Mekanisering innebærer en videreutvikling av produktivkreftene på den måten at maskinen overtar styringen av arbeidsverktøyet, og at andre energiformer - i første rekke dampmaskinen, senere elektriske motorer og forbrenningsmotorer - erstatter arbeideren som energikilde. (Se art. Maskin.) Historisk sett innebærer mekanisering at manufakturen, som var basert på spesialisert håndarbeid, ble etterfulgt av industriell stordrift. Enkle håndredskaper ble erstattet av verktøymaskiner slik som boremaskiner, dreiebenker osv., som til sammen utgjorde mekaniske verksteder. Spesialisert håndarbeid er blitt overtatt av spesialiserte produksjonsmaskiner: pakkemaskiner, spinnemaskiner, treskemaskiner osv.
Mekanisering har ført til enorm produktivitetsøkning, noe som i perioder har forårsaket omfattende arbeidsløshet og protestaksjoner fra arbeiderne, jfr. de engelske vevernes forsøk på å ødelegge den mekaniske vevstolen Jenny. Norske fabrikker ble stort sett mekanisert på et tidspunkt da arbeiderne var bedre organisert, noe som har bidratt til at de negative konsekvensene av mekaniseringen har vært mindre enn i England.
Mekaniseringen i industrien har vært etterfulgt av tilsvarende utvikling Innen transport, jordbruk og fiske. Tog, biler, damp- og motorskip har overtatt for hester og seilskuter. Traktorer, melkemaskiner og skurtreskere har gjort sitt inntog i landbruket, frigjort arbeidskraft og ført til en betydelig strukturendring i bosetningsmønsteret i industrilandene.
I første omgang besto mekaniseringen især i anvendelsen av enkle, allsidige verktøymaskiner. Etter hvert er det utviklet et stadig økende antall spesialmaskiner. Samtidig har produksjonen gått over fra å være arbeidsintensiv til å bli mer og mer kapitalintensiv. Arbeidets karakter er i ferd med å utvikle seg fra håndverk og fagarbeid, som innebærer et relativt krevende og allsidig arbeid forbundet med betjening av enkle verktøymaskiner, til spesialarbeid, som består i rutinemessig betjening og overvåking av spesialmaskiner. Når mekaniseringen har nådd et visst stadium, skjer det et kvalitativt sprang idet maskinene stort sett virker automatisk (se art. Automatisering).

J. Gu.


Melkestreiken
Melkestreiken og unntakstilstanden i Oslo er viktige begreper i okkupasjonstidas og arbeiderbevegelsens historie. Melkestreiken varte fra 8 til 9 september 1941, unntakstilstanden fra 10 til 16 september 1941. Leveforholdene for arbeidsfolk var meget dårlige i 1941. I forhold til prisene var lønningene så lave at det var kritisk for mange familier. Misnøyen var stor.
Melkeforsyningene var av stor betydning. På arbeidsplassene var det vanlig at arbeiderne fikk kjøpe én liter melk om dagen. I begynnelsen av august meldte avisene at melkerasjonering var nær forestående. Literflasken ble redusert til en halvliter. Mandag 8 september ble det så ikke levert melk til bedriftene. Da dette ble klart for arbeiderne på Akers mek. verksted - bare de tyske arbeiderne der og noen få norske fikk melk - forlot de arbeidsplassen ved frokosttid; bare noen få ble igjen. Av samme grunn ble arbeidet lagt ned på Nylands verksted, ved Skabo jernbanevognfabrikk, Christiania Spigerverk og andre steder. Dagen etter, 9 september 1941, spredte streiken seg ytterligere, ifølge en tysk rapport til 53 bedrifter, blant disse de største jernbedriftene i Oslo, og dessuten til en rekke mindre arbeidsplasser. Også tekstilfabrikker, skofabrikker m.m. stanset. 20-30 000 arbeidere, kanskje flere, var i streik.
Et tillitsmannsmøte i Folkets Hus om kvelden 9 september besluttet at arbeidet skulle tas opp igjen dagen etter. Men samtidig foretok tyskerne arrestasjoner av faglige tillitsmenn og klubbstyremedlemmer i stor målestokk. Hele LOs sekretariat ble etter hvert arrestert. Rolf Wickstrøm, klubbformann på Skabo, og Viggo Hansteen, LOs juridiske konsulent, var blant dem som ble tatt. En tysk politirapport fra 10 september sier at 120 personer var arrestert til da. Arrestasjonene fortsatte i dagene som fulgte.
Onsdag 10 september kom Terbovens "Forføyning" om at "den sivile unntagelsestilstand" var erklært fra samme dag kl. 5 og inntil videre for Oslo og Aker politidistrikt (Oslo, Aker, Asker og Bærum). Samtidig ble det sendt ut en "Kunngjørelse" undertegnet av Der Höhere SS- und Polizeiführer Nord, Rediess, om unntakstilstandens innhold. De som brøt bestemmelsene, ville bli stilt for standrett.
I løpet av dagen trådte standretten sammen og dømte 6 av de arresterte. Fehlis, sjef for Sipo - SD i Norge, var rettens formann. Gestaposjefen, dr. Knab, var aktor. Retten var bare en farse. Terboven hadde på forhånd besluttet å foreta de to henrettelsene.
Hansteen og Wickstrøm ble dømt til døden, fire arbeidere fikk fra ti år til livsvarig tukthus. De to dødsdømte ble henrettet klokken 18.38 samme dag på østre Skytterlags bane på Stig i det daværende Aker, nå Oslo. De ble begravd i hemmelighet i skogen samme sted og først funnet etter krigen. Henrettelsesspesialisten Oscar Hans forestod drapene. Dagen etter falt én dødsdom og tre tukthusdommer. Dødsdommen, mot Ludvik Buland, formann i Norsk Jernbaneforbund og midlertidig nestformann i LO, ble omgjort til livsvarig tukthus. Fredag kom fem nye tukthusdommer, og lørdag to dødsdommer og ti tukthusdommer. Dødsdommene, mot tillitsmann ved Lilleborg fabrikker, Harry Vestli, og formann i Jern og Metall, Josef Larsson, ble omgjort til livsvarig. Buland og Vestli omkom seinere i fangenskap i Tyskland.
Også en rekke andre kjente og ukjente personer ble arrestert, noen for brudd på bestemmelsen om portforbud, andre for angivelig å ha motarbeidet forføyningen om unntakstilstand. Flere hundre ble fengslet. På Grini økte fangetallet med 217 på fem dager. En rekke organisasjoner ble "nyordnet", dvs, fikk NS-ledelse eller ble oppløst. LO fikk NS- formann (Odd Fossum) innsatt av tyskerne, Arbeidsgiverforeningens styre ble avsatt, Universitetets rektor og flere professorer ble arrestert, likeså politimester Welhaven i Oslo. Radioene var 1 august samme år blitt beslaglagt i enkelte deler av landet (jødenes allerede i mai 1940). Nå ble de inndradd over hele Norge, med unntak for NS-medlemmer. Nazifiseringen ble sterkt intensivert, særlig i organisasjonslivet.
Unntakstilstanden ble opphevet klokken 5 16 september. Tyskernes voldsomme reaksjon skyldtes ikke bare melkestreiken. Det hadde vært en rekke arbeidsnedleggelser og demonstrasjoner i løpet av 1941 - de fleste av kort varighet, hel eller halvdags streik, og som regel av lite omfang - bl.a. 9 april og 1 mai, dessuten 17 mai på Verven i Horten og 30 juli på Kaldnes mek. verksted i Tønsberg (800 mann). Det var tilfeller av passiv motstand og gå sakte - aksjoner på Wehrmacht - arbeidsplasser.
I september nektet havnearbeidere å arbeide overtid i Oslo, Drammen og andre steder. 30 juni hadde LO-sekretariatet sendt et skarpt skriv til Terboven med krav om øyeblikkelige lønnsforhandlinger og løslatelse av arresterte tillitsmenn. På tysk side ble brevet oppfattet som et ultimatum. Terboven tok sikte på et drastisk motstøt, og forberedte dette, bl.a. ved en forordning av 31juli1941 om "den sivile unntagelsestilstand".
"Sivil" unntakstilstand var et nytt begrep som Terboven da innførte. Standretten skulle bl.a. kunne dømme folk til døden ved skyting på stedet for å ha forstyrret arbeidsfreden. Fra 3 til 6 september 1941 var Reinhard Heydrich, sjef for Reichssicherheitshauptamt (RSHA) i Berlin, hos Terboven i Oslo for å drøfte situasjonen og "de nødvendige forholdsregler", særlig mot fagbevegelsen. Melkestreiken ble så brukt som påskudd for å sette i verk forordningen om sivil unntakstilstand 10 september. Streiken var da i virkeligheten over.

H.P.


Litteratur: A. Skar: Fagorganisasjonen under okkupasjonen, Oslo 1949. M. Skodvin: Det store fremstøt, i 5. Steen (red.): Norges Krig, bd. 2, Oslo 1948. Th. Chr. Wyller: Nyordning og motstand, Oslo 1958.

Mellomlag
Mellomlag eller middelklasse viser til en posisjon mellom det som oppfattes som samfunnets hovedklasser som blir definert ut fra produksjonsfaktorene jord, arbeid og kapital. Av denne grunn har begrepet middelklasse fått et skiftende innhold gjennom ulike historiske epoker. På 1800-tallet betegnet middelklasse det framvoksende borgerskapet, som sto mellom adelen og de arbeidende klasser. I første helvdel av vårt århundre ble ansatte funksjonærer kalt for den "nye middelklassen" mellom arbeidere og kapitalister.
Fra midten av 1960-tallet har begrepet mellomlag fått en mer presis betydning avgrenset fra middelklasse. Dette viser til dype endrineer i klassestrukturen i de kapitalistiske landene i etterkrigstida, der noen av de viktigste tendensene er: 1. Allmenn heving av utdanningsnivået, men sterkest vekst i utdanning ut over gymnasnivå. 2. Kraftig økning i sysselsettingen i den offentlige sektoren. 3. økende betydning av administrasjon, fornyelse og markedsføring i det private næringslivet.
Disse endringsprosessene har i løpet av et par tiår brakt fram brede grupper som samles under betegnelsen mellomlag. De skiller seg fra funksjonærer i vanlig forstand ved at de ikke bare utfører kontorarbeid, men også har høyere utdanning og oftest er knyttet til sterkt profesjonaliserte yrker. Og de skiller seg fra sjølsysselsatte ved at de i stigende grad er ansatt i offentlige eller private byråkratier, selv om de på mange måter viderefører tradisjonene fra de "frie yrkene".
Mellomlagenes framvekst har på mange måter forrykket de politisk-ideologiske skillelinjene i etterkrigstida. Dette henger ikke minst sammen med at utdanning påvirker politisk atferd og holdninger. To ulike strømninger peker seg ut: I tilknytning til sysselsettingen i den offentlige sektoren finnes det grobunn for en radikal tendens. Den delen av mellomlagene som er knyttet til næringslivet gir på den andre siden grunnlag for en moderne konservatisme. Den godtar statlig regulering av økonomien på makroplanet, men krever størst mulig individuell frihet når det gjelder fordelingen av inntekt og "private kapitalgoder" som bolig og utdanning.
Det har vært en vanlig oppfatning i sosialistisk teori at den historiske utviklingen ville føre til en polarisering mellom arbeidere og kapitalister, mens mellomgruppene etter hvert ville falle bort. Foreløpig er det imidlertid få tegn som bekrefter dette synet.

F.E.


Se også: Busserull, Funksjonær, Klasser, Profesjon.

Meningsmåling
Meningsmåling (opinionsundersøkelse, gallup) vil si intervju - undersøkelse av et utvalg personer, med sikte på å finne ut hva befolkningen som helhet mener om et spørsmål. Mest kjent er kanskje undersøkelsene av hvilket parti folk vil stemme på, som vekker interesse både som et inntrykk av stemningen i mellomvalgsperioder, og som et forvarsel om utfallet når et valg nærmer seg. I tillegg til slike partiundersøkelser foretas det også målinger av hva folk mener om enkeltsaker, som uhjelp, abort, sommertid etc. Som EF-striden (se art. EF-striden) viser, kan slike undersøkelser få betydelig politisk interesse i en folkeavstemningssituasjon (se art. Folkeavstemning).
Både offentlige og private institutter utfører meningsmålinger. Statistisk Sentralbyrå foretar stort sett bare undersøkelser for andre offentlige institusjoner. De private instituttene er åpne for alle betalingsdyktige oppdragsgivere. Deres viktigste inntektskilde er forbrukerundersøkelser for næringslivet.
Liksom stortingsvalg eller folkeavstemninger har meningsmålingene til formål å bringe på det rene hvilke alternativer befolkningen foretrekker i en valgsituasjon. De skiller seg fra offentlige valg ved at bare en brøkdel av befolkningen deltar, vanligvis er det mellom ett og to tusen personer i utvalget som intervjues. Dette innebærer et stort økonomisk fortrinn. Mens et valg koster flere millioner kroner å gjennomføre, kreves det ikke mer enn noen få tusen for å få stilt et spørsmål i en meningsmåling.
Bruken av utvalg har på den annen side skapt atskillig skepsis mot meningsmålingene. Den er imidlertid ubegrunnet; ved samvittighetsfull bruk av vitenskapelige utvelgingsmetoder er det mulig å sikre at de resultatene en får i utvalget er representative for befolkningen som helhet. Helt nøyaktig riktige kan en imidlertid ikke regne med at de blir, slik at små forskjeller mellom meningsmålingsresultater ikke kan tillegges betydning. Her syndes det ofte i massemedia, spesielt i forbindelse med partiundersøkelsene. Små forskyvninger fra en måned til den neste tolkes som tegn på bevegelser i velgerkorpset, mens de i virkeligheten med stor sannsynlighet kan skyldes tilfeldige skjevheter i utvalgenes sammensetning. Ser vi på hovedtrekkene i stedet for detaljene, kan vi imidlertid regne med at meningsmålingene gir et riktig bilde av utviklingen.
Meningsmålinger skiller seg fra ordinære valg også ved at spørsmålene ofte kommer overraskende på den som intervjues, uten noen forutgående offentlig debatt som i en valgkamp. I en slik situasjon vil svarene som gis, lett kunne påvirkes av utformingen av spørsmålet, intervjuerens holdning el. Dermed blir det vanskelig å vite hva som kan legges i resultatene. Generelt kan vi si at meningsmålinger er mest interessante i forbindelse med spørsmål som har vært gjenstand for debatt, og der det foreligger klare og allment kjente valgalternativer. I andre situasjoner vil vi kunne få sterkt varierende resultater avhengig av hvordan det spørres, med muligheter for manipulasjon fra oppdragsgivere som ønsker en bestemt tendens.
Alt i alt kan meningsmålinger likevel ses på som et nyttig demokratisk redskap. De kan brukes av alle (for en nokså beskjeden penge), mens mer offisielle opinionsuttrykk ofte kontrolleres av det politiske lederskapet. Det er f.eks. opp til stortingsflertallet å avgjøre hvorvidt det skal holdes en folkeavstemning (se art. Folkeavstemning i Norge). Eller for å ta et annet eksempel, dersom LO-ledelsen motsetter seg en uravstemning, kan opposisjonen ved hjelp av en meningsmåling der det også spørres om medlemskap i LO lodde stemningen på grunnplanet.
Meningsmålingene gir velgerne direkte informasjon om hva de selv som en gruppe mener, i motsetning til det indirekte og eventuelt fordreide opinionsbildet en får gjennom massemedia, partier og organisasjoner. Betydningen av dette ser vi ved å forestille oss hvilket inntrykk en ville fått av velgeropinionen om EF gjennom de tradisjonelle kanalene. Uten meningsmålingene som korrektiv til det massive inntrykket av EF-oppslutning som ellers kom fram, er det vel et spørsmål om nei-flertallet ville holdt seg.

O.He.


Menneskerettigheter
Menneskerettighetene er de sett av normer, skrevne eller uskrevne, som regulerer forholdet mellom individ og kollektiv, mellom enkeltmenneske og stat. Det er de normene som sikrer enkeltmennesket, grupper, raser, etniske, politiske eller religiøse minoriteter mot overgrep og angrep på egen integritet. Det er også de normene som sikrer kollektivet eksistensbetingelser, selvbestemmelse og identitet. Til menneskerettighetene regnes også mulighetene for å utvikle seg i samsvar med sine interesser og evner, organisasjons- og ytringsfrihet, og frihet fra sult, nød og krig.
Det er vanlig å dele rettighetene i to grupper: a) de økonomisk, sosiale og kulturelle og b) de sosiale og politiske. Den første gruppen utgjøres av e rettighetene som skal sikre individets materielle behov, eller legge forholdene til rette slik at individet selv kan sikre dem. Den viktigste av disse er retten til arbeid og utkomme. Det andre settet av normer omhandler individets rett til frihet og integritet (frihet fra tortur og slaveri, tvangsarbeid, rett til personlig frihet, forbud mot vilkårlig fengsling, rett til fritt å velge oppholdssted etc.) og rett til å ta del i det politiske og sosiale liv (ytrings-, forsamlings- og foreningsfrihet, rett til å inneha verv og til å ta del i styre og stell, til å dyrke egen kultur, religion og språk).
I internasjonal sammenheng betyr menneskerettighetene også nasjonenes rett til selvstyre og til nasjonal suverenitet, folkenes rett til eksistens og til frihet fra krig og utryddelse. Under diskusjonen av individets rettigheter mot kollektivets, synes de ofte å komme i konflikt med hverandre.

Historikk
 Tanken om menneskerettigheter hviler på forestillingen om at individene har grunnleggende, naturgitte rettigheter, oppstått før noe kollektiv og noen stat. For at det skal kunne bestå et godt forhold mellom stat og individ må staten innrømme borgerne disse rettighetene. På sin side må individene underlegge seg statens lover og regler.
De første formaliseringene av disse rettighetene i lovverket var den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) og den franske menneskerettighetserklæringen (1789). Etter hvert kom en rekke forfatninger inspirert av de to første, både i Europa og Latin-Amerika. Disse normene og reglene kom med tiden til å spille en sentral rolle i den internasjonale folkeretten, og Folkeforbundet ble opprettet etter første verdenskrig og Versailles-freden.
Viktig for utviklingen av menneskerettighetssystem var også de reglene som ble utarbeidet for å beskytte ofre for krig og for å begrense de krigførende maktenes militære virkemidler. Avdekkingen av Hitler - Tysklands grusomheter fikk også store følger for utviklingen av menneskerettighetssystemet.

Internasjonale organer og avtaler
 Til å fremme disse rettighetene er det inngått en rekke avtaler mellom stater, som delvis binder avtalepartene eller underskriverne til å følge visse regler. Av disse avtalene (konvensjonene) kan vi nevne: FNs Erklæring om menneskerettighetene av 1948 og FNs konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966 og sivile og politiske rettigheter av 1966. Begge trådte i kraft i 1976 etter at 35 land hadde ratifisert dem. Vi har også FNs frivillige protokoll knyttet til konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (denne protokollens bestemmelser er mer vidtgående enn selve konvensjonen).
I tillegg har FN vedtatt en rekke konvensjoner til fremme av spesielle rettigheter eller sikring av spesielle gruppers retter: FNs konvensjon om folkemord av 1948, FNs konvensjon om rasediskriminering av 1965, FNs konvensjoner om kvinnens politiske rettigheter av 1952 og om diskriminering av kvinnen av 1967, FNs konvensjon om barnas rettigheter av 1967 og FNs konvensjon om statsløse av 1954.
I tillegg må nevnes to organer av stor viktighet for det internasjonale menneskerettsvernet: Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (I LO) har vedtatt en rekke konvensjoner som skal sikre retten til arbeid og beskytte arbeidere. ILO har også engasjert seg i det generelle menneskerettsarbeidet, bl.a. overfor Chile under Pinochet. Flyktningenes problemer har hatt en særlig plass i verdensorganisasjonens virke, og en egen høykommissær for flyktninger ble opprettet allerede i 1951.
FN har også opprettet særlige kommisjoner for å undersøke brudd på menneskerettighetene i a) Det sørlige Afrika, b) israelsk okkupert palestinsk område etter krigen i 1967 og c) chilenske fengsler etter mordet på Salvador Allende.
Det er også vanlig å regne en rekke av FNs organisasjoner til menneskerettsfremmende organer. Særlig viktig i så måte er Det økonomiske og sosiale rådet (ECOSOC) som har som oppgave å stimulere og foreslå tiltak som kan fremme den økonomiske og sosiale utviklingen i verden. Den mellomfolkelige domstolen kan dømme i saker der begge parter er enige om å forelegge en sak for domstolen. Bare en tredel av medlemslandene har godkjent domstolen, og dens rolle er svært beskjeden. I det hele hemmes FNs rolle i denne sammenhengen vesentlig av prinsippet om ikke-innblanding og frivillighet. (Se art. FN.)
Av konvensjoner med globalt perspektiv krigførende staters forpliktelser kan nevnes Haag. konvensjonene av 1899 og 1907 og Genève-konvensjonene av 1949 med tillegg av 1977. Av avta leverk og organer av regional rekkevidde kan nevnes Europarådets konvensjon om menneskerettighetene av 1950. For å gjennomføre og over konvensjonens bestemmelser ble det også opprettet en kommisjon og en særlig domstol.
Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) vedtok i 1948 en erklæring om menneskerettighetene og i 1969 en konvensjon om det samme. Denne konvensjonen er ennå ikke ratifisert av medlemslandene. Av andre dokumenter av tydning må også nevnes sluttdokumentet fra ned rustningskonferansene i Helsinki 1975. I dette dokumentet minner avtalepartene om menneskerettighetene og om respekten for dem.
Det finnes også en rekke uavhengige organisasjoner som arbeider for å fremme ulike sider menneskerettighetene. De viktigste blant disse er Amnesty International, Røde Kors og Den internasjonale juristkommisjonen.

Betydningen av menneskerettighetene
 Menneskerettighetene er en appell om mer menneskeverdige betingelser rettet til hjemlige eller til utenlandske, internasjonale instanser. Sett på bakgrunn av etterkrigstidas uhyggelige overgrep, er det vanskelig å bedømme virkningen av de ulike erklæringene og konvensjonene.
Det er utkjempet kriger i Korea, Midtøsten, Algerie, Kongo, Vietnam samt et utall andre større og mindre kriger. Det rapporteres om tortur i Chile, Brasil, Argentina, Uruguay, Irland, Kampuchea og en rekke andre land. Urbefolkninger verden over står i fare for å bli utryddet som folk, rasismen er stadig levende i Det sørlige Afrika, sensur og vilkårlig fengsling av opposisjonelle i Øst-Europa, forbud mot statsansettelse av opposisjonelle i Forbundsrepublikken Tyskland osv. I tillegg utvikles stadig mer effektive ødeleggelsesvåpen og faren for krig øker tilsvarende. Alt dette gir et dystert bilde hva angår respekten for menneskerettene.
I Japan, Brasil, Chile og andre land har likevel pressgrupper benyttet sine muligheter til å appellere til internasjonale fora for menneskerettigheter for å støtte sine saker. Reaksjonene viser at slik mobilisering av den internasjonale opinionen kan være et brukbart pressmiddel og gi gunstige resultater. I 1967 stevnet Danmark og Norge den greske militærjuntaen for Den europeiske menneskerettighetskommisjonen. Dette førte til at kommisjonen stadfestet at Hellas hadde overtrådt konvensjonens artikkel om frie valg og konkluderte med at tortur hadde funnet sted.
Resultatet var umiddelbart at Hellas trakk seg ut av det europeiske samarbeidet, men på lengre sikt hadde utvilsomt kommisjonens konklusjoner og fordømmelse en betydning for juntaens internasjonale omdømme og legitimitet. Også Amnesty Internationals rapporter om politiske fangers situasjon og om bruk av tortur ulike steder i verden må antas å ha innvirkning på de angjeldende regimene.
De internasjonale organenes betydning er likevel begrenset av prinsippene om frivillighet og om ikke-innblanding og av nitide formelle prosedyrer før saker kan tas opp til behandling.
Størst betydning, både for å definere hvilke rettigheter som er tilsidesatt og for å fremme rettighetene, har likevel de folkene og gruppene som lider under forholdene. Derfor vil ofte borgerrettighetsbevegelser, fagforeninger, politiske partier og minoritetsgrupper kunne fortelle mer om hvilke rettigheter som krenkes enn de årlige rapportene til FNs kommisjoner.

Menneskerettighetene i øst-vest- konflikten
I forholdet mellom USA og Sovjetunionen har spørsmålet om menneskerettighetene blitt sentralt på to måter. For det første har spørsmålet fått fornyet aktualitet etter sluttdokumentet fra Helsinkiavtalene om nedrustning i 1975. Her understreker begge parter betydningen av menneskerettighetene. For det andre har en rekke opposisjonelle grupperinger i Sovjetunionen og Øst-Europa satt søkelyset på regimenes tilsidesetting av rettighetene, både ved intern kritikk og ved å søke støtte for sin kamp hos sympatisører i Vest.
Den amerikanske president Carter har gjort spørsmålet om menneskerettigheter til et av sine hovedspørsmål. I den forbindelsen har USA sterkt kritisert Sovjetunionens behandling av sine systemkritikere. Sovjetunionens svar på dette presset er uttrykt av Bresjnevs rådgiver Georgi Arbatov: "Ethvert menneske har rett til å prioritere menneskerettighetene. De rettighetene som var drivkraften i vår egen revolusjon var meget vesentlig. Det var retten til fred, til å tjene sitt eget brød, å få noe å spise og ikke sulte." På denne måten setter Sovjetunionen et skille mellom de individuelle og de kollektive rettighetene, et skille som tjener til å dekke over regimets undertrykking av de individuelle rettighetene. Samtidig settes fingeren på det ømme punktet i president Carters kampanje, nemlig at en som er forkjemper for frihet for individet, samtidig aksepterer et system som verken kan garantere utkomme eller daglig brød for sine innbyggere.
At menneskerettighetene har praktisk betydning som politisk målsetting, viser ikke minst de ulike gruppene som er dannet i Øst-Europa for å påse at regimene følger opp de traktatene og avtalene som vedrører menneskerettighetene de selv har skrevet under. Viktigst av disse gruppene er den sovjetiske Helsinki - komiteen, den tsjekkoslovakiske Charta 77 og den polske KOR.

P. H.


Se også: Amnesty International, Charta 77, Gulag, Liberalisme.

Litteratur: A. Eide: Fattig, ufri, mishandlet, Oslo 1979. J. Pelikan og M. Wilke (red.): Menschenrechte, Ein Jahrbuch zu Osteuropa, Hamburg 1977. Kontrast nr. 71 og 75.

Mensjevik
Se Bolsjevik.

Menstadslaget
Ved månedskiftet mai-juni 1931, midt under storlockouten dette året, kom det til flere trefninger mellom streikende arbeidere og ordensmakten ved lasteplassen Menstad, mellom Skien og Porsgrunn. Mens arbeiderne var i streik, sørget Hydro for innlasting av salpeter ved hjelp av folk ansatt på tremånederskontrakter, mange av dem uorganisert. Når arbeiderne demonstrerte mot dem, ble politi, statspoliti og etter hvert også militære styrker satt inn for å beskytte de arbeidsvillige kontraktarbeiderne.
Situasjonen spisset seg til, og den 8 juni kom det til slagsmål mellom de to tusen demonstrantene og politistyrken på 100 mann. Dette "Menstadslaget" vakte voldsom oppsikt. Presset av Norsk Hydros generaldirektør Bjarne Eriksen valgte regjeringen, ledet av statsminister Kolstad (Bondepartiet), å sette militære styrker inn - ikke for Hydros skyld, men for samfunnets - for arbeidsrettens, for lovens skyld, som generaldirektør Eriksen sa.
Arbeiderne oppfattet kontraktarbeidernes atferd som streikebryteri og klasseforræderi, og de lokale arbeider- og fagforeningene sto samlet bak aksjonslinjen. På høyere plan i Landsorganisasjonens ledelse var Menstadslaget mindre velkomment. De lokale kommunistene spilte en framtredende rolle under demonstrasjonene, men greide ikke å ta ledelsen i aksjonene, og NKP vant ikke politisk gevinst på Menstadslaget samlet sett.

H.F.D.


Litteratur: P. 0. Johansen: Menstadkonflikten 1931, Oslo 1978.

Menstruasjon
Menstruasjonen er en fysiologisk prosess som er en nødvendig forutsetning for befruktningen. Denne prosessen er dessuten et samfunnsmessig fenomen fordi den påvirker og regulerer store deler av kvinners liv.

Fysiologi
 Menstruasjonen er hormonelt regulert både når det gjelder månedlig syklus og livssyklus. Fra fødselen av inneholder eggstokkene tusener av follikler, som er samlinger av celler med en umoden eggcelle i midten. Menstruasjonen begynner vanligvis ved 11-16-års alder, samtidig med at andre pubertetsforandringer viser seg. Etter hvert modnes og løsner et egg mellom hver menstruasjon og føres via egglederen til livmoren. Hvis det ikke befruktes, støtes det ut sammen med livmorslimhinnen. Dette er menstruasjonen.
Denne syklusen styres av fysiologiske prosesser andre steder i kroppen. Det overordnede kontrollsenteret er hypothalamus, som er en del av hjernen. Herfra sendes informasjon til hypofysen eller hjernevedhenget. I hypofysen produseres to hormoner som har innvirkning på menstruasjonssyklusen.
Samtidig med at en menstruasjon begynner, sendes det ut et hormon fra hypofysen (follikelstimulerende hormon, FSH) som stimulerer en eggcelle til å modnes. Det stimulerer også eggstokkene til å produsere et nytt hormon - østrogen. Østrogenet påvirker livmorslimhinnen slik at denne vokser i tykkelse og utvikler kjertler som vil kunne produsere næring for et befruktet egg.
Ca. 14 dager etter menstruasjonens første dag er eggcellen ferdig utviklet, og den løsner fra eggstokken. Egget beveger seg mot livmoren. Da sender hypofysen ut et nytt hormon (luteiniserende hormon, LH) som gjør at follikelcellene omkring egget opprettholdes og starter sin progesteronproduksjon. Progesteron er et hormon som bevirker at kjertlene i livmorslimhinnen begynner å produsere næring og får økt blodtilførsel.
Når eggcellen ikke befruktes, synker innholdet av østrogen og progesteron i blodet. Da kan den tykke og blodfylte livmorslimhinnen ikke lenger opprettholdes, og den støtes ut. Hele prosessen er altså regulert av to hypofysehormoner (FSH, LH) og to kjønnshormoner fra eggstokkene (østrogen, progesteron).
Gjennomsnittlig varer en menstruasjonssyklus i 28 dager, men varierer normalt mellom 20 og 36 dager. Indirekte påvirkning fra andre hormoner, psykisk stress etc. kan virke forstyrrende inn på syklusen uten at dette er noe unormalt. Selve menstruasjonen kan vare 2-8 dager, vanligvis 4-5.
Ubehag og smerter i forbindelse med menstruasjonen er vanlige kvinneproblemer. Likevel vet vi altfor lite om de egentlige årsakene til dette. Fra medisinsk hold har det ofte vært en tendens til å bagatellisere problemet.
Det blir hevdet at menstruasjonssmerter er et symptom på at kvinnen ikke aksepterer sin egen kropps funksjoner. Det er slett ikke umulig at dette kan spille en rolle. Vi lever ikke nettopp i et "menstruasjonsvennlig" samfunn, og mye skam og redsel kan være knyttet til denne prosessen. I en del tilfeller kan også økt kunnskap om menstruasjonen ha en gunstig virkning på smertene, men da i betydning økt toleranse eller akseptering av smerter.
Rent fysiologisk kommer menstruasjonssmerter av sammentrekninger i livmoren. En har forsøkt å forklare dette ved å vise til en ubalanse i østrogeneller progesteronproduksjonen, eller en overproduksjon av et hormonliknende stoff, prostaglandin. Dette stoffet produseres i livmoren, og er påvist i økt mengde i menstruasjonsblodet til kvinner med menstruasjonssmerter. Smertene kan også ha sammenheng med anatomiske forhold i livmoren, idet situasjonen iblant bedres etter en fødsel. Ubehag og uopplagthet i tida før menstruasjonen begynner kan settes i sammenheng med væskeopphopninger i ulike kroppsvev.

Samfunnets syn på menstruasjonen
 Kulturelle forestillinger om kvinner har ofte tatt utgangspunkt i biologiske forhold som fruktbarhet, graviditet, seksualitet og menstruasjon. Gjennom størstedelen av historien har disse fenomenene representert ukjente og mystiske livsprosesser som på den ene siden måtte vernes og dyrkes, men som en samtidig måtte beskytte seg mot og forsøke å kontrollere.
Antropologiske og historiske data kan fortelle at ritualer og restriksjoner omkring menstruasjonen er kjent i de fleste kulturer og de fleste historiske epoker. Ritualene og restriksjonene er ofte tosidige idet de uttrykker både tilbedelse og redsel.
I såk. primitive samfunn blir den menstruerende kvinnen ofte tillagt overnaturlige evner som kan brukes i gode eller onde hensikter. Vanligst er det imidlertid at menstruasjonen betraktes som en trusel overfor menn og deres potens, arbeidsinnsats eller arbeidsprodukter. Kvinnen blir da pålagt ulike restriksjoner, som kan variere fra streng isolasjon til forbud mot å berøre visse arbeidsredskaper eller behandle visse typer mat. I andre samfunn kan ritualene preges mer av at menstruasjonen er en velsignelse. Dette er blant annet kommet til uttrykk ved månedyrkelse, hvor en betraktet fullmånen som en menstruerende kvinne.
Gjennom den medisinske vitenskapen på 1800- tallet ble kunnskapene om menstruasjonen større, og holdningene også klarere negative, uten tidligere tiders islett av respekt og dyrkelse. Synet på kvinner og samfunnsordenen blir dermed også klarere og mer entydig.
En grunnleggende vitenskapelig idé på denne tida var at kvinnens natur fullstendig var bestemt av hennes reproduktive organer. I praksis betydde dette at kvinnen måtte underkaste seg strenge forholdsregler for å beholde sin kvinnelighet. Sengeleie og passivitet, spesielt i forbindelse med menstruasjon og fødsel, var første bud. Dersom dette ikke ble overholdt, kunne andre sider av kvinnen, som det intellektuelle, fysiske og seksuelle, komme til å overta reproduksjonsorganenes sentrale rolle. Resultatet ville bli en hybrid, et intetkjønn. Slike normer kunne selvsagt bare få praktiske konsekvenser for kvinner fra overklassen. Det er likevel tydelig at idealet om den passive, arbeidsfrie kvinnen hadde et videre nedslagsfelt og bredte seg nedover på samfunnsstigen.

Hemmeligholdelse
 Hemmeligholdelsen er kanskje det mest framtredende ved samfunnets holdning til menstruasjon i dag. Dette viser seg bl.a. i reklamen for bind og tamponger som i stor grad spiller på at "det lukter ikke, syns ikke" osv. At produktene får navn som Anonym og Diskret underbygger denne følelsen av at her er det noe som for all del må skjules.
Hemmeligholdelsen og mystikken omkring menstruasjonen hviler ikke lenger på ytre tvang eller konkrete forbud. Den hviler på normer som finnes spredt omkring i samfunnet, og som vi har tatt opp i oss og gjort til en del av personligheten så å si. Det rådende synet på menstruasjonen rommer fortsatt et paradoks: så lenge en kvinne har menstruasjon, er denne noe skittent og mystisk som må holdes hemmelig og kan brukes mot henne på utallige måter. Samtidig identifiseres menstruasjonen med kvinnelighet i den grad at kvinner etter klimakteriet nærmest betraktes som intetkjønn.
En vet lite sikkert om hvordan menstruasjonen oppleves psykisk og fysisk av kvinner i dag. En amerikansk undersøkelse viser at ca. 80 0 av kvinnene ville ønsket å slippe menstruasjonen dersom de hadde kunnet. Om årsaken er de fysiske smertene eller de sosiale tabuene omkring menstruasjonen er imidlertid usikkert.
Den første menstruasjonen (menarchen) innebærer ofte glede og stolthet idet det symboliserer en overgang til en voksen, kvinnelig tilværelse. Men den kan også møtes med angst og skam, som delvis er avhengig av dårlige kunnskaper om hva som skjer, delvis av omgivelsenes holdninger og reaksjoner. Hvor utbredte de ulike reaksjonene er, er det imidlertid vanskelig å si noe om. Det store materialet som viser at kvinner helst ville slippe å menstruere, tyder på at de negative reaksjonene dominerer.
Fortsatt er menstruasjonsblodet for mange uforenlig med seksualitet, på tross av at dette er en såk. sikker periode mht. graviditet. Hvis det for kvinnen er skammen over menstruasjonen og frykten for å bli avvist som dominerer, er det for menn skrekken for det uforståelige og skitne som er framherskende.
Tradisjonelt påstås det ofte at kvinner blir mentalt ustabile og utilregnelige før og under menstruasjonen, og at arbeidskapasiteten med dette synker. Som en generell påstand er dette ikke holdbart. ikke alle kvinner har menstruasjonssmerter eller psykiske svingninger som følger menstruasjonssyklusen. Men noen har det. Selv om mange kan registrere sykliske svingninger på arbeidsinnsatsen og humøret, trenger ikke dette bety at menstruasjonen nødvendigvis må være en dårlig periode. Flere idrettsjenter kan tvert imot fortelle om toppprestasjoner under menstruasjonen. At vi vet så lite om dette som vi faktisk gjør, representerer et problem i seg selv, og gjør det mulig å bruke menstruasjonen som et maktmiddel mot kvinner.
Like galt som å godta at kvinner kan umyndiggjøres pga. menstruasjonen, vil det være å benekte at menstruasjonen kan være en belastning, smertefull osv. En mer positiv holdning til menstruasjonen ville kreve at selve begrepet kvinnelighet og forventningene til det å være kvinne måtte endre innhold. En ensidig "menstruasjonsdyrking" i dag ville innebære en enda større fastlåsing til kvinnerollen, og kvinnens biologiske funksjoner. Reproduksjonstvangen i den fruktbare fasen ville forsterkes samtidig med at synet på kvinnen som ubrukelig og utbrukt etter klimakteriet ville få økt gjennomslagskraft.

K.Kj.


Merkantilisme
Merkantilisme er et begrep med uklart meningsinnhold. Alment oppfattes det dels som en økonomisk tankegang der penger forveksles med rikdom, dels som en politikk med statlig styring og økonomisk nasjonalisme som hovedingredienser. I politisk sammenheng brukes det nå mest som skjellsord, og det var da også slik begrepet oppsto.
Adam Smith (se art. Smith) var den som skapte begrepet i formen "the mercantile system". Han brukte det for å stemple en økonomisk politikk han fordømte på det skarpeste: den som ble ført i England i 1770-årene. Navnet henspilte på at denne politikken var satt igjennom av og skulle tjene en liten gruppe monopolistisk innstilte handelsmenn (merchants) på bekostning av alle andre. Smith mente dessuten at systemet i virkeligheten ikke oppfylte sin hensikt for denne gruppen heller, men bare var til skade.
Hundre år etter Smith gjorde tyske historisk orienterte økonomer begrepet til et honnørord. Samtidig omdøpte de det til en -isme. Merkantilisme ble betegnelsen på en politikk de mente burde kopieres. Den dekket for dem en nasjonalt orientert politikk til fremme av alminnelig økonomisk velstand og utvikling.
Slik har merkantilismen også senere blitt beskrevet og fortolket svært ulikt. Det er ikke engang enighet om når og hvor den egentlig eksisterte. Vanligvis kalles tiden fra ca. 1600 til 1750 for den klassiske merkantilismens epoke. Men det er også mulig å strekke varigheten i begge retninger. I sin videste form blir merkantilismen dermed et sekkebegrep som dekker økonomisk tankegang og politikk mellom middelalderen og moderne tid.
Merkantilismens geografiske kjerneområde var Vest-Europa. Det er i første rekke de europeiske stormaktene, Nederland, England, Frankrike og Preussen som forbindes med denne politikken. Men også stater som de skandinaviske omfattes av beskrivelsen, og det ble gjort forsøk på å følge merkantilistiske oppskrifter både i Spania og Italia.

Økonomisk-politiske tiltak
 Målsettingen for merkantilistisk økonomisk politikk var å fremme en variert næringsstruktur. Særlig tok den sikte på å utvikle andre sektorer enn jordbruket, som var den dominerende leveveien. Dette søkte man å oppnå ved handelspolitiske tiltak og ved offentlig regulering av produksjonslivet. Man finner tiltak av to hovedtyper i de fleste vesteuropeiske land på denne tiden.
For det første gjelder det lover for å oppmuntre til eksport av ferdigvarer. Slike tiltak kunne omfatte direkte virkemidler som eksportpremier og støtte til den typen industri som pekte seg ut for eksport. Samtidig skulle man legge opp til billig import av råvarer for denne eksportindustrien.
Det andre settet av lovtiltak er tiltak for å hindre import av bearbeidede varer. Midlene var høy beskatning og beskyttelsestoll for de ferdigvarene som det ble ansett mulig å framstille innenfor landets grenser.
På denne måten ble det innført et skille mellom nyttig og skadelig handel. Formålet var å redusere den handelen som førte produksjonsressursene ut av landet slik at ferdigvarer måtte importeres, og å stimulere den handelen som sikret innenlandsk produksjonsvirksomhet. Denne politikken skulle gjøre nasjonen rikere og mindre avhengig av omverdenen også ved å sikre overskudd på handelsbalansen slik at man kunne bygge opp gull- og sølvreservene.
De omfattende regulerings- og privilegiesystemene som kjennetegnet perioden, har sin plass innenfor en slik ramme. Handelskompanier med utstrakte monopolrettigheter ble opprettet for å sikre tilførslene av råvarer nasjonen trengte og føre mest mulig av handelen over på egne hender. Privilegiene (nødvendige tillatelser til å drive næringsvirksomhet) ble brukt av myndighetene for å fremme det de mente var en levedyktig økonomisk struktur.
Men når disse fellestrekkene er nevnt, er det viktig å understreke at merkantilismen var et vidt spektrum av variasjoner over det samme temaet. Det er slående i hvilken grad politikken var tilpasset forholdene i de enkelte landene. I Nederlandene, som først og fremst var en handels- og skipsfartsnasjon, omfattet reguleringstiltakene i første rekke fiskeriene, mens hele utenrikshandelen forble uregulert fordi den på forhånd var så velutviklet. I England var nettopp utenrikshandelen den sektoren reguleringspolitikken konsentrerte seg om. Men produksjonslivet (der lå engelskmennene langt fremme) var bare i liten grad utsatt for direkte reguleringsinngrep. Dette var imidlertid den delen av næringslivet som i Frankrike ble hovedområdet for den merkantilistiske reguleringspolitikken, med et nett av spesialiserte institusjoner for de ulike produktive virksomhetene.

Ingen isme, men noen holdninger
 Merkantilismen var ingen isme i sin egen tid. Det fantes ikke noen sammenhengende økonomisk teori i vår forstand av ordet, som rådde grunnen gjennom den 1 50-årsperioden det gjelder. Systematiseringen av de tankene om økonomiske spørsmål som rørte seg i tiden på 16- og 1700-tallet er i vesentlig grad foretatt etterpå, ut fra senere sosialøkonomers vitenskapelige og polemiske behov.
Bortsett fra en tysk variant - cameralismen - var det meste av den litteraturen som i ettertid er blitt kalt merkantilistisk uten vidtgående teoretiske aspirasjoner. Det dreier seg om pamfletter, innlegg i den generelle samfunnsdebatten fra næringslivets menn, eller om formaningsskriv fra far til sønn slik tilfellet er med en av de mest kjente merkantilistene, Thomas Mun. De økonomiske resonnementene det her gis uttrykk for, er vevet inn i en sammenheng der den nasjonale økonomien ikke sees isolert fra almene moralske forestillinger, regler for god takt og tone, praktiske knep en handelsmann kan ha nytte av osv. De forfatterne som senere er blitt gruppert sammen under merkantilisme - etiketten var også uenige på mange sentrale punkter, og det som fantes av doktrine var i stadig utvikling.
Noen felles grunnholdninger kan man likevel skille ut. En av dem går ut på at de økonomiske anliggender til innbyggerne i et land var det offentliges ansvar, liksom de moralske var det. Grunnholdningen til økonomiske spørsmål gjorde reguleringspolitikk til en selvfølge. Noe klart skille mellom moral og økonomi fantes ikke. Priser var f.eks. for datidens myndigheter i utgangspunktet et moralsk spørsmål, og ikke som for oss et resultat av mer eller mindre skjulte markedskrefter.
De mest kjente av de merkantilistiske forestillingene som skiller seg fra våre dagers hovedoppfatning, er knyttet til internasjonal handel. Verdenshandelens omfang ble i stor grad tatt for gitt. Det gjaldt å sikre seg mest mulig av den, og orientere den slik at den tjente nasjonens interesser. Dette betydde at ett lands vinning var et annet lands tap, at ekspansjon bare kunne foregå på bekostning av andre; handel ble oppfattet som et "nullsum - spill". Man forestilte seg at det økonomiske samkvemmet mellom statene i siste instans var en kamp om et temmelig konstant verdensforråd av edelmetaller, først og fremst gull. De rikeste nasjonene var de som klarte å samle de største reservene av edelmetall. Nasjonens rikdom ble dermed avhengig av en positiv handelsbalanse.
Slike forestillinger om handelens natur og funksjon hadde nær sammenheng med at økonomisk aktivitet generelt ble oppfattet som noe statisk. Produksjonen kunne bare økes, trodde merkantilistene, ved å sette flere folk i arbeid, eller ved å øke innsatsen av andre produksjonsfaktorer. De var ikke oppmerksomme på økonomisk vekst i moderne, dynamisk forstand, der teknologisk endring gir stadig større utbytte pr. arbeidstime, eller for hver enkelt enhet av de øvrige faktorene som settes inn i produksjonen.

Tanke og handling i historisk sammenheng
 Et slikt sett med forestillinger om det økonomiske livet som vi finner hos merkantilistene, kan behandles på to svært ulike måter. Den ene kjennetegnes ved at man vurderer disse tankene ut fra vår tids sosialøkonomiske kunnskap og plasserer dem i forhold til den. Vår teoretiske innsikt blir da det absolutte målet merkantilismen skal holdes opp mot. Oppgaven blir å finne feil i resonnementet eller eventuelle spirer til vår egen tids teori. Dette har vært den vanlige måten å skrive sosialøkonomisk og annen vitenskapshistorie på, og den som lenge har preget synet på merkantilismen.
Men det finnes en annen mulig holdning overfor fortidens intellektuelle fenomener. Den tar utgangspunkt i at teoretiske forestillinger må sees i sammenheng med den virkeligheten de er refleksjoner over, og vurderes i forhold til dem. Merkantilismen må da betraktes som en reaksjon på sin samtids økonomiske og politiske omgivelser. Oppgaven blir å vurdere i hvilken grad den var et fornuftig og realistisk svar på samtidens situasjon, og ikke om den var den best tenkelige strategien ut fra vår tids innsikt.
Innenfor denne forklaringsformen, som nå dominerer i historisk forskning, betraktes gjerne merkantilismen som et element i utviklingen av nasjonalstater i Europa. Det finnes to hovedretninger. Den ene ser merkantilismen i hovedsak som maktpolitikk, som eneveldets politikk for å styre sin myndighet innenfor og blant nasjonene. Den andre skolen betrakter merkantilismen som en økonomisk politikk først og fremst. Her legges det vekt på at politikken tok sikte på å utvikle en nasjonal økonomisk struktur som nok skulle tjene maktinteresser, men som også var et mål i seg selv. De som holder på maktpolitikk- fortolkningen, mener gjerne at politikken økonomisk sett var uhensiktsmessig, men at makthensyn på denne tiden måtte gå foran hensynet til velstandsutviklingen. De som legger vekt på det økonomiske innholdet i politikken, betrakter den derimot som rasjonell og gunstig også ut fra samtidens behov.

En stiv økonomisk struktur
 Den økonomiske og politiske situasjonen i Europa på 1600-tallet var preget av rammebetingelser svært ulike de vi nå har. Innenfor økonomien var det både på tilbuds- og etterspørselssiden en treghet og mangel på fleksibilitet som står i klar kontrast til de forutsetningene vi nå arbeider under.
På tilbudssiden var det karakteristiske at varene ble framstilt med svært arbeidsintensive metoder som endret seg langsomt. All teknologisk utvikling foregikk i et nesten umerkelig tempo. Konsekvensen av dette var at produksjonskostnadene på overskuelig sikt bare kunne senkes ved lønnsnedslag. Dermed var priskonkurranse om markeder i praksis umulig, annet enn ved nasjonale tiltak som manipulering med valutakurser og tollsatser.
Etterspørselen var på sin side karakterisert ved at det ikke fantes noe enhetlig massemarked, men et konglomerat av små, avgrensede markeder. Reaksjonen på impulser fra produksjonslivet var treg. Flaskehalsene var mange og trange. Okt avsetning for varene var avhengig av at forbrukernes inntekter økte først, eller av at nye markeder ble erobret. Nye markeder kunne en nasjon enten overta fra andre ved diplomatiske midler eller krig, eller man kunne forsøke å utvikle dem i form av kolonier.
Allerede her ligger det en klar føring i retning av sterkt statlig engasjement i økonomiske anliggender. Verdenshandelens struktur på denne tiden gir ytterligere momenter til å forklare den politikken som ble ført. Mye av internasjonal handel fram til midten av 1700-tallet var bilateral, dvs, den besto av direkte forbindelse mellom to parter som gjorde opp sine mellomværender uten å trekke flere med i transaksjonene. Dessuten var handelen gjerne begrenset til én eller noen ganske få varer i hver enkelt forbindelse.
Et slikt oppsplittet handelsmønster med en mengde isolerte forbindelser og svært få organer som bandt det hele sammen, hadde viktige konsekvenser. Fordi det ikke fantes noe godt utviklet felles handelsmarked, men hovedsakelig avgrensede bilaterale forbindelser, hadde edelmetall en viktig plass som byttemiddel i handelen. Norge kunne bytte fisk mot korn i handelen med Østersjø - byene, men langt fra alle regnestykker gikk så vakkert opp. England hadde f.eks. ingen ettertraktede varer å gi i bytte for det som ble kjøpt i Østersjøen, balansen måtte opprettes med engelsk sølv og gull. Merkantilistene la stor vekt på nasjonenes gull- og sølvreserver, bl.a. fordi edelmetall var varer man trengte for å opprettholde handelsforbindelser, og ikke bare verdioppbevaringsmidler og måleenheter som våre dagers penger.
De økonomisk utviklede nasjonene og byene var få, men lå langt foran de andre. Handelskontakten mellom partene var for det meste ganske nylig utviklet. Ved siden av de følgene som alt er nevnt, gir dette noe av. forklaringen på samtidens forestillinger om et konstant handelsvolum i verden. På mange måter var det faktisk riktig at en rask ekspansjon i eksporten, som var de merkantilistiske regimenes målsetting, måtte skje på bekostning av andre. Slik de realøkonomiske forholdene lå an, var de samlede utviklingsmulighetene svært begrensede på overskuelig sikt. Manglende elastisitet i tilbud og etterspørsel og en dårlig utviklet internasjonal økonomi satte klare skranker. Hvis en stat skulle oppnå rask vekst, måtte både avsetningsmarkeder og forsyningskilder overtas fra andre.

Nasjonalstater, rivalisering og maktpolitikk
 Politisk sett var merkantilismens tidsalder preget av to hovedtendenser. For det første foregikk det en samling av landområder i Europa til større og fastere administrative enheter. For det andre ble en stigende del av ressursene satt inn i statsmaktens tjeneste. Nasjonalstater ble bygd. Etter føydaloppløsning, borgerkriger, bystatsuavhengighet og oppsplitting ble sentralmakten gjenreist de fleste steder i Europa. Selv om differensieringen og den administrative oppløsningen ikke var kommet like langt eller hadde samme karakter overalt, var arbeidet med å innføre ensartede regler av stor betydning de fleste steder. Statsmakten søkte å utbre et felles regelverk og håndheve den sentrale administrative myndigheten. Dette er sammenhengen de merkantilistiske tiltakene går inn i.
Resultatene av bestrebelsene på å innføre felles regler var som nevnt ulike i de forskjellige land. I England gikk det slik at tradisjonene i landområdene vant over de middelalderlige reguleringene som hadde utviklet seg i bysamfunnene. Laugsordninger, generelle produksjonsreguleringer og offentlig fjernhandel (se art. Fjernhandel) som hadde vært vanlig i byer, falt fra hverandre. Et felles, løst regelverk på makroplanet med utgangspunkt i forholdene på landsbygda ble gjort ekstra gjeldende i stedet.
Frankrike gikk det omvendt, her vant by over land og bystatenes reguleringssystem spredte seg til hele nasjonen. Et detaljert apparat for planleggingen på mikroplan var kjennetegnet for colbertismen, den franske merkantilismevarianten.
I Preussen ble systemet utformet som en særegen blanding av offentlig regulering og privat utfoldelse. Stat og private entreprenører gikk hånd i hånd. Private tiltak skulle hjelpes fram av det offentlige til å kunne stå på egne bein.
De nasjonale særtrekkene ved utformingen av statenes politikk i denne etableringsfasen peker framover mot de ulikhetene vi finner mellom deres økonomiske politikk i vår egen tid. På mange måter kan det se ut som det mønsteret som da ble lagt, er blitt retningsgivende for den senere behandlingen av slike spørsmål, selv om den ideologiske rammen har skiftet.
16- og 1700-tallet var preget av sterke rivaliseringer mellom de europeiske maktene. Kanondiplomati, med og uten båter, hørte til dagens orden. En serie handelskriger og væpnede kamper om andre former for hegemoni fylte tidsrommet. Sverige var f.eks. i krig i 75 av de 120 årene mellom 1600 og 1720. Det er uten videre klart at slike forhold satte sitt preg på statsmaktenes behov. Når væpnede konflikter var så vanlige, må økonomisk selvstendighet og "sjølberging" ha vært av stor betydning. Under slike forhold var økonomisk velferd uløselig knyttet sammen med politisk og militær makt, det var to sider av samme sak.
Maktpolitikk- aspektet ble svekket ved overgangen fra merkantilisme til liberalisme. Økonomisk vekst ble satt i sentrum for interessen, og det har gjort det fristende å betrakte maktpolitikken som enerådende i merkantilismen. En slik fortolkning minner betenkelig om å lese historien baklengs. Merkantilismen må heller sees i forhold til hva den avløste, og da blir bildet annerledes.
Noe av det viktigste nye ved den politikken som slo igjennom utover på 1600-tallet, var den vekten som tross alt ble lagt på alminnelig velstandsutvikling. Et særpreg ved merkantilismen i forhold til den økonomiske tenkningen den avløste, var at en forbedring av levekårene i samfunnet i det hele ble sett som mulig og ønskelig. Dens forkjempere ville gjøre noe for å oppnå dette.
Siden er en slik målsetting gått inn som en selvfølge i økonomisk-politisk tenkning. Dette er hva vi bærer med oss fra merkantilistene, og som gjør det lett å benytte merkelappen merkantilisme (gjerne med "ny" foran) på tiltak som blir satt i verk ut fra en liknende målsetting i dag.
Gammel og "ny" merkantilisme
 Betegnelsen nymerkantilisme er tatt i bruk fra flere kanter og med henblikk på ulike aspekter ved den moderne vestlige økonomien.
Fellestrekkene mellom vår tid og merkantilismen kommer fram i sammenlikning med forholdene i den klassiske liberalismen. Både under merkantilismen og i etterkrigstiden er det offentliges ansvar for de økonomiske anliggender blitt strukket mye lenger i aktiv retning enn under liberalismen. Økonomisk-politiske tiltak er begge steder blitt betraktet pragmatisk, som et instrument man setter inn slik det til enhver tid ansees hensiktsmessig ut fra de rådende kortsiktige målsettingene. En slik prosess-politisk holdning står i skarp kontrast til liberalismen der statens oppgave var å legge forholdene til rette på lang sikt og ikke stadig gripe inn med justeringer.
Mer håndfast og spesielt kan sammenfallet mellom merkantilismens og vår tids økonomiske politikk finnes i holdningen til sysselsettingsproblemet. Både dengang og nå var en aktiv sysselsettingspolitikk et av de viktigste leddene i myndighetenes økonomiske opplegg. Det liberalistene mente ville løse seg best uten offentlige inngrep, var dengang som nå gjenstand for omfattende regulering, og sto høyt på listen over de prioriterte politiske målene.
Pengepolitikken kan nevnes som et tredje slående likhetstrekk. Her er det snakk om en felles nedprioritering av pengeverdien i forhold til hva som var tilfellet under liberalismen. Både i vårt og i det merkantilistiske systemet betraktes pengene som et instrument, som noe man underordner de målene man ellers vil oppfylle. For liberalistene var en fast pengeverdi en grunnpilar i det økonomiske systemet. Liberalismens ærefrykt for den stabile pengeverdien var en reaksjon på de problemene merkantilismens hyper-inflasjoner hadde skapt. Vårt eget (nokså) avslappede forhold til inflasjon er en reaksjon på arbeidsløsheten i mellomkrigstiden, en reaksjon i beste merkantilistiske ånd.
Overføring av et tidstypisk begrep som merkantilisme over et spenn på 2-300 år er likevel mer vill- enn veiledende. Det impliserer at de fleste grunnleggende forhold på det aktuelle feltet er like i de to periodene som sammenliknes. Men både i holdninger og i praktisk politikk er det åpenbart avgjørende forskjeller mellom merkantilismen og den moderne vestlige økonomien.
Vi har forlatt forestillingen om internasjonal handel som et "nullsum-spill". I stedet har vi akseptert det dynamiske perspektivet, både for verdenshandelen og for økonomisk virksomhet generelt, som slo igjennom med liberalismen, og som de siste 200 årenes økonomiske utvikling har bekreftet så ugjendrivelig.
En viktig del av det moderne økonomiske systemet er et internasjonalt handels- og finanssamarbeid som ikke fantes på merkantilismens tid. Gjennom organer som OECD, Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefond og ved konvensjoner som GATT er det bygget opp et system som skal løse friksjonsproblemene som bremset det internasjonale varebyttet tidligere. Dette betyr at de økonomiske rammebetingelsene er fundamentalt forandret og en enkeltfaktor som et lands valutareserver, har mistet sin tidligere betydning.
Det springer også i øynene at grunnlaget for reguleringsbestemmelser innad i de enkelte vestlige lands næringsliv nå er fundamentalt annerledes enn under merkantilismen. I stedet for et privilegie- og monopolsystem, som i hele sin natur var bygget på individuell diskriminering, der noen få fikk spesielle rettigheter i forhold til alle andre, bygger våre dagers reguleringer i prinsippet på likebehandlingstanken, der de samme regler skal gjelde for alle. Avvik fra dette prinsippet er ikke uvanlige, men de blir nå betraktet som unntak, og det må argumenteres spesielt for dem. Under merkantilismen var de en selvfølge.
Nesten alle økonomiske styringstiltak har likhetstrekk med en eller annen variant av merkantilisme. Men både markedsøkonomien og vår forståelse av den har utviklet seg så mye siden merkantilismens epoke at det gir liten mening å bruke denne merkelappen i vår tid. Historien gjentar seg ikke på dette planet heller.

E.L.


Se også: Frihandel.

Litteratur: D. C. Coleman (red.): Revisions in Mercantilism, London 1969. E. Heckscher: Merkantilismen, Stockholm 1935. C. Wilson: Trade, Society and the State, i Cambridge Economic History of Europe, bd. IV, Cambridge 1967.