Mauretania
Hovudstad: Nouakchott
Sjølvstende: 1960 (Frankrike)
Politisk system: Eittpartisystem
Største språkgruppe: Arabisk, 76,7 %
Flateinnhald: 1 030 700 km²
Folkemengd i 1973: 1 257 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,7 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 314,3 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 196 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 0,7 %
Største eksportvaregruppe: Jernmalm, 61,5 %
Viktigaste handelspartnar 1972: i-land, 84,5 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 115 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0 %
Lese- og skrivekunne: 1-5 %
Militærutgifter pr. innb., 1972: 1,54$
Tilslutning til militærallianse: Frankrike
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Mauritius
Hovudstad: Port Louis
Sjølvstende: 1968 (Storbritannia)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhald: 2 045 km²
Folkemengd i 1973: 868000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73:1,3 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 1,4 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 399 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 6,5 %
Inflasjonsrate i 1975: 14,9 %
Sysselsette i primærnæring: 28,2 %
Sysselsette i industri: 20,9 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 35,8 %
Yrkesaktivitet: 54,1 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 19,8 %
Største eksportvaregruppe: Sukker, 90,9 %
Viktigaste handelspartnar 1974: i-land, 74,8 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 243 kke
Del av folkesetnaden busett I storbyar: 0 %
Lese- og skrivekunne: 61 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 78
Døyingsprosent for spedbarn: 6,25
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 16,2
Sjølvmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 6,2
Mordrate (Drepne pr. 100 000 innb.): 4,1
Militærutgifter pr. innb., 1973: 0,65 $
Tilslutning til militærallianse: Storbritannia
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Mccarthyisme
Mccarthyismen fikk navn etter den amerikanske senatoren Joseph R. McCarthy (1909-1957), en konservativ republikaner fra Midtvesten (Wisconsin), som ble valgt inn i senatet i 1946 etter en antikommunistisk og nasjonalistisk valgkamp. McCarthy ble uten tvil den fremste representanten for jakten på radikale og andre "undergravere" i USA i begynnelsen av 1950-åra. Han var en aggressiv og hensynsløs politiker som brukte de fleste tilgjengelige midler for å nå sine mål. Han var en utpreget demagog, og hans virksomhet var også preget av hans sterke ønske om makt og innflytelse.
Men mccarthyismen oppsto før McCarthy begynte sin virksomhet, og kan bare forstås ut fra det amerikanske samfunnet og den politiske tankegangen som dominerte USA, og særlig den økonomiske og politiske eliten i landet, de første 10-15 åra etter andre verdenskrig. Mccarthyismen var et produkt av vanlig amerikansk politikk, med et kapitalistisk samfunnssyn som ideologisk forutsetning. Den ekstreme antikommunismen ble styrket av Sovjetunionens politikk i Øst-Europa i 1945-49, den kalde krigen og Mao Tse-tungs seier i Kina. Men ikke minst konservative forretningskretser så også antikommunismen som et mottiltak mot den forsiktige reformpolitikken som New Deal (se art. om dette) representerte i 1930-åra.
Den første loven som uttrykkelig gjorde det til en forbrytelse å argumentere for revolusjon, ble vedtatt av Kongressen alt i 1940 (The Smith Act). Denne loven ble først for alvor tatt i bruk mot radikale og kommunister i slutten av 1940-åra.
Da McCarthys heksejakt på venstreorienterte var på sitt verste (1950-53), var de aller fleste ledende politikere i USA enige i hans målsetting, og delvis også i hans metode. Kamp mot sosialister, "gudløse radikalere" og liberale intellektuelle hadde stått på de konservatives program lenge før McCarthy dukket opp. Han var trygt innenfor en politisk tradisjon som også omfattet kampen mot velferdsstaten og større økonomisk og sosial rettferd.

Metoder i jakten på kommunister
 Som formann for en spesiell undersøkelseskommisjon i senatet, anklagde McCarthy hundrevis av personer, særlig innen statsadministrasjonen i Washington og Utenriksdepartementet, for å være kommunister, sympatisører eller for å være med i såk. frontorganisasjoner. Den siste betegnelsen ble brukt om alle organisasjoner som gikk inn for synspunkter som også kommunister på et eller annet tidspunkt hadde hevdet. Påstanden var at disse menneskene var illojale overfor den amerikanske staten, at de var eller kunne være spioner, og at de, gjennom sine politiske meninger, var en sikkerhetsrisiko for USA. De måtte fjernes fra sine stillinger, svartelistes og i visse tilfeller fengsles.
McCarthy fulgte opp et arbeid som var begynt i Representantenes Hus flere år tidligere, gjennom den beryktede komitéen for såk. "uamerikansk virksomhet". Begge komitéene fikk en stab av etterforskere, men bevis var det sjelden de la fram; det greide seg oftest lenge med påstander og beskyldninger.
Særlig det republikanske partiet sluttet sterkt opp om mccarthyismen. Man satset på at demokratene skulle kunne slås ved kongress- og presidentvalget, ved å hevde at USA under presidentene Roosevelt og Truman var blitt forrådt og nærmest overtatt innenfra av kommunistiske spioner, "medløpere" og sympatisører. Men mccarthyismen var i meget stor grad også demokratenes eget verk. Alt i november 1946 oppnevnte Truman en komité som skulle overvåke de føderale tjenestemennenes lojalitet, og en egen lojalitetslov kom i 1947.
En rekke framtredende demokratiske politikere var med i jakten på personer som kunne mistenkes for "uamerikansk virksomhet". Senatorene Henry Jackson og Stuart Symington, begge sentrale politikere i det demokratiske partiet i hele etterkrigstida, satt i McCarthys komité, og seinere justisminister og senator Robert Kennedy var en av McCarthys advokater.

Antikommunismens former blir endret
 Men i 1954 hadde McCarthy gått for langt. Angrepene hans ble villere og villere. Han angrep offiserer og politikere, og det ble til og med antydet at han nå ville granske det nasjonale sinnelaget hos CIA - folk. Hærens øverste ledelse gikk til motangrep, med støtte fra liberale politikere i begge partier, og delvis også fra president Eisenhower. Det ble lagt fram beviser for at McCarthy hadde misbrukt sin stilling til å oppnå særlige fordeler for venner, og det ble holdt egne, fjernsynssendte forhør i senatskomiten om de metodene McCarthy hadde brukt. I november 1954 vedtok Senatet en åpen kritikk av McCarthy, med 67 mot 22 stemmer, og hans politiske karriere var slutt. Han døde alkoholisert og politisk isolert tre år seinere.
Den ekstreme antikommunismen forsvant tilsynelatende med Joseph McCarthy. Men bare tilsynelatende. Det etablerte USA stoppet McCarthy for å redde antikommunismen. Det var ikke målet man tok avstand fra, bare noen av de mest ekstreme midlene. Det er karakteristisk at Ralph Flanders, den første republikanske senator som offentlig tok avstand fra McCarthy, samtidig sa om forholdet til kommunismen: ". . . at vi nå er i en krise i den årelange krigen mellom Gud og Djevelen om menneskenes sjel. "
Så seint som i januar 1954 viste en meningsmåling at over 50 % av den amerikanske allmennheten positivt støttet McCarthys virksomhet. I 1955, etter den offentlige kritikken og etter at hans makt var brutt, mente fortsatt 36 % at han hadde gjort det riktige. Det tok mange år før en del av dem som var rammet av mccarthyismen, ble strøket fra svartelistene eller fikk skikkelige jobber igjen eller, for noens vedkommende, ble løslatt fra fengslene.
Antikommunismen i sin mccarthyistiske form preget amerikansk utenrikspolitikk, f.eks. i forholdet til Kina, resten av Asia og Latin-Amerika, til inn i 1970-åra, og har vært noe av det ideologiske grunnlaget for amerikansk bekjempelse av frigjøringsbevegelser i mange land i den tredje verden. Innenlands var det først borgerrettighetsbevegelsen rundt 1959-60 som igjen for alvor forlangte retten til sosial og politisk protest, uten å skulle bli mistenkt for "uamerikansk virksomhet" og "undergraving av de amerikanske verdier".

O.C.L.


Se også: Antikommunisme

Litteratur: A. Theoaris: Seeds of Repression: Harry 5. Truman and the Origins of McCarthyism, New York 1970. D. Caute: The Great Fear: The Anti-Communist Purge under Truman and Eisenhower, New York 1978.

Mead, Georg Herbert
Mead (1863-193 1), nordamerikansk filosof og sosialpsykolog. Georg Herbert Mead studerte filosofi og psykologi i USA og Tyskland og virket som professor i filosofi ved Universitetet i Chicago.
Under sterk påvirkning av Darwin og Hegel er Mead opptatt av utvikling. Hans perspektiv er ikke menneskets artshistoriske utvikling, men dets utvikling fra biologisk individ til samfunnsindivid. Meads mest originale bidrag er hans detaljerte analyse av hvordan individets bevissthet om seg selv blir gjort mulig gjennom sosialiseringen.
Meads synspunkter er at det å ha holdninger til seg selv og andre er atferdsformer som bare er gjort mulig ved at mennesket sosialiseres. Mead stiller spørsmålet om hvordan mennesket kan utvikle bevissthet om seg selv, og han tar utgangspunkt i at ett av kjennetegnene ved denne selvbevisstheten er at mennesket kan se på seg selv på samme tid både som objekt og som subjekt. For å kunne gjøre dette forutsetter det at en kan spille andres rolle. En ser på seg selv som andre ser på en selv.
For å kunne spille andres rolle forutsettes kommunikasjon. Kommunikasjon med andre tar utgangspunkt i noe som er felles for oss: språket og gestene, som kan oppfattes likt av en selv og andre. Mennesket er det vesenet som har evnen til å spille roller. I spill har denne rollen blitt generalisert. Rollespillet har som grunnlag at en forventer at de andre som deltar i spillet, spiller de samme rollene eller følger spillets regler. Dette regelsettet kaller Mead "den generaliserte andre".
Et fenomen som bevissthet blir ifølge Meads analyse ikke indre egenskaper ved individet, men ligger i forholdet mellom individet og miljøet, i menneskets sosiale handlinger. Gjennom sine handlinger gjenskaper individet samfunnet for seg selv. Men det ikke bare gjenskaper og tilegner seg samfunnet. Det er også individet som skaper og forandrer samfunnet og derved også seg selv. I denne analysen er likheten med Marx åpenbar selv om Marx ikke foretok en slik detaljert analyse av dialektikken mellom samfunnet og individet. I spørsmålet om samfunnsforandring er imidlertid forskjellen til Marx åpenbar. Mead har liten forståelse for samfunnets politiske og økonomiske sider. Mead vil skape den nødvendige forandringen gjennom utdannelse, sosiale reformer og vitenskap. I utdannelsen skal en lære å forstå andre, i vitenskapen skal de nye ideene oppstå som gjennom sin innebygde fornuft vil overbevise samfunnets medlemmer om at sosiale reformer er nødvendige og nyttige. Mead publiserte svært lite i sin levetid. Bare noen få artikler var tilgjengelige. Etter hans død ble notater, upubliserte artikler og forelesninger samlet av elevene hans og gitt ut i fire bøker: "Bevissthet, selv og samfunn", "Tankeretninger i det nittende århundre", "Handlingens filosofi" og "Det nærværendes filosofi". Meads skjebne har derfor vært at de som har benyttet ham, har benyttet bruddstykker og løsrevne begreper. Dette har vært mest typisk i sosiologien hvor hans innflytelse har vært størst. For generell psykologi har han ikke hatt noen betydning, og hans påvirkning på sosialpsykologien har i det vesentlige skjedd indirekte via sosiologi. Det er tegn til at det i dag er fornyet interesse for Mead i sosialpsykologien.
Størst likhet med Meads problemstillinger og analysemetoder finner en der hvor påvirkningen fra Mead ikke har vært til stede. Likheten mellom Mead og utviklingspsykologien til Plaget og Werner er påfallende. Likeså er likhetspunktene mange med Husserl, Sartre og Merleau - Ponty og også den sene Wittgenstein.

R.L.


Mead, Margaret
Mead (1901-1978), amerikansk sosialantropolog og psykolog. Margaret Mead er i første rekke kjent for sin forskning omkring personlighetsutvikling, kjønnsroller og seksualitet under ulike samfunnsmessige og kulturelle forhold, men hun har også gjort en stor innsats på en rekke andre områder.
Mead vokste opp i et akademisk miljø i Pennsylvania. Hun fikk en ukonvensjonell oppdragelse som hun selv betegnet som "70 år forut for sin tid". Hennes mor, som var utdannet sosiolog, men hadde gitt opp yrkesplanene, og farmoren, som var pensjonert lærer, tok det meste av ansvaret for barnas undervisning. De gikk bare periodevis i vanlige skoler. Mead mente at pga. påvirkningen fra disse to falt det henne selv lett å godta sin identitet som kvinne, og samtidig planlegge en selvstendig karriere.
Mead fikk sin antropologiske utdannelse i miljøet rundt Franz Boas ved Barnard College i New York. Der var ledende fagfolk i 1920-årene opptatt av sammenhengen mellom kultur og personlighet, og det ble slike problemer Mead tok opp allerede i sitt første feltarbeid på Samoa i 1925. De fleste av de arbeidene hun senere har gjort, er preget av denne grunnleggende interessen.
Meads karriere kan grovt deles i to hovedavsnitt. Det første avsnittet, fra 1920-årene til andre verdenskrig, er dominert av de store feltarbeidene i det sørlige Stillehavet og på Ball, som resulterte i bøker som bl.a. "Coming of Age in Samoa" (1928), "Growing Up in New Guinea" (1930), "Sex and Temperament in Three Primitive Societies" (1935), "Cooperation and Competition among Primitive Peoples" (1937).
Denne grunnforskningen henleder for alvor oppmerksomheten på et forhold som antropologer tidligere nok hadde vært klar over, men ikke gjort til gjenstand for spesialiserte studier, nemlig den store variasjonsbredden i menneskelige utviklingsmuligheter og tilpasningsformer. Meads store materiale viser slike ting som at: Pubertetsalderen ikke nødvendigvis er preget av personlighetskonflikter og tilpasningsproblemer. Noen steder er menn pyntesyke, mens kvinner er selvstendige og ansvarsbevisste, andre steder er både menn og kvinner seksuelt aggressive. Noen steder læres barna opp til fysisk mot, andre steder til å frykte det ukjente i naturen. Alle disse trekkene er like naturlige eller like lite naturlige, det vil si - bestemt av samfunnsmessige og kulturelle forhold.
I det andre avsnittet - fra 1940-årene og til sin død - har Mead fortsatt og videreutviklet denne typen forskning, men har samtidig engasjert seg på en rekke andre områder. Hun har rettet oppmerksomheten også mot sitt eget samfunn, deltatt i psykiatriske forskningsgrupper og undervist ved psykiatriske utdanningsinstitusjoner. Hun har deltatt i debatten om kulturell og teknologisk endring, og generelt gjort mye for å oversette" forskningsresultater både til praktiske handlingsprogrammer og til allmennopplysning.
Mead oppnådde en rekke utmerkelser for innsats i vitenskap og popularisering, og deltakelse i organisasjoner og arbeidsgrupper. Kolleger har stilt seg kritisk til visse sider ved Meads forskning, særlig til hennes tilbøyelighet til å trekke sterke og forenklede generaliseringer om en kulturs "typiske personlighet". Samtidig stilte hun selv store krav til grundighet i innsamling av data, og var blant annet en veiviser i bruk av hjelpemidler som foto, filmopptak og lydopptak.
Mead er mer enn kanskje noen annen antropolog blitt kjent utenfor fagmiljøene. Hun skrev i et lettforståelig og engasjerende språk, som gjorde de fleste av hennes bøker tilgjengelige for ikke-fagfolk, og har i høy grad bidradd til en alminnelig bevisstgjøring om at den vestlige verdens personlighetsideal, rollemønster og moralnormer ikke er de eneste "naturlige", men at de bare representerer en av mange mulige kulturbetingede løsninger.

I.R.


Litteratur: M. Mead: Broen over generasjonskløften, Oslo 1971.

Medbestemmelse
Når det sies at en person har medbestemmelse, menes det at han eller hun ikke er fullstendig underlagt andres myndighet og avgjørelse. Personen har selv et ord med i laget. Men vanligvis forstås medbestemmelse som en mer innskrenket form for innflytelse enn maksimalt selvstyre eller selvråderett.
Spørsmålet om en person utøver medbestemmelse kan stilles i mange sammenhenger, f.eks. innen familien, lokalsamfunnet eller nasjonen. Vi vil her begrense oss til medbestemmelse innen bedrifter eller arbeidsorganisasjoner. Medbestemmelse blir da beslektet med begrepet bedriftsdemokrati.
Interessen for medbestemmelse i arbeidsorganisasjoner må sees på bakgrunn av kravet om arbeidermakt og arbeiderråd i den tidlige arbeiderbevegelsen. Det aktuelle innholdet i begrepet medbestemmelse er likevel ganske forskjellig fra idéene bak dette kravet. Arbeiderrådet har vært tenkt som bedriftens øverste organ, sammensatt av de ansatte i virksomheten. Rådet skulle være et alternativ til kapitalismens tradisjonelle eneherredømme innen bedriften.
Ser vi på innholdet i medbestemmelsesretten, har de ansatte rett til å fremme sine synspunkter og utføre en begrenset innflytelse i bedriftens organer. I siste instans er det fremdeles kapitaleierne som har styringsretten. Denne styringsretten er ikke suveren innen en blandingsøkonomi, men regulert av offentlige vedtak, lover og avtaler.
På den andre siden vil heller ikke arbeiderrådene kunne være helt suverene innen en planøkonomi. En av grunnene til dette er at interessene til flertallet av samfunnsmedlemmene ikke alltid vil være sammenfallende med de umiddelbare interessene til arbeiderne i den enkelte bedriften, f.eks. når det gjelder hva og hvor mye som skal produseres.
Ser en forholdet mellom arbeid og kapital som et bytte mellom to likeverdige, men gjensidig avhengige parter, vil medbestemmelse framstå som en tilstrekkelig løsning på de ansattes behov for innflytelse i bedriften. Men ser man dette forholdet som konfliktfylt, blir medbestemmelsen mer tvetydig. På den ene siden øker medbestemmelsen sjansen for å få gjennom viktige, men mer kortsiktige reformkrav, f.eks. bedringer av arbeidsmiljø og arbeidsvilkår.
På den andre siden innebærer medbestemmelsen dilemmaer for en mer langsiktig økning av de ansattes innflytelse: Medbestemmelsen kan gjøre det vanskeligere å opprettholde de underordnedes tradisjonelle forskansning overfor bedriftsledelsen. Denne forskansningen (arbeiderkollektivet") har bygd på mulighetene for avstand og tilbaketrekning: De ansatte har seg imellom kunnet drøfte problemer og finne fram til felles synspunkter, uten å ha ledelsens representanter innblandet eller til stede. Formen for medbestemmelse vil avgjøre om denne muligheten for avstand og tilbaketrekning blir svekket.
Medbestemmelsen kan bidra til å gjøre avstanden større mellom de ansatte og deres representanter. Representantene trekkes inn i beslutningsområder hvor de vanskelig kan få klare mandater fra de øvrige ansatte. Samtidig vil det være et press i retning av at representantene skal forplikte seg til å stå på de vedtakene som fattes i organene.
Denne typen bindinger kan gjøre det vanskelig for fagforeningen å føre en selvstendig politikk overfor bedriftsledelsen. I sin ytterlighet kan dette fremme såkalt ((bedriftssolidaritet" "bedriftsegoisme"). Med dette menes det at fagforeningen sammen med bedriftsledelsen krever at myndighetene gir dem fortrinn framfor andre bedrifter. De går inn for å sikre sine egne arbeidsplasser framfor å stå solidarisk sammen med de ansatte i andre bedrifter.
Medbestemmelsen representerer altså en viktig side av bedriftsdemokratiet. Debatten som førte fram til endringene i aksjeloven (vedtatt i 1972) konsentrerte seg i særlig grad om forholdet mellom den formelle representasjonen og den reelle deltakelsen fra arbeidernes side.
De endringene som ble vedtatt i aksjeloven sikret ansatte en tredel av representantene i bedriftenes øverste organer. Foreløpig er det representasjonslinjen som har preget lovreformene på dette området. Deltakelseslinjen (økt selvstyre i arbeidssituasjonen, delvis selvstyrte arbeidsgrupper osv.) har i mindre grad blitt realisert. Riktignok er deler av den nye arbeidsmiljøloven inspirert av deltakelseslinjen, særlig § 12 om tilrettelegging av arbeidet.

M.H./B.Hv.


Se også: Arbeiderkollektivet, Arbeiderkontroll, Arbeidermakt, Arbeidsmiljø, Bedriftsdemokrati, Rådssystem.

Mediapolitikk
Fra slutten av 1970-årene ble en samlende målsetting for statens ulike tiltak på massemediasektoren kjent nødvendig i norsk politikk. Behovet skyldtes først og fremst den støtten staten ga til dagspressen, som i løpet av en femårsperiode var kommet opp i 200 millioner kroner pr. år, og som gjorde at en enkelt avis i Oslo - Arbeiderbladet - mottok større statlige subsidier enn noe mediatiltak tidligere hadde gjort.
Pressestøtten åpnet for en diskusjon om mål og midler i en mediapolitikk som i løpet av få år hadde tatt spranget fra kontroll og administrasjon (kinoloven av 1913, kringkastingsloven av 1933) til en omfattende ressursoverføring, dels gjennom momsfritak for bøker og aviser (men ikke for blader), dels gjennom direkte uttelling på en rekke felter: produksjon og import av spillefilm, statsannonsering i norsk presse, produksjons- og distribusjonsstøtte til alle dagsaviser, flere omfattende støtteformer til skjønnlitteraturen, osv.
Dette gir en statlig uttelling på anslagsvis en halv milliard i støtte og tapte inntekter på mediasektoren, uten at de ulike tiltakene noen gang har vært veid mot hverandre. Med stigende uttellinger vil kravet til en mediapolitikk, dvs, en avveiing av presedenser og konsekvenser knyttet til subsidievirksomheten, naturlig måtte komme. Statsbudsjettet, ikke regler om ytringsfrihet og sensur, er i dag den avgjørende faktoren når det gjelder kvaliteten på mediatilbudet.
Det første offentlige utvalg for mediapolitikk ble nedsatt i 1977, ledet av stortingsrepresentant Einar Førde. Utvalgets innstilling vil ventelig legge grunnlag for permanente beslutnings- eller rådgivningsorganer ut over de enkeltråd som fins i dag: kringkastingsrådet, Statens filmråd, Norsk kulturråd, osv.

H.F.D.


Medisin
Medisin er læren om årsakene til og botemidlene mot sykdom. Historisk og kulturelt kan vi skille mellom flere typer av medisin eller medisinske systemer. Vi kan avgrense en primitiv medisin, knyttet til enkle samfunn, og ulike typer folkemedisin. Høykulturene har hver for seg frambrakt karakteristiske medisinske systemer. Vi kan snakke om en mesopotamisk, egyptisk, indisk, kinesisk, meksikansk osv, medisin.
Hvilke grunntrekk de ulike medisinske systemene fikk, var bl.a. avhengig av hva slags yrkesgruppe som utførte dem, hvilke samfunnsgrupper som gjorde bruk av utøverne og hvordan de praktiske omsorgsformene var ordnet. Når f.eks. kinesisk og indisk medisin nesten er renset for religiøse forklaringsprinsipper, i motsetning til f.eks. mesopotamisk, egyptisk eller meksikansk, henger dette sammen med at legeyrket i Kina og India tidlig ble uavhengig av religiøse institusjoner og hadde lav sosial anseelse. Når greske hippokratikere la slik vekt på å prøve å beskrive hvordan sykdommene ville forløpe (prognosen), må dette sees i sammenheng med de greske legenes utsatte stilling som omreisende håndverkere. For å trygge sin posisjon på et nytt sted, var det avgjørende å ha en sikker formening om de ulike sykdommenes forløp.

Framveksten av moderne medisin
 Medisinen, slik vi kjenner den fra vårt eget samfunn, fikk sine grunnleggende trekk i tiden mellom den franske revolusjon og inngangen til vårt eget århundre. Dette gjelder både måten den er organisert på, de praktiske arbeidsformene og den vitenskapelige tenkemåten. Siden har vi snarere vært vitne til en gradvis vekst innenfor en fastlagt ramme, enn en utvikling av fundamentalt nye arbeidsog tenkemåter.
Grunnsteinen i moderne medisinsk tenkemåte har vært en sykdomslære basert på cellebiologi og naturvitenskapelige forskningsmodeller. Disse idealene fikk for alvor innflytelse over hele Europa og Nord-Amerika fra midten av 1800-tallet. Da hadde det allerede skjedd en betydelig utvikling når det gjaldt selve organiseringen av arbeidet med syke mennesker i samfunnet. Dette var en viktig forutsetning for at de nye landevinningene i vitenskap og behandling fikk så raskt feste og bredte seg så fort. Legestanden hadde fått et offentlig garantert monopol på behandling av syke mennesker. Virksomheten var i økende grad blitt knyttet til sykehus, og hadde fått et trygt økonomisk fundament gjennom sykeforsikringsordningene. I de fleste europeiske land var de ulike behandlergruppene (kirurger, apotekere, universitetsutdannete leger) allerede ført sammen til en enhetlig profesjon. Hovedtrekkene i utdanningen hadde funnet sin form, og de fleste spesialitetene var allerede utmyntet.
Hele dette skredet av organisatorisk endring hang nøye sammen med tidens sosiale og politiske utvikling, og det løsnet for alvor med revolusjonen i Frankrike. De sykehuspolitiske, utdanningsmessige og undersøkelsestekniske modellene som fulgte i kjølvannet av revolusjonen, ble etter hvert forbilder for andre europeiske land. Under revolusjonen ble de gamle, adelspregede lærestedene stengt og de gamle legenes laug oppløst. Isteden ble kirurgene overlatt behandlingsoppgavene og fikk dannet nye medisinske skoler med basis i sykehusundervisning.
Kirurgene begynte å benytte sine tilnærmingsmåter på problemer som før hadde vært forbeholdt universitetsutdannede leger: kroppens indre organer. De tok skrittet fra bare å se, høre og snakke til konkret å undersøke kroppen med hender og instrumenter. De sammenliknet det en kunne finne ved å skjære opp og undersøke pasientene etter at de var døde, med de observasjoner som var gjort mens pasientene ennå var i live. De utformet en sykdomslære ut fra en teori om syke organer, i motsetning til den gamle teorien om balansen mellom de fire kroppsvæskene. Sykehuspasienter, utforsking av døde mennesker, praktisk læring og bruk av undersøkelsesteknologi ble ledetråden i pariserlegenes virksomhet.
Utviklingen i naturvitenskapelig retning som skjedde senere, ble raskt absorbert og spredt nettopp pga. den velutviklete organiseringen helsearbeidet allerede hadde fått i de store europeiske landene. Den nye tenkemåten slo rot i en allerede moden samfunnsinstitusjon. Det skulle vise seg at nettopp vitenskapen kom til å bli den sterkeste garantien for medisinens videre posisjon og utbredelse.

Medisin og helse
 Medisinens utvikling gjennom de siste 100 år faller sammen med en betydelig bedring av folkehelsen. ikke sjelden får medisinen æren for den relativt bedrede helsetilstanden i samfunnet, noe som neppe er berettiget. Bedringen av helsetilstanden i moderne samfunn skyldes hovedsakelig forhold som har lite med moderne medisin å gjøre. Bedret ernæring, boligforhold, renovasjon, vannforsyning, arbeidsmiljø og personlig hygiene har vært de viktigste årsakene. Den vesentligste nedgangen i de store infeksjonssykdommene skjedde lenge før det fantes noen effektiv behandling eller vaksine mot dem. Som et paradoks kan vi nevne at sanitærvesenet som ble utviklet i de europeiske storbyene på 1800-tallet, ble planlagt ut fra en smitteteori som ble motbevist av bakteriologisk forskning noen tiår senere. Likevel har det brakt mer helse enn noe annet enkeltstående tiltak i moderne tid.
Overfor dagens store folkesykdommer, hjerte/karsykdommer, kreft, slitasjesykdommer og sinnslidelser, står medisinen uten effektive hjelpemidler. Den kan tilby mye som lindrer, bedrer pasientens funksjoner og forlenger livet, men lite som helbreder. Helbredende midler er få, men har en demonstrasjonseffekt som kaster glans over mye annen medisinsk virksomhet. Vi kan nevne flere typer av operasjoner, insulinet som kan gi sukkersykepasientene et nær normalt liv, stoffer som holder epileptikere eller astmatikere anfallsfrie osv. Men oftere er medisinens viktigste virkning følelsen av håp og hjelp, av aktiv innsats. Den spiller en viktig rolle som seremoniell omkring sykdom og død, men helse i egentlig forstand bringer den bare i begrenset omfang.
Det har vært hevdet at moderne medisin er blitt en viktig hindring mot økt helse. I denne påstanden ligger det for det første at forekomsten av feilbehandling, overbehandling og skadelige bivirkninger av medikamenter har et stort, men ofte skjult, omfang. For det andre innebærer påstanden at en stor del av de medisinske behandlingstilbudene er blitt en erstatning for utbedring av helseskadelige semfunnsforhold og en sunnere personlig livsførsel. De demper symptomene istedenfor å la årsakene komme til syne. Sykdomsskapende faktorer holdes ved like, og medisinen selv blir på denne måten indirekte en trusel mot helsen.
En indikator på dette forholdet er mangedoblingen av legemiddelforbruket i de siste tiårene sammenholdt med en synkende levealder i store befolkningsgrupper i samme tidsrom. Selv om det finnes gode bivirkningsfrie alternativer (som vektog saltreduksjon og mosjon ved flertallet av blodtrykkstilfellene) tas de sjelden i bruk. Medikamentene gir isteden falsk trygghet, samtidig som tilliten til dem reduserer evnen og viljen til selv å gjøre noe for sin egen helse og med sine sykdommer.
Medisinens effektivitet synes å være oppskrytt og troen på medikamenter overdreven. Dette bidrar sterkt til å opprettholde medisinens nåværende utforming og omfang. En tredje faktor som til nå har vært lite påaktet, gjelder virksomhetens økonomiske grunnlag. Gjennom sykeforsikringsordningene (i Norge Folketrygden) er virksomheten unndratt vanlige markedsmekanismer. Dette systemet tok opprinnelig sikte på å gi hele befolkningen like muligheter til behandling, uansett økonomisk evne.
Prinsippet medfører at omfanget av ressurser som settes i sving, sjelden blir synlig for dem som tilbyr og dem som bruker tjenestene. Legene står ikke ansvarlig for sykehusbudsjettene, og for pasientene er behandlingen stort sett gratis. Begge parter regner med at mesteparten av det som foretas av undersøkelser og behandlinger er nødvendig og nyttig, og politikerne har i god tro prioritert helsetjenesten høyt. Et viktig sosialpolitisk tiltak, rettet mot urettferdighet og klasseskiller, er i dag blitt til en enorm ressursøding i medisinsk regi.
I dag opplever vi at medisinske ressursspørsmål blir ofret mer og mer oppmerksomhet, først og fremst pga. deres store dimensjoner og viktige betydning for samfunnsøkonomien. Men det er ennå lite påaktet at det vi betaler for kanskje mer har karakter av magi og seremoni enn av noe som gjør oss sunnere.

Tj.R.


Se også: Behandling, Helse, Sykdom.

Medisinaldepot, Norsk
Ved lov av 27 februar 1953 ble det bestemt å opprette Norsk Medisinaldepot (NMD), en statsinstitusjon som ble gitt enerett til salg av legemidler mv. en gros. I den nye legemiddelloven av 20 juni 1964 blir det presisert at eneretten gjelder salg til apotek av legemidler og andre stoffer, droger og preparater som skal benyttes til framstilling av legemidler, samt innførsel og utførsel av legemidler. NMD begynte sin virksomhet 1 november 1957.
Fra 1809 til 1815 hadde vi et statlig medisinaldepot, opprettet for å sikre forsyninger til landet under krigen. Sikring av forsyninger i krisetid har vært framholdt som et argument for at handel med legemidler burde komme under statlig kontroll ved alle senere tiltak i den retningen: i 1815, 1860, 1891, 1898, 1909, 1919 og 1926. Våren 1940 opprettet regjeringen et statlig medisinaldepot i Tromsø for å forsyne de nordlige landsdelene. I 1941 ble Norwegian Medical Depot startet i London, både for de norske foretak utenfor Norge og for forsyning til landet etter krigen.
I alle komitéer som utredet saken hadde flertallet, mest de som var knyttet til næringen, frarådet å opprette statlig monopol. Også i utvalget 1947-48, hvis innstilling ledet til opprettelse av NMD, var det en sterk fraksjon som frarådet det. Denne gruppen, som betegnet seg som "de mest sakkyndige i utvalget", konkluderte - temmelig likt med forgjengere i tidligere utvalg: "Et medisinaldepot vil bety dyrere medisin, ingen økt sikkerhet for legemidlenes kvalitet, betydelige utlegg for staten, mindre inntekt for stat og kommune, samt ødeleggelse av en rekke sunne private bedrifter."
Norge var det første ikke-sosialistiske landet som gjennomførte statlig monopol på handel med medisin (en gros). Ca. 20 år senere har Island og Sverige på litt forskjellig vis fått legemiddelhandelen inn under statlig kontroll.
De omtalte sunne private bedrifter ble ikke ødelagt. De 8 grossistfirmaene det dreide seg om fikk billighetserstatning av Stortinget til tross for at det i apotekloven av 4 august 1909 var tatt sterke forbehold med sikte på framtidig statsdrift av apotek og engroshandel med legemidler. Alle disse firmaene lever videre - og det gjør også noen som ikke ble tildelt erstatning - mest som agenter for utenlandsk medisinalindustri.
En stor del av personalet ved de to store firmaene, som dekket 70 % av omsetningen i tiden før NMD, har fortsatt sitt arbeid i NMD. Det ble ansatt 191 personer ved de fire avdelingene av NMD i Oslo, Bergen, Trondheim og Harstad. I 1968 hadde tallet økt til 330, derav 23 med farmasøytisk utdanning. I 1976 var det 461 ansatte. I samme tid økte omsetningen sterkt, ikke bare i pengeverdi, fra 67,5 millioner i 1959 til 532,8 millioner i 1975. Også antallet vareslag er økt sterkt, og kravene til kontrollundersøkelsene har tiltatt med innføring av nye kategorier av legemidler. NMD har lagt vekt på å sørge for at så vidt mulig alle bestillere kan få levering dagen etter at en bestilling er gitt.
NMD har vært banebrytende i å utarbeide statistikk over legemiddelforbruk basert på definerte døgndoser og med gjennomføring av registrering av det "legale" narkotikaforbruket. Alle de nye medikamentene, til dels helt forskjellige kjemisk og i virkemåte fra tidligere tiders, har ledet til et stort oppsving i klinisk farmakologi, dvs. læren om hvordan medikamenter blir omsatt i og utskilt fra den menneskelige organismen, og hvilke virkninger, til godt og ondt, de har i den.
Det hadde vært mindre god rekruttering til farmakologien i Norge i tiden før NMD ble startet, og den var mest et laboratoriefag. NMD har ytt vesentlige bidrag til at klinisk farmakologi hos oss har fått en rask utvikling. I 1962 opprettet NMD et fond som er brukt til å gi betydelige bidrag til drift av universitetsinstitutter og til forskning, både ved disse instituttene og i allmennpraksis, og det er utdelt en pris for verdifullt arbeid innen klinisk farmakologi. Også farmasøytisk personale som søker etterutdanning har fått bidrag til dette fra NMD.
Den store økningen i utvalg av meget aktive, virksomme medikamenter har gjort at kontrollen med stoffenes kvalitet og renhet er blitt viktigere. Tidligere var det private importfirmaer som utførte denne kontrollen, ganske godt hos noen, men svært ubetryggende hos andre. Ved NMDs laboratorier er denne kontrollen brakt opp til høyeste grad av sikkerhet, og laboratoriet utfører også analyser for sykehus, leger og noen andre.
Man må kunne si at NMD i det vesentlige har oppfylt de forventningene som talsmenn for opprettelsen stilte. "Legemidler er i det hele varer som dårlig egner seg for omsetning etter rent forretningsmessige prinsipper," sa statsråden (Åsland) ved sakens behandling i Stortinget. Noen har bebreidet NMDs ledelse de ganske betydelige overskuddene, og at det ikke er skjedd nevneverdig manipulering med priser til fordel for de syke, hva mange hadde ventet seg. Utviklingen i syketrygden har ledet til at alle livsviktige medikamenter (og mer enn det) betales av Rikstrygdeverket. De som hevder at den delen av overskuddet NMD bruker til undervisning, forskning og opplysningsarbeid til fremme av riktig bruk av medisin kommer pasientene mer til gode enn om de ble brukt til å nedsette priser på noen medikamenter, de er mer i pakt med målsettingen hos dem som kjempet saken fram.

H.G.D.

Se også: Legemiddelkontroll.

Medvit
Det som skil mennesket frå dyra, er at mennesket har medvit. Medan dyra lever umiddelbart i si verd, har mennesket medvit om seg sjølv og situasjonen sin i verda. Medvit tyder her med-vit, ikkje berre å vita, men ôg å vita at ein veit. Mennesket er det einaste vesenet som stiller seg utanfor seg sjølv, som forheld seg til seg sjølv: "Mennesket er Aand. Men hvad er Aand? Aand er selvet. Men hvad er selvet? Selvet er et forhold, der forholder sig til sig selv, eller er det i Forholdet, at Forholdet forholder sig til sig selv," seier Søren Kierkegaard.
Ut frå ein vidare definisjon av ordet medvit kan ein ôg seia at dyr har ei form for medvit. Dyr kan ha medvit om tinga kring seg; det ein kan kalle "enkelt medvit". Menneskehjernen, som er større og meir kompleks, overskrid den enkle forma for medvit og dannar grunnlaget for sjølv-medvit. Mennesket er slik det einaste vesenet som har evne til å reflektere. Denne evna er nært knytt saman med utviklinga av språket. Språket - mennesket si evne til å nytte symbol - gjer det mogleg å skilja mellom fortid, notid og framtid, mellom det verkelege og det mogelege. For dyra finst det ikkje noka fortid eller framtid, alt som finst er eit "no'. Mennesket er ikkje naturleg tilpassa si verd; det er det einaste vesenet som sjølv må fortolke sin situasjon i verda, som har ei historie.
Å leva umiddelbart med i den store natursamanhangen, slik dyra gjer det, er eit tilvære utan problem i eigenleg forstand. For mennesket, derimot, er tilværet eit problem, mennesket vert eit spørsmål for seg sjølv. Det har, som filosofen Hans Skjervheim uttrykker det, kome ei rift inn i den umidellbare måten å vera i verda på. Denne rifta er medvitet. Det er denne kløyvinga som bibelen fortel om: Etter å ha forsynt seg av kunnskapstreet, oppdagar mennesket seg sjølv og vert drive ut av paradiset. Når det kløyvande spørsmålet "Kvifor?" først ein gong er stilt, finst det ikkje nokon veg attende til det umiddelbare og naturlege.
Eit sentralt problem i den moderne filosofien sidan Descartes (1594-1650) har vore forholdet mellom medvitet og verda. Descartes føreset eit skarpt skilje, ein dualisme, mellom på den eine sida det indre, subjektive medvitet eller sjela, og på den andre sida den ytre, objektive verda. Problemet som vart stilt ut frå Descartes, var korleis det indre medvitet kunne få kunnskap om den ytre verda som det er heilt forskjellig frå.
Ett svar på dette problemet er å hevde at medvitet er ei rad indre sansingar som subjektet passivt "tek imot" frå den ytre verda. Dette standpunktet vert kalla empirisme (m.a. del britiske filosofane Locke og Hume) og inneber at all kunnskap om verda er uviss av di han spring ut av sansingane sitt forhold til ei røynd som er fullstendig annleis enn oss sjølve.
Ei anna løysing gir den tyske idealismen (Kant, Fichte, Hegel), den såkalla medvitsfilosofien. Sentralt i deira tankegang er at det subjektive medvitet sjølv er aktivt med på å danne, konstituere, kunnskapen om verda. Medvitet gjer det mogleg å oppfatte ein meiningsfull orden og einskap i alle del enkeltståande sansedata. Idealistane si oppfatning av at kunnskap om verda alltid er formidla gjennom det subjektive medvitet, har seinare blitt tatt opp innan materialistisk filosofi (Marx, Lukåcs, Adorno o.a.).
Om ein i tråd med Descartes føreset eit skarpt skilje mellom indre og ytre, mellom medvit og verd, mellom subjekt og objekt, vert det ofte hevda at ein berre kan få kunnskap om seg sjølv gjennom introspeksjon, gjennom at ein så å seia "tittar inn" i sine eigne, indre medvitstilstandar, i sin eigen "medvitsboks". Men fenomenologi og eksistensfilosofi har synt at eit slikt skarpt skilje mellom indre og ytre ikkje eksisterer. Medvitet blir ikkje oppfatta som noko indre, som ein tilstand inni hovudet på ein person. Medvitet går alltid ut over seg sjølv til noko anna; medvit kan ein definere som forholdet til den verda ein lever i. Ut frå denne tankegangen om at mennesket er i verda (Heidegger), vert det eit skinnproblem korleis medvitet kan nå ut til den ytre verda - det er der allereie. Som reflekterande person er ein alt i ein situasjon: Sjølvkunnskap er difor kunnskap om eigen situasjon i verda.
Den franske fenomenologen Maurice Merleau - Ponty har klarare enn nokon annan vist korleis all sansing av og kunnskap om verda grunnar seg på ei opphavleg forankring i verda. Eg vert medviten om forholdet mitt til verda via kroppen, hevdar Merleau-Ponty, samstundes som eg vert medviten om kroppen min via verda. Kroppen har ei opphavleg forståing av verda - Merleau-Ponty snakkar om ein "kontrakt" mellom kroppen og verda. Som kropp kommuniserer mennesket med ei verd som overskrid medvitet, og som dannar ei felles, intersubjektiv verd. Det erkjenningsteoretiske problemet om korleis medvitet kan erkjenne verda, føreset at ein abstraherer vekk utgangspunktet for mennesket - den daglege, sosiale livsverda.
I denne samanhangen er det interessant å merke seg den opphavlege tydinga av ordet medvit. Det latinske ordet conscientia" tyder å vita med, det er ein kunnskap som ôg vert delt av andre. Opphavleg uttrykker det latinske ordet den tanken at medvitet er sosialt - det latinske conscientia" tyder både medvit og samvit. Etymologisk har uttrykket kløyvd seg i europeiske språk seinare: på den eine sida frå latin (conscientia), fransk (conscience), engelsk (consciousness) til det nynorske medvit, og på den andre sida tradisjonen frå tysk (Bewusstsein) til dansk og bokmål (bevissthet).
Den høge vurderinga av det medvitne tankesystemet som har vore vanleg i Europa sidan opplysningstida, vart grundig skaka gjennom verka til tre av dei største tenkjarane i nyare tid: Friedrich Nietzsche, Sigmund Freud og Karl Marx. Nietzsche hevda at mennesket sin "vesle fornuft" berre var ein reiskap for den "store fornuften" til kroppen. Seinare viste Freud at medvitet berre utgjer ein liten del samanlikna med det umedvitne. Ein stor del av del mentale prosessane til mennesket er umedvitne, og eg'et får berre oppstykka og ufullstendige opplysningar om det som skjer utanfor medvitet. "Eg'et er ikkje herre i eige hus," som Freud sa.
Irrasjonelle, ofte barnslege drifter og ønske blir fortrengde, haldne umedvitne, av di det er for farleg å erkjenne del. Men det er desse umedvitne behova og driftsønska som eigenleg bestemmer handlingane våre, som bestemmer korleis ein oppfattar verda og andre menneske. Idealet til Freud om å gjera noko medvite (bevisstgjering") vil seia at fornuften skal få herredøme over irrasjonelle og umedvitne drifter og behov: Mennesket må bli medvite om sine umedvitne drifter for slik å kunna kontrollere del.
Psykoanalytiske marxistar som t.d. Erich Fromm, hevdar at både det medvitne og det umedvitne er sosialt bestemt. Røynsler og tankar som støyter for hardt mot normene i samfunnet, vert fortrengde. Synsmåten i den materialistiske teorien til Marx om medvit er at medvitet vert bestemt av tilværet i samfunnet: "Det er ikkje menneskets medvit som bestemmer menneskets tilvære, men tvert imot menneskets sosiale tilvære som bestemmer medvitet" (forordet til "Kritikk av den politiske økonomien").
Dette må ikkje bli forstått såleis at medvitet passivt speglar, avfotograferer del materielle tilhøva, slik den såkalla gjenspeglingsteorien til Lenin føreset. Den mekaniske teorien til Lenin gløymer det som Marx streka under, nemleg at medvitet ikkje berre vert skapt av del materielle tilhøva, men sjølv i sin tur skaper desse. Samspelet mellom det åndelege og det materielle, det subjektive og det objektive, kjem klart til uttrykk t.d. i analysen av arbeidet hos Marx. Det som særkjenner det menneskelege arbeidet, seier Marx i "Kapitalen", er at arbeidaren gjer eit føremål verkeleg, ein plan som i byrjinga låg føre i ei ideell form.
Omgrepet medvit er for Marx uløyseleg knytt til omgrepet praksis. Praksis tyder for Marx to ting: på den eine sida at mennesket arbeider med den ytre naturen, og på den andre sida at mennesket samhandlar med andre menneske. Marx legg særleg vekt på arbeidet og kva for stilling mennesket har i produksjonslivet. Seinare samfunnsteoretikarar har synt at mennesket dannar medvitet om seg sjølv i ei samhandling med andre menneske, som gir den enkelte høve til å stadfeste identiteten sin.

S. G.


Sjå også: Falsk bevissthet, Ideologi.