Masseidrett
Se Profesjonisme og masseidrett.

Massekommunikasjon
Med massekommunikasjon forstår vi den regelmessige informasjonsoverføringen fra én sender til et i prinsippet ubegrenset antall innbyrdes ukjente mottakere, som finner sted gjennom massemediene i et samfunn. Massekommunikasjon er slik sett begrepsmessig knyttet til de mekaniske og elektroniske trykk-, lyd- og bildemedier som er utviklet gjennom de siste hundre årene, og må forstås gjennom dem. Kommunikasjonshandlingen i disse mediene har likevel visse felles trekk.

Som énveis overføring
 Massekommunikasjon kjennetegnes av et fravær av samhandling mellom sender og mottaker. Det baserer seg på senderens evne til å slå igjennom på et anonymt marked, som svarer ved å kople seg til som mottakere, ikke ved å delta i kommunikasjonshandlingen som sådan. I mange medier er det utviklet journalistiske teknikker for å nøytralisere énveiskommunikasjonen, fra radioens telefonprogrammer til avisenes leserpaneler og fjernsynets seeraktiviteter. Men slike tiltak rokker ikke kommunikasjonens énveisretning, selv om de lykkes i å overvinne noe av den fremmedgjøringen massekommunikasjonsformen bærer med seg.
Hvem som helst kan kople seg til; mediene er offentlige og deltakeravgiften lav. Kommunikasjonens mottakere er "publikum", altså den generelle offentligheten. Hvert medium har riktignok et indre marked, en målgruppe, som det er avhengig av for å kunne eksistere.
Karakteristisk for massekommunikasjonen er imidlertid at mediene ikke kan avgrense seg til et forutsigbart publikum, men må operere med et høyt antall marginale mottakere i tillegg til sin kjernegruppe. En avis leses gjerne av 2-3 personer i tillegg til kjøperen, uten at utgiveren kan gjøre noe med det. Fjernsynselskapet kan ikke hindre at barn ser programmer som egentlig rettes til voksne osv. Dette åpne kommunikasjonsmarkedet preger medienes innhold meget sterkt: De er "for alle", og tilstreber en karakteristisk universalitet innenfor sitt mulige marked.

Mottakere uten gjensidig forbindelse
 Publikum er "atomisert", fraværende for hverandre, i forhold til f.eks. et massemøte eller en menneskemengde der ryktene løper. Akkurat som ved kommunikasjonens énveisretning søker mediene selv å nøytralisere dette ved å etablere en journalistisk pseudo - samtidighet.
Kringkastingens lattermaskiner, som gir en usynlig "felles" respons eller applaus, har dette siktemålet, likeledes den omhyggelig tillærte retorikken i TV-journalistikken som ved henvendelser til kamera framelsker følelsen av fellesskap mellom opptredende og publikum (har vi det ikke hyggelig nå, dere"). Kontrasten mellom den private isolasjonen under mottakingen, og den felles offentligheten mediene tilbyr, er et grunnleggende kjennetegn ved massekommunikasjonen framfor andre typer samband.

Massekommunikasjonen er periodisk
 Massekommunikasjonen er periodisk Mediene må, for å etablere et effektivt samband til mottakerne, opptre med forutsigbare mellomrom. Periodenes rytmer gir massekommunikasjonen mye av dens spesielle karakter gjennom hvert enkelt medium: daglige morgenaviser i abonnement, supplert av mer flyktige middagsaviser i løskjøp, veksling av radio- og fjernsynsnyheter til faste tider hver dag, underholdningsmarkedets "sesonger" med bokhøst, påskekrim, filmpremierer, faste ukeblad-dager etc. - alt i tilbakevendende mønstre.
Publikums antatte sans for det regelmessige møtes med den fordelen mediene har av å kunne produsere for forutsigbare markeder: tirsdag som den dårligste og lørdag som den beste avisdagen, høsten som boksesong, sommeren som ukebladtid, osv. Slik kan mediene produsere sin egen aktualitet på forhånd, fordi det periodiske utbudet oppfattes som en bindende kontrakt mellom sender og mottaker om møte til avtalte, fast tilbakevendende tider.

Holdningsdannelse
 Spørsmålet om massekommunikasjonen er en effektiv kommunikasjonsform, reises ofte. Praktisk talt alle undersøkelser som er foretatt siden slutten av 1930-årene, tyder på at andre og mer personlige former for kommunikasjon har en betydelig større påvirkningskraft enn massemedienes. Det er for eksempel en alminnelig erfaring at lesere flest forblir uberørt av den politiske oppfatningen i sin dag lige avis, og at høyt mediakonsum slett ikke påvirker mottakeren i den retningen kommunikasjonsinnholdet selv skulle tilsi. Selv under ekstreme situasjoner som i krig eller under okkupasjon, har radiosendinger eller illegale aviser fra egne rekker minimale muligheter til å påvirke menneskers handlingsvalg, enn si gi effektive direktiver for atferd.
Like effektive som massemediene er i å nå fram til publikum og overgi informasjoner, like overflatisk synes deres anonyme, atomiserte og upersonlige kommunikasjonsform å virke på den enkelte mottakeren. Den sosiale kontrollen som ligger i massemediene, er derfor beskjeden sammenliknet med effekten av personlige kommunikasjonsformer som sladder, naborykter, møtedeltakelse, familiesolidaritet osv. Først i samspill med slike former kan man erfaringsmessig si at massekommunikasjonen har en virkelig gjennomslagskraft.
Når massemediene likevel antas å ha en holdningsdannende effekt i seg selv, henger det sammen med deres overveldende tilstedeværelse i de vestlige samfunn; med kvantiteten, mer enn med kvaliteten som kommunikasjonsform. Avgjørende synes her fjernsynet å være, siden det på en helt annen måte enn andre medier er i stand til å binde folks tid. Siden TV-gjennombruddet i USA i 1950-51 er det vokst opp en generasjon av voksne som har tilbrakt mellom fjerdeparten og halvdelen av hele sitt liv foran TV-skjermen.
Enkelte undersøkelser kan tyde på at disse "tunge seere", som altså har vært massekommunikasjonsmottakere i langt høyere grad enn noen andre mennesker i historien, faktisk har et annet verdensbilde enn andre. Det kan synes som om det å være "tung seer" slår ut 1 opinionsundersøkelser med samme entydige resultat som alder, kjønn eller rase. Den videre utforskingen av denne gruppen av ekstreme mediamottakere vil antakelig kunne gi ny innsikt i massekommunikasjonens virkninger.

H.F.D.


Litteratur: H. F. Dahl (red.): Massekommunikasjon, Oslo 1973.

Massemedia
Med "massemedia" forstås i dagligtalen radio, fjernsyn og aviser; i mer omfattende forstand dekker begrepet også (uke)blad, billigbøker, film, grammofon og videokassetter. Samlende kan vi si om dem at de er kommunikasjonsmedia som søker massemarkeder ved å presentere seg som husholdningsvarer til konsum i enhver familie, uansett teknisk innsikt, familieøkonomi eller kunnskapsnivå.
Massemediene har visse egenskaper ved sin kommunikasjonsform felles: de sprer informasjoner i énveis utsendelser beregnet på ubegrensete antall av innbyrdes isolerte mottakere (se art. Massekommunikasjon).
De har imidlertid også to andre egenskaper felles som gir materielt og økonomisk grunnlag for vekst og spredning: 1. at de i regelen opererer på to markeder ved å selge sine informasjoner til publikum, og deretter å selge sitt publikum til kommersielle annonsører; 2. at de er utviklet gjennom fusjoner mellom de enkelte mediene, teknisk og økonomisk, slik at de i dag framstår som industrielle enheter av multimediaforetak.

To markeder
 Annonsemarkedets betydning for massemediene kan vanskelig overvurderes. I sin enkleste form kan det avleses hver dag i enhver avis, der inntektene for store abonnementsavisers vedkommende nå ligger i fordelingen 60-40 mellom annonsører og abonnenter. Leserne representerer en verdi for avisen på to måter: gjennom kjøpet av avisen til en pris som ligger godt under selvkost, og som potensial for annonsørene, som kjøper plass i avisen til en pris som er direkte bestemt av antallet lesere de når fram til. Til sammen gir inntekten fra de to markedene grunnlaget for avisens økonomiske drift.
Denne to-markedstrukturen er gjennomgripende for alle egentlige massemedier. Det finnes unntak, f.eks. annonsefrie meningsaviser eller kringkastingsselskaper som ikke baserer driften på reklameinntekter. Medienes teknologi, og innholdets - journalistikkens - form og tendens er like fullt bestemt av at slike tilfeller er unntak. Tekniske nyvinninger og innholdsmessig utvikling, som alle massemedier er avhengig av, bestemmes nemlig av de store og dominerende produksjonsenhetene, som igjen er basert på inntektene fra begge de to markedene.
I de grafiske mediene er annonsemarkedet mest synlig i avis- og bladproduksjonen, mindre i billigbøkene og minst i tradisjonell bokproduksjon. Men mellom aviser og bøker består et avhengighetsforhold i byttet av annonser mot omtaler, og pocketbøkene er for sin distribusjon avhengig av utsalgssteder som primært markedsfører magasiner og andre annonsebasene produkter. Ulike grafiske medier er som regel ett og samme konserns eiendom: forlagshus som eier både aviser, magasiner og bokforlag, fins i alle større land - Bonnier i Sverige, Springer i Vest-Tyskland, Schibsted-gruppen i Norge osv. Driftsmessig er det nemlig en fordel å samle produkter som gir differensierte tilbud både overfor leser- og annonsørmarkedet.
Film-mediet forener de to markedene i selve visningsstedet, kinoen, som normalt eies eller kontrolleres av produsentene. Derfra kommer inntektene fra billettsalg og reklame. En ordning som den norske, der kinodriften ved lov er definert som kommunal enerett og der bare en mindre del av inntekten pløyes tilbake til produsentene, er atypisk for bransjen og ødeleggende for produksjonskapitalens rentabilitet. Noen produksjon av omfang er da heller ikke kommet i gang i Norge før staten i 1960-årene påtok seg enefinanslering; i mellomtiden er de i prinsippet ikke-kommersielle norske kinoene henvist til i all hovedsak å formidle utenlandsk, helkommersiell, film.
Radio og fjernsyn, med deres grunnlag i musikalsk og scenisk underholdningsproduksjon, er i enkelte land søkt drevet på basis av ren publikumsfinansiering. Den vanlige formen er imidlertid at inntektene fra annonsemarkedet gir den økonomiske ryggraden både for programlaging og driftsoverskudd, som er betydelig.
Slik har kringkastingen hele tiden vært drevet i USA, som helt fra begynnelsen har dominert utviklingen av etermedienes tekniske og journalistiske standard. Kringkastingen i de nordiske land og i Storbritannia, som ble nasjonalisert og gjort lisensdrevne etter en kort periode med kommersiell drift, har gradvis måttet gi etter for presset fra annonsørmarkedet.
I Storbritannia ble BBCs TV-monopol avviklet i 1955, og en kjede kommersielle produksjonsselskaper har gjennom landets tredje fjernsynskanal rettet en avgjørende konkurranse mot statsselskapet BBC. Dessuten er også BBCs egne produksjoner laget for et eksportmarked som domineres av kommersielle kringkastingsselskaper, og må utformes deretter, med passende pauser for reklamefilm og handling som i bestemte rytmer stiger mot annonse-sekvensen. I de nordiske land har Finland innført en kommersiell alternativ kanal i likhet med britisk fjernsyn, mens TV-tilbudet gjennom de ikke-kommersielle selskapene i Sverige, Norge og Danmark i stigende grad fylles av importerte, og derfor to-markedsrettete, produksjoner. Innføring av reklamefjernsyn som formell finansieringsordning er i disse landene i dag ennå ikke aktuelt; verdien av denne politikken synes imidlertid klart synkende i en verden der fjernsynsmediet på en gang internasjonaliseres og kommersialiseres i jevnt stigende takt.

Massemedia er multimedia
 Massemediene er historisk grenet av fra hverandre, og forretningsmessig samles de nå under stadig færre og større grupper av eiere. Tendensen til konsentrasjon har ikke vært jevn over de siste seksti år, men i løpet av de siste tiårene, fjernsynets epoke, er den påfallende.
I begynnelsen var trykkeriet. Ledig kapasitet i bok- og aksidenstrykkerier danner det historiske utgangspunktet for de første avisene. Med gjennombruddet for den moderne masseavisen ("gul presse", boulevardavisen, løssalgsavisen basert på folkelig sensasjonsjournalistikk) i 1890-årene, ble ren forretningskapital trukket til avisproduksjonen, og den ble snart også en del av finansieringen av de tidlige filmselskapene i USA og Europa. Pressens andel sank i tiden etter første verdenskrig da avisene i mange land fikk store markedsproblemer. Først med høykonjunkturen i 1950-årene ble avisdrift igjen kapitalgrunnlag for andre media. Amerikanske aviskjeder kjøpte opp fjernsynsstasjoner, og i Europa ble de store forlagshusene for kombinert avis-, blad- og bokproduksjon grunnlagt. I mellomtiden var det skjedd mange forgreninger i de audiovisuelle mediene: Introduksjonen av radiokringkastingen 11920-årene fikk straks betydning for grammofonbransjen, og fusjonen mellom film og TV var en realitet helt fra prøvesendingene i 1930-årene.
Nytt i 1960- og 70-årene er fusjonene på tvers av grafiske og elektroniske media. Elektroniske produksjonsmåter har vunnet innpass i papirmediene, og mellom trykkmediaforleggere og film- og fjernsynsbransjen er det inngått avtaler i første rekke med sikte på det internasjonale utdanningsmarkedet. Videokassetten, lansert i 1970-årene som et produkt utviklet av den nye multimediastrukturen i massemediene, er det foreløpige sluttpunktet i denne prosessen.
Utviklingen i 1980-årene vil i noen grad bli avhengig av hvordan dette produktet tilpasses markedene. For øvrig synes mediabransjen å stå foran store omveltninger etter som fjernsynsmottakeren omformes fra underholdningsrute til dataskjerm. En massemediaindustri der den tidligere produksjonen for store, udifferensierte mottakergrupper suppleres av spesialiserte funksjoner rettet inn mot den enkelte forbruker, blir nå gjort mulig gjennom elektronisk databehandling. En ytterligere fusjon mellom grafiske og elektroniske medier er derfor sannsynlig i massemedienes utvikling i 1980-årene.

H.F.D.


Litteratur: M. Berg (red.): Massemedier i Norge, Oslo 1975. J. Tunstall: The Media are American, London 1977. A. Smith (red.): The Press in the Information Society, London/Boston 1980.

Masseproduksjon
Masseproduksjon er produksjon av store mengder like varer som omsettes på store markeder. Masseproduksjon er karakterisert ved spesialisering av arbeidsoppgavene, stordrift, sentralisering og standardisering.
Spesialisering innebærer å dele oppgavene opp i meget små enheter for at jobben skal bli lettere å lære og for å oppnå maksimal effektivitet. Prinsippet om spesialisering stiller visse krav til produksjonsenhetens størrelse. I en liten bedrift er det ikke til å unngå at mange av de ansatte må dekke et forholdsvis vidt oppgavefelt. Derfor vil de aldri kunne nå opp på spesialistens oppskrudde effektivitetsnivå. For at folk skal kunne konsentrere innsatsen om snevre spesialiteter, er det derfor nødvendig med store enheter. Man forstår umiddelbart at man f.eks. med en spesialisert maskinpark og/eller arbeidsstokk er avhengig av forholdsvis store driftsenheter for å oppnå rimelig utnyttelse av ressursene. (Riktignok kan også små bedrifter spesialisere seg på et enkelt produkt eller delleveranser til stor bedrift.)
De prinsippene som er nevnt, henger sammen med tanken om at man ved hjelp av sentral planlegging kan oppnå det maksimale produksjonsresultatet med gitte ressurser. På denne bakgrunnen har man bygd opp kompliserte styringssystemer som anvendes av spesialister som står til tjeneste for toppledelsen. For å kunne styre sentralt må man med høy grad av nøyaktighet kunne forutsi hvorledes og hvor hurtig hver enkelt produksjonsoppgave blir gjennomført. Følgelig har man standardisert arbeidsoperasjonene. Tids- og metodestudier og standard tidssystemer har vært viktige hjelpemidler i denne forbindelse (se art. Arbeidsstudier).

Utviklingen av masseproduksjonsformene
 Masseproduksjon er det viktigste grunnlaget på produksjonssiden for framveksten av de vestlige industrikapitalistiske samfunnene. Utviklingen av masseproduksjonsformene har foregått gjennom forskjellige stadier fra den industrielle revolusjonen: Manufaktur innebar å samle store grupper håndarbeidere som utviklet seg til å bli spesialister på avgrensete oppgaver (se art. Industrielle revolusjon). Nye energiformer med dampmaskiner, senere elektriske motorer og forbrenningsmotorer, har skapt grunnlag for mekanisering som innebar å erstatte håndkraft og styring med maskiner. Fredrick Taylor og senere Henry Ford var med å skape det teoretiske og praktiske grunnlaget for "Scientific Management", og til å systematisere og vitenskapeliggjøre arbeidsprosessen fra og med ca. 1910. Produksjonsteknologien har senere skapt nye produksjonsformer og virkemidler: samlebånd, arbeidsstudier, rasjonalisering, MTM (se art. MTM) osv. Den automatiseringen som for tiden foregår i store deler av vestlig industri innebærer en videreutvikling av masseproduksjonen.
Masseproduksjon er bare en del av grunnlaget for produksjonen i det kapitalistiske industrisamfunnet. Andre viktige sektorer er investeringsproduksjon og de sektorer av produksjonen som danner basis for utvikling av ny teknologi. Deler av den militære produksjonen og produksjonen av luksustransportmidlet Concord er eksempler på det siste. Innen begge de sistnevnte sektorene dreier det seg i hovedsak om stykkproduksjon eller småserieproduksjon.

Fire hovedbetingelser
 Framveksten av masseproduksjon har berodd på fire hovedbetingelser:
1. Sentralisering av arbeidskraften. Rasjonalisering av primærnæringene og avfolking av landsbygda har foregått parallelt med at byene har vokst og befolkningssammensetningen har endret seg.
2. Billig energi i ubegrensete mengder. Den energikrisen som har vært i emning især fra begynnelsen av 1970-åra betraktes som en trusel mot vår produksjonsform og dermed hele industrivekstsamfunnet.
3. Teknologisk kunnskap. Masseproduksjonen har utviklet seg hånd i hånd med produksjonsteknikken. Forskning på nye produkter og nye metoder er blitt en nødvendig betingelse for Industrisamfunnet (se art. Teknologi).
4. Utvidelsen av markeder for produktene slik at de blir tilgjengelige for store nye grupper med lønnstakere. Masseproduksjon har skapt muligheter for og er betinget av massekonsum. I vesten har markeder i stadig økende grad vist seg å være den begrensende faktoren i den Industrielle veksten. For å rydde denne hindringen av veien har man utviklet markedsføringsapparater - markedsføring er blitt en ny profesjon som bl.a. har betydelige forskningsmidler til 'disposisjon. Gjennom massiv markedsføring bidrar næringslivet til en stadig økning av markeder og konsum. Stadig nye områder som f.eks. sport og hobby blir etter hvert markeder for den masseproduserende industrien (se art. Markedsføring). Utvidelsen av markedene forutsetter dessuten billig transport. Masseproduksjon er avhengig av at den enkelte storprodusenten kan dekke store markeder. Følgelig må transportkostnadene være så lave at han kan utkonkurrere lokale småprodusenter. Frihandel innen større områder er også en viktig betingelse for markedets ekspansjon.

Økt materiell levestandard
 Det er vanskelig å sondre mellom konsekvensene av masseproduksjon og de øvrige virkninger av kapitalismen. Viktig er allikevel den økte materielle levestandarden som følger med massekonsum. Massekonsum er blitt en forutsetning for at den kapitalistiske industrien kan overleve. Produkter som tidligere var regnet som investeringsvarer med lang eller endog uendelig levetid, er farlige for veksten. Derfor lages varene i dag bevisst med redusert kvalitet; der hvor man allikevel ikke finner det mulig å produsere dårlig nok, brukes store summer på reklamekampanjer for å endre moter og dermed gjøre produktene overflødige lenge før de er utslitt. "Kjøp og kast"-holdningen er en konsekvens av masseproduksjonens utvikling.
Masseproduksjon er produksjonsteknisk kanskje drevet lengst Innen bilfabrikasjon og produksjon av elektriske husholdningsartikler. I Norge er Norsk Hydros produksjon av gjødsel, Freias Sjokoladefabrikk, de fleste bryggerier og Standards produksjon av telefonapparater viktige eksempler på masseproduksjon. Det samme gjelder foredlingsbedrifter innen fiske og landbruk.

J. Gu.


Se også: Automatisering, Industrisamfunn, Mekanisering, Rasjonalisering.

Massestreik-debatten
Massestreik-debatten i begynnelsen av det 20. århundre ble utløst etter streikebølgen i Belgia, Sverige, Holland og Italia i årene 1902-04 og den store streikebevegelsen i Russland i 1905. Debatten berørte det organisatoriske forholdet mellom fagbevegelsen og de sosialdemokratiske partiene og fagbevegelsens stilling i proletariatets frigjøringsprosess. Hoveddeltakerne i debatten var Karl Kautsky, som representerte den ortodokse marxismen, og Rosa Luxemburg og Anton Pannekoek, som representerte venstresida i arbeiderbevegelsen.
For Kautsky var massestreiken en storstreik som kunne benyttes som et forsvarsvåpen mot kuppforsøk og angrep på oppnådde rettigheter som f.eks. stemmeretten. Denne fortolkningen innebar at massestreiken skulle brukes som et ledd i den parlamentariske makterobringen gjennom det sosialdemokratiske partiet. Massestreik kunne bare proklameres i en umiddelbart revolusjonær situasjon.
Luxemburg og Pannekoek så massestreiken som et nødvendig supplement til det parlamentariske arbeidet. Luxemburg framstilte massestreiken som en spontan handling i en revolusjonær situasjon full av sosiale og politiske konflikter. Den var dermed relativt uavhengig av de faglige ledernes avgjørelser og organisasjonsgraden i fagbevegelsen. Streiken ble ikke båret fram av en liten kjerne av fagorganiserte, den hadde også en bred deltakelse av ikke-organiserte. Streiken i Russland 11905 hadde hatt en organiserende virkning, samtidig som den hadde vist at proletariatets laveste lag bare lot seg organisere gjennom klassekamper. Videre hadde massestreiken vist at skillet mellom politisk og økonomisk kamp var blitt opphevet. Den hadde dessuten bidratt til vidtgående skolering av de uorganiserte og økt deres politiske modenhet l løpet av kort tid.
Å definere massestreiken som forsvarskamp mente Luxemburg var meningsløst fordi den utviklet sin egen dynamikk: Massestreiken stopper ikke opp når de opprinnelig oppsatte kravene er innfridd, men bidrar til å skjerpe klassemotsetningene og dermed skape nye konflikter. Endelig ville massestreiken i imperialismens og militarismens periode tre istendenfor gate- og barrikaderevolusjoner og bli til den "allmenne formen for proletarisk klassekamp" der kampen om de aktuelle oppgavene og det endelige målet blir ett.
Luxemburgs kritikk rettet seg videre mot partiets og fagbevegelsens organisasjonsoppfatning. Verken partiet eller fagbevegelsen hadde maktet å vise arbeiderklassen at klassekampen var historisk nødvendig. Isteden hadde en utviklet kvantitative og formelle forestillinger om forholdet mellom revolusjon og organisering (først måtte hele arbeiderklassen organiseres, og deretter kunne det egentlige oppgjøret mellom borgerskapet og proletariatet begynne). Organisasjonsgraden ble tatt som en garanti for kampberedskapen. Det skillet mellom parti og fagbevegelse som hadde utviklet seg i Andre Internasjonale, innebar en fare for at en mistet det endelige målet av syne og isteden bare drev ren faglig politikk på den ene siden, og bare konsentrerte seg om parlamentarismen på den andre siden. For Luxemburg fikk faglige kamper og parlamentarisk reformarbeid sin sosialistiske dimensjon først gjennom deres forhold til det endelige målet: nemlig erobringen av den politiske makten.
Pannekoek mente at den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen og kapitalismens periodiske kriser ville øke arbeidskjøpernes motstand mot fagbevegelsens krav. Skulle fagbevegelsen makte å forsvare de resultatene som var oppnådd, måtte den kjempe mot selve lønnssystemet. Arbeiderne ville i sin kamp om lønninger og arbeidsbetingelser få "praktisk elementærundervisning i klassekampen" og utvikle klassebevissthet og klassesolidaritet. Arbeidernes spontane masseaksjoner mot kapitalismens krisetendenser ville foregå uavhengig av den reformistiske faglige taktikken. Aksjonene ville rive fagbevegelsen med seg.
Pannekoek understreket videre at proletariatets kampformer måtte tilpasses den samfunnsmessige situasjonen. I imperialismens tidsalder og i et militaristisk klassesamfunn var proletariatets masseaksjoner den eneste riktige kampformen, fordi slike aksjoner ville trekke stadig større grupper av uorganiserte proletarer inn i kampen. På samme vis som Kautsky understreket Pannekoek at proletarlatets organisering var en forutsetning for masseaksjonen, men hos ham var organisering ikke bare en ren tallmessig organisering, men utvikling av klassebevissthet.
Felles for Luxemburg og Pannekoek var deres kritikk av fagbevegelsens teoriløshet og passivitet 1 klassekampen. Mens de faglige lederne så det som sin hovedoppgave å gjennomorganisere arbeiderne og bevege seg innenfor lovens rammer, ville Pannekoek og Luxemburg trekke de fagorganiserte og dermed fagbevegelsen inn i de revolusjonære kampene.
Massestreik-debatten foregikk på to fronter: For det første mellom revolusjonære og reformorienterte sosialdemokrater. For det andre mellom den syndikalistiske og den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen. Den viste tydeligere enn revisjonismestriden frontlinjene mellom de revolusjonære og de reforminnstilte sosialdemokratene.
E.Lo.


Se også: Kautsky, Luxemburg, Pannekoek, Revisjonisme, Syndikalisme.

Mat
Mat er et fenomen som er avhengig av kultur og bestemt av geografiske, økologiske og sosiale faktorer. Som begrep kan mat defineres ut fra forskjellige egenskaper.
Ernæringsmessig er mat noe fordøyelig av enten animalsk eller vegetabilsk opprinnelse, som består av de forskjellige næringsstoffene fett, sukker, stivelse, vitaminer, mineraler og vann. I et utall av kombinasjoner og sammensetninger, ofte med ufordøyelige deler (f.eks. fibre i planteprodukter), framstår disse næringsstoffene som forskjellige matslag.
Men mennesket spiser ikke bare for å få dekket behovet for næringsstoffer. Vel så viktig er de psykosensoriske egenskapene knyttet til opprinnelse og tilberedning av maten. Utseende, lukt, smak og konsistens må oppfylle visse kriterier som er bestemt ut fra menneskets biologiske, kulturelle og sosiale beskaffenhet.
Mat blir også tillagt visse symbolske egenskaper som ofte avgjør om et produkt blir betraktet som spiselig. Matslag som fortæres med velbehag i en befolkningsgruppe, blir overhodet ikke sett på som menneskeføde i en annen. Disse symbolske egenskapene kan være knyttet til religiøse og kulturelle forestillinger om matens opprinnelse eller antatt gunstige/ugunstige virkning på konsumenten.
Ritualer og tabuer omgir meningen med mat, og styrer ikke bare hva som spises, men hvordan og av hvem maten skal tilberedes, serveres og kastes. Mat som symbol har blitt brukt til å uttrykke prestisje og klassetilhørighet, vennskap eller fiendskap, moral eller skyld.
Spising som handling har blitt brukt til å knytte grupper sammen, å markere seremonielle handlinger og å legge forholdene til rette for avslapping og hygge. Med andre ord: Forbruksmønsteret i matveien i et gitt samfunn gjenspeiler sosiale, religiøse og politiske krefter som former dette samfunnet.

Historie
 Aktiviteter omkring det å skaffe seg mat har en dyptgående virkning på alle samfunn. Muligheten til å skaffe seg mat har bestemt hvor folkeferd har levd, hvor byer har blitt grunnlagt og hvordan kriger har blitt utkjempet. Økning i matproduktiviteten har vært en grunnleggende betingelse for utviklingen av høytstående sivilisasjoner.
Den menneskelige kulturens første store gjennombrudd skjedde for ca. en halv million år siden da man tok i bruk ilden. Dette betydde at mattilgangen kunne mangedobles. Mens kjøtt kan fortæres i rå tilstand, er mange planteprodukter mer eller mindre giftige eller ufordøyelige hvis de ikke tilberedes ved oppheting. Dette gjelder de fleste stivelsesrike røtter, belgfrukter og kornsorter. Disse produktene egner seg også best for lagring. Det har hatt stor betydning for mattilgangen under tørketider, vintre og lange reiser.
Det andre store gjennombruddet som økte tilgangen på mat, skjedde ved overgangen til jordbruk og husdyrhold. Dette tok til i perioden 8000-3000 f.Kr. Matproduksjonen økte, og overskuddet ledet til utvikling av nye organisasjonsformer i samfunnet, byer ble grunnlagt og nye klasser oppsto; presteskap, byråkrater, krigere, handelsmenn og håndverkere. De eldste sivilisasjonene som en vet om, oppsto nettopp i de tre områdene hvor en regner at jordbruket tok til: i Sørøst-Asia, Sørvest-Asia og Mexico-Peru-området.
De aller fleste kulturplanter og husdyr som vi kjenner fra vår egen tid, var allerede tatt i bruk tidligere enn år 2000 f.Kr. Frukt er yngst av kulturplantene.
Det sjuende århundret åpner et nytt kapittel i den gamle verdens jordbrukshistorie. Da araberne dro gjennom India, brakte de med seg hjem nye eksotiske matslag som sitrusfrukter, auberginer, vannmeloner, bananer, samt ris og sukkerrør. Før Columbus "oppdaget" Amerika, hadde de fleste kulturplantene og husdyrartene spredd seg ut over landegrensene til hele den "gamle verden", begrenset bare av klima og jordsmonn.
Den første kulturplanten fra den "nye verden" som Columbus brakte med seg tilbake til Spania, var den røde pepperfrukten. Denne spredde seg så østover til Ungarn, India og Korea.
De europeiske erobrerne og kolonisatorene av Amerika ønsket å opprettholde sitt tradisjonelle kosthold, og bare etter noen få tiårsperioder var praktisk talt alle den "gamle verdens" kulturplanter og husdyr tatt i bruk i den "nye". Innen ett århundre hadde også en stor del av Amerikas kulturplanter og det viktigste husdyret, kalkunen, spredd seg ut over Eurasia og Afrika. Kakao, papaya, guava, ananas, avocado, peanøtter, gresskar, forskjellige typer squash og en mengde forskjellige bønnesorter, rike på proteiner og olje, har amerikansk opprinnelse.
De stivelsesrike matslagene var fantastisk produktive. Manioc (kassava) ga kjempeavkastning i skrinn jord der ikke noe annet ville gro. Mais var mer produktiv enn noen annen kornsort. Poteten, som ble den viktigste basismaten i nordeuropeiske land, ga høyere avkastning enn noen annen plante. Søtpoteten spilte samme rolle i områder med varmere klima.

Konservering av mat
 Utvikling av forskjellige metoder for konservering av mat har gjennom tidene betydd mye for menneskets muligheter til å brødfø seg. Salting, tørking og forskjellige gjæringsprosesser har vært kjente konserveringsmetoder i årtusener. Da hermetiseringsteknikken ble oppfunnet en gang på 1800-tallet, la dette selve grunnlaget for den moderne matvareindustrien og førte med seg store forandringer i jordbruket.
Tilsetting av konserveringsmidler og dypfrysing av ferske varer har økt mulighetene for å forlenge transport og oppbevaring. Internasjonalisering og monopolisering av markeder gjennom de multinasjonale selskapene har samtidig ført til et større varetilbud. En har blitt mer uavhengig ev sesong, klima og jordsmonn - "det globale supermarkedet" - til glede for det kjøpekraftige publikumet både i industrilandene og land I den tredje verden.
Internasjonaliseringen av varetilbudet og moderne markedsføringsteknikker har ført til en ensretting av kostvanene over hele verden, og den har i mange tilfeller direkte forringet ernæringskvaliteten til det lokale kostholdet. Særlig gjelder dette blant de underprivilegerte gruppene i bystrøk. Økt forbruk av morsmelkerstatninger, sukkerholdige leskedrikker og slikkerler er eksempler på dette. Videre har utviklingen Innenfor jordbruket ført til at den enorme variasjonen i kulturplanter som er et resultat av ti tusen års dyrking og foredling, nå er i ferd med å forsvinne ganske raskt.

Verdens matvareressurser
 Ifølge statistikker fra FNs landbruksorganisasjon, FAO, blir det årlig på verdensbasis, bare i korn, produsert ca. 120 % av det som skal til for å dekke behovet til verdens samlede befolkning, både når det gjelder proteiner og kalorier. I tillegg kommer all produksjon av grønnsaker, frukt, fisk og andre animalske produkter produsert uten kraftfôr.
FAOs oppgaver over den totale matproduksjonen er antakelig anslått for lavt. Mat som ikke markedsføres, men produseres til forbruk på stedet, blir overhodet ikke registrert. Dette gjelder også morsmelken, som heller ikke figurerer i produksjonsstatistikkene.
Kornproduksjonen blir likevel brukt som indeks for matforsyningen, fordi den gjennomsnittlig utgjør over halvparten av den totale energitilførselen i menneskers kosthold, og også fordi korn indirekte blir konsumert i form av melk, kjøtt og egg fra husdyr som ales opp på kraftfôr.
Industrilandene, med mindre enn 30 % av jordas befolkning konsumerer ca. 65 % av de opprinnelige plantekaloriene (primærkaloriene). Dette skyldes bare delvis at folk i de rike landene spiser mer; den viktigste årsaken ligger i det høye forbruket av husdyrprodukter. Som kjent er husdyrproduksjonen meget ressurskrevende. Eksempelvis regner en med at ved produksjon av kjøtt fra kraftfôr, får en gjennomsnittlig bare 10 % av tilførte kalorier igjen i form av kjøtt. Dette forklarer hvordan det er mulig for en nordamerikaner å forbruke 5 ganger så mye korn som en inder. I industrilandene kan hele 70 % av kornforbruket tilskrives husdyrproduksjonen.
I tillegg til hva landjorda kan frambringe, har vi også matressurser i havet, men disse utgjør bare en liten del av den totale matproduksjonen. Fisken, som hittil har vært den viktigste av ressursene fra havet, blir i dag tatt i fangster på 70 mill. tonn. Det er ikke særlig mer å hente ut over dagens fangster, da det allerede foreligger klare signaler om at fisken overbeskattes i de fleste havområdene. Omtrent 40 % av fangsten går til fiskemel som igjen blir brukt til husdyrfôr. Med dagens fangstmetoder er det tvilsomt om fisken som fanges noen gang vil kunne brukes 100 % til menneskeføde. Under alle omstendigheter utgjør fisken bare i % av det totale kaloriforbruket og 11 % av proteintilførselen.
Altfor store forhåpninger har vært stilt til hittil ikke-beskattede fiskearter og krepsdyr, med krillen som den viktigste. En ventet maksimalfangst på 25-50 mill. tonn vil i første rekke kunne utnyttes som dyrefôr, men selv dette utgjør bare 2-4 % av verdens kornproduksjon.
Siden 1960-årene har det vært eksperimentert med produksjon av protein fra mikro- organismer (sopp, alger, bakterier). Dette egner seg ikke som menneskemat og blir brukt som dyrefôr, men kan ennå ikke konkurrere økonomisk med de vanlige typene for.

Økologiske grenser for matproduksjonen
 Den øvre absolutte grensen for matproduksjonen er bestemt av naturgitte forhold. De viktigste produksjonsbegrensende faktorene er tilgangen på jord, vann og energi. På lengre sikt er også jordas evne til å opprettholde den økologiske balansen bestemmende for produksjonspotensialet. Jorderosjon, grunnvannsuttapping, forsalting og forurensinger nedsetter dette potensialet.
Jord: På verdensbasis utgjør i dag de dyrkede jordarealene totalt omkring 1,4 milliarder hektar. Ifølge FAO er det i tillegg ca. 0,4 milliarder hektar lett dyrkbar jord i det tropiske beltet ved ekvator i Latin-Amerika og Afrika. En økning ut over dette vil kreve uforholdsmessig store tilførsler av kapital og energi. Den største muligheten til å øke matproduksjonen ligger imidlertid i å intensivere driften på allerede oppdyrket mark.
Vann: Mangelen på vann er i dag den mest begrensende økologiske faktoren i verdensjordbruket sett under ett. Muligheten for kunstig vanning er begrenset, dessuten vil slik vanning ofte forsalte jorda. Avsalting av havvann er for energikrevende til å utgjøre noe alternativ i større målestokk.
Energi: Moderne jordbruk er avhengig av tilførsel på fossil energi (olje, gass, kull) til å skaffe fram kunstgjødsel, plantevernmidler, vanningsanlegg, redskaper og maskiner. Arbeidskraft fra mennesker og husdyr kan i stor grad erstatte de kapitalkrevende innsatsfaktorene og må sees på som et alternativ til bruken av fossil energi i jordbruket.

Hvor mange mennesker kan jorda fø?
 Produksjonsmetoden i jordbruket (dvs, det teknologiske nivået) bestemmer grad av utnyttelse og samspillet mellom de forskjellige produksjonsfaktorene, bl.a. forholdet mellom kapitalintensive og arbeidsintensive metoder. Den bestemmer også produktiviteten pr. arealenhet. Det hersker stor uenighet blant landbrukseksperter om hvor stor matproduksjon jorda er i stand til å opprettholde uten negative økologiske konsekvenser.
Sikkert er det at det er umulig å fø verdens befolkning på USAs kostholdsnivå. Hver amerikaner trenger 6 dekar jordbruksjord og svære kapitalinvesteringer i form av avansert teknologi og fossil energi for å opprettholde sitt nåværende forbruksmønster. I verdensmålestokk er det bare 4 dekar jordbruksjord til disposisjon pr. person. På den andre siden konkluderer en omfattende studie fra Nederland med at på 60 % av tilgjengelig dyrkbar jord kunne en fø 30 ganger den nåværende befolkningen uten de høyteknologiske metodene, men ved å bruke arbeidsintensiv teknologi og økologisk kunnskap.

Politisk-økonomiske begrensninger
 Det er de strukturelle hindringene av politisk-økonomisk natur som i dag er mest begrensende for økt matproduksjon, og for at denne økte produksjonen skal bedre ernæringen. Disse hindringene ligger først og fremst i eiendomsforhold, kontroll over produksjonsmidlene og fordelingen av kjøpekraft. Det politisk-økonomiske systemet blir også bestemmende for hvilken teknologi som anvendes i jordbruket.
Sult er først og fremst et problem som oppstår i et kapitalistisk økonomisk system. Veletablerte sosialistiske land har stort sett løst sine sultproblemer, som f.eks. landene i Øst-Europa, Kina og Cuba, mens det i USA, der de frie markedskreftene får råde, i 1978 var nesten 24 millioner mennesker som levde under fattigdomsgrensa og hadde alvorlige ernæringsproblemer.
Matforsyningsproblemer i den tredje verden har sin rot i disse landenes koloniale fortid og industrilandenes økende kontroll over utviklingslandenes jordbruksproduksjon via massive overføringer av teknologi og kapital.
For at folk skal kunne brødfø seg selv, må de enten ha jord for å kunne dyrke maten de trenger, eller inntekter, dvs. lønnsarbeid, for å kunne kjøpe den. Ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, er 36 % av jordas arbeidsføre befolkning arbeidsløs eller underbeskjeftiget i en slik grad at de ikke er i stand til å ernære seg og familien skikkelig. Dessuten er det en generell regel at det store flertallet bare eier noen få prosent av jorda eller ingen jord i det hele tatt.

Mat - en handelsvare
 Årsaken til matfordelingsproblemet i dag kan forklares ut fra den kjensgjerningen at mat først og fremst er en handelsvare. Det er markedskreftene som styrer matproduksjonen. Mat blir produsert etter den økonomiske etterspørselen, og ikke etter de menneskelige behovene som foreligger. Det kapitalistiske systemet vil også prioritere produksjon av matvarer som gir den høyeste profitten og er derfor innstilt på å dekke behovene (eller innfallene) til det mest kjøpekraftige publikumet.
Det er markedskreftene som styrer produksjonen og forbruket. Når etterspørselen etter visse matvarer synker, blir overskuddet lagret, dumpet eller ødelagt for å sikre stabile priser (som dumping av smørberg og avliving av hele buskaper). Slik blir det også logisk at land med en økende underernæring i befolkningen er land der eksportjordbruket har tatt seg opp.
Store jordarealer blir liggende brakk hvert år fordi det ikke lønner seg for eierne å dyrke dem opp akkurat da. Eksempelvis blir bare 14 % av jordbruksjorda i Colombia dyrket hvert år. I USA blir store områder tatt inn eller ut av produksjon etter som regjeringen finner det lønnsomt. I 1974 ble det på Verdens matvarekonferanse bedt om 12 millioner tonn korn for å avverge den verste hungersnøden i Sahel-landene og Bangladesh, mens de områdene I USA som ble tatt ut av produksjon I perioden 1969-72 til sammenlikning kunne ha gitt en avkastning på 90 millioner tonn.

De multinasjonale selskapene
 Jordbruket har blitt et mer og mer lønnsomt investeringsobjekt for multinasjonale selskaper og andre kapitaleiere. Amerikansk og europeisk jordbruk er nå blitt mer kapitalintensivt enn industrisektoren. Den gjennomsnittlige investeringen ligger på ca. 400 000 dollar pr. arbeider - ti ganger det beløpet som skal til for å skape en arbeidsplass i industrien.
Den vestlige verdens kontroll og inngrep i utviklingslandenes jordbrukssektor har stort sett vært satt i verk av de multinasjonale selskapene. Disse selskapene søker i økende grad å kontrollere hvert eneste ledd i matproduksjonskjeden, fra innsatsfaktorene i jordbruket like til detaljhandelen. Dette fenomenet kalles vertikal integrasjon.
I den senere tid har såk. agribusiness funnet det lønnsomt å ikke eie jord i selve u-landene, men har i stedet gått over til såk. kontraktjordbruk, hvor småbonden bidrar både med sin jord og arbeidskraft mens selskapet står for resten. Nestlé har blitt verdens største matvareselskap uten å eie ei eneste ku eller en eneste hektar jord med kakao- eller kaffebusker.
I den tredje verden har disse aktivitetene ført til en omdisponering av jord til produksjon av dyre luksusvarer som lokalbefolkningen ikke har råd til å kjøpe. Et eksempel er jordbærproduksjonen i Mexico som nå dekker mesteparten av USAs behov. Et annet eksempel er Ralston Purinas broilerfarm i Colombia, hvor produsentene av broilerfôret (som er sorgum og soya) Ikke engang er i stand til å kjøpe en broiler for det de tjener i løpet av en uke. De som spiser produktene er de som har råd til å betale, nemlig den lokale eliten i hovedstedene samt middelklassen i USA, hvor mesteparten av broilerne blir eksportert.
De multinasjonale selskapene har fått innpass i FNs landbruksorganisasjon, FAO, og er formelt en del av FN-maskineriet. Via FN har de oppnådd direkte diplomatiske forbindelser med de enkelte ulands nasjonale regjeringer, og håver inn svære kontrakter knyttet til bistandsprosjekter. (Se art. Multinasjonale selskaper.)

Matvarehjelp
 Omtrent 15 % av all offisiell bistand er matvarehjelp og beløper seg til ca. 2 milliarder dollar årlig. Mesteparten av dette består av korn, tilsvarende omtrent 9 millioner tonn. USA bidrar med 70 % av det totale kvantumet (94 % i 1965). EF-landene står for 15 % og Canada bidrar med 10 %. Matvarehjelpen fra EF-landene består for det meste av overskudd fra husdyrproduksjonen, særlig skummet melkepulver og melkefett. Ikke all matvarehjelp er gratis, mesteparten - omtrent 75 % av den - selges til subsidierte priser.
Amerikanerne var først ute med å gi matvarehjelp. Denne formen for bistand tok til i begynnelsen av 1950-årene da USA hadde store overskuddslagre. Programmet for subsidiert salg av overskuddslagre, som ble sett på som en metode til å sikre avsetning for disse lagrene, fikk navnet Public Law 480. PL 480 har hatt stor betydning for USAs kornhandel og bistand. Programmet har bidratt til å åpne nye markeder og utvide gamle. Den mest vanlige formen for betaling har vært at mottakerlandene betalte for kornet i sin egen valuta. Pengene ble satt Inn på sperret konto som USA kunne benytte i mottakerlandet til såk. utviklingsformål. Disse fondene har blitt brukt til å understøtte etablering av amerikansk industri i mottakerlandene.
Matvarehjelpen har virket hemmende på u-landens egen jordbruksproduksjon. Det amerikanske kornet kan selges til så lave priser på det indre markedet at det undergraver bøndenes mulighet til å konkurrere. Avhengigheten av import vokser i og med at u-landene selv føler lite behov for å investere i jordbruket. Vanligvis går bare 3-4 % av nasjonalbudsjettet til jordbruksformål.
Fra begynnelsen av 1970-årene har mottakerlandene måttet betale i hard valuta (dollar) for matvarehjelpen. Den økonomiske avhengigheten av USA har derved ytterligere økt ved at mottakerlandet kommer i et gjeldsforhold til giveren og i mange tilfeller blir nødt til å betale tilbake ved å kjøpe amerikanske produkter.
Den amerikanske matvarehjelpen har også bidratt til å forandre kostvanene i mange land. Særlig har forbruket av hveteprodukter økt. Brød har blitt et daglig innslag i den lokale kosten i mange land både i Asia og Afrika.

Mat som politisk våpen
 Utgangspunktet er USAs monopolstilling i kornhandelen. Alle importtrengende land er i praksis avhengig av USA. Etter som u-landene kaster seg inn i eksportjordbruket, har de i økende grad blitt nødt til å importere matkorn for å kunne fø sin egen befolkning. Denne situasjonen gjør det mulig for USA å anvende korn som et pressmiddel.
Oppgaver over USAs kornforsendelser gjenspeiler den utenrikspolitikken de fører til enhver tid. Det er først og fremst land som USA betrakter som sine allierte og som er av strategisk-økonomisk betydning, som mottar matvarehjelp. Hjelp til Chile ble nedtrappet da Allende kom til makten og tok til igjen da han ble styrtet i 1973. Brasil og Iran har vært to viktige land pga. sin økonomiske betydning for USA. Etter 1973-krigen i Midtøsten har Egypt mottatt økende forsendelser av amerikansk korn til fordelaktige priser.
Amerikansk hvete har også blitt delt ut eller solgt for å hindre oppstand blant arbeidsløse og jordløse. Under sultåret i 1974 ble hvetebistanden til Bangladesh innstilt som straff for at landet hadde inngått en avtale om juteeksport til Cuba. Bangladesh ble pga. avhengigheten av matimport nødt til å droppe avtalen med Cuba.
USA har store intensjoner om å fortsette sitt hegemoni som kornleverandør. De siste årene er eksportinntektene fra jordbruket mangedoblet, og etter som eksportvarer fra industrisektoren blir utkonkurrert av Japan og Europa, kommer jordbruket til å bli av vital betydning for USAs handelsbalanse og økonomi.

G.H.O.


Se også: Bottle-baby, Emæringslære, Grøn revolusjon, Korn, Kosthold, Monokultur, Proteinkrise, Økologi.

Litteratur: L. og L. Berg: Mat och Makt, Stockholm 1978. J. Collins og F. M. Lappee: Food First, Roston 1977. T. L. Eriksen: Underutvikling, Oslo 1974. 5. George: Slik dør de andre, Oslo 1979. D. Walcher: Food, Man and Society, New York 1976.

Matematikk
Matematikk i den opprinnelige greske betydningen av ordet er betegnelsen på læren om tall og romstørrelser. Utviklingen av matematikken har imidlertid for lengst overskredet tallenes og rommets verden. Vår tids matematikk har nådd et abstraksjonsnivå som gjør det stadig vanskeligere å skille mellom matematikk og logikk. I likhet med logikken, står matematikken i dag sentralt i nær sagt alle faglige og vitenskapelige sammenhenger. Til tross for dette, eller kanskje nettopp på grunn av dette, finnes ingen alminnelig akseptert definisjon av hva matematikken er. En mulig formulering er å si at matematikk er vitenskapen om forbindelsene mellom visse abstrakte størrelser, når det eneste kravet som stilles til disse størrelsene, er at definisjonen av dem ikke medfører logiske motsigelser.
Uansett hvilken definisjon man nå gir på matematikk, er det intet som tyder på at en slik definisjon har noen betydning for utviklingen av matematikken. For så vidt synes matematikken, i likhet med de fleste andre vitenskaper, å utvikle seg meget vel uten noen større selvforståelse.
Opp til moderne tid skilte man i matematikken mellom geometri, aritmetikk og algebra. Geometri omhandler størrelser i rommet og planet. Aritmetikken er regning med tall, og algebraen læren om løsning av likninger. Den raske utviklingen av matematikken i moderne tid førte til at nye disipliner oppstod: matematisk analyse, mengdelære, topologi, sannsynlighetsregning osv.

Historie
 I oldtidens Babylon kjente man til geometriske og algebraiske metoder så tidlig som 1700 f.Kr. I motsetning til vårt 10-tallssystem opererte babylonerne med et 60-tallssystem. Som vår lille multiplikasjonstabell ender med 10 ganger 10, endte deres multiplikasjonstabell med 60 ganger 60. Babylonernes tallsystem var som vårt et posisjonssystem. Til tross for mengden av talltegn hadde de imidlertid lenge ikke noe symbol for null, isteden lot de det være et tomrom der nulltegnet skulle stå. Med dette tallsystemet utførte babylonerne alle de vanlige regneoperasjonene, addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon. De kunne også beregne enkelte potenser og røtter. Ennå i vår tid finnes rester etter dette babylonske tallsystemet i 60-inndelingen av timer og grader.
Høydepunktet i oldtidens matematiske tenkning ble nådd i den greske kulturens storhetstid. Omkring 330 f.Kr. ble Euklids "Elementer" skrevet, kanskje det mest betydningsfulle verket i matematikkens historie. Euklid benytter seg i dette verket av den deduktive metoden, en metode som siden har vært karakteristisk for den matematiske tenkemåten. Denne deduktive metoden kan sies å bestå av tre trinn. For det første defineres visse grunnleggende begreper som punkt, linje, plan og vinkel. Definisjonene knytter begrepene til vårt fysiske rom. For det andre formuleres grunnleggende setninger, postulater, om disse begrepene. Postulatene skal være umiddelbart sanne. For det tredje avledes nye setninger, teoremer, fra postulatene. Teoremenes sannhet skal være en følge av postulatenes sannhet.
Ved denne deduktive metoden blir man gjennom enkle logiske skritt ledet fra utsagn som enhver vil regne som innlysende sanne (postulatene), til utsagn som ikke umiddelbart fremtrer som sanne (teoremene). Et eksempel på et teorem hos Eukild er den pytagoreiske læresetningen. Den sier at kvadratet på hypotenusen er lik summen av kvadratene på katetene i en rettvinklet trekant. De færreste opplever denne setningen som umiddelbart sann, men Euklid viser at den følger logisk av postulatene i geometrien.
Etter den greske blomstringstiden, som varte til omkring 200 e.Kr., fulgte en lengre periode med ingen eller liten utvikling av matematikken. Kombinasjonen føydalisme og kristendom virket åpenbart ikke stimulerende på den vitenskapelige tenkningen. I høymiddelalderen var araberne de mest fremtredende matematikerne. Det var de som innførte den skrivemåten for tall som vi bruker i dag.
Renessansen og de første spirene av kapitalisme i Italia i det 16. århundret innvarsler den moderne tids matematikk og vitenskap. Matematikken utviklet seg fra nå av i nær tilknytning til naturvitenskapen, i første rekke astronomi og fysikk. Tidens store matematikere var gjerne så vel naturvitenskapsmenn som filosofer, slik som Descartes, Newton og Leibniz. Denne allsidigheten forsvant etter hvert med den tiltakende spesialiseringen innen alle forskningsgrener. Dagens matematikere synes således å finne hele sin åndelige føde og motivering innen rammen av matematikken og dens problemer.
Allerede i løpet av det 17. århundret var de fleste begreper som vi i dag kjenner fra gymnasmatematikken innført. Det viktigste nye i forhold til oldtiden var funksjonsbegrepet. Mens de forskjellige regneoperasjoner med tall foregår innen én tallmengde, gir en funksjon en sammenheng mellom to tallmengder. Med Descartes' innføring av koordinatsystemet, kan funksjoner fremstilles grafisk og en kurves tangent knyttes til den deriverte funksjonen. Integrasjon av arealer hadde blitt utført allerede i oldtiden. Men noen generell metode ble ikke funnet før i det 17. århundret av Newton og Leibniz. I studiet av uendelige prosesser og grenseverdier ble det da påvist at integrasjon kan utføres som den motsatte operasjonen av derivasjon. Dette er det grunnleggende prinsippet for matematisk analyse, den disiplinen innenfor matematikken som utvilsomt har hatt størst betydning for den tekniske og vitenskapelige utviklingen i moderne tid.
I flere tusen år hadde man kunnet løse første - og annengradslikningen, men først i det 16. århundret ble tredje - og fjerdegradslikningen løst. De kompliserte problemene algebraen her stod overfor, tvang fram en forenkling gjennom systematisk bruk av et matematisk tegnspråk. Bokstaver ble introdusert for tall, kjente eller ukjente. Derav den populære betegnelsen bokstavregning for algebraen. Et vesentlig ledd i utviklingen av algebraen var Niels Henrik Abels bevis i 1824 for at femtegradslikningen ikke hadde noen alminnelig løsning. Dette ledet til en søken etter generelle kriterier for likningers løsbarhet, en forskning som ga støtet til utvikling av gruppeteorien.
Geometrien var den delen av oldtidens matematikk som lengst holdt stand mot nye idéer. Riktignok hadde Euklids parallellpostulat lenge virket mindre selvinnlysende enn de øvrige postulatene. Dette postulatet hevder at det gjennom et punkt utenfor en rett linje kun kan trekkes én parallell linje. Mange hadde opp gjennom tidene forsøkt å bevise dette postulatet ut fra de øvrige postulatene. I begynnelsen av det 19. århundret ble det imidlertid bevist at parallellpostulatet var uavhengig av de øvrige postulatene.
Dermed var veien åpen for å lage geometrier som var annerledes enn Euklids, de såkalte ikkeeuklidske geometriene. Parallellpostulatet blir her erstattet med et postulat som enten sier at det ikke finnes noen parallell til en rett linje eller at det går uendelig mange paralleller til en rett linje gjennom et gitt punkt utenfor linjen. I disse nye geometriene vil summen av vinklene i en trekant ikke lenger være 180 grader. Et fysisk rom som svarer til ikkeeuklidsk geometri blir gjerne kalt et krumt rom. Nesten hundre år etter oppdagelsen av ikkeeuklidske geometrier fikk de sin anvendelse i Einsteins generelle relativitetsteori. Ifølge denne er vårt fysiske rom strengt tatt et krumt rom, men tilnærmet, lokalt er det et euklidsk rom.
Utviklingen av matematikken i det 19. og 20. århundret har vært meget vidtfavnende og kan vanskelig sammenfattes under noen enkle begreper. Etter flere århundrer med en nesten uhemmet utvikling, oppstod etter hvert et behov for større streng- het og abstraksjon. Dette førte til at logiske og operasjonelle fellestrekk ble avdekket slik at grensene mellom de ulike matematiske disiplinene ble mer utvisket. I slutten av forrige århundre ble mengdelæren utviklet. Den synes å kunne gi matematikken en mer enhetlig basis. En mengde kan i utgangspunktet tenkes som en hvilken som helst ansamling av objekter, konkrete eller abstrakte. Disse objektene kalles mengdens elementer. Ved å introdusere forbindelser mellom disse elementene får mengden en struktur som svarer til de ulike matematiske strukturene.
I skolen søker en i dag å innføre mengdelære under betegnelsen ny eller moderne matematikk på et tidlig tidspunkt i undervisningen. Denne matematikken skiller seg fra den mer tradisjonelle ved at den løsriver matematikken fra tall og romstørrelser. Istedenfor å oppfatte alt som tall, blir nå tallene en av mange mulige mengder, regneoperasjonene blir et sett av mange mulige regneoperasjoner osv. Det man derved vinner i generalitet, tapes til gjengjeld i umiddelbar praktisk nytte og forståelse.

Hva er matematikk?
 Til tross for at matematikken ofte fremtrer som uhyre livsfjern og abstrakt, er det i vår tid liten tvil om at den har en helt avgjørende praktisk betydning for menneskene. Heller ikke er det noen tvil om at matematikken representerer en nesten urokkelig og evig erkjennelse, mens alt annet kan virke usikkert og forgjengelig. Disse til dels paradoksale forholdene gir grunn til å stille spørsmål om hva matematikk er, hva som er dens dypere grunnlag.
Det mest kjente klassiske svaret ble gitt i oldtiden av Platon. Han oppfattet matematikkens objekter som en gjenspeiling av evige og uforanderlige størrelser fra idëenes verden. Mot dette synet står Kants oppfatning om at matematikken i likhet med logikken er uttrykk for en struktur som er uløselig knyttet til menneskelig forstand. Et typisk "moderne" standpunkt har vært å forkaste fullstendig den oppfatningen at matematikken er "sann". Isteden oppfattes matematikk som et meningsløst spill med meningsløse symboler, kun underlagt kravet om fravær av logiske motsigelser. Dette synet er imidlertid ikke så lett å forsvare etter at logikeren Gödel i tredveårene beviste at det er prinsipielt umulig å avgjøre med matematiske metoder om matematikken er fri for motsigelser.
I mer eller mindre moderert form synes disse tre oppfatningene å være de mest utbredte i vestlig tenkning i vår tid. Fra en marxistisk synsvinkel virker ingen av dem tilfredsstillende, ikke minst fordi de uten videre løsriver matematikken fra den økonomiske og samfunnsmessige sammenhengen. Disse oppfatningene er preget av de vanlige illusjonene om bevissthetens selvstendige stilling, som er typisk for metafysisk og idealistisk filosofi.

Matematikk og samfunn
 Det er ikke så vanskelig å se sammenhengen mellom matematikk og samfunnsmessige forhold når en går tilbake 1tiden. Verre er det når abstraksjonsnivået i matematikken blir så høyt som det kan være i dag. Sett fra en materialistisk synsvinkel endrer imidlertid ikke dette noe på matematikkens fundamentale karakter. Uansett hvor abstrakt tenkningen er, vil dens basis være materielle forhold, nærmere bestemt forholdet mellom mennesket og dets omgivelser.
Langt på vei kan nok matematikken betraktes som et spill med meningsløse symboler, hvor man fritt kan velge spillets regler. Som deduktivt system kan man i matematikken Ikke bevise noe mer enn det som ligger i postulatene og følger de logiske reglene, slik som i Euklids geometri. Hvis derfor postulatene og de logiske reglene ikke lar seg løsrive fullstendig fra den materielle virkeligheten, vil heller ikke matematikken og dens setninger kunne løsrives fullstendig. Ut fra et materialistisk standpunkt er nettopp en slik tilknytning til virkeligheten grunnen til og forutsetningen for matematikkens betydning for mennesket. Den ikke-euklidske geometrien er et godt eksempel på et matematisk system som i utgangspunktet kunne virke som en ren tankelek, men som senere viste sin anvendelighet i relativitetsteorien.
Matematikken gjenspeiler imidlertid ikke enkelte, konkrete gjenstander eller forhold i virkeligheten. Snarere vil den være et uttrykk for de mest generelle, de mest abstrakte sidene ved menneskets vekselvirkning med omgivelsene. De matematiske strukturene vil derfor svare til virkelige eller mulige abstrakte strukturer i den materielle verden. ikke alle systemene man kan lage vil være like interessante. Stort sett vil spørsmålet om matematikkens anvendelighet være historisk betinget, avhengig av karakteren og utstrekningen av menneskets stofflige vekselvirkning med omgivelsene.

0.-P.M.


Se også: Paradoks.

Materialisme
Materialisme er en livsanskuelse eller holdning som framhever at det materielle eller materien er viktig. Det finnes flere slags materialisme, som på ingen måte behøver å forekomme samtidig hos en og samme person.
Når det i kulturpolitisk sammenheng tales og skrives f.eks. om "vår tids overhåndtagende materialisme", siktes det som oftest til den (antatte) kjensgjerning at stadig flere mennesker bryr seg stadig mer om bruksgjenstander og forbruksgoder av de forskjelligste slag: Boliger, fritidshus, hjemmeinnredning, biler, lystbåter, mat og drikke, klær, kosmetika, hotellopphold osv. Levestandardsindeksen gir et mål på omfanget av bruk og forbruk av slike ting, og materialistiske mennesker i denne betydning av ordet kan da sies å være mennesker som først og fremst er opptatt av å ha så høy levestandard som mulig.

Som motsetning til religion
 Noe annet er det når materialisme stilles opp mot visse religiøse overbevisninger, som f.eks. troen på guder som etter godtykke griper inn i naturforløpene og samfunnslivets begivenheter, såkalte "mirakler". Materialismen går her ut på å hevde at virkeligheten består av stoff (materle) som kan erfares ved sansene, og at alt som skjer, beror på at visse deler av materien påvirker andre deler, og det på regelmessige måter som er tilgjengelige for menneskenes forstand. I den greske oldtida var Demokrit (460-370) en kjent talsmann for dette, og på 1700-tallet La Mettrie (1709-1751) og Holbach (1723-89).
Astronomien og fysikken til Newton (1643-1727) (som selv riktignok var religiøs) ga sterk støtte til den oppfatningen at verdensordningen var et mekanisk system, og at også mennesket var en maskin. Det samme gjorde bl.a. legevitenskapens oppdagelse av blodomløpet. De offisielle kirkers lære om Gud og Djevelen, om engler og demoner, om menneskenes udødelige sjel, om paradis og helvete og skjærsild syntes å stride mot den nye matematiske naturvitenskapen, og en del av dennes tilhengere så den mekanistiske materialismen som den livsanskuelsen som stemte best med naturvitenskapen.
Framveksten av den industrielle kapitalismen var nøye knyttet til den matematiske naturvitenskapens framsteg og den tekniske anvendelsen av disse framstegene. Denne filosofiske materialismen forekom derfor for mange av industriens tilhengere og talsmenn å være den passende livsanskuelse: Den kunne bekjempe ærverdige vrangforestillinger og feiltakelser (såkalte "fordommer") og således lette industriens innpass overalt.
For disse materialistene var kirkenes virksomhet egnet til å svekke menneskenes virkelighetssans og gjøre dem til innbyggere av en skinnverden. Den politiske betydningen av dette var ikke entydig: Det kunne både tenkes at religiøse forestillinger gjorde menneskene til lydige undersåtter (all øvrighet er innsatt av Gud, jordelivet er uten betydning ol.) og til opprørske og gjenstridige undersåtter (man skal lyde Gud mer enn mennesker ol.). De fleste materialister bedømte likevel situasjonen slik at øvrigheten var tjent med kirkenes virksomhet, dvs, at religion skapte mer underdanighet enn den skapte trass. Dette var også kommunistene Marx' og Engels' oppfatning: "Religionen er opium for folket." En viktig side ved lønnsarbeiderklassens frigjøringskamp ville være å gjennomskue presteskapets mystifikasjoner.
Lenin (1870-1924) bedømte også situasjonen slik: Religionens og kirkenes makt over sinnene var en alvorlig hindring for kommunismens sak. Siden Lenin først og fremst hadde den russiske, gresk-katolske kirken i tankene, virker denne situasjonsbedømmelsen særlig rimelig. For det er alminnelig antatt at kirken i øst i sterkere grad enn vestens kristne kirker har stilt seg likegyldig til de politiske og sosiale forhold, og stått i særlig nært forbund med de herskende samfunnssjikt. (Jfr. f.eks. professor Mollands "Konfesjonslære".)
Lenin hevdet også at en agnostisk livsanskuelse (dvs, det å avholde seg fra å ta stilling til om Gud finnes) ikke kunne godtas innen den kommunistiske bevegelsen. Enhver tvil om at det bare finnes én verden, nemlig den materielle, medfører et tap av politisk handlekraft. Ingen skjeling til noe hinsidig, overnaturlig og åndelig kan godtas, og heller ikke en subjektivisme som holder de egne sanseinntrykkene for å være de eneste virkelige. I sitt kampskrift fra 1909, "Materialisme og empirio - kritisisme", går derfor Lenin til felts mot den østerrikske fysikeren og filosofen Ernst Mach (1838-1916), som hadde lansert en filosofisk enhetslære (monisme): Virkeligheten var verken åndelig eller materiell, men det åndelige og materielle var begge konstruksjoner av noe tredje, nøytralt, nemlig sansninger.

Dialektisk materialisme
 Etter som den kommunistiske bevegelsen fikk kontroll over statsapparatet i flere land, ble det utarbeidet og utbredt en offisiell materialistisk lære, kalt dialektisk materialisme, ofte forkortet til "diamat".
Grunntanken i denne materialismen er ikke at virkeligheten består av "materie", men at virkeligheten finnes utenfor og uavhengig av menneskenes bevissthet. "Materien er den objektive realiteten som vi oppfatter gjennom sansene", skrev Lenin. Og en autorisert russisk lærebok sier: "Med materie har den marxistiske filosofiske materialismen alltid forstått bare dette ene: den objektive realiteten som eksisterer utenfor menneskenes bevissthet og gjenspeiles av denne bevisstheten." (Denne definisjonen synes å være for vid ut fra dens formål: Den utelukker ikke Guds eksistens.)
Dialektisk materialisme skiller seg fra 1 700-tallets materialisme ved at de mekaniske forholdene tillegges mindre vekt enn de dialektiske: Foranderlighet, "sprang" fra en kvalitet til en annen, tingenes iboende motsetninger gjør at verden ikke må tenkes som en klokke e.l., men som en historie.
Den dialektiske materialismen har især front mot de filosofiske retningene som hevder at virkeligheten i grunnen er et produkt av menneskenes bevissthet. Dialektisk materialisme påberoper seg i denne forbindelsen en rekke alminneligheter: Universet er eldre enn menneskeslekten og dermed den menneskelige bevisstheten, ingen åndsfriske mennesker tviler på at tingene eksisterer selv når man ikke har bevissthet om dem. Når man slår hodet i dørkarmen er det innlysende at denne ikke er et produkt av ens bevissthet, for smerten i hodet er der mot ens bevisste vilje osv. Dette er slag i luften, siden det alltid kan svares tilbake at skillet mellom materie og bevissthet selv er frambrakt av bevisstheten. Den offisielle dialektiske materialismen synes ikke å heve seg over det som kalles naiv realisme.

Historisk materialisme
 En form for materialisme er den som Sartre i senere tid har utarbeidet og framstilt som en videreføring av Marx' historiske materialisme. Marx erstatter Descartes' "Jeg tenker" (cogito) med "Vi arbeider" som utgangspunkt for erkjennelseslæren. Menneskene er som dyrene vesensmessig forbundet med naturen, men skiller seg fra dem ved at de arbeider og lager redskaper. Herigjennom omformes de naturlige omgivelsene som resultat av og uttrykk for menneskers behovstilfredsstillelse og andre formål. Men herigjennom omformes også menneskene selv: Arbeidsmåtene skifter, redskapene skifter, likeså produksjonsforholdene menneskene innbyrdes, og i flukt med det, kunnskapen om omverdenen, selvkunnskapen og behovene selv. Arbeidet som "menneskets stoffskifte med naturen" (Marx' uttrykk) gjør således mennesket til et historisk vesen: Dets egenskaper og evner er ikke fastlagte, men i stand til å utvikle seg ubegrenset, fordi omverdenen kan forandres ubegrenset av menneskene og gi vilkår for nye og høyere former for menneskeliv.
Marx (og Engels) hevder derfor at det er produksjonsmåten i et samfunn (tenkt som helheten av råmaterialer, produksjonsutstyr, arbeidskraft og arbeidsforhold) som hovedsakelig bestemmer om og i hvilken retning et samfunn skal utvikle seg: Menneskenes historie skal ikke beskrives som idéhistorie, kamp mellom trosretninger eller moraloppfatninger ("kulturkamp"), men som produksjonsmåtenes historie og som klassekamp, hvor samfunnsklassene defineres ut fra deres plass i produksjonsprosessen. Arbeidet som materiell virksomhet framheves altså her som et prinsipp for historisk forandring: I denne forstand har det materielle forrang framfor det åndelige.
I tråd med denne tolkningen av Marx' historiske materialisme skriver så Sartre: "Marxismens viktigste oppdagelse er at arbeidet som historisk realitet og som bruk av bestemte redskaper i et sosialt og materielt miljø som allerede er bestemt, er det reelle grunnlaget for organiseringen av de sosiale relasjonene." Det er ved å bearbeide materien, som allerede er blitt bearbeidet av mennesker tidligere og således har en sosial betydning, at menneskene erkjenner tilværelsen, omformer den og seg selv, dvs, skaper historie. Menneskets bevissthet er et moment ved dets praksis, som er materiell påvirkning av materien. Praksis og materie er to momenter i en uoppløselig enhet, begge viser gjensidig hen til hverandre. Materien er ikke for Sartre uavhengig av og forut for (a priori) menneskene, som den offisielle dialektiske materialismen hevder, for "tingene er menneskelige i nøyaktig samme grad som menneskene er ting . . . Er dette et tilbakesteg til dualisme? Slett ikke: Vi plasserer mennesket i verden, og konstaterer simpelthen at denne verden for og ved mennesket ikke kan være annet enn menneskelig."
Menneskets kropp, som materiell organisme, formidler mellom ånd og materie. Denne læren har således front både mot den form for materialisme som gjør menneskets bevissthet til et produkt eller en funksjon av materien, og mot de former for idealisme og spiritualisme som tenker seg et åndelig liv, et åndsliv, uavhengig av ("hevet over") menneskenes materielle forhold.
Som rettesnor for handling peker denne materialismen mot å virke for en tilværelse der samfunnets materielle omgivelser uttrykker samfunnet, og omvendt, i et likevektsforhold. De materielle omgivelser kan overvelde menneskene (f.eks. ved uår), eller menneskene kan overvelde de materielle forhold (f.eks. ved rovdrift) - en ulikevekt som vanligvis er uttrykk for og følge av herskeforhold og motsetninger innen samfunnet selv (klassekamper o.l.). Disse motsetninger er imidlertid ifølge Sartre (atter på linje med Marx) skapende: De avdekker menneskets behov og skaper nye behov, dvs, de gjør at mennesket er et historisk vesen.
Det utjevnete, likevektige forhold mellom samfunn og materie blir derfor et fjernt mål som veileder praksis, selv om det kanskje selv aldri nås. For ifølge Sartre, og før ham Lukåcs (se art. Lukâcs), er marxismen selv historisk, og vil en dag ha gjort seg selv foreldet. "Så snart det finnes en margin av virkelig frihet for alle hinsides produksjonen av livet, vil marxismen være utlevd; en frihetens filosofi vil ta dens plass. Men vi har ikke noe middel, ikke noe intellektuelt redskap og ingen konkrete erfaringer som gjør det mulig for oss å fatte denne friheten eller denne filosofien."

"Kjødets oppstandelse"
 Materialistisk kan også den livsfølelsen betegnes som får sin språklige fortetning i uttrykket kjødets oppstandelse. Dette symbolske uttrykket, som inngår i den kristne trosbekjennelsen, stilles ofte i kontrast til et annet symbolsk uttrykk, "sjelens udødelighet". Mens dette sistnevnte peker i retning av en spaltning mellom sjel og legeme, ånd og materie, slik at materien er det forgjengelige, ånden det evige, peker "kjødets oppstandelse" i en annen retning, nemlig den fullstendige integrasjonen av kropp og sinn: Den fullstendige åndeliggjørelsen av det materielle og materialiseringen av det åndelige (inkarnasjon: legemliggjørelse). "Kjødets oppstandelse" innebærer ikke bare fullstendig enhet mellom sinn og legeme, men også at denne enheten er fullstendig integrert i sine omgivelser, dvs. motsetningen mellom natur og samfunn overvinnes og overskrides.

D.Ø.


Litteratur: F. A. Lange: Geschichte des Materialismus, bind I-Il, Frankfurt a.M. 1974. Marxismen - leninismens grunnlag, Oslo 1962. i. Wasiutynski: Universet, Oslo 1963. J.-P. Sartre: Critique de la raison dialectique, Paris 1960. N. 0. Brown: Life against death, New York 1959.

Materiell
Materiell er en fellesbetegnelse på all slags arbeidsutstyr. Ordet brukes på annen måte enn det beslektete materiale, som anvendes om råstoffer ved arbeidsprosesser. Materiell er bearbeidet materie eller råstoff. Materiellet er altså materie preget av menneskers virksomhet og hensikter - det utgjør en viktig gruppe handlingsspor. Det forteller både om handlinger og hensikter, og anviser og antyder selv handlinger og handlemåter som kan, bør eller må utføres av dem som står overfor materiellet. Stolen anviser en måte å hvile på, øksa en måte å kløve treverk på, maskinen visse kroppsstillinger og håndgrep av maskinoperatøren, piler i trafikken hvordan det skal kjøres riktig osv.
Materiellet deltar på en måte i samfunnslivet ved siden av, sammen med og i strid med menneskene. Dette innebærer bl.a. at den som rår over mye materiell, øver større innflytelse enn den som rår over mindre, såfremt begge parter rår over samme slags materiell. Maktforholdene i et samfunn er nøye forbundet med materiellforholdene - materiellets art, oppbygning og fordeling.
Utviklingen av samfunnets historie er også nøye forbundet med materiellets historie, dvs, den teknologiske utviklingen. Samfunnet er en sosiomateriell helhet hvor de sosiale forhold og materiellet er i stadig gjensidig påvirkning og omformning.
Innen nyere samfunnslære ga især Marx og Engels (se art. om disse) et grunnleggende bidrag til forståelsen av materiellet, gjennom deres "materialistiske historieoppfatning" (se art. Historisk materialisme); blant senere teoretikere kan nevnes Sorokin, Sartre og Foucault.

D.Ø.


Matriarkat
Med matriarkat menes et samfunn der kvinnene har avgjørende myndighet i familien og samfunnet for øvrig. Avstamming blir utelukkende regna gjennom kvinner og det religiøse liv sentreres rundt morsgudinner.
En kjenner ikke til at det eksisterer matriarkalske samfunn noe sted i verden i dag, og det hersker stor uenighet om det noensinne har eksistert. Særlig på 1800-tallet ble eksistensen av matriarkatet heftig diskutert, og en kort periode også akseptert. Forskjellige teorier ble utvikla. Noen mente at former for matriarkalske samfunn hadde eksistert i enkelte områder, særlig rundt Middelhavet, mens andre hevda at matriarkatet hadde vært et universelt fenomen, et stadium i utviklingsprosessen, før patriarkatet, som ble matriarkatets motstykke. I dag tar de fleste vitenskapsfolk, men ikke alle, avstand fra disse teoriene og kaller dem spekulative fordi de ikke er grunnlagt på historisk kildemateriale.
Teoriene om matriarkatet er vesentlig bygd på tolkinger av myter og arkeologiske data. Mytene om kvinnemakt finnes igjen i mange ulike samfunn verden over, og forteller om tider da kvinnene herska over mennene.
Det er en vanlig misforståelse å forveksle matriarkat med samfunn som kalles matrilineære. I matrilineære samfunn regnes slektskap i morslinja, og de viktigste rettighetene overføres gjennom kvinnens ættelinje. Men det betyr likevel ikke at det er kvinnen som har den avgjørende myndighet, men hennes bror. I patrilineære samfunn er det ektemenn og fedre som bestemmer over kvinnene.
Det er sannsynlig at den amerikanske etnografen Lewis Henry Morgan (1818-81) gjorde seg skyldig i en slik forveksling når han kalte irokeserne, et indianersamfunn i Nord-Amerika, for et matriarkat. Seinere studier har vist at det er et matrilineært samfunn der kvinnene har stor makt og innflytelse, men likevel ikke den stillingen vi forbinder med matriarkat.
Debatten om matriarkatet har fått ny aktualitet med den nye kvinnebevegelsen. Særlig i USA, men også i Norge, har feminister satt spørsmålstegn ved den etablerte kunnskapen om menneskehetens historie, som egentlig dreier seg om menns historie. Har kvinner til alle tider og overalt vært underordna menn, og i tilfelle hvorfor, er spørsmål som har ført til ny interesse for kvinnenes rolle og betydning for sosialt og politisk liv. Og nye tolkninger og nytt perspektiv på historia er i ferd med å skapes.
Det er kanskje i og for seg ikke så viktig å bevise at matriarkatet har eksistert en gang, men interessen har ført til at ny kunnskap om kvinners liv og virkelighet er kommet for dagen. Det viser seg at kvinner uten tvil har hatt en viktig stilling og høg status i ulike samfunn i gammal tid, og har det på forskjellige måter også i dag.

A.-G.D.