NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Marokko

Hovudstad: Rabat
Sjølvstende: 1956 (Frankrike/Spania)
Politisk system: Kongedømme
Største språkgruppe: Arabisk, 77,4 %
Flateinnhald: 446 550 km²
Folkemengd i 1973: 16 309 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 3,4 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 9,5 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 286 $
Årleg vekst i NP pr. lnnb. 1970-74: 0,8 %
Inflasjonsrate i 1975: 17,7 %
Sysselsette i primærnæring: 50,0 %
Sysselsette i industri: 15,0 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 22,5 %
Yrkesaktivitet: 48,1 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 14,3 %
Største eksportvaregruppe: Gjødsel, 22,8 %
Viktigaste handelspartnar 1975: i-land, 71,3 %
Energibruk pr. lnnbyggjar: Svært låg, 250 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 18,9 %
Lese- og skrivekunne: 21 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 Innb., 1972: 15
Militærutgifter pr. innb., 1973: 8,43 $
Tilslutning til militærallianse: Arabiske liga/USA
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Marshall-planen

I den amerikanske utenriksminister George Marshalls tale i Harvard 5 juni 1947 ble de europeiske landene tilbudt økonomisk hjelp til gjenreisingen etter krigen. Talen inneholdt ingen konkret, detaljert utformet plan, men de viktigste retningslinjene ble fastslått. Utgangspunktet var at noe måtte gjøres for å avhjelpe den økonomiske krisen i Europa. Forutsetningen var at de europeiske landene satte opp en felles plan for den økonomiske gjenoppbyggingen. Den amerikanske støtten i form av lån og gaver skulle være en hjelp til selvhjelp.

Bakgrunn og motiver En viktig bakgrunn for det amerikanske hjelpeprogrammet var de økonomiske problemene Europa stod overfor i de første etterkrigsårene. Produksjon og handel lå nede. Våren 1947 var det tydelig at de vesteuropeiske landenes dollarreserver var i ferd med å tømmes. Landene var truet av en valutakrise som kunne føre til økonomisk kaos. De store amerikanske dollarkredittene og gavene som var gitt til landene enkeltvis etter krigen, hadde ikke gitt den økonomiske framgangen som den amerikanske regjeringen hadde håpet. Ved å ta initiativet til et koordinert hjelpeprogram ønsket USA å snu utviklingen og få mer effekt ut av hjelpen.

Det mest framtredende amerikanske motivet for å gi Marshall-hjelp var å beskytte egne politiske og økonomiske interesser. Marshall-planen hadde først og fremst et antikommunistisk siktepunkt. Den var et sentralt ledd i den kalde krigen mot Sovjetunionen. Også i de første årene etter andre verdenskrig gikk amerikanske lån og kreditter i all hovedsak til vennllgslnnete stater i Vest-Europa. Sovjetunionen og de østeuropeiske statene fikk liten eller ingen støtte. Den antikommunistiske politikken ble stadfestet i Truman-doktrlnen av 12 mars 1947. Ifølge denne påtok USA seg et verdensomfattende ansvar for å demme opp mot kommunismen. I praksis ble den amerikanske innsatsen konsentrert til Vest-Europa fram til 1950. Kina ble f.eks. kommunistisk i 1949 uten amerikansk intervensjon.

Planens mål Marshall-planen var en oppfølging av Truman-doktrinen med økonomiske midler. Amerikanske politikere så det slik at økonomisk krise gav grobunn for kommunisme. Et sterkt, samlet og gjenreist Vest-Europa ville derimot innebære en militær motvekt mot Sovjetunionen og svekke kommunistpartienes innflytelse i de enkelte landene. Særlig i Frankrike og Italia fryktet amerikanske politikere en kommunistisk framgang.

Amerikanske økonomiske egeninteresser var også framtredende. En kriserammet europeisk økonomi kunne føre til avsetningsvanskeligheter for eksportindustrien. USA var utvilsomt generelt interessert i å styrke en kapitallstisk utvikling og en friere handel, men var ikke inteæssert i et svakt Europa. Den amerikanske regjeringen la stor vekt på det økonomiske og politiske samarbeidet. Et viktig mål for Marshall-hjelpen var at de vesteuropeiske landene skulle kjøpe mest mulig varer fra andre vesteuropeiske land og klare seg mest mulig uten amerikansk import. Man håpet selvfølgelig at den europeiske framgangen også skulle komme amerikansk økonomi til gode. Gjennom Marshall- hjelpen fikk mange amerikanske industribedrifter store statsordrer, og den amerikanske handelsflåten ble begunstiget ved frakt av varer fra USA til Europa.

I den første tiden etter krigen fikk vesteuropeiske land som Frankrike erstatninger fra den løpende produksjonen i Tyskland og ved at tyske eksportvarer ble for lavt priset. Sist i 1946 kom et omslag i amerikansk og britisk Tysklands-politikk. Man tok nå sikte på gjenreising av tysk økonomi, og vestsonene og dermed Ruhr skulle derfor trekkes inn på Vestens side i den kalde krigen. Gjenoppbyggingen av vestsonene ble ansett som nødvendig for å få den europeiske økonomien på fote igjen. Både USA og Storbritannla hadde dessuten et sterkt behov for å redusere sine okkupasjonsutgifter. Marshall-hjelpen hadde den politiske bieffekt at den bidro til at Vest-Europa og dermed Frankrike gradvis aksepterte den nye Tysklands-politikken.

Formelt gjaldt også det amerikanske tilbudet Sovjetunionen og øst-Europa. Men det ble gjort mer av taktiske grunner, for å unngå ansvaret for å ha splittet øst og vest. Man regnet som sannsynlig at Sovjetunionen ikke ville godta det amerikanske tilbudet og derfor si nei til et slikt samarbeid, og at de øvrige østeuropeiske landene ville følge Sovjetunionens linje. Det ble også resultatet, etter at Polen og Tsjekkoslovakia først hadde signalisert interesse for Marshall-hjelp. De politiske lederne i de vestlige stormaktene trakk et lettelsens sukk. Sovjetunionen sa nei til hjelp som forutsatte deltakelse i et koordinert hjeipeprogram og en mer åpen og liberal russisk økonomi, en hjelp som kunne føre til at Sovjetunionens økonomiske og politiske kontroll over øst-Europa ble svekket.

Blokkdannelser I juli 1947 kom 16 vesteuropeiske land sammen til konferanse i Paris, og dannet våren 1948 Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid (OEEC). Loven om en fireårig økonomisk støtte til Europa ble vedtatt av den amerikanske kongressen i mars 1948. I årene 1948-52 ble det gitt omtrent 13 milliarder dollar i Marshall-hjelp. Storbritannia og Frankrike fikk til sammen ca. 5 milliarder dollar.

Resultatet av Marshall-hjelpen var en økt kløft mellom øst og vest. Det skjedde gjennom opprettelsen av Kominform høsten 1947, gjennom kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i februar 1948 og ved at handelen mellom Sovjetunionen og de østeuropelske landene ble utvidet. USA på sin side påla strenge regler for vestlig eksport av såk. strategiske råvarer til øst-Europa. Marshall-hjelpen styrket de politiske og økonomiske båndene mellom USA og Vest-Europa og ble således et skritt på veien fram mot opprettelsen av en vestlig militærallianse (NATO) i 1949 og mot innlemmelsen av et opprustet Vest-Tyskland i dette samarbeidet.

Følger Marshall-hjelpen virket til å demme opp for kommunistenes framgang i Vest-Europa. Arbeiderbevegelsen ble splittet, og gikk i flere land svekket ut av Marshall-årene. Hjelpen bidro til å stabilisere kriserammete kapitallstiske stater i Vest-Europa, og som følge av det økonomiske samarbeidet i OEEC skjedde det en gradvis liberalisering av verdenshandelen. Innad i de enkelte landene virket derimot Marshali-hjelpen som en stimulans til økt offentlig planlegging. OEEC-samarbeidet ble også en impuls til sterkere politisk og økonomisk integrasjon i Vest-Europa. Integrasjonen gikk imidlertid langsommere og ble mindre omfattende enn USA og stater som Frankrike, Italia og Beneluxstatene hadde ønsket.

De fleste vesteuropeiske land så Marshall-hjelpen som "manna fra himmelen". I Norge var holdningen til å begynne med mer forbeholden. De første anslagene var svært lave, og man ønsket hjelpen som lån. Fra norsk side ble det presisert at samarbeidet ikke måtte føre til innblanding i medlemslandenes interne politikk. Øst-handelen måtte ikke innskrenkes, FN skulle trekkes inn i samarbeidet, og man gikk imot en koordinert gjenreisingsplan under en ny permanent organisasjon (sammen med Storbritannla).

Økende valutaproblemer og amerikansk press førte snart til en mer positiv holdning til Marshall-planen. Økt frykt for Sovjetunionen bidro også til mer uforbeholden oppslutning om vestmaktenes politikk. De norske behovsanslagene ble satt opp fra 100 millioner til 170 millioner dollar i september 1947. I alt skulle Norge motta drøye 400 millioner dollar, hvorav 350 millioner i form av gaver. Marshall-hjelpen dekket 18 % av Norges nettoinvesteringer i årene 1948-52. Den stlmulerte den økonomiske aktiviteten i andre land og var særlig til fordel for utenriksnæringene i Norge.

Også arbeidsdelingsprogrammet, liberaliseringen av verdenshandelen og den intereuropeiske handelen var et resultat av Marshall-planen. Dette var stort sett i samsvar med den norske regjeringens økonomiske mål, men i importrestriksjonene ble redusert i høyere grad og raskere enn regjeringen hadde planlagt. Norge måtte også akseptere bestemmelser som innskrenket øst-vest-handelen og som favoriserte amerikansk skipsfart.

Den viktigste utenrikspolitiske konsekvensen av Marshall-planen var at "brobyggingspolitikken" ble vanskeliggjort og svekket. Holdningen til USA ble mer positiv og lettet f.eks. norsk tilslutning til NATO i 1949. Den la også grunnlaget for et nærmere økonomisk samarbeid i Vest-Europa.

K.E.E.

Se også: Brobyggingspolltikken, Europabevegelsen, Gjenrelsningen, Kominform, Truman-doktrinen.

Martinique

Hovudstad: Fort-de-France
Sjølvstende: Avhengig område (Frankrike)
Flatelnnhald: 1 102 km²
Folkemengd i 1973: 343 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 0,5 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 1 330 $
Sysselsette i primærnæring: 28,1 %
Sysselsette i industri: 24,4 %
Sysselsette I handel og tenesteyting: 46,1 %
Yrkesaktivitet: 29,9 %2
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 39,4 %
Største eksportvaregruppe: Frukt. 61,5 %
Viktigaste handelspartnar 1975: Frankrike, 66,0 %
Energibruk pr. innbyggjar: Låg, 787 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0 %
Lese- og skrivekunne: 88 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 137
Døyingsprosent for spedbarn: 3,41
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Marxisme

Marxisme er den samfunnsteori som først ble utformet av Karl Marx og seinere er blitt videreført, revidert og modifisert av andre teoretikere. Marx' teori - "den historiske materialismen" - analyserer forutsetningene for overgangen fra én samfunnsform tii en annen. Sentralt i den historiske materialismen står særlig studiet av tre slike historiske overgangsfaser: overgangen til det høykulturelle klassesamfunnet, til det kapitalistiske klassesamfunnet og til det klasseløse, kommunistiske samfunnet.

Tyngdepunktet i Marx' forfatterskap forskjøv seg etter hvert fra filosofi til sosialøkonomi: fra "Parisermanuskriptene", "Den tyske ideologi" og "Filosofiens eiendighet" til "Grunnriss", "Kapltalen" og "Teorier om merverdi". Men det dreier seg ikke om et teoretisk brudd mellom den unge og den seine Marx. Ut fra ulike forutsetninger er temaet det samme: analysen av samfunnet som en historisk-dialektisk helhet, særlig av utviklingstendensene innen det kapltallstiske systemet - og dermed av overgangen til kommunismen.

Marxismen som kritisk samfunnsteori må, slik Marx selv bestemmer den, plasseres i spenningen mellom to dimensjoner: dels analyse av den objektive samfunnsutvlklingen og dels samfunnsomforming gjennom menneskets subjektive vilje og bevissthet; dels vitenskapelig kritikk og dels revolusjonær praksis; dels sam funnsteori og dels klassekamp. Dette systematiske spenningsforholdet mellom teori og praksis, som er uavklart også hos Marx, har blitt et sentralt stridspunkt i marxismens historie.

Engels- marxismen

Den avgjørende omforming av marxismen fra kritisk samfunnsteori til fasttømret filosofisk system fant sted i tidsrommet fra Marx' død i 1883 til Engels' død i 1895. Hovedtalsmann for den dogmatiserte marxismen var Engels selv, mens Kautsky og Plekhanov var dens fremste tyske og russiske representanter.

Engels' toneangivende verker var "Anti-Dühring" (1878), "Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap" (1882) og "Familien, staten og privateiendommens opprinnelse" (1884). Langt mer enn "Kapitalen" eller andre av Marx' studier var det disse skriftene som ble autoriserte lærebøker i europeisk, og særlig tysk, arbeiderbevegelse fram til 1917-18. I tråd med tidens tendens la Engels stor vekt på å innarbeide den nye utviklingslæren i sin filosofi. Engels' marxisme var på mange måter en syntese av Marx og Darwin. Sitt syn formulerte Engels slik i gravtalen over Marx: "Mens Darwin oppdaget utviklingslovene for den organiske natur, oppdaget Marx utviklingslovene for menneskets historie."

Forskyvningen i forhold til Marx ser en i synet på dialektikken. Mens Marx utviklet de dlalektiske begrepene ut fra studiet av historie og samfunnsliv, ga Engels dem et allment filosofisk innhold: dialektikken uttrykker allmenne utviklingslover som gjelder for både samfunnet og naturen. "Det som gjelder for naturen, gjelder også for samfunnet" (Engels). Samfunnsutviklingen forstås som et eget kapittel innen naturhistorien; naturens (dialektiske) utviklingslover kan også anvendes til å forklare samfunnsutviklingen.

Mens den eneste naturen som interesserte Marx var historiens og samfunnets natur, blir historien og samfunnet hos Engels en del av den allmenne naturen. Marxismen, forstått som "vitenskapelig sosialisme" (Engels), rommer kunnskapen om den lovmessige utviklingen som ethvert historisk og sosialt fenomen er underlagt. Den marxistiske lære muliggjør en teknisk-vitenskapelig kontroll over samfunnslivet, på samme måte som naturvitenskapelig kunnskap muliggjør kontroll over naturprosessene.

Var marxismen ifølge Marx en teori om samfunnsendring gjennom arbeiderklassens revolusjonære aktivitet, blir den ut fra Engels en sosial utviklingsiære. Historiens drivkraft er ikke lenger handlende mennesker i grupper eller klasser, men abstrakte størrelser som "produktivkrefter", "produksjonsforhold", "basis" og "overbygning", som på en uforståelig, men lovmessig måte avgjør historiens gang.

Engels-marxismen ble første gang slått fast i et partlprogram i "Erfurt-programmet" som det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) vedtok i 1891, og som var utformet av Kautsky og Bernstein. Til forskjell fra det gamle "Gotha-programmet" (1875), som var et kompromiss mellom Lassalles sosialisme og marxisme, var "Erfurt-programmet" renset for enhver form for lassallianlsme til fordel for en rendyrket Engels-marxlsme.

"Erfurt-programmet" var delt i to: en teoretisk, marxistisk del, skrevet av Kautsky, og en praktiskpolitisk del, skrevet av Bernstein. Mellom disse to delene var det ingen indre sammenheng. I den teoretiske delen ble det gitt en marxistlsk begrunnelse for oppfatningen av den sosialistiske revolusjonen som en ubønnhørlig og lovmessig følge av kapitalismens motsetninger. I den praktiske delen stilte en opp en rekke reformkrav (ytrings- og forsamlingsfrihet, like rettigheter for kvinner, fri og allmenn skolegang, åttetimers arbeidsdag osv.) - forslag som like gjerne kunne forenes med reformistisk som med revolusjonær sosialisme.

Kautsky overtok Engels' darwinistiske samfunnslære, og i tråd med denne teorien ser Kautsky klassekampen som del av kampen for tilværelsen: "Etter som utviklingen skrir framover, spaltes samfunnet stadig mer, og klassekampen blir den mest fornemme, alminnelige og varige form for individenes kamp for tilværelsen i det menneskelige samfunnet." Marxismen er den vitenskapelige avdekklngen av kapltalismens lovbestemte, økonomiske sammenbrudd og den sosialistiske revolusjonens uunngåelighet; marxismen er en teori om samfunnets "jernlover", om den historiske og økonomiske determinismen. Den overordnete politiske oppgaven blir å forberede seg på revolusjon - ikke å skape den. Med Kautskys egen formulering: "Vår oppgave er ikke å organisere revolusjonen, men å organisere oss selv med henblikk på den; ikke å gjøre revolusjon, men å gjøre bruk av den."

Hva Kautsky var for tysk marxisme, ble Plekhanov for russisk marxisme. Plekhanov oversatte Engels-marxlsmen til russisk. Via Plekhanov går det en rett linje fra Engels til Lenin~ Bukharin og Stalin. Han ble den russiske marxismens fremste ideolog trass i at han oppholdt seg utenfor Russland fra 1880 til 1917 og at han hele sitt liv forble mensjevik. Plekhanov var, ingen original teoretiker, men framstilte marxismens doktriner i en bokstavtro og oversiktlig form. Han skrev lærebøker i marxisme. Seinere er denne genren blitt sovjet-marxismens fremste varemerke i form av de utallige utgavene av "Marxismen-leninlsmens grunnlag", kommunistenes offisielle ideologi.

To grunnleggende revisjoner av marxismen ble utformet innen rammen av Engels-marxismen: den ene av Bernstein og den andre av Lenin. Utgangspunktet for Bernsteins revisjonisme var splittelsen mellom revo1usjonær teori og reformistisk praksis hos Kautsky og innen SPD overhodét. Bernstein hevdet det synspunktet at det burde være samsvar mellom teori og praksis, og at derfor ikke bare praksis, men også den politiske teorien måtte være reformistisk. Lenin på sin side avviste den politiske revolusjonsoppfatnlngen som fulgte av Plekhanovs (og Kautskys) teori. Lenin innførte "den russiske metode" (Trotskij): I det politiske livet er det aksjonen som teller.

Hver på sin måte er Bernsteins og Lenins teorier blitt bekreftet. Bemsteins analyse bante veg for den politiske linjen som brakte sosialdemokratiet til regjeringsmakten i en rekke europeiske land. Lenin ble arkitekten for en revolusjon i et land som ifølge Plekhanovs lære først måtte gå gjennom det kapitalistiske stadiet før den sosialistiske revolusjonen kunne bli aktuell.

Det er et fellestrekk ved Bernsteins og Lenins teorier at ingen av deres strategier har ført til sosialisme. Et annet fellestrekk er at de setter likhetstegn mellom Engels-marxisme og marxisme overhodet. For Bernsteins vedkommende betyr det at han avviser marxismen som uaktuell og gjendrevet. Lenin, derimot, aksepterer Engels-marxismen som sosialismens grunnleggende, filosofiske verdensanskuelse - bare utfylt med sin egen politiske revisjonisme. (Se art. Revisjonisme.)

Leninisme og venstresosialisme

Marx og Engels var aldri festet til et nasjonalt parti etter 1848. Størsteparten av sitt voksne liv tilbrakte de i eksil i England, uten nær tilknytning til engelsk politikk og samfunnsdebatt, men med en omfattende kontaktflate med/mot europeiske og nordamerikanske sosialister. Gruppen av teoretikere som etterfulgte Marx og Engels - med Kautsky (1854-1938), Plekhanov (1856-1918), Mehring (1846-1919) og Labriola (1843-1904) som de mest framtredende, var, med unntak av Labriola, delaktige som ledende intellektuelle i sine respektive nasjonale partier.

Rundt 1905 trådte det fram en ny generasjon av marxister. Disse nye marxistene kom til å virke i en fase da de enkelte sosialistpartiene vokste fram i full bredde, og de ble alle nært knyttet til disse partiene, ofte i form av ledende organisatorlske posisjoner. Den sterke nasjonale forankrlngen førte likevel ikke til provinsialisme. Tvert om framstår perioden omkring første verdenskrig som "marxismens gullalder" (Kolakowski), med en levende internasjonal, teoretisk og politisk debatt. Trass i til dels meget skarpe meningsbrytninger utspant debatten seg innen en felles marxistlsk ramme, som først ble definitivt brutt med stalinismens befestlng i midten av 1920-årene.

Den nye generasjonen forsk)øv marxismens tyngdepunkt østover. Hovedsetene ble Wien, Berlin, Warszawa og Petersburg. Med unntak av Pannekoek (1873-1960), som kom fra Holland, var alle ledende marxister innen "1905-generasjonen" født øst for Berlin: Lenin (1870-1923) i Simbirsk ved Volga, Trotskij (1879-1940) i Ukraina, Bukharin (1888-1938) i Moskva, Luxemburg (1871-1919) i Zamosc i Polen, Adler (1873-1937), Bauer (1881-1938) og Hilferding (1877-1941) i Wien og Renner (1870-1950) i Moravia.

Disse marxistene var formet av de sosiale rystelsene som skulle bli utløst i 1914, og hadde den russiske revolusjonen i 1905 som skjellsettende erfaring. De to samlende temaene ble den imperialistiske kapitalismen og den proletariske revolusjonen. En kan gruppere 1905-generasjonen rundt fire retninger: Bolsjevikene rundt Lenin, den tysk-polske gruppen rundt Luxemburg (hvor også Trotskij på mange måter hører hjemme), austromarxistene rundt Bauer og de hollandske rådssosialistene rundt Pannekoek. Trass i innbyrdes nyanser - i noen tilfeller rake motsetninger - gir disse marxismen en ny kurs i forhold til de to dominerende fløyene innen

Andre Internasjonale: Kautskys ortodoksi og Bernsteins revisjonisme. Overfor Bernsteins reformisme forfekter de en revolusjonær marxisme; overfor Kautskys økonomiske determinisme utvikler de marxismen som politisk handlingsteori.

En kunne ikke lenger bare ta Marx' økonomiske analyser for gitt. Oppgaven var ikke lenger bare å gi Marx' lære en populær og tilgjengelig framstilling. Den første store kapitalistiske krisen (1873-1895) hadde omformet kapitalismen fra en liberal frikonkurranse-økonomi til en monopolistisk og imperialistisk kapitalisme. Den nye utviklingen fordret nye analyser. Dessuten var "Kapltalen" for første gang gjort til gjenstand for kompetent vitenskapelig kritikk av borgerlige soslaløkonomer (bl.a. østerrikeren Böhm-Bawerk).

Den nye marxismen produserte flere betydelige og til dels videreførende analyser innen marxistisk økonomi. Lenin hadde allerede i 1899 publisert "Kapitaiismens utvikling i Russland" - den første anvendeisen av Marx' allmenne teori om kapitalismen på en konkret samfunnsformasjon. Under første verdenskrig kom "Imperialismen - kapitalismens høyeste stadium" (1916), men det var stort sett popularisering av andres analyser, bl.a. Hilferdings "Finanskapitalen" (1910), som var periodens betydeligste teoretiske verk. "Finanskapitalen" gir en systematisk analyse av de nye tendensene: det voksende bankvesenet, den økende monopoliseringen og den stigende internasjonale spenningen som følge av imperialistisk strid. Andre større økonomiske undersøkelser er Luxemburgs "Kapitalens akkumulasjon" (1913) og Bukharins "Imperialismen og verdensøkonomien" (1915).

Det andre store temaet var politisk teori og strategi. For første gang i marxismens historie ble det gjennomført omfattende analyser og diskusjoner av reform/revolusjon, parti/fagbevegelse, demokrati/diktatur osv. I første rekke står selvsagt Lenins mange bidrag fra partiteorien i "Hva må gjøres?" (1902) til skissen av den sosialistiske statsformen i "Staten og revolusjonen", nedtegnet bare uker forutfor Oktoberrevolusjonen. Nevnes må også Trotskijs briljante politiske analyse av 1905-revolusjonen i "Resultater og utsikter" (1906). Trotskijs betydeligste politiske studier - bl.a. om tysk fascisme og om Sovjet-staten under Stalin - ble imidlertid skrevet på et langt seinere tidspunkt, etter at han i 1929 var drevet i landflyktighet av Stalin.

I den politiske analysen danner Lenin 1905-generasjonens ene pol. Motpolen er framfor alt knyttet til Rosa Luxemburgs navn, i denne generasjonen var hun den eneste lederen av samme politiske format som Lenin. Hun var en vedvarende kritiker av Lenin, fra avvisningen av hans partiteori i 1904 til den skarpe kritikken av bolsjevik-revolusjonen i 1918. Likeledes opponerte hun mot Kautskys revolusjonsautomatikk. Revolusjonen vil alltid måtte komme "for tidlig" - fordi den skal komme på massenes eget initiativ. Men selv om essayer som f.eks. "Sosialreform og revolusjon" (anti-Bernstein, 1899) og "Massestreik, parti og fagorganisasjon" (1906) har blitt stående som eksemplariske tilfeller av marxistisk analyse, samlet hun seg aldri til å gi en systematisk framstilling av venstresosialismens politiske teori.

Perioden ga imidlertid også andre betydelige bidrag til den tredje retningen mellom leninisme og sosialdemokrati: austromarxistenes analyser omkring parlamentarisme og rådsdemokrati, sosial og politisk revolusjon, stat og rett og Pannekoeks antibyråkratiske rådssosialisme. Det temaet som disse tre venstresosialistiske posisjonene bidrar til å belyse, er den proletariske revolusjonen i de europeiske industrisamfunn - en sosialistisk revolusjon som verken er et uunngåelig produkt av produktivkreftenes utvikling, som hos Kautsky, eller elitens kupp, som hos Lenin, men som forutsetter befolkningsflertallets skapende og ledende deltakelse.

Vestlig marxisme - første generasjon

I tiden etter første verdenskrig kom særlig to forhold til å virke bestemmende på marxismens skjebne: for det første at revolusjonen ikke spredte seg til det øvrige europeiske kontinentet, men ble begrenset til ett land; for det andre at Stalin avløste Lenin som kommunismens fremste leder. I Sovjetstaten ble den dogmatiseringen av marxismen som Engels hadde innledet, fullbyrdet. Sovjet-marxismen eller marxismen-leninismen ble en mobiliserende statsideologi tilpasset det overordnete formål å industrialisere og modernisere et utviklingsland. Den samme rollen skulle marxismen-leninismen komme til å spille i flere etter-revolusjonære land i den tredje verden i løpet av det 20. århundret. Teoretisk skulle lite nytt bli lagt til i forhold til hva Plekhanov og Lenin allerede hadde utformet.

Mens marxlsmen-leninismen hadde Moskva som sentrum, ble det i vest allerede tidlig på 1920- tallet formulert en ny, kritisk marxisme som etter hvert kom i konflikt med Sovjet-marxismen. Komintern advarte mot det nye kjetteriet og stemplet det som "vestlig marxisme" (Pravda). Tyngdepunktet for denne vestlige marxismen ble Tyskland, Italia og etter hvert også Frankrike, og dens første representanter var György Lukács (1885-1971), Karl Korsch (1886-1961) og Antonio Gramsci (1891-1937). Både Lukács og Korsch var født før f.eks. Bukharin, som likevel naturlig hører hjemme i 1905-generasjonen. Alle tre ble nemlig seint marxister, med Oktoberrevolusjonen som viktig vendepunkt. På det tidspunktet var Bukharin allerede en av bolsjevikenes erfarne ledere,

Til forskjell fra seinere representanter for vestlig marxisme var disse tre i avgjørende perioder av sitt liv framtredende ledere innen sine respektive partier, og teoriene deres kan ikke ses løsrevet fra deltakelsen i politiske massebevegelser. Lukács forlot de kulturelle salongene i Tyskland og sluttet seg i 1919 til Bela Kuns ungarske rådsrepublikk som undervisningsminister. Etter republikkens fall dro Lukács i eksil til Wien hvor han skrev "Historie og klassebevissthet" (1923), og var ledende medlem av det ungarske kommunistpartiet, en kort periode i 1928 som generalsekretær.

Korsch var kommunistisk justisminister i koalisjonsregjeringen i den tyske delstaten Thüringen i 1923, samme år som han ga ut sitt hovedverk "Marxisme og filosofi", deretter parlamentsmedlem og redaktør for kommunistpartlets tidsskrift, inntil han ble ekskludert i 1926. Gramsci, den mest framstående politiske sklkkelsen av de tre, var organisator av arbeiderrådene i Torino i 1919-20, året etter medstifter av det italienske kommunistpartiet. Da han ble fengslet av Mussolini 11926, var han partiets dominerende teoretiker og politiker.

Gramsci var på en helt annen måte enn de to andre en politisk teoretiker. Særlig tydelig kommer dette fram i Gramscis notatbøker som ble nedtegnet under fengselsoppholdet, men først er blitt publisert i større omfang i 1970-årene. Her skisserer Gramsci en strategi for den langvarige revoluslonen som en hegemonisk strid mellom klassene, til forskjell fra revolusjonen som elitens raske~ militæré aksjon, slik Lenin så den. Det er denne strategiske tankegangen som har ligget til grunn for det italienske kommunistpartiets demokratiske veg til sosialismen i etterkrigstiden.

Sammenliknet med 1905-generasjonen forskyver disse tre den teoretiske interessen over mot marxismens filosofiske problemstillinger. Alternativet til den ortodokse marxismen i Engels' og Kautskys versjon er en rekonstruksjon av marxismen som kritisk-dialektisk filosofi. De gjenoppdaget Hegel, enten direkte, som hos Lukács og Korsch, eller via nyhegelianeren Benedetto Croce, som hos Gramsci. Mens Andre Internasjonales mekaniske materialisme hadde underslått "den subjektive faktor", understreket den vestlige marxismen det skapende og aktive subjektets rolle både i politikk og i erkjennelsesteori.

Fascismen og stalinismen stanset denne første generasjonen av vestlige marxister. Gramsci døde i 1937 etter 11 år i Mussolinis fengsler; Korsch ble politisk passivisert gjennom eksiltilværelsen i USA; Lukács distanserte seg, på krav fra Komintern, fra sin egen vestlige marxisme, og levde fra begynnelsen av 1930-årene et politisk tilbaketrukket liv, først i Moskva og seinere i Budapest - om enn med en kontinuerlig og omfattende filosofisk produksjon, som imidlertid plasserte seg vei innenfor rammene av ortodoks marxisme.

Vestlig marxisme - andre generasjon På mange måter ble erfaringen av fascisme og stalinisme det teoretiske utgangspunktet for dem som fulgte etter grunnleggerne av den vestlige marxlsmen. Særlig gjelder dette dens tyske representanter rundt Frankfurterskolen: Max Horkheimer (1895-1973), Walter Benjamin (1892-1940), Herbert Marcuse (1898-1979), Erich Fromm (1900-) og Theodor W. Adorno (1903-69), men også outsidere som Ernst Bloch (1885-1977) og Wilhelm Reich (1897-1958). Fascismen blir gjort til gjenstand for inngående undersøkelser i verker som "Autoritet og familie" (1936) som Horkheimer redigerte, Horkheimer og Adornos "Opplysnlngens dialektikk" (1947), Fromms "Flukten fra friheten" (1941), Blochs "Vår tids arv" (1935) og Reichs "Fascismens massepsykologl" (1933).

Felles for disse undersøkelsene er vekten som legges på de psykologiske forutsetningene for fascisme og autoritære bevegelser overhodet. I tysk marxisme var innfiytelsen fra psykoanalysen meget sterk, og det utspant seg en omfattende debatt om psykoanalyse og marxisme. På sovjet-marxistisk hold avviste en enhver sammenistiillng av Freud og Marx, mens andre hevdet at psykoanalyse og marxisme gjensidig utfylte hverandre i samfunnsteorien. De fremste talsmennene for dette siste synspunktet var Reich og Fromm, begge praktiserende psykoanalytikere. Beslektete standpunkter forfektet Marcuse på et seinere tidspunkt - om enn på et rent filosofisk grunnlag.

Den psykoanalytiske marxismen var i lang tid etter andre verdenskrig glemt, men har fått ny aktualitet gjennom den nye, feministiske kvinnebevegelsen. Tematiseringen av seksualitet, familie og patriarkat er et viktig trekk i den feministisk-marxistiske strategien for politisering Ikke bare av produksjonslivet, men også av reproduksjonslivet.

Frankfurterskolen utgjør et ytterpunkt når det gjelder den vestlige marxismens isolasjon fra det politiske livet. Et utgangspunkt for dens marxisme var splittelsen mellom teori og praksis. Men ulikt Bernsteins revisjonisme foreslo ikke Frankfurterskolens teoretikere å justere teorien i samsvar med praksis, men i stedet så å si å "redde" den opprinnelige marxistiske teorien ved à skjerme den mot praksis. Frankfurter-marxismens forening av teori og praksis skjedde på etterskudd i en kort periode på 1960-tallet da studentopprøret førte den ut på gata. Men på det tidspunkt var dens representanter enten døde eller vegret seg mot teorlens praksis - med unntak av Marcuse som ble opprørets teoretiker.

Den politiske isolasjon er et trekk ved vestlig marxisme også i den franske varianten: Henri Lefebvre (1901-), Jean-Paul Sartre (1905-), Maurice Merleau-Ponty (1908-1961) og Lucien Goldmann (1913-1970). Dette gjelder i mindre grad i Italiensk sammenheng: Giuseppe della Volpe (1897-1968) og Lelio Basso (1903-1978).

Med den vestlige marxismen får den revolusjonære teorien en ny institusjoneli forankring: ikke som tidligere i bevegelsens institusjoner (parti og fagorganisasjon), men i stedet i overveiende grad i akademiske institusjoner (universitet og forskningsinstitutt) - og i noen tilfeller som opposisjon mot enhver form for institusjonalisering. Denne institusjonelle endringen nedfeller seg dels i et vanskelig tilgjengelig teoretisk språk, dels i valg av tema.

I sentrum for den vestlige marxismen står studiet av "overbygnlngen": filosofi, kunst og religion. Det klassiske marxistiske tema, analysen av den økonomiske "basis", glimrer imidlertid helt med sitt fravær. Viktig inspirasjonskilde var den unge Marx og hans filosofiske analyser av "fremmedgjøring". Disse analysene var på mange måter foregrepet av Lukács i "Historie og klassebevissthet". I 1923 var ikke Marx' ungdomsskrifter, "Parisermanuskriptene", kjent; de ble først offentliggjort i Moskva i 1931 (med Lukács som en av de ansvarlige utgivere). Hadde en i Andre Internasjonale konsentrert oppmerksomheten om Engels (og delvis den seine Marx), forskjøv den vestlige marxismen perspektivet over mot den unge Marx og Hegel, slik en finner det i Marcuses "Fornuft og revolusjon" (1941), Merleau-Pontys "Dialektikkens eventyr" (1955), Sartres "Kritikk av den dialektiske fornuft" (1960) og Adornos "Negativ dialektikk" (1966).

Analysene innen kunst og estetikk raker høyt. Adorno skrev en serie nyskapende studier med musikk- og litteraturteoretiske emner, og med det posthumt utgitte "Estetisk teori" (1970) som monumental avslutning. Goldmanns iitteratursosiologiske undersøkelser bygger videre på den unge Lukács' teori. En kan videre nevne Benjamins delvis uavsluttete Baudelaire-studier, Sartres utallige litterære essayer og della Volpes egenartete estetiske teori i "Kritikk av smaken" (1960).

Til denne "overbygnings-marxismen" hører også Blochs ulike studier av de utopiske forestillingene, særlig innen religionen, fra "Utopiens ånd" (1923), via "Prinsippet håp" (1959) til "Ateisme i kristendommen" (1968).

Selv om den kritiske marxismen i overveiende grad har vært en vestlig marxisme i geografisk forstand, har den siden slutten av 1950-årene også hatt viktige representanter i Øst-Europa: I Warszawa rundt Leszek Kolakowski (1927-) til ca. 1970, i Praha rundt Karel Kosik (1923-), i Budapest elever av Lukács (Agnes Heller o.a.), i Jugoslavia den såk. "Praksis-gruppen" (Gajo Petrovic, Svetozar Stojanovic o.a.). Et fellestrekk ved den østeuropeiske revisjonismen er den viktige rollen som fenomenologien (Husseri, Heidegger) spiller.

Marxismens aktualitet Siden 1960-tallet har det vært en markert større bredde i analyser formulert ut fra en kritisk marxistisk posisjon: historiske studier (Perry Anderson, Eugen D. Genovese, Eric Hobsbawm o.a.), underutvlklingens politiske økonomi (Samir Amin, André Gunder Frank), monopolkapitalisme og imperialisme (Paul A. Baran, Paul Sweezy, Harry Magdoff), statsteori (Ralph Milibend, Nicos Poulantzas) og østeuropeisk sosialisme (Rudolf Bahro). Innen marxistisk samfunnsfilosofi er det særlig to teoretikere som peker seg ut: Lucio Collettl (1924-), som fører videre tradisjonen fra Labriola og Gramsci innen italiensk marxisme, og Jürgen Habermas (1929-) som er den mest betydelige teoretikeren i tradisjonen fra Frankfurterskolen.

Utgangspunktet for både Colletti og Habermas er at marxismen i dag er i en krise, og at denne krisen bare kan overvinnes gjennom en revisjon av enkelte grunnleggende forestillinger og begreper i den historiske materialismen. Det dristigste forslaget til en slik marxistisk revisjonisme vil en finne i Habermas' foreløpig uferdige prosjekt: en reformulering av den historiske materialismen både som en allmenn teori om samfunnsutvikling og som en empirisk-vitenskapelig analyse av seinkapitalismen.

I opposisjon til både Sovjet-kommunisme og vestlig marxisme har den franske kommunisten Louis Althusser (1918-) foreslått en strukturalistisk marxisme som består i en underlig blanding av kritisk marxisme og ortodoks leninisme - og med en velutviklet sans for begrepsskolastikk. Innen vesttysk (og derved dansk) marxisme har en lansert en "kapital-logisk" skoleretning, med konsentrasjon om emner innen Marx' politiske økonomi. Denne retningen har imidlertid vist seg å være lite annet enn et nytt opplag av Kautskys deterministiske samfunnslære.

R.S.

Se også: Historisk materialisme, Marx, Marxistisk økonomi.

Litteratur: P. Anderson: Considerations on Western Marxism, London 1976. L. Kolakowski: Main Currents of Marxism, Oxford 1978. G. Lichthelm: Marxism, London 1961. A. Wellmer: Kritische Gesellschaftstheorie und Positivismus, Frankfurt am Main 1969.

Marxisme-leninisme

Som term ble "marxisme-leninisme" tatt i bruk i den kommunistiske bevegelsen i slutten av 1920- årene. I 1931 innstiftet Stalin marxisme-leninisme som offisiell betegnelse på marxismen i "imperialismens og de proletariske revolusjonenes tidsalder". Siden det tidspunktet er marxisme-leninisme betegnelsen på den offisielle lære i den kommunistiske bevegelsen.

Hvilke læresetninger hos Marx, Engels og Lenin som har vært opphøyd til rett lære, har imidlertid skiftet med tid og sted. Etter andre verdenskrig var det ikke uvanlig å utvide betegnelsen til marxisme-leninisme-stalinisme. I 1953 ble f.eks. kommunismens ledende teoretiske sentrum i Moskva "Marx-Engels-Lenin-instituttet" omdøpt til "Marx-Engels-Lenin-Stalin-instituttet". Etter oppgjøret med Stalin i 1956 ble det imidlertid endret til "Institutt for marxisme-leninisme".

Splittelsen mellom Sovjetunionen og Kina i 1960 var også en ideologisk konflikt. Kineserne markerte sin distanse til Sovjet-kommunismen ved å kalle sin kommunistiske lære for "marxismen-leninismen- Mao Tse-tungs tenkning".

I allmenn politisk språkbruk er marxisme-leninisme gjerne blitt ensbetydende med dogmatisk og tilstivnet marxisme - marxisme i armert betong.

R.S.

Se også: Demokratisk sentralisme, Leninisme, Marxisme.

Marxistisk økonomi

Marxistisk økonomi er den teorien om kapitalismens økonomiske struktur og utvikling, som Marx la fram i de tre bindene av "Kapitalen", og som senere marxister har presisert, utviklet og revidert på ulike måter. Felles for alle varianter av marxistisk økonomi er teorien om utbytting, analysen av de indre motsigelsene i kapitalismen og kritikken av borgerlig økonomisk tenkning.

Den analytiske rammen for disse undersøkelsene har inntil nylig vært arbeidsverditeorien, men dette er ikke et nødvendig redskap. Marx må i dag revideres på en rekke punkter der han tok feil, og suppleres på en rekke områder der han var taus: kapitalismens stadig mer internasjonale karakter, utviklingen av monopoler, den statsregulerte kapitalismen, utbytting av kvinner i hjemmet og kapitalens rovdrift på ressursene.

Grunnbegreper hos Marx Arbeid er en nøkkelkategori i marxistisk økonomi. Marx skjelner mellom ulike slag arbeid: Abstrakt arbeid er arbeid betraktet som ren bruk av arbeidskraft, konkret arbeid er arbeid betraktet som produksjon av bestemte bruksverdier. Enkelt arbeid er det samme som ufaglært arbeid, komplisert arbeid det samme som faglært. Det direkte (eller levende) arbeidet som nedlegges i en vare, er det arbeidet som utføres av arbeiderne i produksjonsprosessen der varen framstilles. Det indirekte (eller døde, storknete, frosne) arbeidet er det som har gått med til å framstille produksjonsmidler, råstoff o.l., og som helt eller delvis overføres til varen.

Varens verdi (eller arbeidsverdi) er den mengden direkte og indirekte abstrakt enkelt arbeid som er nødvendig for å produsere den på et gitt teknologisk nivå. Fordi varer produseres ved hjelp av hverandre, må vareverdiene bestemmes samtidig og ved hjelp av hverandre. Komplisert arbeid blir redusert til enkelt arbeid ved å ta hensyn til den mengden arbeid som nedlegges i produksjonen av fagiært arbeid. I første bind av "Kapitalen" går Marx ut fra at varene byttes mot hverandre til priser som er proporsjonale med deres verdier.

I en kapitalistisk økonomi er også arbeidskraften en vare, som arbeideren selger til en kapitalist. Arbeidskraftens verdi er verdien av de forbruksvarene som arbeideren trenger for å fornye og reprodusere sin arbeidskraft (og underhoide sin familie). Hva som er en nødvendig mengde forbruksvarer, bestemmes av "historiske og moralske" forhold, skriver Marx. Forskjellen mellom den verdien arbeidet skaper og arbeidskraftens verdi er merverdien (m). Hvis f.eks. en arbeidsdag er 8 timer og arbeiderens lønn per arbeidsdag svarer til varer det tar 4 timer å produsere, blir merverdien 4 timer per arbeidsdag. Forholdet mellom merverdlen og arbeidskraftens verdi kalles utbyttingsraten eller merverdiraten. I eksemplet ovenfor er den 100 %. En svakhet ved dette kvantitative målet på utbyttingsraten er at den ikke tar hensyn til at en del av merverdien kan komme senere arbeidere til gode, i form av resultater fra investert merverdi.

Merverdien kan økes på to måter: ved å forlenge arbeidsdagen (produksjon av absolutt merverdi) og ved å redusere arbeidskraftens verdi (produksjon av relativ merverdi). Relativ merverdi kan videre oppstå på to måter: ved reduksjon av den mengde varer som kreves til fornyelse av arbeidskraften, eller ved reduksjon av verdien av disse varene, som følge av produktivitetsøkning. Med tilstrekkelig stor produktivitetsøkning kan det skapes relativ merverdi selv når arbeiderne kan kjøpe en større mengde forbruksvarer for sin lønn. Marx mente at den historiske tendensen under kapitaiismen ville gå i denne retningen: høyere levestandard for arbeiderne og høyere utbyttingsrate. Den virkelige historiske utviklingen tyder snarere på at utbyttingsraten (og dermed arbeidernes andel av nettonasjonalproduktet) har vært konstant.

Kapital, skriver Marx, er verdi som forøker seg selv. Mer konkret betyr dette at en kapitalist investerer i produksjonsmidler, råstoff og arbeidskraft for å skape en merverdi han kan innkassere. Den konstante kapitalen (k) er verdien av råstoffer og produksjonsmidler. (I skjematiske framstillinger som denne, er det ofte hensiktsmessig å anta at den konstante kapitalen blir brukt helt opp i løpet av produksjonsprosessen.) Den variable kapitalen (v) er verdien av den arbeidskraften som brukes i produksjonen. Profittraten er p = m/k + v. Med de samme betegnelsene blir merverdiraten, s = m/v.

Et tredje viktig begrep er kapitalens organiske sammensetnin, t = k/v , som gir et mål på forholdet mellom det døde og det levende arbeidet i produksjonen. Hvis vi i den brøken som definerer profittraten deler med "v" over og under brøkstreken, får vi p = s/t + l. Denne formelen kan tjene som utgangspunkt for en videre analyse av de to viktigste delene av Marx' økonomi: den statiske analysen av prisbestemmelsen under kapitalismen ("transformasjonsproblemet") og den dynamiske analysen av profittratens tendens til å falle.

Prisdannelse, profittrate, reproduksjon

I første bind av "Kapltalen" går Marx ut fra som en forenkling, at alle næringer har samme organiske sammensetning. Profittraten blir da den samme for alle. I tredje bind antar han mer realistisk at den organiske sammensetningen varierer fra næring til næring. Ut fra formelen p = s/t skulle dette gi ulike profittrater, et forhold som ikke kan bestå i en kapitalistisk økonomi. For å løse dette problemet må Marx gå ut fra at den merverdien som blir skapt i en gitt næring, ikke er den samme som den som blir realisert i en gitt næring. Merverdien realiseres ut fra den likevektsbetingelsen at profittraten må være den samme i alle næringer, uansett organisk sammensetnlng.

Konkurransen er den mekanismen som fører til en utjevning av profittraten. Hvis en næring har høyere profittrate enn andre, vil kapitalen strømme dit og føre til økt produksjon, noe som igjen fører til lavere priser på de produktene denne næringen produserer. Kapitalen slår seg til ro når profittraten er den samme i alle næringer. Da vil prisene ikke være proporsjonale med verdiene.

Bestemmelsen av disse likevektsprisene blir hos Marx foretatt slik: Først bestemmer han den totale konstante kapitalen (K), den totale variable kapitalen (V) og den totale merverdien (M) i økonomien. Deretter påstår han at den gjennomsnittlige profittraten blir P = M/K - V. Endelig hevder han at hvis en bestemt næring bruker konstant kapital k og variabel kapital v per enhet ferdig vare, blir prisen på varen (k+v)(1+P).

Denne løsningen er ukorrekt. Profittraten og prisene må bestemmes samtidig. Det er heller ikke nødvendig å trekke inn verdiene når man skal avlede likevektsprisene. For å beregne arbeidsverdiene må man kjenne de tekniske koeffisientene i produksjonen. Dette er tall som angir hvor mye av de ulike varene og hvor mye arbeidskraft som brukes i framstillingen av en gitt vare. (Marx antok feilaktig at disse koeffisientene var entydig bestemt av tekniske forhold, mens vi i dag oppfatter dem som resultat av produsentens valg mellom flere mulige teknikker.) Når man kjenner disse tekniske koeffisientene, kan man også beregne likevektsprisene direkte, uten å gå omvelen om arbeidsverdiene.

Teorien om den fallende profittraten er den viktigste av Marx' mange teorier om krisetendensene i den kapitalistiske økonomien. Av formelen p = s/t + 1 følger det at hvis utbyttingsraten er konstant over tid og den organiske sammensetningen har en stigende tendens, vil profittraten ha en fallende tendens. Den første av de to forutsetningene er strid med hva Marx ellers går ut fra. Og selv om vi antar at den er holdbar, er den andre forutsetningen så tvilsom at konklusjonen ikke følger.

For det første gir Marx ikke noe argument for at teknologisk endring for det meste er arbeidssparende snarere enn kapitalsparende. De arbeidssparende oppfinnelsene er kanskje de mest synlige og dramatiske, men mye tyder på at de kapitalsparende oppfinnelsene (sprengstoff, telekommunikasjoner o.1.) har vært like viktige. For det andre overser Marx at ny teknologi alltid øker produktiviteten, noe som fører til et fall i vareverdiene, også i verdien av kapitalvarer. Også når teknologisk endring i en næring fører til at det brukes mer maskineri i forhold til arbeidskraften, kan dette motvirkes ved produktivitetsøkning i de næringene som produserer maskinene. Marx støtter seg med andre ord på to påstander, som begge er gale: 1. Teknologisk endring er overveiende arbeidssparende. 2. Arbeidssparende teknologisk endring i alle næringer fører til høyere organisk sammensetning i alle næringer.

Teorien om den fallende profittraten er altså uholdbar i detaljene, men i et større perspektiv kan den tjene som et forbilde på en marxistisk kriseteori. Teorien er dialektisk, fordi den søker å vise hvordan det er en motsigelse mellom hva den enkelte kapitalisten oppfatter som sin interesse og hva som er i interessen til klassen av kapitalister som helhet. Hver enkelt kapitalist finner det lønnsomt (mente Marx) å erstatte arbeidere med maskiner, men når alle kapitalister gjør dette samtidig, sager de over den greina de sitter på, ettersom levende arbeid er den eneste kilden til merverdi og dermed til profitt.

Teorien er videre materialistisk fordi den legger vekt på at krisene bunner i teknologisk endring. En kriseteori som er dialektisk uten å være materialistisk, finner vi hos John Maynard Keynes. Han peker på at hver enkelt kapitalist i en krisetid kan finne det fornuftig å skjære ned arbeidslønnen eller si opp arbeidere, men at dette vender seg mot kapitalistene selv når alle handler slik samtidig, ettersom arbeidernes kjøpekraft er den viktigste delen av etterspørselen på de varene kapitalistene produserer. Marx var også inne på denne kriseteorien, men tilla den ikke så stor vekt.

I andre bind av "Kapitalen" finner vi den av Marx' analyser som har hatt størst betydning for utviklingen av økonomisk teori utenfor marxistenes rekker. Marx undersøker her betingelsene for reproduksjon av den kapitalistiske økonomien, det vil si betingelsene for at de ulike næringene skal produsere nøyaktig så mye at de 1. forsyner hverandre med produksjonsfaktorer og 2. forsyner arbeidere og kapitalister med forbruksvarer. Til dette formålet inndeler Marx økonomien i to sektorer: sektor I produserer kapitalvarer og sektor II forbruksvarer. I hver sektor kan produksjonen deles i tre: konstant kapital, variabel kapital og merverdi. Hvis vi går ut fra at all merverdi forbrukes av kapitalistene uten at noe investeres i økt produksjon (dette kalles enkel reproduksjon), blir reproduksjonsbetingelsene de følgende: 1. Sektor I må produsere nøyaktig så mye at den dekker kapitalbehovet i begge sektorer: k₁ + v₁ + m₁ = k_I + k_II. 2. Sektor II må produsere nøyaktig så mye at den dekker arbeidernes og kapitalistenes behov for for- bruksvarer: k_II + v_II + m_II = v_I + v_II + m_I + m_II. Begge disse betingelsene reduserer seg til v_I + m_I = k_II.

Hvis vi antar at en del av merverdien blir omsatt i økt produksjon (utvidet reproduksjon), får vi et tilfelle som Marx ikke maktet å analysere korrekt. Allikevel er det ingen tvil om at reproduksjonsanalysene var et viktig bidrag til økonomisk teori, og bl .a. foregrep kryssløpsanalyser. Disse skjemaene ligger også til grunn for Marx' teori om disproporsjonalitetskriser: Den kapitalistiske økonomien vil stadig hjemsøkes av kriser fordi markedets anarki ikke kan sikre at betingelsene for enkel eller utvidet reproduksjon faktisk vil bli oppfylt. Denne kritikken av kapitalismen er korrekt, men triviell. Spørsmålet er ikke om det kan eller vil oppstå avvik på en måte som reduserer dem eller tvert om forsterker dem. Dette er et stabilitetsspørsmål, som Marx aldri tok opp.

En vurdering av Marx' økonomiske teori Mange av Marx' analyser har i dag liten interesse. Fra et snevert analytisk synspunkt er både arbeidsverditeorien og teorien om den fallende profittraten uinteressante og/eller uholdbare. Analysen av enkel og utvidet reproduksjon er analytisk sett mer verdifull, men lite viktig i et politisk perspektiv. Marx' analyser i første bind av "Kapitalen" av akkumulasjon, den industrielle reservearméen, befolkningsvekst ol. er stimulerende, men svært upresise. Lange deler av tredje bind er en sammenhengende ørkenvandring, noe som selvsagt skyldes at dette bindet består av råmanuskripter som Marx ikke fikk avsluttet. For en moderne leser kan det være fristende å slutte seg til Paul Samuelsons karakteristikk av Marx som "en av Ricardos mindre viktige elever", i det minste hvis man stirrer seg blind på detaljene og ikke makter å samle seg om helhetsperspektivet.

Dette helhetsperspektivet angår først og fremst metoden for den økonomiske analysen av kapitalismen. Ikke alle Marx' metodiske grep var like fruktbare. Særlig er det tvilsomt om hans "kokettering" med Hegel i første kapittel av "Kapitalen" har hatt noen betydning, ut over den at mange lesere ble unødvendig avskrekket. Tre sentrale og fruktbare innsikter kan allikevel trekkes fram: utbyttingsteorien, teorien om de kapitalistiske motsigelsene og kritikken av borgerlig økonomisk tenkning.

Arbeidsverditeorien er lite interessant som en analytisk teori om prisdannelse, men desto mer interessant som en politisk teori. Den kan da oppfattes som en teori om utbytting, med to hoveddeler.

For det første sier teorien at inntektsfordelingen i det kapitalistiske samfunnet framtrer som rettferdig. Når arbeideren selger sin arbeidskraft, synes det som om han hytter like mot like: han selger sin arbeidskraft til dens verdi. Marx la stor vekt på dette argumentet, som er mer spissfindig enn overbevisende, ettersom arbeidskraftens verdi ikke kan defineres uavhengig av arbeidslønnen.

Et bedre argument skisseres i det viktige kapittel 48 av tredje bok av "Kapitalen". Marx viser her at så lenge arbeid og kapital framtrer som symmetriske og sidestilte produksjonsfaktorer, vil fordelingen av nettoproduktet mellom lønn og profitt framtre som rettferdig og naturlig. For det andre går utbyttingsteorien ut på at dette skjær av rettferdighet er en illusjon, om enn en illusjon som er dypt forankret i de kapitalistiske produksjonsforholdene. Den tilsynelatende symmetrien mellom arbeid og kapital dekker over det faktumet at kapital bare er størknet arbeid og derfor ikke kan gjøre krav på en belønning.

Verken Marx eller senere marxister har maktet å konstruere en allmenn teori om motsigelsene i den kapitalistiske produksjonsmåten. Derimot var Marx den første som klarla den metoden vi skal bruke for å forstå konkrete motsigelser som med jevne mellomrom, og på forskjellig grunnlag, opptrer i kapitalismen. I hovedsak er det tale om motsigelsen mellom kapitalistenes enkeltinteresse og deres klasseinteresser, som ble omtalt ovenfor i forbindelse med teorien om den fallende profittraten. Marx gir mange andre eksempler på slike motsigelser. Han viser også at staten i det kapitalistiske samfunnet ofte har hatt som en hovedoppgave å beskytte kapitalistklassen mot dens enkelte medlemmer. Innføringen av titimersloven i England kan tolkes i et slikt lys, likeledes ekspropriasjonslover o.l. Fra vår tid kan følgende eksempel nevnes: Alle bedrifter er interessert i standardiserlng av de delene som inngår i produksjonsprosessen, men hver bedrift er samtidig interessert i å markedsføre et produkt som er forskjellig fra konkurrentenes.

"Kapitalen" har undertittelen "Kritikk av den politiske økonomien". Det marxistiske begrepet "kritikk" innebærer ikke bare at den kritiserte teori skal vises å være ukorrekt. I tillegg er det viktig at det er tale om en nødvendig feil, en illusjon som springer ut av de økonomiske forholdene selv. Kritikken av kapitalismen og av dens selvforståelse henger sammen. Den kapitalistiske økonomien består av isolerte beslutningstakere, som hver følger sine delinteresser snarere enn fellesinteressen. På samme måte er den borgerlige økonomiske tenkningen en delforståelse, et forsøk på å analysere helheten gjennom kategorier som bare gir mening for de enkelte delene.

Særlig slående viser Marx dette for merkantilismens vedkommende. For den enkelte kapitalisten er det rimelig å tro at han kan tjene seg rik ved å kjøpe billig og selge dyrt. Merkantilistene opphøyde dette til en teori når de påsto at alle kapitalister samtidig kunne slå seg opp på å snyte hverandre. Fra standpunktet til den "praktiske kapitalist" er det riktig at han har et valg mellom å sette pengene sine i banken og å investere dem i produktiv virksomhet. Merkantllistene foretok en skjebnesvanger feilslutning når de antok at pengekapital og realkapitai var ett og samme også for økonomien som helhet. Nyere borgerlig økonomi har frigjort seg fra disse elementære feilene, men den såkalte "kapitalkontroversen" viser at slike optiske iliusjoner fortsatt inngår i kapitalismens selvforståelse. Et viktig metodeprinsipp er at det allment sett ikke er noen grunn til å tro at slike teorier, som springer ut av kapitalistenes situasjon, alltid tjener deres interesser. Marxistisk økonomi etter Marx Med få unntak må den senere utviklingen av marxistisk økonomi karakteriseres som lite givende. Allment kan arbeider i marxistisk økonomi karakteriseres som en underlig bianding av det altfor abstrakte og altfor konkrete. På den ene siden møter man en hegellansk begrepsskolastikk elier lærde utlegninger av Marx-tekster, på den andre siden grove empiriske data. Man savner teorier på et meliomliggende abstraksjonsnivå, som kan prøves mot den økonomiske virkeligheten, ikke bare illustreres med eksempler. Videre har det inntil nylig vært en stor svakhet ved marxistisk økonomi at den har veket tilbake for de formelle matematiske metodene som er en forutsetning for å kunne si noe presist om forholdet mellom mange størrelser som avhenger av hverandre gjensidig. I de siste årene har det allikevel funnet sted en renessanse for marxistisk økonomi, særlig i forbindelse med den "nyricardianske" skolen i Cambridge. En verdifull videreføring av marxistisk økonomi var Hilferdings og Lenins teorier om finanskapitalisme og imperialisme. I dag er disse teoriene bare av idéhistorisk interesse, men da de bie framsatt, pekte de på vesentlige problemer som borgeriige økonomer gjerne overså. Moderne marxistiske teoretikere på dette området er Samir Amin (se art. Amin) og Aghiri Emmanuel. Marxister var også blant de første til å undersøke tendensene til monopoldannelser i kapitalismen, men også her gjelder det at deres blikk for viktige probiemer var bedre enn deres forslag til løsninger. Verken Ernest Mandel, Paui Baran eller Paul Sweezy, for å nevne noen av de mest sentrale marxistiske økonomene fra senere år, har maktet å gi mer enn en beskrivelse av utviklingstendensene i kapitalismen. Et analytisk grep med evne til forklaring har vært fraværende.

I enda større grad gjelder dette for den såkalte kapitallogiske skolen, som tillegger kapitaien en mystisk evne til å handle selvstendig uten at det blir vist hvordan dette er formidlet gjennom individuelle handlinger. Denne skolen har, som tlifellet er for andre marxistiske statsteoretikere, inngått en uheldig aliianse med funksjonalistisk sosioiogi. En renessanse for den politisk-økonomiske analysen av staten i et marxistisk perspektiv ville kreve et helt annet perspektiv, og særlig bygge på spiiiteorien om kollektive goder.

Cambridge-marxistene, samlet omkring tidsskriftet Cambridge Journal of Economics og med Joan Robinson og Piero Sraffa som viktigste inspiratorer, har sin bakgrunn i den radikale fløyen av keynesianismen. De omtales ofte som "nyricardianere", fordi de i noen tekniske spørsmål står nærmere Ricardo enn Marx. Gjennom vekten de legger på utbytting, klassekamp og kritikken av borgerlig økonomi står de allikevel på solid marxistisk grunn.

Man kan ikke i dag si at denne retningen er et fullstendig alternativ til borgerlig ("nyklassisk") økonomisk tenkning. Bl.a. har Cambridge-marxistene lite å tilføre mikroøkonomien, det vil si studiet av hvordan forbrukere og produsenter tilpasser seg til markedsforholdene. Man kan heller ikke si at de har utviklet noen overbevisende kriseteori - men her står ikke borgerlig økonomi i noen sterkere stilling. Sin styrke har retningen i den strenge logiske og matematiske analysen av produksjonsprosessen og prisbestemmelsen i den kapitalistiske økonomien.

J.E.

Se også: Arbeidsverditeorien, Dialektikk, Kapital- kontroversen, Utbytting.

Litteratur: J. Elster: Om Kapitalen, Oslo 1969. D. Østerberg: Et forord til Kapitalen, Oslo 1972. M. Morishima: Marx's economics, Cambridge 1973. I Steedman: Marx after Sraffa, London 1977. M. Morishima og G. Catephores: Value, exploitation and growth, London 1978.

Marx, Karl

Marx (1818-83), tysk sosialist, politiker og samfunnsteoretiker. Karl Marx er den mest betydningsfulle skikkelsen i sosialismens historie. Gjennom sin teori om økonomisk, sosial og politisk endring gjorde han handling snarere enn teori til sosialismens tyngdepunkt. Å forstå og kritisere for å forandre er det mål Marx har overlevert til senere sosialister.

Ungdomsår Marx ble født i Trier, i det prøyssisk styrte Rhinland. Både den tradisjonelle iiberalismen i Rhinland og det harde prøyssiske regimet er viktige elementer i hans bakgrunn. Det er også hans jødiske avstamning. Begge hans foreldre kom fra slekter med rabbinere i flere generasjoner bakover. Faren gikk over til protestantismen i 1817 for å kunne drive som advokat uten de begrensningene som gjaldt for jøder. Han var en moderat liberaler, delt mellom beundring for sønnenes evner og bekymring over måten de ble brukt på. Han døde i 1838. Marx' mor synes å ha vært dominerende og sneversynt. Til sin død i 1863 hadde hun sammenstøt med sin sønn om økonomiske spørsmål.

I 1836 skrev Marx seg inn ved universitetet i Bonn for å studere jus, men dro snart videre til Berlin for å lese filosofi. Her kom han inn i gruppen av "unghegelianere" omkring Bruno Bauer, en krets radikale filosofer som kritiserte Tyskland for ikke å svare til begrepet om den fornuftige staten. I 1841 fikk Marx doktorgraden ved universitetet i Jena på en avhandling om antikk materialisme. I 1842-43 var han journalist i, og senere redaktør av, avisen Rheinische Zeitung, hvor hans artikler uttrykker en abstrakt liberal holdning, fjernt fra tanken om grunnleggende samfunnsendringer. Avisen gikk inn etter påtrykk fra tsar Nikolaj I, som mislikte en kritisk artikkel den hadde trykt om Russland.

Sommeren 1843 giftet Marx seg med Jenny von Westphalen (1814-1881). De fikk 6 barn, hvorav tre vokste opp og overlevde sine foreldre. Denne sommeren skrev Marx også en lang analyse av Hegels "Rettsfilosofi", samt en dypt tvetydig artikkel "Om Jødespørsmålet", der han skriver at jødenes frigjøring fra statlig diskriminering vil skje av seg selv når samfunnet frigjøres fra jødedommen (pengedyrkelsen). Denne ultra-radikale holdningen - som ser bort fra spørsmålet om konkrete reformtlitak på kort sikt - uttrykkes i et språk som undertiden ikke er til å skjelne fra antisemittismens. På den andre siden hadde Marx i 1843 støttet et opprop til fordel for jøder som var rammet av diskriminerende bestemmelser.

Marx blir marxist 1843-46 Sent i 1843 skrev Marx artikkelen "Kritikk av Hegels Rettsfilosofi", der han for første gang uttrykker tanken om at samfunnsendringen bare kan springe ut av en klasse som ikke har annet å miste enn sine lenker, det moderne proletariatet. Her finner vi også den berømte formulerlngen om at "Religion er opium for folket". Mot slutten av året dro Marx til Paris. lier omgikkes han bl.a. Heinrich Heine, arbeidet politisk i den revolusjonære bevegelsen "De rettferdiges forbund", studerte sosialøkonomi og historie.

Disse studiene nedfelte seg i de "økonomisk- filosofiske manuskripter" (ofte kalt "Pariser-manuskriptene"), som først ble offentliggjort i vårt århundre og da bidro til en nytolkning av Marx med vekt på de humanistiske elementene i hans tenkning, fjernt fra den "vitenskapelige sosialismen" som inntil da hadde vært den rådende tolkningen. Grunnleggende i disse manuskriptene er teorien om menneskets fremmedgjøring i det kapitalistiske samfunnet og om kommunismen som opphevelsen av fremmedgjøringen. Marx forlot aldri denne teorien, selv om den etter hvert endret karakter og antok en mer presis form. Mens han i 1844 i løse ordelag taler om menneskets fremmedgjøring fra sitt vesen, ble dette senere presisert til arbeidernes fremmedgjøring fra sin klasse og fra sin historie.

I 1845 offentliggjorde Marx (sammen med Engels, som fra da av var hans konstante ledsager) smedeskriftet "Den hellige familien", et oppgjør med unghegelianerne. Et slikt oppgjør er også "Den tyske ideologien" fra 1845-46. Dette verket - som først ble offentliggjort i vårt århundre - er også den første fullstendlge formuleringen av Marx' historiefortolkning og politiske teori. Her finner vi teorien om produktivkrefter og produksjonsforhold, om basis og overbygning, om klassekamp og om betingelsene for den sosialistiske revolusjonen. Selv om Marx ennå ikke hadde utviklet sin økonomiske teori, og ikke tiiegnet seg den empiriske kunnskapen som kunne gi kjøtt og blod til hans historiesyn, er hans teoretiske og politiske grunnholdning fra nå av gitt.

Politikk og revolusjon 1846-50

Etter påtrykk fra den prøyssiske regjeringen var Marx blitt utvist fra Paris i februar 1845, og flyttet så til Brussel, der han ble til mars 1848. Hans teoretiske hovedarbeld i denne perioden var "Fllosofiens Elendlghet", et svar på Pierre-Joseph Proudhons "Elendighetens filosofi". Marx hadde møtt Proudhon i Paris, men forskjellene i temperament og teori mellom den revolusjonære Marx og den småborgerlige Proudhon gjorde et samarbeid umulig. Marx' kritikk er i dag mest av interesse som et vitnesbyrd om at hans egne teorier antok stadig mer konkret form.

Det meste av Brussel-tiden gikk med til politisk arbeid. I begynnelsen av 1846 stiftet Marx og Engels "Den kommunistiske korrespondansekomitéen", som skulle samordne sosialistiske og kommunistiske bevegelser i f1ere land. Komitèen ble aldri slagkraftig, og ble i 1847 erstattet av "Det kommunistiske forbundet", en utløper av London- avdelingen av "De rettferdiges forbund". Organisasjonen var hemmelig, med en åpen parallell-organisasjon i Brussel, en tysk Arbeiderforenlng som rekrutterte til forbundet. Marx og Engels hadde ikke noen formelt ledende stilling i forbundet, men gjennom påvirkning - på grensen av manipulering - hadde de den reelle kontrollen. I 1847 fikk de i oppdrag av forbundet å lage et manifest, som ble trykt i London i begynnelsen av 1848. "Det kommunistiske manifestet" er ganske sikkert det mest slående stykke propaganda som er skrevet. I brede og sikre linjer trykker det opp hoveddragene i den historiske utviklingen og knytter dem til et konkret handlingsprogram. Marx avgrenser sin egen sosialisme fra andre varianter, særlig fra den utopiske idealismen.

22 februar 1848 brøt Februarrevolusjonen ut i Paris. Marx kom til Paris fra Brussel 5 mars, men reiste videre til Tyskland etter en måned. Revolusjonsbølgen hadde nådd Tyskland i begynnelsen av mars, og Marx ville bidra som organisator og skribent. Størst betydning fikk hans virke som redaktør for Neue Rheinische Zeitung (i Köln), som utkom med 301 nummer mellom mai 1848 og mai 1849. Artiklene hans er det klassiske eksemplet på sosialistisk teori brukt i praksis, en "analyse av situasjonen", som er et element i den situasjonen som skal analyseres - og forandres. Avisen illustrerer også et dilemma som har hjemsøkt sosialister i tilbakeliggende land: Skal ta som sosialist arbeide for den borgerlige revolusjonen, bjelpe sine fiender til makten for bedre å kunne slå dem ned? Marx gikk fram i ukjent terreng; han levde dette problemet, men kunne ikke formulere det. Den almene politiske utviklingen i Tyskland var - som i Frankrike - at borgerskapet rygget tilbake for seieren og inngikk kompromisser med den reaksjonen som revolusjonen skulle avvikle. Marx og Neue Rheinische Zeitung gikk med i dragsuget, og via Paris kom Marx til London i august 1849. Her ble han med korte avbrudd boende til han døde.

Det første året i Tyskland forsøkte Marx å videreføre sin politiske virksomhet. I 1850 redigerte han tidsskriftet "Neue Rheinische Zeitung. Politisch-Ökonomische Revue", der han trykket sin analyse av "Klassekampene i Frankrike 1848-50". Sammen med "Louis Bonapartes 18. Brumaire" (New York 1852), som fører utviklingen fram til desember 1851, er denne analysen Marx' fremste innen det vi i dag kaller politisk sosiologi. Særlig kjent er hans analyse av franske bønders klassesituasjon, av de politiske idéenes betydning for fransk politisk historie og av det franske borgerskapets nølende og motsigelsesfulle holdning.

En tid forsøkte Marx også å holde liv i Det kommunistiske forbundet, og inngikk i den forbindelsen en taktisk allianse med Auguste Blanqui, en fransk revolusjonær av konspiratorisk legning. Enkelte har tolket denne alliansen, samt et "ultraradikalt" sirkulære fra mars 1850, som uttrykk for at Marx i skuffelse over den mislykte revolusjonen i Tyskland nå ville gå over til konspiratoriske metoder for å innføre et mindretallsdiktatur. Mot dette taler en kritisk analyse av konspiratører - "revolusjonens alkymister" - som Marx skrev i sitt tidsskrift. Fra og med 1851 lå Marx' politiske aktivitet nede i nærmere 15 år. England var inne i en reaksjonær periode etter at Chartist-bevegelsen hadde ebbet ut. De tyske emigrantpolitikerne i London viklet seg inn i fruktesløse krangler, og Marx samlet seg om sine studier.

Britisk Museum 1850-65 Med voldsom kraft gikk Marx inn i et historisk og sosialøkonomisk studium. Han holdt såvidt liv i seg selv og sin familie (skjønt han selv fikk mangelsykdommer og tre barn døde i ekstremt dårlige kår), gjennom bidrag fra Engels som drev familiebedriften i Manchester og inntekter fra New York Daily Tribune. Over en periode på ti år skrev Marx nærmere 500 artikler for denne avisen, den største dagsavisen i USA, banebrytende i sin journalistikk og med et islett av populisme. Mange av hans artikler er blitt stående som uovertruffent god journalistikk. De forener historisk dybde, teoretisk analyse og framstilling av løpende begivenheter. Særlig viktige er hans artikler om engelsk politikk - som kan sies å utfylle det ufullførte kapittel 52 (om klassene) i tredje bok av "Kapitalen" - og hans artikler om India og Kina, der han framhever kapitalismens nedbrytende og siviliserende virkning.

Dette er allikevel biprodukter av Marx' økonomiske og historiske studier, hvis hovedformål var å sette ham i stand til å gi en sammenhengende analyse av den kapitalistiske produksjonsmåtens historie og logikk. I årenes løp undergikk analyseopplegget betydelige endringer. Et første prosjekt inneholder 6 deler: 1. Kapital. 2. Grunneiendom. 3. Lønnsarbeid. 4. Stat. 5. Internasjonal handel. 6. Verdensmarked. "Zur Kritik der politischen Okonomie" (trykt i 1859, med et berømt forord om den historiske materialismen) inngår som et avsnitt i første del av dette prosjektet. "Grundrisse der Kritik der politischen Okonomie" (et stort manuskript utgitt i 1939-41) er en kladd til den første delen. Omkring 1860 ga Marx opp dette prosjektet, og samlet seg om den versjonen som munnet ut i de tre bindene av "Kapitalen" (publisert 1867, 1884 og 1894, de to siste av Engels) og i "Theorien über den Mehrwert" (en oversikt over sosialøkonomiens historie, publisert 1906-10 av Karl Kautsky). Et manuskript "Resultate des unmittelbaren Produktionsprozesses", som skulle ha dannet en overgang fra første til annen bok av "Kapitalen", ble først trykt i 1933.

De tre bindene av "Kapitalen" har følgende undertitler: 1. Kapitalens produksjonsprosess. 2. Kapitalens sirkulasjonsprosess. 3. Kapitalens totalprosess. Fra et analytisk synspunkt er tredje bind det viktigste, skjønt verken Marx' pristeori eller hans teori om den fallende profittraten har overlevd senere kritikk. Første bind er - kanskje ved siden av Darwins "Artenes opprinnelse" - det viktigste verket som ble publisert i det 19. århundre. Det er banebrytende som et stykke økonomisk historie; særlig er kapitlene om teknologisk historie fortsatt det beste mønsteret for hvordan dette emnet bør behandles. Det er også en kraftfull politisk analyse av arbeidernes utbytting og levekår under kapitalismen. I framstillingen drar Marx veksler på hele den europeiske kultur og historie, og utvikler et stilistisk mesterskap (i klar motsetning til ungdomsverkenes abstrakte retorikk), der lavmælt harme, slående aforismer og effektfulle kontraster er hovedvirkemidlene. Gjennom sine utallige enkeltinnsikter og sin overordnete metode er det et verk som fortjener å bli lest igjen og igjen.

Første Internasjonale 1865-72

En rekke faktorer skapte bedre grobunn for politisk handling i 1860-årene. Internasjonal solidaritet med kampen for selvstendighet i Italia og Polen var ett moment; støtte til Lincolns kamp mot slaveriet et annet; streiker og trusel om utenlandske streikebrytere et tredje. A forhindre bruk av utenlandske streikebrytere var nettopp et hovedformål for den Internasjonale Arbeidersammenslutning, senere omtalt som Første Internasjonale (se art. Første Internasjonale), som ble stiftet på et møte i 1864, med Marx som passiv tilhører. Han kom snart med i organisasjonens ledelse, førte dens program i pennen og formulerte dens syn på en rekke løpende politiske saker.

Særlig kjent er skrlftet "Borgerkrigen i Frankrike", der Marx vlderefører sine analyser av fransk politikk. Skriftet er også viktig som en kilde til Marx' tanker om overgangssamfunnet fra kapitalisme til kommunisme. Han betoner at arbeiderklassen ikke kan gå inn i det eksisterende statsapparatet, men må utvikle et direkte demokrati som sikrer nær kontakt mellom velgerne og deres representanter. Han understreker også at arbeiderklassen selv forandrer seg underveis mot det nye samfunnet, slik at ingen i dag kan si hvilke mål sosialister av i morgen vil sette seg for i overmorgen. Sosialismen utvikler seg gjennom en serie relative utopier.

De siste årene av Internasjonalens eksistens som en reell organisasjon, ble preget av Marx' kamp med Bakunin om prinsippene for arbeiderbevegelsens kamp. Polemikken hadde flere og tilsynelatende motsigende aspekter. Bakunin anklaget Marx for å være autoritær og sentraliserende, mens Marx kritiserte Bakunins konspiratorlske legning og hans motvilje mot det tålmodige partibyggende arbeidet. Marx framstllte seg selv som tilhenger av en bred og åpen massebevegelse og Bakunin som de hemmelige forbunds mann, mens Bakunin så konflikten som en motsetning mellom tvangsmakt og frihet. Begge parter var i noen grad i ond tro, og konflikten hadde sterke overtoner av personlig fiendskap. I Internasjonalen vant Marx en pyrrhosseier da han i 1872 fikk overført hovedsetet til New York, for at ikke Bakunin og hans tilhengere skulle få kontroll. I realiteten betydde dette Internasjonalens død.

Siste leveår Marx' helse ble etter hvert dårlig og hans arbeidskraft redusert. Ved siden av å arbeide med annen bok av "Kapitalen" opprettholdt han en betydelig internasjonal virksomhet. I 1875 skrev han en kritikk av Gotha-programmet, samlingsprogrammet for de to tyske sosialistpartier. Her la han fram sine tanker om proletariatets diktatur og om forskjellene mellom den lavere og den høyere form for kommunisme. Han hadde også forbindelse med russiske marxister, som spurte om Russland måtte utvikle kapitalismen før det kunne gå over til kommunismen, eller om det var mulig å bygge på det gamle landsbyfellesskapet og ta skrlttet direkte over til kommunismen. Marx' svar er tvetydig, men han utelukker ikke muligheten av å hoppe over en etappe i utviklingen.

Marx og Engels I de kommunistiske landene framstilles "Marx-og- Engels" som en høyere enhet der de enkelte elementer knapt har noen selvstendig eksistens. I svært mange henseender sto de hverandre også nær. Selv om Marx var langt den betydeligste og mest originale, både som tenker og som politiker, sluttet Engels alltid opp om hans syn, forsvarte dem, populariserte dem og utbredte dem. Undertiden kunne dette føre til en fordreinlng av Marx' tanker, som da Engels oppfant den skjebnesvangre formuleringen at basis var bestemmende for overbygningen "i det lange løp". En teori med en slik klausul kan aldri gjendrives av erfaringen - for man kan alltid si at løpet ennå ikke er langt nok. I andre tilfeller opptrådte Engels mer selvstendig. Hans "Omriss til en kritikk av sosialøkonomien" fra 1844 fikk stor betydning for Marx, som gjennom denne artikkelen ble ledet inn på sine økonomiske studier.

Et ikke uvanlig syn er at Marx og Engels senere foretok en arbeidsdeling, der Marx utviklet den historiske materialismen og Engels den dialektiske materialismen. Dette er en tvilsom påstand, og det er neppe grunnlag for å tillegge Marx de "naturdialektiske lovene" som Engels utviklet i "Anti-Döhring" og i det posthume "Dialektik der Natur". Det er heller ikke grunnlag for å si at Marx var uenig i det synet Engels her legger fram. Marx var ute av stand til å gjøre seg opp en mening om slike spørsmål uten gjennom langvarige og inngående studier. Et gjennomgående trekk i hans intellektuelle utvikling er nettopp at han aldri slår seg til ro med annenhånds kilder, men alltid føler et behov for å gå til bunns i problemene.

Sammenfattende må det være riktig å si at Engels sto for en "vitenskapelig sosialisme" som er nokså fjern fra den "humanistiske sosialismen" som Marx representerte. For marxismens senere utvikling var det mer enn uheldig at Engels' dogmatiske popularlseringer fikk så stor betydning i forhold til Marx. De store kjetterne i marxismens utvikling - Rosa Luxemburg, György Lukács, Jean-Paul Sartre - har alltid grepet tilbake til Marx snarere enn til Engels (se art. Luxemburg, Lukâcs, Sartre).

Marx som personlighet Mange samtidige kilder beskriver Marx som dominerende, autoritær, hevngjerrig og aggressiv. I kritiske omtaler av Marx trekkes det gjerne fram tre episoder: hans barn med familiens husholderske; hans bruk av uttrykket "den jødiske nigger Lassalle" i et brev til Engels; og hans ufølsomme reaksjon da Engels skrev til ham om sin mangeårige venninnes død. Andre har beskrevet hans forhold til familie og venner som åpent og muntert, preget av overskudd selv i perioder med materiell nød.

Alt tatt i betraktning er det ikke tvil om at Marx delte mange av sin tids fordommer, hans forhold til kvinnefrigjøring var f.eks. neppe særlig avansert. Det er heller ikke tvil om at når han var besatt av en sak, ble han ufølsom og utålmodig i personlige forhold. Men han sparte seg selv enda mindre enn andre, og gjennom hele hans liv går hans humanistiske grunnholdning som en rød tråd. Kanskje kan man kalle det en personlig tragedie at kampen for humanismen gjorde ham mindre human, men det var i så fall ikke en forgjeves tragedie.

J.E.

Se også: Dialektikk, Historisk materialisme, Marxisme, Marxistisk økonomi.

Litteratur: I. Berlin: Karl Marx, Oslo 1966. I. Seigel: Marx' fate, Princeton 1978. D. McLellan: Karl Marx, London 1973. F. Mehring: Karl Marx, Berlin 1967. M. Rubel: Karl Marx: essai de biographie intellectuelle, Paris 1957.

Maskin

En maskin er i prinsippet en innretning som omformer og styrer bevegelse, som f.eks. en symaskin. Dette skiller den fra verktøy og redskap der bevegelsesomforming og styring fortsatt ligger hos mennesket. Noe mer upresist, men kanskje mer i samsvar med vanlig forståelse, kan en maskin beskrives som en innretning som utfører arbeid slik at menneskelig arbeidskraft helt eller delvis kan erstattes.

Når et arbeid utføres, kan det skjelnes mellom følgende tre funksjoner som må ivaretas: tilføre energi, utføre arbeidet og styre det. I førindustriell tid måtte disse funksjonene i stor grad dekkes av menneskene selv når de arbeidet. Energi ble tilført ved egen muskelkraft, en utførte gjerne arbeidet ved å bruke enklere hjelpemidler som håndverktøy o.l. og styringen skjedde gjennom å kontrollere utføringen av arbeidet.

I prinsippet er en maskin vanligvis bygd opp for å dekke de samme funksjonene. En maskin kan derfor gjerne deles opp i en drlvenhet, en utførende enhet og en styringsenhet. Men disse enhetene kan være utviklet i varierende grad. Det finnes f.eks. manuelle maskiner, som hånddrevne symaskiner og skrivemaskiner, der den menneskelige muskelkrafta er drivkraft.

Utviklingen av de første maskinene innebar først og fremst at man tok i bruk nye former for energiomforming slik at dette kunne erstatte bruk av menneskelig muskelkraft. Dampmaskinen skapte gjennombruddet for den industrielle revolusjonen. Den kunne omforme varmeenergi til bevegelsesenergi. Viktigst i den første tida var spinne- og vevemaskinene. De erstattet rokk og vevstol og gjorde det mulig å produsere i et helt annet omfang enn tidligere.

Forbrenningsmotoren og den elektriske motoren var viktig for nye anvendelser av maskiner. Særlig gjaldt dette bruk av elektriske motorer som gjorde det mulig å desentralisere bruken av maskiner i industriell produksjon.

Etter hvert har det blitt utviklet maskiner og annet teknisk utstyr for de forskjelligste formål. Dette har bidratt til å erstatte manuelt arbeid på mange felter, men fortsatt må mennesker styre og betjene maskiner.

Gjennom ulike former for styrings- og datateknikk har imidlertid utviklingen blitt ført et langt skritt videre. Maskiner kan utstyres med styringsenheter som erstatter behovet for menneskelig styring på mange områder. I industrien er det mange steder tatt i bruk programmerbare verktøymaskiner som kan utføre sammensatte operasjoner. Det er også utviklet og tatt i bruk roboter som kan programmeres til å utføre allsidige former for håndtering.

Kombinasjonen av maskinteknikk og data- og styringsteknikk gjør det mulig å bygge store produksjonsanlegg med svært begrenset behov for manuelt arbeid. Dette åpner viktige framtidsperspektiver. Selv om en fortsettelse av denne utviklingen alltid vil gi et visst behov for mennesker til å betjene, vedlikeholde og overvåke, vil svært mange arbeidsplasser forsvinne. Dersom ikke utviklingen underkastes samfunnsmessig styring, vil dette kunne føre til stor arbeidsledighet.

O.S.

Se også: Automatisering, EDB, Industrielle revolusjon, Kybernetikk, Mekanisering, Rasjonalisering, Teknologi.

Masochisme

Masochisme er å føle tiltrekning og nytelse ved underkastelse og ydmykelse. I vanlig bruk anvendes begrepet særlig om kvinners seksuelle følelser.

Den danske forfatteren Maria Marcus brakte begrepet inn i debatten i kvinnebevegelsen med boka "Den frygtelige sandhed". Masochisme kan brukes om situasjoner der en undertrykt gruppe tilsynelatende befinner seg vel med undertrykkelsen og forsvarer og identifiserer seg med undertrykkeren, samtidig som det kan brukes om opphissede seksuelle følelser ved tanken på å bli ydmyket. En grunn for en slik utvidet bruk av begrepet er at det er tilslørende å skille våre seksuelle følelser fra våre øvrige følelser og vår stilling i samfunnet. De seksuelle følelsene vi har henger sammen med vår posisjon i samfunnet.

Det kan på mange måter være behagelig å være i en undertrykt stilling. Vi slipper å lure på hva vi skal mene og si når ingen venter at vi skal ha en mening om noe som helst. Valg blir lette når vi rett og slett ikke har noe valg, det gir en form for sikkerhet å ikke bli lagt merke til, ingen venter noe selvstendig initiativ av deg. Kvinner kan undervurdere seg sjøl, være helt avhengige av menn og tilsynelatende befinne seg vel med det.

Dette, at vi liker å bli undertrykt, kan kalles masochisme. Undertrykkelsen har også den virkningen et vi identifiserer oss med undertrykkeren, vi overtar den ideologien som undertrykkerne forsvarer sin undertrykkelse med. Eksempler på dette er at kvinner identifiserer seg med og forsvarer menn som undertrykker dem, arbeiderne kan identifisere seg med arbeidsgivere og kapitaleiere - stemme på partier og lese aviser som ivareter arbeidsgivernes interesser, homoseksuelle kan godta sin stilling som mindreverdige i et heteroseksuelt samfunn og forsvare heteroseksuelles undertrykkelse, svarte kan identifisere seg med hvite som undertrykker dem osv. Undertrykte grupper overtar undertrykkernes egne idealer. Disse blir bl.a. formidlet gjennom skole og massemedia. På denne måten opprettholder masochismen så å si seg sjøl. Samtidig tar undertrykte avstand fra dem som forsøker å fortelle dem at de er undertrykte, f.eks. tar mange kvinner avstand fra kvinnebevegelsen. Dette er nødvendig for fortsatt å kunne befinne seg vel i en undertrykt stilling.

Sett på denne måten henger masochismen nøye sammen med menneskers samfunnsmessige stilling og er ikke knyttet til "natur". Det har vært vanlig å hevde at masochisme var noe som ubønnhørlig hang sammen med kvinners "natur" og derfor var uhelbredelig. Når vi hevder at masochismen henger så nøye sammen med vår stilling i samfunnet, gir dette også håp om at vi kan bli kvitt masochismen.

Denne "samfunnsmessige" masochismen får konsekvenser for undertrykte gruppers seksualitet. Seksuelt gir masochismen seg utslag i at en synes underkastelse og ydmykelse er opphlssende. Det er en utbredt myte at kvinner liker "å tas med vold", å bli voldtatt, at de liker å bli slått. Disse mytene brukes til å forsvare voldelige overgrep og mishandling av kvinner.

Men samtidig som en føler seksuell opphisselse kan en mislike sin egen reaksjon. Dette kan oppstå når en ikke lenger finner seg i åpenbar undertrykkelse, samtidig som masochismen fremdeles kan dukke opp i seksuelle fantasler. Det kan ofte synes som om seksuallteten lever sitt eget liv i en viss grad, at vi kan bli opphlsset av noe vi "egentlig" tar avstand fra. Og det kan vi mislike og synes er pinlig.

Dette er en motsetning som ikke bare forekommer hos kvinner og ikke bare i seksuelle situasjoner. For alle grupper er det slik at det ikke alltid er samsvar mellom politiske meninger og umiddelbare følelser. Sosialister kan solidarisere seg med arbeiderklassen både i ord og handling og samtidig innerst inne forakte arbeidere. Menn kan godt forene kvinnefrigjøring i ord og handling med kvinneforakt og bli tiltrukket av kvinner som formidler en tradisjonell kvinnerolle. Kvinner kan bli tiltrukket av tradisjonelle menn som slett ikke svarer til deres eget bilde av "idealmannen".

Men når vi fremdeles føler den seksuelle masochismen, tyder det på at den ikke-seksuelle masochismen fremdeles har tak på oss. Denne er bare lettere å skjule fordi vi rasjonelt kan argumentere oss bort fra den, vi kan appeilere til fornuft. I seksuelle situasjoner, derimot, kontrollerer vi oss sjøl i mindre grad, vi lar fantaslene få friere spillerom og avslører dermed noe som er en like virkelig del av oss som det vi "egentlig" mener. Det er derfor vanskelig å snakke om at vi har kvittet oss med den ikke-seksuelle masochismen, men at vi fremdeles er masochister seksuelt.

Det er kanskje riktigere å si at mange har lært seg til å fungere ikke-masochistisk i de fleste samfunnsmessige situasjoner. Det er lettere å bekjempe åpenbar masochisme i ikke-seksuelle situasjoner gjennom kollektiv innsats. Gjennom organisert politisk kamp kan undertrykte grupper motarbeide undertrykkelsen. Dette arbeidet for å frigjøre oss fra den åpenbare samfunnsmessige undertrykkelsen, får igjen konsekvenser for vår seksualitet.

K.Me.

Se også: Kjønnsobjekt.

Masse

Masser, i betydningen folkemengder, har under skiftende betegnelser - "plebeiere", "pøbel", "the lower orders", "den gemene hop", "det jevne folk", "tredjestanden" o.l. - vært fryktet som en mørk, sivilisasjonstruende kraft.

I konservativ sosialtenkning har massene ofte vært oppfattet som selve innbegrepet av råhet, ukultur og flokkinstinkt. For Edmund Burke, den moderne konservatismens far, var f.eks. de revolusjonære massene under den franske revolusjonen "en svinsk hop". For europeiske kolonister befant massene seg enten øst for Suez, sør for ekvator - eller umiddelbart hinsides Wisla-elven. For å ut- male truselen fra disse massene ytterligere ble de gjerne til "horder" som måtte tilføres "kristen sivilisasjon". Ulike fargesjatteringer manet fram det fremmedartede. Fargen gul sto således lenge som selve sinnbildet på truselen fra de barbariske masser (jfr. uttrykket "den gule faren", som ble et standarduttrykk i vest etter hvert som Asia ble kolonisert, og i særdeleshet etter at asiatiske folkeslag begynte å gjøre motstand mot vestlig inntrengen på 1800-tallet).

For radikale mennesker har massene gjennomgående vært en kilde til inspirasjon, dog ikke uten en viss følelsesmessig tvetydighet. I europeisk revolusjonær, romantisk tradisjon har de representert noe opprinnelig, kraftfullt og ubesudlet.

For sosialister har massene alltid vært framtidssamfunnets bærere, men frembrakte samtidig stemninger av skuffelse og fortvilelse. ønsket om å forene lederskap med troskap mot folkets politiske impulser har gitt opphav til høyst ulike løsningsforsøk innen arbeiderbevegelsen. A gå til massene og lære av dem, dvs, i høy grad å underordne seg deres vilje, var Mao Tse-tungs linje. Han setter opp massenes "skaperkraft" i motsetning til bokstavlærdom og upraktisk kunnskap. For Rosa Luxemburg var massenes "spontanisme" en kilde til liv innad i partiet og en garanti mot byråkratisk forstening, mens Lenin derimot i denslags politisk impulsivitet så en oppfordring til ytterligere disiplinert bevissthet fra ledelsens side.

Masse versus mobb I samfunnsvitenskapen er massebegrepet opprinnelig knyttet til fysisk nærhet. Strengt tatt betyr ikke ordet annet enn samling av mennesker som er tilstrekkelig nær hverandre til å ha øyekontakt. Det er fruktbart å sondre mellom følgende undergrupper av masser, skjønt overgangene er glidende.

1. Masser som er tilfeldig sammensatt (som på en badestrand en sommerdag); 2. folk som tar del i seremonier og opptog av ulikt slag; 3. publikum ved tilstelninger; 4. "ekspressive" masser som uttrykker en fellesopplevd stemning (som i et karneval, ved vekkelsesmøter eller i konsertsaler); 5. masser på flukt (som f.eks. i panikksituasjoner forårsaket av ulykker).

Det er også vanlig å trekke et skille mellom "vinningsmasser" og aggressive masser. De første opptrer gjerne i situasjoner preget av sterke, utilfredsstilte behov (hamstringsaksjoner eller plyndringstokter). De andre studeres ofte i politiske og sosiale sammenhenger som i streiker, matopptøyer, oppløp eller revolusjoner.

Ordet har også betydningsnyanser i retning av grupper som handler spontant, voldsomt og udisiplinert på påvirkninger de har fått et intenst følelsesmessig forhold til. I slike tilfeller tales det gjerne om mobber. En mobb er en masse i en tilstand av sjelelig opprørthet. Det er glidende overganger fra masse til mobb. Det som avgjør om en masse kan kalles en mobb, er graden av klarhet i målene og fastheten i håndhevelsen av displin innad i rekkene. Mobb-begrepet er omstridt fordi det er mer egnet til å sette et nedsettende stempel på massefenomener enn kaste lys over massens motiver. Det var vanlig før å si at massers handlinger bare utløses av ødeleggelseslyst og moralsk fordervelse. Men sammenstimlinger som ettertiden har brennemerket som drevet av blindt hat og uhemmet mobb-psykologi, kan i virkeligheten være motivert av en entydig interesseforståelse og en klar rettferdsfølelse.Historikere som George Rudé og Frie Hobsbawm har i studier av matrevolter og andre folkelige oppløp fra 1730 til 1848, vist at demonstrasjonene ikke var så ukoordinerte som senere kommentatorer har tatt dem for å være. Det dreide seg snarere om formålssøkende grupper som reagerte spontant på politisk og materiell undertrykkelse. Ikke sjelden var revolten den siste desperate utveien i en serie av protester.

Det er heller ikke riktig å blinke ut masser som særlig preget av ødeleggelseslyst. I revolusjonære situasjoner vil masser ofte være preget av lystighet og oppstemthet, ikke grusomhet, særlig når seieren synes innen rekkevidde. Studiet av revolusjonære masser er artsbeslektet med studiet av folkelige karneval (se art. Karneval), og det er ikke tilfeldig at Lenin nettopp kalte revolusjoner "de undertryktes festival".

Nå bør det likevel ikke underslås at masser kan forvandles til mobber. I moderne samfunnsvitenskapelig teori vil begrepet betinging (læring ved gjentakende påvirkning) være avgjørende for å forklare en masses forvandllng til en mobb. Mobber er handleføre, men på et ukontrollert vis. Mobber kan bare bli gjort handledyktlge dersom de kjenner igjen sine behov i konsentrert form i påvirkning (lys, musikk etc.).

Hemmeligheten bak Hitler og Goebbels' evne til å hensette nazistiske massemøter i en ekstatisk rus lå i å fortelle tllhørerne hva de ønsket å vite - men i en grotesk og overdreven form. Nazimedlemmene gjenkjente sine egne lengsler, aggresjoner og fordommer i talene, og deres opphisselse var ofte direkte proporsjonal med overdrivelsen i utfallene. Når massen blir gjenstand for en slik påvirkning, sies det gjerne at den "mister seg selv" og går opp i en kollektiv "over-sjel" i sin handlingstilbedelse. Den blir en mobb. Hvites lynsjinger av negre i de amerikanske sørstatene og massehysteriet omkring heksebrenningene anses gjerne som kjerneeksempler på mobbreaksjoner.

Det er alminnelig enighet om at både massen og mobben er formløs, dvs, sammensatt av mennesker fra ulike sosiale lag som handler mer under inntrykk av impulser enn av fastlagte roller. En folkemengde (masse såvel som mobb) fremtrer følgelig udifferensiert: Den lar seg vanskelig bestemme på grunnlag av kjønn, alder, yrke, utdanning eller andre sosiologiske kriterier.

At den fremtrer som en enhet, tilsynelatende drevet av sin indre dynamikk, har gitt opphav til angsten for massene. Felles for denne masseangsten er at massenes økende bevissthet og deltakelseskrav oppfattes som en trusel, dels mot den eksisterende ordens stabilitet, dels mot hva denne orden omtaler som siviliserte standarder.

Massetenkningens intellektuelle røtter Massetenkningen sprang ut av et dilemma: Napoleonskrigene i begynnelsen av 1800-tallet hadde vist at en nasjons makt var avhengig av om den hadde folket med seg. Napoleon bygde hæren på alminnelig verneplikt. Erfaringen hadde vist folkehærens overlegenhet framfor leiehæren. Men i kjølvannet til en slik alminnelig nasjonal hærtjeneste, fulgte også krav om å bli tatt med på råd på andre av samfunnslivets områder.

Dilemmaet for de herskende elitene i Europa var dette: Hvordan styrke de snevert baserte regimene ved å mane til nasjonal innsats gjennom mobilisering til krigstjeneste, uten å risikere systemomstyrtende demokratiseringskrav. På en annen måte: Hvordan finne det punktet som ga mest stabilitet for status quo og samtidig få med seg den maktpolitiske uttellingen og legitimitetsgevinsten som lå i alminnelig verneplikt og nasjonal begeistring.

Problemet massedeltakelse oppsto således som et resultat av nasjonaliseringen av krigsinnsats, men posisjonene innen tenkningeri omkring massenes rolle grupperte seg i forhold til frihets- og likhetsidéene fra opplysningstiden og den franske revolusjonen. Selve temaet massen som trusel er imidlertid mye eldre. Et viktig oppslag finnes således allerede hos Aristoteles, som i 5. bok av "Politikken" advarer mot sammenhengen mellom styre ved folket (demos, derav "demokrati") og tyranniet. Demagogen kunne få lett spill. Romas historikere var således opptatt av de lettbevegelige massenes politiske betydning, dels som egen kraft, dels som gjenstand for manipulasjon (jfr. talemåten "panem et circenses", eller "brød og folkeforlystelser", som de romerske herskere måtte gi folket for at det skulle glemme å tenke på statssaker).

Massebegrepets opprinnelige mening kan bare forstås i lys av spenningsforholdet mellom den passive og aktive massen: Ordets språkhistoriske rot, det latinske massa, betyr nettopp "materialé som kan støpes" eller "deig som kan eltes".

Hovedkilder for moderne sosiologisk masseteori Moderne sosiologisk masseteori har fire hovedkilder: en konservativ-aristokratisk og en liberal elitepreget politisk reaksjon med utspring i den franske revolusjonen, og to samfunnsvitenskapelige tradisjoner - en sosiologisk og en sosialpsykologisk.

Den konservativ-aristokratiske kritikken av massenes økende innflytelse i samfunnslivet retter hovedstøtet mot selve forutsetningene for troen på det jevne menneskets rett til politisk likhet: forestillingen om den enkeltes fornuft og iboende godhet. I konsentrert form var dette opplysningstidens menneskesyn. Mot denne tanken fremhever konservative tenkere betydningen av tradisjon, kontinuitet, lagdeling og stabilitet. Fornuften ligger ikke hos den enkelte, men i slektene: Idealet om rasjonalisme, individualisme, fremskritt og skepsis til religion er bare oppfordrlnger til kaos. De er forvarsler om forfall, forvirring, fremmedgjøring og massediktatur.

I det 20. århundret er det særlig den spanske kulturfilosofen José Ortega y Gasset som tar tråden opp fra disse aristokratiske demokratikritikerne. I sin bok "Massenes opprør" (1929) fremhever Gasset farene ved "hyperdemokratiet" og den nivåsenkningen som han mener vil følge med nødvendighet av økt masseinnflytelse.

Innen europeisk liberalisme kan det spores en pendelbevegelse i synet på massene: fra Condorcet og Benthams optimistiske syn på folkets deltakelse i politikken mot slutten av 1700-tallet og i de første tiår av det 19. århundret, til Alexis de Tocqueville og John Stuart Mills tiltakende skepsis fram mot midten av århundret. I særlig fortettet form kan denne utviklingsgangen gjenflnnes hos den franske diplomaten og historikeren Tocqueville. Han så først med forhåpning på mulighetene for å opprettholde høye standarder i massedemokratier (etter besøket i USA 183 1-32), men kom gradvis til å innta en mer pessimistisk holdning (etter Februar- revolusjonen i 1848). Denne utviklingen kan også spores hos en tenker som Stuart Mill (se art. Mill), som mot slutten av sitt liv blir mer og mer opptatt av å finne representasjonsregler som demmer opp for folkelig innflytelse i parlamentene.

Den sosiologiske tradisjonen har sosial nakenhet, "atomisering", eller med et moderne uttrykk "den ensomme massen", som ett av sine viktigste temaer. En grunntanke for disse samfunnsteoretikerne er at individet i takt med aksellererende industrialisering oftere og oftere vil befinne seg i en tilstand av sosial og følelsesmessig isolasjon. Konkret analyserte de samfunnets utvikling på 1800-tallet som en bevegelse i retning av urbaniserlng, konsentrasjon, effektivisering og anonymisering. Dertil kom religionens minskede grep på sinnene. Fordi nære identitets- og normgivende bånd ble revet opp, ble menneskene berøvet sosial støtte.

Denne forvandlingen av tradisjonelle samfunn til industrisamfunn blir gitt ulikt begrepsfeste: hos Tönnies i skillet mellom nærsamfunn ("Gemeinschaft") og storsamfunn ("Gesellschaft"), der forbindelsen mellom de enkelte medlemmene er preget av kalkulasjon, kontrakt og utnyttelse; hos Durkheim (se art. Durkheim) i analysen av manglende normfellesskap (anomie, av gresk: lovløshet); hos Simmel i understrekningen av det moderne livets oppdelthet og anonymitet, symbolisert bl.a. i bylivets undergraving av følelsesmessig nærhet og pengenes økende rolle som formidler av ønsker og krav på et marked; hos Weber (se art. Weber) i teorien om rasjonaliseringen av samfunnet: den økende vekten på rasjonell og effektiv tilfredsstillelse av behov innenfor rammen av allmenne, prestasjonsorienterte og individualistiske normer.

Verden blir i disse tenkernes forestilling "kald": planlagt, forutsigbar, indlvidorientert. De psykiske følgene av denne oppdeltheten blir en gjenganger i det 20. århundrets masseteori.
En viktig formidler mellom den sosiologiske, helhetsorienterte analysen av moderne industrisamfunn og moderne masseteori er sosialpsykologien som franskmannen Gustave Le Bon er representant for. Analysene hans av "den kollektive massesjelen" er blitt mønsterdannende for studiet av kollektiv atferd.

Le Bon fremhever massen som passiv, lettroende, innbilsk, irrasjonell og voldsom. En masse er tilgjengelig for bearbelding fordi det enkelte individet i massen mangler personlig trygghet. Individet søker isteden pseudotrygghet gjennom å oppgå i kollektivets "oversjel" som handler hinsides den enkelte og utløses av impulser. Årsaken til at massene er så lettantennelige, er individets ubeskyttethet i flokken, ikke bare overfor andres innfall, men like mye overfor sine egne ubevisste motiver og drifter. Mangelen på psykiske og fysiske "buffersoner" omkring individet vil gjøre at masser kan gjøre ting som massens enkelte medlemmer, i mer avstemte øyeblikk, vil stille seg uforstående overfor. Det finnes således eksempler fra nazistiske massemøter hvor ellers skeptiske tilskuere er blitt revet med og hensatt i en tilstand av ekstrem inntrykksvarhet. Bøkene til Le Bon ble et argumentarsenal for antidemokrater og yndet lesning bl.a. innen franske offiserskretser.

Massebevegelser, diktaturer og masseteori

Sitt mest presise sosiologiske uttrykk finner begrepet masse i moderne masseteori. Når ordet "massesamfunn" i dag brukes, kan det ha følgende betydninger:

1. Et samfunn der befolkningen er manipulert av ledersjiktet og kontakten mellom elite og borgere er direkte og uformidlet av mellomliggende interesseorganisasjoner; 2. et samfunn med sentralt organiserte institusjoner der disse institusjonene er sterkt ideologiserte; 3. et samfunn med et politisk system preget av store kommunikasjonsbarrierer og der kunnskap om politiske alternativer ikke er vanlig; 4. et samfunn der det hersker en høy grad av uniformering, ensretting og utjevning såvel i verdisyn som i atferd; 5. et samfunn der kulturelle verdier og ytelser har vist en markert nedgang i kvalitet og et økende antall kulturprodukter kommersialiseres og tilpasses den lavest tenkelige og mest lettselgellge smaken ("massekultur").

Begrepet massesamfunn kan også brukes i helt nøytral betydning som betegnelse på et samfunn der deltakelse fra vanlige folk i politikk, kultur og bedriftsliv blir mer og mer utbredt. Brukt slik, opptrer begrepet "massesamfunn" i motsetning til tradisjonelle samfunn med høy grad av passivitet og eneveldig styring.

Det er særlig tre navn som har dominert den moderne diskusjonen om massesamfunnet: Erich Fromm (se art. Fromm), Hannah Arendt og William Kornhauser. De er alle preget av krigstidens traumer og hevder at massebevegelser skyldes normoppløsning og undergraving av oversiktlige sosiale fellesskap.

Dersom et samfunn med slike oppstykkede fellesskap utsettes for kriser - nederlag i krig, økonomisk krise, voldsom industrialisering - blir individet sårbart. Ledersjiktet i storsamfunnet kan bli utsatt for plutselige utskiftninger etter press nedenfra og folket blir ikke beskyttet for manipulasjon ovenfra.

Det avgjørende kjennetegnet ved et massesamfunn er for en tenker som Kornhauser fraværet av mellomliggende interesseorganisasjoner som kan formidle krav og ønsker fra folk til staten. Uten slike organisasjonsnett forskyves folks interesser fra nære, realiserbare krav til fjerne, ideologiske mål som i sin ekstreme form er urealiserbare eller forutsetter en total dominans.

Kritikk av masseteoriene Masseteoriene ble sterkt utbredt, særlig i amerikansk samfunnsforskning utover i 1950-åra, og fikk preg av ideologisk forsvar for det bestående vestlige liberale demokratiet med relativt lav politisk deltakelsesgrad og en kapitalistisk økonomi. De ble også brukt til å skape motstand mot alle eksperimenter i retning av utvidet folkestyre.

Men det er ikke bare forbeholdt demokratiskeptiske samfunnsforskere å beskrive samfunn som "masseliknende". Den radikale amerikanske sosiologen C. Wright Mills (se art. Milis) bruker f.eks. innsikter fra masseteorien for å beskrive de nye funksjonærsjiktenes liv og kår i USA. Mens de fleste tradisjonelle masseteoretikerne fremhever feberhet aktivitet og irrasjonalisme som de viktigste kjennemerkene på et massesamfunn, understreker Mills tendensen til sløvhet og ensretting. Det er særlig i analysen av det amerikanske samfunnet at temaer fra tradisjonell masseteori møter marxistiske synspunkter. I understrekningen av politisk passivitet, teknologisk ufornuft og "totalitær konformisme" - mangelen på reelle politiske og kulturelle alternativer - er det en klar likhet mellom tradisjonelle masseteoretikere og marxister som Herbert Marcuse og T. W. Adorno (se art. om disse).

Den viktigste innholdsmessige kritikken av masseteorien går ut på at den ikke er treffende når den beskriver konkrete samfunn som "massepreget". Masseteoretikernes påpekning av Weimar-tidens Tyskland (1919-1933) som "masseliknende" er således sterkt omstridt. Likeledes synspunktet at fascisme og kommunisme har det samme utspringet: atomiserte masser. Som svar på det siste har det vært fremhevet at fascisme og kommunisme rekrutterer fra forskjellige sosiale lag, og at den tyske nazismen ikke fikk betydelige tilsig fra opprevne samfunnsgrupper, i første rekke arbeidsløse, som tidligere antatt.

En annen viktig svakhet ved masseteorien er at den feiltolker oppgavene som det mellomliggende organisasjonsnettverket faktisk ivaretar i krisetider. Slike organisasjonsledd behøver ikke virke hemmende på politisk ekstremisme, slik masseteoretikerne hevder. Tvert om viser analyser av Weimar-republikken at det motsatte var tilfellet: Nazistenes suksess kan ikke tilskrives mangelen på beskyttende organisasjoner mellom individ og stat; den var mer et resultat av nazipartiets evne til å overta organisasjonene og bruke dem til egne formål. Der hvor det foreligger ideologiske tilknytningspunkter mellom en fremvoksende massebevegelse og et tett organisasjonsnett, slik tilfellet var i 1920- og 30- åras Tyskland, vil organisasjonene snarere virke befordrende og gi legitimitet til antidemokratiske massebevegelser.

B.Ha.

Se også: Autoritær, Diktatur, Totalitarianisme.

Litteratur: S. Giner: Mass Soclety, London 1976. B. Hagtvet m.fl.: Who were the Fascists: New Perspectives on the Social Roots of European Fascism, Oslo/New York 1979. 5. Halebsky: Mass Society and Political Conflict, Cambridge 1976. R. Nisbet: The Quest for Community, New York 1953. G. Rudê: The Crowd In History, London 1964.