Mann
Ordet mann kan brukes i flere betydninger. Den mest alminnelige er "voksent menneske av hankjønn". Dette skiller mannen på den ene siden fra mennesker av hunkjønn, kvinner, og på den andre siden fra gutter, ynglinger.
Mannen skiller seg genetisk fra kvinnen, dvs. han har en annen type arvestoff i sine celler enn henne. (Menn har kjønnskromosomene XY, mens kvinner har XX.) I tillegg har mannen en annen sammensetning av hormoner, noe som gir ham hans karakteristiske kroppsbygning med relativt større muskelmasse enn kvinnen. Fra gutten skiller mannen seg bare ved mengden av mannlige kjønnshormoner. Dette fører til at mannen får et annet utseende, såkalte sekundære kjønnskarakteristika (større kjønnsorgan, hår på kjønnsorganene og i armhulene, skjeggvekst, større muskelmasse og karakteristisk kroppsform).
Mannen skiller seg fra kvinnen og gutten ved å være innehaver av en spesiell sosial rolle som er kulturelt bestemt. Denne mannsrollen vil variere fra tidsepoke til tidsepoke og fra kultur til kultur, og det vil være feilaktig å se på en slik rolle som et absolutt uttrykk for mannens spesielle biologi, selv om det er et ubestridelig faktum at kvinner føder barn, og at menn har en relativt sett større muskelmasse. De egenskaper som knytter seg spesielt til mannsrollen, vil til enhver tid være definert ut fra det politiske, økonomiske og ikke minst det teknologiske utviklingstrinnet samfunnet befinner seg på. Fysisk styrke og mot vil f.eks. være viktigere i et jegersamfunn enn i vår kultur som har en høyt utviklet teknologi.
I vår kultur er en rekke sosiale privilegier og for- deler knyttet til mannsrollen. Odelsretten, overføring av slektsnavn, lettere adgang til embeter og til å få arbeid i det hele tatt, er eksempler på dette. Andre kulturer er imidlertid annerledes organisert. Man kjenner f.eks. til samfunn der barna overtar morens slektsnavn og hvor kvinnene er de mest privilegerte ved arveoppgjør.
Uansett hvordan rollene har vært fordelt, har mannsrollen vært relativt veldefinert og vel avgrenset i tid. I en rekke kulturer ble, og blir fremdeles, tidspunktet for en gutts overgang til å bli mann, både biologisk (dvs. seksuelt) og sosialt, markert ved et rituale. Denne overgangen er hos oss meget diffus og glidende. Samtidig er mannsrollen i ferd med å bli mindre veldefinert, noe som også gjelder kvinnerollen.
Ordet mann kan også brukes i betydningen menneske, person. Eksempler på dette er formann, talsmann, sendemann osv. Dette er et klart språklig uttrykk for mannens dominerende stilling i vårt samfunn.
For det tredje betyr mann en person av hankjønn som i fremtredende grad har de egenskapene som regnes for å særprege hans kjønn. Disse egenskapene er mot, styrke, potens, høviskhet, aggresjon osv.
E.Br./L.Lø./M.B./T.R.-K.

Se også: Kjønnsrolle, Kjønnsskilnader.


Mannheim, Karl
Mannheim (1893-1947), ungarsk sosiolog som levde storparten av sitt voksne liv i landflyktighet.
Karl Mannheim vokste opp i Budapest i en jødisk middelklassefamilie, studerte ett år (1912-13) hos sosiologen Georg Simmel i Berlin, men vendte tilbake til Budapest. Her sluttet han seg til en intellektuell diskusjonsgruppe som György Lukács ledet, sammen med bl.a. komponisten Béla Bartok og kunsthistorikeren Arnold Hauser. Denne gruppen, som eksisterte fram til 1918, var venstreorientert, men politisk passiv, og talte for en generell intellektuell fornyelse, inspirert av den tyske idealismen (Kant, Fichte, Hegel) og dens kritikere (Kierkegaard, Dostojevskij). De var i opposisjon til det 19. århundrets materialistiske og positivistiske nihilisme.
Til forskjell fra Lukács sluttet ikke Mannheim seg til kommunistpartiet etter den ungarske revolusjonen i 1918, men han støttet Béla Kuns rådsrepublikk i 1919. Etter republikkens fall flyktet han fra den hvite terroren til Tyskland, først til Heidelberg og seinere til Frankfurt am Main hvor han i 1927 ble professor i sosiologi. Frankfurt var et sentrum for radikal og sosialistisk tenkning i Weimarrepublikken, og Mannheim ble en sentral skikkelse i dette venstreintellektuelle miljøet. I Frankfurtperioden beveget Mannheim seg fra mer filosofiske til sosiologiske undersøkelser; det var i denne perioden at han skrev sine betydeligste teoretiske verker.
I 1933 måtte han igjen emigrere, denne gangen til London hvor han ble tilknyttet London School of Economics. Mens han i Frankfurt i overveiende grad hadde vært opptatt med problemstillinger innen teoretisk sosiologi, forskjøv interessen seg nå over mot den anvendte samfunnslæren i form av demokratisk planlegging ol. De etablerte sosiologiske kretsene i England så imidlertid med skepsis på Mannheim, og han ble i stedet nært knyttet til en krets av religiøst orienterte og til dels konservative menn, bl.a. T. S. Eliot.
Mannheims hovedverk, "Ideologi og utopi" (1929), er sterkt påvirket av den nye marxismen som bl.a. Lukács utviklet tidlig på 1920-tallet. Oppgaven Mannheim stilte seg var - i tråd med Marx teoretiske program - å undersøke systematisk idéer og tankesystemer i forhold til teoretikernes sosiale posisjon og klassetilhørighet. Han grunnla slik kunnskapssosiologien - det systematiske studiet av idéer og samfunnsforhold - som et viktig felt både innen marxistisk og borgerlig samfunnslære (se art. Ideologi).
I England la Mannheim størst vekt på kulturkritisk og folkeopplysende virksomhet; han anså det som tvingende nødvendig, stilt overfor en ekspanderende fascisme. I denne tiden skrev han bl.a. "Menneske og samfunn i gjenoppbyggingens tidsalder" (1935), "Diagnose for vår tid" (1943) og "Frihet, makt og demokratisk planlegging" (1950). Temaet i disse kulturkritiske analysene er oppløsningen av det borgerlige samfunnet og skissen av et nytt, meningsskapende samfunnssystem.
R .S.



Mannssjåvinist
En mannssjåvinist er en person som anser det som sin soleklare rett å dominere, kontrollere og definere kvinnen, hennes virkelighet og hennes virksomheter.
Mannssjåvinister forteller kvinnene hvordan de egentlig er, hva de dypest sett føler, hvordan de burde tenke og handle og hva deres oppgave og plass i tilværelsen og samfunnet er. De vet alltid best, selv om de kan ta seg tid til å la også kvinner få uttale seg. Begrepet mannssjåvinist er utviklet av den amerikanske kvinnebevegelsen, og har vært flittig brukt i 1970-årene.
Dypere sett står begrepet for en viss type makt på det mellommenneskelige planet. En mannssjåvinist er en sinnets imperialist. Han dominerer andres sinn og følelsesliv etter maskuline normer og verdier. Den viktigste normen er at det er han som bestemmer.
For så vidt er det mulig å gi begrepet et videre omfang. Også kvinner kan opptre som mannsjåvinister om de forsøker å dirigere andres sinn og følelsesliv. En mor som lærer sine barn opp i en ensidig maskulin verdiskala viderefører mannssjåvinismen. Det finnes også en tydelig sammenheng mellom dette begrepet og enhver type sinnsimperialisme som alltid går parallelt med enhver erobring og/eller utbytting av andre nasjoner, etniske grupper og klasser. Det gjelder enten denne erobringen skjer gjennom krig, kulturell undertrykkelse eller veldedighet. En kan finne eksemplarer av arten mannssjåvinist i alle situasjoner hvor noen forsøker å herske over menneskelige forhold og undertrykke den likeverdige kommunikasjonen.
Begrepet er ingen tilfeldig kvinnepolitisk konstruksjon eller utelukkende et skjellsord. En kan, ved nøye å observere menns atferd og kommunikasjonsform, dvs. manerer, språkbruk, følelsesmessig åpenhet og kroppsbevegelser, finne fram til hvilke metoder og hersketeknikker som anvendes. Disse teknikkene skal først og fremst undertrykke og usynliggjøre avvikende verdier og opplevelser av virkeligheten, andre følelser og kontroversielle meninger.
Ved nærmere studium kan en oppdage hvordan disse metodene og hersketeknikkene er satt i et kulturelt system. Det skjer dels gjennom forskjellig oppdragelse av kvinne og mann, slik at den gjensidige forståelsen av hverandres virkelighet og følelsesliv nærmest blir umulig. Dels skjer det også gjennom et samarbeid mellom mennene. En samling mannssjåvinister utgjør et mannsforbund.
Kjernen i et mannsforbund er kjønnsfascismen. Å dominere kvinner er en bibeskjeftigelse som først og fremst tjener selvhevdelsen og sikrer plassen i konkurransen med de andre mennene. Først blant andre menn hører mannssjåvinisten hjemme. Mannsforbundets urokkelige verdier og normer slipper ingen motforestillinger igjennom. Til syvende og sist er derfor mannssjåvinisten et isolert individ - han er ikke i stand til å ta nye meninger, opplevelser eller nye personer innover seg. Kommunikasjonen med andre, både i og utenfor mannsforbundet, må bli mekanisk og rituell.
N.K.M.

Se også: Kjønnsfascisme.


Mann, Thomas
Mann (1875-1955), tysk forfatter av romaner, noveller og essays. Allerede 25 år gammel utga ham romanen "Buddenbrooks" med undertittelen "Verfall einer Familie" ("En families forfall"), som både kunstnerisk og økonomisk ble en seier. Siden fulgte en rekke bøker, den siste i hans dødsår. I 1925 fikk Thomas Mann Nobelprisen i litteratur. Under nasjonalsosialismens tid var han nødt til å oppholde seg i utlandet. Først i Frankrike og Sveits, og så i USA, der han ble boende også etter nasjonalsosialismens fall i 1945.
Thomas Mann beskrev hovedsakelig borgerskapet i Tyskland det siste århundret. I "Buddenbrooks" - der påvirkningen fra Alexander Kiellands romaner er tydelig og også erklært av Mann selv - foregår handlingen i den høyere handelsstand i Hamburg. Fortellingen er realistisk, dvs, at dens idé trer frem ved at de materielle omgivelsene blir nøye beskrevet (eiendommene, møblene osv.), og likeså de handlinger som skjer i disse omgivelsene (nøye gjengivelse av samtaler osv.). Slik males et samfunnsbilde. Dette bildet er påfallende snevert, for så vidt som forholdet til lønnsarbeiderklassen som klasse (og ikke bare som enkeltmennesker, f.eks. hushjelper) ikke anfekter familien Buddenbrooks og dens krets. Familien lever i sin egen, innkapslete, borgerlige verden. Romanen kan ikke anses som et kunstverk. Den er underholdningslitteratur som blendende dyktig stiller sammen klisjéer som gjenspeiler borgerskapets selvforståelse. Men "Buddenbrooks" er også en dypt ironisk roman. Den har dobbelt bunn, og distanserer seg fra sitt emne.
Fortellingen "Tonio Kröger" behandler forholdet mellom borger og kunstner som en gjensidig fortryllelse. "Zauberberg" (Trollfjellet") er en strålende morsom idëroman, en damebladfortelling på aller høyeste nivå. Handlingen er lagt til et sanatorium i Alpene, der borgerskapets tuberkuløse medlemmer (ofte forgjeves) søker helbredelse. Her utspilles en kjærlighetshistorie, diverse dødsfall, en del burleske opptrinn, samt storslagne diskusjoner mellom en borgerlig humanist og en ortodoks marxist. Forfatterens egen dypeste overbevisning kommer til uttrykk hos hovedpersonen under en hallusinatorisk drøm han har mens han holder på å fryse i hjel: "Jeg vil være døden tro i mitt hjerte, men allikevel huske våkent på at troskap mot døden og det forgangne bare er ondskap og skummel vellyst og menneskehat, så snart den bestemmer vår måte å tenke og regjere på. Mennesket skal for godhetens og kjærlighetens skyld ikke gi døden makt over sine tanker."
Skjønt den er anlagt som en klassisk dannelsesroman, brytes fortellingen av ved krigsutbruddet i 1914, ved at helten forlater sanatoriet og sendes ut i kuleregnet. At den borgerlige kultur er feberaktig og virkelighetsfjern, er åpenbart en grunntanke i dette verket.
"Dr. Faustus" fra 1947, av Thomas Mann selv ansett som høydepunktet i hans forfatterskap, er en tragisk roman som gjendikter det gamle sagnet om Faust som solgte sin sjel til Djevelen. Den behandler således et emne som går ut over borgerlighetens spørsmålsstillinger. Romanen gir et bilde av den europeiske kunstmusikkens uføre omkring århundreskiftet: Dur-moll-systemets muligheter synes utbrukte, komponister kjenner seg ikke lenger inspirert, de kjeder seg og sliter. Men bokens faustiske helt skaper et nytt tonespråk, både nifst og edelt. Som en parallell til dette beskrives framveksten av en livsanskuelse som er gunstig for nasjonalsosialismen: Et hendøende borgerskap begynner å forherlige det barbarlske og livskraftige framfor det siviliserte og humane. Også i denne alvorlige boken glitrer ironien mange steder. I "Königliche Hoheit" ("Kongelige Høyhet", 1909) behandles forholdet mellom det borgerlige og det kongelige: En storborgerdatter ekter en arveprins.
Politisk beveget Thomas Mann seg fra høyre til venstre fløy. I 1917 utga han essayet "Betrachtungen eines Unpolitischen" ("Betraktninger av en upolitisk"), der han hevder nasjonalistiske, konservative standpunkter. Siden nærmet han seg sosialdemokratiet, og betegnet antikommunismen som "vårt århundres dåre". I 1955 deltok han sammen med dikteren Johannes Becher ved en høytidelighet i Weimar - en solidaritetserklærlng til Den tyske demokratiske republikk.
Thomas Mann var kkke kristen, men deist. Han sto likevel, og med rette, som en hovedtalsmann for humanismen, i den betydning at menneskers ve og vel var det som lå ham mest på hjertet. Han støttet sosialismen ut fra overbevisningen om at den best ivaretok og videreførte humanismen. Han var også humanist i den betydning at han tenkte seg at menneskets foredling er dets høyeste mål. Nasjonalsosiallsmens kulturforakt og kulturhat fylte ham med avsky. Han var åndsaristokrat, talte åpent om "åndens adeb", og oppfattet seg selv som en arvtager etter Goethe og Schiller. Han levde i motsetningen mellom åndsaristokrati og sosialdemokrati, men maktet ikke å overskride den.
D.Ø.



Manufaktur
Se Industrielle revolusjon.


Maoisme
Kineserne selv bruker ikke betegnelsen maoisme, men Maos tanker. Mao Tse-tung var bare i liten grad en generell abstrakt tenker. Hans militære, politiske, sosiale og økonomiske teorier tok sikte på å løse konkrete problemer på bestemte tidspunkter. Som leder for en omfattende geriljabevegelse og siden for verdens folkerikeste land, hadde han også muligheter for å anvende sine teorier i praksis. Mao Tse-tungs direktlver og taler er derfor i høy grad preget av den konkrete situasjonen. Løsrevet fra sin sammenheng kan derfor Mao-sitater brukes både av hans motstandere og hans tilhengere. Mao var selv klar over dette. I et brev til sin kone under kulturrevolusjonen i 1966 skriver han: "Hvis høyrekreftene kommer til makten, kan de bruke mine uttalelser for å styrke sin makt for en viss tid. Men venstrekreftene kan bruke andre av mine uttalelser og organisere seg for å styrte høyrekreftene."

Mao som militærstrateg
I det Kina som Mao vokste opp i, var væpnet kamp det viktigste midlet til makt og politisk innflytelse. Under den revolusjonære krigen mot Chiang Kai- shek og Japan var de kommunistiske styrkene alltid underlegne i antall og utstyr. Allikevel seiret de. Maos militære strategi vokste fram av kampene i Kiangsi i begynnelsen av 1930-åra.
Det viktigste elementet var at geriljastyrkene måtte ha en nær tilknytning til folket, slik at de "kunne svømme i folkehavet som fisken i vannet". Geriljaarméen måtte ha en høy moral, den måtte være mobil for hurtig å kunne svlnge mellom offensiv og defensiv kamp. På grunn av sin tilknytning til folket hadde kommuniststyrkene et overlegent etterretningssystem. Maos styrke var at han kunne gjøre denne strategien forståelig for de store bondemassene og for soldatene. Det var Mao som utformet såvel geriljaarméens strategi, som den avgjørende strategien i kampen mot Chiang Kai-shek etter 1945, som tok form av en mer regulær krig mellom store armégrupper.
I løpet av få måneder maktet de kommunistiske styrkene å legge om sin strategi og å mestre de enorme kommando-, forsynings- og transportproblemene som en mer regulær krig krever. Også etter at kommunistene var kommet til makten holdt Mao fast ved geriljaarméen. Kina var svakt industrielt utviklet. Mao var opptatt av å opprettholde uavhengigheten av Sovjetunionen, og av å opprettholde den revolusjonære gløden i folket og arméen. De militære lederne som gikk inn for å modernisere arméen etter vestlige og sovjetiske prinsipper, ble avsatt.
Mao var i første rekke den geniale teoretiker og strateg for en revolusjonær krig i et underutviklet land. Han så at etter hvert som Kina ble industrialisert, ville det oppstå en spenning mellom den militære strategien som i hovedtrekk bygde på geriljaforsvaret, og den strategien som vil bygge forsvaret på moderne våpen og moderne teknologi, som vil fjerne arméen fra geriljaidealet og prioritere ekspertise og hierarkisering av arméen.

Folket som den viktigste faktoren
Det er bare ved å mobilisere massene til økonomisk, politisk og sosial aktivitet at en revolusjonær kamp kan bli seierrik. Den samme mobiliseringen er like nødvendig for å kunne skape et sosialistisk samfunn. Denne mobiliserlngen er bare mulig hvis massene er gjennomsyret av moralske verdier som offervilje, altruisme og at de kollektive interessene har forrang framfor de individuelle, mener Mao.
En endring av samfunnets basis ved at et kommunistisk parti har erobret makten og den private eiendomsretten til produksjonsmidiene er avskaffet, ser ikke Mao som et tilstrekkelig grunnlag for å skape et sosialistisk samfunn. Overbygningen, verdinormer og sosiale relasjoner må endres samtidig. Hvis ikke dette skjer, vil det bli et tilbakefall til revisjonismen, og kapitalismen vil seire. Hvis statsmakten blir behersket av et byråkrati uten folkelig kontroll, vil byråkratiet kunne bygge seg opp til en ny klasse som kan være like utbyttende og undertrykkende som det kapitalistiske samfunnet. Byråkratiet vil fjerne seg fra massene og monopolisere den politiske og økonomiske makten.
I overgangsfasen til et virkelig sosialistisk samfunn - og den vil være lang - vii det hele tiden være en spenning mellom kapitalistiske eller revisjonistiske og sosialistiske tendenser. Det vil herske økonomisk ulikhet og privilegier. De gruppene som er privilegert vil søke å utvide sine fordeler på massenes bekostning. Frie markedsrelasjoner må i en viss utstrekning fortsatt eksistere, men dette fremmer kapitalistiske eller revisjonistiske tendenser.
I dette spenningsfeltet kan de sosialistiske tendensene bare fremmes gjennom kamp. Passivitet fra massenes side vii favorisere den revisjonistiske utviklingen. Klassekampen må derfor fortsette uavbrutt. Det er gjennom denne kampen at massenes politiske innsikt økes. De må lære av praktiske erfaringer. Bokiig lærdom er langt fra tilstrekkelig til å vinne innsikt. Praktisk arbeid og revolusjonær kamp er viktigere enn ren boklig lærdom.
Maos skepsis overfor byråkrater og intellektuelle hadde ikke bare en forankring i Kinas mandarin- eller embetsmannstjadisjon (se art. Mandarin), men også i hans analyse av det sovjetiske samfunnet. Mao var selvsagt klar over at både et byråkrati og en ekspertise var nødvendig - et eget byråkrati i en lang overgangsfase. Men byråkratlet måtte under kontroll, og ekspertlsen måtte ikke bli et privilegium for de få og isolere dem fra praktisk og politisk arbeid.
De marxistiske klassikerne hadde av naturlige grunner ikke beskjeftiget seg med problemer som ville oppstå etter at en vellykket revolusjon hadde gitt arbeiderklassen makten, selv om Marx antydet at økonomisk ulikhet og borgerlige verdier ville bestå i en overgangsfase. Lenin døde for tidlig til at han fikk mulighet til å ta dette problemet opp. Men i sine siste år var Lenin i høy grad oppmerksom på byråkratiseringen og byråkratiets makt.

Utviklingen mot et sosialistisk samfunn
Maos visjon av framtidssamfunnet var den klassiske marxistiske og sosialistiske, at skillet mellom arbeider og bonde, mellom kroppsarbeid og intellektuelt arbeid og mellom dem som administrerer og dem som blir administrert skulle kunne oppheves. Denne nye samfunnsformen måtte vokse fram i lokalsamfunnene.
For å nå dette målet måtte samfunnet både være sentralisert og desentralisert. Det var partiet som under proletariatets diktatur måtte ha den overordnede ledelsen, som i siste omgang måtte trekke opp kursen og korrigere feil. Men partiet og partimedlemmene måtte ikke bare lede, de måtte også stadig lære av sin kontakt med massene. Partikadrene skulle i første rekke ha flere plikter enn massene, og de måtte være gjennomsyret av den rette sosialistiske moral. Hvis partikadrene sviktet på dette området, hadde de mistet sine fullmakter til å lede. Mao understreket sterkere enn andre sosialistiske teoretikere de moralske sidene ved sosialismen, og kunne her knytte tråden tilbake til den gamle kinesiske tradisjonen (se art. Konfutse). Utviklingen fram mot et sosialistisk samfunn ville ikke være rettlinjet. Sosialismen ville vokse fram i den lange striden mellom den proletariske og den revisjonistiske linjen. Selv om fysisk makt i visse tilfeller var nødvendig, skulle idéer først og fremst bekjempes med idéer. Oppdragelse og omskolering av folk med feilaktige idéer var et viktig middel i den sosialistiske kampen; Mao var kritisk overfor Stalins politimetoder og henrettelser av politiske motstandere.

Teoriene omsatt til handling
Folkerepublikkens historie under Mao er preget av Maos forsøk på å sette disse teoriene ut i praksis. Det skjedde gjennom massekampanjer for å heve massenes politiske nivå og gjennom kampanjer mot byråkratisering og korrupsjon, men først og fremst gjennom det store spranget og gjennom kulturrevolusjonen.
Mao tok ikke sikte på å endre mennesket som sådant, men å endre det mennesket som var gjennomsyret av føydalistiske og kapitalistiske idealer. Her er det igjen en tilknytning til kinesisk klassisk filosofi om at mennesket grunnleggende er godt, men at dårlig oppdragelse og dårlige samfunnsforhold kan avspore menneskets positive natur.
Mao Tse-tungs liv var preget av en stadig kamp for å realisere ideaiene. Kampen var preget av framgang og tilbakeslag. Maos direktiver vekslet mellom oppfordring til massene om å styrke disiplinen og å bombardere hovedkvarteret. På den ene siden "Det er riktig å gå mot strømmen", "Mindretallet kan ha rett", "Å gjøre opprør er riktig", og på den andre siden "Strikt partidisiplin må opprettholdes". Direktivene var selvsagt avpasset ulike konkrete situasjoner. Mao ønsket å gi kadrene og massene en stor fleksibilitet når det gjaldt å tolke hans direktiver, men i visse tilfeller kunne dette by på store problemer, og føre til at kadrene ble passive for ikke å gjøre noe galt.
Dette ble særlig et problem i de siste åra Mao levde, da fraksjonskamper splittet ledelsen. Et karakteristisk eksempel er den to ganger utstøtte og to ganger rehabiliterte Teng Hsiao-ping (se art. Teng Hsiao-ping). I en periode var det riktig å kritisere Teng, i neste periode var det galt, for så å bli riktig, for så å bli galt igjen.

Teorienes historiske betydning
Det er i dag for tidlig å si hvilken varig innflytelse Maos tanker vil ha på sosialistisk teori. Den utviklingsstrategien han gjennomførte for å rive et av verdens fattigste land ut av tilbakeliggenheten, vil uunngåelig ha historisk betydning.
Den sosialistiske teorien står fortsatt overfor det dilemmaet at ikke noe industrialisert kapitalistisk land har gjennomført noen sosialistisk revolusjon. Hovedfundamentet i den klassiske marxistiske teorien var at først i et utviklet kapitalistisk land kunne det finne sted en overgang til sosialismen. Men det var i Russland og Kina at sosialistiske revolusjoner fant sted. Det er åpenbart at en sosialistisk maktovertakelse i et tilbakeliggende land står overfor helt andre problemer enn en sosialistisk omveltning i et avansert industriland. Men Maos analyse av byråkratiets tendens til maktkonsentrasjon og betydningen av en desentralisering, vil i høy grad også ha betydning for den sosialistiske debatten i de industrialiserte landene.
E.No.

Se også: Kulturrevolusjonen, den kinesiske.


Mao Tse-tung
Mao (1893-1976), den kinesiske revolusjonens ledende teoretiker og organisator og den dominerende kraft i oppbyggingen av folkerepublikken Kina. Mao Tse-tung er en av historiens store revolusjonære ledere. Han står på mange måter i en særstilling. Lenin, som hadde en like avgjørende rolle i den russiske revolusjonen, døde forholdsvis kort etter at revolusjonen definitivt hadde seiret. Mao ledet i 26 år oppbyggingen av det nye Kina, og har derfor en dobbelt historisk rolle: både som den revolusjonære strategen og teoretikeren for en revolusjonær erobring av makten, og som statsmann og teoretiker for oppbyggingen av et sosialistisk samfunn.
Maos liv er intimt vevd sammen med Kinas historie. Da Mao ble født i 1893, var det kinesiske keiserdømmet i ferd med å bryte sammen. Den herskende overklassen hadde mistet troen på sin misjon, det hersket stor intellektuell uro og utbredt sosial misnøye. I 1912 var republikken blitt innført, og Kina gikk inn i en periode av kaos, krig og borgerkrig, som skulle vare helt til den kommunistiske maktovertakelsen i 1949.
Kina var i ferd med å få en industriarbeiderklasse. Den tradisjonelle konfusianske tradisjonen hadde mistet sitt tak på store grupper av intellektuelle. Vestlige idêer, såvel liberale som marxistiske, trengte inn i Kina. Mange intellektuelle dro til utlandet for å studere. Både blant denne gruppen studenter og i den intellektuelle eliten i Kina fikk de kommunistiske idéene gjennomslagskraft, ikke minst etter den russiske revolusjonen.

To strategier blant kommunistene
Innen den kommunistiske bevegelsen var det lenge en brytning mellom dem som ønsket å anvende den marxist-leninistiske teorien direkte på Kina og dem som mente det var nødvendig med en tilpasning av denne teorien til de kinesiske forholdene. Som ung kom Mao med i den nasjonalistiske bevegelsen som fikk sin utløsning i "4 mai-bevegelsen". Mao var en av de 13 som stiftet det kommunistiske partiet i 1921, og var aktiv i samarbeidet mellom kommunistpartiet og Kuomintang i begynnelsen av 1920-åra.
Etter et lengre opphold i Shanghai vendte han i 1925 tilbake til sitt hjemsted i Hunan. Her fikk han bekreftet den revolusjonære muligheten som eksisterte blant de fattige bondemassene. Kommunistpartiets strategi på dette tidspunktet var å satse på industriarbelderklassen. I sin berømte rapport om bondebefolknlngen i Hunan i 1927, gjorde han seg til talsmann for at bøndene måtte være det dynamiske elementet i en revolusjon. Chiang Kai-sheks erobring av byene og massakreringen av kommunistene der, styrket Maos teori, men den fant foreløpig ingen støtte i partiledelsen.

Utprøving av teorier/nye studier
Opprettelsen av sovjetrepublikken i Kiangsi ble det første vendepunktet i striden mellom de to strategiene i kommunistpartiet. Denne republikken kontrollerte etter hvert et område på flere millioner mennesker, og den bygget opp en armé på flere hundre tusen mann. Mao ble valgt til leder for republikken, og fikk for første gang anledning til å eksperimentere med sine teorier i praksis.
Sovjetrepublikken slo tilbake flere angrep fra Chiang Kai-shek før den måtte oppgis i 1934. Under den lange marsjen som varte ett år og som førte restene av den kommunistiske arméen til Yenan, ble Mao valgt til kommunistpartiets leder, og det var hans strategi som fra da av bestemte revolusjonens utvikling. Den lange marsjen brakte kommunistene i nær kontakt med befolkningen i de områder de marsjerte gjennom.
Yenan ble den nye basen for Mao, og et nytt laboratorium for et kommunistisk samfunn. I Yenan fikk Mao for første gang siden 1920-åra anledning til å studere og utforme sine teorier. Han var aktiv i utdannelsen av nye kommunistiske kadre, skrev en rekke avhandlinger om revolusjonær krigføring, og leverte en rekke andre bidrag til kommunistpartiets teori og praksis, også om kunst og litteratur. Disse teoretiske arbeidene ligger til grunn for den politikken Mao førte etter makterobrlngen. Enkelte skrifter var beregnet på et bredt publikum - som "Hvorledes Yukong flyttet fjellene". Mao framstår her ikke bare som praktisk teoretiker, men også som en eminent propagandist. Massekampanjer for å aktivisere de store massene og for å korrigere feilaktige synspunkter spilte en avgjørende rolle i organiseringen av Yenanstaten. Ikke minst var det nødvendig å skolere alle dem som kom til Yenan for å slutte seg til den kommunistiske bevegelsen.

Selvstendig kommunistisk linje
Den såk. korrigeringskampanjen i 1942 tok sikte på å framstllle det marxist-leninistiske grunnlaget for kommunistpartiets prinsipper og organisasjon for de mange tusen nye partimedlemmene. Men kampanjen tok også sikte på å fjerne det som Mao kalte "utenlandsk dogmatisme" eller blind kopiering av Sovjetunionen og underkastelse av sovjetiske direktiver.
Mao hadde nå definitivt etablert sin egen selvstendige kommunistiske linje. Det er mulig at også dette ligger bak Stalins manglende begeistring for en kommunistisk seier i borgerkrigen. Mao uttalte senere, da bruddet med Sovjetunionen hadde funnet sted i 1960-åra, at "Stalin blokkerte den kinesiske revolusjonen. Han ønsket ikke at vi skulle kjempe en borgerkrig, men samarbeide med Chiang Kai-shek. Vi fulgte ikke dette rådet og revolusjonen ble kronet med seier. Stalin fryktet at jeg skulle bli en ny Tito." I Yenan skilte Mao seg fra sin andre kone og giftet seg med Chiang Ching.
I Kiangsi i begynnelsen av 1930-åra, men særlig i Yenan, fikk Mao og hans nærmeste medarbeidere en utstrakt erfaring i å bygge opp et nytt samfunn, utdanne kadrene og samtidig ha en nær kontakt med massene. Yenan-området var så fattig at likhetsprinsipper måtte bli framherskende. De aller fleste måtte delta såvel i produksjonen som i militære aksjoner. Dette likhetsidealet, behovet for allsidighet snarere enn ekspertise og nær kontakt med massene er grunnelementer i den maoistiske tankebygningen.

Kina under Mao Tse-tung
Fra maktovertakelsen i 1949 flyter Maos historie sammen med oppbyggingen av det nye Kina. Mao er den drivende kraft i alle viktige avgjørelser som blir tatt. Den daglige administrasjonen ble overlatt til andre, i første rekke Chou En-lai (se art. Chou En-lai) og etter en kortere periode etter det store spranget 1958-60 til Liu Shao-chi (se art. Liu Shao- chi), men Mao grep stadig inn i avgjørende situasjoner for å korrigere utviklingen. Han foretok reiser i landet for å informere seg om utviklingen.
Under den lange marsjen og under Yenan-tiden hadde det utviklet seg et nært samarbeid mellom de ledende kommunistene, og på tross av uenighet er det så lenge Mao levde sannsynligvis ikke forekommet fysisk likviderlng av ledende partimedlemmer. Mao har opplyst at under Yenan-tiden ble en enig om - muligens under inntrykk av Moskva- prosessene - ikke å henrette kommunistiske ledere. "Vi må ikke gjenta Stalins feil."
Det nye Kina er preget både av Maos pragmatisme og hans revolusjonære utålmodighet. Den første perioden etter seieren - det nye demokratiet - preges av en avventende holdning til borgerskapet. Mao støttet seg til Sovjetunionen utenrikspolitisk og gjennomførte en modlfisert form av den sovjetiske økonomiske modellen. Men han ønsket ingen pause i revolusjonen, Maos visjon var en permanent revolusjon.
I 1956 lanserte han kampanjen "La de hundre blomster blomstre, la hundre ulike syn konkurrere". Han holdt sin berømte tale om "den riktige behandlingen av motsetninger innen folket", hvor han på den ene siden understreket at klassekampen må fortsette, men samtidig at de fundamentale rettigheter for den store del av folket må opprettholdes.
Men hundre-blomster-kampanjen avdekket at store grupper intellektuelle var kritisk innstilt overfor partiets politikk. Dette har sannsynligvis styrket Maos overbevisning om at utdanningssystemet var feilaktig og at de intellektuelle ikke hadde den riktige politiske innstillingen.
Allerede i 1955 ser det ut til at Mao er iferd med å utarbeide en ny linje for å påskynde overgangen til sosialismen. Partiet må styrke sin kontakt med massene. Massene må få større frihet i forhold til byråkratiet, slik at massene kan få fritt spillerom for sin energi og skapende fantasi. Det store spranget var direkte inspirert av Mao Tse-tung.
Samtidig søkte Mao å ordne etterfølgerproblemet. Han ba om å bli frigjort fra sin stilling som president, for i større grad å kunne ofre seg for ideologiske spørsmål.
Men det store spranget utløste den første alvorlige splittelsen i toppledelsen. Mao innrømmet at det var svakheter ved det store spranget, men at de positive resultatene hadde vært større. Særlig understreket han "mobiliseringen av massenes energi". Samtidig med de økonomiske vanskene kommer bruddet med Sovjetunionen. Det er åpenbart at Maos prestisje var svekket. Liu Shao-chi økte sin innflytelse i partiet og i statsadmlnistrasjonen. Han ble valgt til ny president i 1959 og hans bok om "Hvorledes en skal være en god kommunist" ble en hovedbok for kadrene.
I perioden mellom det store sprangets avslutning og kulturrevolusjonen førte Mao en kamp mot utvanningen av de kommunistiske idealene. Mao understreket at klassekampen fortsetter også etter at det kommunistiske partiet er kommet til makten. De borgerlige elementene hadde styrket sin stilling i Kina, og slike enheter fantes også i partiet.
Mao ga flere ganger uttrykk for at den linja partiet fulgte var uriktig. Klassekampen måtte ikke glemmes. Faren for at kapitalismen kunne gjeninnføres var stor.
I 1963 lanserte han kampanjen for "sosialistisk utdannelse" og i 1964 erklærte han at den nye generasjonen måtte opplæres. Partiet måtte være kampberedt og de sosialistiske idealene måtte opprettholdes. Forpostfektningene til kulturrevolusjonen var begynt. Mao og hans fortrolige angrep motstandernes svake punkt - utdanningssystemet - og gruppen av intellektuelle og kunstnere rundt Pekings borgermester.
Mao henvendte seg til massene, i første omgang til studentene og skoleelevene. Det var Kinas mest revolusjonære by, Shanghai, som tok ledelsen. Kulturrevolusjonen var i første rekke et angrep på byråkratiserlngen og ekspertstyret i Kina.
Kulturrevolusjonen kastet Kina inn i den alvorligste krisen siden 1949. Arméen måtte flere steder gripe inn for å hindre kaos og alvorlige sammenstøt mellom de ulike fraksjonene. I 1969 grep Mao inn for å avblåse kulturrevolusjonen.

Splittelse i den kommunistiske ledelsen
Partikongressen i 1969 ga uttrykk for at tilhengerne av kulturrevolusjonen hadde seiret. Liu Shao-chi og Teng Hsiao-ping (se art. Teng Hsiao-plng) ble fjernet fra ledelsen, sammen med en rekke andre. Lin Piao (se art. Lin Piao) ble utsett til Maos etterfølger.
Det er mulig at Mao på dette tidspunktet reknet med å trekke seg mer tilbake fra direkte politisk virksomhet. Slik skulle det ikke gå. Det er uklart hva som førte til at Lin Piao forsøkte et kupp, men det er klart at allerede i 1970 grep Mao inn for å moderere Lins ambisjoner.
Lin Piao-krisen og kulturrevolusjonen hadde skapt en splittelse i den kommunistiske ledelsen, som Mao aldri maktet å fjerne. Han forsøkte å skape en balanse i ledelsen mellom den gruppa som kom til maktposisjoner under kulturrevolusjonen, hans egen kone og tre ledende politikere fra Shanghai (som ble kalt "firerbanden" etter Maos død), og de mer moderate lederne. De fleste politikerne som var angrepet under kulturrevolusjonen, ble rehabilitert. Teng Hsiao-ping var den mest prominente innen denne gruppa. Sannsynligvis etter initiativ fra Mao og de "fire" ble det satt i gang en rekke kampanjer som tok sikte på å blåse nytt liv i kulturrevolusjonens idéer.
Det så ut til å være umulig å gjeninnføre en enhet i partiet. Hver ny stor sak som kom opp, rev opp de gamle motsetningene. Striden ble tilspisset da Kinas mest betydningsfulle politiker etter Mao, Chou En-lai, døde i januar 1976.
Hua Kuo-feng som Chou En-lais etterfølger var forsøk på et kompromiss mellom fløyene. Mao var på dette tidspunktet syk og redusert. Selv om han var kritisk til begge fløyer, også til "de fire", mente han at denne gruppa, på tross av dens mangler, representerte et dynamisk element.
Mao døde på et tidspunkt da det kommunistiske partiets ledelse var mer splittet enn noen gang tidligere. Uansett den framtidige utviklingen i Kina vil Mao framstå som en av de store revolusjonære i historien. Ikke noe land har på så kort tid gjennomgått så fundamentale endringer som Kina. I stor utstrekning er dette Maos verk. Mao hadde en enestående sans for store visjoner og nøktern realisme. Han hadde en dyp innsikt i Kinas historie, og en intuitiv forståelse av de kinesiske massers mentalitet. Det Kina han etterlot seg var fundamentalt forskjellig fra det Kina han overtok ledelsen for i 1950. Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenrelst som nasjon.
E.No.

Se også: Kina.


Marcuse, Herbert
Marcuse (1898-1979), tysk-amerikansk marxist og samfunnskritiker. Herbert Marcuse vokste opp i Berlin. Der sluttet han seg til det sosialdemokratiske partiet (SPD) i 1917, men forlot det etter mordene på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg i 1919. Siden var han ikke medlem av noe politisk parti. Marcuse studerte filosofi i Freiburg under Martin Heidegger og skrev en doktoravhandling om Hegel og Heideggers filosofi. Også i Marcuses seinere marxistiske forfatterskap er påvirkningen fra Heideggers eksistensfilosofi åpenbar. Fra Freiburg dro Marcuse til Frankfurt am Main hvor han sluttet seg til kretsen rundt Max Horkheimer på "Institut für Sozialforschung" (Frankfurterskolen).
I de neste tiårene markerte Marcuse seg som en av Frankfurterskolens fremste teoretikere - og utvilsomt som dens mest miiitante representant. Som marxist og jøde måtte Marcuse forlate Tyskland i 1933. Han bodde først ett år i Sveits og dro deretter til USA hvor han slo seg ned for godt. Han var tilknyttet flere amerikanske universiteter: Columbia, Harvard, Brandeis og endelig San Diego hvor han var fra 1965 til han gikk av i 1970. Marcuses navn er uløselig knyttet til 1960-årenes studentopprør; mer enn noen annen ble Marcuse opprørets teoretiker.
De viktigste skriftene publiserte Marcuse forut for studentopprøret. I 1930-årene skrev han flere programmatiske essays om kritisk teori i "Zeitschrift für Sozialforschung", Frankfurterskolens husorgan. Han skrev også den første filosofiske presentasjonen av de nyoppdagete ungdomsskriftene til Marx (1932). Hans viktigste filosofiske verk er "Fornuft og revolusjon" (1941). Marcuse søker her å klarlegge forskjellen mellom to konkurrerende samfunnsteorier: den dialektiske og den positivistiske. Sentrum i studien er analysen av Hegels fornuftsfilosofi som opptakt til Marx' revolusjonære samfunnsteori, kontrastert med positivismen og dens utgangspunkt i Comtes filosofi.
I "Sovjet-marxismen" (1958, norsk utgave 1972) analyserer Marcuse dialektikkens forfall innen sovjetisk filosofi, etikk og politikk. Men det er særlig i de to studiene "Eros og sivilisasjon" (1955) og "Det en-dimensjonale menneske" (1964, norsk utgave 1968) at Marcuse utformet sin særegne samfunnsfilosofi - en dristig syntese av marxisme og psykoanalyse.
I analysen av det industrielle overflodssamfunnet må Marx' økonomiske begreper dels utfylles og dels erstattes med et sett av politiske, moralske og estetiske begreper, ifølge Marcuse. Særlig kretser Marcuses analyser omkring revolusjonens mulighet i de høyt utviklete industrisamfunn. Revolusjon vil ikke bare si å endre samfunnets organiserende prinsipp fra marked til planlegging eller å avskaffe den private eiendomsretten til produksjonsmidlene. Ut fra Marcuses radikale tenkning vil revolusjon si en omveitning som griper dypt inn i det enkelte mennesket, i dets personlighetsstruktur, i forholdet til naturen, i forholdene mellom kjønnene.
Marcuse fester revolusjonens mening til ideen om et "nytt menneske" - en menneskehet som er opplært til en ny følsomhet, varhet og solidaritet. I denne analysen griper Marcuse tilbake til Freuds psykoanalyse for å gi marxismen et driftspsykologisk grunnlag. Revolusjonen skal, med Freuds termer, endre menneskets driftsstruktur: den destruktive, nedbrytende energien omformet til erotisk, skapende energi.
I en kort periode rundt 1968 fikk Marcuse en enestående oppslutning som en medrivende og begeistrende samfunnsfilosof. Seinere ble hans posisjon svakere, særlig på den dogmatiske og blaserte venstrefløyen. Imidlertid gir manglende konkret samfunnsanalyse og strategisk tenkning teoriene hans et skjær av utopisk romantikk. I perspektiv framstår imidlertid Marcuse som en av de ytterst få dristige og nytenkende teoretikerne innen moderne marxisme.
R.S.

Se også: Frankfurterskolen, Utopier.


Marked
I sin mest direkte betydning er et marked et sted der ting selges, kjøpes eller byttes mot hverandre. Vi kjenner til slike tradisjonelle markedsplasser fra vår egen historie, og selv i dagens Norge forekommer marked i denne betydningen (Hamar-martna'n o.l.), men da mer som en oppsiktsvekkende begivenhet enn som en naturlig del av dagliglivet.
Marked i en slik konkret betydning er særlig knyttet til samfunn der folk for en stor del selv produserer det de trenger, samtidig som de ikke er selvforsynt på alle områder. De er derfor typiske for jordbrukssamfunn, og i de fleste u-land er markedene fortsatt vanlige og viktige.
Opprinnelig hadde markedene en svært spesialisert funksjon. De tilbød noen få produkter, noe ekstra og utenom det vanlige. Dette kunne være smykker og sjeldne gjenstander som det ga prestisje å eie, eller f.eks. salt og krydderler. Siden behovet for å skaffe seg produkter via markedet var lite, var det heller ikke grunnlag for faste, daglige markeder. Det kunne gå lang tid mellom markedsdagene - noen få dager i året er tilstrekkelig dersom formålet er salg av trekkdyr eller bytte av overskuddsprodukter etter innhøstingsperioden. Markedene ble derfor mer enn bare kjøp og salg; de ble kjærkomne anledninger til å knytte kontakter utenfor lokalsamfunnet, høre nytt og kanskje til og med oppdage mulige ektefeller. Det sosiale overskygget lett det økonomiske, selv om utgangspunktet var varebytte og ikke fest.
Med økt spesialisering øker avhengigheten av markedet. Uansett hvor arbeidsom smeden er, kan han ikke spise det han produserer. Han må bytte sine produkter mot bl.a. bondens og bakerens. Mer utviklede markeder var derfor i første rekke et byfenomen, og de lange handelsrutene gikk f.eks. fra byer i Asia til byer i Europa (se art. Fjernhandel).
Landsbygda derimot hadde lite markedsbehov, og det var særlig utenforstående krefter som trakk jordbrukerne inn I markedsbyttet. Byfolkenes behov, og dermed vlllighet til å betale, var sjelden tilstrekkelig. Tvang måtte til, og ett av de mest effektive virkemidlene var skattlegging. Hvordan skulle f.eks. koloniherrene i Afrika få bøndene til å levere produkter til verdensmarkedet? De "innfødte" produserte jo selv omtrent alt de trengte, og slo høsten feil ble de uheldige hjulpet ut fra reglene om gjensidig hjelp både innen lokalsamfunnet og mellom slektninger.
Løsningen fant kolonialistene i skattlegging. "Hodeskatt" eller "hytteskatt", som påla hver innbygger (eller familieoverhode) å innbetale en viss mengde produkter eller en viss sum penger, ble innført i kolonier verden over. Formålet var klart: å tvinge folk verden over i kontakt med et marked kontrollert fra Europa. De tvinges til å levere produkter, og de utsettes for markedets tilbud av hittil ukjente varer. Med rent økonomiske mål vii både skatten og varemengden som bonden skaffer seg via markedet virke svært beskjeden i utgangspunktet.
Men metoden åpner det førkapitalistiske samfunnet for den verdensomspennende kapitalistiske varesirkulasjonen, og når først avhengigheten av markedet er skapt ved politisk-administrativ tvang, vokser markedets betydning ved egen kraft.

Marked og pengemakt
Når markedet etter hvert utvikles og dets betydning øker, skjer det en rekke forandringer både med selve markedet og innen lokalsamfunnet. Lite utviklede markeder kjennetegnes for det første av at en rekke produkter ikke i det hele tatt bys fram på markedet og for det andre av at det finnes grenser for hvilke produkter som kan byttes mot hvilke. Grønnsaker kan kanskje byttes direkte mot ull, mens de ikke kan byttes mot smykker. Et smykkes verdi kan ikke tenkes uttrykt i noe så vanlig som grønnsaker. Derimot kan det byttes direkte mot en vakker vevnad. Markedsplassen består egentlig av flere markeder, f.eks. ett for prestisjeprodukter og ett for forbruksvarer. Bytte på tvers av disse grensene er ikke mulig.
Etter hvert som lokalbefolkningen anskaffer seg stadig flere produkter via markedet, og også produserer egne produkter med tanke på markedssalg, løser disse grensene seg opp. Det utvikler seg - eller blir innført - en egen vare, svært ofte gull eller et annet edelt metall, som kan byttes mot alle andre produkter på markedet. Innføringen av en slik felles verdimåler og byttemlddel forenkler og effektlviserer varebyttet. Verdien av smør og tomater kan uttrykkes i en egen verdimåler, f.eks. gull, som igjen kan uttrykke verdien av et vevet sjal. Dermed kan tomater og vevnad måles på samme skala - på markedet blir en viss mengde tomater gitt samme verdi som et sjal. Det gir også større frihet (eller mulighet for "smart" oppførsel) når produktene ikke må byttes direkte i andre produkter, men kan byttes mot denne "varen i særstilling" som tar lite plass, ikke taper seg ved lagring og kan bringes til markedet igjen når prisene er gunstige på andre produkter.
Innføringen av penger betyr bare en ytterligere utvikling og forenkling av oppgavene som 1. generell verdlmåler og 2. allment byttemiddel. Siden gyldige penger forutsetter kontroll med utstedelsen av pengene, er myntpreging og seddelproduksjon sentralmaktens eller herskerens privileglum. Alle kan produsere produkter for et marked, og noen kan til og med finne gull. Men pengene er en vare som ikke kan produseres lokalt. Pengenes utbredelse styrker dermed sentralmaktens kontroll og øker dens økonomiske makt.

Markedet under kapitalismen
Mange førkapitallstlske samfunnsformer kan ha hatt omfattende markedsproduksjon. Store bysamfunn med spesialisert håndverksproduksjon var f.eks. vanlig i føydaltldas Europa, og bøndene produserte korn til markedet for å betale jordrente til godseieren.
Det kapitalistiske markedet kjennetegnes imidlertid av at to nye varer - jord og arbeidskraft - dukker opp på markedet. Det at både jord og menneskelig arbeidskraft framstår som varer som kan kjøpes og selges, er typisk for kapitalismen som produksjonsmåte. Forekomsten av mennesker som er fri fra føydalsamfunnets stedbundne tvang, men samtidig ribbet for enhver trygghet og beskyttelse og dermed tvunget til å by sin egen arbeidskraft ut til salg, er igjen forutsetningen for at eierne av rikdom og produksjonsmldler kan anvende sin rikdom produktlvt, dvs, til å produsere mer rikdom.
Under kapitallsmen har produksjonen av varer (dvs, produkter til salg på markedet) nådd et omfang som tidligere var utenkelig. Markedet sprengte snart markedsplassenes snevre rammer, og allerede i forrige århundre definerte økonomene et marked som hele det geografiske området der selgere konkurrerer om kunder. Siden konkurranse og mulighet til økt fortjeneste er de viktigste årsakene til at markedet brer seg, finnes det ikke noen absolutt og endelig skranke for markedets utbredelse. Nasjonale grenser med tidvise importforbud og toll- og avgiftsbanierer har skapt hindringer for konkurranse på tvers av iandegrensene, men i dag har også disse nasjonale hindringene langt på vei mistet sin betydning. For mange varers vedkommende kan vi derfor med full rett snakke om et verdensmarked.
Men det kan fortsatt være fruktbart å skille mellom forskjellige typer av marked. Ett vanlig skille trekkes mellom markedet for råvarer og markedet for industrivarer. Råvaremarkedet kan igjen deles i landbruksmarkedet og markedet for mineraler.

Landbruksmarkedet
Størstedelen av markedet for landbruksprodukter er hva økonomene kaller uelastisk på kort sikt, både på tilbuds- og etterspørselssiden. Selv om prisene faller på melk og poteter, kjøpes det (i hvert fall på kort sikt) ikke så mye mer av disse produktene. Likeledes betyr ikke økte priser at bøndene straks kan produsere mer for markedet. Produksjonen er underlagt en naturlig treghet, og omfanget påvirkes av naturforhold, været, plantesykdommer o.l.
Denne lange produksjonssyklusen med mange ukontrollerbare faktorer svekker jordbruksprodusentenes makt. De er i stor grad avhengig av å tilby sine varer på markedet, uansett hvilken pris de kan oppnå. Som regel er også produsentene spredt over et stort område langt fra sentrene der produktene forbrukes. Oppkjøperne får dermed en nøkkelrolle som bindeledd mellom den enkelte produsent og konsumentene, og de står i en økonomisk mye sterkere posisjon enn produsentene.
Ut fra sin spesielle karakter - produksjonens avhengighet av naturforhold og produsentenes svake stilling - vil landbruksmarkedet være ustabilt og preget av store prissvingninger. Dette tiltrekker spekulanter som øyner store fortjenester i å kjøpe opp når prisene er lavest, og spekulasjonen forsterker igjen prissvingningene. For de samfunn - lokale eller nasjonale - som er avhengig av landbruksproduksjonen, kan disse svingnlngene få katastrofale utslag, f.eks. dersom prisene på årets avling ikke er tilstrekkelige til å holde det gående til neste høst.
I de fleste industrisamfunn er derfor den ukontrollerte konkurransen på landbruksmarkedet opphevet. Staten griper beskyttende inn og regulerer markedet ved å fastsette minimumspriser, gi produsenttilskudd for sentrale produkter som korn og mel, samt skjerme for utenlandsk konkurranse ved importrestriksjoner og tollbarrierer.
Staten griper altså inn for å skape en stabilitet som ville vært umulig dersom kampen mellom kjøpere og produsenter fikk foregå uhemmet. Bygdesamfunn som ellers ville gått til grunne, overlever. Statens "redningsaksjon" er imidlertid motivert av mer enn romantisk bygdesympati. Landbruket er en viktig del av industriøkonomien, ikke minst fordi landbruksproduktene utgjør en stor og nødvendig del av arbeidernes forbruk. Spekulasjon med nødvendige matvarer skaper krav om høyere lønninger, og kan, dersom den medfører sammenbrudd i landbruket, forårsake dyptgående kriser i samfunnet som helhet. I de fleste industrinasjoner ble statlige reguleringer av landbruksmarkedet derfor iverksatt relativt tidlig.

Råvareeksporterende land
De industrielle råvarene er også avhengig av naturgitte forhold og svak markedsposisjon for produsentene. Likeledes avhenger etterspørselen etter kobber og bauxitt ikke så mye av den aktuelle prisen som av det generelle aktivitetsnivået i industrisentrene og av tekniske krav og forandringer (om kobber f.eks. er nødvendig i elektriske ledninger). Stiger prisene, kan nok utvinningstakten økes, men dersom kobberprisene synker, kan ikke kobberprodusentene av den grunn gå over til bauxitt.
Dette blir svært alvorlig når hele nasjoners økonomi avhenger av råvareutvinning. Kolonialismen og imperlalismen skapte et verdensomspennende system der hele nasjoner ble utviklet til spesialiserte leverandører av utvalgte råvarer. Senegaleserne ble satt til å dyrke peanøtter, ghaneserne fikk ansvaret for kakao, og I Zambia ble hele økonomien rettet inn mot kobberutvinning.
Dette systemet - med et forskjønnende uttrykk kalt "internasjonal arbeidsdeling" - tjente de kapitalistiske industrinasjonene og økte deres kontroll over resten av verden. Det har vist seg nesten umulig for dagens u-land - gårsdagens kolonier - å løsrive seg fra dette tvangsmønsteret. Når råvareprodusenten og forbrukeren - Zambia og USA - møtes på verdensmarkedet er deres maktposisjon derfor ekstremt ulik. Zambia må selge, uansett pris. Eksportinntektene fra kobberet er avgjørende for å holde statsapparatet i gang og sikre nødvendig import. USA kan, dersom prisen ikke er gunstig nok, heller kjøpe i Chile - og uansett utgjør kobberimporten bare en brøkdel av vareimporten.
Det vakte derfor voldsom oppsikt da de største oljeeksporterende landene slo seg sammen om å heve prisen på råolje - verdens viktigste råvare. Aksjonen ble i USA nærmest oppfattet som en krigserklærlng, og OPEC-landenes aksjon viste verden hvordan også produsentene kan påvirke markedsprisen på en råvare ved en samordnet utnyttelse av forbrukernes avhengighet av å kjøpe. Etter OPEC-sjokket har industristatene arbeidet for å redusere mulighetene for tilsvarende aksjoner og også utviklet bedre motstrategier.
I mangel av styrke til å gjennomføre ensidige aksjoner har u-landene de siste årene lansert en rekke forslag om en internasjonal regulering av råvaremarkedet. Forslagene krever garanterte minstepriser, tiltak for å motvirke spekulasjon og drastiske prissvingninger - i det hele tatt beskyttelsesordninger som minner om jordbrukets, og som tar sikte på sosialt og politisk begrunnete inngrep i markedsmekanismene. Men forhandlingene har vært langvarige, og resultatet ikke oppmuntrende. Det dreier seg i praksis mer om beskjedne prisreguleringer (hvilket selvsagt ikke er uten betydning) enn om en ny økonomisk verdensordning, som er det navnet disse kravene lanseres under (se art. Ny økonomisk verdensordnlng).

Industriprodukter
Markedet for industriprodukter skiller seg på mange måter fra råvaremarkedet. Prisene påvirkes i liten grad av midlertidige svingninger i etterspørselen. Overskudd fra ên vare kan relativt lett investeres i noe helt annet, og industriprodusenten har en helt annen frihet enn råvareprodusenten til å variere bredden av produkter - og til og med til å forandre selve produkttypen.
En rekke industrivarer har alt lenge blitt markedsført omtrent over hele verden. Dette gjelder særlig produkter som bare de industrialiserte landene hadde teknologi til å framstille, men det gjelder også enkelte forbruksvarer som leskedrikker og tyggegummi. Enkelte slike varemerker har vist en forbløffende evne til å nå fram til den kapitalistiske varesirkulasjonens ytterste utposter - både i førkapitalistiske og i sosialistiske land.
Et påfallende trekk ved utviklingen av verdensmarkedet de siste tiårene - ut over den stadige veksten i antall produkter - er at selve produksjonsmidlene gjøres tilgjengelige. De tidligere koloniene tilbys ikke bare industrivarene, de kan også kjøpe produksjonsteknologien. Den pågående industrialiseringen av u-landene er nettopp en følge av dette nye elementet i verdenshandelen. Men ser vi nærmere på denne handelen, blir det tydelig at den fortsatt preges av produsentenes styrke og kontroll. Det er ikke all teknologi som er tilgjengelig. I hovedsak er det produksjonsmidlene og teknologien fra den tidlige industrialismen som tilbys - tekstilindustrien, byggebransjen og stålindustrien.
Teknologien forblir under vestlig - eller de multinasjonales - kontroll. Og det er typisk at den mest avanserte teknologien, som er knyttet til den elektroniske industrien, datalndustrlen osv., overhodet ikke tilbys på markedet. De mest dynamiske sektorene av økonomien forblir i noen få storselskaps hender, mens mindre dynamiske - og ofte også mer forurensende - sektorer fordeles til andre deler av verden.

Markedet for arbeidskraft
Det kan også skilles ut andre typer av marked, f.eks. markedet for verdipaplrer, valutamarkedet, markedet for ødeleggelsesvåpen osv., som alle har sine særegne karaktertrekk og sin egen funksjonsmåte. Markedet for arbeidskraft er av særlig interesse. I industrisamfunn har måten denne virker på avgjørende betydning for størstedelen av befolkningens livsvilkår.
Arbeidsmarkedet er særegent i det at det vanlige skillet produsent-vare-kjøper her er vanskelig å få øye på. Det er ikke produsenten (familie og samfunn) som bringer varen til markedet for å oppnå en best mulig salgspris. Derimot synes varen å bringe seg selv, som om varen og selgeren er identiske. Det lønnsarbeideren selger er imidlertid ikke seg selv - det ville være slaveri. Det hun selger er sin evne til å arbeide, sin arbeidskraft, for en gitt periode. I denne tidsperioden, arbeidstida, ligger kjøpers interesse i å benytte den kjøpte arbeidsevnen så effektivt som mulig, for produktene av arbeidet tilfaller arbeidskjøperen.
Som ved ethvert kjøp og salg har selger og kjøper motstridende interesser når det gjelder å fastsette prisen på varen arbeidskraft. I utgangspunktet vil kjøpers posisjon være den sterkeste, rett og slett fordi hver enkelt selger er avhengig av å få solgt sin egen arbeidskraft for å overleve, mens kjøper like gjerne kan kjøpe av den ene som av den andre. Så sant ikke etterspørselen etter arbeidskraft er mye større enn tilbudet, har den enkeltstående selger liten mulighet til å påvirke salgsprisen.
For å styrke sin posisjon og forhindre at salgspris og arbeidsvilkår varierer etter ukontrollerbare svingninger i tilbud og etterspørsel og kjøpers forgodtbefinnende, har de enkelte eiere av arbeidskraft ikke hatt annen mulighet enn å slutte seg sammen i gjensidig solidariske forbund. Enten de er organisert på den enkelte fabrikk, etter bransjer, type arbeidsoperasjon eller region, har slike solidariske sammenslutninger vært lønnsarbeidernes kampmiddel for å overvinne markedets alles kamp mot alle og oppnå økte priser, forkorting av den tida kjøper disponerer over arbeidskraften og klare reguleringer av hva den kjøpte arbeidskraften kan brukes til (se art. Fagbevegelse).
Arbeidsmarkedene i industrinasjonene har alt lenge blitt påvirket av import av utenlandsk arbeidskraft. A la den ferdigproduserte arbeidskraften komme hit og produsere for oss har vært én av forutsetningene for den økonomiske veksten i etterkrigstidas Europa, og det har ytterligere styrket utviklingen i verden i retning av en liten gruppe rike i-land og en stor gruppe fattige u-land.
Men det som er godt for nasjonen, er ikke nødvendigvis godt for privatkapitalen. I tråd med den økonomiske og sosiale utviklingen i industrilandene i retning av voldsom vekst i de administrative og tjenesteytende næringene, høyere utdanningsnivå og dermed også en oppsvulming av tilbudet på utdannet arbeidskraft, har det også skjedd en teknologisk utvikling i retning av økt mekanisering og automatisering. Dette forenkler arbeidsoperasjonene, men øker tempoet. Innslaget av arbeidsoperasjoner som krever fagutdanning avtar. Kortvarig kurstrening er i regelen tilstrekkelig - selv for å delta i produksjonen av kompliserte produkter med hundrevis av deler. Produksjonsprosessen forutsetter ikke at arbeideren har oversikt over totalproduktet - bare innsikt i utvalgte enkeltoperasjoner.
I tråd med økt mekanisering og automatisering har det oppstått en ny situasjon for industriselskapene: hele verden blir aktuelle produksjonsplasser. Lavinntekts-landene har betydelig lavere lønnsnivå, ofte bare rundt 20 % av hva som må betales i de tradisjonelle industrisentrene. Fagforeninger eksisterer nesten ikke. De som fins, er uten reell innflytelse, og arbeidsløsheten er så stor at selskapene kan finsortere den arbeidskraften de vil benytte seg av - ofte unge kvinner som via lange arbeidsuker benyttes intenst i noen år, for så å skiftes ut med nye. Skatter og avgifter ligger langt under i-landsnivå, og mange u-land har dessuten opprettet såkalte friproduksjonssoner (der landets vanlige skatte- og avgiftsregler ikke gjelder) for å trekke til seg investeringer.
Kostnadene ved lengre transportlinjer er blitt drastisk redusert takket være utviklingen av transport- og kommunikasjonsteknologien med raske telesystem og effektivisert transport med spesialskip, container-system og fly. De lavere produksjonskostnadene blir dermed utslagsgivende. Det lønner seg, i svært mange bransjer, å legge produksjonen utenfor høykost-landene. Derfor er det også - fra midten av 1960-årene - en helt klar tendens til nedsatt investeringstempo i industrlsentrene. I noen bransjer har dette ført til reduksjon av bransjen som helhet - sammen med en stadig økende overføring av industriproduksjon til utvalgte u- land.
At markedet for egnete industristeder er blitt verdensomspennende, betyr også at vi nå i økende grad har å gjøre med et verdensomspennende marked for industriell arbeidskraft. Heller ikke de land som kaller seg sosialistiske, er utelukket. De knyttes i økende grad til privatselskapenes produksjon for det kapitalistiske verdensmarkedet gjennom leveransekontrakter og lisensavtaler.
Teknologisk utvikling, særlig datateknologiens utvikling av såkalte mikro-prosessorer (ørsmå datamaskiner som kan styre kompliserte produksjonsprosesser), kan imidlertid komme til å revolusjonere selve produksjonsprosessen. Følgen kan bli at lønnskostnader og sosiale utgifter til produksjonsarbeidere reduseres drastisk, og at fordelen ved god tilgang på høykvalifisert arbeidskraft, moderne kommunikasjonsmidler osv, langt oppveier u-landenes lave kostnads- og avgiftsnivå. I så fall vil tendensen til intemasjonalisering av arbeidsmarkedet igjen snus - samtidig som arbeidsledighetsproblemet fortsatt forsterkes både i i-landene og i u- landene.

Markedet invaderer privatlivet
Dersom en som kjente kapitaiismen for hundre år siden, f.eks. Marx på sine gamle dager, hadde kunnet skue inn i 1970-årene, ville han trolig blitt mest slått av hvordan markedet hadde klart å spre seg til nye områder av samfunnet og ete seg inn i nesten hver avkrok av dagliglivet.
Aktiviteter som tidligere med selvfølgelighet hørte til i husholdets eller lokalsamfunnets ramme, har forsvunnet eller forandret karakter i takt med framveksten av stadig nye varer, f.eks. er husholdsproduksjonen nesten forsvunnet: klær og mat kjøpes ferdig og gjennom en kapitalistisk framstillingsprosess. Likeledes har det skjedd en teknisk revolusjon i hjemmene, som har fått et økende preg av å være maskinparker. Det bidrar til at investeringskostnadene for en nyetablert familie er høyere enn noen gang.
Videre har underholdningsmarkedet invadert privatlivet. Med musikkindustriens, fjernsynets, radioens, filmindustriens, bok- og bladmarkedets økte tilbud til barn, ungdom og voksne, synes det kapitalistiske markedet å være i ferd med å innta privatlivets siste skanser. De familiære samværsformene forandres under påtrykket fra det ekspanderende underhoidningsmarkedet.
Selvsagt er denne familiære fritid ikke nødvendigvis verken idyllisk, skapende eller utviklende. Også "fritida" er underlagt press fra samfunnet og preget av de kår familiemedlemmene lever under - i samfunnet. Men poenget er at enten den blir brukt skapende eller nedbrytende, foreligger det her en tldsperiode overlatt familien, som den kunne bruke og forme etter sine særegne behov. Fritida er ikke bare perioden da en ikke er på jobb, det er også muligheten for de "frieste", dvs, de minst markedsdominerte, aktivitetene. Selv mulighetene for det egentlig private og dermed mangfoldige samvær, preges imidlertid i økende grad av konsum - altså forbruk av varer framstilt for salg på det kapitalistiske markedet. Dermed blir det også mindre privat. Opplevelser blir ikke noe en skaper, alene eller i fellesskap, men noe en kjøper. En sterk opplevelse er et godt kjøp. Billigst fås det kanskje på kino.
At livet får et økt preg av varekonsum, setter selvfølgelig også sitt preg på forholdet mellom mennesker i sin alminnelighet. Spesielt tydelig er dette i forholdet mellom kjønnene, der en med en viss rett kan snakke om utviklingen av et kjønnsmarked. På kjønnsmarkedet gjelder det, i tråd med arbeidsmarkdet, å selge seg - helst for en høy pris. Å være etterspurt blir målet på suksess. Dette blir et viktig mål for selverkjennelsen: jeg opplever meg selv, min verdi, ut fra "etterspørselen" etter meg, som om jeg var en vare.
At nesten alt - arbeidskraft, mat, fritid, opplevelser, følelser - er blitt gjort til varer på markedet, gjør på et vis vareverdenen til den virkelige verden. Påvirkningen utsettes alle for, og det er vanskelig å unngå logikken: det som har høy salgsverdi (det som blir rangert høyt på markedet) er det som har verdi.
L.Lø.

Se også: Arbeidskraftreserve, Arbeidsmarked.


Markedsføring
Markedsføring brukes 1. ofte synonymt med reklame eller 2. i en utvidet betydning som fellesbetegnelse på alle tiltak som går ut på å tilpasse en vare eller tjeneste til markedets avsetningsmuligheter og å få varen/tjenesten solgt. I det mer utvidete markedsføringsbegrepet inngår hele rekken av aktiviteter fra idé, produktutvikling, produksjon, distribusjon, butikkpresentasjon, emballasje og til vanlig reklame som annonser, plakater, reklamefiim osv. Et produkts utforming, egenskaper, salgsbetingelser, garanti, serviceordninger ol. regnes dermed også som deler av markedsføringen.
Markedsføringstiltak retter seg oftest mot private forbrukere på forbruksvaremarkedet, men de anvendes også på bedriftsvaremarkedet og mot omsetningsleddene (butikker, supermarkeder ol.). Selve begrepet markedsføring kom først i vanlig bruk i Norge på begynnelsen av 1960-tallet og tjente da som nøytral avløsning for mer negativt ladete betegnelser som salg, reklame og propaganda.

Historikk
Markedsføring har på en eller annen måte vært anvendt så lenge folk har solgt varer og tjenester til hverandre. Men markedsføringens karakter, sammensetning, rekkevidde og betydning har endret seg fundamentalt. Tidligere tiders torgmarked og omførselshandei var basert på direkte menneskelig erfaring, kontakt og umiddelbare forbrukerkrav, mens dagens vareflom ofte er kjennetegnet ved masseproduksjon fjernt fra markedet og intensiv påvirkning av mulige kjøpere ved hjelp av en rekke metoder, ofte gjennom massemedier.
Et viktig punkt i denne utviklingen var den industrielle revolusjon. Den førte til et sterkt skille mellom produksjon av varer og formidllngen av dem fram til forbrukerne: selvstendige salgsledd - butikker - ble i langt større grad nødvendige mellomledd mellom produsent og bruker. Etter hvert ble så teknologiske nyvinninger og vitenskapelige metoder systematisk tatt i bruk for å sikre størst mulig påvirkning av og Innflytelse over forbrukernes oppfatnlng av sine behov, deres verdier, innkjøpsatferd og kjøpsavgjørelser.
På 1900-tallet har markedsføringen gjennomgått tre faser i takt med bl.a. endringene i konkurransesituasjonen på det private markedet: Fram til 1930-tallet var den nærmest en liten tilleggsaktivitet for å få raskt salg av allerede fullt ferdige produkter - produsentenes interesse var konsentrert om produksjonsmessige forhold (bedre og raskere produksjon, framstilling i store serier osv.). Fra midten av mellomkrigstida til et stykke ut i etterkrigstida kom så selve distribusjonen av varer til å stå i sentrum for interessen ved siden av ytterligere automatisering og mekanisering av selve produksjonen. Særlig i USA var utviklingen preget av en videreutbygging av kjedeforretninger og varehus og etablering av supermarkeder.
I de siste par tiår har konkurransen om forbrukernes kjøpekraft gitt markedsføring en dominerende rolle i bedriftene: markedsforskning, -undersøkelser og -kampanjer har framskaffet innsikt i og muliggjort påvirkning av kjøpernes behov, ønsker og valg som nyttiggjøres på alle områder i bedriftene, fra valg av vare for produksjon og videre produktutvikling til salgsformer og serviceopplegg. Markedsføringens økte betydning for både produksjon og kjøp har også økonomiske konsekvenser, bl.a. utgjør markedsføringskostnadene en stadig større andel av en vares salgspris, kanskje opptil 50-60 % for enkelte varetyper. Denne utviklingen gjenspeiler seg også i sysselsettingsmønstret. Det er i dag ansatt langt flere personer i produktutvikling, distribusjon, reklame og salg av varer i forhold til antallet ansatte i selve vareproduksjonen enn for en del år siden.
Markedsføringsarbeidet har også i de siste årene fått en stadig mer sentral plass i bedriftenes og handelens organisasjoner, og gjennom forskning og utdanning satses det sterkt på å øke kompetansen på området. Den viktigste organisasjonen er Norges Markedsforbund (fra 1927) med 20 lokalforeninger. Den mest omfattende utdanningen skjer ved Markedsføringsskolen (grunnlagt 1918) i Oslo.

Markedsforskning
Markedsføringen tok etter hvert i bruk vitenskapelige metoder for å løse sine problemer. Markedsforskningen var i begynnelsen særlig konsentrert om å utforske påvirkningsmulighetene overfor kjøperne. Det skjedde bl.a. gjennom motivanalyser, studier av forbrukernes holdninger, ønsker og vaner, kartlegging av deres atferd i kjøpssituasjoner, av fordeling av kjøpekraft og forbruksmønster ol. Viktige emner for forskning ble også butikkutforming og vareplasserlng, emballasjens form og utstyr, distribusjonsmåter, prissetting, salgsformer og annonsering.
På dette forskningsfeltet brukes det i dag en hel rekke metoder. De mest kjente er observasjon av kundeatferd, eksperiment for kartlegging av forbrukerreaksjoner på nye produktvarianter (testsalg, vareprøving gjennom testpanel eller en utvalgt brukergruppe el.) og intervju for å få kjennskap til kunnskaper, holdninger, atferd m.m. Både forskningen og resultatene av denne er i liten grad tilgjengelige for offentlig innsyn og kritisk vurdering.

Markedsføring og forbruk
Markedsføringen kan ikke vurderes isolert, men må ses som en del av det samfunn og det økonomiske system den foregår innenfor. Markedsføring spiller en sentral rolle i å skape og opprettholde forbrukersamfunnet, og den kan sies å være både en nødvendig forutsetning for og konsekvens av dette. Betydningen av markedsføring, de ressurser som brukes på den og formene den tar vil avspeile og være tilpasset de økonomiske forholdene. I de vestlige industriland kan markedsføringens ekspansjon de siste tiårene ses som et resultat av at de materielle behov i stor grad er dekket. Problemet er snarere å prøve å få avsatt overproduksjonen av private forbruksvarer. Viktige oppgaver for markedsføringen i kapitalistiske samfunn har derfor vært å stimulere til og tilfredsstille stadig mer perifere eller kunstige behov, og samtidig sørge for at de samme behov forsvinner eller endrer seg så raskt at utskiftingshastigheten for produktene holder seg høy. Et tradisjonelt eksempel på dette er motemarkedet for klær. Tilsvarende utvikling fins nå for lydprodukter, kjøkken- og baderomsutstyr, sports- og fritidsartikler, møbler og biler.
Den moderne markedsføring har dermed bl.a. bidratt til økt økonomisk vekst. Av den grunn blir dens dominerende rolle forsvart av mange. Men vekst er ikke noe mål i seg selv - vekstens innhold er av større betydning for de fleste menneskers levemåte og velferd. Og i et privatkapitallstlsk samfunn vil profittmotlvet og ikke hensynet til sentrale forbrukerinteresser eller til en rettferdig sosial utvikling være avgjørende for markedsføringens anvendelse. Et hovedformål blir å øke produktenes salgsverdi framfor deres bruksverdi.
For å oppnå større salgsgevinster satser markedsføringen på å selge forestillinger om produkter til forbrukerne framfor selve produktene. (Den rette tannpasta er ikke tannpasta, men en snarvei til selvtilllt og suksess, den riktige jeans et middel til gruppeidentitet og samhold, cola er ikke en drikk men en livsstil osv.) Denne form for markedsføring stimulerer derfor kjøpepress og siøsing med samfunnets og husholdningers ressurser.
Men selv om markedsføringen skulle tilfredsstille samfunnsmessige krav til sannferdighet og rimellghet, kan den påvirke forbrukemes oppfatning av hva som er egne behov og ønsker. A gjøre noe kjent virker i seg selv behovsskapende: mange ting som på et visst tidspunkt ikke er savnet - fordi de ikke er kjent - blir etter at de er markedsført opplevd som klart ønskelige og nødvendige. Dette innebærer at betydelige deler av vårt forbruk bestemmes allerede ved valget av hva som skal markedsføres. En samfunnsmessig styring av forbruksutviklingen forutsetter derfor mye mer enn informasjonskrav overfor markedsføringen. Selve beslutningen om hva som skal forsøkes lansert på markedet og selve utformingen av produktene (kvalitet, formålstjeniighet, levetid osv.) må legges under samfunnsmessig kontroll.

Markedsføringens nye oppgaver
Markedsføring er som begrep tradisjonelt knyttet til bedrifters omsetning av varer og tjenester. Men i stadig større grad benyttes nå markedsføringens metoder og virkemidler for å påvirke holdninger som ikke er knyttet direkte til forbruk, men som går på politiske standpunkter, religløs overbevisning og livssyn. Slik "ideologisk markedsføring" kan ha ulik karakter avhengig av avsender, formål og den gruppe den er rettet mot. Tre sentrale virkefelt er:
Markedsføring av politiske budskap fra partier og andre grupper med politiske mål overfor opinion og velgere.
Markedsføring fra bedrifter, bransjer og næringslivsorganisasjoner overfor andre interessegrupper (ut over forbrukerne), som en ønsker å påvirke: lokale og sentrale myndigheter, politikere, massemedia, ansatte, aksjonærer osv.
Markedsføring fra statsapparatets og andre myndigheters side, f.eks. i form av holdnings- og opplysningskampanjer (samfunnsinformasjon). S1ike kampanjer vil vanligvis foregå på områder hvor det er liten politisk uenighet, som kampanjer for å slutte å røyke, unngå å kaste avfall, spare energi, bruke bilbelte o.l.
S.R.L.

Se også: Behov, Forbrukerpolitikk, Reklame.