Malaysia
Hovudstad: Kuala Lumpur
Sjølvstende: 1963 (Storbrltannia)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhald: 329 490 km²
Folkemengd i 1973: 11 400 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 3,1 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 4,9 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 554 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 5,1 %
Inflasjonsrate i 1975: 4,6 %
Sysselsette i primærnærlng: 46,0 %
Sysselsette i industri: 12,5 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 27,9 %
Yrkesaktivitet: 31,7 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 32,4 %
Største eksportvaregruppe: Rågummi, 26,8 %
Viktigaste handelspartnar 1974: i-land, 62,0 %
Energibruk pr. innbyggjar: Låg, 528 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 9,5 %
Lese- og skrivekunne: 43 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 85
Døyingsprosent for spedbarn: 5,0 %
Militærutgifter pr. innb., 1973: 15,78 $
Tilslutning til militærallianse: ANZUK
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Malaysia er ein sambandsstat i Søraust-Asia og omfattar storparten av den malayiske halvøya og Nord-Borneo. Halvøya (Vest-Malaysia) består av 13 delstatar, Nord-Borneo (Aust-Malaysia) av to: Sarawak og Sabah. Begge områda består av sletteland ved kysten og fjell i innlandet. Klimaet er tropisk og fuktig. 60 % av Vest-Malaysla og 80 % av Aust-Malaysia er dekt av tropisk regnskog.
Dei viktigaste næringsvegane er jordbruk (særleg ris, men også hirse), kystfiske, gruvedrift (Malaysia er største tinnprodusenten i verda), skogbruk og gummiproduksjon. Økonomien kviler framfor alt på eksport av gummi, tinn og tømmer. Det er utvikla ein del industri, hovudsakleg langs vestkysten av den malayiske halvøya, der del største byane ligg.
Folket hører til ei rekke etniske grupper: Over 40 % er malayarar, nesten like mange er kinesarar, om lag 10 % er indarar, og resten hører til den opphavlege, før-malayiske folkesetnaden og er fordelt på fleire grupper.
Malayisk er offisielt nasjonalspråk; i praksis har engelsk ei like sterk stilling i samfunnet. Det same gjeld kinesisk og ymse indiske språk innanfor deira respektive grupper.
Også religionen følgjer dei etniske skiljelinene: Malayarane er muslimar, kinesarane konfuslanarar, taoistar eller buddhistar, og indarane held seg til hinduismen eller islam.

Historie
Einingane som skulle bli til del moderne statane Malaysia og Indonesia oppstod ved at Storbritannia og Nederland delte det malayisk-indoneslske kulturområdet i interessesfærer seg imellom på 1800- talet (sjå art. Indonesia). Det meste av det malayiske området bestod da av ei rekke småstatar, fyrstedømme som baserte seg på risproduksjon, fiske og litt handel. Storbritannia hadde i førstninga berre direkte styring med tre enklavar langs den malayiske vestkysten, nemleg Penang (frå 1786), Malakka (frå 1824) og Singapore (frå 1819), og deira siktemål var avgrensa til det å kontrollere handelsvegen mellom India og Kina. Utetter hundreåret fekk del likevel gradvis meir og meir beinveges kontroll med del malayiske småstatane, som var heilt stagnert økonomisk og politisk, og som verken hadde evne eller vilje til å yte motstand. Formelt fekk desse statane halde fram med å eksistere under sine lokale fyrstar og aristokrati, men desse fekk berre spele ei seremoniell rolle. Den politiske makta låg hos den britiske koloniadmlnistrasjonen. Del rike tinnressursane i Malaya vart dermed reservert for den britiske imperlalismen, som sette i gang ei storstila utvinning. Det var også britane som starta produksjonen av gummi. I tillegg sette dei i gang ei rekke utviklingstiltak som utbygging av helsestell, skolestell, vegar, jarnbaner o.l. Den arbeidskrafta dei nytta til alt dette, vart masseimportert frå India og i særleg grad frå Kina, som kontraktarbeidarar. Kinesarane fekk etter kvart også monopol på innanrikshandelen.
Malaya vart altså gjennomgripande modernisert, men den malayiske befolkninga vart stort sett verande i landsbyane, opptatt med sine tradisjonelle næringar - i byane dominerte kinesarane og indarane. Rettnok fekk også malayarane del i den allmenne betringa av levestandarden som det paternalistiske kolonistyret førte med seg, men i mindre grad enn del andre rasegruppene.

Nasjonalisme, opprør, sjølvstende
Sosial uro var det lite av fram til andre verdskrigen, og noka sterk nasjonalistrørsle voks heller ikkje fram. Det fanst eit illegalt kommunistparti sia 1930, men det var avgrensa til den kinesiske folkegruppa og fekk lite å seie. Dette forandra seg under den japanske okkupasjonen (1942-45). Da utvikla kommunistane ei geriljarørsle som vart ei viktig kraft i motstandskampen - ikkje minst fordi japanarane dreiv ei hard rasistisk forfølging av kinesarane, samtidig som dei behandla dei andre rasegruppene etter måten bra. Etter krigen utvikla det seg ei malayisk nasjonalistrørsle, men ho var meir retta mot kinesarane enn mot britane, og var temmeleg konservativ politisk.
I 1948 gjekk Malayas Kommunistiske Parti (MCP) til væpna opprør mot koloniregimet. Det hadde basane sine i jungelen, og førte ein effektiv geriljakrig som truga grunnvollane til regimet. Denne krigen (kjent som "The Emergency") varte ut femtitalet og førte til at geriljaen nesten vart fullstendig knust. Grunnen var delvis den overlegne taktikken til dei britiske styrkane; for første gong vart heile landsbyar flytta frå "usikre" til "sikre" område - ein taktikk amerikanarane seinare skulle ta opp med atskillig mindre hell i Vietnam. Ein annan viktig grunn til geriljaen sitt nederlag var at MCP aldri greidde å bryte rasebarrierane: Det var eit parti av kinesarar og klarte ikkje å appellere til dei fattige malayarane. Ein tredje grunn var at Malaya vart sjølvstendig i full forståing med britane i 1957, under eit system som sikra at malayarane kom til å dominere politisk.
Om MCP var eit parti av kinesarar, så appellerte det sjølvsagt ikkje til dei rike kinesarane, som kontrollerte økonomien i landet og ikkje hadde noko å vinne ved ein sosial revolusjon. Inntil vidare heldt britane fast på territoria sine på Borneo, som var langt mindre utvikia enn Malaya. Singapore, som hadde vore ein særskilt britisk koloni skild frå Malaya, fekk sjølvstende i 1959.
I 1963 sameina alle desse område seg i ein ny stat, Malaysia. Berre det britiske protektoratet Brunei på Nord-Borneo gjekk ikkje med i denne staten og vart eit sjølvstendig sultanat (med mindre enn ein million innbyggarar). Staten Malaysia vart straks sterkt angripen av Sukarno i Indonesia, som kalla dette eit produkt av den britiske kolonialismen (britiske troppar var stasjonert der). Konfrontasjonen var først og fremst diplomatisk, men omfatta og militære aksjonar langs statsgrensa på Borneo. I 1965 drog Singapore seg ut av Malaysla og etablerte seg som ein sjølvstendlg stat. Singapore er den leiande kommersielle makta i SøraustAsia, over 80 % av innbyggarane er kinesarar. Konfrontasjonen med Indonesia tok slutt da Suharto kom til makta der i 1966.

Samfunnsordning
Samfunnsordninga i Malaysla er basert på ei etnisk funksjonsfordeling: Malayarane dominerer i politikken, byråkratiet og del væpna styrkane, mens kinesarane er einerådande i økonomien. Dette gjeld sjølvsagt overklassene innan kvar rasegruppe; sjølve rasekløyvinga gir dei stor ideologisk makt innanfor kvar si gruppe.
Det politiske systemet er parlamentarisk, etter vesteuropeisk mønster. Landet er eit konstitusjonelt monarki av eit særleg slag: Elleve av delstatane i Vest-Malaysla har framleis kvar sin fyrste frå dei tradisjonelle dynastia, og del vel seg imellom ein storfyrste for heile Malaysia for ein femårsperiode.
Dei to største partia er det malayiske UMNO og det kinesiske MCA. Begge er konservative og representerer overklasseinteressene innan kvar av rasegruppene. Dei har slutta seg saman i det såkalla Aliiansepartiet, og med eit stort fleirtal i parlamentet har del sikra seg ei konstant regjeringsmakt utan å bli utfordra. Rasemotsetnadene er både grunnlaget for og største trugsmålet mot maktstillinga deira: Ved vala i Vest-Malaysia i mai 1969 røysta mange fattige malayarar og kinesarar på meir ekstreme raseparti. Få dagar seinare kom det til blodige raseopptøyer i hovudstaden Kuala Lumpur, der først og fremst kinesarane laut unngjelde. Dette resulterte i eitt og eit halvt års unntakstilstand.
Årsakene til motsetnadene er klåre: Kinesarane og indarane står langt sterkare i det private næringslivet og får jamt over betre utdanning. Malayarane er stort sett stengt inne i dei tradisjonelle landsbysamfunna, med byråkratlet (der dei har spesielle rettar) som einaste utveg til å kome seg oppover. Malayarane er jamt over fattigare enn dei andre og blir langt hardare råka av arbeldsløysa. Alt dette hindrar klassesolidaritet over rasegrensene.
MCP, som heile tlda har hatt eit baseområde i grensestrøka mot Thailand, slo til med ei rekke aksjonar i 1975. Sommaren 1977 gjennomførte malaysiske og thailandske styrkar saman ein stor oppreinsklngsaksjon i desse områda. Samtidig har det vore nye teikn til MCP-aktivitet i byane i Vest- Malaysia, som jamvel får ein viss oppslutnad blant malayarane. Eit anna problem for regjeringa er den sterke misnøya med unionen i Aust-Malaysia, særleg i Sabah, der det har vore reist krav om full lausriving.
Det malaysiske samfunnet er, som dei fleste andre samfunn i Asia, patriarkalsk. Kvinnene har formelle borgarrettar, slik som røysterett, og er truleg meir sjølvstendlge enn i mange andre asiatiske land, t.d. har dei relativt godt tilgjenge til utdanning og arbeid. Likevel er del stort sett avhengige av og underordna mennene, dels av økonomiske grunnar (særleg i del tradisjonelle sektorane), dels pga. kulturelle tradisjonar.
Utanrlkspolitikken har heile tida vore vestorientert. Malaysia er medlem av Det britiske samveldet og den søraustasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN. Dei siste par åra har landet gjennomført ei viss tilnærming til Kina og landa i Indokina.
L.S.V.



Maldivane
Hovudstad: Malé
Sjølvstende: 1965 (Storbritannia)
Politisk system: Presidentstyre
Flateinnhald: 298 km²
Folkemengd i 1973: 115 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,1 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 90 $
Tilslutning til militærallianse: Storbritannia
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band


Mali
Hovudstad: Bamako
Sjølvstende: 1960 (Frankrike)
Politisk system: Militærdlktatur
Største språkgruppe: Mandingo, 31,3 %
Flateinnhald: 1 240 000 km²
Folkemengd i 1973: 5 376 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,1 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 73 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: ÷ 4,6 %
Største eksportvaregrupper: Bomull, levande dyr, 58,6%
Viktigaste handelspartnar 1972: Frankrike, 37,9 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 25 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 3,1 %
Lese- og skrivekunne: 5 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 1
Militærutgifter pr. innb., 1973: 1,58 $
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band


Malinowski, Bronislaw Kaspar
Malinowski (1884-1942), polsk-britisk sosialantropolog. Bronislaw Kaspar Mallnowski tok først en doktorgrad i matematikk og fysikk ved universitetet i Krakow, men måtte avbryte disse studiene på grunn av sykdom. Han begynte å interessere seg for kulturforskning, og hadde en god del lesning bak seg da han i 1910 kom til London School of Economics som student. Her tok han doktorgraden i antropologi i 1916, og ble i 1927 utnevnt til første professor i faget ved Londons universitet. Fra 1938 til 1942 oppholdt han seg i USA, og ble utnevnt til professor ved Yale-unlversitetet like før sin død.
Malinowski ble en av grunnleggerne av den moderne sosialantropologien, og har på en rekke områder levert bidrag av stor betydning for fagets metode og teoribygning. Hans monografler inneholder dessuten en uovertruffen materialrikdom som etter hvert har gitt dem en tilleggsverdi som kildebeskrivelser av primitive samfunn. Malinowski gjorde feltarbeid på Trobrianderøyene, i Afrika og i Nord-Amerika.
Gjennom sine langvarige feltopphold på Trobriandene (1915-1918) utviklet han feltmetoder bygd på intensiv deltakende observasjon, hvor det legges vekt på å sette de enkelte kulturytringer og handlinger inn i sin videre sammenheng. Dette medfører to grunnleggende former for innsikt. For det første at det kan være et sprang mellom handlingens virkelighet og et idealisert samfunnsbilde som ofte kommer fram gjennom det formelle intervjuet (tidligere antropologers hovedredskap i datainnsamlingen). For det andre et "holistisk" syn - at det er en gjensidig avhengighet mellom de ulike sidene ved samfunnslivet, f.eks. mellom politikk, økonomi, religion og familieliv - og at det er viktig for en fullstendig samfunnsforståelse at disse sam- menhengene ikke tapes av syne selv om man konsentrerer seg om et avgrenset problemfelt. Malinowski satte en standard for det antropologiske feltarbeidet som fremdeles i store trekk har sin gyldighet.
Malinowski var en klar eksponent for, og regnes av mange som grunnleggeren av, den teoretiske retningen som kalles funksjonaiisme, og som grovt sagt går ut på at de ulike detaljene i samfunnslivet griper inn i hverandre, støtter opp om hverandre, og fyller visse behov. Malinowski gikk i sin spesielle utforming av funksjonalismen ut fra et tenkt hierarki av behov - grunnleggende biologiske, og avledede psykologiske og sosiale behov. Ethvert trekk ved samfunn og kultur kunne så ses som løsningsforsøk, som i siste instans kunne tilbakeføres til noen få grunnbehov. Malinowskis funksjonalisme var et viktig teoretisk bidrag i sin tid. Den har også vært omstridt, og er i sin opprinnelige utforming nå mest av faghistorisk interesse.
Av andre mer spesielle bidrag fra ham bør en nevne hans forskning innen primitiv økonomi, lov og rett, og magi og religion - områder hvor hans synspunkter har ført til særlig fruktbare diskusjoner. Han interesserte seg også for sosial og kulturell endring, og var opptatt av mulighetene for å gjøre praktisk bruk av antropologisk innsikt. På disse områdene var fagdebatten kommet kort ved Malinowskis død, og han rakk ikke her å levere bidrag som står på høyde med hans innsats for øvrig.
Noen viktige bøker av Maiinowski: "Argonauts of the Westem Pacific" 1922, "Myth in Primitive Society" 1926, "Sex and Repression in Savage Society" 1927, "The Sexual Life of Savages" 1929, "Crime and Custom in Savage Society" 1932, "Coral Gardens and their Magic" 1935, "A Scientific Theory of Culture" 1944, "The Dynamics of Culture Change" 1945.
I.R.



Malta
Hovudstad: La Valetta
Sjølvstende: 1964 (Storbritannia)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhald: 316 km²
Foikemengd i 1973: 322 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: ÷ 0,4 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 0,6 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 1 096 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 7,7 %
Sysselsette i primærnæring: 6,0 %
Sysselsette i industri: 38,2 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 55,7 %
Yrkesaktivitet: 33,5 %
Kvinnedel av yrkesaktiv foikesetnad: 23,7 %
Største eksportvaregrupper: Klede, tekstilar, 47,8 %
Viktigaste handelspartnar 1975: i-land, 47,8 %
Energibruk pr. innbyggjar: Låg, 1 199 kke
Lese- og skrivekunne: 58 %
Døyingsprosent for spedbarn: 2,31 Døde i trafikkuiykker pr. 100 000 innb.: 3,7
Sjølvmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 0,6
Militærutgifter pr. innb., 1973: 6,53 $
Tilslutning til militærallianse: Storbritannia
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band


Malthus, Thomas Robert
Malthus (1766-1834), engelsk samfunnsforskar. Malthus var utdanna prest, men praktiserte berre kort tid. Frå 1805 til han døydde i 1834 var Malthus professor i moderne historie og politisk økonomi ved East India Company sitt college i Haileybury. Malthus er rekna med mellom dei "klassiske" politiske økonomane (sjå art. Smith, Ricardo og Marx). Verket som i dag er grunnlaget for Malthus sin status innan moderne økonomi er "Principles of Pollticai Economy" (1820). Her presenterer han, i sterk opposisjon til m.a. Ricardo, overraskande moderne idear omkring økonomiske krlser. På dette feltet må Malthus reknast som ein viktig føregangsmann for Keynes (sjå art. Keynes).
Malthus sitt namn vil likevel først og fremst vere knytt til befolkningslæra og befolkningspolitikken. I 1798 publiserte Malthus ein pamflett retta mot Godwin og Condorcet med tittelen "An Essay on the Principle of Population", der han la fram synet sitt. I bokutgåva frå 1803 nyttar Malthus mellom anna eksempel og data frå ei reise gjennom Noreg i 1799. Boka kom ut i nye og omarbeidde utgåver fem gonger til, den siste posthumt i 1872, og starta ein århundrelang debatt der skiljet i stor mon kan seiast å ha gått mellom "verdikonservative" malthusianarar og "revolusjonære" sosialistar.
Malthus tar utgangspunkt i at menneska i prinsippet har evne til å auke talet sitt langt raskare enn dei kan klare å auke matproduksjonen. Hungersnaud og sjukdom vil dermed natumødvendig føre til auke i talet på døde heilt til folketalet igjen er i balanse med matproduksjonen.
Dei naturnødvendige ("positive") kontrollmekanismane av folketalet verkar gjennom dødsfalla. Hunger, sjukdom og krig vil vere menneska si framtid om ikkje førebyggjande ("preventive") kontrollmekanismar kan takast i bruk så talet på fødde går ned. Så lenge dei førebyggjande mekanismane ikkje verkar, vil det alltid finnast dårlegstilte grupper i befolkninga der hunger og sjukdom kan hente seg offer.
Malthus går sterkt inn for at vi må få førebyggjande kontrollmekanismar for folketalet. Han er likevel svært pessimistisk med omsyn til sjansen for at det skal lukkast, sidan han må avvise alle "vonde og ugudelege" åtgjerder som abort, prevensjon, seksuelle avvik og prostitusjon. (Seinare er det - ironisk nok - forkjemparane for abort og prevensjon som har blitt kalla malthusianarar.) Den einaste sjansen Malthus ser, er det han kaliar moralsk sjølvtøyming (dvs. fråhald frå all seksuell aktivitet). På dette punktet fører altså Malthus inn ei moralsk vurdering jamsides det logiske befolkningsprlnsippet sitt. Likevel var det ikkje grunn til å vente så mye strid ut frå det Maithus hadde funne så langt. Det som skapte strid og som omforma Malthus til eit symbol i ein århundrelang kamp, var del politiske konklusjonane han kom fram til. Med utgangspunkt i befolkningsprinsippet sitt kunne Malthus hevde at fattigfolk ikkje kunne ha det minste krav på hjelp frå samfunnet til å overleve. Det ville vere moralsk uansvarleg å gi slik hjelp sidan det berre ville føre til at problema vart dobla i neste generasjon. Om ein lar 50 menneske svelte I hel i dag hindrar ein at 100 svelt i hel om 25 år. Samfunnet, meinte Malthus, måtte i staden sette alle krefter inn på å lære folk moralsk sjølvtøyming.
Malthus sin argumentasjon var heilt i tråd med overklassen sin kamp mot fattiglovene i England på den tida. (Fattiglovene vart endra i pakt med Malthus sine idear i 1834.) Sidan har Malthus alltid vore assosiert med og teke til inntekt for forsvaret av den eksisterande sosiale formasjonen. Malthus skreiv den første pamfletten sin som eit motangrep på standpunkta til del revolusjonære utopistane. Arvtakarane deira, sosialistar og kommunistar, tok kampen opp og har ført han vidare.
Fram mot første verdskrigen var det imidlertid klart for "alle" at Malthus hadde teke feil. Teknologisk utvikling hadde gjort det mogeleg å auke matproduksjonen mange gonger raskare enn folketalet, samtidig som prevensjon etter kvart viste seg å verke effektivt på fødselstalet. Malthus var ikkje lenger aktuell.
Etter andre verdskrigen har vi imidlertid opplevd ein kolossal vekst i folketalet i u-landa, samtidig som del strevar med å innføre den moderne teknologien som synest å ha lagt grunnlaget for velstanden i del industrialiserte landa. Brått er Maithus attende og malthusianarar og marxistar er fylka langs den gamle stridslina frå nesten to hundre år attende. Nye argument er vondt å få auge på.
Malthusianarane ser seg blinde på det store fødselsoverskotet og vil nytte kreftene til familieplanleggingstiltak. Marxistar ser seg blinde på den urettvise fordelinga av goda i samfunnet og del underutviklande avhengighetsrelasjonane desse landa faktisk lever med. Få freistar å sjå samanhengen mellom befolkningsutvlkling og samfunnsutvikling i eit meir heilskapeleg bilete.
E.Be.

Sjå også: Befolkningsutvikling.

Litteratur: M. Blaug: Malthus, Thomas Robert, i International Encyclopedia of the Social Sciences, Vol. 9, New York 1968. T. R. Malthus: Om befolkningslova, Oslo 1975.


Mandarin
Mandarin er navnet på de førende lagene innen det militære og sivile kinesiske embetsmannssjiktet fram til revolusjonen og keiserdømmets fall i 1911. Ordet kommer av det portugisiske mandar: å befale.
De kinesiske mandarinenes makt baserte seg på et strengt sentralisert og tradisjonsorlentert eksamenssystem som stilte strenge krav til innsikt i kinesisk kultur og historie, og i særdeleshet konfusiansk filosofi. Dette eksamenssystemet sikret at enhver rekrutt i hovedsak delte den eksisterende administrative og politiske elitens virkelighetsforståelse og æresforestillinger. Så snart kvaiifikasjon gjennom eksamen var oppnådd, kunne mandarinenes embeter kjøpes og selges.
Det felles anknytningspunktet i konfusianismen og de formaliserte reglene for overføring av kunnskap og tradisjon til yngre slektsledd gjorde Kinas elite overmåte homogen. På 1800-tallet satt det ikke mer enn ca. 2 000 mandariner i embetsverkets toppstiilinger. I tillegg kom 1 500 pedagoger med ansvar for tradisjonsformidlingen og ca. 18 000 funksjonærer på lavere trinn. Det veldige kinesiske keiserdømmet ble styrt av denne minoriteten med keiseren på toppen.
Mandarin-begrepet har etter hvert fått et litt nedsettende innhold som antyder tradisjonsslaveri, autoritetstroskap og formallsme. Det er også blitt anvendt mer allment om konservative elltesjikt, f.eks., tyske høyreorienterte akademikere på 1800- tallet og fram til Weimar-republikkens fall i 1933.
Disse tyske "mandarinene" kunne klart skilles fra industriherrer og byborgerskap ved at de så sterkt beundret de ytre kjennetegnene ved lærdom (eksamener, titler o.l.) og respekterte orden, disiplin og etablert autoritet. Det overveiende flertallet av dem vendte seg med dyp pessimisme bort fra det de kalte "den nye maskinalderen". Mange følte de var vitne til den vestlige kulturens undergang.
I selvforsvar mot den tyske arbeiderklassens demokratiseringskrav fra slutten av 1800-tallet, utviklet de seg i sterkt antidemokratisk retning. Som alternativ til det parlamentariske demokratiet satte de opp forestillingen om "folket" som en mytisk enhet på tvers av alle klasseskiller. De tyske mandariner trakk et skarpt skille mellom "ånd" og "makt". Dette førte til en sterk uvilje mot å trekkes ned i daglig interessekamp. Det å hevde klasseinteresser ble sett på som oppsplittende og tegn på moralsk oppløsning. Sammen med den negative innstillingen til å delta i politikk skapte de tyske mandarinenes kulturpessimisme det åndelige grunnlaget for at de tyske universitetene ble lammet i forhold til nazismen i mellomkrigstiden.
I nyere politisk tenkning er mandarin-begrepet blitt brukt bl.a. av den kjente amerikanske lingvisten og samfunnskritikeren Noam Chomsky. Kritikken hans av den intellektuelle hjernetrusten under Kennedy og Johnson, som leverte begrunnelsene for USAs krigføring i Vietnam, dreide seg nettopp om det Chomsky så som mandarin-karakteren deres: at de underkastet seg og drev håndlangervirksomhet i forhold til statsmakten: at de var villig til å underordne vanlige moralske krav en høyere statsmoral; at de var opptatt av tekniske løsninger uten å tenke på midlenes virkninger for menneske og natur (f.eks. kjemisk krigføring og pasifiseringsprogrammene i Vietnam), at de var isolert fra folket, og ikke minst at de utviste en egen enorm selvfølelse. Chomsky angrep særlig disse mandarinenes forræderi mot det som burde være den intellektuelles særlige oppgave: å avkle all urettmessig makt dens skinn av ufeilbarlighet og kritisere enhver samfunnsorden i lys av allmenne humanitetsidealer.
B.Ha.

Se også: Elite, Intellektuell.
Litteratur: N. Chomsky: De nye mandarinene, Oslo 1972. F. Ringer: The Decline of the German Mandarins, Massachusetts 1969.


Mandel, Ernest
Mandel (1923-), belgisk økonom, en av de ledende marxistiske teoretikere i Vest-Europa i 1960- og 70- årene. Etter andre verdenskrig var Mandel aktiv som journalist i flere år. Han var korrespondent for Le Nouvel Observateur (Paris) i Brussel, journalist i dagsavisene Le Peuple og La Wallonie, den siste knyttet til fagbevegelsen i Liège. Fra 1954 til 1962 var Mandel medlem av fagforenlngsføderasjonens kommisjon for økonomiske studier. Han er redaktør av den venstresosialfstlske ukeavisen La Gauche.
Mandel er utdannet ved universiteter i Brussel, Paris (Sorbonne) og Berlin. Han fikk sin doktorgrad ved Det frie universitetet i Berlin. Siden 1970 har han vært ansatt som dosent ved Det frie universitetet i Brussel. Han var gjesteprofessor i Berlin i studieåret 1970-71.
Mandel har et stort forfatterskap bak seg. De viktigste bøkene er "Traité d'Economie Marxiste" (1962, engelsk oversettelse i 1968), "La Formation de la Pensèe economique de Karl Marx" (1967, engelsk oversettelse i 1971), "Résponse socialiste au défi américain" (1967, norsk oversettelse i 1970), "Controle ouvrier, conseil ouvriers, autogestion" (en antologi fra 1968, svensk oversettelse i 1971), "Der Spätkapitalismus" (1972, norsk oversettelse, "Sein-kapitallsmen", i 1975), "Introductlon au Marxisme" (1975, foreligger i oversettelse), "Critique de l'Euro-communisme" (1978, engelsk oversettelse samme år) og "La Crise 1974-78" (1978, engelsk oversettelse samme år).
Mandels arbeider er først og fremst politisk-økonomiske. Hans to monumentale arbeider om marxistisk økonomisk teori og seinkapitalismen er betydningsfulle moderne politisk-økonomiske studier. I arbeidet om seinkapltalismen analyserer Mandel etterkrigstidas kapitalistiske samfunn systematisk i lys av hovedtendenser i samfunnsutviklingen siden den første industrielle revolusjonen, samtidig som han forsøker å forene økonomiske, politiske og kulturelle faktorer i sin analyse.
I 1978 holdt Mandel de årlige Alfred Marshali- forelesnlngene i Cambridge. Det er vanlig å se dette som en av de høyeste utmerkelser en økonom kan få i engelsk sammenheng. Men i det fagøkonomiske miljøet har nok den typiske reaksjonen vært at en ikke regner Mandel som kompetent fagøkonom eller at en har en forholdsvis negativ vurdering av hans arbeider. En av grunnene til dette er at sosialøkonomien i de tre første tiårene etter andre verdenskrig har stått fjernt fra marxismens politisk-økonomiske tradisjon. Fagøkonomene har dermed vært tilbøyelige til å avvise eller kritisere politiske økonomer som Mandel eller for den saks skyld en liberal økonom som J. K. Galbraith. Derimot har mange forskere som arbeider med historiske og totailserende analyser innenfor forskjellige disipliner som historie, sosiologi, statsvitenskap og økonomi hatt en langt mer positiv vurdering av Mandels arbeider. De sidestiller Mandels bok om seinkapltalismen med Baran og Sweezeys "Monopolkapitalen", Galbraiths "Den nye industristaten" og Bells "Det etterindustrielle samfunnet".
Mandel har i en årrekke vært medlem av sekretariatet i den trotskistiske Fjerde Internasjonale. Han er den ledende politiske teoretikeren innen denne grupperingen. Hans politiske deltakelse har ført til skarpe reaksjoner overfor ham. Han ble nektet innreisetlllatelse til flere land (Frankrike i 1968, USA i 1970, Vest-Tyskland i 1972 og Sveits i 1973). Etter en rekke protester har innreiseforbudene etter hvert blitt opphevd, unntatt i Frankrike.
R.K.

Se også: Fjerde Internasjonale.


Mandeville, Bernard
Mandeville (1670?-1733), engelsk samfunnssatiriker og forløper for viktige tanker i nyere samfunnsvitenskap. Mandeville var utdannet som lege, og skrev et verk om hypokondriske og hysteriske sykdommer. I dag er han kjent gjennom satiren "The Fable of the Bees".
Mandevilles grunntanke kan oppsummeres i hans mest kjente slagord: "Private Vices, Public Benefits" (private laster, offentlige dyder). I en kynisk og skinnhellig stil søkte Mandeville å vise at individuelle laster var en nødvendig betingelse for velstand i samfunnet, og at et samfunn med dydige borgere også ville være et fattig samfunn. Kjernen i hans argument er at ødselhet og luksus er uunnværlige for å skape etterspørsel og sysselsetting, en tanke som var vanlig i samtiden. Mandeville overførte logikken i denne tanken til andre områder, og søkte å vise at forbrytelse, prostitusjon og alle slags karakterskavanker også har en "funksjon" for å fremme samfunnets velstand.
Mandeville utøvde en stor, men underjordisk innflytelse. Han ble mye lest, men lite sitert; hans klarsyn inspirerte, hans kynisme sjokkerte. Han kan sies å danne en bro mellom kristen teologi og moderne funksjonalistisk sosiologi. Fra Augustin til Leibniz hadde kristne filosofer stått overfor det ondes problem: Hvordan kan man forklare at en allmektig, allvitende og allkjærlig Gud tillater lidelse og synd? Et svar på dette spørsmålet kalles en teodicée, en rettferdiggjøring av Guds veier. Det består gjerne i å vise at det tilsynelatende onde er godt og nødvendig i en større sammenheng. I "den beste av alle mulige verdener" (Leibniz) må det finnes noe ondt, slik et maleri må veksle mellom lys og skygge eller et musikkstykke inneholde dissonanser.
Mandeville gir den første sociodicée, et forsøk på en rettferdiggjøring av det sosiale ondet. Luksus er nødvendig for å stimulere etterspørselen, fattigdom er nødvendig for å stimulere til arbeid, forbrytelse er nødvendig for å sysselsette låsesmeder, prostitusjon er nødvendig for å sikre de dydige kvinner mot antastelser. I moderne funksjonalistisk sjargong ville man si at Mandeville forklarte sosiale atferdsmønstre gjennom deres latente funksjoner.
Det er ikke bare borgerlig samfunnsvitenskap som er påvirket av Mandeville. I "Theorien Ober den Mehrwert" (Teorier om merverdien) skriver Marx om forbrytelsens sosiale funksjon, i ordelag som bevisst parodierer Mandeville. Senere marxister har tillagt dette avsnittet en større teoretisk vekt enn det fortjener. For det første er det tvilsomt om Marx mente dette som noe mer enn en parodi. For det andre er det rent allment grunn til å være skeptisk overfor slike forsøk på å forklare et fenomen gjennom dets virkninger. Arsaken til at det finnes forbrytelser i kapitalismen er neppe at dette er gunstig for produksjonen, men at kapitallsmen som andre klassesamfunn skaper grobunn for forbrytelse.
Som økonomisk tenker står Mandeville innen den merkantilistiske tradisjonen, som legger vekt på sysselsettingen og farene ved overdreven sparing (se art. Merkantilisme). Mandeville var kanskje den første som pekte på at det som er klokt for den enkelte familie, kan være uheldig for samfunnet: sparing er nettopp et eksempel på det. Mot dette skrev Adam Smith: "Det som er fornuftig atferd for den enkelte familien, kan knapt være ufornuftig i en stor nasjon." John Maynard Keynes ga Mandeville rett mot Adam Smith da han i 1930-årene pekte på at overdreven sparing kunne føre til etterspørselskriser. Keynesiansk underskuddsbudsjettering forutsetter nettopp at man bryter med forestillingen om at en nasjon, på samme måte som den enkelte familien, må "leve innenfor sine inntekter".
Det er derfor ikke urimelig å se på Mandeville som grunnleggeren av det tjuende århundrets samfunnsvitenskap. Både funksjonalistlsk sosiologi og keynesiansk sosialøkonomi har røtter i hans tenkning.
J.E.



Manipulering
Første ledd i manipulering, mani-, kommer av det latinske manus, som betyr hånd. Ordet manipulering brukes også ofte i en betydning som gjenspeiler denne tilknytning til hånden, nemlig som betegnelse på det å kunne håndtere eller behandle noe. I moderne samfunns- og kulturdebatt, hvor ordet har fått en ganske stor utbredelse, brukes det i en annen, overført betydning, som betegnelse på bestemte former for (ofte etisk forkastelig) sosial påvirkning. Imidlertid foreligger det få forsøk på en begrepsmessig avklaring. Det følgende er sannsynligvis en forholdsvis presis og i mange sammenhenger fruktbar måte å bruke begrepet "manipulering" på:
Per manipulerer Ola hvis (og bare hvis) Per gjennom bevisst og målrettet påvirkning får Ola til å handle på en bestemt måte, samtidig som Per like bevisst og målrettet sørger for at Ola ikke er klar over den påvirkning han utsettes for, eventuelt ikke er klar over påvirkningens sanne natur. En enkeltperson kan manipulere andre enkeltpersoner eller grupper, og en gruppe kan manipulere enkeltpersoner eller andre grupper.
Et klart eksempel på manipulering ut fra denne definisjonen vil være et firmas bevisst planlagte og vellykkete forsøk på å øke salget av en bestemt vare ved å påvirke publikums underbevissthet. Det kan gjøres f.eks. på kino eller i TV, ved hjelp av effektfullt tekstede bilder, som blir eksponert så hurtig at publikum ikke oppfatter dem bevisst.
Definisjonen ovenfor gjør manipulering til et sosialpsykologisk begrep og innskrenker bruken av det til analyser av forhold der det gir mening å snakke om bevisste hensikter, handlinger og personer. Begrepet lar seg følgelig ikke anvende når en analyserer økonomiske forhold, og uttrykk som "monopolkapitalen manipulerer folket" e.l. synes å vise urettmessige anvendelser av begrepet. Definisjonen utelukker også muligheten av å kunne "manipulere seg selv". Og fordi det vanskelig lar seg gjøre å finne ut om en påvirkning som er ubevisst, er manipulerende eller ikke-manipulerende, utelukker definisjonen også all tale om "ubevisst manipulering".
Skillet mellom manlpulerende og ikke-manipulerende (frigjørende) påvirkning gir seg først og fremst ved at den førstnevnte tilsikter å påvirke uten at personen er seg dette bevisst. Den sistnevnte tilsikter å gjøre påvirkningen mest mulig bevisst for den som utsettes for den, slik at denne kan ta stilling til om han/hun vil påvirkes eller ei.
Fordi manipulering bare kan finne sted dersom det lykkes manipulator å skjule sin påvirkning for offeret, innebærer manipulering for det første alltid et sterkt moment av forstillelse og uærlighet. Det å manipulere en annen person kan langt på vei oppfattes som ensbetydende med å lure ham/henne. I ytterliggående tilfeller kan manlpulering være basert på en likefrem kynisk uærlighet.
At offeret holdes uvitende om påvirkningen, medfører for det andre at det verken kan eller ikke kan gjøre noe med den: Offeret påvirkes ubevisst, og er dermed automatisk underkastet påvirkningen. Dette betyr at offeret mister sin frihet og selvkontroll vis-â-vis det det påvirkes til å gjøre. Det blir et viljeløst redskap, en "ting" eller et "objekt" i manipulatorens hender.
Dette vitner for det tredje om at manipulator styrer og kontrollerer offerets atferd i kraft av et absolutt herredømme. Her ligger for øvrig en forskjell mellom manipulering på den ene siden og tvang på den andre siden: Ved tvang får man en person til å gjøre noe mot vedkommendes vilje, ved manipulering omgår man denne viljen. Videre er tvang alltid bevisst på mottakersiden, mens dette ikke er tilfelle ved manipulering.
Det er en viktig forutsetning for å kunne manipulere andre mennesker at man ved siden av et inngående kjennskap til de "generelle lover" som gjelder for menneskelig atferd, også har en detaljert viten om offerets konkrete livssituasjon. Imidlertid kan de fleste "generelle lover" man har funnet fram til i sosialvitenskapene (særlig sosialpsykologien) trolig betraktes som klargjøringer av rent begrepsmesslge sammenhenger i hverdagsspråket. En almen manipuleringskunst basert på vår "common-sense-viten" om forstillelse og påvirkning har da også vært kjent til alle tider. Denne kunst har blitt vesentlig klargjort, systematisert og effektivisert gjennom utviklingen av bl.a. moderne amerikansk sosialpsykologisk endrings- eller sosialteknologi.
Innenfor denne teknologien er det en grunnleggende antakelse at påvirkningsprosessen må holdes ubevisst for mottakeren. Ellers vil man få det som kalles "reactance". "Reactance" er den motstanden mot påvirkning som oppstår når mottakeren opplever at han har mistet sin frihet, at han ikke selv får velge og kontrollere det som skjer med ham.
Begrepet manipulerende påvirkning står i et uomgjengelig avhengighetsforhold til begrepet ikke-manipulerende (frigjørende) påvirkning (jfr. forholdet mellom begrepene løgn og sannhet). Motsetningen mellom manipulerende og frigjørende påvirkning lar seg ikke avgjøre på noen enkel måte. I de fleste politiske, behandlingsmessige, eller andre tilfeller der sosial forandring er aktuell, kan man velge mellom mer eller mindre manipulerende framgangsmåter. Avgjørelsen vil avhenge dels av hva som er den overordnede målsetning, frigjøring eller kontroll, dels av hva som er mest hensiktsmessig. Når det f.eks. gjelder sengevæting hos barn, vil målsetningen være kontroll av en ubevisst prosess, og praktiske hensyn tilsier ofte bruk av elektrisk vekkeapparat. I et tilfelle med en identitetskrlse hos en attenåring vil målsetningen være frigjøring og bevisstgjøring og åpne samtaler om problemene være den mest hensiktsmessige løsning.
W.R.