Macao
Hovudstad: Macao
Sjølvstende: Avhengig område (Portugal)
Flateinnhald: 16 km²
Folkemengd i 1973: 262 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 1,6 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. Innb. 1973: 270 $
Største eksportvaregrupper: Klede, tekstilar, 74,1 %
Viktigaste handelspartnar 1974: Hongkong, 39,6 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 244 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 100 %
Lese- og skrivekunne: 79 %
Døyingsprosent for spedbarn: 3,60
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band


Machel, Josina
Machel (1946-1971), frigjøringskjemper fra Mo-sambik. Josina Machel (født Muthuemba) sluttet seg meget ung til frigjørlngsfronten FRELIMO. Da hun døde av sykdom bare tjuefem år gammel, var hun politisk leder av FRELIMOs kvinnebrigade og medlem av sentralstyret. Gjennom sin aktive kamp - og sine mange viktige taler og artikler - var hun med på å legge grunnlaget for den viktige rollen kvinnene har spilt I FRELIMOs væpnede frigjøringskamp og i oppbyggingen av et nytt samfunn.
FRELIMOs sentralkomité vedtok i 1966 å opprette en egen kvinnebrigade, og året etter ble de første kvinner satt inn i militær kamp i Niassa og Cabo Delgado-provinsene. Til å begynne med deltok de i forsvaret av frigjorte områder, men ble seinere satt inn i offenslve framrykninger mot områder under portugisisk okkupasjon. Machel var selv med på flere slike framstøt i første linje.
I flere politiske dokumenter, som bl.a. ble offentliggjort i FRELIMO-organet "Mozambique Revolution", behandlet Maehel kvinnens rolle som dobbelt undertrykt: både som koloni-undersått og som kvinne. Hun understreket at kvinnenes aktive mobilisering var en forutsetning for at frigjøringskampen skulle føres fram til seier, samtidig som de også måtte kjempe mot fordommer og mannssjåvinisme innenfor frigjøringsbevegelsen. Machel la også særlig vekt på de spesielle forutsetningene kvinnene hadde for å komme sine medsøstre på landsbygda i tale, og at de overfor andre kvinner hadde lettere enn menn både for å nå fram med sitt budskap om frigjøringskampens nødvendighet og å formidle praktiske kunnskaper som kunne gi materiell framgang. Ikke minst måtte en styrking av landbruksproduksjonen i frigjorte områder bygge på kvinnenes innsats, særlig i et samfunn hvor så mange menn enten var på migrantarbeid i sørafrikanske gruver eller deltok i frigjøringskampen.
Etter Machels død ble arbeidet med mobilisering og organisering av kvinnene i Mosambik fortsatt med full styrke. I 1973 ble det opprettet et eget kvinneforbund (OMM), som i første rekke la vekt på sivile mobiliseringsoppgaver innenfor landbruk, helsestell, undervisning m.m., i tillegg til at kvinnebrigaden fortsatte rekrutteringen til de militære frontlinjene.
Machel var gift med Samora Machel, som var FRELIMOs militære leder fra 1966, frigjøringsfrontens formann fra 1970 og president for det selvstendige Mosambik fra 1975.
T.L.E.

Se også: Mosambik.

Litteratur: J. Machel: The Role of Women in the Revolution, i Mozambique Revolution, nr. 41, Dar- es-Salaam 1969.


Machiavelli, Niccolo
Machiavelli (1496-1527), italiensk politikar og skribent. Niccolo Machlavelli skreiv både skjønnlitteratur og om politiske emne, men det er dei politiske skriftene som har gjort han så kjend for ettertida. Først og fremst er det "Fyrsten" ("Il principe") han er kjend for, hans "Discorsi sopra la prima deca di Tito Livio" ("Tankar om den første dekaden til Titus Livius") kjem i andre rekkje. Machiavelli bryt med den klassiske tradisjonen i politisk teori, som såg politikken i kontinuitet med den praktiske filosofien, det vil seia med normativ moralfilosofi.
Hans problemstilling er korleis ein kan vinna makt, halda på makta, og korleis ein kan risikera å tapa henne. Fyrsten skal respektera moralen som eit faktum ein må rekna med, men han stiller den politiske kalkylen over moralen. På spørsmålet om fyrsten skal halda lovnader, svarar han at det skal han gjera - så lenge han har nytte av det. Det som ligg føre hjå Machiavelli, er ei absoluttering av strategisk handling. Av det følgjer at i valet av middel kan ein ikkje lata seg hindra av moralske restriksjonar.
Dette har vore rekna for det grunnleggjande prinsippet i det som kallast realpolitikk. Det er òg mange som har sett på Machiavelli som grunnleggjaren av moderne politisk vitskap, sjølv om "Fyrsten" meir er ei handbok enn ei politisk-filosofisk avhandling i vanleg forstand. Det har alltid vore mykje strid om Machiavelli sine synspunkt. og fortolkingane av skriftene hans er like interessante som skriftene sjølve. Mellom del som forkasta Machiavelli var Fredrik den Store, som skreiv ei bok i dette høvet, "Anti-Machiavelli". Med den tyske historismen fekk ein ei revurdering av Machiavelll. Ein såg han ut frå hans historiske bakgrunn, og meinte at ein kunne fortolka han ut frå det ein melnte var den ideelle målsettinga hans, å samla Italia. Det er i dette perspektivet Fichte og Hegel forsvarar Machiavelli og ser han som ein som tenkjer ut frå statsfornufta sitt prinsipp. Slike synspunkt har vore vanlege seinare, i Italia finn ein del mellom andre hjå Carlo Sforza.
Men dersom ein ser på "Fyrsten" som ei lærebok i realpolitikk, oppstår det eit paradoks. Då burde ikkje boka ha vore publisert, for ho er like nyttig for dei som vil gjennomskoda realpolitikarane som for dei som vil bruka metodane. Dette får Antonio Gramsci til å hevda at boka eigenleg var skriven for dei som ikkje kjende desse prinsippa, for den revolusjonære klassen, og at boka hadde eit pedagogisk føremål. Dette er like lite og like mykje rimeleg som å hevda at Lenin skreiv sine verk til opplysing for del som seinare skulle koma til å verta undertrykte av leninistar. Synspunktet er interessant, men det er like lite ei fortolking ut frå Lenins intensjonar, som Gramsci si fortolking av Machiavelli er det.
I nyare debatt er Jürgen Habermas sin kritikk av absolutteringa av instrumentell og strategisk handling ein kritikk av machiavellismen innan den sosialistiske rørsla, dvs, ein kritikk av leninismen (sjå art. Habermas). Hjå André Glucksmann er kritikken av "herre-tenkjarane" eit oppgjer med den politiske machiavellismen, og med Marx som politisk machiavellist.
H.Sk.



Madagaskar
Hovudstad: Tananarive
Sjølvstende: 1960 (Frankrike)
Politisk system: Folkedemokrati
Største språkgruppe: Gassisk, 99,0 %
Flateinnhald: 587 041 km²
Folkemengd i 1973: 7 232 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,3 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 50,8 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 174$
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: ÷ 1,0 %
lnflasjonsrate i 1975: 8,5 %
Yrkesaktivitet: 50,5 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 50,9 %
Største eksportvaregrupper: Kaffi, krydder, 47,7 %
Viktigaste handelspartnar 1974: Frankrike, 35,5 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 69 kke
Lese- og skrivekunne: 39 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 15
Døylngsprosent for spedbarn: 5,32
Militærutgifter pr. innb., 1972: 2,03 $
Tilslutning til militærallianse: Frankrike
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band


Magasinet for Alle
Magasinet for Alle het opprinnelig Arbeidermagasinet og kom ut fra november 1927 til desember 1970. Bladet ble lansert som et "upolitisk underholdningsblad for arbeidsfolk", men hadde en klar sosialistisk tendens helt fram til krigen og fikk stor utbredelse. Fra krigsåra fikk det en mer litterær profil og var etter krigen mest kjent som et kvalitetsukeblad og et forum for norsk novellekunst.
Initiativtakerne til Arbeidermagasinet var Otto Luihn, Oddvar Larsen (seinere Lamer), Birger Madsen og Auden Th. Baastad. Luihn var den første redaktøren. Alle fire hadde tilknytning til NKP, men bladet ble møtt med skepsis både fra NKP og DNA, og i 1931 trakk Luihn og Baastad seg fra redaksjon og daglig drift pga. NKPs uvilje. Seinere var det stort sett partipolitisk ubundete folk i redaksjonen, og Arbeidermagasinet ble et samlingssted for skribenter og kulturarbeidere på begge fløyer i arbeiderbevegelsen.
Bladet ble en stor suksess. Første opplag var på 20 000, men i 1935 var det oppe i hele 100 000. Distribusjon og salg ble organisert gjennom et nett av kommisjonærer over hele landet. Vittighetsbladet Hvepsen og ukebladet For Alle ble tatt opp i Arbeidermagasinet, og overskuddet fra driften ble bl.a. brukt til å finansiere arbeidet med Arbeidernes Leksikon. Under krigen sank opplaget, men det kom opp i 140 000 like etter frigjøringen. Seinere gikk det imidlertid stadig nedover, og ved siste utgivelse var det igjen nede i 20 000.
En sentral person i "Magasinets" historie er forfatteren Nils Johan Rud. Han ble redaksjonssekretær i 1932 og erstattet seinere Oddvar Larsen som redaktør. I hele perioden fram til bladet ble nedlagt var han den drivende kraften i redigeringen.
Innholdet i Arbeidermagasinet var variert og folkelig og samtidig politisk engasjert: reportasjer fra arbeids- og dagligliv i Norge, utenrikspolitiske artikler med stoff fra aktuelle brennpunkter som Sovjetunionen, Tyskland og Spania, politiske og litterære portretter og faste tegneserier. Viktige innslag var de faste spaltene, bl.a. spalten om seksuell opplysning, redigert av Karl Evang. Bladet fikk etter hvert en stab av tegnere som bidro til å sette kvalitetsstempel på bladet.
Det litterære stoffet utviklet seg fra konvensjonell ukebladstil mot større originalitet og kvalitet. Men også i de første årgangene brøt novellene med den vanlige ukebladstilen gjennom å hente stoffet sitt fra et norsk og folkelig miljø og ved at fortellingene handlet om sosiale konflikter. I de populære rallarhistoriene fremsto rallaren som den positive helten som representerte solidaritet, kampvilje og arbeidsfellesskap, kombinert med folkelig list og opprørsk humor. Kjærlighetsnovellene bar preg av tradisjonell kjønnsrolletenkning, men hadde brodd mot fordommer og var uvanlig konvensjonsfrie og åpne i behandlingen av seksualitet og erotikk.
I miljø og tematikk var det litterære stoffet sterkere preget av landsbygda og skogsarbeidermiljø enn av industriarbeidermiljøet. Svært mange forfattere med bakgrunn i småkårsmiljø debuterte også i Arbeidermagasinet, bl.a. Tor Jonsson. Hos flere av dem, f.eks. Gunnar Frøishagen, Asbjørn Johansen, Solveig Haugan og Aasta Holt, er temaet klassekampen og radikaliseringen på landsbygda. Haugan og Holt tar opp kvinnens stilling og bidrar til å endre det tradisjonelle kjønnsrollepreget i bladet. Bladets popularitet og de gode honorarene skaffet etter hvert en rekke nye forfattere. Arthur Omre debuterte her i 1935. Sandemose leverte ei tid regelmessige bidrag og det samme gjorde Sigurd Hoel, Helge Krog og Arnulf Øverland.
Redaksjonens linje hadde fra starten vært å heve det litterære nivået. Lederartikler med brodd mot den fordummende ukebladlitteraturen gikk igjen. Fram mot midten av 1930-åra kan en si at det hadde lykkes å kombinere litterær og journalistisk kvalitet med en sosialistisk tendens. Men etter hvert som prestisjen som litterært organ økte, avtok imidlertid den politiske intensiteten. Med den store novellekonkurransen i 1938-39 kom det på mange måter til et vendepunkt som gjorde "Magasinet" til et blad for den "gode novelle".
Under krigen skiftet bladet navn til Magasinet for Alle, men fortsatte driften som et slags folkelig- litterært motstandsorgan. Tegnere og forfattere var stadig ute med mer eller mindre kamuflerte angrep på tyskerne og de norske nazistene.
Etter frigjøringen fortsatte "Magasinet" som ukeblad. Det beholdt sine gamle radikale medarbeidere, Alf Prøysen, Inger Hagerup m.fL, men vekten ble i overveiende grad lagt på litterær kvalitet. Redaksjonen stilte seg nå i første rekke i bresjen for å holde en front mot en amerikanisert og fordummende ukepresse. Den søkte samtidig å holde på den folkelige formen, bl.a. ved nyopptrykk av den populære tegneserien om Jens von Bustenskjold, men selv Plassbakk-kallen i Oladalen kunne ikke lenger redde "Magasinet". Opplaget var for lavt, distributørnettet oppløst, og da det ble innført moms på ukeblader, måtte det gå inn.
I.I.

Se også: Arbeiderkultur, Kulturkamp, Proletarlitteratur, Rud, Nils Johan.

Litteratur: E. Berggrav: Magasinet - bladet som skapte kulturhistorie, Oslo 1979. I. Iversen (red.): Noveller fra Arbeidermagasinet, Oslo 1974. N. I. Rud: Av et halvt hundre år, Oslo 1973.


Majakovskij, Vladimir Vladimirovitsj
Majakovskij (1893-1930), russisk dikter og revolusjonær, sannsynligvis sovjetlitteraturens mest utfordrende og innflytelsesrike skikkelse. Hans felt var primært poesien, men han var også innom skuespill, kortprosa, tidsskrifter, film m.m.
Majakovskij tilbrakte sin barndom og første skoletid i Kaukasus, der faren var skogvokter. Som skoleelev deltok han i demonstrasjoner i revolusjonsåret 1905, men det var ikke før faren døde og familien flyttet til Moskva i 1906 at Majakovskij for alvor kom i kontakt med bolsjevikiske strømninger. Han meldte seg inn i partiet i 1908 og ble i perioden 1908-10 arrestert flere ganger og satt en tid i fengsel.
I 1911 ble han elev ved Moskvas kunstakademi, der den russiske futurismen hadde sine fremste disipler. Majakovskij hadde lenge skrevet i smug, nå var han med på å undertegne det første russiske futuristmanifestet og fikk trykt to dikt i en futuristdiktsamling. Majakovskij ble raskt den dominerende skikkelsen i futuristfraksjonen innen det førrevolusjonære bohemmiljøet i Moskvas kaféer, i skarp opposisjon til de mer etablerte symbolistene.
Majakovskij var tiltrukket av futuristenes "revolusjonære" oppgjør med den borgerlige kunsten, men var dypere sett ikke på linje med formdyrkingen og den asosiale grunnholdningen deres. I sine beste ting fra denne tida maktet Majakovskij å gi sin ytterst jeg-orienterte lyriske holdning en proletarisk og revolusjonær dimensjon: I mini-tragedien "Vladimir Majakovskij" fra 1913 lar nettopp den greit selvutleverende jeg-personen oss ane hele de arbeidende massenes undertrykte tilværelse, og i diktet "En sky i bukser" fra 1915 er jeg-personen den kommende revolusjonens lidelser. Stilen bygger på sjokksammenstilling av det groteske og det grandiose, det deklamatoriske og det sjargongpregete i brutalt ekspressive bilder.
1917-revolusjonen ga futuristene sjansen til å gjennomføre sin egen revolusjon: "Proletariatets diktatur innen politikken og økonomien, futuristenes diktatur innen kunsten!" Under Majakovskijs ledelse og med undervisningsminister Lunatsjarskijs støtte prøvde futuristene å sikre seg kontrollen over kulturlivet i den nye staten, og Majakovskij selv stilte sine evner i revolusjonens tjeneste, skrev "agitasjonspoesi" og reiste rundt og leste opp i fabrikklubber over hele landet.
Ved å forenkle stilen med satiriske overdrivelser oppnådde han stor polemisk slagkraft, som i diktet "150 000 000" fra 1921, der det kapitalistiske Vesten i president Wilsons lilleputtskikkelse blir trengt mot veggen av den russiske Gulliver, bonden Ivan. I denne tida skrev Majakovskij også for teatret - "Mysterium Buff", den russiske revolusjonen som mysteriespill - og han prøvde seg på det nyeste kulturmediet, filmen.
Med unntak for et og annet dikt var Lenin lite begeistret både for Majakovskijs uttrykksform og for at futuristene udifferensiert forkastet de borgerlige kunsttradisjonene. Samtidig presset nye "proletarisk-litterære" retninger på. Futuristene mistet sin dominerende stilling, men Majakovskij personlig ble stående som den nye statens hoffpoet med diktene "Vladimir Iljitsj Lenin" ved Lenins død i 1924 og "Det er bra!" - revolusjonens historie i 19 tablåer - ved tiårsjubileet i 1927.
På tross av dette ble imidlertid Majakovskijs stilling stadig mer kontroversiell: Ved siden av sine politiske dikt hadde han også tidligere skrevet mer lyrisk selvbekjennende ting, som oftest med rot i hans legendarisk ulykkelige kjærlighetsliv. Etter 1921 vokste denne siden av forfatterskapet. Samtidig prøvde han å videreføre sine kulturpolitiske idéer i gruppa og tidsskriftet LEF, og senere i enda to grupperinger, men ble hver gang angrepet av ortodokse kommunister for indlvidualisme og formalisme.
I sine to siste skuespill, farsene "Veggedyret" (1928) og "Badstua" (1929), slipper han sin bitende hån løs over det nye NEP-samfunnets småborgerlighet og byråkratlserlng. Og to måneder før sin død melder han seg inn i RAPP, de ortodokse arbeiderlitteratenes bolverk.
Majakovskljs selvmord i 1930 satte punktum for den tidlige sovjetlitteraturens eksperimentelle fase, men hans stilling som sovjetlitteraturens fremste poet er aldri blitt rokket. Hans innflytelse på yngre generasjoner av sovjetiske diktere har vært meget stor, ikke minst etter 1956. Hans livsverk kan oppsummeres som det avgjørende bruddet med og videreføringen av den russiske litteraturens ærerike tradisjoner.
R.St.

Se også: Kulturrevolusjonen, den sovjetiske.


Makarenko, Anton Semjonovitsj
Makarenko (1888-1939), sovjetisk pedagog og forfatter. Kjent som byggeren av Gorkij-kolonien. I 1920 sto den 32-årige læreren Anton Makarenko overfor sitt livs største utfordring. Denne utfordringen løste Makarenko på en måte som ikke bare skulle få store konsekvenser for hans egen utvikling; det bidro til at hans navn vil bli stående som et av de store i pedagogikkens historie.
Den russiske revolusjonen var tre år gammel, borgerkrigen hadde skaket det fattige landet i dets grunnvoller, og det nye regimet var tvunget til å ta et par skritt tilbake for å starte gjenoppbygginga på sosialistisk grunn. I denne situasjonen takket Makarenko ja til å lede en koloni for såk. "ville" og hjemløse barn nær Poltava i Ukraina. Dette var barn som for en stor del hadde mistet sine foreldre under borgerkrigen, og som streifet rundt i gjenger. For å overleve blei de tjuver, tiggere, prostituerte. Behovet for en hjelpende hånd var akutt, men det var en svært vanskelig oppgave.
Makarenkos utgangspunkt var så vanskelig som det kunne være: De pedagogiske problemene var enorme, de materielle ressursene uhyre knappe. Med hakke og spade og ofte med lite mat blei kolonien bygd opp steg for steg. Gjennom sitt praktiske eksempel i arbeid og i mellommenneskelig samkvem vant han de "ville" barnas tillit og hengivenhet. Sammen bygde de mønsterkolonien Gorkij fra 1920 til 1928.
Denne eventyrlige utviklinga beretter Makarenko om i sine "Pedagogiske poem" (Veien til livet), som han skreiv i åra 1933-35. Det er typisk at han ikke valgte den pedagogiske læreboka, men den skjønnlitterære romanen for å formidle sine erfaringer til allmennheten. På denne måten nådde han en stor leserkrets, og et publikum han ellers ikke ville nådd.

Makarenkos pedagogikk
Makarenkos pedagogikk blei utforma som et svar på de konkrete problema han sto overfor. Derfor var det helt naturlig at det praktiske arbeidet kom til å stå helt sentralt. For hans elever var arbeidet ingen tom beskjeftigelse, det var nyttig og nødvendig. Makarenko så også på arbeidet som en moralsk kategori, som et viktig ledd i dannelsesprosessen.
Kollektivet var det sosiale lim som bandt menneskene sammen. Kollektivtanken var det bærende elementet i Makarenkos praktiske pedagogikk. Han organiserte arbeidskolonien i arbeidsbrigader med hver sine arbeidsoppgaver. Beslutninger blei tatt av et råd som var sammensatt av valgte ledere i de ulike brigadene, altså elevene. Og rådet var ikke nådig mot dem som satte seg ut over kollektivets bestemmelser og interesser!
Makarenko blei beskyldt for å være autoritær, for å bygge på prinsipper som var uforenlige med det nye regimets politikk. Mye av hans arbeid hadde preg av militær organisering av barna, men han sto også overfor utfordrlnger som stilte geriljakrigens krav til disiplin. Beretningen om erobringa av Kurjasj viser på en fantastisk måte hva han kunne gjøre med sine elever. De tok over en barnekoloni med fire ganger så mange elever som Gorkij-kolonlen - en koloni med korrupte lærere og i fullstendig oppløsning. På mindre enn ett år blei denne kriseramma kolonien forvandla til en mønsterkoloni.
Det synes i dag som Makarenko kunne drive sine militært inspirerte organisasjonsmønstre og seremonier vel langt. Men det står fast at Makarenko hadde en naturlig autoritet som trollbandt barna han kom i kontakt med, og at han mobiliserte dem til nærmest å gjøre underverker.
Makarenko er på sitt beste i polemikken med skrivebordspedagogene. Han hevdet at av den "frie, naturlige utvikling" vokser det ikke opp noen kommunistisk mennesketype. For at en skal kunne forvandle "ville" barn til sovjetborgere, kreves det en bevisst bolsjevikisk oppdragelse og ingen la-barna-gjøre-hva-de-vil-mentalitet.
Makarenko kom i konflikt med de regionale skolemyndigheter, men fortsatte sin lærergjerning. Han bygde opp fabrlkk-kollektivet Dsersjinski- kommunen (1928-35). Også den utvikla seg raskt til en mønsterkoloni og blei viden kjent. Arbeidet med denne kolonien beretter Makarenko om i romanen "Learning to live", som kom i 1938.
Makarenko fikk stor innflytelse i Sovjetunionen med sine teorier om barneoppdragelse. Bøkene hans blei ikke bare lest, men også brukt i masseomfang. Teoriene sine la han fram i "Familien i Sovjet-samveldet" (norsk utgave 1950) og "Bok for foreldre", som han bare rakk å skrive første bind av før han døde.
Vi gjenkjenner teorlene hans fra beretningene om Gorkij-kolonien. Vi merker oss også den sterke vekta han legger på familiens betydning i Sovjet- samfunnet og den puritanske holdninga til seksualitet og seksualundervisning.
Anton Makarenko døde av hjerteslag i 1939, 51 år gammel.
J.H.L.



Makt
Makt er evnen til å nå de målene man setter seg, mot andres vilje og på tvers av andres interesser. Makt skiller seg fra frihet ved at motsetningene til andres interesser inngår avgjørende i begrepet. En person kan ha lite makt og allikevel stor frihet, hvis hennes mål er slik at de i liten grad kolliderer med andres. Makt skiller seg også fra autoritet, som gjør det mulig å få gjennomført mål mot andres interesser uten at det skjer mot deres vilje. Autoritet inneholder et element av legitimitet som ikke finnes i makten. Makt må videre skjelnes fra tvang, som er en av flere måter å utøve makt på. Andre måter er bytte og overtalelse. Makt kan endelig skjelnes fra utbytting, som er tilegnelsen av resultatet av andres arbeid. utbytting hviler på makt, men makten kan også brukes til andre formål enn utbytting.
Makt er evnen til å nå de målene man setter seg innenfor et stort spektrum. En person som bare har ødeleggelse som sitt mål, vil ofte kunne oppnå det hun ønsker; likevel nøler vi med å snakke om makt i en slik sammenheng. På samme måte vil vi nødig tillegge stor makt til en "kameleon", det vil si en person som tilpasser sine ønsker til hva hun regner med vil komme til å skje i alle fall. Når vi sier at en person oppnådde et mål fordi hun hadde makt til det, sier vi stilltiende også at hun ville ha kunnet oppnå andre mål dersom hun hadde ønsket det: ikke hvilke som helst mål (for ikke alt er mulig), men en lang rekke forskjellige mål.
Noen ganger er det kanskje meningsløst å si at personen kunne ha ønsket noe annet. Hvis vi sier at de Gaulle hadde makt til å holde kommunistene utenfor regjeringen i Frankrike, blir det noe underlig i påstanden om at han kunne ha sloppet kommunistene til dersom han hadde ønsket det, de Gaulles makt hvilte bl.a. på det faktum at han så åpenbart ikke var en person som kunne ha et slikt ønske. I slike sammenhenger kan vi kanskje i stedet si at ingen andre enn de Gaulle kunne ha holdt kommunistene utenfor regjeringen. Det viktige punktet er at alle utsagn om makt, i likhet med utsagn om årsak, stilltiende forutsetter noe om hva man mener kunne ha skjedd (eller ikke kunne ha skjedd). At en person faktisk får det slik hun ønsker, er ikke i seg selv nok til å tlllegge henne makt.
Maktbegrepet er nært knyttet til årsaksbegrepet, fordi det forutsetter at man har en årsak til det man har makt til å realisere. I tillegg inngår det et element av hensikt: man har makt dersom man kan forårsake et tilsiktet resultat. Enda et element må også med; man må forårsake det tilsiktede resultatet på en tilsiktet måte.
Et eksempel kan vise behovet for denne siste tilføyelsen. Mange bondeoppstander i historien har krevd lavere skatter eller billigere korn. Slike oppstander har gjerne blitt slått ned, og kravene ikke innfridd. Likevel var det kostbart for den herskende klassen å slå ned oppstandene, som derfor fikk den til å begrense utbyttingen mer enn hva den ellers ville ha gjort. Vi kan si at bøndene oppnådde det de ville, men ikke på den måten de ville. Det er lite naturlig å snakke om makt i en slik sammenheng.

Synlig og usynlig makt
Det er ikke alltid lett å slå fast hvem som har makt og hvor mye makt de har. Noen former for maktbruk er dramatiske og synlige, som når partene i en arbeidskonflikt setter hardt mot hardt og den ene har så store ressurser at den kan få sin løsning gjennom. Andre ganger kan makten utøves usynlig, fordi resultatet av en konflikt er gitt på forhånd. Hvis Stortinget vedtar alle proposisjoner fra regjeringen, kan det være fordi Stortinget er maktesløst - eller fordi regjeringen bare legger fram proposisjoner som den regner med at Stortinget vil godta. (Dette er gjerne tilfellet med en mindretallsregjering.) I det siste tilfellet har Stortinget makten uten å utøve den.
Siden makt ikke kan settes lik evnen til å vinne i synlige interessekonflikter, kan det i enkelte situasjoner være vanskelig å lokalisere de viktigste maktgruppene i samfunnet. I dagens Polen kan man f.eks. si at industriarbeiderne har en betydelig makt, fordi regjeringen vet at forsøk på å sette ned matvaresubsidiene vil føre til dens fall. Dette er en makt som man ikke uten videre kan avlese fra den formelle politiske strukturen, men som kan tillegges arbeiderne ut fra de politiske begivenhetene i de siste ti årene. Det er likevel klart at usynlig makt i siste instans må bunne i maktbruk. Uten oppstanden i desember 1970 ville ikke frykten for oppstander vært følt som en trusei av den polske regjeringen.
Makt til å nå sine mål vill mange samfunn være umiddelbart avledet fra makt over andre mennesker. I andre samfunn vil den være knyttet til kontroll over andre ressurser. I noen samfunn kan begge maktkildene foreligge samtidig. I slavesamfunn, og i noe mindre grad i føydale samfunn, er makt over andre mennesker det grunnleggende forholdet. I kapitalistiske samfunn vil privat eie av produksjonsmidlene være grunnleggende, og makt over andre mennesker (arbeidere) avledet fra denne kontrollen.
Mange forskjeller mellom kapitalistiske og førkapitalistiske samfunn bunner i denne ulikheten. Når makt over andre er det grunnleggende forholdet, vil den lett bli til et mål i seg selv og ikke bare et middel til å realisere andre mål. Herre-trell-forholdet i førkapitalistiske samfunn hvilte på kampen om anerkjennelse, i den forstand at herren ønsket å bli anerkjent som overlegen av trellen. I virkeligheten var dette også en kilde til makt for trellen, for selv om han ikke kunne holde tilbake sin lydighet, kunne han la være å vise den takknemligheten som ble krevd. Det anonyme forholdet mellom arbeidskjøper og arbeidsselgere i kapitalistiske samfunn gir ikke grobunn for slike innfløkte psykologiske reaksjoner.

Økonomisk og politisk makt
Makt finnes både i den lille og i den store sammenhengen, i forholdet mellom personer innenfor en familie eller i en bedrift, og i forholdet mellom klasser, kjønn, organisasjoner og institusjoner. økonomisk makt knyttes gjerne til individer, politisk makt til grupper. (Dette er i beste fall en hensiktsmessig forenkling, og skillene er ikke klare.) Et viktig spørsmål angår forholdet mellom økonomisk og politisk makt: Er det grunn til å tro at de politisk mektige gruppene består av, eller er talsmenn for, de økonomisk mektige individene? Et slikt sammenfall kan ofte, men langt fra alltid, konstateres.
Det romerske senatet i republikkens glanstid besto av store jordeiere, og det kunne oppstå konflikter mellom deres økonomiske og politiske kortsiktige og langsiktige interesser. I den engelske kapitailsmen Marx beskrev i "Kapitalen" var derimot den politiske makten i hendene på den jordeiende adelen, mens industriborgerskapet hadde den økonomiske makten. I moderne sosialdemokratiske samfunn har ofte arbeiderklassen den politiske makten, mens kapitaleierne fortsatt har den økonomiske makten. Det sier seg likevel selv at innehaverne av den politiske makten får sin handlefrihet sterkt beskåret av den økonomiske maktfordelingen. Selv om arbeiderklassen har makten i et kapitalistisk samfunn, kan den ikke bruke den fullt ut. Dette viser seg bl.a. i at kapitalistene må sikres en viss profitt på sin kapital for at behovet for nye investeringer skal bli ivaretatt.
J.E.

Se også: Autoritet, Frihet, Kvinnelighet, Utbytting.

Litteratur: G. Hernes: Makt og avmakt, Oslo 1975. R. Bell o.a. (red.): Political Power, New York 1969.


Malatesta, Errico
Malatesta (1853-1932), anarkistisk agitator og propagandist, født i Santa Maria Capua Vetere i Italia. I sin tidligste ungdom var han aktiv i den republikanske bevegelsen og gikk med i Første Internasjonale i 1871 etter påvirkning fra italienske "bakuninister". Han studerte medisin, men avbrøt studiene og arbeidet som elektriker og mekaniker.
På grunn av regjeringens forfølgelser fikk Internasjonalen i Italia i stor grad karakter av en hemmelig organisasjon som prøvde å organisere "eksemplariske oppstander". Nye arrestasjoner fulgte, Malatesta og andre fikk flere måneders opphold i varetekt som endte med frikjennelse.
Malatesta ble tvunget i landflyktighet - i alt tilbrakte han halve livet i eksil og mer enn ti år i fengsel - med bare korte opphold i Italia. Han redigerte avisene L'Associazione (Nice, 1889-90) og I'Agitazione (Ancona, 1897). Fra 1900 var Malatesta i London. I 1907 deltok han i den internasjonale anarkistkongressen i Amsterdam og inntok en relativt kritisk holdning til syndikalismen, som da vokste fram.
Malatesta oppholdt seg i Ancona, ga ut avisa Volontà og arbeidet som taler og organisator da den såk. "Røde Uke" brøt ut i juni 1914 med store streiker over hele Italia, generalstreik og forsøk fra arbeiderne på å reorganisere samfunnslivet i Ancona. Den reformistiske fagforeningen forrådte bevegelsen, og Malatesta måtte flykte til London og unnslapp arrestasjon.
Ved verdenskrigens utbrudd polemiserte Malatesta ved flere anledninger mot "skyttergravanarkistene" (Kropotkin o.a.), som gikk inn for å støtte de allierte. Det store flertallet anarkister var motstandere av krigen.
I 1919 var Malatesta tilbake i Italia, redigerte dagsavisa Umanità Nova, talte på tallrike møter og prøvde å organisere en forent sosialistisk motstandsbevegelse mot den voksende fascismen. I 1920 var det streiker og fabrikkokkupasjoner i metallindustrien i Nord-Italia, igjen svek reformistene, og forfølgelser svekket den revolusjonære bevegelsen. Fascistiske bander herjet fritt og Umanità Novas trykkeri ble ødelagt. I juli 1922 ble et forsøk på generalstreik mot fascistene slått blodig ned, antifascistisk propaganda ble det vanskeligere å drive med, og i oktober 1922 marsjerte Mussolini mot Roma.
Malatesta tok i sitt 70. år opp arbeidet som elektriker og mekaniker, men ble understøttet av venner og kunne starte tidsskriftet "Pensiero e Volontà" (1924-26), i stadig kamp med sensuren. Her ble noen av hans mest modne artikler trykt. De siste årene av sitt liv ble Malatesta holdt i reguiær husarrest av fascistene.
Malatesta fikk aldri tid til å skrive noen større verker, men etterlater seg en mengde avis- og tidsskriftsartikler, pluss noen agitatoriske pamfletter, som fikk svært stor spredning. Han var i motsetning til Bakunin og Kropotkin ingen aristokrat, men deltok i arbeidermassenes kamp som en av dem. Seinere skrev han at selv om Bakunin var den store inspiratoren, var Bakunin (og hele Første Internasjonales anarkisme) nok for marxistisk. Kropotkin kritiserte han for en "scientistisk" fatalisme og for overdreven optimisme.
Malatestas overgang til anarkismen var ikke preget av omfattende lesning, men av praktisk vilje og erfaring. Derfor unngikk han halvfordøyde, teoretiske "universalløsninger" i sine skrifter, men prøvde å finne muligheter for anarkistisk aktivitet og propaganda, praktisk og realistisk i konkrete samfunnshendlnger.
R.B.M.

Se også: Anarkisme, Bakunin, Kropotkln.

Litteratur: E. Malatesta: Anarki og Har anarkistene glemt sine prinsipper? i M. Strand og H. P. Aastorp: Anarkistisk lesebok, Oslo 1970. Scritti 1-3, Carrara 1975. V. Richards: Errico Malatesta, His Life and Ideas, London 1977.


Malawi
Hovudstad: Blantyre
Sjølvstende: 1964 (Storbritannia)
Politisk system: Eittpartisystem
Flateinnhald: 118 484 km²
Folkemengd i 1973: 4 791 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,6 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 3,5 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 112 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 6,3 %
Inflasjonsrate i 1975: 15,7 %
Største eksportvaregruppe: Tobakk, 45,3 %
Viktigaste handelspartnar 1975: i-land, 77,8 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 55 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0 %
Lese- og skrivekunne: 22 %
Militærutgifter pr. innb., 1973: 0,79 $
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band