Lærling
Lærlingeordninga har røtter tilbake til håndverkerlaugene i middelalderen (se art. 1aug). Framveksten av byene og bruken av penger som betalingsmiddel gjorde det mulig for håndverkerne å forlate jordbruket og leve utelukkende av sitt håndverk. Alle håndverkere innafor samme håndverk i en by slutta seg sammen i 1aug.
Håndverkerne måtte ha med seg medhjelpere i verkstedet. Det var to typer medhjelpere: lærling og svenn. Å bli lærling var ingen spøk. Det innebar å bo og arbeide hos en mester for å lære seg yrket, for å få innsikt i fagets "hemmeligheter". Lærlingen måtte være den første om morgenen og den siste om kvelden. Ofte gikk mye av tida til virksomhet som ikke hadde mye med å lære yrket å gjøre. Lærlingen måtte ta seg av rengjøring, bære øl til svennene osv.

Håndverkerkulturen
Det var på mange måter en stolt håndverkerkultur lærlingene blei ført inn i. Yrket var på linje med kunst, det var som et mysterium som bare de innvidde kunne trenge inn i og forstå den fulle rekkevidden av. En betingelse for at en svenn eller gesell skulle bli mester, var at han måtte avlegge ed på at han ikke frivillig skulle forråde yrkeshemmeligheter.
Lærlingene fikk ikke bare opplæring i faget, de blei også utsatt for en sterk moralsk og religløs påvirkning. I mange 1aug var det f.eks. et krav at alle lærlinger skulle være født i ekteskap. Særlig viktig var det at lærlinger og svenner levde et moralsk liv under mesterens oppsyn for å ivareta fagets aktelse. Det motsatte ville føre til straffer på det aller strengeste. Som det heter i en bestemmelse fra bakerlauget i Bergen i 1597: "Dersom en Bagersvend lokker eller beligger sin Huusbondes Pige eller Tjenestekvinde, da skal han være under øvrighedens Straf til Kongen og Byen og forvises af samme Bagerembed."
Håndverkerlaugene kom til Norge fra den tyske håndverkerkulturen. Til denne kulturen var det knyttet en mengde merkelige symboler og seremonier. Til disse hører både lærlingeopptakinga og svennedåpen. Det siste kunne gå temmelig brutalt for seg og synes å være utvikla etter prinsippet "gjennom fornedrelse til opphøyelse".
Det var regelen at lærlingen blei svenn og svennen seinere mester. De tilhørte samme 1aug og hadde mye felles. Riktignok kunne det være så trangt om mulighetene til å bli mester at ekteskap med mesterenka var eneste utveg, men likevel var de åpenbare felles interessene dominerende.
Annleis biei det når kløften mellom mester og svenn blei større. Lærlingen blei svenn, men så stoppa det opp. Laugssystemet braut sammen, og fellesskapet mester-svenn-lærling blei erstatta med motsetningen mellom kapitalist og proletar.

Lærlingeordninga i dag
Lærlingeordninga i Norge i dag reguleres av lærlingeloven av 1950 med seinere endringer. Lova var sikta inn mot å gi ei regulert opplæring for de som er under 20 år og som utfører arbeid i fag som lova omfatter. Opprinnelig gjaldt lova bare i 101 kommuner, men er nå innført i om lag 150 kommuner. Pr. 1.1.1977 var det 110 fag og faggrupper i håndverk og industri som var regulert av lærlingelova. Antall nye lærekontrakter pr. år har variert en del fra år til år - i 1977 blei det oppretta 4 146 nye lærekontrakter.
Ifølge lærlingelova skal den som har lærekontrakt gå på lærlingeskole hvis slik skole finnes på stedet. Denne undervisninga kan organiseres på forskjellig vis. Av og til praktiseres en ordning med kveldsundervisning et par kvelder i uka, enkelte ganger med en hel dag i uka. Det har også vært praktisert ei ordning med å organisere lærlingeskolen som et sammenhengende kurs.
Lærlingene kommer i en dobbeltstilling som både arbeidere og skoleelever. De blir i virkeligheten ikke noen av delene. De blir verken betrakta som skikkelige arbeidere eller vanlige elever. De faller lett utafor arbeiderkollektivet ved at det inngås individuelle kontrakter med bedriftene, uten at fagforeninga er kopla direkte inn. Disse motsetningene utdypes ofte ved at lærlingen må utføre de kjedeligste jobbene, som slett ikke alltid er opplæringsrelevante. Men lærlingene er tross alt den gruppa som kommer i nær kontakt med fagbevegelsen i læretida og får opplæringa knytta direkte til produksjonen, og får en praktisk, konkret opplæring knytta til arbeidslivet,
Lærlingene får lønn, men denne lønna er ofte så dårlig at den knapt er til å leve av. Sosiale tilbud til lærlingene er også svært dårlig utbygd. De må derfor betraktes som ei gruppe med små politiske ressurser, som er i en vanskelig sosial situasjon.
På tross av mange svakheter ved lærlingelova, må den anses for å være et gode for lærlingene. Den bidrar i noen grad til å gi ei fagopplæring og hindre at alle bare ville få spesialarbeid, noe som ville bety virkelig husmannsordning for lærlingene.
Lova er nå under revurdering, på grunnlag av ei utredning fra et offentlig utvalg som har hatt som mandat å vurdere behovet for endringer av lærlingelova.
J.H.L.

Se også: Handverker, Hjelpearbeider. Litteratur: L. Hubermann: Menneskehetens rikdommer, Oslo 1974. J. 0. Halvorsen: Lærlingeloven med kommentarer, Oslo 1974. 0. Pedersen: Håndverkerliv i gamle dager, Oslo 1932. Praxis nr. 15, Oslo 1975. NOU 1976 nr. 10: Framtidig yrkesutdanning. NOU 1978 nr. 30 Om lærlingelov.


Lønnsarbeid
Med lønnsarbeid i marxistisk forstand, menes at arbeidskrafta er en vare som kjøpes og selges på (arbeids)markedet på samme måte som en hvilken som helst annen vare. Skal arbeidskrafta eller arbeidsevnen tilbys til salgs som vare, må eieren - arbeideren - kunne disponere over sin egen arbeidskraft. Kjøper og selger av arbeidskraft møtes på markedet som frie individer, den første som pengebesitter, den andre som vareeier.
Arbeideren selger bare varen sin - arbeidskrafta - for en bestemt periode. Hvis arbeideren solgte arbeidskrafta en gang for alle, ville han ikke lenger være en fri vareeier, men en slave. Til forskjell fra f.eks, bonden, som selger varer som inneholder hans eget arbeid, er arbeideren nødt til å selge selve arbeidsevnen for å kunne overleve. Mens bonden selv eier eller disponerer over produksjonsmidler, har arbeideren ingen produksjonsmidler, maskiner eller råstoffer. Arbeideren er altså fri i dobbelt forstand: fri til å selge sin arbeidskraft til hvem han vil, dvs, at han ikke er leilending eller slave, og fri for produksjonsmidler. Dette betyr ikke at arbeideren ikke eier noe, f.eks. bil, hus osv. Men disse tingene er ikke produksjonsmidler til bruk i vareproduksjon, de er bruksverdier.
Arbeidskraftas bruksverdi for kapitalen er at den kan produsere mer verdi enn de verdiene som går med til å reprodusere den. Det vil si at arbeidskrafta har evnen til å skape merverdi. Arbeidskraftas bytteverdi er bestemt på samme måte som for alle andre varer, nemlig som verdien av de varene som må til for å produsere arbeidskraft. Disse varene, slik som matvarer, husvære, klær o.l., varierer med f.eks. klimatiske forhold. Det som anses som nødvendig for å produsere lønnsarbeidere, avhenger også av forhold som skyldes den historiske utviklingen, slik som vaner, smak, moter 0.1. "I motsetning til hva som er tilfellet med andre varer, inngår det i bestemmelsen av arbeidskraftas verdi et historisk og moralsk element. ikke desto mindre vil gjennomsnittsmengden av midler som er nødvendige for å opprettholde livet for arbeideren for en gitt periode i et gitt land, praktisk talt være kjent." (Marx.)
Det typiske for kapitalismen er at arbeidskrafta er blitt en vare. I førkapitalistiske utbyttingssamfunn som slave og føydalsamfunnet, var ikke det tilfellet. Utbyttingen, dvs. tilegnelsen av merarbeidet, skjedde på en mer åpenbar måte enn ved lønnsarbeidet. Husmannsvesenet i Norge, som nådde sitt høydepunkt rundt 1850, innebar f.eks. at husmannen som leide et jordstykke av storbonden, måtte arbeide en del av dagen på bondens gård. Merarbeidet og utbyttingen var her synlig for alle parter - men ble søkt rettferdiggjort gjennom den rådende ideologien om at alle hadde sin faste, tildelte plass i samfunnet.
Utbyttingen i lønnsarbeidet trer derimot ikke så åpent fram for alle parter. Den ble tilslørt av selve lønnsformen. Det ser ut som om arbeideren får betalt for det arbeidet han utfører, og ikke for å kunne reprodusere seg selv. Dette skyldes at lønnsarbeideren ikke er underlagt noen arbeidsplikt, men står helt fritt i disponeringen av sin egen arbeidskraft. Det frie varebyttet av arbeidskraft og det tilsynelatende likeverdige byttet mellom lønn og arbeid er en viktig kilde til den borgerlige ideologien om frihet og likeverd mellom alle samfunnsborgere. Sammen med konkurransen fordreier denne illusjonen de virkelige forholdene under kapitalismen.
Den historiske utviklingen under kapitalismen kjennetegnes ved at tallet på lønnsarbeidere stadig øker. Dette skyldes ikke bare at "alt vokser". Omfanget av andre produksjonsmåter blir mindre. Særlig jordbruket er preget av en sterk tilbakegang i antall sysselsatte. En vesentlig grunn er at etterspørselen har endret seg og at teknikken har utviklet seg raskt. Nyere krav fra bøndene om ferieavløsere o.l. vil imidlertid øke omfanget av lønnsarbeid i jordbruket.
Særlig innafor industrien er antall selvstendige vareprodusenter gått sterkt tilbake. Dette henger sammen med kapitalisering og teknisk utvikling som gjør store kapitaler nødvendig, noe som privatpersoner alene ikke kan skaffe. Også reproduksjonen i husholdningen blir for så vidt mer og mer dominert av lønnsarbeid. Husmoras arbeid avtar i omfang med utbredelsa av hel- og halvfabrikerte matvarer. Dette frigjør arbeidskraft til industrien og tjenesteytende sektorer, og et økende antall husmødre ønsker lønnet arbeid. En del av dem kommer derfor ut i produktiv virksomhet, mens en del går inn i reservearméen av arbeidssøkende.
Å.C.


Se også: Arbeidskraft.


Lønnsinntekt

Se Inntekt.


Lønnskamp
Lønnskampen har historisk oppstått i takt med utviklinga av kapitalismen. I 1700-tallets europeiske samfunn var lønnene mye bestemt av sedvane, mens prisene på forbruksvarer svingte i takt med gode og dårlige åringer i jordbruket. Dermed ble brødprisen den sentrale interessen for de eiendomsløse underklassene. Hungeroppstander var den typiske formen for klassekamp. Etter hvert som arbeidskrafta ble en vare utover på 1800-tallet, ble lønna viktigere enn brødprisen. Hungeroppstandene ble avløst av streiker (se art. Streik). Den første konflikten i Norge som likner en moderne streik, fant sted i 1795 da plankekjørerne på Romerike dannet en "ring" for å presse opp betalinga for kjøringa til Kristiania.

Lønnskampens grunnlag
Dette skiftet i interesse og kampform henger sammen med hvordan utvinningen ev merproduktet fra de arbeidende klassene i samfunnet endret seg. Før den egentlige kapitalistiske produksjonsmåten var utviklet, skjedde utbyttinga gjennom plikten til å levere ubetalt arbeid, produkter eller penger til en jordherre mot leie av jorda eller ved at en fikk lav betaling på produkter som en leverte til en handelskapitalist. Under den kapitalistiske produksjonsmåten skjer utbyttinga gjennom salget av arbeidskrafta. Merproduktet tar den særlige kapitalistiske formen av merverdi: Når arbeidskrafta forbrukes i produksjonen, frambringer den ifølge marxistisk teori en ubetalt merverdi, som tilfaller kapitalen (se art. Merverdi).
Lønna er prisen for varen arbeidskraft og tilsvarer i grove trekk verdien av denne varen. Verdien av arbeidskrafta er i sin tur bestemt av hvor mye samfunnsmessig gjennomsnittlig arbeidstid det går med til å produsere denne varen. Om de varene som går med til å reprodusere (gjenskape) arbeidskrafta, kan produseres på kortere tid, synker også verdien av arbeidskrafta - og dermed prisen, lønna.
Imidlertid er det ikke gitt én gang for alle hva som går med til å reprodusere arbeidskrafta. Dette er ikke konstant, f.eks. slik at det bare dreier seg om å dekke grunnleggende biologiske behov. Nivået for reproduksjonen er historisk og sosialt bestemt: Kaffe inngår f.eks. i dag i den normale reproduksjonen av arbeidskraft i Norge, mens det tidlig på 1800-tallet var en luksus for de få. Det tar også lengre tid og koster dermed mer å reprodusere arbeidskraft med fagutdanning enn ufaglærte - og lønna varierer også på denne måten. Hva som inngår i normal reproduksjon av arbeidskraft, vil altså endre seg over tid. Det avhenger bl.a. av den totale rikdommen i et samfunn. økinga av den samfunnsmessige rikdommen skjer gjennom en vekst i arbeidets produktivkraft, dvs, at hver arbeider produserer en større mengde verdi på samme tid gjennom bruk av mer effektivt maskineri. Den totale verdimengden kan øke så mye at både reallønn og merverdi øker absolutt.
Men sett fra kapitalens synspunkt er lønna en utgift, på linje med kjøp av maskiner. Fra arbeidernes synspunkt er lønna en inntekt. I utgangspunktet vil de ha motsatte interesser. Arbeiderne vil ha interesse i å tilegne seg størst mulig andel av de skapte verdiene. Sagt annerledes: De har interesse av å senke utbyttingsgraden, eller uttrykt i marxistisk språk, merverdiraten, forholdet mellom merverdi og lønn.
Denne dobbeltheten - at størrelsen på lønna er avhengig både av den totale samfunnsmessige rikdommen og av andelen av denne rikdommen, kan gi opphav til ulike strategier både fra kapital- og arbeidersida. Kapitalen kan akseptere stigende reallønn dersom merverdien samtidig stiger. En hovedstrategi vil derfor være å satse på arbeidssparende maskineri og på rasjonalisering, intensivering av arbeidet, for å øke både de totale verdiene og merverdiraten. I Norge har dette vært den viktigste framgangsmåten etter krisa på 1930-tallet og fram til 1970-åras krise. Men kapitalen kan også satse på direkte nedslag i lønna. Fra et arbeidersynspunkt kan en konsentrere seg om fordelinga av det produktet som er skapt, dvs, drive lønnskamp. Denne linja ble i hovedsak fulgt av norsk fagbevegelse fram til slutten av 1920-åra. På 1930-tallet slo størsteparten av fagbevegelsen om: Hovedmålet ble å øke den totale produksjonen, slik at det først skulle bli mer å dele på. Mens fordelingslinja innebar at en kampholdning dominerte, betydde produksjonslinja at hovedvekta lå på samarbeid.

Lønnskampens begrensninger
Ifølge den teorien som her er framstilt, er tilegning av merverdi, utbytting, et "normalt", strukturelt trekk ved kapitalismen som skjer i og med salget av arbeidskrafta. Utbytting skjer altså også når arbeidskrafta betales til sin verdi, ikke bare når lønnene blir satt særlig lavt ned og reproduksjonen av arbeidskrafta presses under det nivået som historisk er blitt dannet.
Sjøl en hard, pågående lønnskamp har altså sine grenser: Den kan ikke presse lønna over det nivået som er satt av den totale samfunnsmessige rikdommen. Den kan heller ikke oppheve utbyttinga. Dersom lønnskampen var så effektiv at arbeidskrafta ble betalt i samsvar med den verdien den frambrakte, dvs, at kapitalen ikke fikk noen merverdi, ville kapitalen ikke ha noen interesse av å kjøpe arbeidskraft. Men lønnskampen kan bestemme utbyttingsgraden, merverdiraten. Lønnskampen kan hindre at arbeidskrafta blir solgt under sin verdi, hindre en "ekstrautbytting". Dersom arbeidsmarkedet er stramt og selgerne av arbeidskraft er godt organisert, kan merverdiraten senkes og utbyttinga minskes. Ja, enkelte grupper av arbeidstakere kan også klare å selge arbeidskrafta over dens verdi, pga. en særegen monopolstilling på markedet.
Lønnskampen er så å si pr. definisjon en kamp som foregår innafor rammen av kapitalismen. Så lenge en slåss for prisen på varen arbeidskraft, er ikke målet å oppheve lønnsarbeidet som sådant. Sett fra et sosialistisk utgangspunkt betyr dette en for å sikre forholdene for lønnstakerne under kapitalismen. Men den kan ikke utgjøre noen strategi for sosialismen. Militante lønnskamper behøver derfor ikke bety noe ønske om å angripe lønnsarbeidet eller vitne om sosialistiske holdninger. Den amerikanske fagbevegelsen er et godt eksempel på dette.
Tradisjonelt har mange sosialister derfor trukket et skille mellom økonomisk og politisk kamp: Den økonomiske kampen går først og fremst på å bedre forholdene, særlig lønna, innafor rammene av kapitalismen, og blir ansett som fagbevegelsens oppgave. Den politiske kampen retter seg mot statsmakta, har sosialismen som langsiktig mål og er oppgava til det sosialistiske partiet.
Dette skillet har nok noe for seg, idet det påpeker at lønnskamp i seg sjøl ikke fører til sosialismen. Men det er også problematisk: Dels bidrar denne arbeidsdelinga til å befeste et innskrenket virkefelt for fagbevegelsen. I stedet burde målet være å utvide den faglige kampen til å angripe styringsretten til kapitaleierne og kreve økt kontroll over arbeidet. Dessuten har utviklinga av en statlig regulering av lønnskampen (se art. Inntektspolitikk), gjort at aktiv lønnskamp i dag umiddelbart tenderer til å bli politisk. Den støter mot de grensene som samarbeidslinja i fagbevegelsen, det arbeidsrettslige systemet og staten setter. Dersom den statlige inntektspolitikken med å fastsette lønnsnivået fortsetter, vil lønnskamp i økende grad også få en politisk karakter.

økologi og lønnskamp
Fra økologisk inspirert hold er den tradisjonelle lønnskampen blitt angrepet ut fra andre premisser. En argumentasjonslinje har gått ut på at økt lønn fører til økt forbruk, som i sin tur fører til økt produksjon og økonomisk vekst og bruk av ressurser som er knappe og ikke kan fornyes. Lønnskampen i de industrialiserte, kapitalistiske landa truer derfor både forholda for en sultende befolkning i verden i dag og vilkåra for framtidige generasjoner.
Denne økonomiske teorien hviler imidlertid på et tvilsomt grunnlag. Det er ikke først og fremst lønnstakernes private forbruk som driver fram økonomisk vekst. økonomisk vekst kan bare skje gjennom investeringer, dvs, ved å utvide produksjonskapasiteten, ikke gjennom forbruk. Investeringene har f.eks. i Norge etter krigen i økende grad gått til å produsere produksjonsmidler, ikke til å produsere forbruksvarer. Investeringene hviler sjølsagt på at en forventer å få avsatt produktene. Men avsetninga må ikke nødvendigvis skje til lønnstakerne. Høyinntektsgrupper, bedrifter og det offentlige er like effektive avtakere. Om arbeidsfolk avstår fra en lønnsøkning, vil denne enten gå til privat forbruk for andre eller til investeringer, dvs. direkte til tiltak som innebærer økt bruk av ressurser.
Det er bare under spesielle vilkår at økt lønn driver fram økt produksjonskapasitet: Det kan skje dersom ingen andre grupper opprettholder en etterspørsel. Og lønnsøkninger kan indirekte virke til at produktiviteten stiger: Stigende lønnsnivå kan gjøre kapitalistene interessert i å investere i maskineri framfor å ansette flere arbeidere. Men som en hovedregel gjelder at det private forbruket eller lønnsøkninga ikke er årsaka, men resultatet av produksjonsveksten. Lønnsøkninger kommer gjerne på etterskudd og har sjelden holdt tritt med veksten i produktiviteten.
En annen type argumentasjon mot lønnsøkninger har hvilt på politiske resonnementer: Det har vært hevdet at konsentrasjonen om lønnskamp og dermed økt forbruk fører til at folk ikke får interesse av et annet samfunn, at de har det "for bra". Men dette synet settes oftest fram av folk som sjøl ikke lider under noen materiell knapphet. Og det hviler på sviktende innsikt: Det som tilsynelatende er luksus, er en nødvendig del av reproduksjonen, nødvendig for å "kompensere" for en hard livs- og arbeidssituasjon. Forandringer i forbruket forutsetter endringer i denne situasjonen: Bruk av privatbil er f.eks. nødvendig så lenge kollektivtransporten er dårlig utbygd og avstandene mellom arbeidsplass, daghjem og bolig er store.
En annen variant av denne argumentasjonen har mer for seg: Dersom forventningene til et framtidig sosialistisk samfunn utelukkende knyttes til forestillinger om økt privat forbruk, kan dette skape store problemer ved overgangen til sosialismen. En økonomisk krise i overgangsperioden kan utnyttes av reaksjonen. Nødvendige begrensninger i det totale uttaket av ressurser kan møtes av folkelig motstand. Men svaret kan ikke være å avblåse lønnskampen i det kapitalistiske samfunnet. Svaret må dels være å utvide perspektivet ut over lønna, dels å kjempe for endringer som gjør at visse typer forbruk ikke lenger blir nødvendig for en anstendig reproduksjon av arbeidskraft.
K.K.


Se også: Alternativ lønnskamp, Tariffoppgjør.


Lønnsstopp
Lønnsstopp vil si statlig forbud mot økning i arbeidslønna. Lønnsstopp har i Norge ofte vært foreslått, men sjelden brukt. Det var lønnsstopp i perioder under og like etter første verdenskrig, for en kortere tid i 1947 og i hele 1979.
Lønnsstopp uten samtidig prisstopp har aldri vært gjennomført i Norge. Prisstopp alene, uten lønnsstopp, har derimot forekommet. Formålet med lønnsstopp er vanligvis å hindre prisstigning. Tankegangen er at lønnsøkninger er det eneste, eller i hvert fall den viktigste, årsak til inflasjon (se art. Inflasjon).

Lønnsstoppen i 1979
Lov om inntektsstopp ble vedtatt av Stortinget høsten 1978, med virkning fra 17 november 1978 til ut 1979. Loven nedla forbud mot økning i alle former for arbeidsinntekt, med visse unntak hjemlet i tariffavtaler og andre forhandlingsresultat. Den forbød utdeling av aksjeutbytte med større prosent av aksjekapitalen enn i 1978, med unntak for bedrifter som hadde særskilt lavt aksjeutbytte. For disse ble det satt et tak på 10 %. Prisstopp var allerede innført da loven om inntektsstopp ble vedtatt. Formelt betød derfor loven stopp i, eller streng regulering av, alle former for personlige inntekter.
Bedriftenes inntekter ble derimot ikke uten videre berørt av loven om inntektsstopp. Eksportbedrifter får sine Inntekter bestemt av prisene på verdensmarkedet, og disse blir selvsagt ikke regulert av norske lover. En prisøkning på norske eksportvarer gir økt overskudd i eksportbedrifter. Slikt økt overskudd av bedriftsinntekten kunne altså brukes til nyinvesteringer eller styrking av egenkapitalen.
Prisstoppen gjorde også unntak for prisøkninger som skyldtes økte priser på importvarer, noe som isolert sett gav synkende realinntekt for lønnstakere og andre personlige inntektstakere. Full pris- og inntektsstopp betød ikke at forholdet mellom lønnsinntekter og eierinntekter ble fryst fast, men at eierinntektene vokste på bekostning av lønnsinntektene. Ordet inntektsstopp er derfor misvisende, mens uttrykket pris- og lønnsstopp eller bare lønnsstopp er mer dekkende.

Bakgrunnen for lønnsstoppen
Formålet med lønnsstoppen i 1978 var ikke i første rekke å hindre prisstigning. Prisstopp var jo allerede gjennomført da loven kom. Men for bedrifter og eiere er priser inntekt og lønninger utgift. Formålet med å innføre lønnsstopp i tillegg til prisstopp kunne bare være å sikre eierinntektene i private bedrifter.
Bakgrunnen var at eksportindustrien i Norge var i sterk tilbakegang i 1977. Tilbakegangen hang først og fremst sammen med krisa i verdensøkonomien. Men nedgangen i norsk eksport var kraftigere enn krisa i seg selv skulle tilsi. Den norske regjeringens syn var at vanskene i eksportindustrien for en stor del skyldtes at lønningene i Norge økte hurtigere enn lønningene i de land norske bedrifter handlet med. Derfor fikk ikke norske bedrifter kostnadene dekket av de prisene som rådde på verdensmarkedet. Dette kalles svekket konkurranseevne. Lønnsstoppen skulle bedre konkurranseevnen i norsk eksportindustri.

Argumenter mot lønnsstopp
Prisstopp og lønnsstopp er omstridte virkemidler og argumentene mot dem går langs flere linjer. For det første er det ikke enighet om at store lønnsutgifter var noen viktig årsak til vanskene i norsk eksportindustri mot slutten av l970-åra. Store deler av eksportindustrien har så kapitalintensiv produksjon at lønnsutgiftene spiller mindre rolle. Videre steg kursen på norske kroner sterkt fram til 1978.
Kursstigning på den norske krona har samme virkning på Norges økonomi som et prisfall på verdensmarkedet og kan gi minsket overskudd i eks. portbedrifter, selv om lønnsutgiftene står stille. For importbedrifter betyr kursstigningen lavere utgifter til råvarer, og derfor økt overskudd. Eierinntekten i hjemmenæringene steg da også ikke så lite i midten av 1970-åra, mens eierinntektene i eksportnæringene var fallende. Lønnsstopp betyr også reduserte utgifter i alle næringer, enten de har høye eller lave eierinntekter i utgangspunktet. En kan spørre om ikke direkte utbetalinger til bedrifter i vansker er et mer hensiktsmessig virkemiddel.
For det andre er det grupper som godtar at økte lønnsutgiftene skaper problemer, og bør hindres, men som peker på at lønnsstopp bare er en midlertidig løsning. Lønnskrav vil hope seg opp mens lønnsstoppen varer. Så snart den blir opphevd, vil alle disse kravene bli satt fram på en gang og føre til en plutselig og sterk økning i lønnene.
En tredje og mer prinsipiell liberalistisk argumentasjon viser til at lønnsstopp hindrer den frie konkurransen på de kapitalistiske markedene. Lønnsstopp vil på vilkårlig vis låse lønnsstrukturen fast til det den var i utgangspunktet, da lønnsstoppen trådte i kraft. I en kapitalistisk markedsøkonomi er lønnsøkninger et viktig middel til å trekke arbeidskraft over fra mindre lønnsomme til mer lønnsomme bedrifter. Når lønnene fryses fast, vil det bli vanskelig å bygge opp nye, mer produktive bedrifter. Også på denne måten er lønnsstoppen et tiltak som skyver problemene over på framtida: Før eller siden må arbeidere sies opp i de dårlige bedriftene og ansettes i nye bedrifter som går godt. Omstillingen blir kraftigere og mer brutal når den blir utsatt.
Den sosialistiske argumentasjonen mot lønnsstopp viser til at lønnsstoppen som virkemiddel ensidig er rettet mot arbeiderklassen, og setter forbud mot det viktige leddet i klassekampen som lønnskampen utgjør. Lønnsstoppen er et ytterliggående utslag av den politikken som er nedfelt i kombinerte og samordnete inntektsoppgjør og i forslagene fra Skånlandutvalget.
Lønnsstoppen låser fast forholdet mellom høye og lave lønner, slik at faglig kamp for lønnsutjamning blir umulig mens lønnsstoppen varer. Kontrollproblemene er store når det gjelder frie og høye inntekter, mens inntektene til organiserte arbeidere med tariffavtaler er lett å kontrollere. Slik vil lønnsstoppen øke inntektsforskjellene i samfunnet.
H.B.


Se også: Kombinerte og samordnete oppgjør, Skånland-utvalget.


Lønnssystemer
Med lønnssystemer menes måten avlønningen av lønnstakere skjer på. Fortjenesten til en lønnstaker er gjerne bygd opp av ulike deler. Disse delene kan være av forskjellig størrelse også innenfor det samme lønnssystemet. Dette skaper ulikheter i fortjeneste. Reglene for avlønning og "byggeklossene" bak en faktisk fortjeneste omfattes av det en mener med et lønnssystem.
Fortjenesten til en lønnstaker kan enkelt og greit være fastsatt i et lønnsregulativ som gir månedslønn for de enkelte stillingskategorier. Folk i offentlig tjeneste er lønnet ut fra et slikt lønnsregulativ. Enkelte av dem kan ha visse lønnstillegg ut over det, andre kan ha en akkordavlønning som også innebærer et pluss ut over regulativlønn. Men svært mange vil få nettopp det i lønningsposen som er angitt for deres stilling i lønnsregulativet (når vi ser bort fra mulig overtidsbetaling).
I private virksomheter finner en ofte mer kompliserte lønnssystemer. Hovedmønstret er her gjerne følgende: En kan skille ut en grunnlønn for de enkelte arbeidstakere, en grunnlønn som rett nok kan være forskjellig for ulike kategorier av arbeidstakere. Ut over grunnlønna kommer så ofte et eller annet fast tillegg. Det kan være et fast tillegg for akkordarbeid, ofte kalt akkordgrunnlag. En kan få en annen type tillegg i stedet, ofte kalt akkordavsavn e.l. På toppen av disse to delene er det så en del arbeidstakere som har et fortjenestetillegg som varierer med arbeidsytelsen. Det gjelder akkordarbeidere og arbeidere som får produksjonspremie eller bonus som er bestemt av produksjonens størrelse i en avdeling eller en bedrift som helhet. Lønnssystemene skiller seg ut fra dette i to hovedtyper:
Det ene er prestasjonslønnssystemer, som omfatter akkord, produksjonspremie og bonusordninger. Her er fortjenesten påvirket av arbeidsytelse, "prestasjonen".
Det andre er fastlønnssystemer, der fortjenesten er upåvirket av arbeidsytelse. Dette omfatter i første rekke de "rene" fastlønnssystemer, der det ikke fins regler som setter fortjeneste i sammenheng med arbeidsytelse. Men det er vanlig å la dette begrepet også omfatte fastlønnssystemer med såkalt produktivitetsavtale. Dette er en avtale om hvorvidt det kan gis lønnstillegg på den enkelte bedrift, i mer eller mindre nøye samsvar med hvordan produktiviteten har utviklet seg. Men lønnstillegget dreier seg om et fast beløp som gjelder fram til neste forhandlingsrunde.

Lønnssystemenes utvikling og betydning
Så lenge det har eksistert lønnsarbeid, har det også vært to ulike grunnformer for avlønning, akkordlønn og tidlønn, dvs, enkle utgaver av det som kalles prestasjonslønn og fastlønn. Ved akkordlønn får en enkelt arbeider eller et arbeidslag betalt for hvor mye arbeid som er utført, mens betalinga ved tidlønn er den samme uansett hvor mye som ytes. Akkordlønna har antakelig nær historisk sammenheng med det å kjøpe et bestemt produkt av en arbeider. I sin tid solgte håndverkeren produktene sine direkte til kundene. Da kapitalismen vokste fram, ble han gradvis underlagt en bestemt handelsmann, som forsynte ham med råvarer og tok imot de ferdige varene. Veveren fortsatte å motta betaling for hvert stykke vevd tøy. Men veveren var ikke lenger fri håndverker. Han kunne ikke lenger handle med hvem han ville. Han ble gradvis lønnsarbeider som produserte for en bestemt arbeidsgiver. For det arbeidet han utførte, fikk han akkordbetaling.
I landbruket har tidlønn lange tradisjoner, både som avlønningsform for korttidsarbeid ("daglønnere") og som betaling for langtidsansatte tjenestefolk.

Fordeler og ulemper ved de ulike lønnsformene
Fordelen med tidlønn sett fra lønnsarbeiderens side er at selve lønnsformen ikke setter noen krav til arbeidstempo og ytelse. Det er lettere å beskytte seg mot urimelige ytelseskrav, og det er lettere å få til lik lønn for arbeidere med ulik arbeidsevne. Men nettopp dette at lønnsformen ikke omfatter ytelseskrav, har gjort at arbeidsgiverne har lagt vekt på andre former for kontroll med arbeidsytelsen. Ikke sjelden har tidlønte arbeidere blitt gjenstand for sterk overvåking og stram styring fra arbeidsledelsens side. Arbeidsgiveren har også ofte vært svært nøye med at pauser og arbeidstid overholdes strikt.
Når det gjelder en akkordarbeider, vil han/hun ofte måtte jobbe hardere enn en tidlønt arbeider, men lønnsformen vil på den andre siden kunne gi større selvstendighet. Akkordarbeideren får betalt for utført arbeid, og så lenge arbeideren gjør jobben, har han/hun ofte hevdet retten til å innrette seg etter eget hode for øvrig, f.eks. ved å ta pauser etter eget skjønn. I sjeldnere tilfeller har arbeidere på akkord også kunnet slutte arbeidet før vanlig arbeidstid dersom det avtalte arbeidet var gjort.
Det har erfaringsmessig vist seg at ytelseskravene er blitt skrudd urimelig hardt i været for mange arbeidere på akkord. Akkord kan dessuten føre til at folk som står i farlig arbeid, ikke legger nok vekt på sikkerheten, men blir mer eller mindre tvunget til å ta sjanser for å oppnå rimelig fortjeneste. Endelig har akkord i mange situasjoner lett for å virke usolidarisk, idet forskjellene i fortjeneste arbeiderne imellom kan bli store.

Utviklingen i vårt hundreår
Lønn og arbeidsytelse ble i akkordavtalen koblet sammen. Akkordarbeiderne fikk på denne måten en anerkjent forhandlingsrett både når det gjaldt lønn og når det gjaldt ytelse. Ofte har imidlertid akkordavtalene kommet i stand gjennom individuelle avtaler mellom en enkelt arbeider og en arbeidsgiver eller arbeidsformann, og da har ikke alltid arbeideren stått så sterkt. Bedre har han/hun vært stilt når fagforeninger har hatt med akkordavtalene å gjøre.
En hovedutvikling i dette hundreåret er innføringen av arbeidsstudier. De har i samband med akkordlønn undergravd den tradisjonelle forhandlingsretten når det gjelder arbeidsytelse som opprinnelig lå i selve akkordavtalen. Gjennom arbeidsstudiene ble nemlig vurderingen av hvor lang tid ulike arbeider tok, gjort til et "vitenskapelig" spørsmål. Det kunne da ikke lenger bringes inn som et forhandlingsspørsmål, der partene kunne fremme ulike syn. Hele dette spørsmålet ble nå satt bort til mer "objektiv" ekspertise. I Norge ble arbeidsstudier institusjonalisert gjennom et spesielt avtaleverk om arbeidsstudier som kom i 1947. Arbeidstakerne fikk sine spesielle arbeidsstudietillitsmenn, som skulle påse at arbeidsstudiene ble korrekt gjennomført.
Lønnsarbeidet har vært gjenstand for en hardhendt rasjonalisering gjennom de siste åra. For hundre år siden var nok arbeidsdagen svært lang, men arbeidsrytmen var mer regulert av arbeideren sjøl, og det var ofte hyppige og ganske lange pauser. Gradvis har arbeidsdagen blitt kortere, men det er samtidig mye som tyder på at selve arbeidet er blitt intensivert, at ytelseskrav er blitt skrudd i været, og at arbeidspresset er blitt hardere.
Selv om akkord alltid har vært brukt som avlønningsform for lønnsarbeidere, gikk likevel de fleste arbeidere på tidlønn i en eller annen form fram til siste verdenskrig. I etterkrigstida fikk imidlertid akkordavlønningen en voksende utbredning, og blant annet i industrien gikk et flertall på akkord i 1950- og 60-åra. Men fra slutten av 60-tallet har det vært en klar tendens til å gå vekk fra akkordlønnssystemer og over på fastlønnssystemer.
Slike omlegginger reiser alltid spørsmålet om hvordan ytelseskravene skal fastlegges. Det viktigste å merke seg med ytelseskravene er at de i så stor grad gir seg av selve arbeidssituasjonen, av strømmen av arbeidsoppgaver, av leveringsfrister osv. Ytelseskravene har også en tendens til å skjerpes av enhver form for individuell overvåking og sentral registrering av den enkeltes arbeidsytelse. Det vil svært lett bygge seg opp et byrdefullt arbeidspress for alle arbeidstakere som er utsatt for slik kontinuerlig kontroll, enten det nå brukes tidsstudier eller ikke. Produktivitetsjaget i moderne arbeidsliv vil gjerne sette sine spor i det arbeidspress som pålegges den enkelte. En viktig måte å beskytte seg mot dette på er å unngå systemer for planlegging og styring som samler inn individuelle opplysninger, men nøyer seg med opplysninger om produksjonens forløp som er felles for grupper av arbeidere og produksjonsavdelinger.
Sett fra arbeidstakernes side er fastlønn en fordel. Men fastlønn betyr slett ikke uten videre at stress og jag i arbeidet forsvinner. Fagbevegelsen må innsats for å dempe ytelseskravene og arbeidspresset i arbeidslivet. Det viktige for fagbevegelsen blir å hevde retten til å avgjøre både lønnssystem, be. manning og ytelsesnormer på arbeidsplassene.
S.Se.



Løsgjenger
"Løsgjenger" er den vanlige, nedsettende betegnelsen på en person som rammes av bestemmelsene i lov om Løsgjengeri, Betleri og Drukkenskap av 31 mai 1900 med endringer av i juli 1970 da loven også endret navn til lov om drukkenskap. Etter loven er en løsgjenger en person som "hengir seg til ørkesløshet eller driver omkring", dvs, er uten fast arbeid og uten fast bopel (u.f.a. og u.Lb.).
Løsgjengere blir dermed de som bruker alkohol, er uten arbeid og/eller bolig og er i en livssituasjon som påkaller ordensmaktens oppmerksomhet. Ut over dette er det vanskelig å peke på ett sentralt felles trekk for alle dem som kalles løsgjengere, bortsett fra fattigdom og manglende evne til å holde ordensmakten fra livet. Betegnelsen "løsgjenger" har imidlertid ett sentralt trekk: Den etablerer en sosial avstand mellom denne gruppa mennesker og andre grupper i samfunnet, basert på moralsk fordømmelse.

Sosial anseelse
Sosial anseelse er i vårt samfunn nøye knyttet til ressurser og makt, økonomisk som sosialt. Det er gjennom å disponere kapital, lønn eller være del av en familieenhet som fordeler en inntekt, at en oppnår sosial anseelse. Løsgjengeren er uten kapital, uten arbeid og er heller ikke del av en solidarisk familieenhet som fordeler økonomiske og sosiale ressurser. Denne sosiale situasjonen har løsgjengeren felles med ei større sosial gruppe, filleproletariatet. Løsgjengeren er dermed den delen av filleproletariatet som er a) uten fast arbeid, b) uten fast bopel og c) hvis drikke- og atferdsmønster er til offentlig forargelse slik at det rammes av bestemmelsene i den tidligere omtalte lov om drukkenskap (løsgjengerloven).
"Løsgjenger" er en negativt ladet betegnelse på en gruppe fattige og ressurssvake mennesker, og bør ikke nyttes. En mer dekkende og moralsk nøytral betegnelse, som nok er lengre, men som likevel er å foretrekke er "hjemløs alkoholbruker i herberge- og gatevandrermiljøet". Denne betegnelsen legger vekt på det sentrale, at personen er uten bolig og bruker alkohol (men ikke nødvendigvis er alkoholiker).

Endringer i loven
I lov om Løsgjengeri, Betleri og Drukkenskap satte § 16 straff for å vise seg offentlig beruset og § 18 foreskrev tvangsarbeidshus eller kuranstalt i inntil 18 måneder, ved gjentakelser 36 måneder. Disse bestemmelsene var åpenbare klassediskriminerende lover som rammet de fattigste alkoholbrukerne meget hardt, og som for mange førte til årelange opphold på tvangsarbeidshuset ved Oppstad på Jæren, samt en uendelighet av bøter for beruselse på offentlig sted.
I 1970 ble disse to paragrafene fjernet fra loven. Det vil si at den "stille beruselse" på offentlig sted ble avkriminalisert og tvangsanbringelsen opphevet. Tilbake er § 17 som gir straff for beruselse kombinert med bråk og ordensforstyrrelser, og § 20 som gir adgang til å sette en person i arrest til han/hun blir edru, og § 21 som med rettens godkjenning gir adgang til tvangsanbringelse i sykeavdeling.
Straffereaksjonene overfor denne utsatte gruppa er med andre ord på langt nær opphevet. Trass i dette ble endringene i loven sett på som et skritt i retning av et mer behandlingsorientert syn på denne gruppas problemer. Endringene i loven ble fulgt av en av de mest intense pressedebatter i Norge de siste 20 åra, en debatt som til fulle viste det provoserende i å la myten om velferd og likhet sprekke i fullt dagslys, på byens gater og torg.
Motstanderne av lovendringene hevdet at lempningene ville føre til utålelige ordenstilstander og til dødsfall pga. den manglende muligheten til å gripe inn overfor døddrukne. Også politiet ble anklaget for å sabotere lovendringene ved ikke å gripe inn overfor ordensforstyrrelser eller livstruende forgiftninger med hjemmel i §§ 17, 20 og 21. Gjentatte forslag om å opprette en ny lukket avdeling for alkoholikere er hittil blitt avvist av myndighetene.
En av forutsetningene for lovendringen var at behandlings- og rehabiliteringsapparatet skulle bygges ut med sikte på å hjelpe denne gruppa mer effektivt. Resultatet av målsettingen har vært magert. I stedet for å bygge ut ulike "frontlinjeapparater" som kunne forebygge, eventuelt fange opp truede personer på tidlige tidspunkter, har en bygd ut såkalte vernehjem, dvs. institusjoner som er beregnet som varige hjem for eldre, utbrente alkoholikere. Altfor få behandlingssteder og manglende evne til å yte hjelp til dem som får plass (et forhold apparatet løser ved å gi dem som ikke får hjelp diagnosen "kurumulig"), har ført til at stadig flere yngre mennesker blir henvist til vernehjemmenes passive tilværelse. I en slik situasjon blir de få "frontlinjeapparatene" en har, i første rekke avrusningsstasjonene, også hemmet i sin virksomhet, fordi det bakenforliggende apparatet svikter eller mangler. Konsekvensen av dette synes for Oslos vedkommende å måtte bli å satse mer på politi- og ordensmakt.

Ressursfattig miljø
Mange bostedsløse alkoholbrukere uten fast arbeid er ervervsmessig uføre og har en sykelighet langt over gjennomsnittet. Da alkoholbruken er det mest synlige og andre lidelser tradisjonelt regnes som sekundære lidelser, har syke og uføre i denne gruppa tidligere ikke hatt rett til uførepensjon, men har måttet forsøke å klare seg på den langt snauere stønaden etter lov om sosial omsorg. Denne diskrimineringen er nå på vei ut etter sterkt press fra medisinsk og politisk hold. På den andre siden er rehabiliteringsapparatet og mulighetene for arbeid for mange så små at en også har sett unge og arbeidsføre personer bli gitt uførepensjon i stedet for adekvat hjelp og arbeid.
Miljøet av herbergister og gatevandrere er på mange måter et ressursfattig miljø som har vansker for å fremme sine egne interesser overfor myndigheter og forvaltning. "Aksjonsgruppa for herbergister og uteliggere" ble dannet i 1970 og organiserer herbergister, helsepersonell og andre som vil arbeide for levelige kår for denne gruppa. Aksjonsgruppa har gjennomført en rekke tiltak og aksjoner som har rettet søkelyset mot herbergistenes kår. Særlig aktiv har gruppa vært i kampen mot gjenoppretting av en tvangsinstitusjon for alkoholikere og for bedring av herbergistenes boforhold i Oslo.
Antallet personer i herbergist- og gatevandrermiljøet endrer seg med økonomiske konjunkturer og arbeidsledighet. I 1970 ble antallet nøkternt vurdert til ca. i 200 personer for Oslo. I tillegg kommer et uspesifisert antall personer som oppholder seg i dette miljøet sporadisk eller for så kort tid at de ikke kan regnes å tilhøre det.
Undersøkelser ved Oslo kommunes avrusningsstasjon i Storgata har vist at ca. 10 % av klientene der er kvinner. De kvinnelige "løsgjengerne" har, om mulig, en enda vanskeligere situasjon enn mennene. Et særlig mannsdominert miljø og mangelen på service eller behandlingstilbud for kvinner, gjør at de er særlig utsatt.

Årsaker
En vanlig forestilling om gruppa som helhet, er at den utgjøres av vesentlig eldre personer som "falt ut" under depresjonen i 1930-åra, eller at den består av personer som har "driftet" inn til storbyen fra en rekke steder i landet, med andre ord en slags utvelging av "naturlige" tapere. Undersøkelser har vist at det skjer en nyrekruttering av yngre mennesker til gruppa og at mange har Oslo som fødested eller som langvarig bosted, selv om en del kommer fra andre steder i landet før de havner i herbergist- og gatevandrermiljøet.
Det er forhold i dagens samfunn, ikke historiske forhold eller individuelle forutsetninger som skaper og opprettholder disse problemene, selv om personlige egenskaper selvsagt spiller en rolle for den enkelte livshistorien.
P.H.

Se også: Filleproletariat.

Litteratur: T. Mathiesen: Løsgjengerkrigen, Oslo 1975. 0. Ramsøy m.fl.: På livet. Fra filleproletariatet i Oslo, Oslo 1971. 0. Ramsøy m.fl.: Rapporter fra Oslo kommunes avrusningsstasjon, Oslo 1976-78.


Løvlien, Emil
Løvlien (1899-1973), medlem av Arbeiderpartiet fra 1918 og av Norges Kommunistiske Parti (NKP) fra stiftelsen i 1923. Politisk sekretær i NKP 1934-40, partisekretær 1945-46. Formann i partiet 1946-65. Stortingsrepresentant 1945-49 og 1953-61. Medlem av Løten kommunestyre.
Løvlien ble født i Løten, Hedmark, sønn av en småbruker. Han arbeidet selv som småbruker og skogsarbeider fram til begynnelsen av 1930-årene, var aktiv i arbeidet for å skape fagforeninger for skogsarbeiderne og ble i 1923 valgt inn i hovedstyret for det forbundet som var forløperen for det seinere Norsk Skog- og Landarbeiderforbund. Han tok del i flere av de bitre kampene som skogsarbeiderne utkjempet mot de store skogeierne og streikebryterne.
Løvliens lederstilling i NKP ble grunnlagt i forbindelse med en mindre "palassrevolusjon" i 1934. Bakgrunnen var at et flertall i ledelsen året før hadde kommet i konflikt med Kominterns eksekutivkomitê om taktikken overfor sosialdemokratiet. På en landskonferanse i februar 1934 holdt Løvlien hovedtalen mot "avvikerne" og ble valgt til ny politisk sekretær.
Under den tyske okkupasjonen kom Løvlien til å spille en mer tilbaketrukket rolle i partiet. Ledelsen gled over til Peder Furubotn og hans krets av nasjonalkommunistisk innstilt ungdom. Løvlien ledet imidlertid partiets illegale arbeid i Hedmark inntil han flyktet til Sverige våren 1943 på grunn av storaksjonen Gestapo gjennomførte mot NKPs illegale arbeid, med massearrestasjoner og henrettelser.
Etter frigjøringen gjeninntok han sin stilling i partiledelsen og avløste Egede-Nissen som formann i 1946. Samtidig var han formann for partiets stortingsgruppe. Som partiformann kom Løvlien etter hvert til å bli et samlingspunkt for den fløyen i partiet som sto imot generalsekretæren Peder Furubotn og kretsen rundt ham. Løvlien spilte en viktig rolle i oppgjøret med Furubotn-fløyen som fulgte etter valgnederlaget i 1949, og holdt bi.a. hovedtalen på landsmøtet i 1950.
Utover i 1950-årene kom han til å stå som NKPs ubestridte lederskikkelse innad og utad. "Avstaliniseringen" og de nye ideologiske strømningene i kommunistpartiene, som i NKP bl.a. kom til uttrykk i det nye partiprogrammet i 1963, førte imidlertid til at de fremste talsmennene for denne retningen kom til å se på Løvlien som en konservativ bremse på den nyorienteringen de ønsket. Dette var en av årsakene til at Løvlien i 1965 ble avløst av Reidar Larsen som partiformann. Han fortsatte imidlertid som sentralstyremedlem, og var en av de ledende i det sentralstyreflertallet som i 1967 gikk seirende ut av konflikten med den såkalte "Vogt-Kleven-gruppa", som sterkest krevde en omlegging av politikken i tråd med de nye, mer "revisjonistiske" signalene i den kommunistiske verdensbevegelsen.
Løvlien var allment respektert for sin arbeidsevne og dyktighet, og var godt likt også av politiske motstandere. Han var ingen teoretiker, men hadde heller sin styrke i det praktiske arbeidet for arbeiderklassens og småbrukernes dagskrav, bl.a. som medlem av finanskomitëen i Stortinget. Som politiker ble han ofte betegnet som utpreget jordnær og nøktern. Men en kan spørre om ikke dette i noen grad førte til en manglende framheving av de prinsippielle skillelinjene i forhold til Arbeiderpartiet i innenrikspolitiske saker. Hans begrensning lå i dette, og i at han ikke klarte å utforme nye og mobiliserende perspektiver for kommunismen i Norge.
I.I.

Se også: Furubotn, NKP.