Lin Piao
Lin Piao (1908-1971), fremtredende kinesisk kommunistleder som under kulturrevolusjonen ble nummer to i ledereliten, og som da ble betraktet som Mao Tse-tungs etterfølger. Han forsøkte et kupp, og omkom da han prøvde å flykte til Sovjetunionen.
I 1925 ble Lin student ved militærakademiet i Whampoa, hvor Chou En-lai var den politiske lederen. I august 1927 deltok han i opprøret i Nanchang og sluttet seg deretter til Maos styrker. Han var med på Den lange marsjen og ble sjef for militærakademiet i Yenan. I 1937 ledet han en kommunistisk armé som vant den første kinesiske seier i krigen mot Japan. Han ble såret og oppholdt seg fra 1937 til 1942 i Moskva, delvis som partiets representant i Komintern. Etter et glimrende felttog beseiret han i 1946 Chiang Kai-sheks styrker og erobret Peking. I 1950 ble han valgt til medlem i politbyrået.
Da forsvarsminister Pieng Te-huai, en annen av kommunistenes dyktigste generaler, ble avsatt, delvis på grunn av sin motstand mot Det store spranget, og delvis på grunn av sin plan om modernisering av arméen, ble Lin Piao forsvarsminister. Han reorganiserte armêen etter geriljaprinsippene. De militære grader ble avskaffet, en dyptgående politisering av hæren ble satt i gang, og over 30 % av soldatene ble medlemmer av partiet. Lin sto bak utgivelsen av den lille røde bok av Mao-sitater, som ble brukt i skoleringskampanjen. Armêen ble et mønster for folket: "Lær av folkearmêen". Denne armêen ble en viktig faktor i kulturrevolusjonen. I 1966 ble Lin utnevnt til den eneste visepresidenten i partiet, og i 1969 ble han betraktet som Mao Tsetungs naturlige etterfølger.
Bakgrunnen for Lins kuppforsøk og flukt og død er uklar. Lin hadde neppe politisk tyngde til å bli Mao Tse-tungs etterfølger. Allerede under kulturrevolusjonen skjedde det alvorlige sammenstøt mellom rødegardistene og folkearméen. F.eks, ble generalsjefen, en av Lins nærmeste medarbeidere, avsatt fra sin stilling. Da kulturrevolusjonen stilnet av, ser det ut til at Mao Tse-tung ble mer og mer kritisk til Lins rolle, ikke minst Lins ønske om å gi de militære en større rolle på bekostning av partiet.
Det er mulig at Lin var negativ til kulturrevolusjonen og til rehabiliteringen og partiets økende rolle. Kanskje spilte også utenrikspolitiske overveielser inn. Konflikten med Sovjetunionen var blitt skjerpet i 1969, og militære sammenstøt hadde funnet sted på grensen. Samtidig var Mao Tse-tung og Chou En-lai i gang med åpning mot USA. Lin var ingen tilhenger av Sovjetunionen, men det ser ut til at han i den isolerte situasjonen Kina var inne i, heller ville forsøke å dempe motsetningene til Sovjetunionen enn å innlede forhandlinger med arvefienden USA.
E.No.

Se også: Kina.


Listesaka
Listesaka i Oslo byrett frå 14 februar til 9 mars 1979 vart kalla så av di hovudtiltala, kontorsjef Ivar Johansen m.a. hadde utarbeidd lister over tilsette i dei hemmelege tenestene i Noreg. Frå 1972 til 1977 hadde han ved bruk av opne kjelder lukkast i å skaffe fram eit nokså korrekt bilete av organisasjon, arbeidsfelt, arbeidsmåte og mannskap i politiet si overvakingsteneste (O-tenesta) og forsvaret si etterretningsteneste (E-tenesta) og tryggingsteneste (T-tenesta).
Formålet var å skriva ei bok om dei hemmelege tenestene med døme på ulovleg overvaking av lovleg politisk verksemd og E-tenesta sitt samarbeid med USA.
Då han sommaren 1977 leverte kjeldematerialet til Sosialistisk Venstreparti si vekeavis Ny Tid, beslagla politiet det før redaksjonen hadde fått vurdert kva dei skulle gjera offentleg kjend. Men Ny Tid rakk likevel å avsløra at norsk E-teneste, i samarbeid med CIA, hadde utdanna finske statsborgarar til spionasje og sabotasje i Sovjetunionen (Blindheim-saka). Dette hadde gått føre seg i Finland i 1953.
I listesaka brukte ein for første gong i norsk rettshistorie dei såkalla spionparagrafane (§§ 9O og 91 i straffelova), sjølv om påtalemakta vedgjekk at det ikkje var tale om spionasje.
Tiltalen såg også bort frå det ansvaret Ny Tid redaktøren Audgunn Oltedal hadde, og det vart i staden reist tiltale mot journalistene Ingolf Håkon Teigene og Jan Otto Hauge. I tillegg vart informasjonssjef Trond Jensen tiltala for å ha teke vare på og kopiert kjeldematerialet.
I listesaka vart 27 vitne avhøyrde, mellom dei tidlegare statsminister Per Borten, tidlegare justisminister Jens Haugland og tidlegare formann i justiskomiteen i Stortinget, Bjørn Unneberg, som alle ga ny næring til mistanken om at lovleg politisk verksemd vart overvaka ulovleg. Overvakingssjefen vedgjekk som vitne at O-tenesta hadde fotografert demonstrantar mot Vietnam-krigen.
Retten slo fast at ikkje noko av Ivar Johansen sitt kjeldemateriale var hemmelegstempla (unnteke ein av forsvaret sine adressekatalogar med graderinga "Begrenset"). Likevel kom retten til at materialet måtte sjåast under eitt og at hovudtiltala "rettsstridig hadde teke noko i eige som burde haldast hemmeleg av omsyn til statstryggleiken".
Retten fann at den einskilde samfunnsborgaren ikkje hadde rett til "etter eige skjøn å setja i gang undersøkingar om dei hemmelege tenestene". Pressa hadde heller ikkje rett til å "ta i eige materiale som bør hemmeleghaldast". Journalistar kunne råkast av §~90 og 91 i straffelova, sjølv om dei handla på vegner av redaktøren. Dommen slo fast at listesaka ikkje var noka spionsak, og at det ikkje var lett å avgjera straffeutmålinga, då det ikkje hadde vore noka liknande sak tidlegare.
Ivar Johansen vart dømd til delvis betinga fengsel i eitt år. Han fekk likevel 60 dagar ubetinga fengsel med frådrag av 52 dagar varetektsarrest, men slapp å sona denne straffa. Ingolf Håkon leigene og Jan Otto Hauge vart dømde til respektive 120 dagar og 6 månader betinga fengsel. Trond Jensen fekk 60 dagar betinga fengsel med frådrag av 27 dagar varetekstarrest. Prøvetida vart for alle desse fire sett til to år, og alle anka dommen til lagmannsretten, subsidiært høgsterett. Av 192 beslagnummer heldt retten fast ved at 107 skulle dragast inn. Desse vart av dei militære sakkunnige funne å ha verdi for etterretninga.
Presseorganisasjonane såg dommen i listesaka som eit åtak på pressefridommen, og det vekte oppsikt at redaktøransvaret vart "utsletta med eit pennestrøk". Lovutvalet i Norsk Presseforbund reiste spørsmål om å endra straffelova slik at redaktøransvaret blir klarare.
Listesaka synte at undersøkande journalistikk skaper problem i forhold til lovverket. Slutninga ein kan dra av dommen må bli at dersom folk i opposisjon til den rådande forsvarspolitikken set saman informasjon på bakgrunn av berre avisartiklar, kan Forsvaret hevda at ein har skaffa seg graderte, hemmelege opplysningar. Dermed kan ein bli straffa for det.
I praksis finst ingen reglar for innsamla materiale som ikkje er gjort offentleg. Redaktøren har etter Norsk Redaktørforening si meinlng - på same måte som i Sverige - ansvaret for kjeldematerialet. Etter t.d. vesttysk lov kan ingen journalist bli straffa for å offentleggjera fortrulege dokument. Berre dei som har gitt journalistane materialet kan straffast.
O.K.

Sjå også: Hemmelige tjenester, Overvåking.

Litteratur: H. Elvik (red.): Politi - Presse - Overvåking. Hvitbok om listesaka, Oslo 1977. I. 0. Hauge: Spionen som forsvant, Oslo 1977. 0. J. Bae og T. Eckhoff (red.): Overvåking i Norge, Oslo 1979. 5. E. Bakken, J. A. Markussen og K. Rosenberg: Norske redaktører - voktere av enigheten, Oslo 1979.


Litteratur
Røttene til begrepet litteratur finnes i renessansen. Det har sitt etymologiske opphav i det latinske ord littera (en bokstav i alfabetet). Litteratur innebærer derfor i sin videste betydning hele menneskehetens ulike skrifter. Men litteratur har i noen sammenhenger også kommet til å stå for dikteriske former som ikke har vært skrevet ned - den muntlige tradisjon dekkes også av begrepet.
Opprinnelig stod litteratur for en evne til å kunne lese, til å kunne tilegne seg skrifter. Det var som begrep nøye knyttet til det skrevne og særlig det trykte ord. Det omfattet ikke bare, slik som det ble tilfellet etter hvert, skrifter av kunstnerisk og fiktiv karakter, men også filosofi, historie, essays og dikt. Kort sagt, litteratur var enhver form for tekster på et visst dannelsesnivå. Litteratur ble brukt av overklassen for å understreke dens overtak på de andre gruppene i og med at de behersket kunsten å lese. I forbindelse med økende leseferdighet og et økende antall bøker som hang sammen med en bedring av trykkeprosessen, kom begrepet til å endre innhold. Det beveget seg fra å innebære leseevne og leseerfaring til å dekke en type trykte verk med bestemte karakteristika. I denne omdanningen av begrepet kom litteratur til å endre betydning fra å være noe med tilknytning til lærdom og de klassiske vitenskaper til å bli knyttet til oppfatninger av smak, dannelse og følsomhet. I begynnelsen hadde begrepet sine røtter i kirken og de gamle universitetene, som var overnasjonale institusjoner i og med at de hadde et felles grunnlag i de klassiske språkene - latin og gresk - og i liten grad var knyttet til skrifter på de ulike nasjonale språkene. Da litteraturen fikk sitt nye innhold, ble den knyttet til det framvoksende borgerskapet, som definerte begrepene rundt smak og dannelse ut fra holdninger som eksisterte innenfor borgerskapet.
I denne sammenhengen finner vi framveksten av en virksomhet som er nær knyttet til begrepet litteratur, nemlig "kritikk". Det var nødvendig å skape et grunnlag for hva som falt innenfor rammene av den smak og dannelse, som skulle prege lesestoffet til det borgerlige publikum. Litteraturen kom til å stå fram som det lesestoff som det borgerlige publikum følte uttrykte borgerlige og aksepterte normer og erfaringer, og kritikkens oppgave var å overvåke at disse normene ble overholdt. På syttenhundretallet i de store europeiske landene, finner vi grunnlaget både for litteraturen i dens moderne form og for kritikken som virksomhet.
Denne utviklingen førte også til at litteratur ikke dekket alle skrifter, men den type verk som hadde sin bakgrunn i fantasien, som var fiktive og som ikke var vitenskapelige. Litteraturen kom til å bli det området der det borgerlige publikum kunne tre inn i fiktive mønstre og handlinger som kompensasjon for egen handling. De undertrykte konflikter i dagliglivet kunne leves ut gjennom litteraturens fantastiske verden.
Samtidig vokste det fram et litterært marked der det fantes et behov for lesestoff. I denne sammenheng er det romanen vokser fram. Dette lesestoffet kom i stor grad til å formidle budskap mellom de private opplevelsene og den offentlige diskusjonen. Med i bildet av denne utviklingen hører at litteraturen kom til å stå i en dobbelt stilling som noe som både var knyttet til "fritida", til det å skulle underholde, og til å være noe alvorlig som også hadde karakter av arbeid og offentlig virksomhet.
De litterære verkene utviklet seg til å bli estetiske objekter. Den kunstneriske litteraturen - diktningen - kom til å stå fram som den typen skrifter som bar i seg lengselen etter det harmoniske samfunn. Den kom til å bli oppfattet som et område for protest mot "umenneskelige" trekk ved det moderne samfunn. Litteraturen ble et sted der "det menneskelige" ble bevart. Denne prosessen førte til at de litterære tekstene kom til å bli oppfattet som uttrykk for en bestemt type sannhet. Disse oppfatningene dukket opp i forbindelse med romantikken rundt overgangen mellom det syttende og attende århundre. Denne oppfatningen av litteratur råder fremdeles. To andre trekk ved begrepet vinner også fotfeste med romantikken. Det ene er oppfatningen av en nasjonal litteratur knyttet til en nasjon - til et språklig område. Denne nasjonale litteraturen blir tillagt en egen historie, en ny disiplin innenfor den litterære kritikken vokser fram - litteraturhistorien. Objektet for denne forskningen er de utvalgte delene av litteraturen som fant nåde for smaksdommere, estetiske dommere og ideologiske utvelgelsesmekanismer, og dikterne. Til litteraturbegrepet knyttes forestillingen om dikteren - forfatterpersonligheten - som er det store individ hvis stemme lyder i de litterære verk. Dette er en synsmåte som har preget litteraturhistorieskrivningen fra dens begynnelse i det nittende århundre og fram til i dag. Særlig tydelig kommer den til uttrykk i Francis Bulls bind i den store norske litteraturhistorien.
I løpet av litteraturbegrepets utvikling har det foregått en stadig avgrensning mot ulike former for tekster. Ikke bare førte prosessen til at alle ikke-fiktive tekster ble utelukket, men etter hvert bidro smaksdommene til at tekster som kunne karakteriseres som "dårlige", "lave", "populære", "trivielle" osv, ble stengt ute fra "litteraturen". Det som opprinnelig omfattet alle skrevne tekster og som var blitt innsnevret på bakgrunn av klassebestemte begrep som smak og dannelse, ble til en lukket kategori som bare omfattet de "store og verdifulle" verk som var oppdiktete og som hadde kunstnerisk verdi.
Denne oppfatningen av hva som er litteratur, er ennå dominerende, f.eks. gjelder den når det skal avgjøres hvilke bøker som skal komme inn under statlige støttetiltak i Norge, som f.eks. innkjøpsordningen. Den bestemmer også hvilken type litteratur som blir funnet verdig til formidling i utdanningsinstitusjoner.

Litteratur som en bruksmåte av språket
Mot dette ideologiske litteraturbegrepet er det mulig å sette opp et annet som bygger på en oppfatning av litteraturens forhold til dagligspråket, der litteraturen blir betraktet som en bestemt bruksmåte av språket. Litteraturen har normalspråket eller hverdagsspråket som materiale, og kan i seg selv oppfattes som et system av språklig karakter. Den kan regnes til de sekundære modelldannende systemene som er bygd opp som de naturlige språkene, men har en mer komplisert struktur enn disse. Disse språksystemene utgjøres for eksempel av ritualer, myter, sosiale og andre former for kommunikasjon ved hjelp av tegn og bilder, musikk, dans osv. De danner en mangfoldig og sammenhengende helhet som et system av tegn. Denne helheten er en kultur. I forholdet mellom det primære språket (hverdagsspråket) og de sekundære språkene bestemmes litteraturen som et bestemt tegnsystem.
Grunnlaget for diktningen er et skille mellom det naturlige språket og det dikteriske språket. Den skulle skapes på det naturlige språkets grunn på en slik måte at den gjenga virkeligheten med en annen hensikt enn det å bringe ren informasjon. Det vil si at det grunnleggende for det litterære språket er avstand til hverdagsspråket.
I de folkloristiske formene for litteratur er det karakteristisk at så vel innenfor prosatradisjonene som i de poetiske tradisjonene, finnes en lang rekke språklige virkemidler eller grep som skiller diktspråket fra hverdagsspråket. Det var de trekkene som skilte det kunstneriske språket fra hverdagsspråket som var betydningsfulle. I begynnelsen var det bare framstillingen i bunden form som kunne skape dette skillet. Ved å nytte et ulikt språk, ble det mulig å skape en modell - et bilde på virkeligheten. Disse grepene for å skape ulikhet er mest markante innenfor de dominerende folkloristiske formene som nytter ulike verseformer, men finnes også i eventyrenes strenge oppbygning og språklige stilbegrep.
Innenfor de muntlige dikteriske tradisjonene blir ikke prosa og poesi oppfattet som uttrykksformer som står i motsetning til hverandre innenfor samme kunstart. De er to ulike kunstarter - den som blir sunget og den som blir talt. Men begge skiller seg klart fra hverdagsspråket.
Den kunstneriske prosateksten er historisk en senere form enn den poetiske teksten. Den poetiske teksten - i bunden form og bestemt ut fra en lang rekke regelsett i forhold til ulike former - var praktisk talt den enerådende formen for litteratur i Europa helt opp til 1600-tallet. Da prosaformene - for eksempel romanen - tok til å vinne fram, skjedde det på bakgrunn av en eksisterende poetisk tradisjon. Prosaen er til tross for at den tilsynelatende later til å stå hverdagsspråket nærmere, estetisk mer komplisert enn poesien. Den opererer som en slags negativ retorikk. Fraværet av de gjengse poetiske regelsettene markerer at prosaen ikke er identisk med det umiddelbare hverdagsspråket, og spiller samtidig på at den er et dikterisk språk.
I lys av dette kan en for eksempel se framveksten og utviklingen av den realistiske romanen. En av årsakene til at romanen fortrenger drama og lyrikk som de dominerende litterære formene, er at den vender seg til et publikum som har en høyere grad av språklig bevissthet enn det som kommer til uttrykk i de ritualiserte litteraturformene som f.eks. epos.
Det er ikke mulig å komme fram til klare overhistoriske definisjoner av de ulike genrene innenfor de litterære tradisjonene. De må forstås som språklige konvensjoner som er historisk bestemt og som hele tida står i forhold til hverandre.

Fortolkning av historiske erfaringer
Det som bestemmer de litterære ytringene er ikke formelle kjennetegn og metafysiske begreper om "kunstnerisk kvalitet", men hvilken brukssam menheng de går inn i, og hvilke erfaringer tekstene formidler. De litterære tekstene er fortolkninger av historiske erfaringer og en sosial virkelighet. Denne erfaringsbearbeidingen foregår på to nivåer. Den første bearbeidingen skjer for alle individer i et samfunn og er bestemt ut fra vedkommendes klassemessige plassering, livsopplevelser, ideologiske forestillinger og innlærte reaksjonsmåter. Det er en erfaringsbearbeiding av virkeligheten som går fra det objektive til det subjektive. Innenfor litterær produksjon (og andre former for kulturell virksomhet) skjer det en sekundær bearbeiding av de subjektive erfaringene. I alle litterære tekster finnes det materiale av den historiske virkeligheten, men de må ikke oppfattes som sanne og fullstendige gjengivelser av denne virkeligheten.
De litterære tekstene er vitnesbyrd om enkeltindividers og gruppers sammenstøt med vilkårene for historiens gang. Erfaringsmaterialet føyes inn i særlige tolkningsmønstre som representerer ulike former for forvrengning av den objektive virkeligheten som verket er en fortolkning av. Forvrengningene av virkeligheten kan ta ulike retninger fra fortrengning av de virkelige konfliktene og en oppløsning av disse, til en kritisk bearbeiding og påpekning av de sosiale konfliktene. Men de sosiale konfliktene er likevel til stede på en eller annen måte selv i de mest samfunnstilpassete triviallitterære produktene.
Forholdene innenfor litteraturens produksjons og formidlingsledd bestemmer i stor grad hvilke samfunnsmessige erfaringer som skal få plass innenfor litteraturen. Innenfor den definerte litteraturen har dikteriske uttrykk som faller utenfor det dominerende litterære publikums rammer, blitt skjøvet ut. Det vil si at man i liten grad har regnet litteratur, som har gitt uttrykk for andre sosiale gruppers erfaringer enn de borgerlige menns, som litterært verdifull. Dette har hatt til resulat at store deler av den folkelige diktningen (med unntak av den som kunne plasseres innenfor den nasjonale arv), arbeiderklassens litterære ytringer, populærlitteraturen, barnelitteraturen og kvinnelitteraturen er blitt skjøvet i bakgrunnen.
Da litteraturbegrepet fikk sin "moderne" betydning, var litteraturen et dannelsesmiddel for borgerskapet. Den bidro til å utvikle denne klassens selvforståelse. I mange land skjedde dette i samband med dannelsen av borgerlige offentlighetssammenhenger i oppgjøret med de tidligere herskende klasser. Litteraturen var en viktig del av denne borgerlige offentligheten. Etter hvert som det litterære og det kulturelle markedet utviklet seg, kom det til å bli slik at forfatterne ikke direkte tilhørte borgerskapet, men var mer eller mindre utstøtte kunstnere, litterater og bohemer som svevet mellom klassene og som forholdt seg til et marked for kulturprodukter som i stigende grad ble og blir preget av det kapitalistiske samfunnet. I denne sammenheng er det viktig å være oppmerksom på at den egentlige litterære produksjonen i streng forstand mister samfunnsmessig betydning i forhold til kulturindustrien og de teknologiske mediers "kunstneriske produkter".
H.R.


Se også: Bohem, Dokumentarisme, Genre, Kulturindustri, Kunstverk, Modernisme, Offentlighet, Realisme.

Litteratur: A. Hauser: A Social History of Art, London 1951. i. Lotman: Den poetiska texten, Stockholm 1974. R. Williams: Marxism and Literature, Oxford 1977. A. Melberg (red.): Den litterära lnstitutionen, Stockholm 1975. P. Madsen: Historie og ideologi, i Kultur og Klasse nr. 31, København 1977.


Liu Shao-chi
Liu Shao-chi (1898-1972), ledende kinesisk kommunistpolitiker. Utsett til Mao Tse-tungs etterfølger inntil han ble fratatt alle verv under kulturrevolusjonen i slutten av 1960-åra. Liu var født i Hunan, hans far var en velstående bonde. Han gikk på den høyere skolen der Mao Tse-tung hadde studert. Liu ble medlem av det sosialistiske ungdomsforbundet i 1920, og reiste deretter til Moskva for å studere. Der sluttet han seg til det kinesiske kommunistpartiet. Han vendte tilbake til Kina i 1922, og begynte sin løpebane som fagforeningsorganisator.
I 1920-åra ledet han en rekke radikale demonstrasjoner og streiker. Etter kommunistenes brudd med Kuomintang i 1927, gikk han under jorden og organiserte de illegale fagforeningene, og i en periode arbeidet han sammen med Chou En-lai i Shanghai. I 1928 var han igjen i Moskva som kommunistpartiets representant. Han sluttet seg til Mao Tse-tung i Kiangsisovjeten i 1931 og ble medlem av politbyrået. I 1936 ble Liu sjef for kommunistpartiet i Nord-Kina og det var i denne egenskap han utstedte en passerseddel til forfatteren Edgar Snow, slik at Snow kunne reise til Yenan. Under krigen mot Japan arbeidet han i de ikke-kommunistiske områdene. Han besøkte Yenan og holdt sine berømte taler "Hvorledes være en god kommunist", og "Om striden i partiet", og etablerte seg som partiets fremste teoretiker etter Mao Tse-tung.
Lius erfaring i illegalt arbeid og hans organisasjonstalent var et viktig supplement til Mao Tse-tungs erfaring fra de frigjorte områdene. Da Mao Tse-tung reiste til Sh'ungch'ing for å forhandle med Chiang Kai-shek i 1945, var Liu Maos stedfortreder. Det samme var han under Mao Tse-tungs opphold i Moskva i 1950. Med sitt kjennskap til Sovjetunionen og sitt organisatoriske talent fikk han en avgjørende innflytelse så vel på utenrikspolitikken, som på partioppbyggingen og den økonomiske politikken. Under Det store spranget ble han utsett til Mao Tse-tungs etterfølger, og han ble valgt til folkerepublikkens president i 1959. Dette styrket hans stilling på alle felter.
Under kulturrevolusjonen kom bruddet mellom Mao Tse-tung og Liu, og Liu ble gjenstand for en voldsom kritikk. Han ble presentert som Kinas Khrustsjov og ble beskyldt for hele tiden må ha vært en Kuomintang-agent. Etter sitt fall levde han anonymt i sin bolig til han døde.
Liu var den nøkterne teoretiker og den effektive organisasjonsmann, som hentet sin viktigste erfaring fra det illegale organisasjonsarbeidet og fra industriarbeiderne. Mao Tse-tung var den karismatiske leder med de himmelstormende idealer. Da Liu gjorde opp status for Det store spranget, fremholdt han at Det store spranget var lansert for hurtig, og at det ville ta mange år før situasjonen igjen var brakt under kontroll. Når Mao Tse-tung talte om at situasjonen var utmerket, snakket han om den politiske situasjonen, den økonomiske situasjonen var absolutt ikke utmerket, sa han.
Mens Mao Tse-tung først og fremst ville sette massene i bevegelse, var Liu tilhenger av organisasjon og kontroll. Kulturrevolusjonen brøt ned organisasjonsapparatet for å styrke massenes revolusjonære kamp og forhindre en kløft mellom partiet og massene. For organisasjonsmannen Liu måtte dette fortone seg som kjettersk. Med sin erfaring fra fagforeningsarbeid var det naturlig at Liu la større vekt på arbeiderklassen, mens Mao Tse-tung understrekte bøndenes dominerende rolle i den kinesiske utviklingen. Det er også sannsynlig at Liu i 1960-åra ikke delte Mao Tse-tungs syn på Sovjetunionen, og at han i begynnelsen av 1960-åra ønsket et bedre forhold til Sovjetunionen. Det er på dette tidspunkt at USA trapper opp krigen i Vietnam. På mange måter lå også Lius utviklingsstrategi nærmere den sovjetiske modellen. Det var sannsynligvis alle disse motsetningene som førte til Lius fall.
De anklagene som ble rettet mot Liu har en viss likhet med de anklager Stalin satte fram mot de gamle kommunistlederne under Moskva-prosessene i 1930-åra. Han ble bl.a. også beskyldt for å ville styrte Lin Piao. Kuomintang-beskyldningene ble senere også brukt mot den såk. firerbanden etter Mao Tse-tungs død. Anklagene virker høyst overdrevne, og kan bare forklares ut fra et psykologisk behov for å sette en definitiv bom for disse politiske linjene ved å identifisere dem som Kuomintang -agenter.
E.No.

Se også: Kina.


Liveigenskap
Arbeidarane sitt produksjonsoverskot har gjennom historia vorte teke til bruk for overklassen i sterkt skiftande former. Dei to hovudformene er desse:
a) Utnytting av marknadsmekanismen overfor rettsleg frie lønsarbeidarar. Forma treng ikkje anna maktbruk frå staten enn den som trengst for å oppretthalde rammereglane til samfunnet, og er typisk for marknadsøkonomien i det kapitalistiske industrisamfunnet.
b) Bruk av direkte fysisk makt overfor rettsleg ufri arbeidskraft. Forma er typisk for det førindustrielle, førkapitalistiske samfunnet, der jordbruket er den dominerande næringa. Den rettsleg ufrie arbeidskrafta er såleis for det meste bønder eller jordbruksarbeidarar av eitt eller anna slag.
Dei rettslege og reelle tilhøva til dei ufrie varierer sterkt. Ein rettsleg maksimalgrad av ufridom er representert av det fulle slaveriet eller trældomen, der slaven rettsleg sett er ein ting.

Tyskland
Nemninga "Leibelgenschaft" kom opp i Tyskland på slutten av 1300-talet. Ho står for ein mildare grad av ufridom enn det fulle slaveriet. Leibeigenschaft vart brukt om den personleg ufrie, der Leibeigene, for å skilje han frå den "tingleg" ufrie, der Hörige. At han var "tingleg" ufri, tyder at ufridomen hans hefte ved bruket han hadde, i prinsippet ikkje ved personen. Dette hjelpte ikkje der Hörige så mykje i praksis, sidan han var bunden til torva, om lag som dei sjællandske bøndene, som frå slutten av 1300-talet til 1702 levde under "vornedskab". Tilsvarande ufrie som liveigne og Hörige hadde funnest lenge før, under andre nemningar.
Det som økonomisk var utmerkande for alle dei personleg ufrie, dei liveigne, var at dei plikta å betale ei årleg avgift til herren "eigaren". Bortsett frå dette sat dei liveigne i sterkt ulike økonomiske situasjonar. Dei kunne vere nedsette som brukarar på godset til herren sin, eller på godset til ein annan jordeigar. Dei kunne vere hustenarar eller dagarbeidarar. Dei var dels bundne til eit visst jordegods, som Hörige, dels var dei ikkje slik bundne. Det fanst liveigne som var handverkarar i byane, og som var "offentlege" ombodsmenn.
I røynda hadde dei liveigne ei stilling som ikkje skilde seg mykje frå stillinga til dei tingleg ufrie Hörige. Til dels kunne dei liveigne vere betre stilte. Det fylgde av at dei ikkje alltid var så stadbundne. Mot slutten av mellomalderen gikk dei tyske liveigne mykje opp i dei Hörige; og av den grunn vert "liveigenskap" til dels brukt både om personleg og tingleg ufridom.
Då stillinga for dei tyske bøndene frå sist på 1400-talet vart verre, vart ordet "liveigenskap" mykje brukt om ei skjerpa form for ufridom i visse område, særleg i Bayern og Westfalen. Utanom den allmenne, faste avgifta ytte desse liveigne også andre avgifter og tenester. Frå 1500-talet vart liveigenskapen i Aust-Tyskland utvikla til ei reint særskilt skarp form, kalla "Erbuntertänigkeit". Ho innebar at bøndene der var bundne til godset og hadde særleg tunge arbeidsplikter.
Liveigenskapen i dei større tyske statane vart for det meste avskaffa utover på 1700-talet. I dei mindre heldt han seg ofte til langt ut på 1800-talet.

Russland og Aust-Europa
Ordet "liveigenskap" vert ofte brukt om liknande tilhøve i andre land, særleg i Russland og Aust-Europa elles. Der vart liveigenskapen utvikla seint, frå 1400-talet til 1600-talet. Til dels tok ufridomen der så skarpe former at han kan kallast fullt slaveri, med di dei liveigne rettsleg vart rekna for ting. Utviklinga av liveigenskapen i Aust-Europa frå ca. år 1500 har truleg hovudbakgrunn i to tilhøve: Det første er at arbeidskrafta der var knapp i forhold til jordarealet, og såleis var vanskeleg å utnytte ved marknadsmekanismen åleine. Fysisk maktbrukt trongst i tillegg. Det andre var at den økonomiske utviklinga i Vest-Europa på den tida skapte ein sterkt utvida kornmarknad der. Arbeidskrafta til dei austeuropeiske liveigne vart mykje brukt til kornproduksjon for eksport. I Russland vart liveigenskapen avskaffa i 1861.
Avviklinga av liveigenskap og annan ufridom for bøndene ved ulike tidspunkt i ulike område kan etter ein nyare tanke forklårast ved to hovudtilhøve: Det første er folketalsauke, som særleg aukar talet på bønder i forhold til jordareal, og allment gjer det lettare å utnytte arbeidskrafta marknadsøkonomisk. Det andre er ei tilstrekkeleg institusjonell og kvantitativ utvikling av marknadsøkonomien, slik at utnytting av rettsleg frie lønsarbeidarar blir den "naturlege" forma for unytting.

Norge
På norsk område har rettsleg ufrie grupper praktisk tala ikkje funnest sidan trælehaldet fall bort i høgmellomalderen. Norsk terminologt for ulike former for ufridom er difor uutvikla, og "liveigenskap" blir ofte brukt som fellesnamn på alle slike former.
Den rettslege fridomen til dei norske bøndene har fått fleire forklåringar. I seinare tid er det vorte hevda at ei hovudårsak truleg er at Norge har hatt særleg lite jordareal i forhold til folketalet. Marknadsøkonomiske krefter har av den grunn gjort rettsleg ufridom unødvendig for jordeigarane si økonomiske utnytting av- bøndene.
I diametral motsetnad til eldre hovudforklåring er det nyleg også vorte hevda at den spreidde busetnaden til dei norske bøndene har gjort dei så relativt ufårlege politisk/militært at det ikkje har vore nødvendig for overklassen å avvæpne dei eller å ta den rettslege fridomen frå dei. Andre tilhøve har truleg også spelt inn, mellom anna den ting at fisk og skogsprodukt i tidleg nytid var dei viktige norske eksportprodukta, ikkje godsprodusert korn som i Aust-Europa. Særleg fiskeproduksjonen måtte ligge dårlegare til rette for drift med ufrie arbeidarar enn kornproduksjonen.
K.L.

Sjå også: Føydalisme.

Litteratur: Leibeigener, i E. Haberkern og J. F. Wallach: Hilfswörterbuch fOr Historiker, Bern 1964. K. Lunden: Om årsakene til den norske bondefridomen, i Helmen XV, Oslo 1971.


Lockout
Lockout (engelsk: utelukking eller utestengning) er arbeidskjøpernes fremste kampmiddel i arbeidskonflikter. Lockout innebærer at arbeidskjøperne sier opp arbeiderne og stenger adgangen til arbeidsplassene for dem. Hensikten kan være å senke lønninger og arbeidsvilkår eller å hindre at arbeiderne bedrer disse. Arbeidsforholdet vil vanligvis gjenopprettes når konflikten er avsluttet.
Adgangen til å bruke lockout er på samme vis som streik bl.a. regulert av Hovedavtalen § 2,1: "Hvor det er tariffavtale, må arbeidsstans eller annen arbeidskamp ikke finne sted". Ifølge Norsk Arbeidsgiverforenings lover ligger retten til å erklære lockout hos NAFs sentralstyre, ikke hos de enkelte bransjeorganisasjoner.
Formelt står altså arbeidskjøperne og fagbevegelsen likestilt, idet de har samme rett til å nytte arbeidsstans som kampmiddel. Men forholdet er reelt skeivt: Mens kapitaleierne normalt ikke rammes i sitt personlige forbruk ved en streik, avskjærer lockouten arbeiderne fra adgangen til å skaffe seg til livets opphold. Fagbevegelsens streikekasser og ytelser fra offentlige trygder er også for små til å strekke til i en langvarig utmattingskrig med kapitalen. Videre er lockouten bare ett spesielt utslag av arbeidskjøpernes råderett over kapitalen. I dårlige tider kan de oppnå nedslag i lønningene også ved å si opp folk på "lovlig" vis under henvisning til "forretningsmessige" forhold.
Lockout kan settes i verk med ulike utgangspunkt. Dersom NAF sjøl tar initiativet til konflikt og erklærer lockout, skjer det oftest i nedgangstider. Da er det krav om lønnsnedslag, og da taper bedriftene forholdsvis mindre på en stans i produksjonen. Dette gjaldt f.eks. den første egentlige lockouten i Norge ved de mekaniske verkstedene i Bergen i 1903, og det gjaldt storlockouten i 1931. Dette var den mest omfattende arbeidskampen i norsk historie, og den siste store konflikten hittil. Lockouten varte i fem måneder, gjennomsnittlig 60000 var ute i konflikt, og 7,5 millioner arbeidsdager gikk tap (se art. Storlockouten 1931).
Såk. sympatilockouter settes i gang som svar på en streik. NAF tar da ut arbeidere ved andre bedrifter eller i andre bransjer for å presse fram en løsning på den opprinnelige konflikten. Dette skjedde i 1907 under konflikten i papirindustrien, som var den første som omfattet en hel bransje, og i 1911, under konflikten i gruvene, som ble utvidet til også å omfatte sagbruk, høvlerier, papir- og jernindustri. Når fagbevegelsen så svarer med sympatistreik, og NAF med nye oppbud i lockouten, blir konfliktene omfattende og sammensatte. Et godt eksempel er jernstreiken i 1923, som startet med 4000 jernarbeidere og endte med 61 000 arbeidere lockoutet og 14 000 i streik og sympatistreik. I en slik kamp søker begge sidene å utvide konflikten til felt der motstanderen står svakest.
Flere av de større lockoutene - i 1907, 1911 og 1931 - ble av fagbevegelsen sett som et angrep på sjølve organisasjonen og organisasjonsretten. Denne fasen endte i 1931. Det økonomiske resultatet var da et halvt nederlag for fagbevegelsenlønnsnedslag, men mindre enn NAF ønsket. Men samtidig var organisasjonen intakt. Etter 1931 anerkjente NAF definitivt at fagorganisasjonen var kommet for å bli. Verken NAF eller LO har seinere gått ut i større åpne konflikter.
K.K.


Litteratur: G. Ousland: Fagorganisasjonen i Norge, bd. i og 2, Oslo 1949. T. A. Pedersen: Tariffoppgjøret 1931. Fagorganisasjonen og storlockouten, i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 1, 1977.


Lofthus -reisninga
Lofthus-reisninga startet i Aust-Agder i 1786. Reisninga, som etter hvert samlet mange bønder og småkårsfolk i store deler av Agder og Telemark, har fått navn etter opphavsmannen, Kristian Jensen Lofthus.
Kristian Lofthus var en dyktig bonde. Når det gjaldt jordbruk var han en foregangsmann i hjembygda Vestre Moland. Men han drev også med skipsfart, var skipper på egen skute og drev som handelsmann. i 1782 ble han dømt for ulovlig handel med trelast, korn og andre varer - en virksomhet som var forbeholdt Arendaiborgerne med deres byprivilegier. Året etter ble han også urettferdig dømt som såkalt "tremarksmann", dvs. æresløs, etter beskyldninger mot en dansk skipper. Samtidig ble han rammet av skipsbrann og av den generelle nedgangstida i jordbruket. Rettssaker og sviktende avlinger gjorde at han måtte sette seg i stor gjeld. For å betale sine kreditorer måtte han gå fra garden, som imidlertid svigerfaren kjøpte tilbake slik at Lofthus kunne fortsette som bonde. Lofthus' personlige erfaringer gjorde han til en farlig bondeagitator mot borgerskapet og embetsmennene, som på Sørlandet ivrig forvaltet handelsborgernes interesser.

Innholdet i klagene
I året 1786 dro Lofthus flere ganger til København for å klage til kongen over overgrepene mot seg sjøl og mot andre bønder. Første gangen var i juni da han personlig overleverte en klage til kronprinsen på fogden i Nedenes, Dahl, og hans forgjenger Scythe, begge Lofthus' personlige fiender, og på handelsborgerne i Arendal. Klagen på embetsmennene hadde sitt grunnlag i ekstraskatter (heving av gardsskatten og sagskatten uten kongelig ordre) og vilkårlig bruk av sportelsystemet. Sportler var avgifter som bøndene måtte betale for å få utført offentlige forretninger og som gikk inn som del av embetsmennens lønn. Mot handelsborgerne i Arendal var klagegrunnlaget at de med hard hand utnyttet sine privilegier overfor bøndene og påførte dem stadig økende gjeld.
Kilder fra samtida forteller at slike klager ikke var overdrevne. Alt i 1752 hadde bøndene i Froland klaget over at trelastoppkjøperne betalte urimelig lav pris for deres tømmer, og solgte korn og andre nødvendighetsvarer tilbake for urimelig høye priser. Enda verre ble forholdene med de dårlige tidene i 1780-åra, da kornproduksjonen sviktet, og bøndene i enda større grad ble tvunget til å kjøpe dyrt importkorn fra Danmark gjennom kjøpmennene. Dessuten fikk bøndene ofte betaling for tømmeret i varer som de ikke engang hadde bruk for, og som de igjen måtte selge for å kunne kjøpe korn.
Kommisjonen som i 1787 ble nedsatt for å undersøke Lofthus-reisninga, kritiserte det danske korneksportmonopolet i Norge og måten kjøpmennene utnyttet sine privilegier på. For å skaffe seg korn måtte bøndene selge stadig større kvanta av tømmer, noe som førte til at skogene deres ble uthogd. Ofte måtte bøndene skaffe seg forskudd i korn, og dermed kom de i et stadig sterkere avhengighetsforhold til kjøpmennene. Etter som gjelda økte, sank prisene på bøndenes egne varer, mens kjøpmennenes priser steg. At bøndene stadig var nødt til å be om ny kreditt, førte til at mange måtte gå fra gard og grunn. På denne måten kom en stor del av jorda i Aust-Agder, særlig i innlandsbygdene, i hendene på handelsborgerne i Risør og Arendal.


Arrestasjon og opprør
De klagene Lofthus la fram i København, var bare underskrevet av han sjøl. Han ble derfor bedt om å komme med flere underskrifter, noe han oppfattet som en slags fullmakt til å reise rundt og drive agitasjon for sin sak. I juli var Lofthus igjen tilbake i København med underskrifter fra bønder i en rekke Agder-bygder. Men heller ikke dette var tilstrekkelig for myndighetene, og i august var han igjen i gang med agitasjon og innsamling av underskrifter. Underskriverne var helst sjøleierbønder, men også tjenestedrenger, daglønnere og husmenn var med.
Virksomheten til Lofthus ga myndighetene hjemmel for å arrestere han etter opprørsforordningen av 1765, som satte forbud mot å holde samlinger blant bønder og allmue. I slutten av september prøvde fogd Dahl med soldathjelp å arrestere Lofthus på garden hans, men Lofthus slapp unna. Nå flokket bønder og småkårsfolk seg om han i hundretall. På tinget i Lillesand tvang bøndene stiftsamtmannen til å kalle tilbake arrestordre og gi Lofthus lov til å reise til København.
Med et bondefølge på 34 mann fra Agder og Telemark dro så Lofthus mot København igjen. I Helsingborg ble han imidlertid kjent med at ny arrestordre var utskrevet med regjeringens velsignelse. I denne situasjonen våget han ikke å dra videre. De fleste av de andre i bondefølget fortsatte imidlertid til København, der det lyktes atter en gang å få fritt leide for Lofthus. Grunnen til dette omslaget var nok at Lofthus befant seg i Sverige, og at regjeringen fryktet for at svenskene og Gustav III skulle utnytte bondeurolighetene på Sørlandet til egne utenrikspolitiske formål. At det gikk rykter om at Lofthus var reist til Stockholm, gjorde ikke saken bedre.
Men Lofthus var ikke i Sverige, han var reist tilbake til Norge. Da dette ble kjent, trodde myndighetene at han hadde omfattende opprørsplaner. Slik kunne det se ut også. I november hadde han samlet 800 mann bevæpnet med sabler og økser på Gouslå i Herefoss. Dette førte bl.a. til at Arendals borgervæpning ble innkalt, og at militæravdelinger rykket inn i Arendal og Lillesand. Imidlertid kom det ikke til voldelige konfrontasjorier. I stedet ble det satt i gang forhandlinger som endte med at myndighetene ga løfte om fritt leide igjen for Lofthus i 5 uker. Til gjengjeld skulle 10 bønder garantere for han ved personlig arrest. Bøndenes hensikt med dette var at Lofthus skulle være fri mens en undersøkelseskommisjon som var nedsatt (i desember) skulle gjøre sine undersøkelser. Kommisjonen utstedte imidlertid ny arrestordre på Lofthus i februar 1787. Etter flere mislykkede forsøk ble han endelig arrestert i mars og sendt til Akershus festning. Myndighetene våget ikke å ha han i Kristiansand.
Mot slutten av året 1786 hadde urolighetene økt også i Telemark. Her virket særlig bonden Østen lngulfsland fra Tinn som agitator. Det lyktes han å få bispen i amtet til å undertegne et klageskriv mot presten i Tinn, som hadde misbrukt sitt embete, og dette ble utnyttet i agitasjonen. Uroen i Telemark var imidlertid ikke så stor at kommisjonen satte i gang undersøkelser her.
Da fengslingen av Lofthus ble kjent, samlet bøndene seg på nytt i Agder og Telemark. En flokk bønder fikk tak i fogden Dahl, som ble satt inn i arresten på Øyestad. Hensikten var å bruke han som gissel for å få Lo~thus fri. I Nissedal og Tinn ble det diskutert om Lofthus skulle befris med våpenmakt. I Arendal forsøkte bøndene uten hell å få tak på lensmannen som hadde arrestert Lofthus. En av hjelperne hans ble imidlertid slått ned under en reise til Birkenes og døde noen dager senere. Også i Numedal, Østerdalen og Gudbrandsdalen ble det meldt om samlinger av bønder.
Nå satte myndighetene hardt mot hardt. Fogden ble befridd av soldater som sprengte døra til arresten. Også andre viktige byer og steder i Aust-Agder ble besatt av soldater. I Skien og Horten ble flere regimenter mobilisert. Stiftsamtmannen ba også om danske soldater, han fryktet for at de norske ikke var å stole på. Dermed var det hele avgjort. Det hjalp ikke at tre bondeutsendinger ble sendt til København i mai med nye klager og bønn om frihet for Lofthus.

Følger av reisninga
Lofthus fikk først dom i 1792. Den lød på livsvarig festningsarbeid i jern. 13 andre ble dømt som medskyldige og fikk 1-3 års festningsarbeid. At Lofthus ikke fikk dødsstraff, hang nok sammen med at myndighetene ikke ønsket noen bondemartyr. Dødsstraff for Lofthus umiddelbart etter pågripelsen ville trolig ha ført til åpent opprør fra bøndenes side. Så spent var situasjonen. Lofthus-reisninga er den bondereisning i Norges nyere historie som har det mest militante preget. Aldri seinere har mulighetene for omfattende væpnet bondeopprør vært så aktuelle som på Sørlandet i 1787.
Lofthus-reisninga er en episode. Men den er interessant fordi den kaster lys over de økonomiske konfliktene mellom bønder og borgere mot slutten av 1700-tallet, en periode som kjennetegnes ved handelskapitalismens generelle oppsving her i landet, noe som skyldtes en voksende handelsflåte og høykonjunkturer for trelasteksporten. I disse konfliktene tapte bøndene.
Lofthus-reisninga førte likevel til en viss oppmyking av privilegiesystemet, noe som peker framover mot frihandelen som økonomisk prinsipp. To sorenskrivere og stiftsamtmannen fikk avskjed etter Lofthus-reisninga, og også andre upopulære embetsmenn ble forflyttet. Viktig var det også at det i 1788 kom et strengere sportelreglement som strammet inn på embetsmennenes muligheter til vilkårlighet her. Men viktigst var at det danske kornmonopolet på Norge ble opphevd samme året og at kornhandelen dermed ble frigitt. Det var særlig dette Lofthus-kommisjonen hadde pekt på som hovedårsak til mye av elendigheten blant bønder og småkårsfolk i Aust-Agder.
Andre reformer fulgte på lengre sikt. I 1795 ble det første skrittet tatt for å frigi tømmerhandelen. Med unntak av de som bodde i Nordland, og de som bodde innenfor bergverkenes forsyningsområder (bergverkscirkumferensene), fikk bøndene nå rett til å selge tømmer fritt i stedet for å måtte levere det til handelsborgere i nærmeste kjøpstad. Dessuten ble kvantumsbestemmelsene opphevd, og bøndene fikk rett til å anlegge bygdesager til skjæring av tømmer for eget bruk. Men sagskurd kunne de fortsatt ikke selge, dette ble bare tillatt fra de privilegerte sagene som de store brukseierne og handelsborgerne kontrollerte.
T.P.

Se også: Bondereisnlng, Dansketida. Litteratur: G. Sverdrup: Lofthusbevegelsen, Kristiania 1917. H. Koht: Norsk bondereisning, Oslo 1926. 5. Steen: Det norske folks liv og historie, bind VII, Oslo 1933.


Lo-Johansson, Ivar
Lo-Johansson (1901-), svensk arbeiderforfatter. Han er sosialist, men er partipolitisk ubundet. Han har spilt en sentral rolle i svensk arbeiderbevegelse. Som forfatter og skribent har han hatt mye å si for utviklinga av svensk arbeiderlitteratur. Ivar Lo-Johansson vokste opp i Södermanland i statarmiijø. Statarne var eiendomsløse landarbeidere på gods og storgårder i de rike jordbruksområdene i Sør- og Mellom-Sverige. De var tilsatt på årskontrakt og fikk lønn i form av naturalia og fri bolig.
Ivar Lo-Johansson fikk lite skolegang og er autodidakt (sjøllært). Han brøt tidlig opp fra statarmiljøet og levde noen år som løsarbeider. I denne tida reiste han rundt i Europa. Han debuterte i 1927 med reiseskildringer fra Frankrike.
Lo-Johansson arbeidet aktivt for å organisere statarne, og har fått en del av æren for at statarsystemet ble avskaffet i 1945. Det er bøkene fra statarmiljøet og Lo-Johanssons arbeid for denne gruppa som har gjort ham til den sentrale skikkelsen i den såk. "statarskolan" i svensk litteratur. I 1930-åra gav han ut flere romaner og novellesamlinger fra statarmiljøet. "God natt, jord" (1933) er den mest kjente av disse bøkene. Den skildrer ulike statares livsvilkår og viser hvilke holdninger og hvilken mentalitet disse livsforholdene skaper. I "Bara en mor" (1939) forteller han om statarkvinnen Rya. Ryas kamp mot å bli presset inn i det triste livsmønsteret som er statarkvinnenes skjebne. Ellers er de mest kjente statarskildringene samlet "Statarne I og II" (1936-37) og "Jordproletärerna" (1941). I disse samlingene legger Lo-Johansson vekt på arbeidet med organiseringa av statarne.
Også andre av Lo-Johanssons bøker har grepet direkte inn i samfunnsdebatten og har ført til at sosiale spørsmål er blitt tatt opp til debatt i Sverige. I 1935 gav han ut romanen "Kungsgatan" som skildrer to ungdommer som bryter opp fra statarmiljøet for å slå seg fram i Stockholm. Gutten sliter med å skaffe seg arbeid og utdanning, jenta ender som prostituert på Kungsgatan. Boka forteller åpent om seksualitet og kjønnssykdommer og gikk inn i den debatten som sosialister hadde satt i gang for å fremme folkeopplysningen på dette området. Lo-Johansson har også skrevet bøker om idrett og eldreomsorg.
I 1950- og 60-åra kom han med en sjølbiografisk serie på 8 bind, som tar for seg ulike perioder i hans eget liv. Etter denne serien gav han ut en rekke novellesamlinger, som har menneskenes lidenskaper som tema. Hver samling er viet en av de sju dødssyndene. Ivar Lo-Johansson har også virket som journalist og tatt aktivt del i den offentlige debatten. I artikkelsamlinga "Statarskolan i litteraturen" (1972), der noen av de viktigste artiklene hans er samlet, tar han spesielt opp arbeiderforfattere og framstillinga av arbeiderklassen i litteraturen. Sjøl har han skrevet for arbeiderklassen, men er blitt lest både av arbeidere og av borgerskapet.
I 1979 ble Ivar Lo-Johansson tildelt Nordisk Litteraturpris for 1978 for memoarverket "Pubertet". Se også: Statarskolen.
K.R.


Lokallag
Lokallag er grunnorganisasjonen i de politiske partiene og i enkelte interesseorganisasjoner. Lokallaget omfatter alle medlemmer som bor innenfor et område, vanligvis en kommune. I større kommuner som Oslo, Bergen og Trondheim kan det likevel i mange partier være flere lokallag, som da bindes sammen gjennom et felles styre eller et representantskap der lagene er representert etter sin størrelse.
Lokallaget har et styre som leder virksomheten. Lokallagets oppgaver er vanligvis å arrangere nominasjon til kommunevalget, foreslå folk til kommunale verv, arrangere møter og studiesirkler og spre materiale fra den sentrale partiorganisasjonen ved Stortingsvalg og andre anledninger. I sosialistiske og kommunistiske partier vil lokallaget ha noe mer omfattende oppgaver. De driver med utenomparlamentarisk arbeid og aksjoner i sitt område - i bolig-, trafikk- og miljøspørsmål og i forhold til arbeidsplassene. I kommunistiske partier er grunnorganisasjonen ikke lokallag, men celler på den enkelte arbeidsplassen der dette er mulig, og distriktsorganisasjoner.
S.S.



Lokalsamfunn
Omgrepet "lokalsamfunn" er sett saman av to ord: På den eine sida har vi "samfunn", som har å gjere med tilhøvet mellom menneske, eit fellesskap. På den andre sida "lokal", som antyder ei geografisk plassering eller avgrensing. Lokalsamfunnet er eit omgrep som seier noko om korieis sosialt liv blir påverka av geografisk nærleik. Det er altså ikkje tale om ei geografisk nemning, lokalsamfunn er 1kkje det same som "stadssamfunn" eller "lokalitet".
Lokalsamfunnet er eit generelt omgrep, som ikkje er knytt til noko bestemt historisk eller geografisk fenomen. Prinsipielt kan ein tenkje seg lokalsamfunn i fortid og notid, i by eller bygd. Likevel vil vel dei fleste tenkje i retning av den nokså isolerte jordbruksbygda, fiskeværet eller landsbyen når ordet "lokalsamfunn" blir nemnt. Og det er 1kkje tilfeldig: I artalysen av det gamle bygdesamfun net kunne ein lettare finne fram til døme på dei spesielle formene for sosialt liv som vi i dag samanfattar i eit allment omgrep om lokalsamfunnet Dessutan har ein i samfunnsvitskapane vore mykje opptekne av dei omfattande endringane i sosialt liv som gjekk føre seg i industrialiseringsprosessen Dette var endringar som i høg grad fekk følgjer for folk si geografiske plassering, og for korleis folk vurderer verdien av å høyre til ein stad. Vi har idear om at varme og nærleik mellom folk er eit gode, og vi veit at slike gode vanskeleg let seg realisere i den typen miljø som følgjer av ei samfunnsutvikling som er prega av mobilitet og sentralisering.

Studium av lokalsamfunn
Å gripe attende til ei tapt livsform eller å leite etter isolerte, små samfunnseiningar i framande kulturar kan ikkje vere hovudsaka når vi i dag drøftar alternativ til den pågåande utviklinga i busetting og næringsliv. Noko kan vi likevel lære av å studere samfunnsliv utanfor industrisamfunnet. Sosialantropologen Robert Redfield har på grunnlag av slike studium summert opp sentrale kjenneteikn ved det han kallar "småsamfunn": For det første må det vere mogleg å avgrense "småsamfunnet" geografisk. Dernest må det vere lite og relativt stabilt. Til sist nemner Redfield at "småsamfunnet" må vere sjølvberga. Det er særleg det siste kjenneteiknet - at folk skal kunne få stetta sine ulike behov utan å vere avhengige av omverda - som gjer at ein teori om "småsamfunnet" ikkje kan gje noko brukande svar på dei problema som blir reiste i dagens situasjon. Kjenneteiknet sjølvberging gjer at ingen norske stadssamfunn i dag kan falle inn under nemninga "småsamfunn". Derimot kan krava om geografisk avgrensing, storleik og stabilitet vere nyttige i ei drøfting av innhaldet i omgrepet lokalsamfunn.
Studium av lokalsamfunn har vore utførde på ei rekkje ulike stader, frå isolerte stammesamfunn til fiskevær, småbyar og slumstrok i storbyar. Ein har stilt spørsmål om kor sterkt avgrensa, kor stabil, og kor stor ei busettingseining kan vere om ho skal få nemninga lokalsamfunn. Dessutan er dette geografiske kjenneteikn, som i seg sjølve ikkje seier noko om sosiale samanhengar. Likevel kan visse geografiske kjenneteikn hange i hop med visse sosiale miljøeigenskapar.

Problem ved å avgrense lokalsamfunnet
Avgrensing i geografisk tyding er relativt enkelt når fjordar og fjell utgjer grensene mellom ulike busettingseiningar. Det blir verre når vi t.d. har å gjere med ei lengre, samanhangande strandbusetting, eller når område mellom byar blir utbygde under rask byvekst. I slike høve kan det vere vanskeleg å skilje ut einingar ved hjelp av kart og terrengforhold, men ofte vil administrative inndelingar som t.d. skulekrinsinndeling vere til hjelp avgrensinga. Når naturlege hindringar lagar slike grenser, kan vi gå ut frå at dette er grenser som også blir opplevde som verkelege av folk lokalt. Når ein må trekkje grenser ut frå t.d. administrative inndelingar, kan ein ikkje utan vidare gå ut frå at grensene virkar som skiljeliner mellom lokalsamfunn. Ei større, samanhangande busetting kan i einskilde høve gje grunnlag for ei inndeling i tydeleg avgrensbare lokalsamfunn. I andre høve kan det vere totalt misvisande å dele ei slik busetting inn i lokalsamfunn. Ein viktig metode for å avgjere slike spørsmål er å spørje folk i området om kor dei sjølve høyrer til - om det er nærmlljøet eller det vidare området som tel mest for folk.
Spørsmålet om storleik er like problematisk. Det finst korkje noka øvre eller nedre grense for kor stort eit lokalsamfunn kan vere. Det er lite meining i å gje seg inn på talfesting av slike forhold, men generelt kan ein seie at eit lokalsamfunn i det minste må omfatte fieire hushald, og ikkje vere større enn at innbuarane anten kjenner, kjenner til eller veit av kvarandre.
Spørsmålet om storleik heng saman med spørsmålet om relativ stabilitet. Sjølv i ei mindre busettingseining kan det vere vanskeleg å kjenne til kvarandre, dersom det er mykje flytting inn og ut (høg mobilitet). Derimot kan relativt store tettstader virke som lokalsamfunn for innbuarane, dersom det er lite utskifting av folk over lengre tidsrom. Det vil så godt som aldri finnast samfunn utan ei viss inn- og utflytting, og eit kjenneteikn som "stabilitet" må difor ikkje bli oppfatta som absolutt.
Eit krav om lokal sjølvforsyning m.o.t. dei behova og dei aktivitetane folk på staden måtte ha, er eit kjenneteikn som vanskeleg kan nyttast om "småsamfunnet" i dag om ein vil føre vidare ei drøfting av lokalsamfunnet sin plass i samfunnslivet. Dette skulle gå klårt fram om ein ser på det tiltakande varebytet, på innvevinga i nasjonale politiske system og på dei betra vilkåra for personleg mobilitet (særleg arbeidsreiser) som utvlklinga i kommunikasjonsteknologien gjev.

Overlapping
Eit viktig poeng kjem fram når ein drøftar sjølvforsyning: Sjølvforsyning inneber at eit vidt spekter av aktivitetar går føre seg innafor eit avgrensa geografisk område, aktivitetar overlappar kvarandre. Dersom ein tek utgangspunkt i overlapping av sosiale aktivitetar heller enn sjølvforsyning, vil ein samstundes kunne knyte dette kjenneteiknet til lokalsamfunnet sine særdrag som sosialt fellesskap. Ei viss overlapping av aktivitetar eller aktivitetsfelt er eit kjenneteikn som gjer det mogleg å skilje mellom eit lokalsamfunn og ein rein soveby. Ein kan godt tenkje seg geografisk avgrensa, relativt stabile stader, der t.d. bustadfunksjonen er det einaste folk har felles. Arbeid, organisasjonsliv og servicetilbod må søkjast utanfor dette samfunnet, som dermed vanskeleg kan seiast å vere eit lokalsamfunn i den tydinga som her er lagd til grunn.
Overlapping mellom aktivitetsfelt er, som dei andre kjenneteikna, ikkje eit anten-eller, det er eit spørsmål om gradar av overlapping. Ingen stader er heilt eindimensjonale, ingen stader finn ein total overlapping av innbuarane sine aktivitetsfelt. Dessutan kan dette variere over tid i eitt og same samfunn: Eit "tett" bygdemiljø kan bli svekka som lokalsamfunn ved at yrkesbetoninga må gå over frå lokale yrkeskombinasjonar til vekependling. Ein drabantby kan bli styrka som lokalsamfunn ved tilføring av lokal service, arbeidsplassar, og ved skiping av frivillige organisasjonar. Som ein generell regel kan ein gå ut frå at overlapping mellom bustad og yrkesfunksjonar innan eit avgrensa område fører med seg ei rekkje andre overlappingar av aktivitetar.
Formkjenneteikna ved lokalsamfunn, avgrensing, storleik, stabilitet og overlapping, gjev ikkje grunnlag for ei klar todeling mellom stadssamfunn i "lokalsamfunn" eller "ikkje-lokalsamfunn". I praksis måtte ein operere med ein skala med mange gradar av "lokalsamfunnsstyrke" om ein gjekk i gang med ei klassifisering av stadssamfunn. Poenget er imidlertid ikkje å lage slike inndelingar, men å gjere greie for det sosiale livet i busettingseiningar med innslag av kjenneteikna ovanfor. Ei slik drøfting kan gjere oss betre i stand til å vurdere lokalsamfunnet i ein politisk eller normativ samanheng.

Lokalsamfunnet som sosialt system
Ein freistnad på å klarleggje drag ved lokalsamfunnet som sosialt system, er gjort av Reidar Grønhaug. Han legg vekt på å sjå lokalsamfunnet som eit spesifikt forum for samhandling. Sidan det eksisterer overlapping av ulike aktivitetar, vil samhandlinga bli prega av at folk i lokalsamfunnet til ein viss grad møter kvarandre som "heile" personar, det blir utvikla fleirsidige band mellom folk. Dette inneber at når folk samhandlar, vil dei ha mykje kunnskap om kvarandre frå tidlegare og heilt andre samhandlingssituasjonar. Ein vil såleis stadig dra inn andre omsyn i tillegg til dei som gjeld det aktuelle sakstilhøvet. I einskilde høve vil vi tolke dette som positivt, t.d. når samhandling i lokalsamfunnet gjer det lettare å trekkje inn ein person sin totale situasjon i ei vurdering. I andre høve vil ein sjå på dette som innslag av "usaklege" faktorar på eit avgrensa saksfelt.
Den omfattande informasjonen som folk har om kvarandre, gjer at lokalsamfunnet som sosialt system blir prega av uformell sosial kontroll. Sosial kontroll inneber at kontrollmekanismane ligg i sjølve den sosiale strukturen, og ikkje i spesialiserte, byråkratiske organ. At det er mykje mindre kriminalitet og behov for politi i lokalsamfunn enn i storbyar, tyder ikkje at folk er meir "lovlydige" som personar. Heller er det tale om lokalsamfunnet sine "innebygde" kontrollformer og sanksjonar, og dei er ofte så godt som usynlege for folk utanfrå.
Denne sida ved lokalsamfunnet - den uformelle sosiale kontrollen - er avhengig av dei nemnde formkjenneteikna: Di meir geografisk avgrensa, stabilt og overlappande, di sterkare innslag av uformell sosial kontroll i eit stadssamfunn.

Likskap, gjensidig ansvar og forenkling
Sosial kontroll gjennom sterk overlapping inneber eit tydeleg press i retning av likskap. I eit gjennomsynleg samfunn er det vanskeleg å tolerere stor skilnad mellom folk - så godt som alle former for avvik blir sanksjonerte. Når individuell økonomisk suksess blir møtt med sosial isolasjon, er det ikkje så rart at mange må ut av lokalsamfunnet for å kunne etablere eit "herredømme" over andre. Det er også påfallande kor ofte det lokale toppsjiktet blir rekruttert av innflyttarar i distrikts-Noreg. Presset i retning av inntekts- og velferdslikskap kan virke positivt, men på den andre sida kan ein hevde at lokalsamfunnet er for restriktivt på det kulturelle området.
Prisen for økonomisk likskap er gjerne kulturell einsretting med sterke sanksjonar mot avvik. Men konformitetspresset på lokalt nivå er heller ikkje eintydig: Det er sjølvsagt problematisk at framande idear og ny livsstil ofte blir undertrykt; på den andre sida er det vel vanskeleg å tenkje seg korleis ein betre kan verne lokale tradisjonar som t.d. dialektar og tradisjonelle samvære- og samarbeidsformer.
Fleirsidige band mellom folk slår og ut i gjensidig ansvar i velferdssamanhang. Avvik frå ein likskapsnorm blir og sanksjonert "nedetter": Det kan ikkje bli tolerert at "ein av oss" skal falle utanfor. Før vi fekk ein eigen sosialsektor, var det uformelle hjelpeapparatet viktigare enn i dag.
Framleis ser vi store skilnader mellom stadssamfunn når det gjeld innslag av sjølvregulerande sosialpolitikk. I busettingseiningar med lokalsamfunnsdrag finn ein oftare enn elles at fleire enn to generasjonar bur nær kvarandre, innvevde i eit nettverk av slektningar. Besteforeldre kan då t.d. ha delvis ansvar for og god kontakt med barnebarna. Såleis blir korkje eldre eller born isolerte, og dei opplever ikkje noka sterk utskiljing frå den produktive delen av folket. I busettingseiningar prega av sosial gjennomtrekk kan ein derimot finne mange relativt isolerte kjernefamiliar. Her er så vel born som gamle problemgrupper, og dei får sine problem løyste gjennom løyvingar og institusjonsutbygging.
Vi kan sjølvsagt ikkje gå ut frå at lokalsamfunnet aleine kan løyse eller førebyggje sosiale problem. Men like klårt er det at ein heller ikkje kan få ei fullgod løysing sjølv gjennom ei sterk utbygging av sosialsektoren. Lokalsamfunnsperspektivet inneber at ein må sjå ut over sektoravgrensa løysingar, og at ein finn fram til løysingar som kan utvikle eller kome i tillegg til eit uformelt hjelpeapparat.
Tidlegare var det nokså einsidig kvinnene som bar kostnadene ved det uformelle hjelpeapparatet, slik det har eksistert i lokalsamfunnssamanheng fram til i dag. I eit likestillingsperspektiv må ein sjølvsagt utvikle andre typar uformelle hjelpeapparat, der mennene må med som fullverdige deltakarar. Ei slik utvikling er berre mogleg om ein greier å gjere menns arbeidsfråvære så lite som råd (i avstand og tid).
Forenkling gjennom sjølvregulering er eit sentralt argument for styrking av lokalsamfunnslaget i sosialt liv. Dersom ein kan leggje tilhøva betre til rette for geografisk stabilitet og aktivitetsoverlapping, vil trongen til ressurskrevande hjelpe- og kontrolltiltak bli monaleg mindre. Sterk lokalsamfunnsorganisering vil og kunne minke innslaget av feilslåtte offentlege tiltak, ved at ein då vil kunne vurdere verknader av ulike tiltak i ein tverrsektoriell, lokal samanheng. Det som i sektorsamanheng trer fram som sosialpolitiske problem, kan ofte best løysast gjennom næringspolitiske støttetiltak.
Når ulike aktivitetsfelt overlappar, vil det bli mogleg for lokalbefolkninga å finne fram til løysingar ut frå ei heilskapleg vurdering. På høgare nivå vil slike vurderingar vere ei oppgåve for ekspertar og røynde riks- og fylkespolitikarar. Ved å føre ein større del av økonomiske og politiske vedtak inn i lokalsamfunnet vil ein kunne oppnå reell folkeleg deltaking i saker som gjeld lokal velferd i vidaste tyding. Denne typen forenkling står fram som aternativ til politisk-administrativ sentralisme. Til skilnad frå desse formene vil lokalsamfunnet innebere langt betre vilkår for demokratiske vedtaksforløp, samstundes som ein tek vare på omsynet til forenkling og effektivitet.

Framtida til lokalsamfunnet
Lokalsamfunnet som organisasjonsform kan såleis seiast å ha ein spesiell styrke når det gjeld sjølvregulering og heilskapsperspektiv på sosiale prosessar. Og det skulle vere relativt innlysande at det fleirsidige sosiale fellesskapet kan vere ei høveleg organisasjonsform for busetting, så vel i bysamfunn som i spreiddbygde strok. På den andre sida kan ein vanskeleg ut frå dette trekkje klåre slutningar om korleis tilhøvet mellom fleire lokalsamfunn skal regulerast, og kva for strukturelle alternativ ein står andsynes i spørsmålet lokalsamfunn-storsamfunn.
Både på det politiske og det økonomiske området er det innlysande at det må eksistere overordna, regulerande strukturar, dels med grunnlag i større områdeeiningar, dels inndelt etter produksjons- og servicesektorar. På det politiske planet synest det klårt at ein må byggje på ei form for representasjon. På det økonomiske området er det gjeve få retningsliner for ei drøfting av føresetnadene for innveving av lokale økonomiar i overlokale samanhengar på ein slik måte at omsynet til lokalsamfunnet som fleirsidig fellesskap blir ivaretatt.
Dette er ei problemstilling som ikkje er avgrensa til lokalsamfunnet under kapitalismen: Ein må ta stilling til samordnings- og maktproblem i forholdet mellom lokalplan og sentralplan innafor alle samfunnsformasjonar. Sektororganisering ut frå eit samvirkeprinsipp kan vere eit alternativ, og det er ikkje heilt tilfeldig at oppslutninga om samvirkeplassert økonomi synest sterkast i område med klare lokalsamfunnskjenneteikn. Om produksjonssektorar ut over dei som er knytta til primærnæringane vil kunne omformast i pakt med dei beste samvirketradisjonane, vil vere heilt avgjørande for framtida til lokalsamfunnet som organisasjonsform.
Den organisasjonsforma som lokalsamfunnet har, er ikkje noko dominerande innslag i folk flest sin totale livssituasjon i dagens samfunn. Stadig færre av våre handlingar er påverka av vår rolle som medlem i eit lokalsamfunn. Det kan såleis verke litt paradoksalt at ein i det moderne, mobile samfunnet har fått ein såpass brei debatt om lokalsamfunnet.
I denne debatten er det imidlertid ikkje tale om å skru tida attende til det gamle bygdesamfunnet, derimot blir spørsmålet reist om korleis ein skal kunne styrkje innslaget av lokalsamfunnsdrag i folk flest sin livssituasjon. I praksis blir det gjerne eit spørsmål om korleis ein med utgangspunkt i bustadområde skal kunne betre vilkåra for folkeleg kontroll gjennom 1. å byggje ut fleire aktivitetar og 2. å minske mobilitetspresset.
N.Aa.


Litteratur: 0. Brox: Politikk. Bidrag til en populistisk argumentasjon, Oslo 1972. R. Grønhaug: Micro-Macro Relations, Oslo 1978. H. Hannerz (red.): Lokalsamhället och omvärlden, Stockholm 1973. PAG i Bergen: Norsk populisme, Oslo 1972. T. Thuen og C. Wadel (red.): Lokale samfunn og offentlig planlegging, Tromsø 1978.