Legitimering
Legitimering (av det latinske ordet "legitimus": rettmessig) betyr rettferdiggjøring av politiske maktforhold. Et politisk system anses som legitimt dersom den makten som de styrende har, i en eller annen form beror på samtykkende anerkjennelse fra de styrte. Legitimering i denne forstand er en forutsetning for masseoppslutning om systemet. Stabiliteten avhenger bl.a. av om systemet blir anerkjent som legitimt. Grunnleggende konflikter utspilles når sterke opposisjonsgrupper bestrider et systems rettmessighet, legitimitet.
I den moderne, borgerlige forfatningsstaten der opposisjonen er blitt institusjonalisert, blir slike konflikter om legitimitet gjort normale og dermed avdramatisert. Revolusjon vil ofte si et grunnleggende skifte av legitimitetsprinsipper. En vellykket revolusjon forutsetter at det dannes et nytt sett av slike prinsipper til erstatning for det gamle regimets legitimitet. Selv om revolusjoner kan gjennomføres ved bruk av voldelige midler, kan ikke et systems legitimitet vinnes ved vold og terror.
Opp gjennom historien har den politiske legitimeringen antatt forskjellig form, men en kan skille mellom to hovedtyper: kongelig-guddommelig og konstitusjonell-demokratisk legitimering.
Den kongelig-guddommelige legitimeringen var ledende fram til slutten av 1700-tallet. Opprinnelig var denne knyttet til forestillingen om at kongen hadde guddommelig opphav, slik som f.eks. 0 Egypts faraoer. I den kristne tradisjonen fikk denne forestillingen en meget sterk stilling med kongene som innsatt av gud, og fra 1600-tallet som herskere "av guds nåde". I det førborgerlige Europa ga også de revolterende bevegelsene som oftest en religiøs legitimering for sin motstand mot stat og presteskap. De urkristne menighetene i Romerriket, kjettergruppene i middelalderen og revolusjonære småkårsfolk i de tyske bondekrigene - alle bekjempet de den offisielle religiøse læren ved å appellere til opprinnelige religiøse idêer.
Ved den industrielle revolusjonen og de borgerlige revolusjonene ble en ny form for legitimering innstiftet: den konstitusjonelt-demokratiske. Industrialismens teknisk-vitenskapelige verdensbilde fortrengte det tradisjonelle, religiøse verdensbildet. Sosiale privilegier og politiske maktforhold kunne ikke lenger legitimeres ut fra en religiøs, gudegitt verdensorden.
Bare de moderne, ikke-religiøse, verdslige formene for legitimering er i streng forstand "ideologier" og blir det sentrale temaet I Marx' ideologikritikk (se art. Ideologi). Det kapitalistiske industrisamfunnet er et historisk vendepunkt også i denne forbindelsen: Legitimeringen av politisk makt og sosial ulikhet skjer ikke "ovenfra", men "nedenfra", ikke lenger fra den religiøse tradisjonens himmel, men fra samfunnslivets basis. Det organiserende prinsippet er det like varebyttet på markedet, der også den eiendomsløse selger sin eneste vare, arbeidskraften.
Det kapitalistiske systemets politiske legitimitet er festet til det settet av konstitusjonelle regler (lover) som regulerer samfunnslivet. Disse reglene innbefatter bl.a. statens plikt til å verne om grunnleggende menneskerettigheter og hindre at makt blir utøvd vilkårlig. Reglene forutsettes å gjelde og være bindende for alle, uten unntak og uten forskjell. Denne formen for legitimitet er nedfelt i lover - "iegalitet" - som håndheves i samsvar med bestemte framgangsmåter knyttet til embeter og stillinger, og ikke til personer. Det dreier seg om en demokratisk legitimitet for så vidt som lovenes innhold i grunntrekk skal fastlegges gjennom folket i frie valg.
I den marxistiske tradisjonen har en stundom avvist den konstitusjonelt-demokratiske legitimeringen som ren borgerlig ideologi. Denne avvisningen beror på en sammenblanding av to saksforhold: opprinnelsen til et fenomen og gyldigheten av det, Den konstitusjonelt-demokratiske legitimeringen er rett nok brakt fram i det borgerlige samfunnet og rettferdiggjør politiske maktforhold og sosiale klasseforhold i dette samfunnet. Like fullt innstiftet det borgerlige samfunnet et revolusjonerende prinsipp: Bare de interessene som er universelle, dvs, gjelder for alle, anses som gyldige og rettmessige. Den konstitusjonelt-demokratiske legitimeringen med universaliteten som bærende prinsipp peker ut over kapitalismen mot et samfunn uten utbytting og undertrykking. Den sosialistiske revolusjonen vil si en radikalisering - og ikke en avskaffing - av den konstitusjonelt-demokratiske legitimeringen.
R.S.

Se også: Autoritet, Demokrati

Litteratur: J. Habermas: Legitimasjonsprobleme i senkapitalismen, København 1975.


Leieboerforbund, Norges
Norges Leieboerforbund (NLF), ble stiftet på en landskonferanse i Oslo 3 desember 1939. Organisasjonen het Norsk Leieboer-Samband (NLS) fra stiftelsen og fram til 1962. Hovedoppgaven var å arbeide for en løsning på boligsaka, ivareta leieboernes interesser og å være leieboernes talerør overfor statsmyndighetene og kommunale etater.
Bakgrunnen for NLS var flere tiårs kamp fra arbeiderbevegelsens side for rettferdige boligforhold (se art. Boligkamp). Leieboerne i Norge hadde også tidligere (22 og 23 november 1919) holdt et landsmøte, men vedtaket den gangen om å danne en landsomfattende organisasjon ble ikke realisert. På det landsmøtet ble det bl.a. stilt krav om boligrasjonering, husleieregulering, tvungent vedlikehold, kommunal forkjøpsrett til ieiegårder, økt boligbygging, forbud mot oppsigelser av "tjenestebolig" når en arbeider sluttet i jobben m.m. Det ble reist flere krav som ledd i arbeidet for å sosialisere ieiegårdene.
Selv om det ikke ble dannet en landsomfattende leieboerorganisasjon, ble programmet et viktig grunnlag for lokale leieboerforeningers arbeid, spesielt i Kristiania/Oslo. Husleiereguleringen av 1916, som var innført etter press fra arbeiderorganisasjonene, ble delvis opphevet i 1931 - I Oslo i 1934. Først fra 1939 trådte en ny husleielov i kraft, og leieboerne hadde igjen fått et visst rettsvern. I 1930-åra engasjerte leieboerforeningene seg i en lang rekke konflikter. Allerede før starten av NLS var det innledet et nært samarbeid med Hyresgästernas Riksförbund i Sverige, som både var et leieboerforbund og utgangspunktet for den store svenske boligkooperasjonen (HSB -rörelsen).
Sambandet var blitt til i ei ulvetid. Under krigen ble de fleste lederne arrestert, og bladet "Hus og Hjem" (som fortsatt er organ for forbundet) ble stanset i 1943. På Grini ble det holdt en rekke møter om utviklinga av en sosial boligpolitikk etter krigen. Allerede under krigen slo NLS fast at det beste midlet til å bekjempe boligspekulasjon er å få gjennomført et landsomfattende boligsamvirke, noe en også hadde drøftet før krigen kom.
Det første etterkrigslandsmøtet i NLS ble holdt i januar 1946, men virksomheten startet umiddelbart etter frigjøringa. LO ga'økonomisk støtte. I tillegg til de boligpolitiske kravene og ønsket om å utvikle kooperasjonen la sambandet også vekt på sosiale tiltak, f.eks. arbeidet med en kooperativ omsetning og produksjon av møbler og hjemutstyr. Et veiledningskontor for møblering og hjeminnredning ble opprettet. I 1946 ble både Husbanken og Norske Boligbyggelags Landsforbund startet. Begge tiltakene ble støttet av NLS.
NLS kom en rekke ganger i konflikt med myndighetene om utforminga av norsk boligpolitikk. Bl.a. støttet NLS i slutten av 40-åra og begynnelsen av 50-åra en rekke demonstrasjoner som reiste krav om en sosial boligpolitikk. Kravene dreide seg om økt boligbygging, småhusbygging ved egeninnsats, nei til luksusbygging, boligtildeling etter behov, lavere husleier, mot spekulasjon med boliger og tomter.
NLS tok i 1948 initiativ til å stifte Ungdommens Selvbyggerlag (USBL). 1200 møtte fram på stiftelsesmøtet. NLS fikk noen vanskelige år på 1950-tallet, men i de seinere åra har det skjedd en klar opptrapping av virksomheten. I dag oppgir Norges Leieboerforbund et medlemstall på 40000. NLF fører om lag 200 rettssaker for sine medlemmer hvert år, og ca. 1 000-1 100 saker for husleienemndene. I tillegg til juridisk bistand gis hjelp ved bytte, informasjon om lån, finansiering, hjelp til å omdanne leiegårder til borettslag, informasjon om byfornyelsestiltak, bolighygieniske spørsmål m.m. NLF er også et aktivt talerør for leieboernes interesser når det gjelder boligpolitikk, bl.a. overfor statsmyndigheter, kommunale myndigheter og i konflikter med huseierne. Særlig i Oslo engasjerer NLF seg i byfornyelsesarbeid, og har bl.a. i samarbeid med USBL stått for rehabiliteringen av Heimdalsgata 26 (Rudolf Nilsens "nr. 13"). NLF arbeider nå aktivt med byfornyelsesarbeid på Bjølsen og Grünerløkka i Oslo. Viktige boligpolitiske standpunkter for NLF i dag er krav om forbud mot sjøleierleiligheter både i eksisterende og nye gårder, mot utbedringslån i Husbanken til private gårdeiere, for offentlig boligformidling, mot urimelige husleieøkninger, mot enhver boligspekulasjon. NLF arbeider for at kommune og stat bør eie tomtegrunnen og for at beboerne skal få rett til å overta eksisterende leiegårder ved å omdanne dem til borettslag.
I dag har NLF medlemmer landet rundt og egne lag bl.a. i Bergen, Trondheim, Bærum, Ski, Nord-Aurdal og på Sinsen. De største foreningene er Leieboerforeningen i Oslo og Oslo Kommunale Leieboerforening. NLF er knyttet til International Union of Tenants. Formann i NLF er (1979) Arvid Sandberg og daglig leder Tor Smeby.
Alle leieboere og hussøkende bør melde seg inn i NLF og delta aktivt. For å få et tilstrekkelig press på statlige og kommunale myndigheter er det nødvendig med en sterk leieboerorganisasjon særlig for å gi beboerne selv råderetten over egne boligforhold. Innmeldingsavgift er (1979) 40 kroner og årskontingenten 40 kroner. Henvendelse til: Norges Leieboerforbund, Torggt. 9, Oslo 1, tif. (02) 33 70 25.
P.E.M.





Lekmannsbevegelsen
Uttrykket lekmannsbevegelsen er en samlebetegnelse for folkelige bevegelser innen Den norske Kirkens ramme. Lekmannsbevegelsen innebærer organisering av lekfolk, dvs, personer som ikke er ordinerte prester, i religiøse aktiviteter. Aktivitetene omfatter også funksjoner som har vært sett på som presteskapets særlige plikter og retter. Organisasjonene innen lekmannsbevegelsen omfatter både indremisjon, dvs. religiøs aktivitet innen landets grenser, og ytremisjon, dvs, aktivitet i andre land.

Historie
Lekmannsbevegelsen ble utløst av den folkelige lekpredikanten Hans Nielsen Hauge (1771-1824). Hauge-bevegelsen var både en bondereisning, en omfattende næringsvirksomhet og en religiøs bevegelse som krevde at lekfolket på egen hånd skulle ha rett til å samles til religiøse møter. Sentralt i Haugebevegelsen sto kampen mot Konventikkelplakaten av 1741, som forbød lekfolk å samles på den måten. 27juli 1842 ble Konventikkelplakaten opphevet etter at kongen hadde nektet sanksjon både i 1836 og 1839. Hauge-bevegelsen organiserte seg i vennesamfunn med klart patriarkalske trekk. Likevel forekom det at kvinner opptrådte som forkynnere.
I 1842 ble Det Norske Misjonsselskap stiftet. Dette besto av misjonsforeninger som hadde en alminnelig foreningsstruktur med medlemskap og valg. Lekmannsbevegelsen har senere beholdt trekkene både fra misjonsforeningene og fra vennesamfunnet. Bevegelsen kjenner både den selvskrévne "lekmannshøvdingen" som leder i kraft av tradisjon og nådegaver, og den demokratisk valgte "generalsekretæren", som fungerer i kraft av flertallsvoteringer og ved hjelp av et byråkrati.
Selv om de ytre betingelsene for lekmannsbevegelsen fulgte av at Konventikkelplakaten ble opphevet, spilte også en rekke omfattende vekkelser i midten og slutten av det forrige århundret en avgjørende rolle. Mest kjent er vekkelsen ledet av den teologiske professoren Gisle Johnson (1822-1894) i Kristiania. Fra 1860-åra skjøt foreningsdannelsen fart, og en rekke av de store lekmannsorganisasjonene ble dannet da. Imidlertid gikk presteskapet fremdeles sterkt imot omfattende og frie lekmannsbevegelser i kirken. Tanken om at lekfolk skulle preke utenfor hjemmet, at demokratiet skulle bestemme i kirken og at det kirkelige embetets autoritet ikke lenger var selvskreven, ble sett på som kirkelig uorden. Det er derfor ganske betegnende at Indremisjonen helt fram til 1891 begrunnet lekfolks rett til å preke med det såk. "nødsprinsippet". Dette innebar at omfattende religiøs aktivitet fra lekfolkets side ble sett på som en unntakstilstand, og ikke som noe prinsipielt normalt og nødvendig.
I forbindelse med kampen om innføring av parlamentarismen i 1880-åra, støttet lekfolket Venstre, til dels under sterk motstand fra presteskapet. Samtidig fikk lekfolket Venstres støtte i kravet om å åpne adgang til kirkens prekestol for lekfolk. Først ved begynnelsen av det 20. århundret kan en si at lekfolkets rett til fritt å samles og selv stå for forkynnelsen, Ikke lenger vakte motstand fra presteskapet i kirken, Det er også fra da av at lekmannsbevegelsen mer og mer gikk over til å bli lekmannsorganisasjoner. I mellomkrigstida skjedde det en kraftig utvidelse og utbygging av lekmannsaktiviteten. Også i tida etter andre verdenskrig skjedde det en liknende oppblomstring, i første rekke i barne- og ungdomsarbeidet.

Bevegelsen i dag
I dag utgjør lekmannsbevegelsen i Den norske Kirken ca. 30 større og mindre organisasjoner (15 indremisjons- og 15 ytremisjonsorganisasjoner) med ca. 30 000 foreninger og anslagsvis 3-400 000 medlemmer. Medlemskap i disse foreningene er forbundet med et høyt aktivitetsnivå. Personer som er aktive i en religiøs sammenheng, er svært ofte bare aktive der og sprer seg ikke på flere sektorer. Lekmannsorganisasjonene står spesielt sterkt på Sør- og Vestlandet og i det indre østlandsområdet. De har også sterkt fotfeste i enkelte mindre og mellomstore byer, men har ikke klart å følge med i urbaniseringen og står spesielt svakt i storbyene. Ved siden av arbeiderbevegelsen er lekmannsbevegelsen i dag det største og sterkeste organiserte uttrykket for folkelige bevegelser. Medlemsmassen består av fiskere, bønder, småborgerskap, enkelte arbeidere og enkelte ledere i næringslivet.
De viktigste kulturelle institusjonene og styreformene er: a) Vennesamfunnet/misjonsforeningene der en finner stor bredde når det gjelder forholdet til den offisielle kirken. Enkelte organisasjoner som f.eks. Norsk Luthersk Mlsjonssamband praktiserer endog sin egen såk. "frie" nattverd. b) Bedehuset, som representerer lekmannsbevegelsens svar både på kirkebygget, det frilynte ungdomshuset og Folkets hus. c) Lekpredikanten, som i lekmannsbevegelsens første år var en uskolert "mann av folket" som preket i sin fritid eller bare en del av året, og som svært ofte hadde begrenset geografisk virkeområde. I dag er det den utdannede, ofte spesialiserte, heltidsansatte sekretæren som dominerer. d) Foreningstanken som slo gjennom i norsk samfunnsliv i forrige århundre preget også lekmannsorganisasjonene og førte til at Det Norske Misjonsselskap og Indremisjonsselskapet ga kvinnene stemmerett i organisasjonen før de fikk alminnelig stemmerett i samfunnet. Men på den andre siden har kvinnene ennå ikke fått stemmerett på generalforsamlingen i Norsk Luthersk Misjonssamband. Likeledes er det markerte tendenser til at et forholdsvis passivt flertall frivillig overlater innflytelsen i organisasjonen til et aktivt ledersjikt, som ut fra vide fullmakter opptrer ganske suverent på organisasjonens vegne. Møtene mellom lederne for organisasjonene i januar hvert år, de såk. Geilomøtene, er et karakteristisk uttrykk for dette. e) Lekmannsorganisasjonene framtrer i dag med et tilbud til medlemmene på alle livets områder, men i første rekke i fritiden. De driver alt fra barnehager til aldershjem, et stort antall sosiale institusjoner og mange skoler, både allmennutdannende, yrkesutdannende og høyere skoler. De driver flere forlag og gir ut en stor mengde blader og aviser med samlet opplagstall på mange hundre tusen. De driver også hundrevis av leirsteder, flere hoteller, restauranter o.l. Siden mesteparten av dette finansieres via frivillige gaver, er omfanget av den økonomiske virksomheten betydelig.
Nyere tendenser til bevegelser som går på tvers av de etablerte lekmannsorganisasjonene, f.eks. felleskristelige, karlsmatiske bevegelser blant ungdom, blir stort sett møtt med motbør, kritikk og fordømmelse fra de etablerte lekmannsorganisasjonenes ledere. På samme tid har lekmannsorganisasjonene i dag etablert en fredelig sameksistens med presteskapet og den offisielle kirken, dog med unntak av Norsk Luthersk Misjonssamband. På tross av at det er den mest sentraldirigerte og autoritært ledede organisasjonen, utgjør den en slags "venstreside" i lekmannsbevegelsen. Samlet framtrer lekmannsorganisasjonene derfor som byråkratiske, hierarkisk oppbygde interesseorganisasjoner med betydelig skjult og åpen samfunnsinnflytelse og store kontrollmuligheter innad.

Forholdet til arbeiderbevegelsen
Lekmannsbevegelsen har helt til det siste ikke representert økonomiske og sosiale interesser som har stått i motsetning til arbeiderklassen. Arbeiderbevegelsen har likevel aldri fått noen støtte fra lekmannsbevegelsen i kampen for bedre kår, og det har alltid eksistert en ideologisk konfliktsituasjon mellom de to bevegelsene.
Denne konfliktsituasjonen har blitt sterkere etter at Kristelig Folkeparti har styrket sitt grep om lekmannsbevegelsen. Gallupdata fra våren 1972 tyder imidlertid på at medlemmer i lekmannsorganisasjonene sluttet forholdsvis sterkt opp om kampen mot EF-medlemskap. Blant medlemmene i religiøse organisasjoner var det i gallupen 25,9 % tilhengere av EF-medlemskap mot 51 % motstandere. Blant personer som ikke var medlemmer av religiøse organisasjoner var det til sammenlikning 33,4 % tilhengere og 44,1 % motstandere av EF-medlemskap.
Grunnene til den sterke EF-motstanden er nok dels kulturelle og religiøse, men også sosiale og økonomiske. Sterke nasjonale strømninger og uavhengighetsholdninger har nok også gjort seg gjeldende, men det er grunn til å merke seg at disse aldri har slått ut i en tilsvarende holdning når det gjelder NATO-medlemskap. Utviklingen etter 1972 har sannsynligvis gått i retning av at Kristelig Folkepartis innflytelse er styrket og Arbeiderpartiets innflytelse ytterligere svekket.
Lekmannsbevegelsen, som startet som et opprør mot både verdslige og kirkelige autoriteter og som i perioder har dannet felles front med andre folkelige bevegelser, framtrer i dag som interesseorganisasjoner som i alt vesentlig støtter borgerlig ideologi. De represente er på ingen måte noe opprør mot den seinkapitalismen som lekmannsorganisasjonenes medlemmer objektivt sett ikke har noen interesse av. En møter nok av og til appeller om nøysomhet og støtte til folk i den tredje verden, men dette skjer bare unntaksvis og bryter ikke med det borgerlige hovedmønsteret.
O.H.

Se også: Hauge, Indremisjonen.


Lemel, Nathalie
Lemel (1827-1921), fransk revolusjonær og kvinnerettsforkjempar. Nathalie Lemel vart fødd i Brest av relativt velståande foreldre som gav henne god utdanning. I 1846 gifta ho seg og dreiv ein bokhandel saman med mannen i Qulmper til dei flytta til Paris i 1861. Der tok ho arbeid som bokbindar og vart politisk og sosialt vekt. Ho var med i streikar leia av internasjonalisten og den seinare framståande kommunarden Eugène Varlin (1839-71). Varlin var for likestilling mellom kjønna - han har æra for at den franske avdelinga av Første Internasjonale (sjå art. Første Internasjonale) etter kvart godtok kvinnene i arbeidslivet medan Internasjonalen hadde fordømt dette, mot Varlins røyst, på kongressen i Genêve i 1866 - og Lemel fekk såleis sete i streikekomiteen og i styret for spare- og hjelpekassa til bokbindarane i Paris.
Ho gjekk inn i Internasjonalen og opna saman med Varlin ein kooperativ arbeidarrestaurant ("La Marmite") som snart vart ein samlingsstad for internasjonalistar. Det politiske og faglege engasjementet hennar førte til at ho skilde seg frå den alkoholiserte mannnen sin. Under den prøyssiske omlægringa av Paris vinteren 1870-71 skaffa ho fleire hundre måltid i veka til naudstadde og vann stor popularitet. Samstundes var ho svært aktiv i dei politiske klubbane.
Under Pariskommunen (sjå art. Pariskommunen) gjorde ho sin største innsats i "Union des femmes pour la défense de Paris et les soins aux blessês" (Kvinneunionen for forsvar av Paris og hjelp til dei såra) ved sida av russiske Elisabeth Dmitrijev (1851-1910), som kom til Paris i mars som utsending frå Marx. Dmitrijev tok seg av dei politiske spørsmåla medan Lemel hadde ansvaret for den sosiale verksemda. Ho reiste straks kravet om arbeid til kvinnene og fekk i oppdrag å organisere dette.
Like før Kommunen vart knust, retta ho og Léo Fränkei eit opprop til dei kvinnelege arbeidarane om å velje tillitskvlnner til eit kvinneleg samorganisasjonsstyre. Hand i hand med kvinnekrava gjekk forsvaret av den sosiale revolusjonen, og Lemel stod bak det flammande oppropet av 6 mai, der Kvinneunionen mana til kamp til det siste mot utbyttarstyret som truga. Ho tok aktivt del i barrikadekampane under "den blodige veka" saman med Dmitrijev, Louise Michel (sjå art. Michel) og mange andre kvinner. Etter to sjølvmordsforsøk vart ho arrestert og dømd til deportasjon. Ho avslo å søkje om nåde og vart send til Ny-Caledonia saman med m.a. Loulse Michel.
I 1879 fekk Lemel vende tilbake til Paris. Resten av livet vigde ho til å halde minnet om Kommunen levande samstundes som ho tok opp att kampen for kvinneleg likestilling i arbeidslivet. Ho var på vakt mot det som enno fanst av Proudhons kvinnefiendtlege syn i arbeidarrørsla og nekta mennene retten til å vedta vernelover for kvinner og dermed stille del på linje med barn. Ho streka under at kvinnene måtte frigjere seg sjølve og ved eigen kamp oppnå full likestilling, som det var opp til dei åleine å definere innhaldet av.
Nathalie Lemel døydde einsam, blind og i største armod. Ho vart følgd til grava av tre personar. I skuggen av den meir kjende Louise Michel, som ho i stor mon delte lagnad med, står ho fram som ein pioner for fransk fagrørsle og som ein kompromisslaus revolusjonær og uvanleg gåverik forsvarar av dei kvlnnelege arbeidarane.
S.E.L.

Litteratur: La Commune, nr. 2, Paris 1975.


Lenin (Vladimir Iljitsj Uljanov)
Lenin (1870-1924), pseudonym for Vladimir Iljitsj Uljanov, grunnlegger av bolsjevismen og leder av Sovjetstaten fra 1917 til 1922. Lenin ble født i byen Simbirsk (fra 1924 Uljanovsk) ved Volga. I Lenins barndomshjem var det ingen uttalt opposisjon mot tsardømmet. Det kom derfor som et sjokk på hele familien da LenIns eldre bror, Aleksandr, i 1887 ble arrestert i St. Petersburg for å ha forberedt å myrde tsaren. Henrettelsen av Aleksandr gjorde et uutslettelig inntrykk på Lenin.
Høsten 1887 ble Lenin utvist fra universitetet i Kazan fordi han hadde deltatt i et studentmøte. Fra den tid skriver Lenins sterke politiske interesse seg. Han tok med stor energi opp studiet av Marx og de politiske forholdene i Russland og ikke minst den revolusjonære bevegelsens historie. Senere tok Lenin, etter halvannet års intense selvstudier, juridikum i St. Petersburg med glimrende karakterer og som beste kandidat. Høsten 1893 slo Lenin seg ned i St. Petersburg, og ble medlem av en sosialdemokratisk gruppe kalt "De eldre".
Etter en reise til Vest-Europa i 1895 var han med på å organisere "Kampforbundet for arbeiderklassens befrielse" og fikk gitt ut en illegal avis. Lenin ble snart arrestert, og etter ett år i fengsel ble han forvist til Sibir for tre år. I Sibir skrev han sitt første store verk, "Kapitalismens utvikling i Russland". I dette verket grep Lenin inn i diskusjonen mellom narodnikene (se art. Narodnik) og de russiske marxistene ledet av Plekhanov. Lenin pekte på at en kapitalistisk utvikling var i gang og at arbeiderklassen var kvantitativt sett i sterk økning, dessuten at det i det opprinnelige egalitære bondesamfunnet var inntrådt en sterk grad av differensiering.
Mange vil nok mene at Lenin overdrev den kapitalistiske utviklingsgraden i Russland i slutten av forrige århundre. Men ved å påvise at kapitalismen nødvendigvis også ville utvikle seg i Russland, understreker han at proletariatet vil bli ledende i kampen mot eneveldet og for borgerlige, demokratiske rettigheter. Kampen mot eneveldet kan imidlertid bare føres sammen med det framvoksende borgerskapet i den grad det tjener arbeiderklassens interesser, aldri underordnet eller avhengig av borgerskapet.

Organisasjonsspørsmålet
I og med at Lenin hadde presisert proletariatets ledende rolle, meldte spørsmålet seg om hvilken form proletariatets politiske kamp skulle få. Dette spørsmålet tok Lenin fatt på under forvisningen til Sibir. Det første skrittet på veien var å grunnlegge en illegal avis som skulle tjene som redskap i byggingen av en allrussisk partiorganisasjon. Denne avisplanen ble utarbeidet i detalj i samarbeid med Martov og Potresov, og det var klart at avisen måtte trykkes i Vest-Europa. Avisen ble kalt "Iskra", Gnisten. Første nummer ble produsert i Leipzig i desember 1900 etter at Lenins forvisningstid var over. Lenin og Martov etablerte redaksjonen i München. Senere flyttet de den til London. Fra Vest-Europa ble avisen smuglet til Russland. Her ble det bygd opp et nettverk av hemmelige agenter som sto for distribusjonen. Dette agentnettet var fra Lenins side ikke tenkt bare å skulle distribuere Iskra, men også å danne grunnmønsteret i et framtidig, slagkraftig revolusjonært parti.
Den organisasjonsformen som Lenin presenterer i "Hva må gjøres?" (1902), må for en stor del sees på bakgrunn av de erfaringer som var blitt høstet i forbindelse med Iskra. Bare en sterk sentralisert organisasjon av profesjonelle revolusjonære kunne være i stand til å lede proletariatet gjennom en vellykket revolusjon, en revolusjon som Lenin anså for en praktisk mulighet i begynnelsen av århundret. Et annet hovedpunkt i boka var at det i forbindelsen mellom arbeider og arbeidskjøper aldri vil oppstå noe annet enn en "fagforeningsbevissthet" hos arbeideren. Den sosialistiske, revolusjonære bevisstheten må tilføres arbeiderklassen utenfra, fra de profesjonelle, intellektuelle revolusjonære.
I "Hva må gjøres?" ligger røttene til den leninske versjon av marxismen, og er vel den av Lenins bøker som har vært heftigst diskutert og imøtegått. Mye av den marxismeoppfatningen som kommer til uttrykk i denne boka, skyldes Lenins spesifikke russiske erfaringsbakgrunn. Mens Lenin forkastet narodnikenes analyse av den økonomiske og samfunnsmessige utviklingen i Russland, er det liten tvil om at han lot seg inspirere av deres organisasjonsform og idealer.
På det russiske sosialdemokratiske partiets annen kongress i Brussel og London i 1903 fant den splittelsen sted som gav opphav til de to fraksjonene, bolsjevikene og mensjevikene, og som senere førte til dannelsen av to selvstendige partier (se art. Bolsjevik). Stridsspørsmålet gjaldt i all hovedsak partiets organisasjonsform. Bolsjevikene kom imid lertid ikke til å spille noen ledende rolle i den første russiske revolusjonen i 1905. De sosialrevolusjonære og mensjevikene dominerte. Først i november kom Lenin tilbake til Russland og kastet seg inn i en intens politisk aktivitet. I desember, da det var åpenbart at revolusjonen var på retur, oppfordret bolsjevikene til generalstreik. Bare i Moskva ble bolsjevikenes parole fulgt, og etter flere ukers kamper ble oppstanden knust. Lenins "eventyrpolitikk" ble sterkt kritisert innad i bolsjevikfraksjonen.
Årene etter den første russiske revolusjonen og fram til 1914 bar preg av stagnasjon og tilbakegang for den revolusjonære bevegelsen. Bolsjevikene miste tilhengere, og Lenin, som igjen måtte dra i eksil, ble i stor grad politisk isolert. Som et forsøk på å styrke bolsjevikfraksjonen organisatorisk og å demme opp for den økende oppslutningen om mensjevikene, sammenkalte Lenin til en sjette partikongress i Praha i 1912, der bolsjevikene konstituerte seg selv som eget parti.
Etter utbruddet av første verdenskrig fordømte Lenin på det skarpeste de sosialistiske partiene som støttet opp om sine respektive regjeringers krigføring. Lenins parole var: Gjør den imperialistiske krigen om til en borgerkrig. I løpet av krigen skrev Lenin en av sine mest kjente bøker, "Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium". I denne boka analyserer Lenin de økonomiske årsakene til krigen og bygger i stor utstrekning på Hilferdings analyse av finanskapitalen. (Se art. Imperlalisme.)

Den sosialistiske revolusjonen
Tsarens abdikasjon i mars 1917 og dannelsen av en provisorisk regjering ble av flertallet i de sosialistiske partiene sett på som den borgerlige, demokratiske revolusjonens fullendelse. Målet for nesten hundre års revolusjonær kamp var nådd. Det vakte stor oppstandelse og forvirring blant bolsjevikene da Lenin etter hjemkomsten til Russland la fram sine "Aprilteser" og krevde at den borgerlige revolusjonen straks måtte videreføres til en proletær, sosialistisk revolusjon. Ved å fastholde at det var mulig "å hoppe over" den kapitalistiske fasen, sluttet Lenin seg til teorien om den permanente revolusjonen som Trotskij hadde utarbeidet i 1906 (se art. Trotskij).
I tiden etter den andre russiske revolusjonen kom Lenins politiske geni til full utfoldelse. All støtte til den provisoriske regjeringen måtte opphøre. Den var ikke i stand til å gi fred til soldatene, jord til bøndene eller brød til arbeiderne. All makt til sovjetene var Lenins slagord, et slagord som på sensommeren 1917 fikk en nesten eksplosjonsartet tilslutning. I boka "Staten og revolusjonen", skrevet sommeren 1917 mens han lå i dekning i Finland, utviklet Lenin, inspirert av Marx' betraktninger over Parlskommunen, sin teori om sovjetene. De er den proletære statens maktorganer der skillet mellom den besluttende og den utøvende makten er opphevet og statsfunksjonene blir ivaretatt av arbeiderklassen selv.
I september fikk bolsjevikene flertall i Petrogradsovjetet, og Lenin, fremdeles i dekning i Finland, oppfordret uavlatelig bolsjevikene til å organisere en væpnet oppstand mot den provisoriske regjeringen. 23 oktober fikk Lenin etter stor motstand i sentralkomitéen presset gjennom et vedtak om væpnet oppstand. Natten mellom 7 og 8 november styrtet Petrogradsovjetets militærkomité under ledelse av Trotskij den provisoriske regjeringen. Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen var innledet. Som formann i folkekommissærenes råd sto Lenin i spissen for arbeidet med å trygge revolusjonen og å legge grunnlaget for en sosialistisk økonomi. Lenin, som hadde bekjempet narodnikenes individuelle terror, vek ikke tilbake for rød masseterror, og terroren nådde uhyggelige høyder etter attentatforsøket mot Lenin i august 1918.
Fred var en forutsetning for at revolusjonen skulle overleve, og Lenin støtte på hard motstand i partiet da han var villig til å akseptere aksemaktenes betingelser etter forhandlingene i Brest-Litovsk, betingelser som innebar at Russland avsto store deler av Hviterussland og Ukraina. Bare Lenins enestående autoritet klarte å holde partiet sammen. Lenin må også bære ansvaret for at Den røde armé i 1920 trengte inn i Polen. Arsaken til denne revolusjonære krigen var det overdrevne håpet om en nær forestående revolusjonær utvikling i Vest-Europa, en utvikling som for Lenin og bolsjevikene utgjorde en betingelse for at det skulle lykkes å bygge sosialismen i det tilbakestående Russland. At Lenin kunne være en dristig og udogmatisk realpolitiker, kom til uttrykk da sovjetregjeringen i 1921 innførte Den nye økonomiske politikken (NEP), som innførte begrensede kapitalistiske markedsmekanismer, særlig på landsbygda.

Den sosialistiske staten
Borgerkrigens avslutning brakte Sovjetstaten umiddelbart over i en ny krise. Den proletære statsmakten hadde overlevd, men på grunn av tapene i krigen og det økonomiske sammenbruddet hadde proletariatet opphørt å eksistere som klasse. I denne situasjonen oppfattet Lenin partiet som eneste garant for Sovjetstatens fortsatte eksistens, men samtidig ble partidiktaturet, iallfall teoretisk, betraktet som et nødvendig onde, som et overgangsfenomen. På den tiende partikongressen, i 1921, la Lenin fram det berømte fraksjonsforbudet, en åpenbar politisk feil som delvis må skyldes at Lenin aldri tok opp til vurdering om partiets struktur skulle være den samme etter revolusjonen som før. Fraksjonsforbudet gjorde overgangsfenomenet permanent. I sine siste år ble Lenin stadig mer opptatt av faren som den stadig tiltakende byråkratiseringen og selvstendiggjøringen av statsmakten utgjorde for utviklingen av sovjetmakten. Altfor sent innså Lenin at Stalin sto sentralt i den omseggripende byråkratiseringen. (Se art. Stalin.) Lenin reagerte sent, men sterkt mot Stalin-fraksjonens storrussiske nasjonalistiske kampanje overfor Georgia. Han foreslo en konkret allianse med Trotskij for å kunne ta et oppgjør med Stalin-fraksjonen på den 12. partikongressen i april 1923. Like før han ble rammet av slag i mars 1923, avbrøt Lenin skriftlig alle forbindelser med Stalin. I sine siste opptegnelser, som har fått navnet Lenins testamente, ga han karakteristikker av flere ledende bolsjeviker og foreslo en drastisk økning av antallet sentralkomitémedlemmer for å styrke partiets stabilitet. Han mente også at Stalin måtte fjernes som partiets generalsekretær. Det var da blitt klart for Lenin at Stalin var blant dem som snarere holdt fast ved makten enn ved drømmen.
Testamentet ble ikke offentliggjort og i Stalintiden ble dets eksistens benektet i alle år. Først etter den tjuende partikongressen, i 1956, ble det offentliggjort i Sovjetunionen. Etter å ha vært ute av stand til å kommunisere med omverdenen siden mars 1923, ble Lenin 21 januar 1924 rammet av hjerneblødning og døde samme dag.
Lenin er en av dette århundrets revolusjonære giganter. Med en utrolig målbevissthet og ensidighet konsentrerte han alle sine krefter om revolusjonen I Russland. I sitt private liv var han beskjeden, nøysom og punktlig. Han er blitt beskrevet som et livsglad og muntert menneske, liketil i omgang med de mest forskjellige mennesker. Lenin har etterlatt en enorm produksjon. Men hans verker må vurderes ut fra at de alle ble skrevet med konkrete politiske oppgaver for øye. Lenin tok aldri I noen grad del i arbeidet i organisasjonene til den vesteuropeiske arbeiderklassen. All hans virksomhet var rettet inn mot revolusjonen i Russland, og han står uten tvil dypere forankret i den spesielle russiske revolusjonære tradisjonen enn de to andre store russiske marxistene, Piekhanov og Trotsklj. Lenin ble allerede mens han levde feiret som den russiske revolusjons geni, en utvikling han bestemt tok avstand fra. Etter hans død ble leninismen gjort til legitimeringsramme for bolsjevikenes politiske handlinger. I alle år siden har lenindyrkelsen vært et kjennetegn ved det politiske systemet I Sovjetunionen. Den nesten religiøse dyrkelsen av Lenin får konkrete uttrykk når bondekonene korser seg før de trer inn i Lenlns mausoieum på Den røde plass i Moskva.
J.I.B.


Se også: Oktoberrevolusjonen, Russiske revolusjon 1905, Sovjetunionen.

Litteratur: L. Trotzki: Der junge Lenin, Frankfurt a.M. 1969. D. Shub: Lenin, London 1977. A. B. Ulam: Lenin and the Bolsheviks, London 1977. N. Krupskaya: Memories of Lenin, London 1930-33. M. Lewin: Lenins sidste kamp, København 1977. R. Dutschke: Forsøg på at stille Lenin på benene, Århus 1975.


Leninisme
Med leninisme forstår en den fortolkningen av Marx' teori som en finner i Lenins skrifter, og som Stalin etter Lenins død opphøyde til rett lære i den kommunistiske bevegelsen. Som term hører "leninisme" til den stalinistiske tradisjonen.
Som teoretiker var Lenin en helt annen type enn Marx, idet hans teoretiske innlegg i de aller fleste tilfellene haddde et sterkt moment av taktiske overveininger: enten det gjaldt filosofiske, politiske eller organisatoriske spørsmål, tok Lenin stilling ut fra taktiske vurderinger. Men i den kommunistiske tradisjonen etter Lenin ble Lenins ulike taktiske vurderinger tillagt en prinsipiell, teoretisk status, gjerne sidestllt med Marx' analyser. Siden Lenins synspunkter kunne variere avhengig av tid og sted og av den politiske situasjonen, har leninismen vist seg som en enestående fleksibel teori: Uansett skiftende politiske linjer i den kommunistiske bevegelsen, har det som oftest vært mulig å mobilisere et Lenin-sitat som prinsipielt forsvar for den offisielle kursen.
Som politisk teori har leninismen særlig tre elementer: en oppfatning av partiet, av revolusjonen og av staten og demokratiet. På alle tre punkter blir leninismen i dag utsatt for kritikk fra sentralt kommunistiske hold, i første rekke fra de eurokommunistiske partiene i Italia, Spania og Frankrike, som alle har strøket leninismen fra sine program eller statutter (se art. Eurokommunisme).

Partiteorien
Pamfletten "Hva må gjøres?" (1902) er utvilsomt blitt Lenins viktigste skrift. Med tiden ble det den kommunistiske organisasjonens bibel. Her la Lenin fram og begrunnet den partimodellen som i årtier skulle bli felles for alle kommunistpartier. Lenin foreslo et "eliteparti" - den revolusjonære fortroppen som skal føre den sosialistiske bevisstheten inn i arbeiderklassen. ifølge Lenin må det være et lukket parti som er sterkt sentrailsert og der ledelsen har absolutt autoritet. Det organiserende prinsippet er "den demokratiske sentralismen" (se art. Demokratisk sentralisme). Nye medlemmer blir rekruttert gjennom streng prøving, og det stilles strenge krav om innsats, lojalitet og disiplin. Lenins parti er et kaderparti - et parti for de mest bevisste og skolerte. Dette partiet var skapt for russiske forhold: et illegalt parti i en tsaristisk politistat, I et tilbakeliggende bondesamfunn med en ubetydelig arbeiderklasse (ca. 80 % analfabetisme), og på et teknisk og vitenskapelig primitivt utviklingstrinn.
Den leninistiske partimodellen overført til utviklete industrisamfunn i vest, har vist seg lite velegnet, borsett fra i krigssituasjoner eller under diktatoriske regimer. Allerede på 1950-tallet lanserte den italienske kommunistlederen Paimiro Togliatti tanken om "et parti av en ny type": i stedet for det leninistiske elitepartiet et åpent og diskuterende, marxistisk masseparti. Etter hvert har en rekke kommunistpartier i sin praksis gitt avkall på sentrale krav i Lenins partimodell, bl.a. det leninistiske dogmet om kommunistpartiet som den eneste bæreren av sosialistisk bevissthet. Ifølge den eurokommunistiske oppfatningen er det naturlig om det i en sosialistisk flerpartistat også er konkurrerende sosialistiske/kommunistiske partier. Trass i en økende distansering fra Lenin i synet på partiet, holder imidlertid samtlige kommunistpartier fremdeles fast på prinsippet om demokratisk sentralisme.

Revolusjonsteorien
Den revolusjonsoppfatningen som leninismen tradisjonelt har stått for, har vært militærpolitisk. Modellen er bolsjevikenes vellykte storm mot Vinterpalasset i 1917. Det er revolusjon som "bevegelseskrig" ifølge Antonio Gramsci: Det dreier seg om å bevege seg raskt i terrenget og gripe makten med våpen i hånd gjennom det overraskende framstøtet. Denne strategien har vært fulgt med hell ved en rekke revolusjoner siden Oktoberrevolusjonen. Men disse revolusjonene har alle hatt ett felles trekk: De har funnet sted i underutviklete, førkapitalistiske land som ifølge Marx' egen teori ikke var modne for sosialismen. Den leninistiske strategien har imidlertid ikke ført fram i kapitalistiske industrisamfunn. I dag er det derfor rimelig å hevde at revolusjonen bare kan skje med ett slag i land som mangler forutsetningene for et sosialistisk samfunn.
En konkurrerende oppfatning til Lenin finner en hos den italienske teoretikeren Antonio Gramscl (1871-1937), en av grunnleggerne av det italienske kommunistpartiet. Mot den leninistiske "bevegelseskrigen" stiller Gramsci "posisjonskrigen". I industrisamfunnene vil revolusjonen ifølge Gramsci først og fremst arte seg som en kamp om hegemoniet (se art. Hegemoni). I femti år har europeiske kommunister hengt fast i Lenins lære om den brå omveltningen som grunnlag for sin egen revolusjon. I dag skjer det en avgjørende endring bort fra Lenins modell og, inspirert av Antonlo Gramsci, over til en teori om den langsiktige revolusjonen.

Staten og demokratiet
Det liberale, parlamentariske demokratiet anså Lenin som en form for bedrag, som borgerskapets fordekte klasseherredømme, egentlig borgerskapets diktatur. Lenins strategi var "å knuse statsapparatet" og opprette "proletariatets diktatur" som den politiske styreformen i den sosialistiske overgangsfasen mellom borgerlig demokrati og kommunistisk utopi. I Sovjetunionen førte Lenins linje etter hvert til at et omfattende statsbyråkrati ble etablert og at partiets og senere den nye maktelitens diktatur ble befestet. Tanken om å knuse statsapparatet inngikk tilsvarende som det overordnete politiske målet i ikke-regjerende kommunistpartier.
Også dette elementet i leninismen utfordres i dag av europeiske kommunister. "Eurokommunismen og staten" (1977) av Santiago Carrillo, generalsekretæren for det spanske kommunistpartiet, er et anti-verk til Lenins "Staten og revolusjonen". Ifølge Carrillo forfekter Lenin oppfatninger "som ikke lenger kan anvendes på de utviklete land i Vest-Europa, fordi de er foreldet". Ut fra denne eurokommunistiske tankegangen innebærer tanken om "proletariatets diktatur" et skjebnesvangert politisk blindspor. Den liberale staten med parlamentarisk demokrati og rettsstatlige organer er langt mindre "borgerlig" enn leninister tradisjonelt har villet ha det til. Den representerer tvert om på flere felter historiske nyvinninger som må inngå uavkortet i en sosialistisk statsdannelse. Oppgaven blir dermed ikke å knuse statsapparatet, men å omforme det radikalt i demokratisk lei.

Holdninger til leninismen
På marxistisk hold kan en skille mellom tre forskjellige holdninger til leninismen: 1. Leninismen innebærer en dyptgripende revisjon som på flere punkter bryter med marxismen; 2. leninismen er den konsekvente politiske anvendelsen av marxismens allmenne prinsipper I det 20. århundret; 3. leninismen er ên mulig revisjon av marxismen.
Mens den første posisjonen har vært utbredt innen den kritiske marxismen fra Luxemburg til Habermas, gjerne akkompagnert av parolen om å vende tilbake til den "egentlige" Marx, har den andre posisjonen vært den kommunistiske bevegelsens gjennom årtier. Det er imidlertid den tredje oppfatningen som siden slutten av 1970-tallet har vunnet fram blant europeiske kommunister: Selv om leninismen er en mulig revisjon av marxismen, er ikke denne russiske revisjonismen lenger aktuell for de kapitalistiske industrisamfunnene. Enkelte kommunistpartier gjennomfører på denne bakgrunn en avleninisering.
Forholdet mellom leninisme og stalinisme har vært et omstridt spørsmål innen arbeiderbevegelsen. Mens venstresosialistene og de kritiske marxistene gjerne har understreket kontinuiteten mellom leninisme og stalinisme, har oppfatningen variert innen den kommunistiske bevegelsen. I Stalins periode var det gjennomgående slagordet at "Stalin er vår tids Lenin". Siden 1956 har en derimot i den sovjetkommunistiske leiren satt skillet mellom Marx og Lenin på den ene siden og Stalin på den andre. Kinesisk kommunisme opprettholder imidlertid den gamle linjen, bare påplusset Mao.
R.S.


Se også: Lenin, Marxisme, Marxisme-leninisme, Revisjonisme.


Lensmann

Se Politiet.


Lensmannsetatens Landslag
Lensmannsetatens Landslag ble stiftet i 1914 og gikk inn i LO i 1953. Organiserer lensmannsbetjenter og har 1 000 medlemmer (1979). Stigende medlemstall. 6 % kvinner.
Organisasjonen er bygd opp med landsmøte, landsstyre og forbundsstyre. 2 ansatte. Tilsluttet Statstjenestemannskartellet. Formann: Roald Rønnes. Utgir Lensmannsbladet. Adresse: Youngsgt. 11, Oslo 1.
E.So.



Lensvesen
Lensvesen, av tysk Lehn, med opphavleg tyding lån. Eit latinsk ord for len er feudum som ein finn att i føydalisme. Nemninga "lensvesen" blir brukt i noko ulike tydingar. Etter det språklege opphavet skulle ho nærmast vere eit synonym for føydalisme, og i ei vidare tyding blir ho brukt slik. I ei trongare tyding viser "lensvesen" til det spesielle forvaltningssystemet innanfor eit føydalt samfunn.

Norske tilhøve
I Norge vart ombodet og ombodsdistriktet til den lokale kongsombodsmannen, syslemannen, frå andre halvdel av 1200-talet til dels kalla len. På den tida ser det ut til at landet hadde ei fast inndeling i ca. 50 syslelen. I seinmellomalderen gjekk denne faste inndelinga i oppløysing, og fleire og fleire av dei gamle syslelena vart lagde inn under større hovudlen, som fogderi. Ved år 1500 var lensinndelinga svært ueinsarta og ustabil. Utanom fire meir faste slottslen eller hovudlen var det bortimot tretti smålen. Dei siste var varierande einingar, med ulik tilknyting til hovudlenet. I tillegg fanst godslen, som var reine jordegodsforleningar, gjerne for avløningsføremål.
Frå lensreforma 1597-99 kom det på nytt ei fastare ordning, der godslen og andre smålen vart innlemma i hovudlen eller slegne saman til større len. Dei smålena som vart att, vart sette under tilsyn av næraste hovudlensmann.
Om ein ser bort frå dei særlege, høgmellomalderlege fyrstelena, som var underhaldslen for medlemmer av kongehuset, fekk ikkje lensvesenet i Norge eller Norden det fulle kontinentale føydale innhaldet. Forlening på fire ulike hovudtypar av vilkår kan elles utskiljast hos oss: 1. Forlening på rekneskap, eller fateburslen. Lensinnehavaren måtte her gjere greie for inntekter og utgifter, og kongen tok overskotet. Genantlenet, der lensinnehavaren fekk behalde ein viss sum, er her ei særskild form. 2. Forlening på avgift. Her betalte lensinnehavaren ein viss sum til krona, og heldt att resten. 3. Forlening på teneste. Denne svarar best til den kontinentale forma, og innebar for lensinnehavarane tenesteplikt berre overfor kongen. 4. Pantelen. Her hadde lensinnehavaren lenet som pant for eit lån til kongen. Same len kunne gjevast på ulike vilkår til lensinnehavarar som etterfølgde kvarandre.
I 1660 vart lena avløyste av amt, i samband med utskiljing av fleire av funksjonane til lensinnehavaren, og vart lagde til særskilde ombodsmenn. Dette var ein milestolpe i ei lang utvikling mot eit moderne embetsverk av byråkratisk type.
K.L.

Sjå også: Føydalisme.

Litteratur: K. Erslev: Danmark-Norges Len. Lensmænd 1596-1660, København 1885. K. Helle: Norge blir en stat 1130-1319, Oslo 1974. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, band IV og X, Oslo 1959 og 1965. Norsk historisk leksikon, Oslo 1974.


Léo, Andrê
Lëo (1832-1900), pseudonym for Léodile Champseix, fransk forfattar, journalist og kvinnerettsforkjempar. Faren, som var offiser, gav henne god utdaning. Ho gifta seg med sosialisten Georges Champseix, som ho følgde i eksil til Sveits etter Louis-Napolêons statskupp i 1851. Etter amnestiet i 1860 kom ho til Paris, der ho gav ut fleire romanar som tok opp stillinga til kvinna i ekteskapet og familien: "Le Divorce" (Eit skilsmål), "Le Mariage scandaleux" (Eit skandaløst ekteskap), "La Vieille Fille" (Pepparmøya). Bøkene hennar vart omsette til andre språk, og samtidige kritikarar samanlikna henne med George Sand (sjå art. Sand).
I slutten av 1860-åra slutta ho seg til kvinnerettsorganisasjonen "Sociétö de revendication des droits de la femme" (Foreininga for krav om kvinnenes rettar) og førte kamp i skrift og tale mot m.a. det reaksjonære kvinnesynet til Proudhon (sjå art. Proudhon) som på den tida hadde sterk innverknad på fransk arbeidar- og sosialistrørsle. Ho slutta heilhuga opp om Pariskommunen (sjå art. Pariskommunen) og vart m.a. vald inn i kommisjonen som skulle organisere og føre tilsyn med undervisninga i jenteskolane.
Saman med Elisabeth Dmitrijev og Nathalie Lemel (sjå art. Lemel) var ho ei av drivkreftene i kamporganisasjonen "Union des femmes pour la dêfense de Paris et les soins aux biessés" (Kvinneunionen for forsvar av Paris og pleie av del såra), skipa i april 1871 da regjeringsstyrkane til Thlers starta åtaket mot Paris. På same tid førte ho i pennen ein inntrengjande appell til bøndene om å stø Pariskommunen i kampen for å gi "jorda til bonden, verktyet til arbeidaren, arbeid til alle," for "den frigjeringa eg krev, er også di".
I dagsavisa "La Sociale" (Den sosiale revolusjonen), som ho starta saman med Anna Jaclard, stod ho fram som ein glimrande journalist. I skarpe ordelag klaga ho dei militære leiarane, representerte ved general Dombrowskij, for å vere sterkt kvinnefiendslege, og hevda kvinna si likeverdige rolle i revolusjonen. Da Pariskommunen vart knust, greidde ho å rømme til Sveits der ho levde saman med kommunarden og arbeidarleiaren Benolt Malon. Politisk slutta ho seg til Bakunin (sjå art. Bakunin) og skreiv skarpe åtak på Marx. Etter amnestiet i 1879 vendte ho tilbake til Paris der ho heldt fram med å skrive for mindre venstreradikale aviser, og ho døydde nokså gløymd.
Utviklinga til André Lëo, frå idealistisk og pasifistisk sosialisme til Bakunins antiautoritære revolusjonære idear, er typisk for den radikaliseringa fransk kvinnerørsle opplevde i 1860- og 70-åra. Ho var også ei av dei mange franske kvinnene som med sin revolusjonære praksis opplevde motsetningane som kunne liggje i klassekamp og kvinnekamp.
S.E.L.


Litteratur: E. Thomas: Les Pétroieuses, Paris 1963.