Landsbanken AS
Data for 1978: Opprettet: 1898 (under navnet Totalisternes Aktiebank.)
Forvaltningskapital:1,1 milliarder kroner
Driftsoverskud før skatter: 16,5 millioner kroner
Egenkapital: 48,4 millioner kroner
Aksjeutbytte: 8,5 %
Filialer og avdelingskontorer: Fire filialer i Oslo og tre avdelingskontorer
Ansatte: 150 personer
Hovedstyrets formann: LOs hovedkasserer Thor Andreassen
Banksjef: J. T. Berg Knutsen

Da Totalisternes Aktiebank ble etablert, skulle den "fremme Sparesandsen og støtte Afholdsfolket i deres praktiske Gjøremaal". I 1902 ble navnet endret til AS Christiania ørebank. Banken hadde et nært samarbeid med forsikringsselskapet Glitne fram til 1908. 11918 fant det sted nok en navneendring. Denne gang til Kristiania og Oplands Vekselbank AS.
Det var i 1920 at fagbevegelsen kom inn i banken. Den fikk aksjemajoriteten og endret navnet til Arbeidernes Landsbank AS. Hensikten bak LOs bankovertakelse var at man lettere skulle kunne formidle lån som organisasjonen ønsket å yte til forskjellige foretak. I tillegg håpet man at dette ville føre til at fagorganisasjonen ble styrket.
Banken slet tungt i mange år - og først i 1939 kom Arbeidernes Landsbank AS på trygg grunn. I 1958, da det nye Folkets Hus i Oslo sto ferdig, kunne banken endelig flytte inn i nye og moderne lokaler. Bankens foreløpig siste navneendring skjedde i 1968 til Landsbanken AS.
Landsbanken AS er en av fagbevegelsens største forretningsforetak, og bankens styre er i det vesentlige sammensatt av hovedkasserere fra de enkelte fagforbund. Banken har 403 aksjonærer, og aksjemajoriteten utgjøres av Landsorganisasjonen og norske fagforbund. For å tjene eierinteressene på en best mulig måte har Landsbanken AS utviklet spesielt gunstige lånetilbud til fagorganlserte.
Organisasjonsmesslg skiller banken seg fra andre norske forretningsbanker: Landsbanken AS er ikke medlem av Bankenes Arbeidsgiverforening - og de ansatte er medlem av Norges Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund.
Banken satser ikke bare på fagbevegelsen som forbindelse, men har også kommersiell forbindelse med det private næringslivet. Tilknytnlngen både til fagbevegelsen og til det kapitalistlske markedet setter Landsbanken I en spesiell stilling sammenliknet med de private forretningsbankene. Da det i begynnelsen av 1970-åra ble avdekket at Landsbanken, i likhet med andre finansinstitusjoner, også opererte på "det grå pengemarkedet", førte dette til sterke reaksjoner i arbeiderbevegelsen. Men på ett punkt følger Landsbanken en annen praksis enn de øvrige forretningsbankene: Bedrifter som konsekvent går imot organisering av de ansatte bevilges ikke kreditter i Landsbanken AS.
Landsbanken har aksjer for 3,4 millioner kroner i andre norske foretak. Blant de største aksjepostene kan nevnes: Christiania Bank og Kreditkasse, Den norske Creditbank, Eksportfinans AS, Bergen Bank AS og Låneinstituttet for sklpsbyggeriene AS.
E.Bo.




Landsby
Det er ikke lett å avgrense landsbyer fra byer eller bygder på noen generell måte. Det kommer blant annet av at det ofte er selve synsinntrykket som ligger til grunn når en bruker ordet landsby: En landsby er en konsentrasjon av hus. Bruken av ordet varierer sterkt fra land til land. Mens bysamfunn på under 10 000 mennesker offisielt kalles "landsbyer" i India, og folk selv bruker ordet om enkelte byer med 100 000 innbyggere, er vi i Norge vant til å snakke om lokalsamfunn som Lillesand eller Florø som "byer". Det er vanlig å hevde at Norge ikke har landsbyer, men denne språkbruken er avhengig av hva en legger i ordet.
I Europa er det vanlig å forbinde landsbyen med jordbruk. Jordbrukslandsbyer forekommer over hele Europa med unntak av Norge, Sverige og stort sett også Finland. Det er spesielle produksjonsforhold som gjør landsbyen, til forskjell fra spredte gårder, til den naturlige bosetningsformen. Landsbyer er ofte knyttet til en viss grad av driftsfellesskap.
Antropologene snakker også om landsbyer hos der fangstleirene stort sett er permanenalsamfunnet er av en viss størrelse. Kvegdrivende folk i Afrika bor også i mange tilfeller i leirer som er så permanente og så vidt store at det er naturlig å kalle dem landsbyer. I et land som England brukes betegnelsen landsby også om små industristeder.

Landsbyen i føydalsamfunnet
Landsbyen i europeisk sammenheng er altså en bosetningsform som stort sett er knyttet til føydale produksjonsforhold. I den typisk føydale Landsbyen er innbyggerne jordeierens arbeidskraft. Opphavet til landsbyformen ligger i at jordeieren har plassert boligene i en klynge, og at det som samler landsbyen, er innbyggernes forhold til jordherren. Ofte eide eller eier jordherren husene, nesten alltid eide han tomtene husene var bygd på.
Det er imidlertid ikke alltid klart om det er disse produksjonsforholdene som har vært det historiske opphavet til Iandsbybebyggelsen. Undertiden kan en regne med at jordherren har overtatt et lokalsamfunns samlede jordelendommer, og at bønder som tidligere var frie, er blitt arbeidskraft for ham. Dette er tilfellet i de gamle Zamindari-landsbyene på den indiske halvøya, der jordherren opprinnelig var skatteoppkrever for de islamittiske fyrstene. Skatteinntektene ble brukt til "private" bærer, og skatteoppkreveren ble reelt en jordherre. Slike eiendomsforhold er i dag avskaffet i India, men finnes ennå i Pakistan, og liknende forhold finnes også lenger vest i det islamittiske området.
I landsbyer som domineres av en jordherre, finner en ofte jordherrens festning ved siden av selve landsbyen. I andre tilfeller ble også selve landsbyen befestet, som et uttrykk for jordherrens "beskyttelse" av sine folk. Andre landsbyer kan være dannet rundt en bondefamilie. Disse har igjen rekruttert arbeidskraft til landsbyen, slik at det finnes et klart klasseskille, men ingen egentlig jordherre. I slike tilfeller er det gjerne landsbyen selv som er befestet.
I begge tilfellene finnes det ofte arbeidsdeling i landsbyen, og det kan forekomme mindre grupper der som ikke lever direkte av jordbruket. Dette er ofte håndverkere eller handelsmenn som lever av å forsyne jordbrukerne eller å kjøpe fra dem. Jordbruket er den dominerende produksjonsformen i landsbyen.

Landsbyer i stammesamfunn
Det nokså upresise ordet "stammesamfunn" brukes gjerne om folkegrupper uten klassedeling og uten noen sentral, politisk organisasjon. Landsbyer i slike samfunn er svært ofte preget av å være brorskap. Landsbyen består av slektskapsgrupper, og slektskapsorganisasjonen utgjør det meste av landsbyens politiske organisasjon. I slike tilfeller behøver det ikke å være jordbruk som gir næringsgrunnlaget. I det østlige Afrika finnes det landsbyer blant kvegfolk, og de første landsbybebyggelser en kjenner i Norge, var fangstsamfunn ved Varangerfjorden.
Når landsbyen utgjør et brorskap eller et knippe av allierte brorskap, uten at det finnes noen hersker- eller tjenerklasse, er landsbyen ofte relativt selvstendig i forhold til omverdenen. Det er ikke behov for noe maktapparat innad: Feider og stridigheter går oftest mellom landsbyene.
Overgangen fra landsbyer bygd på et "stammebrorskap" til føydale landsbyer med et slikt brorskap, er flytende og kan simpelthen bestå i at brorskapet etter hvert rekrutterer arbeidskraft, underlegger seg en landsby som allerede er befolket eller tar slaver. Men siden landsbyer i stammesamfunn stort sett er basert på én produksjonsmåte, viser de som oftest mindre arbeidsdeling enn de føydale landsbyene.
Forutsetningen for at befolkningen skal leve så konsentrert at en kan snakke om landsbyer, må være at de ressurser befolkningen utnytter, er rike og nok konsentrerte til å brødfø befolkningen. Det er tankevekkende at den fiskerike Varangerfjorden og dyrelivet i nord ga grunnlag for slike befolkningskonsentrasjoner lenge før jordbrukerne kom til Norge.

Landsbyer med handverksproduksjon
De landsbyene som er nevnt ovenfor, har i prinsippet mulighet til å være selvforsynte, siden produksjonsformene jakt og fangst, kvegdrift og jordbruk kan forsyne befolkningen med fødevarer. I virkeligheten ser det ut som om denne selvforsyningen har variert sterkt fra sted til sted. Noe handel har det trolig alltid vært. Dels har landsbysamfunnet mange steder eksportert mat til byene. Dels har landsbyer med ulik produksjon byttehandlet. Derfor har det også tidlig oppstått landsbysamfunn omkring produksjon av annet enn matvarer, og en finner landsbyer basert på håndverk både i Europa og India opp til moderne tid. I India finnes skomakerlandsbyer og reipslagerlandsbyer, og i Italia finner en ennå "snekkerlandsbyer" i sør. De perlemorsinnlagte søritalienske møblene har vært produsert både av landsbyer og i byer.
Slik spesialisert håndverksproduksjon synes også å ha eksistert på den norske landsbygda i eldre tid. Vi har båtbyggerbygder, smedbygder, osv. Som oftest har ikke dette utelukket at folk også drev jordbruk til selvforsyning, men det viser klart at bygdeog landsbyhåndverkere ikke bare var lokale spesialister, men produserte for et videre marked.
Typisk for slike landsbyer med håndverksproduksjon er at de er kjent i et videre område, og at det spesialiserte håndverket er med på å gi landsbyene preg og identitet. I store deler av Sør-Europa kan en slik spesialisering i ulike håndverk forklare en befolkningstetthet som ikke står i forhold til naturressurser og dyrkingsjord. Landsbyer med håndverksproduksjon kan være selvstyrte og uavhengige av en jordherre, eller de kan være eller ha vært føydale.

Landsbyer med industri
En tenker sjelden på industri i forbindelse med landsbyer. Men både i Storbritannia og på kontinentet finner en industrilandsbyer. Bakgrunnen er ofte den samme som for jordeierlandsbyene: jordeieren/industriherren - som i England flere steder kunne være samme person - samlet "sine folk" i en landsby. Slik oppstod det for eksempel egne "gruvearbeiderlandsbyer" rundt kullgruvene i Yorkshire eller Sør-Wales. "Brukene" i Norge og Sverige har vært omgitt av liknende landsbybebyggelser, og der industrien er gammel nok, har industriarbeidet mange steder vært kombinert med jordbruk til eget forbruk. Slik var det f.eks. i Halden før århundreskiftet.
Brukene skiller seg likevel fra de flesteindustrilandsbyene i Europa på én måte: brukseieren bodde selv like i nærheten. Dette var nok vanlig i de første industrilandsbyene i England, men i hvert fall fra begynnelsen av 1800-tallet ble det vanlig at fabrikkenes eiere ikke hadde noen direkte tilknytning til lokalsamfunnet rundt fabrikken. I dag utgjør de store industriområdene i Storbritannia et sosialt lappeteppe, der industrilandsbyene skifter med middelklassens sovebyer. Avstandene behøver ikke være store, geografisk sett, men klassedelingen mellom lokalsamfunnene kan være svært markert. Selv en storby som Birmingham bærer preg av å være sammensatt av store mengder relativt selvstendige industrilandsbyer bygd opp omkring én bedrift eller én spesialitet innen smålndustri.
Stort sett er det nok riktig å si at det er dette preget av å være dannet rundt ên eller ganske få bedrifter, som preger industrilandsbyene. I denne forstand blir det rimelig å se industristeder som Årdal, Odda, Mo m.fl. som industrilandsbyer. Men er ikke dette byer? Her kan en ikke trekke noe skarpt skille. Skillet må likevel ha å gjøre med det en nå kaller sentrumsfunksjoner. Mens f.eks. de engelske kullgruvelandsbyene sjelden er sentrer for handelen i omegnen, har mange av de norske industristedene etter hvert blitt slike sentrer. Forskjellen har å gjøre med hele den geografiske situasjonen: Mens mange engelske landsbyer oppstod nær gamle markedsbyer, ligger mange av de norske industristedene langt fra andre tettsteder.
Landsbyer kan nok også ha markeder av lokal betydning. Men om markedet blir et sted der varer fra mange lokalsamfunn byttes, blir landsbyens funksjon i det større samfunnet endret: Landsbyen blir et senter. Det kan være mer naturlig å snakke om små byer enn store landsbyer.

Landsbyen i det større samfunnet
Det er altså rimelig å bruke ordet landsby om lokalsamfunn av en viss størrelse og tetthet som stort sett rommer ên enkelt produksjonsform. Arbeidsdelingen i landsbyen er begrenset: Landsbyen er en brikke i et puslespill som forutsetter andre former for lokalsamfunn. Slik er den europeiske landsbyen. I Middelhavslandene er den en del av en sivilisasjon som i mer enn to tusen år har forutsatt byene som gitt. Middelhavslandenes landsbyer er by-kopier, de har alle byens ytre trekk i formlnsket målestokk, men det økonomiske grunnlaget er bare et utsnitt av hele samfunnets produksjonsform. Trass i den gamle myten om indiske landsbyer som isolerte "totalsamfunn", der hele samfunnets arbeidsdelingssystem ble gjenspeilet i liten skala, er også den indiske landsbyen bare en brikke i et mønster der byene er sentrum. I stammesamfunn kan nok landsbyene tre fram som uavhengige enheter, men ofte er de ulike stammene igjen bundet sammen i et nett av bytte og arbeldsdeling. Landsbyen er hele tiden et "lokalsamfunn" i egentlig forstand, den utgjør et ledd i en større helhet.
"Urbaniserlng" i byene er ofte uttrykk for at arbeidsdellngen i samfunnet tar ny form. Når landsbyhåndverkernes produkter erstattes av byenes industrivarer, urbaniseres byene, men landsbyene "ruraliseres" - de blir mer landlige enn før, og deres arbeidsdeling blir mer begrenset.
Slike endringer kan skje på flere vis. Det kan tenkes en utvikling der de ulike Iokalsamfunnene spesialiserer seg på ulike former for produksjon. En kan tenke seg et mønster der skillet ikke trekkes mellom by og land, men mellom ulike slags landsbyer: industrilandsbyer, jordbrukslandsbyer, landsbyer som har spesialisert seg på kveg osv. Middelhavslandenes landsbyer er ofte "døende" samfunn I dag, der den virksomheten som ikke er knyttet til jorda forfaller, og der jorda selv ofte gir lite utbytte. Sammenbruddet i det gamle arbeldsdelingssystemet landsbyer imellom synes å være en av årsakene. Kan arbeidsdelingssystemene gjenreises?
Slike idëer blir I dag diskutert av en del byplanleggere. En søker å motvirke storbyproblemene ved å skape nye småbyer i en viss avstand fra de store sentrene. Men tankegangen kan føres videre enn dette. Mens den byplantankegangen som har vært dominerende i Norge, har sett atskillelsen av boligkvarterer og industrlstrøk som viktig, forutsetter en slik landsbypreget planlegging tvert imot at boligene knyttes til de ulike bedrifter og industriområder. Et slikt område basert på mange landsbyer vil kunne være fritt for rushtraflkken fra utkant til sentrum og tilbake igjen. Trafikkmengden vil kunne fordeles over en rekke mindre veier eller til andre kommunikasjonsmidler. Men planlegging etter et slikt mønster skaper andre problemer.
Hvis hver bydel skal preges av en bestemt type industri eller annen virksomhet, vil "friheten til valg av yrke" samtidig innebære at den som velger et annet yrke enn foreldrenes, må flytte. Lokalsamfunnene vil bli "ensidige", og her er en slett ikke enig om konsekvensene.

Landsbyen som lokalsamfunn
I norsk debatt har diskusjonen omkring lokalsamfunnets form og innhold vært sentral. Det er utvilsomt tendenser til en romantisering av lokalsamfunnet som kilde til personlig identitet og sosial harmoni, samtidig som utviklingen etter krigen har gått mot en sterk urbanisering og svekkelse av de små lokalsamfunn.
Begrepet "landsbyer i byene" har hatt stor plass i engelsk og amerikansk samfunnsforskning siden 1950-årene. Mens mellom krigstidens amerikanske sosiologer så bysamfunnet som preget av storbymenneskets mangel på tilknytning til et lokalt miljø, av oppdelingen i yrkesgrupper og grupper av kolleger, av liten vekt på slektskap og andre former for medfødt identitet og stor vekt på hva enkeltmennesket oppnår gjennom sin karriere, ble dette bildet kullkastet i 1950- og 60-årene. Særlig i innvandrerstrøk, men også i gamle arbeiderstrøk, fant en et lokalmiljø som i høy grad var preget av slektskap og naboskap. Undertiden kunne slike lokalmiljøer også være grunnet på en lokalt basert virksomhet, som i øst-London, der bydeien Stepney knyttet seg til dokkene, Whitechapel til tekstilmanufaktur og klutehandel, Bethnal Green til møbelsnekring, osv.
Det er altså ikke urbaniseringen, ikke bysamfunnet i seg selv, som bryter ned lokalsamfunnspreget. Det som gir disse bydelene preg av lokalsamfunn, er først og fremst sammenheng over tid, dvs, at de samme slektene bor i de samme bydelene, og til en viss grad har hatt samme yrket gjennom flere hundre år.
Det er derfor heller ikke noen grunn til å tro at en planlegging for mindre befolkningskonsentrasjoner i seg selv skulle gi grunnlag for de miljøkvalitetene en forbinder med lokalsamfunn. Det kreves også at folk blir boende sammen på stedet, at de bindes sammen av en økonomisk og sosial situasjon som i noen grad er felles, og at de møtes i mange slags situasjoner, både i arbeid og fritid.

Stabile ghettoer eller identaetslos frihet?
Hvis en vil planlegge ut fra en landsbymodell - et samfunn basert på landsbyer med en arbeidsdeling seg imellom - må en også være villig til å vedlikeholde forskjellen mellom landsbyene, og til å planlegge for at folk skal bli boende. Det er vanskelig å se hvordan dette kan forenes med våre borgerligdemokratiske idéer om størst mulig individuell valgfrihet. På den annen side synes akkurat de idêene å kreve et samfunn der nettopp de kvalitetene en kjenner som lokalmiljøets er dødsdømt.
Skal en skape lokalmiljø, må det skapes kontinuitet. Dersom det å skape kontinuitet skal bygge på samfunnsformer som allerede eksisterer, må en i noen grad også bevare det bestående. Dette innebærer i praksis en klassedelt bosetning. Det er neppe tvil om at dette er et av hoveddilemmaene i planleggingen, særlig for venstrefløyen.
H.T.-L.

. Se også: By, Byplanlegging.


Landsorganisasjonen
Forbund tilsluttet Landsorganisasjonen. Tall fra 1977. Landsorganisasjonen i Norge (LO) ble stiftet i 1899 som Arbeidernes faglige Landsorganisasjon. Navnet ble endret i 1957. LO er Norges største sammenslutning av lønnstakere. Som medlemmer tar den opp landsomfattende forbund og bare unntaksvis enkeltforeninger som ikke har forbund å slutte seg til. Ved utgangen av 1977 hadde LO nær 700 000 medlemmer fordelt på 32 forbund med ca. 4000 avdelinger.

Utviklingsfaser
LOs historie kan deles inn i fire hovedperioder som markerer viktige forandringer i formål og virksomhet, i organisasjon og i medlemstall og medlemssammensetning. Den første perioden går fram til 1920. Den andre går fra 1920 til 1934-35. Den tredje går fram til 1949, og den fjerde fra 1949 og fram til i dag. Skillene er her markert ved viktige beslutninger på LO-kongressene, men det må understrekes at disse ofte bare stadfestet og tok konsekvensen av en utvikling som hadde foregått gjennom lengre tid.
I tiden fram til 1920 ble LO fellesorganisasjonen for alle organiserte arbeidere. Gjennom industrialisering og høykonjunktur vokste medlemstailet fra under i 600 til 144000. Forbundene og LO ble anerkjent av arbeidsgiverne og staten som representant og avtalepartner for arbeiderne. I intimt samarbeid med Arbeiderpartiet utviklet LO seg på reform istisk sosialdemokratisk grunnlag.
På kongressen i 1920 fikk den indre opposisjonen (se art. Fagopposisjonen av 1911) flertall i viktige avstemninger. I sum gav vedtakene LO en mer revolusjonær profil, la opp til en skjerpet faglig kamp og til en omlegging av organisasjonsformen. Tiåret 1921-31 ble preget av store arbeidskamper og av skjerpede motsetninger mellom fagbevegelsen på den ene siden og arbeidsgiverne og statsmakten på den andre, Krise, arbeidsiedighet og indre politisk strid i arbeiderbevegelsen førte i samme tidsrom til at medlemstallet gikk ned med over 40 % og først i 1931 igjen kom over tallet fra 1919. De store konfliktene ble hovedsakelig ført som forsvar mot lønnsnedslag og ikke som offensive revolusjonære framstøt.
Etter 1931 begynte en tilbakevending til sosialdemokratisk reformisme. På kongressen i 1934 ble den gamle ledelsen kastet fordi den hadde vært for unnfallende overfor lovgivning som begrenset fagbevegelsens frihet. Umiddelbart etter ble den nye kiassesamarbeidslinjen markert ved inngåelsen av Hovedavtalen av 1935 med Norsk Arbeidsgiverforening. Under Arbeiderpartiregjeringen fra 1935 ble denne utviklingen forsterket. Samfunnsøko nomiske hensyn, krisepolitikk og sysselsetting fikk prioritet framfor iønnskamp, og LO påtok seg større ansvar for å bevare arbeidsfreden. Organisasjonen ble sterkere sentralisert med større myndighet til LO-ledelsen, og samtidig ble LO mer intimt knyttet til staten ved representasjon i styrer og råd i forvaltningen.
Under andre verdenskrig fortsatte denne utviklingen langs to linjer. I Norge ble LO, forbundene og samorganisasjonene i 1941 satt under kommissarisk ledelse (se art. Fagopposisjonen av 1940). Nazifiseringsforsøkene på grunnplanet mislyktes, og trass i forbud mot utmelding sank medlemstallet med ca. 60000. Forsøkene på å bygge fagbevegelsen inn i en korporativ statsform gjennom et såkalt Arbeidssamband ble oppgitt. Den kommissariske ledelsen gjennomførte en omfattende sammenslåing av forbund etter industriforbundsprinsippet i tråd med kongressvedtak fra 1923. Etter krigen ble disse igjen oppdelt, men tiltaket peker klart fram mot organlsasjonsutviklingen i 1960-70 årene.
Mens en illegal faglig ledelse bekjempet nazifiseringen i Norge, ble det organisert en fri LO ledelse i eksil med sekretariater i London og Stockholm. En viktig del av virksomheten var å forberede overgangen til fred og gjenreisning. Den provisoriske anordningen om lønnsnemnd for etterkrigstiden ble utarbeidet av LO og NAF i London (Dahl-Nordahl-komitêen). Opplegg for en planøkonomisk forvaltningsstruktur med samordnlngsråd, bransjeråd og produksjonsutvalg ble utformet bl.a. i skriftet "Framtidens Norge" fra 1944 og fikk betydning for partlenes fellesprogram fra 1945.
Kongressen i 1949 foretok en omfattende revisjon av LOs vedtekter. Formålsparagrafen ble sterkt utvidet og holdningen til sosialisering av produksjonsmidler ble sterkt utvannet. Samtidig ble sentrallserlngen skjerpet, og forbundenes muligheter til å føre lønnskamp på egen hånd ble sterkt beskåret. Lønnsoppgjørene er i stigende grad ført som samordnede, og senere som kombinerte oppgjør, hvor statens medvirkning mht. skatter og priser er blitt en avgjørende faktor. Med tvungen lønnsnemnd som stadig utvei når forhandlingene ikke fører fram, er medlemmenes Innflytelse på de store oppgjørene blitt stadig mindre. Gjennom ulike former for lønnsglidning har imidlertid lokale forhandlinger fått stigende betydning for inntektsutviklingen. Når den ettårige lønnsstoppen fra 1978 går ut, vil det være en felles interesse for myndighetene, arbeidsgiverne og LO-ledelsen å begrense muligheten for lønnsglidnlng etter tariffoppgjøret i 1980.
Etter krigen har LO i nært samarbeid med NAF gått sterkt inn for høyere produktivitet i industrien gjennom tidsstudler og andre rasjonallserlngstiltak. Samtidig er LOs engasjement i alminnelig samfunnspolitikk blitt betydelig utvidet og omfatter nå nær sagt alle sider ved samfunnslivet. Fra 1969 har LO-kongressene vedtatt et omfattende handllngsprogram. Overfor medlemmene har LO lagt stigende vekt på å styrke sin funksjon som serviceorganlsasjon med utbygging av ytelser som skal gjøre medlemskapet tiltrekkende. Gjennom samarbeidet med staten og arbeidsgiverne er LOs makt og innflytelse blitt større enn noensinne før innenfor de rammene samarbeidsforholdet setter. Denne makten er konsentrert i ledelsen og det sentrale apparatet, mens medlemfnenes deltakelse har vært synkende. I dette ligger en risiko for at makten på lengre sikt kan bli undergravd, fordi den i siste instans beror på medlemmenes oppslutning.

Ved starten i 1899 fikk LO tilslutning fra bare vel 10 % av de nesten 15 000 fagorganiserte arbeiderne i landet. Store forbund stilte seg avventende de første årene pga. uenighet om organisasjonsform og kontingentsatser. I løpet av få år lyktes det LO å samle de organiserte arbeiderne, og tiden fram til 1919 ble en eventyrlig vekstperiode.
Krisen fra 1920 med arbeidsledighet og streikenederlag sammen med indre strid i arbeiderbevegelsen, førte til at medlemstallet brått skrumpet inn og stagnerte fram til 1927. Fra da av inntrådte en ny og kontinuerlig vekst gjennom krisen i 1930-årene, slik at medlemstallet i 1939 var nesten fire ganger så høyt som i 1927. En stor del av veksten skyldtes at nye yrker ble fagorganisert, private og offentlige funksjonærer, skog- og landarbeidere.
Det første tiåret etter andre verdenskrig var igjen en sterk vekstperiode, mens tiden fra midt i 1950 årene til slutten av 1960-årene var preget av stagnerende medlemsutvikling med tilbakegang i enkelte år. I 1970-årene har veksten vært kontinuerlig og sterk.
Trass i de siste årenes økning i medlemstallet er imidlertid LOs relative stilling som lønnstakerorganisasjon blitt svekket de siste 20 årene. I 1956 organiserte LO 54 % av alle lønnstakere, organisasjoner utenfor LO 9 %, mens 37 % var uorganiserte. I 1975 var LOs andel sunket til 46 %, andre organisasjoner hadde nær 14 % og over 40 % var uorganiserte.
Endringer i nærings- og yrkesstrukturen er hovedårsakene til denne relative tilbakegangen. De vareproduserende næringer har hatt ubetydelig vekst i sysselsettingen. I disse næringene har LO stort sett holdt sin andel av de sysselsatte, mens organisasjoner utenfor LO har hatt sterk økning, og andelen av uorganiserte har gått ned. De tjenesteytende næringene har derimot hatt en meget sterk økning i sysselsettingen, og her har prosenten av LO-organiserte gått ned fra 45 til 35 i perioden 1956-75. Både andelen av uorganiserte og av organiserte utenfor LO har økt betydelig.
Relativt sett har LO tapt terreng både blant arbeidere og funksjonærer. Prosenten av LO-organiserte arbeidere var i 1956 61 og i 1975 55. De tilsvarende tallene for funksjonærer var 38 og 34.
Fordelt på kjønn viser det seg at den synkende organisasjonsgraden i LO bare gjelder menn. 11956 var over 63 % av de mannlige lønnstakere organisert i LO, 11975 var prosenten sunket til 55. I samme tidsrom var organisasjonsgraden for kvinner stabil på vel 31 %. Samtidig har kvinnesysselsettingen økt sterkere enn mannssysseisettlngen. Dette medførte at over 70 % av den medlemsøkningen LO hadde i disse 20 årene, besto av kvinner. I 1956 var vel 17 % av LO-medlemmene kvinner, i 1976 over 27 %.
Den relative svikten i medlemsutviklingen har hatt innvirkning på LOs virksomhet på flere måter. På grunnplanet har det gjort seg gjeldende en stigende forargelse over at uorganiserte gratis får nyte godt av fagbevegelsens arbeid for å bedre lønns- og arbeidsvilkårene.
Krav om å innføre organisasjonsplikt eller forskjellige former for tariffavglft ble fra midten av 1960-årene tatt opp på LO-kongressene. I 1973 ble det vedtatt å reise det som krav ved tarifforhandlingene. Det førte ikke fram, og kongressen i 1977 gjorde et foreløpig tilbaketog i saken. Norsk Kommuneforbund har hatt et visst hell med seg i å få Arbeiderparti-styrte kommuner til å vedta at uorganiserte kommuneansatte bare skal få tarifftillegg etter individuell søknad. Denne linjen strir imidlertid mot et gammelt grunnprinsipp i fagbevegelsen om ikke å godta at noen arbeider under tarifflønn.
En annen måte å overvinne problemet med de uorganiserte "gratlspassasjerene" på, er å gjøre medlemskapet tiltrekkende ved å bygge ut et system av fordeler som bare medlemmene får del i. De kollektive hjemforsikringene spiller en hovedrolle i denne sammenhengen.

Formål
LO's medlemstall 1899-1977 LOs formålsparagraf lyder slik:
1. A arbeide for at de tilsluttede forbund blir ledet etter felles retningslinjer for på den måten ved gjensidig solidarlsk samvirke mellom forbunderie og mellom medlemmene på den enkelte arbeidsplass å skape enhet og kraft i arbeidet for å fremme og samordne lønnstakernes faglige, økonomiske, sosiale og kulturelle interesser.
2. A arbeide for å sikrefriheten,rettssikkerheten og å bygge videre ut den demokratiske styreform slik den har utviklet seg i Norge.
3. A arbeide for gjennomføring av økonomisk demokrati ved bl.a.: a) at bedrifter, virksomheter, grunnarealer og naturområder blir overført til samfunnseie hvor dette kan bidra til å fremme lønnstakernes interesser og den alminnelige trivsel, b) å sikre lønnstakerne en tilfredsstillende innflytelse i næringslivet.
4. A arbeide for en samfunnsutvikling som tar sikte på å skape større velstand og en rettferdig fordeling av samfunnsgodene.
5. A arbeide for at fagorganisasjonen alltid er fri og uavhengig.
6. A drive opplysningsvirksomhet i samarbeid med arbeidernes Opplysningsforbund.
7. A arbeide for utbygging av en sterk arbei- derpresse i Norge.
8. Å arbeide for å sikre arbeiderrørsla forsamlingslokaler.
9. Å holde ved lag og utvikle det internasjonale samarbeid og arbeide for gjensidig økonomisk støtte mellom Landsorganisasjonen, forbundene og andre lands faglige organisasjoner.
10. Å arbeide for at forbundene sikrer sine medlemmer felles kollektive forsikringsordninger når dette innebærer en økonomisk fordel så vel for det enkelte medlem som for fagbevegelsen som helhet.
11. A arbeide for likestilling mellom kjønnene.
For å nå disse mål kan Landsorganisasjonen samarbeide med nærstående organisasjoner og med alle framskrittsvennlige krefter i folket.

Da LO ble stiftet i 1899, ble formålet stilt opp i disse fire punktene: i. Å samle alle fagorganisasjoner i landet til en landsorganisasjon. 2. På en planmessig måte gjensidig å understøtte de tilsluttede organisasjoner når disse ikke makter ved egen hjelp å føre en godkjent kamp. 3. Ved meddelelser fra alle organisasjoner å få i stand den best mulige oversikt over den faglige virksomhet landet. 4. A stå i forbindelse med liknende landsorganisasjoner i utlandet, navnlig i Sverige og Danmark.
Vi ser at det opprinnelige formålet var mye snevrere formulert. LO var tenkt som en streikestøtteorganisasjon og ikke noe mer.
Fra dette rent faglige grunnlaget utviklet LO fram til 1917 en klart soslaidemokratisk plattform: Den identifiserte seg som organisasjon for arbeiderklassens faglige og økonomiske interesser. Den stilte arbeiderklassens beftielse som mål, og målet skulle nås ved lover og reformer i samarbeid med arbeidernes politiske organisasjon (1907). I 1910 ble støtte til fagforeningenes arbeid for å skaffe forsamlingslokaler tatt med i formålsparagrafen. Sammen med utviklingen av den klare klasseidentiteten vant også uttrykket arbeidskjøperne fram som vedtektenes navn på motparten, vaklende fra 1901, senexe som selvfølgelig språkbruk.
Den neste store forandringen i formålsparagrafen kom med fagopposlsjonens gjennombrudd I 1920. Punktet om arbeiderklassens befrielse gjennom politisk reformarbeid ble da erstattet av denne formuleringen: "i forståelse med andre klassekamporganisasjoner arbeide for produksjonsmidlenes sosialisering på grunnlag av bedriftsorganer".
På kongressen I 1938, den første etter at Arbeiderpartiet hadde dannet regjering, ble formålsparagrafen igjen revidert. Mens det før het at LO skulle vareta arbeiderklassens faglige og økonomiske interesser, ble nå også de sosiale interessene føyd til. Et nytt punkt tok opp opplysningsarbeid gjennom Arbeidernes Opplysningsforbund. Punktet om sosialiserlng på grunnlag av bedriftsorganer, som hadde stått uendret siden 1920, ble endret til "sosialisering av produksjonen og omsetningen". I dette lå en distansering fra Fagopposisjonens syndikalistiske oppfatning av sosialisme som arbeidernes direkte herredømme over produksjonen. Samtidig ble uttrykket arbeidskjøper over alt i vedtektene avløst av arbeidsgiver.
Endringene i 1938 gjenspeilte tilbakevendingen til reformistisk sosiaidemokrati i 1930-årene. I 1949 fikk formålsparagrafen så den formen den har beholdt siden, bortsett fra punkt 10, som kom inn i 1973, og punkt 11, som ble vedtatt på kongressen i 1977. Revisjonen i 1949 var et uttrykk for etterkrigstidens loftsrydding av gammel sosialistisk ideologi. Klasseidentiteten ble utvisket; ordet lønnstakere kom overalt i stedet for arbeidere og arbeiderklasse. "Sosialisering" ble avløst av "økonomisk demokrati", som under visse vilkår også kunne bestå i å overføre bedrifter til samfunnseie, og som for øvrig innebar å sikre lønnstakerne Ïnnflytelse i næringslivet. På alle senere kongresser har det vært en opposisjon som har gått inn for å gjeninnføre sosialismen i formålsparagrafen. Det har ikke ført fram. Motargumentene har dels gått ut på at LO er sosialistisk uansett, dels at det kunne føre til avskalling, særlig blant funksjonærmedlemmer, å erklære at LO er sosialistisk.

Organisasjon
LOs høyeste organer er kongressen, representantskapet og sekretariatet. Kongressen samles hvert fjerde år (tidligere hvert tredje) og består av 300 valgte representanter og sekretariatets faste medlemmer. 260 av representantene velges fra forbundene etter medlemstall, og 40 velges fra fylkene med minst én fra hvert fylke. Representantskapet er det høyeste organet mellom kongressene. Det består av 100 medlemmer valgt av forbundene, ên representant fra hvert fylke og sekretariatets faste medlemmer, Det møter minst én gang i året. Sekretariatet leder LOs daglige virksomhet. Det består av 15 medlemmer og velges av kongressen. Av de femten er formannen, nestformannen, hovedkassereren og førstesekretæren de faste medlemmene av sekretariatet som har stemmerett på kongressen og i representantskapet. Ved LOs hovedkontor var det ved utgangen av 1977 98 ansatte og ved distrikskontorene 58.
Da LO ble stiftet ble det vedtatt å bygge organisasjonen både på fagforbund og lokale samorganisasjoner. Uvilje mot dette var en hovedgrunn til at enkelte store forbund ikke ville slutte seg til LO. På kongressen i 1901 ble samorganisasjonene opphevd som ledd i LOs organisasjon. For fagopposisjonen av 1911 var det et hovedkrav at LO skulle bygges opp på lokale samorganisasjoner i stedet for på forbund. Hensikten var dels å bygge bevegelsen på klassesolidaritet og bryte ned fagskillene, dels å de- sentralisere makten og gi rom for "lokal selvvirk- som het".
Kongressen i 1913 vedtok å anbefale dannelse av stedlige samorganisasjoner på frivillig grunnlag. I 1917 ble samorganisasjonene gjort obligatoriske for alle fagforeninger, dersom et flertall av fagforeningene hadde sluttet seg til. 11920 ble de gjort ubetinget obligatoriske, fikk utvidet myndighet, rett til å ilegge kontingent og representasjonsrett på LOkongressene. Foran kongressen i 1923 hadde 15 forbund som til sammen utgjorde flertallet av LOs medlemmer, uttalt seg for at organisasjonen skulle omlegges slik at saniorganisasjonene trådte i stedet for forbundene. 17 forbund hadde uttalt seg mot dette, og av disse gikk 8 inn for omlegging til industriforbund. Kongressen vedtok industriforbundsformen, men samorganisasjonene ble bevart som obligatoriske med representasjonsrett på kongressen og fra 1925 også i representantskapet.
Samorganisasjonene fikk aldri den betydningen Fagopposlsjonen hadde tenkt. I 1934 ble antallet sanert fra 36 til én for hvert fylke. 11953 ble det, under stor strid om hvorvidt dette Innebar en sentralisering eller desentralisering, vedtatt å dele samorganisasjonene opp i mindre distrikter. Det er nå henimot 200 lokale samorganisasjoner. Siden 1949 har de vært definert som hjelpeorganer for LO.
Vedtaket om å legge om til industriforbund Innebar at det på hver bedrift bare skulle være én fagforening, og at disse skulle samles industrivis i forbund. Umiddelbart førte dette til opprettelse av tre nye industriforbund (Bygning, Kjemisk, Næring og Nytelse) og til justering av gamle forbunds organisasjonsområder. Flere av anbefalingene om nye industriforbund fra kongressen i 1923 er imidlertid først blitt gjennomført i 1960-70-årene, og ennå mangler mye på at industriforbundsformen er fullt realisert. I1923 var det ikke meningen at industriforbundene skulle omfatte funksjonærene.
I 1966 ble det nedsatt en ny organisasjonskomité i LO, som lanserte tre alternativer til nytt organisasjonsmønster: 1. Sammenslåing av beslektede forbund til betydelig færre. 2. Full gjennomføring av industriforbundsformen. 3. Opphevelse av forbundene og organisering direkte i LO. Kongressen i 1977 gjorde vedtak om en organisasjonsutvikling basert på en kombinasjon av de to første alternativene og videre å opprette fylkesvise samarbeidsorganer mellom de lokale samorganisasjonene.
Sekretariatet i LO fikk fra starten stor myndighet over forbundenes lønnskamp, men fra 1907 ble det en klar hovedregel at de enkelte forbundene sto fritt til å føre lønnskamp for sine egne medlemmer med egne midler. Bare hvis streikestøtte fra LO var nødvendig, trengtes sekretariatets forhåndsgodkjenning. Sekretariatet har alltid hatt rett til å lede konflikter som angår flere forbund, og til å ta andre forbunds medlemmer ut i sympatistreik. Sekretariatets rett til å gripe inn og heve en konflikt ble i 1913 begrenset til fellesmøte mellom sekretariatet og vedkommende forbundsstyrer. I 1917 kom det inn regler om at forbundsavdelingene også skulle få uttale seg.
Vedtektsendringen i 1949 innebar en ny sentralisering. Fra da av har det vært et ubetinget krav at plassoppsigelse og arbeidsstans i alle tilfeller skal forhåndsgodkjennes av sekretariatet. Uravstemninger over tarifforslag er bare bindende dersom flertallet av de medlemmene tvisten gjelder har vedtatt eller forkastet forslaget, eller dersom minst to tredeler av de stemmeberettigede har deltatt i avstemningen. Sekretariatet har rett til å kople sammen avstemninger i flere forbund. Den samme retten har riksmeklingsmannen.

Forholdet til den politiske arbeiderbevegelsen
Norsk fagbevegelse har alltid vært nært knyttet til Arbeiderpartiet. Fra 1899 til 1925 hadde sekretariatet og sentralstyret gjensidig styrerepresentasjon. Kongressen i 1925 opphevde denne ordningen og henstilte samtidig til fagforeningene å avvikle det kollektive medlemskapet i partiene.
Under samlingsprosessen fram til 1927 spilte LO en ledende og avgjørende rolle. 11927 ble det opprettet en samarbeidskomité mellom LO og DNA til behandling av felles saker. Den har gjennom årene spilt mindre rolle enn det fellesskapet som alltid har bestått ved at Arbeiderpartiets landsmøter alltid har sørget for å velge LO-formannen og minst ett sekretariatsmedlem til inn i sentralstyret. økonomisk er samarbeidet med og støtten fra LO av avgjørende betydning for Arbeiderpartiets virksomhet.

Internasjonale forbindelser
Stiftelsen av LO var et resultat av vedtak på en skandinavisk arbeiderkongress i 1897. LO var medlem av Det Internasjonale Fagforeningsforbund (1FTU, senere Amsterdam-internasjonalen) fra det ble opprettet i 1901. 11922 vedtok representantskapet utmelding av Amsterdam -internasjonalen. Kongressen i 1923 stadfestet utmeldingen og vedtok at spørsmålet om innmelding i Røde Faglige Internasjonale (RFI) skulle sendes til uravstemning. Den fant sted i 1924 og avviste med to tredels flertall innmelding i RFI. Deltakelsen i avstemningen var meget liten. En ny uravstemning i 1935, også med svak deltakelse, ga over 90 % flertall for innmelding i Amsterdam-internasjonalen.
I 1945 sluttet LO seg til den nye faglige internasjonalen som omfattet landsorganisasjonene både i Vest- og øst-Europa (WFTU). Den kom under kommunisthk dominans, og de sosialdemokratiske Iandsorganisasjonene i vest brøt ut i 1949. LO-kongressen i 1949 vedtok utmelding av WFTU og ga sekretariatet og representantskapet fullmakt til å delta i grunnieggingen av en ny faglig internasjonale "på demokratisk grunn". Frie Faglige Internasjonale ble stiftet samme år, og LO var medlem fra starten.
LO har senere deltatt i opprettelsen av Den europeiske faglige samorganisasjon (Euro-LO) og Nordens Faglige Samorganisasjon. LO har også bilaterale forbindelser med landsorganisasjoner i en rekke land. Gjennom Arbeiderbevegelsens Internasjonale Støttekomité (AIS) driver LO et betydelig uhjelpsarbeid. LOs internasjonale virksomhet foregår i nært samarbeid med regjeringen ("så nært som LO ønsker" ifølge beretningen for 1977) og spenner over et meget bredt politisk felt.
P.M.



Se også: Arbeidskonflikter i Norge, Fagbevegelse, Hovedavtalen, Storstreiken 1921.
Litteratur: G. Ousland og A. Skar: Fagorganisasjonen i Norge, I-IV, Oslo 1947-49. E. Bull: Norsk Fagbevegelse, Oslo 1968. I. E. Karlsen: Hva skjer i fagbevegelsen? Oslo 1977.


Lange, Halvard Manthey
Lange (1902-70), norsk politiker, Norges utenriksminister fra februar 1946 til oktober 1965, lenger enn noen annen i nyere tid.
Halvard Manthey Lange var sønn av Chr. L. Lange, sekretær i Nobelkomitéen og den interparlamentariske unionen. Han vokste opp under sterk innflytelse fra det internasjonale fredsmiljøet. I 1920-årene studerte han historie i Oslo under Halvdan Koht, og han sluttet seg til arbeiderbevegelsens sosialdemokratiske fløy, der nettopp internasjonalt fredsarbeid hadde høy rang (se art. Branting).
I 1930-årene arbeidet han i AOF sammen med Haakon Lie, som han snart kom i motsetningsforhold til (se art. Lie, Haakon). 11934 ga han ut den instruktive boka "Nazi og Norge", og i 1938 ble han bestyrer for LO-folkehøgskolen Sørmarka, som var tenkt som den første i en hel kjede av sosialistiske folkehøgskoler i Norge (partiet ombestemte seg etter krigen da det fikk makten over skoleverket likevel). Under krigen satt Lange i tysk fengsel, hvorav to år i Sachsenhausen.
Da Trygve Lie ble FNs generalsekretær i 1946 og Gerhardsen måtte velge ny utenriksminister, sto valget mellom Arne Ording, Finn Moe og Halvard Lange. De nærmere motivene for valget av Lange kjennes ikke. Som utenriksminister hadde Lange atskillig til felles med Lies forgjenger Halvdan Koht, som var utenriksminister 1935-40 (se art. Koht). Koht og Lange representerer sammen den akademiske idealismen i norsk utenrikspolitikk, til forskjell fra den partipolitiske taktikken som preger utenriksministre utgått fra Stortinget, slike som Trygve Lie og ganske særlig Langes etterfølger John Lyng (utenriksminister 1965-71).
Koht og Langes akademiske idealisme hadde fredsbevegelsen før 1914 som dypeste kilde, og var preget av dogmene om at mer kontakt og mindre rustninger var grunnleggende betingelser for fred mellom statene. Begge måtte riktignok som utenriksministre oppgi lavrustningssynspunktet, Koht under oppladning til andre verdenskrig, Lange under forberedelsene til den tredje. Men dette var midlertidige avvik som krevde særskilte begrunnelser. Både Koht og Lange begrunnet norsk utenriksog sikkerhetspolitikk med ideelle hensyn, Koht som talsmann for småstatsnøytral iteten. Lange som ideolog for "Atlanterhavssamfunnets" solidaritet. I pakt med norsk tradisjon definerte de også Norge som en særskilt fredsfremmende stat i verdenssamfunnet.
I spørsmålet om Norges NATO-tilslutning 1948-49 tok Lange et avventende standpunkt, og arbeidet lenge for at de to alternativene, NATO og et nordisk forsvarsforbund, skulle være reelle valgmuligheter. Det har vært diskutert om Lange i forhandlingenes siste fase i praksis ønsket å låse fast NATO-alternativet. Mye kan tyde på at det snarere var forsvarsminister Jens Chr. Hauge som spilte denne rollen i regjeringen.
Straks NATO var en realitet, tok Lange fatt på å gjøre Norges deltakelse mest mulig troverdig overfor de allierte, og ble ofte oppfattet som å stå på høyrefløyen, være kaldkrigsorientert og avspenningsfiendtlig. I arbeiderbevegelsen ble han mer enn noen symbolet på den antisosialistiske linjen i DNA, den som etter gjenreisningsårene forente uforsoniigheten overfor Sovjetunionen med en utvannet og moderat innenrikspolitikk. Det er også uten tvil riktig at Lange i regjeringen regelmessig tok høyrefløyens standpunkter, skjønt et systematisk materiale om dette ennå mangler.
Hans politiske orientering var likevel en annen enn det partiets egentlige høyrefløy, anført av Haakon Lie, hadde. Langes stedige NATO-politikk sprang ikke ut av den indre maktkampen i arbeiderbevegelsen, men snarere av en akademisk-ideal-istisk holdning i politikken: av en sans for ideelt langsiktige avtaler og bindende spill. Langes utenrikspolitiske stil var fjern fra den innenriksorienterte opportunismen som bl.a. Gerhardsen sto for i en del saker. Han avviste f.eks. konsekvent slike forslag som Undén-planen om et atomfrltt Norden, og presset aldri Norges basepoiitiske særstandpunkt mer enn strengt nødvendig i internasjonal sammenheng. I begge saker falt Gerhardsen ut på en annen taktikk i dagspolitikken.
I norsk politikk ble Lange stående som en konservativ figur, en utenriksminister av embetsmannstypen hvis foredrag i partllag og foreninger ble holdt som tilknappete kateter-taler om Norges allianseforpliktelser, punktum. Ved regjeringen Gerhardsens fall i 1965 ble han hyllet fra borgerlig side som en utenriksminister som i eksepsjoneil grad hadde greid å holde utenriks- og sikkerhetspolitikken utenfor partimotsetningene i Norge. I arbeiderbevegelsen sto han som NATO-politikkens mest konsekvente forsvarer, med et ansvar for den kimen til splittelse som denne politikken på lang sikt innebar.
H.F.D.



Lange, Oskar
Lange (1904-1965), polsk sosialøkonom, en av verdens fremste sosialøkonomer i dette århundre. Foruten i Polen drev han forskning og undervisning i en rekke vesteuropelske land og i USA. Oskar Lange var også aktiv i den sosialistiske bevegelsen i Polen. Etter den annen verdenskrig hadde han først diplomatiske oppdrag for Polen. Senere hadde han høye stillinger innenfor polsk økonomisk planlegging og politikk. Gjennom det meste av tiden fortsatte han imidlertid sin vitenskapelige virksomhet, og hans vitenskapelige forfatterskap var på høyden da han døde i 1965.
Oskar Langes navn stod sentralt i utviklingen av sosialøkonomien fra 1930-årene og utover. Mest kjent er han kanskje for sitt bidrag til debatten om mulighetene for en rasjonell disponering av økonomiske ressurser under en sosialistisk samfunnsform. Sosialøkonomiske kritikere av sosialismen hadde hevdet at statlig eiendomsrett ville føre til opphevelse, av markedsmekanismen, og at en dermed ville miste metoder og normer for rasjonelle valg av produksjonsmåter, sammensetning av produksjonen, osv.
Oskar Lange viste hvorledes en sosialistisk økonomi kunne bruke prismekanismen til å skape det nødvendige grunnlaget for rasjonelle disposisjoner, selv om den private eiendomsretten til produksjonsmidlene var opphevet. I 1930-årene var denne debatten mest av akademisk interesse, men den spiller en viss rolle som teoretisk grunnlag for å forstå reformene som gikk i retning av mer bevisst bruk av prismekanismen og av delvis desentralisert beslutningsrett i de sosialistiske landene i Øst-Europa fra 1960-årene.
Oskar Lange leverte også viktige bidrag til debatten om marxistlsk kontra ikke-marxistisk sosialøkonomisk teori. Han så den marxistiske teoriens styrke først og fremst i de spørsmål den stiller, i dens utvikling av de institusjonelle forhold (herunder eiendomsforholdene) og deres samspill med produksjonsutviklingen, og i analysen av de langsiktige utviklingstendensene. Ikke-marxistisk teori stod svakere når det gjaldt disse områdene, men den stod ofte sterkere i den mer detaljerte analysen av markedenes funksjonsmåte på kort sikt, i analysen av skattesystemenes virkninger og andre spørsmål av mer detaljert analytisk karakter.
Oskar Lange kombinerte på en enestående måte grundig kunnskap så vel i marxistisk som ikke-marxistisk økonomisk teori. Han var samtidig en fremragende matematisk økonom, og han satte seg også inn i nyere vitenskaper som informasjonsteori og kybernetikk. I de senere år av sitt liv arbeidet han på et stort systemverk om politisk økonomi der han bygger på alle disse elementene. Hovedrammen og det grunnleggende begrepsapparatet bygger på marxistisk teori, mens den detaljerte utarbeidelsen av forskjellige deler benytter innsikt og metoder fra alle de nevnte områdene. For deler av den mer teknisk analyserende sosialøkonomlen mente for øvrig Oskar Lange at sosialøkonomien etter hvert hadde fått et "profesjonalisert" preg, og ikke kunne karakteriseres som marxistisk eller borgerlig.
Første del av dette systemverket utkom i fullt utarbeidet form fra Osker Langes hånd, og den har spilt en betydelig rolle for den moderne utviklingen av marxlstisk teori. For andre deler forelå bare bruddstykker og utkast fra Oskar Lange før han døde, men også disse delene er delvis blitt redigert og utarbeidet for utgivelse senere.
L.J.



Laos
Hovudstad: Vientiane
Sjølvstende: 1949 (Frankrike)
Politisk system: Eittpartisystem
Flateinnhald: 236 800 km²
Folkemengd 11973: 3 181 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,4 %
Jordbruksareai pr. innbyggjar: 5,0 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 100 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1960-70:1,7 %
Største eksportvaregruppe: Tinnmalm, 56,9 %
Viktigaste handelspartnar 1974: Thailand, 52,2 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 83 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 4,9 %
Lese- og skrivekunne: 15 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 3
Militærutgifter pr. innb. 1973: 8,37 $
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band


Larsen, Aksel
Larsen (1897-1972), dansk kommunistisk og folkesosialistisk politiker, minister i 1945.
Aksel Larsen kom fra et fattig hjem på Fyn. I 1914 tok han realskoieeksamen og ble lærling ved De sydfynske jernbaner. I 1919 meldte han seg inn i Socialdemokratiet, men pga. partiets holdning da kongemakten gjorde statskupp i 1920, gikk han over til det nystiftede Danmarks kommunistiske parti (DKP). Etter en splittelse i partiet I 1922 var han i en overgangsperiode medlem av ledelsen av det ene kommunistpartiet. I 1925 fikk han et opphold på partiskole i Sovjetunionen, der han var inntil 1929. Etter at han var kommet hjem igjen, var han en tid støperiarbeider.
I 1930 ble han medlem av sentralkomiteen og formann for fellesutvalget for de arbeidløse, i 1931 redaktør for partiets blad "Arbejderbladet" og i 1932 partiformann. Denne stillingen hadde han til 1958, da han ble ekskludert. Han var aktivt med i stiftelsen av Socialistisk Folkeparti (SF) kort etter, og var partiets formann fram til 1968. Aksel Larsen var folketlngsmann fra 1932 til 1972, med unntak av perioden 1941-45, da DKP var illegalt etter kommunistloven av 1941. Fra november 1942 til april 1945 var han i tysk fangenskap. I mai 1945 ble han minister uten portefølje i befrielsesregjeringen, som satt til oktober samme år.
Aksel Larsen var en dyktig agitator, og ble etter hvert anerkjent fra alle hold som en fremragende parlamentariker. Han var belest og hadde evnen til å huske og utnytte det han hadde satt seg inn i.


DKPs utvikling
Aksel Larsens politiske utvikling fra begynnelsen av 30-åra til slutten av 50-åra er nært knyttet til DKPs utvikling i det samme tidsrommet, og partiets utvikling var nøye bestemt av den internasjonale kommunistiske bevegelsens utvikling: DKP var medlem av Komintern Inntil oppløsningen i 1943 og deretter av den kommunistiske verdensbevegelsen, som ytre sett var løsere organisert. Både partiets generelle politiske linje og holdning i enkeltstående saker ble utarbeidet etter de retningslinjer den internasjonale bevegelsens ledelse - i virkeligheten Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP) - anga.
Heller ikke i organisasjons- og personspørsmål var DKP selvstendig i forhold til den internasjonale bevegeisen. Aksel Larsens opprykk til partiformann var en følge av at Komintern grep inn i det danske partiets forhold med et såkalt åpent brev til partimedlemmene i desember 1929. Den sittende ledelsen under Thøger Thøgersen og Richard Jensen ble gradvis fortrengt til fordel for Aksel Larsen og Martin Nielsen, som mer ubetinget anerkjente eksekutivkomlteen og Kominterns autoritet.
Aksel Larsen anerkjente også seinere skifter og svingninger i den internasjonale kommunistiske bevegelsen; først folkefrontlinja fra 1935, deretter Hitler-Stalin-pakten 1939-41 og endelig de forskjellige variantene av folkefrontspolitikken under og etter andre verdenskrig. Da han i 1958 vendte seg mot bestemte oppfatninger i den internasjonale bevegelsen, viste det seg at den tidligere lojaliteten overfor bevegelsen hadde vært en betingelse for hans stilling som formann i partiet.
DKP ble i 1940- og 50-åra et utpreget stalinistisk parti, både mht. politisk linje, stil og indre funksjonsmåte. På denne måten ble partiet ledet av en ganske liten gruppe, som gjennomførte linjen ovenfra og ned, og som, ved hjelp av organisatorlske midler - først og fremst eksklusjoner - valset ned enhver motstand. Til tross for disse negative trekkene sto DKP under hele Aksel Larsens lederperiode som arbeiderklassens eneste alternativ til den sosialdemokratiske reformismen. På mange felt - ikke minst faglig - utførte DKP et stort arbeid denne perioden. Det bar den revolusjonære tradisjonen i dansk arbeiderbevegelse fra 1917-20 videre, selv om denne tradisjonen under stalinistisk innflytelse på mange måter ble ugjenkjennelig.

Et nytt sosialistisk parti
I 1956-58 ble motsetningene i partiet så store at det endte med brudd. Årsakene var først og fremst avsløringene av Stalin på SUKPs 20. kongress og den sovjetiske invasjonen i Ungarn høsten 1956. I motsetning til partiets "harde kjerne" ønsket Aksel Larsen at partiet skulle fjerne seg fra den fullstendige avhengigheten av Sovjetunionen og innta en friere holdning til marxismen. På denne måten kunne DKP bryte ned den isolasjonen som var oppstått i forhold til de sosialdemokratiske arbeidermassene og det sosialdemokratiske partiet. Dette førte til at Aksel Larsen ble ekskludert fra partiet på DKPs 20. kongress høsten 1958, og at SF ble dannet kort tid etter.
DKPs vansker i 1958 var ikke noe spesielt dansk fenomen. Derimot var det spesielt for DKP at det var partiets populære formann som satte spørsmålstegn ved SUKPs ledende rolle, og som ble ekskludert. Pga. sin popularitet i store deler av arbeiderklassen kunne Aksel Larsen dels bli samllngspunktet for dannelsen av et nytt sosialistisk parti, dels bli stemmesamler ved valgene. SFs valgselre, særlig ved valgene i 1960 og 1966, skyldtes i stor grad Aksel Larsens evne til å legge fram partiets politikk på en klar og lettfattelig måte. Denne politikken ble - i motsetning til DKPs - også oppfattet som realistisk i forhold til de økonomiske og politiske betingelsene i Danmark.
I løpet av 1960-åra ble SF likevel mer og mer entydig parlamentsrettet, samtidig som tilnærmelsen til Socialdemokratiet utvannet partiets prinsipielle holdninger. Denne tendensen nådde sitt høydepunkt under "arbejderflertalieb> i 1967. Organlsatorisk fortsatte SF å være svakt og til tider splittet. Det lyktes ikke for partiet å slå gjennom i fagbevegelsen, der DKP derimot stadig hadde tillits- verv. Til tross for den demokratiske strukturen, ble også Aksel Larsens personlige og ofte autoritære lederstil og framferd en hemsko for utviklingen av et fritt politisk klima i partiet. I motsetning til noen av veteranene, som f.eks. Kai Moltke, og til de yngre kreftene, satset han snarere på partiet som en valgmaskin til bruk for folketingsgruppa enn som et demokratisk besluttende og kollektivt bindende organ.
Etter SFs støtte til den sosialdemokratiske regjeringen i 1967 var Larsen i flere måneder i mindretall i partiet. Først etter den sosialdemokratiske regjeringens fall og en ekstraordinær kongress i SF i desember 1967, gjenvant han kontrollen. Men et meget stort antall medlemmer forlot partiet til fordel for den nye partidannelsen, Venstresocialisterne. Helt fram til 1978 har SF hatt problemer med politikere som ønsket å videreføre Aksel Larsens linje både innad og utad.
C.B.



Larsen, Reidar Toralf
Larsen (1923-), norsk kommunistisk politiker. Reidar T. Larsen ble i 1945-46 formann for Lillehammer og Gudbrandsdal distrikt av Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU) og medlem av bystyret på Lillehammer for NKP. I samme periode var han journalist i DNA-avisen Dagningen. Han var redaktør av "Unge vlljer", selnere "Avantgarden", som var NKUs avis 1946-48, og medlem av NKUs sentralstyre fra 1947. Han var formann i NKU 1949-53, etter oppgjøret med "Furubotnkretsen". Deretter var han redaksjonssekretær i Friheten til 1955, redaktør av "Ny Tid", NKPs ukeavis, 1955-56 og organlsasjonssekretær i NKP 1956-58. I perioden 1958-65 var han redaktør for Friheten og han var formann for NKP 1965-75. I perioden 1973-77 var Larsen stortingsrepresentant for SV, og han var parlamentarisk leder 1976-77. Han forlot NKP i 1976, og er siden 1977 medlem av SVs hovedstyre.
Larsen ble formann for NKP i en periode som var meget vanskelig for partiet. SF hadde etter hvert overtatt NKPs tradisjonelle rolle som representant for venstreopposisjonen, og innad i NKP betydde etableringen av SF i første omgang en sterkere oppslutning om mer ortodokse kommunistiske synspunkter. Da enkelte, særlig med utgangspunkt i NKU, på midten av 1960-tallet tok til orde for synspunkter inspirert bl.a. av italiensk kommunisme, møtte de motstand - også fra Larsens side - og led nederlag. Seinere var det imidlertid denne nye politiske linjen med større uavhengighet i forhold til Moskva, som Larsen selv kom til å stå for. Larsen gikk f.eks. skarpt ut mot den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968.
Siden slutten av 1960-tallet ivret Larsen for en samling av de sosIalistiske venstrekreftene. Da Sosialistisk Valgforbund ble opprettet i 1973, hørte Larsen til den retning innen NKP som godtok at NKP ville bli oppløst til fordel for et ikke-leninistisk, men marxistisk parti. Denne fløyen, som i begynnelsen var en flertallsretning innen NKP, kom i mindretall under NKPs landsmøte 11974, og forlot partiet. Ved dette bruddet plasserte NKP seg entydig i den sovjet-kommunistiske leiren. Larsens politiske linje tilsvarer derimot den eurokommunistiske nyorientering som en finner innen kommunistpartiene i Italia, Spania og Frankrike, men også innen det svenske VPK (Vänsterpartiet Kommunisterna).
I.I.

Se også: Friheten, Furubotn, NKP.


Laski, Harold
Laski (1893-1950), britisk statsvlter, fra 1926 professor ved London School of Economlcs and Political Science, sosialist og politisk aktivist. Laski var utdannet i Oxford, men tilbrakte flere perioder ved nordamerikanske universiteter før han dro tilbake til Storbritannia for å bli et fremtredende medlem av det britiske arbeiderpartlets landsstyre 1937-49, og formann fra 1945.
Laskis grunnsyn fant sin form særlig i trettiåra, da han kom til å se sosialismen som det eneste svar på den fascistiske trusel og demokratienes krise. Hans syn på staten gjennomgikk en rekke endringer. I boka "Authorlty in the Modern State" (1919) og essaysamiingen ((The Foundations of Soverelgnty" angrep han teorlen om den sterke statsmakt, og tok Isteden til orde for et godt utbygd nett av politiske partier og interesseorganisasjoner som den beste garanti for politisk frihet. Dette statssynet var en frukt av Laskis redsel for at arbeiderbevegelsens organisasjoner kunne komme under for sterk kontroll av staten. I denne fasen fremholdt han at statsmakten ikke står i noen særstilling blant samfunnets politiske institusjoner. I verket "Grammar of Poiltics" fra 1925 kom han derimot til det motsatte standpunkt. I den boka kalte han statsmakten "samfunnets grunnleggende instrument". Men fordi han mente at statsmakten alltid ville være et redskap i hendene på den herskende klassen, holdt han likevel fast på at statens makt måtte være begrenset og klart definert.
Fra 1923 kom Laski aktivt med i Labours valgkampanjer. I viktige bøker som "The State in Theory and Practlce" (1935), "The Rise of European Liberalism" (1936) og "Parliamentary Government in England" (1938) betvilte han at de rådende makthavere i Storbritannla noen gang ville iverksette de reformer han så som nødvendige. Laski fryktet at kapitalismens krise ville rive grunnen bort under politisk frihet.
Under den spanske borgerkrigen arbeidet Laski aktivt for en bred folkefront av alle antifascistiske krefter, og gjorde en stor innsats i kulturkampen ved å stille seg i bresjen for Left Book Club, en sosialistisk bokklubb som hadde som mål å utbre kjennskapet til sosialistisk teori og samfunnskritikk, og som fikk stor utbredelse. Hans argumentasjon for omfattende sosialistiske reformer ble utformet i bøker som "Reflectlons on the Revoiution in Our Times" (1943) og "Faith, Reason and Civilization" (1944). På tross av sviktende helse deltok Laski aktivt i Labours valgkampanjer så sent som i 1950 og rakk også før sin død å fullføre en bok om amerikansk demokrati.
Laski vil særlig bli husket som en inspirerende unlversltetslærer som gjorde mye for å stimulere tenkningen omkring sosialistiske probiemstiiiinger ved britiske universiteter. Hans analyser av faseismen og hans bok om det amerikanske presidentembetet ("The American Presidency: An Interpretation", 1940) kan leses med utbytte den dag i dag.
B.Ha.

Litteratur: K. Martin: Harold Laski 1893-1950: A Bibiiographical Memoir, London 1953. B. Zylstra: From Pluralism to Collectivism: The Development of Haroid Laski's Political Thought, Assen 1968.


Lassalle, Ferdinand
Lassalle (1825-1864), tysk sosialist. Lassalle stiftet det første tyske sosiaiistpartiet. Senere ble dette overskygget av den marxistiske strømnlngen i tysk sosiallsme, men på lengre sikt er det Lassalles ideer som har hatt størst betydning for det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD).
Lassalles bakgrunn og utvikling er ikke ulik Marx'. De hadde begge jødisk bakgrunn, ble preget av Hegels filosofi og endte som revolusjonære sosialister. De hadde begge nær kontakt med Heinrich Heine, Moses Hess og andre radikale tyske tenkere. I 1848-49 samarbeidet han med Marx og Engels, og skrev bi.a. i ((Neue Rheinische Zeitung", som disse ga ut i Köln. Også senere hadde Marx og Lassalle kontakt med hverandre, men det var atskillig skepsis på begge sider. Marx mente allikevel at Lassalle dypest sett var på hans side: "Han er våre fienders fiende", skrev han til Engels.
Lassalle hadde som Marx lest Hegel, men i motsetning til Marx maktet han aldri å frigjøre seg fra Hegel. Dette kommer fram i hans filosofiske arbeid om Heraklit fra 1858, men enda tydeligere i hans teori om staten. Som Hegel mente Lassalle at staten var et redskap for menneskehetens utvikling, en betingelse for frihet og ingen hindring for frihet. I konkret politikk betydde dette at Lassalle gikk inn for å bruke det eksisterende statsapparatet til å innføre sosiaiismen. Det er ikke helt riktig å karakterisere Lassalie som statssoslalist, slik det ofte gjøres. Motsetningen mellom Marx og Lassalle ligger ikke i synet på sosialismen, men i anaiysen av midlene. Marx mente at man måtte knuse den kapitalistiske staten for å bygge sosialismen, Lassalle at man måtte bruke den for senere å oppheve den.
En annen motsetning angikk synet på den sosialistiske bevegelsens oppbygnlng. Lassalle sto her for en kynisk realisme; han hevdet at massene måtte ledes og ikke lede; at man måtte spille på massenes følelser, ikke på deres fornuft. Videre hadde Lassailes politiske syn sterke innslag av nasjonalisme. Endelig sto han for en ailianse med den prøyssiske reaksjonen (Bismarck) mot de tyske liberale, i motsetning til Marx som alltid hevdet at den progresslve alliansen var at arbeidere og borgerskap slo seg sammen mot reaksjonen. På grunn av sin motstand mot samarbeid med det liberale borgerskapet ble Lassaile en isolert skikkelse blant tyske sosialister, men situasjonen snudde brått da Leipzigarbeiderne i 1862 ba ham organisere en tysk arbeiderkongress. I 1863 stiftet han Aligemeiner Deutscher Arbeiterverein, men døde året etter "i en tåpelig duell" (Marx).
Etter hans død utviklet partiet seg nokså vinglete, og et ((marxistisk" utbryterparti ble opprettet i 1869. De to partiene ble samlet på kongressen i Gotha i 1875, der det ble vedtatt et program med sterk forankring i Lassalles idéer. Disse ideene kom allikevel ikke til å prege partiets videre utvikling, som ble dominert av marxister som Wilheim Liebknecht, August Bebel og Karl Kautsky. Etter hvert ble det imidlertid klart at disse for en stor del var får i ulveklær, og at Lassalies innflytelse fortsatt var levende i partiet.
Som agitator og realistisk politisk analytiker bidro Lassalle avgjørende til å dreie tysk sosiaiisme inn i en pragmatisk retning, til tross for et kortvarig marxistisk mellomspill.
J.E.

.

Se også: Andre Internasjonale, Gotha-programmet.

br> .
Latter
Latter er en lystbetont, støtvis utånding med bruk av stemmebåndene. Latterens betydning er det ingen samstemmig oppfatning av, noe som beror på at enhver teori om latter berører grunntrekk i livsanskuelsen.
For overhodet å kunne si noe om iatterens mening og sosiale funksjon, må en skille mellom forskjellige arter av latter. En god inndeling ga C. S. Lewis (1898-1963) i "Djevelen dypper pennen", en bok som forresten selv ble en lattersuksess. Lewis skiller mellom gledeslatter, morskapslatter, latter over en ekte spøk og fiåset latter. De to første regner han som uttrykk for velbefinnende, den tredje art er en nytelse av å merke seg uoverensstemmelser, mens den fjerde er en snyiteform: "Blant flåsete mennesker går man alltid ut fra at noen har sagt noe morsomt. I virkeligheten sier ingen av dem noengang noe morsomt; men alle alvorlige emner blir diskutert som om det var underforstått at de alt hadde funnet noe komisk ved dem."
Andre avledede former for latter er nervøs latter, sardonisk latter, hysterisk latter, håniatter, tvungen latter - som samtidig må forstås ut fra de egentlige latterformer, dvs, glede, morskap og spøk. Latter over vittigheter, spøk, ordspill o.l. er uttrykk for lekenhet, og lek er å nyte forskjellen mellom det innbilte og det virkelige.
En gammel innsikt, som særlig Sartre har tatt opp i våre dager, er at fantasiens verden er vesensforskjellig fra virkeligheten. Virkeligheten bestemmes ved årsak og virkning, grunn og følge, tyngde, treghet, friksjon osv. Å handle i den virkelige verden innebærer å gjennomføre en hensikt under disse vilkårene. Men i fantaslens verden settes årsak og virkning osv, ut av kraft. Kunst er ên form for fantasi, lek er en annen. Således er ordspill en form for lek der setnlngenes meningslnnhold (grunn, følge osv.) synes å overskygges av ordenes oppbygning og klang. Diktet som begynner slik: "Gråt ei så avlangt du grønne ansjos, ennå kan jo ditt treben spille" er uttrykk for lekenhet på randen av galskap.
Gleden ved denne og andre former for surreaiisme består i en tydelig overskridelse av virkeligheten slik den nå engang er. Vi minnes om at "det finnes en verden utenfor Verona", om at sam funnsstrukturen er med på å betinge vår erfaring av virkeligheten og at en fornuftlgere samfunnsordning vil gi en rikere erfaring. Denne formen for vilter fantasi gir det mulige et kortvarig overtak over det virkelige.
Fullstendig mangel på humor er tegn på en sykelig oppslutning om eller oppgiveise overfor en virkelighet som kjennes knugende. Den som helt har mistet humøret, makter ikke lenger å se virkeligheten i lys av det mulige. Han har med andre ord tapt fantasiens distanse til tingenes tilstand slik den er.
Omvendt er den hysteriske latter uttrykk for en flukt bort fra en uuthoidelig virkelighet og inn i en fantasiverden (som i melodramaet, der offeret ler vilt når morderen nærmer seg). En mildere form er galgenhumoren, som holder fortvileisen stangen når alt ser svart ut. Galgenhumoristen distanserer seg fra sin virkelige situasjon ved å spøke med den.
Å le av andre (og ikke med dem) er en måte å desolidarisere seg fra dem på. Når jeg ler av en annens væremåte eller handling (finner den "latterlig") gir jeg uttrykk for at jeg ikke deler eller vil dele hans virkelighetsoppfatnlng. Ved min latter hensetter jeg enten meg selv i en uvlrkeilg tilstand, kelse (grell, overdreven, usannsynlig). De to ytterformene er erting og hånlatter. Når jeg erter en annen, leker jeg at jeg er uvenner med ham. Desolidariseringen er skinn, solidariteten virkelighet. Når jeg ler hånlig av ham, leker jeg at jeg er venner med ham. Her er solidarlteten skinn, det er desolidariseri ngen som er virkelighet.
Som sosial institusjon virker latteren på mange måter: Dens hovedfunksjon er antagelig å tilkjennegi at man kjenner seg vel i den sosiale situasjonen, dvs, kjenner seg så vidt utvungen at man har anledning til, eller er i stand til, en form for lek. Å holde en munter tone kan også være en strategi for å holde andre mennesker på avstand ved å pense samkvemmet over på fantasiens område, bort fra viktige emner. Dessuten kan latter og spøk være en strategi for å døyve kjedsomhet: I likhet med kaffekoppen som kvikker opp på arbeidsplassene og i hjemmene, gjør latter og spøk det lettere å holde ut den daglige tralten.
Politikkens verden er nokså latterfri - i likhet med troens verden. Politikerens sosiale rolle er en alvorlig rolle i vårt samfunn, selv om det kanskje ikke behøvde å være slik. Den vanligste form for politisk humor er bitende vidd (sarkasme), og den viktigste formen for latter er hånlatteren som ifølge Kant har noe ved seg "av djevelsk skadefryd". Derfor kan den politiske karikaturtegneren henge ut sine motstandere til spott og spe. Dess større motsetninger det er mellom klasser og mellom andre politiske grupperinger, dess mindre grunnlag er det for en hjertelig felles latter blant politikkens deltakere. Og når de ler av hverandres negative sider, er humoren sjelden godmodig, siden erting og annen uskyldig moro forutsetter og uttrykker solidaritet.
D.Ø.