Labriola, Antonio
Labriola (1843-1904), italiensk moralfilosof, introduserte marxismen i Italia som "praksis-filosofi" og "kritisk kommunisme".
Under universitetsstudiene i Napoli kom Antonio Labriola i kontakt med den napolitanske nyhegelianismen. Denne retningen tok skarpt avstand fra ny-kantianismen i 1860-årene og la vekt på historisk orienterte studier. I 1866 publiserte Labriola et betydelig arbeid om Spinozas etikk ("Fø1elsenes opprinnelse og karakter i Spinozas Etikk"). Samme år begynte han å beskjeftige seg med Ludwig Feuerbach og utviklet en mer kritisk holdning til hegelianlsmen. Labriola var som filosof og politiker en "sokratiker": Filosofi skulle først og fremst formidles gjennom det talte ord. Politisk ville han være en veiieder. Hans politiske aktivitet fant sted gjennom diskusjoner, foredrag og brevveksling. Denne sokratiske legningen førte også til en rekke arbeider om pedagogikk og skolereformer.
Først i 1890, da han var 47 år gammel, inntok Labriola en marxistisk posisjon og begynte å brevveksle med fremtredende representanter for det tyske soslaldemokrati om teoretiske og organisatoriske spørsmål. Labriola hadde en kritisk holdning til det italienske soslalistpartiet. I en rekke brev til partiets leder, Fillppo Turati, forsøkte han å få i stand en prinsipiell diskusjon om partiets målsetting og organisasjonsstruktur, men uten å nå fram med sine synspunkter. I et brev til den østerrikske sosialistlederen Victor Adler fra 1894 karakteriserte han sosialistpartiet som en "mystifikasjon" og dets ledere som karrierepolitlkere.
I 1895 utga Labriola sitt første vesentlige arbeid som marxistisk teoretiker: "Til minne om det kommunistiske manifest". I 1896 publiserte han det betydelige skriftet "Om den historiske materialismen". Begge disse arbeidene ble oversatt til fransk av den revolusjonære syndikalisten Georges Sorel. I 1898-99 offentliggjorde Labriola sin tredje "sokratiske" studie om forholdet mellom marxisme og filosofi, i form av brev og refleksjoner til Sorel. "Sosialisme og filosofi. Brev til G. Sorel" regnes med rette som et av de mest levende arbeidene om marxlstisk filosofi innen Andre Internasjonale.
Labriolas skrifter ble godt mottatt i arbeiderbevegelsen ved århundreskiftet. Lenin kalte Labriolas essays for "et usedvanlig godt forsvar for vår doktrine" og anbefalte en russisk oversettelse. Trotskij begynte å studere marxismen via Labriola. I sin selvbiografi skrev han: "Med begeistring leste jeg i cellen to berømte avhandlinger av den gamle hegelianer-marxisten Antonio Labriola, som i fransk oversettelse var smuglet inn i fengselet." Trotskij påpekte at Labriola var en mester i historisk-materialistisk analyse, men tilføyde at han var hjelpeløs som politiker.
Størst betydning fikk Labriola likevel for dannelsen av en kritisk kommunistisk tradisjon i opposisjon til Komintern. Den tyske kommunlsten Karl Korsch understreket flere ganger Labriolas aktualitet. "Han er," skrev Korsch, "den beste tolker av den marxistiske metoden, særlig dens metodiske og filosofiske grunnlag." Den italienske kommunistlederen Antonio Gramsci overtok flere av Labriolas metodiske prinsipper og holdt fast på at "marxismen er en uavhengig og original filosofi".
For Labrlola var marxismen en praksis-filosofi. Den legger vekt på menneskets aktivitet i omformingen av verden. Marxismen har ikke behov for et kantiansk eller hegeliansk fundament. Samtidig avviste Labriola forsøkene på å knytte marxismen til en filosofisk eller naturalistisk materialisme. Følgelig stilte han seg også negativt til den ukritlske bruken av termen "dialektikk" i sammenheng med marxistisk filosofi. I et kritisk brev til Engels fra 1894, i forbindelse med en nyutgave av "Anti- Dühring", foreslo Labriola at man byttet ut termen "dialektlsk metode" med "genetisk metode". "Ordet dialektikk," skrev han, "er i vanlig språkbruk sunket ned til retorisk kunstferdighet, kort sagt, til en skinnbeviskunst." Den gamle hegelianer var oppmerksom på at dialektikken inntar en svært problematisk plass i den marxistiske tradisjonen.
Labriola døde i 1904 etter langvarig sykdom. I Italia regnes han i dag som den italienske marxismens far.
N.G.



Lacombe, Claire
Lacombe (1765-?), leder av den mest kjente kvinneklubben under den franske revolusjonen, Den republikansk-revolusjonære kvinneklubben i Paris (Le Club des citoyennes rêpublicaines rëvolutionnaires). Klubben fikk en kort, men dramatisk historie. Den eksisterte i et knapt halvår, fra 10 mai 1793 til den ble forbudt 30 oktober samme år. Det var denne klubben - den eneste rene kvinneklubben i Paris - som gav støtet til at kvinnene ble fratatt retten til å organisere seg. Vedtaket av 30 oktober 1793 gjaldt alle kvinneklubber og -foreninger over hele landet, uansett hvilket formål de hadde.
Claire Lacombe var skuespiller av yrke, men forlot scenen i Marseilles 27 år gammel for å kjempe i Paris for en videreføring av revolusjonen. Hun var med i "stormen mot Tuileriene" 10 august 1792 da folket stormet slottet og kongen ble avsatt og fengslet. Hun ble såret i armen og siden hedret med den såk. borgerkransen for sin innsats. Like før hadde hun møtt opp i nasjonalforsamlingen hvor hun fra publikumsskranken holdt et glødende patriotisk innlegg og tilbød seg å gå inn i hæren, noe som ble avslått. Samme erfaring hadde Pauline Leon gjort, som sammen med Claire Lacombe stiftet kvinneklubben. En av programpostene var da også at kvinner mellom 18 og 50 år skulle bevæpnes og organiseres i "amasonekompanier" som skulle settes inn mot de indre motstanderne av revolusjonen. De rike skulle finansiere det indre vaktholdet gjennom en ekstraskatt.
Referatene fra klubbens virksomhet er gått tapt, men lovene viser at minimumsalderen var 18 år, nye medlemmer måtte anbefales av minst to andre og måtte sverge å leve eller dø for republikken. Medlemstallet er også usikkert, talloppgaver varierer fra et par hundre til flere tusen. Det vi vet er at kvlnneklubben kunne samle store skarer av kvinner til demonstrasjoner og aksjoner. Ved ett høve ble det hevdet av en delegasjon fra klubben, at 4 675 borgerinner stod bak en erklæring om "at det ville være mer ærefullt for dem å bekjempe forræderne enn å la seg drepe i sine hjem uten å kjempe for de rettigheter de burde ha del i".
Det var særlig arbeiderkvinner og kvinner fra småborgerskapet som sluttet opp om klubben. Under Claire Lacombes lederskap grep den aktivt inn i maktkampen mellom Robespierre og girondinerne, og tok parti for Robesplerre og hans parti Berget. Bakgrunnen var den økonomiske situasjonen. Det var vareknapphet og sterkt stigende priser. Allerede før klubben var stiftet, hadde denne situasjonen utløst uro hos proletarkvinnene i Paris. Fra slutten av februar 1793 var det en rekke demonstrasjoner som munnet ut i kravet om priskontroil, et krav som også var reist av en politisk gruppering blant sans-culottene, "de rasende" (les enragés). Deres ledere henvendte seg i første rekke til kvinnene, idet de regnet med at de kunne spille en avgjøren- de rolle i å videreutvikle revolusjonen til en sosial revolusjon. Både girondinerne og Berget var tilhengere av et fritt næringsliv uten inngrep fra det offentlige, men Robespierre så muligheten som lå i en allianse med kvinnene og "de rasende" og la om kursen.
Den republikansk-revolusjonære kvinneklubben gikk fullt og helt inn i kampanjen mot girondinerne. De arrangerte store demonstrasjoner med krav om arrestasjon av girondinerlederne, patruljerte ved inngangen til nasjonalforsamlingen og sperret vegen for tilhengerne deres. Inne i møtesalen prøvde de å hindre girondinerne i å komme til orde. Utrenskningen av girondinerne ble sett på som den store begivenheten I kvinneklubbens korte historie. Deretter konsentrerte den seg om den sosiale revolusjonen. I nært samarbeid med "de rasende" stilte de stadig skjerpede krav til de nye makthaverne. De ville ha maksimalpriser på alle forbruksvarer, krevde dødsstraff for hamstring og forlangte øyeblikkelig arrestasjon av alle mistenkelige - i første rekke økonomiske spekulanter.
Bare noen få dager før terroren ble satt på dagsordenen og utrenskningen av venstrefløyen begynte, gikk Ciaire Lacombe ut med en sterkt kritisk tale i Konventet mot Robesplerre og hans menn. Det farligste i talen hennes var kravet om oppløsning av nasjonalforsamlingen og nyvalg etter forfatningen av 1793, som gav stemmerett til alle menn. (I den forbindelse var spørsmålet om stemmerett for kvinner blitt drøftet, men forkastet. Begrunnelsen var at kvinnenes utdannelse var for dårlig.)
Etter arrestasjonen av "derasendes"ledere,førte kvinneklubben midlertidig en forsiktigere linje, men snart ble den forsiktige linjen oppgitt: Den rettet søkelyset mot de mange arrestasjonene, stilte nærgående spørsmål om grunnlaget for anklagene og minnet om at ingen kunne holdes fengslet mer enn 24 timer uten lov og dom.
Det første angrepet på Lacombe kom i Jakobinerklubben. Kveidsmøtet 16 september 1793 var i sin helhet viet "saken Claire Lacombe". Det haglet med beskyldninger mot henne, bl.a. for at hun hadde tillatt seg å bakvaske Robesplerre. Hun ble arrestert på stedet, men løslatt allerede dagen etter. Jakobinerklubben vedtok enstemmig å be Sikkerhetskomitëen overvåke Claire Lacombe, "mistenkt for å ha intrigert til fordel for aristokratiet". Seks uker senere la Sikkerhetskomitêen fram sin rap- port, og nasjonalforsamlingen kunne fatte sitt vedtak som satte en stopper, ikke bare for Den republikansk-revolusjonære kvinneklubben i Paris, men for alle de hundrevis av kvinneklubber som var blitt dannet under revolusjonen.
Claire Lacombe og en delegasjon fra klubben ble nektet adgang til nasjonalforsamlingen da de ville nedlegge protest mot vedtaket. De ble også avvist av sine klassefeller i kommunestyret. Oppgjøret med Den republikansk-revolusjonære kvinneklubben tok form av et korstog mot kvinner i politikken. Anklagen om kontrarevolusjonær virksomhet druknet i en flom av veltalenhet og "kvinnens plass", etter beste Rousseau-oppskrlft. Anklagene tok sikte på å ramme dem fordi de var kvinner. Dermed kunne man utvide anklagene til å gjelde alle kvinner som hadde engasjert seg politisk og fatte det oppsiktsvekkende vedtaket 30 oktober 1793.
Claire Lacombe slapp glljotinen, men ble arrestert i april 1794 - under en ny arrestasjonsbølge av venstrefløyen - og fikk et fengselsopphold på nærmere halvannet år. Hun ble arrestert da hun var i ferd med å forlate Paris for å gå tilbake til teatret.
A.Mo.

. Se også: Franske revolusjon. Litteratur: M. Cerati: Le Club des citoyennes republicaines révolutionnalres, Paris 1966.


Lafargue, Paul
Lafargue (1842-1911), fransk sosialist og ivrig talsmann for den nytende marxismen. Paul Lafargue var sønn av en cubansk plantasjeeier, men flyttet med familien til Frankrike som gutt og studerte medisin i Paris. Etter en tid ble han imidlertid utvist fra universitetet pga. sosialistisk virksomhet og avsluttet studiene i London i 1868. Her traff han Marx' datter Laura, som han ble gift med.
Lafargue vendte tilbake til Paris og var medlem av Pariskommunen, men etter dens nederlag flyktet han via Spania til London der han oppholdt seg til 1882. I denne tiden samarbeidet han bl.a. med Marx og Juies Guesde (1845-1922) om den politiske plattformen for "Parti Ouvrier Français", det første marxistlske partiet overhodet. Fra 1882 levde han I Frankrike som embetsmann, men drev samtidig omfattende politisk virksomhet. I 1892 ble han innvalgt i parlamentet. Laura og Paul Lafargue begikk til slutt selvmord - ikke av desperasjon, men for å unnfly den snikende seniliteten.
Lafargue skrev en rekke pamfletter og flere teoretiske bøker, men han regnes for å være en middelrnådig teoretiker. Hans filosofiske verker er et oppkok av fransk opplysningsfilosofi og tanker fra Marx og Engels. Mest original er den provoserende politiske pamfletten "Retten til dovenskap" (1907). Den er et oppgjør med den puritanske og protestantiske arbeidsetikken som marxismen også er gjennomsyret av. Arbeidet er ikke et gode i seg selv, men snarere en forbannelse. "All individuell og kollektiv ulykke skyldes menneskets begjær etter arbeid," hevder Lafargue. Moderne teknologi gjør det mulig å redusere arbeidet til et minimum, samtidig som alle menneskelige behov blir tilfredsstilt. Mennesket vil Ifølge Lafargue bli lykkelig under kommunismen fordi det nærmest er kvitt arbeidet.
Selv om Lafargues forbrukskommunisme på mange måter er naiv og romantisk, er den også et korrektiv til den asketiske og lystfiendtlige kommunismen som ofte har preget den marxistiske tradisjonen.
R.S.

.


.
Lagdeling
Lagdelingsbegrepet slik det brukes i samfunnsvitenskapene, er opprinnelig hentet fra geoiogien. Der brukes det om en type bergarter som er dannet ved avleiringer over lang tid, slik at de er delt inn i flere lag med karakteristiske mønstre. Dette bildet er senere overført på samfunnets fordeling av knappe ressurser. I mange sammenhenger kan samfunnsmedlemmene rangordnes og plasseres i "lag" over hverandre, alt etter hva de har av makt, eiendom eller prestisje, som er de viktigste sosiale ressursene. Alle grupper, organisasjoner eller samfunn er lagdelt ifølge ett eller flere kjennetegn. Som oftest er lagdeiingsmønsteret kumulativt, dvs. at de som har mye av ett gode også har mye av andre goder.
Lagdeling kan beskrives ut fra tre hovedperspektiver: klasse, stand og status. Klasseforhold dreierseg i første rekke om motsetninger mellom interessegrupper på grunnlag av samfunnets arbeldsdeling. Standsmessige trekk er knyttet til normer og verdier innen samfunnsgrupper. I motsetning til disse angår status personer eller roller i et sosialt system. Visse trekk ved status gir ofte grunnlag for å sette folk I grupper, men i tillegg kan de også grupperes i statistiske kategorier, f.eks. ut fra inntektsnivå. Disse ulike perspektivene vil i praksis overlappe hverandre, slik at de danner sammensatte mønstre.
Lagdelingen i grupper og organisasjoner henger sammen med gruppenes verdimønstre og ytre mål, og arbeidsdelingen som utvikles for å nå disse målene. I arbeidsorganisasjoner vil arbeidsdelingen nesten uunngåelig føre til at det knyttes mer makt eller prestisje til noen oppgaver enn til andre, samtidig som det kreves ulik mengde innsats for å oppnå forskjellige stillinger. I tillegg til disse struktureiie trekkene vii deltakerne i gruppa ha ulike muligheter til å styrke sin posisjon gjennom sin ulike kontroll over oppgaver som er viktige for gruppa som helhet.
I små, avgrensete samfunn kan variasjoner i fordelingen av ressurser i hovedsak føres tilbake til naturgrunnlag, teknologisk nivå og kommunikasjonsforhold. Ofte kan de viktigste naturressursene ikke eies av noen (f.eks. fisk i havet), eller de kan vanskelig samles på få hender. Sammen med enkel teknologi skaper dette forholdsvis egalitære forhold, der de viktigste kildene til sosial ulikhet er egenskaper som alder, kjønn og personlig dyktighet, og dessuten utformingen av det sosiale kommunikasjonsnettverket. Slike samfunn blir gjerne preget av et sterkt felles verdigrunniag.
Jo mer et samfunn vokser i størrelse, jo mer sammensatt naturgrunnlaget blir, jo mer kommunikasjonen bedrer seg og mulighetene øker til å monopolisere arbeidsmidler og kunnskaper, jo mer vil samfunnets lagdelingsmønster få klassepreg. Et klassesamfunn er kjennetegnet av store ulikheter i fordelingen av goder, ulikheter som overføres fra en generasjon til den neste. Alt etter om den herskende klassen grunner overlegenheten sin på å eie/disponere mennesker, jord eller teknologi, kan en skille ut ulike grunntyper av klassesamfunn: slavesamfunn, føydaie samfunn og kapltallstiske samfunn.
Også i klassesamfunn vil det vanligvis finnes mer eller mindre sterke verdisystemer som er felles for alle medlemmene. Samtidig er de store fordelingsullkhetene en kilde til sosiale konflikter.Disse interessekonfliktene kan få form av opprør og voldellge kamper, eller de kan utkjempes som forhandlinger innenfor etablerte sosiale rammer. I de framskredne industrisamfunnene er det siste hovedregelen.
Førkapitalistlske klassesamfunn er preget av sterk ulikhet også når det gjelder fordelingen av politiske rettigheter mellom klassene. I mange tilfeller finnes det også lovfestet forbud mot å gå fra ett lag til et annet. Likevel er selv de mest lukkete klassesystemene, som det indiske kastevesenet, preget av en viss sosial mobilltet. Moderne klassesystemer, på den andre siden, er preget av langt større likhet i formelle rettigheter, men fordolingen av goder viser seg likevel å være svært stabil over tid.
I tillegg til de økonomiske forholdene spiller tilskrevne egenskaper som alder, kjønn eller etnisk tilhørighet en viktig rolle i lagdelingsmønsteret, også i de framskredne industrisamfunnene. Ulikheter på disse områdene kan være vel så viktige for det enkelte individet som de økonomiske. Men de blir ikke så lett grunnlag for stabiie interesseorgansasjoner, fordi den svakere parten har få eller ingen maktmidler å sette inn i en konflikt. At samfunnet er lagdelt på kryss og tvers, betyr at det finnes en rekke latente konflikter som kan bryte ut. Samtidig bidrar mønsteret med kryssende konfliktlinjer utvilsomt til å opprettholde sosial stabilitet.
F.E.

. Se også: Arbeidsdeling, Kaste, Klasser, Mobilitet, Stand, Status.


.
Lagerressurser
Naturressursene deles i lagerressurser og kretsløpsressurser. Med lagerressurser eller ikke fornybare ressurser forstår en råvarer som finnes i en endelig mengde på jorda. Eksempler på slike er metaller, mineraler, uran, olje, torv, kull og gass. Som lagerressurser vil vi også rekne områder egna til jordbruksproduksjon og arealer til bygningsformål.
Begrepet lagerressurs brukes for å si noe om hvordan en bør forvalte råvaren, og det forteller om forholdet mellom lageret og forbruket av varen. I bruken av de ikke fornybare ressursene skiller vi mellom råvarer og energiressurser.
Metaller og mineraler forbrukes ikke som råvarer. De kan resirkuleres i produksjonen (f.eks. skrapjern). Vi vil imidlertid aldri få en fullstendig reslrkulering, og må stadig tære på lageret ved å bryte ny malm. I mange tilfeller vil metallene ved råvareframstllllngen inngå i en slik fortynning at de ikke kan gjenvinnes uten betydelig energiinnsats (f.eks. kopper).
I energiproduksjonen er det viktig å skille mellom lager- og kretsløpsressurser. Det er om lag 200 milliarder tonn olje på jorda. Det dannes stadig olje gjennom nedbryting av plantemateriaie, men mindre enn 0,1 milliarder tonn pr. år. I dag er forbruket på om lag 3 milliarder tonn pr. år. Når nydannlng skjer så uendelig langsomt i forhold til forbruket, blir olja å betrakte som en lagerressurs.
L.Y.

. Se også: Energi, Kretsiøpsressurser, økologi.


Laing, Ronald David
Laing (1927-), engelsk psykiater og ledende representant for antipsykiatrlen. Ronald David Laing vokste opp i en fattig familie i Glasgow og ble ferdig utdannet lege i 1951. Han var en av de første som utviklet et samfunnskritisk syn på mentale forstyrrelser. Mens tradisjonell psykiatri ser på sinnslidelsen som en sykdom, forstår Laing galskapen som en reaksjon på en uutholdellg situasjon. Han retter en flengende kritikk mot den volden familien og den institusjonelle psykiatrien utøver ved å stemple en person som gal og stenge ham inne. Laing har fornyet tenkningen omkring psykiske lidelser radikalt og skapt heftig debatt om tradisjonell psykiatrisk praksis.
I 1960 ga Laing ut "Det spaltede selv" (Oslo 1968), som har som hovedhensikt "å gjøre sinnssykdom forståelig, å gjøre det forståelig hvorledes sinnssykdom oppstår". For første gang anvendes en eksistensiailstisk og fenomenoiogisk tankegang i forståelsen av viktige mentale forstyrrelser (særlig schizofreni). Mens tradisjonell psykiatri står utenfor den schizofrenes verden og stempier hans fantasier som forskrudde og uriktige, syke, forsøker Laing å lytte til meningen i den gales ord. Han søker å trenge inn i den gales subjektive opplevelse av seg selv og verden. Selv de mest bisarre og "meningsløse" utsagn blir forståelige i lys av personens eksistensielie situasjon.
Fra 1960 ledet Laing et stort forskningsprosjekt (ved Tavistock Institute of Human Relations i London) der en studerte mellommenneskellge prosesser i såvel "schizofrene" som "normale" familier. I verk som "Self and others" (1961) og "Sanity, madness and the family" (1964) viser han hvordan samhandiingen innen familien er årsak til utviklingen av mentale forstyrrelser. Laing peker (i tråd med den amerikanske familieforskningen, f.eks. Gregory Bateson) på den mystlfiseringen som preger kommunikasjonen i den schlzofrenes familie, dvs, en kommunikasjon der den enkeltes selvstendige erfaring og opplevelse blir avkreftet og ugyldiggjort. Når en person "velger" å bli gal, er det fordi de andre har drevet ham til vanvidd; galskapen er hans forsøk på å overleve i en uutholdelig situasjon.
På denne bakgrunnen hevder Laing at det å diagnostisere og behandle en person som schizofren, er å tilsløre det nettet av familierelasjoner som det her dreier seg om: Hvis "schizofreni" betyr noe, er det en kommunikasjonsforstyrrelse i hele familien. Å stemple en person som schizofren eller gal, er en umyndiggjørlng av personen og en fornekting av hans opplevelse. Denne umyndlggjøringen forsterkes av at den gale blir stengt inne i psykiatriske sykehus, som bekrefter den gales "galskap" og familiens "riktighet".
Gjennom boka "Erfaringens porter og paradisfuglen" (Oslo 1968) går Laing videre i utforskningen av den indre, subjektive opplevelsen som er forbundet med det å bli gal. En psykose må ikke forstås som en sykdom, men som en reise gjennom ens eget indre som kan gi ny erkjennelse. Psykosen er ikke bare et sammenbrudd, men et gjennombrudd; den psykotiske erfaringen kan lede til en eksistensiell gjenfødelse. I 1965 ble Kingsley Hall dannet - Laings terapeutiske samfunn som skulle hjelpe folk med å gjennomføre denne "indre reisen".
Laings syn på psykosen som en form for gjenfødelse, innebærer en sterk fare for å romantisere den psykotiske opplevelsen. En psykose er et sammenbrudd som innebærer at personen fullstendig overveldes av egne følelser og konflikter og f.eks. opplever panikkartet angst. Men det er Laings store fortjeneste å ha pekt på at en psykose kan oppleves svært forskjellig, avhengig av hvordan omgivelsene møter den gale (se art. Galskap).
Kritikken av den volden som øves mot den gale, fører hos Laing over til samfunnskritikk. At noen stemples som gale, stenges inne og "straffes" i psykiatriske sykehus, gjør det nødvendig med en kritisk vurdering av hele samfunnssystemet, av måten menneskene utøver kontroll og makt over andre på. Laings samfunnskritikk er i første rekke en kritikk av den psykiske fremmedgjøringen som preger vestlige industrisamfunri. Den dominerende, endimensjonale fornuften gir ikke plass for å utforske den indre verdenen. Vi er gått fra vettet fordi vi ikke forholder oss til de ubevisste sidene ved oss selv.
S.G.

. Se også: Psykiatri.


.
Landbrukets Sentralforbund
Landbrukets Sentralforbund (LS) er et samarbeidsorgan for de landsomfattende økonomiske organisasjonene i landbruket. De 17 organisasjonene som er medlemmmr av LS, er bygd opp på samvirkebasis. Deres viktigste formål er gjennom salgssamvirket å drive markedsregulerende virksomhet (f.eks. Norske Melkeprodusenters Landsforbund, Norges Kjøtt- og Fleskesentral og Gartnerhallen) og gjennom innkjøpssamvirket å skaffe bøndene rimelige driftsmidler (f.eks. Felleskjøpenes Landsforbund).
De fleste av disse organisasjonene har sin bakgrunn i jordbrukskrisa i 1920-åra og fikk sin form i tiåret etter. Før krigen var det et begrenset samarbeid mellom dem. Siden de representerte de samme produsentinteressene, var det mange som fant denne mangelen på samkjøring uheldig. Den sterke samarbeidsideologien som krigen skapte, førte til at det ble arbeidet illegalt med planer om en mektig topporganisasjon bestående både av de faglige landbruksorganisasjonene (Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag) og de økonomiske organisasjonene. Disse planene møtte imidlertid sterk motstand fra etablert organisasjonshold. Det politiske klimaet like etter krigen var heller ikke gunstig for altfor drastiske utspill fra topptillitsmenn innen landbruksnæringen. Resultatet ble derfor det mer beskjedne Felleskontoret for Landbrukets Omsetningsorganisasjoner.

Organisering
1 1947 ble Felleskontorets navn endret til Landbrukets Sentralforbund, og ved en omorganisering i 1958 fikk LS den vanlige organisasjonsstrukturen med årsmøte, representantskap og styre. Organisasjonen har i dag et vel utbygd sekretariat med ca. 40 ansatte. Det er verdt å merke seg at formennene har sittet lenge og har vært personer med markante politiske profiler. Den første formannen var Jon Sundby (1945-1958), den andre var Hans Borgen (1958-1978). Formann i dag (1979) er Reidar Due.
LS har utviklet seg fra et noe blodfattig samarbeidsorgan til en organisasjon med klare næringspolitiske ambisjoner. Det representerer da også gjennom sine medlemsorganlsasjoner betydelige ressurser. De 17 organisasjonene hadde I 1978 ca. 440 000 medlemmer (én bonde er ofte medlem av flere organisasjoner). De hadde i 1977 en samlet omsetning på 11 milliarder kroner og sysselsatte i 1975 21 068 personer. LS er gjennom sine medlemsorganisasjoner en viktig maktfaktor i det norske samfunnet.
Samvirkeideologien, som var drivkraften for mange av dem som gikk i spissen for å danne disse organisasjonene i 1920- og 30-åra, har i stor grad måttet vike plassen for en ideologi med sterk vekt på behovet for forretningsmessig, rasjonell og effektiv drift - en typisk "business-ideologi". Organisasjonene opererer innenfor et kapitalistisk markedssystem og tilpasser seg utviklingen i dette systemet. Et uttrykk for dette er den nokså hardhendte sentrallserings- og rasjonaliserlngspolltlkken som de økonomiske organisasjonene har drevet. Meieribruket kan tjene som illustrerlng: Her var det i 1945 548 anlegg, i 1970 240 anlegg og i 1978 185 anlegg.
LS og de økonomiske organisasjonene har hatt en vesentlig Innflytelse på norsk landbrukspolitikk både når det gjelder den mer prinsipielle utformingen og den praktiske tilretteleggingen. LS og de økonomiske organisasjonene spiller en viktig rolle som rådgiver og ekspertise for de faglige jordbruksorganisasjonene ved jordbruksforhandllngene med staten. Den praktiske gjennomføringen av jordbruksavtalen overlates til de økonomiske organisasjonene.

Landbrukspolitisk syn
Det dominerende landbrukspolltlske synet innenfor LS har vært et ønske om å bygge ut rasjonelle, effektive bruk - øke bruksstørrelsen og skjære ned antallet bruk. Dette synet har bl.a. slått igjennom i de økonomiske organisasjonenes prispolitikk. Innkjøpssamvirket gir kvantumsrabatter som begunstiger store kunder, deler av salgssamvirket gir bedre priser til produsenter som leverer store serier.
Organisasjonene har også et godt utbygd veiledningsapparat som gir bøndene råd om forskjellige sider ved gardsdriften. Dette apparatet har nok hatt et snevert driftsøkonomisk syn på gardsdriften og dermed stimulert utviklingen mot større og færre bruk. LS og de økonomiske organisasjonene har slik brukt sine ressurser til å stimulere den strukturrasjonaliseringen som har foregått i norsk landbruk etter krigen.
Organisasjonens politikk har i stor grad blitt skapt av "landbruksbyråkratiet", direktørene og den tekniske ekspertisen innenfor organisasjonene. Det valgte tillitsmannsapparatet som formelt styrer organisasjonene, har for det første små ressurser i forhold til ekspertisen innenfor organisasjonene, for det andre har det rekruttert store og mellomstore bønder som i hovedsak har hatt det samme landbrukspolitiske synet som organisasjonsbyråkratiet. Den rike organisasjonsfloraen i landbruket har også gjort det vanskelig for den enkelte bonde å delta aktivt i organisasjonene. Særlig småbrukerne har vært harde i sin kritikk av LS og de økonomiske organisasjonene. Kritikken har vært rettet både mot organisasjonspraksisen og mot den landbrukspolitikken organisasjonene legger opp til. Denne konflikten mellom topp og grasrot har åpenbart seg i sporadlske palassrevolusjoner innenfor de økonomiske organisasjonene og i spontane grasrotaksjoner rettet mot den dominerende landbrukspolitikken, slik som Hitra-aksjonen.
Imidlertid kan ressursene til LS og de økonomiske organisasjonene også mobillseres til forsvar for bygdesamfunnets interesser. Dette viste EF-striden i 1971-72, da midler fra disse organisasjonene spilte en avgjørende rolle for Folkebevegelsens eksistens.
LS har hatt et noe problematisk forhold til de faglige jordbruksorganisasjonene, i første rekke til Norges Bondelag som den sterkeste av disse. I den grad disse organisasjonene har vært på kollisjonskurs med hverandre, må dette ses som et resultat av organisasjonsbyråkratiets selvstendige rolle. Krigstidas planer om ën topporganisasjon i landbrukehar derfor av og til blitt tatt opp igjen både fra Bondelagshold og LS-hold, seinest i 1979. Motivene til LS er et ønske om en sterkere rasjonalisering og effektivisering av organisasjonsstrukturen i landbruket, Bondelagets motiver er først og fremst et ønske om å få kontroll med "direktørene" i de økonomiske organisasjonene. Småbrukarlaget har i liten grad vært involvert i disse planene og har gått sterkt imot dem. I det stille skjer det imidlertid en tllnærming mellom LS og Bondelaget. Blant annet fikk de i 1972 felles medlemsblad og de driver brevskole og forlag i fellesskap.
T.F.

. Se også: Bonde- og Småbrukarlag.



Landbrukssamvirke
Landbrukssamvirke som er organisert gjennom kooperative sammenslutnlnger, finnes både i industrialiserte land og i utviklingsland. Landbrukskooperativer kan være engasjert i forbrukersamvirke, produksjonssamvirke, markedsføring og foredling av medlemmenes produkter og i kredittformldlingen.
I utviklingsland har samvirkeformer en viktig plass i utviklingen av landbruket. Kooperativene er av svært forskjellig karakter, avhengig av hvilke politiske og økonomiske rammer de fungerer Innenfor, og hvilke oppgaver de er tillagt. Landbrukskooperativer finnes både i kapitalistiske og sosialistiske utviklingsland.
I mange lokalsamfunn i utviklingsland har det tradisjonelt vært, og finnes det fremdeles, omfattende uformelle kooperative aktiviteter. Det er vanlig at flere av arbeidsoperasjonene i jordbruket blir gjort på gjensidig samvirkebasis. Dette skjer både når jorda er prlvateld og når den er kommunalt eid. Det har imidlertid vært liten kooperativ virksomhet i kredittformldling, markedsføring og forbrukersamvirke i lokalsamfunnene i u-land.
Framveksten av de formelle landbrukskooperativene i dette århundret, med regler, lovverk og definerte målsettinger, bygger som regel ikke på samvirketiltak som befolkningen i lokalsamfunnet har organisert selv. De aller fleste formelle landbrukskooperativene har kommet i stand på initiativ fra sentralmyndighetenes side i de enkelte utviklingslandene. Myndighetene legger stor vekt på landbrukskooperativenes rolle som et redskap for å fremme nasjonaløkonomiske målsettinger. Særlig legges forholdene til rette for å få bøndene til å dyrke jordbruksprodukter som kan selges på det nasjonale og spesielt internasjonale markedet: Jordbruksprodukter for eksport (kaffe, te, kakao) innbringer staten utenlandsk valuta.
Myndighetene kan gi landbrukskooperativene støtte i form av kredittformidling, informasjon og veiledning til bøndene. De kan skaffe vanningsanlegg, kunstgjødsel og ugrasmidler. I utviklingsland hvor landbrukskooperativene står sterkt, har kooperativbevegelsen selv store organisasjoner som har ansvaret for gjennomføringen av slike oppgaver.
Undersøkelser har vist at det vanligvis er de rikeste bøndene i lokalsamfunnene som kontrollerer kooperativene, og som benytter seg av de knappe lånemullghetene og innsatsfaktorene som finnes. Bønder som bare driver selvforsyningsjordbruk og fattigfolk som ikke eier jord, vil vanskelig kunne dra nytte av de tjenestene et iandbrukskooperativ kan tilby. Myndighetene i mange land i Asia og Afrika har innsett at samvirkebevegelsen når dårlig ut til de store, fattige befolkningsgruppene. For å løse dette problemet er det enkelte steder blitt dannet såk. "integrerte kooperativer". Ved siden av de vanlige økonomiske oppgavene blir det bygd helsestasjoner og skoler og organisert tiltak for å lette kvinnenes arbeidssituasjon.
Samvirkebevegelsen i Norden har blitt et forbilde for mange u-land. De nordiske landene har siden midten av 1960-årene vært med å støtte og utvikle samvirkeorganlsasjoner, spesielt i de østafrikanske landene. Bistanden fra de nordiske landene har vært svært teknisk orientert: forbedring av administrasjonen, innføring av nye regnskapssystemer, kooperativ bankvirksomhet og undervisning og opplæring av personale. Inntil nylig har de nordiske landene foretatt få analyser av de mer sosiale og fordelingsmessige konsekvensene som følger av den virksomheten de støtter opp under og er med på å utvikle.
E.G.J.

.


Landbrukssamvirke i Norge
Se Jordbruk.


.
Landbruksteknologi
Med landbruksteknologi menes her den styringen og kontrollen med naturlige prosesser som jorddyrkeren foretar med et gitt sett av redskaper for å frambringe produkter som anses for å være tjenlige. En teknologi for jordbruket danner en helhet. Det er ikke slik at metodene for jorddyrkinga og redskapene som er brukt, er en tilfeldig samling. Hvert redskap, hver metode må ikke bare forstås ut fra arbeidsoperasjonen den er en del av, men må også ses på bakgrunn av de øvrige redskapene og de øvrige metodene. Metoder og redskaper som står på samme nivå, utgjør en jordbruksteknologi.

Jordbruk
Jordbruksteknologier har vært og er forskjellige, så vei historisk som geografisk. Bruken av visse redskaper og visse metoder er til dels bestemt av de naturlige forholdene på stedet, som nedbør, varme, mengden av sollys og jordsmonnets beskaffenhet. I førkapitalistiske samfunn avgjorde også folkemengden i området hvilken jordbruksteknologi som ble brukt.
Svedjebruket var den første,primitive jordbruksteknologien som ble tatt i bruk etter jeger- og samierstadiet. Overalt hvor man har kommet til jomfruelig skog, er svedjebruket tatt i bruk.
Framgangsmåten er stort sett slik: Alle trær på et jordstykke felles og blir liggende til tørking til året etter. For å forhindre erosjon, blir bare et lite stykke jord ryddet på denne måten. Trærne brennes og såfrøet legges i asken. I tropiske strøk er det vanlig at det sås flere forskjellige vekster på samme stykke. Uttørking pga. solstråling forhindres ved at det også sås vekster med stort bladverk. Et område som er svidd av på denne måten, bærer grøde i ett eller i høyden to år. Deretter må man rydde et nytt stykke jord for trær. Siden skogen stort sett trenger 20 år for å vokse til igjen, må man altså ha arealer som er 20 ganger- større enn det tiisådde arealet for å kunne opprettholde denne jordbruksteknologien over lengre tid. Ofte må man forkorte denne ventetida, slik at det etter en tid er buskvekster som dominerer vegetasjonen. Oftest er det økningen i folkemengden som gjør det nødvendig å forkorte ventetida.
Man ser ofte at hakka er framhevd som det viktigste redskapet i dette jordbruket og at plogen er en stor forbedring av hakka. Dette er en dobbel misforståelse. Hakka er ikke det viktigste redskapet, det er øksa. Og plog kan man selvsagt ikke bruke på den stubbmarka som dannes ved svedjebruket. Hakke og plog er redskaper for to ulike jordbruksteknologier.
Svedjebruket krever svære arealer. Men det trengs lite arbeid i de forskjellige fasene, bortsett fra felllngen av trærne. Avkastninga pr. arbeidstime kan derfor være fenomenai. Så lenge et samfunn har nok arealer, vil det ikke oppstå noen økologiske problemer. Når jorda overlates til seg selv, gjenvinner den vekstkrafta.
Svedjebruket er et system som har gått forut for de fleste nåværende jordbruksteknoiogier. Det var det første systemet som ble brukt i Europa. Helt opp til århundreskiftet var det i bruk i Finland og Russland, til dels også i Sverige. I Norge hadde systemet en viss oppblomstring på i 700-tallet. Da europeerne flyttet til andre verdensdeler, tok de i bruk svedjesystemet, selv om de kjente til mer avanserte jordbruksteknologier fra hjemlandet. I dag er svedjebruket å finne i skogrike strøk av Afrika, Sør-Amerika og Asia.
For tlda er svedjebruket på tilbakegang. Knapphet på jord tvinger jorddyrkerne til å ta oftere grøder. Mye av problemene med jordbruk i u-land i dag er at man ikke har funnet metoder til å forhindre erosjon og uttørking når store områder avskoges og ryddes til jordbruk. Det kreves et temmelig komplisert system for å opprettholde jordas vekstkraft med menneskeskapte midler og enda ta avling hvert år. Tidligere svedjebrukere må gå direkte fra et driftssystem hvor jordas vekstkraft gjenvinnes av seg selv til et teknologisk system som krever en høy grad av direkte styring og kontroll med de naturlige prosesser.
Et graverende eksempel på svedjebruk er det som drives av store multinasjonale selskaper i regnskogene i Ny-Guinea, Borneo, Sumatra, Fiiippinene og Brasil. Her blir store sammenhengende flater snauhogd og lagt ut til jordbruk ett og to år. Etter denne tida er jorda stort sett utpint og utsatt for erosjon og uttørking. Dette er en form for jordbruk som bare kan drives til det punkt da det ikke finnes mer skog å hogge.

Europeiske jordbruksteknologier
Etter romertida kan man i europeisk jordbrukshistorie skille mellom tre stadier. Først ekstensive jordbruksformer. Med det menes at de utnyttet jorda forholdsvis lite. Dernest kom vekselbruket, som var i bruk mellom 1750 og inntil siste verdenskrig. Endelig overtok det industrielle jordbruket etter krigen.


Det middelhavske brakksystemet hadde naturlige vilkår preget av lite nedbør, høy sommervarme og lett, løs jord. Man dyrket derfor i disse strøkene dels planter som krevde lite vann, slik som vin og oliven, og dels innrettet man produksjonen av korn på en slik måte at man fikk utnyttet best mulig de vannressurser som fantes.
For det første sådde man bare vinterkorn. Kornet hadde da veksttid i den årstida det regnet mest. Dessuten lot man jorda ligge brakk annethvert år. Denne brakklegginga hadde også sin årsak i mangel på gjødsel. Man bygde jordvegger rundt åkrene for å holde et lavt grunnvannsspeil, og åkrene ble gjort små og nærmest kvadratiske. Arbeidet om våren ble foretatt med en ard, et redskap som ikke vender jorda og legger den åpen for fordamping, men som bare løsner jorda noe, smuldrer de øverste jordlagene opp. Man kjørte arden på kryss og tvers noen ganger. Arden er et lett, krokete redskap, og det kan trekkes av et esel. Akerarbeidet ligger derfor vel til rette for individuell drift.
Det vanligste husdyret var sau. Den kunne greie seg på det magre og stive graset som fantes i disse egnene. Men den splste også ungskuddene på trærne. Siden saueholdet til vanlig var svært stort i forhold til beitene som fantes, førte dette til at landskapet ble avskoget, og i neste omgang mer karrig, mer utsatt for tørke og erosjon. Saueholdet bidro altså til å underminere livsgrunnlaget for bøndene, men for hver bondefamilie var det lureste å holde flest mulig sauer.


Det sentral-europeiske brakksystemet hadde sin utbredelse i de typiske jordbruksområdene nord for Alpene, fra Storbritannia til langt inn i Russland. I disse traktene var det vanligste jordsmonnet den tungdrevne leirjorda, og dessuten var nedbøren for høy til å skape de gunstigste vekstforholdene for korn. Problemet her var derfor å få fjernet vannet fra åkrene.
Dette ble foretatt ved piøyemåten. Man brukte en tung hjulplog for å få vendt jorda skikkelig. Dessuten pløyde man slik at det dannet seg rygger i åkeren, dermed kunne overvannet renne bort i senkningene mellom disse ryggene. Siden det trengtes stor trekkraft til den tunge hjulplogen, vanlig var et spann på åtte okser, ble åkrene langstrakte og smale. 5 meter breie og 100 meter lange åkrer var regelen.
I våronna hadde man i disse strøkene en kollektiv arbeidsform. En bondefamilie kunne sjelden ha så mange som åtte okser, og flere bønder måtte derfor inngå et samarbeid. Naboer dannet ploglag. Akrene til dette nabolagets medlemmer lå oftest inntil hverandre, slik at man fikk pløyd hele ploglagets teiger på samme dag. Innhøstinga og arbeidsoperasjonene ellers skjedde individuelt.
Jorda lå brakk hvert tredje år. Første året sådde man vinterkorn (hvete og rug), året deretter vårkorn (havre og bygg). Gjødslinga ble til vanlig foretatt hvert tredje år etter brakklegginga.
I den perioden da dette systemet var framherskende, var åkrene som små øyer i et hav av skog. Skogen ga beite og vinterfôr til husdyra og nøtter, kastanjer, ville epler, pærer og plommer til folk. Med økende folkemengde ble forholdet mellom åker og eng forrykket, og man fikk problemer med å skaffe nok gjødsel til åkrene. Dette utmagret jorda og ga liten avkastning som førte til matmangel. Slike situasjoner oppstod under svartedauen, og det dannet også bakgrunnen for epidemiene på 1600- og 1700-tallet. Avhengigheten av korn gjorde også sitt til at katastrofer kunne opptre også før en alminnelig mangel gjorde seg gjeldende, nemlig hvis man fikk ett eller to misvekstår på hverandre.


Reitbrukssystemet fantes i ytterkantene av Europas jordbruk, i fjelltraktene i Sentral-Europa, Storbritannia og Skandinavia, samt ved kysten av Skottland og Vest-Norge. Systemet er preget av store beiteområder for husdyra og lite egnet åkerland. I disse strøkene utviklet man derfor et driftssystem basert på et stort husdyrhold og en intensiv utnyttelse av åkeren. Åkrene - som gjerne ikke var mer enn små lapper, reiter - ble årlig kraftig gjødslet og omhyggelig bearbeidet, noe som ga høy avkastning for korndyrkinga.
Grensene for dette systemet ble satt av utstrekningen på beitene og mulighetene man hadde for å dyrke opp mer åkerjord. Med stigende folketall måtte disse grensene nås. Alle disse formene har utnyttet jorda forholdsvis lite. Man tok ikke avlinger hvert år, eller man stolte på store utmarksressurser for beiting og fôrsamling. Skulle matproduksjonen heves, måtte man kunne ta hyppigere avlinger fra det samme jordstykket, og helst også større avlinger for hver gang. Dette lot seg ikke gjøre med de gamle teknologiene. Man manglet arealer og måtte utnytte det man hadde bedre.


Vekselbruket eller engvekselbruket ble svaret på den umulige situasjonen. I dette systemet veksies det år for år i tre hovedtyper av planter; korn, rotvekster og eng (kløver og timotei).
I sammenlikning med det ensidige kornbruket hadde vekselbruket en lang rekke fordeler. For det første ble større dybder av jordlaget utnyttet, idet rotvekster og kløver har lengre røtter enn kornet. Men rotvekster og eng har også annerledes sammensatt behov for de viktigste næringsstoffene i jorda, slik at næringsstoffene blir bedre utnyttet. Dertil kommer at kløveren "gjødsler" åkeren ved at røttene binder nitrogen fra lufta.
Oppdyrkingen av jord fikk et nytt skubb framover med vekselbruket og endret landskapsbildet. Man fikk store, sammenhengende jorder hvor det tidligere hadde ligget isolerte åkrer i den naturlige enga. Arbeidsbesparende redskaper som slåmaskin, potetopptaker og -setter og høyvender kom i bruk fra ca. 1850.
Kunstig dyrking av enga opphevde den gamle gjødselmangelen. Man fikk langt større fôrmengder, kunne fôre dyra bedre og hente mer gjødsel til å ha på jorda.
Vekselbruket økte kraftig den totale produksjonen fra et visst jordstykke. Og økningen kunne fortsette, idet man var kommet inn i en god sirkel ved bruk av kløver og økte g.jødselmengder. Samtidig ga det større variasjon i matveien, ettersom man dyrket poteter og hadde et større husdyrhold. Grunnlaget for en rask folketilvekst var lagt.
Men vekselbruket krevde store kostnader. Først og fremst trengte man en sterk plog for å bryte enga og en sterkere harv. Større trekkraft måtte til, og en kraftig hesterase overtok etter oksene. Det var også store kostnader forbundet med planeringen og samlingen av jordene. I 1830-åra ble grøftingsteknikken forbedret, og fra da hadde bønder utgifter med anlegg av grøfter. Til det nye jordbruket krevdes i regelen også nye driftsbygninger. Man trengte bl.a. en rommelig, godt overbygd gjødselkjeller med fast golv. Forbedrete husdyrraser måtte kjøpes.
Alle disse jordbruksteknologiene har det felles at de er basert på styring og kontroll av naturens egne prosesser ved hjelp av midler som hører til naturen selv. Man har så å si brukt naturen mot den selv.

br> Det industrielle jordbruket er det jordbruket vi kjenner i Europa i dag. Her blir styringen og kontrollen av de naturlige prosessene utøvd ved hjelp av uorganiske midler. Jorbruksteknologien er ikke lenger en kretsløpsprosess der produktene til slutt vender tilbake som utgangspunkt for fornyet produksjon.
Det industrielle jordbruket hviler på tre hovedpiilarer: bruken av kunstgjødsel, sprøytemidler og motoriserte redskaper. Det var særlig etter krigen at denne formen for jordbruk vant innpass, selv om elementene i denne jordbruksteknologien var kjent fra før. Den er basert på monokultur, dvs, at en gard spesialiserer seg på bare ën plante eller én sort husdyr.
Det moderne jordbruket minner om en industriell bedrift: Man kjøper inn råstoff (kunstgjødsel, plantevernmidier, husdyr, såkorn eller ungplanter), lar råstoffene gå gjennom en produksjonsprosess hvor man tilsetter energi (traktor og sollys), og det ferdige produktet sendes ut til eventuell videre bearbeiding. Og som industrielle bedrifter ellers, må en jordbruksbedrift spesialisere seg for å kunne produsere med minst mulig kostnader.
Helt industrielt kan jordbruket aldri bli. Det er pent nødt til å følge årstidas rytmer, så om våren og høste om høsten. I industrien er ikke lenger årstidene av praktisk betydning for produksjonens gang, her kan flere prosesser pågå samtidig. I jordbruket må den ene prosessen, f.eks. våronn, være unnagjort før man kan begynne på neste. I landbruket kan man derfor ikke spesialisere seg rundt vel avgrensete arbeidsoppgaver på samme måte som i industrien. En kan ikke spesialisere seg i pløying mens den andre utelukkende tar seg av høykjøring. En bonde må rekke over alle arbeidsoppgaver. Spesialiseringen i jordbruket foregår derfor mellom gardene, og ikke innenfor garden.

Jordbruksteknologier utenfor Europa
Man kan skille ut følgende jordbruksteknologier utenfor Europa: Svedjebruk, nomadiserende husdyrbruk, plantasjesystemet, ranching, ekstensivt kornjordbruk og våtrissystemet. En del av disse systemene hører til i den tredje verden, andre i utviklete land, flere av systemene krysser oppdelingen i utviklete land og u-land. Noen av systemene er ensidig innstilt på å tilfredsstille markedene i den industrialiserte verden, andre er orientert mot selvforsyning for de bøndene som driver dem. Her skal det først behandles de systemene som er en følge av europeisk ekspansjon: ranching, ekstensivt kornjordbruk og plantasjesystemet. Felles for disse systemene er at de er på vikende front, det er mer vekselbruksmetoder og industrielt jordbruk som fortrenger dem.


Ranching er "et barn av den industrielle revolusjonen". Det oppstod som et betydningsfuilt jordbrukssystem bl.a. pga. industrialiserte lands behov for kjøtt. Ranchsystemet finner man i dag i USA, Mexico, Canada, Venezuela, Brasil, Uruguay, Argentina, Australia og New Zealand. Det holdes først og fremst kveg, men også en del sau. Dyra beiter av store områder, fôrstoffer dyrkes ikke, og beitene får lite eller ikke noe stell. Ranching er altså et ekstensivt jordbrukssystem. Derfor er også den vanlige ranchen svært stor. Arbeidsinnsatsen pr. mål og pr. dyr er liten. Innsatsen av produserte produksjonsmidler (kunstgjødsel osv.) er også liten.
Ranching har etter hvert blitt trengt mer og mer tilbake til tørre områder som ikke egner seg for vanlig jordbruk. Voksende befolkning og stigende inntekt har økt prisen på jordbruksjord. Dermed har man måttet produsere mer på ranchen. Et typisk trekk har derfor vært at ranchene har blitt stykket opp og lagt ut til vekselbrukssystemer. I tørre regioner hvor ranchsystemet er opprettholdt, har ranchingen blitt mer intensiv, bl.a. ved å forbedre beitene ved å så kløver.


Ekstensivt kornjordbruk finner man i dag i USA, Canada, Argentina og Sovjetunionen. Dette jordbrukssystemet er som ranching arealkrevende, det gir liten avkastning pr. mål, avkastningen pr. arbeider er høy, arbeidsinnsatsen og innsatsen av produserte produksjonsmidler er liten, og gårdene er gjennomgående store. Kornjordbruket er vanligvis sterkt mekanisert. Avkastningen pr. mål ligger mellom 130 og 170 kg, mens den i det europeiske blandingsjordbruket er på mellom 300 og 400 kg.
Kornjordbruket er en form for monokultur. Ettersom jorda mottar lite gjødsel, så vel kunstig som naturlig, må den legges brakk med visse mellomrom. Erosjon er noe som har fulgt denne formen for jordbruk.
Siden 1930 har det ekstensive jordbruket vært avtakende. Det har vært nødvendig å innføre andre vekster og kvegbruk, dels for å øke produksjonen pr. mål, dels for å spre risikoen på flere felter og dels for å forhindre erosjon. Det er blandingsjordbruket som vinner innpass også her.

Plantasjesystemet er også en ekstensiv form for jordbruk. Å kalle det jordbruk kan diskuteres, det er nemlig helst grøder av trær og busker man finner i plantasjesystemet: gummi, kokosnøtter, oljepalmer, sisal, kakao, te og kaffe.
Plantasjene kan -være av to slag: 1. Den tradisjonelle plantasjen, som har et stort areal under dyrking og bruker leid arbeidskraft, gjerne leilendinger eller slaver. Denne plantasjeformen har finansielle ressurser til å vente på at produksjonen kan begynne, og det er mulig å få til en aldersmessig spredning av trærne. 2. Familiebruk. Denne formen har særlig slått rot i Afrika og Asia. Familiebruket har ikke de samme høye faste kostnadene som den tradisjonelle piantasjen, og siden man dyrker sin egen mat, har familien som oftest råd til å vente på inntektene fra plantasjeveksten.
På piantasjene dyrkes gjerne bare ën vekst. Som ved alle monokulturer fører dette til at jordsmonnet utarmes. I Amerika har dette blitt løst på to måter. Enten har plantasjen drevet et slags vekselbruk, eller man har ganske enkelt forlatt ett område når det ikke lenger ga tilfredsstillende avkastning og tatt i bruk et nytt. Et slikt system har vært, og er det vanligste i Brasil. Slike systemer krever selvsagt at man har lett tilgang på store jordressurser.

Våtrissystemet er et intenslvt jordbruksteknologisk system utviklet for tropiske og subtropiske forhold, Som navnet antyder, er det monokultur. Avkastningen pr. mål er høy, og tillater derfor høy befolkningstetthet.
Det er i India og Det fjerne Østen at våtrissystemet er mest utbredt. Store, sammenhengende områder av våtrissystemet finner man særlig langs deltaene for de store flodene, og dessuten langs dalbunnen til disse flodene. Våtrissystemet finner man også i terrasser langs fjelisidene, dette systemet er særlig utviklet i Java og på Fillpplnene. Systemet er ellers utbredt fra Java i sør til Japan og Korea i nord.
I dette systemet skal planten stå 10-15 cm under vann i tre firedeler av den totale veksttida. Fra det løssholdige vannet mottar risplantene nærlngsstoffer, vannet beskytter også planten mot sterk vind, høye temperaturer og direkte kontakt med tunge tropiske regndråper. Vannet kommer fra elver, blir fordelt i utallige kanaler som til sammen danner et overrislingsanlegg, og fordeles så til de enkelte åkrene. Avgjørende for dette systemet er derfor at man har kanaler som fungerer, og at åkrene er plane, slik at plantene får like vekstvilkår. Rundt åkeren bygges det opp en jordvegg som skal holde vannet på plass.
Bondefamlilene må opparbelde og vedlikeholde kanaler, et arbeid som krever en felles Innsats fra mange bønder over et stort område. Dette utgjør grunnlaget for det som Marx kalte "den asiatiske produksjonsmåte". For øvrig foregår våronna på den måten at jorda gjøres gjørmeaktig ved å slippe vann inn på åkeren som så blir pløyd. Okser blir brukt til pløying de fleste steder, men i Japan brukes tohjulstraktor mer og mer.
Arbeidet ellers består i å ale opp ungplanter på et spesielt avsnitt av åkeren som får godt stell og mye gjødsel. Ungplantene blir så omplantet til åkeren for øvrig, vanligvis er dette kvlnnenes jobb. I veksttida skal piantene holdes fri for ugras. Gjødsling foretas ikke overalt. I Japan, Taiwan og Korea brukes mye kunstgjødsel, andre steder gjødsles det mest med organiske midler, slik som kanalgjørme, komposter, rishalm og menneskemøkk. Men i flere strøk får ikke rlsplantene mer gjødsel enn det som vannet frakter med seg, samt tilfeldig møkk fra pløyedyra. Innhøstingen skjer med kniv eller sigd.
Husdyrhold og plantekultur er altså ikke smeltet sammen til en helhet i våtrlssystemet. Dyra kan godt unnværes, de er ikke nødvendige som gjødselkilde. For en bondefamille er dyra også en utgiftspost fordi de legger beslag på arealer som kunne vært nyttet til risdyrking. For øvrig er det vanlig med oppdrett av fisk på rismarkene, og mange bondefamliler holder også en gris som kan leve av skyllene.
Ser man alle jordbruksteknologier under ett, er problemene med å opprettholde jordas vekstkraft det grunnleggende problemet for alle teknologier. Før eller selnere kommer man alltid opp i problemet med hvordan man skal hindre erosjon eller utpining av jorda. Det er dette som er de reelle problemene for den tredje verdens jordbruk, og ikke hvordan man skal kunne drive jordbruket mest mulig arbeidsrasjonelt.
På lang sikt kan jordas fruktbarhet bare holdes konstant med organiske midler. Bruk av kunstgjødsel og "plantevernmidler" gir bare kortsiktige løsninger, og de kan gjøre de langsiktige løsningene vanskeligere.
Det asiatiske våtrissystemet kan stå som eksempel på hvordan et svært produktivt jordbruk kan drives etter organiske prinsipper. Her har man kunnet kontrollere et vanskelig naturlig miljø på en måte som ikke forringer det naturlige grunnlaget for jordbruket.

Skogbruk
Av teknologier som benyttes i skogbruket for å styre og kontrollere de naturlige prosesser innenfor et skogsmiljø, skal her bare forskjellige metoder for felling av trær behandles. Det blir skilt mellom snauhogst, plukkhogst og frøstillingshogst.
Snauhogst innebærer at man hogger ned alle trær innenfor et gitt område. Dette er den formen for felling som har skjedd der man har hatt rik tilgang på skog, såvel i eldre tid som i dag. Snauhogst kan da også foregå med de forskjelligste redskaper, både med motorsag og flintøks, og ligger ellers vel til rette for mekanisering i stor stil. Snauhogst betyr derfor at hoggingen kan foregå med lite bruk av arbeidskraft. Derimot vil ikke skogen kunne vokse til igjen av seg selv før om lang tid, og man må derfor plante ungtrær.
Økologisk sett er ikke snauhogst en god hogstmetode. Jorda blir på denne måten lagt åpen for erosjon. Et eksempel fra Norge er nedhoggingen av furu rundt Røros kopperverk. Man hogde ned furuskogene for å skaffe seg trekull til utsmeltingen av kopperet. Terrenget ble så lagt åpent for kraftige vinder, som så førte til at furu ikke greide å vokse til igjen. Bare bjørk greide den sterke vinden.
Plukkhogst kjennetegnes ved at man velger ut spesielle kvaliteter av tre, og lar de øvrige stå. En slik kvalitet kunne være stort skipstømmer. Ved denne hogstmetoden blir skogen skånet. Det blir ikke vanskelig for skogen å fornye seg naturlig ved frøsetting, og faren for erosjon i forskjellige former er ikke til stede. Det sier seg selv at en slik form for hogst gir et mindre utbytte pr. arbeidstime målt i trekvanta enn snauhogst. Større skogsmaskiner, traktor og annet, blir det også vanskeligere å bruke.
Ved frøstillingshogst får noen få, utvalgte trær innenfor et område stå igjen. Disse er sett ut til å levere frø til hele det avhogde området, slik at man slipper å plante skog. Slik kan man oppnå minst like stort arbeidsutbytte for skogsarbeidet totalt som ved snauhogst, man kan benytte moderne skogsmaskiner og man slipper altså å plante skog.
Også frøstillingshogst kan stille jorda åpen for erosjon. I moderne skogbruk må man dessuten gjerne bruke store mengder sprøytemldler for å holde den raskt voksende lauvskogen nede. Når dette skjer over store områder, får man en ensretting av det naturlige miljøet, som gjør det lite motstandsdyktig overfor angrep fra skadedyr. Dessuten kan det mikrobiologiske livet i jordsmonnet bli redusert og gi en svakere nedbryting av det organiske materialet. Den tilveksten i skogen som skjer innenfor et slikt område, kan altså bli satt tilbake av midlene man bruker for å regulere skogstilveksten.
Også i skogbruket blir det altså tatt i bruk moderne maskinelt utstyr og moderne "plantevernmidler" for å kontrollere og regulere de biologiske prosessene i skogen. Dette er altså bare kortsiktige løsninger, de langsiktige ligger i en regulering og kontroll ved hjelp av organiske midler.
Ø.S.

Se også: Erosjon, Jord, Jordbruk, Monokultur, Skogbruk. Litteratur: D. B. Grigg: Agricultural systems of the world, London 1974. M. Sahlins: Stone age economics, London 1974. E. Wolf: Bönder, Stockholm 1971. E. Boserup: The conditions of agricultural growth, London 1965.