Våpenkontroll
Begrepet våpenkontroll eller rustningskontroll (eng. arms control) dukket opp i slutten av 1950-årene, som et alternativ til nedrustning. Nedrustning viste seg vanskelig å få til, og mange politikere og strateger var skeptisk til om en nedrustet verden ville være stabil. Våpenkontroll var et mindre ambisiøst mål, men ble samtidig ansett å ha en rekke gunstige virkninger: stabilisering av, rustningsnivået, minsket sannsynlighet for krig ved uhell, redusert mulighet for overrumplingsangrep, lavere rustningsutgifter (eller iallfall mindre sterk vekst) og eventuelt en reduksjon av skadevirkningene av en krig hvis den likevel skulle bryte ut. I den kronologiske listen over avtaler nedenfor er Antarktis-traktaten fra 1959 tatt med som den første. Bestemmelser om demilitarisering finner vi imidlertid også i eldre avtaler, slik som Svalbard-traktaten av 1920. Det er nok rimeligere å anse Prøvestansavtalen fra 1963 som den første egentlige våpenkontrollavtale.
Listen viser at perioden 1968-74 var den mest aktive periode i arbeidet for våpenkontroll. En rekke avtaler ble inngått, med SALT I som den mest kjente. Sammen med en serie avtaler om fredelig samarbeid mellom USA og Sovjet, og den nye vesttyske østpolitikken, la disse avtalene grunnen for det som ble kalt avspenningspolitikken. Denne politikken led imidlertid skipbrudd i slutten av 1970-årene. Det er mange forskjellige oppfatninger om hva dette skyldes: sovjetisk opprustning, den sovjetiske invasjonen i Afghanistan, gisseldramaet i Teheran, oljekrisen, internt press fra amerikanske militære og våpenprodusenter for å fornye de amerikanske strategiske styrkene osv. En del av forklaringen må likevel søkes i at selve prosessen med våpenkontroll var kommet til et vendepunkt. Våpenkontroll hadde ikke hindret den kvalitative opprustningen, selv om den kunne sette visse kvantitative grenser for enkelte våpensystemer. Den førte ikke til nedrustning. Den hindret ikke konflikter verken mellom supermaktene eller i den tredje verden. Den regulerte forhold i periferien av rustningskappløpet, mens de sentrale drivkreftene forble urørt. Den var for mye for haukene og for lite for duene. Kombinasjonen av motstand fra de militære og likegyldighet fra nedrustningstilhengerne førte da også til at flere av de avtaler som ble inngått i midten av 1970-årene aldri er blitt godkjent av det amerikanske Senatet. Selv om partene ser ut til å ha respektert disse avtalene, har dette vært en hindring for å komme videre med mer vidtgående avtaler, for eksempel når det gjelder full prøvestans.
I 1980-årene har våpenkontrollarbeidet fått en ny stimulans gjennom tanken om en frys, dvs. en fastfrysing av alle atomvåpen og deres leveringsmidler. Denne tanken ble opprinnelig lansert i USA i 1980 og førte til en bred folkelig bevegelse med stor tilslutning bl.a. i kirkelige kretser, etterhvert også blant politikere. Ved valgene i 1982 fikk velgerne anledning til å ta stilling til frys-forslaget i en rekke kommuner og delstater. Frys-forslaget seiret i ni av ti delstater og i 34 av 38 kommuner. Etter dette valget har frys-forslaget kommet til å spille en sentral rolle i forsøkene på å stoppe en rekke av de nye atomvåpensystemer som stadig kommer til behandling i Kongressen.
Frys-forslaget tar utgangspunkt i at en begrenset våpenkontroll bare fører til at kapprustningen blir skjøvet over på nye områder. Det er derfor nødvendig å stanse utvikling, produksjon og utplassering av alle nye atomvåpen. Dette kan tenkes gjennomført ved forhandlinger mellom atommaktene. Men frys-bevegelsen tenker seg også at det kan gjennomføres først på ensidig og tidsbegrenset grunnlag av USA. Dermed vil det ligge et sterkt press på russerne om å følge etter, og i neste omgang på de mindre atommaktene.
Frys-forslaget har etterhvert fått stor tilslutning også i Europa, bl.a. i en rekke av de sosialdemokratiske partiene. I FNs hovedforsamling ble det vedtatt to resolusjoner om frys i desember 1982. Det ene forslaget var satt fram bl.a. av Mexico og Sverige og henstilte til de to supermaktene å gå inn for en frys, i første omgang med de fleste andre NATO-land. Sovjetunionen har gitt verbal tilslutning til frys, men har ikke tatt noen ensidige initiativer som kunne bidra til å få prosessen i gang.
Reagan-administrasjonen har forkastet både frys-tanken og mange av de prinsippene som lå bak SALT II og andre våpenkontrollavtaler fordi de angivelig setter USA i en underlegen stilling. Reagan ønsker på den ene side å gjennomføre en sterk opprustning, på den andre side å forhandle med russerne om større reduksjon i strategiske våpen gjennom de såkalte START-forhandlingene.
I den følgende listen er avtalene om våpenkontroll siden 1959 ordnet kronologisk. Den viktigste av avtalene fra før annen verdenskrig er Geneve-konvensjonene (se artikkel Folkerettsregler om maktbruk og krigføring).

Kronologisk liste over eksisterende avtaler fra etterkrigstiden:

ANTARKTIS-TRAKTATEN
Underskrevet i Washington 1. des. 1959, i kraft fra 23. juni 1961.
Definerer Antarktis som et område som bare kan brukes for fredelige formål. Forbyr alle militære tiltak i Antarktis, slik som opprettelse av militærbaser, militærmanøvrer og våpenprøver. Forbyr atomsprengninger og tømming av radioaktivt avfall inntil eventuelle framtidige avtaler om dette kommer i stand. Underskriverlandene har rett til å inspisere hverandres baser. Antarktis er verdens første atomvåpenfrie sone. Norge er blant initiativtakerne til avtalen. Underskriverne omfatter bl.a. Storbritannia, Frankrike, USA, Sovjetunionen og Kina. Pr. 31.12.82 var det 25 land som hadde signert.

”HOT-LINE”-AVTALEN
Undertegnet i Genève 20. juni 1963, i kraft fra samme dato.
Oppretter en direktelinje mellom den amerikanske og den sovjetiske regjeringen for samtaler i krisesituasjoner. For øyeblikket brukes to satellittkanaler til dette, med flere bakkestasjoner i hvert land. Liknende kanaler er opprettet senere mellom de britiske og franske regjeringene og sovjetrusserne. Alle disse avtalene er tosidige.

DEN DELVISE PRØVESTANSAVTALEN (PARTIAL TEST BAN TREATY - PTB)
Undertegnet 5. august 1963, i kraft fra 10. okt. 1963.
Avtalen forbyr atomvåpenprøver og alle andre atomsprengninger (også for fredelige formål) i atmosfæren, verdensrommet og havet. Prøvesprengninger under jorden er fremdeles tillatt ifølge avtalen, så lenge de ikke fører til radioaktivt nedfall utenfor eget territorium. Avtalen var pr. 31.12.82 underskrevet av 112 land. Atommaktene Kina og Frankrike har ikke skrevet under. India har underskrevet avtalen, men har foretatt en underjordisk sprengning. Norge sluttet seg til avtalen i 1963.

TRAKTATEN OM DET YTRE VERDENSROM (OUTER SPACE TREATY)
Underskrevet i London, Moskva og Washington 27. jan. 1967, i kraft fra 10. okt. 1967.
Forbyr utplassering av atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen i verdensrommet, inklusive på Månen og andre himmellegemer. Opprettelse av militære baser, alle slags våpenprøver og militærmanøvrer er også forbudt. Pr. 31.12.82 hadde avtalen fått tilslutning fra 84 land, herunder alle stormaktene med unntak av Kina. Norge sluttet seg til avtalen i 1969.

AVTALEN OM FORBUD MOT ATOMVÅPEN I LATIN-AMERIKA
Underskrevet i Mexico City 14. februar 1967, i kraft fra 22. april 1968.
Avtalen forbyr prøving, bruk, framstilling, produksjon eller annen anskaffelse, så vel som mottak, lagring, utplassering eller annen besittelse av kjernevåpen i noe latinamerikansk land. Landene skal opprette avtaler med IAEA om sikringstiltak for sine atomkraft eller -forskningsanlegg. Avtalen har fått tilslutning av 22 land. I en tilleggsprotokoll gjør de landene som har besittelser i det latinamerikanske området (Frankrike, Nederland, Storbritannia og USA) avtalen gjeldende for disse. I en annen tilleggsprotokoll påtar atommaktene med unntak av India seg å respektere avtalen, det vil si ikke å bidra til at den brytes og ikke å bruke kjernevåpen mot noen av partene i avtalen.

IKKE-SPREDNINGSAVTALEN (NON-PROLIFERATION TREATY - NPT)
Underskrevet i London, Moskva og Washington 1. juli 1968, i kraft fra 5. mars 1970.
Forbyr stater som har atomvåpen å overføre disse til land som ikke har atomvåpen fra før. Atommaktene skal heller ikke oppmuntre eller hjelpe andre land med å skaffe seg slike våpen.
Avtalen forbyr også stater uten atomvåpen å motta slike og å framstille dem. Stater uten atomvåpen skal inngå kontrollavtaler med det Internasjonale Atomenergibyrået (IAEA) med ikke-spredning for øyet. Ellers skal underskriverne hjelpe hverandre med å gjøre bruk av atomenergien til fredelige formål. De skal også forhandle seg fram til en stopp på atomkappløpet, til atomnedrustning og til generell og fullstendig nedrustning.
Pr. 31.12.82 hadde 120 land gitt sin tilslutning til ikkespredningsavtalen. Norge gjorde det i 1969. 74 land som ikke selv har atomvåpen - inkludert Norge - har gitt sin tilslutning til en tilleggsavtale med IAEA om sikringstiltak under NPT. Av atommaktene mangler Frankrike og Kina, men Frankrike har erklært at landet vil følge avtalen og opprette kontrolltiltak i pakt med den. Flere andre potensielle stormakter (India, Israel, Sør-Afrika, Argentina m.fl.) har heller ikke undertegnet. I 1977 ble 15 land som produserer kjernekraftutstyr enige om retningslinjer for eksport av kjernekraftmateriale. Denne uformelle sammenslutningen kalles gjerne ”London-klubben”. I 1975 og 1980 ble det holdt internasjonale konferanser for å gjennomgå landenes oppfølging av NPT.

HAVBUNNS-TRAKTATEN (SEABED TREATY)
Underskrevet i London, Moskva og Washington, 11. feb. 1971, i kraft fra 18. mai 1972.
Forbyr plassering av kjernevåpen eller andre masseødeleggelsesredskaper på eller under havbunnen utenfor 12 mils sonene. Under SALT II ble også prøver med våpen som kan utplasseres på denne måten forbudt. Pr. 31.12.82 hadde 73 land gitt sin tilslutning til traktaten, deriblant atommaktene, med unntak av Frankrike og Kina. Norge ga sin tilslutning til avtalen i 1971.

AVTALEN OM TILTAK FOR Å REDUSERE FAREN FOR UTBRUDD AV KJERNEFYSISK KRIG MELLOM USA OG SOVJETUNIONEN
Underskrevet i Washington 30. sept. 1971, i kraft fra samme dato.
Pålegger umiddelbar varsling av mulige atomvåpeneksplosjoner ved uhell (landet som eier våpenet skal umiddelbart søke å uskadeliggjøre det). Likedan skal ukjente gjenstander som oppdages av rakettvarslingsanlegg, eller forstyrrelser av disse, varsles. Prøver med raketter utenfor landenes områder skal forhåndsvarsles.
Avtalen er tosidig.

KONVENSJONEN OM FORBUD MOT UTVIKLING, PRODUKSJON OG LAGRING AV BAKTERIOLOGISKE (BIOLOGISKE) VÅPEN OG TOKSIN VÅPEN (B-VÅPENKONVENSJONEN)
Underskrevet i London, Moskva og Washington 10. april 1972, i kraft fra 26. mars 1975.
Forbyr utvikling, produksjon, lagring og anskaffelse av bakteriologiske (biologiske) våpen og toksinvåpen (giftstoff dannet av mikro-organismer). Samtidig forbys avleveringsmidler for slike stridsmidler. Lagre av strids- og avleveringsmidler skulle vært tilintetgjort eller overført til fredelige formål innen ni måneder etter at avtalen trådte i kraft. En konferanse i 1980 stadfestet forbudets store rekkevidde og utvidet det til å gjelde materialer som stammet fra manipulasjoner med arvestoffet. Konvensjonen omfatter ikke andre kjemiske våpen enn toksiner, og i de senere år har begge supermaktene intensivert utviklingen av slike våpen.
B-våpenkonvensjonen hadde fått tilslutning av 56 land pr. 31.12.82, herunder de fleste stormakter unntatt Kina. Norge sluttet seg til B-våpenkonvensjonen i 1973.

OVERENSKOMST FOR Å HINDRE UHELL PÅ OG OVER DET ÅPNE HAV
Underskrevet i Moskva 25. mai 1972, i kraft fra samme dato.
Inneholder regler som skal øke sikkerheten til amerikanske og russiske militærfly og skip i internasjonale farvann, deriblant fly og skip som tjener som landingsplass for luftfartøyer. Partene skal også gjensidig varsle om tiltak som medfører farer for den andre partens enheter. I ett' tillegg fra 1973 ble det innført et forbud mot å simulere angrep på den andre partens sivile skip ved å sikte med kanoner, rakettramper, torpedorør e.l., eller å slippe gjenstander så nær sivile skip at det kan medføre farer.
Avtalen er tosidig.

SALT I (INTERIMSAVTALEN OM BEGRENSNINGEN I TALLET PÅ OFFENSIVE STRATEGISKE VÅPEN)
Underskrevet i Moskva 26. mai 1972, i kraft fra 3. okt. 1972.
Avtalen satte et tak på det samlede antallet landbaserte og ubåtbaserte raketter i 5 år. Dette taket var lik det antall raketter partene da hadde ferdig eller under bygging. Sammensetningen av de strategiske styrkene var i stor grad opp til partene. I en tilleggsprotokoll ble grensene for ubåtbaserte raketter nøyaktig tallfestet. SALT-avtalen ble forutsatt kontrollert med nasjonale tekniske hjelpemidler. Avtalen er tosidig mellom USA og Sovjetunionen.
I september 1977 slo partene fast at selv om avtalen utløp 3. okt. samme år, ville de avstå fra tiltak som var uforenlige med den eller med målene for de pågående SALT II-forhandlingene om en ny overenskomst.

ABM-TRAKTATEN
Underskrevet i Moskva 26. mai 1972, i kraft fra 3. okt. 1972.
Forbyr hver supermakt å ha mer enn to ABM-anlegg hver. Ett rundt hovedstaden og ett i et område der strategiske raketter er utplassert. Antall tillatte ABM-anlegg ble redusert til ett i en tilleggsavtale som trådte i kraft 25. mai 1976. (USAs ene anlegg har vært ute av drift siden 1977.)
Avtalen er tosidig mellom USA og Sovjetunionen. Avtalen regnes som en del av SALT I.

AVTALEN OM Å HINDRE ATOMKRIG
Underskrevet i Washington 22. juni 1973, i kraft fra samme dato.
Pålegger underskriverne, det vil si Sovjet og USA, å handle på en slik måte at utbrudd av atomkrig mellom dem, eller mellom dem og andre land, kan unngås. Partene vil unngå trusler eller maktbruk mot den andre parten, mot dennes allierte og mot andre på en slik måte at internasjonal fred og sikkerhet settes i fare. Videre skal landene samrå seg om andre land handler slik at trusler mot internasjonal fred og sikkerhet oppstår, og gjøre det som står i deres makt for å fjerne truslene. Avtalen er tosidig.

TERSKELAVTALEN (THRESHOLD TEST BAN TREATY - TTBT)
Undertegnet i Moskva 3. juli 1974, ikke ratifisert av USA pt. 1983.
Terskelavtalen mellom USA og Sovjetunionen forbyr underjordiske kjernevåpenprøver på over 150 kt., forplikter partene til å innskrenke prøvetallet til et minimum, men omfatter ikke sprengninger for fredelige formål. Skal verifiseres med nasjonale tekniske hjelpemidler. Avtalen skulle tre i kraft 31. mars 1976. Men siden den ikke var ratifisert, erklærte partene at de ville overholde begrensningen inntil avtalen ble ratifisert.

TILLITSKAPENDE TILTAK I EUROPA (DEL AV SLUTTAKTEN FRA KSSE)
Underskrevet i Helsinki 1. august 1975.
Pålegger forhåndsvarsling av større militærmanøvrer (mer enn 25.000 mann) i Europa minst 21 dager i forveien, eller så tidlig som mulig om manøvrene kommer i stand på kortere tid. Partene kan også invitere observatører fra andre land.
På senere KSSE-møter er det blitt foreslått å redusere grensen på 25.000 mann, å forlenge varslingsfristen, og å gi observatører mer informasjon. Diskusjoner med sikte på å oppnå styrkereduksjoner i Europa er blitt holdt i Wien siden 1973 - de såkalte MFR-forhandlingene. Norge deltar i disse forhandlingene.
Alle de europeiske land deltok i Helsinki, med unntak av Albania og Andorra.

FORBUD MOT MILITÆR BRUK AV MILJØPÅVIRKNINGER (ENVIRONMENTAL MODIFICATION CONVENTION - ENMOD)
Underskrevet i Genève 18. mai 1977, i kraftfra 5. okt. 1978.
Forbyr militær eller annen bruk av miljøpåvirkningsteknikker som har omfattende, langvarige og alvorlige skadevirkninger for noen av underskriverne. ”Miljøpåvirkningsteknikker” refererer til enhver måte å endre jordens sammensetning, oppbygning og naturlige prosesser på, inkludert biosfæren, jordskorpen, vannmassene, atmosfæren og verdensrommet. Pr. 31.12.82 hadde 38 land gitt sin tilslutning til avtalen, herunder stormaktene, med unntak av Frankrike og Kina. Norge sluttet seg til avtalen i 1979.

SALT II. AVTALE OM BEGRENSNING AV ANTALLET OFFENSIVE STRATEGISKE VÅPEN.
Underskrevet i Wien 18. juni 1979, har ikke trådt i kraft pr. 1983.
Avtalen setter en grense for det samlede antall våpenbærere (ICBM og SLBM samt tunge bombefly) hver supermakt kan ha. Denne grensen var 2250 til sammen fra 31. desember 1981. Av disse skulle det være maksimalt 1320 MIRVede ICBM, SLBM og tunge bombefly med ALCM med rekkevidder over 600 km. Videre ble det satt grenser på 10 stridshoder pr. ICBM og 14 pr. SLBM. Det ble også satt grenser for en rekke andre våpensystemer og for ombygginger av eksisterende utstyr.
Det sto atskillig strid om Tu-22M ”Backfire” flyet under forhandlingene. Før avtalen ble underskrevet erklærte Sov- . jetunionen at flyet var et mellomdistanse bombefly som ikke hadde eller ville få interkontinental rekkevidde. De ville også begrense produksjonsraten for dette flyet til det den var i 1979.
Avtalen er tosidig mellom USA og Sovjetunionen og skulle gjelde fram til 31. des. 1985. Den er ikke ratifisert av USA, men i praksis har begge parter fulgt avtalens bestemmelser.
I en tilleggsavtale ble det slått fast at partene ville fortsette arbeidet med å få i stand reelle strategiske styrkereduksjoner. Partene skulle samarbeide om å komplettere opplysninger fra de nasjonale tekniske hjelpemidlene for verifikasjonsformål, der dette var passende. De nye samtalene skulle begynne våren 1982. I mellomtiden skulle partene forhandle om mellomdistansevåpen i Genève. Disse forhandlingene begynte 30. november 1981.

KONVENSJONEN OM FYSISK BESKYTTELSE AV KJERNEFYSISK MATERIALE
Undertegnet i Wien og New York 3. mars 1980, pr. 1983 ennå ikke trådt i kraft.
Avtalen forplikter partene til å beskytte kjernefysisk materiale som er beregnet på fredelige formål under lagring, internasjonal transport o. l.
Konvensjonen hadde fått tilslutning fra fem land pr. 31.12.82 og var foreløpig ikke trådt i kraft.

KONVENSJONEN OM FORBUD MOT VISSE KONVENSJONELLE VÅPEN SOM HAR SPESIELT SKADELIGE VIRKNINGER (KONVENSJONEN OM INHUMANE VÅPEN)
Undertegnet i New York 10. april 1981, pr. 1983 ennå ikke trådt i kraft.
Avtalen forbyr spesielt grusomme våpen, slik som fragmentvåpen av materiale som ikke kan oppdages i kroppen ved røntgen-stråler, og den forbyr eller begrenser bruken av miner, brannvåpen o.l.
Konvensjonen hadde tilslutning fra 16 land pr. 31.12.82 og var foreløpig ikke trådt i kraft.
N. P. G. / I. B.
Litteratur: Turid Sand: Rustningskontroll og nedrustning. Avtaler, forhandlinger, aktuelle problemer. Oslo: Utvalget for rustningskontroll og nedrustning, 1976.
Arms Control and Disarmament Agreements. Texts and Histories of Negotiations. Washington DC, US Arms Control and Disarmament Agency, 1982.
Magne Barth, red.: Frys. Om frysbevegelsen og atomvåpen i Europa. Oslo: Pax, 1983.
Jozef Goldblat og Ragnhild Ferm: ”Multilateral arms control agreements”, kap. 20 i World Armaments and Disarmament. SIPRI Yearbook 1983. London: Taylor and Francis, 1983.
Publikasjonene fra ACDA og SIPRI inneholder lister over hvilke land som har sluttet seg til konvensjonene, ACDAs publikasjon også de fullstendige tekstene.


Warszawapakten
Warszawapakten er en multinasjonal vennskaps- og bistandsavtale inngått mellom Sovjetunionen og dets allierte Bulgaria, Tsjekkoslovakia, Øst-Tyskland, Ungarn, Polen og Romania i 1955. Albania var først medlem, men trakk seg etter at det hadde orientert seg i kinesisk retning i 1968. Romania har i praksis trukket seg fra det militære samarbeidet. Warszawapakten forplikter partene til gjensidige konsultasjoner i internasjonale spørsmål som er av felles interesse, og til øyeblikkelig militær bistand i tilfelle et angrep på en av signatarmaktene. Avtalen ble inngått etter at Vest-Tyskland var blitt medlem av NATO. Den kan oppfattes som et samordnende overbygg for det østlige samarbeidet, som også bygger på en lang rekke bilaterale bistands- og vennskapsavtaler. Disse vil fortsette selv om Warszawapakten skulle bli oppløst, f.eks. som følge av opprettelsen av en sikkerhetspakt mellom øst og vest slik det er nevnt i paktens siste artikkel. De bilaterale avtalene er også grunnlaget for stasjonering av sovjetiske styrker på andre paktmedlemmers territorier.
Pakten er sterkt dominert av Sovjetunionen. Den militære øverstkommanderende har alltid vært en sovjetisk marskalk. Hovedorganene har sete i Moskva, og består av en militær felleskommando, en rådslagningskomité som omfatter alle partisjefer og/eller regjeringsledere, utenriksministrene og forsvarsministrene, og en permanent kommisjon under denne. Paktens samordning har ført til en høy grad av standardisering av våpen og militære doktriner.
Pakten blir sett på som svært viktig for det østlige samarbeidet. Da den ungarske regjeringen Nagy i 1956 prøvde å si opp sitt lands medlemskap, ble resultatet innmarsj av sovjetiske tropper. Disse tvang ungarerne inn i folden igjen, men først etter at de hadde slått ned blodige opptøyer. Det tsjekkoslovakiske eksperimentet i 1968 med ”å innføre en sosialisme med et menneskelig ansikt” resulterte i at andre paktland, ledet av Sovjetunionen, gjorde et nytt militært inngrep for å eliminere avviket. Pakten har imidlertid ikke noen gang blitt brukt til angrep mot land som ikke er paktmedlemmer.

WARSZAWA-PAKTEN - TRAKTATTEKSTEN

Innledning
De kontraherende parter, som påny bekrefter sitt ønske om å opprette et europeisk kollektivt sikkerhetssystem basert på deltagelse fra alle europeiske land, uansett disses sosiale og politiske systemer, som vil gjøre det mulig for dem å forene sine anstrengelser for å sikre freden i Europa;
Som samtidig er klar over den situasjon som er oppstått i Europa gjennom ratifikasjonen av Paris-avtalene, som tar sikte på opprettelse av en ny militær ordning i form av en ”Vest-Europeisk Union”, med deltagelse fra et gjenopprustet Vest-Tyskland og integrering av dette i den Nord-Atlantiske blokk, noe som øker faren for en ny krig og representerer en trusel mot fredelige staters nasjonale sikkerhet;
Som er overbevist om at under disse omstendigheter må de fredelige europeiske stater ta de nødvendige skritt for å trygge sin sikkerhet og for å bevare freden i Europa;
Som ledes av formålene og grunnsetningene for de Forente Nasjoners Pakt;
Som ønsker ytterligere å fremme og utvikle vennskap, samarbeid og gjensidig bistand i henhold til grunnsetningene om respekt for staters uavhengighet og suverenitet og ikke-innblanding i deres indre anliggender;
Har besluttet å inngå denne Traktat om vennskap, samarbeid og gjensidig bistand og har i den hensikt oppnevnt som sine befullmektigede (her følger navnene .' ..), som, etter å ha fremlagt sine fullmakter som er funnet å være i god og behørig stand, er blitt enig om følgende:
Artikkel 1. De kontraherende parter forplikter seg til, i henhold til De Forente Nasjoners Pakt, i sine mellomfolkelige forhold å avstå fra trusel om eller bruk av makt, og å bilegge sine mellomfolkelige tvister fredelig og på en slik måte at det ikke setter internasjonal fred og sikkerhet i fare.
Artikkel 2. De kontraherende parter erklærer at de er rede til å delta i en oppriktig samarbeidets ånd i alle mellomfolkelige tiltak som tar sikte på å trygge internasjonal fred og sikkerhet, og vil vie alle sine krefter til å nå dette mål.
De kontraherende parter vil videre bestrebe seg på å få vedtatt, i forståelse med andre stater som kan ønske å samarbeide på dette område, effektive tiltak for generell nedrustning og forbud mot atom-, vannstoff- og andre masseutryddelsesvåpen.
Artikkel 3. De kontraherende parter vil rådslå med hverandre i alle viktige mellomfolkelige spørsmål som berører deres felles interesser, ledet av ønsket om å styrke internasjonal fred og sikkerhet.
De vil uoppholdelig rådslå med hverandre når som helst en av dem mener at en trusel om væpnet angrep på en eller flere av partene i Traktaten er oppstått for å sikre det felles forsvar og opprettholdelsen av fred og sikkerhet.
Artikkel 4. I tilfelle av væpnet angrep i Europa på en eller flere av partene i Traktaten av en stat eller gruppe av stater, vil hver av partene i Traktaten, under utøvelsen av sin rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar, i henhold til artikkel 51 i De Forente Nasjoners Pakt, øyeblikkelig, enten enkeltvis eller i samråd med andre parter i Traktaten, komme den stat eller de stater til unnsetning som er angrepet, med alle de midler som den anser som nødvendig, derunder bruk av væpnet makt. Partene i Traktaten vil øyeblikkelig rådslå med hverandre om de nødvendige forholdsregler som skal tas av dem i fellesskap for å gjenopprette og opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.
Forholdsregler som tas på grunnlag av denne artikkel skal meldes til Sikkerhetsrådet i samsvar med bestemmelsene i De Forente Nasjoners Pakt. Disse forholdsregler skal øyeblikkelig bringes til opphør når Sikkerhetsrådet har tatt de skritt som er nødvendig for å gjenopprette og opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.
Artikkel 5. De kontraherende parter er blitt enig om å opprette en Felleskommando for de væpnede styrker som ved overenskomst partene imellom skal avgis til denne kommando, som skal fungere på basis av felles fastsatte grunnsetninger. De vil likeledes vedta andre avtalte tiltak som er nødvendig for å styrke sin forsvarsevne, for å beskytte sine folks fredelige virksomhet, garantere ukrenkeligheten av sine grenser og territorier, og yde forsvar mot mulig aggresjon.
Artikkel 6. Med henblikk på de rådslagninger mellom partene som det tas sikte på i denne Traktat, og også med henblikk på å granske problemer som kan oppstå ved iverksettelsen av Traktaten, skal det nedsettes en Politisk Konsultativ Komité, hvor hver av partene i Traktaten skal være representert av et medlem av sin regjering eller aven annen spesielt oppnevnt representant.
Komiteen kan opprette de hjelpeorganer som måtte være nødvendig.
Artikkel 7. De kontraherende parter forplikter seg til ikke å delta i noen koalisjoner eller allianser og ikke å inngå noen avtaler hvis formål er i strid med formålene med denne Traktat.
De kontraherende parter erklærer at deres forpliktelser etter eksisterende internasjonale avtaler ikke er i strid med bestemmelsene i denne traktat.
Artikkel 8. De kontraherende parter erklærer at de vil opptre i en vennskapets og samarbeidets ånd med sikte på videre utvikling og fremme av det økonomiske og kulturelle samkvem seg imellom, idet hver overholder prinsippet om respekt for de andres uavhengighet og suverenitet og ikke-innblanding i deres indre anliggender.
Artikkel 9. Denne Traktat er åpen for til, tredelse av andre stater, uansett disses sosiale eller politiske systemer, som gir uttrykk for at de er rede til å slutte seg til denne Traktat for å bidra til å forene de fredelige staters innsats for å trygge folkenes fred og sikkerhet. Slik tiltredelse skal tre i kraft med samtykke fra partene i Traktaten etterat tiltredelseserklæring er deponert hos Folkerepublikken Polens regjering.
Artikkel 10. Denne Traktat er gjenstand for ratifikasjon, og ratifikasjonsdokumentene skal deponeres hos Folkerepublikken Polens regjering.
Traktaten skal tre i kraft på den dag det siste ratifikasjonsdokument er deponert. Folkerepublikken Polens regjering skal underrette de øvrige parter i Traktaten etter hvert som hvert ratifikasjonsdokument blir deponert.
Artikkel Il, punkt]. Denne Traktat skal forbli i kraft i tyve år. For de kontraherende parter som ikke ett år etter utløpet av denne periode fremlegger for Folkerepublikken Polens regjering et varsel om oppsigelse av Traktaten, skal den forbli i kraft i de neste ti år.
Artikkel 11, punkt 2. Dersom et kollektivt sikkerhetssystem skulle bli etablert i Europa og en all-europeisk aytale om kollektiv sikkerhet skulle bli sluttet i denne hensikt, hvilket de kontraherende parter utrettelig vil bestrebe seg på, skal denne Traktat opphøre å være gyldig fra den dag den all-europeiske avtale trer i kraft.
Artikkel 11, punkt 3 og 4. Undertegnet i Warszawa den 14. mai 1955, i en kopi på hvert av følgende språk: russisk, polsk, tsjekkoslovakisk og tysk, idet alle tekster er like autentiske. Bekreftede avskrifter av denne Traktat skal tilstilles alle parter i Traktaten av republikken Polens regjering.
Til vitterlighet derav har de befullmektigede undertegnet denne Traktat og påført den sine segl.

KOMMUNIKE OM OPPRETTELSE AV EN FELLSKOMMANDO
for de væpnede styrker tilhørende signatarmaktene til denne Traktat om vennskap, samarbeid og gjensidig bistand.
I samsvar med Traktaten om vennskap, samarbeid og gjensidig bistand mellom Folkerepublikken Albania, Folkerepublikken Bulgaria, Den ungarske folkerepublikk, Den tyske demokratiske republikk, Den polske folkerepublikk, Den romanske folkerepublikk, Unionen av sovjetiske Sosialistiske Republikker og Den sosialistiske republikk Tsjekkoslovakia, har signatarmaktene besluttet å opprette en felleskommando for sine væpnede styrker.
Denne avgjørelse medfører at generelle spørsmål som berører styrkelsen av signatarmaktenes forsvarsevne og organisasjonen av disse felles væpnede styrker skal være gjenstand for gransking av Den politiske konsultative komité, som skal ta de nødvendige avgjørelser.
Marskalk av Sovjetunionen I. S. Koniev er utnevnt til Øverstkommanderende for de felles væpnede styrker som skal avgis av signatarmaktene.
Signatarmaktenes forsvarsministre eller andre militære sjefer skal tjene som Stedfortredende Øverstkommanderende for de felles væpnede styrker og skal ha kommandoen over de væpnede styrker som avgis av deres respektive stater til de felles væpnede styrker.
Spørsmålet om Den tyske demokratiske republikks deltagelse i tiltak som berører Felleskommandoens væpnede styrker vil bli gransket på et senere tidspunkt. En stab for signatarmaktenes felles væpnede styrker skal nedsettes under Øverstkommanderende for de felles væpnede styrker og skal innbefatte faste representanter fra signatarmaktenes generalstaber.
Staben skal ha sitt hovedkvarter i Moskva.
Fordelingen av de felles væpnede styrker på signatarmaktenes territorier vil bli foretatt etter avtale mellom statene, i samsvar med deres behov for felles forsvar.
Begge dokumenter er datert 14. mai 1955.

Litteratur: Militærbalansen, Oslo: Den norske Atlanterhavskomite, årlig.