Styrkeforholdet i Europa
I artikkelen Atomlagrene er det gitt en oversikt over de to supermaktenes atomarsenaler. I denne artikkelen rettes oppmerksomheten spesielt mot styrkeforholdet mellom øst og vest i Europa. Dette styrkeforholdet er viktig i forbindelse med våpenkontroll. Det foregår forhandlinger både om atomvåpen i Europa og om de konvensjonelle styrker i Sentral-Europa.
I de første tre tabellene gis oversikt over tre ulike syn på styrkeforholdet når det gjelder mellomdistanseatomvåpen. De offisielle amerikanske og sovjetiske syn avviker meget sterkt fra hverandre. USA hevder at det er en knusende sovjetisk overlegenhet. Sovjetunionen hevder at det er omtrent likeverdighet mellom øst og vest. Disse forskjellene skyldes at de to parter regner med forskjellige deler av atomstyrkene hos seg selv og hos motparten. Det er dessuten uenighet om de britiske og franske atomstyrkene skal regnes med. I den tredje tabellen gis en uavhengig vurdering fra Det internasjonale fredsforskningsinstituttet i Stockholm (SIPRI). Denne konkluderer med at det er en sovjetisk overlegenhet, men ikke på langt nær så stor som det som er hevdet offisielt fra USA. Det kan også stilles et spørsmålstegn .ved om denne tallmessige overvekten på sovjetisk side av disse våpnene isolert, er noe som russerne kan utnytte til å oppnå noen politisk eller militær fordel.

1. Det amerikanske synet på styrkeforholdet med hensyn til mellomdistansevåpen i Europa¹
  USA Sovjetunionen
Fly FB-111² 63   Tu-22M (Backfire) 45
  F-111 154   Tu-16 (Badger) 350
        Tu-22 (Blinder)  
  F-4 265   Fencer, Fitter, Flogger 2700
  A-6/A-7 68      
Sum fly   560     3095
Raketter   0   SS-4, SS-5 350
        SS-20 250
        SS-N-5 30
Sum raketter   0     630
Totalsum   560     3725
 
¹ Tall offentliggjort av det amerikanske utenriksdepartementet etter Reagans tale 18.11.1981.
² Basert i USA, men tenkt brukt i Europa.




2. Det sovjetiske synet på styrkeforholdet med hensyn til mellomdistansevåpen i Europa¹
  NATO   Warszawa-pakten
Fly FB-111² 65   Tu-16 (Badger) 461
        Tu-22 (Blinder)  
        Tu-22M (Backfire)  
  F-111 172      
  F-4 246      
  A-6/A-7³ 240      
  Vulcan B.2 55      
  Mirage 46      
Sum fly   824     461
Raketter S-3 18   SS-4, SS-5 253
  M-20 80   SS-20 243
  Polaris 64   SS-N-18 18
Sum raketter   162     514
Totalsum   986     975
 
¹ Leonid Bresjnev i Der Spiegel, 2.11.1981 og Vadim Zagladin på den femte
Pugwash-arbeidsgruppe om kjernefysiske våpen i Europa, Genève, 11.-13.12.1981.
² Basert i USA, men tenkt brukt i Europa.
³ Antakelig fly på hangarskip i Middelhavet og Atlanterhavet.




3. SIPRIs syn på styrkebalansen med hensyn til mellomdistansevåpen i Europa (1981)
  NATO   Warszawa-pakten
Fly FB-111A 63   Tu-22M (Backfire) 60
  F111 156   Tu-16 (Badger) 225
  Vulcan B.2 55   Tu-22 (Blinder) 100
  Mirage IV A 35   Su-24 (Fencer) 375
Sum fly   309     760
Raketter Polaris A-3 64   SS-4, SS-5 169-223
  S-3 18      
  M-20 80   SS-20 175
        SS-N-5 30
Sum raketter   162     374-438
Totalsum   471     1134-1198
           
I tabellen er tatt med primære mellomdistansefly som er slik basert at de kan nå mål i Europa, samt de amerikanske flyene av typen FB-I I I som er basert i USA, men tiltenkt oppgaver i Europa. Tallene for Warszawa-paktens fly er estimat ut fra antakelsen om at tre fjerdedeler av det totale antall fly kan nå mål i Europa. Styrkeforholdet mellom Warszawa-paktens og NATOs fly er da 2,5:1. På vestlig side har Tornado-fly blitt utplassert i Storbritannia frajuni 1982, og på østlig side øker tallet på fly av typen Fencer og Backfire. Tar man med marinefly i styrkebalansen, blir forholdet mellom Warszawa-pakten og NATO 2:1. Tar man videre med alle marginale kjernefysiske mellomdistansefly, blirforholdet mellom de toalliansene langt merjevnbyrdig.
På rakettsiden gjelder tallene status pr. 31.12.1981. SS-4 og SS-5 rakettene blir gradvis faset ut, og usikkerheten i tallene på gjenværende raketter av disse totypene knytter seg til avviket i opplysninger fra sovjetiske og amerikanske offisielle kilder (jfr. tabellen I og 2). Tallene for SS-4, SS-5 og SS-20 er to tredjedeler av totaltallet som var utplassert på dette tidspunkt, da det er disse som kan nå mål i Europa. På vestlig side er det planlagt utstasjonering av Pershing 11 og krysserrakketer fra slutten av 1983.




Konvensjonelle våpen
Utstyr for landstyrker N.-Eur. S.-Eur.¹ USA Samlet Forh.² Samlet Sovjet Andre WTO Bemerkn.
Hovedstridsvogner 7400 7400 3000 18000 1,5 26000 13000 1300  
Artilleri, flerrørs rakettkastere 3700 4000 550 11000 0,9 10000 4700 5300  
Bakke-til-bakke rakettramper 160 50 150 350 1,8 600 250 350  
Panservernkanoner 850 110 0 950 1,9 1900 700 1200 Spanske tall ukjente
Styrte panservernvåpenkastere 4200 900 650 5800 0,8 1400 300 1200  
Luftvernkanoner³ 3400 2200 120 5800 0,6 3600 1100 2500  
Bakke-til-luft rakettramper 1300 100 180 1900 1,7 3200 1800 1400  
 
¹ I disse tallene er Spania (medlem fra 1982) regnet med i den særlige delen av NATO.
² Forholdstallene er tallet for Warszawa-pakten delt på tallet for NATO. Om Warszawa-paktens tall er størst, er forholdstallet større enn 1,0. Ellers er det mindre enn 1,0.
³ For luftvernets del kommer ytterligere styrker fra det russiske hjemmeluftvernet (PVO-Strany).




Sjøstridskrefter N.-Eur. S.-Eur. USA Samlet Forh. Samlet Samlet Sovjet Andre WTO
Undervannsbåter med krysserraketter 0 0 0 0 - 50 50¹ 0
Angrepsubåter 100 40 50 200 0,8 160 150 8
Hangarfartøy 5 2 6 13 0,3 4 4 0
Kryssere 1 2 13 16 1,3 20 4 0
Jagere 50² 50 40 140 0,2 23 22² 1
Fregatter 110² 50 30 200 0,6 110 110² 4
Korvetter/store patruljebåter 60 80 0 140 0,8 110 60² 50
Hurtiggående angrepsbåt (Rakett/torpedo/patrulje) 160 80 3 250 1,7 400 200² 200
Minesveiper 220 100 3 300 1,3 400 250² 140
Amfibiefartøyer 180 290 30 500 0,4 200 120² 80
                 
Marine- og maritime fly                
Bombefly 0 0 0 0 - 50 50 0
Angrepsfly 120 10 190² 300 0,4 130 90² 40
Jagerfly 15 0 150² 160 - 0 0 0
Anti-ubåt 25² 30 60² 110 1,1 130² 130² 0
Rekognisetring/elektr. mottiltak 160 25 70² 250 0,3 70 60² 10
Anti-ubåt helikoptre 160 150 50² 350 0,5 170 160² 12
¹ Sovjetunionen har hatt krysserraketter ombord på noen av sine ubåter siden slutten av 50-tallet. Rekkevidden på disse varierer mellom 40-50 og 450 km - omtrent rekkevidden til amerikanske hangarskipbaserte antiubåtsstridskrefter. Det er ikke sikkert om eller i hvor stor utstrekning de har atomladninger.
² Tallene er anslag.




Angreps- og jagerfly, land N.-Eur. S.-Eur. USA Samlet Forh. Samlet Sovjet Andre WTO
Bombefly 80 0 0 80 4,5 350 350 0
Jagerbombefly 1100 750 500 2300 0,8 1800 1200¹ 600
Jagerfly 40 1120 90 250 2,7 650 650¹ 0
Avskjæringsjagere 450 250 0 700 2,2 1500 0 1500
Rekogniseringsfly 200 130 60 400 1,3 500 350 160
Kamphelikoptre 400 5 350 750 0,2 160 100 60
 
¹ Tallene er anslag


Litteratur: The Military Balance. London: International Institute for Strategic Studies, årlig. Norsk utgave: Militærbalansen. Oslo: Den Norske Atlanterhavskomité, årlig.
World Armaments and Disarmament. SIPRI Yearbook. London: Taylor and Francis, årlig.


Styrkeforholdene rundt Norge
Den største militære styrken i områdene rundt Norge finnes på sovjetiske områder, på Kolahalvøya og i og rundt Leningrad. Den viktigste delen av disse styrkene er den sovjetiske Nordflåten med 178 undervannsbåter, hvorav 40 strategiske ubåter med langtrekkende atomraketter (2/3 av alle rakettene disponeres) og 77 større overflatefartøyer.
Det er rimelig å anta at en del av overflatefartøyene og de atomdrevne jagerundervannsbåtene skal beskytte de rakettforøvende ubåtene. Det samme gjelder flystyrkene i området. Men i alle fall representerer Nordflåtens skip og langtrekkende rekognoserings- og angrepsfly en stor trussel mot NATOs forsyningslinjer over Nordatlanteren.
På Kolahalvøya er det relativt begrensede land/luft-styrker. Der finnes også to motoriserte infanteridivisjoner, hver på 13 000 mann og med bl.a. 214 stridsvogner. Disse har støtte fra en artilleribrigade med 122 mm og 152 mm kanoner, en brigade med SS-I artilleriraketter (for konvensjonelle eller atomsprengladninger), et regiment med SA-4 luftvernraketter. Videre regner en med at ytterligere to til fire divisjoner å 13 000 mann kan mobiliseres på Kola. I tillegg finnes et marineinfanteriregiment (en avdeling som har spesialisert seg på landgangsoperasjoner fra sjøen) på 2000 mann. Det har 20 amfibiestridsvogner og 10 tanks. Lenger sør i Leningrad militærdistrikt finnes ytterligere 6-7 hærdivisjoner, men disse kan også bli brukt på de sentrale europeiske frontene.
Fly kan raskt bringes inn eller fjernes i Kolaområdet, hvor det finnes 16-17 flyplasser. Nordflåtens flyvåpen på 280 fly og 90 helikoptre er permanent stasjonert der. Flyvåpenet omfatter 50 transportfly, mens resten er langtrekkende rekognoseringsfly og antiubåtfly. I tillegg til disse finnes det i militærdistriktet omkring 50 supersoniske Backfire-fly og en del andre fly som er egnet til krigføring til havs. Der er også ca. 100 allværsjagere og 240 andre kampfly på Kola. I Leningrad militærdistrikt finnes ytterligere kampflystyrker.
Sør for Murmansk finnes 9 utskytningssiloer for SS-5 mellomdistanseraketter med en rekkevidde på 3500 kilometer og et atomstridshode på 1 mt. hver. Disse kan bli byttet ut med de nyere SS-20, som har tre stridshoder pr. rakett. Dessuten kan mange av de russiske lang- og mellomdistanserakettene nå mål i Norge.
Tallene for land-, luft- og sjøstridskrefter er imidlertid foranderlige - store styrker kan overføres til dette området om de sovjetiske beslutningstakerne skulle prioritere dette frontavsnittet framfor andre.
Selv om Sverige er alliansefritt, opprettholder landet et sterkt nasjonalt forsvar. De mest slagkraftige delene av luft- og sjøstridskreftene er sterke styrker, mens landstridskreftene bygger på treningsavdelinger og avdelinger som innkalles til repetisjonsøvelser for å opprettholde den militære beredskapen. Dessuten har landet store mobiliseringsavdelinger - 600 000 mann kan mobiliseres til hæren, og det finnes et heimevern på 100 000 mann. Sverige antar i sin forsvarsplanlegging at den største trusselen kommer fra Warszawapakten, og legger derfor vekt på å forsvare seg ved hjelp av forsvarslinjer i Norrland, sterke kystbefestninger og marine langs Østersjøkysten og i Øresund, og et avansert flyvåpen. Planen er at hele landet skal forsvares.
Finland har ikke områder av samme strategiske interesse som Nord-Norge og Østersjøutløpene. Nord-Finland kan imidlertid brukes til gjennomfart av styrker på vei fra Sovjet til Nord-Norge og eventuelt Nord-Sverige. Landet har et sterkt mobiliseringsforsvar - etter mobilisering kan det komme opp i 130 000 mann, og det finnes 700 000 mann som har fått militær trening. De stående styrkene er på omkring 35 000 mann. Det foregår en viss styrkeoppbygging i Nord-Finland.
I den finsk-sovjetiske vennskaps- og støttepakt fra 1949 heter det at dersom Tyskland eller en annen stat som er i forbund med Tyskland angriper Finland eller Sovjetunionen gjennom Finland, kommer finnene til å avverge angrepet, eventuelt med sovjetisk hjelp. Landene skal også rådslå i truselsituasjoner.
I Danmark finnes det stående hæravdelinger på Bornholm, Sjælland og Jylland. I Nord. Tyskland finnes det også en divisjon, sammen med tanks og mekanisert infanteri, som skal forsvare Østersjøutløpene og SchleswigHolstein. Disse tysk-danske styrkene kan forsterkes ytterligere ved mobilisering. Dessuten finnes 100 angrepsfly for sjøkrig i området, og en del marinefartøyer.
Havområdene vest for Norge kan bli skueplass for de viktigste sjømilitære konfrontasjonene i en krig mellom NATO og Warszawapakten. Mot den russiske Nordflåten står store deler av NATOs mariner, hvorav de viktigste elementene er 4-5 amerikanske hangarskip, over 50 atomdrevne angrepsubåter og et større antall overflatekrigsfartøyer med ulike raketter, helikoptre og fly. Hangarskipenes 80-90 fly er av de mest avanserte som finnes, og blir assistert av et vel utbygd luft- og havovervåkings- og varslingsapparat. Dessuten finnes det landbaserte flystyrker som nyttes til havs.

Litteratur: Militærbalansen. Oslo: Den Norske Atlanterhavskomité, årlig.
JANE's weapons systems. London: Jane's publ., årlig.


Sveriges forsvar
Sveriges totalforsvar inkluderer det militære forsvaret, sivilforsvaret, det økonomiske og det psykologiske forsvaret. Totalforsvaret har i gjennomsnitt kostet mellom 4 og 5% av brutto nasjonalprodukt (BNP). Av dette har det militære forsvaret alene kostet mellom 3 og 4% av BNP. Sammen med Sveits har Sverige den sterkeste sivile forsvarsberedskapen i verden.
Vernepliktsystemet forklarer langt på veg de høye svenske forsvarskostnadene. Det militære forsvaret bygger på allmenn verneplikt for menn mellom 18 og 47 år. Sverige har altså ingen profesjonell yrkeshær, men - liksom Norge - en hær av ”reservister” som videreutdannes gjennom gjentatte repetisjonsøvelser.
Den grunnleggende politiske forutsetningen for Sveriges forsvarspolitikk, er alliansefrihet i fredstid. Dette er en forutsetning for nøytralitet i krig. Forberedelser i fredstid for militært samarbeid i eventuell krig med andre land, er utelukket. Sveriges forsvar skal altså utformes slik at det kan fungere uten samarbeid med noen annen stat. Det skal heller ikke lett kunne utnyttes av noen annen maktblokk. Materialanskaffelsene må ikke føre til at en krigførende part skal kunne presse landet bort fra sin nøytralitet i krigs- eller krisesituasjon.
Det militære forsvaret skal derfor ha det som kalles for en svensk profil. Det betyr at det skal utnytte landets spesielle topografi, som for eksempel skjærgården og det tynt befolkede og elverike Norrland. Sveriges militærmateriell skal være ulikt tilsvarende materiell i utlandet. Dette skal skape usikkerhet om det svenske forsvarets effektivitet og evner, redusere motstandernes evne til å velge passende motmidler, og på den måten øke det svenske forsvarets evne til å overleve krigshandlinger.
Dette forklarer hvorfor Sverige har bygget opp en meget omfattende innenlandsk forsvarsindustri. Siden 1950-tallet er de fleste typer avansert militært utstyr framstilt i landet. Sverige har utviklet egne kampfly (Flygende Tanne, Draken, Lansen, Viggen og Gripen), artilleri, fartøy (Spica), ubåter, stridsvognen 103-S, sammen med andre militære kjøretøyer og ammunisjon. Denne væpnede nøytraliteten med stadig mer moderne nyanskaffelser gir en ytterligere forklaring på de høye svenske forsvarsutgiftene. Den grunnleggende politiske målsettingen, som tar avstand fra internasjonalt militært samarbeid, har umuliggjort besparelser. Et begrenset militærindustrielt samarbeid, militær eksport, visse rasjonaliseringer og omstilling til større sivil produksjon har hittil ikke motvirket de forsvarsøkonomiske problemene på noen avgjørende måte.
Invasjonsforsvar har lenge vært det militære forsvarets fremste oppgave. En angriper skal hindres i å få fotfeste på svensk territorium ved at han møtes utenfor Sveriges grenser. Dette har gitt flyvåpnet og marinen de viktigste oppgavene. Gjennom hele etterkrigstiden har Sovjetunionen og dets allierte vært ansett som Sveriges mest sannsynlige potensielle fiender, noe som forklarer at forsvaret er konsentrert østover.
Sverige planlegger ikke først og fremst for en atomkrig. På 60-tallet ble det besluttet at landet ikke skulle skaffe seg atomvåpen, bl.a. fordi man mente det ville ha økt risikoen for å bli angrepet med slike våpen. Den svenske forsvarsdoktrinen bygger på en antakelse om at Sverige mest sannsynlig vil bli angrepet med konvensjonelle våpen i forbindelse med en krig i Europa. Forsvarskomitéen av 1978 utelukker likevel ikke muligheten for angrep med atomvåpen (eller biologiske og kjemiske våpen), eller angrep uten forvarsel.
Det svenske forsvaret er svakt sammenliknet med de militære ressursene som finnes i de to store militæralliansene. Sveriges forsvarsdoktrine går ut fra at ved en krig i Europa vil store deler av stormaktenes militære styrker være opptatt andre steder. Bare begrensede styrker kan derfor brukes mot Sverige. Det er i en slik situasjon at et avansert og sterkt svensk forsvar skal være så avskrekkende at et angrep på Sverige ikke vil lønne seg. Sverige er dessuten på grunn av sin nøytralitet ikke direkte fiende av noen. Dette antas å minske risikoen for angrep på Sverige.
Blir Sverige angrepet likevel, skal hele landet . forsvares. Det finnes underjordiske fabrikkanlegg som skal gjøre det mulig å fortsette viktig militær og sivil produksjon. Underjordiske tilfluktsrom og lager av mat og viktige råvarer skal beskytte befolkningen. Under jorden finnes også operative anlegg, først og fremst stridsledningssentraler for luftforsvaret (STRIL). Langs svenskekysten finnes et stort antall radarstasjoner som kan oppdage innkommende fiendtlige styrker på lang avstand. Informasjonen tilføres STRIL-sentralen, som har direkte forbindelse med fly- og luftvernrakettavdelinger. Disse kan derfor tidlig rettes mot fienden. STRIL-sentralen står også i forbindelse med sivilforsvaret, som slik tidlig kan få evakuert utsatte deler av befolkningen. STRIL-systemet likner ikke på NATOs NADGE-system eller andre lands systemer. Det moderniseres for tiden, for blant annet å øke muligheten for å skjule radarstasjonene.
Flyvåpenet skal i krigstid være spredt på krigsbaser i forskjellige deler av landet. Dette øker evnen til beskyttelse, og muligheten til innsats over hele Sverige. Det svenske veinettet er for eksempel bygget for å kunne brukes som start- og landingsbaner. Hangarer og lagre finnes forberedt i fredstid. Basene har sitt vern ved at de er små og spredte, og gjennom kamuflasje. Hele denne baseorganiseringen blir for tiden modernisert.
Denne krigsbaseorganiseringen er en viktig del av den svenske forsvarsprofilen. Den har skapt en del spesielle behov, for eksempel for relativt lette fly med korte start- og landingsbaner, og med enkel og rask bakkeservice. Selv om dette ikke er like unikt i dag som for 10 eller 20 år siden, antas det å gjøre det vanskelig for andre land å gjøre bruk av det svenske flyvåpenet for egne formål i krig.
B. H.


Litteratur: Proposition 1981/82:102 om säkerhets- och forsvarspolitiken samt totalförsvarets fortsatte utveckling.

Wilhelm Agrell: Om kriget inte kommer. Stockholm: Liber Forlag, 1979.

W. Boman: Svenskt försvar för fred. Stockholm: Försvarets reprocentral, 1982.


Taktiske atomvåpen
Det finnes mer enn 50 000 atomvåpen på jorda i dag. Av disse er mer enn to tredeler såkalte ”taktiske” (i motsetning til ”strategiske”. Bare i Europa er antallet taktiske atomvåpen over 12 000 (USA: 6000, USSR: 5000, Storbritannia og Frankrike noen hundre hver). De spenner over et vidt register, fra atomminer og -artilleri til flybomber og mellomdistanseraketter, fra ladninger på mindre enn ett kilotonn opp til megatonnklassen. Dersom selv en brøkdel av disse våpen blir brukt i det tettbefolkede Sentral-Europa vil ødeleggelsen bli nærmest total, rent bortsett fra faren for opptrapping til en total atomkrig.
Det finnes ingen allment godtatt definisjon av taktiske atomvåpen. Historisk har ”strategi” grovt sett vært anvendt om militære operasjoner med hensikt å bringe troppene til slagfeltet (på gunstigst mulig sted og tidspunkt). mens ”taktikk” refererer til selve kamphandlingene. I moderne tid har strategi hovedsakelig betegnet indirekte krigføring primært rettet mot fiendens mulighet for å opprettholde sin krigførende evne på lang sikt, dvs. mot produksjons- og transportkapasitet samt sivilbefolkningens moral. (I tillegg kommer forsøk på å sette motpartens strategiske styrker ut av spill. Selv om både land- og særlig sjømilitære (jfr. blokade og ubåtkrigføring) operasjoner opp gjennom historien har hatt strategiske formål etter denne definisjonen, er begrepet nært knyttet til utviklingen av flyvåpenet, særlig under den annen verdenskrig.
Taktiske atomvåpen skulle således være slike som er tenkt anvendt for å påvirke den direkte strid med motpartens (ikke-strategiske) militære styrker. Det er to problemer med en slik definisjon. For det første hva som kan regnes å påvirke stridshandlingene: Hva f.eks. med bruer, kommunikasjons- og stridsledningssentraler, forsyningsdepoter o.l.? Vi har altså en slags ”gråsone” mellom mål i selve stridssonen og de produksjons- og befolkningsmessige basisområdene.
Det andre problemet er at denne definisjonen er knyttet til anvendelsen av våpenet og ikke til kjennetegn ved våpenet som sådan. Dette medfører vanskeligheter når de forskjellige våpensystemer må kategoriseres, f.eks. i forbindelse med våpenkontroll. Av de forskjellige systemspesifikke egenskaper for slik klassifisering er rekkevidde mest hensiktsmessig. SALT-forhandlingene satte den nedre rekkevidden for strategiske landbaserte raketter til 5500 km. Mellom 1000 og 5500 km finner vi de såkalte mellomdistansevåpen, og derunder slagmarkvåpen av kort (0-200 km) og middels (200-1000 km) rekkevidde.
Det var to hovedårsaker til at man i de første etterkrigsåra anså taktisk anvendelse av atomvåpen som urealistisk: Dels mente en at deres antall ville forbli relativt begrenset (og burde reserveres de mest ”lukrative mål”, dvs. byer); dels var våpnene alt for store både i omfang (krevde store bombefly) og i sprengeffekt (Nagasaki-bomben på 20 kilotonn ble ansett som ”standard”) til å være egnet for bruk på slagfeltet.
Men arbeidet i de amerikanske atomlaboratoriene etter sprengningen av den første sovjetiske fisjonsladning i 1949 førte til at stadig mindre atomvåpenbærere kunne utrustes med stadig ”mindre” sprengladninger. Allerede i 1951 testet USA ladninger under ett kilotonn.
Utviklingen av taktiske atomvåpen passet godt inn i Eisenhower/Dulles-regjeringas ”New Look”-politikk med økt vekt på atomvåpen. Dette var dels for 'å spare penger, dels fordi en tidlig innså at NATO av politiske og økonomiske årsaker ikke kunne oppnå konvensjonell likevekt med Sovjetunionen. Denne tankegangen, at de taktiske atomvåpen ved ”førstebruk” skulle kunne anvendes mot et overmektig konvensjonelt angrep, har hele tiden vært hovedbegrunnelsen for NATOs taktiske atomvåpen. Allerede i 193 ble de første amerikanske taktiske atomvåpen overført til Europa, i form av 280 mm kanoner (atomvåpenbærende fly var overført enda tidligere).
USA har hele tiden vært ledende i utviklingen av disse våpen, både kvalitativt og kvantitativt. Sovjet har ikke hatt noen konvensjonell underlegenhet å kompensere for, og har satset mer på langtrekkende systemer som motvekt mot de frambaserte amerikanske våpen og de mindre atommaktene. De første sovjetiske landbaserte taktiske atomvåpen ble innført i 1957.
Den voldsomme ekspansjonen i USAs taktiske atomarsenal avtok i 1960-åra. Kennedy/ McNamara-regjeringa var mer interessert i konvensjonelle styrker, særlig for begrenset antigeriljakrigføring. Doktrinen om ”massiv gjengjeldelse” (1954) ble erstattet av ”fleksibelt svar” (først framsatt av forsvarsminister McNamara i 1961, noe motstrebende akseptert av NATO i 1967).
I den senere tid har det skjedd en utvikling i USA fra en akseptering av den gjensidige avskrekking (MAD - Mutual Assured Destruction) til en mer krigførings-orientert doktrine (jfr. Schlesinger-doktrinen og Carter-regjeringas PD-59, senere bekreftet av Reaganadministrasjonen). Utviklingen av stadig mer sofistikerte og anvendbare taktiske atomvåpen (som nøytronbomben) kan sees som tegn på samme utvikling på dette området som for de strategiske våpnene. Som en reaksjon mot disse og liknende tendenser (mellomdistansevåpnene) ser mange et behov for å heve den såkalte ”atomterskelen” ved å øke den konvensjonelle forsvarsevnen på atomvåpnenes bekostning.
P. B.


Litteratur: SIPRI. Tactical Nuclear Weapons European perspectives. London: Taylor & Francis, 1978.

Jeffrey Record, US Nuclear Weapons in Europe. Issues and Alternatives. Washington DC: Brookings Institution, 1974.


USAs forsvar
I følge den amerikanske grunnloven skal ansvar for og myndighet over det nasjonale forsvaret deles mellom den utøvende delen av statsforvaltningen - det vil si presidenten og hans ministre, og den lovgivende delen - det vil si Senatet og Representanthuset, som til sammen utgjør det som kalles Kongressen. Presidenten er øverstkommanderende for de væpnede styrkene både i fred og i krig. Han har ansvaret for utforming og utføring av forsvarspolitikken og for administrasjonen av forsvarets forskjellige deler. Administrasjonen utføres av forsvarsdepartementet, som for en stor del holder til i en bygning kalt Pentagon. Presidenten tilsetter de øverste tjenestemennene i forsvarsdepartementet, og de bistår ham i utformingen av forsvarspolitikken sammen med andre sikkerhetspolitiske rådgivere som samarbeider med presidenten i Det hvite hus.
Kongressen kan godkjenne eller forkaste budsjetter, og gjør så på grunnlag av detaljerte høringer der alle sider av forsvarspolitikken blir gjennomgått med både politiske og militære representanter for forsvaret. På denne måten har Kongressen stor myndighet til å styre forsvarspolitikken. Det er også Kongressen som har myndighet til å erklære krig. Presidenten kan treffe militære tiltak i prekære situasjoner, men krigshandlinger må opphøre innen 30 dager om ikke Kongressen godkjenner tiltakene. Ellers har Kongressen begynt å vise større interesse for militære spørsmål etter Vietnam-krigen og Watergate-affæren, som skapte frykt for åt presidentmakten skulle misbrukes.
Den amerikanske hæren, marinen og luftvåpenet har vært svært uavhengige av hverandre, men i følge den nasjonale amerikanske sikkerhetsloven fra 1947 er forsvarsdepartementet felles for alle, og delt inn i tre underdepartementer: et for hæren, et for marinen og et for flyvåpenet. Til marinen hører et marinekorps, som kan settes i land og føre landkrig som en vanlig hæravdeling uavhengig av resten av de landmilitære avdelingene. Flyvåpen og marine rår sammen over de strategiske stridskreftene: ubåtraketter, interkontinentale raketter og interkontinentale bombefly.
Etter siste verdenskrig utviklet samarbeidet mellom de vestlige allierte seg i en mer permanent og forpliktende retning. USA kom til å stå sentralt i denne oppbyggingen, på grunn av den reduserte militære og økonomiske evnen til Frankrike og England. Forsvaret av Vest-Europa ble stort sett bygget omkring bruk av amerikanske atomvåpen, men amerikanerne gav også mye våpenhjelp til sine allierte.
Atomvåpnene og framveksten av Sovjetunionens store militærmakt, har vært bestemmende for den amerikanske militærpolitikken siden andre verdenskrig. Landet kom tidlig til å oppfatte seg som verdens leder i motstanden mot kommunismens gradvise framrykking i Europa og andre steder. Dette førte til oppbyggingen av historiens største krigsmakt, og til at landet ble blandet inn i Vietnam-krigen. Det viste seg at de våpen landet rådde over var dårlig egnet til å vinne en begrenset krig i det 20. århundre, og førte til at det grodde fram en opinion som var kritisk til det store militære engasjementet der. Resultatet ble at det militære forbruket gikk tilbake sammenlignet med andre deler av det offentlige forbruket, og at man gikk bort fra alminnelig verneplikt og over til å verve soldater. Senere kom den sovjetiske invasjonen i Afghanistan, og episoden der et femtitalls amerikanske diplomater ble holdt som gisler i Iran, til å dreie opinionen i en mer militant retning. Mens SALT I-avtalen ble ratifisert i Senatet med det nødvendige 2/3 flertall, gikk det mot etterfølgeren, SALT II. Disse avtalene bygget på at det skulle eksistere en likevekt mellom de russiske og amerikanske arsenalene av strategiske våpen. Samtidig fikk forsvaret sterkt økte midler til disposisjon av den nye Reagan-administrasjonen, og målet var igjen at USA skulle være verdens sterkeste militærmakt.
Utenom valgene på president og representanter til Kongressen når opinionen de styrende makter gjennom vanlige kanaler som media, bygging av folkebevegelser og gjennom lobbyvirksomhet i Kongressen og overfor presidenten og hans stab. Folkebevegelser har flere ganger spilt en betydelig rolle i amerikansk politikk. I sine memoarer forteller for eksempel tidligere president Nixon at størrelsen på demonstrasjonene mot Vietnam-krigen fikk ham til å la være å ta i bruk atomvåpen mot NordVietnam og å trappe ned det amerikanske engasjementet der.
Lobbyvirksomhet er en viktig del av amerikansk politikk, der representantene er mer uavhengige av sine partier enn i andre parlamentariske systemer. Den består i at interessegrupper, det være seg politiske, økonomiske eller andre, søker å påvirke de folkevalgte til å se med sympati på deres merkesaker. Disse gruppene har også innflytelse over sikkerhetspolitiske saker, Fordi finansinteresser ofte støtter slike interessegrupper, og siden mange av disse har interesser i våpenindustrien, har begrepet ”det -militær-industrielle kompleks” kommet i bruk. Dette brukes for å beskrive det mange mener er en allianse mellom fagmilitære og rustningsindustrien for å påvirke president og kongress til å bruke mer penger på rustninger.


USAs politiske bruk av militær makt, 1946-1975
Tabellen omfatter 215 tilfeller av av militær maktbruk mellom januar 1946 og desember 1975. Med militær maktbruk forstår vi her enhver bruk av egne militære styrker for å påvirke andre lands politikk, med unntak av direkte krigføring.

Kilde: Barry M. Blecham, Stephen Kaplan o.a.: Force without war. U.S. armed forces as a political instrument. Washington: Brookings Institution, 1978.
                 
1. Kupp og uro på Haiti Januar 1946   109. Sovjetisk militær aktivitet i Østersjøen Mai 1962
2. Tyrkias sikkerhet Mars 1946   110. Borgerkrig i Laos Mai 1962
3. Politisk konflikt i Hellas April 1946   111. Forbedrede forhold til Island Juni 1962
4. Borgerkrig i Kina April 1946   112. Konflikten mellom Kina og Taiwan Juni 1962
5. Triestes sikkerhet Juni 1946   113. Politisk utvikling på Haiti August 1962
6. Tyrkias sikkerhet August 1946   114. Sovjetisk utplassering av raketter på Kuba Oktober 1962
7. Opprørsstyrker i Hellas September 1946   115. Krigen mellom Kina og India Oktober 1962
8. Innsetting av president i Chile November 1946   116. Politisk ustabilitet i Guatemala Desember 1962
9. Amerikansk fly skutt ned av Jugoslavia November 1946   117. Innsettelse av president i Den dominikanske republikk Februar 1963
10. Politisk skifte i Libanon Desember 1946   118. Opprørere griper handelsskipet Anzoatequi fra Venezuela Februar 1963
11. Innsetting av president i Uruguay Februar 1947   119. Borgerkrig i Yemen Februar 1963
12. Borgerkrig i Hellas April 1947   120. Konflikt mellom Den dominikanske republikk og Haiti April 1963
13. Kuba støtter anti-trujillister Mai 1947   121. Tilbaketrekking av raketter fra Tyrkia April 1963
14. Tyrkias sikkerhet Mai 1947   122. Politisk krise i Jordan April 1963
15. Triestes sikkerhet August 1947   123. Borgerkrig i Laos April 1963
16. Valg i Italia November 1947   124 Borgerkrig i Laos Mai 1963
17. Forbedrede forhold til Argentina Januar 1948   125. Buddhist-krise i Sør-Vietnam Juni 1963
18. Berlins sikkerhet Januar 1948   126. Konflikt mellom Den dominikanske republikk og Haiti August 1963
19. Triestes sikkerhet Januar 1948   127. Kupp i Den dominikanske republikk September 1963
20. Arabisk-israelsk krig Januar 1948   128. China-Taiwan-krisen September 1963
21. Interesser i Den persiske gulf Januar 1948   129. Berlins sikkerhet Oktober 1963
22. Norges sikkerhet April 1948   130. Konflikten mellom Indonesia og Malaysia November 1963
23. Berlins sikkerhet April 1948   131. Kuba støtter opprørere: Venezuela November 1963
24. Berlins sikkerhet Juni 1948   132. Forbedrede forhold til Israel November 1963
25. Skifte av regjering i Kina Desember 1949   133. Diem myrdet i Sør-Vietnam November 1963
26. Politisk utvikling i Indokina Mars 1950   134. Forbedrede forhold til Sovjetunionen Desember 1963
27. Krigen mellom Frankrike og Viet Minh Juni 1950   135. Kuba støtter opprørere: Mexico Januar 1964
28. Korea-krigen: Formosa-stredet Juni 1950   136. Panamakanal-sonens sikkerhet Januar 1964
29. Korea-krigen: Europas sikkerhet Juni 1950   137. Kupp og sivile uroligheter i Zanzibar Januar 1964
30. Politisk utvikling i Libanon August 1950   138. Krisen Kypros-Hellas-Tyrkia Januar 1964
31. Jugoslavias sikkerhet Mars 1951   139. Kupp i Sør-Vietnam Januar 1964
32. Innsetting av president i Liberia Januar 1952   140. Kupp i Brasil Mars 1964
33. Forbedring av forholdene til Spania Januar 1952   141. Politisk utvikling i Cambodia (Kampuchea) Mars 1964
34. Tyrkias sikkerhet August 1952   142. Sikkerheten til Guantanamo-basen på Kuba April 1964
35. Politisk utvikling i Libanon November 1952   143. Borgerkrig i Laos April 1964
36. Konflikten mellom Taiwan og Kina Februar 1953   144. Valg i Panama Mai 1964
37. Sovjetiske fly skyter på NATO-fly Mars 1953   145. Sivile uroligheter i Britisk Guiana Mai 1964
38. Slutt på Korea-krigen Juli 1953   146. Konflikten Kypros-Hellas-Tyrkia Juni 1964
39. Japans/Sør-Koreas sikkerhet August 1953   147. Kuba støtter opprørere: Den dominikanske republikk Juli 1964
40. Krigen mellom Frankrike og Viet Minh: Dienbienphu Mars 1954   148. Borgerkrig i Zaire August 1964
41. Guatemala aksepterer Sovjet-blokkens støtte Mai 1954   149. Konflikten Kypros-Hellas-Tyrkia August 1964
42. Krigen mellom Frankrike og Viet Minh: Dienbienphu Juli 1954   150. Opprørere på Haiti August 1964
43. Britisk passasjerfly skutt ned av Kina Juli 1954   151. Nord-Vietnam skyter på amerikanske skip: Tonkin-bukta August 1964
44. Konflikten mellom Kina og Taiwan: Tachen-øyene August 1954   152. Indonesia-Malaysia-krisen September 1964
45. Valg i Honduras September 1954   153. Kuba støtter opprørere i Venezuela Oktober 1964
46. Avtale om Trieste Oktober 1954   154. Borgerkrig i Zaire: gisler i Stanleyville November 1964
47. Nicaragua støtter opprørere i Costa Rica Januar 1955   155. Viet Cong angriper Bien Hoa-forlegninger i Sør-VIetnam November 1964
48. Østerriksk stats-pakt August 1955   156. Forverrede forhold til Tanzania Januar 1965
49. Konflikten mellom Kina og Taiwan Januar 1956   157. Viet Cong angriper Pleiku flybase i Sør-Vietnam Februar 1965
50. Konflikten mellom Egypt og Israel: Rødehavet Februar 1956   158. Viet Cong angriper Qui Nonh-forlegninger i Sør-Vietnam Februar 1965
51. Den britiske generealen Glubb fjernet i Jordan April 1956   159. Borgerkrig i Den dominikanske republikk April 1965
52. Egypt nasjonaliserer Suez-kanalen Juli 1956   160. Kuba støtter opprørere: Britisk Guiana April 1965
53. Suez-krisen Oktober 1956   161. Det vest-tyske parlament møtes i Berlin April 1965
54. Sikkerheten til amerikanks personell og baser i Marokko Oktober 1956   162. Kuba støtter opprørere: Venezuela Mai 1965
55. Konflikten mellom Egypt og Israel: Rødehavet Februar 1957   163. Krig i Vietnam: tilbaketrekking av tropper fra Europa Juli 1965
56. Politisk-militær krise i Indonesia Februar 1957   164. Politisk utvikling på Kypros Juli 1965
57. Politisk-militær krise i Jordan April 1957   165. Borgerkrig i Nord-Yemen August 1965
58. Sivile uroligheter i Taiwan Mai 1957   166. Borgerkrig i Den dominikanske republikk September 1965
59. Kupp og sivile uroligheter på Haiti Juni 1957   167. Krig mellom India og Pakistan September 1965
60. Sivile uroligheter og valg i Libanon Juni 1957   168. Kuppforsøk i Indonesia Oktober 1965
61. Konflikten mellom Kina og Taiwan Juni 1957   169. Forbedrede forhold til Egypt September 1966
62. Den politiske utvikling i Syria August 1957   170. Israel angriper Jordan: Samu Desember 1966
63. Indonesisknederlandsk krise Desember 1957   171. Opprørere i Thailand Desember 1966
64. Kupp og sivile uroligheter i Venezuela Januar 1958   172. Kupp i Hellas April 1967
65. Politisk-militær krise i Indonesia Februar 1958   173. Forbedrede forhold til Frankrike Mai 1967
66. Politisk krise i Libanon Mai 1958   174. Arabisk-israelsk krig Mai 1967
67. Sikkerheten til visepresident Nixon i Venezuela Mai 1958   175. Opprørere i Zaire Juli 1967
68. Amerikanere tatt av opprørere på Kuba Juli 1958   176. Politisk utvikling på Kypros August 1967
69. Politisk krise i Libanon Juli 1958   177. Egypt senker den israelske destroyeren Eliat Oktober 1967
70. Politisk krise i Jordan Juli 1958   178. Pueblo tatt av Nord-Korea Januar 1968
71. China-Taiwan-krisen: Quemoy og Matau Juli 1958   179. Invasjon i Tsjekkoslovakia September 1968
72. Opprørere på Kuba Oktober 1958   180. Israel angriper Libanon: Beirut flyplsass Desember 1968
73. Castro griper makten på Kuba Januar 1959   181. Nord-Korea angriper sør-koreanske fiskebåter Desember 1968
74. Krise Cambodia (Kampuchea)-Thailand Januar 1959   182. EC-121 skutt ned av Nord-Korea April 1969
75. Berlins sikkerhet Februar 1959   183. Sivile utoligheter i Curacao Mai 1969
76. Atlanterhavs-kabler brutt Februar 1959   184. Politiske endringer i Libya November 1969
77. Kuba støtter opprørere: Panama April 1959   185. Opprørere på Haiti April 1970
78. Berlins sikkerhet Mai 1959   186. Sivile uroligheter i Trinidad April 1970
79. Konflikten mellom Kina og Taiwan Juli 1959   187. Sivile uroligheter i Jordan Juni 1970
80. Borgekrig i Laos August 1959   188. Arabisk-israelsk våpenhvile-avtale August 1970
81. Kuba støtter opprørere: Haiti August 1959   189. Borgerkrig i Jordan September 1970
82. Politisk utvikling på Kuba November 1959   190. Sovjetisk ubåt-base på Cuba Oktober 1970
83. Forbedrede forhold til Indonesia November 1959   191. Borgerkrig i Cambodia (Kampuchea) Januar 1971
84. Anti-Castro opprørere flyr over Kuba Februar 1960   192. Tilbaketrekking av tropper fra Sør-Korea Februar 1971
85. Uidentifisert ubåt utenfor Argentina Februar 1960   193. Duvalier dør på Haiti April 1971
86. Opprørere på Kuba April 1960   194. Forbedrede forhold til Sovjetunionen April 1971
87. Politisk-militær krise i Kongo (Zaire) Juli 1960   195. Nedtrapping i Japan-havet Mai 1971
88. Politisk utvikling på Kuba August 1960   196. Krig mellom India og Pakistan (Bangladesh) Desember 1971
89. Kupp og borgerkrig i Laos August 1960   197. Sjømenn tatt til fange av Kuba Februar 1972
90. Borgerkrig i Kongo (Zaire) September 1960   198. Nord-Vietnamesisk offensiv i Sør-VIetnam Mai 1972
91. Kuba støtter opprørere: Guatemala/Nicaragua November 1960   199. Brudd i fredsforhandlinger med Nord-Vietnam Desember 1972
92. Sikkerheten til Guantanamo-basen på Kuba Desember 1960   200. Borgerkrig i Laos Februar 1973
93. Forbedrede forhold til Irak Desember 1960   201. Borgerkrig i Cambodia (Kampuchea) Februar 1973
94. Opprørere griper det amerikanske skipet Santa Maria Januar 1961   202. Fredsavtale med Nord-Vietnam Februar 1973
95. Borgerkrig i Kongo Januar 1961   203. Sivile uroligheter i Libanon Mai 1973
96. Borgerkrig i Laos Februar 1961   204. Borgerkrig i Cambodia (Kampuchea) August 1973
97. Kuba griper det amerikanske skipet Western Union Mars 1961   205. Arabisk-israelsk krig Oktober 1973
98. Grisebukta (Kuba) April 1961   206. Arabisk olje-embargo Oktober 1973
99. Trujillo myrdet i Den dominikanske republikk Juni 1961   207. Borgerkrig i Cambodia (Kampuchea) Januar 1974
100. Uidentifisert ubåt utenfor Ecuador Juni 1961   208. Egyptisk-israelsk Sinai-avtale Februar 1974
101. Valg og sivile uroligheter på Zanzibar Juni 1961   209. Forbedrede forhold til Egypt April 1974
102. Berlins sikkerhet Juni 1961   210. Krisen Kypros-Hellas-Tyrkia Juli 1974
103. Kuwaits sikkerhet Juni 1961   211. Arabisk oljepolitikk November 1974
104. Trujillister nekter å forlate Den dominikanske republikk November 1961   212. Det sør-vietnamesiske regimets fall Mars 1975
105. Borgerkrig i Sør-Vietnam Desember 1961   213. Cambodia-regimets fall April 1975
106. Sikkerheten til Guantanamo-basen på Kuba Januar 1962   214. Forbedrede forhold til Sovjetunionen Mai 1975
107. Borgerkrig i Sør-Vietnam Februar 1962   215. Cambodia (Kampuchea) griper det amerikanske handelsskipet Mayaguez Mai 1975
108. Sivile uroligheter i Guatemala Mars 1962          


Litteratur: T. Dupuy m.fl. The Almanac of World Military Power. New York: R. R. Bowker, 1974.