Sivilmotstand
Med sivilmotstand menes ikke-militære kampformer, først og fremst ikkevoldsmetoder i nasjonalt forsvar mot okkupasjon og statskupp.
Målet med sivilmotstand er:
  • å hindre motstanderen (okkupasjonsmakten/kuppmakerne) i å oppnå sine mål, enten det er å etablere militærbaser, utnytte naturressurser, industri, anlegg, arbeidskraft eller sikre politisk kontroll eller personlig berikelse.
  • å hindre at den angrepne befolkningen blir påført store lidelser, bl.a. ved å sikre forsyninger, og å opprettholde de delene av samfunnslivet som befolkningen er mest opptatt av å forsvare.

Det første målet virkeliggjøres dels av krigsforebyggende avvergepolitikk (tilsvarende militær avskrekkingspolitikk). Den går ut på å overbevise enhver mulig motstander om at selv om landet kan okkuperes, kan det ikke styres eller utsuges økonomisk uten svært stor innsats. Sivilmotstandsforsvaret kan gjøres troverdig bl.a. ved å invitere observatører til øvelser, vedta lover om plikt til ulydighet mot enhver motstander, i grove trekk offentliggjøre planer for sivilmotstand. Sveits hadde enkelte slike tiltak som del av sin forsvarspolitikk før 1940, og dette var nok en medvirkende årsak til at landet ikke ble forsøkt okkupert. Det hører også med til sivilmotstandsforsvar å utbygge et mangfoldig samkvem med og avhengighet av stater som en kan tenkes å komme i dyp konflikt med, altså det stikk motsatte av militærpolitikkens kalde krig.
Ved okkupasjon/kupp kan en rekke motstandsformer være med å hindre motstanderen i å oppnå sine mål:
Nedbryting av soldatenes lojalitet mot overordnede (egentlig det motsatte av demoralisering) ved å bruke enhver anledning til kontakt ansikt til ansikt til samtale om konflikten, befolkningens syn, det syn soldatene får høre fra sine overordnede, hva soldatene kan gjøre for at konflikten skal bli løst med minst mulig vold og undertrykkelse.
De første soldatene som kom til Tsjekkoslovakia under okkupasjonen i 1968, ble møtt på denne måten. Okkupasjonsmakten byttet dem raskt ut med nye. Mindre kjent er de vietnamesiske kvinnenes innsats for å bryte ned lojaliteten hos Saigon-hærens soldater, noe som skapte mange desertører. Folks direkte påvirkning av Sjah-hærens soldater var en av grunnene til at det harde iranske diktaturregimet ikke forsøkte å knuse den islamske omveltningen med militærmakt.
Ikke-samarbeid og ulydighet kan gjøre det svært vanskelig å styre et land. Størst virkning vil det ofte ha om alle ansatte i offentlig tjeneste nekter å adlyde motstanderen. Dermed kan ikke statsapparatet brukes til hans formål bare ved å bytte ut noen toppfigurer, slik det har skjedd i mange konflikter.
I 1942 nektet norske lærere å drive nazistisk propaganda i skolen og å melde seg inn i en ny lærerforening. Alle lærerne ble truet med avskjed og straff, om lag 1000 ble sendt i tvangsarbeidsleirer. Motstanden var preget av full oppslutning og sterkt samhold, og etter få måneder ga Quisling-styret opp å nazifisere skolen. I 1920 gjorde høyreorienterte offiserer kupp i Berlin. Befolkningen i Berlin gikk til generalstreik, embetsverket nektet å adlyde andre enn den avsatte regjeringen, tross i trusler om harde represalier. Kuppmakerne ga opp etter kort tid. Bedre kjent er de massive ulydighetskampanjene mot den britiske kolonimakten i India i 1920- og 30-årene, ledet av Gandhi.
Sabotasje mot egen eiendom er særlig aktuelt innen industri- og samferdselsanlegg som motstanderen gjerne vil utnytte, men som det ikke er livsviktig for befolkningen å holde i drift.
Kina, og som nevnt Sveits, har planlagt slike tiltak. Erfaringer fra militære sabotasjeaksjoner, som tungtvannssabotasjene ved Rjukan 1943-44, kan gi viktig erfaringsmateriale også til sivilmotstand. Ikke-militær sabotasje kjenner vi bl.a. fra den fransk-belgiske okkupasjonen av Ruhr-området i Tyskland 1923-25. Her ble jernbaner og kullgruver satt ut av drift. En del voldelige, vilkårlige sabotasjeaksjoner svekket motstandsfronten. Tyskerne måtte gi opp motstanden etter et halvt år. Men heller ikke okkupasjonsmakten vant. Okkupasjonen kostet dyrt, Frankrike fikk ikke oppfylt sine økonomiske mål med å holde Ruhr, og landet mistet anseelse utenlands. Danskene gjennomførte omfattende sabotasje mot industri og jernbaner under den tyske okkupasjonen 1940-45. De tre siste årene var aksjonene godt samordnet med streiker og demonstrasjoner, og sivilmotstanden ble vurdert som betydningsfull både av tyske og allierte militære ledere.
At streik er et virkningsfullt pressmiddel, vet vi fra fredstid. Streiker med full oppslutning er det svært vanskelig å få slutt på, selv med hard undertrykkelse. En tidsavgrenset generalstreik kan presse enkeltkrav igjennom, slik det skjedde da generalstreiken i København i 1944 fikk okkupasjonsmakten til å innfri befolkningens krav om at visse tyske avdelinger skulle fjernes.
Befolkningens lidelser kan reduseres bl.a. ved hemmelige ordninger for å skaffe og fordele forsyninger av mat og drivstoff. Forsyningslagre bør bygges opp i det små overalt, slik at ikke befolkningen lett kan sultes til å oppgi motstanden. Dagens sentralisering, stadig sterkere arbeidsdeling og lavere sjølberging gjør samfunnet også i denne sammenheng mer sårbart og vanskeligere å forsvare. Nordmenn fikk erfaring i kommunikasjon og organisering av hemmelig motstandsledelse under den andre verdenskrig. Moderne teknikk for radiosending og trykksakproduksjon kan gjøre kontakten innen befolkningen enda mye bedre enn undergrunnsavisene og beskjedkjedene den gang.
De fleste er enige om at målet med å ha et forsvar er å forsvare menneskelig, livsgrunnlag, velferd, demokrati og politisk selvstendighet. En stor styrke ved sivilmotstand er at den demonstrerer samsvar mellom disse målene og selve kampformen, i sterk motsetning til militærvesen. I sivilmotstand kan hele befolkningen delta aktivt. Dessuten kan den bryte rustningsspiralen og samtidig være krigsavvergende. Endelig vil befolkningens lidelser, nesten uansett represalier og utpressing fra motstanderen bli langt mindre enn ved å delta militært i en moderne storkrig.
Sivilmotstand kan brukes sammen med gerilja. Vi vet fra frigjøringskriger i vår tid at denne kombinasjonen kan bringe supermakter i kne. Men både befolkningens lidelser og skadene på livsgrunnlag og produksjonsanlegg har vært enorme i mange frigjøringskriger.
Er sivilmotstand en effektiv forsvarsform? Svaret må i dag bli teoretisk. Sivilmotstand har blitt organisert spontant i forskjellige konflikter, og vi har både positive og negative erfaringer å bygge på. Med militærvesen finnes det overveldende mye negativ erfaring. Mange mennesker har mistet troen på at dagens militærpolitikk gir noe godt vern av de verdiene vi setter høyt. I denne situasjonen er det en forsømmelse om vi ikke tar planlagt, innøvet sivilmotstand som forsvarsform alvorlig, og satser på å utvikle denne både gjennom tankemessig avklaring og praktisk utprøving.
H. H.
Litteratur: Adam Roberts: Totalforsvar och sivilmotstånd. Stockholm: Folk och Forsvar, 1972.
Adam Roberts: Civilmotståndets teknik. Stockholm: Folk och Forsvar, 1976.
Johan Galtung: Forsvar uten militærvesen. 2. utg. Oslo: Folkereisning Mot Krig, 1982.
Gene Sharp: Tyranniet kunne ikkje knusa dei. Om den ikkjevaldelege læraraksjonen under 2. verdskrigen. Oslo: Folkereisning Mot Krig, 1980.

Ulf Norenius: Att vägra leva på kna, Civilmotstånd för frigörelse och som forsvar. Gøteborg: Haga, 1983.


Strategiske mineraler
Strategiske mineraler er mineraler som er spesielt viktige for militære formål. Mineraler som forekommer mange steder, eller som lett kan erstattes av andre stoffer, skaper ingen forsyningsproblemer. De strategiske mineraler, i streng forstand, er derfor stoffer som det er begrenset adgang til og som er uunnværlige i militær produksjon og forbruk.
Det amerikanske forsvarsdepartementet har beregnet at USA i fredstid anvender omkring 6 prosent av sitt totale forbruk av energimineraler til militære formål. Tilsvarende beregninger for ikke-energimineraler tyder på at militærsektoren i gjennomsnitt legger beslag på mellom 5 og 10 prosent av det nasjonale forbruket. Det er grunn til å tro at tallene for Sovjetunionen er av omtrent samme størrelsesorden, mens forbruksnivået i andre østeuropeiske land, samt Vest-Europa og Kina, er noe lavere, sannsynligvis mellom 3 og 7 prosent. I tilfelle av krig vil imidlertid forsvarssektorens andel av samlet mineralforbruk øke betydelig. For USAs vedkommende er det f.eks. anslått at det vil finne sted en tre-dobling når det gjelder energi-, og en fordobling av konsumet av ikke-energi mineraler.
Det militære forbruket av en rekke enkeltmineraler er likevel langt større enn disse gjennomsnittstallene kan tyde på. Dette framgår av tabellen nedenfor, som viser militærsektorens andel av den samlede forbruksmengden i USA i perioden 1963-72.

Mil. forbruk i %
Tallium 24,2%   Silisium 11,1%
Germanium 23,3%   Sink 10,1%
Granat 22,0%   Bly 10,1%
Torium 20,4%   Jern 9,1%
Kobolt 19,5%   Mangan 8,9%
Kobber 17,6%   Wolfram 8,8%
Beryllium 14,3%   Krom 8,2%
Kadmium 11,2%   Aluminium 7,3%


Omtrent 3/4 av det totale militære forbruket av energi-mineraler utgjøres av olje. Trolig brukes rundt 5 prosent av all olje som forbrennes i verden hvert år, til forsvarsformål. Dette utgjør nærmere halvparten av utviklingslandenes samlede konsum (Kina ikke medregnet). Størstedelen av drivstoffet anvendes for transportformål, og flyvåpenet er den forsvarsgrenen som forbruker mest.
Den lave egenvekten gjør aluminium til et egnet materiale for konstruksjon av fly, skip, raketter og tanks. Aluminiumslegeringer utgjør f.eks. 50 prosent av skroget i F-15 flyene. Kopper brukes også i stor grad i legeringer for konstruksjonsmateriale, men en økende andeler etterhvert blitt tatt i bruk i framstillingen av sofistikerte elektroniske våpen. Mangan brukes i overveiende grad (95 prosent) til produksjon av stål, som har en rekke militære anvendelsesformer. I framstillingen av stål med stor motstandsevne overfor høye temperaturer er krom en nødvendig ingrediens. Man kommer f.eks. ikke utenom dette mineralet i produksjonen av jet-turbiner. Kobolt er et annet viktig legeringsmetall. Nå finnes det riktignok industrielt framstilte materialer som kan erstatte enkelte av disse mineralene for militære formål. Dette gjelder bl.a. syntetisk brennstoff som lages ved hjelp av kull, skiftrolje og tjæresand, og komposittmaterialer som vil kunne erstatte lett-metaller som aluminium i fly-produksjon. Det er imidlertid både teknologiske og økonomiske hindringer for å gjennomføre en omfattende substitusjon av denne art på kort og mellom-lang sikt. Man kan derfor regne med at militærsektoren fortsatt vil være avhengig av en rekke naturlige mineraler i årene framover.
Forsyningssituasjonen for de største militærmaktene når det gjelder viktige strategiske mineraler framgår av tabellen nedenfor.

Importavhengighet (import i % av samlet forbruk) og viktigste importkilder (importandeler i % av samlet import)
  USA Vest-Tyskland Storbritannia Frankrike Sovjet
Olje Imp.: 33% Imp.: 83% Imp.: 64% Imp.: 100% Imp.: 0%
  Saudi A. 21% Saudi A. 16% Saudi A 25% Saudi A 37%  
  Nigeria 17% Libya 16% Kuwait 18% Irak 20%  
  Libya 12% Nigeria 13% Irak 10% Nigeria 8%  
Kobber Imp.: 13% Imp.: 100% Imp.: 100% Imp.: 100% Imp.: 0%
  Kanada 29% Ny Guinea 25% Zambia 19% Zaire 45%  
  Zambia 23% Chile 16% Chile 18% Sør-Afrika 24%  
  Chile 19% Sør-Afrika 12% Kanada 15% Bel./Lux. 12%a  
Bauxitt Imp.: 93% Imp.: 100% Imp.: 100% Imp.: 100% Imp.: 63%
(Alum. Jamaica 49% Surinam 29% Fhana 69% Guinea 40% Jugosl. 42%
  Guinea 24% Australia 28% Hellas 17% Australia 36% Hellas 31%
  Surinam 12% Italia 28%   Hellas 13% Guinea 16%
Mangan Imp.: 98% Imp.: 100% Imp.: 100% Imp.: 100% Imp.: 0%
  Gabon 41% Sør-Afrika 51% Sør-Afrika 48% Gabon 50%  
  Brasil 25% Australia 25% Brasil 20% Australia 4%  
  Australia 18% Brasil 17% Ghana 15% Marokko 2%  
Kobolt Imp.: 97% Imp.: 100% Imp.: 100% Imp.: 100% Imp.: 0%
  Zaire 45% Zaire 27% Kanada 80% Bel./Lux. 48%a  
  Bel./Lux. 36%a Bel./Lux. 27%a   Zaire 19%  
  Zambia 11%        
Krom Imp.: 97% Imp.: 100% Imp.: 100% Imp.: 100% Imp.: 0%
  Sør-Afrika 36% Sør-Afrika 45% Filipp. 42% Madagas. 29%  
  Sovjet 17% Sovjet 21% Sør-Afrika 30% Tyrkia 22%  
  Tyrkia 15% Tyrkia 14%   Sovjet 19%  
 
Beregningene er i de fleste tilfeller basert på opplysninger fra siste halvdel av 1970-tallet.
a Import fra Belgia/Luxembourg består av re-eksportert mineral som opprinnelig er hentet fra Zaire.


Som det framgår av tabellen har Sovjet en betydelig selvforsyningsevne. USA og i enda større grad Vest-Europa er avhengig av eksterne kilder for å fylle sine importbehov. Forsyningene kommer i hovedsak fra land i den tredje verden. Det er lite som tyder på at dette bildet vil gjennomgå store endringer i den nærmeste framtiden, men man må likevel regne med at forsyningssituasjonen vil forverres noe for Sovjets vedkommende, bl.a. når det gjelder olje, kobolt og krom. Det er dessuten utsikt til at militær-, maktene etterhvert vil bli fullstendig avhengige av det sørlige Afrika (Sør-Afrika og Zimbabwe) for import av krom.
I USA har regjeringen helt siden siste verdenskrig forsøkt å redusere sin sårbarhet overfor forsyningssvikt på råvaresektoren ved å bygge opp nasjonale kriselagre. Målet er at beholdningene skal kunne dekke landets forbruk gjennom tre krigsår, men dette er oppnådd for mindre enn halvparten av de aktuelle mineralene.
Initiativ til oppbygging av kriselagre er også blitt tatt i Frankrike, men de planlagte reservene vil ikke rekke lenger enn til to måneders konsum. Tilsvarende framstøt i Vest-Tyskland har ennå ikke vist seg politisk gjennomførbare. Det er derfor grunn til å tro at bekymringer med hensyn til sikre forsyninger av strategiske mineraler vil spille en framtredende rolle i vestlige lands forsvarsplanlegging i årene som kommer.
R. M.
Litteratur: E. E. Hughes, S. S. Baum, et. al., Strategic resources and national security, Stanford Research Institute, 1975.
Helge Hveem og Raino Maines, Military use of natural resources, Institutt for fredsforskning, Oslo: 1980.


Sovjetunionens forsvar
På tross av at marxismens grunnleggere og skapere av den russiske revolusjonen hadde sterk motvilje mot militarisme, har det sovjetiske samfunnet i dag en stående militær styrke på omkring fire millioner mann. USSR er militært sett det sterkeste landet på jorda sammen med USA. På mange måter er Sovjet et mer militarisert samfunn enn noe land i vest.
En viktig årsak til dette må søkes i forholdene den unge sovjetstaten sto overfor etter revolusjonen. Den russiske revolusjonen spredte seg ikke, som lederne hadde ventet, til andre indu-` strialiserte land. Bolsjevikene måtte derfor befeste sin posisjon i et land preget av borgerkrig, og omgitt av. fiender på alle kanter. Av den grunn var det nødvendig å beholde en sterk militærmakt. Videre fant de at de ikke kunne greie seg med en militia til lokalforsvar og som ellers kunne skjøtte arbeid i produksjonen; de måtte ha betydelige stående styrker. Resultatet ble et militærvesen som ikke skilte seg avgjørende fra andre lands militære apparater.
Militæret ble rammet av Stalins utrenskninger på linje med alle andre samfunnssektorer. På tross av at det også ble satset på en teknologisk avansert massehær, avslørte vinterkrigen mot Finland store svakheter. De første månedene etter at Russland kom med i den store verdenskrigen ble katastrofale, med rask tysk framrykning like til Moskvas forsteder. Landet kom seg på fote igjen og fikk i løpet av de neste årene drevet tyskerne tilbake, men det ble påført enorme tap både militært og gjennom tyskernes framferd mot sivilbefolkningen. De samlede russiske tapene under den annen verdenskrig anslås til omkring 20 millioner mennesker - noe som har formet opinionen senere.
Krigen brakte Sovjetunionen territorielle vinninger og større innflytelse, men også konflikter og rivalisering med sine tidligere allierte. For å befeste sin posisjon bygget ikke Stalin ned sine militære styrker (i samme grad som vestmaktene) etter krigen, og han satset mye på å ta igjen det vestlige forspranget på slike områder som kjernevåpen og avleveringsmidler, radar og jetmotorer.
Da Nikita Khrustsjov kom til makten, la han større vekt på fredelig sameksistens enn sine forgjengere. Omkring 1960-tallet prøvde han samtidig å bygge opp en militærpolitikk basert på atomraketter, som han mente var militært og forhandlingsmessig effektive. Konvensjonelle styrker kunne samtidig bygges ned og ressurser frigjøres til sivile formål. Men indre opposisjon, styrket av en serie internasjonale kriser (U-2-hendelsen i 1960, Berlinkrisen i 1961 og Kubakrisen i 1962) og Kennedy-administrasjonens satsing på strategiske styrker, førte til et tilbakeslag for Khrustsjov, og videre til at han senere måtte gå av. Dette ble fulgt av en økt russisk militær oppbygging som har vart ved fram til i dag.
For øyeblikket har Sovjetunionen store militære styrker, en avansert rustningsindustri og et omfattende militært forsknings- og utviklingsapparat. Landet har ikke kommet så nær opp til å ta igjen den den kapitalistiske verden på noe annet område. Politikken ovenfor NATO bygger på militær styrke, men økonomisk svakhet. Landet har brukt militærmakt og trusler til å befeste sin dominerende stilling i Øst-Europa. Forholdet til Kina har et sterkt militært preg, etter at det var kamper mellom landene på 60-tallet, og mellom 1/4-1/3 av den militære styrken er rettet mot Kina. Sovjetiske marinefartøyer ferdes på alle hav, og våpenoverføringene til den tredje verden har økt betydelig. I ett tilfelle, Afghanistan, har landet grepet inn i et u-land med egne militære styrker.
I den sentralt styrte sovjetøkonomien har forsvarssektoren en sentral plass, med det beste forsknings- og utviklingsapparatet, de beste vitenskapsmennene og ingeniørene, og første prioritet i fordelingen av knappe ressurser. Forsvarssektoren er vel egnet til pionérinnsatser, som utvikling av nye våpensystemer, atomvåpen og raketter. Men spredning av resultatene til andre sektorer går sakte, både på grunn av hemmelighold og organisatoriske hindringer. Militærindustrien utfører også endel produksjon for sivile formål, f.eks. av passasjerfly, handelsskip og enkelte forbruksvarer. Ingeniørstyrker står også for en del av vei- og jernbanebyggingen, og anleggsdrift i sin alminnelighet.
På samme måte som den militære sektoren er knyttet sammen med den sovjetiske økonomien, er det sovjetiske forsvaret en del av statsapparatet. Kontrollen med det hele ligger fast i hendene på Det Øverste Sovjet og Politbyrået, der forsvarssjefen er medlem. Kontrollen utøves gjennom en politisk administrasjon innen den militære, og gjennom etterretningstjenesten KGBs agenter på forskningsinstitutter, fabrikker og militæravdelinger.
Det militære forsvar har høy sosial status. Opplæring i militærkunnskap og våpenbruk er obligatorisk i videregående skoler, og den ”frivillige” forsvarsorganisasjonen DOSAAF har rundt 80 millioner medlemmer - dvs. 30% av landets befolkning.
Sovjetisk undervisning og propagandalegger samtidig vekt på at militærmakten er et forsvar for freden og sosialismen, og ikke en verdi i seg selv.



Sovjetsamveldets politiske bruk av militær makt, 1944-1979
Tabellen omfatter 190 tilfeller av militær maktbruk mellom juni 1944 og august 1979. Med militær maktbruk forstår vi her enhver bruk av egne militære styrker for å påvirke andre lands politikk, med unntak av direkte krigføring.

Kilde: Stephen S. Kaplan o.a. Diplomacy of power. Soviet armed forces as a political instrument. Washington: The Brookings Institution, 1981.
1. Annektering av deler av Finnland Juni 1944   96. Vestlig nærvær i Berlin September 1960
2. Annektering av Øst-Polen Juni 1944   97. Krise i Laos Desember 1960
3. Polens politiske framtid Juli 1944   98. Vestlig nærvær i Berlin Juli 1961
4. Annektering av det nordlige Bulovina og Bessarabia August 1944   99. Indonesisk-nederlandsk konflikt om Vest-Irian ? 1962
5. Romanias politiske framtid August 1944   100. Krise i Laos Januar 1962
6. Bulgarias politiske framtid September 1944   101. Vestlig nærvær i Berlin Februar 1962
7. Ungarns politiske framtid Oktober 1944   102. Utplassering av raketter på Kuba Juli 1962
8. Annektering av sub-karpatisk Ruthenia Oktober 1944   103. Kubansk rakettkrise Oktober 1962
9. Tsjekkoslovakias politiske framtid Januar 1945   104. Borgerkrig i Nord-Yemen Desember 1962
10. Annektering av Øst-Preussen Januar 1945   105. Forholdene til Laos Desember 1962
11. Tysklands politiske framtid Januar 1945   106. Vestlig nærvær i Berlin April 1963
12. Østerrikes politiske framtid Mars 1945   107. Vestlig nærvær i Berlin Oktober 1963
13. Annektering av det sørlige Sakhalin og Kurilene August 1945   108. Kypros-krise Juni 1964
14. Kinas politiske framtid August 1945   109. Opprør i Zaire Desember 1964
15. Oppnåelse av spesielle rettigheter i Port Arthur og Dairen August 1945   110. Grensekonflikt med Kina ? 1965
16. Koreas politiske framtid August 1945   111. Forbundsdagsmøte i Vest-Berlin April 1965
17. Økonomisk innflytelse søkt i Manchuria November 1945   112. Forholdene til Frankrike Oktober 1966
18. Bornholms politiske framtid November 1945   113. Grensekonflikt med Kina Februar 1967
19. Kommunistregime etablert i det nordlige Iran Desember 1945   114. Politisk krise Egypt-Israel Mai 1967
20. Tilbaketrekking fra Tsjekkoslovakia Desember 1945   115. Arabisk-israelsk krig Juni 1967
21. Bevaring av sikkerheten i Port Arthur og Dairen Februar 1946   116. Arabisk-israelske fiendtlighdeter (etter våpenhvile) Juni 1967
22. Tvist om tyrkiske provinser og Dardanellene Mars 1946   117. Forholdene til Sverige August 1967
23. Tilbaketrekking fra Kina Mars 1946   118. Forholdene til Sveits Oktober 1967
24. Tilbaketrekking fra Bornholm Mars 1946   119. Senking av israelsk skip Eliat Oktober 1967
25. Sovjetisering av Nord-Korea Juli 1946   120. Opprør i Nord-Yemen November 1967
26. Okkupasjon av Haiyang-øya Mars 1947   121. Nord-koreansk kapring av USS Pueblo Januar 1968
27. Forholdene til Iran August 1947   122. Forholdene til Tsjekkoslovakia Mars 1968
28. Sovjetisering av Ungarn September 1947   123. Forholdene til Tsjekkoslovakia Mai 1968
29. Sovjetisering av Polen September 1947   124. Opprør i Sør-Yemen Juni 1968
30. Sovjetisering av Romania September 1947   125. Forholdene til Tsjekkoslovakia Juli 1968
31. Vest-Tysklands og Berlins framtid Januar 1948   126. Invasjon av Tsjekkoslovakia August 1968
32. Kommunist-kupp i Tsjekkoslovakia Februar 1948   127. Forholdene til Romania August 1968
33. Vest-Tysklands og Berlins framtid Mars 1948   128. Bevaring av sikkerheten til regimet i Tsjekkoslovakia Oktober 1968
34. Vest-Tysklands og Berlins framtid Juni 1948   129. Ghanesisk kapring av sovjetiske trålere Februar 1969
35. Forholdene til Danmark September 1948   130. Vest-tyske føderale valg i Vest-Berlin Mars 1969
36. Tilbaketrekking fra Nord-Korea Oktober 1948   131. Grensekonflikt med Kina Mars 1969
37. Borgerkrig i Kina Oktober 1948   132. Forholdene til Tsjekkoslovakia Mars 1969
38. Forholdene til Iran Oktober 1948   133. Nord-koreansk nedskyting av amerikansk EC-121-fly April 1969
39. Bevaring av Nord-Koreas sikkerhet ? 1949   134. Bevaring av sikkerheten på Kuba Juli 1969
40. Forholdene til Iran Mai 1949   135. Forholdene til Cambodia (Kampuchea) Desember 1969
41. Forholdene til Jugoslavia August 1949   136. Bevaring av sikkerheten til regimet i Somalia Desember 1969
42. Gjenopprustning av Vest-Tyskland Januar 1950   137. Opprør i Sudan ? 1970
43. Okkupasjon av vest-berlinsk territorium September 1950   138. Bevaring av sikkerheten i Egypt Februar 1970
44. Bevaring av sikkerheten i Kina Oktober 1950   139. Bevaring av sikkerheten til regimet i Somalia April 1970
45. Bevaring av sikkerheten i Nord-Korea ? 1951   140. Forholdene til Frankrike Mai 1970
46. Okkupasjon av vest-berlinsk territorium Januar 1951   141. Våpenhvile i Midt-Østen Høsten 1970
47. Bevaring av sikkerheten til regimet i Tsjekkoslovakia Februar 1951   142. Konflikten mellom Jordan-PLO-Syria September 1970
48. Bevaring av sikkerheten til regimet i Albania Mars 1951   143. Amerikansk reaksjon på sovjetisk ubåt-base på Kuba September 1970
49. Politisk krise i Iran Juni 1951   144. Forholdene til Jugoslavia Oktober 1970
50. Gjenopprustning av Vest-Tyskland August 1951   145. Vest-tysk-sovjetisk avtale Oktober 1970
51. Jugoslavias forhold til Vesten September 1951   146. Demonstrasjoner i Polen Desember 1970
52. Gjenopprustning av Vest-Tyskland Januar 1952   147. Bevaring av sikkerheten i Guinea Desember 1970
53. Forholdene mellom Japan og USA Juni 1952   148. Vest-tysk politisk besøk i Berlin Januar 1971
54. Forholdene til Sverige Juni 1952   149. Opprør i Sri Lanka April 1971
55. Jugoslavias forhold til Vesten Juli 1952   150. Bevaring av sikkerheten til regimet i Sierra Leone Mai 1971
56. Gjenopprustning av Vest-Tyskland Oktober 1952   151. Forholdene til Frankrike Juni 1971
57. Gjenopprustning av Vest-Tyskland Mars 1953   152. Forholdene til Romania Juni 1971
58. Nedtrapping av sovjetisk kontroll i Østerrike Juni 1953   153. Krigen mellom India og Pakistan Desember 1971
59. Fredsoffensiv: Storbritannia Juni 1953   154. Bevaring av sikkerheten til regimet i Somalia Januar 1972
60. Demonstrasjoner i Øst-Berlin Juni 1953   155. Forholdene til Bangladesh April 1972
61. Bevaring av sikkerheten i Bulgaria Oktober 1953   156. Forholdene til Egypt Mai 1972
62. Forholdene til Albania Mai 1954   157. Amerikansk svar på Nord-Vietnams påske-offensiv Mai 1972
63. Gjenoppretting av kontroll i Østerrike Juni 1954   158. Dhofar-opprør i Oman ? 1973
64. Forholdene til Sverige Juli 1954   159. Forholdene til Iran Januar 1973
65. Endelig fredsavtale med Østerrike Mai 1955   160. Mordet på PAIGCs (portugisisk-guineanske opprøreres) leder Januar 1973
66. Tilbaketrekking fra Port Arthur og Dairen Mai 1955   161. Arabisk-isreaelsk konflikt April 1973
67. Tilbaketrekking fra Porkkala (Finnland) Oktober 1955   162. Uoverensstemmelse mellom Irak og Kuwait April 1973
68. Forholdene til Storbritannia Oktober 1955   163. Torskekrigen mellom Storbritannia og Island Mai 1973
69. Sikkerheten til regimet i Øst-Tyskland Desember 1955   164. Den arabisk-israelske krigen (1) Oktober 1973
70. Forholdene til Japan Januar 1956   165. Den arabisk-israelske krigen (2) Oktober 1973
71. Forholdene til Jugoslavia Mai 1956   166. Forholdene til Italia Oktober 1973
72. Forholdene til Kina Juni 1956   167. Kurder-problemet i Irak ? 1974
73. Politiske demonstrasjoner i Polen Juni 1956   168. Kypros-konflikten Juli 1974
74. Regjeringsskifte i Polen Oktober 1956   169. Opprydding i Suez-kanalen Juli 1974
75. Krise i Ungarn Oktober 1956   170. Forholdene til Jugoslavia September 1974
76. Bevaring av sikkerheten til regimet i Romania Oktober 1956   171. Konflikten mellom Syria og Israel November 1974
77. Bevaring av sikkerheten til regimet i Øst-Tyskland Oktober 1956   172. Grensekonflikt med Kina November 1974
78. Krise i Ungarn November 1956   173. Konflikt i Angola Mars 1975
79. Bevaring av sikkerheten til regimet i Polen November 1956   174. Forholdene til USA Mai 1975
80. Bevaring av sikkerheten til regimet i Bulgaria November 1956   175. Konflikten med Norge om Barentshavet September 1975
81. Vestlig nærvær i Berlin November 1956   176. Konflikt i Angola November 1975
82. Bevaring av sikkerheten til regimet i Ungarn Mars 1957   177. Konflikten i Vest-Sahara Januar 1976
83. Bevaring av sikkerheten til regimet i Syria September 1957   178. Konflikt i Libanon: amerikansk tilbaketrekking Juni 1976
84. Bevaring av sikkerheten til regimet i Syria Oktober 1957   179. Forholdene til Italia September 1976
85. Vestlig nærvær i Berlin Oktober 1957   180. Krig mellom Etiopia og Somalia November 1977
86. Vestlig værvær i Berlin Januar 1958   181. Vestlig nærvær i Berlin Januar 1978
87. Forholdene til Polen Mai 1958   182. Bevaring av sikkerheten på Kuba Februar 1978
88. Tilbaketrekking fra Romania Mai 1958   183. Forholdene til Kina April 1978
89. USAs intervensjon i Libanon Juli 1958   184. Forholdene til Kina Mai 1978
90. Vestlig nærvær i Berlin November 1958   185. Konflikten mellom Kina og Vietnam Juni 1978
91. Vestlig nærvær i Berlin Februar 1959   186. Forholdene til Japan Juni 1978
92. Forholdene til Iran Mars 1959   187. Konflikten mellom Kina og Vietnam August 1978
93. Opprør i Indonesia November 1959   188. Forholdene til Japan ? 1979
94. Krise i Kongo (Zaire) Juli 1960   189. Borgerkrig i Afghanistan ? 1979
95. Krise i Kongo (Zaire) September 1960   190. Krigen mellom Kina og Vietnam Februar 1979
 


Litteratur: David Holloway: ”Krig, militarisme og den sovjetiske stat”, Vardøger, årg. 13, 1982, ss. 133-167.
Derek Leebaert, red.: Sovjet military thinking. London: Allen and Unwin, 1981.


Strukturell vold
Verden har ca. 4 milliarder innbyggere - 1 milliard i den rike og 3 milliarder i den fattige delen av verden. Den rike fjerdedelen har 4/5 av verdens inntekter, og bruker 150 milliarder dollar årlig på offentlig helsetjenester. De fattige 75% har 1/5 av inntektene og bruker 10 milliarder dollar til helse. De rike land har 2/3 av verdens leger og vel 70% av alle sykehussenger.
Forskjellene slår ut i dødelighet og levealder. Barnedødeligheten blant de rike er 2% i første leveår; men 10% blant de fattige. Ytterligere 10% dør antakelig mellom ett og fem år, en aldersgruppe med meget lav dødelighet i de industrialiserte land. Den gjennomsnittlige levealder er 71 år for den rike milliarden og 55 år for de tre fattige milliarder.
Dette er ulikhet; økonomisk ulikhet som slår ut i ulik sjanse til å overleve. En nærmere analyse av denne sammenhengen mellom inntekt og dødelighet viser at land kan nå den rike verdens helsenivå lenge før de når det tilsvarende inntektsnivået. For de fattigste land stiger levealderen raskt med økende inntekt. Kurven blir mye flatere allerede rundt 1000 dollar pr. innbygger (Norge ligger godt over 10 000). En global inntektsutjevning, koplet sammen med intern utjevning i de fattige land, kan bringe hele verden opp til en 70 års levealder og en 2% barnedødelighet. Dette er strukturell vold: dødelighet som skyldes fordelingen av eksisterende ressurser og som kan oppheves ved en omfordeling.
Mer generelt kan vi si at vold mot personer tar tre former: drap, fysisk skade (uten at det fører til dødsfall) og tvang. I en krig kan vi helt klart se den direkte voldsbruk, der mennesker blir drept og skadet av våpen, sperret inne eller fordrevet fra sine hjemsteder. Krig har også indirekte virkninger. Produksjon og transport kan bli avbrutt, noe som i beste fall rammer forbruksnivået, men som i verste fall fører til underernæring, hungersnød, og overdødelighet.
Når vi snakker om strukturell vold tenker vi først og fremst på tilsvarende skadevirkninger i fredstid. Underernæring er et typisk eksempel. Det finnes i dag ikke noen del av verden som er absolutt overbefolket, i den forstand at området ikke kunne produsere nok mat for hele befolkningen. Selv de fattigste av de fattige - land som Bangladesh, Tsjad og Haiti - har jord og vann nok til å sikre alle innbyggerne en tilfredsstillende ernæring.
Når det likevel er vanlig at barn dør eller forkrøples av mangel på mat skyldes det samfunnets organisasjon. Overklassen kontrollerer jorda, vannet, matproduksjonen og matfordelingen. De utøver sin makt gjennom lovverk og politiske organisasjoner. Det er intet forbud mot å eksportere matvarer fra sultende distrikter. Det er lovlig for en familie å eie jord som det trengs 500 familier for å dyrke. Og det som ikke er lovlig, er likevel mulig for den samme overklassen.
Strukturell vold kan defineres som den vold som utøves gjennom samfunnsstrukturen. Den er i formen kollektiv; utøvd av den herskende klasse mot befolkningen forøvrig, og som oftest indirekte - det vil si formidlet av upersonlige institusjoner som markeder og rettsvesenet. Det direkte voldsapparat er i noen grad alltid virksomt, for å markere sin eksistens og makt. Men langt flere mennesker dør av mangel på jord og mat enn ved politiets våpen. Politiets og sikkerhetsstyrkenes oppgave er å hindre befolkningen i å oppheve den direkte volden: barna som dør, jorda de mister, slummen de leier, den tvungne reisen til andre land etter arbeid.
Voldens totale omfang kan vi foreløpig bare gjette oss til. Det gjelder den direkte like mye som den strukturelle vold. Fysisk vold er hyppig innenfor vanlige sosiale forhold: Barn blir slått av sine foreldre og kvinner av sine menn. Først i de aller siste årene har omfanget av brutal, livstruende vold i familielivet blitt oppdaget. Mengden av psykisk vold - basert på trusler og undertrykkelse - er et ukjent område.
Når det gjelder skadevirkningene av den strukturelle vold har vi bare spredte indikasjoner. I løpet av to generasjoner har den engelske arbeiderklasse lagt 10 centimeter til sin gjennomsnittshøyde - det de manglet var dekning av elementære behov. I den ikke-industrialiserte del av verden har kanskje 1 milliard tilfredsstillende livsvilkår, gitt de lokale ressurser. (Jeg regner her med Kinas 800 millioner). Av de øvrige 2 milliarder er en stor prosent hemmet i sin rent fysiske vekst. Det er også velkjent at proteinmangel i tidlige barneår kan føre til-varige mentale skader.
En type vold kan imidlertid beregnes noe mer presist: Den som fører til døden. I krig blir dødelig vold registrert som falne og andre krigsofre. I fred finner vi omfanget av den direkte, dødelige vold, i kriminalstatistikkens tall for mord og drap.
Også strukturell vold som fører til døden kan estimeres. For å beregne omfanget av den strukturelle vold i et bestemt samfunn må vi stille spørsmålet: Hvis dette samfunns ressurser hadde blitt brukt til beste for hele befolkningen, hvordan ville da dødeligheten være? Forskjellen mellom den faktiske og den potensielle situasjon - gitt de samme ressurser - representerer en overdødelighet som skyldes ressursfordelingen.
Den strukturelle vold er i seg selv en størrelse av betydning for vurderingen av et samfunn. Sosial utvikling må innebære at dødsfall som skyldes de sosiale ressursers fordeling må reduseres - fortrinnsvis til et nullpunkt. Sjansen for å overleve skal ikke knyttes til sosial posisjon.
Sosial undertrykkelse begrunnes ofte som et middel for å hindre voldsanvendelse. Politi og sikkerhetsstyrker har til oppgave å stoppe ulovlig vold fra oppviglere og misnøyde elementer. Blir de ikke stoppet i starten, kan hele samfunnet bli trukket inn i en voldelig prosess, der tusenvis av liv kan gå tapt.
Begrepet strukturell vold viser til de tusenvis av liv som går tapt når ro og orden hersker. De dør ikke i rampelyset, i gatekamper og i jungelslag, men i sine familier. De blir ikke talt opp av journalister eller slått opp på tittelsidene. Flere beregninger av den strukturelle vold i verdenssamfunnet er foretatt, og vi kan allerede nå si at den i omfang ligger rundt 20-30 millioner dødsfall i året. Den direkte vold, ved kriger og kriminalitet, etter 2. verdenskrig, ligger i gjennomsnitt under 1 million dødsfall i året.
Som en hovedkonklusjon kan vi si at den strukturelle vold ser ut til å være minst 10 ganger så intens som den direkte vold i dagens samfunn. En verdenskrig med atomvåpen ville imidlertid drepe 500-1000 millioner det året den ble ført - og altså være 20 til 40 ganger voldsommere enn sultens og undertrykkelsens herjinger i den fattige del av verden.
T. H.
Litteratur: Johan Galtung, Violence, peace and peace research, Journal of Peace Research, årg. 6, nr. 3, 1969, ss. 167-191.
Tord Høivik, The demography of structural violence, Journal of Peace Research, årg. 14, nr. 1, 1977, ss. 59-73.
Tord Høivik, Den tause volden, Sosiologi i dag, årg. 8, nr. 3, 1978, ss. 28-33.


Strålevåpen
Strålevåpen ødelegger eller skader sine mål ved å sende store energimengder i form av laserlys, elementærpartikler, atomer eller ioner. Elementærpartikler er de minste byggesteinene i atomene - elektroner, protoner, og nøytroner er eksempler. Laserstråler er allerede tatt i bruk i militære våpensystemer til å måle avstander eller markere mål. Men verken laser eller de andre strålevåpnene er ennå tatt i bruk som ødeleggelsesredskaper i seg selv, men flere land, først og fremst supermaktene, har forskningsprogrammer på dette området.
Enkelte amerikanske militære har i flere år hevdet at Sovjetunionen har gjort store framskritt i framstillingen av partikkelstrålevåpen, og har advart om at USA kan stå foran et avgjørende nederlag i rustningskappløpet. De fleste militære og politikere har avvist disse profetiene, og en rekke forskere har vist til de store problemene med å få realisert slike våpen. 1983 gikk imidlertid president Reagan inn for et intensivt amerikansk forskningsprogram om antirakett-forsvar, hvor strålevåpen åpenbart kan være en viktig komponent. Reagan koblet dette til kappløpet med russerne, men også til et ønske om å komme bort fra et forsvar bygget på terrorbalanse. Offensive våpen, dvs. raketter, skulle erstattes av defensive våpen, dvs. midler til å ødelegge raketter. Reagans linje ble imidlertid meget omstridt både i USA og blant landets allierte.
Laserstråler beveger seg med lysets hastighet, og partikkelstrålene beveger seg med hastigheter tett opptil lyshastigheten, det vil si 300 000 km/s. Dette er 50 000 ganger raskere enn strategiske rakettvåpen, og er den viktigste fordelen strålevåpen har - den ødeleggende energien kommer øyeblikkelig fram til målet.
Strålevåpen kan i utgangspunktet brukes mot alle slags militære mål. Men siden det dreier seg om en kostbar teknologi som bare er på utviklingsstadiet, er det bare i noen få sammenhenger de tenkes anvendt i dag. Det gjelder forsvar mot strategiske raketter, for å beskytte hangarskip mot fiendtlige raketter, for å beskytte flyplasser og andre viktige installasjoner.
Det er enorme praktiske problemer forbundet med byggingen av disse våpnene. Det skal store energimengder til for å ødelegge raketter i flukt. Strålene må hindres i å spre seg på vei fra våpen til mål. Derfor er kravene til varmebestandighet og presisjon svært høye. Energistrålene vil likevel spre seg, uansett hvor godt samlet de er i utgangspunktet - mest i atmosfæren, men også i verdensrommet. Jo fjernere målet er, jo mer energi må til for at noen del av overflaten skal få så høy temperatur at det ødelegges.
Både laservåpen og ladede partikkelstråler tenkes brukt i atmosfæren. Så langt har laserne vist seg mest anvendbare. Modellfly og antitankraketter er skutt ned i amerikanske eksperimenter. Til forsvar av rakettsiloer og hangarskip er de imidlertid upålitelige. Luften varmes opp av strålen og bidrar til å spre den, slik at ødeleggelsesevnen forsvinner. For stråler med ladede partikler er dette problemet mindre. Disse vil kunne brukes på avstander opp til 10 km. En hydrogenbombe kan imidlertid ødelegge eller skade et hangarskip på samme avstanda
Det er umulig å bruke ladede partikler i verdensrommet. De ville raskt bli utsatt for uberegnelige avbøyninger i jordens magnetiske felt. Her er det bare tale om lasere eller nøytrale partikler.
Energien til strålevåpnene må komme fra en energikilde. Brennstoffbehovene har tidligere vært en begrensende faktor. Tusenvis av tonn kjemisk brennstoff ville trenges til et effektivt strålevåpen. Amerikanerne har imidlertid utviklet en røntgenstrålelaser som drives av en atomladning. Denne er foreløpig bare prøvd ved underjordiske prøvesprengninger. Forbudet mot prøver i verdensrommet og atmosfæren har her en viss verdi.
I tillegg til de tekniske problemene kommer muligheten for mottiltak mot strålevåpen. Et åpenbart tiltak er å herde eller isolere. Videre kan man prøve å forvirre strålevåpnets styreradar med metallfolie, narreraketter og elektroniske mottiltak. Våpnene kan også sendes inn slik at det ene dekker seg bak eksplosjonen til det foregående.
Alt i alt ser det ut til at det ennå vil ta lang tid og kreve store investeringer å utvikle strålevåpnene for de land som ønsker dem i sine arsenaler. Og det er høyst tvilsomt om våpnene noen gang vil kunne stoppe et større rakettangrep.

Litteratur: Parmentola, John og Kosta Tsipis: Particle Beam Weapons. Scientific American, april 1979.
Garwin, Richard L.: Charged Particle Beam Weapons? Bulletin of Atomic Scientists, oktober 1978.
Skogan, John Kristen og Svein Melby: Krig i verdensrommet? Oslo: Universitetsforlaget.1982.