Nøytronbomben
Nøytronbomben er en kjernefysisk sprengladning. Den har liten sprengkraft sammenliknet med andre atomvåpen, bare ca. 1 kt. Men den avgir like mye nøytronstråling som en bombe med sprengkraft på 10 kt. Dette oppnås ved å sette hydrogenisotopen tritium til en vanlig atomsprengladning. I varmen fra atomeksplosjonen omdannes tritiumet til helium og energirike nøytroner.
Et typisk nøytronvåpen har altså samme sprengkraft som 1 / 10 av en Hiroshima-bombe. Eksplosjonen vil ødelegge vanlige hus og materiell i en radius av 400 meter fra nullpunktet. Men den dødelige strålingen rekker lengre ut: til ca. 1000 meter for tankmannskap og til ca. 1300 meter for ubeskyttede personer. Hensikten med våpenet er å drepe soldater med mindre materielle skader enn det vanlige atomvåpen innebærer.
Nøytroner er tunge partikler uten elektrisk ladning. Derfor har de større evne til å trenge gjennom faste stoffer enn andre typer stråling. På grunn av tyngden og energien vil nøytronene slå i stykker de skjøre stoffene i levende organismer. Det er denne effekten som gjør nøytronbomben militært interessant. Blir strålingen sterk, setter den livsviktige organer ut av funksjon. Se artiklene om atomvåpnenes virkninger for en mer utførlig drøfting av dette.
En nøytronbombe vil ikke sette alle de bestrålte ut av spill med en gang. De fleste vil overleve i kortere eller lengre tid. Av de som utsettes for dødelig nøytronstråling fra en 203 mm artillerigranat vil kanskje 5% leve mindre enn én dag, 25 % vil leve mellom en dag og en uke, og de resterende 70% kan komme til å leve inntil fire uker. De som befinner seg mer enn 1300 meter fra nullpunktet vil i stor utstrekning overleve. Blant disse er det en økt sannsynlighet for senskader.
Våpenet har hovedsakelig blitt beskrevet som brukbart mot styrkekonsentrasjoner av ulike slag, for eksempel tette kolonner av tanks eller pansrede personellkjøretøyer under framrykking. En tenker seg at nøytronvåpen vil tvinge fienden til å spre sine styrker over et større område slik at vanlige antitankvåpen lettere kan brukes. Nøytronvåpen kan også tenkes brukt mot motstandere som har forskanset seg i områder med verdi for angriperen, f.eks. bygninger og fabrikker. Strålingen dreper mennesker, men bevarer materiell.
For å ramme et fiendtlig angrep i sin helhet må det imidlertid brukes mange nøytronvåpen. Hvert våpen er dødelig over et område på ca. 3 km² for soldater i tanks. Et angrep på 10 kilometers bredde og 4 kilometers dybde - som er lite i denne sammenhengen - ville . kreve 15-20 nøytronladninger.
Etter et slikt angrep vil de fleste soldatene være dødsdømte. Men bare noen få prosent vil være døde. Resten vil fysisk være i stand til å kjempe videre noen timer eller dager før strålingssyken gjør dem kampudyktige. Hva de vil gjøre i en slik situasjon er ukjent.
At nøytronvåpen (også kalt ”Enhanced Radiation Weapons”) var underveis, ble oppdaget av en amerikansk journalist i 1978. Nyheten og tankegangen vakte oppsikt, og kampen mot nøytronvåpen spilte en viktig rolle i Europa i årene etter.
Nøytronvåpen ble først og fremst presentert som anti-tankvåpen. Warszawapakten har vesentlig større tankstyrker enn NATO, og tanken var at nøytrongranater skulle oppveie denne ulikheten. Det finnes andre små atomvåpen som også kan brukes mot tanks, men disse ødelegger langt større områder. I det tettbygde og tettbefolkede Vest-Europa var det nødvendig å begrense sprengkraften. Det ville være lettere å ta nøytronvåpen i bruk, trusselen om å bruke dem ville være mer troverdig, og avskrekkingseffekten ville bli større.
Motstanderne av nøytronvåpen la vekt på de samme egenskapene, men så dem i et annet perspektiv. Våpnene var farlige nettopp fordi de kunne senke atomterskelen. Den faktiske brukbarhet på slagmarken var dessuten tvilsom. I stedet kunne NATO satse på konvensjonelle anti-tankvåpen. Alliansen hadde et solid teknologisk forsprang når det gjaldt anti-tankraketter, og mulighetene for å utvikle nye, styrbare anti-tankvåpen var store.
Nøytronvåpen ville være et nytt skritt i det kvalitative våpenkappløpet og gi økt spenning mellom supermaktene. Ved å drepe mennesker uten å skade gjenstander, utløste dette våpenet en usedvanlig sterk moralsk avsky. Den politiske motstand mot nøytronvåpen i slutten av 70-årene var kimen til den nye fredsbevegelsen i begynnelsen av 80-årene.
Resultatet av protestene, og av den militære tvil om brukeligheten av våpenet, ble at president Carter stoppet produksjonen. Det vil si, produksjonen av deler ble satt i gang, mens monteringen av deler til ferdige våpen ble utsatt. 6. august 1981 beordret imidlertid hans etterfølger at ferdige sprengladninger skulle lages. Våpnene er foreløpig ikke blitt utplassert i Europa, som anses som det mest sannsynlige anvendelsesområdet.
Blant de øvrige atommaktene har Frankrike sagt seg interessert i å produsere egne nøytronvåpen. Også Sovjet driver forskning på området, og har truet med å innføre nøytronvåpen i Europa dersom NATO gjør det.
Litteratur: Herbert Scouille, ”The neutron bomb”, World Armaments and Disarmament. SIPRI yearbook 1982, ss. 63-74.
Sverre Lodgaard, ”Nøytronbomben”, Internasjonal politikk, nr. 3, 1977, ss. 495-506.
Gullow Gjeseth, ”Nøytronvåpen - noen militære aspekter.” Internasjonal politikk, nr. 3. 1978, ss. 313-324.


Rustningsutgifter og væpnede styrker
Praktisk talt i hele perioden etter annen verdenskrig har verdens rustningsutgifter økt. Hovedkilden til økningen var lenge kapprustningen mellom de to supermaktene og deres allierte.
USAs rustningsutgifter toppet seg klart under Korea-krigen (1950-53) og under Vietnam-krigen (1964-75). Under siste del av Vietnam-krigen, forsøkte USA å gjennomføre en ”vietnamisering” og trakk store deler av sine egne styrker ut. I disse årene fant det sted en avspenning i forholdet til Sovjetunionen og de første avtalene om våpenkontroll ble inngått. USAs rustningsutgifter gikk derfor ned. Disse utgjorde en så stor del av verdens samlede rustningsutgifter at også de stagnerte. Det gikk imidlertid ikke mange år etter Vietnam-krigen før USA igjen begynte en kraftig opprustning, både av strategiske våpen og med konvensjonelle styrker. Det ser derfor ut til at 1980-årene skal gi en ny topp på USAs forsvarsutgifter.
Sovjets forsvarsutgifter er vanskeligere å bedømme på grunn av landets strenge hemmelighold. De sovjetiske budsjettallene har meget lav troverdighet. På den annen side har det vært operert med en rekke anslag i vest som antakelig er altfor høye. Disse har gjerne bygd på beregninger av hva det ville koste for amerikanerne å kjøpe et forsvar av tilsvarende type som det sovjetiske. Russerne henger etter når det gjelder teknologi, men har billigere arbeidskraft enn USA. Amerikansk arbeidskraft er langt dyrere og l stor grad erstattet av moderne teknologi. Siden både militærvesenet og det økonomiske systemet er så forskjellig i de to land, er det tvilsomt om det er særlig hensiktsmessig å forsøke å beregne hvem av de to som bruker mest penger på forsvaret.
Men det synes å være enighet om at de sovjetiske militærutgiftene ikke har vært utsatt for like store svingninger som de amerikanske. Dette henger antakelig sammen med den langt større stabiliteten i det sovjetiske politiske system. Gjennom hele avspenningsperioden i 1970-årene økte de sovjetiske rustningsutgiftene jevnt og trutt. Dette ble et kronargument for amerikanerne da den nye amerikanske opprustningen startet midt i Carter-administrasjonen, og i enda større grad under Reagan-administrasjonen.
I de senere år er verdens rustningsutgifter i stadig større grad blitt preget av opprustningen i den tredje verden. En lang rekke lokale konflikter og kriger har stimulert til lokale rustningskappløp mellom landene i den tredje verden, eller mot en truende stormakt. Ved en aggressiv markedsføring av egne nye og brukte våpen, bidrar stormaktene til denne nye kapprustningen.
I den første av de påfølgende to tabellene gis det en oversikt over utviklingen av militærapparatene fra 1960 til i dag. Deretter følger en oversikt for 141 land i 1979. Ved lesningen av disse tabellene må en ta i betraktning de problemer som er nevnt ovenfor med å sammenlikne rustningsutgiftene i land med forskjellig militær og økonomisk struktur. Sammenlikninger innad i blokkene er de minst problematiske.
Begge tabellene har tall for de stående styrker. Disse tallene er også forbundet med en god del usikkerhet, men kan regnes som noe mer pålitelige enn de økonomiske. Tallene viser en markert økning for utviklingslandene. For de industrialiserte land, derimot, er det relativt små endringer over de siste tjue år. Økningen i de industrialiserte lands militære slagkraft i denne perioden er kommet i form av ny teknologi og mer effektive våpen, ikke i form av større stående styrker.

  Rustningsutgifter Væpnede
styrker		     Rustningsutgifter Væpnede
styrker
Mill $ % av BNP 1000 Mill $ % av BNP 1000
HELE VERDEN 477.978 4,5 24.466 Kuwait 900 3,5 11
Industrialiserte land 365.592 4,5 9.502 Kypros 35 2,0 10
Utviklingsland 112.386 4,6 14.964 Libanon 228 i.o. 9
Oman 779 26,0 19
AMERIKA 134.201 4,2 3.283 Qatar 1.000 21,2 5
Nord-Amerika 126.389 4,9 2.102 Saudi-Arabia 17.068 22,4 44
Canada 4.120 1,9 80 Syria 2.024 20,1 228
USA 122.279 5,2 2.022
Sør-Asia 5.159 3,0 1.725
Latin-Amerika 7.812 1,4 1.181 Afghanistan 64 1,7 90
Argentina 1.497 2,5 133 Bangladesh 129 1,4 76
Barbados 2 0,3 1 India 3.870 2,9 1.096
Bolivia 96 3,2 23 Nepal 16 0,9 20
Brasil 1.687 0,8 281 Pakistan 1.054 5,1 429
Chile 956 4,6 65 Sri Lanka 26 0,8 14
Colombia 212 0,8 85
Costa Rica - - - Fjerne Østen 54.462 3,1 8.394
Cuba 778 5,6 189 Brunei 172 7,8 3
Dominikanske rep. 100 1,9 19 Burma 189 3,7 170
Ecuador 185 2,1 33 Filippinene 641 2,2 103
El Salvador 48 1,4 7 Indonesia 1.711 3,6 239
Guatemala 85 1,2 18 Japan 9.632 0,9 241
Guyana 16 3,3 5 Kampuchea i.o. i.o. 30
Haiti 16 1,4 7 Kina 32.000 6,7 4.360
Honduras 50 2,4 11 Laos 35 10,3 49
Jamaica 20 0,9 4 Malaysia 779 4,0 64
Mexico 633 0,5 100 Mongolia 130 10,2 30
Nicaragua 54 3,6 8 Nord-Korea 1.230 6,2 672
Panama 15 0,5 11 Singapore 458 5,1 36
Paraguay 42 1,2 15 Sør-Korea 3.354 5,5 619
Peru 435 3,0 92 Taiwan 2.105 6,5 539
Trinidad og Tobago 15 0,3 1 Thailand 1.126 4,2 219
Uruguay 173 2,5 28 Vietnam 900 10,6 1.023
Venezuela 697 1,4 42
OSEANIA 3.458 2,3 87
EUROPA 232.121 5,0 8.345 Australia 3.072 2,4 70
Fiji 10 1,0 1
NATO-land 91.731 3,6 2.780 New Zealand 346 1,7 13
Belgia 3.630 3,3 87 Papua New Guinea 30 1,4 3
Danmark 1.518 2,4 35
Frankrike 2.663 3,9 509 AFRIKA 9.836 3,3 1.171
Hellas 2.424 6,1 185 Algerie 602 1,9 89
Island - - - Angola - - 40
Italia 7.762 2,4 365 Benin 16 1,7 2
Luxembourg 42 0,8 1 Botswana 27 5,1 1
Nederland 5.043 3,4 115 Burundi 25 3,1 5
Norge 1.454 3,3 39 Ekvatorial Guinea 6 4,1 2
Portugal 687 3,5 60 Elfenbenskysten 98 1,1 2
Storbritannia 19.156 4,8 323 Etiopia 349 8,9 222
Tyrkia 2.556 4,1 566 Gabon 69 2,7 2
Vest-TYskland 24.796 3,2 495 Gambia - - -
Ghana 60 1,3 20
Hele NATO (inkl. USA og Canada) 218.130 4,2 4.882 Guinea - - 9
Kamerun 88 1,7 8
Warszawa-pakten 127.460 8,3 4.764 Kenya 291 5,0 12
Bulgaria 940 2,9 150 Kongo 52 4,9 7
Polen 3.900 2,9 318 Lesotho - - 1
Romania 1.420 1,8 181 Liberia 13 1,4 5
Sovjet 114.000 10,7 3.658 Libya 500 2,2 42
Tsjekkoslovakia 2.250 2,8 194 Malagasy-rep. 82 3,0 11
Ungarn 1.020 2,5 104 Malawi 47 3,7 5
Øst-Tyskland 3.930 3,7 159 Mali 37 2,9 4
Marokko 896 5,8 98
Andre europeiske land 12.930 2,2 801 Mauritania 70 14,3 9
Albania 180 8,0 43 Mauritius 2 0,2 i.o.
Finland 59 1,5 40 Mozambique 114 3,1 24
Irland 205 1,4 14 Niger 12 0,8 2
Jugoslavia 2.148 4,1 259 Nigeria 1.991 2,6 193
Malta 11 1,2 1 Rwanda 18 1,9 4
Spania 3.512 1,8 321 Senegal 59 2,3 8
Sveits 2.056 2,1 19 Sentralafr. rep. 14 2,3 1
Sverige 3.383 3,4 66 Sierra Leone 8 0,9 3
Østerrike 836 1,2 38 Somalia 95 7,0 46
Sudan 19 3,2 63
ASIA 98.352 4,4 11.580 Sør-Afrika 2.269 4,3 63
Swaziland 10 2,8 1
Midt-Østen 38.731 13,2 1.461 Tanzania 267 5,8 52
Bahrein 141 6,9 2 Togo 23 2,3 3
Egypt 1.865 9,9 395 Tsjad 40 7,2 5
Forente arabiske emirater 1.151 6,1 25 Tunisia 363 5,0 22
Irak 2.675 8,0 222 Uganda 161 2,8 21
Iran 4.489 6,1 200 Zaire 110 1,5 21
Israel 5.540 29,8 166 Zambia 294 9,5 14
Jemen, Arab. rep. 350 10,5 37 Zimbabwe 427 11,2 22
Jemen, Folkerep. 104 12,0 21 Øvre Volta 32 3,2 4
Jordan 382 14,1 37
 
- null eller nær null
i.o. data ikke oppgitt
Se fotnote til neste tabell. Kilden er 1982-utgaven av Sivards bok (se litteraturlisten).




Rustningsutgifter og væpnede styrker 1960-80
  Rustningsutgifter i faste 1979-priser (milliarder $): Væpnede styrker (i 1000 mann):
Hele verden Industrialisrte land Utviklingsland Hele verden Industrialiserte land Utviklingsland
1960 298 270 28 18.550 9.851 8.699
1961 301 272 29 18.960 10.056 8.904
1962 329 297 32 19.525 10.400 9.125
1963 336 299 37 19.441 10.018 9.423
1964 333 295 38 19.771 9.981 9.790
1965 337 291 46 19.528 9.711 9.817
1966 361 314 47 19.886 10.132 9.754
1967 401 351 50 20.843 10.503 10.340
1968 417 363 54 21.408 10.600 10.808
1969 419 363 56 21.622 10.628 10.994
1970 411 347 64 21.484 10.146 11.338
1971 401 334 67 21.685 9.835 11.850
1972 411 342 69 21.396 9.561 11.835
1973 411 340 71 21.739 9.513 12.226
1974 428 349 79 21.996 9.561 12.435
1975 438 345 91 21.863 9.550 12.313
1975 448 348 100 22.364 9.511 12.853
1977 458 355 103 23.181 9.516 13.665
1978 463 352 111 23.818 9.485 14.333
1979 478 366 112 24.446 9.502 14.964
1980 495 389 106 24.642 9.538 15.104
 
Tallene er hentet fra 1982-utgaven av Ruth Leger Sivards bok (se litteraturlisten nedenfor). Som industrialiserte land er regnet 28 land i Nord-Amerika (USA; Canada) og Europa (alle unntatt ALbania, Hellas, Jugoslavia, Malta, Portugal, Spania og Tyrkia), dessuten Australia, Israel, Japan, New Zealand. De resterende 113 land er regnet som utviklingsland. Sivard gir meget detaljerte opplysninger om hvordan tallene er regnet ut. Det gjelder spesielt beregningene av rustningsutgiftene. Her skal bare nevnes noen hovedpunkter. Rustningsutgiftene: For Sovjet tar Sivard utgangspunkt i CIAs rubel-estimater. Disse er antakelig noe for høye, men ikke så mye for høye som CIAs dollar-estimater av sovjetiske utgifter. Væpnede styrker: Tallene omfatter vernepliktige og befal, men ikke mobiliseringspersonell eller paramilitære styrker (grensevakt o.l.) og heller ikke alle sivile ansatte i forsvaret.


N. P. G.
Litteratur: Ruth Leger Sivard: World Military and Social Expenditures, Leesburg, VA: World Priorities, årlig.
World Armaments and Disarmament, SIPRI Yearbook. London: Taylor & Francis, årlig.
The Military Balance. London: International Institute for STrategic Studies, årlig. Norsk utgave: Militærbalansen. Oslo: Den Norske Atlanterhavskomité.
World Military Expenditures and Arms Transfers. Washington D. C.: US Arms Control and Disarmament Agency, årlig.


Sikkerhetspolitikk
Sikkerhetspolitikk har som siktemål å forhindre visse framtidige eventualiteter i å inntreffe, i hovedsak krenkninger av ens territorium og selvbestemmelsesrett. Vi må verne om retten til selv å bestemme vår styreform, og om våre folkevalgte organers anledning til å utforme innenog utenrikspolitikk mest mulig fritt for ytre press. I sikkerhetspolitisk sammenheng gjelder det å forhindre ytre press gjennom bruk av tvangsmakt eller trusler.
Sikkerhetspolitikk må altså utformes og føres med tanke på framtidas problemstillinger. Den må baseres på kontinuerlige vurderinger av hvilke faremomenter som kan tenkes å oppstå. Allikevel bygger ulike lands sikkerhetspolitikk ofte på fortidas standarder. Det er en fundamental svakhet ved mye sikkerhetspolitisk tenkning at erfaringene ikke brukes som hjelpemidler til å orientere seg i framtidige situasjoner, men tillegges egen vekt og betydning.
Dramatiske sikkerhetspolitiske begivenheter virker skjellsettende, og kan kjennetegne hele generasjoner i det politiske liv. De som var unge under den nazistiske frammarsjen i Europa eller under høydepunktet i den kalde krigen, har ofte en tilbøyelighet til å legge disse periodenes spørsmålsstillinger til grunn for sin sikkerhetspolitiske tenkning. Tankemønstre utviklet i ungdommen er det vanskelig å bli kvitt siden. Og det sier seg selv at ikke alle mønstre er like godt egnet til å møte nye sikkerhetspolitiske utfordringer. Noen kan vise seg nyttige, andre kan lede på villstrå.
Dette gjelder ikke minst for en ung stat med spinkelt erfaringsgrunnlag som Norge. 1940 innprentet mye om fascisme - dens vekstvilkår, egenart og konsekvenser for internasjonal politikk. Mange trakk også den konklusjon at et sterkt militært forsvar og mektige allierte var nødvendig for ettertida. Dette falt godt sammen med den kalde krigens rigide fokusering på makt. Etterkrigstidas sikkerhetspolitiske utfordringer ble riktignok annerledes enn noe av det Norge tidligere hadde erfart, men den kalde krigen styrket oppfatningen av at et sterkt militært forsvar var nødvendig. Norges integrasjon i den vestlige militærallianse har således røtter tilbake både til 1940 og 1949.
De første etterkrigsårene - og særlig begivenhetene i Tsjekkoslovakia - skapte et inntrykk av Sovjetunionen som en ekspansjonistisk stormakt. Frykten var ekte nok dengang. Men i tilbakeblikk var kommunistenes maktovertakelse i Praha heller et ledd i utformingen av den sovjetiske innflytelsessfære i øst, enn noen forløper til ytterligere ekspansjon vestover. Selv om den kalde krigen vil være gjenstand for ulike fortolkninger i lang tid framover, synes det mer og mer klart at den først og fremst var en kamp om de øst-europeiske landenes politiske plassering i spenningsfeltet mellom de to supermaktene. Den handlet ikke så mye om Vest-Europa. Hva som kunne skjedd om de vestlige land hadde disponert annerledes ved f. eks. ikke å gå sammen i NATO - er det vanskelig å svare på. Men at trusselen fra det krigsherjede Sovjet fortoner seg mindre i et tertid, er det bred enighet om. Allikevel er trusselen fra øst, og et militært forsvar integrert i NATO, stadig de viktigste konstituerende elementer i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.
S. L.



Sivilforsvar
Sivilforsvaret er en del av den sivile beredskap, og omfatter tiltak av ikke-militær art som kan lindre skader på sivilbefolkningen,ved krigshandlinger.
Sivilforsvaret ledes sentralt av Direktoratet for sivilt beredskap under Justisdepartementet. Det er organisert med 18 fylkesberedskapskontorer, 53 sivilforsvarskretser med politimestrene som kretssjefer, og 108 lokale sivilforsvar.
De gjeldende planleggingsforutsetningene for Det sivile beredskap stammer fra 1969, og er gradert. Men det er opplyst at hovedalternativet er et angrep mot Norge hvor konvensjonelle våpen brukes først. Planleggingen skal også tilpasses andre situasjoner, bl.a. krig med selektiv bruk av ABC-våpen. Terrorangrep mot sivilbefolkningen anses som lite sannsynlig.
De viktigste forebyggende tiltakene er bygging av tilfluktsrom, utarbeiding av planer for utflytting fra spesielt truede områder, og varsling av luftangrep, radioaktivt nedfall og andre farer. Sivilforsvaret kan dessuten sette opp nærmere 80 000 hjelpestyrker, som i fredstid får relativt kortvarig opplæring.
Tilfluktsrom er det viktigste vernetiltaket. Pr. 1. januar 1983 har vi ca. 2 millioner plasser i tilfluktsrom beregnet etter ca. 0,6 m² pr. plass. Dette betyr at ca. halvparten av befolkningen kan få plass. Det finnes over 16 300 private tilfluktsrom, hvorav 340 er offentlige. Dekningsgraden i byer og tettsteder er i gjennomsnitt 60% av befolkningen. De private tilfluktsrom gir plass til ca. 1.734.000 personer.
For at folk skal nå fram til tilfluktsrom, må det ikke gå for kort tid mellom signalet ”flyalarm” og til angrepet kommer. Det må være tilstrekkelig med tyfoner (sirener) slik at folk kan høre signalet. I byer og tettsteder kan ca. 90% høre signalene. Selv i byene er det altså 10% som ikke kan høre signalene, og som ikke vil ha mulighet for å reagere. Utenfor byer og tettsteder' er det bare 2% som kan høre signalene. Mangelen på tyfoner her skyldes at det finnes meget få tilfluktsrom.
Ved flyangrep regner Sivilforsvaret med en varslingsfrist på mellom 0 og - i aller beste fall -muligens 10 minutter. Fristen avhenger bl.a. av hvor flyet kommer fra, hvilken hastighet det har og hvilket område som skal varsles. For ballistiske raketter kan vi ikke gjøre regningmed noen varslingstid overhodet.
Varslingen selv for fly kan imidlertid svikte hvis radarstasjonen er slått ut, hvis flyene går så lavt at radarstasjonene ikke oppdager flyene, eller hvis tyfoner eller linjenett er ødelagt.
I Sør- og Nord-Norge er det bygget to uavhengige sambandsnett - et linjevarslingsnett og et radiovarslingsnett. Varselet FLYALARM eller FAREN OVER sendes direkte ut til de lokale sivilforsvar. Utløsing av tyfonene skjer for hånd i de lokale sivilforsvarskretser. Varsel om radioaktivt nedfall krever i tillegg en forutsigelse om hvor nedfallsområdet vil være. Det må innhentes opplysninger om bombestørrelse, sprengningsmåte, vindretning og vindhastighet før varsel sendes ut. VIKTIG MELDING - LYTT PÅ RADIO sendes da ut over linjenettet. Selve nedfallsforutsigelsen vil bli lest opp over radio.
I mange byer er tilfluktsromdekningen svært ujevn. Mange steder er sentrum godt dekket, mens andre strøk har meget få eller ingen tilfluktsrom. I mange nye boligstrøk finnes ikke tilfluktsrom. Dette skyldes at plikten til å bygge tilfluktsrom i boliger ble opphevet i 1975. Byggherrer som har plikt til å bygge tilfluktsrom, kan i stedet betale til et kommunalt tilfluktsromfond. Kommunene kan bruke disse pengene til å bygge offentlige tilfluktsrom i boligstrøk.
Verneverdien av rommene er svært forskjellig, fordi tilfluktsrommene er av ujevn kvalitet. Dette skyldes at vi siden 1948 har hatt flere regelverk med forskjellige tekniske krav. Kontrollen med tilfluktsrommene er heller ikke helt effektiv.
I forhold til vanlige sprengbomber er tilfluktsrommenes verneverdi meget stor. I en atomkrig kan tilfluktsrom gi godt vern mot stråling fra radioaktivt nedfall. Filter mot å få radioaktivt nedfall inn i rommet er ikke av vesentlig betydning, det er derimot viktig ved kjemisk krigføring.
Hvis brennende rasmasser blir liggende over luftinntaket, kan det oppstå fare for kullos. Ventilasjonsanlegget må da stenges.
Et tilfluktsrom kan stå seg mot trykket fra en atombombe-eksplosjon i en viss avstand fra nullpunktet (dvs. stedet loddrett under eksplosjonen). Hvilke avstander det blir snakk om, avhenger av en rekke faktorer - bl.a. bombens sprengkraft og tilfluktsrommets standard. (Se tabell i artikkelen Atomkrig: følgene for Norge). For at et tilfluktsrom skal verne mot trykk fra A-våpen, som er relativt langvarig og meget sterkt, må det ha sjokkventiler. Ca. 40% av det samlede antall plasser er i rom uten sjokkventiler. Mulighet for å verne mot atomvåpentrykk er dermed redusert.
Tilfluktsrommenes vernenivå er ulikt etter sannsynligheten for angrep i den enkelte kommune. Under de gjeldende forutsetninger har Norge 48 A-kommuner (der kravene er størst), 123 B-kommuner, 136 C-kommuner og 157 kommuner som er fritatt fra plikten til å bygge tilfluktsrom.
Utflytting av en viss prosent av befolkningen var i tidsrommet 1962-1981 planlagt for 40 byer og tettsteder, samt for en del områder nær flyplasser og andre militære anlegg. I alt omfattet planene over 1 million mennesker, i hovedsak barn, eldre, arbeidsuføre og omsorgspersonell. For Oslo var det imidlertid planer for utflytting av ca. 800'o av befolkningen.
I november 1981 innskrenket Sivilforsvaret planleggingen til 36 steder med vel 500 000 utflyttere, dvs. at utflyttermassen ble halvert.
Tilflyttingsområdene er oftest jordbrukskommuner i rimelig nærhet til utflyttingsområdet (100-200 km unna). Folk skal innlosjeres hos den fastboende befolkning og i hytter i området. Innflyttertallet for de aktuelle kommuner ligger nær opp til folketallet i kommunen.
R. T.
Oversikt over kommuner der det er plikt til å bygge tilfluktsrom.

(I fortegnelsen er bare ført opp den sterkeste type tilfluktsrom som skal bygges i kommunen. I mindre utsatte deler av kommunen kan kravet være senket. Kommunen kan gi nærmere opplysninger om hvilke tilfluktsrom som finnes og om utflyttingsplanene.)

ØSTFOLD
Halden A, Sarpsborg A, Fredrikstad A, Moss A, Borge B, Varteig C, Skjeberg B, Marker C, Trøgstad C, Spydeberg C, Askim B, Eidsberg B, Skiptvedt C, Rakkestad B, Tune B, Rolfsøy B, Kråkerøy A, Onsøy B, Råde B, Rygge A, Våler B, Hobøl C.

AKERSHUS
Vestby B, Ski B, Ås B, Frogn B, Nesodden B, Oppegård B, Bærum A, Asker B, AurskogHøland C, Sørum C, Fet B, Rælingen B, Enebakk C, Lørenskog B, Skedsmo A, Nittedal B, Gjerdrum C, Ullensaker A, Nes C, Eidsvoll C, Nannestad C, Hurdal C.

OSLO A.

HEDMARK
Hamar A, Kongsvinger B, Ringsaker B, Vang B, Løten C, Stange B, Nord-Odal C, Sør-Odal C, Eidskog C, Grue C, Åsnes C, Våler C, Elverum B, Åmot C, Stor-Elvdal C.

OPPLAND
Lillehammer A, Gjøvik A, Dovre (Dombås) B, Sel B, Fron C, Ringebu C, Øyer C, Gausdal C, Østre Toten C, Vestre Toten B, Jevnaker B, Lunner C, Gran C, Søndre Land C, Nordre Land B, Nord-Aurdal B.

BUSKERUD
Ringerike A, Drammen A, Kongsberg A, Nes (Nesbyen) B, Gol (Gol) B, Modum B, Øvre Eiker B, Nedre Eiker B, Lier B, Røyken B, Hurum B.

VESTFOLD
Holmestrand B, Horten A, Tønsberg A, Sandefjord A, Larvik A, Stavern B, Svelvik B, Sande C, Hof C, Våle C, Borre B, Ramsnes C, Andebu C, Stokke B, Sem B, Nøtterøy B, Tjøme C, Tjølling B, Brunlanes C, Hedrum B, Lardal C.

TELEMARK
Porsgrunn A, Skien A, Notodden A, Siljan C, Bamble (Rafnes) A, Kragerø B, Drangedal C, Nome C, Bø C, Sauherad C, Tinn B.

AUST-AGDER
Risør B, Arendal A, Grimstad B, Tvedestrad B, Moland B, Froland C, Øyestad B, Tromøy B, Hisøy B, Lillesand B, Birkenes C, Iveland C, Evje og Hornnes C.

VEST-AGDER
Kristiansand A, Mandal B, Farsund B, Flekkefjord B, Vennesla B, Songdalen C, Søgne B, Marnardal C, Audnedal C, Lindesnes C, Lyngdal B, Kvinesdal B.

ROGALAND
Eigersund B, Sandnes A, Stavanger A, Haugesund A, Sokndal C, Lund C, Bjerkreim C, Hå B, Klepp B, Time B, Gjesdal C, Sola A, Randa.berg B, Forsand C, Strand C, Hjelmeland C, Sauda B, Finnøy C, Rennesøy C, Tysvær C, Karmøy B, Vindafjord C.

HORDALAND
Ølen C, Sveio C, Stord B, Tysnes C, Kvinnherad C, Odda B, Voss B, Kvam C, Fusa C, Samnanger C, Os B, Austevoll C, Sund C, Fjell C, Askøy B, Vaksdal C, Osterøy C, Meland C, Lindås B, Bergen A.

SOGN OG FJORDANE
Flora B, Høyanger B, Årdal B, Førde B, Bremanger B, Vågsøy B.

MØRE OG ROMSDAL
Ålesund-A, Molde A, Kristiansund A, Ulstein B, Hareid C, Volda C, Ørsta C, Ørskog C, Sykkylven C, Giske B, Haram C, Vestnes C, Rauma B, Fræna C, Frei C, Sunndal B.

SØR-TRØNDELAG
Trondheim A, Ørland A, Agdenes C, Rissa C, Bjugn C, Åfjord C, Oppdal B, Meldal C, Orkdal B, Røros B, Midtre Gauldal B, Melhus B, Skaun C, Klæbu C, Malvik B, Selbu C.

NORD-TRØNDELAG
Steinkjer B, Namsos B, Meråker C, Stjørdal A, Frosta C, Leksvik C, Levanger B, Verdal B, Mosvik C, Verran C, Inderøy C, Vikna B.

NORDLAND
Bodø A, Narvik A, Brønnøy (Brønnøysund) B, Alstadhaug B, Vefsn B, Hemnes C, Rana A, Meløy (Glomfjord) B, Saltdal C, Fauske B, Skjerstad C, Sørfold C, Lødingen B, Tjeldsund B, Evenes B, Ballangen C, Vestvågøy C Vågan B, Hadsel C, Øksnes C, Sortland C, Andøy A.

TROMS
Harstad A, Tromsø A, Kvæfjord B, Skånland C, Bjarkøy C, Ibestad C, Gratangen C, Salangen B, Bardu A, Målselv A, Sørreisa B, Dyrøy C, Tranøy C, Torsken C, Berg C, Lenvik B, Balsfjord C, Storfjord C.

FINNMARK
Hammerfest B, Vardø B, Vadsø B, Kautokeino B, Alta B, Nordkapp B, Porsanger (Lakselv) A, Karasjok B, Lebesby C, Gamvik C, Berlevåg C, Tana C, Nesseby C, Båtsfjord C, Sør-Varanger B.


Sivilt beredskap
Det norske totalforsvaret omfatter et militært forsvar og et beredskap. Det sivile beredskaps ressurser omfatter vanlige fredsressurser, og i tillegg planer og tiltak som primært tar sikte på krise- og krigssituasjoner. Noen eksempler på slike tilleggstiltak er:
  • lagring av korn,
  • lagring av drivstoff,
  • lagring av medikamenter,
  • katastrofeplanlegging ved sykehus,
  • sivilforsvar,
  • sikring av forvaltningen sentralt og i fylkene,
  • forberedelse av regjeringens pressetjeneste i krig,
  • opplæring av en politireserve,
  • sikring av kraftforsyningen ved bygging av kraftanlegg i fjell.

De sivile beredskapstiltak ble for 1983 budsjettert med ca. 300 mill. kroner over statsbudsjettet. I tillegg kommer utgifter til bygging av private og offentlige tilfluktsrom. Totalt antas landet å ville bruke vel 500 millioner kroner direkte til det sivile beredskap. De militære forsvarsutgiftene dekkes av Staten alene, og er for 1981 budsjettert med ca. 12 milliarder kroner.
Det sivile beredskap har to hovedoppgaver:
  • Omsorg for sivilbefolkningen, særlig gjennom sivilforsvar, helseberedskap og forsyningstjeneste av alle slag.
  • Støtte til det militære forsvar, særlig gjennom planer og tiltak for forsyninger til militærforsvaret. Her kommer bl.a. opplegg for industriproduksjon i krig inn. De militære styrker må få sine forsyningsbehov dekket av sivile kilder.

Visse deler av det sivile beredskap kan altså hevdes å være av mer humanitær natur enn andre. Dette gjelder i første rekke helseberedskapet og sivilforsvaret, som er spesielt beskyttet gjennom krigens folkerett. Personell og anlegg tilhørende disse deler av det sivile beredskap skal ikke angripes, de skal kunne fortsette sin virksomhet selv på okkupert område og de skal hjelpes av okkupanten.
Avgjørende for planleggingen av den sivile beredskap er hvordan vi tenker oss trusselen, det vil si en mulig angripers militære evne og hans bruk av stridsmidlene under gitte forutsetninger.
Trusselforutsetningene for vårt land har endret seg i årene etter annen verdenskrig:
I tidsrommet 1945-1957 ble storkrig med konvensjonelle våpen betraktet som mest sannsynlig. I dette tidsrom var hovedalternativet et samlet konvensjonelt angrep på alle NATO-landene. Men man så ikke helt bort fra lokale aksjoner og bruk av atomvåpen.
I årene 1957-1962 var hovedtrusselen definert som storkrig med atomvåpen og med enorme ødeleggelser også av byer. Sivilforsvaret måtte i første.omgang ta sikte på å løse oppgaver i en slik overraskende og voldsom første fase, hvor det å overleve ble det primære.
Ut fra storkrigsalternativet, med overraskende angrep på byer og med risiko for atomkrig og gasskrig, traff Sivilforsvaret følgende tiltak:
  • Det ble lagt stor vekt på krigsutflytting med mulighet for utflytting på et tidlig tidspunkt og på kort varsel. Omfanget ble økt fra 350 000 til 1 million utflyttere.
  • Forskriftene for tilfluktsrom ble skjerpet. Styrkekravet ble økt og private tilfluktsrom skulle bygges over alt i landet, blant annet ut fra risiko for radioaktivt nedfall.

Perioden 1962-1968 var en overgangsfase. I 1962-63 kom regjeringen fram til et håp om at atomvåpen ikke ville bli brukt fordi en angrepet stormakt kunne gjengjelde angrepet, og fra 1968 ble storkrig ansett som mindre sannsynlig.
I dag (1983) er spørsmålet om hvordan en krig i Norge kan komme til å arte seg og hvilke stridsmidler som vil kunne bli brukt, uavklart fra myndighetenes side. Ved en kgl. res. av 15. august 1969 ble det gitt såkalte planleggingsforutsetninger for det sivile beredskap. Denne resolusjon er gradert, men følgende har vært offentliggjort:
Hovedalternativet er en situasjon, hvor angrep mot Norge med konvensjonelle våpen inngår blant fiendens første trekk. Så langt det er mulig skal planleggingen også tilpasses andre situasjoner med bruk av ABC-våpen. Terrorangrep direkte mot sivilbefolkningen med atomvåpen og kjemiske våpen ansees mindre sannsynlige.
I St.meld. nr, 77 om det sivile beredskap fra 1981 står det:
Det sivile beredskap må bygge på de samme forutsetninger som legges til grunn for vårt militære forsvar. Det hovedalternativ som beredskapsplanleggingen bygger på er en krig i Norge med konvensjonelle våpen. Planleggingen må så langt det er praktisk mulig, også tilpasses andre hovedsituasjoner, herunder den eventualitet at landet skulle bli utsatt for angrep med atomvåpen, biologiske eller kjemiske stridsmidler.
Det egentlige sivilforsvar - det vil si beskyttelse av sivilbefolkning og verdier mot direkte skader ved angrep, er behandlet i foregående artikkel.
R. T.