NATO
Militæralliansen NATO (North Atlantic Treaty Organization) ble dannet som en følge av maktkampen mellom USA og Sovjetsamveldet etter andre verdenskrig. Sovjetsamveldet kom ut av krigen som den sterkeste militærmakt i Europa og Asia, men langt underlegen USA når det gjaldt økonomisk styrke og politisk innflytelse i det internasjonale samfunn. Med utgangspunkt i Jalta-avtalen, som ble inngått av de allierte i 1944, krevde Sovjet at det skulle etableres vennligsinnede regimer i grensestatene i Øst-Europa. Dette betydde i praksis kommunistiske regjeringer, også der storparten av befolkningen satte seg i mot dette.
USA og de øvrige vestmakter satset på å bevare et kapitalistisk internasjonalt system, fortrinnsvis med parlamentarisk styresett. Men der valget sto mellom revolusjonær kommunisme og borgerlig diktatur var det siste å foretrekke. Hovedoppgaven var å hindre kommunismens videre spredning i verden som helhet.
Motsetningene mellom de tidligere allierte var til stede lenge før krigen ble avsluttet. Begge sider ønsket å påvirke styringsformen i de stater som var i ferd med å bli frigjort. Jalta-avtalen delte Europa i interessesfærer, uten at partene var fullt klar over konsekvensene.
Etableringen av kommunistiske regimer i øst og borgerlige regimer i vest skapte store politiske konflikter. USAs atomvåpenmonopol og landets generelle antisosialisme bidro til Sovjets frykt for amerikansk herredømme, mens Sovjets brutale framferd i Øst-Europa skapte en forestilling om ”den røde fare” i vest. Kommunistenes kupp i det borgerlig-liberale Tsjekkoslovakia virket spesielt truende.
I 1949 ble NATO opprettet som en militær sikring av det politiske system i Vest-Europa. I hovedsak betyr alliansen at USA erklærte seg villig til å gå inn i forsvaret av Vest-Europa ved angrep østfra.
USA opprettet flere andre allianser mot Sovjet-blokken i denne tida (Bhagdad-pakten, SEATO), men NATO har alltid vert den sentrale organisasjon på vestlig side.
NATO består i dag av Belgia, Kanada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia, Hellas, Tyrkia, Vest-Tyskland, og Spania siden mai 1982. Disse landene skal bistå hverandre i tilfelle angrep mot deres egne territorier eller besittelser nord for Krepsens vendesirkel, eller mot noen av alliansens styrker i disse områdene. Samarbeidet har imidlertid ikke vært uten friksjon - det var atskillig debatt omkring Vest-Tysklands gjenopprustning og medlemskap fra 1955 av. Tysklands medlemskap ledet også til opprettelsen av Warszawapakten i 1955. Hellas og Tyrkia, som ble medlemmer i 1952, har flere ganger vært i åpen konflikt med hverandre, spesielt i forbindelse med Kypros. De forskjellige periodene med militærdiktatur i disse landene har vært en stadig belastning for samarbeidet i alliansen. Under de Gaulles ledelse trakk Frankrike i 1966 seg ut av det militære samarbeidet, noe som førte til at hovedkvarteret og mange NATO-installasjoner måtte flyttes. Landets øvrige forpliktelser har imidlertid blitt stående. Den amerikanske krigføringen i Vietnam var også en prøvelse for NATO.
I Norge var det et stort stridsspørsmål i 1949 hvorvidt landet skulle bli med i NATO eller satse på en nordisk forsvarsallianse. Arbeiderpartiets landsmøte i 1949 vedtok å gå inn for medlemskap. Motstanden i partiet var imidlertid stor. På tross av at det opprinnelige vedtaket var svært omstridt, har imidlertid denne alliansetilhørigheten fått bred støtte i befolkningen senere. I en meningsmåling i november 1982 mente 62% av de spurte at NATO bidro til å styrke Norge mot angrep fra fremmed makt, mens 10% mente at medlemskapet økte krigsfaren. Bare partiet SV hadde flertall, av NATO-motstandere.
Fra begynnelsen av bygget alliansens militære slagkraft seg på de nye atomvåpnene - om Sovjetunionen og dets allierte angrep, skulle angrepet besvares med bruk av disse våpnene. Denne førstebruksdoktrinen har siden blitt stående, selv om Warszawapakten via Sovjetunionen også har skaffet seg slike våpen. De vestlige konvensjonelle styrkene er også blitt kraftig oppbygget.
NATOs høyeste organ er Rådet. Det møtes en gang i uken. Medlemslandene er vanligvis representert av ambassadører, men et par ganger i året møtes utenriksministrene der. Det har også vært møter mellom regjeringssjefene, sist i Bonn i 1982. Rådet ledes av NATOs generalsekretær, som også leder flere viktige underkomitéer, blant annet det internasjonale sekretariatet. Dette steller med de politiske sidene av forsvarssamarbeidet. Den militære myndigheten ligger hos militærkomitéen, som er underordnet de sivile organene.
Det er utviklet mange samarbeidsorganer og -prosjekter innen rammen av NATO-samarbeidet. Eksempler er byggeprogrammene for flyplasser, havneanlegg, depoter for fly og marine, overvåkningsanlegg, kommandosentraler, sambandsnett osv. Det finnes også en samarbeidsgruppe for kjernefysisk planlegging.

ATLANTERHAVSPAKTEN - TRAKTATTEKSTEN

De stater som er parter i denne traktat, bekrefter på ny sin tro på formålene og grunnsetningene for de Forente Nasjoners pakt og sitt ønske om å leve i fred med alle folk og alle regjeringer. De er besluttet på å trygge sine folks frihet, felles kulturarv og sivilisasjon, som er bygd på grunnsetningene om folkestyre, individets frihet og rettens herredømme. De søker å fremme stabilitet og velferd i det nordatlantiske område. De er besluttet på å forene sine anstrengelser for kollektivt forsvar og for å bevare fred og sikkerhet. De er derfor blitt enige om denne traktat for det nord-atlantiske område:
Artikkel 1. Partene forplikter seg til, som fastslått i de Forente Nasjoners pakt, å bilegge enhver mellomfolkelig tvist som de måtte bli innblandet i, ved fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred og sikkerhet og rettferd ikke blir satt i fare, og i sine mellomfolkelige forhold å avholde seg fra trussel om eller bruk av makt på noen måte som ikke er i samsvar med formålene for de Forente Nasjoner.
Artikkel 2. Partene vil bidra til den videre utvikling av fredelige og vennskapelige mellomfolkelige forhold ved å styrke sine frie institusjoner, ved å skape en bedre forståelse av de grunnsetninger som disse institusjoner bygger på og ved å fremme vilkårene for stabilitet og velferd. De vil søke å fjerne konfliktstoff i sin mellomfolkelige økonomiske politikk og vil oppmuntre økonomisk samarbeid seg imellom.
Artikkel 3. For mer effektivt å nå formålene for denne traktat, vil partene enkeltvis og i fellesskap ved stadig og virksom selvhjelp og gjensidig støtte opprettholde og utvikle sin individuelle og felles evne til å motstå væpnet angrep.
Artikkel 4. Partene vil rådslå med hverandre når som helst en av dem mener at noen parts territoriale ukrenkelighet, politiske uavhengighet eller sikkerhet er truet.
Artikkel 5. Partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle. De er følgelig blitt enige om at hvis et slikt væpnet angrep finner sted, vil hver av dem under utøvelse av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar som er anerkjent ved artikkel 51 i de Forente Nasjoners pakt, bistå den eller de angrepne parter ved enkeltvis og i samråd med de andre parter, straks å ta slike skritt, derunder bruk av væpnet makt, som den anser for nødvendig for å gjenopprette og opprettholde det nord-atlantiske områdes sikkerhet. Ethvert slikt væpnet angrep og alle forholdsregler som blir tatt som følge av dette, skal øyeblikkelig meldes til Sikkerhetsrådet. Slike forholdsregler skal bringes til opphør når Sikkerhetsrådet har tatt de skritt som er nødvendig for å gjenopprette og opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet.
Artikkel 6. Ved et væpnet angrep på en eller flere av partene, slik som omhandlet i artikkel 5, forstås et væpnet angrep mot noen parts territorium i Europa eller Nord-Amerika, mot Frankrikes departementer i Algerie¹, mot Tyrkias territorium eller mot noen av partenes styrker, skip eller fly når de befinner seg i Europa, mot noen av partenes okkupasjonsstyrker som var stasjonert da Traktaten trådte i kraft, eller i Middelhavet eller det nord-atlantiske området nord for Krepsens vendekrets.
Artikkel 7. Denne traktat griper ikke på noen måte inn i og skal ikke tolkes som om den på noen måte grep inn i de rettigheter og forpliktelser som de parter som er medlemmer av de Forente Nasjoner, har etter de Forente Nasjoners pakt, eller i Sikkerhetsrådet umiddelbare ansvar for opprettholdelsen av internasjonal fred og sikkerhet..
Artikkel 8. Hver part erklærer at ingen avtaler som nå er i kraft mellom denne og noen annen part eller noen tredje stat, er i strid med bestemmelsene i denne traktat, og forplikter seg til ikke å inngå noen mellomfolkelig avtale i strid med denne traktat.
Artikkel 9. Partene oppretter herved et råd, hvor hver av dem skal være representert, til å behandle saker som angår iverksettelsen av denne traktat. Rådet skal være slik organisert at det er i stand til å tre sammen hurtig til enhver tid. Rådet skal opprette de underordnede organer som måtte være nødvendige. Særlig skal det øyeblikkelig opprette en forsvarskomité som skal anbefale forholdsregler for iverksettelsen av artiklene 3 og 5.
Artikkel 10. Partene kan, når de alleer enige om det, tilby en hvilken som helst annen europeisk stat som er i stand til å fremme grunnsetningene for denne traktat og bidra til det nordatlantiske områdes sikkerhet, å tilslutte seg til denne traktat. Enhver stat som blir innbudt i henhold til dette, kan bli part i traktaten ved å deponere sitt tiltredelsesdokument hos Amerikas Forente Staters regjering. Amerikas Forente Staters regjering vil underrette hver av partene om deponeringen av ethvert slikt tiltredelsesdokument.
Artikkel 11. Denne traktat skal ratifiseres og dens bestemmelser gjennomføres av partene i samsvar med de forfatningsmessige forskrifter i de enkelte land.
Ratifikasjonsdokumentene skal deponeres så snart som mulig hos Amerikas Forente Staters regjering, som skal underrette alle de andre signatarmakter om hver deponering. Traktaten skal tre i kraft mellom de stater som har ratifisert den, så snart som ratifikasjonsdokumentene fra Belgia, Canada, Frankrike, Luxembourg, Nederland, Storbritannia og Amerikas Forente Stater er blitt deponert, og den skal tre i kraft med hensyn til andre stater på den dag da disse deponerer sine ratifikasjonsdokumenter.
Artikkel 12. Etter at traktaten har vært i kraft i 10 år, eller når som helst etter den tid, skal partene, hvis noen av dem begjærer det, rådslå med sikte på fornyet gransking av denne traktat, idet det tas hensyn til de forhold som da har betydning for freden og sikkerheten i det nordatlantiske område, derunder utviklingen av universelle så vel som regionale ordninger etter de Forente Nasjoners pakt til opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet.
Artikkel 13. Etter at traktaten har vært i kraft i 20 år, kan en part tre ut ett år etter at den har gitt varsel om det til Amerikas Forente Staters regjering som skal underrette de andre parters regjeringer om deponeringen av ethvert varsel om oppsigelse.
Artikkel 14. Denne traktat, hvorav den engelske og franske tekst begge er autentiske, skal deponeres i Amerikas Forente Staters regjerings arkiv. Bekreftede avskrifter vil av den amerikanske regjering bli tilstilt de andre signatarmakters regjeringer. Til bekreftelse herav har undertegnede befullmektigede underskrevet denne traktat.

Undertegnet i Washington 4. april 1949, godkjent av Stortinget 29. mars 1949 og trådte i kraft 24. august 1949.

¹ Artikkel 6 ble formelt endret i 1954 i forbindelse med Hellas og Tyrkias tiltredelse. Det er den nye teksten som er gjengitt her. I 1953 meddelte den franske regjering at Algerie var blitt uavhengig. NATO-rådet satte da ut av kraft setningen om de franske departementene i Algerie.



Nedrustning
FNs Charter ble undertegnet i San Francisco 26. juni 1945. Ett av den nye organisasjonens hovedmål var å bevare fred og sikkerhet i verden. For å fremme målsetningen betrodde de Sikkerhetsrådet og Hovedforsamlingen visse oppgaver m.h.t. nedrustning og rustningskontroll. Dermed ble det skapt et juridisk grunnlag for all videre virksomhet på dette området.
Da Charteret trådte i kraft, var nedrustningen allerede blitt et alvorlig problem. Den første atombomben var falt og stilte FN overfor et presserende krav om kontroll med atomenergien og forbud mot bruk og produksjon av atomvåpen. I sitt aller første vedtak opprettet Hovedforsamlingen enstemmig FNs Atomenergikommisjon, som besto av medlemmene av Sikkerhetsrådet pluss Canada (når dette land ikke var medlem av Rådet). Kommisjonen fikk i oppdrag å fremlegge planer om kontroll med atomenergien og eliminering av atomvåpnene og alle andre masseødeleggelsesvåpen. I tiden umiddelbart etter krigen dreide nedrustningsforhandlingene 'seg nesten utelukkende om disse spørsmål.
USAs plan om atomvåpennedrustning (Baruch-planen) ble fremlagt i Atomenergikommisjonen i juni 1946. Den gikk inn for at det skulle opprettes et system for kontroll med atomenergien, med straff for brudd på reglene. Dette skulle så etterfølges av stans i produksjonen av bomber og ødeleggelse av alle eksisterende bomber. Planen fastslo at kontroll må komme forut for forbud: og selve gjennomføringen av kontrollen skulle være fri fra veto fra de permanente medlemmer av Sikkerhetsrådet. Den foreslåtte grad av kontroll - som sannsynligvis skulle utøves av en institusjon der, vestmaktene skulle ha hovedinnflytelsen - var ikke akseptabel for Sovjetunionen. Sovjetunionens motforslag av juni 1946 (Gromykoplanen) gikk ut på at signatarmaktene skulle bli enige om ikke å bruke atomvåpen, og forby produksjon av slike våpen og tilintetgjøre alle eksisterende lagre. Etter denne planen skulle forbud og tilintetgjørelse gå forut for kontroll: følgelig ville USAs forsprang når det gjaldt atomvåpenbli tilintetgjort.
Det gikk noen tid før diskusjonen om konvensjonell nedrustning begynte. Kommisjonen for konvensjonelle rustninger, som ble opprettet av Sikkerhetsrådet i 1947 og som besto av Rådets medlemmer, innledet ikke noe seriøst arbeid før i 1948, etter at det sovjetiske forslaget om at konvensjonelle og atomrustninger skulle ses under ett var avvist. Det sovjetiske forslaget, som da gikk inn for en tredjedels minskning av de eksisterende styrker, ble ikke godtatt fordi en slik reduksjon etter vestmaktenes oppfatning ville bevare Sovjetunionens overlegenhet på det konvensjonelle militære plan. Vestmaktene var opptatt av de konvensjonelle rustningenes relative nivå, og helt umiddelbart med å fastslå hva det eksisterende styrkeforholdet egentlig besto i.
I denne perioden, da USA hadde et kjernefysisk monopol og Sovjetunionen ble antatt å være overlegen med hensyn til konvensjonelle våpen, fremmet begge parter forslag som opprettholdt deres egen stilling og samtidig nøytraliserte motpartens overlegenhet. De to kommisjonene ble ikke enige og opphørte å virke i 1950.
Etter år å ha ligget i dødvanne i to år begynte forhandlingene igjen i 1952. På det daværende tidspunkt hadde Sovjetunionen sprengt en atombombe (1949); og vestmaktene gikk med på å slå sammen diskusjonene om atom- og konvensjonell nedrustning. En ny nedrustningskommisjon ble opprettet (1952), med samme medlemskap som de tidligere kommisjonene - Sikkerhetsrådet pluss Canada. Dens oppgave gikk ut på å forberede forslag til ”regulering, begrensning og balansert reduksjon av alle væpnede styrker og alle rustninger, om eliminering av alle viktigere våpen som kunne anvendes til masseødeleggelser, og effektiv internasjonal kontroll med atomkraften for å sikre forbud mot atomvåpen og bruk av atomenergi utelukkende til fredelige formål.” I 1954 ble diskusjonene overført til en underkomité, som besto av Canada, Frankrike, Storbritannia, Sovjetunionen og USA, og her fortsatte de privat frem til september 1957. En serie nedrustningsplaner, med ulike stadier, ble framlagt av begge parter. I 1955 syntes man å ha kommet fram til en betydelig grad av konvergens, man var for eksempel enige om de eventuelle styrkenivåene, om totalt forbud mot atomvåpen etter at en reduksjon på 75 prosent av det tilstrebede nivå i de væpnede styrker var gjennomført, og om prinsippet om permanente bakkekontrollposter som skulle overvåke inspeksjonen. Men det ble oppnådd lite framskritt etter 1955.1 september 1955 fremmet den amerikanske representant en ”reservasjon” på sitt lands vegne med hensyn til alle tidligere nedrustningsforslag.
Oppmerksomheten konsentrerte seg nå mer om begrensede tiltak, som ordninger med hensyn til bakke- og luftkontroll, opprettelse av atomfrie soner i Europa, tiltak mot overraskelsesangrep. Forhandlinger om stans i atomvåpenprøver ble innledet.
Et program med henblikk på alminnelig og fullstendig nedrustning ble først framlagt av Sovjetunionen 18. september 1959. Pr. 1960 var begge parter blitt enige om at alminnelig og fullstendig nedrustning var hensikten med forhandlingene. Nedrustningskommisjonen ble ikke oppløst, men fra mars 1960 ble forhandlingene ført i en ny nedrustningskomité med ti stater som medlemmer -fem fra NATO-landene og fem fra Warszawapaktens medlemsstater. I mars 1962 kom åtte alliansefrie stater med i denne komitéen, som heretter ble kalt De atten staters nedrustningskomité (ENDC). Sovjetunionen framla for ENDC et ”utkast til traktat om alminnelig og full nedrustning under streng internasjonal kontroll”, og USA en skisse av grunnleggende bestemmelser i en traktat om alminnelig og fullstendig nedrustning i en verden av fred”. Det sovjetiske traktatutkastet tok sikte på fullføring av nedrustningsprosessen i løpet av en kort, fast tidsperiode: Kjernefysiske avleveringsmidler skulle være fullstendig avskaffet ved utgangen av det første nedrustningsstadiet. På den annen side forutså amerikanernes skisse gradvis nedrustning, innledet med en fastfrysing, og beholdt de forholdsmessige militære posisjonene gjennom hele nedrustningsprosessen like med hva de var ved begynnelsen av prosessen. Sovjetunionen endret senere sitt forslag, slik at USA og Sovjetunionen kunne beholde på sine egne territorier et begrenset antall av interkontinentale raketter, antirakett-raketter og antiflyraketter til det siste stadium av nedrustningen. Det ble gjort få framskritt i disse forhandlingene; og det har ikke foregått mye diskusjon om alminnelig og fullstendig nedrustning siden 1965.
Det avgjørende vendepunkt i nedrustningsbestrebelsene etter den annen verdenskrig inntraff med avtalen 1961 mellom USA og Sovjetunionen om et program for almen og fullstendig nedrustning.
21. september 1961 framla USA og Sovjetunionen etter langvarige forhandlinger en felleserklæring om prinsipper for nedrustningsforhandlinger, populært kjent som McCloyZorin-avtalen. Dette var et dokument av den aller største betydning. Selv om avtalen ikke ble fulgt og oppfylt, er dette dokumentet en milepæl og en pekepinn for våre dagers nedrustningsbestrebelser.
I perioden mellom 1961 og 1975 ble en rekke internasjonale rustningskontroll- og nedrustningsavtaler undertegnet og ratifisert. De eksisterende internasjonale avtalene på dette området kan inndeles i to hovedgrupper av flersidig og tosidig natur, hvorav de siste inngått mellom USA og Sovjetunionen. En generell inndeling viser følgende undergrupper:
I. Flersidige avtaler
  1. Avtaler om kjernefysiske våpen
  2. Avtaler om kjemiske og bakteriologiske våpen
  3. Avtaler som tenderer i retning av å utelukke rustninger i visse deler av verden og i ”jomfruelige” områder som Antarktis, på havbunnen og idet ytre rom - såkalte ”ikke-rustningsavtaler”.

II. Bilaterale avtaler mellom USA og Sovjetunionen
  1. Avtaler om tiltak for å redusere faren for atomkrig
  2. Avtaler om strategiske rustningsbegrensninger
  3. Avtaler om prøvesprengninger av atomvåpen
    En mer detaljert oversikt over disse avtalene finnes i artikkelen Våpenkontroll.

Uansett hvor viktige disse avtalene måtte være, har de en grunnleggende svakhet: De har ikke stanset våpenkappløpet. I overensstemmelse med den delvise prøvestansavtalen av 1963 har atomvåpenprøvene bare endret miljø fra prøver i atmosfæren til prøver under bakken. I henhold til tilgjengelige opplysninger ble prøvesprengningene dessuten mer intense og hyppige. Fra 1960 er antallet stater som har utført atomsprengninger blitt fordoblet, idet Frankrike, Kina og India er kommet med blant medlemmene av ”atomklubben”. Omlag et dusin andre stater, de såkalte nesten-nukleære eller terskelstatene, vites å ha skaffet seg evnen til å foreta atomprøver, selv om de ennå ikke har bestemt seg til å gjøre det. Både konvensjonelle og atomvåpen er blitt revolusjonert ved nyteknologi, og har nådd et uhørt høyt nivå med hensyn til raffinement og ødeleggelseskraft. Volumet i den internasjonale våpenhandel har økt til det syvdobbelte, og de fleste moderne konvensjonelle våpen går i dag ut til alle deler av verden. Verdens arsenaler av atomvåpen og avleveringsmidler har økt jevnt, og har nådd en overkillkapasitet tilstrekkelig til å ødelegge menneskeheten flere ganger.
Det er en sentral tidsfaktor i denne utviklingen. Nedrustningsforhandlingene holder ikke tritt med våpenkappløpet og rustningskontrollen klarer heller ikke å holde tritt med dynamikken i den teknologiske våpenutviklingen. Våpenkappløpet og den teknologiske rustningsdynamikken overgår langt rustningskontrollørenes anstrengelser. Av avgjørende betydning er det faktum at rustningene i de senere år er blitt kanalisert over fra et kvantitativt til et kvalitativt kappløp, som understøttes av nesten en halv million vitenskapsmenn og ingeniører som er ansatt i militær forskning og utvikling. Så snart rustningskontrollforhandlingene nærmer seg en avtale om balanse mellom eksisterende typer våpen, truer nye våpentyper med å bringe situasjonen ut av likevekt igjen. Faktisk har langvarige forhandlinger en tendens til å stimulere bestrebelsene med å oppfinne nye våpen, først som en forhandlingsgjenstand under drøftelsene, men for så å bli integrert av det militære. Dette kunne man best iaktta i de langvarige SALT-forhandlingene, som på hvert trinn måtte ta opp til debatt utviklingen av stadig nye våpensystemer som ABM, MIRV, aerodynamiske raketter og nye, typer bombefly. I en tid med hurtige teknologiske framskritt syntes det ikke å være noe alternativ til omfattende nedrustningstiltak hvis man vil oppnå ekte resultater.

Fra SIPRI Yearbook 1968/69, gjengitt etter kap. 8 i Marek Thee, red.: Rustninger og nedrustning i atomalderen. Oslo, Gyldendal, 1977.
Litteratur: Turid Sand: Rustningskontroll og nedrustning. Avtaler, forhandlinger, aktuelle problemer. Oslo, Utvalget for rustningskontroll og nedrustning, 1976.
Utenriksdepartementet: Sikkerhet og nedrustning. Oslo: UD, 1982.
Odd Andreassen: Nedrustning. Bakgrunnsstoff for aktivt nedrustningsarbeid. Oslo: Universitetsforlaget, 1982.



Norges forsvar
Det norske forsvaret besto i 1981 av 12.100 sivile, 14.400 befal og 27.400 vernepliktige, vervede og elever, alt i alt ca. 2,9% av den samlede arbeidskraften i Norge. Forsvarsutgiftene er ca. 8,9% av de offentlige utgifter og ca. 3,0% av brutto nasjonalproduktet. I 1983 utgjør forsvarsutgiftene ca. 12 milliarder kr.
Siden midt i 1950-årene har den rådende oppfatning i Norge vært at den militære trusselen primært var rettet mot Nord-Norge, og Norges militære forsvar er derfor i stadig sterkere grad blitt knyttet til denne landsdelen. Ca. 33 % av de årsverk som utføres innenfor Forsvaret, utføres i Nord-Norge. Av de stående styrker på ca. 30.000 mann, er det hele 15.000 som står i NordNorge, de aller fleste i Troms.
De stående styrkene i Nord-Norge tar i første rekke sikte på å kunne oppholde fienden til forsterkninger kan overføres. Videre regner en ikke med å kunne bygge det norske forsvaret utelukkende på norske styrker. En baserer seg derfor på å få hjelp fra Norges allierte i NATO, og å legge forholdene til rette i fredstid for at slik hjelp skal kunne mottas.
I den norske hæren finnes det 116 middelstunge tanks, 380 artillerikanoner (haubitser med kaliber 105 og 155 mm), pluss et uspesifisert antall pansrede personellkjøretøyer, panservernraketter, luftvernraketter og luftvernkanoner. Flyvåpenet har 115 kampfly og 4 kamphelikoptre., Av flyene er 20 F-16, et moderne lett jagerfly. Det er meningen at det skal være 70 F-16 i framtida, mens de nåværende 95 flyene av typene F-5 og F-104 skal gå ut. Videre finnes det 7 P-3B Orion hav-rekognoseringsfly, 6 anti-ubåthelikoptre og en del andre transportfly og helikoptre for ulike anvendelser. Det finnes 4 oppsatte og 7 reservebataljoner med lette luftvernkanoner til flyplassforsvar. Dessuten planlegges leie av Advanced Hawk-raketter til dette formålet. Marinen har 15 ubåter, 5 fregatter med anti-skips- og anti-luftraketter, 2 korvetter, 48 patruljefartøyer med torpedoer, kanoner og raketter for bruk i kystfarvann, 7 landgangsfartøyer, 33 kystartilleribatterier og diverse andre fartøyer. Ubåtene skal nå fornyes.
Om det skulle komme til mobilisering, vil det i Nord-Norge raskt bli satt opp styrker med mannskap fra landsdelen. I Finnmark vil en styrke tilsvarende en brigade være satt opp innen 48 timer, og i hele landsdelen vil det være 80.000 mann fra 2-7 dager etter at mobiliseringsordren er gitt. En del av disse vil komme fra Sør-Norge. For en del av styrkene sørfra er materiellet allerede plassert i Nord-Norge. I tillegg vil det være muligheter for ytterligere mobilisering i Sør-Norge. Inklusive heimevernsstyrker anslås det at landet samlet kan mønstre ca. 325.000 mann under våpen.
I tillegg kommer overføringer fra andre land, eksempelvis fra NATOs såkalte brannkorps, U.S. Marines, fra det amerikanske flyvåpenet under COB-programmet og andre avtaler, og en del fly- og landstridskrefter og marinefartøyer fra andre land. For; en del av disse vedkommende er utstyr forhåndslagret. Det kan imidlertid hefte atskillig risiko ved overføringer av innen- og utenlandske mannskaper, fordi transportveiene og -midlene kan bli utsatt for angrep. Det er ofte blitt hevdet at det ikke er sikkert at utenlandske forsterkninger vil nå fram til Norge i det hele tatt. Samtidig vil overføringer av store utenlandske styrker til Norge kunne føre til at Sovjet setter inn større styrker mot Norge, slik at styrkeforholdet ikke nødvendigvis blir mer i norsk farvør.

Forsvarsministre i Norge etter krigen
Oscar Torp (A) 1942-45
Jens Chr. Hauge (A) 1945-52
Nils Langhelle (A) 1952-54
Kai Knudsen (A) 1954-55
Nils Handal (A) 1955-61
Gudmund Harlem (A) 1961-63
Håkon Kyllingmark (H) 1963
Gudmund Harlem (A) 1963-65
Otto Grieg Tidemann (H)             1965-70
Gunnar Hellesen (H) 1970-71
Alv Fostervoll (A) 1971-72
Johan Kleppe (V) 1972-73
Alv Fostervoll (A) 1973-76
Rolf Hansen (A) 1976-79
Thorvald Stoltenberg (A) 1979-81
Anders C. Sjaastad (H) 1981-
For opplysninger om hvilke regjeringer disse ministrene satt i, hvilke
statssekretærer de hadde o.l., se Knut Heidas, red. Norske politiske
fakta, 1884-1982. Oslo, Universitetsforlaget, 1983.




1944-45 Kronprins Olav  
1945 Otto Ruge Hæren
1946-55 Ole Berg Hæren
1955-56 Finn Lambrechts Sjøforsvaret/Luftforsvaret
1957-63 Bjarne Øen Hæren/Luftforsvaret
1964-72 Folke H. Johannesen Sjøforsvaret
1972-77 Herman F. Zeiner Gundersen Hæren
1977-82 Sverre Hamre Hæren
1982- Svein Aa. Hauge Luftforsvaret
     
Tittelen Forsvarssjef ble benyttet 1944-45 og igjen fra 1963. I de mellomliggende
år ble stillingen betegnet Sjef for Forsvarsstaben og hadde mindre myndighet i
fredstid enn i dag.

En liste over sjefer for de militære etterretnings- og sikkerhetstjenester står i
artikkelen Etterretning.




Militærutgifter og militær sysselsetting i Norge 1885-1980
År Militære utgifter
(i mill. kr.)
1970-priser		 Militær
sysselsetting
(1000 årsverk)		   År Militære utgifter
(i mill. kr.)
1970-priser		 Militær
sysselsetting
(1000 årsverk)
1885 -   4 1931 201 -
1886 -   - 1932 191 -
1887 97 - 1933 188 -
1888 106 - 1934 187 -
1889 106 - 1935 192 7
1890 106 4 1936 220 -
1891 106 - 1937 248 -
1892 106 - 1938 303 -
1893 114 - 1939 542 12
1894 123 - 1946 1294 32
1895 158 - 1947 972 29
1896 211 - 1948 834 25
1897 220 - 1949 999 31
1898 202 - 190 1008 32
1899 229 - 1951 1476 33
1900 207 6 1952 1885 34
1901 200 - 1953 2290 35
1902 186 - 1954 2394 36
1903 169 - 1955 1954 37
1904 149 - 1956 1910 37
1905 155 - 1957 1978 38
1906 150 - 1958 1925 38
1907 144 - 1959 2037 40
1908 142 - 1960 1925 40
1909 155 - 1961 2037 41
1910 158 5 1962 1943 41
1911 164 - 1963 2035 42
1912 205 - 1964 2119 44
1913 211 - 1965 2477 43
1914 308 - 1966 2381 42
1915 377 - 1967 2591 44
1916 389 - 1968 2743 46
1917 389 - 1969 2795 47
1918 318 - 1970 2816 46
1919 225 - 1971 2745 45
1920 148 4 1972 2757 45
1921 159 - 1973 2800 46
1922 185 - 1974 2733 45
1923 167 - 1975 2949 45
1924 142 - 1976 2966 47
1925 148 - 1977 2961 47
1926 180 - 1978 3029 50
1927 191 - 1979 3190 48
1928 184 - 1980 3403 48
1929 193 - 1981* 3897 49
1930 196 5 1982* 3889 50
Tabellens tall er militært forbruk, slik dette er definert i nasjonalregnskapet. På grunn
av nye definisjoner i nasjonalregnskapet, er tallene fra 1949 ikke helt sammenlignbare
med dem fra foregående år. Går en lengre tilbake, blir opplysningene generelt mer usikre.
Også omregningen til faste 1970-priser byr på større problemer jo lengre vekk fra basisåret
en kommer.Tallene for militær sysselsetting (utførte årsverk ifølge nasjonalregnskapet)
omfatter både vernepliktige og befal og sivilt ansatte i Forsvaret. Også disse tallene er mer
usikre når en gårlangt bakover. For detaljer om kildene o.l. se Magne Barth "Norwegian
military consumption 1978-1980", PRIO Report no. 2, 1982.
 
- tall ikke beregnet
* foreløpige tall


Litteratur: Militærbalansen. Oslo: Den Norske Atlanterhavskomité, årlig. Forsvarsbudsjettet.
Fakta om Forsvaret. Oslo: Forsvarsdepartementet, årlig.
Anders Sjaastad: ”Forsvars- og sikkerhetspolitikk i en forhandlingstid.”. Kontakt bulletin, Nr. 1/2, 1982.
Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, Oslo, Tanum-Norli, 1982.
Sverre Lodgaard, kap. 10, ”Truslene mot Norge”, i Nils Petter Gleditsch m. fl. Norge i atomstrategien, Oslo: Pax, 1978.



Norges strategiske situasjon
Norge har gjennom sin geografiske plassering en mer strategisk situasjon enn landets størrelse og ressurser skulle tilsi. Det er minst tre årsaker til dette:

  1. I tilfelle av en krig mellom NATO og Warszawa-pakten i Europa trengs store overføringer av personell og materiell fra USA til Europa. Disse transportene vil finne sted både sjøveien og luftveien, over det nordlige Atlanterhavet. De vil ha stor betydning for utfallet av en konvensjonell krigføring i Europa. Russerne vil sette mye inn på å hindre dem i å nå fram, på samme måte som tyskerne gjorde under annen verdenskrig.
    For å nå disse transportene og ødelegge dem må russerne bruke fly- og flåtestyrker fra Kola-halvøya, fra Østersjøområdet over Skandinavia eller gjennom de dansk-svenske stredene, fra Svartehavet gjennom Bosporus og Middelhavet, eller ved å seile helt til Øst-Sibir, rundt Afrika eller Sør-Amerika opp gjennom Sør-Atlanteren. Av disse rutene er veien til Kola den som virker mest hensiktsmessig. Russerne har da også sin største flåte basert i Murmansk. Mye av Norges strategiske betydning kommer av at eventuelle russiske avskjæringsforsøk mot transportrutene over Atlanteren først og lettest kan oppdages og stoppes fra baser i Norge - senere fra Island, Færøyene og England.

  2. Om en krig med strategiske atomvåpen skulle bryte ut mellom USA og Sovjetunionen, ligger Norge under og i nærheten av rakettbaner og bombeflyruter mellom kontinentene, og nærmest den russiske enden av disse. Eksempelvis kan landet brukes som utgangspunkt for angrep mot radaren til det russiske ABM-systemet rundt Moskva, sorti ligger på Kola, og for jagerflystøtte for B-52 eller B-1 bombefly som skal angripe russiske mål. Det viktigste moment i denne forbindelsen er imidlertid at landet ligger så nær flåtebasen i Murmansk, der ca. 2/3 av de russiske rakettubåtene er stasjonert. Disse ubåtene tilbringer mye lengre tid i havn enn sine amerikanske, engelske og franske motstykker. Rakettene de er utrustet med (SS-N-8 og SS-N-18) har en rekkevidde som gjør det mulig for dem å dekke hele USA fra sine hjemmeområder i Barentshavet og Kvitsjøen. Store deler av den sovjetiske overflatemarinen har også stasjoner i Murmansk, og en mulig grunn til dette er at den skal beskytte rakettubåtene. I tilfelle av en slik krig vil det være av interesse å sette de ubåtbaserte rakettene ut av spill. Nordområdene - Nord-Norge, Barentshavet, Kolahalvøya og Kvitsjøen - vil virkelig komme i fokus i et slikt tilfelle. Norges rolle er her dels å bidra med overvåking, dels å fungere som utgangspunkt eller gjenstand for krigshandlinger.

  3. I en eventuell krig kan Warszawapaktstyrkene ønske å hindre forsterkninger i å fraktes over Nordsjøen samt å sikre seg et bedre utgangspunkt for krigføring til sjøs og til lands i dette området generelt. Det kan de gjøre ved å okkupere områdene omkring utløpene av Østersjøen og noe av Nordsjøkysten i Danmark og Schleswig-Holstein i Tyskland. Om de skulle prøve på dette, vil SørNorge bli en siste linje for forsvaret av disse områdene fra NATOs side. Flyplassene i landsdelen vil trengs til luftangrep og marinestyrker kan plasseres langs kysten. Angrep, eventuelt okkupasjon av Sør-Norge, kan bli nødvendig for Warszawapakten om den skal lykkes med et slikt foretakende.


Litteratur: Militærbalansen, norsk utgave. Oslo: Den Norske Atlanterhavskomité, årlig.



Norsk atom- og basepolitikk
Allerede to måneder før Atlanterhavspakten, som er grunnlaget for NATO, ble undertegnet, erklærte den norske regjeringen at man ikke ville ”åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep”. Denne uttalelsen kom som svar på en sovjetisk note. På dette tidspunkt forelå det ingen planer for vestlige militærbaser i Norge.
I kjølvannet av Korea-krigen gjennomgikk NATO en reorganisering og en integrert militær organisasjon ble opprettet. På et møte i Stortinget i februar 1951 presiserte forsvarsminister Jens Chr. Hauge at
  • norsk basepolitikk ikke hindrer at Norge åpner baser for allierte stridskrefter ved angrep på det nord-atlantiske område, eller på et tidspunkt da norske myndigheter kjenner seg utsatt for trusler om angrep og anmoder allierte stridskrefter om å komme inn i landet;
  • basepolitikken ikke hindrer at Norge i foreskrevne konstitusjonelle former inngår betingede avtaler med våre allierte med en slik situasjon for øyet;
  • basepolitikken ikke hindrer at Norge bygger ut sine militære anlegg etter et slikt mønster at de vil være skikket til umiddelbart å ta imot og underholde på effektivt vis allierte stridskrefter som overføres til Norge for å bistå med forsvaret av landet;
  • basepolitikken ikke hindrer at Norge deltar i allierte samøvinger eller tar imot kortvarige besøk av våre alliertes fly- og flåtestridskrefter i fredstid.


Denne presiseringen av regjeringserklæringen fra 1949 har siden dannet grunnlaget for norsk basepolitikk. I 1957 vedtok Arbeiderpartiets landsmøte at det ikke skulle stasjoneres atomvåpen i Norge. I en tale på NATOs toppmøte i desember 1957 slo statsminister Gerhardsen fast at Norge ikke hadde noen ”planer om å opprette lagre av atomvåpen på norsk område eller installere utskytningsbaser for mellomdistanseraketter på norsk territorium”.
Denne uttalelsen er i og for seg ingen utvidelse av basepolitikken, idet atomvåpenlagre ville medføre at amerikanske vaktmannskaper måtte stasjoneres her sammen med våpnene for å føre kontroll med dem.
I disse årene pågikk det en offentlig debatt om atompolitikken. Denne debatten ble stedt til hvile da regjeringen og Arbeiderpartiets landsmøte våren 1961 slo fast at det ikke skulle stasjoneres atomstridshoder i Norge i fredstid.
Den militære integrasjonen i NATO fortsatte imidlertid, og på noen punkter oppsto det en avstand mellom praksis og presiseringen av basepolitikken fra 1951. En ny presisering ble nødvendig, og ble satt på papiret i forbindelse med regjeringens forslag til forsvarsbudsjett for 1978. Her heter det at basepolitikken ikke kan være til hinder for at
  • allierte styrker oppholder seg i Norge for trening i kortvarige tidsrom eller som ledd i allierte øvinger;
  • det på norsk område etableres anlegg for kommando,, kontroll og kommunikasjon, navigasjon, varsling e.l. for allierte stridskrefter;
  • det opprettes lagre av ammunisjon og utstyr, forsyninger o.l. for allierte styrker;
  • Norge deltar i det integrerte militære samarbeid innenfor Atlanterhavspaktens organisasjon.


Siden atomvåpen kan brukes på eller fra norsk territorium i krigstid, deltar Norge i NATOs atomvåpenplanleggingsgruppe (NPG). Det eksisterer ikke noen avtale mellom Norge og USA om overføring av atomvåpeninformasjon i henhold til den amerikanske atomenergilovgivningen. Men det synes på det rene at norske offiserer blir opplært til å be om atomvåpenstøtte og å beregne virkningene av dem under ulike forhold rundt om i landet.
Atomvåpen kan bringes inn i landet i løpet av kort tid. Midlene for å avlevere våpnene er imidlertid store og tunge å håndtere, og de må derfor finnes på forhånd om det skulle bli bestemt å bringe inn slike våpen. Slike avleveringsmidler hadde vi i de såkalte Honest John-rakettene fra 1959. De ble fjernet i 1964. Det finnes imidlertid atomgranater som kan brukes med 155 mm felthaubitser av den typen Hæren har i dag. Luftforsvarets fly kan også ta atomvåpen, selv om de ikke er utstyrt med dette for øye i dag. De norske Orion-flyene er levert fra USA med utstyr som setter dem i stand til å levere dypvannsatombomber. Dette utstyret er demontert, men lagres i Norge.
Det gjelder også begrensninger på allierte styrker i Norge: Øvingsvirksomhet i Finnmark er ikke tillatt og allierte fly- og flåtestridskrefter kan ikke krysse 24. lengdegrad over norsk territorium. Videre er det en øvre grense for hvor store allierte styrker som kan oppholde seg i landet samtidig. Denne er ikke offentlig kjent, selv om andre land må kunne regne ut omtrent hvor grensene går ut fra deltakelsen i øvelsene som holdes.
Basepolitikken hindrer ikke opprettelse av infrastrukturanlegg som radiosendere, navigasjonsanlegg (som Omega og Loran-C), etterretningsstasjoner og satellittstasjoner i landet. Praksis i slike tilfeller er at Norge kjøper opp landet stasjonene skal legges på, mens alle andre kostnader bæres av den allierte som har bedt om å få opprettet installasjonen, evt. av NATO hvis det er et fellesprosjekt. Installasjonen bemannes og drives av nordmenn, med unntak av noen NATO-anlegg som har felles bemanning - men opplæring gis av de som bygget stasjonen, og de siste betaler også driftsutgiftene.

Litteratur: NOU 1978:9. Forsvarskommisjonen av 1974.
Nils Petter Gleditsch m.fl.: Norge i atomstrategien. Oslo: Pax, 1978.
Olav Riste: ”Frå integritetstraktat til atompolitikk: Det stormaktsgaranterte Norge 1905-1983”, FFHS Notat nr. 2, 1983. Oslo: Forsvarets Høgskole, Forsvarshistorisk Forskningssenter.