Militarisme
Militarisme er et av de mest uklare ord i politisk språkbruk. Det brukes nedsettende om visse ideologier, styresett, innenriks- og utenrikspolitikk, økonomiske strukturer osv., men har ingen allment anerkjent akademisk definisjon.
Lenin så på militarisme som en side av imperialismen. De kapitalistiske stormakter hadde brukt blant annet militære midler til å kolonisere store ikke-europeiske områder. Han mente at imperiebyggingen skjedde for å skaffe gode investeringsmuligheter for kapital som ikke fant tilsvarende profitable prosjekter i hjemlandet. Kapitalistenes utbytting av arbeiderklassen ga overskuddskapital og midler til å holde væpnede styrker og føre kriger. I et klasseløst samfunn kan militarisme og imperialisme ikke finnes. De sosialistiske statene i Øst-Europa nekter at deres forholdsvis store militære styrker har noe med militarisme å gjøre; de kan bare oppfattes som et høyst påkrevet forsvar for arbeiderklassens interesser.
Ikke-marxister som har skrevet om militarisme, pleier å skille mellom det militærel legitime og illegitime rolle. De fleste godtar det militære som en normal del av samfunnet og bruker ordet militarisme først når det militære apparatet blir for stort, får avgjørende politisk innflytelse eller påvirker den økonomiske situasjon i for sterk grad.
For mange formål vil det være nyttig å betrakte militarisme som et samlebegrep for flere ulike, men beslektede fenomener som hver for seg er viktige.
For det første kan ordet anvendes på en urimelig grad av voldsbruk i innenriks eller utenrikspolitikk. Det finnes en norm som sier at militær atferd - eller voldsanvendelse - skal begrenses til det minimum som er nødvendig for å oppnå en målsetning som i seg selv er moralsk godtakbar, f. eks. forsvar av eget territorium eller opprør mot et tyrannisk styre. Krigføring for uakseptable målsetninger, eller med unødig grusomhet, vil i følge normen måtte stemples som militaristisk. Det gjelder også om det blir framsatt trusler om slik krigføring i den hensikt å få en svakere motpart til å bøye seg, dvs. militært press.
For det andre brukes ordet militarisme om visse typer tankesett og verdioppfatninger. I nazismen og fascismen ble krigen glorifisert. Det er trolig en glidende overgang fra slike ytterliggående holdninger til det minimum av positiv oppslutning om forsvaret som er nødvendig for å få unge mennesker til å trekke i uniform og skatteyterne til å betale for militærvesenet. En militaristisk ideologi har gjerne tilknytningspunkter til sjåvinistiske eller enkelte sterkt religiøse oppfatninger.
For det tredje kan militær innvevning i samfunnsstrukturen betraktes som en form for militarisering. Det kan skje både i skole og kulturliv, i økonomien og i politikken. Militære opplæringsprogrammer er i mange land innpasset i det regulære skoleverk. Skolen kan også være basert på en type disiplin som kommer det militære til gode (”prøysserånd”). Et lands økonomi kan militariseres gjennom at sysselsetting og produksjon blir avhengig av stor militær etterspørsel, eventuelt større enn de rene forsvarshensyn skulle tilsi. England og Frankrike er eksempler på land som har meget stor eksport av våpen, og som ville få problemer med betalingsbalansen dersom markedet skulle svikte.
Sterk militær innflytelse over et lands styringsorganer er ganske vanlig, særlig i den tredje verden. Ca. 30% av de nye nasjoner ledes av militære regimer, og i en del land med sivile regjeringer har de væpnede styrker likevel en avgjørende innflytelse i det politiske liv. Også i industrialiserte land kan det militære i varierende grad påvirke utformingen av utenrikspolitikken.
Når rustningsindustrien, de væpnede styrker, forskningsinstitusjoner, byråkrater i forsvarsdepartementet og andre grupper øver et samlet press for f.eks. høyere bevilgninger til militære formål, blir de ofte omtalt som ”det militære-industrielle kompleks”. Denne form for militarisering er kommet lengst i de industrialiserte stormakter.
K. S.
Litteratur: Asbjørn Eide og Marek Thee: Problems of contemporary militarism. London: Croom Helm, 1980.
Miles Wolpin: Militarization, Internal Repression and Social Welfare in the Third World. Oslo: Institutt for fredsforskning, PRIO Reports 7-83.



Militær bruk av ressurser
I 1980 brukte verdens land totalt ca. 2,5 billioner kroner til militære utgifter. Et slikt tall er vanskelig å fatte. Det norske statsbudsjettet for samme år var på 84 milliarder kr. og den samlede verdi av varer og tjenester produsert i Norge (BNP) på 234 milliarder kroner. En annen måte å si det på, er at det ble brukt over 500 kroner til militære formål for hvert eneste menneske på jorda. Atter et perspektiv på disse tallene får vi ved å sammenlikne dem med utgiftene til viktige sivile formål. Verdens samlede utgifter til utdanningsformål har først nylig passert militærutgiftene, men utgiftene til helse ligger fortsatt lavere - anslagsvis 70% av militærutgiftene.
I tabellen nedenfor gis det et anslag over den militære andel av forskjellige knappe ressurser: arbeidskraft, råvarer osv. Disse anslagene er forbundet med en betydelig grad av usikkerhet, både for de enkelte land og ikke minst i forbindelse med at en legger sammen tall fra forskjellige land. Likevel gir nok denne tabellen et riktig bilde av situasjonen i grove trekk. Den viser at militære formål legger beslag på over en femtedel av de offentlige utgiftene, og fra en fjerdedel til en femtedel av ressursene til forskning. Andelene er lavere for råvarer, arbeidskraft osv. Likevel er det klart at dagens opprustning representerer et av menneskehetens største prosjekter. Den militære andelen av arealbruken kan synes ubetydelig. En må imidlertid huske at store deler av verdens areal er uegnet til bruk for militære og sivile formål. Og den militære bruk av landareal i verden totalt, tilsvarer tross alt omtrent størrelsen av et land som Sverige!

Militær andel av   Verden Norge
Bruttoproduktet   6% 3%
Offentlige utgifter   22% 12%
Befolkningen   1,25% 1%
Arbeidskraften   4% 3%
Strategiske råvarer mangan
aluminium		 2%
11%		 -
-
Landareal   0,3-0,5% 0,3%
Forskningsmidler   25% 3%
Forskere   20% -
       
Tallene stammer i hovedsak fra rapporten til FNs ekspertgruppe om forholdet mellom nedrustning og utvikling (1981) og en norsk undersøkelse om de økonomiske konsekvenser av nedrustning og økt u-hjelp (Bjerkholt m.fl., 1980). Tallene for verden som helhet er forbundet med stor usikkerhet. FN-rapporten inneholder en detaljert diskusjon av problemene med slike data.
- betyr at data ikke finnes


FN og landene i den tredje verden har spesielt festet oppmerksomheten ved en sammenlikning mellom kapprustningen og de ressurser som brukes til utviklingsformål. I 1978 utgjorde verdens militærutgifter ca. 1 /4 av det samlede nasjonalproduktet i utviklingslandene og ca. 17 ganger så mye som den samlede utviklingshjelpen. Utviklingslandene selv brukte 4-5 ganger så mye til rustninger som de mottok i økonomisk hjelp utenfra. Bare noen få land (deriblant Norge) har nådd FNs målsetting om at 1 % av nasjonalproduktet skal gå til u-hjelp. Alle land ville kunne nå dette målet om de var villige til å skjære ned militærutgiftene med om lag 10%. Det er regnet ut at utviklingslandene ville kunne doble sitt nasjonalprodukt på 10 år dersom giverlandene reduserte sine militærutgifter med 30% og økte u-hjelpen tilsvarende - og uten økonomisk tilbakegang for de rike landene.
Utgiftene til forsvaret kommer selvsagt også i noen grad det sivile samfunn til gode, for eksempel ved at forsvaret bidrar med redningstjeneste, utdanning og forskningsresultater som også kan utnyttes sivilt osv. Hva samfunnet på denne måten får igjen, er vanskelig å beregne nøyaktig. Det er imidlertid helt urimelig å anta at en får mer igjen på denne måten enn om pengene hadde vært anvendt direkte til de sivile formål en ønsker å støtte. Det er også slående hvordan industriland med relativt lave militærutgifter jevnt over har hatt høyere økonomisk vekst og lavere inflasjon i etterkrigstiden - Japan er her det aller klareste eksempel.
Tabellen inneholder også en del tall for den militære andelen av Norges ressurser. Jevnt over ligger disse tallene noe lavere enn for verden som helhet. Når det gjelder forskning, er det helt markert at Norge nytter en mindre del av sine ressurser her til militære formål. Likevel er det også for Norges vedkommende åpenbart at militærvesenet er et av våre største prosjekter innenfor den offentlige sektor. Forsvaret får 4,7 ganger så store midler som rettspleie og politi, nesten 50 ganger så mye som til kirker og religiøse formål og forsvarsutgiftene tilsvarer ca. 90% av alt som blir brukt til utdanningsformål. Forsvarets Forskningsinstitutt er et av landets største institutter for anvendt forskning.
Forsvaret har selvsagt også større økonomiske ringvirkninger enn disse tallene viser. For Norges vedkommende øker den militære andel av sysselsettingen fra 3 % til 5,5 % når vi tar hensyn til de indirekte virkningene, dvs. til alle de arbeidstakere som er avhengige av de militære bevilgningene uten at de selv er sysselsatt i Forsvaret. Det kan dreie seg om folk som arbeider i `industri som har sine leveranser til Forsvaret, lærere eller kolonialhandlere i småsamfunn med store militæranlegg osv.
Tallene i tabellen viser imidlertid også at både Norge og verden som helhet har mye å gå på, dersom det skulle oppstå krig eller en spent situasjon hvor en ønsker å øke den militære andelen av ressursene. Under annen verdenskrig regner en at Storbritannia nyttet ca. 60% av sitt nasjonalprodukt til militære formål og USA ca. 40% (mot 6% i begge land i dag). For Norges vedkommende regner en at okkupasjonen kostet oss anslagsvis 45% av nasjonalproduktet ide fem krigsårene. Selv om kapprustningen er dyr, er vi altså langt fra det punkt hvor økonomiske restriksjoner setter noen absolutt grense. I mange land er det riktignok misnøye med høye forsvarsutgifter, og i fredstid står det sterkere pressgrupper bak andre formål som bedret helsestell og økt privat forbruk. I en krisesituasjon kan slike holdninger endre seg meget raskt.
N. P. G.
Litteratur: Olav Bjerkholt m.fl., 1980. Disarmament and development: A study of conversion in Norway. Oslo: PRIO (PRIO-publikasjon S-7/90).
(FN), 1977. Economic and social consequences of the armament race and its extremely harmful effects on world peace and security. NY, FN, A/32/88Add. Norsk utgave: Økonomiske og sosiale konsekvenser av våpenkappløpet. Oslo: Utvalget for rustningskontroll og nedrustning, 1978.
(-), 1981. Study on the relationship between disarmament and development. Report of the Secretary-General. New York, FN, A/36/356. En norsk populærutgave er utgitt av Utenriksdepartementet i serien Aktuelle utenrikspolitiske spørsmål, 1982.
Ruth Leger Sivard, årlig. World military and social expenditures. Leesburg, Va. World Priorities.


Militær bruk av verdensrommet
Med verdensrommet (eller det ytre rom) mener vi gjerne det som ligger utenfor luftrommet, og dermed utenfor nasjonen eller statens myndighetsområde.
Verdensrommets betydning for supermaktenes militære apparat er økende. De fleste ballistiske raketter passerer gjennom rommet på vei fra utskytningspunkt til mål, og det finnes tallrike militære systemer permanent plassert på satellitter som kretser rundt jorda.
Militær virksomhet i verdenrommet kan ha følgende formål:
- navigasjon for militære enheter - fly, skip, tropper, selvstyrte raketter, krysserraketter og andre våpen,
- samband mellom militære enheter,
- etterretning og innsamling av andre data av betydning for militære operasjoner (værforhold, geo- og oseanografiske forhold),
- å redusere motstanderes evne til å bruke verdensrommet, dvs. krigføring mot deres ballistiske raketter og militære satellitter.

En rekke militære systemer i verdensrommet bygger på at større høyde over bakken gir økt synsvidde, og dermed evne til å dekke større områder av jordkloden med navigasjons- og sambandssignaler, til å se større deler av den med spionsatellitter, og så videre. Fra broen på en båt kan man se 15-20 km avgårde, et AWACSfly, i 9000-10 000 meters høyde kan dekke overflaten ut til 350 km avstand med sine radarer, mens en spionsatellitt i 300 km høyde kan ”se” 2 500 km avgårde.
Stedsbestemmelse og navigasjon er viktig i all militær aktivitet. Ved siden av navigasjonssystemer med sendere på land har USA og Sovjet siden midt i sekstiårene hatt satellittbaserte navigasjonssystemer. USA holder på å bygge opp et nytt satellittnavigasjonssystem kalt NAVSTAR. Det vil gi posisjoner med nøyaktighet på ca. 15 m, både i høyde over havet og i kartposisjon, og vil være kontinuerlig tilgjengelig over hele kloden når det er ferdig utbygd. Denne nøyaktigheten har ikke bare interesse for militære stropper, fartøyer og fly. På lengre sikt kan den åpne muligheten for bedre navigasjon av for eksempel ballistiske raketter og krysser-raketter. Disse slipper da å bruke egne radarsendere til styring. Dermed blir de vanskeligere å oppdage, og det spares inn på vekten. Sovjet bygger ut et liknende system, GLONASS.
Satellitter gir også mulighet til å sende sambandssignaler over store avstander. Dette er ikke en spesiell egenskap ved satellitter - vanlige kortbølgesignaler kan nå vel så langt. Men kortbølgesambandet er lettere å forstyrre enn satellitt-signalene. De er avhengige av forholdene i de ytterste lagene av atmosfæren, og følsomme for effektene av atomeksplosjoner i rommet og de elektromagnetiske pulsene disse forårsaker. Videre har de radiofrekvensene satellitter benytter seg av, større evne til å overføre informasjon. Satellitter er derfor stadig mer attraktive til sambandsformål.
Satellitter ble tatt i bruk til overvåking og etterretning allerede fra 1960 av. I dag er det tallrike typer av satellitter for disse formålene. De samler informasjon om alt fra luftfuktighet til plassering av rakettsiloer og marinefartøyers bevegelser.
Det er ikke kjent med sikkerhet hvor små detaljer kameraene på fotografiske etterretningssatellitter kan skille ut. De beste astronomiske kikkertene i verden er i stand til å skille mellom punkter som er 3 cm fra hverandre, noe som gir et anslag på hva de militære systemene i beste fall kan yte. Bildekvaliteten avhenger ikke bare av linsesystemet, men også av oppløsningsevnen til det lysregistrerende materialet (film eller elektronrør), innsiktingsmekanismene ombord i satellittene og ikke minst støv og urolig luft i atmosfæren. På den andre siden har moderne datateknologi gitt mulighet til å bearbeide bilder som er uskarpe, slik at de gir mer informasjon. I praksis regner en med at disse satellittene i allfall kan se detaljer på 10-15 cm utstrekning.
Satellitter som gir så presise bilder er dyre, og de har en del svakheter. De må gå lavt for å ta gode bilder, noe som gir dem kort levetid. De kan bare dekke små områder av jordoverflaten av gangen, slik at de må brukes mot utvalgte mål. De må gå så raskt i banene at de bare er over målene sine i korte perioder, med timers eller dagers mellomrom. Dessuten kan målene være skjult av skyer. Derfor er det utviklet mange satellitter med andre egenskaper. Noen går i såkalt geostasjonære baner langt ute i verdensrommet. De går like fort i baner som jorda roterer, og holder kontinuerlig oppsyn med bestemte områder for å kunne varsle rakettangrep eller gi bilder av værsituasjonen. Noen går lavere og plukker opp signaler fra radio- og radarsendere, og noen er selv utstyrt med radar for å skaffe informasjon om skipsposisjoner og andre aktiviteter på jordoverflaten. De siste kan allerede være tatt i bruk slik at de gir måldata direkte til våpensystemer. Våpnene kan da siktes inn mot mål langt utenfor synsvidde.
Etterretnings- og overvåkingssatellittene er ikke bare i bruk i militær sammenheng. I SALT-avtalene er det nevnt at ”nasjonale tekniske hjelpemidler” skal brukes for å fastslå om avtalepartnerne overholder avtalene. Her menes nettopp slike satellitter, sammen med annet teknisk etterretningsutstyr på bakken, til havs og i lufta.
Siden verdensrommets militære betydning er blitt så stor, har det kommet til flere systemer som tar sikte på å bekjempe fiendtlig aktivitet i verdensrommet. I følge amerikanske etterretningskilder har russerne utviklet en satellitt som kan manøvrere seg innpå andre satellitter, for så å prøve å skyte dem i stykker med en kanon. Amerikanerne bygger nå ned et antisatellittforsvar de lenge har hatt på Johnston Island i Stillehavet. I stedet har de utviklet en rakett som fraktes med et F-15 jagerfly til et passende punkt for avfyring. Etter avfyringen søker raketten seg fram til satellitten og ødelegger den. Det forskes også på mulighetene for å plassere strålevåpen i verdensrommet til bruk mot satellitter.
Det regnes at ca. 2/3 av alle satellitter som skytes opp er militære, og aktiviteten er sterkt økende. Denne virksomheten er svært ressurskrevende, og har foreløpig vært forbeholdt supermaktene. I det siste har imidlertid også andre land, som Frankrike, begynt et militært romprogram.

Litteratur: Thomas H. Karas. ”Militær utvikling i verdensrommet”, i Th. Jagland red.: Før det blir for sent. Oslo: Tiden, 1982.
Bhumendra, Jasani red.: Outer space - a new dimensjon of the arms race. London: Taylor & Francis, 1982.
Johan Kristen Skogen og Svein Melbye: Krig i verdensrommet? Oslo: Universitetsforlaget, 1982.


Militær forskning
Omlag 10% av stormaktenes militærutgifter antas å gå til militær forskning og utvikling (FoU), mens de .mindre land bruker en noe mindre andel av sine militærutgifter til. dette formålet. I verdensmålestokk brukes det anslagsvis 350-400 milliarder kroner til militær FoU. Det er anslått at dette utgjør 20-25% av verdens samlede forskningsmidler. Det er også anslått at ca. en halv million forskere arbeider med militær FoU, eller omtrent 25 % av alle verdens forskere.
Den store satsingen på militær FoU er historisk sett et ganske nytt fenomen. I 1940 brukte USA for eksempel mer på jordbruksforskning enn på militærforskning. I 1970 var forholdet 25:1 i militærforskningens favør.
Alle disse anslagene er naturligvis usikre. De tall som offentliggjøres av landene selv, er som regel for lave. En vanlig feilkilde er at prosjekter av militær betydning føres på andre budsjetter. Den sterke satsingen på atomforskning og romforskning i flere land ville for eksempel neppe ha funnet sted uten en sterk interesse for den militære nytte av slik forskning.
Planlegging for krigføring i atomalderen representerer på en rekke punkter et brudd med tidligere tiders militære metoder. Et viktig nytt element er de iherdige anstrengelsene for å utnytte vitenskapens ferskeste resultater til stadig nye raffinementer i utviklingen av våpen. Dette skjer i nesten alle fag. Noen eksempler: kjernefysikk (utviklingen av nøytronbomben og andre nye atomvåpen), kjemi (binære stridsgasser), elektronikk (støysending og andre former for elektronisk krigføring), ionosfærefysikk (militære radiosendinger), aerodynamikk (nye supersoniske flytyper), romforskning (militær utnyttelse av verdensrommet til overvåking og samband), medisin (stimulerende midler som kan holde flygere våkne på lange tokt), psykologi (studier av menneskelig svikt i kommando- og kontrollsystemer), sosiologi og statsvitenskap (forutsigelse av konflikter) osv. osv. Eksemplene er valgt for å vise bredden i militær FoU. Denne bredden avspeiler spredningen av kapprustningen til alle våre ytre omgivelser - til land, sjø, havdypene, luften og det ytre rom, men også til vårt eget indre gjennom psykologi og medisin.
Dagens intense militærforskning har ført til at sluttproduktet i prosessen - våpnene - er blitt mer ”teknologi-intensive” enn produkter i den sivile sektor. For en del vestlige land er andelen av de totale produksjonsutgiftene som skyldes forskning og utvikling 20 ganger så høy for militære produkter som for sivile.
En rekke av stormaktenes nye våpen blir utprøvd i andre land, for det meste i den tredj e verden. Indokina, Falkland/Malvinas og Afghanistan er forlengelser av stormaktenes våpenlaboratorier. Mange av våpnene unndrar seg imidlertid noen prøving, fordi konsekvensene er for store. Det er derfor uhyre vanskelig å forutsi følgende av bruk av atomvåpen, av nervegasser og av de største konvensjonelle våpensystemene.
Men selv våpen som aldri blir brukt, har store politiske og økonomiske virkninger. For det første bidrar militær FoU til de høye kostnadene ved opprustningen. De stadige raffinementer av våpensystemene representerer en enorm fordyring av produksjonen. Dersom denne utviklingen fortsetter uhindret, vil selv de største land i neste århundre bare ha råd til ett kampfly, ett krigsskip og en stridsvogn hver. Dette er naturligvis satt på spissen. Men tendensen er til stede i mange land - også i Norge. De teknologisk avanserte F-16 flyene har for eksempel lagt beslag på størstedelen av budsjettet for materiellanskaffelser, til fortrengsel for alt annet utstyr. Og disse flyene er så kostbare at Norge ikke har råd til å erstatte de to av en samlet styrke på 72, som (pr. 1983) er ødelagt ved ulykker.
For det andre bidrar militær FoU til kapprustningen, spesielt mellom supermaktene. Utviklingen av nye våpen hos den ene parten fører til mottiltak hos den andre, som ikke ønsker å bli hengende etter. Slike trusler kan senere vise seg å være fiktive, men kan likevel få store konsekvenser. For eksempel var en viktig del av begrunnelsen for innføringen av flerhodete stridshoder på interkontinentale raketter (MIRV) den påståtte sovjetiske utbyggingen av et antirakettvåpen. Senere er det blitt klart at flere av disse systemene var rettet mot fly og ikke mot raketter, og at russernes antirakettforsvar forble temmelig primitivt. Men da var det alt for sent å stoppe utviklingen av MIRV, og tallet på stridshoder på strategiske våpen steg meget raskt i de følgende årene.
Det er ikke bare konkurranse med motstanderen om nye og avanserte våpen som stimulerer kapprustningen. Fordi USA stort sett har ligget foran i den teknologiske utviklingen, har landets egne produsenter av militært utstyr konkurrert med hverandre. Om ett firma utvikler et nytt offensivt system, er det nødvendig å svare med et nytt defensivt system. Selv om russerne ikke har det offensive systemet ennå, viser den amerikanske forskningen at det var mulig å utvikle det, og da kan de tenkes å skaffe seg det. Med det store antall deltakere i militær FoU i USA er det rik anledning til et slikt ”indre rustningskappløp”. Antakelig fungerer denne mekanismen også i Sovjet. Men på grunn av Sovjetsamveldets teknologiske tilbakeliggenhet og sentralisering, er nok våpenutviklingen mer innrettet på å ta igjen amerikanerne - og helst gå litt forbi. De fleste sovjetiske våpensystemer i etterkrigstiden har derfor vært slike som vest har innført først, selv om sovjetrusserne ofte har bygd dem kraftigere og i større antall.
Hemmeligholdet innenfor militærforskningen bidrar til denne gjensidige stimulansen. Begge parter må alltid forestille seg det verst mulige: at den andre siden har utviklet den maksimale trussel.
En annen pressfaktor finner vi i de lange tidsrom - 10 til 15 år - som går med til utviklingen av nye våpensystemer. Dette gir den militære utviklingen varighet og stabilitet. Når større FoU-prosjekter har vært i gang i årevis, er det store politiske og økonomiske kostnader ved å stanse dem.
Militærforskningens stimulans til kapprustningen gjør også at den svekker mulighetene for rustningskontroll og nedrustning. De avtaler som har vært inngått om begrensninger i , strategiske våpen har satt forbud mot noen spesielle former for militær virksomhet og tallmessige tak på en del våpensystemer. Utviklin gen av nye våpensystemer bidrar imidlertid til å gjøre slike restriksjoner lite meningsfylte.

Forbudet mot atomsprengninger i atmosfæren har for eksempel ikke satt noen stopper for utviklingen av nye atomvåpen. Forskerne har i stedet utviklet metoder for å studere virkningen av atomvåpen ved sprengninger under jordoverflaten. Taket på strategiske leveringsmidler har ikke hindret utviklingen av den strategiske slagkraft. Men veksten har tatt nye former: utviklingen av flere stridshoder pr. rakett, større nøyaktighet, raketter med forbedret bæreevne osv. Avtaler om våpenkontroll tar sikte på å stabilisere våpenutviklingen. Men militærforskningen bidrar til å destabilisere den, ved stadig å frambringe nye trusler mot de etablerte våpensystemene.
Dette har også konsekvenser for bevegelser og politiske partier som arbeider mot atomvåpen. Klarer en å stoppe et enkelt våpensystem, kan en risikere at det utvikles nye metoder for å oppnå de samme virkningene ved andre systemer. Det er på denne bakgrunnen at den amerikanske ”frys”-bevegelsen har reist krav om en stopp i produksjon og utplassering av alle nye atomvåpen. Fortsatt kan det imidlertid være fare for at militærforskningen forskyver kapprustningen over i avanserte former for konvensjonelle våpen, f.eks. nøyaktige, langtrekkende raketter med store konvensjonelle stridshoder o.l. Militærforskningen skaper også problemer for tanken om en ”frys” fordi forskning i dag er en mindre kontrollerbar virksomhet enn produksjon og utstasjonering av våpen. Dette kan føre til at våpenlaboratoriene frambringer nye ideer som kan virke så fristende at den ene eller den annen stormakt vil si opp eller bryte enavtale om våpenkontroll. Det er derfor en viktig oppgave å arbeide for økt åpenhet omkring militærforskningen og finne fram til bedre metoder for internasjonal kontroll av denne virksomheten.
En annen negativ side av militærforskningen er at en stor del av verdens forskningsressurser blir anvendt for uproduktive formål i stedet for å løse menneskehetens store problemer som sult, sykdom, storbyforfall osv. I denne forbindelse hevdes det ofte at den militære forskningen frambringer produkter som også får sivil anvendelse. Slike eksempler kan selvsagt nevnes, men på grunn av den sterke spesialiseringen av militær teknologi er dette en tungvint og lite effektiv måte å frambringe sivile produkter. En rekke militære produkter som har vært spådd sivil anvendelse (f.eks. supersoniske fly, romfartøyer og atomdrevne ubåter), har vist seg å ha minimal sivil nytteverdi.
For forskersamfunnet representerer militærforskningen et moralsk dilemma. Dels bidrar denne forskningen til destruktive og ikke til produktive formål. Samtidig opererer den i stor grad i strid med vanlige vitenskapelige normer som åpenhet og fri publisering. Riktignok er det store deler av militærforskningen som publiseres åpent, spesielt i USA. Men mye er hemmelig, og den militære anvendelsen av forskningen holdes ofte skjult - selv for mange av de forskerne som medvirker. Militærvesenet kan benytte sivile forskere som ikke behøver ha noen oversikt over hvordan deres arbeid blir brukt.
I Norge, som i de fleste andre land, er militærforskningen stort sett et produkt av annen verdenskrig. Forsvarets Forskningsinstitutt ble stiftet i 1946, men spiren ble lagt i de britiske våpenlaboratoriene under annen verdenskrig, der også en del nordmenn arbeidet. Norsk militærforskning er svært sentralisert om FFI, som har et årsbudsjett (1983) på 92 mill. kr. og en stab på om lag 500 ansatte. Ved siden av bevilgningene over Forsvarsbudsjettet mottar FFI også regelmessig kontrakter fra det amerikanske forsvarsdepartementet, bl.a. til ionosfærefysikk, seismisk forskning og antiubåtkrigføring. I en kort periode omkring 1950 utgjorde de amerikanske pengene over halvparten av FFIs samlede midler. Det foregår også en del militær FoU ved en del norske bedrifter, ofte i samarbeid med USA. Flere av disse bedriftene har også hatt store FoU-kontrakter med Pentagon. Universitetene og de sivile forskningsinstitusjonene har hatt relativt få kontrakter med det norske forsvaret, men flere med Pentagon. Disse prosjektene har til nå alltid vært åpne grunnforskningsprosjekter, men flere av dem har hatt klare og innlysende militære anvendelser.
M. T. / N. P. G.

Litteratur: Marek Thee: ”Våpenkappløpet - det store forskningsetiske dilemma”, Forskningsnytt, årg. 28, nr. 1, 1983, ss. 3-7.
Mary Ackland-Hood: ”Military research and development: some aspects of its resource use in the USA and the USSR”, kap. 9 i World Armaments and Disarmament. SIPRI Yearbook 1983. London and New York, 1983.


Militærnekting
Militærnektere er folk som nekter å utføre militær verneplikt fordi det strider mot deres overbevisning.
Denne overbevisningen blir begrunnet på forskjellige måter, som forenklet kan deles inn i hovedtyper slik:
kristen: Det strider mot Guds bud og Evangeliets ånd å bære våpen mot sin neste,
moralsk/pasifistisk: Det er en forbrytelse å drepe selv om det gjøres for å verne en nasjon mot angrep eller avskaffe en undertrykkende samfunnsorden,
politisk, ikke situasjonsbestemt: Militærvesen er ikke under noen omstendighet et konfliktløsningsmiddel egnet til å skape eller forsvare et godt samfunn,
politisk, situasjonsbestemt: I dagens situasjon, vurdert politisk og militært, vil militærvesenet ikke være et konfliktløsningsmiddel egnet til å skape eller forsvare et godt samfunn.
De første norske militærnektere var kvekere som nektet på religiøst grunnlag på begynnelsen av 1800-tallet. I 1922 ble militærnekting for første gang lovlig i Norge. I dag er det adgang til å nekte militærtjeneste etter Lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. I § 1 om vilkår for fritak heter det: ”Er det grunn til å gå utfra at en vernepliktig ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, fritas han for slik tjeneste ...” 2685 vernepliktige søkte om fritak i 1981. Dette er det hittil største antall i løpet av ett år. Over 90% av søknadene blir godkjent av Justisdepartementet.
De som får avslag kan prøve avgjørelsen for domstolene. Nekter man etter avslag ved en domstol, dømmes man til fengselsstraff, vanligvis 3 måneder ubetinget. De aller fleste som får avslag, har en situasjonsbestemt politisk begrunnelse, og fyller dermed ikke kravet om ”... av noen art ...” i § 1. Mange av dem kan f.eks. tenke seg å gjøre soldattjeneste for frigjøringsbevegelser i den tredje verden, og militær verneplikt dersom Norge melder seg ut av NATO og atomvåpen ikke lenger er en del av norsk militær strategi.
For godkjente nektere er den alternative tjenesten (siviltjenesten) 16 mnd. De fleste sivilarbeidere utfører tjenesten som underordnet arbeidskraft i helsevesenet og barnehager.
Sivilarbeidernes Hovedorganisasjon arbeider for å bedre sivilarbeidernes kår og for at siviltjenesten skal bli fredsbyggende. Det vil innebære at sivilarbeiderne får opplæring i sivilmotstand og brukes i samarbeidstiltak på tvers av jernteppet og i opplysningsarbeid for nedrustning.
Militærnekterlovgivningen i andre land med verneplikt varierer sterkt. I Vest- og Sør-Europa tillates militærnekting, med unntak av Hellas. I Sovjet er det ingen lovbestemt adgang. Enkelte nektere der får lange fengselsstraffer, andre gjør våpenfri tjeneste, mens noen blir sendt hjem uten videre forfølgelse. USA har godkjent religiøs nekting i de perioder landet har hatt verneplikt. I de fleste land i andre verdensdeler er militærnekting forbudt.
Totalnektere er de som nekter all militær og sivil pliktig tjeneste for staten, uansett formål og organisering. I Norge i dag får de 3 mnd. ubetinget fengsel hvis de ikke har søkt om siviltjeneste. Totalnektere som tidligere har fått godkjent nektingssøknad, ”utfører siviltjeneste” i 16 mnd. i fengsel uten å være straffedømt. I 1982 var det omlag 30 totalnektere her i landet, organisert i Kampanjen mot Verneplikt.
Kvinner i freds- og kvinnebevegelsen har de siste årene startet kampanjer mot verneplikt og for militærnekting for kvinner ettersom militær verneplikt for kvinner kan bli aktuelt om få år. Kvinner kan pålegges tjeneste i Sivilforsvaret i dag.
Informasjon om og hjelp til militærnekting og propaganda for militærnekting gis av Folkereisning Mot Krig.

År Søkere Godkjente
militærnektere		   År Søkere Godkjente
militærnektere
1908 -    54   1950 -    495
1909 -    45   1951 -    1137
1910 -    45   1952 -    826
1911 -    30   1953 -    718
1912 -    23   1954 -    600
1913 -    Mangler   1954 719 617
1914 -    Mangler   1955 556 474
1915 -    102   1956 505 468
1916 -    123   1957 507 459
1917 -    114   1958 482 409
1918 -    123   1959 441 403
1919 -    146   1960 361 324
1920 -    306   1961 367 357
1921 -    Mangler   1962 412 405
1922 -    125   1963 369 349
1923 -    120   1964 348 326
1924 -    63 1965 398 392
1925 -    84   1966 512 505
1926 -    31   1967 687 645
1927 -    37   1968 858 766
1928 -    29   1969 907 830
1929 -    47   1970 1195 1125
1930 -    35   1971 1186 1143
1931 -    32   1972 2223 2143
1932 -    56   1973 2585 2445
1933 -    40   1974 2675 2424
1934 -    48   1975 2575 2111
1935 -    80   1976 2085 1681
1936 -    117   1977 2118 1675
1937 -    131   1978 2021 1543
1938 -    181   1979 2224 1890
1939 -    165   1980 2543 1982
1947 -    216   1981 2685 2154
1948 -    301   1982 2812 2157
1949 -    365        
Tallene for perioden 1908-54 er hentet fra Tilrådning for utvalget til
revisjon av lovgivningen om vernepliktige sivilarbeidere, 1955, s. 64.
Tallene for 1954-78 finnes i innstillingen fra Vernepliktsutvalget, NOU
1979:51. Tallene for de fire siste årene er oppgitt fra Generalkrigs-
kommissariatet. Tallene fra de to komité-innstillingene er ikke helt
sammenlignbare, derfor er det oppgitt to litt forskjellige tall for 1954.


Situasjonen for militærnektere i ulike land, 1983
Den første kolonnen i tabellen angir om landet har allmenn verneplikt. Noen land som praktiserer verneplikt for mindre grupper eller som kan innføre verneplikt i en krisesituasjon, er merket med ”Nei” i denne kolonnen.

Den andre kolonnen viser om land har noen form for alternativ tjeneste. Denne tjenesten vil i mange tilfeller ligge innenfor totalforsvaret, men mer detaljerte opplysninger foreligger ikke.

I den tredje kolonnen er det avmerket om landet gir militærnektere mulighet for våpenfri tjeneste i forsvaret. Dette er en mindre liberal behandling av militærnekterne enn den som er angitt i den andre kolonnen. Land som er merket med et kryss i parentes i den tredje kolonnen har ikke lover som anerkjenner en rett til våpenfri tjeneste, men praktiserer likevel en slik ordning.

Opplysningene er hentet fra en rapport av Asbjørn Eide m.fl. til FNs menneskerettighetskommisjon: ”Questions of conscientious objection to military service”, E/CN.4/Sub. 2/1983/30. Rapporten bygger på opplysninger innhentet både fra myndighetene i de enkelte land og fra uavhengige kilder. Rapporten gir ikke opplysninger om hvilke grunner som anerkjennes som et legalt grunnlag for militærnekting (religiøse, pasifistiske, politiske osv.)

I tabellen er de land uthevet som har allmenn verneplikt, men ikke noen form for alternativ eller våpenfri tjeneste.
 
Land Verne-
plikt i
fredstid		 Alter-
nativ
tjeneste		 Våpenfri
tjeneste
i forsvaret		   Land Verne-
plikt i
fredstid		 Alter-
nativ
tjeneste		 Våpenfri
tjeneste
i forsvaret		   Land Verne-
plikt i
fredstid		 Alter-
nativ
tjeneste		 Våpenfri
tjeneste
i forsvaret
Afghanistan Ja       Indonesia Nei       Portugal Ja   X
Albania Ja       Iran Ja       Qatar Nei    
Algerie Ja       Irak Ja       Romania Ja    
Argentina Ja   (X)   Irland Nei       Rwanda Nei    
Australia Nei       Island Nei       Samoa Nei    
Bahamas Nei       Israel Ja (X)     San Marino Ja    
Bahrain Nei       Jamaica Nei       Saudi-Arabia Ja    
Bangladesh Nei       Japan Nei       Senegal Nei    
Barbados Nei       Kamerun Nei       Sierra Leone Nei    
Belgia Ja X     Kappverdeøyene Nei       Sikkim Nei    
Benin Ja       Kenya Nei       Sentralafrikanske republikk Nei    
Bhutan Nei       Kina Ja       Singapore Ja    
Botswana Nei       Kongo Nei       Somalia Nei    
Brasil Ja       Kypros Ja       Sovjetunionen Ja   (X)
Brunei Nei       Libanon Nei       Spania Ja X  
Bulgaria Ja   (X)   Lesotho Nei       Sri Lanka Nei    
Burundi Nei       Liberia Nei       Storbritannia Nei    
Canada Nei       Liechtenstein Nei       Sudan Nei   (X)
Chile Ja       Luxembourg Nei       Sveits Ja    
Colombia Ja       Malawi Nei       Sverige Ja X  
Costa Rica Nei       Malaysia Nei       Sør-Afrika Ja   X
Cuba Ja       Maldivene Nei       Sør-Korea Ja   (X)
Danmark Ja       Mali Ja       Tanzania Nei    
Dominikanske republikk Nei       Malta Nei       Thailand Ja    
Ecuador Ja       Marokko Ja       Togo Nei    
Egypt Ja       Mauretania Nei       Tonga Nei    
Ekvatorial-Guinea Ja       Mauritius Nei       Trinidad og Tobago Nei    
Elfensbenskysten Nei       Monaco Nei       Tsjekkoslovakia Ja   (X)
El Salvador Ja       Mongolia Ja       Tunisia Ja    
Filippinene Ja X     Nauru Nei       Tyrkia Ja    
Finland Ja X     Nederland Ja X     Uganda Nei    
Frankrike Ja       Nepal Nei       Ungarn Ja   (X)
Gabon Ja       New Zealand Nei       Uruguay Ja   X
Gambia Nei       Niger Ja       USA Nei    
Ghana Nei       Nigeria Nei       Vatikanet Nei    
Grenada Nei       Nord-Korea Ja       Venezuela Ja    
Guatemala Ja       Norge Ja X     Vest-Tyskland Ja X  
Guinea Ja       Oman Nei       Zaire Nei    
Guyana Ja X     Pakistan Nei       Zambia Nei    
Haiti Nei       Panama Nei       Zimbabwe Nei    
Hellas Ja   X   Papua New Guinea Nei       Østerrike Ja X  
Hongkong Nei       Paraguay Ja       Øst-Tyskland Ja   X
Honduras Nei       Peru Ja       Øvre Volta Nei    
India Nei       Polen Ja X            
¹ Israel har alternativ tjeneste bare for kvinner.


H. H.

Litteratur: Militærnekter? En vegledning. Oslo: Folkereisning Mot Krig, 1982.
Verneplikt. Norges Offentlige Utredninger 1979:51.
Verneplikt - statlig tvangsarbeid. Bergen: Kaspar, 1981.