Fredspedagogikk
Selv om politikere og skolefolk gjennom helt vårt århundre fra tid til annen har lagt vekt på undervisningens betydning for fred, så var del først mot slutten av 60-tallet at begrepet ”peace education” kom inn i pedagogisk språkbruk, Bakgrunnen må vi søke i samfunnsforsknin. gens økende betydning og politisering. Vietnam-krigen og sultens herjinger i den tredje verden gjorde at både politikere og andre satte n) lit til samfunnsforskningen. Vitenskapen hadde løst så mange svære oppgaver gjennom tidene - hvorfor skulle den ikke også kunne sikre freden?
Men forskning alene var ikke nok. Allerede UNESCOs konstitusjon slo fast: ”Siden krigen begynner i menneskenes sinn, er det i menneskenes sinn at freden må trygges.” Men skulle man påvirke ”menneskenes sinn”, måtte man starte tidlig. Derfor ble skolen blinket ut som et viktig sted for oppdragelse til fred. Man håpet at kunnskaper ville bidra til å endre holdninger, noe som igjen skulle gjøre krig umulig. Det ble snakket og skrevet ikke bare om ”utdanning om fred”, men like mye om ”utdanning for fred”.
Ett av de problemene man i fredsforskningen ble stilt overfor var av definisjonsmessig karakter. Den gamle definisjonen var at fred var fravær av krig. Men denne avgrensningen føltes nå utilstrekkelig. For var virkelig ethvert fravær av krig det samme som fred? Det betydde altså at de nødlidende millionene i fattige land levde i fred? Og var det i så fall denne freden det skulle undervises for?
Johan Galtung var banebrytende ved å lansere begrepet ”strukturell vold” og gi dette et klart avgrenset innhold. Strukturell vold dreper på grunn av den urettferdige fordelingen av eksisterende ressurser. Disse tap av menneskeliv kan bli sterkt redusert eller opphevet, ved at verdens rikdommer blir mer likelig fordelt.
Direkte vold, hovedsakelig kriger, var den andre typen vold. Siden annen verdenskrig har det vært utkjempet ca. 140 kriger der 90 land har deltatt. Tilsammen er 25-30 millioner mennesker blitt drept.
Den strukturelle volden krever flere ganger så mange menneskeliv som den direkte volden. Men på den annen side - hvis en storkrig med atomvåpen i dag bryter ut, så kan det bety utslettelse av store deler av verden.
Fred må forstås som fravær av vold - både strukturell og direkte. Fredsundervisning blir
- å formidle kunnskaper om og holdninger til vold
- å oppøve ferdigheter i å løse konflikter uten vold
- å bidra til en rettferdig fordeling av jordens ressurser.

Det er viktig å formidle kunnskaper om den strukturelle volden. Undervisningsmateriale er blitt utarbeidet og en rekke kurs er blitt arrangert for å dyktiggjøre lærerne. Sakte men sikkert har de fleste foreldrene akseptert at urettferdige maktstrukturer blir avdekket - også i skolestua.
Da annen verdenskrig var slutt, satte millioner av krigstrøtte mennesker sitt håp til De Forente Nasjoner. Den nye verdensorganisasjonen skulle bidra til å hindre en gjentakelse av storkrigen. Paktens grunnleggere så klart den betydning undervisningen ville få i etterkrigstidens fredsarbeid. Da FNs organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur (UNESCO) ble opprettet i 1946, sto det skrevet i konstitusjonen at den skulle ”bidra til fred og sikkerhet ved å fremme internasjonalt samarbeid gjennom undervisning, vitenskap og kultur, for derved å bygge ut respekten for lov og rett, for menneskerettighetene og for de grunnleggende friheter som alle jordens folk, uansett rase, kjønn, språk eller religion er tilkjent i De Forente Nasjoners Pakt.”
Et annet viktig steg ble tatt ved midten av FNs første nedrustningstiår, på UNESCOs 18. generalforsamling i Paris i 1974. Nå ble det sterkere enn før understreket at de nasjonale undervisningsopplegg måtte ta sikte på å legge grunnlaget for en verden som kunne leve i fred. ”Utdannelsen bør innbefatte en kritisk analyse av de historiske og samtidige faktorer av økonomisk og politisk natur som ligger bak motsetninger og spenninger mellom land, samt en undersøkelse av metoder til å overvinne disse motsetninger, hvilke er de egentlige hindringer for forståelse, virkelig internasjonalt samarbeid og utvikling av verdensfreden.”
Utdannelsen måtte beskjeftige seg med slike spørsmål som ”fredens bevaring; ulike typer av krig og deres årsaker og virkninger; nedrustning; det utillatelige i å anvende vitenskap og teknologi med krigerske formål, og isteden bruke dette i fredens og framskrittets tjeneste; arten og effekten av økonomiske, kulturelle og politiske relasjoner mellom land og betydningen av internasjonal rett for disse relasjoner, spesielt for å bevare freden.”
Det er viktig å merke seg at denne rekommendasjonen slo fast: ”Det påhviler medlemslandene å skaffe - slik deres konstitusjon foreskriver - den finansielle, administrative, materielle og moralske støtte som er nødvendig for at denne rekommendasjon kan iverksettes.”
Sommeren 1978 arrangerte FN en spesialsesjon om nedrustning i New York. I Handlingsprogrammet som ble vedtatt på sesjonen, ble det lagt stor vekt på undervisning om nedrustningsspørsmål: ”Med sikte på å bidra til større forståelse og klarhet over de problemer som er skapt av våpenkappløpet og om behovet for nedrustning, anmodes regjeringer og statlige og ikke-statlige internasjonale organisasjoner inntrengende om å treffe tiltak til å utvikle undervisningsprogrammet for nedrustnings- og fredsstudier på alle plan.”
Men behovet for konkretisering var fremdeles sterkt. I juni 1980 sammenkalte UNESCO til verdenskonferanse om nedrustningsundervisning i Paris.
Etter 5 dagers drøftinger vedtok verdenskonferansen en rekke viktige prinsipper. Noen korte utdrag:
  • ”Nedrustningsundervisningen, som er en viktig del av fredsundervisningen, omfatter både undervisning om nedrustning og undervisning for nedrustning. Alle som arbeider med undervisning eller kommunikasjon kan bidra til nedrustning og nedrustningsundervisning ved å være våkne overfor de faktorer som forårsaker produksjon og anskaffelse av våpen.”

  • ”Nedrustningsundervisning må ta sikte på å undervise om hvordan man kan tenke omkring nedrustning heller enn hva man skal tenke. Den må derfor være problemorientert, for å kunne utvikle den analytiske og kritiske kapasitet som trengs for å undersøke og vurdere praktiske steg henimot nedrustning og elimineringen av krig som akseptebel internasjonal praksis”.

  • ”Pensum bør gi mulighet for en kritisk tilnærming til problemene med militarisme og rustninger”.


I norske skoleplaner finnes flere generelle uttalelser om nedrustningsspørsmål i undervisningen. Allerede Normalplanen av 1939 sa at historieundervisningen skulle ”hjelpe elevene til å forstå betydningen av samarbeid og fred mellom folkene”. Dette skulle gjøres ved at krigshistorien ble dempet ned.
I lov om grunnskolen av 1969 sies det: ”I forbindelse med undervisningen i samfunnsfag skal det gis en oversikt over andre religioner og livssyn og arbeidet for fred og forståelse mellom nasjonene. ”
Også i Mønsterplanen finner vi en rekke oppfordringer om å ta dette temaet opp.
Det er først og fremst i beskrivelsen av de enkelte fag at fredsaspektet kommer inn, og da særlig for samfunnsfagene. Målsettingen for disse er bl.a. ”å utvikle kjennskap til og forståelse for andre menneskers og gruppers levevis og tradisjoner, og hjelpe elevene til å forstå hvordan konflikter kan oppstå og samarbeid kan etableres og bevares”.
I faget historie blir følgende oppfordring rettet til lærerne: ”En skal ikke gå utenom de konflikter som har oppstått og kriger som har vært ført statene imellom, men i slike tilfeller er det viktigere å søke å belyse årsakene til konfliktene og følgene av krigen enn krigens gang. Skolen må trekke fram personer som har arbeidet for fredens sak, og det må framheves at krig, vold og undertrykkelse er uverdige måter å løse konflikter på. ”
De internasjonale deklarasjoner og Grunnskolens fagplaner viser at lærere i den norske skolen har ansvar og forpliktelse for å ta opp temaet krig-fred-nedrustning i undervisningen.
En slik undervisning vil nødvendigvis måtte bli kritisk. Opplæringen til fred i en verden i sterk endring betyr å stille spørsmål ved mange vedtatte og offisielle sannheter. For eks.: Hva betyr forsvar og sikkerhet i atomalderen, for den enkelte og for samfunnet? Er bruk av atomvåpen forsvar eller forbrytelse? Er det moralsk forsvarlig å bruke 2500 millioner kr. pr. minutt til våpen, mens flere millioner barn og voksne hvert år dør av sult og sykdom? Er det mulig å drive meningsfylt fredsundervisning i en skole som er preget av konkurranse og utvelgelse?
I. E.



Hemmelighold
Alle organisasjoner har behov for å beskytte deler av sitt indre liv. Innenfor den offentlige sektor er militærvesenet den del som gjør krav på den sterkeste beskyttelse mot innsyn. Tradisjonelt er dette kravet begrunnet med hensynet til ”rikets sikkerhet”, dvs. at det er nødvendig å beskytte opplysninger om landets forsvar som kan sette landets sikkerhet på spill om de skulle bli kjent for en fiende. Nøyaktig hvilke opplysninger som truer rikets sikkerhet, er det tradisjonelt de fagmilitære og militærpolitikerne selv som tolker. Dette gir muligheter til å benytte det militære hemmelighold til å dekke over byråkratiske tabber, politiske manipulasjoner, lovbrudd, økonomiske misligheter og intellektuell uredelighet. Slike fenomener har da også fulgt i hemmeligholdets kjølvann - i ulik grad i ulike land. Norge er ikke noe unntak, men de politiske manipulasjoner er nok i norsk sammenheng viktigst.
Hemmelighold i militære spørsmål reguleres i Norge gjennom flere forskjellige lover og regler. For det første en serie lover som påbyr taushetsplikt under bestemte vilkår eller for bestemte personer:
  • straffelovens §90 og §91 forbyr bl.a. å innhente og offentliggjøre informasjon som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet overfor fremmed makt. Paragrafene kalles gjerne ”spionparagrafene”. De har vært benyttet i etterkrigstiden mot en rekke spioner for Sovjetunionen, men også mot journalister, forskere og andre som har stilt sammen informasjon om militære spørsmål med sikte på å bidra til den offentlige debatt.
  • straffelovens § 121 inneholder en generell straffetrussel mot brudd på lovbestemt taushetsplikt som nyttes om det ikke finnes noen strengere bestemmelse som er anvendelig.
  • lov om forsvarshemmeligheter, en lov fra 1914, forbyr bl.a. adgang til visse typer militære anlegg, opptak og offentliggjøring av tegninger og fotografier av festningsverker, havner o.l. Loven er noe videre enn straffelovens bestemmelser om rikets sikkerhet.
  • den militære straffelov inneholder i §69 en bestemmelse om taushetsplikt for militære om forhold de er blitt kjent med gjennom tjenesten.
  • ansvarlighetsloven §14 inneholder en liknende bestemmelse om taushetsplikt for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer.

I alt er det visstnok ca. 150 lover som inneholder bestemmelser om taushetsplikt, men de som er nevnt er nok de viktigste hva angår hemmelighold i militære spørsmål.
Det viktigste regelverk i praksis for å sikre hemmelighold i militære spørsmål, er imidlertid ikke en lov, men en kongelig resolusjon, nemlig Sikkerhetsinstruksen. Den nåværende utgaven stammer i hovedsak fra 1972, men ble noe revidert i 1982. Sikkerhetsinstruksen fastsetter at det skal nyttes flere nivåer av gradering som inneholder opplysninger som kan skade rikets sikkerhet eller forholdet til fremmede makter. Disse fire nivåene er: Strengt Hemmelig, Hemmelig, Konfidensielt og Begrenset. (Etter reglene er det ikke adgang til å bruke andre kategorier enn disse, men i virkeligheten er det en rekke spesielle kategorier innenfor Strengt Hemmelig, for eksempel for informasjon fra spesielle etterretningskilder. Men de betegnelsene som nyttes for gradering av slike dokumenter, er i seg selv hemmelige.) Sikkerhetsinstruksen fastsetter nærmere kriterier for at dokumenter skal plasseres i den ene eller den annen gruppe, hvilke regler som gjelder for oppbevaring og forsendelse av slike dokumenter osv.
En annen kongelig resolusjon som ble gitt samtidig med Sikkerhetsinstruksen, Beskyttelsesinstruksen, regulerer hemmeligholdelse av saker som ikke berører rikets sikkerhet. Denne instruksen har to graderingsnivåer (Fortrolig og Strengt Fortrolig).
Det finnes imidlertid lover som påbyr en viss åpenhet i den offentlige forvaltning. Forvaltningsloven av 1967 gir en utstrakt innsynsrett for den enkelte borger i saker som berører ham eller henne personlig - såkalt partsoffentlighet. Disse bestemmelsene kan også ha en viss anvendelse i militære spørsmål. Viktigere er imidlertid loven om offentlighet i forvaltningen (Offentlighetsloven), som trådte i kraft i 1971. Etter denne loven er forvaltningens saksdokumenter i utgangspunktet offentlige, med mindre de faller inn under en eller flere unntaksbestemmelser i loven. Disse unntakene er tildels meget vidt formulert, spesielt hva angår rikets sikkerhet. Offentlighetsloven er derfor ikke noe særlig effektivt redskap for økt offentlighet i militære spørsmål. For eksempel kan et offentlig organ unndra et dokument fra offentlighet med henvisning til rikets sikkerhet, selv om det er ugradert. Praksis viser at militære organer tolker sine fullmakter til å unndra dokumenter fra offentlighet meget vidt.
En rekke offentlige uttalelser fra framtredende politikere viser at det er ganske bred enighet i Norge om at det er for mye som blir hemmeligholdt. Det er imidlertid ikke noen tilsvarende politisk enighet om hva som kan gjøres for å rette på dette forholdet. Litt forenklet kan en si at Arbeiderpartiet har ønsket å gjøre noen større endringer i Sikkerhetsinstruksen enn dem som hittil er gjennomført, på bakgrunn av forslag fra det såkalte Nedgraderingsutvalget, som avga sin innstilling i 1980. Høyre-regjeringen gjennomførte noen mindre endringer i Sikkerhetsinstruksen i 1982, men gikk ikke så langt som utvalget hadde foreslått. Forsvarsministeren i Høyre-regjeringen, Anders C. Sjaastad, har imidlertid proklamert økt åpenhet som et program for sitt departement.
Både for Nedgraderingsutvalget og andre har situasjonen i USA vært framstilt som en mulig modell for Norge. USA har siden 1966 hatt en liberal offentlighetslov (Freedom of Information Act). FOIA fikk viktige endringer i 1974 etter Watergate, og andre skandaler som fikk Kongressen til å ønske bedre kontroll med forvaltningens arbeid. USA har også mer liberale regler om gradering og nedgradering, og en langt sterkere åpenhet i praksis fra militære organers side. Tendensen henimot større åpenhet er blitt brutt under Reagan-administrasjonen, som bl.a. har gjort en innstramning i Sikkerhetsinstruksen (Executive order on classification). Fortsatt har USA imidlertid mer liberale regler og en langt mer liberal praksis enn Norge. Mange norske journalister og forskere har kunnet dra nytte av denne åpenheten til å: skrive om norske forhold på grunnlag av amerikanske kilder.
Det er mange mulige forklaringer på at åpenheten er større i USA enn i Norge (og andre vesteuropeiske land). For eksempel er både Kongressen, rettsvesenet og delstatene i USA mye mer uavhengige av sentralregjeringen enn tilsvarende organer i Norge. Det er derfor langt vanskeligere for regjeringen å etablere noe informasjonsmonopol i militære (eller andre) spørsmål. En annen forklaring er at Norge lever på lånt sikkerhet under den amerikanske atomparaplyen. Fordi vi ikke er sikre på hvor mye USA selv nedgraderer, holder vi for alle tilfellers skyld det meste hemmelig - mer enn amerikanerne selv. En tredje forklaring har å gjøre med Arbeiderpartiets rolle i norsk politikk. På grunn av den sikkerhetspolitiske splittelsen i Arbeiderpartiet, har en kunnet unngå en ubehagelig politisk debatt ved å holde ting skjult for norsk offentlighet selv om det var sannsynlig at de var kjent for russerne. Takket være sitt eget intense hemmelighold, har russerne bidratt til dette spillet ved ikke å si offentlig hva de vet om militære forhold i Norge. Et eksempel på dette gjelder de hemmelige etterretningsoperasjonene med U-2 flyet fra Bodø flyplass i slutten av 1950-årene. Russerne kjente til dette bl.a. gjennom en norsk spion i lang tid før Bodøs rolle i denne saken ble kjent for norsk offentlighet, men de sa ikke noe om det.
Trass i det sterke norske hemmeligholdet er det mulig å finne ut atskillig for den som virkelig er interessert i det. Mange kilder til norsk sikkerhetspolitisk informasjon er lite utnyttet både av forskere, journalister og den interesserte allmennhet. Et karakteristisk trekk i så måte er at det praktisk talt ikke er noen som nytter den rett de har etter offentlighetsloven til innsyn i de åpne brevjournalene i statsforvaltningen.
N. P. G.

Litteratur: Høgetveit, Einar: Hvor hemmelig? Oslo: Pax, 1981. ”Nedgradering og offentliggjøring”, NOU 1980:51 (Nedgraderingsutvalgets innstilling). Gleditsch, Nils Petter: ”Åpenhet i forsvarssaker - praksis og regelverk”. PRIO Inform nr. 11, 1982. Oslo: Institutt for fredsforskning. Helset, Per: Hemmelighold og demokrati i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Oslo: Universitetsforlaget, 1981.


Internasjonal våpenhandel
Omkring 50% av verdens militærbudsjetter brukes til kjøp av nye konvensjonelle våpen. De kan være kjøpt fra utlandet eller fra innenlandske produsenter. Noe av utgiftene går også til kjøp av teknologi og produksjonsrettigheter.
Alle krigene i verden siden 1945 er blitt utkjempet med konvensjonelle våpen, som hovedsakelig er produsert av de ledende industrilandene. I Falklandskrigen mellom England og Argentina kom en stor del av de argentinske våpnene fra England. Frankrike hadde dessuten levert våpen til begge parter.
De siste fem årene har 67% av alle større våpensalg gått fra de industrialiserte landene til land i den tredje verden.
Innføringen av stadig mer avanserte våpen gjør det lettere å velge militære løsninger på politiske konflikter. Flere av de konvensjonelle våpensystemene som eksporteres i dag, kan også brukes til avlevering av atomvåpen, og slik øke faren for spredning av atomvåpen.
Den internasjonale våpenhandelen har utviklet seg sterkt på tross av nedgangstidene i verdensøkonomien. I tiåret mellom 1970 og 1980 ble den tredoblet, mens verdenshandelen bare økte med 50%. Denne utviklingen fortsetter.
Våpenhandelen domineres av supermaktene USA og Sovjetunionen. Til sammen har de omkring 70% av verdens våpenhandel, fordelt med 3/5 på USA og 2/5 på Sovjet. Om en ser på salget til utviklingsland for seg, viser det seg at bare USA har 37% av salget og Sovjet 33%.
USAs andel gikk ned mens president Carter prøvde å begrense landets våpenhandel, men begynte å øke igjen mot slutten av hans presidentperiode. President Reagan har brukt opprustning av de militære styrkene i den tredje verden som erstatning for direkte amerikansk nærvær. Sovjetunionens store andel viser at landet har satset på våpeneksport til utviklingsland. Noen våpensystemer har dukket opp tidligere i slike land enn hos Sovjetunionens egne allierte i Warszawapakten. Sovjets eksport er mer konsentrert. Landet eksporterer til 28 land, mens USA eksporterer til 67. For Sovjet spiller våpeneksport en større rolle enn vanlig økonomisk samkvem, som politisk instrument i den tredje verden. Dette er kanskje det eneste området der Sovjetunionen har hell med seg i konkurransen med vesten.
Begge landene eksporterer våpen til allierte og vennligsinnede styrer. Noen steder har denne konkurransen ført til kriger ved stedfortredere - supermaktene prøver å vinne i konkurransen ved å gi støtte til hver sin side i lokale konflikter.
Det er ikke fortjenesten på salgene som er viktigst for de landene som eksporterer våpen. Moderne våpen er svært dyre å utvikle, og om de bare produseres for eget forbruk, kan stykkprisen bli uakseptabelt høy. Om våpnene i tillegg kan selges til andre land, blir det flere enheter å fordele utviklingskostnadene på. Dermed blir det ofte en betingelse for satsing på nye våpen at de kan eksporteres. Det kvalitative rustningskappløpet mellom de industrialiserte landene fører til en pågående eksportpolitikk - også til utviklingslandene.

Tabellen viser hvilke regioner i den tredje verden som importerte viktige våpenslag i perioden 1962-81. Også disse tallene er hentet fra SIPRISs årbok.
Siste linje i tabellen viser en bemerkelsesverdig stigning i den tredje verdens våpenimport.

Region 1962-66
%		 1967-71
%		 1972-76
%		 1977-81
%
Midt-Østen 28 46 51 44
Afrika 15 9 16 24
Det fjerne Østen 31 27 15 13
Latin-Amerika 12 7 11 11
Sør-Asia 14 11 7 8
Til sammen: 100 100 100 100
Samlet verdi (i mill $ i 1975-priser) 7 870 14 583 25 800 47 800
Tallene er avrundet


Landene som eksporterte mest av større våpenslag i femårsperioden 1977-81. Tallene er hentet fra SIPRIs årbok 1981. De omfatter også lisensproduksjon.

Tallene er avrundet. At Norge kom så høyt opp på statistikken for denne perioden, skyldes leveranser til andre NATO-land, spesielt salg av raketter til Hellas og leveranser til Sverige, som er vår største kunde. Norge har strengere restriksjoner på eksport av våpen til den tredje verden enn det som er vanlig. Regler og praksis ble skjerpet etter at Norge i 1958 hadde eksportert håndvåpen og ammunisjon til, Batista-regimet på Cuba. Dette forårsaket en politisk skandale.
Når det gjelder størrelsen av SIPRIs tall - både for Norge og andre land - må en være oppmerksom på at mindre våpen og delproduksjon ikke er med. Norges eksport av komponenter til F- 16 flyene er derfor ikke med på denne statistikken.

Eksportland Verdi i
mill. $
1975-priser		 Prosent av den totale
eksporten av
større våpen
USA 30 000 41,9
Sovjetunionen 19 900 27,8
Frankrike 7 700 10,7
Italia 2 780 3,9
Storbritannia 2 510 3,5
Vest-Tyskland 2 130 3,0
Den tredje verden 1 670 2,3
Norge 1 180 1,6
Nederland 707 1,0
Brasil 624 0,9
Kina 480 0,7
Israel 414 0,6
Australia 377 0,5
Sverige 304 0,4
Sveits 292 0,4
Andre 616 0,9


Litteratur: Signe Landgren Bäckström: ”Global Arms Trade: Scope, Impact, Restraining Action”, Bulletin of Peace Proposals, årg. 13, nr. 3, 1982.
Michael Kidron og Dan Smith: PAX krigsatlas, Oslo: Pax, 1983.
Oversikten over våpenhandel gis i World Armaments and Disarmament SIPRI Yearbook, London Taylor and Francis, årlig.


Kapprustning, konflikt og krig
Det er en eldgammel etablert ”sannhet” at den som søker fred må forberede seg på krig. Det gjelder å være sterkere enn sin motstander, slik at en kan avskrekke aggresjon, eller iallfall like sterk, slik at det blir en maktbalanse. I forholdet mellom dagens supermakter, som begge kan angripe hverandre med våpen som det ikke finnes forsvar mot, er maktbalansen blitt til en terrorbalanse.
Like gammel som denne oppfatningen er kritikken av den: Opprustning hos den ene part fremmer opprustning hos den andre, forholdet blir preget av en økende mistillit mellom partene som gir seg utslag i stadig sterkere kapprustning. Før eller siden må denne økende spenningen få en utløsning i krig.
Selv om denne debatten er eldgammel, fortsetter den i våre dager, og den ligger under mange aktuelle stridsspørsmål mellom dem som prioriterer nasjonal sikkerhet gjennom opprustning, og dem som vil fremme internasjonal sikkerhet ved å prøve å snu kapprustningen. Begge parter kan trekke fram historiske enkelttilfeller til fordel for sitt syn. Men det er først i de siste årene at forskerne har forsøkt å systematisere historiske data om kapprustning, konflikter og krig for å se hvilke historiske mønstre som trer fram. Det er spesielt databasen til det såkalte Correlates of War-prosjektet ved Michigan-universitetet, som har muliggjort systematisk forskning av denne typen. En av de oftest siterte undersøkelser er en artikkel av den kanadiske statsviteren Michael Wallace (1979).
Wallace tok utgangspunkt i en liste over 99 tilfeller av alvorlige parvise konflikter i tidsperioden 1815-1965. En alvorlig konflikt ble i denne forbindelse definert som en militær konfrontasjon av begrenset omfang, og Wallace begrenset seg til å se på slike konflikter hvor minst én stormakt var innblandet. 23 av de 99 konfliktene gikk over i krig (dvs. kamphandlinger som krevde mer enn 1 000 liv). Videre hevdet han at det hadde vært kapprustning dersom produktet av økningen i partenes militærutgifter gikk over en viss verdi.
Wallace delte så konfliktene inn etter om dethadde vært kapprustning før dem, og om de endte i krig. Resultatet stilte han opp i en tabell, slik:

Konflikten sluttet
  med krig uten krig Sum
Kapprustning 23 5 28
Ikke kapprustning 3 68 71
Sum 26 73 99


Tabellen viser at det er en høy sannsynlighet (88%) for at en konflikt skal gå over til krig dersom de to partene har rustet om kapp før konflikten inntreffer. Hvis det derimot ikke har foregått en kapprustning, er det høy sannsynlighet (93%) for at konflikten er en isolert. episode som ikke trappes opp til krig.
I andre artikler har Wallace undersøkt sammenhengen mellom militær ulikevekt og opptrapping av konflikter til krig. Etter maktbalanse-teorien skulle dette være en avgjørende faktor. Men Wallace finner ikke noen klar sammenheng her. Kapprustningen ser ut til å gi en bedre forklaring på hvorfor konflikter blir til krig enn teorien om maktbalanse.
Wallaces teorier er sterkt omstridt, som en kan vente når han forsøker å si noe om et av vår tids mest brennbare spørsmål på grunnlag av historiske data. Det vil føre for langt her å gå inn på alle de innvendingene som har vært reist, og Wallaces forskjellige forsøk på å møtegå dem. Men vi kan antyde noen: Er det tilfredsstillende å måle militær styrke og kapprustning ved hjelp av rustningsutgifter? Blir resultatene de samme dersom vi setter andre grenser for hva vi regner som kapprustning? Er det ikke like viktig å finne ut hvordan de alvorlige konfliktene oppstår, som hvordan de trappes opp? Kan teoriene si noe om når konflikter vil bli trappet opp til krig - eller sier disse teoriene bare at dette vil skje ”i det lange løp”? På alle disse punktene vil nyere forskning sikkert raffinere og modifisere resultatene i Wallaces opprinnelige arbeid.
Det største og vanskeligste problemet er spørsmålet om hva de historiske erfaringene kan lære oss om dagens- kapprustning. Prinsipielt er framtiden alltid åpen: Vi er ikke tvunget til å oppføre oss som i fortiden. En så sterk sam-
menheng som den Wallace har funnet, må likevel virke som en sterk advarsel. Dernest er det viktig å undersøke om det er nye faktorer i dagens situasjon som reduserer verdien av disse historiske erfaringene. Den viktigste endringen er åpenbart at kjernefysisk krig vil skape ødeleggelser av langt større omfang enn tidligere kriger. Dette kan tenkes å medføre en langt mer effektiv avskrekking enn tidligere. Det er blitt for farlig å gå til krig. Mot dette resonnementet kan det imidlertid reises en rekke innvendinger. For det første er avskrekkingen bare troverdig dersom en selv er villig til å bruke våpnene. Hvis våpnene er for farlige til å brukes, bryter avskrekkingen sammen i en selvmotsigelse. For det andre vil den kvalitative opprustningen kunne by på destabiliserende nyvinninger som svekker avskrekkingen, for eksempel et virkelig effektivt forsvar mot raketter. For det tredje, når ødeleggelsene i en moderne krig er blitt så store, har vi ikke råd til å ta sjansen på en krig, selv om avskrekkingen skulle bidra til at sannsynligheten for en krig er mindre enn før. Hvis sivilisasjonens fortsatte eksistens står på spill, kan en ikke godta noen som helst sannsynlighet som er større enn null. Disse positive og negative sidene av terrorbalansen er uløselig knyttet sammen. Derfor er det også vanskelig å tenke seg at selv en mer stabil terrorbalanse skal kunne gi noe varig grunnlag for fred og internasjonal sikkerhet.
N. P. G.
Litteratur: Small, Melvin og Singer, J. David: Resort to Arms. International and Civil Wars 1916-1980. Beverly Hills, SAGE, 1982. Omhandler Correlates of War-prosjektets data. Wallace, Michael D.: Arms races and escalation. Somenewevidence, Journal of Conflict Resolution, årg. 23, nr. 1, mars 1979, ss. 3-16. Wallace, Michael D.: Armaments and escalati on. Two competing hypotheses. International Studies Quarterly, bind 26, nr. 1, mars 1982, ss. 37-56.
Østerud, Øyvind: Makroteorier om krigsårsaker. En skisse av fagtradisjonen, ss. 113-27 i Forskningskonferanse om freds- og konfliktforskning. Oslo: Rådet for Samfunnsvitenskapelig Forskning, Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd, 1982. Inneholder noen kritiske merknader til Wallace.


Kinas forsvar
Kina har store, men gammeldagse militære styrker. Folkets Frigjøringshær har mer enn 4 millioner mann under våpen - det vil si omtrent like mange som hver av alliansene NATO og Warszawapakten. Men militærutgiftene, er bare 15-20% av de tilsvarende amerikanske, europeiske eller sovjetiske. Dette har både historiske og økonomiske årsaker.
Kinas hær ble formet i den langvarige borgerkrigen mot Kuomintang i 1930- og 40-årene. De kinesiske kommunister seiret over styrker med bedre våpen, men med svakere moral. Den Røde Arme var like mye en politisk bevegelse som en militær organisasjon. Gjennom 20 års strid rekrutterte og trente kommunistene flere millioner av Kinas fattige bønder til politisk arbeid og væpnet kamp. Men hovedvekten lå bestandig på politikken. Uten de store massene i ryggen, ville militære seire vært meningsløse.
I 1949 mistet Kuomintang-regimet sine siste støttepunkter på fastlandet og flyktet til Taiwan. De politiske og militære kommunistlederne fra tiden før 1949 kom til å sitte ved makten i de neste 30 år. I begynnelsen av 50-årene deltok store kinesiske styrker i Korea-krigen, og led alvorlige tap mot de høyteknologiske amerikanske FN-styrker. Kinas hær ble etter dette forsterket med sovjetiske våpen. Men etter bruddet med Sovjetsamveldet i slutten av 50-årene ble hæren stående på stedet hvil.
Kinas nasjonalprodukt er på størrelse med Frankrikes - men landet har åtte ganger så mange soldater. Det er derfor umulig for Kina å finansiere et forsvar på samme teknologiske nivå som i NATO og Warszawapakten. I en landkrig med en moderne stormakt må Kinas strategi bygge på landets utstrekning og store befolkning. Hovedtanken blir den samme som i borgerkrigen: De har våpnene, men vi har massene.
Derimot kan Kina tenkes å bygge ut deler av sitt forsvar til et høyt nivå. De kinesiske atomstyrker er hovedeksemplet på dette. Kina gjennomførte sin første prøvesprengning i 1964 - landet var ikke villig til å underskrive prøvestansavtalen i 1963. Det er foretatt 26 sprengninger mellom 1964 og 1.982.
For å etablere en slagkraftig atomstyrke måtte landet også utvikle raketter. Fram til midten av 70-årene dreide dette seg om landbaserte mellomdistanseraketter, som kunne nå deler av Sovjetsamveldet, Taiwan, Japan, Korea og andre land med amerikanske baser i Det fjerne østen. I 1980-årene har Kina dessuten fått sine første rakettubåter og sine første interkontinentale raketter. På noe lengre sikt må vi regne med at landet vil satse på en kjernefysisk gjengjeldelsesstyrke av samme omfang som den britiske og den franske.
De strategiske styrkene Kina rår over, var i 1982:
  • 4 CSS-3 raketter med rekkevidde ca. 7 000 km og 1-3 mt. kjernesprengladninger,
  • kanskje noen av de nyere CSS-4 med rekkevidde 13 000 km og 5-10 mt. sprengladninger,
  • 65-85 CSS-2 med rekkevidde 2 500 km og ladninger på 1-3 mt.,
  • ca. 50 CSS-1 med rekkevidde l 800 km og 15 kt. ladninger,
  • 90 B-6 middels store bombefly med rekkevidde 2 000 km.


I en verden dominert av supermaktenes atomstyrker ville det være meningsløst for Kina å gå til et førsteangrep med atomvåpen mot USA, Sovjet eller deres nære allierte. Kina har derfor gått inn for et generelt forbud mot førstebruk, og har selv, på en ensidig basis, forpliktet seg til ikke å bruke atomvåpen først. Landet frykter særlig sovjetiske atomangrep og legger vekt på beskyttelse mot kjernevåpen i sitt omfattende sivilforsvar.
Kina har uttrykt interesse for modernisering av de konvensjonelle styrker i perioden etter Maos død og ”firerbandens” fall. Under president Carters regjeringstid ble det åpnet adgang for en viss militær eksport fra USA. Andre vestlige våpenprodusenter betrakter også Kina som et interessant marked. Landet legger stor vekt på invasjonsforsvaret og har behov for moderne antitankvåpen, luftforsvar og kystforsvar, varslings- og sambandsutstyr. Men Kina har satset på flere moderniseringer - først og fremst å bli en moderne industrimakt. Hittil har landet gitt lav prioritet til nye militære investeringer.
Den kommunistiske revolusjon i Kina var, liksom Oktoberrevolusjonen, en verdenshistorisk begivenhet med lange etterdønninger. USA hadde støttet det gamle regime med penger, våpen og folkelig sympati, og betraktet det nye Kina som en sovjetisk vasallstat. I Det fjerne østen førte den annen verdenskrig til at tre stater ble delt: Kina (i fastlandet og Taiwan), Korea og Vietnam. I kampen om styresett og gjenforening sto USA og Kina på hver sin side. Ved sitt militære nærvær sikret USA at ChiangKai Shek fikk etablert seg på Taiwan, og amerikanerne sørget for at Taiwan beholdt Kinas plass i FN (og i Sikkerhetsrådet) helt til 1971. I Korea-krigens siste fase kjempet amerikanske styrker under FN-flagg mot flere hundre tusen kinesiske soldater.
Ved Genéveforhandlingene om Indokina ble Kina presset av USA og Sovjet til å godkjenne en ugunstig avtale om deling av Vietnam, uten at de planlagte valg med sikte på gjenforening ble gjennomført.
Fra midten av 50-årene kom konflikten med Sovjet til å dominere det kinesiske trusselbilde. Forholdet var mest spent i 1962, da flere soldater falt i en grensetrefning ved Ussuri-elva. Da USA ”spilte sitt kinesiske kort” og anerkjente landet diplomatisk i 1971, ble det oppfattet som en underforstått allianse rettet mot Sovjetsamveldet. Senere er forholdet mellom de to kommunistiske stormakter blitt, noe mindre anstrengt. Men Sovjet har fortsatt store konvensjonelle og atomstyrker ved grensen mot Kina, og Kina regner fortsatt Sovjet som den mest sannsynlige motstanderen i en storkrig.
En konflikt om grenselinjen mellom India og Tibet, førte til en kortvarig krig i Himalaya i 1962. Her var de kinesiske styrkene inderne klart overlegne, og grensen ble stående der kineserne (og de fleste autoriteter) mente den var fastlagt.
En tilsvarende krig førte Kina mot Vietnam i 1978-79, som reaksjon mot den hardhendte behandlingen av landets kinesiske minoritet. Det er antatt at Kina møtte adskillig mer motstand og led større tap enn forventet. Vietnameserne hadde da også 30 års sammenhengende krigserfaring bak seg. Men forøvrig er denne krigen-lite kjent.
T. H. / I. B.

Litteratur: Militærbalansen, Oslo, Den norske Atlanterhavskomité, årlig.
Harvey W. Nelson og P.H.B. Godwin, The Chinese military system, Problems of communism, årg. 29, nr. 3, 1980.
The Chinese war machine. London: Salamander Books, 1979.