Folkerettsregler om atomvåpnene
Ved resolusjon 1653 (XVI) av 24.11. 1961 erklærte FNs Hovedforsamling at bruk av atomvåpen er en direkte krenkelse av FN-pakten. Dette betyr at det overveldende flertall i folkerettssamfunnet anser bruk av slike våpen som folkerettsstridige.
Dette er blitt gjentatt flere ganger, bl.a. ved en erklæring av 14. desember 1978 (res. 33/71) hvor FNs Hovedforsamling med overveldende flertall erklærte at bruk av atomvåpen ville være en krenkelse av FN-pakten og en forbrytelse mot menneskeheten.
Vi har her å gjøre med en rettsoverbevisning uttrykt av et stort flertall av statene. Men strengt juridisk er slike erklæringer ikke i seg selv bindende - de er viktige informasjoner om hvilken rettsoppfatning som råder, men de skaper i seg selv ikke ny rett.
Nå er det klart at bruk av atomvåpen ville stride mot de prinsipper som inneholdes både i forbudene mot maktbruk (”jus contra bellum”) og i krigens rett (”jus in bello”). De strider mot den første kategorien av regler selv når det gjelder bruk av atomvåpen til forsvar mot et konvensjonelt angrep, fordi det er nærmest umulig å hindre at virkningene av atomvåpen også rammer nøytrale land. Forsvarshandlinger skal bare rettes mot angriperen, og skal ikke stride mot proporsjonalitetsprinsippet; det vil si at de i omfang og konsekvenser ikke skal gå vesentlig ut over angrepshandlingen.
Enda klarere er det at bruk av atomvåpen ville stride mot krigens rett, ”jus in bello”. Hele systemet er bygd opp på at partenes valg av midler og metoder ikke skal være ubegrenset, at det ikke skal brukes midler som er ”blinde” (ikke skiller mellom stridende og sivilbefolkningen) og ikke skal være unødig grusomme. Bruk av atomvåpen vil stride mot alt dette. Selv de mindre atomvåpen vil ha denne virkningen når vi tar i betraktning at det i eksisterende strategier ikke planlegges å bruke et enkelt lite sprenghode, men hele serier - og med atomvåpenets natur er det utelukket at slik bruk vil være forenlig med krigens rett.
Likevel finnes det noen som mener at bruk av atomvåpen kan være tillatt, og de store atommaktene har foreløpig bygd sin atomstrategi på at det kan være lovlig. Det brukes forskjellige argumenter for et slikt standpunkt: Ett av disse er at det ennå ikke finnes et uttrykkelig, traktatfestet forbud mot bruk av atomvåpen som atommaktene har sluttet seg til. De har dessuten avholdt seg fra å stemme for de ovenfor omtalte resolusjonene i FN. De vestlige atommakter tok også forbehold ved atomvåpen, da tilleggsprotokollene til Genève-konvensjonene av 1949 ble vedtatt i 1977.
Det står derfor en bred flertallsoppfatning mot en snever mindretallsoppfatning på dette punktet. Klart er det iallfall, og neppe noen bestrider dette, at bruk av atomvåpen i omfattende grad vil stride mot de modererende humanitetsprinsipper som er bygget inn i krigens rett.
Det argumenteres iblant med at atomvåpnenes formål er å avskrekke, ikke å bli brukt. Det hevdes derfor at reglene om forbud mot bruk ikke får anvendelse. Men dette argumentet holder ikke. Avskrekkingen består i en trussel som bygger på en fast vilje til å iverksette trusselen, ellers er avskrekkingen ikke troverdig. Like lite som det er tillatt å true med angrep, er det tillatt å true med å bruke ulovlige maktmidler.
Argumentet forekommer imidlertid i en noe modifisert versjon: at atomvåpnene er ment å skulle avskrekke fra angrep. Dersom avskrekkingen mislykkes slik at den annen part likevel angriper med konvensjonelle midler, gjør angriperen seg skyldig i et ulovlig angrep, og da er det tillatt å bruke atomvåpen i selvforsvar.
Men heller ikke dette argumentet holder. Som før påvist vil dette innebære at man blandet sammen ”jus contra bellum” og ”jus in bello”. Som tidligere nevnt er det en nesten universell oppfatning, sterkt støttet av de vestlige stater, at beskyttelsen av krigens ofre skal gjelde uansett krigens opprinnelse, altså uansett om det dreier seg om forsvarshandlinger eller angrepshandlinger. Begrensningene i midler og metoder gjelder også for deh som forsvarer seg mot et angrep.
Men argumentet om at atomvåpen ikke skal brukes, bare tjene til avskrekking, kan tenkes bygget på en annen avskrekkingsstrategi enn den som atommaktene gjør gjeldende i dag. Strategien kan være den å avskrekke andre fra å ta atomvåpen i bruk. Avskrekkingsstrategien ville i så fall bestå i en plan om å bruke atomvåpen mot den som har gjort seg skyldig i førstebruk av slike våpen. Dette blir i så fall et spørsmål om det er adgang til å bruke atomvåpen som motslag mot et første atomanslag. Det er vel usannsynlig at en stat som har atomvåpen og som blir angrepet med atomvåpen, skal avstå fra å gjengjelde med slike. På den annen side er faren ved å godta en slik rett også åpenbar. Den vil føre til at partene beholder og utplasserer atomvåpnene for det tilfellet at den ene part ulovlig gjennomfører en første-bruk.
A. E.
Litteratur: Asbjørn Eide, ”Folkerettens forhold til bruk av atomvåpen”, i I. Eckhoff og S. Owe, red. Nordisk atomvåpenfri sone. Oslo: Aschehoug, 1983.


Folkerettsregler om maktbruk og krigføring
I tiden etter den annen verdenskrig er det møysommelig bygd opp regler i verdenssamfunnet, et normativt grunnlag, som kan danne grunnlaget for en langt fredeligere verden enn den vi har i dag. Dette normative grunnlaget er i utgangspunktet akseptert av praktisk talt alle stater i verden, men det mangler mye på å realisere det som statene har gitt sin tilslutning til.
Dette rammeverket finner vi i den internasjonale rettsorden som er vokst fram på basis av FN-pakten, og på de erklæringer og konvensjoner som siden er vedtatt i og utenfor FN.
Det er særlig to hovedkategorier av regler som er av betydning for regulering av maktbruk. Med latinske begreper snakker, vi om ”jus contra bellum” (reglene om forbud mot bruk av væpnet makt) og ”jus in bello” (reguleringer og begrensninger av mål, midler og metoder under kamphandlinger) som omtales nedenfor. Disse to regelsettene har sine separate gyldighetssfærer. Deretter diskuteres hva dette betyr og hvilken vekt disse reglene har i praksis. Atomvåpnene reiser særlige spørsmål som blir omtalt i egen artikkel.

Jus contra bellum
Grunnsteinen i dagens folkerett er FN-pakten, art. 2.4. Ifølge denne har alle FNs medlemsland forpliktet seg til å avstå fra trussel om eller bruk av makt mot noen annen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet, eller på noen annen måte som er uforenlig med FNs formål. Denne bestemmelsen må sees i sammenheng med FN-paktens art. 51, som opprettholder medlemslandenes rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar mot væpnede angrep rettet mot vedkommende stat. Kort sagt: Maktbruk er ulovlig unntatt i selvforsvar mot et væpnet angrep. Dette er senere videreutviklet ved en rekke FN-erklæringer. Særlig viktig er disse tre grunnleggende resolusjonene:
Erklæringen om forbudet mot intervensjon i statenes indre anliggender og beskyttelse av deres uavhengighet og suverenitet, vedtatt av FNs Hovedforsamling ved res. 2131 (XX), 21. desember 1965. Den fastslår at ingen stat har rett til å blande seg inn i noe annet lands indre eller ytre anliggender, spesielt ikke i form av væpnet intervensjon. Videre erklæres det at ingen stat har rett til å bruke eller oppmuntre til bruk av økonomiske, politiske eller andre midler for å tvinge en annen stat til å underkaste seg den førstnevnte eller oppnå noen form for fordeler.
Erklæringen om de folkerettslige prinsipper for vennskapelige forbindelser mellom statene, vedtatt av FNs hovedforsamling i 1970, gjentar og utdyper forbudet mot bruk av makt, forbudet mot intervensjon i indre anliggender, påbudet om at internasjonale konflikter skal løses ved fredelige midler og prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett.
Viktig i dette bildet, selv om det bare indirekte angår bruk av makt, er erklæringen som inneholder prinsippet om statenes permanente suverenitet (råderett) over sine egne naturressurser, vedtatt av FNs hovedforsamling i 1962, res. 1803 (XVII), 14. desember. Siden er denne blitt videreutviklet, blant annet gjennom Pakten om statenes økonomiske rettigheter og plikter, vedtatt i 1974. I artikkel 1 er det slått fast at hver stat har en suveren og uavhendelig rett til selv å velge sitt økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle system i samsvar med sitt eget folks vilje, uten utenlandsk innblanding eller tvang.
Prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett er som nevnt tatt med i erklæringen om folkerettslige prinsipper for vennskapelige forbindelser mellom statene, av 1970. Der hvor det fortsatt finnes fremmed herredømme, i form av kolonialisme eller okkupasjon, har vedkommende folk rett til å kreve full selvstendighet. Dersom kolonimakten eller okkupanten prøver å hindre dette ved bruk av væpnet makt, har det undertrykte folket rett til å kjempe mot undertrykkelsen og få støtte utenfra til å kjempe mot den.
Nevnes bør også Erklæringen om definisjon av aggresjon (ulovlig maktbruk), vedtatt av FNs Hovedforsamling ved resolusjon 3314 (XXIX), 14. desember 1974. Denne presiserer i flere retninger hva som er ulovlig maktbruk og gjør derfor reglene noe klarere enn de var før.

Jus in bello
(”Krigens rett”, ”menneskerettigheter i væpnet konflikt”). Denne delen av folkeretten bygger på to hovedkilder: Den såkalte Haag-retten (som er resultatet av de to store fredskongressene i Haag 1899 og 1907) og den såkalte Genèveretten (som hovedsakelig er et resultat av den internasjonale Røde Kors-komitéens initiativer).
Spirene til Haag-retten går tilbake til St. Petersburg-erklæringen av 1868, hvor det ble slått fast at det eneste legitime formål under krig var å svekke motpartens militære styrker, og at derfor ville det stride mot humanitetens lover å bruke midler som medførte unødige lidelser eller med nødvendighet førte til døden. St. Petersburg-erklæringen inkluderte derfor også forbud mot et bestemt prosjektil som på den tid ble ansett å stride mot disse prinsippene.
Dette ble fulgt opp av Haag-konferansen i 1899, som i sin IV. Erklæring forbød bruk av de såkalte dum-dum-kuler. Disse var opprinnelig utviklet av engelskmennene for elefantjakt og var lagret i landsbyen Dum-Dum nær Calcutta, (derav navnet) men var blitt tatt i bruk mot opprørske indere. Dum-dum-kulene skapte særlig stygge sår og ble derfor forbudt.
Haag-retten inneholder forøvrig regler om nøytrale staters rettigheter og plikter under landkrig (Haagkonvensjon av 18.10.-1907 nr. V) og under sjøkrig (Haag-konvensjon av samme dato nr. XIII). Dernest inneholder Haagretten det såkalte landkrigsreglementet (Haagkonvensjon av samme dato nr. IV med landkrigsreglementet inntatt som vedlegg.)
Genève-retten består særlig av de fire Genève-konvensjonene av 12. august 1949. Konvensjon nr. 1 omhandler beskyttelse av syke og sårede til sjøs, konvensjon nr. 2 beskyttelse av syke og sårede til lands, konvensjon nr. 3 gjelder beskyttelse av krigsfanger og konvensjon nr. 4 omhandler beskyttelse av sivilbefolkningen under okkupasjon.
Siden er det, i juni 1977, vedtatt to tilleggsprotokoller til disse konvensjonene. Den første av disse omhandler internasjonale væpnede konflikter, den annen regulerer interne væpnede konflikter.
Nevnes må også to andre sett av regler, som omhandler forbud mot eller begrensninger i bruk av visse krigsmidler.
Først den såkalte giftgasskonvensjonen av 17.6.1925, som forbyr bruk av kvelende, giftige eller lignende gasser. Dernest konvensjon vedtatt av FNs hovedforsamling i 1980 og signert i 1981, om ”inhumane” konvensjonelle våpen, med tre protokoller: Den første med forbud mot bruk av våpen med fragmenter som ikke kan oppdages ved røntgen, den annen med forbud eller begrensninger i bruk av visse miner og feller (”booby-traps”), den tredje med begrensninger i bruk av brannvåpen. Formålet med disse reglene er å beskytte syke og sårede, krigsfanger og sivilbefolkningen (dels under okkupasjon - IV. konvensjon 1949; dels under kampene - I. protokoll 1977). Også de stridende selv skal beskyttes mot unødige lidelser under krigshandlingene. Dette er en av grunnene til forbudet mot visse typer av våpen. Den andre grunnen er ønsket om å hindre at det gjøres bruk av ikke-diskriminerende eller blinde våpen, slike som ikke gjør det mulig å skille mellom militære og sivile mål.
De målsetningene som er nevnt-ovenfor, skal oppnås ved at partene etterlever et sett av regler som skal begrense krigshandlingene i forhold til de nevnte gruppene.
Personer som ikke lenger deltar i stridighetene skal ikke gjøres til gjenstand for angrepshandlinger. De er ”hors de combat”, utenfor kamphandlingene, og skal derfor respekteres. Dessuten skal de også hjelpes hvor det er nødvendig.
Regler om respekt og hjelp finnes derfor i forhold til syke og sårede, til lands og til sjøs, og i forhold til krigsfanger. Sanitetspersonell skal heller ikke gjøres til gjenstand for krigshandlinger, og de skal gis anledning til å drive sitt arbeide. Det samme gjelder sivilforsvarspersonell.
Dessuten finnes det detaljerte regler om begrensning av okkupantens myndighet overfor sivilbefolkningen. Utgangspunktet er at en okkupasjon skal være midlertidig, og at livet i det okkuperte samfunn skal så langt som mulig foregå på vanlig måte uten inngrep fra okkupantens side.
Viktig er det at det også finnes detaljerte grenser for tillatte mål og metoder under kamp:
Det er bare tillatt å angripe militære, ikke sivile mål og bare tillatt å svekke motpartens krigsmakt, ikke tillatt å terrorisere sivilbefolkningen. Som nevnt er det ikke tillatt å bruke ”blinde” våpen og heller ikke ”blinde” krigsmetoder (se særlig forbudet mot områdebombardering, i tilleggsprotokollen av 1977 art. 51).

Separate gyldighetssfærer
Som nevnt har disse to regelsettene sine separate gyldighetssfærer. Det er forskjellige institusjoner som håndhever dem, og de har oppstått som følge av ulike behov. Respekten for det ene regelsettet er ikke avhengig av respekten for det annet. Reglene i ”jus contra bellum” søker å begrense retten til å gripe til makt, mens reglene i ”jus in bello” søker å begrense midler, metoder og mål under maktbruk. De sistnevnte er innført for å begrense skadevirkningene for krigens ofre, og gjelder uansett om det er forsvarskrig eller angrepskrig. Den sivilbefolkning, eller den krigsfange, som tilhører den angripende part skal ha den samme beskyttelse som sivilbefolkningen eller krigsfangene tilhørende den forsvarende part.
Dersom en stat ulovlig angriper, men med lovlige våpen, kan ikke forsvareren ta i bruk ulovlige våpen. Dette spørsmålet har en viss betydning når det gjelder atomvåpen fordi noen tror at et ulovlig angrep kan rettferdiggjøre førstebruk av atomvåpen fra forsvarerens side. Dette argumentet er altså ikke holdbart.

Hvilken betydning har disse reglene?
Det er en forholdsvis ny situasjon i folkeretten at vi har fått slike regler som begrenser retten til bruk av makt og til midler og metoder i krig føringen. En stor del av dette går bare tilbake til 1945-1949, selv om andre deler er vesentlig eldre.
Det er lett å se at det forekommer mange brudd på reglene. Dette henger sammen med at det ikke finnes effektive internasjonale organer til å håndheve dem. FN er ofte lammet på grunn av uformelle allianser mellom lovbryteren og en eller flere av stormaktene. Den internasjonale Røde-Kors komité øver bare en meget forsiktig påvirkning, men har ingen makt.
Likevel er det som her er kalt ”jus in bello” virksomt på iallfall en del områder. Krigsfanger blir oftest beskyttet og ikke henrettet eller torturert. I stor utstrekning blir syke og sårede tatt hensyn til av begge parter. Dårligere er det med beskyttelsen av sivilbefolkningen, men også her har reglene en viss betydning. Det finnes unntak. Mens FN-flertallet f.eks. oppfatter PLO som en nasjonal frigjøringsbevegelse, anser Israel organisasjonen for en terroristbevegelse og nekter å gi PLO-fangene beskyttelse som krigsfanger. Slike ensidige holdninger i strid med flertallsoppfatningene i statssamfunnet bidrar til å øke brutalitetsnivået og å hindre at de humanistiske prinsipper får gjennomslag.
Når det gjelder reglene under ”jus contra bellum” er situasjonen enda dårligere. Det gjør seg nok gjeldende en mere utbredt oppfatning nå enn i tiden opp til 1945 om at angrepskrig må unngås eller møtes med kollektive mottiltak. Men i mange, tilfelle er maktkonstellasjonene slik at disse hemningene ikke virker.
Det er åpenbart at det må store framskritt til både i avspenning og i nedrustning før de reglene som har vært omtalt her, vil få skikkelig gjennomslag i statenes atferd.
A. E.

Litteratur: Morten Ruud: Innføring i krigens folkerett. Oslo: Tanum, 1980. Overenskomster vedrørende krigens rett som Norge står tilsluttet. Oslo: Utenriksdepartementet. St. meld. nr. 102 (1978-79) Om Norges deltakelse på Diplomatkonferansen om menneskerettigheter i væpnede konflikter. Utenriksdepartementet. Oslo: Universitetsforlaget, 1979.


Forhåndslagring
Norsk basepolitikk hindrer ikke lagring av utstyr for utenlandske militære enheter. En rekke avtaler om slik lagring fra 1950-årene fram til i dag har ført til følgende:
  1. I 1950-årene ble det lagret reservedeler for både taktiske og strategiske allierte fly ved norske flyplasser. Dette er nå slutt. De strategiske flyene var antakelig amerikanske B-47 bombefly. Disse kunne føre atomvåpen, men hadde ikke rekkevidde til å nå Sovjetunionen direkte fra USA og måtte derfor mellomlande på europeiske flyplasser.
  2. Fra begynnelsen av 1960-årene har det vært lagret utstyr for det amerikanske flyvåpenet. Disse flyene skulle blant annet komme Norge til unnsetning. Dette har senere blitt avløst av COB-programmet, som synes å ha sin bakgrunn i et amerikansk ønske om å spre egne fly over et større område i en eventuell europeisk konflikt.
  3. I 1979 ble det inngått en avtale med Storbritannia om lagring av beltevogner til 3000 soldater, om disse skulle bli satt inn i Norge.
  4. I 1964 ble det inngått en avtale med Vest-Tyskland om lagre for landets marine i Norge.
  5. I 1976 ble det inngått en avtale med Canada om lagring for en brigade som er spesielt øremerket for Norge. Dette er den eneste utenlandske enhet som bare har Norge som sitt innsatsområde i krig.
  6. I 1980 ble det inngått avtale om lagring av tyngre utstyr for en brigade fra det amerikanske marinekorpset i Trøndelag.
  7. Det er inngått en avtale med USA om lagring av utstyr for hangarskipbaserte fly i Norge, i hvert fall på Værnes flyplass, muligens også andre steder. Ørlandet har vært inne i bildet, flyplassen er antakelig allerede overbelastet.
  8. COB-avtalene med USA fra sist på 70-tallet omfatter stasjonering av amerikanske fly, under NATO-kommando, på norske flyplasser i krigstid, og opprettelse av lagre, forsynings- og sambandslinjer i fredstid.

En del av de styrkene det er forhåndslagret for hører til NATOs mobile styrker, også kalt AMF eller ”brannkorpset”. Dette er en styrke sammensatt av enheter og fly fra forskjellige land, som står under kommando av den øverstkommanderende for NATO-styrkene i Europa, og som er beregnet på hurtig innsats, vesentlig på NATOs nordflanke (Nord-Norge) og sørflanke (Tyrkia eller Hellas). Det hører fire flyskvadroner til AMF, og styrken skal kunne være på plass 2-6 dager etter at ordre er gitt.
COB-programmet er et av de mest omfattende programmene som er nevnt ovenfor. Det er inngått avtaler om hvilke amerikanske skvadroner som skal overføres og hvilke forsyningstiltak som skal treffes for Gardermoen, Rygge, Sola, Flesland og Bodø. Ytterligere tre flyplasser inngår i programmet, nemlig Værnes, Ørland og Bardufoss. Evenes og Andøya kan komme i tillegg, mens Sola og Gardermoen kan være på vei ut av programmet. Det kan dreie seg om en amerikansk kampflyskvadron på hver av disse flyplassene, slik at det i alt dreier seg om 120-200 fly. De flyene som skal overføres til Norge under COB-programmet er sannsynligvis mest jager- og angrepsfly av ulike slag. De noe tyngre jagerbombeflyene av type F-111 har inngått i avtalene, men det ser ut til at de ble tatt ut av Arbeiderparti-regjeringen før 1980. Den senere Høyre-regjeringen har vurdert en endring av dette standpunktet - den ser på F-111 som et nyttig fly. I denne sammenheng kan det nevnes at det ikke dreier seg om FB-111. Disse er utviklet fra F-111, men hører inn under den strategiske luftkommandoen i USA og er stasjonert der.
Den amerikanske marinebrigaden det er forhåndslagret utstyr for, fører også med seg ganske store flystyrker. I tillegg til brigadens 10-12000 mann dreier det seg om 60-80 fly, tilsvarende 2/3 av det norske luftvåpenet.
I tillegg til de amerikanske flystyrkene som er tenkt plassert i Norge ser det også ut til at det finnes planer om plassering av ca. 80 fly fra brannkorpset. I tillegg kan det komme 80 hangarskipbaserte fly, fly som kan trenge avlastningsflyplasser om hangarskipene skulle bli skadd. Videre kan det komme avdelinger fra det engelske og det kanadiske flyvåpenet. Legger vi til det norske flyvåpenet, ser det ut til at 4-500 fly skal operere fra Norge i krise eller krig.

Litteratur: Magne Barth og Nils Petter Gleditsch: COB-programmet. Internasjonal Politikk, nr. 3, juli/sept. 1982, ss. 463-501. Magne Barth, red. Forhåndslagring i Norge? Oslo: Pax, 1980.



Fred
Fred er fravær av vold, og vold er alt som hindrer mennesker i å utfolde seg eller realisere seg selv. Behovene for å frigjøre de krefter og muligheter som bor i oss alle må realiseres. Videre må overlevelse sikres og behovene for kroppslig velvære og åndelig vekst må tilfredsstilles. Problemet er at mange av disse kreftene og mulighetene er slik at hvis de virkelig blir tilfredsstilt og frigjort hos noen, blir det umulig for andre å gjøre det samme. De sterke kan skade de svake gjennom direkte vold som dreper og lemlester, ved å stikke, knuse, brenne, forgifte, bestråle - eller alt dette samtidig med atomvåpen. Sterke og svake kan bekjempe hverandre gjennom krig. Eller de sterke kan bygge sosiale strukturer som i noen grad frigjør de sterke, men binder de svake i ufrihet og fattigdom (strukturell vold). Kampen for fred stopper således ikke med forsøket på å unngå direkte vold: Kampen mot sosiale strukturer som dreper og lemlester, og gjør mennesker fattige på kropp og sinn, er like viktig. Antallet barn under 5 år som dør hvert år i den tredje verden - en død som forholdsvis lett kunne vært unngått med internasjonale og nasjonale strukturer som anvender ressurser mer rasjonelt og menneskevennlig - tilsvarer antallet drepte ved noe slikt som to hundre og femti Hiroshima-bomber. Strukturell vold dreper langsommere, men den dreper flere.
Kampen for fred er altså kampen mot alle former for vold, men i verden finnes det megetforskjellige fredsbegreper. Grovt sagt kan man snakke om fire hovedretninger knyttet til de klassiske sivilisasjoner:
gresk/romersk: fravær av direkte vold mellom stater (og by-stater)
arabisk/hebraisk: fravær av strukturell vold, særlig innenfor samfunn
hinduisk/buddhistisk: ikke-vold som aktivt middel til å unngå vold
kinesisk/japansk: harmoni innenfor og mellom stater.

De to vesterlandske sivilisasjoner ser mer på målet, å bygge ned vold, men er mindre nøye med midlene. Derfor får man det gamle romerske slagordet hvis du vil fred så forbered deg på krig, et slagord som nesten alltid vil føre til rustningskappløp, og av og til til at krig avverges. Tilsvarende kan man si at de to østerlandske ser mer på midlene, men synes å tolerere voldsom, strukturell vold i et kastesamfunn hvis bare den enkelte er ikke-voldelig i direkte forhold til andre mennesker. Den klassisk japanske og kinesiske tankegangen så på harmoni som et balansert forhold mellom høy og lav, med plikter og rettigheter som i et føydalt samfunn, både mellom stater og innenfor stater, slik det uttrykkes i Konfusianismen. Dette kan man også finne i klassisk kristendom: harmonien, inkludert den indre fred i sinnet, på slagplassen for eksempel, blir bildet på fred. I Japan kan en fredsdemonstrasjon oppfattes som et fredsbrudd uansett hvor ikke-voldelig den avvikles, fordi harmonien utfordres.
Det synes ikke som man noe sted i klassiske tradisjoner finner fredsoppfatninger som omfatter både direkte og strukturell vold, og både mål og midler. Men i dette århundre er det ett svært viktig unntak: Gandhi (som aldri fikk Nobels fredspris av det - anglofile - norske stortings komité, vel fordi han var best kjent for sin kamp mot det britiske koloniherredømme). I en viss forstand begynner derfor moderne fredsforskning med Gandhi.
Den fullstendige ikke-vold er vanskelig å praktisere. Gandhi sto imidlertid for noe mer komplisert enn fullstendig ikke-vold. Ikke-vold er å foretrekke framfor vold, men vold er å foretrekke framfor feighet - ifølge Gandhi. Den aggressive vold, selv om det er etter en annen lite gjennomtenkt tese, at ”angrep er det beste forsvar”, er helt imot Gandhis tanke. Men det gjelder også selvoppgivelsen og feigheten, selv om den forkler seg som ikke-vold. Fred forutsetter kamp, aktivitet, innsats, tro på egne krefter. Og Gandhi var opptatt av betingelsene for at et samfunn blir fredelig. For ham var forutsetningen et lite, oversiktelig samfunn som stoler på sine egne krefter, langt på vei selvberget, så det ikke er avhengig av ressurser utenfra. En annen forutsetning er et samfunn som ikke har for store indre motsetninger - derfor kjempet han mot kastevesen, mot undertrykkingen av kvinner, for forbrødring mellom hinduer og muslimer - ikke bare mot britisk koloniherredømme.
Og en tredje forutsetning var menneskenes indre fred, bygget opp gjennom meditasjon, i kamp mot de nedbrytende krefter innenfor mennesket selv. For Gandhi ble derfor kampen mot overforbruk, mot alkohol, og til dels også mot sex, en del av kampen mot fred.
Ikke alle vil følge Gandhi sålangt. Men det interessante med Gandhi er at han står som en brobygger eller en kilde som både øst og vest kan øse av. Vest har i historisk perspektiv stått for det man kan kalle den geo-arkitektoniske linje; forsøket på å bygge ned volden mellom stater ved å bygge opp institusjoner og forbindelser, mellom dem, allianser, statsforbund og forbundsstater, verdensorganisasjoner. Disse forsøkene har alltid vært preget av trangen til å organisere de ”gode” krefter mot de ”onde”. De siste var som regel muslimer og kommunister, tyrkere og russere. I en meget kort periode dreiet det seg om aksemaktene, til de ble medlem av FN. Det er således noe utvendig, universialistisk og ekspansivt over vestlig fredstenkning.
Østlig fredstenkning er tilsvarende innadrettet. Det er ved å endre mennesket innenfra lat freden kan komme, gjennom meditasjon og kontemplasjon. Så bygges den opp gjennom de perfekte småsamfunn hvor mennesker greier seg med de mest fundamentale behov tilfredsstillet. Disse knyttes sammen gjennom det Gandhi kalte de oseaniske sirkler, gjennom symmetriske bytteforhold hvor ingen kan utbytte de andre. Og der stopper tankegangen: i østlig fredsfilosofi finnes det meget lite eller intet om forholdet mellom stater; bortsett fra den japanske forestilling om at den sterkeste og rikeste har ansvar, ikke bare rettigheter, til å veilede andre, og ikke alltid med mild hånd.
I en viss forstand kan man si at menneskeheten har vært uheldig: Vi har en vestlig gren av fredstenkningen som er for ensidig utadrettet og en østlig gren som er for ensidig innadrettet. Gandhi forsøkte å bygge bro, men var antakelig også for ensidig østlig, og for krevende for det enkelte menneske. Konklusjonen blir altså at det trenges ny fredstenkning og nye fredsbegreper, basert på de gamle, men mer tilpasset dagens verden. Gandhi er muligens den som ligger nærmest ved å være mest realistisk; de som kaller seg ”realister” med sin tro på maktbalanse er i virkeligheten det motsatte. Intet sted finnes det perfekte fredsbegrep: Freden må skapes på nytt til enhver tid. Men det finnes meget å lære av, spesielt utenfor det vestlige.
J. Ga.
Litteratur: Artikler om fred og fredsforskning av samme forfatter i Pax leksikon, bd. 2, Oslo, 1979.
Johan Galtung: Peace: Research, Education, Action, bd. I av Essays in Peace Research, København: Ejlers, 1975.


Fredsbevegelsen
Siden slutten av 70-tallet har en ”ny” fredsbevegelse vokst fram i Vest-Europa, i USA og i en viss grad i enkelte øst-europeiske land.
Avgjørende for framveksten av den nye bevegelsen i Vest-Europa var NATOs ”dobbeltvedtak” fra 1979 om nye mellomdistanseraketter, og Sovjets utplassering av SS-20 rakettene. Dette, sammen med doktriner om begrenset atomkrig og erkjennelsen av Europas stilling som et gissel for supermaktene, har bidratt til en ny bevissthet om trusselen fra atomvåpenkappløpet. I noen vest-europeiske land - bl.a. Nederland og Norge - kan aksjonene mot nøytronvåpen i 1977-78 sees som en forløper for den nye bevegelsen. I enkelte land spilte også FNs første spesialsesjon om nedrustning i 1978 en vesentlig bevisstgjørende rolle og gav nedrustningsarbeidet større legitimitet.
Bevegelsen utviklet seg først i Nederland (IKV), Belgia (CNAPD og VAKA) og Norge (Nei til atomvåpen). I 1980 kom for alvor Danmark (Nej til atomvåben), Storbritannia (CND og END) og Vest-Tyskland (Krefeld-appellen, Aktion Sühnezeichen o.a.), og i 1981 Italia (Comitato 24. ottobre og CUDIP) og i mer beskjeden grad Frankrike (CODENE).
Etterhvert har massebevegelser utviklet seg i de fleste vest-europeiske land, ofte med rot i allerede etablerte fredsorganisasjoner. Kvinner For Fred, som ble startet i de nordiske land i 1980, har spilt en viktig rolle i mobiliseringen av kvinner, og spredte seg tidlig ut over Nordens grenser. Den første samlede markering av den nye fredsbevegelsen i Vest-Europa fant sted høsten 1981, da over to millioner mennesker marsjerte i demonstrasjoner gjennom gatene i mange europeiske hovedsteder.
Felles for de ledende bevegelser i Vest-Europa er at de konsentrerer seg om atomvåpennedrustning, og at de retter seg klart både mot den vestlige og den østlige atomvåpenpolitikk. Felles er også at de - på bakgrunn av over 20 års mislykkede rustningsforhandlinger - stiller seg kritisk til tradisjonelle forhandlingsmåter. De forkaster forhandlinger ut fra ”styrke”, hvor nye våpen blir produsert og presentert som forhandlingskort som skal presse motparten til nedrustning, men som blir stående i arsenalene og stimulerer til videre opprustning. I stedet går de inn for ensidige initiativ med sikte på gjensidig nedrustning: Noen må ta de første skritt, uten å vente på den annen part. De enorme mengder atomvåpen som finnes på begge sider, gjør at en kan foreta betydelige ensidige nedskjæringer uten å sette sin egen sikkerhet i fare. Slike initiativ viser vilje til nedrustning, de kan skape et gunstig forhandlingsklima, og de er en invitasjon tilandre parter om å følge opp.
Et langsiktig mål er et atomvåpenfritt Europa, bl.a. lansert gjennom appellen fra END (European Nuclear Disarmament) i april 1980. Bevegelsene har ulik bakgrunn og ulike handlingsprogram, men fram til 1983 har de viktigste kampanjefelt vært blant de følgende: a) arbeid mot nye mellomdistanseraketter i Vest-Europa og nedbygging av eurostrategiske atomvåpen i øst og vest; b) arbeid for atomvåpenfrie soner; c) krav om demontering eller fjerning av atomvåpen i eget land; d) krav om atomvåpenstans eller ”frysing” av atomvåpnene som utgangspunkt for nedrustning; e) ”avspenningspolitikk nedenfra”, dvs. brobygging og kontakt mellom grupper og institusjoner i øst og vest.
Kampen mot mellomdistansevåpnene har vært den helt sentrale oppgave for de fleste bevegelsene. De nordiske har spilt en sentral rolle i arbeidet for atomvåpenfrie soner, som nå også er blitt tatt opp av bevegelser og regjeringer på Balkan, bl.a. etter initiativ fra Hellas. Fredsmarsjen 1982, fra Stockholm til Minsk, hadde bl.a. som formål å skape ”grasrot-kontakt” på tvers av skillet øst-vest. END i Storbritannia og IKV (Det mellomkirkelige fredsråd) i Nederland spiller en ledende rolle i dialogen med grupper i Øst-Europa, og legger særlig vekt på kontakt med uavhengige grupper og bevegelser, dvs. grupper som ikke representerer det offisielle syn, men som også stiller spørsmål ved militariseringen og opprustningen i sine egne land.
Nei til atomvåpen i Norge har tre hovedmål: Nedbygging av atomvåpnene i øst og vest, ingen atomvåpen i Norge i fred eller krig, Norden som atomvåpenfri sone.
Foruten kirkesamfunn og fagbevegelse har en lang rekke yrkesgrupper i Norge engasjert seg i arbeidet for atomnedrustning og dannet egne organisasjoner og tiltak: leger, lærere, jurister, psykologer, kunstnere o.a. Forskere og leger har dannet organisasjoner også på tvers av skillet øst/vest.
Bevegelsen i USA for fastfrysing av atomvåpnene (”Frys”) ble startet i 1980. I løpet av 1981-82 ble den en maktfaktor i amerikansk politikk. Det finnes nå et praktisk samarbeid mellom bevegelsene i USA og Vest-Europa. Fryskampanjen (The Nuclear Weapons Freeze Campaign) arbeider for at USA og Sovjetunionen straks skal gjennomføre ”gjensidig stans i prøving, produksjon og utplassering av atomvåpen, og av raketter og fly som er spesielt laget for å levere atomvåpen”. Bevegelsen ser dette som et ”betydningsfullt, kontrollerbart første skritt for å redusere faren for atomkrig og bygge ned atomvåpen-arsenalene”. I 1982 sluttet demokratene seg til et forslag om fastfrysing, og et forslag i Representantenes Hus falt med 202 mot 204 stemmer. I den nye kongressen som ble valgt i 1982, var holdningen for Frys-bevegelsen enda mer positiv. Ved utgangen av 1982 var forslaget om fastfrysing støttet av 17 delstatsforsamlinger, 307 bystyrer, 61 ”fylkes”-styrer, såvel som av de fleste religiøse samfunn og ti større fagforbund.
I Øst-Europa må en skille mellom den offisielle og den uoffisielle fredsbevegelse. De offentlige fredskomitéer (tilkn. Verdens-fredsrådet) representerer i det minste utad regjeringens syn. Men samtidig har de stor tilslutning fra mennesker med et ekte ønske om samarbeid og fred. En dialog kan derfor være mulig. I de siste år har det, dels inspirert av den nye fredsbevegelsen i Vest-Europa, vokst fram uoffisielle grupper og bevegelser i flere øst-europeiske land, særlig i DDR og Ungarn. I DDR finner en bevegelsen særlig innenfor den evangeliske kirke, i Ungarn ved universiteter og videregående skoler, og i enkelte kirkesamfunn. Dette er bevegelser som stiller seg kritisk til militariseringen og opprustningen i deres egne land. Også innenfor Solidarnosc i Polen og i Charta 77 og enkelte kirkegrupper i Tsjekkoslovakia har det vært interesse for å finne nye veier i arbeidet for nedrustning. I Romania, som har trukket seg ut av WTOs militære organisasjon, ligger de offisielle synspunktene nær opp til de vest-europeiske bevegelsene.
De eldre internasjonale fredsbevegelsene (War Resisters' International, International Fellowship of Reconciliation, Women's International League for Peace and Freedom, International Peace Bureau, Pax Christi o.a.) arbeider dels innenfor antiatomvåpenbevegelsen, dels med egne prosjekter, som omfatter bl.a. alternative forsvarsformer, ikkevoldelig konfliktløsning, fredsundervisning, menneskerettigheter og militærnekting.

Underskriftsaksjoner om krig og fred og beslektede emner
År   Underskrifter
1957 Scweitzer-appellen mot atomprøver 224,900
1961 Protest mot atomvåpen - de 12 223,000
1975 Aksjon mot atomkraftverk 64,000
1980 Aksjon mot forhåndslagring 100,000
1982 Norden som atomfri sone 542,000
For en liste over underskriftsaksjoner uansett emne, se Knut Heidar, rd. Norske politiske fakta 1884-1982. Oslo, Universitetsforlaget, 1983, s. 165. Den største underskriftsaksjonen i Norge gjalt forsvaret av kristendommens plass i skolen (756,000 underskrifter, 1965).


J. Gr.


Litteratur: Toni Liversage: Den tredje verdenskrig - kan vi forhindre den? En bog om atomoprusting og fredsbevægelser. Charlottenlund: Rosinante, 1982. Disarmament Campaigns. P.O. Box 18 747, 2802 ES The Hague, Netherlands, (Månedstidsskrift.) END Journal. 227 Seven Sisters Road, London N 4 (6 nr. pr. år.). Magne Kvalbein: ”Norsk fredsbevægelse”, Forsvar, nr. 3, 1980, ss. 28-9.