Atomvåpnenes virkninger
Atomvåpnene er de sterkeste våpnene vi kjenner. I teorien er det ingen grense for hvor sterke atomvåpen som kan utvikles. Det kan kanskje bygges en atominnretning som er stor nok til å ødelegge alt liv på jorda. Et slikt våpen ville imidlertid ikke være militært anvendelig. Utviklingen i dag går i retning av mindre våpen med nøyaktige avleveringsmidler, heller enn mot større og større våpen.
Når en atombombe eksploderer, utvikles like mye energi pr. kilo uran som ved forbrenning av 1500 tonn kull - i løpet av noen milliontedels sekund. Dette skaper en ”ildkule” der temperaturen ligger på rundt 50 millioner varmegrader. Ildkulen består av radioaktive gasser under enormt trykk. Trykket får ildkulen til å utvide seg med en hastighet større enn lydens. Gassmassen og sjokkbølgen den skaper er opphavet til atomvåpnenes skadevirkninger.
Vi kan skille mellom fem forskjellige slags skadevirkninger av atomvåpen. Hver av disse behandles i et eget underavsnitt. Skadevirkningene er:
  1. elektromagnetisk puls (EMP),
  2. lys- og varmestråling,
  3. senstråling, medregnet radioaktivt nedfall, i timene, ukene og årene etter eksplosjonen,
  4. sjokkbølge og sprengvirkning,
  5. øyeblikkelig radioaktiv stråling.

Figuren viser energifordelingen på de forskjellige atomvåpeneffektene for et fisjonsvåpen, innenfor en sirkel med radius på ca. 13 km. Hvis det er snakk om en lufteksplosjon, går de radioaktive stoffene svært høyt til værs og spres av vinden i uker og måneder. Den mest intense radioaktiviteten blir derfor borte før den når bakken. Strålingsskadene vil da bli langtidsskader: kreft og arveskader. Om det er snakk om en bakkeeksplosjon, kommer stoffer fra bakken inn i ildkula og blir dermed radioaktive. Nedfallet synker til jorda i løpet av noen timer eller dager, mens det ennå kan utsette levende organismer for akutt dødelig stråling.

Litteratur: Samuel Glasstone, The effects of nuclear weapons. London: Castle House, 1980. Jeannie Peterson og Don Hinrichsen, red. Nuclear war: the aftermath. Oxford University Press, 1982.

ELEKTROMAGNETISK PULS (EMP)
Dette er en effekt av atomvåpeneksplosjoner som er mindre kjent og diskutert enn sjokk, varmestråling og radioaktivitet. EMP har ingen direkte effekt på mennesker eller materiale som ikke leder elektrisk strøm. Men i alle elektriske og elektroniske anlegg vil den elektromagnetiske pulsen skape strømmer og spenninger som kan forstyrre, stoppe eller ødelegge dem.
I 1958 begynte amerikanerne en serie prøvesprengninger i de øvre lag av atmosfæren. En eksplosjon i 77 km høyde over Johnston Island i
1962 skapte alvorlige elektriske forstyrrelser i Honolulu, 1300 km borte. Strømmen gikk fordi sikkerhetsbrytere i kraftnettet brøt den, og hundrevis av innbruddsalarmer gikk av. Dette viste at de elektromagnetiske forstyrrelsene atomeksplosjoner skaper i den ytre atmosfæren, kan forplante seg over store avstander. Også eksplosjoner nær bakken gir EMP, men rekkevidden er mye mindre.
De militære fysikerne ville utforske dette i større detalj, men den delvise prøvestansavtalen fra 1963 mellom USA og Sovjetunionen, som forbød prøver i og utenfor atmosfæren, satte en stopper for dette.
Den elektromagnetiske pulsen skapes av energirike røntgenstråler fra eksplosjonen. Disse slår løs elektroner fra molekylene i lufta. Elektronene beveger seg bort fra eksplosjonen, mens molekylene som har mistet sine elektroner, blir ”liggende igjen”. Mellom elektronskyen, som beveger seg bort, og disse molekylene, oppstår det et uhyre sterkt elektrisk felt, som forplanter seg med lysets hastighet. Når feltet treffer en elektrisk leder, oppstår det et strømstøt med svært høy spenning. Om eksplosjonen finner sted utenfor atmosfæren, dannes denne spenningspulsen over enorme områder. Sprenges en bombe 300 km over Polen, vil den merkes både i Spania, Tyrkia og Lofoten.
Den elektromagnetiske pulsen har mye til felles med spenningspulsen fra lynnedslag. Tiltak mot EMP likner derfor på tiltak mot lynets virkninger. Men EMP skiller seg fra lyn på to måter. Spenningene fra den elektromagnetiske pulsen blir sterkere, og spenningen når sin maksimale styrke mye fortere enn lynpulsene. Derfor er det mye vanskeligere å beskytte elektrisk og elektronisk apparatur mot EMP enn mot lynnedslag.
Den elektromagnetiske pulsen kan gjøre skade på elektriske og elektroniske systemer på to forskjellige måter. Enten skapes det sterke elektriske strømmer direkte i systemet, eller så kommer det sterke strømpulser inn i systemene via ledere fra omverdenen. I begge tilfeller kan høyspenningene skape gnister som ødelegger isolasjon, ledninger og transistormateriale, med strømbrudd eller kortslutninger som følge. Følsomme apparater kan bli ødelagt.
Faren er spesielt stor for elektroniske systemer som har forbindelse med større lengder ubeskyttete ledninger utenfor selve systemet, for eksempel i lange antenner, kraftledninger eller telefonledninger. Om systemet er transistorisert vil det bli ødelagt. Det vil si at telefonnett og nettradioer, TV-apparater etc. som er transistoriserte, vil bli ødelagt om ikke spesielle tiltak treffes for å beskytte dem. De ytterst kompliserte og miniatyriserte kretsene i EDBanlegg er særlig utsatt. Paradoksalt nok er derimot apparater som er utstyrt med gammeldagse radiorør, ikke særlig følsomme for denne typen skader. Batteriradioer som plukker opp den elektromagnetiske pulsen via sin egen antenne er i et mellomområde hva sårbarhet angår, og har muligheter for å overleve - spesielt med antennen inne.
Sårbare elektriske systemer kan beskyttes på to forskjellige måter: Man kan enten omgi hele systemet med en skjerm av ledende materiale som er såpass ”tett” for pulsene at lite eller ingenting av energien kommer innenfor skjermen. Eller man kan sette spesielle ”gnistgap” på alle lange ledninger inn i systemet. Disse gnistgapene vil i praksis fylle samme funksjon som de som beskytter mot lynnedslag, men må være mye raskere fordi den elektromagnetiske pulsen når sin maksimale styrke mye fortere enn et vanlig lyn. Siden vi kjenner eksempler på at lynnedslag har slått ut store kraftnett, er det klart at følgene av elektromagnetiske pulser kan bli meget alvorlige. I tillegg kommer at kraftforsyningen stadig blir mer automatisert ved innføring av mikroelektronikk. En tredje måte å unngå virkningene av de elektromagnetiske pulsene på, er å gå over til fiberoptikk i sambandslinjer. Her ledes signalene i tynne glasstråder. Glass er ikke strømledende. Slike systemer er derfor mye bedre beskyttet enn de som bruker metalledninger.
Det kan hende at kraftnettet i Norge ikke vil overleve et angrep med elektromagnetiske pulser. Det er stort sett bare utstyrt med gnistgap som er for langsomme til å gi noen beskyttelse mot dem. Noen kraftstasjoner er bygget inn i fjell, og dette gir nok noe bedre beskyttelse, men det gjør det også vanskelig å forbedre den beskyttelsen som er.
Nye telefonsentraler i Norge bygges inn i fjell, og er beskyttet mot elektromagnetiske pulser. Men alle telenett inneholder nødvendigvis små undersentraler som vanligvis er mye dårligere beskyttet. Svenske forsøk med motstandsdyktigheten til det svenske telenettet ga lite oppmuntrende resultater. Også i denne sammenhengen gjør innføringen av mikroelektronikk sårbarheten større.
Sivilforsvarssentralene er bygget inn i fjell og beskyttet mot pulser. Det samme gjelder rimeligvis for militære anlegg. En del av varslingssystemet, som luftangrepssirenene, er imidlertid avhengige av kraftnettet.
Det moderne samfunnet er sårbart for de elektromagnetiske pulsene fra atomeksplosjoner utenfor atmosfæren. Denne sårbarheten øker med datateknikkens og mikroelektronikkens inntog. Den sveitsiske regjeringen har tatt konsekvensene av dette og lagt sine datasentraler 600 meter inne i Alpene. En annen indikasjon på hvor utviklingen går, kommer fra amerikanske forsøk med slike pulser. Der fant man at de nyeste bilmodellene ikke ville starte etter en prøveserie. I disse bilene styres tenningen av mikroelektroniske kretser. Man skulle kanskje tro at disse var beskyttet av metallkarosseriet, men dette viste seg ikke å holde stikk.
Atomeksplosjoner utenfor atmosfæren er en aktuell ingrediens i supermaktenes strategiske planer. De kan nyttes til å skape uorden i samfunnet og krigsmaskineriet, og til å redusere mulighetene for å bruke mange moderne høyteknologiske våpen.

Litteratur: Finn Ravdal: EMP from nuclear explosions: An introductory survey. Oslo: PRIO 1982.

LYS OG VARMESTRÅLING
En atomvåpeneksplosjon kan forårsake betydelige skader på grunn av lys og varmestråling alene. Inne i ildkulen er temperaturene så høye at alt stoff fordamper. Ildkulen stråler så sterkt at den kan starte branner, forårsake brannskader og ødelegge folks synsevne på store avstander. For hydrogenvåpen i megatonnklassen kan varme og lys forårsake skader flere kilometer utenfor det området som skades av overtrykket.
Strålingen blir, som vanlig sollys, svekket av tåke, skyer og luftforurensninger. Den blir også reflektert av vannflater, snø og skyer. Ettersom tåke og dårlig sikt gjerne henger sammen med skyer, oppveier disse effektene hverandre dersom eksplosjonen finner sted mellom skyene og bakken, og man kan grovt sett regne at strålingen avtar med andre potens av avstanden fra eksplosjonen. Strålingen fra bakkeeksplosjoner blir 25% svakere enn fra lufteksplosjoner.

Brannskader på bar menneskehud fra varmestrålingen fra en del atomvåpen
Skade 1 kt 5 kt 10 kt 100 kt 1 mt 10 mt
1. grad 1,0 km 2,2 km 3,0 km 7,6 km 19 km 42 km
2. grad 0,7 km 1,5 km 2.2 km 6,0 km 15 km 35 km
3. grad 0.6 km 1,3 km 1,8 km 4,7 km 13 km 31 km


Virkningen av atomvåpen på en del vanlige materialer er oppstilt i en egen tabell. I det følgende vil vi se nærmere på virkningene av varmestrålingen på menneskenes nærmiljø.
Siden trematerialer ikke tar fyr så lett som tøy og papir, vil innboet i trehus brenne før ytterveggene. Slike branner inne kan bli verre om husene blir slått i stykker av sjokkbølgen etterpå. Om beboerne prøver å slokke, kan de bli ekstra utsatt for sjokkbølgen. Branner kan også oppstå dersom ovner eller åpen ild antenner innbo etter at sjokkbølgen har passert.

Skader av varmestrålingen fra en del større atomvåpen
  Avstand i km fra eksplosjonssted til skadested
Skade Våpen på 35 kt 1,4 mt 20 mt
Hvitt bomullstøy tar fyr 1,7 km 8 km 22 km
Mørkt bomullstøy tar fyr 2,3 km 12 km 34 km
Mørkt ulltøy blir skjørt 2,9 km 11 km 37 km
Mørkt bomullstøy blir sprøtt 2,6 km 13 km 38 km
Regntøy smelter 3,7 km 14 km 40 km
3. grads forbrenning (brannsår) 3,1 km 14 km 40 km
Avsipapir tar fyr 3,7 km 15 km 39 km
Tørt gress tar fyr 3,8 km 16 km 45 km
2. grads forbrenning (blemmer) 3,8 km 17 km 47 km
Tørt løv tar fyr 4,3 km 18 km 47 km
1. grads forbrenning ("solbrent") 4,9 km 17 km 52 km


I Hiroshima kom temperaturene på bakken rett under eksplosjonspunktet (nullpunktet) opp i 3-4000 grader. På 1 km avstand kom temperaturene opp mot 1800 grader. Til sammen ble vel 11 km² ødelagt av brann i Hiroshima, 3 km² i Nagasaki. Forskjellen skyldes ulike værforhold under eksplosjonene og ulike geografiske forhold. I Hiroshima oppsto det sannsynligvis en ildorkan - det vil si vinder med hastigheter på 50-65 km/t (13-18 meter i sekundet), som suget luft innover mot brannområdet. Dette hindret ilden i å spre seg, men så godt som alt brennbart materiale innen dette området brant opp. Heten og mangelen på oksygen gjorde det ytterst vanskelig å overleve for de som befant seg der.
Ødeleggelsene rammer også vannforsyningen og brannstasjoner og -mannskaper. Mulighetene for å bekjempe brann blir derfor redusert, slik tilfellet var i de to japanske byene.
Ved mindre våpen vil man også få brannskader, men disse er vanskeligere å forutsi fordi strålingen varer kortere, slik at brennbart materiale ikke rekker å ta fyr før varmen er borte.

SENSTRÅLING OG RADIOAKTIVT NEDFALL
Den radioaktiviteten som avgis mer enn ett minutt etter en atomeksplosjon, kalles senstråling. Etter lufteksplosjoner er den av mindre betydning, men etter bakkeeksplosjoner kan den gi store skader.
Senstrålingen finner man i det området som har vært i kontakt med ildkula fra eksplosjonen, dvs. i og omkring krateret, og i mikroskopiske, men sterkt radioaktive partikler, som kan fraktes over betydelige avstander før de faller ned på bakken igjen (radioaktivt nedfall). Nedfallet kan fraktes hundrevis av kilometer (eller lenger) avgårde.
Det radioaktive nedfallet dannes ved at fordampet materiale fra bakken kommer inn i ildkula og blir gjort radioaktivt av den intense strålingen. Materiale fraktes opp i atmosfæren med soppskyen. Senere faller disse partiklene ned på jorda igjen, enten av seg selv eller sammen med nedbør. Når virkningene av radioaktivt nedfall diskuteres, skiller man mellom tidlig nedfall, dvs. nedfall innen ca. et døgn etter eksplosjonen, og sennedfall, dvs. nedfall som, kommer i ukene, månedene og årene etterpå.
Det er særlig det tidlige nedfallet som gir slike strålingsdoser at levende organismer blir drept. Høyt utviklede organismer som pattedyr og mennesker er mest utsatt. Det tidlige nedfallet faller over begrensede områder, slik at strålingsintensiteten blir meget høy. Sennedfallet blir spredt over mye større områder. Følgelig blir strålingsdosene mindre, og det blir vanskelig å skille lidelser skapt av sennedfallet fra andre sykdommer i befolkningen.
Det kan ta mange timer før vi får det første nedfallet på bakken noen mil unna eksplosjonsstedet, og det vil ta ytterligere noen timer før det har avsatt seg. Den farlige strålingen kommer fra støvpartikler som havner på marka, på hustak, og alle andre steder der regn eller snø faller.
Senstrålingen er av to hovedtyper: gammastråling og alfa- og betastråler (partikkelstråling). Gammastrålingen kan lett trenge gjennom luft og faste stoffer, mens partikkelstrålingen bare rekker noen få millimeter avgårde før de nøytraliseres. Gammastrålingen må man beskytte seg mot ved tykke lag av skjermende materialer. Alfa- og betastråling er farligst når støvet svelges, innåndes eller kommer inn i kroppen på annen måte (sår).
Skadene fra radioaktivt nedfall på mennesker de første dagene etter eksplosjonen avhenger av hvor godt beskyttet de er - om de arbeider utendørs, holder seg innenhus eller er gått i tilfluktsrom. Selv om en er beskyttet mot å få i seg radioaktivitet direkte fra nedfall, kan en få det i seg indirekte. Dette kommer av at radioaktiviteten i noen stoffer dør svært sakte ut. Stoffene kommer derfor inn i de økologiske kretsløpene som menneskene er en del av. Radioaktivt jod, strontium og cesium er spesielt farlige i denne sammenhengen.
I tillegg til at radioaktiv stråling i høye doser kan framkalle strålingssyke, oppstår det sannsynligvis andre lidelser hos dem som er bestrålt. Det er funnet mye blodkreft blant de som ble rammet av strålingen i Japan. Andre krefttyper kan også skyldes radioaktivitet. Stråling kan gi opphav til arveskader i neste generasjon. Manglende data gjør imidlertid forsøk på å beregneomfanget av slike skader upålitelige.

Litteratur: SIPRI: Nuclear radiation in warfare. London: Taylor & Francis, 1981.

SJOKKBØLGE OG SPRENGVIRKNING
Brøkdelen av et sekund etter en kjerneeksplosjon oppstår det en høytrykksbølge som beveger seg utover fra ildkula. Denne sjokkbølgen forårsaker mye av ødeleggelsene ettereksplosjonen. Fronten på sjokkbølgen oppfører seg som en bevegelig vegg av trykkluft. Den beveger seg med noe større hastigheter enn lyden. Siden . sjokkbølgen sprer seg og får større og større overflate på veien bort fra ildkula, avtar styrken i sjokket med avstanden fra eksplosjonen. På stor avstand vil den dø helt ut. Sjokket følges vanligvis av sterke vinder, og skadene oppstår både som følge av sammentrykningen under sjokket og av vinden etter at sjokket er passert.
Med ”lette” skader forstås her at hus og redskaper kan tas i bruk igjen etter mindre reparasjoner, mens ”total” skade betyr at det er totalt ødelagt og ubrukelig. For skog betyr ”lett” at i løvskog vil få trær gå overende, noen grener vil brekke o.l., mens ”total” betyr at 90% av trærne blir slått overende.

Bombestørrelse 10 kt 100 kt 1 mt
Grad av skade lett total lett total lett total
Glassruter   4,7   10 22 22
Bolighus 4,7 2,2 10 4,7 22 10
Trær, skoger 3,1 1,8 4,5 3,9 13 8,2
Jernbanevogn (overbygd)   0,6   2,4   6,1
Større bygninger i armert betong 4,7 1,0 10 2,1 22 4,5
60 m to-felts bro   0,6   1,6   3,7
Lastebil med last   0,5   0,9   3,1
Handelsskip   0,4   0,8   1,7


Tabellen viser at bolighus og mennesker vil skades lettere enn administrasjonsbygg, fabrikker, transportmidler o. l. Derfor vil angrep med atomvåpen på administrative og økonomiske mål føre til store sivile ødeleggelser og tap.
Dataene skriver seg fra Hiroshima og Nagasaki, amerikanske prøvesprengninger i Nevadaørkenen og fra beregninger. Den samlede effekten ser vi av følgende bilde fra Hiroshima. Her må det nevnes at Hiroshima også ble brannherjet. Brannene var vanskelige å slokke på grunn av ødelagte brannstasjoner, og fordi det ble for lite trykk i vannledningene etter tallrike brudd som følge av sjokkbølgen.
Menneskekroppen i seg selv er ganske elastisk, slik at den kan tåle sterke sjokk uten å skades. Trommehinnesprengning er den skaden som lettest oppstår ved sprengninger. Men sprengning av trommehinnene opptrer først på avstander der bolighus blir slått helt i stykker. Sammenlikningen blir klarere om vi merker oss at alvorlige skader på grunn av glassplinter fra innslåtte ruter kan oppstå på avstander på 10 km fra en 100 kt lufteksplosjon, mens en kan få trommehinnesprengning først ved 3,3 km eller nærmere. I hele området mellom 10 km og nullpunktet risikerer man å bli skadet av flygende vrakrester som er blitt slått løs av sjokket og fraktet avgårde av vinden. Slike vrakrester står for de fleste skadene.

ØYEBLIKKELIG RADIOAKTIV STRÅLING
Den radioaktive strålingen fra atomvåpen kan deles inn i to typer: den øyeblikkelige strålingen, som varer omtrent et minutt etter eksplosjonen, og senstrålingen, som omfatter all stråling etter dette tidspunktet.
Det er to slag øyeblikkelig stråling som er av betydning: gammastråling og nøytronstråling. Gammastrålingen er i slekt med røntgenstrålene, men har mer energi og større evne til å trenge gjennom ulike materialer. Nøytronstrålingen består av nøytronpartikler med høy energi. Nøytronene er en av byggesteinene i atomkjernene. De har ingen elektrisk ladning.
Liksom varmestrålingen trenger den øyeblikkelige radioaktive strålingen lett igjennom luft. Den radioaktive strålingen kan også trenge et stykke inn i vann og faste stoffer. Men den blir sterkere dempet i luft enn varmestrålingen. Øyeblikkelig radioaktiv stråling står for en betydelig del av skadene ved små atomvåpen. Denne strålingen er mindre viktig når det er snakk om atomvåpen i megatonnklassen. Man vet ikke hvor stor del av skadene og dødsfallene i Hiroshima og Nagasaki som helt eller delvis skyldtes øyeblikkelig radioaktiv stråling, men det ser ut til at den var en betydelig faktor.
Når strålingen trenger gjennom stoffer av ulike slag, slår den i stykker molekylene. De store, kompliserte og ømfintlige molekyler i levende organismer blir lett skadet. Denne effekten er viktigst i de cellene i organismen som fornyer seg oftest. Det vil si blodmargen, der de røde blodlegemene skapes, og overflaten av tarmene. Noen karakteristika ved strålingssyke er oppsummert i tabellen.

De viktigste symptomene ved strålingssyke
Tid etter stråling

 Høy dose (20.000 rem)

 Mildere dose (2000 rem)

 Lett dose (400 rem)
Første dag kvalme
brekninger
diaré
hodepine
rødmende hud
desorienterthet
voldsomme og ukontrolelrte bevegelser
ustøhet
svakhet
sløvhet
koma
kramper
sjokk
død

 kvalme
brekninger
diaré		 kvalme
brekninger
diaré
Andre uke   kvalme
brekninger
diaré
feber
rødmende hud
sterk avmagring
høy grad av utmattelse
død

  
Tredje og fjerde uke     svakhet
utmattelse
manglende matlyst
kvalme
brekninger
diaré
feber
blødninger
håravfall
død eller mulig tilfriskning


ØYENVITNESKILDRING
Den 33-årige husmoren Futaba Kitayama var 1,7 kilometer fra nullpunktet da Hiroshimabomben eksploderte kl. 15.15 om morgenen den 6. august 1945. Hennes beskrivelse av hva som skjedde er tatt fra et japansk blad:
”Noen ropte: 'En fallskjerm kommer ned!' Jeg reagerte med å snu meg i den retningen hun pekte. Akkurat da fylte et lysblink himmelen der jeg så. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det lyset. Jeg trodde det hadde tatt fyr i øynene mine.
Jeg vet ikke hva som kom først - lysblinket eller lyden av en eksplosjon som traff meg i magen. Men i neste øyeblikk ble jeg slått over ende. Med det samme begynte ting å falle ned rundt hodet og skuldrene mine. Jeg kunne ikke se noe; det virket bekmørkt. Jeg greide å kravle meg fram fra skrapet.
Jeg la snart merke til at en skrekkelig lukt fylte luften. Så ble jeg skremt av følelsen av at huden i ansiktet mitt var falt av. Så, på hendene og armene også. Huden på den høyre armen begynte å falle av ved albuen, og snart hang den grotesk ned fra fingerspissene. Skinnet på alle fem fingrene på venstre hånd falt også av.
Hva hadde skjedd med himmelen som var så klar og blå for bare et øyeblikk siden? Det var så mørkt som i skumringen. Jeg løp som en gal bortover skraphaugene mot broen.
Et sjokkerende syn møtte meg under broen: Hundrevis av mennesker vred seg i elva. Jeg kunne ikke se forskjell på menn og kvinner. De så alle likedan ut. Ansiktene deres var oppsvulmete og grå, håret sto rett til værs. Stønnende folk strømmet til elva med armene løftet over hodet. Jeg kjente den samme trangen, fordi hele kroppen min gjorde vondt etter varmestrålingen som hadde vært sterk nok til å brenne buksene mine i filler. Jeg skulle akkurat til å hoppe uti da; jeg husket at jeg ikke kunne svømme.
Jeg gikk tilbake opp til broen. Der gikk noen skolepiker forvirret rundt, som søvngjengere.
Vel over broen så jeg meg tilbake og så at hele Takeyacho Hatchobori-området hadde tatt fyr. Jeg hadde trodd at bomben bare traff der hvor jeg var.
Da jeg gikk over broen, som jeg ikke kunne kjenne igjen, la j eg merke til at rekkverket av armert betong var borte, og den så forferdelig utrygg ut. Under broen fløt det mange lik i opprevne klær, som døde hunder eller katter. I det grunne vannet nær bredden lå det en kvinne med ansiktet opp. Brystene hennes var revet bort og blodet sprutet. Det var et lammende syn. Hvordan i all verden kunne noe slikt skje? Jeg lurte på om det Helvete min bestemor hadde fortalt meg så mye om da jeg var liten, var falt ned på jorden.
Jeg fant meg selv sammenhuket på oppstillingsplassen. Det kan ikke ha tatt meg mer enn to timer å komme meg dit. Mørket på himmelen lettet noe. Likevel var solen dekket av en sky, matt og trist.
Brannsårene begynte å plage meg. Det var en smerte ulik vanlige brannskader, som kunne vært uutholdelige. Min smerte var ullen og kom fra et sted utenfor kroppen min. Et gult stoff skilte seg ut på hendene mine. Jeg forestilte meg at ansiktet mitt var i samme fryktelige tilstand. Ved siden av meg lå mange realskoleelever og vred seg i uutholdelige smerter.
De ropte som gale, 'Mor, mor!' De var så alvorlig forbrente og tilsmurte av blod at det nesten ikke gikk an å se på dem. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å se dem dø en for en, mens de forgjeves søkte etter mødrene sine.
Så langt jeg kunne se med mitt stadig avtagende syn sto alt i brann.
Ansiktet mitt ble stadig stivere. Jeg kjente forsiktig på det med hendene mine. Det virket som det var svulmet opp til dobbelt størrelse. Nå kunne jeg se mindre og mindre. Snart ville jeg ikke være i stand til å se i det hele tatt. Jeg fortsatte å gå. På gatene så jeg mange ofre fraktes vekk på bårer. Kjerrer og lastebiler fylt med døde og sårede som så ut som dyr kom og passerte. På begge sider av gaten gikk folk rundt som søvngjengere”.
Kilde: New Scientist, 25. aug. 1977, s. 474.

Litteratur: J. R. Hersey, Hiroshima, Oslo: Aschehoug, 1982.


Borgerkrig
Borgerkriger er kriger som springer ut av indre konflikter. Vanligvis er statsapparatet part i konflikten. Det er gjerne dette borgerkrig dreier seg om - en kamp om statsmakten fordi staten favoriserer en gruppe på bekostning av en annen.
Vi kan skille mellom to hovedtyper borgerkrig i vår tid: de etniske og de økonomiske. Statsapparatets betydning for den økonomiske fordeling er grunnleggende for begge. Men i etniske konflikter kommer kulturelle lojalitetshensyn i tillegg til de økonomiske motsetningene: Språket, stammen, religionen, blir brukt som samlingsmerker i kampen.
I et samfunn som er kulturelt ensartet, slik ff eks. Norge, Paraguay og Somalia er det, kan de økonomiske ulikhetene være store og skape dype konflikter. Men konflikten blir enda dypere der de økonomiske motsetningene faller sammen med kulturelle ulikheter. Borgerkrig i et land med etnisk konflikt minner om internasjonal krig ved at partene er fremmede for hverandre. Å tape en slik krig vil si å bli kulturelt undertrykt - i tillegg til alle andre tap.
Overgangen fra politisk, økonomisk og sosial kamp til våpenbruk, er et alvorlig skritt. I samfunn der statsmakten er svak, er voldsbruk mindre skjebnesvangert. Våpnene er en del av hverdagen. Men i et moderne samfunn innebærer organisert bruk av våpen at statenes eksistens står på spill. Konflikten er utvidet til å gjelde selve de institusjoner som gjør krav på å regulere konflikt.
Andre stater kan ha sterke interesser i utfallet av slike konflikter. Supermaktene har økonomiske og politiske interesser over hele kloden. Andre land har utpregede regionale interesser, men kan også ha viktige forbindelser med enkelte stater langt unna: Frankrike i Vest-Afrika, Storbritannia i Sør-Afrika, Kina i Albania.
Disse interessene leder ofte til intervensjon. Grensen mellom vanlig internasjonal kontakt og intervensjon i lokale konflikter er flytende. For å klargjøre situasjonen, bør vi definere intervensjon som militær støtte til en av partene i en lokal konflikt. Den alvorligste form for intervensjon er å sende inn egne tropper. Men finansiering av militære utgifter, levering av våpen og opplæring av personell må regnes som militær intervensjon når det foreligger en klar konflikt.
I dag er militær intervensjon svært vanlig. Fremmede stater har intervenert i de fleste lokale kriger etter 1945. Blant intervensjonsmaktene etter 1960 finner vi USA (Indokina, Dominikanske republikk), Sovjetsamveldet (Tsjekkoslovakia, Afghanistan), Frankrike (Algerie, Tsjad, Zaire), Syria (Libanon), Israel (Libanon), Egypt (Yemen), Cuba (Etiopia, Angola) og Libya (Tsjad, Uganda). Her er bare bruk av egne militære styrker tatt med. Indirekte militær støtte, spesielt fra supermaktene, er mye mer omfattende.

Borgerkrig i Afrika
Borgerkriger med etnisk bakgrunn er særlig hyppige i Afrika. Årsaken ligger i de tilfeldige statsgrenser og den nyvunne uavhengighet. De afrikanske stater (sør for Sahara) har et langt og vanskelig arbeid med nasjonsbygging foran seg. For de fleste innbyggere er stammelojaliteten sterkere og mer umiddelbar enn båndene til staten.
Mange av konfliktene i Afrika hang sammen med dekolonialiseringen. Flere afrikanske land førte langvarig frigjøringskrig mot kolonimakten - først og fremst Kenya (Mau-mau-opprøret) og de portugisiske koloniene Angola, Mocambique og Guinea-Bissau. I Angola har kampen fortsatt som en borgerkrig mellom ulike fraksjoner i frigjøringsbevegelsen.
I Vest-Sahara, Zaire og Zimbabwe trakk kolonimaktene seg ut mens konflikten om statsmakten ennå var uløst. I Vest-Sahara gjorde nabostatene Mauretania og Marokko krav på landet. Frigjøringsbevegelsen Polisario kjemper fortsatt mot Marokko, som har okkupert de rikeste delene av landet. I Zaire ga uavhengigheten støtet til en langvarig borgerkrig, der også FN-styrker ble satt inn. I Zimbabwe prøvde den hvite overklassen å opprettholde et mindretallsregime, men ble veltet av en nasjonal frigjøringsbevegelse med bred internasjonal støtte.
Det hvite herredømmet i Afrika er ennå ikke avsluttet. Konflikten i det sørlige Afrika er en etnisk konflikt. Mange land har mindretallsregjeringer i politisk forstand. Men i Sør-Afrika har det herskende mindretall også sin egen, atskilte, kulturelle identitet. De hvite kan ikke appellere til den fargede og den svarte befolkning om et nasjonalt fellesskap. Nasjonens grunnide, den felles fødsel (natio), er byttet ut med sin diametrale motsetning - atskillelse (apartheid).
Konflikten i Sør-Afrika har ikke slått ut i full krig i landet selv. De hvites militære overmakt har vært for stor. Men den kalde krigen i Sør-Afrika er drivkraften bak den fortsatte borgerkrigen i Angola, og bak muligheten for omfattende borgerkrig i Mosambique og Namibia.
I tillegg til de krigene som allerede er nevnt, har det pågått 8 større borgerkriger i Afrika siden 1960, alle med dype etniske konflikter. Den største var Biafra-krigen i 1967-70, der 2 millioner mennesker ble drept. Forsøket på å rive Biafra-regionen løs fra Nigeria slo feil. I Etiopia har Ogaden og Eritrea kjempet for selvstyre i vel 20 år. Andre ødeleggende kriger har pågått i Sudan (700.000 drept), Zaire (110.000), Burundi (100.000), Rwanda (65.000) og Uganda (antall drepte ikke kjent).

Borgerkrig i Latin-Amerika
I Latin-Amerika har borgerkrigene hatt en klarere økonomisk karakter. Dette er samfunn som ble kolonisert 350 år før Afrika, og som ble politisk selvstendige 50 år før hovedfasen i den afrikanske kolonisering. Kolonimaktens språk, kultur og administrasjon har slått rot. I mange latinamerikanske land finnes fortsatt indianske befolkninger med sterke kulturelle særpreg, men de har tilpasset seg det hvite herredømmet. Det har også vokst fram en stor mellomgruppe - mestizos. En ny indiansk bevissthet kan vokse fram, men foreløpig deltar de indianske småbøndene i den politiske kamp mer som underklasse enn som indianere.
Det har vært 8 borgerkriger i Latin-Amerika etter 1960 - de blodigste i Mellom-Amerika. Frigjøringen av Nicaragua tok 50.000 liv, kampene i El Salvador 45.000 til nå, og i Guatemala 25.000. I land på Norges størrelse er dette enorme tall. Annen verdenskrig tok 10.000 liv i Norge.
I Latin-Amerika ser veien til borgerkrig slik ut: Underbetalte arbeidere og fattige bønder krever bedre økonomiske forhold. De prøver å fremme sine krav ad politisk vei, ved å bygge opp fag- og bonde-organisasjoner, ved streiker og jordokkupasjoner og ved støtte til progressive partier. Den politiske organisering møtes med advarsler, forbud, fengsling og hemmelige drap.
Store befolkningsgrupper opplever staten som fiende og undertrykker. En stat som åpenlyst og vedvarende tramper på grunnleggende interesser, kan ikke gjøre krav på lojalitet. Når kampen innenfor et politisk system undertrykkes, forskyves den til en kamp mot systemet. Her starter den væpnede motstand, med geriljagrupper mot statens politi og militære.
Det er også lett å forutsi myndighetenes svar. Den sittende regjering representerer nasjonens høyeste interesser. Hvis den tok makten ved et statskupp, var det for å redde disse interessene fra den foregående regjerings feilgrep. Opprørerne er inspirert og finansiert fra utlandet, fortrinnsvis Sovjetsamveldet og Cuba. De vil undergrave samfunnets verdier og provoserer fram konflikter i en stat der alt er i sin orden.

Borgerkrig i Asia
Borgerkrigene i Asia (medregnet Midt-Østen) har en mer sammensatt karakter. Disse landene har politiske tradisjoner som er eldre enn Europas. Frankere, saksere og gotere var stammefolk mens egyptere, indere og kinsere bygde de første store sivilisasjoner. Koloniseringen fra Europa betydde en nedgang fra tidligere kulturelle høyder.
Asias fortid har skapt etnisk samhørighet i store grupper. De etniske konfliktene har derfor en annen form enn i Afrika. Mange land har en dominerende kultur. Når etniske grupper er minoriteter, kan de kjempe for selvstyre i en eller annen form, men de kan ikke erobre statsmakten.
Stor deler av Asia er preget av islam, som etablerer et sterkt religiøst fellesskap ved siden av den lokale tilhørighet. Islam brukes som samlende verdi for å bygge opp en nasjonal identitet. Lybya, Saudi-Arabia, Iran og Pakistan er gode eksempler på dette. Politisk spiller islam en dobbelt rolle, som vern mot vestlig kulturimperialisme og som vern mot indre motsetninger.
De mest langvarige borgerkrigene i Asia går tilbake til første fase i dekolonialiseringen, årene rett etter 1945. Den blodige krigen i Indokina begynte med Frankrikes forsøk på å gjenvinne makten i Vietnam. Den franske og senere den amerikanske intervensjonen utsatte Vietnams gjenforening i 30 år.
Krigen i Vietnam ble ført inn i Kampuchea og Laos, og bidro til borgerkrig i begge landene. Kampuchea mistet kanskje 2 millioner mennesker i borgerkrigen - like mange som vietnameserne tapte i sin krig med USA. Men Vietnam hadde 6 ganger så mange innbyggere.
Midt-Østen-konflikten, med Israel, de arabiske land og PLO som hovedaktører, ble grunnlagt på samme tid. Opprettelsen av en moderne jødisk stat i et tradisjonelt jordbruksland befolket av muslimske arabere forutsatte kontroll utenfra. Storbritannia styrte Palestina som mandatområde under Folkeforbundet (og senere FN) fra slutten av første verdenskrig. I denne perioden tillot mandatmakten jødisk innvandring i så stort omfang at innflytterne til sist var i stand til å opprette og forsvare en egen stat. Det britisk-styrte Palestina ble delt i det jødiske Israel og vestbredden, som ble slått sammen med Trans-Jordania til Jordan i 1948. Alle arabiske forsøk på å gjenvinne de tapte områder har slått feil. Israels militære overlegenhet har skjøvet statens grenser utover, og landet har i dag herredømme over store deler av Jordans og Syrias territorium.
Midt-Østen-konflikten er den mest innfløkte regionale konflikt i dagens verden. Borgerkrig og krig mellom stater går i ett. Striden står om en befolkning som er litt mindre enn den norske, og et område på størrelse med Rogaland. Men dette området har dypere mening for jøder og kristne enn noen annen del av jordas overflate. Dette symboliseres klarest i konflikten om herredømmet over Jerusalem, som er en hellig by for både jøder, kristne og arabere.
I tillegg til Indokina- og Midt-Østen-konflikten, har det vært 13 borgerkriger i Asia siden 1960. Den underliggende konflikten var etnisk i halvparten av tilfellene og økonomisk i den andre halvparten.
Den største var krigen i Øst-Pakistan, som kostet 1,5 millioner liv, og som førte til opprettelsen av Bangladesh. Dernest kommer den indonesiske borgerkrigen i 1965-66, der en halv million mennesker, vesentlig fra den kinesiske minoriteten, ble drept etter et mislykket statskupp. Den portugisiske revolusjon i 1974 skyldtes de endeløse kolonikrigene i Afrika, og førte til uavhengighet for Angola, Mosambique og Guinea-Bissau. I Asia trakk Portugal seg ut av Øst-Timor, men uten at frigjøringsbevegelsen Fretilin kom til makten. Området ble invadert av nabostaten Indonesia og annektert gjennom en flerårig krig som kan ha kostet 300 000 menneskeliv. Krigen mot kurderne i Irak og borgerkrigen i Afghanistan, med storstilt sovjetisk støtte, har begge tatt rundt 100 000 menneskeliv.

Borgerkrig i Europa
I Europa har det pågått tre borgerkriger med mer enn 1000 drepte siden 1960: Nord-Irland (2000), Kypros (5000) og Tyrkia (5000). De to første er utpreget etniske konflikter, mens den tredje i høyere grad dreier seg om landets økonomiske system. Dette er lite sammenliknet med u-landene. I første halvdel av dette århundre var det imidlertid en rekke blodige borgerkriger i Europa, spesielt i tilknytning til de to verdenskrigene.
Dette er det samme mønsteret som vi ser i den tredje verden i dag. Krig innenfor stater og krig mellom stater henger sammen. Når samfunn først krysser grensen mellom uvæpnet og væpnet konflikt, er det lett for volden å spre seg. Partene i en borgerkrig søker allierte utenfor sitt eget land - og finner dem så altfor lett. Partene i en internasjonal konflikt søker å splitte motstanderen - og oppmuntrer til borgerkrig.
Jo tettere forbindelsene i verdenssamfunnet blir knyttet, jo mer angår konfliktene oss. Verden er blitt liten og nær. Skillet mellom internasjonal krig og borgerkrig er også derfor i ferd med å utviskes. All væpnet konflikt skjer på en avgrenset klode, mellom borgere av den samme verden.
T. H.

Litteratur: Chris Cook og John Stevenson: The Atlas of Modern Warfare, London: Weidenfeld and Nicolson, 1978. Pax krigsatlas, Oslo: Pax, 1983. Melvin Small og J. David Singer: Resort to Arms. International and Civil Wars 1816-1980. London: Sage, 1982.


Etterretning
Etterretning (eng.: intelligence) er ifølge en offisiell amerikansk publikasjon ”produktet av innsamling, evaluering, analyse, sammenstilling og tolking av all tilgjengelig informasjon som gjelder en eller flere sider av fremmede land eller operasjonsområder, og som har umiddelbar eller potensiell betydning for militær planlegging og operasjoner”. Som denne definisjonen klart peker på, er innsamlingen en mangslungen prosess. En stor del av virksomheten består av lesning og sammenstilling av alminnelige, åpne skriftlige kilder om det emnet en ønsker informasjon om. For amerikansk e-tjeneste er det for eksempel en viktig oppgave å gå gjennom russiske lokalaviser, sivile og militære tidsskrifter osv., og trekke ut av disse alt som kan fortelle om militær virksomhet i Sovjet eller om andre viktige sider ved det sovjetiske samfunnet. I denne rollen er e-offiseren en slags forsker. Mange analytikere som har arbeidet for e-tjenester har da også opparbeidet seg en betydelig ekspertise, som de riktignok som regel ikke får anledning til å stå fram med i den åpne debatt.
E-tjenester gjør imidlertid også bruk av mer uvanlige metoder, av vanskelig tilgjengelige kilder og til dels av ulovlige metoder for informasjonsinnsamling. De metodene som ligger utenfor eller på siden av loven kalles gjerne for spionasje. Den tradisjonelle spion er en person som tilegner seg kunnskap ved å snakke med informerte kilder, motta informasjon av overløpere eller kjøpe den av opportunister, snike seg over grenser og inn på forbudt område for å samle informasjon for en fremmed makt. Slike metoder som gjør bruk av levende agenter kalles på engelsk gjerne human intelligence (HUMINT), eller menneskelig etterretning.
I de senere år har HUMINT mistet mye av sin tradisjonelle betydning til fordel for e. som bygger på moderne teknologi. Vi kan kalle dette for teknisk etterretning. De viktigste metodene her er følgende (uten noe forsøk på å rangere dem etter deres betydning):
  • akustiske, avlytting av lydsignaler (særlig viktig er hydroakustiske metoder, dvs. avlytting under vann med sonar, som spiller en framtredende rolle i antiubåtkrigføring, (se egen arikkel).
  • barometriske, registrering av trykkendringer i atmosfæren som resultat av kjernefysiske eksplosjoner.
  • elektroniske, avlytting av elektroniske signaler i atmosfæren (electronic intelligence, ELINT). Omfatter signaletterretning. (signals intelligence, SIGINT), radaretterretning (RADINT) og sambandsetterretning (COMINT). Brukes både til posisjonsbestemmelse av militære anlegg, fartøyer og kjøretøyer, til avlytting av meldinger, tolking av signaler fra rakettprøver osv. Kodebryting spiller en viktig rolle i forbindelse med slik etterretning. Men også trafikkanalyse, som analyserer hyppigheten av signaler uten å bryte koden, spiller stor rolle.
  • magnetiske, målinger av uregelmessigheter i jordas magnetfelt, skapt av f.eks. ubåter.
  • måling av forekomsten av kjemiske eller radioaktive stoffer, for å påvise atomeksplosjoner, kjemisk og biologisk krigføring, dieseleksos fra ubåter o.l.
  • måling av infrarøde stråler, for å påvise varmestråling fra mennesker, kjøretøyer, fartøyer eller faste anlegg.
  • optiske, f.eks. fotografering av gjenstander en ønsker å studere, fortrinnsvis fra fly eller fra satellitt, men også ved spesielle instrumenter for registrering av lysblink fra kjernefysiske eksplosjoner.
  • seismiske, registrering av rystelser i jorda (brukes til å oppdage, posisjonsbestemme og analysere atomeksplosjoner, både i krig og fred).

På alle disse områdene har utviklingen gått meget raskt i etterkrigstiden, og de største e-tjenestene på vestlig side er i dag de som driver med radioavlytting og satellittfotografering. Denne virksomheten drives både av øst og vest, men mer intensivt i vest. Forskjellen skyldes dels at vestmaktene har et langt bedre system av baser langs Sovjets grenser, som tillater innsamling av etterretningsdata rundt hele landet, fra Norge til Japan. Men det skyldes også at russerne kan finne langt mer informasjon i alminnelig tilgjengelige kilder i de vestlige samfunn, og derfor ikke har samme behov for teknisk avanserte metoder.
De tekniske e-metoder er, i motsetning til HUMINT, stort sett lovlige. Det er imidlertid også her eksempler på klart ulovlige metoder, spesielt flyfotografering ved overflyging. Det best kjente eksemplet er USAs overflyginger av Sovjet i fire år med de såkalte U-2 flyene. Den legale status til satellittfotograferingen har vært trukket i tvil av russerne, men virksomheten synes akseptert av begge supermakter og praktiseres i stor utstrekning av begge.
Mange av de tekniske metodene er høyt utviklet og er meget følsomme. Det best kjente eksemplet er satellittfotografering. En regner i dag at de beste bildene tatt fra militære satellitter gir mulighet for å skjelne detaljer ned til 10-15 cm., eller enda mindre for avlange gjenstander. I dag er det derfor mulig å overvåke på ensidig grunnlag selv relativt kompliserte bestemmelser i internasjonale avtaler om våpenkontroll. En slik bruk av etterretning kalles gjerne nasjonale tekniske kontrolltiltak (national technical means of verification). Gjennom SALT-avtalene har disse metodene fått en viss offisiell status. Det heter for eksempel at partene ”skal bruke de nasjonale tekniske overvåkingsmidler som står til disposisjon, på en måte som er i overensstemmelse med anerkjente folkerettsprinsipper”, for å overvåke at bestemmelsene i avtalen blir fulgt. Dessuten presiseres hva slags militære tiltak som er forbudt fordi de kan hindre overvåkingen av avtalen, f.eks. tildekking av siloer for interkontinentale raketter, visse former for koding av radiosendinger fra raketter under prøveutskyting osv. Eventuell uenighet om disse punktene kan diskuteres i den felles faste kontrollkommisjonen.
På det militære området skilles det gjerne mellom strategisk og taktisk etterretning. Det første refererer til e. som har betydning for forholdet mellom de to motstanderne generelt. Taktiske er informasjon som har mer begrenset betydning.
Ved siden av militære e-tjenester, har en politisk og økonomisk e. Her dreier det seg om å forsøke å forstå økonomiske og politiske prosesser, men også å forutsi viktige hendelser som Argentinas invasjon på Falklandsøyene, Bresjnevs død, Sjahens fall, den cubanske befolknings reaksjon på en amerikansk-støttet invasjon på Cuba osv. E-tjenesten har ofte stor innsikt i de politiske og økonomiske prosesser, men det byr på mange problemer å levere presise og korrekte forutsigelser og - dessuten - å få dem godtatt av beslutningstakerne. På dette området har tjenestene hentet mange tunge nederlag.
E. regnes ofte for å virke stabiliserende. Ved å få vite mer om motparten, kan en avpasse sine egne reaksjoner,. En unngår både underreaksjoner (som kan føre til at motparten blir fristet til å være aggressiv) og overreaksjoner (som kan provosere fram en økt spenning). Dette forhindrer ikke at korrekt e. kan frambringe alvorlige internasjonale kriser. Et eksempel er den amerikanske påvisningen av russiske mellomdistanseraketter på Cuba i oktober 1962, som førte til amerikansk blokade av Cuba og en meget spent internasjonal situasjon. Også selveinnsamlingen av data kan framprovosere internasjonale episoder, særlig når data samles inn fra fartøyer og fly som krenker (eller hevdes å krenke) motpartens territorialfarvann eller luftrom.
En annen og meget alvorlig side ved e. er at informasjonen kan brukes til undergraving eller politisk/økonomisk undertrykking i fredstid og til angrep på viktige militære mål i krig. De høypresise avleveringsmidler for strategiske våpen i dag ville ha vært av liten militær verdi om ikke etterretning (og særlig satellittfotografering) hadde satt partene i stand til å kartlegge de militære mål meget presist.
En viktig oppgave for stormaktenes e-tjeneste er å påvirke den politiske utviklingen i andre land. CIA sto for eksempel bak kuppet mot statsminister Mossadegh i Iran i 1953, og invasjonen som styrtet det radikale Arbenz-regimet i Guatemala i 1954. Vi må gå ut fra at sovjetisk e. har spilt en liknende rolle før og under de sovjetiske intervensjonene i Øst-Europa, og i Afghanistan i 1979. Men også i slike forbindelser er e-tjenesten blitt tilføyd alvorlige nederlag, CIA for eksempel i Cuba 1961 og i Angola i 1975. Å gripe inn på en fordekt måte i andre land, kalles på engelsk covert action. I den amerikanske debatten har mange tatt til orde for at slike operasjoner bør skilles ut fra den egentlige informasjonsinnsamlingen, eventuelt forbys helt.
E-tjeneste er en av de såkalte hemmelige tjenester (som også omfatter sikkerhetstjeneste og overvåking). Hemmeligholdet er gjerne begrunnet med at motstanderen ikke må få vite hva som foregår. Samtidig blir det en måte til å skjule politisk tvilsomme tiltak og ulovligheter for ens egen befolkning. Hemmeligholdet fører til at kontrollen med innsamlingsmetoder og analyse blir svakere enn det en for eksempel hår innen forskning. Dette har da også ført til at mange forbrukere av e. er blitt lurt opp i stry av sine leverandører. Debatten om de hemmelige tjenester (i de land som tillater en slik debatt), har gjerne pendlet mellom en trykkende stillhet og skandalepregete avsløringer.
I USA er CIA (Central Intelligence Agency) den mest kjente e-tjeneste. Organisasjonens stab ble i begynnelsen av 1970-årene halvoffisielt anslått til 16 500, med et budsjett på ca. 5 milliarder kroner. Men disse tallene var antakelig alt for lave, bl.a. omfattet tallet 16 500 ikke de mange tusen betalte agenter, korttidsansatte og de ansatte i CIAs mange dekkorganisasjoner. CIA er et sivilt organ som ligger direkte under presidenten. CIAs direktør utøver et visst overoppsyn med den øvrige e-tjenesten. De militære våpengrenene har også sine egne etterretningstjenester, og siden 1961 har Forsvarsdepartementet sentralt en egen etterretningstjeneste, Defense Intelligence Agency (DIA). Flyvåpenets e-tjeneste er spesielt viktig fordi den driver National Reconnaissance Office (NRO), som tolker satellittbilder. Under Forsvarsdepartementet ligger også National Security Agency (NSA), som driver radioavlytting. NSA-stasjoner finnes over hele verden. Begge disse to tekniske tjenestene overgår CIA i størrelse, men er mindre i søkelyset fordi de er mindre engasjert i politisk manipulering.
I England drives etterretning av Secret Intelligence Service, også kjent som MI-16 (MI for military intelligence). Radioavlytting drives av Government Communications Headquarters (GCHQ), som ligger under Utenriksdepartementet. Den franske parallellen til CIA og MI-6 er Service de Documentation Exterieure et de Contre-Espionage (SDECE).
På den sovjetiske siden finner en KGB, Komiteen for. statens sikkerhet. Denne organisasjonen har langt mer vidtgående oppgaver enn CIA: etterretning, kontraspionasje, overvåking, grensevakttjeneste, etterforskning av økonomisk kriminalitet osv. Den skal i begynnelsen av 1960-åra ha hatt anslagsvis 90 000 egentlige etterretningsoffiserer og muligens så mye som 400 000 kontoransatte, tropper osv. Sovjetunionen har også en rent militær e-tjeneste, GRU.
Den sikreste måte å plassere e-tjenestemenn i andre land, er å kamuflere dem som vanlig diplomatisk personell. Både i den sovjetiske og den amerikanske ambassade i Oslo er et betydelig antall folk fra KGB og CIA stasjonert under diplomatisk dekke. Norge og andre mindre land bruker samme metode, om enn i mindre omfang. Stormaktene har også i mange tilfeller plassert personer fra e-tjenesten i internasjonale organisasjoner, i private eller statseide firmaer e.l. I en del tilfeller er private firmaer, radiostasjoner og stiftelser med tilsynelatende idealistiske formål blitt opprettet av e-tjenester. I tillegg til sine egne ansatte opererer e-tjenestene med et stort antall agenter. For begge supermakter er ansatte i de allierte e-tjenester yndete rekrutteringsobjekter. Endelig har stormaktenes e-tjenester bidratt økonomisk til private organisasjoner med passende politiske formål. En slik fordekt finansieringsform er gjerne blitt nyttet i tilfeller hvor en åpen finansiering ville kompromittere organisasjonen.
I Norge drives den militære e-tjenesten som en avdeling innenfor Forsvarets Overkommando, som er antatt å ha ca. 6-700 ansatte. Den tekniske siden av virksomheten er helt dominerende. F.eks. drives radioavlytting i Vardø, Vadsø, Kirkenes, Viksjøfjellet, Fauske, Skage i Namdalen, Andøya, Randaberg og Jessheim. På Vetan ved Fauske er det en bakkestasjon for amerikanske e-satellitter. I Karasjok benyttes optiske og barometriske metoder til oppdagelse av kjernefysiske eksplosjoner. Tjenesten er bygd opp med støtte fra amerikansk etterretningstjeneste. I tillegg til den e-tjeneste som drives innen Forsvaret, driver NTNF det seismiske anlegget NORSAR, som er finansiert av amerikanske militære midler og som gir informasjon om russiske atomprøver. Norge har små ressurser til å drive en egen, omfattende etterretningstjeneste og er derfor sterkt avhengig av de vestlige allierte, særlig USA. Det Norge kan tilby i dette samarbeidet er sin sentrale posisjon i forhold til deler av Sovjetunionen, som ikke kan dekkes med annen landbasert etterretningsvirksomhet, spesielt Kolahalvøya og de nordlige deler av Sovjet.
Det er kjent ett tilfelle der Norge deltok i undergravingsvirksomhet mot Sovjet. Det foregikk omkring 1950, og ble avdekket av Svein Blindheim 25 år senere. Også dette var formodentlig finansiert av amerikansk etterretning.
Norge var en av de allierte baser for operasjonene med spionflyene U-2, og kom i fokus 1. mai 1960 da et av flyene ble skutt ned på vei fra Pakistan til Bodø.
I mange land er det separate organisasjoner som driver det en kunne kalle den offensive e-tjeneste (spionasje mot andre) og den defensive (sikkerhetstjeneste, dvs. sikring av egne hemmeligheter mot andres spionasje). I Norge var disse virksomhetene tidligere samlet, men ble skilt på sekstitallet. Sikkerhetstjenesten (FO/S) som da ble skilt ut, antas å ha ca. 7-800 ansatte. Den siste av de hemmelige tjenester, Overvåkingspolitiet, retter sin virksomhet både mot ytre spioner og mot indre undergraving. 0-politiet antas å ha ca .2-300 ansatte, de fleste i Oslo, men også en del ved politikamrene rundt om i landet. Siden kontrollen av den interne undergraving er så vanskelig å skjelne fra en rent politisk overvåking, er denne hemmelige tjenesten den som oftest kommer i offentlighetens søkelys.
Det er opprettet en kontrollkommisjon for overvåkingstjenesten. Denne fungerer i hovedsak som en del av det systemet den er satt til å kontrollere. For den egentlige etterretningsvirksomhet er det ingen kontrollkommisjon, og tjenesten har fått leve et meget beskyttet liv, avsondret fra nesten ethvert offentlig innsyn.

Sjef for Overvåkningspolitiet
Asbjørn Bryhn*   1947-66
Gunnar Haarstad   1966-82
Jostein Erstad   1982-

* Bryhn var overvåkingssjef fra 1957, før dette politiinspektør ved Oslo Politikammer. I perioden 1947-57 var politimesteren i Oslo den øverste leder av overvåkingstjenesten.

Sjef for Etterretningstjenesten
Alfred Roscher-Lund**   -46
Vilhelm Evang**   1946-65
Johan Berg   1965-70
Reidar Torp   1970-75
Svein Aa. Hauge   1975-77
Fredrik Bull-Hansen   1977-79
Jan Ingebrigtsen   1979-


Sjef for sikkerhetstjenesten
Alfred Roscher-Lund** -46
Vilhelm Evang** 1945-65
Carl Chr. Ruge 1965-75
Oscar Magnus 1972-79
Inge A. Torhaug 1979-83
(ennå ikke utnevnt) 1983-

**E-tjenesten og S-tjenesten var en stab fram til 1965.
N. P. G. / I. B.
Litteratur: John Barron: KGB. The secret work of Soviet secret agents. New York: Bantam, 1974. Victor Marchetti og John D. Marks: The CIA and the cult of intelligence. London: Hodder and Stoughton, 1974. Ivar Johansen: Artikler om etterretning, hemmelige tjenester, overvåking i Pax Leksikon. Oslo: 1979-80. Owen Wilkes og Nils Petter Gleditsch: Onkel Sams kaniner. Teknisk etterretning i Norge. Oslo: Pax, 1981.



Flåtestrategi og taktikk
Sovjetisk og amerikansk strategi har tradisjonelt lagt svært ulik vekt på landstridskrefter og sjøstridskrefter. Sovjetsamveldet er en kontinentalmakt, med lange grenser mot omverdenen, med svake geografiske barrierer mot Sentral-Europa (fjell, ørkner) og Kina. Landet har bitre historiske erfaringer fra invasjoner over land. Adgangen til verdenshavene er begrenset og langt på vei kontrollert av fremmede makter. Helt til 1960-årene var den sovjetiske marine lavt prioritert. Flåtestyrken var først og fremst en kystflåte, uegnet til operasjoner i fjerne farvann.
USA er derimot den eneste stormakt på det amerikanske kontinent. Faren for landkrig med Canada eller Mexico er i våre dager minimal. Landet har lange kystlinjer både mot Atlanterhavet og Stillehavet, og landets sjømakt har både vært et pressmiddel i tallrike konflikter og et sentralt element i de større kriger USA har deltatt i: første og andre verdenskrig, Korea-krigen, Vietnam-krigen.
De samme ulikhetene er til stede i militæralliansene NATO og WTO. Atlanterhavspakten har et hav i sin midte. Warszawapakten er en allianse av utpreget kontinentale stater. Men forskjellene er likevel i ferd med å minskes, først og fremst fordi Sovjetsamveldet satser på det samme verdensomspennende militære potensiale som USA lenge har hatt.
Om man ser på den tallmessige balansen mellom øst og vest for krigsskip med krigføring på havet som hovedmål (altså unntatt SLBM-ubåter og kystforsvarsbåter av alle slag) finner, en følgende tall:

Skipstype NATO WTO
Hangarskip 19 3
Jagerubåter 90 96
Kryssere 37 41
Destroyere 182 74
Fregatter 221 188


Tallene for NATO inkluderer Spania og Frankrike. Sammenlikningen tar imidlertid ikke med i betraktning sjøstridskreftene til land som Japan, Australia eller Kina.
Selv om WTOs hangarskipsflåte er økende, og ulikheten størst når det gjelder hangarskip. Dette peker på forskjeller i operasjonsmønstre. Mye av den vestlige flåtestrategien er bygget omkring de store amerikanske hangarskipene og deres flystyrker - hvert enkelt hangarskip fører så mange fly av forskjellige slag at det kan sammenliknes med hele det norske flyvåpenet hva størrelse og slagkraft angår, om en da ser bort fra at en del fly kan føre atomvåpen. Østmaktene har færre og mindre hangarskip, og færre fly. Flyene tar av og lander vertikalt, som de engelsk/amerikanske Harrier, men ser ikke ut til å ha samme yteevne.
Blant flyene på et amerikansk hangarskip finnes der som regel 24 avanserte jagerfly (F-4 Phantom eller F-14 Tomcat), 36 angrepsfly (A-6 Intruder, A-7 Corsair), 10 fly og 8 helikoptre for antiubåtkrigføring (S-3 Viking, flere slag helikoptre), forskjellige fly for transport etc., og 4 radarfly av type E-2 Hawkeye. I tillegg følges hangarskip av skip med oppgaver som å drive antiubåtkrigføring, og å forsvare luftrommet rundt hangarskipet mot fiendtlige fly og raketter. Jagerubåter kan inngå i ubåtvernet. Hangarskip opererer ofte i grupper, som har to hangarskip, tre kryssere og ni andre overflateskip.
En hangarskipsgruppe skal være istand til å beherske et område med en radius på ca. 500 sjømil (926 km). En kjede på tre-fire hangarskipsgrupper mellom New Foundland og Færøyene, sett i sammenheng med landbaserte stridskrefter, danner en front mot eventuelle russiske angrep, og beskytter transporten over Atlanterhavet. Denne fronten kan også rykke nordover, inn i Norskehavet og Barentshavet.
Sonarsystemer og miner plassert på havbunnen inngår i flåtestrategien. Det er her to områder som spesielt peker seg ut: de grunne farvannene i det såkalte Grønland-Island-Englandgapet og i området mellom Svalbard og Nordkapp. Her kan eksempelvis CAPTOR-miner slippes fra B-52 bombefly få timer etter at en krig er brutt ut. Disse to områdene peker seg ut som mulige brennpunkter i en sjøkrig mellom NATO og Warszawapakten.
I de senere år har det fra amerikansk side vært lagt større vekt på muligheten for offensive marineoperasjoner i Norskehavet og muligens så langt øst som Barentshavet. Slike offensive operasjoner skal også kunne inngå som en bevisst opptrapping av konflikter som har sitt utspring i andre deler av verden. Fra norsk offisielt hold er det uttrykt en viss bekymring over en slik amerikansk linje. Norge har en hemmeligstemplet avtale med USA fra 1960 om at norske flyplasser i nødsfall kan brukes av fly fra amerikanske hangarskip. Denne avtalen ble fornyet i 1980 og må antas å være et tegn på en kontinuerlig interesse fra norsk og amerikansk side for at hangarskip kan operere i våre nærområder.
Den vestlige flåtestrategien blir grundig diskutert i åpne kilder, f.eks. de tallrike høringer i den amerikanske kongressen. Fra sovjetisk hold er det langt færre detaljer, men også der finnes autoritative kilder. Tre målsettinger er nokså klare: For det første vil Sovjet søke å beskytte sine egne strategiske rakettubåter, for det andre vil landet prøve å avskjære allierte forsyningslinjer over Nordatlanteren, og for det tredje skal Sovjetflåten brukes til støtte for landets interesser ellers i verden.
Den første oppgaven forutsetter herredømme over luft- og sjøområdene nærmest basene for rakettubåtene. Det vil først og fremst si rundt Kola, der 2/3 av ubåtene er stasjonert. Den andre krever ikke nødvendigvis luftherredømme, men det er nødvendig å kunne trenge så nært innpå vestlige fly og skip at de kan rammes med raketter. Til å løse disse oppgavene har russerne under ledelse av marinesjefen bygget opp en omfattende flåtestyrke der forskjellige ubåter er en viktig bestanddel, ved siden av overflateskip og mellomdistanse bombefly av typen Backfire. Disse styrkene fører et omfattende arsenal av krysser- og ballistiske raketter for anti-skipsbruk. Sovjetflåten synes å være bygget i pakt med det standpunktet at raketter med atomvåpen kan oppveie forskjeller i tonnasje.
De siste årene har landet imidlertid begynte å bygge hangarskip for fly og helikoptre, noe som kan sees som et uttrykk for at større vekt er lagt på anti-ubåtkrigføring og på evnen til å sette inn komplette slagstyrker uavhengig av landstridskreftene. De mangler imidlertid den radardekningen som Hawkeye-flyene gir amerikanerne, slik at de ikke kan ventes å ha måldata for våpnene sine over så store områder som dem. Men siden en vesentlig del av våpnene er utstyrt med kjernesprengladninger i en atomkrig, kan de kompensere for større unøyaktighet i våpnene sine med å bruke større sprengladninger.
Det er stor uenighet blant vestlige eksperter om hvordan disse oppgavene blir prioritert. Denne uenigheten har også store konsekvenser for Norge. Dersom russerne først og fremst satser på beskyttelse av sine egne strategiske ubåtstyrker, vil det innebære at Norskehavet etter hvert får mindre strategisk betydning. Dersom kampen om forsyningslinjene over Atlanteren er det sentrale, vil derimot Norskehavet og norsk landterritorium fortsette å øke i strategisk betydning.

Litteratur: Jane's Fighting Ships 1981-82, London: Jane's Publishing Company Ltd. Sergej G. Gorshkov: Die Rolle der Flotten in Krieg und Frieden. München: J. F. Lehmanns Verlag 1979.


FN som konfliktløser
De forente nasjoners organisasjon (FN) ble dannet i 1945 for ”å redde kommende slektsledd fra krigens svøpe”. Ifølge FN-pakten måtte medlemslandene avstå fra ”trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet”. De forpliktetseg til å bilegge tvister med fredelige midler. Dersom et av medlemslandene likevel skulle bli utsatt for aggresjon, ville det kunne håpe på hjelp fra andre land som hadde underskrevet pakten.
Paktens kjerne var bestemmelsene om et kollektivt sikkerhetssystem. Sikkerhetsrådet skulle være krumtappen i dette systemet. Rådet kunne oppfordre medlemslandene til å avbryte økonomiske, kommunikasjonsmessige og diplomatiske forbindelser med en stat som truet freden. Dersom slike tiltak skulle vise seg utilstrekkelige, kunne Sikkerhetsrådet ”treffe slike tiltak ved stridskrefter i luften, til lands og til sjøs” som måtte være nødvendige. Medlemmene måtte være villige til å stille styrker til disposisjon og delta i slike operasjoner. FNstyrkene skulle organiseres av en militær stabskomite, men arbeidet der brøt tidlig sammen på grunn av uenighet mellom stormaktene.
Sikkerhetsrådet er altså formelt sett et overnasjonalt organ som kan pålegge alle FNs medlemsstater å delta i fredsbevarende operasjon. Men de fem stormaktene Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA som er faste medlemmer av rådet, unntok seg selv fra slike forpliktelser ved å innvilge hverandre veto-rett. Det betyr at rådet kan gjøre gyldige vedtak bare dersom ingen av de fem faste medlemmene stemmer mot. Vetoretten har blitt flittig brukt, særlig av Sovjetunionen, men i de senere år i økende grad også av vestmaktene. Formelt sett gjør den FN lite effektiv som konfliktløser. Men på den annen side virker regelen som en sikkerhetsventil idet den hindrer organisasjonen i å bli part i konflikter der sterke stormaktsinteresser tørner sammen. Uten vetoretten ville FN forlengst ha vært sprengt.
Bare to ganger har Sikkerhetsrådet gjort vedtak som har blitt folkerettslig bindende for alle medlemslandene. I 1964 bestemte rådet at det skulle iverksettes omfattende økonomiske sanksjoner mot det hvite mindretallsregimet i Rhodesia, og i 1977 ble det vedtatt en våpenboikott av Sør-Afrika.
Langt vanligere er resolusjoner som oppfordrer partene i en tvist til å foreta seg et eller annet, f.eks. å avstå fra bruk av militærmakt. Dersom en konflikt allerede har ført til voldshandlinger, pleier Sikkerhetsrådet å oppfordre partene til å få istand våpenhvile og sette seg til forhandlingsbordet. Men det hender også at rådet tar stilling til skyldspørsmålet, fordømmer den aggressive part og forlanger at okkupasjonsstyrker skal trekke seg tilbake. Utkast til slike sterkt politiske resolusjoner har likevel liten mulighet for å bli vedtatt. Som oftest vil stormaktene hindre at en av deres allierte eller klient-stater blir utsatt for direkte kritikk. Medlemmene av Sikkerhetsrådet må i slike situasjoner ikke sjelden velge mellom en svak resolusjon eller intet gyldig vedtak i det hele. Disse mulighetene er gjerne gjenstand for intense drøftinger bak lukkede dører før rådet formelt trer sammen.
Dersom rådet skulle være lammet av veto, kan Hovedforsamlingen ta opp saken. Det skjer i henhold til den såkalte ”Uniting for Peace”-resolusjonen som USA fikk vedtatt i 1950 da Sovjetunionen blokkerte Sikkerhetsrådets behandling av krigen i Korea. Hovedforsamlingen kan ikke gjøre vedtak som er folkerettslig bindende. Men det er ingen vetorett i dette organet, bare et krav om 2/3 flertall i viktige saker. Hovedforsamlingens vedtak er i større grad enn Sikkerhetsrådets utrykk for verdensopinionen. Sovjetunionens innmarsj i Afghanistan i 1979 ble fordømt i Hovedforsamlingen etter at russerne hadde brukt sitt veto i Sikkerhetsrådet. USA klarte på sin side å forhindre at noen av disse organene formelt behandlet Vietnam-krigen noen år tidligere.
Blant de virkemidler som Sikkerhetsrådet kan benytte seg av, er fredsbevarende styrker. Fredsbevarende styrker slik vi kjenner dem fra Sinai-halvøya, Kongo, Kypros, Golan-høydene og Libanon er overhodet ikke nevnt i FN-pakten, og må ikke forveksles med de militære enheter som den militære stabskomité skulle ha hatt ansvaret for. I alle de nevnte tilfeller har styrkene hatt lett bevæpning og bare kunnet skyte i selvforsvar. De har vært avhengige av vertslandets godkjenning for å kunne operere på et bestemt territorium. Deres oppgaver har til dels vært å ligge som buffer langs en våpenstillstandslinje, og til dels å være ordenspoliti i en kaotisk innenrikspolitisk situasjon (Kongo og Kypros). I tillegg har FN-styrker i en del tilfeller drevet humanitært hjelpearbeid sammen med andre FN-organisasjoner, og forsøkt å dempe spenningen i et område på den måten. Hovedregelen er at Sikkerhetsrådets faste medlemmer ikke skal være med i de multinasjonale styrkene. Derfor er det helst mindre og/eller nøytrale land som stiller tropper. Foreløpig er det bare de nordiske land som øremerker og spesialtrener styrker for FN-oppdrag. De freds bevarende styrkene har ofte kunnet bidra til å hindre infiltrasjon, redusere antall skyte-episoder langs en demarkasjonslinje, eller oppklare misforståelser i et område med høy spenning. Men de har sjelden kunnet gjøre noe med de grunnleggende politiske motsetninger.
FNs generalsekretær administrerer de fredsbevarende styrkene og er ansvarlig overfor Sikkerhetsrådet for deres virksomhet. Han er også mellommann mellom Sikkerhetsrådet og FNs militære observatørkorps. Han kan på eget initiativ eller på oppfordring fra Sikkerhetsrådet oppnevne sivile observatører, undersøkelseskommisjoner, meglingsmenn etc. Ifølge FN-pakten skal Generalsekretæren henlede Sikkerhetsrådets oppmerksomhet på forhold som truer mellomfolkelig fred og sikkerhet. Denne bestemmelsen har av alle generalsekretærer blitt oppfattet slik at den gav dem en selvstendig diplomatisk rolle. Særlig Dag Hammarskjold tolket sitt mandat vidt.
Generalsekretærens kanskje viktigste oppgave i internasjonale konflikter er at han kan tilby sitt embete som kanal eller bindeledd (bona officia) mellom parter som ellers ikke er på talefot. Mesteparten av hans virksomhet er stille diplomati, selv om han også formelt kan være ordstyrer under forhandlinger, f.eks. i Midt-Østen og på Kypros. I en del tilfeller, særlig i Hammarskiölds tid, gav det stille diplomati merkbare resultater.
Generelt ser det ut til at enighet mellom stormaktene er en nødvendig forutsetning for at FN skal kunne iverksette virkningsfulle tiltak for å dempe på en konflikt. Men relativ enighet blant de store, som sjelden forekommer, er ikke alltid tilstrekkelig til å presse mindre stater i konflikt, f.eks. Sør-Afrika, til å etterkomme vedtak i verdensorganisasjonen.
K. S.