Atomprøver
Prøver med atomvåpen tjener flere formål. For det første viser en vellykket prøve at alle komponentene i bomben virker som de skal. Samtidig gjør de det mulig å måle de forskjellige virkningene av en atombombe av en viss størrelse (se artiklene: Atomvåpnenes virkninger). Endelig kan atomprøver også tjene politiske formål: De er et signal til en motstander om at landet er bevæpnet med de mest ødeleggende våpen verden kjenner.
Atomprøver i atmosfæren er en alvorlig kilde til forurensning på grunn av det radioaktive nedfallet, og gir en liten forsmak på hva verden kan vente seg av langsiktige virkninger av en atomkrig. Tilsammen kan disse prøvene ha spredd 5-10% av det nedfall som en kan vente i en global atomkrig. Alle atommaktene har en rekke menneskeliv på samvittigheten som følge av sine prøver i atmosfæren, selv om det er strid om akkurat hvor store disse tallene er. USA og Sovjet gjennomførte i 1950-årene en lang rekke atmosfæriske prøver på eget territorium, og Kina har senere gjort det samme. England og Frankrike har imidlertid på grunn av sitt eget begrensete territorium vært henvist til å prøve sine atomvåpen andre steder. Spesielt de franske prøvene i Stillehavet har i en årrekke vært en kilde til konflikt med andre land i området. Også USA brukte i mange år Stillehavet som prøveområde for sine hydrogenvåpen.
Det radioaktive nedfallet fra atomprøvene i atmosfæren var en viktig drivkraft bak atomprotestbevegelsen omkring 1960. Prøvestansavtalen i 1963 mellom USA, Sovjet og Storbritannia var en seier for denne bevegelsen. Imidlertid var bevegelsen ikke sterk nok til å framtvinge en fullstendig prøvestans. Atomprøvene til disse tre landene tok derfor ikke slutt, men de gikk under jorda. Dette hindret miljømessige skadevirkninger, men bidro ikke i vesentlig grad til å bremse utviklingen av nye atomvåpen. Andre atommakter har ikke engang vært villige til å respektere forbudet mot atomprøver i atmosfæren.
Arbeidet med å oppnå en fullstendig prøvestansavtale har fortsatt i alle år siden 1963. Spørsmålet om kontroll av atomprøver under jorda er blitt framstilt som et hovedproblem for disse forhandlingene. For å registrere de rystelser i jorda som skyldes atomeksplosjoner, og for å kunne skille dem fra jordskjelv, er det blitt utviklet fintfølende seismiske teknikker, og egne seismiske observatorier har dette som hovedoppgave. Et av disse er NORSAR (Norwegian Seismic Array). Det norske seismiske observatorium NORSAR, ble bygd i slutten av 1960årene på amerikansk initiativ og ble i sin helhet finansiert av Defense Advanced Research Projects Agency, et organ under Pentagon. Overvåkingen av russiske atomprøver via NORSAR har også betydning for USAs evne til å følge med i utviklingen av russiske atomvåpen. USA har i alle år dekket det vesentlige av NORSARs driftsutgifter.
Arbeidet til de seismiske observatorier har i løpet av 1970-årene gjort at kontrollproblemet av de fleste vurderes som mindre alvorlig, og at en fullstendig prøvestansavtale kan gjennomføres uten større risiko. Kontrollen ville i så fall antakelig bli gjennomført av en internasjonal kjede av seismiske observatorier, herunder også NORSAR, muligens supplert med en viss inspeksjon på stedet dersom det var mistanke om at avtalen var blitt brutt.
I 1971 inngikk USA og Sovjet den såkalte Terskelavtalen, som begrenset de underjordiske atomprøvene oppad til 150 kt. Denne avtalen hadde heller ingen praktisk betydning, siden de fleste nye stridshodene som nå tas i bruk er mindre enn denne grensen, og det dessuten ikke er nødvendig å teste stridshodene med full sprengkraft. Terskelavtalen er aldri blitt ratifisert av USA, men ser ut til å bli respektert av begge supermaktene.
Når stormaktene, og særlig USA, er skeptiske til å inngå en fullstendig prøvestansavtale, er det fordi utviklingen av forbedrete og mer spesialiserte atomvåpen fortsatt krever atomprøver. Så lenge utviklingen av atomvåpen mot militære mål (counterforce) fortsetter, er det lite trolig at det blir noen utvidet prøvestansavtale.
De siste årene har det samlede antall atomprøver ligget på ca. 50 pr. år. Tabellen nedenfor viser hvor mange atomprøver som er foretatt av de seks atommaktene siden 1945.

  USA Sovjet Storbritannia Frankrike Kina India Ialt
16/7-1945-5/8 1963 293 164 23 8 0 0 488
6/8-1963-31/12 1982 407 336 12 105 26 1 887
1945-1982 700 500 35 113* 26** 1 1375
*Av de 105 franske prøvene etter 5. august 1963 var 41 i atmosfæren, men ingen siden 1974.
** Av de 26 kinesiske atomprøvene har 22 funnet sted i atmosfæren


N. P. G.
Litteratur: Ragnhild Ferm: ”Nuclear explosions”, kap. 5 i World Armaments and Disarma ment. SIPRI Yearbook 1983. London, Taylor & Francis, 1983. (Tallene ovenfor er hentet fra denne artikkelen.) ”NORSAR - spionasje for nedrustning”, kap. 8 i Nils Petter Gleditsch m.fl. Norge i atomstrategien. Oslo, Pax, 1978. ”Arbeidet for et totalforbud mot kjernevåpenprøver - norske bidrag”, nr. 2 i serien Aktuelle nedrustningsspørsmål, Oslo: Utenriksdepartementet, 1981.


Atomstrategi
Atomvåpen ble først tatt i bruk mot de japanske byene Hiroshima og Nagasaki den 6. og 9. august 1945. I de nærmeste årene produserte USA bare en håndfull atomvåpen. Landet forsøkte å bruke sitt monopol på atomvåpen til å presse Sovjetunionen til politiske konsesjoner, uten særlig hell. Noen atomstrategi kunne en knapt si at USA hadde i denne perioden.

1945-1953: Amerikansk atomvåpenmonopol
I 1949 ble det amerikanske atomvåpenmonopolet formelt brutt. Det kom som en overraskelse på vestlige politikere at Sovjetunionen var i stand til å foreta sin første prøvesprengning allerede i 1949. Men blant annet på grunn av manglende leveringsmidler tok det tid før sovjetiske atomvåpen representerte noen militær trussel mot vestmaktene. Den vestlige bekymringen knyttet seg i første omgang til den betydelige sovjetiske konvensjonelle overlegen heten i Europa. Dannelsen av NATO i 1949 betød i realiteten at vesteuropeerne godtok konvensjonell underlegenhet i dette området, men kompenserte for denne ved å stille seg under den amerikanske atomparaplyen.
Det var liten grunn til å tvile på troverdigheten av den amerikanske atomgarantien. Amerikanske fly kunne bombe Sovjetunionen med utgangspunkt i allierte flybaser eller amerikanske baser i utlandet. Men Sovjetunionen kunne ikke ramme USAs territorium hverken med atomvåpen eller konvensjonelle styrker. Den amerikanske regjeringen trengte ikke å bekymre seg over alvorlige trusler mot eget territorium dersom de bestemte seg for å bruke atomvåpen for å støtte sine allierte. Før president Truman i 1950 bestemte at USA skulle utvikle hydrogenbomben, regnet amerikanerne med at atomvåpnene skulle kunne brukes til å utkjempe en krig, ikke bare avskrekke og hindre et angrep.

1954-1960: Massiv gjengjeldelse
Allerede under Koreakrigen (1950-1953) viste det seg at atomvåpnene var for farlige til å brukes i en begrenset konflikt. Men frykten for at de ville bli anvendt, bidro trolig til at Sovjetunionen, Kina og Nord-Korea gikk inn for våpenhvile.
Etter hvert ble våpnenes avskrekkingsevne det vesentlige tema i vestlig strategisk tenkning. Det skyldtes ikke minst at også Sovjetunionen etter hvert fikk nok våpen og langtrekkende bombefly til å kunne true den andre supermakt med et ødeleggende angrep. Fordi USAs sårbarhet økte, ble det lagt vekt på å unngå en atomkrig, dvs. avskrekke motstanderen fra å angripe.
USAs økende sårbarhet skapte en ny situasjon også for vest-europeerne. De måtte spørre seg selv hvor stor sovjetisk aggresjon som skulle til mot deres område før amerikanerne var villige til å oppfylle sin atomgaranti. Heretter ville en slik oppfyllelse med meget stor sannsynlighet føre til et sovjetisk atomangrep ikke bare mot Vest-Europa (med propelldrevne mellomdistansefly) men også mot USA ved hjelp av interkontinentale jet-bombefly. Den sovjetiske overlegenhet i konvensjonelle styrker bestod fortsatt, selv om samtiden kanskje hadde en tendens til å undervurdere de problemer som ville oppstått i de såkalte satellittstatene i Øst-Europa dersom Sovjetunionen ville bruke en del av sine militære ressurser i en offensiv vestover.
Teoretisk sett kunne NATO ha bedret den militære situasjonen i Vest-Europa ved en, kraftig konvensjonell opprustning. I 1952 vedtok alliansen at den skulle ha 96 divisjoner, dvs. en million mann i den stående hær, men allerede to år etter var målsetningen redusert til 30. Heller ikke USA ønsket store konvensjonelle styrker. President Eisenhower ville redusere militærutgiftene etter Koreakrigen for å få bukt med inflasjonen. Dilemmaet ble løst ved en sterk satsing på strategiske atomvåpen, dvs. våpen som kunne nå Sovjetunionen. De ga langt større ødeleggelsesevne enn vanlige våpen til samme pris.
Utbyggingen av våpen plassert i USA var likevel ikke noe fullgodt svar på den lokale underlegenheten i Vest-Europa eller på vesteuropeernes vaklende tillit til den amerikanske atomgarantien. Men USA kom sine allierte i møte på tre ulike måter. For det første ble de hæravdelinger som befant seg i Vest-Europa forsterket med såkalte taktiske atomvåpen. Dette er små våpen til bruk på slagmarken, for eksempel artillerigranater, miner eller kortrekkende raketter. For det andre plasserte USA mellomdistanseraketter (IRBMs) i England, Italia og Tyrkia fra 1958. Disse kunne nå Sovjetunionen, og det er derfor mulig å kalle dem for strategiske våpen. Det samme gjaldt atomvåpenbærende bombefly som ble plassert på amerikanske hangarskip i Middelhavet. Fra 1954-55 hadde Storbritannia også sin egen flystyrke med forskjellige typer atomvåpen.
De nevnte amerikanske tiltakene bidro til å kople USA og Vest-Europa i et strategisk skjebnefellesskap. Et angrep på Vest-Europa ville umiddelbart forandre hele den strategiske situasjon og true vitale amerikanske interesser. Men samtidig økte faren for at mindre kriser, grensetvister o.l. skulle utvikle seg til atomkrig. Den amerikanske strategien i denne perioden gikk ut på å true med massiv gjengjeldelse mot fiendens maktsenter og hele hans område selv ved den minste aggresjon.
På sovjetisk side foregikk det også en intens våpenutvikling for å ta igjen det vestlige forspranget. Russerne sprengte en hydrogenbombe i 1953, mindre enn ett år etter den første amerikanske sprengningen. Det var imidlertid vanskeligere å ta igjen forspranget når det gjaldt effektive leveringsmidler. Selv om Sovjetunionen utover i femtiårene fikk en del bombefly som kunne nå det nordlige USA med en atomlast, fortsatte de konvensjonelle styrkene i Europa å være det viktigste element i avskrekkingen av vestmaktene. Disse styrkene ble da også kraftig modernisert. Luftstøtten ble forbedret, og seinere ble både fly- og bakkestyrker forsterket med taktiske atomvåpen, om enn ikke i samme omfang som i vest.
Større og langtrekkende atomvåpen hadde likevel større prioritet enn de taktiske. I 1957 testet russerne sin første interkontinentale ballistiske rakett (ICBM), to måneder før de skjøt opp verdens første kunstige satellitt, Sputnik. Amerikanske etterretningstokter med U-2 fly viste at russerne satset mye mer på interkontinentale ballistiske raketter enn på langtrekkende bombefly. Den militære fordel med raketter av denne type er dels at de går uhyggelig fort - de bruker en halvtime eller mindre fra den ene supermakt til den annen - dels at det inntil denne dag ikke er utviklet noe effektivt anti-rakettforsvar. USA og Storbritannia, som hadde plassert den vesentligste del av sine atomvåpen på bombefly, var bekymret over at Sovjetunionen bygget ut et meget sterkt og omfattende luftforsvarssystem. Det ville redusere den avskrekkende virkningen av atombombeflyene.
Resultatet var at også amerikanerne bestemte seg for å satse mer på interkontinentale raketter. Frykten for at motparten hadde fått et avgjørende forsprang, ”the missile gap”, førte til en kraftig opprustning i USA. Siden skulle det vise seg at ”the missile gap” hadde vært innbilning. Av en eller annen grunn utviklet det sovjetiske ICBM-programmet seg forholdsvis langsomt. Det skyldtes muligens at enklere mellomdistanseraketter, som kunne true VestEuropa, fikk prioritet. I alle fall ble Storbritannia og Frankrike utsatt for en eksplisitt sovjetisk atomtrussel da de sammen med Israel forsøkte å ta Suezkanalen i 1956.

1961-1969: Fleksibelt svar
I løpet av 50-årene hadde USA stått overfor en lang rekke krisesituasjoner der det viste seg at landets store overvekt i atomvåpen hadde liten militær verdi. Men når USA faktisk ikke gjennomførte sin generelle trussel om atomkrig, ville den ikke virke troverdig på potensielle motstandere som passet på å operere godt under atomterskelen. I tillegg til slike forholdsvis kyniske betraktninger kom moralske vurderinger. Ville det være riktig å drepe noen titalls, kanskje hundretalls, millioner mennesker på grunn av f.eks. en blokade av tilførselsveiene til Vest-Berlin?
På grunn av disse forhold og på grunn av USAs økende sårbarhet overfor sovjetiske våpen, søkte Kennedy-administrasjonen en annen militær planlegging som etter hvert ble betegnet som fleksibelt svar. Forsvarsminister McNamara beskrev den slik:
”Våre styrker kan bli brukt på flere forskjellige måter. Vi kan bli tvunget til å gjengjelde med et eneste, massivt angrep. Eller, vi kan bli i stand til å bruke vår gjengjeldelsesstyrke til å begrense skadene på oss selv og våre allierte ved å slå ut fiendens baser før han har fått tid til å fyre av sin andre salve... Vi går bare inn for et system som gir oss mulighet til å bruke våre styrker på en kontrollert og hensiktsmessig måte ...”
Den nye strategien medførte en kraftig opprustning. Kennedy-administrasjoners ville sette USA i stand til å møte enhver aggresjon med en effektiv, men avmålt reaksjon. Dermed trengte USA både atomvåpen og konvensjonelle styrker og våpen som passet for ulike typer av utfordringer. Dersom innsatsen på et nivå, for eksempel bruk av konvensjonelle styrker i Europa, ikke skulle være tilstrekkelig til å tvinge fienden til å avstå fra videre aggresjon, ville USA trappe opp krigføringen, f.eks. ved å bruke taktiske atomvåpen..
I midten av 60-årene hadde USA i overkant av 1 000 landbaserte interkontinentale raketter, de fleste av typen Minuteman. Det var nå ikke lenger behov for mellomdistanserakettene i Europa, som ble trukket tilbake. Det strategiske arsenal ble også vesentlig styrket etter hvert som de første undervannsbåtene med ballistiske raketter kom i tjeneste fra omkring 1960. En amerikansk Polaris-ubåt kan ta 16 raketter med fra 3 til 10 stridshoder. I løpet av 60-årene bygget USA 41 slike ubåter. Russerne begynte også en stor utbygging av den strategiske ubåtflåten, men har i dag ennå ikke en flåte av strategiske ubåter og tilhørende raketter som kvalitativt kan måle seg med den amerikanske.
Det er en vanlig oppfatning at de rakettførende ubåtene først og fremst har til oppgave å sikre gjengjeldelsesevnen. Som nevnt er de vanskelige å oppdage i neddykket tilstand og derfor vanskelige å ramme i et førsteslag.
Fleksibelt svar-doktrinen medførte også en betydelig konvensjonell opprustning. De amerikanske styrkene i Vest-Europa ble forsterket og europeerne ble oppfordret til å yte mer til NATO. Men de europeiske NATO-medlemmer var skeptiske. De hadde inntil da godtatt det amerikanske militære hegemoni som en nødvendig betingelse for automatisk amerikansk atomvåpenrespons i tilfelle av aggresjon i deres område. Fleksibel respons-doktrinen fjernet denne automatikken. Først i 1967 ble doktrinen offisielt godtatt i NATO, og det tok enda lengre tid før vest-europeerne aktivt støttet opp om den. Frankrike, som lenge hadde uttrykt tvil om troverdigheten i den amerikanske atomgarantien, hadde da allerede meldt seg ut av det militære samarbeid i alliansen og til amerikanernes ergrelse bygget opp sitt eget atomvåpen - ”force de frappe”.
Fra midten av 60-årene hadde begge supermaktene fått den oppsetningen av strategiske atomvåpenbærere som i hovedsak består fremdeles. De tre hovedelementene i den såkalte triaden er bombefly, ubåtbasene raketter og landbaserte raketter. Sammenlignet med USA har Sovjetunionen lagt minst vekt på den første og mest vekt på den siste av de tre typer våpenbærere. I tillegg har begge parter et rikt assortiment av mindre våpen.

1970- :Rustningskontrollforhandlinger og motstyrkestrategi
Omkring 1970 hadde Sovjetunionen skaffet seg omtrent like mange leveringsmidler for atom-. våpen som USA. Samtidig var begge parter i ferd med å utvikle systemer for forsvar mot ballistiske raketter, såkalt ABM-forsvar (anti ballistic missiles). Disse systemene var meget kostbare, det rådde stor usikkerhet med hensyn til hvor effektive de ville være rent teknisk, og i hvilken grad de ville komplisere de strategiske kalkyler.
Dette var noe av bakgrunnen for at Sovjetunionen og USA mot slutten av 60-årene innledet forhandlinger om atomkappløpet. På grunn av den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 ble de såkalte SALT-forhandlingene midlertidig avbrutt. Men i 1972 ble partene endelig enige om en avtale, SALT I, som besto av to deler. Den første delen gjaldt ABM forsvar og satte en grense på to systemer for hvert land. Langt viktigere var den andre delen som ofte kalles interim-avtalen. Denne frøs antallet landbaserte og ubåtbaserte ballistiske raketter for en femårsperiode. Fordi USA hadde flere stridshoder på sine raketter, fikk Sovjetunionen lov til å beholde sitt forsprang i antall raketter. Interim-avtalen satte ingen grenser for antallet MIRVs, langtrekkende bombefly, mellomdistanseraketter, mobile ICBMs eller taktiske våpen. Dette var spørsmål som skulle tas opp i forbindelse med en SALT Il-avtale. Den foreløpige avtalen innebar heller ingen styring eller kontroll med den våpentekniske utviklingen
I løpet av 70-årene har det da også skjedd betydelige forbedringer på eksisterende våpensystemer, og nye har sett dagens lys. USA har utviklet sluttstyring for raketter (MARVs). Stridshodene vil bli målsøkende og dermed enda mer presise. Mellomdistanseraketten Pershing II, som kan bli stasjonert i Vest-Europa som et resultat av NATOs kjente dobbeltvedtak av 12. desember 1979, vil bli utstyrt med MARV. Det samme gjelder den nye generasjon av amerikanske landbaserte og ubåtbaserte raketter. I denne. sammenheng må også nevnes de nye luftgående våpen, særlig de førerløse flyene som på norsk ofte kalles krysser-raketter (cruise missiles). Disse går langsomt, men kan følge terrengkonturene i lav høyde og dermed operere under det feltet som dekkes av fiendens radar. De er meget treffsikre. Nøytronbomben hører også med i bildet.
Sovjetunionen har heller ikke ligget på latsiden. I vest er det stor bekymring over bombeflyet Tupolev 22/26 (i NATO-terminologien kalt Backfire). Det har en rekkevidde på over 4000 km og truer hele Vest-Europa og muligens deler av USA fra sine hjemmebaser. Likevel er det de sovjetiske SS-20 rakettene som har vakt størst oppmerksomhet. De representerer en betydelig forbedring i forhold til de gamle sovjetiske mellomdistanserakettene SS-4 og SS-5. SS-20 kan ta inntil tre stridshoder, den er nøyaktig og utskytningsrampen er mobil. Det skal nå være utplassert ca. 360 av dem, en tredjedel innrettet mot Kina. Resultatet av dette er likevel en klar sovjetisk overlegenhet når det gjelder mellomdistansevåpen og kortrekkende våpen i Europa. Skjevheten blir særlig stor dersom en velger å se bort fra de 400 stridshodene på amerikanske Polaris undervannsbåter som er stilt til disposisjon for øverstkommanderende for NATO-styrkene i Europa. Dette er ubåter som omfattes av begrensningene i SALT-avtalene.
Forhandlingene om videre begrensninger i atomopprustningen fortsatte gjennom 70årene. På et tidlig tidspunkt under SALT-prosessen ville russerne at det de kalte atomvåpenbærere på framskutte baser, dvs. amerikanske fly med atomvåpen stasjonert i Vest-Europa og Asia, skulle med i en avtale. USA og NATO nektet konsekvent å gå med på dette forslaget fordi slike forhandlinger ville kunne skade tilliten mellom Vest-Europa og USA. Når det gjelder fly og landbaserte raketter, ble SALT-forhandlingene derfor fortsatt begrenset til våpen med en rekkevidde på over 5 550 kilometer, eller avstanden fra Kola-halvøya til New Englandstatene i USA. Det er mulig at den raske sovjetiske utplasseringen av eurostrategiske våpen har fått de vestlige ledere til å angre på at de ikke var villigere til å utvide forhandlingstemaet.
SALT II-avtalen ble etter mange forsinkelser undertegnet av presidentene Bresjnev og Carter i Wien i mai 1979. Fra et rustningskontrollsynspunkt er den klart bedre enn SALT I. Som tabellen viser, omfatter den også bombefly utstyrt med krysser-raketter, 2250 enheter. Det betyr en beskjeden reduksjon for begge parter. Videre settes det et tak på antallet flerhodede raketter og moderne krysser-raketter på strategiske bombefly. Dette er et interessant forsøk på å begrense den destabiliserende virkning av nyere våpenteknologi.
Av mange grunner var store deler av den amerikanske opinionen misfornøyd med denne avtalen. Den sovjetiske invasjonen i Afghanistan gjorde det til slutt umulig å få Kongressen til å gi sin tilslutning til SALT II. Begge parter har likevel til nå etterlevd avtalens bestemmelser på samme måte som de var lojale mot interim-avtalen etter at den formelt var utløpt og før SALT II ble undertegnet.
Parallelt med SALT-forhandlingene foregikk det en endring i USAs planer for bruk av atomvåpen. Som nevnt fikk Kennedy/Johnson-administrasjonen etter hvert sine vesteuropeiske allierte med på et formelt vedtak om fleksibelt svar som NATOs hovedstrategi. I første omgang innebar det en oppvurdering av de konvensjonelle styrker. Men snart kom det signaler om at en begrenset eller selektiv bruk av atomvåpen var en vesentlig del av responsen, eller tilsvaret, på en sovjetisk utfordring. Den viktigste årsaken til denne endringen ligger trolig i den teknologiske utviklingen som gjorde det mulig å treffe motpartens våpen med stor nøyaktighet og dermed ødelegge dem selv om de f.eks. var beskyttet i underjordiske betongsiloer. Forsvarsminister Schlesinger kom allerede i 1974 med utvetydige uttalelser om slik våpenbruk, og de ble fulgt opp i direktiv 59 fra president Carter. Hans forsvarsminister, Brown, forklarte doktrinen slik:
”Det er vår politikk - og vi har i stadig stigende grad skaffet oss midler og detaljerte planer til å utføre denne politikk - at lederne i Sovjet skal vite at hvis de gjennomfører en aggresjon på et mellomliggende nivå, kan vi ved selektive og omfattende (men fortsatt mindre enn maksimale) kjernefysiske angrep kreve en helt uakseptabel pris som blir å betale med det sovjetlederne ser ut til å verdsette høyest: - politisk og militær kontroll, militær slagkraft, såvel kjernefysisk som konvensjonell - samt industrikapasitet til å fortsette krigen.”
Hensikten, er fortsatt å avskrekke motstanderen. Men en forsøker å unngå troverdighetsproblemet ved et nytt syn på atomvåpnene. De er ikke lenger bare dommedagsmaskiner, men militære virkemidler så lenge de brukes i begrenset omfang.

Sammendrag og vurdering
Da USAs atomvåpenmonopol ble brutt i 50-årene, befant landet seg plutselig i en helt ny situasjon. De kjernefysiske arsenaler kunne ikke lenger brukes til å vinne en eventuell krig. Deres funksjon ble forklart å være i det vesentlige defensiv, nemlig å avskrekke Sovjetunionen fra å opptre provoserende.
Men teorien om gjensidig avskrekking ”the skillful nonuse of force” - led av flere indre motsetninger. Hovedproblemet kan formuleres slik: Hvordan kan en stat gjøre det troverdig overfor en motstander at den er villig til å begå selvmord? Dersom den har innrettet seg slik at den har få handlingsalternativer mellom passivitet på den ene siden og full atomkrig på den annen, er det ikke sikkert at en motstander tar trusselen om massiv gjengjeldelse helt alvorlig, selv ved mindre provokasjoner. Dermed er det i realiteten motstanderen som har initiativet og kan foreta utspill som han regner med ikke vil føre til en kjernefysisk gjengjeldelse. For å redusere dette problemet, kan den første stat knytte trusselen til bestemte typer atferd og handlinger hos motparten. Men med en slik automatisk kopling vil den første stats ledere redusere sin politiske handlefrihet i krisesituasjoner.
Det moralsk avskyelige i avskrekkingsdoktrinen er nevnt ovenfor. Her skal bare legges til at avskrekkingstankegangen kan lede til situasjoner som vil virke demoraliserende, i militær betydning, på et lands politiske og militære ledere. Dersom motstanderen virkelig vil angripe med sin atomstyrke, er det nytteløst å forsvare seg. Den eneste mulige reaksjon, ifølge avskrekkingsteorien, er å slå til mot motpartens befolkningssentra. Mange vil oppleve dette som en irrasjonell form for hevn.
Det må også nevnes at teknologiske gjennombrudd lett kan ødelegge stabiliteten i en situasjon med gjensidig avskrekking. Dersom en stat følger en ren avskrekkingsstrategi, må den ha evnen til å iverksette full gjengjeldelse overfor angriperen selv om angriperen naturligvis vil forsøke å ødelegge så mye som mulig av motstanderens strategiske styrke og dermed hans gjengjeldelsesevne.
På grunn av avskrekkingsdoktrinens mange svakheter er den aldri blitt godtatt i ren form av den militære og politiske ledelse i Washington - eller for den saks skyld i Moskva. Og med årene er den blitt mer og mer uthulet. Men også dens etterfølger, den fleksible motstyrke-strategi, er beheftet med alvorlige svakheter.
For det første vil det i en begrenset atomkrig være svært viktig å kunne slå til først. Når fiendens våpen utgjør det viktigste mål for egne våpen, ville det være kjedelig dersom fiendens våpen allerede er avfyrt i motsatt retning. Hvis begge parter følger en motstyrke-strategi, vil de være utsatt for en voksende fristelse til å fyre av først. Forholdet mellom dem vil bli mer og mer labilt. MIRV-teknologien har betydelig forsterket dette problemet. Teoretisk sett kan f. eks. ett sovjetisk stridshode (fra en rakett med flere hoder) ødelegge en amerikansk strategisk undervannsbåt med fra 160 til 250 stridshoder, og vice versa.
Den andre svakheten knytter seg til muligheten for å hindre at en begrenset atomkrig, et selektivt eller ”kirurgisk” angrep, opptrappes, til full atomkrig. Sovjetunionen tar offisielt avstand fra de vestlige teoriene om begrenset atomkrig og kontrollert opptrapping. Russerne sier at de vil svare med full gjengjeldelse dersom de skulle bli utsatt for et begrenset atomangrep fra USA. Dette er en logisk holdning dersom fileres hovedhensikt er å forsøke å avskrekke USA fra å foreta et slikt begrenset angrep. Spørsmålet er om de er villige til å pådra seg det massive amerikanske gjengjeldelsesangrepet som så ville komme. Flere vestlige analytikere mener nei og antar at en atomkrig som begynner i det små, vil kunne avsluttes etter et par salver i hver retning. Det er et viktig spørsmål i den aktuelle debatt om disse salvene i praksis vil kunne begrenses til Europa slik at supermaktene slipper å øke risikoen for full krig ved å ramme hverandres territorium.
Det tredje problemet gjelder de våpen som skal brukes i et eventuelt motstyrkeangrep. Fienden må skades akkurat så mye som hensikten er, hverken mer eller mindre. Det stilles derfor ekstreme krav til framføringsmidlenes hurtighet, pålitelighet og treffsikkerhet. Bare ekspertene kan gjøre seg opp noen fornuftig mening om kvaliteten på de aktuelle våpentyper, og de kan neppe gi politikerne 100% garanti for at alt vil virke som det skal. Sovjetiske våpen har inntil nå vært mindre presise enn de amerikanske, men til gjengjeld har de hatt større stridshoder. Det kan også være noe av forklaringen på at russerne har avvist teorien om kontrollert opptrapping.
Konklusjonen må bli at USA og NATO gradvis har beveget seg bort fra en meget skjebnesvanger avskrekkingsstrategi og i retning av en minst like problematisk fleksibel motstyrkedoktrine.
På grunn av det utstrakte hemmeligholdet i Sovjetunionen er det vanskelig å vite hva det sovjetiske lederskapet tenker om disse spørsmålene. Men vestlige analytikere er stort sett enige om at deres motparter i øst aldri har villet trekke et så skarpt skille mellom konvensjonelle våpen og atomvåpen som forutsatt i den rene avskrekkingsdoktrine. Russerne synes å mene at våpnenes avskrekkingseffekt henger nøye sammen med evnen og viljen til å bruke dem for å utkjempe og vinne en krig. I mange år brukte de sin konvensjonelle overlegenhet i Europa til å avskrekke vestmaktene som ledet. våpenkappløpet på atomvåpenområdet. De regnet trolig med, og ga i hvert fall uttrykk for, at enhver europeisk krig ville bli en atomkrig. De fikk etter hvert sin egen voldsomme atomstyrke. Men offisielt betrakter de atomvåpnene som et slags kjempemessig artilleri, oppsatt for krigføring og ikke bare for våpenrasling i bakgrunnen. De amerikanske teoriene om begrenset atomkrig kan tolkes slik at USA i en viss forstand har nærmet seg det sovjetiske syn på atomvåpnenes anvendelighet. Men som nevnt vil russerne fortsatt ikke godta at en atomkrig kan kontrolleres og begrenses.

Framtidsutsikter
Begge parter ser ut til å satse sterkt på styringssystemer som vil gjøre deres raketter mer treffsikre. Det vil gjøre de landbaserte våpen enda mer utsatt.
Hittil har undervannsbåtene vært vanskelige å oppdage og har dermed hatt store muligheter for å overleve et forkjøpsangrep. De er derfor i øyeblikket kanskje det viktigste gjengjeldelsesvåpenet og dermed et stabiliserende element. Men den amerikanske militære ledelsen regner med at den i nær framtid kontinuerlig vil kunne overvåke de sovjetiske ubåters bevegelser. De vil i så fall raskt kunne ødelegges av amerikanske anti-ubåt-våpen, f.eks. av angrepsubåter.
På sin side leder Sovjetunionen utviklingen av antisåtellittvåpen. Satellittene spiller en viktig rolle for begge parters etterretnings- og kommandosystemer. Derfor vil et angrep på en av partenes satellitter kunne bli oppfattet som et forsøk på avvæpning og bli møtt med meget harde reaksjoner.
På alle disse områdene synes teknologien å utvikle seg på en slik måte at stabiliteten i konfliktsystemet blir ytterligere redusert.
K. S.

Litteratur: Peter Holm o.a.: Vår tids skjebnedrama. Oslo: Aschehoug, 1982. Solly Zuckerman: Atomvåpen - illusjon og virkelighet. Oslo: Cappelen, 1982.


Atomvåpen
Når atomkjerner forandrer seg - det vil si deler seg, eller smelter sammen med andre kjerner, sender de ut stråling. Det frigjøres mye mer energi ved kjernereaksjoner enn når atomenes bindinger til andre atomer forandres ved forbrenning eller andre kjemiske reaksjoner. Når en kilo uran spaltes, frigjøres like mye energi som når 16 000 tonn av sprengstoffet TNT eksploderer. Når atomenergi frigjøres i eksplosjoner, måles styrken på eksplosjonen ved å sammenligne med TNT. Om eksplosjonen er som ett tusen tonn TNT, sier vi at den er på ett kilotonn, eller 1 kt. Tilsvarer den en. million tonn TNT, er den på ett megatonn, eller 1 mt. Og det finnes atomvåpen med en sprengkraft på opptil 20-50 mt.
Atom- og hydrogenvåpen er alle avhengige av såkalte fissile materialer. Det er tre ulike stoffer som er brukbare:
  • En plutonium-isotop med atomvekt 239 (Pu239);
  • En uran-isotop med atomvekt 235 (U235), som forekommer i naturen sammen med U238.
  • En annen uran-isotop med atomvekt 233 (U233).

Disse stoffenes kjerner kan dele seg, eller fisjonere om de blir utsatt for nøytronstråling med høy energi. Nøytroner er en av byggesteinene i atomkjernene. Når en fissil kjerne deler seg, produseres det vanligvis 2-3 nye høyenerginøytroner, sammen med andre former for energi. De frigjorte nøytronene kan så få nye kjerner til å dele seg, med nye nøytroner og ny kjernedeling som resultat. Dette kalles en kjedereaksjon.
Ukontrollerte kjedereaksjoner leder til den enorme energiutviklingen verden har lært å kjenne som atomeksplosjoner.
Siden nøytroner må ha en rimelig sjanse til å få nye kjerner til å fisjonere, må det en minimumsmengde spaltbart materiale til for at det skal bli noen eksplosjon. Denne mengden kalles den kritiske massen. Dersom det spaltbare materialet har kuleform, er disse massene 50 kg for U235, 10 kg for Pu239 og 12 kg for U233. Man kan også omgi de spaltbare materialene med U238 som kan produsere og kaste tilbake nøytroner, men ikke få i stand kjedereaksjoner alene. Med slike ”kapper” av U238 blir de kritiske massene på bare 15, 5 og 6 kg. Siden det dreier seg om svært tunge stoffer, vil det si at en slik kule er 8-16 cm i diameter, knapt større enn en tennisball.
Siden slike kuler vil eksplodere av seg selv, må de oppbevares i andre former, for eksempel som to atskilte deler eller som et hult skall. Når de formes, må det skje uhyre raskt, slik at reaksjonene ikke skal gå for langt før den spaltbare massen har nådd å bli kuleformet. Skall med spaltbart materiale kan omgis av en kappe med eksplosiver (implosjon), eller to atskilte deler skytes sammen med en liten sprengladning.
Det er også mulig å lage en kule som ikke er kritisk ved vanlig trykk. Ved å presse den enda tettere sammen, blir en atomeksplosjon mulig. I slike tilfeller kan de kritiske massene bringes enda lavere ned.
Etter sammentrykningen med kjemiske sprengstoffer, blir gjerne det spaltbare materialet bestrålt utenfra med høyenerginøytroner. Da vil eksplosjonen starte raskt.
Hydrogenvåpen inneholder en ekstra komponent, nemlig stoffer som avgir energi når kjernene smelter sammen (fusjonerer). I nøytronbomber dreier det seg om hydrogen med atomvekt 3 (H³, eller Tritium). I andre hydrogenvåpen brukes en blanding av H², eller Deuterium, og Litium, Li6. En kjerneeksplosjon som bringer temperaturen opp i ca. 50 millioner grader, er nødvendig for at sammensmeltingen skal komme i gang. Hydrogenvåpen kan utvikle mye større energimengder enn uran og plutoniumvåpen, og det er ingen praktisk grense for sprengkraften. Den største kjente eksplosjonen (sovjetisk) var på over 50 mt. Våpen på mer enn 20 mt. sprengkraft er blitt fraktet rutinemessig med amerikanske og sovjetiske bombefly. Dette er våpen med 1500 ganger større sprengkraft enn Hiroshimabomben.
Atomvåpen kan også gjøres ganske små i omfang. Det finnes prosjektiler som passer til felthaubitser - 152 mm (øst) og 155 mm (vest).

Litteratur: DeVolpi m.fl.: Born Secret. New York: Pergamon Press, 1982. Anthony Cave Brown og Charles B. ~Donald: The Secret History of the Atomic Bomb. New York: Dell, 1977. Torbjørn Jagland m.fl. red.: Atomvåpen og usikkerhetspolitikk. Oslo: Tiden, 1980.


Atomvåpenkappløpet
Atomvåpnene var et produkt av den nye fysikken som oppsto i begynnelsen av det 20. århundre, og som skjøt spesielt fart i slutten av 1920-årene og utover på 30-tallet. Spesielt viktige var Einsteins oppdagelse av sammenhengen mellom masse og energi, og oppdagelsen av atomets indre struktur og at atomkjernene kunne spaltes. Mot slutten av 30-tallet oppsto spekulasjoner om hvorvidt det var mulig å konstruere atomreaktorer for omdanning av kjerneenergien til nyttig energi, og atomvåpen der energien ble utløst som en eksplosjon. Etter utbruddet av andre verdenskrig oppsto det blant fysikere en frykt for at tyskerne skulle utvikle kjernevåpen. Et brev Einstein skrev til president Roosevelt etter oppfordring fra kolleger bidro til at militære og politikere kom til å ta problemet alvorlig.
Det såkalte Manhattan-prosjektet ble startet i 1942. Dette var et enormt forskningsprosjekt der en rekke av tidens fremste forskere ble samlet for å prøve å utvikle kjernevåpen. Arbeidet foregikk i den dypeste hemmelighet, og kulminerte med den første prøvesprengningen i Alamogordo-ørkenen. Fra da av var kjernevåpnene kommet inn i militær- og sikkerhetspolitikkens sfære. Utviklingen er oppsummert i følgende kronologiske framstilling.

    1945
  • 16. juli. Den første atomvåpenprøven finner sted i Alamogordoørkenen i New Mexico, USA.
  • 6. august. Den første atombomben faller over Hiroshima.
  • 9. august. Den andre atombomben faller over Nagasaki.
  • 24. oktober. FN opprettes.
  • 15. november. Etter at både Japan og Tyskland har kapitulert., foreslår USA, Storbritannia og Canada opprettelsen av FNs Atomenergibyrå.

    1946
  • 24. januar. Atomenergibyrået opprettes som en del av FN.
  • USAs fjerde atomeksplosjon finner sted på øya Bikini i Stillehavet.
  • 14. juli. USA legger fram Baruch-planen i IAEA. Planen innebar at et internasjonalt organ skulle ha eiendomsretten til alt materiale som kan brukes til atomreaktorer og - våpen. Sovjet går mot fordi planen i deres øyne i praksis vil gi USA monopol på atomvåpen.
  • 19. juli. Sovjetunionen foreslår forbud mot produksjon og bruk av atomvåpen.

    1948
  • USA begynner å ta i bruk bombefly av typene B-50 og B-36, som kan frakte atomvåpen over de ca. 11 000 km som skiller USA og Sovjetunionen. Dermed er den strategiske krigføringens tidsalder begynt.
  • 4. april blir Atlanterhavspakten underskrevet i Washington av utenriksministrene fra Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxemburg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia og USA. Dermed er NATO opprettet. 1949
  • 23. september. Den første sovjetiske atomprøven.
  • Om sommeren plasserer amerikanserne 32 B-29 bombefly med atomvåpen i Storbritannia. Flyene hadde en rekkevidde på 2 500 km, og kunne nå mål i Sovjetunionen fra fremskutte baser.

    1952
  • 3. oktober. Storbritannias første atomprøve.
  • 1. november. Den første amerikanske prøven med et hydrogenvåpen.

    1953
  • 12. august. Sovjetunionens første hydrogenvåpenprøve.
  • 8. desember setter USAs president Dwight D. Eisenhower frem et forslag om at et internasjonalt atomenergibyrå skulle overta regjeringenes lagre av atområstoffer i FN. I denne tiden drev USA et program for at flere land skulle få nytte av atomenergien under mottoet "Atoms for Peace", og forslaget var en del av dette.

    1954
  • 2. april. Indias statsminister Nehru foreslår stans i alle prøver med atomvåpen.
  • Sovjetunionen begynner å ta i bruk bombefly med omtrent samme egenskaper for strategisk krigføring som de amerikanske.

    1955
  • Sovjetunionen begynner utplasseringen av SS-3 mellomdistanseraketter. Disse rakettene kan frakte atomvåpen.
  • 5. mai blir Vest-Tyskland medlem av NATO.
  • 14. mai opprettes Warszawapakten som et svar på Vest-Tysklands inntreden i NATO.
  • 8. august åpnes den første forhandlingsrunden om fredelig bruk av atomkraften i Genève.
  • September. Sovjetunionen foretar en prøveoppskytning av en ubåtrakett.

    1956
  • Sovjetunionen begynner utplassering av ubåter med SS N-4-raketter, rekkevidde 600 km.

    1957
  • 15. mai. Den første britiske prøven med hydrogenvåpen.
  • 15. oktober. Sovjetunionen skyter opp den første satellitten, Sputnik 1.
  • Amerikanerne foretar sine første prøver med mellomdistanserakettene Jupiter og Thor.
  • 19. desember bestemmer NATOs regjeringssjefer på et møte i Paris at alliansens defensive styrke skal bygge på de nye framskritt i våpenteknologi, og at det er nødvendig å forhåndslagre atomvåpen i Europa for dette formålet.

    1958
  • 31. januar. Amerikanerne skyter opp sin første satelitt, Explorer 1.
  • 31. mars. Sovjet erklærer full ensidig stans i prøver med atomvåpen.
  • 7. august fullfører den amerikanske atomubåten Nautilus et tokt under ismassene på Nordpolen fra Stillehavet til Atlanterhavet.
  • 21. august. En konferanse av eksperter fra øst og vest blir enige om at det er mulig å utarbeide et system for å kontrollere at den delvis prøvestansavtale blir overholdt.
  • 31. oktober. En konferanse om prøvestans starter i Genève.

    1959
  • Desember. De første amerikanske Thor mellomdistanseraketter blir utplassert i Storbritannia.
  • Sovjet begynner utstasjoneringen av SS-4.

    1960
  • 13. februar. Frankrikes første atomprøve.
  • Jupiter-raketter utplasseres i Italia og Tyrkia.
  • De første amerikanske Atlas interkontinentale raketter blir operasjonsklare i Wyoming, USA.
  • 9. juli. Den sovjetiske statsministeren Nikita Khrusjtsjov truer med bruk av langdistanseraketter med atomvåpen dersom USA gjør noen militære framstøt med den nye Castro-regjeringen.
  • November. Den første amerikanske atomubåten med Polarisraketter ombord tas i bruk. Rakettene har en rekkevidde, på 2 200 km.

    1961
  • 30. august. Sovjet gjenopptar sine prøver med atomvåpen.
  • 15. september. USA gjenopptar sine underjordiske atomprøver.
  • 30. oktober. Sovjet sprenger historiens største atombombe på mer enn 50 mt. på Novaja Zemlja.

    1962
  • 22-27. oktober. Cubakrisen. Amerikanerne fotograferer baser for sovjetiske mellomdistanseraketter, som kan utstyres med atomvåpen på Cuba. Rakettene kan nå viktige amerikanske byer. Konfrontasjonen mellom landene fører nesten til krig, men Khrusjtsjov gir seg og trekker rakettene tilbake. Senere trekker amerikanerne sine Jupiter- og Thor-raketter tilbake fra Europa. 1963
  • I begynnelsen av året blir tre amerikanske Polaris-ubåter og de britiske V-bomberne, begge utstyrt med atomvåpen, lagt under NATO-kommando.
  • 5. august. Sovjetunionen, USA og Storbritannia undertegner avtalen om delvis prøvestans (PTB). Avtalen forbyr atomprøvesprengninger i atmosfæren, verdensrommet og under vann, men ikke under jorda. Avtalen trer i kraft 10. oktober.

    1964
  • 16. oktober. Den første kinesiske atomvåpenprøven.
  • Sovjet begynner utplasseringen av SS-5.
  • Amerikanerne innfører flere stridshoder (MRV) på Polaris A-3 rakettene.

    1967
  • 17. juli. Den første kinesiske prøven med hydrogenbomben.
  • 13-14. desember blir doktrinen om fleksibel respons vedtatt på NATOs ministerrådsmøte i Brussel. I følge denne skal NATO møte alle trusler og all aggresjon med passende svar fra et bredt register av konvensjonelle og atomvåpentiltak.

    1968
  • 1. juli. Ikkespredningsavtalen (NPT) undertegnes.
  • 24. august. Frankrike foretar sin første prøve med et hydrogenvåpen.
  • Sovjetunionen prøver SS-9 raketter med flere stridshoder (MRV). USA foretar prøver med flere uavhengige styrbare stridshoder (MIRV) på sine Minuteman-raketter.
  • Storbritannia utplasserer sin første rakettubåt med 16 Polaris A-3 MRV-raketter.

    1969
  • 17. november. Forhandlingene om begrensning av strategiske våpen (SALT) begynner.

    1970
  • Den første franske ubåten med atomraketter tas i bruk.

    1971
  • Frankrike utplasserer sine første landbaserte mellomdistanseraketter.

    1974
  • 18. mai. Den første indiske atomprøven finner sted.

    1977
  • Sovjet begynner å ta i bruk MIRV på sine strategiske raketter.

    1981
  • 8. juni. Israel bomber Iraks Osiraq-reaktor.
  • 31. november. USA og Sovjetunionen begynner forhandlinger om begrensninger av mellomdistanse- og krysserraketter i Europa i Genève.

    1983
  • Desember. Utplassering av krysser- og Pershing II raketter i europeiske NATO-land planlagt.

Oversikten omfatter ikke alle avtaler etc. som har med atomvåpen å gjøre. En mer utførlig beskrivelse av disse står i artikkelen Våpenkontroll.

Litteratur: Svein Roald Hansen: Atombomber for alle? Oslo: Utvalget for rustningskontroll og nedrustning, 1980. World Armaments and Disarmament. SIPRI Yearbook. London: Taylor & Francis, årlig. Janes Fighting Ships og Jane's Weapon Systems. London: Jane's Publishing Company Ltd., årlig. Norman Polmar: Strategic Weapons: An Introduction. New York: Crane & Russack, 1975. Bill Gunston: Rockets & Missiles. London: Salamander Books, 1979. Kenneth Gatland: Space Technology. London: Salamander Books, 1981. NATO Facts and Figures. Brussel: NATO Information Service, 1976.



Atomvåpenspredning
Atomvåpnene har spilt en stor rolle i all internasjonal politikk etter siste verdenskrig. Dette gjelder ikke bare supermaktene. I urolige hjørner av verden har spekulasjoner omkring atomvåpen hatt en viktig rolle i den psykologiske krigføringen. I Midt-Østen har ryktene om atomvåpenproduksjon vært særlig hyppige. De fleste eksperter mener nå at Israel har atomvåpen. Israel har bombet Iraks atomreaktor ved Osiraq, for å hindre en eventuell iraksk atombombe. Sjansen for at Libya snart vil få atomvåpen er stor.
Atomvåpenspredningen startet med det amerikanske Manhattanprosjektet. I begynnelsen samarbeidet USA med Storbritannia om atomvåpenutviklingen, men amerikanerne bestemte seg senere for å holde engelskmennene utenfor. Etter krigen var derfor atomvåpen et amerikansk monopol. Sovjetunionen foretok sin første prøvesprengning 23. september 1949. De fikk antakelig noe av den teknologiske kunnskapen fra forskere som hadde arbeidet ved Manhattanprosjektet og ved det engelske atomvåpenprogrammet, i tillegg til egen forskningsinnsats under og etter krigen. Den første engelske prøvesprengningen kom i 1953. Denne bygget på britenes eget arbeid etter at de var avskåret fra Manhattanprosjektet. Frankrikes første prøvesprengning kom i 1960. Landet ville utvikle sin egen atomslagstyrke utenfor NATO-samarbeidet. Etter hvert har både Storbritannia og Frankrike bygget nasjonale strategiske atomstyrker, hovedsakelig med ubåtbaserte raketter.
Etter at Kina brøt med Sovjetunionen, framskyndet landet sitt eget atomprogram og foretok den første prøvesprengningen i 1964. Det siste landet som man vet har foretatt atomprøvesprengninger er India - prøven gjorde de i 1974 i Rajastan-ørkenen. Men i oktober 1979 meldte det amerikanske utenriksdepartementet at en amerikansk satellitt hadde fanget opp lysblink, som kunne stamme fra en mindre atomeksplosjon, utenfor kysten av Sør-Afrika 22. september samme år. Sørafrikanerne nekter å ha foretatt noen slik prøve. Men mange mener at dette var en prøvesprengning, og at den muligens ble foretatt i samarbeid med israelerne. Det har også blitt påstått at land som Argentina, Brasil, Pakistan, Iran, Libya, Taiwan og Irak, for å nevne de viktigste, har prosjekter igang for å utvikle atomvåpen.
Atomvåpenspredning er dels knyttet til ønsket om makt, dels til langvarige konflikter. Storbritannia og Frankrike var ikke innblandet i større konflikter da de foretok sine prøvesprengninger. Deres atomvåpen var mer et middel til å forbli stormakter. USA utviklet sine atomvåpen under den andre verdenskrigen. Sovjetsamveldet satset på jevnbyrdighet med USA. Kina hadde en bitter konflikt med Sovjet, og India hadde hatt kriger med Kina og Pakistan. Israel er nøkkellandet for konflikten i Midt-Østen, og Sør-Afrika har både store indre rasemotsetninger og konflikter med de fargede nabolandene.
I motsetning til situasjonen for konvensjonelle våpen er det gjort mye i det internasjonale samfunnet for å hindre at atomvåpen blir spredd til nye land. Det viktigste tiltaket var opprettelsen av ikkespredningsavtalen (NPT) i 1968.
De landene som har skrevet under denne avtalen, forplikter seg til å ikke utvikle atomvåpen, og til å samarbeide om fredelig utnyttelse av atomkraften. FN-organisasjonen IAEA har oppgaven å kontrollere at avtalen blir holdt. Landene som leverer utstyr til atomkraftverk har også felles kontrollregler. IAEA står også for samordning av atomkraftaktivitetene hos medlemslandene. For Latin-Amerika setter Tlatelolco-avtalen enda strengere regler enn ikkespredningsavtalen.
Ikke alle land har skrevet under ikkespredningsavtalen. Blant de som ikke har underskrevet, er Frankrike, Kina, India, Pakistan, Israel og Sør-Afrika.
Etter hvert har det vist seg at ikkespredningsavtalen ikke er nok til å stoppe atomvåpenspredningen. Den setter ingen klare grenser for hvor nær et land kan gå i retning av konstruksjon av atomsprengladninger. Både NPT og Tlatelolco-avtalen gir underskriverne mulighet til å reservere seg mot deler av avtalene. For eksempel tyder Argentina Tlatelolco-avtalen slik at landet har adgang til å utføre atomeksplosjoner for fredelige formål, selv om eksplosjonene gjøres med innretninger som ligner atomvåpen.
Alt i alt har det vist seg at avtalen ikke gir noen god sikkerhet mot ytterligere spredning. For å bøte på dette, kom 15 av de ledende land som eksporterer mest utstyr til atomkraftverk o.l. sammen på uformelt vis i London i 1976. Denne gruppen, den såkalte London-klubben - der også Frankrike er med - satte opp en liste over materialer og utstyr som ikke må eksporteres uten tilfredsstillende sikkerhetstiltak.

Litteratur: World Armaments and Disarmament. SIPRI Yearbook 1983. London: Taylor & Francis, 1983. Svein Roald Hansen: Atombomber for alle? Oslo: Utenriksdepartementet,, Utvalget for Rustningskontroll og Nedrustning, 1980.