Antiubåtkrigføring
Når et nytt våpensystem blir tatt i bruk, fører dette gjerne med seg leting etter effektive mottiltak. Ubåter ble prøvd allerede i forrige århundre og ble et fryktet kampmiddel under første verdenskrig. Mange mottiltak er prøvd, men ennå nyter ubåter godt av at de kan bevege seg over lange strekninger uten å være synlige. Antiubåt-krigføring er derfor fortsatt et prioritert område for militær forskning og utvikling. Den har fått spesielt stor betydning i de senere år, fordi en stor del av atommaktenes våpen er plassert ombord på ubåter. Disse våpnene regnes vanligvis for å være lite sårbare, og ubåtbaserte atomvåpen er derfor de sikreste gjengjeldelsesvåpen. (Se artikkel: Atomstrategi.)
Parallelt med forskning omkring bekjempelse av ubåter, har det foregått en rask utvikling av ubåtene selv, som gjør dem mer motstandsdyktige. Det viktigste i denne forbindelse er innføringen av atomdrevne ubåter fra midten av 1950-årene. Atomreaktoren gjør det mulig for ubåten å tilbringe mye lenger tid under vann. Ubåten avgir heller ingen eksos. Fortsatt brukes imidlertid en lang rekke ”konvensjonelle” (dvs. dieseldrevne) ubåttyper. Det er i dag bare stormaktene som har atomdrevne ubåter.
I fjorder og kystfarvann kan det fortsatt forekomme at ubåter i overflatestilling oppdages med det blotte øye, eller med kikkert, av folk på land eller i båt. De fleste slike oppdagelser er antakelig feilobservasjoner. De viktigste teknikker for å oppdage ubåter i neddykket tilstand er følgende:

  1. Lyd, enten støy fra ubåten, eller ekko oppfanget av sonar ombord på ubåtjegeren,
  2. uregelmessigheter i jordas magnetiske felt (anomalier) skapt av ubåtenes metallskrog,
  3. satellittbårne lasere som kan belyse objekter et stykke under overflaten,
  4. satellitter og over-horisonten-radar som kan oppdage bølgemønstre som skriver seg fra neddykkete ubåter,
  5. satellitter og fly som kan måle farge- og temperaturforskjeller skapt av kjølevann fra ubåtmaskineriet, eller av vann som er løftet fra dypere lag opp til overflaten,
  6. ”sniffere” som kan lukte eksos (fra dieseldrevne ubåter), stoffer fra overflatemalingen, eller radioaktive stoffer fra atomreaktorer som kommer ut via kjølevannet,
  7. forstyrrelser i det elektriske feltet i havene.
Lydteknikkene ble først tatt i bruk og er ennå viktigst. Vi kan skille mellom to forskjellige prinsipper: Enten sender ubåtjegeren selv ut lyd og lytter etter ekko, eller den lytter etter lyd fra passerende ubåter og de bevegelsene de skaper i de omliggende vannlagene. Det første prinsippet kalles aktiv sonar, det andre passiv sonar.
Lyd, og spesielt lavfrekvent lyd (under de hørlige tonene), kan forplante seg over store avstander. Lyder på dyp mellom 100 og 1200-1300 meter kan bevege seg ekstra langt fordi de holder seg på disse dypene uten å komme nær overflaten eller bunnen. For å oppdage ubåter langt unna trengs lyddetektorer av store dimensjoner, gjerne mikrofoner knyttet sammen i kjeder med lengder på 10-100 km eller mer. Disse kalles også ”hydrofoner” siden de brukes under vann. Detektorer med liten utstrekning, for eksempel en båt på 50-100 meters lengde, kan ikke regne med å oppdage ubåter før de er nærmere enn 40-50 km. Fly (eksempelvis det norske forsvarets Orion-fly) løser dette problemet ved å slippe ut sonarbøyer over et større område og setter sammen signalene som bøyene fanger opp og sender videre over radio. Båter kan også slepe en lang kjede med hydrofoner etter seg.
Det største permanente sonarsystemet i verden i dag er det vestlige SOSUS-systemet, som i 1974 besto av kjeder på 22 forskjellige steder rundt om i verden. Det er alminnelig antatt at ett av disse stedene ligger i Norge, skjønt den presise beliggenheten ikke er kjent. SOSUS dekker det meste av det nordlige Atlanterhavet og Stillehavet.
SOSUS-systemet er sårbart, og det er antakelig godt kartlagt av russerne slik at de kan sette hydrofonene eller landstasjonene ut av spill i krigstid. Det finnes imidlertid mange mindre systemer som kan utplasseres ved behov, både fra fly, skip og ubåter.
Etter at ubåter er oppdaget, må de bekjempes. Dette kan gjøres fra spesielle fly, for eksempel P-3 Orion, 11-38 May, og S-3 Viking, fra helikoptre, overflateskip og ubåter, og med miner plassert på eller over havbunnen. Dypvannsbomber og torpedoer er blant de viktigste våpnene. Torpedoene kan ofte fjernstyres via tråder som vikles av torpedoen etterhvert som den beveger seg. De kan ha innebygd sonar, som gjør dem målsøkende, de har stor hastighet (opp til 130 km/t) og stor rekkevidde, vanligvis 40 km. Noen våpen skytes ut som raketter et stykke gjennom luften fram mot målet, for så å dykke ned og søke seg inn på det.
Ubåter kan plukke opp lyder fra andre ubåter, og de kan gå meget stille, slik at de er vanskelige å oppdage. De er m.a.o. effektive våpen mot andre ubåter. Ubåter som har til oppgave å jage motstanderens fartøyer, inkludert ubåtene med langtrekkende atomvåpen, kalles gjerne attack submarines eller hunter-killers, angrepsubåter (jaktubåter). Disse ubåtene regnes ofte selv som strategiske våpen.
Miner er viktige i antiubåt-krig, blant annet fordi miner kan kombineres med moderne torpedoteknologi. Mest typisk ser man dette i de amerikanske Captor-minene. Disse kan legges på store dyp, og fra mange plattformer. De har innebygget en passiv sonar med evne til å skille mellom skipslyder. Når en ubåt eller et annet viktig mål kommer innen rekkevidde, skyter den ut en lettvekts, målsøkende torpedo, som til og med kan sikte seg inn på målet igjen om den skulle bomme i første forsøk.
NATO har en ledelse i antiubåtkrigføring. Det er to hovedgrunner til dette. For det første har de vestallierte baser i langt flere land, og de kan derfor lettere overvåke verdenshavene. Disse basene tillater dem også å overvåke de stredene som den sovjetiske flåten må gjennom når den forlater sine havner. For det andre ligger vestmaktene foran østmaktene i teknologi. De sovjetiske ubåtene har høyere støynivå enn de vestlige, og er derfor lettere å oppdage. I vest rår man over mer sofistikert datautstyr, slik at man har større muligheter til å filtrere ubåtlyder og andre spor de etterlater seg, fra lyder som skyldes vær og vind, dyreliv og vanlig skipsfart.
Trass i alle teknologiske framskritt, har det vist seg uhyre vanskelig å forsvare kystfarvannene mot inntrengere under vann. Dette kommer dels av at disse farvannene gir ubåten muligheter til å skjule seg for deteksjonssystemene. Sonarer virker langt dårligere i farvann der vann med ulik saltholdighet og forskjellige temperaturer veksler. Det kan også være vanskelig å oppdage en ubåt som ligger stille under en fjellhylle eller på bunnen. Det har vært en lang rekke episoder med fremmede ubåter i skandinaviske farvann i 1970- og 80-årene. Mange av disse har antakelig vært falsk alarm, men en del tilfeller er veldokumenterte. Dette gjelder særlig affæren i nærheten av Karlskrona, der en russisk dieseldrevet ubåt (antakelig med atomvåpen ombord) gikk på grunn i oktober 1981, og episoden i Hårsfjärden våren 1982, der en svensk undersøkelseskommisjon konkluderte med at inntil seks ubåter hadde krenket svensk territorium. Både Sverige og Norge har skjerpet sine regler for bruk av militære maktmidler mot ubåter i fredstid, men hittil har ikke noe land i fredstid klart å tvinge en fremmed ubåt opp til overflaten.
I. B. / N. P. G.

Litteratur: Willy Østreng: Sovjet i nordlige farvann. Oslo: Gyldendal, 1981. Owen Wilkes: ”Strategic anti-submarine warfare and its implications for counterforce first strike”, i World Armaments. and disarmaments, SIPRI Yearbook 1979. London: Taylor & Francis Ltd., 1979. (Forkortet utgave i kap. 3 av O. Wilkes og N. P. Gleditsch: Onkel Sams kaniner. Oslo: Pax, 1981.) Att möta ubåtshotet - ubåtskränkningarna och svensk säkerhetspolitik. Sveriges offentliga utredningar 1983:13.


Atomfrie soner
En atomfri sone innebærer for det første at ingen av medlemslandene innen sonen har råderett over atomvåpen. Ved å ratifisere ikkespredningsavtalen har over 100 land, herunder de nordiske, allerede fraskrevet seg denne retten. For det andre innebærer det at stasjonering av atomvåpen ikke må forekomme. Og for det tredje at atommaktene forplikter seg til ikke å bruke, eller true med å bruke, atomvåpen mot land som inngår i sonen.
Norge og Danmark tillater ikke stasjonering av atomvåpen på sine territorier i fredstid. Denne restriksjonen er selvpålagt, og kan derfor endres etter forgodtbefinnende. Men den er sterkt politisk forankret, og lar seg vanskelig oppheve under normale internasjonale forhold. Bare en krisesituasjon kan få Norge og Danmark til å be om overføring av atomvåpen, men den våpentekniske utvikling har gjort dette mindre aktuelt.
Deltakelse i en atomvåpenfri sone krever imidlertid at stasjoneringsforbudet også gjelder uavkortet i krig, og at det blir traktatfestet.
Fredstidsrestriksjonen har vært, respektert av våre allierte, men en utvidelse til også å gjelde i krig, innebærer en langt sterkere begrensning på atomplanleggingen for Nord-Europa. Norge og Danmark ville, i viktige henseender, falle ut av NATOs nåværende atomstrategi, og det er mulig at vår deltakelse i andre deler av NATOs militære organisasjon også ville bli endret.
I sluttdokumentet fra FNs første spesialsesjon om nedrustning i 1978, ble atommaktene anmodet om å respektere atomfrie soner som etableres på frivillig grunnlag (”freely arrived at”), og å avstå fra å bruke eller true med å bruke atomvåpen mot land som inngår i slike soner. I tilknytning til den atomfrie sonen i LatinAmerika (etablert ved Tlatelolco-avtalen i 1968), (se artikkel: Våpenkontroll), har samtlige atomvåpenstater påtatt seg slike forpliktelser ved å ratifisere en tilleggsprotokoll til avtalen - om enn med viktige forbehold. Garantiene for atomfrie soner i andre deler av verden kan søkes innhentet på samme måte.
Det er fremmet forslag om opprettelse av atomfrie soner i mange deler av verden, f. eks. i Sør-Asia, Afrika, Midt-Østen, Balkan og Sentral-Europa, foruten i nordisk område. Siktemålet varierer.
For Latin-Amerika har hovedproblemet vært å hindre at flere land skaffer seg atomvåpen, og det samme gjelder forslagene for Sør-Asia, Afrika og Midt-Østen. På denne måten kan atomfrie soner styrke ikke-spredningsavtalen. I Europa vil enhver atomfri sone ha karakter av en buffersone mellom øst og vest.
I tilknytning til forslagene om en atomfri sone i Norden er det dessuten vanlig å kreve fjernet atomvåpen som er stasjonert nær sonen, og som er egnet til bruk mot dens område. På denne måten kan sonearrangementet få en tillitskapende effekt som ikke bare er av politisk, men i noen grad også av militær art. For å oppnå slike begrensninger, må imidlertid stormaktene se en felles interesse i å unngå spenning i nordområdene, og sonearrangementet må utformes slik at disse interessene blir ivaretatt.
”Atomvåpen” betyr vanligvis ”bomber og sprenghoder”. Forbudet mot atomvåpen innen sonen skulle altså gjelde kjernefysiske sprengladninger og ingenting annet. Det er som motytelse for dette at atommaktene forventes å gi garantier om ikke-bruk. Mye taler likevel for å utvide sonebegrepet til også å omfatte andre vitale deler av atomvåpensystemer.
Dersom sonebegrepet begrenses til atomsprengladninger, kan det fortsatt finnes installasjoner i soneområdet som kan brukes til å understøtte et atomangrep, og som dermed kan utgjøre aktuelle mål i en atomkrig - garantiene til tross. Om slike installasjoner faktisk figurerer på kjernefysiske mållister, lar seg ikke påvise; men militær logikk kan tilsi at de gjør det. Dermed undergraver garantienes troverdighet. I en slik situasjon er det etablerte sonebegrepet utilstrekkelig.
Det finnes flere eksempler på slike installasjoner på norsk område: navigasjonshjelpemidler for ubåter, elektroniske etterretningsanlegg som kan benyttes til målbestemmelse, og sonarkjeder. De sistnevnte kan benyttes av fly med dypvannsatombomber og av angrepsutbåter. Disse installasjonene kan imidlertid brukes for mange ulike formål, og deres faktiske betydning for atomkrigføring kan diskuteres. Det er ofte vanskelig å fastslå om et bestemt anlegg er en viktig del av et atomvåpensystem. Det er vanskelig på det enkelte tidspunkt, og den teknologiske utvikling gjør det ekstra problematisk å etablere varige kriterier for hva som er vesentlig og uvesentlig.
En soneavtale må være helt klar med hensyn til rettigheter og forpliktelser. Uklarhet kan føre til misforståelser og mistenkeliggjøring, og garantistatene kan benytte tvetydige bestemmelser til å øve press mot medlemsstatene. Det er imidlertid vanskelig å finne en utvidet definisjon av atomfri status som skiller like klart mellom hva som er tillatt og hva som er forbudt, som skillet mellom nærvær eller ikke nærvær av atomsprengladninger. Dette er et sterkt argument for å holde seg til den etablerte betydningen av ”atomvåpenfri”.
S. L.

Litteratur: Torstein Eckhoff, Stein Owe, red.: Nordisk atomfri sone. Oslo: Aschehoug, 1983. Sverre Lodgaard: "Nordic initiatives for nuclear weapon-free zone in Europa." SIPRI Yearbook 1982. London: Taylor & Francis Ltd., 1982.


Atomkrig
Etter hvert som atomvåpen blir tilgjengelig for flere land, og etter hvert som nye, spesialiserte atomvåpen utvikles, kan det tenkes stadig flere former for atomkrig. Listen nedenfor gir en oversikt over tenkelige typer av atomkrig. Den er på ingen måte fullstendig, men samler opp de typene som har vært mest framme i den internasjonale debatten.
Terrorister med atomvåpen
Det er teknisk mulig for godt organiserte terroristgrupper å skaffe seg atomvåpen. Det enkleste ville være å få dem fra en vennligsinnet regjering, det nest enkleste å stjele tilstrekkelige mengder plutonium eller anriktet uran og konstruere en primitiv bombe med lav sprengkraft. Erobring av taktiske atomvåpen fra atomlagre i Europa eller Asia er heller ikke utelukket, spesielt under sosiale omveltninger. Det fantes ikke amerikanske atomvåpen i Iran, men det finnes lagre i Tyrkia, Sør-Korea og Filippinene.
Det er vanskeligere å se hvorfor terrorister skulle anvende slike våpen. Bombeattentater, kidnapping og flykapring har først og fremst blitt brukt for å 'skaffe politisk oppmerksomhet og for å framtvinge mer omfattende kamper, som gruppene håper å vinne. Men det er knapt noen politisk gevinst ved å øke antall drepte til mange tusen. Dette er bekreftet av terroristenes tilbakeholdenhet med hensyn til et masseødeleggelsesvåpen de lett kan skaffe seg: nervegass. I dagens verden er sannsynligheten for denne typen ”atomkrig” antakelig liten.

Atomvåpenuhell
Atomvåpen er kompliserte sprengladninger som inngår i kompliserte våpensystemer. De fraktes jorda rundt i fly og ubåter, på skip og
kjøretøy. Det har forekommet hundrevis av uhell med atomvåpen - i USA og Vest-Europa, i Sovjetsamveldet og Kina. Hittil har intet uhell ført til en kjernefysisk eksplosjon, men det har vært nære på. Det best kjente eksemplet er flyuhellet i North Carolina i 1961, der et B-52 bombefly måtte slippe en 24 mt. bombe for å unngå flystyrt. Bomben var selvsagt ikke gjort klar til bruk, men 5 av de 6 sikkerhetsmekanismer ble utløst ved fallet.
Ettersom land med mindre utviklet teknologi skaffer seg atomvåpen, kan risikoen for uhell øke. Et uhell som fører til atomeksplosjon, ville demonstrere for all verden hva atomopprustningen innebærer. Og sjansen for uhell er til stede. Men det er lite trolig at et atomvåpenuhell i seg selv ville føre til atomkrig. Den politiske kontroll med atomvåpnene er sterk hos alle atommakter, og regjeringene har sikret seg godt mot å bli trukket inn i atomkrig ved rene tilfeldigheter. USA og Sovjet har inngått en egen avtale for å hindre krigsutbrudd ved uhell.
Teknisk svikt i varslings- og kommunikasjonssystemer utgjør en større fare. Vi kan gå ut fra at frykten for atomkrig er meget stor på begge sider, og at begge parter er klar over at de elektroniske systemene kan slå feil. Dette ligger også bak den enorme investeringen i ”annenslags-evne” - neddykkete ubåter, herdede rakettsiloer, fly på vingene. Både USA og Sovjetsamveldet er i stand til å knuse hverandre selv etter å ha blitt rammet av et større angrep. Under vanlige omstendigheter er det trolig at ledelsen vil akseptere (den lille) risikoen for at det foreligger et angrep, heller enn å starte dommedagsmaskineriet.
Faren for atomkrig ved uhell er langt større i en krisesituasjon, der også andre tegn peker i retning av krig. Faren vil også være større i land som mangler annenslags-evne; Kina (inntil videre), Israel og India.

Ensidig atomkrig
Den eneste atomkrig som faktisk har funnet sted, var en ensidig krig. I 1945 bombet USA en stat uten atomvåpen: Japan. Trusler om slik bombing har blitt brukt mot Kina og Vietnam. To typer ensidig atomkrig er tenkelig i dagens verden: at en supermakt gjør alvor av sin bombetrussel mot et land i den tredje verden, eller at et land som Israel eller Sør-Afrika gjør bruk av sitt ”hemmelige våpen” i en desperat krise. I begge tilfeller er det trolig at noen ganske få våpen kan avgjøre den aktuelle konflikten - slik det skjedde i Japan.

Lokal atomkrig
Langvarige og dype konflikter mellomsterke stater frister til atomopprustning. Midt Østen-konflikten, Sør-Afrika-konflikten og Kashmir-konflikten er tre slike konflikter. I dag har antakelig bare en av partene i disse konfliktene - Israel, Sør-Afrika, India - atomvåpen. Om noen få år vil sannsynligvis begge parter ha det. Vi vil få lokale terrorbalanser.
Konfliktene kan komme til å likne øst-vestkonflikten i Europa. Begge parter vil utvise stor forsiktighet, for å unngå militære sammenstøt. Men de politiske forholdene er mye mer ustabile. Den økonomiske undertrykkingen er stor, og statsledelsen mangler ofte støtte i sin egen befolkning. Innenlandske konflikter kan føre til skjerpede konflikter mellom statene, og politiske sammenbrudd kan skape helt uoversiktlige situasjoner. Faren for lokale atomkriger i den tredje verden, med bruk av et mindre antall bomber på hver side, er derfor betydelig i løpet av neste generasjon.

Forkjøpsangrep
Den amerikanske atomstrategien i 1950-åra gikk ut på at ethvert angrep på Vest-Europa skulle besvares med massiv bombing av russiske byer. I dag er dette uaktuelt - fordi Sovjetsamveldet nå kan gi et tilsvarende massivt svar. Men mot en svakere atommakt kan en liknende strategi tenkes.
Konflikten mellom Sovjetsamveldet og Kina er en konflikt mellom en førsterangs og en annenrangs atommakt. Allerede i dag kan Kinas atomvåpen gjøre stor skade på Sovjetsamveldet - hvis de brukes tidlig i en konflikt. Men Sovjets atomvåpen kan utslette omtrent alle de kinesiske i et førsteslag. Å okkupere 1 milliard kinesere er neppe aktuelt, men ved å bombe Kinas byer kan landets maktpotensiale varig reduseres.
Angrep kan også rettes mot stater som planlegger å bli atommakter. Kjernefysiske forkjøpsangrep mot Kinas atomutbygging ble i sin tid alvorlig vurdert både av USA og Sovjetsamveldet. Israel gjennomførte - som verdens første stat - et konvensjonelt forkjøpsangrep mot Iraks reaktoranlegg sommeren 1981. Hvis Nigeria eller Zaire skulle satse på atomvåpen for å balansere trusselen fra Sør-Afrika, kan tilsvarende aksjoner tenkes.

Taktisk atomkrig
NATOs atomstrategi går ut på å møte et konvensjonelt angrep med konvensjonelle våpen og bare ta i bruk atomvåpen i en hardt presset situasjon. I første omgang skal bare et begrenset antall mindre, taktiske atomvåpen brukes, mot militære mål i selve kampområdet. Selv om atomvåpen blir tatt i bruk, skal alt satses på å unngå opptrapping til strategisk bombing av områdene bak fronten - i Europa eller på supermaktenes territorier. En taktisk atomkrig i Europa hører altså til de mulige atomkriger i NATOs planlegging.
Vi kan ikke si at en krig av denne typen er umulig. Øst og vest har et sterkt ønske om å unngå en storkrig med atomvåpen. Dersom det skulle komme til krig i Europa, ville dette ønsket påvirke forløpet. Det kan tenkes at statslederne ville trekke seg tilbake fra avgrunnen når de første flammer slo opp.
Men en slik tilbakeholdenhet er ikke sannsynlig hvis atomvåpen først er tatt i bruk. Selv om partene vil, er det usikkert om de kan. Hele det tekniske apparat som trengs for å styre en taktisk atomkrig - sambandslinjer, varslingsstasjoner, radar, osv. - vil antakelig bryte sammen etter at noen dusin atomladninger er blitt brukt. Det er også et stort spørsmål om sovjetrusserne vil spille den rollen de er tiltenkt fra NATOs side, dvs. bare å opptrappe langsomt.

Atomkrig til sjøs
Hvis Cuba-krisen hadde ført til en væpnet konflikt, ville den ha startet til sjøs. Både USA og Sovjetsamveldet har nå tekniske muligheter til å føre en atomkrig til sjøs, med atomtorpedoer, miner, dypvannsbomber, skip-til-skip, fly-tilskip og skip-til-fly-raketter, alle med atomladninger. En sjøkrig er i utgangspunktet lettere å begrense enn en atomkrig på landjorda. Våpnene ville vesentlig ramme militære mål og trusselen om radioaktivt nedfall ville være begrenset. Det er derfor tenkelig at en opptrapping fra konvensjonell til kjernefysisk krig først vil finne sted til sjøs, i håp om at konflikten kan stoppes på dette nivået.

Europeisk atomkrig
I sovjetiske uttalelser om atomkrig blir det stadig poengtert at en begrenset atomkrig er umulig. NATO forutsetter en gradvis opptrapping, med mulighet for å stoppe for godt på hvert enkelt trinn. Sovjetsamveldet hevder at ”påstander om såkalt begrenset bruk av atomvåpen har intet med virkeligheten å gjøre” (Bresjnev, 1980)., Hvis atomvåpen først blir brukt i Europa, vil landet rette et omfattende kjernefysisk slag mot fiendens militære styrker - spesielt atomvåpnene - og mot andre viktige mål: energiforsyning, krigsindustri og den politiske og militære ledelse. Bombingen av byer kan imidlertid bli begrenset av et ønske om å opprettholde en industrikapasitet etter krigen - som forutsettes å gi sovjetisk seier.
Det er vanskelig å tenke seg en atomkrig mellom øst og vest som ender med en klar seierherre. Hvis atomarsenalene på begge sider blir brukt i stort omfang, vil begge parter ende som forkrøplede samfunn. En seier forutsetter at en av supermaktene kapitulerer med storparten av sitt atomarsenal intakt.
Men en atomkrig som avsluttes etter omfattende bombing av militære mål i Øst- og Vest-Europa - uten at supermaktene rammes direkte - kan være mulig. Moskva og Washington vil da fortsatt ha beholdt kontrollen over sine interkontinentale våpen. Egeninteressen tilsier at de svært nødig vil dele skjebne med sine europeiske allierte. Men svært sannsynlig virker en slik krigsavslutning imidlertid ikke. Spesielt må det være vanskelig å unngå angrep mot det vestlige Sovjet når storparten av Vest-Europa er ødelagt. Og hvis mål i Sovjet blir angrepet, kan USA knapt gå fri.

Supermaktskrig
Den neste krigen er den de fleste betrakter som selve atomkrigen, - den verdensomspennende, massive atomkrig der de største og tyngste atomarsenalene slippes løs - mot fiendens arsenaler, og mot flere tusen andre mål på begge sider.
Sjansen for at en slik krig skal bryte løs uten forvarsel er liten. Supermaktskrigen må først og fremst betraktes som sluttstadiet i en konflikt som starter på ett av de tidligere nivåene, etter en opptrapping som kan skje raskt (timer, dager) eller langsomt (uker, måneder).
Selv denne krigen kan ta mange former. Den kan ende i forvirring og utmattelse etter bombing av militære mål - med titalls millioner drepte og like mange sårede på begge sider. Den kan ende i en hevngjerrighet som retter våpnene mot alle overlevende - og fører til tap på 80-90% av befolkningen. Krigen kan stoppe etter et par dager fordi styringsapparatet bryter sammen. Og den kan vare i månedsvis, hvis partene lar motpartens ledelse overleve.

Krigene etter atomkrigen
De overlevende etter en atomkrig - liten eller stor - kan ikke regne med at stater, blir skremt til fred. Bombingen av Japan satte et skille i verdenshistorien. Etter Hiroshima og Nagasaki vet vi hva atomkrig kan innebære. Bruk av atomvåpen for annen gang vil bety at de likevel godtas. Og da står vi overfor den siste og verste form for atomspredning: de mange atomkriger - spredningen i bruk. Hovedfaren i tida framover er de lokale atomkriger, at atomvåpen blir alminneliggjort, at det utenkelige gradvis blir det tenkelige og mulige. Denne prosessen kan ikke stoppes med makt. Den tredje verden gjør intet annet enn å følge atommaktenes eksempel. Prosessen kan bare stoppes ved at dagens atommakter gir opp atomvåpnene som maktmiddel. Atomarsenalene vil sikkert bestå lang tid framover. Det er ønskelig og viktig at de reduseres. Men det er enda viktigere at atomstatene ved sin militære planlegging og sin opptreden under konflikter viser at disse våpen i siste instans er uten verdi.
T. H.

Litteratur: Nigel Calder: Truselen om atomkrig. Oslo: Gyldendal, 1981. Herman Kahn: Thinking about the unthinkable. London: Weidenfeld & Nicholson, 1962. Solly Zuckerman: Atomvåpen - illusjon og virkelighet. Oslo: Cappelen, 1982.
Atomkrig: Følgene for Norge.


Atomkrig: Følgene for Norge
I en atomkrig vil alle deler av motstandernes atomvåpensystem ha høy prioritet som mål for atomvåpen. Systemene omfatter for det første atomladningene (stridshodene) og deres avleveringsmidler: raketter, fly, skip, ubåter og kanoner. Dernest kommer installasjoner disse er avhengige av: rakettsiloer, marinebaser og flyplasser. Atomvåpensystemene kan også rammes indirekte ved at styringssystemet skades. Radio- og radaranlegg, kommandosentraler, sambandsanlegg, militære hovedkvarterer og den øverste sivile ledelse kan derfor være viktige mål i en atomkrig.
Men også andre mål enn de rent militære kan bli trukket inn. Fienden kan svekkes gjennom angrep på viktig industri, oljelagre og annen energiforsyning, transport- og kommunikasjonssystemet - og ved bombing av befolkningssentra for å knekke kampmoralen og å hindre mobilisering.
Selv om Norge ikke har atomvåpen på sitt område i fredstid, finnes det installasjoner i landet som kan gi støtte for angrep med slike våpen. Dermed kan de selv bli mål for slike angrep. To eksempler er sonarstasjoner for oppdaging av undervannsbåter (spesielt SOSUS) og avlastingsflyplasser for allierte flystyrker (som i COB-programmet).
Det er ikke mulig, med hundre prosent sikkerhet, å velge ut et antall steder i landet som vil bli utsatt for atomangrep i en krig. Men med utgangspunkt i det som er nevnt ovenfor, kan man stille opp en målliste som svarer "til landets ressurser og strategiske beliggenhet. Omtrentlige beregninger kan foretas med utgangspunkt i denne. Slik kan vi få fram mulige tall for antall drepte og sårede, og for de materielle skadene, i løpet av de første timene, ukene og månedene etter angrepene. Men virkningene på lengre sikt, både fysisk, biologisk, sosialt og kulturelt er det vanskeligere å si noe om.
Ved beregninger av antall drepte og sårede, og av materielle ødeleggelser som direkte følge av sprengningen, tar en utgangspunkt i trykkvirkningen, som er den mest ødeleggende. Varme og stråling bidrar også, men ikke så mye at tallene blir vesentlig forskjellige. Deretter kan en gå gjennom de forskjellige overtrykksnivåene, og finne hvor mange som vil bli drept eller skadet gitt forskjellige grader av beskyttelse.
Forskjellige skadenivåer er gjengitt i tabellen nedenunder. Den spenner fra A (ingen norske, offentlig tilgjengelige tilfluktsrom gir beskyttelse) til J (ingen skader, unntatt på glassruter).
I tabellen under er det for hver bombestørrelse skilt mellom bakke- og lufteksplosjon. Om en bombe skal detoneres ved bakken eller i lufta avhenger av målets art. Ved overflatemål (myke mål) vil en luftsprengning være mest ødeleggende. Punktmål (harde mål) derimot, ville kreve en bakkesprengning for å få svært høye overtrykk nær nullpunktet. Ved bakkeeksplosjoner med kjernevåpen vil en få radioaktiv nedfallstråling som kan dekke flere tusen kvadratkilometer med dødelige strålingsdoser. Nedfallsområdet vil følge vindretningen fra eksplosjonspunktet. Om en regner med at vinden blåser med samme retning og hastighet hele tiden, vil områdene med stråling over et gitt nivå se ut som langstrakte ellipser. 80% av den samlede strålingsdosen vil falle til jorda innen 24 timer etter eksplosjonen.

Forskjellige skadenivåer
Skadenivå Tilfluktsromsbeskyttelse Bygningsskader Trykkvirkning på mennesker i friluft Forbrenning på bar hud
A Ingen tilfluktsrom gir beskyttelse Totalskade 100% drept 3. grads forbrenning*
B Offentlige tilfluktsrom i fjell Totalskade 100% drept 3. grads forbrenning*
C Offentlige tilfluktsrom i betong Totalskade 100% drept 3. grads forbrenning*
D Private tilfluktsrom under terreng eller for over 200 personer Totalskade 100% drept 3. grads forbrenning*
E Tilfluktsrom bygd etter 1966-forskriftene Store skader på solide bygg 100% drept 3. grads forbrenning*
F Tilfluktsrom bygd etter 1948-forskriftene Store - reparerbare skader på lette industribygg 50% drept
40% skadet
10% uskadd		 3. grads forbrenning*
G Alle tilfluktsrom gir beskyttelse Store - reparerbare skader på trebygg 5% drept
45% skadet
45% uskadd		 3. grads forbrenning*
H Alle tilfluktsrom gir beskyttelse Knuste glassruter 0% drept
25% skadet
75% uskadd		 2. grads forbrenning
I Alle tilfluktsrom gir beskyttelse Knuste glassruter 0% drept
25% skadet
75% uskadd		 1. grads forbrenning
J Alle tilfluktsrom gir beskyttelse Knuste glassruter 0% drept
25% skadet
75% uskadd		  
* Tabellen forutsetter et konstant forhold mellom brannskader og trykkskader. For store bomber vil imidlertid brannskadene virke sterkere inn enn ved mindre bomber.

Skaderadius i meter for forskjellige bombestørrelser
Skadenivå Overtrykk (i atm.) 1 kt 150 kt 1 mt
A 3 160-170 m 730-900 m 1400-1700 m
B 2 180-200 m 960-1100 m 1800-2000 m
C 1,75 190-230 m 1000-1200 m 1900-2300 m
D 1,5 210-260 m 1100-1400 m 2100-2600 m
E 1 250-340 m 1300-1800 m 2500-3500 m
F 0,8 300-380 m 1600-2000 m 3000-3800 m
G 0,33 460-610 m 2400-3200 m 4600-6100 m
H 0,14 790-1100 m 4200-5700 m 7900-10700 m
I 0,07 1200-1600 m 6200-8600 m 11000-16200 m
De laveste tallene i hvert intervall gjelder bakkeeksplosjoner, de høyeste lufteksplosjoner.

Tabellen nedenfor viser det radioaktive nedfallet for bakkeeksplosjoner på 150 kt. som er antatt å være sprengkraften til SS-l0. Kolonnene merket lengde sier hvor langt unna eksplosjonen man kan få doser på de nivåene som er oppgitt til venstre. Bredde angir den maksimale bredden på de utsatte områdene, og areal er arealene til disse områdene. Totaldosene er angitt i rad, en måleenhet for radioaktive doser. Doser på 2-300 rad kan være dødelige for, mennesker i løpet av noen måneder eller mindre etter at de ble utsatt for den, mens doser på 10-20 rad hos mennesker kan forårsake kreftformer som har dødelig utgang. Enda lavere doser kan forårsake skader på arvestoffer. Noen laveste grense for slike skader er ennå ikke påvist.

Akuttdoser etter 150 kt. bakkeeksplosjon
Toppintensitet
rad/time		 Lengde
km		 Bredde
km		 Areal
km²		 Akuttdose
rad
3000 15 0,9 11 -10.000
1000 28 2,6 57 3.000-3.500
300 69 5,7 309 750-1.000
100 137 12 1291 200-350
30 2345 20 3847 50-100


På bakgrunn av dette kan vi beregne nedfallsområdet hvor strålingen vil være dødelig i friluft.
Når områdene for overtrykk og nedfallsstråling er gitt, kan omfanget av angrepet anslås ved bruk av befolkningskart. En skal imidlertid huske på at et befolkningskart viser hvor folk bor og ikke hvor de oppholder seg til enhver tid.
Ved dagtid vil byer og tettsteder ha betydelig større befolkningstetthet enn angitt på kartene. En kan også nøye seg med å anskueliggjøre omfanget ved å tegne inn skadesirkler og nedfallskonturer på et vanlig kart.
Med de hjelpemidlene og metodene som vi har gjort rede for her, og ved å bruke befolkningskart (f.eks. fra folketellingen 1970, komplettert med detaljkart for de største byene) kan man regne ut anslag over følgene for angrep på Norge under forskjellige forutsetninger.
En slik beregning, basert på et tenkt angrep med 31 sprengladninger, har gitt som resultat 200 000 drepte og 350 000 sårede. Denne beregningen ble foretatt under forutsetning av at ni SS-20-raketter med hver tre ladninger å 150 kilotonn ble brukt til bakkeangrep mot kommandosentra og flyplasser, og 4 luftsprengninger med SS-4 eller SS-5-raketter på omlag ett megatonn hver. Det var forutsatt krigsutflytting fra byene, mens det ble antatt at resten av befolkningen var uten spesiell beskyttelse. Om en i stedet antar at angrepet er overraskende og kommer på en tid da folk er på arbeid i bykjernene, vil tallene bli mye høyere. Avhengig av vindretningen vil også nedfallsstrålingen kunne gi mye høyere tall, i verste fall en fordobling.
Tar man økologiske og sosiale virkninger med i beregningen, er det mye vanskeligere å finne brukbare beregningsmetoder. Men ødeleggelsene kan komme til å være av samme størrelsesorden, avhengig av bl.a. ødeleggelsene i resten av verden.
Å. S.

Litteratur: Thoralf Christoffersen og Hans Prydz, red.: Atomkrig i medisinsk perspektiv. Oslo: Universitetsforlaget, 1980. Jens Gustav Iversen og Kristian Schreiner: ”Atomkrig i Norge”, ss. 71-92 i Jagland, red.: Atomvåpen og usikkerhetspolitikk. Oslo: Tiden 1980. Åsmund Stenseth og Tord Høivik: Simulering av atomangrep. Oslo: PRIO, 1983.


Atomlagrene
Teoriene om terrorbalansen og de langvarige nedrustningsforhandlingene har begge bidratt til å fokusere oppmerksomhet på styrkeforholdet mellom supermaktene. Selv om det er mange svakheter både ved teorien om terrorbalansen og ved nedrustningsforhandlingene, er disse sammenlikningene av styrkeforholdet blitt en viktig del av den politiske debatt omkring rustningsspørsmål. Det er en utbredt oppfatning at det råder en omtrentlig jevnbyrdighet mellom de to supermaktene med hensyn til atomvåpen, og dette har dannet noe av grunnlaget for den store tilslutning som frys-bevegelsen har fått i de siste årene.
I de følgende fem tabellene gis det en oversikt over de to supermaktenes atomvåpenlagre i 1982. Den første tabellen er en oversiktstabell. Dernest følger fire tabeller med detaljerte opplysninger om henholdsvis strategiske og ikkestrategiske atomvåpen i USAs og Sovjets militære styrker. En oversikt over britiske og franske atomstyrker finnes i artikkelen Styrkeforholdet i Europa. De fire detaljerte tabellene i det, følgende er hentet fra Randall Forsbergs artikkel ”A Bilateral Nuclear-Weapon Freeze”, Scientific American, nov. 82, ss. 34-35, jfr. kap. 2 i Magne Barth, red. Frys (Oslo, Pax, 1983), mens oppsummeringen er laget av Magne Barth. Alle tallene er anslag, men de tallene som er satt i parentes, er spesielt usikre.
Følgende forkortelser er brukt: MRV = flerhodet rakett hvor stridshodene er rettet mot samme mål; MIRV = flerhodet rakett hvor stridshodene kan rettes mot forskjellige mål; SRAM = kortdistanseangrepsraketter; kt = kilotonn, mt = megatonn (dvs. en sprengstyrke som svarer til henholdsvis 1000 tonn og 1 mill. tonn TNT).
Jevnt over er tallene heller for små enn for store. De omfatter ikke fly og raketter som holdes i reserve eller atomstridshoder som er plassert på lager. Undervurderingen av atomvåpenlagrene blir naturligvis ekstra stor i de summerte tabellene.
Merk at de vanlige typebetegnelsene på en rekke av de russiske våpensystemene (f.eks. SS-20, Bear) er av vestlig opprinnelse.

Oversikt over stridshoder (inkludert bomber), 1982
  USA Sovjetunionen
Offensive strategiske styrker 9500   (6657)  
  -på landbaserte raketter   2152   (4909)
  -på ubåter   4768   (1494)
  - på fly   2580   (259)
         
Strategisk luftforsvar (340)   (1032)  
  -på fly   (240)   0
  -på raketter   (100)   (1032)
         
Antiubåtstyrker (736)   (440)  
  -på fly   (460)   (100)
  -på ubåter   (276)   (52)
  -på overflateskip       (288)
Antall stridsenheter på strategiske styrker (10576)   (8129)  
         
Offensive mellomdistansevåpen (5060)   3599  
  -på fly   (5060)   2310
  -på raketter   (0)   1289
         
Slagmarksvåpen (5550)   (1010)  
  -på raketter   (1250)   (40)
  -på haubitsere/bombekastere   (4000)   (970)
  -atomminer   (300)   0
         
Antiubåtvåpen/antiskipvåpen (2652)   (814)  
  -på landbaserte fly   0   110
  -på hangarbaserte fly   (192)   0
  -på overflateskip   (2460)   (230)
  -på ubåter   0   (474)
Antall stridshoder på ikke-strategiske styrker         (13262)   (5423)  
Totalt antall atomstridshoder (23838)           (13552)  




De sovjetiske strategiske atomstyrkene
Antall Typebetegnelse Stridshoder Totalt antall stridshoder
 
Offensive strategiske styrker (6657)
 
Interkontinentale landbaserte raketter
580 SS-11 1 x (1) mt. eller 3 MIRV 580
60 SS-13 1 x (1) mt. 60
150 SS-17 4 x (200) kt. MIRV 600
(50) SS-18 1 x (10) mt. (50)
(258) SS-18 8 x (550) kt. MIRV (2064)
(50) SS-19 1 x (1) mt. (50)
(250) SS-19 6 x (550) kt. MIRV (1500)
       
Ubåtbaserte ballistiske raketter
18 SS-N-5 1 x (1) mt. 18
374 SS-N-6 1 x (1) mt. 374
290 SS-N-8 1 x (1) mt. 290
12 SS-NX-17 1 x (1) mt. 12
(192) SS-N-8 (3) x (200) kt. MIRV (576)
(32) SS-N-18 (7) x (200) kt. MIRV (224)
       
Interkontinentale bombefly
30 Tu-95 (Bear) 2 x 1 mt. (bomber) 60
75 Tu-95 (Bear) 1 x 1 mt. (bomber) 75
    1 x (500) kt. (AS-3 Kangaroo) 75
49 Mya-4 (Bison) 1 x 1 mt. (bombe) 49
       
Strategisk luftforsvar (1032)
Antirakett-raketter
32 Galosh 1 x (100) kt. 32
       
Antiflyraketter
2000 SA-5 Gammon    
4000 SA-3 Goa (Atombevæpning usikker)  
3000 SA-2 Gideline   (1000)
3200 SA-1 Guild    
       
Styrker rettet mot strategiske ubåter
       
Langtrekkende maritime overvåkningsfly
50 Tu-95 (Fører muligens  
50 II-38 (May) dypvannsbomber) (100)
       
Ubåter
7 Victor 3 (4) x (15) kt. SS-N-15 (28)
6 Victor 2 (4) x (15) kt. SS-N-15 (24)
       
Overflateskip
2 Kiev (4) x (15) kt. SUW-N-1 (8)
2 Moskva (4) x (15) kt. SUW-N-1 (8)
1 Kirov (16) x (15) kt. SS-N-14 (16)
7 Kara 8 x (15) kt. SS-N-14 56
10 Kresta 2 8 x (15) kt. SS-N-14 80
30 Krivak1/2 4 x (15) kt. SS-N-14 120
       
Antall stridshoder for alle strategiske styrker (8129)




De amerikanske strategiske atomstyrkene
Antall Typebetegnelse Stridshoder Totalt altall stridshoder
       
Offensive strategiske styrker 9500
       
Interkontinentale landbaserte raketter
300 Minuteman III 3 x 335 kt. MIRV 900
250 Minuteman III 3 x 170 kt. MIRV 750
450 Minuteman II 1 x 1,5 mt. 450
52 Titan II 1 x 9 mt. 52
       
Ubåtbaserte ballistiske raketter
304 Poseidon 10 x 40 kt. MIRV 3040
216 Trident I 8 x 100 kt. MIRV 1728
       
Interkontinentale bombefly
75 B-52D 4 x 100 kt.-1mt.* (bomber) 300
255 B-52G/H 4 x 100 kt.-1 mt. (bomber 1020
    4 x 170 kt. (SRAM) 1020
60 FB-111 2 x 100 kt.-1 mt. (bomber) 120
    2 x 170 kt. (SRAM) 120
       
Strategisk luftforsvar (340)
       
Avskjæringsfly
120 F-106 2 x (1) kt. (rakett) (240)
       
Antiflyraketter
(100) Nike Hercules 1 x (10) kt. (100)
       
Styrker rettet mot strategiske ubåter
       
Langtrekkende maritime overvåkningsfly
230 P-3 Orion (2) x (10) kt. (dypvannsbomber) (460)
       
Ubåter
17 Los Angeles (4) |  
37 Sturgeon (4) |  
13 Permit (4) -- (5) kt. Subroc (raketter) (276)
1 Lipscomb (4) |  
1 Narwhal (4) |  
Antall stridshoder for alle strategiske styrker (10576)
* Her og senere betyr denne skrivemåten at det dreier seg om våpen med variabel sprengkraft




De amerikanske ikke-strategiske atomstyrkene
Antall Typebetegnelse Stridshoder   Totalt antall stridshoder
         
Offensive mellomdistansevåpen
         
Kampfly
260 F-111 (landbasert) 2    
380 F-15 (landbasert) 2 100 kt.-1mt.  
200 F-14 (på hangarskip) 2 bomber, Bullpup  
150 A-6 (på land/hangarskip) 2 eller Walleye  
1000 F-4 (på land/hangarskip) 2 luft-til-bakke (5060)
20 F/A-18 (på land/hangarskip) 2 raketter, eller  
300 A-7 (på land/hangarskip) 2 dypvannsbomber  
170 F-16 (landbasert) 2    
100 A-4 (landbasert) 1    
         
Slagmarksvåpen
(300) Pershing 1A 1 x 60-400 kt.   (300)
950 Lance 1 x 1-100 kt.   950
(1000) M-109 155 mm haubitser 1 x 2 kt. og mindre   2000
(1000) M-110 203 mm haubitser 1 x 2 kt. og mindre   2000
300 Atomminer 1 x 1-100 kt.   300
         
Antiubåtvåpen
         
Antiubåtfly på hangarskip
120 S-3 Viking 1 x (10) kt. (dypvannsbombe)   120
72 SH-3 helikopter 1 x (10) kt. (dypvannsbombe)   72
         
Overflateskip med antiubåtraketten Asroc
4 Virginia (22)    
6 California (24)    
7 Truxtun (20)    
9 Belknap (20)    
1 Bainbridge (24)    
1 Long Beach (24)    
10 Coontz (24)    
2 Kidd (16) (1) kt. Asroc (raketter) 2464
30 Spruance (24)    
9 Leahy (8)    
23 Charles F. Adams (8)    
8 Sherman (8)    
4 Sherman (ombygd) (8)    
6 Brook (8)    
46 Knox (8)    
11 Garcia (8)    
2 Bronstein (8)    
         
Antall stridshoder på ikke-strategiske styrker (13262)
         
Merk at en rekke av de våpensystemene som er med i denne tabellen (fly, haubitsere,
raketter som skytes ut fra skip) kan utstyres med kjernefysiske og konvensjonelle ladninger.




De sovjetiske ikke-strategiske atomstyrkene
Antall Typebetegnelse Stridshoder Totalt antall stridshoder
       
Offensive mellomdistansevåpen (teatervåpen)
       
Kampfly
700 MiG-27 (Flogger D/J) 1 x (1) mt. 700
650 Su-17/20 (Fitter C/D/H) 1 x (1) mt. 650
400 Su-19/24 (Fencer) 1 x (1) mt. 400
       
Mellomdistanseraketter
300 SS-20 3 x 150kt. MIRV 900
35 SS-5 1 x (1) mt. 35
275 SS-4 1 x (1) mt. 315
       
Ballistiske raketter på diesel-drevne ubåter
39 SS-N-5 1 x (1) mt. 39
       
Mellomdistanse bombefly
65 Tu-26 (Backfire) 1 x (1) mt. 65
125 Tu-22 (Blinder) 1 x (1) mt. eller  
    1 x (350) kt. (AS-4 Kitchen) 125
250 Tu-16 (Badger) 1 x (1) mt. 250
60 Tu-16 (Badger) 2 x (350) kt. (AS-5 Kelt) 120
       
Slagmarksvåpen
       
(få) 203 mm haubitsere 1 x (15) kt. (20)
(få) 240 mm (bombekastere) 1 x (15) kt. (20)
(480) FROG (raketter) 1 x (15) kt. (480)
(få) SS-21 1 x (15) kt. (20)
(400) SS-1 Scud 1 x (15) kt. (400)
65 SS-12 Scaleboard 1 x (1) kt. 65
(5) SS-22 1 x (1) kt. (5)
       
Antiskipvåpen
       
Landbaserte antiskip-fly
35 Tu 26 (Backfire) 1 x (1) mt. 35
35 Tu 26 (Backfire) 1 x (350) kt. (AS-4 Kitchen) 35
(40) Tu 16 (Badger) 1 x (200) kt. (AS-6 Kingfish) 40
       
Overflateskip
2 Kiev (16) x (350) kt. SS-N-12 (32)
1 Kirov (20) x (350) kt. SS-N-19 (20)
4 Kresta 4 x (350) kt. SS-N-3b (16)
4 Kynda 8 x (350) kt. SS-N3b (32)
21 Nanuchka 6 x (200) kt. SS-N-9 (126)
1 Sarancha 4 x (200) kt. SS-N-9 (4)
       
Ubåter
1 Oscar 24 x (350) kt. SS-N-12 (24)
1 Papa 10 x (220) kt. SS-N-7 10
16 Charlie 8 x (200) kt. SS-N-7 128
5 Echo 2 8 x (350) kt. SS-N-12 40
24 Echo 2 8 x (350) kt. SS-N-3a 192
26 Juliet 4 x (350) kt. SS-N-3a 64
4 Whiskey-Long Bin 3 x (350) kt. SS-N-3 12
2 W-Twin Cylinder 2 x (350) kt. SS-N-3 4
       
Antall stridshoder på ikke-strategiske styrker 5423




Atomlagrene
  1952 1955 1960 1965 1967 1970 1975 1980 1982
USA 1000 2000 21000 31800 32000 27000 28000 26000 26000
Sovjetunionen 6 340 2220 4681 6343 7870 11570 15670 17470
China - - - 2 9 54 332 740 942
Frankrike - - 1 27 60 134 330 625 720
Storbritannia 2 20 187 420 479 460 540 600 640
Sum (avrundet) 1000 2400 23500 36500 39000 35500 48800 43600 45700
 
Tabellen viser utviklingen av stormaktenes atomlagre (dvs. tallet på bomber og stridshoder) fra 1952 til i dag. Det er naturligvis stor usikkerhet forbundet med disse tallene. For en oversikt over ulike kilder, se tabellen World nuclear stockpiles i World Arms and Disarmament. SIPRI Yearbook 1983 (London, Taylor and Francis, 1983), s. LIII. Det laveste anslaget setter USAs atomlagre så lavt som 400 i 1952, og en kilde setter det russiske tallet i 1982 så høyt som 25 000. Blant de ulike kildene er det likevel enighet om at USA fortsatt har flere atomvåpen enn Sovjet, at USAs atomlagre skjøt i været i slutten av femtiårene og begynnelsen av sekstiårene og at den store sovjetiske økningen er kommet senere. Det er også enighet om at de andre atommaktene har langt færre bomber og stridshoder, selv om en kilde setter det britiske tallet 2,5 ganger så høyt som det er gjengitt i denne tabellen. Tallet på amerikanske atomvåpen har gått noe ned de siste årene. Reagan-administrasjonen har imidlertid planer om nye våpensystemer som vil kreve ca. 23 000 nye stridshoder i løpet av åttiårene og det er forknings- og utviklingsprogrammer som kan innebære at det blir produsert ytterligere 14 000 nye stridshoder frem til midten av nittiårene. Hvis disse planene blir satt ut i livet, vil formodentlig også russernes atomlagre komme til å øke kraftig.