NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Kollontaj, Alexandra

Kollontaj (1872-1952), født Domontovitj, sovjetisk politiker, teoretiker og forfatter. Hun var folkekommissær for sosiale saker 1917-18, medlem av Kominterns eksekutivkomite i begynnelsen av 1920-åra, talskvinne for Arbeideropposisjonen, diplomat i Norge fra 1922 og seinere i Sverige hvor hun òg var ambassadør fra 1943.

Historie Som flere andre av de marxistiske revolusjonære, kom Kollontaj fra overklassen. Foreldrene tilhørte den gamle russiske adelen. Kollontaj var opprørt over den sosiale urettferdigheten som hersket i Russland, noe som til slutt fikk henne til å bryte med mann og barn for å slutte seg til Russlands illegale sosialdemokratiske parti (RSDRP) i 1899.

Aleksandra Kollontaj skriver i sin selvbiografi at det var først omkring 1905 hun ble oppmerksom på kvinnenes situasjon. Hun hadde da vært medlem av RSDRP 16 år. Hun forsøkte å få partiet til å ta opp kvinnespørsmålet og organiseringen av arbeiderkvinnene, men partiet viste liten interesse for dette.

I 1890 utgjorde kvinnelige ansatte I industrien ca. en fjerdedel av den samlete lønnede arbeidskraft i Russland, og ved århundreskiftet hadde andelen kvinnelige lønnsarbeidere økt ytterligere. I noen industrigreiner var det flere kvinner enn menn. Kvinnene hadde lengre arbeidstid enn mennene, men tjente bare ca. halvparten. Streiker med stor kvinnelig deltakelse forekom i begynnelsen av 1900-tallet, særlig under revolusjonsforsøket i 1905.

I RSDRPs partiprogram fra 1903, var kvinnespørsmålet bare behandlet i det såk. minimumsprogrammet, der det ble fastslått at begge kjønn måtte ha de samme borgerlige rettigheter. Likestillingskrava ble ikke tatt opp i maksimumsprogrammet, som diskuterte arbeiderklassens gjennomføring av sosialismen. Kollontajs ideer om kvinnespørsmålet ble betraktet som et høyreavvik i retning av feminismen. Partiet selv ville ikke betrakte kvinnene som en spesiell gruppe innenfor klassen, og gikk derfor imot en separat organisering av kvinnene. Likevel dannet Kollontaj sammen med noen kvinnelige partikamerater en klubb for arbeiderkvinner, hovedsakelig fra tekstilindustrien i Petersburg.

Den borgerlige kvinnebevegelsen hadde i 1905 dannet et forbund for allmenn stemmerett for kvinner. De fikk også en del oppslutning blant arbeiderkvinnene. Da den første allrussiske kvinnekongressen skulle holdes i 1908, støttet Kollontaj kongressen fordi den kunne gi arbeiderkvinnene politiske erfaringer og tro på seg selv. Gjennom forberedelsesarbeidet lyktes det henne å få innflytelse blant kvinner fra arbeiderklassen, og på kongressen dannet arbeiderkvinnene en fraksjon med sitt eget program der motsetningene til den borgerlige kvinnebevegelsen ble framhevet og spørsmål som kvinnearbeid og prostitusjon ble diskutert. Som resultat av konferansen begynte noen fagforeninger å diskutere kvinnespørsmålet noen av dem dannet også agitasjonskomiteer. Før konferansen var avsluttet, måtte imidlertid Kollontaj flykte fra Russland pga. en pamflett hun hadde skrevet om Finland der hun oppfordret til væpnet opprør mot tsaren.

Fra 1908 til 1917 var Aleksandra Kollontaj politisk flyktning i USA og Europa, først i Tyskland der hun meldte seg inn i det tyske sosialdemokratiske partiet. Hun arbeidet for partiet som agitasjonstaler, men hadde ingen ledende stilling. I 1912 reiste hun som representant for tekstilarbeidernes og syerskenes fagforening i Russland til den andre internasjonale kvinnekongressen i Basel, og samme år var hun deres representant til den ekstraordinære internasjonale sosialistkongressen.

Den mensjevikiske fløyen i det sosialdemokratiske partiet kontaktet Kollontaj for at hun skulle utforme et forslag om barsellovgivning. Som resultat av dette ga hun ut boka "Moderskap og samfunn", et 600 siders arbeid basert på undersøkelser av lovgivningen i ulike europeiske land og i Australia. Som agitasjonstaler for det tyske sosialdemokratiske partiet kom Kollontaj i kontakt med den sosialistiske kvinnebevegelsen i forskjellige land, bl.a. deltok hun i Parishusmødrenes streik mot høyere brødpriser i 1911, og i England i 1913 Talte hun imot de borgerlige sufragettene for å styrke den sosialistiske arbeiderkvinnebevegelsen.

Aleksandra Kollontajs spontane og følelsesmessige reaksjon mot krigen og patriotismen gjorde at hun i 1915 gikk over til bolsjevikene. Fredsarbeidet var også utgangspunktet for den internasjonale arbeiderkvinnedemonstrasjonen Kollontaj forsøkte å få i stand i Oslo 8 mars 1915. Hun var selv taler ved den første markeringen av 8 mars i Norge.

Fra 1912 hadde bolsjevikene begynt å ta opp kvinnespørsmålet, men de gikk fremdeles imot separat organisering. I 1914 begynte bolsjevikene å gi ut et særskilt kvinnetidsskrift, "Rabotnitsa" (arbeiderkvinnen), som kom i et opplag på 12 000.

I mars 1917 vendte Aleksandra Kollontaj som en av de første politiske emigrantene tilbake til Russland. Etter februarrevolusjonen i 1917 ble det opprettet et kvinnebyrå, og kvinnespørsmålet fikk høy prioritet. I april ble Kollontaj medlem av Petrogradsovjetet som første kvinne. Sammen med Krupskaja (se art. Krupskaja) kom hun med i redaksjonen av "Arbeiderkvinnen".

Da Sovjetregjeringa ble dannet etter oktoberrevolusjonen, ble Kollontaj utnevnt til folkekommissær (minister) for sosiale saker. Hun satt i posten til 1918.

De dekreter som ble utstedt om familie og kvinnespørsmål av Sovjetregjeringa, var blant de mest radikale i Europa på den tida. Mann og kvinne ble formelt likestilt innenfor ekteskapet, og barn født utenfor ekteskap fikk samme rettigheter som andre barn. På den åttende partikongressen i 1919 ble det vedtatt et nytt partiprogram som for første gang tok opp kvinnenes frigjøring i sammenheng med hennes stilling i familien. Men det var i realiteten få av de ledende i partiet som gikk så langt i sin fordømmelse av den borgerlige familien som Kollontaj. Hun så kollektiviseringen av husholdsarbeidet som kimen til et friere seksual og kjærlighetsliv, der kvinnen kunne frigjøres fra slavebindingen til en mann og begge parter ha samme frihet. Hennes tanker om fri seksuell utfoldelse ble møtt av bl.a. Lenin med moralsk forargelse.

I den aktuelle økonomiske situasjonen var mulighetene minimale for at Kollontajs ideer om utviklingen av seksualitet og familien skulle få gjennomslag! Arbeidsløsheten hadde tvunget mange kvinner ut av arbeidslivet, det var mangel på barnehager, kantiner o.l. Ideene møtte også stor motstand i bondebefolkningen, og i de sentralistiske republikkene, der det ennå var polygami og brudesalg. I boka "Kvinnens stilling i den økonomiske samfunnsutviklingen" (basert på forelesninger fra 1921, utkom 1926) finnes det heller ingen konkret analyse av kvinnens og familiens stilling i Sovjetunionen, en nødvendig forutsetning for å kunne utforme en strategi for kvinnens likestilling. Partiet utviklet heller aldri noen slik strategi.

I tida etter 1921 mistet Kollontaj sin innflytelse i partiet. Hun var med i den såk. Arbeideropposisjonen (se art. Arbeideropposisjonen), som kritiserte partiets linje, det stadig økende skillet mellom ledelsen og grunnplanet, den hurtig økende byråkratiseringen osv.

Til taushet gjennom diplomatiet Innholdsmessig er Aleksandra Kollontajs støtte til Arbeideropposisjonen og hennes kvinne og familiesyn forbundet med hverandre (de bærer begge preg av at det ikke forelå konkrete analyser av den materielle situasjonen og produktivkreftenes mulige utvikling under daværende produksjonsforhold), selv om det ikke er noe i hennes skrifter som klart gir uttrykk for denne sammenhengen.

I 1923 publiserte hun "Arbeidsbiens kjærlighet", tre noveller om kjærlighet og seksualitet. De tre tekstene kan leses og forstås som en behandling av de problemene kvinner fikk med å forene politisk arbeid og kjærlighetsliv etter revolusjonen. Spesielt "Veien til kjærlighet" kan også leses som angrep på den nye økonomiske politikken og byråkratiseringen, som hun mente særlig rammet kvinnene (se art. NEP). Det viste seg også at NEP-politikken vanskelig lot seg forene med Kollontajs visjoner om frigjøring av seksualitet, kjærlighet og utvikling av nye kollektive boformer, og hun ble også stemplet som småborgerlig feminist.

Motstanden som Arbeideropposisjonen møtte, og personlige problemer var bakgrunnen for at Kollontaj i 1922 ba om et rolig arbeid et avsidesliggende sted i Sovjetunionen. Men i stedet ble hun kalt til Moskva for å gå inn i diplomatiet, og ble sendt til Oslo i oktober 1922, som verdens første kvinnelige diplomat. På spørsmål fra Arbeideropposisjonen om å være deres representant i utlandet takket hun nei året etter.

I 1926 ga hun til venner uttrykk for at hun kunne tenke seg å slå seg ned som forfatter utenfor Sovjetunionen. Samme år dro hun imidertid tilbake til Moskva. Der ble hun bedt om å forene seg med opposisjonen mot Stalin. Hun takket nok en gang nei, men avga på ingen måte noen lojalitetserklæring til Stalin.

På grunn av agitasjon mot den nye familieloven som skulle opp sommeren 1926, ble hun sendt til Mexico som diplomat. Betingelsen for å vende tilbake (til Sverige) var å skrive noe Stalinvennlig. Samme år kom hennes selvbiografi ut i Tyskland. Biografien var skrevet på bestilling. Før den kom ut, foretok Kollontaj omfattende endringer i manuskriptet. De fleste av de "problematiske" ideene om kvinnen og familien og alle beretninger om politisk strid i partiet var strøket eller moderert. Dermed var det klart at Koi1ontaj ikke ville ta direkte del i maktkampen som fortsatte i Sovjetunionen. Indirekte ga hun alt på dette tidspunktet sin støtte til Stalin.

Som støtte til Stalins politikk Aleksandra Kollontaj ble i 1930 diplomat i Sverige (ambassadør fra 1943). Samtidig avga hun en lojalitetserklæring til partiet I form av to artikler i Pravda der hun tok avstand fra den såk. høyreopposisjonen (Bukharin, Rykov og Tomskij). Hun var lojal overfor Stalins politikk opp gjennom hele tiåret (selv da hennes tidligere menn ble tatt av dage, Aleksander Sjljapnikov i 1934 uten rettssak og Pavel Dybenko i 1937). Aleksandra Kollontaj var eneste overlevende fra den første sentralkomiteen etter Moskvaprosessene, ved siden av Stalin selv.

Hennes politiske engasjement i denne tiden er lite kjent. Forholdet til partiet vet en svært lite om. Den politiske kontakten var mer knyttet til Komintern enn til partiet i Sovjetunionen. Som Sovjetunionens representant hadde hun mange og viktige oppdrag, bl.a. som medlem av den sovjetiske delegasjonen i Folkeforbundet, der hun arbeidet med spørsmålet om kvinnenes rettslige stilling.

Utviklingen i Sovjetunionen på 1930-tallet (og gjennom store deler av 20-tallet også for den del) gikk på mange måter og områder imot Kollontajs politiske meninger slik en kjenner dem fra hennes skrifter. I 1929 ble den selvstendige kvinnebevegelsen, Zjenotdel, oppløst med den offisielle begrunnelsen at den ikke lenger var nødvendig.

I 1930-årene ble den tradisjonelle familiepolitikken rehabilitert, og en fikk moderskapsmedalje o.l. I 1936 ble lov om selvbestemt abort opphevet. Det en kjenner av Kollontajs skriverier fra 1930 og 40-tallet gir inntrykk av at hun støttet og var lojal mot Stalins innen og utenrikspolitikk.

I 1937 og 1938 ble Aleksandra Kollontaj kalt hjem til Moskva. Før hun reiste, sendte hun sine papirer, artikler o.l. til venninnen Ada Nilsson og ba henne ta vare på dem "dvs. om jeg skulle falle som offer for en ulykke". De fleste av skriftene ønsket hun først offentliggjort i april 1972, med unntak av noen artikler om henne selv, som skulle publiseres etter 1950.

Som diplomat spilte hun en viktig rolle i "fredsoppgjøret" med Finland (1944). Rett etter ble hun syk, og i 1945 reiste hun igjen til Moskva for å avgi rapport, men vendte aldri tilbake til Sverige. Hun fortsatte med noe arbeid i Utenriksdepartementet, men viet det meste av sin tid til memoarskriving.

De eneste utkomme "samlebind" av verkene hennes kom i Sovjetunionen i 1972 på hundreårsdagen for hennes fødsel, og i 1974. Begge er politisk høyst "utvelgende". Det meste av Kollontajs seksualpolitiske og feministiske skrifter er utelatt, i likhet med hennes forhold til bolsjevikene både som mensjevik og som medlem av Arbeideropposisjonen. Memoarene er ennå ikke kommet ut. Aleksandra Kollontaj døde 9 mars 1952.

G. Ha. / N. No.

Se også: Kulturrevolusjonen, den russiske, Kvinnebevegelsen.

Kollwitz, Käthe

Kollwitz (1867-1945), tysk bildende kunstner, særlig kjent for sine grafiske arbeider. I 1891 giftet hun seg med legen Karl Kollwitz, og de bosatte seg i et av Berlins typiske arbeiderstrøk. Som modeller brukte hun ofte folk hun traff i strøket rundt seg, likesom hun tidligere hadde framstilt mennesker og scener fra havneområdene i hjembyen Königsberg

I 1893 stilte hun ut for første gang, på de refusertes utstilling i Berlin. Hennes tre arbeider vakte svært liten oppmerksomhet, men en av dem som framhevet dem var dr. Julius Elias, kjent Ibsenoversetter og en av dem som hadde sluttet opp om Edvard Munch da han kom til Berlin i 1892.

I 1893 fant også uroppførelsen av Gerhard Hauptmanns skuespill "Veverne" sted, og denne forestillingen gjorde et voldsomt inntrykk på Kollwitz. Hun hadde så vidt påbegynt en grafisk serie, "Germinal", med motiv hentet fra Zolas roman, men dette oppga hun nå. I stedet kastet hun seg over temaet med vevernes opprør, og laget i løpet av de neste 4 år serien "En veveroppstarrd". Da denne serien ble utstilt i 1898, ble hun innstilt til en gullmedalje, men dette ble avslått av keiser Wilhelm II. 1902 08 laget hun en ny serie, "Bondekrigen", som omfattet 7 raderinger. Uttrykkskraften i denne serien er atskillig sterkere enn i Veveroppstanden. Slitet, lidelsen og selve styrken i opprøret har her fått en intensitet man knapt finner maken til i europeisk kunst.

Nedslaktingene under første verdenskrig, og tapet av sønnen Peter som falt i 1914, førte til at Kollwitz tok sterkt avstand fra krigen. Revolusjonen i Russland så hun som et klart lyspunkt i 1917, mens tilstanden i Tyskland ved nyttårstider 1918 ikke ga grunnlag for annet enn en meget forsiktig optimisme.

Få uker seinere tegnet hun Karl Liebknecht på dødsleiet, og selv om hun ikke hadde vært enig med ham politisk, utarbeidet hun et gripende "Minneblad til Karl Liebknecht". Den endelige versjonen ble utført som tresnitt hennes første arbeid i denne teknikken. Kort tid etter laget hun en hel serie tresnitt, " Krig", og i 1925 hadde hun enda en tresnittserie ferdig, "Proletariat". Tresnittets harde svarthvittkontraster og stramme linjeføring ga disse bladene en storslått enkelhet som understreker alvoret og allmenngyldigheten i innholdet.

Ved siden av de store grafiske seriene laget hun også en mengde løsrevne blad med liknende motiv, foruten portretter og studier. Kvinnene de slitte arbeiderkvinnene inntar en særlig plass i Kollwitz' kunst. Som ingen annen har hun sett storheten i disse kvinneansiktene hvor slit, sult og altfor mange barnefødsler har satt sine tydelige spor. Hun laget også politiske plakater, illustrasjoner til flygeblad og opprop.

Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 ble Kollwitz fratatt alle verv som kunstner, og hennes arbeider ble fjernet fra tyske musser. Men selv om hun pådenne måten ble tiet i hjel i Tyskland, gikk hennes kunst sin seiersgang over andre deler av Europa.Utstillingen "Social kunst" i Oslo våren 1932 omfattet arbeider av Kollwitz og to andre tyske kunstnere. Denne utstillingen fikk betydning langt ut over en kunstutstillings vanlige nedslagsfelt, og for norsk venstrebevegelse har Käthe Kollwitz' kunst siden vært en viktig kilde til inspirasjon og for trøstning. Hun uttalte selv i 1922: " Man kan si tusen ganger at den kunst som har bestemt hensikt ikke er den rene kunst. Jeg vil virke gjennom min kunst, så lenge jeg kan arbeide". De tallløse

Gjengivelser av hennes arbeider i forskjellige politisk publikasjoner, er det beste bevis på at hennes kunst fortsatt virke - årtier etter at hun selv har avsluttet arbeidet.

G. W.

Litteratur: K. Kollwitz: Aus meinem Leben, München 1967. Aus Tagebüchern und Briefen, Berlin 1959. Briefe der Freundschaft und Begenungen, München 1966.

Kolonialisme

Ordet koloni kommer fra det latinske "colonia" og var den opprinnelige betegnelsen på de samfunnene med romersk bosetting som ble opprettet langs Italics kyst fra ca. 200 f.Kr. Ideneste hundreårene ble det også etablert kolonier, eller provinser, rundt Middelhavet gjennom erobring av nye områder.

Opprinnelig var dette militære kolonier hvor soldater og veteraner slo seg ned. De begynte jordbruk og annen virksomhet som etter hvert ga stort økonomisk utbytte. Disse inntektene fra koloniene førte bl.a. til at borgerne i Rom kunne fritas for skatt (se art. Antikken). Den første kolonimakten av betydelig omfang var imidlertid fønikerne, som ca. 700 før Kristus grunnla handelskolonier på øyer i Middelhavet og langs kysten av NordAfrika. Den norske ekspansjonen over havet, særlig Noregsveldet fra ca. 1100, gikk også ut på å erobre landområder utenfor eget territorium og å opprette kolonier (Orknøyene, Grønland, Island).

For alvor begynte kolonialismen og kolonisystemet omkring 1500, i forbindelse med den framvoksende kapitalismen i Europa, "de store oppdagelser" og den påfølgende kolonisering av Latin-Amerika, Asia og Afrika. Det var ikke lenger bare skatter (tributter) som ble hentet hjem, men hele verdensdeler ble aktivt endret både økonomisk, politisk og kulturelt. De områder som i dag omtales som "den tredje verden", ble gjennom kolonialismens utbredelse underlagt den europeiske ekspansjonen (eller rettere: utvidelsen av kapitalismen til et verdenssystem).

Første fase Den første fasen i kolonialismen kan regnes fra siste halvdel av 1400-tallet til midt på 1700-tallet. I denne perioden gikk den vesteuropeiske føydalismen i oppløsning. Handel og håndverksproduksjon utviklet seg i industriell retning, og en ny arbeidsdeling innenfor og mellom nasjoner ble skapt. Samtidig skjedde en befolkningsøkning, med kraftig byvekst og økt etterspørsel etter mat og andre forbruksvarer (kolonialvarer). Det hadde lenge pågått varebytte med og plyndring av land utenfor Europa, bl.a. gjennom korstogene og de italienske bystatenes organisering av handelen i Middelhavsområdet og i Asia.

Utviklingen av skipsfart og navigasjon førte til store forandringer på 1400-tallet. Spania og Portugal var de ledende i ekspansjonen over havene. Fyrstene støttet opp om oppdagelsesferdene, og de første turene langs den vestafrikanske kysten brakte hjem gull, krydder og andre verdifulle varer. Fortjenesten ble brukt til ny ekspansjon. Allianser av handelsmenn, fyrstehus og de nye nasjonalstatenes militærapparat forsterket av en kristen misjonsiver satte fortgang i handels og erobringsferdene. Asia var det fremste målet, og Columbus trodde til sin dødsdag at det var dit han var kommet da hans skip ble skylt i land i Amerika i 1492. Sist i 1490-åra gjennomførte Vasco da Gama sin berømte reise rundt sørspissen av Afrika til Asia.

Omkring Indiahavet hadde det i flere århundrer pågått en livlig handel, og det var høyt utviklete handels og bykulturer både i Øst-Afrika og i Asia. I begynnelsen av det 15. århundre gikk portugiserne til krig for å sikre seg kontrollen. De hadde et overlegent militærutstyr og raske skip, og satte i gang med plyndring, piratvirksomhet og ødeleggelse av arabiske, afrikanske og asiatiske lokalsamfunn.

Spania konsentrerte seg om Latin-Amerika. Aztekerriket i Mexico og Inkariket i Peru ble ødelagt gjennom conquistadorenes erobringer. Det var ikke bare indianerutryddelse, røvertokter og handel, men også kolonisering i den forstand at europeere slo seg ned. Plantasjer med slaver som arbeidskraft ble satt i gang. Indianernes gruvedrift ble utvidet i jakten etter sølv og gull, og det vokste fram et handels og godsei eraristokrati som levde på utbyttingen av lokalbefolkningen og importerte slaver. Tobakk, bomull og andre råvarer ble dyrket for å imøtekomme den voksende europeiske etterspørselen, og over store områder ble det oftest bare dyrket ett produkt (monokultur). Slik ble grunnlaget lagt for det økonomiske og politiske mønsteret som siden har vært rådende i Sør-Amerika.

Den store strømmen av rikdommer førte ikke til industrialisering og samfunnsmessig omveltning i Spania og Portugal, der hoffet, adelen og godseierne fortsatt satt ved makten. Utviklingen varen helt annen i Nederland, England og Frankrike, der både finans, handelsselskaper og industriborgerskap var på vei oppover. Handelskapitalens store inntekter fra koloniene utgjorde en viktig del av den kapitaloppsamling som lå til grunn for den industrielle revolusjon ("den opprinnelige kapitalakkumulering"). 1600-tallet var Nederlands gyldne hundreår. Handelsstasjoner langs kysten i Sør-Afrika og Asia (særlig Indonesia) ble fulgt opp med direkte kolonisering for å trygge eiendom, kontrollere lokalbefolkningen og holde konkurrenter borte. Størst var det hollandske Ostindiakompaniet, som seinere ble etterfulgt av tilsvarende britiske og franske handelsselskaper. Disse hadde rett til å handle, inngå avtaler, prege mynter og erklære krig.

Annen fase: Merkantilismen I kolonialismens historie var 1700-tallet en kamp mellom de to gigantene England og Frankrike. England startet en hektisk nybyggervirksomhet i Nord Amerika, kastet for alvor sitt blikk på India, høstet enorme fortjenester på slavehandelen fra Afrika og dominerte i praksis Portugals utenriksøkonomi. Kampen om kontrollen over verdenshavene, som var åpningen for handel og utvidet kolonialisme, var langvarig og hard. Alle storkrigene på 1700-talleter vitnesbyrd om dette, selv om de i historiebøkene skjules under navn som arvefølgekriger, sjuårskrig osv.

Resultatet var at England i 1763 stod fram som den mest ekspansive kolonistat, mens Frankrike måtte gi fra seg sine amerikanske kolonier og sine interesser i India. Noen tiår seinere overtok England også Nederlands Kappkoloni i Sør-Afrika. Den økonomiske, industrielle og militære makten ble mer og mer samlet i England. Bank og forsikringsselskaper ble organisert, og skipsfarten hadde et voldsomt oppsving bl.a. gjennom slavehandelen. Industrivarer og våpen ble eksportert til Afrika. Flere millioner slaver ble brakt over til sukker, bomulls og tobakksplantasjene i Sør-Amerika. Råvarene fra disse havnet til slutt i trekanthandelen i England.

Det var en meget nær sammenheng mellom kolonialismen og merkantilismen som økonomisk system. Handelen skulle foregå etter mønster fast lagt av staten, og skipsfarten ble styrket ved lover om at all handel med koloniene skulle foregå på britisk kjøl. Høy vernetoll og statsinngrep støttet opp om hjemmeindustrien, mens koloniområdene ble åpne markeder for industrivarer og leverandører av råvarer til fabrikkene og forbruksvarer til den europeiske befolkningen. Ifølge merkantilismen skulle utenrikshandelen gå med et klartoverskudd, og gull og andre edle metaller fra koloniene ble sett på som det egentlige uttrykk for rikdomog makt.

Ødeleggelse og omdanning av de lokale samfunns= og produksjonsforholdene ble stadig mer framherskende i koloniene. Den britiske erobringen av India, som startet med okkupasjonen av Bengalprovinsen i 1757, er et velkjent eksempel på dette. Selvforsynte småsamfunn med håndverkstradisjoner og en blomstrende tekstilproduksjon ble slått i stykker. Gjennom pris og tollbestemmelser ble den indiske tekstileksporten til Europa stanset, og midt på 1800-tallet var India marked for 1/4 av den omfattende britiske tekstileksporten. India fikk fastlagt sin plass i "den internasjonale arbeidsdeling" som råvareprodusent.

Håndverkere og småbønder var også i Europa drevet bort fra sitt opprinnelig arbeid, men i motsetning til i koloniene var det her industrien som sugde opp den frigjorte arbeidskraften. På den indiske landsbygda ble systemet med felles jord i småsamfunn erstattet av privat eiendomsrett.

En ny klasse av skatteoppkrevere og mellommenn for kolonimyndighetene slo seg opp som store godseiere og pengeutlånere. Lokal matproduksjon avtok, bl.a. fordi tvangsskatt førte til dyrking av bomull, hvete, jute o.a. som gav kontantinntekter. Resultatet ble de første storesultkatastrofer i indisk historie. I sin journalistiske virksomhet for New York Daily Tribune uttalte Karl Marx i 1850-åra at den britiske kolonipolitikken i India hadde et dobbeltsidig formål ("double mission"): det ene var å utslette det gamle asiatiske samfunnet, det andre var å skape det materielle grunnlaget for et vestligkapitalistisk samfunn.

Marx hadde forhåpninger om at en utvikling av produktiv og klassekreftene gjennom bygging av britiske jernbaner, moderne telegrafsystem og kort reisetid mellom koloni og moderland via dampskip, ville føre India ut av "det stillestående asiatiske barbari". I dag kan en slik holdning synes dårlig begrunnet, både ut fra kolonihistoriens forløp og ut fra innsikt i de store forskjellene mellom kapitalismens funksjonsmåte i sentrum og periferi (se art. Imperialisme). Karl Marx trodde selvsagt ikke at utvikling og framgang i koloniområdene ville skje automatisk: "Inderne vil ikke høste fruktene av de nye samfunnselementer som det britiske borgerskapet har spredt blant dem, før de nåværende herskende klasser i England selv er fortrengt av det industrielle proletariatet, eller før hinduene selv er blitt tilstrekkelig sterke til helt å kaste av seg det engelske åket". (8.8.1853)

Tredje fase: Frihandel Englands mektige stilling gjorde at teoriene om merkantilisme og kolonialisme til dels ble imøtegått av industrilederes og nye storkjøpmenns rop om "frihandel" og kamp mot de gamle handelsselskapenes beskyttende koloniprivilegier. En slik frihandel ville bety den sterkestes rett, og gav forhåpninger om økt fortjeneste og utvidet handel på tvers av formelle kolonigrenser. (Under UNCTAD-konferansen i 1964 karakteriserte den kubanske delegat, Ernesto "Che" Guevara, fri verdenshandel som revens rett i en hønsegård.)

Den Nord-Amerikanske frigjøringskampen (177583), gav også argumenter til dem som hevdet at det ville være vanskelig og dyrt å holde på det tradisjonelle kolonisystemet. De britiske forhåpningene til frihandelen slo raskt til i Sør-Amerika, der det spanske koloniveldet lenge hadde vært vaklende. En formell avkolonisering fant sted i begynnelsen av 1800-tallet, bl.a. med direkte britisk støtte til de kreftene som arbeidet for selvstendighet i forhold til den tidligere kolonimakten.

Dette var samtidig det første eksempel på nykolonialisme: utenlandsk kapital beholdt kontrollen, koloniområdene var fortsatt avhengige av råvareeksport, import av kapital og utstyr til infrastrukturen, og lokale godseiere og handelsmenn verken maktet eller ønsket å bryte med det nære forholdet til utenlandske handelsselskaper og långivere. Britiske industri, handels og gruveinteresser sikret seg det økonomiske overtaket utover på 1800-tallet, men måtte seinere vike for Nord-Amerikanske kapitalinteresser.

Utover på 1800-tallet ble også Kina utsatt for økonomisk dominans og oppdelt i halvkoloniale innflytelsessfærer. Konkurransen mellom England, Frankrike, Tyskland, Japan og Russland var en av grunnene til at Kina ikke ble annektert av et enkelt land, slik det skjedde med mesteparten av Asia forøvrig: India, Malaysia, Burma, Ceylon (England), Indokina (Frankrike), Indonesia (Holland). Helt fra 1500-tallet hadde det også foregått en koloniseringsekspansjon fra Russlands side, i første rekke rettet mot Sibir og Stillehavet. De nåværende grensene i Asia stammer fra midten av 1800-tallet.

Etter løsrivelsen fra England gjennomførte USA en omfattende kolonisering, og overtok på 1800-tallet områder som England, Frankrike og Spania tidligere hadde gjort krav på. Koloniseringen av indianernes områder fortsatte. Texas ble erobret fra Mexico, og gjennom flere kriger ble også deler av Mexico selv okkupert og kolonialisert. Fram mot århundreskiftet rettet den amerikanske kolonialismen seg mot Stillehavsområdet, og bl.a. ble Filippinene annektert. Etter frigjøringskampen mot Spania i 1905 ble også Cuba regnet som en amerikansk koloni.

Oppdelingen av Afrika Inntil midten av 1800-tallet var det indre Afrika temmelig uberørt av utenlandske inngrep, men i århundrets siste tiår skjedde en omfattende oppdeling og kolonisering som minner om "den klassiske imperialismen". Den har sin bakgrunn i skjerpet strid mellom de ledende industrimakter, forsterket militarisme, økonomisk krise, monopolisering og sentralisering av kapitalen og ønsket om å komme konkurrentene i forkjøpet når det gjaldt råvarer og markeder.

Frankrike hadde innledet sin kolonisering i NordAfrika i 1830-åra. I Algerie møtte de sterk motstand og måtte føre langvarige og harde kriger. I tillegg til den langvarige kolonikrigens brutalitet, ble den algirske lokalbefolkningen i 1860-åra hardt rammet av hungersnød etter at franskmenn ("les colons") hadde okkupert mye av den fruktbare jorda. I løpet av få år døde ca. en halv million mennesker av sult.

Storbritannia hadde store økonomiske interesser lengst i sør, ikke minst etter de store gull og diamantfunnene i 1860-åra. Gjennom hele 1800-tallet foregikk det en britisk ekspansjon i det sørlige Afrika, med mange kriger både mot den afrikanske lokalbefolkningen og mot de hollandske kolonisatorene. Det stod også betydelige interesser på spill i Egypt, særlig etter åpningen av Suezkanalen i 1869. Under et nasjonalt opprør som var rettet mot myndighetenes vanstyre og underkastelse under utlandet, bombet britiske krigsskip Alexandria, og britene grep inn for å bevare khedivens stilling. I 188485 foretok stormaktene en oppdeling av hele det afrikanske kontinentet. Den ble fulgt av okkupasjon for å sikre det herredømmet og de grensene som var trukket opp under Berlinkonferansen. Storbritannia og Frankrike skaffet seg de største bitene, men også Tyskland, Belgia, Portugal og Italia kastet seg inn i kampen om koloniene. I 1914 var 85 % av hele verden brakt inn under kolonimaktenes kontroll (inkludert Nord-Amerika o.a. tidligere britiske kolonier).

Kontrollen over koloniene og omdanningen av samfunns og produksjonsforholdene ble så kraftig i Asia og Afrika fordi erobringen fant sted på et tidspunkt da kolonimaktene bygde på en høyt utviklet kapitalisme, samtidig som de hadde en sterk statsmakt og kunne sette inn moderne ødeleggelsesmidler. Afrika var også svekket etter flere hundre år med slavehandel og "uformell kolonisering" gjennom handels- og piratvirksomhet.

Ulike typer kolonier Selv om hovedtrekkene ved kolonisystemet var de samme fra land til land, er det mulig å peke på enkelte særdrag. Storparten av Vest-Afrika beskrives oftest som handelskolonier, f.eks. Ghana, Senegal og Nigeria. Det var få europeere som slo seg ned. Det var isteden store handelsselskaper (f.eks. Unilever) som sikret seg retten til kjøp, salg og organisering av produksjonen. Skatter, administrativ tvang og økonomiske lokkemidler virket sammen for å få bøndene til å produsere kakao, jordnøtter o.a. råvarer til eksport.

I deler av Afrika, der jordsmonn og klima var særlig gunstig, ble det opprettet befolkningskolonier eller settlerkolonier. De mest kjente er Algerie, Kenya, Sør-Afrika og Rhodesia. Hit emigrerte europeere nitusenvis. Den beste jorda ble lagt ut til plantasjer eller utenlandske storgods. Afrikanerne ble drevet inn i reservater og i første rekke voksne menn ble hentet ut som underbetalt arbeidskraft i europeisk tjeneste. Den lokale settlerklassen utviklet en viss grad av uavhengighet overfor kolonimakten. Avkolonisering ble først mulig gjennom langvarige frigjøringskamper.

I Sentral-Afrika ble det flere steder opprettet konsesjonskolonier, dvs. at utenlandske selskaper særlig belgiske og franske sikret seg konsesjon på enorme landområder. Det var ikke bare jordbruket i de europeiske settlerkoloniene som krevde flytting av afrikansk arbeidskraft i stort omfang. Det samme gjaldt i høy grad for gruveområdene i det sørlige Afrika, i Zambia og Zaire. Nedbrytingen av den tradisjonelle produksjonsmåten, tvangsarbeid og migrasjon er her framherskende trekk, og denne delen av Afrika er betegnet som arbeidsreservatkolonier. Til gullgruvene i Sør-Afrika ble det f.eks. skapt et underutviklet rekrutteringsområde som strakte seg over Lesotho, Swazi-land, Botswana, Mosambik og Malawi.

Gjennom disse forskjellige mekanismene ble Afrika som helhet tvangsmessig omformet for å oppfylle kolonimaktenes behov. Ensidig råvareproduksjon, rovdrift på ressurser som gall, jernmalm, krom, kopper og kobolt, forsømmelse av lokal matproduksjon, forverring av kvinnens stilling i landbruket, aktiv ikkeindustrialisering, en enerådende stilling for kolonimaktens banker og handelsselskaper, felles valutasystem med "moderlandet", kulturimperialistisk indoktrinering i skole og kirke, totalt fravær av politiske rettigheter for flertallet, framvekst av et avhengig tjenestemannssjikt på kolonimaktens lønningsliste alt dette er velkjente trekk ved kolonialismen både i Afrika og Asia i denne epoken.

Kamp mot kolonisystemet Kampen mot kolonisystemet er like gammel som kolonialismen selv. I Afrika fant det sted en lang rekke motstandsaksjoner og store opprør, og i Asia gikk frigjøringskampen mot japansk okkupasjon over i antikolonialistiske geriljabevegelser etter andre verdenskrig (Indokina og Indonesia er eksempler på dette). Sammen med revolusjonene i Russland og Kina, de gamle kolonimaktenes svekstilling etter verdenskrigen og de økte mulighetene til nykolonialistisk kontroll av råvarer og markeder gjennom USAs og andre utenlandske selskapers dominans, drev frigjørings og nasjonalfram en avkolonisering fra 1945 fram til bekjempelsen av de siste koloniale rester det sørlige Afrika sist I 1970-åra.

T. L. E.

Se også: Avkolonisering, Imperialisme, Merkantilisme, Tredje verden.

Litteratur: T. L. Eriksen (red.): Underutvikling, Oslo 1974. H. Magdoff: Imperialism: From the Colonial Age to the Present, New York 1978. F. Fanon: Jordens fordømte, Oslo 1967. A. Césaire: Om kolonialismen, Oslo 1971. R. Gustavsson: Den svarte mannens börda, Stockholm 1972. Y. Ustvedt: Paradiset og tårene, Oslo 1977.

Kolstad, Eva

Kolstad (1918-), født Hartvig, norsk aktiv kvinnesakskvinne, human-etiker, venstrepolitiker og Norges første Likestillingsombud.

Eva Kolstad startet egen revisjonsforretning i Oslo 26 år gammel. Hun var en av de første kvinnelige statsautoriserte revisorer i Norge (1946). Kolstads samfunnsinnsats er basert på et liberalt livssyn, likestilling og forståelse for praktisk politikk. Etter krigen gikk hun aktivt inn i Oslo Kvinnesaksforening som hun ledet i 2 perioder (195052, 195456), inntil hun ble leder av Norsk Kvinnesaksforening. Dette vervet hadde hun i 12 år (195668).

Eva Kolstad har i flere perioder vært styremedlem i Den internasjonale Kvinnesaksalliansen (International Alliance of Women, stiftet 1869) og var Norges representant i FNs Kvinnekommisjon (som består av representanter fra et utvalg av FNs medlemsstater) 196975, viseformann i 1970, 1972 og 1974. Kolstad har hatt en rekke verv, blant annet var hun leder for arbeidsutvalget i Kvinneåret 1975 og formann for Likestillingsrådet 197778.

Politisk hører Eva Kolstad hjemme i den radikale del av Venstre i 1950 og 60-åra (OsloVenstre). Hun har vært medlem av bystyre og formannskap i Oslo fra 1960 til 1975, vararepresentant til Stortinget, og statsråd i Forbruker og administrasjonsdepartementet 197273, og hun var Norges første kvinnelige partileder, for Venstre 197476. Hun var også en av innbyderne til Kvinnepolitisk Aksjon foran Stortingsvalget i 1977.

I sin innsats for likestilling har Eva Kolstad maktet å være brobygger mellom generasjonene. Hun har vært medsøster og medspiller for kvinnebevegelsen fra 1970-åra, skapt kontinuitet og knyttet sammen ulike husområder. Eller som hun sa i Kvinnesaksnytt i 1959: "Det vi vil fram til er et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner : . . Kvinnesak er derfor nå like lite som før kamp mot menn. Det er en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter, for videre åndelig frigjøring. Problemet gjelder alle menn og alle kvinner, det gjelder familien og samfunnet."

A. K. L. H.

Kombinerte og samordnete oppgjør

Ledelsen i Landsorganisasjonen har aldri gitt uttrykk for noe prinsipp ved valg av tariffoppgjørsform. Den aktuelle faglige, politiske og økonomiske situasjonen har vært avgjørende. I tider med økonomisk oppgang har de fagorganiserte hatt relativt stor frihet ved forhandlingene. Når fortjenesten for kapitaleierne har vært for lav, eller synkende, er det blitt lagt restriksjoner på tarifforhandlingene. I tiden etter krigen er det særlig tre typer oppgjørsform som har vært brukt:

1. Forbundsvise oppgjør. Her utformer og fremmer det enkelte forbundet selv tariffkravene. For handlingene føres på et fritt grunnlag, og avstemningen følger tariffområdet, et område som dekkes av en overenskomst. Denne oppgjørsformen er den mest brukte etter krigen, og også den som har bredest støtte blant de fagorganiserte. Tre hovedgrunner er avgjørende for dette:

a. De lavest lønte har mulighet til relativ forbedring av sine kår. Dette samtidig med at forhandlinger og resultat er såpass oversiktlige at hver enkelt fagorganisert har anledning til å ta aktivt del i hele forhandlingsprosessen.

b. Ved bruk av denne oppgjørsformen er det mulig å oppnå maksimalt lønnstillegg ved hver enkelt bedrift.

c. Avvisning av tarifforslag ved uravstemning, og derav følgende streik, vil i hvert enkelt tilfelle omfatte et såpass begrenset antall arbeidstakere at myndighetene vil vegre seg for å bruke voldgift.

2. Samordnete oppgjør, fellesoppgjør. Denne oppgjørsformen Innebærer at de forskjellige forbund samordner sine tariffkrav. Forhandlinger og avstemninger er som regel felles. Selv om enkelte forbund avviser det fremlagte forslaget, er det summen av stemmer som teller. Avstemningen kan foregå forbundsvis, men den såk. "koblingsbestemmelsen" i arbeidstvistloven gir Riksmeklingsmannen mulighet til å kople avstemninger for ulike overenskomster, slik at det felles avstemningsresultatet blir utslagsgivende. Forbund som har overvekt av neistemmer må da godta forhandlingsresultatet. Samordnete oppgjør øker sjansene for at tvungen voldgift blir brukt, fordi myndighetene sjelden vil tillate en omfattende streik.

3. Kombinerte oppgjør. Hovedprinsippet her er forhandlinger mellom tre parter. Foruten arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner, deltar også myndighetene. Modellen til kombinert oppgjør finnes i Skånlandutvalgets innstilling (se art. Skånlandutvalget).

Virkeliggjøring av Skånlandutvalgets forslag ville føre til en stor grad av umyndiggjøring av den enkelte fagorganiserte og til sentralisering av makt i et organ som til dels ville være utenfor faglig, og også politisk, innflytelse og kontroll. Forslaget møtte en storm av protester fra grunnplanet i fagbevegelsen, og LOledelsen forsikret at dette ikke var aktuell politikk på det tidspunktet utvalgets innstilling forelå.

Imidlertid så en allerede i 1975 at staten kom til å spille en mer aktiv rolle ved tarifforhandlingene. Begrunnelsen for statens medvirkning var hensynet til de lavest lønte og at truende arbeidsledighet best kunne møtes med sentralisering av tariffforhandlingene. I 1976 fant et flertall av de fagorganiserte at de fremlagte tarifforslagene, sammen med statens tiltak, var tilfredstillende, og forslaget ble vedtatt gjennom uravstemning. En interessant observasjon var at Handel og Kontor LOs største lavtlønnsforbund hadde flertall av neistemmer. Senere på året vedtok også dette forbundets landsmøte et forslag som krevde frie, forbundsvise forhandlinger.

Både ved oppgjøret i 1976 og 1977 var det de lavest lønte som fikk den svakeste lønnsutviklingen. Erfaringene som etter hvert ble gjort i fagbevegelsen, førte til at aksjonen "Nei til kombioppgjør" ble stiftet våren 1977. I ledelsen for aksjonen satt faglige tillitsvalgte som soknet til DNA, NKP og SV. Etter EFkampen var dette det første organiserte samarbeidet i fagbevegelsen mellom personer fra disse tre partiene.

Aksjonen kunne påvise at det i januar 1978 var et flertall i fagbevegelsen for frie, forbundsvise forhandlinger. Trass i dette vedtok LOs representantskap 19. januar samme år at LO fortsatt ville foretrekke kombinerte oppgjør. Forhandlingene endte i mekling, meklingen i brudd, bruddet i tvungen voldgift og hele opplegget kulminerte med pris og lønnsstopp 12. september 1978.

A. W.

Kominform

Kominform (kommunistisk informasjonsbyrå) ble stiftet som et defensivt mottrekk mot den amerikanske politiske og økonomiske offensiven etter annen verdenskrig (Trumandoktrinen, Marshallplanen og hele USA-imperialismen, som det seinere ble sagt). Den offensive betydning lå i forsøket på å bringe de østeuropeiske kommunistpartiene under det sovjetiske hegemoni og på å samordne kommunistpartienes politikk.

Interessen som den polske og tsjekkiske regjering viste for å delta i Marshallhjelpen, oppfattet Sovjetunionen som et inngrep i den sovjetiske innflytelsessfæren og styrket ønsket om større kontroll over de østeuropeiske partiene. Som svar på Marshallplanen, ble det sommeren 1947 opprettet handelsavtaler mellom Sovjetunionen og de østeuropeiske statene, og Kominform ble stiftet i september 1947 i Warszawa.

I Kominform deltok de kommunistiske partiene i Sovjetunionen, Jugoslavia, Romania, Bulgaria, Ungarn, Polen, Tsjekkoslovakia, Frankrike og Italia, mens det albanske kommunistpartiet og det østtyske sosialistiske enhetspartiet hadde observatørstatus. Byråets (hvert medlemsland hadde to medlemmer i byrået) sete var først i Beograd, etter bruddet mellom Sovjetunionen og Jugoslavia i Bucuresti. Leder var Suslov fra det sovjetiske kommunistpartiet.

Virksomheten til Kominform ble snart overskygget av konflikten mellom Sovjetunionen og Jugoslavia i 1948. På konferansen i Bucuresti i slutten av juni ble Jugoslavia satt utenfor samarbeidet med den begrunnelsen at landet fjernet seg fra marxismens og leninismens grunnprinsipper. Kominforms virksomhet ble deretter sterkt dominert av den sovjetiske kritikken mot Jugoslavia og tjente som et Instrument til å befeste Sovjetunionens ideologiske førerskap. Kominform mistet raskt sin politiske betydning etter 1948 og ble oppløst 17.4.1956 som et ledd i avstaliniseringen.

E. Lo.

Se også: Marshallplanen, Trumandoktrinen.

Komintern

Komintern (Den kommunistiske Internasjonale, Tredje Internasjonale) ble stiftet 4. mars 1919 som en sammenslutning av kommunistiske og venstresosialistiske partier. Ifølge formålsparagrafen fra 1920 var Komintern en sammenslutning av nasjonale kommunistiske partier i et kommunistisk verdensparti som arbeidet for å opprette proletariatets verdensdiktatur, avskaffe klassene og virkeliggjøre sosialismen som et skritt på veien mot et kommunistisk samfunn.

Kominterns forhistorie

Komintern er et resultat av Andre Internasjonales sammenbrudd i august 1914, da de nasjonale sosialdemokratiske partiene sluttet borgfred med borgerskapet og ga avkall på tidligere vedtatte prinsipper (se art. Andre Internasjonale). Sosialdemokratiets svik innledet et dypt skille innen arbeiderbevegelsen og dette fant sitt første spinkle uttrykk i Zimmerwaldbevegelsen. Innen Zimmerwaldbevegelsen skilte det seg ut en radikal fløy med bl.a. russiske bolsjeviker (Lenin, Sinovjev o.a.), hollandske venstresosialister og skandinaviske sosialdemokratiske ungdomsledere. Særlig Lenin hadde alt fra november 1914 luftet tanken om en ny internasjonale ("Den Andre Internasjonale er død, beseiret av opportunismen ... Foran Den Tredje Internasjonalen står oppgaven med å organisere proletariatets krefter til et revolusjonært stormløp mot de kapitalistiske regjeringer til borgerkrig mot borgerskapet i alle land, for den politiske makt, for sosialismens seier!"). Etter den russiske revolusjon tok tanken om en Tredje Internasjonale fastere former, og i januar 1918 ble det holdt en konferanse i Petrograd (Leningrad) hvor representanter fra flere vesteuropeiske partier og venstresosialistiske grupper deltok (EgedeNissen fra Norge). Her ble det besluttet å sammenkalle til en større konferanse av partier som anerkjente den revolusjonære kampen mot sine regjeringer. Pga. blokaden av Sovjetunionen ble dette arbeidet først liggende, og invitasjonen til å danne en tredje internasjonale ble først sendt 24. januar 1919.

Første periode (1919-1922) Stiftelseskonferansen ble holdt 2.6. mars 1919 i Moskva. Forut for stiftelsen ble det holdt en konferanse som diskuterte det tyske partiets holdning til en ny internasjonale. Luxemburg og Jogiches fra den tyske partiledelsen hadde bestemt uttalt seg mot stiftelsen av Komintern på dette tidspunkt, og KPD-representanten Eberlein var reist med bundet mandat til Moskva. Fordi det ikke lyktes å overtale Eberlein, foreslo Lenin at konferansen skulle erklæres som en forberedende konferanse, som skulle velge et byrå og utarbeide en plattform. Da den offisielle konferansen ble åpnet 2. mars, møtte 51 delegerte fra 29 land. 34 av dem var stemmeberettiget, de øvrige (bl.a. Emil Stang fra Norge) møtte opp som observatører uten stemmerett og uten mandat til å melde sine partier inn i Komintern.

Utenom bolsjevikene var det ved siden av DNA bare venstrefløyen i det bulgarske og finske sosialdemokratiet som virkelig representerte medlemspartier på kongressen. Resten var små, aktive, men organisasjonsmessig forholdsvis ubetydelige grupper. Da spørsmålet om stiftelsen sto på dagsorden, bøyde Eberlein seg for stemningen og motsatte seg ikke lenger en stiftelse, men avholdt seg fra å stemme. Konferansen vedtok å konstituere seg som Tredje Internasjonale. I konferansens midtpunkt sto debatten om proletariatets diktatur, om borgerlig demokrati som kapitalistisk diktatur eller proletarisk diktatur som sosialistisk demokrati, om borgerlig demokrati eller rådsmakt (innledning ved Lenin). Dessuten ble det etter en innledning av Bukharin vedtatt retningslinjer og et manifest til proletariatet i hele verden (ved Trotskij). Det ble videre opprettet en eksekutivkomite (formann Sinovjev) og et byrå. Dessuten skulle en utarbeide et forslag om statutter til neste kongress. Moskva skulle foreløpig være eksekutivkomitéens sete inntil revolusjonen hadde seiret i Tyskland.

Stiftelsen av Komintern virket som en inspirasjon for den revolusjonære arbeiderbevegelsen. I ukene og månedene etter kongressen ble det stiftet en rekke kommunistiske partier som sluttet seg til Komintern. Rådsbevegelsen spredte seg inspirert av det russiske mønster og ble betraktet som målestokk for revolusjonens utbredelse. Samtidig gjorde sterke antiparlamentariske krefter seg gjeldende, særlig i Tyskland, som avviste et samarbeid på borgerskapets premisser og som nektet ethvert arbeid i parlamentet og i korrumperte fagforbund og foreninger. Den kommunistiske bevegelsen kom dermed i en mellomstilling og prøvde å avgrense seg på den ene siden fra venstrekommunistisk og syndikalistisk hold (Lenin prøvde med "Venstreradikalismen kommunismens barnesykdom" å gjendrive argumentene fra de hollandske lederne for Kominterns Vest-Europakontor (Pannekoek, Gorter)), og på den andre fra opportunistisk og sentristisk hold (se art. Sentrisme).

Fra Kominterns side fryktet en en utvanning av den nye internasjonalens bærende ideer. Moskvatesene, som den andre kongressen vedtok i 1920 (217 delegerte, derav 169 med stemmerett, fra 41 land), var nettopp et forsøk på en avgrensning fra sentristiske og sosialdemokratiske partier. Tesene bygde på russiske organisasjonserfaringer og foreslo en rekke tiltak som skapte splittelse i flere store europeiske partier (Italia, Frankrike, Tyskland (USPD)). Dette skjedde særlig pga. kravene om regelmessige utrenskninger, sentralismen, kampen mot den faglige sosialdemokratiske Amsterdam-internasjonalen og oppfordringen til å bryte med reformistene, sentristene og pasifistene. Tesene utdypet skillelinjene mellom kommunister og sosialdemokrater.

Den andre kongressen viste klart den rivende utviklingen Komintern hadde gjennomgått. Den utarbeidet Kominterns program og taktiske grunnlag, dessuten statutter. Statuttene oppsummerte et fast, sentralistisk organisasjonsprinsipp som skulle skille Komintern frå tidligere internasjonaler. Samtidig ble det vanskelige og tungtveiende problemet om proletarisk internasjonalisme som verdensrevolusjon kontra proletarisk nasjonalisme som støtte for Sovjetunionens delrevolusjon, ført inn i historien idet kongressen, som et resultat av den mislykkede revolusjonen i Sentral og Vest-Europa, vedtok: "Den kommunistiske Internasjonale støtter helt og holdent landevinningene til den store proletariske revolusjonen i Russland".

I retningslinjer for bondespørsmålet tok en utgangspunkt i tesen om at den proletariske revolusjonen og oppbyggingen av sosialismen bare kunne lykkes hvis industriproletariatets målsettinger lot seg forene med småbøndenes og bygdeproletariatets interesser. Kongressen forsøkte videre å overvinne at stiftelseskongressen nesten utelukkende var interessert i Europa. Som et kompromiss mellom Lenins og inderen Roys teser, ble det fattet et vedtak som tilla kolonienes frigjøringsbevegelser stor betydning for verdensrevolusjonen. Vedtaket ble imidlertid ikke fulgt opp av de følgende kongresser. Dette skyldtes både hensynet til Sovjetunionens utenrikspolitiske interesser og de vestlige kommunisters mangel på interesse.

Takket være de 21 opptaksbetingelsene utviklet Komintern seg til en strengt sentralistisk ledet organisasjon. De tilsluttede partier ble betegnet som "seksjon av Komintern" og pålagt å gjennomføre navneskiftet offisielt. .Bortsett fra de tyske venstrekommunistene (KAPD) gikk ingen imot at det var prinsipielt nødvendig med en disiplinert og sentralisert organisasjon, og det hersket enighet om at en på denne måten kunne unngå å gjenta Andre Internasjonales feil. Dessuten mente partiene at sentraliseringen og en nesten militær disiplin var nødvendig i en epoke da en ventet borgerkrig.

Den andre kongressen og perioden etter den innebar en styrking av de ikkerussiske partiene i forhold til bolsjevikene. Riktignok var de russiske politikeres revolusjonære erfaring og intellektuelle overlegenhet anerkjent, men pga. sin tallmessige styrke var de øvrige kommunistpartiene likeverdige partnere. Komintern hadde nå tilslutning fra lovlige massepartier i Tyskland, Frankrike, Italia, Norge, Bulgaria og Tsjekkoslovakia. I tillegg kom halv-lovlige og ulovige massepartier i Finland og Polen. I 1921 hadde de ikke-russiske partiene med 1,2 millioner medlemmer dobbelt så mange medlemmer som SUKP (Sovjetunions kommunist-parti). Kommunistpartiene i Tyskland (som hadde en nøkkelstilling i revolusjonsstrategien) og Tsjekkoslovakia var til sammen større enn bolsjevikene. (Forholdet forandret seg etter 1921 til det sovjetiske partiets fordel. I 1928 var SUKPs medlemstall 1,2 millioner mot de øvrige partiers 443 000.)

I Tyskland åpnet avskallingen av venstrekommunistene veien for en forening mellom KPD (Tysklands kommunistparti) og de uavhengige sosialdemokrater (USPD). De sistnevnte hadde på sitt landsmøte i 1920 godtatt de 21 betingelser som det første større vesteuropeiske arbeiderparti. Gjennom foreningen mellom KPD og USPD til KP, fikk dette en massebasis, og det tyske partis stilling og prestisje økte betraktelig. Kominternledelsens behandling av det italienske partiet (se nedenfor) førte til den første konflikten mellom Komintern og de tyske partiledere Levi og Zetkin (se art. Zetkin), og en aktivistisk gruppe (Brandler, Thalheimer) overtok KPD. I samråd med Kominterns representanter i Tyskland besluttet de i 1921 å utvide generalstreiken til væpnede kamper i industriområdene i MidtTyskland. Denne "marsaksjonen" endte med nederlag og isolasjon av KPD. En målbevisst politikk i den følgende tiden økte igjen partiets maktposisjon, og sommeren 1923 var KPDs innflytelse blant de tyske arbeidere antakelig større enn sosialdemokratenes.

I Italia hadde ledelsen i Komintern konfrontert sosialistpartiets (PSI) landsmøte i 1921 med et ultimatum hvor det ble krevd at vedtakene fra den andre kongressen betingelsesløst skulle aksepteres. Kravet førte til splittelse innen den italienske arbeiderbevegelsen og passivitet blant arbeiderne i Italia på et tidspunkt hvor en trengte en sterk arbeiderbevegelse i kampen mot fascismen. To måneder før fascismens seier oppfylte PSI kravet fra Komintern om å ekskludere høyrefløyen. Kominterns fjerde kongress gjenforente, mot kommunistenes vilje, PCI og PSI; i mai 1923 gjennomførte Komintern for første gang en ny oppnevnelse av et helt partistyre og skjøv Bordiga og andre italienske venstreledere ut av partiledelsen. Både den mislykkede "marsaksjonen" i Tyskland og nederlaget i Italia ledet kommunistpartiene i de to store vesteuropeiske land inn i alvorlige kriser, svekket dem og styrket igjen bolsjevikenes posisjon innen Komintern trass i deres medansvar i nederlagene. Den revolusjonære stemningen som preget Komintern i den første tiden, tapte seg. Revolusjonen i SentralEuropa lot vente på seg og skred ikke "fram med en slik svimlende hastighet at en antakelig kan slå fast: innen ett år vil vi nesten ha glemt at det en gang i Europa fantes en kamp om kommunismen", slik Sinovjev hadde håpet da Komintern ble stiftet. Komintern og de ikkerussiske kommunistpartiene ble i større grad avhengige av Sovjetunionens tekniske og materielle hjelp.

Kominterns tredje kongress i 1921 (605 delegerte, derav 291 med stemmerett, fra 52 land) behandlet bl.a. splittelsen i den italienske arbeiderbevegelsen, dannelsen av Den røde faglige internasjonalen (RFI), Sovjetunionens overgang til Den nye økonomiske politikken (NEP) og innledet en ny epoke med parolen om enhetsfront, uten dermed å forandre det teoretiske og organisatoriske opplegget. Denne nye taktiske linjen førte i 1922 til at Komintern deltok på konferansen mellom de tre internasjonale sammenslutninger (Andre Internasjonale, Wiener Arbeitsgemeinschaft og Komintern) som imidlertid forløp uten resultat. Enhetsfronttaktikken kjennetegnet de kommunistiske partiers politikk i de følgende to år. Den gikk ut fra at kommunistpartiene, som i de fleste land var mindre enn sosialdemokratene, ikke alene ville greie å vinne arbeidermassene, og at de derfor skulle samarbeide med andre partier om bestemte avgrensede spørsmål for å nå felles mål.

Utslagsgivende for enhetsfrontpolitikken var tre faktorer: For det første var arbeiderne gått trett og mange var demoralisert etter en rekke nederlag. Den revolusjonære bølgen hadde imidlertid ebbet ut og sosialdemokratiet var på frammarsj blant arbeiderne. For det andre var det kommet til en stabilisering av den kapitalistiske økonomien, og som følge av dette, ble det satt igang en kapitalistisk offensiv overfor arbeiderklassen økonomisk og politisk. I en ikkerevolusjonær situasjon skulle arbeiderklassen samles til enhet i kampen mot kapitalismen. Konkrete krav som sprang ut av arbeiderklassens situasjon kunne i en gitt situasjon vise seg å være uforenlige med det kapitalistiske systemet og tvinge fram spørsmålet om revolusjon. Samtidig kunne sosialdemokratenes borgerlige politikk avsløres. Enhetsfronten skulle både bygges fra grunnplanet, "nedenfra", og gjennom organisatoriske overenskomster, "ovenfra". Fra å være revolusjonære elitepartier forvandlet de vesteuropeiske kommunistpartiene seg til massepartier med en sentralistisk struktur. Organisasjonens vekst og oppslutning ved valgene ble betraktet som målestokk for revolusjonens muligheter.

Kominterns fjerde kongress i 1922 (408 delegerte, derav 343 med stemmerett, fra 58 land) bekreftet enhetsfrontspolitikken. Parolen om en arbeiderregjering ble styrket og ble seinere utvidet til også å omfatte et samarbeid med bondepartier der forholdene lå til rette for dette. Arbeiderregjeringens viktigste oppgave skulle være " å bevæpne proletariatet, avvæpne borgerlige kontrarevolusjonære organisasjoner, innføre kontroll over produksjonen, overføre de viktigste beskatningsbyrdene på de rike og bryte det kontrarevolusjonære borgerskapets motstand."

Andre periode (1923-1928) Sovjetunionen ble, som Bukharin understreket på fjerde kongress, orienteringspunktet for alle kommunistiske partier. Kominterns internasjonale målsettinger ble underordnet den sovjetiske statens Interesser. Samtidig mistet seksjonene muligheten til selv å høste revolusjonære erfaringer. De russiske revolusjonserfaringene ble med hjelp av Kominterns taktiske og tekniske veiledning overført til medlemspartiene. Den nye økonomiske politikken førte ikke til de ønskede resultater i Sovjetunionen. Proletariatets nederlag i Bulgaria og i Tyskland (1923), og kapitalismens midlertidige stabilisering ved hjelp av Dawesplanen (internasjonal avtale som i 1924 ble lagt til grunn for Tysklands skadeerstatning til de allierte), førte til en foreløpig tilbakegang i den revolusjonære bevegelsen i Europa, og Sovjetunionen kunne ikke vente seg hjelp fra denne.

Fordi Sovjetunionen fortsatte å være det eneste landet hvor en sosialistisk revolusjon hadde seiret, begynte de kommunistiske partiene i de kapitalistiske land i økende grad å idealisere forholdene i Sovjetunionen. Ledelsen i de kommunistiske partiene begynte å forsvare alt som skjedde i Sovjetunionen. "Så lenge en kunne anta at den russiske revolusjon bare var det første kapittel i verdensrevolusjonens historie, var Den kommunistiske internasjonales autoritet naturligvis større enn enhver nasjonal regjerings og Sovjetunionens . . . Men da revolusjonens utbredelse dro i langdrag og Sovjetunionen ble drevet til å inngå kompromisser ved Den nye økonomiske politikken, forandret likevekten mellom autoritet og prestisje mellom Komintern og Sovjetunionen seg radikalt," sier forskeren H. E. Carr. Den spesielle situasjonen som var betinget av sovjetisk isolasjon, ble ikke lenger undersøkt kritisk. Den opprinnelige solidariteten forvandlet seg til tro. " En automatisk konsekvens av det var Sovjetledelsens rett til å bruke disse partiene framfor alt som taktisk redskap for russisk utenrikspolitikk, om nødvendig uten hensyn til arbeidernes egne behov i de industrialiserte kapitalistiske landene" (Abendroth). Overgangen skjedde gradvis og ikke som en nødvendig konsekvens av at Stalin overtok den faktiske ledelsen av SUKP.

På Kominterns femte kongress i 1924 (510 delegerte, derav 346 med stemmerett, fra 49 land) ble riktignok de enkelte partiers bolsjevisering krevd, dvs. en organisatorisk og politisk utvikling i medlemspartiene i tråd med den sovjetiske utviklingen, men bolsjeviseringsprossessen ble avsluttet ca. 1930, og inntil da kunne de enkelte partiene i forskjellige spørsmål handle forholdsvis selvstendig, selv om det stadig oftere hendte at Komintern grep inn og ordnet forholdene i samsvar med den offisielle linje. På kongressen inntok det tyske spørsmålet som var blitt aktuelt pga. oktobernederlaget, bred plass, selv om det ikke var et eget punkt på dagsordenen.

Venstrekursen som kongressen aksepterte, tok utgangspunkt i den tyske situasjonen. ordømmelsen av Brandler- Thalheimer-fløyen innebar at Komintern ga opp ideen om den proletariske enhetsfronten til fordel for en sekterisk kursforandring, hvor en appellerte til sosialdemokratenes massegrunnlag og rettet anklage mot lederne. Muligheten for å opprette "arbeiderregjeringer" ble kategorisk avvist. Sinovjev begrunnet den nye politikken med at det internasjonale sosialdemokratiet var blitt en fløy av fascismen og erklærte vestresosialdemokratene som hovedfiende. Årsakene til den feilslåtte politikken ble ikke analysert. Isteden trøstet en seg med illusjonen om en snarlig ny krise og "forklarte" nederlaget ut fra sosialdemokratenes svik og utilstrekkeligheter hos egne ledere. Motsetningene innen SKUP, som var blitt tydelige etter Lenins død, ble samtidig trukket inn i Komintern. Leder"troikaen" Stalin, Kamenev og Sinovjev satte Trotskij utenfor, og Trotskij rettet sin kritikk mot Kominterns ledelse som han gjorde ansvarlig for nederlagene i Bulgaria og Tyskland. På kongressen kom det videre til et oppgjør mellom eksekutivkomitéens (EKKIs ledelse og "høyre"-kommunistiske delegerte fra Frankrike og Tsjekkoslovakia. De tyske delegerte støttet EKKI, og det utviklet seg et nært samarbeid mellom Sinovjev og den tyske "venstre"

Venstrekursen fikk flertall i de fleste europeiske partier, men ble etter kort tid gitt opp til fordel for en enhetsfront "ovenfra". Venstreopposisjonen ble skarpt kritisert på det femte EKKI-plenum (våren 1925), og 1.9.1925 ble den tyske partiledelsen under Fischer og Maslov fordømt i et åpent brev. Stridighetene i den sovjetiske partiledelsen ble igjen overført til Kominterns seksjoner og varslet om Sinovjevs svekkede stilling. Samtidig med at den nye kursen var mer preget av pragmatisme, forsøkte RI å oppnå en faglig samling med AmsterdamInternasjonalen.

Bolsjeviseringen ble ansett som den viktigste oppgaven og den resulterte i en større grad av enhet innen Komintern. Den forventede økonomiske krisen krevde en effektiv ledelse og enhetlige partier. Sentralismen i kommunistpartiene ble bygd ut, og forholdet mellom de nasjonale partiene og EKKI ble forandret slik at EKKI fikk en meget utstrakt myndighet i forhold til seksjonene. Men nettopp EKKIs sentralisme viste seg ute av stand til å analysere de enkelte lands spesielle situasjoner. Ved forberedelsene og gjennomføringen av revolusjonære aksjoner i internasjonal målestokk var EKKI det svakeste leddet. Mens årlige kongresser hadde diskutert og staket ut kursen i Komintern, ble det nå større pauser mellom kongressene, noe som førte til at EKKIs makt økte, og at seksjonenes muligheter til å innanke EKKI-avgjørelser til kongressene ble redusert. Slik ble det på EKKI-møtet fattet viktige avgjørelser om f.eks. oppgjøret med Fischer-Maslovfløyen i KPD (6. plenum), politikken overfor Kina (7. og 8. plenum), oppgjøret med opposisjonen mot. Stalin i Sovjet, og opposisjonens forbundsfeller i seksjonene (7. og 9. plenum). Også at Sinovjev ble avløst som leder (1926) skjedde uten seksjonenes medvirkning.

Omorganiseringen fra det gamle sosialdemokratiske organisasjonsmønster (territorial organisering) til bedrifts og gatecellesystem, som skulle gi partiene en økt kampdyktighet og stabilitet, førte imidlertid i mange partier til oppløsning fordi en i overgangsfasen ikke maktet å gi cellene oppgaver. Dette begrenset videre kontakten mellom medlemmene og dermed muligheten til å utforme alternative synspunkter, og det fremmet manipulasjonstendenser. "I stedet for å utvikle en egen, selvstendig gjennomdiskutert politisk strategi, ventet en passivt på revolusjonen og godtok tillitsfullt ethvert direktiv ovenfra" (Abendroth).

Tredje periode (1928-1935) I 1927/28 kom den sovjetiske ledelsen med en ny vurdering av den utenrikspolitiske situasjonen. Mens de tidligere hadde delt de kapitalistiske landene i to leire med forskjellige interesser, gikk analysen nå ut på at kapitalismens indre motsigelser ville bli skjerpet, og at dette ville lede til en fase av angrepskriger fra de imperialistiske statene mot Sovjetunionen. Ifølge Stalins syn lå den historiske hovedmotsigelsen i delingen mellom den kapitalistiske verden på den ene siden og Sovjetunionen, arbeiderklassen og folkene i koloniene på den andre siden. Innenrikspolitisk begynte maktkampen å tilspisse seg mellom Stalin og " høyrefraksjonen rundt Bukharin, som til nå hadde støttet Stalins kamp mot Trotskij og Sinovjev. Denne partikampen ble overført på Komintern og førte med seg at moderate fraksjoner som støttet Bukharin eller sympatiserte med ham, ble fjernet fra sine partiverv med EKKIs hjelp.

Det interne oppgjøret i Sovjetunionen, den nye vurderingen av den verdenspolitiske situasjon i Sovjetledelsen, den begynnende bondefiendtlige politikken i Sovjetunionen og omslaget i industripolitikken var årsaken til en skarp venstrekurs innen Komintern. Denne kursen sto videre i sammenheng med den forventede økonomiske verdenskrise som den ungarske økonomen Varga hadde forutsagt, og med Stalins feilslåtte Kinapolitikk, som endte med et alvorlig nederlag for de kinesiske kommunister. (Kantonkommunens nederlag i 1927 betydde slutten på ethvert håp om at verdensrevolusjonen kunne føres fra periferien (Kina og India) inn i kapitalismens sentra.)

På samme måte som ved nederlagene i Tyskland søkte Kominterns ledelse å velte ansvaret over på de enkelte kommunistpartiers ledere, mens grunnen til nederlaget lå i Kominterns egne utilstrekkelige analyser. Et første varsel om kursforandringen kunne en alt konstatere i apal 1927 i et brev til Frankrikes kommunistparti, som ble oppfordret til en konfrontasjonskurs overfor sosialdemokratene. Denne politikken ble bygd ut i 1928, da det franske kommunistparti tok avstand fra sin hittil praktiserte "overdrevne legalisme" og erklærte det som hovedmål, ikke å vinne parlamentarisk innflytelse, men radikalisere det politiske livet.

Det niende EKKI-plenumet, RFIs fjerde kongress og den sjette verdenskongressen (alle i 1928) var hovedetappene når det gjaldt å sette den nye politikken igjennom i Kominterns seksjoner. (Dateringen av venstrekursens begynnelse varierer hos forskjellige forfattere.) Hovedemnet for den sjette kongressen var en analyse av den internasjonale situasjon og Kominterns oppgaver. Dessuten ble kampen mot den imperialistiske krigsfaren, kolonispørsmålet og situasjonen innen Sovjetunionen diskutert, og endelig Kominterns program. Trass i konflikten mellom Stalin og Bukhann var programutkastet for det meste Bukharins verk. Det var også han som ga EKKIs beretning og erklærte høyreavvik som den største faren. Programmet ble et kompromiss mellom forskjellige oppfatninger, selv om tesen om at Komintern nå gikk inn i en tredje periode ga uttrykk for de ultravenstre tendensene. I denne tredje perioden regnet en med å bygge opp en sosialistisk økonomi i Sovjetunionen, at den kapitalistiske stabiliteten ville rokkes og at en ville få en skjerping av kapitalismens allmenne krise. Et sentralt punkt i programdebatten var diskusjonen om forholdet til sosialdemokratiet og fascismen. Sosialdemokratenes regjeringspraksis i en rekke land medførte at enhetsfrontpolitikken ikke lenger kunne anvendes. Omslaget i Kominterns holdning til sosialdemokratiet var meget kraftig, og det var det tyske partiet som først brakte begrepet sosialfascisme inn i debatten på den sjette verdenskongressen, mens italieneren Togliatti (se art. Togllatti) skarpest gikk imot den tyske fascismeforståelsen. Bukharin, som ble kritisert av tyskeren Thålmann og sovjetiske delegerte, hadde alt på SUKPs 15. kongress konstatert at sosialdemokratiet ideologisk hadde tilpasset seg fascismen. Men mens han hevdet at det fantes ideologiske likhetspunkter, snakket tyskerne om sosialdemokratiets bruk av fascistiske metoder.

Likestillingen mellom fascisme og sosialdemokrati ble ikke nedtegnet i programmet. Det fikk sin utforming først på det tiende EKKI-plenum (1929), hvor Kuusinen og Manullskij holdt hovedreferatene. Ifølge Kuusinen handlet sosialdemokratene som fascister, bare skjult bak et tåkeslør. Manuilskij mente å kunne konstatere at sosialdemokratiets sosiale grunnlag var i ferd med å forandre seg. Hadde det hittil forandret seg fra et proletariat til et arbeideraristokrati, så skjedde det nå en forandring i retning småborgerskapet. I april 1931 (11. plenum) erklærte Manuilskij at et fascistisk regime vokste organisk fram av det borgerlige demokratiet og at det ikke fantes motsigelser mellom et borgerlig demokrati og et fascistisk diktatur. Ulike syn i oppfatningen av sosialdemokratiet og fascismen forsvant mer og mer, og det 12. EKKI-plenumet (1932) erklærte: "Bare gjennom å rette hovedframstøtet mot sosialdemokratiet, denne hovedstøtten for borgerskapet kan det bli mulig å slå til mot og beseire proletarlatets største klassefiende borgerskapet".

Kampen rettet seg mest mot de delene innen sosialdemokratiet og den indre kommunistiske opposisjon som sammen kunne utgjøre et aksjonsfellesskap mot fascismen. En revolusjonær kamp mot fascismen innebar i den sovjetiske ledelsens øyne en fare for en Kominternuavhengig sosialistisk massebevegelse som kunne true sovjetledernes herredømme innen Komintern og framstå som alternativ også for den sovjetiske befolkningen. Denne oppfatningen fikk skjebnesvangre følger for arbeiderklassen i Tyskland og for Tysklands kommunistiske parti (KPD). KPD håpet at den økonomiske verdenskrisen ville føre til kapitalismens totale sammenbrudd og en betydelig politisk radikalisering. Fordi en trodde at massene automatisk ville slutte seg til kommunismen, ble sosialdemokratene bekjempet med alle midler Thälmann "Vi sier til arbeiderne: Fascismen begynner ikke når Hitler kommer, den har alt begynt."). "Med Hitler som forbundsfelle" (Manuilskij i 1932) presset Komintern på at KPD gjennomførte en folkeavstemning mot den sosialdemokratiske regjeringen i Preussen. Arbeiderne i Ruhrområdet, som ville danne en enhetsfront mot fascismen, ble ekskludert.

Fram til 1934, etter fascismens seier i Tyskland, og da KPD og SPD(Tysklands sosialistiske parti) begge var blitt forbudt, mente Komintern at sosialdemokratiet måtte bekjempes før en kunne gå til kamp mot fascismen. Hitlers maktovertakelse ble til og med tolket som en konsolidering av KPD. Da fascistene i 1933 forbød sosialdemokratiet og fagbevegelsen, gledet en seg over at sosialdemokratene mistet sitt massegrunnlag som ifølge Stalin sto i veien for KPDs definitive bolsjevisering (13. plenum i 1933: "Den nåværende situasjonen i den tyske arbeiderbevegelsen gir oss muligheten til å likvidere SPDs masseinnflytelse og til å gjenopprette arbeiderbevegelsens enhet på revolusjonært grunnlag").

Kominterns Tysklandpolitikk, og også KPDs politikk, overvurderte venstreradikallseringens utbredelse, undervurderte alvoret i fascismens framgang og støttet seg på en utilstrekkelig analyse av de politiske konkjunkturene, og en feilaktig klasseanalyse som undervurderte nødvendigheten av arbeiderklassens enhet. Kløften mellom utviklingen i det økonomiske grunnlaget, som pekte mot venstre, og massenes ideologiske utvikling som gikk mot høyre, ble oversett. Venstreekstremismen førte til et nederlag som resulterte i at arbeiderbevegelsen ble fullstendig tilintetgjort i Tyskland. At de enkelte seksjoner aksepterte Kominterns kurs, innebar samtidig en kapitulasjon overfor den sovjetiske partiledelsen. For ikke å bli mistenkt som høyreavvikere eller sosialfascister, underordnet de enkelte seksjoner seg betingelsesløst det sovjetiske partiet under Stalins ledelse.

På det faglige planet ble denne politikken ledsaget av en mer eller mindre åpen splittelsespolitikk (se art. Revolusjonære fagopposisjon og Røde Faglige Internasjonale). Verken ideologisk eller politisk var Kominterns medlemspartier i denne perioden i stand til å spille en ledende rolle innen arbeiderbevegelsen. Også de militære apparater som mange partier, deriblant KPD, hadde bygget opp, viste seg å være uten betydning i kampen mot fascismen. Som partiene var de stivnet til i skjematisme og byråkrati. En mante fram en umiddelbar krigsfare som truet Sovjetunionens eksistens, og dette knyttet seksjonene enda nærmere til Sovjet og bidro samtidig til å mistenkeliggjøre enhver opposisjon. Når kommunistiske partier likevel var i framgang i enkelte land, skyldtes dette i første rekke klassemotsetningene og ikke bevisst arbeid fra et kommunistisk parti eller Kominterns politikk. For en del kommunistpartier betydde den nye kursen en avskalling mot høyre (Scheflofløyen og Mot Dag i Norge, Kilbomkommunistene i Sverige, Thalheimer og Brandler i Tyskland). En del av "høyrekommunistene" samlet seg i en internasjonal opposisjon (IVKO) og ønsket å vende tilbake til enhetsfronttaktikken fra tredje kongress. Dessuten ville de avskaffe SUKPs ledermonopol og gjenopprette de enkelte seksjoners økonomiske uavhengighet av Komintern.

Folkefrontperioden 1935-39 Sovjetunionens utenrikspolitiske interesser gjorde det i 193435 nødvendig å ta "venstre"kursen opp til ny vurdering. I Tyskland, Østerrike, Italia, på Balkan, i Polen og Ungarn hadde fascistiske eller reaksjonære militærdiktaturer etablert seg. Liksom de borgerlige demokratier, er den sovjetiske ledelsen interessert i å stanse den fascistiske ekspansjonen i Europa. Sovjetledelsen prøvde å oppnå et bedre forhold overfor Vest-Europas borgerlige regjeringer. Dessuten økte presset nedenfra i enkelte kommunistpartier, og en var nødt til å ta hensyn til ønsket om enhet i arbeiderklassen. Også i indre Kominternkretser oppsto det ønsker om et bedre forhold til sosialdemokratene. Enhetsønsket kom først fram i Frankrike, hvor kommunistiske og sosialdemokratiske arbeidere I 1934 gikk sammen i demonstrasjoner mot fascistenes oppmarsj. De første offisielle henvendelser fra sosialdemokratisk side om en felles generalstreik ble imidlertid avvist, og et samarbeid kom først i stand etter at regjeringen hadde forbudt kommunistenes demonstrasjon. Først etter at Komintern var gått inn for enhetsfront ovenfra, var det franske kommunistpartiet villig til å samarbeide med sosialdemokratene.

Den offisielle revurderingen av Kominterns politikk skjedde på sjuende kongress i 1935 i Moskva, den første etter en pause på sju år. Kongressens viktigste emne var kampen mot den fascistiske faren. En tok utgangspunkt i Lenins skrift om radikalismen, hvor enhetsfronten med den reformistiske arbeiderbevegelsen ble behandlet. Enhetsfrontstrategien ble smeltet sammen med en annen av Lenins teorier om samarbeid med andre progressive lag og grupper til folkefrontteorien. Denne folkefronten av kommunister, sosialdemokrater og antifascistiske krefter innen borgerskapet skulle være et vern mot fascismen, som Kominterns nye generalsekretær Dimitrov karakteriserte som "det åpne terroristiske diktatur av de mest reaksjonære, mest sjåvinistiske, mest imperialistiske elementer innen finanskapitalen". Kommunistene gjorde seg til talsmenn for det borgerlige demokratiet som de ville forsvare mot fascismen. Valget sto ikke lenger mellom proletariatets diktatur og det borgerlige demokratiet, men mellom det borgerlige demokratiet og fascismen. Derfor ble heller ikke sosialdemokratene lenger angrepet som sosialfascister, men kommunistene inviterte sosialdemokratiske partier og reformistiske fagforeninger til samarbeid (jamfør samlingsforhandlingene mellom DNA og NKP i 1936-37, sammenslutningen av fagbevegelsen i Frankrike (mars 1936) og ungdomsbevegelsen i Spania (mars 1936)).

Kommunistpartiene skulle kunne inngå " kortsiktige eller langvarige overenskomster" med sosialdemokratene, men samtidig "opprettholde sin frihet til politisk agitasjon og kritikk" overfor dem. Frontpolitikkens første fase med et nasjonalt demokratisk program skulle etterfølges av en annen fase som gjorde overgangen til proletariatets diktatur mulig. Den nye taktiske varianten i Kominterns strategi var defensiv. Den rettet seg mot fascismen på et tidspunkt da arbeiderbevegelsen hadde lidd sitt største nederlag. Folkefrontteorien kom som et resultat av Sovjetunionens utenrikspolitiske behov og var ikke et resultat av en bred debatt innen Komintern om den "tredje periode"s feilslåtte ultravenstretaktikk. Istedenfor en selvkritisk analyse av politikken siden 1928 ble alt ansvar for nederlagene og "sekteriske feil" pålagt de nasjonale partiene og partilederne. Spørsmålet om hvorfor KPD feilvurderte fascismen så totalt, ble ikke besvart. Etter sjuende verdenskongress fikk folkefrontpolitikken gjennomslagskraft i en rekke land, særlig ble støtten til mønstereksemplet på den nye linjen Blums regjering i Frankrike av betydning. Her hadde Komintern sin siste seksjon med en massebasis.

Moskvaprosessene og oppgjøret med ikke-stalinistiske kommunister under borgerkrigen i Spania bidro igjen til å øke spenningen mellom kommunister og sosialdemokrater og andre radikale (se art. Moskvaprosessene). Den "ansvarlige" politikken som de nasjonale kommunistiske partiene måtte føre i Sovjetunionens interesse, skapte både indre problemer for folkefrontregjeringene i Frankrike og Spania og fjernet kommunistene fra revolusjonære arbeidere. Folkefronten som en utenomparlamentarisk massebevegelse med en "tendensiell" sosialistisk målsetting sto i motsetning til folkefrontpartienes parlamentarisme og hensyntaken til utenrikspolitiske nødvendigheter. Utrenskningene i Sovjetunionen grep i 1937 også inn overfor ledende kadre som ble anklaget og dømt (Bukhann, Sinovjev, Radek o.a.). Viktige lederskikkelser forsvant, og Kominterns politiske betydning ble dermed ytterligere redusert.

Forfall og oppløsning Den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten betydde dødsstøtet for organisasjonen, og Komintern førte bare en skyggetilværelse fram til 15. mai 1943, da den definitivt ble lagt ned etter direktiv fra Sovjet, for å lette Sovjets samarbeid med vestmaktene under krigen. Etter august 1939 og fram til juni 1941 ble igjen det borgerlige demokratiet og sosialdemokratene Kominterns hovedfiende. Kampen mot fascismen ble innstilt, og Komintern bidro dermed til å svekke de antifascistiske kreftene. Først etter det tyske angrepet på Sovjetunionen gjenoppdaget Komintern at den antifascistiske kampen var nødvendig. Som sentrum for en revolusjonær verdensbevegelse, hadde organisasjonen imidlertid forlengst mistet sin betydning.

Komintern var blitt stiftet i en periode hvor klassekampene syntes å nå et nytt stadium, borgerkrigen, og hvor et slagkraftig parti på internasjonalt plan trengtes. Dette partiet i verdensmålestokk skulle grunnlegges på et enhetlig og sentralisert organisasjonsmønster og en enhetlig ideologi som for det meste ble bestemt av det landet hvor revolusjonen hadde seiret, Sovjetunionen. Både bolsjevikenes organisasjonsform, som øyensynlig var avgjørende for revolusjonens seier, og ideene hos bolsjevikenes ledere fikk dermed en framtredende plass i Komintern. Da revolusjonen i de industrialiserte europeiske land uteble, hadde dette som følge at den sovjetiske partiledelsens autoritet økte og dens revolusjonsmodell ble gjort allmenngyldig. Samtidig forandret Kominterns rolle seg da de kapitalistiske samfunn stabiliserte seg politisk. Oktoberrevolusjonens .motsigelser trådte tydeligere fram og fikk betydning for politiske og ideologiske oppgjør innen organisasjonen. Skiftet i politikk i 1921 innledet en ny epoke, hvor marxismen forvandlet seg til den "institusjonelle marxismen".

Denne første tendensen til "ideologisk bolsjevisering" var leninismen slik den ble lansert av sovjetledelsen (Stalin, Sinovjev, Kamenev) i kampen mot opposisjonelle retninger, først og fremst mot Trotskij. Ved hjelp av en " proletarisksosialistisk mytologi" (Rosenberg) skulle den russiske utvikling og Kominterns reformistiske praksis begrunnes. Høyre og venstreavvik ytret seg stadig mer i form av byråkratiske dekreter, den marxistiske teoris funksjon forvandlet seg til en legitimerende ideologi av marxismenleninismen.

Den proletariske internasjonalismen og den sovjetiske marxismens selvforståelse som redskap for revolusjonen ble under Stalins ledelse gitt opp til fordel for det som kalles en "sosialpatriotisk revisjonisme". Lukács' (omstridte) opprinnelige tese om at partiet, som intellektuell representant for det kjempende proletariatet aldri kunne ta feil, ble dogmatisk forklart med at det marxistiskleninistiske partiet (i organisatorisk forstand) aldri kunne ta feil. Partiets monopol på alle felter endte i at avvikende politiske, vitenskapelige og kunstneriske standpunkter ikke bare ble betraktet som feiltakelser, men som bevisst stillingstaken mot kommunismen, og som sådan mot sovjetledelsen. Historien ble omtolket og omskrevet etter taktiske behov, marxismen ble berøvet sitt frigjørende Innhold og sovjetledelsen fikk et fortolkningsmonopol for hele den kommunistiske verdensbevegelsen. Dette "nye stadium for sekterisme" (Lukács) var preget av en virkelighetsfjernhet som tydelig kom fram i bedømmelsen av fascismen. Følgen av teoriens forfall i SentralEuropa pga. fascismens seier, i den kommunistiske bevegelse pga. marxismens forvandling til en institusjonalisert marxismeleninisme var et tilbakeslag for marxismen som først ble overvunnet etter andre verdenskrig. Når marxistiske intellektuelle likevel sluttet opp om det sovjetiske fortolkningsmonopolet, så skjedde dette pga. at kommunismen, med sitt humanistiske utgangspunkt, ble betraktet som det eneste bolverk mot den tyske fascismen.

Organisatorisk oppbygging Siden Kominterns politikk stivnet til en byråkratisk forenkling, og motsigelsen mellom den " reformistiske" praksis og den "revolusjonære" retorikk ikke ble løst politisk, men organisatorisk, fortjener Kominterns organisatoriske oppbygging og praksis stor interesse: På femte verdenskongress i 1924 var det blitt slått fast at Komintern var bygd opp etter den demokratiske sentrahsmens prinsipper. Det øverste organet var verdenskongressen som skulle tre sammen annethvert år. Mellom kongressene var eksekutivkomitØn (EKKI) ansvarlig for arbeidet. EKKI ga de enkelte seksjoner "bindende direktiver" og kontrollerte deres arbeid. EKKI hadde videre rett til å omgjøre vedtak fra partiledelser eller landsmøter og å fatte vedtak som var forpliktende for de enkelte partier. Vedtakene måtte følges inntil de ble opphevet. EKKI kunne dessuten ekskludere partier, grupper eller enkeltmedlemmer. Vedtakene kunne innankes til kongressene, men bestemmelsen var illusorisk siden det ikke ble holdt regelmessige kongresser (sjette kongress ble holdt i 1928, sjuende kongress i 1935, deretter ble det fram til oppløsningen i 1943 ikke holdt noen kongress). Mens EKKImedlemmene opprinnelig ble valgt i samsvar med seksjonens ønsker, skjedde valgene fra 1922 også mot de enkelte partiers vilje.

Siden også EKKImøtene ble holdt med relativt store mellomrom, lå den egentlige makt hos presidiet (1926: 25 medlemmer, 1934: 30 medlemmer). EKKIs formann mellom 1919 og 1926 var Sinovjev, som ble etterfulgt av Bukharin. Etter Bukharins fall i 1929 ble ingen ny formann valgt, men Manuilskij ble (sammen med Kuusinen) Kominterns faktiske leder. I 1935 ble han avløst av Dimitrov, som var den nye generalsekretæren, men Manuilskij fortsatte som Dimitrovs stedfortreder fram til oppløsningen i 1943.

Ved siden av presidiet fantes det et organisasjonsbyrå og et sekretariat. Begge ble imidlertid oppløst i desember 1926 og erstattet med et politisk sekretariat. De enkelte seksjonenes oppbygging tilsvarte stort sett Kominterns. Tallmessig var de sovjetiske representantene i det politiske sekretariatet i mindretall, men i realiteten bestemte det sovjetiske politbyrået politikken fra slutten av 1920-åra. Dette skjedde bl.a. ved at EKKIs, presidiets og det politiske sekretariatets tekniske apparat med sine ca. 400 ansatte i stor utstrekning ble kontrollert av SUKPmedlemmer. Dette gjaldt også for organisasjonsavdelingen, kvinnesekretariatet, ungdomssekretariatet, agitasjonsog propagandaavdelingen, informasjonsavdelingen og kooperativseksjonen. Ved siden av disse avdelingene fantes det land eller regionsekretariater som var underlagt en ansvarlig sekretær i EKKI. EKKIinstruktører var berettiget til å delta på enkelte partiers møter og til å "veilede" partiene. En sentral rolle spilte den Internasjonale Kontrollkommisjon (IKK) som prøvde klager mot enkelte EKKIavdelinger, mot enkeltpersoner eller organisasjoner og som gjennomførte disiplinære tiltak. I realiteten voktet IKK over Kominterns "ideologiske renhet" og gjennomførte utrenskninger av opposisjonelle enkeltpersoner eller fraksjoner. Avdelingen for internasjonale forbindelser (OMS), som var underlagt sekretariatet, hadde bygd opp et hemmelig apparat som holdt direkte kontakt med EKKIutsendingene i enkelte land, tok seg av det illegale arbeidet og sørget for en umiddelbar og direkte støtte av den enkelte seksjonen gjennom EKKI.

Ved siden av Kominterns egen organisasjon fantes det en rekke masseorganisasjoner og institusjoner som enten direkte var underlagt .denne eller som hadde nær tilknyttning til den. Av størst betydning var Den røde faglige internasjonale (stiftet i mai 1921), Den kommunistiske ungdomsinternasjonale, Bondeinternasjonalen, Det Internasjonale kvinnesekretariat, Internasjonalen for sjøfolk og havnearbeidere (ISH) og Den internasjonale røde hjelp.

E. Lo.

Se også: Bolsjevisering, Bukharin, Dimitrov, Folkefront, Front, NKP, Sosialfascisme, Stalinisme, Zimmerwaldbevegelsen.

Litteratur: A. Rosenberg: Bolsjevismens historie, Oslo 1935. J. Degras: The Communist International 1919-1943, London/New York 1965. G. D. H. Cole: Communism and Social Democracy 1914-1931, London/New York 1958. H. Weber: Die kommunistische Internationale, Hannover 1966. W. Abendroth: Den europeiske arbeiderbevegelse, Oslo 1972. G. Schäfer: Die Kommunistische Internationale und der Faschismus, Offenbach 1973. F. Claudin: Krisen i den kommunistiske verdensbevegelsen bd. 1, Århus/ Oslo 1977. E. Lorenz: Et spøkelse gikk over Europa, Oslo 1979.

Kommandittselskap

Kommandittselskap er en organiseringsform for forretningsvirksomhet, en mellomting mellom interessentskap og aksjeselskap. Betegnelsen på selskapet har som regel formen KS NN & Co eller bare NN & Co. Selskapet har to typer deltakere. 1. Komplementar (NN) som kan være en (eller flere) personer) eller et aksjeselskap, og som skyter inn et avtalt beløp. Komplementaren er dessuten ansvarlig med hele sin formue for kommandittselskapets virksomhet, og står i alminnelighet også for selskapets daglige drift. 2. Kommandittist (Co) som like ens skyter inn et avtalt beløp, men ikke tar på seg noe økonomisk ansvar for selskapet utover dette.

Risiko eller gevinst Kommandittselskapet er en måte å reise penger, særlig til mer risikopreget virksomhet. Til gjengjeld for risikoen er gevinstmulighetene ofte større her enn i et aksjeselskap, samtidig som risikoen for kommandittistene er mindre enn i et personlig firma eller et interessentskap, og også mindre enn for komplementaren. Dette har sammenheng med to forhold:

For det første er de interne selskapsforholdene i kommandittselskap lite lovregulert, i motsetning til aksjeselskap. Deltakerne står derfor mye friere til å avtale seg imellom hvordan de vil ordne sine mellomværender. Dette gjelder f.eks. styringsorganer og intern kontroll. Til forskjell fra aksjeselskapene kan en også fritt avtale når innskottet skal innbetales. Det fins heller ingen særlige lovbestemmelser som begrenser utdelingen av utbytte til deltakere i kommandittselskap (så lenge det ikke skjer på kreditorenes kostnad). Og loven som påbyr opplegg av reservefond, etterleves ikke i praksis. Utbyttet i et kommandittselskap vil derfor kunne utdeles tidligere og også være større enn i et aksjeselskap.

Det andre forholdet gjelder kommandittselskapets skatterettslige stilling. Et kommandittselskap er ikke et sjølstendig skattesubjekt. Dets underskott eller overskott og dets verdier eller gjeld føres direkte til skattelikning hos den enkelte deltaker i forhold til hans andel, og er en integrert del av hans egen inntekt og formue. Skattleggingen skjer altså hos hver av deltakerne.

Skattefordelene springer først og fremst ut av de alminnelige skattereglenes bestemmelser om avskrivinger på investeringer, særlig åpningsavskrivinger. Reglene tillater at et kommandittselskaps kostnader på investeringer i driftsmidler og underskott på virksomheten, kan avskrives slik at de kommer til fradrag i deltakernes bruttoinntekter fra andre kilder. For deltakere i et kommandittselskap som er i en oppbyggingsfase med store investeringer, f.eks. i skip eller borerigger, kan det på denne måten oppstå underskott som gir rett til fradrag i deres øvrige inntekter i flere år, etter reglene om framføring av underskott.

I tillegg kan den såk. distriktskatteloven fra 1969 gi skattefritak for avsetninger osv. til investeringer i utkantdistrikter, bl.a. i form av kommandittinnskott. Denne lovens avskrivingsregler er svært fordelaktige fordi avskrivingsperioden ved investeringer reduseres sterkt. På dette området må en imidlertid ha samtykke fra Finansdepartementet. Kommandittselskapformen har derfor ikke alltid blitt godkjent i samband med slike investeringer.

Som en særskilt engangsordning må også den midlertidige loven av 1977 om inntektsfradrag ved kontrahering av skip i Norge nevnes. Loven tillot ekstrafradrag i inntektene i 1976 og 1977 ved inngåing av skipsbyggingskontrakter ved norske verft. I denne sammenhengen er det registrert at anslagsvis 2 000 personer og selskap fikk skatteletter i form av fradrag på tilsammen ca. 900 millioner kroner, vesentlig gjennom deltaking i nyopprettete kommandittselskaper.

Med visse viktige unntak er de typene skattefradrag som en kommandittist kan oppnå via kommandittselskapet, begrenset til innskottet. Dette gjelder også dersom han har finansiert innskottet ved å ta opp lån. Uten særlig egenkapital kan han dermed oppnå store skattefordeler. Mange kommandittister delfinansierer derfor sine innskott nettopp ved låneopptak. I de kretser der dette er aktuelt, vil vanligvis ikke kredittverdigheten hos finansinstitusjonene være noe problem. På dette viset kan de samtidig nyte godt av skattebestemmelsene om rentefradrag i inntekten i tillegg til fordelene ovenfor.

Disse selskaps og skatterettslige forholdene gjør kommandittselskapet til en svært fordelaktig organiseringsform for skattytere med ekstremt høye inntekter særlig for personlige skattytere. I motsetning til aksjeselskapene rammes disse sterkt av skatteprogresjonsreglene på inntekter og vil derfor være motivert til å redusere sine brutto inntekter. Gjennom deltaking som kommandittister i kommandittselskap, kan personer og selskap med høye inntekter oppnå nettopp dette. De kan da bygge opp sine realformuer og sikre gode framtidige inntekter uten sjøl å utøve denne forretningsvirksomheten aktivt og uten å løpe dramatisk stor risiko. Og risikoen vil de naturligvis alltid veie mot vissheten om at skatten ellers ville trekke inn det meste av denne delen av inntekten. Ikke minst under inflasjonen i 1970-årene må denne tenkemåten ha vært utbredt.

Samfunnsmessig betydning Dette er bakgrunnen for at det har oppstått et marked for finansieringsselskap, advokater, revisorer og andre som tilbyr høyinntektsgrupper investeringsmuligheter med slike skattefordeler som er nevnt ovenfor. I mange tilfeller organiseres Investeringene nettopp gjennom kommandittselskap. Derfor er det opprettet en lang rekke slike selskap de seinere årene, også med deltaking fra yrkesgrupper som tradisjonelt ikke har vært særlig engasjert i forretningsvirksomhet, i hvert fall ikke utenfor deres egne felter, f.eks. leger, tannleger, flykapteiner, advokater, entreprenører, men naturligvis også skipsredere og meklere, finansfolk og toppdirektører i industri osv. Blant kommandittistene finner en dessuten holdingselskap, både for familieinteresser og for større foretak.

De kommandittselskapene som er stiftet de seinere årene, har gjennomgående et større antall kommandittister. Som regel vil komplementaren i et moderne kommandittselskap være et aksjeselskap. Kommandittistene er da samtidig aksjonærer i komplementaren (komplementarselskapet). På dette viset reduseres risikoen sterkt for alle deltakerne, samtidig som de oppnår fordelene ved kommandittselskapsformen. I slike tilfeller er selskapsbetegnelsen av formen KS N AS & Co.

Komandittselskap ser ut til å ha vært forholdsvis vanlig innen rederinæringen alt før århundreskiftet. I dag forekommer selskapsformen dessuten innen industri og bergverk, handel, bygg og anlegg, og ikke minst i tilknytning til petroleumsvirksomheten i Nordsjøen. Et eksempel på moderne kommandittselskap er KS Saga Petroleum AS & Co. som ble stiftet i 197172 med 96 kommandittister, blant disse de fleste store finans, industri og rederiinteresser i landet, dvs. stort sett aksjeselskap. Disse er samtidig aksjonærer i komplementaren Saga Petroleum AS. I samband med tildeling av konsesjon i Nordsjøen har myndighetene krevd at hele selskapet omorganisere til aksjeselskap, bl.a. pga. de svært kompliserte skatteoppgjørene en ellers vil få.

Kommandittselskapet er en organiseringsform som er medvirkende årsak til at det oppstår betydelige skeivheter i inntektsfordelingen i vårt samfunn. Som nevnt fører organiseringsformen også til kompliserte skatteoppgjør. Videre skaper selve selskapsformen grunnlag for uoversiktlige selskapsforhold. Og det kan reises tvil om de investeringer som foretas gjennom denne organiseringsformen ofte ut fra reine skattemotiver er fordelaktige i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Dette er bakgrunnen for at myndighetene nå (1979) har tatt opp kommandittselskapsformen til nærmere vurdering.

E. H. A.

Se også: Aksjeselskap, Finansieringsselskap, Holdingselskap, Skatteregler.

Kommersialisering av idretten

De kommersielle kreftene kan utnytte idrettsbevegelsen på tre hovedmåler: 1. Idretten blir et marked for salg av sportsutstyr. 2. Idretten, særlig toppidretten, blir et reklamemedium for alle slags varer. Dette skjer i samspill med massemedia. 3. Idretten er kommersiell ved at den blir en del av avisers og kommersielle massemediers salgsgrunnlag.

For idrettsbevegelsen er det en reell motsetning mellom på den ene siden et stort behov for ressurser og penger, også "reklamepenger", og på den andre siden ønsket om å beholde sin sjølstendighet eller frihet. Løsningen av denne motsigelsen er et klart idrettspolitisk dilemma, og de forskjellige " løsninger" avspeiler da også klart idrettsledernes ideologi. Som eksempler på forskjellige typer " løsninger" skal nevnes:

a) Krav om økt offentlig støtte i idretten slik at behovet for kommersiell støtte blir mindre. b) Regulering av avtaler med næringslivet slik at ikke enkelte idrettsfolk kan inngå avtaler, men bare organisasjonsledd. Det er også visse "etiske regler" for avtalenes form. NIF (Norges Idrettsforbund) ga i 1976 ut en liten blå folder om "Idrett og næringsliv" hvor slike veiledende regler er nærmere beskrevet. c) Å utskille egne "proffseksjoner" innen forbund eller å gå inn for selvstendige proffligaer der kapitalen selv organiserer idretten. Foreløpig er slike løsninger blitt avvist av Idrettstinget. En forutsetning for dette er at det offentlige tar seg mer av den mer uinteressante delen av idretten, mosjonsidretten. d) En annen løsning er å se gjennom fingrene med alskens "svarte penger" både til personer og klubber. e) En helt annen løsningsmåte er å prioritere den mosjonspregete og lite ressurskrevende delen av idretten. Det er eliteidretten som krever de store ressurser i anlegg, utstyr, reiser etc. Eliteidretten må derfor holdes stramt i ørene.

Det vanlige progressive svaret til motsigelsen mellom kapital og frihet, er en kombinasjon av punkt a) og e), altså økt offentlig støtte sammen med økt vekt på lite ressurskrevende idrett, det vil si masseidrett. De kommersielle kreftene tvinger idretten i stikk motsatt retning, dvs. til en stadig sterkere prioritering av eliteidrett med masseidrett som et "akvarium" for rekrutteringen til toppen. Mange idrettsledere ønsker også en slik utvikling. De kan derfor uten problemer gå inn for en nær allianse mellom idrett og næringsliv. Allikevel argumenterer de sjelden direkte for dette, men dekker seg bak illusjonen om "frihet" og et velmenende næringsliv.

På tvers av ideologi og analyse har de siste årenes utvikling innen idrettsbevegelsen stadig gjort det klarere at den økonomiske makten er den egentlige makten, også i idretten. Toppidretten i den vestlige verdens sentra, USA og Vest-Tyskland, er i dag helt styrt av de store finansinteressene. Til dels er idrettsgrener kjøpt opp av firmaer. Og dette gjelder ikke bare de erklærte profesjonelle ligaer, men også den såkalte amatørtoppidretten. I dagens norske samfunn ser vi de samme tendensene, selv om utviklingen ikke er kommet så langt. En ser minst av det i distriktene og i de små idrettene.

Når det gjelder den kommersielle styringen av idretten, er det viktig å være klar over begrepet topppenger. Med det menes at selv om reklamepengene er en liten del av klubbens budsjett (f.eks. 5 %), så kan de ha forholdsvis stor styringseffekt. Grunnen er at store deler av klubbenes økonomi er faste utgifter som det i liten grad går an å drive idrettspolitikk med. Topppengene blir nettopp de pengene som avgjør hvilke tiltak klubbene skal være med på, og blir derfor av stor idrettspolitisk betydning.

I praktisk idrettspolitisk arbeid i en lokal klubb kan det ofte være vanskelig å gå imot at klubben inngår avtaler om draktreklame eller at den driver bingo. Økonomien kan være så presset at det er spørsmål om et være eller ikke være for en del aktiviteter. Det er de store politiske linjene, som på lengre sikt bør legge forholdene til rette slik at man unngår denne typen tvangssituasjoner!

Som allerede nevnt er kravet om økt offentlig støtte til idrett riktig, men det er viktig at pengene ikke tas fra annen og viktigere virksomhet i kommune eller stat. Kommunenes kulturutvalg kan f.eks. lett komme til å prioritere " ufarlig idrett" framfor politisk ladet kulturvirksomhet. I samme perspektivet må en se den konservative hetsen mot bygging av ungdomsklubber og de sammes interesse for å bygge idrettsanlegg for på den måten å bygge opp en staut norsk veltilpasset idrettsungdom.

L. E.

Se også: Idrett, kulturpolitikk.

Kommune

Ordet kommer fra latin communia, til communis: felles. En kommune er en geografisk avgrenset administrativ og politisk enhet som er underordnet staten, men har begrenset selvstyre på visse områder.

Historisk bakgrunn I tidlig middelalder ble ordet kommune brukt i Frankrike om de større bysamfunn som tilkjempet seg privilegier og en viss selvstendighet overfor sine føydale overherrer. I land som Frankrike, Tyskland og Italia utviklet noen kommuner seg til selvstendige småstater. Det eneveldige kongedømme nedkjempet slike utviklingstrekk og befestet sentralmaktens herredømme over kommunene.

På 1800-tallet gikk tendensen igjen i retning av en viss desentralisering i tråd med den konstitusjonelle (forfatningsmessige), parlamentariske og demokratiske reformbevegelsen i mange stater.

I Norge har det lokale selvstyre lange historiske tradisjoner. Men også her har utviklingen gått i bølger. Før landet ble samlet til ett rike, var det utstrakt selvstyre i mange mindre samfunn. Etter hvert ble den sentrale kongemakten sterkere, og helt opp til 1800-tallet har kongemakt, kirken og godseierne stått for sentralisering eller for en elitestyrt desentralisering. De selveiende bøndene var viktige bærere av mer reell desentralisering. Og de gikk også spesielt målbevisst og aktivt inn for å gjennomføre et kommunalt selvstyre etter at vi fikk grunnloven i 1814.

1814grunnloven har ingen bestemmelser om kommuner eller lokalstyre. Embetsmennene fikk, med få unntak, ledelsen lokalt. Først i 1830-åra ble det en tilspisset strid om lokalstyret. I 1833 vedtok Stortinget lov om kommunalt selvstyre, men den svensknorske kongen nektet sanksjon. Særlig blant bøndene, men også blant embetsmennene, førte sanksjonsnektelsen til raseri og nye framstøt. I 1836 fikk bøndene flertall i Stortinget. Saka ble tatt opp igjen. Først året etter, p$ et ekstraordinært Storting, ble loven om kommunalt selvstyre endelig vedtatt, og kongen bøyde seg for vedtaket.

Formannskapslovene fra 1837 ble kalt slik fordi det først og fremst var formannskapene i de enkelte kommunestyrene som skulle stå for den løpende kommunale styring. I begynnelsen var det begrensete oppgaver kommunene kunne ta seg av. Men etter hvert ble deres myndighet og økonomiske muligheter utvidet, særlig etter de kommunale skattelovene fra 1882 som gjorde kommunen til en betydelig økonomisk enhet.

Antall, grenser og størrelse Kommuneloven (Formannskapslovene) fra 1837 førte til at omtrent fire hundre kommuner ble opprettet. Helt opp til 1954 hadde vi forskjellige lover for landkommunene og bykommunene. Kommuneinndelingen fra 1837 fulgte stort sett de gamle geistlige grensene mellom soknene. Fram til 1930-åra økte antallet kommuner til omtrent 750. Men i etterkrigstida har antallet blitt redusert, slik at det i slutten av 1970-åra er omkring 450 kommuner. Kommunesammenslåingene ble foreslått av den såk. Scheikomiteen og ble for det meste gjennomført i 1960-åra. Begrunnelsen for dette var preget av administrativ og teknokratisk ideologi, og ble særlig støttet av "vekst"partiene Arbeiderpartiet og Høyre.

Flere kommunesammenslåinger har vært sterkt omdiskutert. Motstanderne har pekt på at de forsterker tendensene til sentralisering og ekspertstyre i samfunnet. Tilhengerne har påpekt at kommunene må ha en viss størrelse for å kunne bli effektive økonomiske, administrative og politiske enheter. I 1960-åra var sentraliseringstanken sterk.

I 1970-åra har desentraliseringstendenser stått sterkere, særlig i den ideologiske debatten. Ett utslag av dette har vært at noen sammenslåtte kommuner har gått til "skilsmisse". Et annet utslag har vært utviklingen av såk. grende og bydelsutvalg innen noen kommuner for å prøve en viss desentralisering av kommunestyrets gjøremål, særlig på områder som gjelder kultur, fritids og sosialpolitikk. Kommunestyrene Siden Formannskapslovene fra 1837 har vi hatt kommunestyrer i Norge. I dag er det om lag 450 kommuner, der det er kommunevalg hvert fjerde år. Valgresultatet avgjør hvor mange kommunestyrerepresentanter de forskjellige partiene får i kommunestyret.

Antallet representanter som sitter i kommunestyrene, varierer med hvor stor kommunen er. De minste har 12, de største har 85.

Ved kommunevalgene har velgerne større innvirkning på personvalget enn ved Stortingsvalgene. De har anledning til å stryke navn og til å sette opp navn flere ganger (kumulere) på en liste. Når velgerne stryker og kumulerer, har ikke dette noen betydning for hvor mange representanter et parti får i kommunestyret, bare for hvem som blir valgt fra en partiliste.

Kvinnerepresentasjonen har økt noe ved de siste kommunevalgene. I perioden 197275 var det kvinneflertall i flere kommunestyrer i de største byene. I samme periode var 14,8 % av alle kommunestyremedlemmer kvinner. I perioden 197679 økte andelen kvinner til 15,4 %. I denne perioden var det ingen kvinnerepresentasjon i 16 kommuner, i perioden forut ingen i 22 kommuner, i perioden før den igjen ingen kvinner i 78 kommuner.

Økt kvinnerepresentasjon anses som viktig av mange grunner. Særlig kan det bety sterkere kommunal prioritering av barnehageutbygging, kvinners yrkesvalgmuligheter, barns og ungdoms oppvekstvilkår o.l. Men flere undersøkelser fra 1970-åra viser at kvinnene ofte plasseres i mindre viktige verv og komiteer, både innen partigruppene og i de kommunale utvalgene.

Partiene danner grupper og fordeler folk til forskjellige kommunale komiteer og utvalg. I alle kommuner skal det være et formannskap. En firedel av kommunestyrerepresentantene skal sitte i formannskapet. Ofte møtes formannskapet en gang i uka, mens kommunestyret kanskje møtes hver måned. Partiene får som regel samme representasjon i formannskapet og i andre kommunale utvalg som de har i kommunestyret. Valgene her skjer altså etter forholdstallprinsippet.

Formannskapet behandler de løpende og mindre viktige sakene. De store debattene og prinsippavgjørelsene skjer i kommunestyret. Men kommunene har også andre utvalg, styrer og komitéer.

Noen av disse må kommunen ha etter norsk lov. I alle kommuner skal det for eksempel være helseråd, sosialstyre, skolestyre og bygningsråd. Men kommunene kan også opprette komiteer og utvalg hvis behovet melder seg. Dette kan for eksempel være miljøvernutvalg, økonomiutvalg, veiutvalg og kulturkomiteer. Noen kommuner driver også egen næringsvirksomhet, som for eksempel bussselskaper, vannverk, kinovirksomhet og elektrisitetsforsyning. Kommunestyret velger da egne styrer for disse kommunale bedriftene.

Kommunestyrets gjøremål Når kommunestyret behandler en sak, foreligger det på forhånd en innstilling fra den kommunale administrasjonen og kanskje fra et kommunalt utvalg. De sakene som kommunestyrene arbeider mest med, kan deles inn i følgende hovedgrupper:

1. Bevilgning og skattlegging. Hvert år blir det vedtatt et kommunebudsjett der det blir bestemt hvor mange penger kommunen skal bruke til skoler, veier, kulturtiltak, sosial service, miljøvern, kommunale anlegg og bygg osv. Kommunens inntekter kommer mest fra statlige tilskudd og fra kommuneskatt og kommunale avgifter som vei- og vannavgift, kloakkavgift, buss og trikketakster og strømpris.

2. Arealdisponering. Kommunestyret vedtar en plan for hvordan kommunens areal skal benyttes til formål som veier, boliger, fabrikkbygg, kontorer, sosiale institusjoner, friområder, fredete områder og jordbruksområder. En slik plan, som dekker hele eller store deler av kommunen, kalles en generalplan eller kommuneplan. I tillegg behandler en planer for mindre områder. Disse planene blir kalt reguleringsplaner, og de skal offentliggjøres og diskuteres grundig i kommunenes bygningsråd før de blir behandlet videre, først i formannskapet, sist i kommunestyret.

Ved siden av disse to hovedoppgavene diskuterer kommunestyrene andre sider ved kommunens økonomiske, sosiale og kulturelle situasjon og oppgaver. De gir skjenkerett (salg av vin og brennevin) til kafeer og restauranter, og de uttaler seg om saker som de får seg forelagt fra fylkesmyndigheter eller fra staten, for eksempel nye lovforslag.

Kommunalt selvstyre? Økt makt til kommunene er med på å desentralisere politiske beslutningsprosesser fra de sentrale, nasjonale maktorganene. Men det er i dag langt fra noe "kommunalt selvstyre" i ordets egentlige betydning. Nedenfor står noen av de faktorene som viser at kommunens makt er begrenset:

1. Staten har vedtatt lover og bestemmelser som skal gjelde i alle kommuner, og som påbyr kommunene å drive skoler, sosialhjelp, miljøvernarbeid osv. etter bestemte retningslinjer. Flere av disse lovene påbyr også kommunene å bruke så mange penger til slike formål at det blir lite igjen på kommunebudsjettet til formål som kommunestyret selv bestemmer over.

2. Kommunene har svak økonomi. Det er liten hjelp i å ha rett til å drive en selvstendig kommunal virksomhet på visse områder når kommunene ikke har penger til dette. Mange kommuner skulle for eksempel gjerne drive et mer aktivt miljøvernarbeid, utvide støtten til sosialt og kulturelt arbeid blant ungdom og gjerne gitt skolene mer ressurser. Men kommunenes budsjetter er ikke store nok. De har for store bundne utgifter og for små kommunale inntekter.

3. Utenomparlamentariske krefter (banker, industribedrifter og andre private maktsentra) har stor innflytelse i mange lokalsamfunn. Kommunestyret står ofte ganske maktesløs når det gjelder å bestemme over arbeidsplasser, etablering av bedrifter, oppsigelser osv. innen kommunen. Her er det ofte snevre økonomiske Interesser som dikterer utviklingen.

Ved siden av statlig ekspertstyre og byråkrati er kapitalkreftene de viktigste undergravere av det lokale selvstyre i kommunene. Kommunene på landsbygda rammes av de ensidige bedrifts og sektorøkonomiske hensynene som er innebygget i kapitalismen og som trekker ressurser og arbeidskraft ut av lokalsamfunnene og til større sentra. Bykommunene rammes av kapitalkreftenes etableringspress som har økt trafikk, forurensninger og sosial mistilpasning for mange mennesker som konsekvens.

Kommunestyrenes forsøk på en aktiv næringspolitikk, miljøvern og sosialpolitikk kan bare ha begrenset slagkraft i et kapitalistisk samfunn der den avgjørende samfunnsformingen skjer ut fra de private bedriftenes økonomiske hensyn.

T. K.

Se også: Bydelsutvalg, Fylke, Offentlig forvaltning, Samfunnsplanlegging, Statsforvaltningen.