NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Klasser

Begrepet samfunnsklasser og de beslektete begreper som er knyttet til det, er grunnleggende i samfunnsteorien. Samtidig er de meget omstridt, noe som åpenbart henger sammen med at selve emnet framkaller rettferdsvurderinger og politiske standpunkter hos alle som tar det opp.

Klasseteorien beskriver utbyttingsprosesser på grunnlag av arbeidsfordelingen i et samfunn. Nøkkelen til utbyttingsforholdet ligger i eiendomsretten til produksjonsmidler. Et samfunn er preget av klassemotsetninger dersom en del av befolkningen eier og disponerer produksjonsmidler, og bruker dette til å tilegne seg resultat av andres arbeidsinnsats. Selv om utbyting vanligvis knyttes sammen med økonomiske forhold, kan det også dreie seg om samfunnsmessige goder som makt eller kunnskap.

Klasseteorien dreier seg først og fremst om muligheten for kollektiv handling. Den vil både beskrive hvordan grupper av individer handler likt uavhengig av hverandre, og hvordan de organiserer seg for å fremme felles mål. I utgangspunktet er begrepene i klasseteorien enkle, men de blir forvansket gjennom mange ledd i det sosiale handlingsfeltet. Klassemotsetninger er alltid vevet inn i andre sosiale prosesser som angår særtrekk i organisasjon, kultur eller arbeidsdelingen mellom kjønnene. Derfor blir det aldri fullt samsvar mellom de klassemotsetningene som en utenforstående kan peke på, og de faktiske handlingsgruppene som dannes og kjemper mot hverandre i et samfunn.

Klassebegrepet bør avgrenses fra begrepet om lagdeling, som både er mer omfattende og mer abstrakt. Organisasjoner, lokalsamfunn, familier eller smågrupper er alltid lagdelt, dvs. at de inneholder ulikheter som har grunnlag i arbeidsdelingen. Selv om slike ulikheter innebærer interessekonflikter, blir de først klassekonflikter når de får betydning for samfunnet som helhet. På den andre siden må klassebegrepet avgrenses mot abstrakte klassifiseringer av mennesker ut fra egenskaper som ikke settes i sammenheng med deres faktiske handlinger. Både i marxistisk og ikkemarxistisk samfunnsteori er det en tendens til å trekke opp klasseskiller ut fra løsrevne kategorier som f.eks. yrkesstatus eller inntekstnivå, mens de rammene som menneskene handler innenfor blir oversett. Vansken med klassebegrepet er at klassene eksisterer i samfunnet samtidig som de ikke er levende organismer, men sammensatte grupper som gir grunnlag for politisk og samfunnsmessig handling.

Klasser i førkapitalistiske samfunn

Utbytting i førkapitalistiske samfunn er som oftest kjennetegnet av at herren har rettigheter knyttet til den utbyttetes person, enten direkte eller indirekte. Slaveriet består i at herren har uinnskrenket makt over slavens liv. Ved andre former for utbytting, som livegenskap eller husmannsvesen, er herrens rettigheter begrunnet i eiendomsretten til jord. Mot å leie ut jord sikrer herren seg rett til en betydelig del av den underordnetes arbeidsinnsats, enten i form av pliktarbeid eller produktrente. Ved livegenskap er den underordnete bundet til herren gjennom jorda på livstid. Husmannsvesenet hadde ikke dette preget av direkte tvang, men ble likevel opprettholdt over lang tid på grunn av overskudd på arbeidskraft, lavt utviklet teknologi og knapphet på jord.

Fordi forholdet mellom herre og undersått er direkte, er også utbyttingen helt tydelig. For den underordnete er den direkte målbar i arbeidstid og livsstandard. Hun kan gjenkjenne sin egen arbeidsinnsats i herrens velstand. Når herren likevel kan opprettholde sin overlegne stilling, skyldes det dels at hans rettigheter er basert på overlegen voldsmakt, dels at herrens overlegenhet blir oppfattet som rettmessig og blir anerkjent av undersåttene gjennom en blanding av frykt og beundring.

Klasser i kapitalistiske samfunn Utbyttingsprosessen i førkapitalistiske samfunn, der standsforskjeller ofte er befestet gjennom juridiske ordninger, skiller seg sterkt fra klassedannelsen i industrialiserte samfunn. Et særtrekk ved kapitalismen er at en økende del av samfunnets arbeidsinnsats blir formidlet over arbeidsmarkedet. I dette tilfellet har ikke den overlegne parten noen rettigheter til den utbyttetes person. Utbyttingsprosessen springer ut av kjøp og salg av arbeidskraft, der begge parter opptrer som frie avtalepartnere.

Innenfor utviklete industrisamfunn, der både arbeidsoppgaver og samfunnsgoder fordeles over markeder, kan en snakke om klasser når følgende tre betingelser er oppfylt: 1. Det eksisterer interessemotsetninger i samband med den samfunnsmessige arbeidsdelingen. 2. Disse motsetningene blir utkjempet gjennom organisert konflikt. 3. De skiller ut forholdsvis stabile samfunnsgrupper som gjenskapes fra en generasjon til den neste.

De fleste individer er samtidig medlem av flere grupper som til dels har motstridende Interesser. Som produsent vil f.eks. en person ha interesse av høye priser, mens hun som konsument ønsker lave priser. Dette innebærer at det sjelden eller aldri kan trekkes en definitiv frontlinje mellom klasser i kapitalistiske samfunn. Her danner klassemotsetninger et sammensatt mønster av kryssende konfliktlinjer mellom grupper i flersidige allianser (se art. Alllanse).

Klasser og økonomi Den viktigste representanten for den økonomiske tilnærmingen til klasser er Marx. Han bygde videre på den klassiske sosialøkonomien, der klassene ble definert ut fra "produksjonsfaktorene" arbeid, jord og kapital, slik at samfunnet ble delt inn i arbeidere, jordeiere og kapitalister. De ulike klassenes medlemmer er da de personer som hører inn under hver av de tre produksjonsfaktorene, enten gjennom eierforhold eller familieforhold.

Mellom klassene beskriver Marx to typer av motsetninger. Den ene typen omfatter interessemotsetninger. Innenfor rammen av de bestående klasseforhold, kjemper medlemmene av de tre klassene om hvordan samfunnets ressurser skal fordeles. Den andre formen for motsetninger dreier seg om hvorvidt eiendomsretten til produksjonsmidler i det hele tatt kan godtas som rettmessig. Ut fra en filosofisk begrunnelse inntok Marx det standpunkt at bare arbeidet skaper verdi (se att. Arbeidsverditeorien). Av dette følger at kapitalister og jordeiere (dvs. eiere som forpakter bort jorda og lever av leieinntektene) ikke selv skaper verdier, men tilegner seg de verdier som arbeiderne i industri og jordbruk har frambrakt. Dette kan de gjøre i kraft av sin eiendomsrett.

Jordeieren har et passivt og rent juridisk eierforhold til jorda, ettersom han ikke deltar i driften, men bare trekker ut en del av overskuddet. Han er altså å likne med en rentenist. Det kapitalistiske eierforholdet til produksjonsmidler går imidlertid langt ut over dette. I tillegg til 1. den juridiske eiendomsretten, innbefatter eierforholdet 2. rett til å ansette og avskjedige arbeidere, 3. rett til å fastsette hva arbeiderne skal utføre og 4. rett til å disponere overskuddet til investeringer eller forbruk. Dette knippet av rettigheter utgjør grunnlaget for utbyttingsforholdet i kapitalismen (se art.Utbytting). Når tilbud og etterspørsel bestemmer tildelingen av arbeidsoppgaver, får dette bl.a. følgende konsekvenser for arbeidstakerne: Sikre og gode jobber blir ujevnt fordelt på ulike grupper, alt etter hvilken forhandlingsstyrke de har. Mange som ville ønske det, får ikke arbeid og blir periodevis eller permanent arbeidsløse. Den fornuftsmessige strategien for arbeiderne er å danne fagforeninger for å begrense konkurransen om arbeidsplassene og presse lønningene oppover. Kapitalistene på sin side prøver å presse lønnskostnadene ned ved å innføre arbeidssparende teknologi.

Marx' oppfatning av forholdet mellom arbeidere og kapitalister på lang sikt, sammenfatter han i hva han kaller de to store lover for den kapitalistiske utvikling. Sterkt forenklet går disse lovene ut på at arbeiderklassen rammes av stadig tilbakevendende arbeidsløshet og synkende andel av samfunnets totalproduksjon. Kapitalistene på sin side rammes av at kapitalen gir stadig lavere avkastning. På denne måten får kapitalistene stadig mindre handlefrihet, mens arbeiderne etter hvert lærer å føre klassekampen som et politisk angrep på selve eiendomsretten, i stedet for å binde kortsiktige interesser i lønnskampen.

Teorien om interessemotsetninger mellom klasser er lett å kjenne igjen i den norske økonomien i driftsledelse. dag, der lønnsforhandlinger og jordbruksoppgjør står sentralt (med det forbehold at det norske jordbruket er organisert på en helt annen måte enn i de klassiske økonomenes England). Fordelingen mellom klassene kan leses ut av et vanlig nasjonalregnskap, som viser hvilke andeler av faktorinntekten (se art. Faktorinntekt) som tilfaller lønnstakere, kapitaleier og eire i primærnæringene.

Men interessemotsetninger er ikke begrenset til forholdet mellom klasser. På grunnlag av konkurransen i markedene oppstår det i alle klasser motsetninger mellom. "store" og "små", mellom høytlønte og lavtlønte eller liknende, noe som også kommer til uttrykk i organisatoriske skiller mellom ulike næringsorganisasjoner innen industri og handel. I tillegg finnes det en rekke profesjoner som forsvarer sine særinteresser med hensyn til lønnsforhold og rekruttering til yrket. På den andre siden oppstår det interessefellesskap på tvers av klassegrensene. Arbeidere og kapitalister innen samme bransje kan ha fylles interesser i å opprettholde sysselsettingen, og begge parter kan ha fordel av økt produksjon, både i den enkelte bedrift og i samfunnet som helhet.

Marx' teori om utarmingen av arbeiderklassen har slått til i en snever forstand. Det er en langsiktig tendens til at en stadig mindre andel av den samlete verdiskapingen i de kapitalistiske landene blir disponert til privat forbruk, mens en økende andel går til investeringer og offentlig forbruk. Men denne siden av inntektsfordelingen later til å ha liten politisk betydning, så lenge det er økonomisk vekst. Det offentlige forbruket virker også utjevnende i forhold til inntektsforskjellene. Derimot spiller spørsmålet om lønnsforskjeller mellom yrkesgrupper og utviklingen av inntektene over tid en viktigere rolle. Når lønningene øker for alla fører det til at eksisterende lønnsforskjeller lettere blir godtatt. Men når inntektene stagnerer eller går ned for større grupper, blir det satt spørsmålstegn ved selve fordelingsmønsteret.

Det bør også understrekes at den private eiendomsretten til kapital delvis er blitt uthult i den utviklete kapitalismen, selv om den på ingen måte er opphevet. En stor del av makten i de større foretakene er gått over fra eiere til ansatte bedriftsledere. Staten er uten sammenlikning den største eier i norsk næringsliv, og disponerte i 1978 bl.a. rundt 30 % av aksjekapitalen i industrien. Private organisasjoner og bedrifter blir mer og mer avhengige av offentlig styring (se att. Blandingsadministrasjon). Ringvirkningene av de større bedriftenes disposisjoner er så store at offentlig kontroll og støtte ofte tvinger seg fram. Samtidig har fagbevegelsen fått økt makt, slik at det stort sett er vanskelig å drive en bedrift i strid med hva de ansatte oppfatter som sine interesser og rettigheter, særlig i større foretak. Dette gir spillerom for forhandlinger og maktkamper på mange plan mellom arbeidstakere og bedriftsledelse.

Organisasjon og interessekamp Klassemotsetninger blir til aktiv interessekamp gjennom organisering og representasjon. Dette skjer direkte gjennom næringsorganisasjonene og fagforeningene. For at en abstrakt felles interesse mellom klassemedlemmer skal slå ut i konkret organisering og felles aksjon, må en rekke vilkår være oppfylt. Geografisk nærhet og mulighet for kommunikasjon er én forutsetning; sosial nærhet og tilknytning til felles arbeidsoppgaver en annen. I sin analyse av de franske småbøndenes stilling under Februarrevolusjonen, viser Marx hvordan de ikke klarer å representere sine egne interesser, både fordi de bor spredt og fordi de ikke har noen "organisk arbeidsdeling" ,seg imellom (se art. Arbeidsdeling). Et tredje krav til interesseorganisering dreier seg om stabilitet i grupper. Fremmedarbeidere eller studenter har f.eks. vanskelig for å gi slagkraftig uttrykk for sine fellesinteresser fordi det er så stor gjennomtrekk i gruppen. For at en interesseorganisasjon skal bli effektiv, kreves det endelig at medlemmene har klare forventninger til hva den enkelte skal yte, og føler langsiktig forpliktelse overfor den felles målsettingen (se art. Arbeiderkollektivet).

Organisering og representasjon av klasseinteresser har ofte utilsiktete følger. Et paradoks som angår forholdet mellom ledelse og grunnplan, er det følgende: Organisasjonen dannes for at ikke medlemmene skal stå splittet overfor en mektig motpart. Samtidig som ledelsen handler på vegne av medlemmenes interesser, vil denalltid utvikle visse særinteresser i forhold til organisasjonen. Medlemmenes muligheter for kontroll med sin egen ledelse er nødvendigvis mer begrenset enn ledelsens kontroll med medlemmene. På denne måten blir i mange henseender avmakten på grunnplanet opprettholdt innenfor organisasjonen. Selv om den er valgt fra grunnplanet, utvikler organisasjonseliten seg ofte til profesjonelle eksperter som arbeider på heltid.

Når en interessemotsetning først har fått et organisatorisk uttrykk, blir konflikten oftest oppfattet som et felles anliggende av begge parter. "Det kommunistiske manifest" gir en klassisk beskrivelse av hvordan motsetningene mellom arbeidere og kapitalister utvikler seg fra spontane, lokale sammenstøt, og til slutt blir organisert som en politisk kamp på det nasjonale planet. Senere har det vist seg at en slik prosess ikke behøver å ende med at den ene parten nedkjemper den andre. Motparter som er om lag jevnsterke, har tvert om en tendens til å anerkjenne hverandre og fastlegge de rammer som konflikten utkjempes innenfor. Dette gjelder ikke minst for arbeidere og kapitalister, som på kort sikt også kan ha felles interesser i økt produksjon.

Forhandlingssituasjonen tvinger også representantene for partene til å leve seg inn i hverandres motiver og krav. På dette grunnlaget oppstår det et samspill mellom ulike eliter, der det utvikles en felles forståelse av hva som er "forsvarlige løsninger innenfor realistiske rammer", samtidig som de innbyrdes motsetningsforholdene blir opprettholdt. I lønnskampen i den seinkapitalistiske økonomien har partene utarbeidet et felles regelverk for forhandlingene og detaljerte regler for rettigheter og plikter innenfor avtaleperiodene.

Et konfliktforhold mellom to parter vil gjerne trekke inn en tredje part som mekler eller ankeinstans. I kapitalismen får staten en slik meklerrolle, og den øker i betydning etter som økonomien blir mer utviklet. Retningslinjene for statens meklerrolle i seinkapitalismen kan sammenfattes i fire hovedtyper. 1. Nattvekterstaten. Staten beskytter partene mot hverandre ved å garantere at rammene for forhandlingene ikke bryter sammen. 2. Reguleringsstaten. Staten beskytter hver av partene mot seg selv ved å hindre at enkeltpersoner forfølger kortsiktige interesser, som kan undergrave klassen som helhet på lengre sikt. Eksempler er regulering av kredittvolumet, lønnspolitikk eller renteregulering. 3. Velferdsstaten. Staten beskytter svakere grupper mot sterkere patter ved å garantere at forhandlingsutfall ikke skal få uakseptable følger for utenforstående. Omfordeling gjennom skatte og trygdesystem er de viktigste virkemidler. 4. Klassestaten. Staten favoriserer de sterkeste gruppene, fordi de som er best organisert også har lettest for å få sine krav godtatt som viktige. Statlig nøytralitet blir dermed ingen hindring for at sterke grupper langt på vei kan bruke staten for egne formål. Denne motsetningsfylte meklerrollen kan staten spille fordi den forvalter politisk legitimitet og økonomisk ekspertise, samtidig som den administrative samordningen på tvers av de statlige sektorene ofte er svak.

Klasser og partier På en mer indirekte måte enn gjennom interesseorganisasjonene, blir klassemotsetninger utkjempet gjennom politiske partier. Den politiske kampen sikter ikke minst mot å påvirke rammene for interessekonfliktene. I kapitalistiske land er de tre motpolene arbeid, kapital og jordbruk stort sett lette å kjenne igjen i partimønstrene. Men i tillegg til næringsinteresser er også kulturelle, regionale og historiske forhold avgjørende for utformingen av det konkrete politiske konfliktmønsteret. Foruten klare borgerlige og sosialistiske blokker finner en i det vestlige partispekteret ulike sentrumvenstre eller sentrumhøyrekoalisjoner. En støter også på splittelser som går tvers gjennom blokkene, med bakgrunn i ideologiske eller kulturelle særtrekk (f.eks. delingen i en katolsk og en kommunistisk fagbevegelse i Frankrike og Italia).

Flere trekk ved det politiske systemet bidrar også til at partiene ikke opptrer song rene forsvarere av klasseinteresser. Bl.a. må partiet som kjemper om regjeringsmakten, bevege seg inn mot det politiske sentrum for å trekke velgere. Resultatet er at de fleste partier har velgere med ulik klassetilhørighet, mens partienes ideologiske profil tenderer mot å bli moderat og ansvarlig.

At stridende parter enes om rammene som konflikten skal utkjempes innenfor, gjelder i særlig grad for politiske partier. En følge av dette er at selve de politiske institusjonene oppnår en meget sterk legitimitet. Et revolusjonært parti som både deltar i det politiske systemet for å få gjennomslagskraft for sine synspunkter, samtidig som det ønsker å omdanne selve institusjonene, vil derfor bli stilt overfor mange og sterke dilemmaer. For at slike endringer skal gjennomføres uten vold, har det vist seg nødvendig å mobilisere krefter som tidligere ikke har tatt del i de politiske prosessene.

I norsk historie er innføringen av parlamentarismen i 1884 et eksempel på at nye grupper ble mobilisert. På bakgrunn av dyptgående endringer i det norske næringslivet kunne en allianse av bønder og småborgere drive gjennom en politisk reform som fratok embetsverket betydelig makt. Senere endringer i det norske politiske systemet har vært knyttet til stemmeretten og valgordningen. En koalisjon av arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen kjempet fram alminnelig stemmerett (18981913), mens det først og fremst var arbeiderbevegelsens framvekst som presset fram en valgordning som ga et rimelig samsvar mellom partienes stemmetall og antall representanter på Stortinget (1919). Etter dette har formelle endringer i det politiske systemet hatt karakter av mindre justeringer.

Nærmiljø og klassekultur Den økonomiske og politiske siden av klasseteorien tar utgangspunkt i store menneskegrupper eller organisasjoner. I tillegg er det nødvendig å se hvordan klasseforholdene dannes og opprettholdes ut fra de enkelte personer og handlinger, normene de stiller opp og ressursene de har for å oppnå sine mål. Det kan beskrives ut fra fire livsområder, som henger nøye sammen: 1. familie, 2. lokalsamfunn, 3. språk og 4. arbeid. Disse er de viktigste områdene der individene skaper sin sosiale sammenheng. Ut fra erfaringene her danner de sin tilhørighet, sin selvoppfatning og sine framtidsplaner.

I den utviklete kapitalismen er kjernefamilien blitt den dominerende husholdsenheten i den utviklete kapitalismen, og er samtidig det viktigste området for individenes følelsesmessige utfoldelse. I kraft av denne stillingen blir den lille familiegruppen nesten enerådende når det gjelder å formidle verdier, holdninger og selvoppfatning til barna i de tidligste leveårene. Normer og forventninger i oppvekstmiljøet får stor betydning for de senere valgene av utdanning og yrke. Slike valg er vanskelig å gjøre om igjen, så familie og slekt formidler kunnskap som barna trenger for sin videre karriere i samfunnet. En slik sosial startkapital kan ha form av penger, motivasjon og "forbindelser". I alle fall er den ytterst skjevt fordelt, noe som bidrar til at ulikhet i stor grad blir opprettholdt fra generasjon til generasjon.

I forlengelsen av oppveksten i familien, blir individenes livsløp påvirket av normer og arbeidsmuligheter i lokalsamfunnet, enten det dreier seg om bygder, småbyer eller avgrensete nærmiljøer innenfor store byer. Etter hvert som lønnsarbeidet blir mer utbredt, endres også bosettingsmønsteret og dermed mønsteret i lokalsamfunn og lokal kultur. Førkapitalistiske lokalsamfunn var gjerne små, tette samfunn med mye kontakt på tvers av klassegrensene, slik at de klassemotsetningene som eksisterte, ble oppfattet og opplevd av alle. Ikke minst nærværet av tjenestefolk i velstående familier og på større gårder bidro til det. Så sent som i 1930 fantes det om lag like mange tjenestefolk som industriarbeidere i Norge. Etter krigen er de store gruppene av hushjelper og jordbruksarbeidere bokstavelig blitt borte, samtidig som nærmiljøene både på landet og i byene har fått et mer enhetlig preg.

Bygdesamfunnene er blitt mer konsentrert om få, spesialiserte næringsvirksomheter, mens bymiljøene er blitt mer preget av at innbyggerne har lik sosial status. Særlig i storbyene oppstår det fingradene forskjeller mellom ulike strøk, knyttet til innbyggernes inntekt og yrke. Følgen av dette er at direkte konfrontasjoner mellom grupper med motstridende interesser blir svakere. Grupper som står nokså likt når det gjelder økonomisk evne, "kapsles inn" i avgrensete boligområder. Når en familie endrer posisjon på den sosiale rangstigen, betyr det ofte at den flytter fra ett lokalmiljø til et annet. Samtidig blir forskjellen mellom lokalmiljøer i mange tilfeller meget stor, noe som bidrar til at yrkessjansene og kostnadene ved sosial mobilitet blir svært ujevnt fordelt (se art. Mobilitet). Kontrasten mellom et fiskevær i NordNorge og en bydel i Oslo Vest, kan stå som det mest ytterliggående eksempel.

Utdanning og yrke Teknologiske nyvinninger har hittil blitt stadig mer framtredende i industrisamfunnet. Dette fører også med seg kulturelle skiller, som går inn i klasseforholdene. Store grupper av tekniske og vitenskapelige eksperter får til oppgave å føre den tekniske utviklingen videre. Mange av disse arbeidsoppgavene krever ferdigheter i abstrakt tenkning og bearbeiding av symboler. Derfor fordrer de også lang og spesialisert utdanning av utøveren. Men høyere utdanning fører også med seg særegne mønstre for kommunikasjon og gruppedannelse. Fremveksten av flere ekspertgrupper fordeler samfunnets samlete kunnskapsmengde mer ujevnt enn før. En gruppe som sitter inne med etterspurt kunnskap, kan ofte også tilkjempe seg betydelige særrettigheter, noe som i seg selv fører til at gruppen utvikler sin egen standsbevissthet. Dessuten blir selve de språklige uttrykksformene preget av særtrekk i ordforråd og setningsbygning, dette gjelder også " saklige" uttrykksformer med høy prestisje.

Disse uttrykksformene får lett et visst komisk skjær, noe som ofte blir påpekt. Likevel er slike uttrykksformer et viktig sosialt gode for dem som behersker dem, fordi de er en forutsetning for å beherske abstrakte problemer. De er framherskende i store deler av massemediene og skoleverket. Og de utgjør en ressurs som er svært skjevt fordelt. Følgen er at det oppstår en "informasjonskløft" mellom de velutdannete og resten av befolkningen, noe som gir svært ulike muligheter til politisk påvirkning og handling. Denne kløften blir på mange måter opprettholdt gjennom skoleverket. Barn fra miljøer preget av mindre utdanning, må overvinne større hindringer for å hevde seg, og dermed blir de lettest silt ut ved eksamener og opptaksprøver.

Slike skiller blir ikke bare gjentatt, men ofte også forsterket i selve arbeidssituasjonen. En ting er at høyere stillinger krever formelle kvalifikasjoner. I tillegg kommer at noen stillinger øker innehaverens personlige ressurser, mens andre ikke gjør det. Stort sett er det arbeidstakere med høyere utdanning som får stillinger der det er muligheter for videreutvikling og langsiktige karrierer. Gjennom arbeidet kan de ofte bygge seg opp en " personlig kapital" i form av personlige kontakter, innsikt og mestring av oppgaver som krever lang erfaring. Slik oppstår det muligheter til avansement som er uoppnåelig i annet arbeid.

Innenfor disse gruppene finner en ikke bare de som har høyest lønn og opplever størst tilfredshet i arbeidet. Enten det dreier seg om ulike " frie" yrker eller toppstillinger i offentlig forvaltning eller private bedrifter, har de både høyere yrkesprestisje og større frihet i sin egen arbeidssituasjon enn andre arbeidstakere. De er også minst preget av fremmedgjøring fordi de gjennom sin virksomhet handler på vegne av en stor organisasjon og gjør dens mål til sine egne. Dermed tilegner de seg også organisasjonen, gjør den så å si til sin egen, selv når de ikke formelt står som eiere (se art. Fremmedgjøring).

Eksisterende ulikheter når det gjelder tilgang til samfunnsmessige goder, blir opprettholdt gjennom individenes livsløp og videreført til neste generasjon, fordi samfunnsmedlemmene står overfor ulike klasseforhold og handler ut fra ulike valgmuligheter. Slik sluttes sirkelen som omfatter familie, bosted, språk og arbeid. Det er ikke en lukket sirkel, for så vidt som det er mulig å bryte inn i den på alle ledd. Det er heller ikke vanskelig å dokumentere at det faktisk skjer en viss bevegelse, enten på grunn av at individer har spesiell begavelse, eller at yrkesmønsteret endres på grunn av ny teknologi. Likevel forblir klasseforholdene ytterst stabile over tid, også når de ikke opprettholdes med tvang, men gjenskapes gjennom enkeltmenneskers handlinger og valg.

Lønnet og ulønnet arbeid Kjønnsmessig diskriminering av kvinner henger også nær sammen med klassemotsetningene. I kapitalismen skyldes dette dels de allmenne mekanismene som skaper klassedeling, dels fordelingen av oppgaver knyttet til hushold og omsorgsarbeid. I en markedsøkonomi er det umulig å unngå at en rekke arbeidsoppgaver som er nødvendige i samfunnet, ikke kan formidles over arbeidsmarkedet, Det fører til at en betydelig mengde ulønte arbeidsoppgaver blir " til overs", og det danner et klart skille mellom lønnet og ulønnet arbeid. Når det først er slik at kvinner i utgangspunktet stiller svakere enn menn på arbeidsmarkedet, vil det også bli forholdsvis flere av dem i de jobbene som er mest usikre, har lavest lønn og dårligst arbeidsforhold. I tillegg utfører de den største andelen av arbeidet innen den ulønte sektoren.

Familien som institusjon blir bindeleddet mellom lønnet og ulønnet arbeid, samtidig som den i økende grad er rammen som det ulønte arbeidet organiseres innenfor. Familien utfyller markedsmekanismene og fordeler oppgaver som ikke blir løst via markedet, til personer som ikke har lønnet arbeid. Stell av småbarn og pleie av syke og gamle er oppgaver som tradisjonelt har vært tildelt kvinner. Disse oppgavene er samtidig de som er vanskeligst å overføre i sin helhet til markedet, fordi både de økonomiske og de følelsesmessige kostnadene i så fall ville bli uoverstigelig høye. Dermed blir det store flertall av kvinner utelukket fra langsiktige yrkeskarrierer som krever langsiktig planlegging. Samtidig får husholdsarbeidet lav prestisje, fordi det ikke kan kombineres med de høyeste og mest krevende stillingene i samfunnet. Dette mønsteret blir i sin tur forsterket av oppdragelse og allmenne normer.

At kvinner har hovedansvar for hushold og omsorg i så godt som alle familier, danner grunnlag for felles interesser knyttet til det å ta vare på myke verdier. Kvinnene kan stille krav til myndighetene om bedre oppvekstforhold for barn og økt offentlig stønad til omsorgsarbeid i nærmiljøet. Vanskeligheten ved å sette slike hensyn gjennom på linje med etablerte næringsinteresser, skyldes særlig at kvinnene som gruppe har liten makt å sette bak sine krav. De kan ikke true med streik, leveringsstopp eller tilsvarende aksjoner. Dermed blir husholdet nærmest en salderingspost for den offentlige politikken.

Opplevelse av klasseforskjeller Formue, inntekt eller utdanning er objektive størrelser som er tydelige for enhver. Langt på vei er det også ting som av alle blir oppfattet som goder. Likevel viser det seg ofte at de faktiske ulikhetene som eksisterer i et samfunn ikke blir oppfattet som urettferdig i en grad som en utenforstående kunne tenke seg. Det er sjelden de fattigste som føler størst bitterhet over at de rike er rike. For en stor del beror dette på sosial avstand. Det er forholdsvis få som har anledning til å få se hva de mest privilegerte faktisk kan disponere. Sosiale ressurser henger også sammen med at enkelte deltar i virksomheter og treffer beslutninger som er "lukket land" for de fleste.

Derfor vil opplevelsen av sosial urettferdighet ofte ikke følge de klassegrensene den utenforstående kan påpeke. Et individ opplever følelser av urett i forhold til personer eller grupper det er "naturlig å sammenlikne seg med". Og ofte kan en støte på det paradoksale forholdet at økt likhet innen en gruppe kan føre til større opplevelse av urettferdighet. Det skjer dersom privilegier som tidligere var forbeholdt noen få, blir tilgjengelige for flere. Da vil alle oppleve at de har krav på dem. I mindre samfunn, der klasseulikhetene er tydelige, samtidig som det er mye kontakt over klassegrensene, vil motsetningsforholdene bli opplevd som sterke. I Norge er det tradisjonelle forholdet mellom skogsarbeidere og storbønder på Østlandet et eksempel på det. Men i seinkapitalismen kommer den sterkeste opposisjonen fra grupper med forholdsvis store sosiale ressurser.

Klasser i statssosialistiske land Til tross for mange innbyrdes ulikheter mellom de statssosialistiske landene, er det totrekk som skiller disse landene fra kapitalistiske industrisamfunn. Eiendomsretten til produksjonsmidler utenom jord er gått over fra private kapitalister til staten. Og mengderegulering 09 prisfastsettelse på produktene skjer for det meste gjennom statlig planlegging og mindre gjendom åpne markeder. Eiendomsretten til jord varierer derimot nokså mye, fra selveiende bønder i Polen, via folkekommuner i Kina, til kollektivbruk i Sovjetunionen.

I Sovjetunionen hevdes det offisielt at klassemotsetningen mellom arbeid og kapital er avskaffet, fordi det ikke finnes noen kapitaleiere. Samtidig mener en at det eksisterer en ikkeantagonistisk motsetning mellom arbeiderklassen og bondeklassen, på grunn av de ulike eierformene i jordbruk og industri. I tillegg til disse to klassene regner en med ett samfunnslag som ikke betraktes som enklasse, nemlig intelligentsiaen.

Denne måten å betrakte klassedelingen på, tar bare hensyn til de rent juridiske eierforholdene, mens de sidene av eiendomsretten som er knyttet til arbeidsmarked, arbeidsledelse og investeringer ikke kommer med i betraktning. I Sovjetunionen er det flere sider ved tildelingen av arbeidsoppgaver som gjør at en kan hevde at arbeidsmarkedet er opphevet. Bedrifter har liten eller ingen anledning til å si opp arbeidstakere i tilfelle rasjonalisering. Organiserte lønnsforhandlinger mellom arbeidere og bedrifter forekommer ikke, og lønnsnivået i de ulike bransjene fastsettes gjennom sentral planlegging. De geografiske variasjonene er store, men i den grad en kan sammenlikne, er inntektsfordelingen for de brede gruppene i befolkningen i Sovjetunionen ikke ulik den en finner i Norge. Men arbeidsplassene er langt tryggere og andelen av yrkesbefolkningen i lønnet arbeid er langt høyere enn i Vesten. Halvparten av den yrkesaktive befolkning i Sovjetunionen er kvinner. Kvinnene er imidlertid i flertall i lavtlønnsgruppene, i Sovjetunionen som i Vesten.

At arbeidsmarkedet blir erstattet av sentral planlegging fører også med seg at ledersjiktet både i de enkelte bedriftene og sentralt, får langt større makt. Fagforeningene tjener som et rent rådgivende organ uten noen beslutningsmyndighet. Innad i bedriften har ledelsen nærmest uinnskrenket makt, og står bare økonomisk og politisk ansvarlig overfor det sentrale byråkratiet og ikke overfor arbeidsstokken. På gulvplanet i bedriftene er det heller ingen mulighet for å påvirke hvordan bedriftenes overskudd skal disponeres. Disse beslutningene blir tatt sentralt i statsbyråkratiet. Dermed gir det politiske systemet små muligheter for en indirekte kontroll nedenfra med investeringsbeslutningene.

Selv om det ikke finnes noen eierklasse i juridisk forstand, skilles det på denne måten ut en elite med meget stor politisk og økonomisk makt i forhold til den øvrige befolkningen. Denne gruppen har også inntekter og forbruksvaner som ligger langt over det en finner i den vanlige befolkningen. Dermed får den også helt klare særinteresser å forsvare, selv om den ikke kan kjøpe og selge produksjonsmidler eller overføre dem til andre gjennom arv. Til tross for at alle stillinger i prinsippet er åpne, har elitens barn mye større sjanser enn andre til selv å bli medlem av eliten. Veien til toppen går gjennom utdanningssystemet og partiapparatet, og i begge disse har elitens barn store fordeler framfor andre.

Forsåvidt som den sovjetiske makteliten disponerer samfunnets merverdi, tilegner seg en del av denne til personlig luksusforbruk og gjenskaper seg selv over tid, er den også en klasse i den forstand begrepet er brukt her. Samtidig har motsetningene mellom denne overklassen og andre klassedannelser i det sovjetiske samfunnet et annet preg enn i en kapitalistisk økonomi. Den har ikke først og fremst et overtak gjennom måten arbeidsmarkedet er bygd opp på, men gjennom sin kontroll over parti og statsbyråkrati.

Et helt annet mønster enn det sovjetiske finner en i Jugoslavia. I 1960 og 70-årene har en her lagt stor vekt på å prøve å kombinere sentral økonomisk planlegging med bruk gav markedsmekanismer og arbeiderkontroll innad i bedriftene. Det jugoslaviske eksperimentet har gått gjennom mange faser med til dels store problemer, blant annet har det vært en betydelig arbeidsløshet i landet. Samtidig er det gjort viktige erfaringer med arbeiderrådssystemet. Arbeiderrådene velges på grunnplanet i bedriftene og utgjør deres høyeste organ. Arbeiderrådene er også representert i lokalpolitiske organer. Men det har også vist seg at arbeiderrådene får vanskeligheter så lenge de ikke har kontroll over banker og finansinstitusjoner. Hvordan dette systemet vil virke i framtiden er usikkert, men det utgjør et dristig forsøk på å oppheve klassemotsetninger.

Sammenliknet med de industrialiserte statssosialistiske landene står Kina i en særstilling. Kina er først og fremst et lavproduktivt jordbruksland, med enkelte innslag av avansert teknologi. Dette gjør f.eks. at inntektsfordelingen i landet som helhet er skjevere enn i utviklete industri-land. Også innenfor jordbruket er det betydelige skiller i levestandard, både mellom folkekommuner og mellom de enkelte produksjonsenheter. Begge disse forholdene vil muligens endre seg når industrialiseringen skyter fart for alvor. Kulturrevolusjonen, som var den bredeste politiske kampanjen i verdenshistorien, siktet mot å utjevne ulikheter i det sosialistiske samfunnet. Likevel er det rimelig å tro at Kina ikke har de viktigste problemene knyttet til klassemotsetninger bak seg, men foran seg.

Den faktiske makt som den herskende eliten utøver overfor befolkningen, varierer nokså sterkt mellom de statssosialistiske landene. Det sovjetiske samfunnet har uten tvil hatt den sterkeste sentraliseringen av makt, mens land som Jugoslavia og Kina på hver sin måte har hatt et mildere klima. Den mest nærliggende forklaringen på dette ligger i omfanget av investeringer. Jo større andel av den sosiale produksjonen som har blitt trukket bort fra forbruk og brukt til investeringer har vært, jo sterkere har også elitens maktmidler blitt. Dette kan tyde på at et demokratisk sosialistisk samfunn både krever et høyt teknologisk nivå og lav økonomisk vekst.

Klasser i "den tredje verden" Selv om de fleste u-land er knyttet sammen med de utviklete kapitalistiske landene gjennom økonomisk og politisk avhengighet, kan ikke klasseforholdene der uten videre sammenliknes med situasjonen i de kapitalistiske i-landene. u-landene er i hovedsak koplet til verdensøkonomien som 1. leverandører av viktige råvarer, 2. leverandører av billig arbeidskraft, og 3. deltakere i internasjonal våpenhandel og partnere i verdensomspennende militærallianser.

Den herskende eliten i u-landene baserer som oftest sitt herredømme på deltakelse i det internasjonale systemet gjennom kontroll over en eller flere av disse faktorene. I svært mange tilfeller er de innenlandske maktgruppene fullstendig avhengige av multinasjonale foretak, som dels har direkte eiendomsrett til råvarekildene, dels hår monopol på den teknologien som er nødvendig for å utnytte dem.

Bortsett fra olje og andre strategisk viktige råvarer, er det en tendens til at u-landenes råvareproduksjon får mindre betydning for den kapitalistiske verdensøkonomien. Derimot har deres reserver av billig arbeidskraft fått økt betydning. Det synligste uttrykket for dette er den direkte importen av arbeidskraft til de utviklete landene (se art. Arbeidsmigrasjon). I løpet av 1970-årene har det i tillegg foregått en akselererende overføring av arbeidsintensiv industriell virksomhet til u-landene.

De kapitalistiske landenes tekoindustri, forbrukerelektronikk o.l., blir massivt overført til "lavkostland" i den tredje verden. Resultatet er at det vokser fram industrialiserte enklaver som får liten eller ingen virkning for den øvrige økonomien, samtidig som både arbeidstakerne og den lokale makteliten øker sin avhengighet av de utenlandske konsernene.

Den største delen av befolkningen i den tredje verden er fortsatt knyttet til landsbygda, om enn i varierende grad. Sterkest er dette i Afrika, der den største delen av innbyggerne er knyttet til jordbruket som sjølsysselsatte småprodusenter. Klasseskillet er langt skarpere på landsbygda i Latin-Amerika og deler av Asia, der en fåtallig overklasse eier enorme jordgods, mens flertallet av bønder lever som leilendinger, husmenn eller eiendomsløse jordarbeidere. Sammen med mekaniseringen i jordbruket gjør dette at stadig flere blir presset bort fra landsbygda, uten at de finner ny sysselsetting i industri eller servicesektoren i byene. Følgen er at det vokser opp vidstrakte slumområder med millioner av mennesker rundt storbyene. Dette er mest typisk i Latin-Amerika, men skjer i stigende grad også i andre deler av den tredje verden.

I forhold til jordarbeiderne på landsbygda og de arbeidsløse slumboerne i byene, utgjør arbeiderklassen i tradisjonell forstand en liten gruppe i den tredje verden, selv om omfanget varierer sterkt fra land til land. I Latin-Amerika finner en mange steder en stor arbeiderklasse med langvarige kamptradisjoner. Der forholdene ligger til rette for at arbeiderklassen kan bli en politisk maktfaktor, finner en ofte en sterk politisk undertrykking: forbud mot frie fagforeninger og sosialistiske partier, og forfølging av opposisjonelle. På slutten av 1970-årene er disse perspektivene i ferd med å bli mer dystre, idet stadig flere land i den tredje verden er blitt militærdiktaturer.

Mot et klasseløst samfunn? Den tradisjonelle marxistiske oppfatningen av hvordan klassemotsetningene kan avskaffes, har gått ut fra at endringene skjer i to faser. Først en brå omveltning som gir arbeiderklassen et politisk overtak. Dernest en langvarig sosial endringsprosess som gjennom økning av produktiviteten legger forholdene til rette for et klasseløst samfunn, der alle får tilfredsstilt sine behov. På kort sikt har denne tankegangen passet godt for de revolusjonære sosialistiske bevegelsene i vår tid, fordi deres første mål har vært å styrte reaksjonære regimer i økonomisk underutviklete land. De viktige problemene som så oppstår når en skal skape rask økonomisk vekst, samtidig som klassemotsetningene skal svekkes eller oppheves, har derimot vært oversett og til dels aktivt benektet. Ingen av de eksisterende sosialistiske land har hittil vist hvordan en kan mestre dette problemet slik at det kan tjene som forbilde for de vestlige industrisamfunnene.

I de utviklete kapitalistiske landene er det hittil få tegn på at det politiske systemet taper legitimitet, selv når de økonomiske problemene blir store. Følgelig må forholdet mellom politisk og sosial endring ses på en måte som tar hensyn til at kamp om hegemoni er vevet inn i andre typer av samfunnskonflikter. Spørsmålet om hva det klasseløse samfunnet kan være, kan også stilles direkte i de seinkapitalistiske samfunnene, fordi den teknologiske utviklingen er kommet så langt, at det er materielt grunnlag for å dekke alles behov.

Et klasseløst samfunn er et samfunn der likhet mellom medlemmene er en overordnet verdi. Likhet kan da ikke tolkes i absolutt forstand, men betyr at individuelle ulikheter på ett felt skal oppveies av ulikheter på et annet. Det er dette Marx sikter til når han sier at i det klasseløse samfunnet yter alle etter evne og får etter behov. Men i et teknologisk avansert samfunn er likhet mellom samfunnsmedlemmer umulig i ytterligere to betydninger. For det første krever arbeidsdelingen mange og svært ulike arbeidsoppgaver. Dette innebærer ikke i seg selv. at det eksisterer noen ulikhet i rang mellom oppgavene. For det andre forutsetter arbeidsdelingen at det delegeres makt nedenfra og oppover. Enhver større organisasjon er avhengig av at det eksisterer forskjeller i makt mellom medlemmene (se art. Ulikhet).

Disse to formene for ulikhet kan lett koples sammen, slik at ulikhet i oppgaver også betyr ulikhet i makt, eller at delegert myndighet fører til at det oppstår særinteresser på toppen av organisasjonen. Dermed økes ulikhet mellom medlemmene ut over det som er nødvendig, noe som danner grunnlaget for utbytting og undertrykking. Noen "objektive" grenser for hva som er nødvendig ulikhet, er imidlertid ikke mulig å trekke; de avhenger bl.a. av deltakernes egen forståelse. Derfor er det alltid fare for at nødvendig ulikhet mellom samfunnsmedlemmer utvikler seg til varige interessemotsetninger.

Slike motsetninger kan motvirkes på flere måter, uten at noen av dem gir en endelig løsning. Marx anså mobiliteten i kapitalismen som et viktig gode, fordi det ga menneskene størst mulig allsidighet. I tillegg er det mulig å innføre åremål som prinsipp i overordnete stillinger, slik at ingen kan sikre seg varig kontroll over organisasjoner eller foretak. Dersom en ikke hindrer overgang mellom organisasjoner, skapes det samtidig et marked for ledere og dermed også et eget ledersjikt i samfunnet. Det er nettopp markedsmekanismene som gjør at fordeler på ett felt kan utnyttes på et annet, slik at de som har mye, også får mest.

Alternativet til markedsforhold er at arbeidsoppgaver blir tildelt etter kriterier som alder, kjønn eller foreldres inntekt. Slike kvoteordninger har vært brukt i statssosialistiske land, feks. ved opptak til videregående studier. Men når slike ordninger blir brukt i stor målestokk, motvirker de sin egen hensikt fordi de krever stor maktkonsentrasjon for å bli gjennomført. Endelig er det mulig å innføre et prinsipp om kompensasjon, som f.eks. går ut på at de tyngste eller kjedeligste oppgavene skal gi høyest lønn. Et slikt prinsipp vil forutsette at makt og interesse ble skilt fra hverandre, noe som vanligvis bare skjer i svært nære og tette samhandlingsforhold (se art. Altruisme). Det krever derfor en ytterst sterk solidaritet for å gjennomføres i praksis.

Til nå har økonomisk og teknologisk utvikling ført med seg større og større organisasjoner, både innenfor administrasjon og produksjon. Med en teknologi som gjorde det mulig å skape mindre og mer uavhengige enheter, ville alle disse likhetsprinsippene bli mer anvendelige. I så fall vil det også skape samfunnstyper som vi ennå ikke kan ane konturene av.

F. E.

Se også: Adel, Arbeiderklassen, Bondesamfunn, Borgerskapet, Filleproletariat, Føydalisme, Husmannsvesen, Mellomlag, Sjølsysselsatte, Småborgerskap.

Litteratur: M. Weber: Klasse, stand, partier. I Makt og byråkrati, Oslo 1971. A. Beteille (red.): Social inequality, Harmondsworth 1969. K. Marx: Det kommunistiske partis manifest og Louis Bonapartes attende brumaire, Verker i utvalg 3 og 4, Oslo 1970.

Kleppe-pakke

Kleppepakke var eit vanlig tiltak frå regjeringa for å få inntektsoppgjera til å gå i hop utan konfliktar midt på 1970talet. Målet var å få LO til å gå med på lågare lønstillegg i kroner og øre mot at staten stilte garantiar mot for stor prisstiging og kom med skattelette. Når LO og NAF ikkje klarte å koma kvarandre nærare gjennom tingingar, betalte staten det som skilde. Systemet med Kleppepakkar var eit forsøk på å dempa inflasjonen og samtidig legga grunnlaget for ein statlig styrt inntektspolitikk.

Ordninga blei kalla opp etter Arbeidarpartipolitikaren Per Kleppe, finansminister i mange år.

A. Ho.

Klima

Ordet klima kommer fra gresk og betyr egentlig jordens helling fra ekvator til polene. I dag kan vi definere klima som "atmosfærens gjennomsnittstilstand og avvik fra dette gjennomsnitt". Kort sagt er klima det gjennomsnittlige været. Studiet av klima er av stor betydning på grunn av klimaets innvirkning på det organiske livet (planter, dyr, mennesker). Klima er derfor et samlebegrep hvor en sammenfatter en rekke elementer som luftens temperatur, fuktighet, fordampning fra jorda, vinden og solas innstråling. Disse elementene måles flere ganger daglig. Resultatene samles i serier på tretti år for sammenlikning.

De viktigste elementene for vegetasjonen, og derigjennom også for menneskene, er temperatur- og nedbørsforholdene. På grunn av jordas kuleform er innstrålingen fra sola sterkere i tropene enn andre steder. Varmen skaper fordampning og setter, sammen med jordas rotasjon, store luftmasser i bevegelse. For å få et forenklet bilde av hele jordas klima, kan en dele den inn i hovedklimasoner.

Rundt ekvator har vi tropisk klima med vekslende vinder, rikelig nedbør og høy temperatur. Passatområdene har stabile vinder, ubetydelig nedbør og høy temperatur. På nordre halvkule dannes nordøstpassaten, på den sydlige, sydøstpassaten. Den tempererte sone eller vestavindsbeltene har mer variable temperaturforhold, vinden blåser som oftest mot vest og det er tilstrekkelig nedbør for vegetasjonen. Den arktiske sonen har som oftest østlige vinder, lav temperatur og lite nedbør. På samme breddegrad kan en også finne store klimaforskjeller mellom kysten og innlandet. Det skal en større varmemengde til å varme opp hav enn land. Kystklimaet er fuktigere og har mindre temperaturforskjeller enn innlandsklimaet. Det mest utpregede innlandsklima har vi i ørkenområdene (arid klima) med stadig tørke, oppvarming om dagen og nedkjøling om natta. Det ekstreme kystklima har vi på vestkystene av India og Australia hvor monsunen gir kraftig vind og stor nedbør.

Høyden over havet gir også forskjeller i klimaet (høglandsklima, lavlandsklima). Temperatur og trykk avtar og fuktigheten endrer seg gjerne med økende høyde. Det er blitt foretatt en rekke inndelinger av jorda i områder etter klimasoner. Den mest brukte er laget av W. Köppen.

Et steds klima, lokalklimaet, er avhengig av både klimatiske og topografiske elementer. I Norge har f.eks. Østlandet mindre nedbør enn Vestlandet fordi det ligger i regnskyggen av fjellene. Når det gjelder muligheten for jordbruk, er antall dager med over 6°C et praktisk mål for lengden av veksttiden for de fleste kulturplanter, også for skogtrærne. Perioden med over 10°C er brukt som mål på lengden av sommeren. Likevel er det vanskelig å trekke klimatiske dyrkingsgrenser i et land som Norge. Topografien kan gi store klimatiske utslag. I tillegg kommer frostfare, vind, forsommertørke eller høstregn som begrensende faktorer. Ofte kan det forekomme variasjoner fra en åker til en annen (mikroklima).

Klimaendringer har funnet sted over ulike perioder. Klimafluktuasjoner (bølger) er endringer i løpet av tiår og hundreår, mens klimavariasjoner er endringer over tusener av år. Siden siste istid i NordEuropa har det vært mange variasjoner og fluktuasjoner. Varme perioder har avløst kjølige. Gjennom målinger av temperatur og studier av isbreer har en funnet en økning i temperaturen for de tempererte strøk fra slutten av 1700-tallet til 1940. Fra 1940 har klimaet blitt noe kaldere igjen, mens isbreene fortsatt har gått tilbake. Endringene er så motstridende og små at det er vanskelig å trekke sikre slutninger om noen klimaforverring. Årsakene til klimavariasjoner er endringer i innstrålingen fra sola, men den direkte årsak er vanskelig å bestemme.

Kunnskapen om klima og klimavariasjoner er blitt brukt og misbrukt opp gjennom tidene. På 1800-tallet ble det hevdet at land i Afrika, Latin-Amerika og Asia var lite utviklet fordi klimaet og andre naturforhold satte bremser for en samfunnsmessig utvikling. Denne naturdeterminismen (at naturforholdene bestemmer menneskenes samfunnsutvikling) har hengt igjen opp til våre dager. Rent rasistisk er de ulike teoriene om at den tropiske heten gjennom generasjoner har gjort menneskene i u-land mindre intellektuelt utrustet enn mennesker fra områder med kjøligere klima. Disse "klimateoriene" har fungert som dekning for en utbytting av tropiske og subtropiske områder fra de vestlige lands side.

Teorien til Ricardo om de komparative fordeler (se art. Ricardo) har også vært brukt i utbyttingsøyemed. Klimatisk skulle u-landa i dag (og koloniene dengang) ha fordeler av å dyrke tropiske vekster og bytte disse med ferdigvarer fra industrialiserte land. Dette er en måte å hindre u-landa i å bygge ut konkurrerende industri. Troen på at sol og varme er vesentlig i feriene, har i dag skapt masseturisme fra NordEuropa og Nord-Amerika til land med varmere klima. På grunn av lavere prisnivå, kulturkollisjoner m.m. blir disse landa ut byttet på denne nye måten.

Bevisst ødelegging av naturen og derav endring av klima over store områder har vi eksempler på fra USAs imperialistiske krigføring i Vietnam. USA sprøytet de områdene hvor frigjøringsfronten holdt til, slik at bladene falt av trærne og frigjøringsfronten ble synlig. Men da tørket trærne Inn. Innstrålingen fra sola ble kraftigere, jorda tørket inn og vinden fikk mer tak. De klimatiske endringene førte til jorderosjon og ødela for lang tid mulighetene for dyrking.

Andre klimaforverringer er forårsaket mer eller mindre bevisst av menneskene. Det europeiske middelhavsområdet hadde for et par tusen år siden et fuktigere klima enn i dag. Uttynninga av skogen og overbeiting forårsaket erosjon, uttørking og en klimaforverring for jordbruket. Andre eksempler kan hentes fra det keiserlige Kina og USA i nyere tid.

Eksempler på bevisst endring av klimaet til det bedre har en bl.a. gjennom skogplanting. Ved leplanting kan en begrense vinden og skape et bedre lokalklima. Eksempler på leplanting finnes i Norge, Danmark og andre europeiske land. De største arbeidene med å omdanne klimaet i seinere tid finner en likevel i Kina. Siden 1949 har kineserne øket skogarealet med 100 %. De planter også belter av trær i ørkenen. På denne måten begrenses vinden, heten avtar og fuktigheten øker. Klimaet er endret, og mulighetene for oppdyrking er til stede.

H. J.

Se også: Erosjon.

Klimakteriet

Tre begreper brukes om samme tidsperiode i kvinnens liv: klimakterium, menopause og overgangsalder. Klimakterium kommer av ordet "climaktor" som betyr toppen på eller avrundingen av en stige, dvs. ordet innebærer at en befinner seg på livets høydepunkt og er på vei ned igjen. Medisinsk sett er begrepet uklart: Dels beskriver det kroppslige omstillinger i en livsfase, dels refererer det til livsproblemer og symptomer hos kvinner i alderen 4555 år. De mest vanlige symptomer som beskrives, er angst, depresjoner, irritabilitet, søvnvansker, hodepine og fedme. Menopausen betyr menstruasjonens naturlige opphør og de hormonelle forandringer som ligger til grunn for denne. I Norge er gjennomsnittsalder for menopausen 4555 år. Overgangsalder brukes mest i dagligtalen. Begrepet henspiller på de kroppslige forandringene, men synes samtidig å innebære forventninger om livsproblemer.

I litteraturen finnes i hovedsak to tilnærmingsmåter til klimakteriet: den medisinske som legger hovedvekten på de hormonelle forandringene, og den sosialpsykologiske/sosiologiske som ser klimakteriet i sammenheng med kvinnens stilling i samfunnet. Kjerringer, hurper eller elskelige kvinner? I folkehumoren beskrives de aldrende kvinner ikke sjelden som "tanter", inntørka hurper eller gamle kjerringer. Folkelige uttrykk av denne typen er ofte utslag av en mer generell innstilling til et fenomen. Vår kultur preges av at det foregår forskjellsbehandling pga. forhold som rase, kjønn og alder (rasisme, sexisane og alderisme), og aldrende kvinner opplever virkningene av både sexisme og alderisme på samme tid. Kvinnens verdi er i hovedsak knyttet til ungdom og fruktbarhet, slik det uttrykkes i rollene som seksualpartner og som mor. Når kvinnen verken er ung eller fruktbar lenger, kan hun lett bli oppfattet (og oppfatter seg selv) som mindreverdig. Hun utdefineres som seksualpartner, og fremstilles ofte i et latterlig skjær.

Hägg og Werksmäster beskriver det derimot slik: "Ifølge den patriarkalske ideologien er kvinnen " ute av dansen" når hun blir førti. Kvinnen selv synes da ofte at hun er for gammel til å ta noe seksuelt initiativ, da får hun følelsen av å "by seg fram", gjøre seg latterlig ... For mange kvinner kan sjokket over at ingen lenger ser på dem, bli begynnelsen til et nytt liv. Deilig å slippe å se seg selv som et sexobjekt. Deilig å slippe å tenke på figuren . . Endelig kan man slappe av, blåse i magen, få holde på med ting som interesserer en, våge å bli sint, våge å si fra. Kort sagt: få blomstre opp og bli menneske. Eldre kvinner er vakre kvinner, fylt av et spesielt liv og en spesiell personlighet. De er ikke kjerringer, men elskelige kvinner."

Formuleringen "få lov å blomstre opp og bli menneske" er tiltalende, men antakelig lite dekkende for realitetene. Den minner betenkelig om en variant av oppskriften på "Hvordan eldes uten å virke latterlig". Det er også tvilsomt om eldre kvinner er (eller ønsker å være) mer "spesielle" og mer "elskelige" enn sine yngre medsøstre. Det er videre lite sannsynlig at den aldrende kvinnen opplever en lettelse ved "å slippe å se seg som et sexobjekt". Tvert imot ville antakelig de fleste glede seg over å bli verdsatt også som seksualpartner, dersom den kulturelle innstilling ikke hadde vært så undertrykkende.

Den aldrende kvinnens situasjon må nødvendigvis oppleves problemfylt: Hun er utsatt for den uavvendelige naturens gang (aldringen og forfallet), hun kan ikke forvente oppmerksomhet (definert mer og mindre verdiløs), hun kan ikke kreve en forbedring ("stoltheten" hindrer, tiltvunget anerkjennelse er ingen anerkjennelse). Det er ikke å undres over at mange kvinner opplever angst, depresjon og irritabilitet i denne livsfasen.

Psykiske og kroppslige forandringer Den amerikanske sosialpsykolog Pauline Bart har i en større undersøkelse påvist sammenhengen mellom depresjon hos middelaldrende kvinner og tap av viktige roller. Blant viktige kvinneroller i vårt samfunn er morsrollen og husmorrollen. I alderen fra 40 år og oppover opplever de fleste kvinner å miste i det minste en av disse rollene: I denne perioden begynner barna å flytte hjemmefra, og morsrollen mister noe av sitt innhold. Samtidig blir husarbeidet mindre krevende, og det innebærer at husmorrollen reduseres. Barts undersøkelser viser at sammenhengen mellom tap av roller og depresjon er klarere for hjemmeværende husmødre enn for utearbeidende kvinner, og slår sterkest ut der kvinnene er overbeskyttende mødre eller perfeksjonistiske husmødre. Disse føler seg naturlig nok mest ribbet.

For å forstå kvinnens overgangsalder er det viktig å skille mellom de kroppslige og hormonelle forandringene som er en naturlig prosess, og de psykiske problemene som ofte opptrer i samme periode. Forskningen viser at det ikke er klar sammenheng mellom disse to sidene. De eneste påviselige virkningene av de hormonelle forandringene (i tillegg til menstruasjonens opphør), er svetteturer, hetetokter og en viss uttørring av skjeden. Ca. 80 % av alle kvinner opplever slike virkninger, men de færreste blir hemmet i en grad som gjør dem ute av stand til å arbeide.

Klimakteriet en overgangskrise

Sammenfattende kan en si at klimakteriet kan betraktes som en overgangskrise med både positive og negative virkninger. De negative virkningene er i hovedsak sosialt betinget, og betyr en innsnevring av kvinnens mulighet for livsutfoldelse. Dette skjer i en fase da mange kvinner frigjøres fra viktige roller, noe som kunne gi dem tid og mulighet for økt aktivitet på andre områder, altså en mulig positiv virkning. En åpenbar positiv virkning er fysiologisk betinget, og innebærer at kvinner etter klimakteriet slipper å beskytte seg mot uønsket graviditet, og derfor har mulighet for friere seksuell utfoldelse. Denne positive muligheten dempes imidlertid ned ved at den aldrende kvinne nedvurderes som seksualpartner, i hvert fall offisielt.

S. San.

Litteratur: M. Hegg og B. Werksmäster: Kvinner og sex, Oslo 1974. P. Bart: Depression in MiddleAged Women, i Gronick & Moran: Women in Sexist Society, New York 1971.

Klitoris

Klitoris er kvinnekroppens mest erogene sone, dvs. den delen av kroppen som er mest følsom for seksuell stimulering. Den er formet som en liten tapp, delvis dekket av en slimhinnefold, og ligger der de små (indre) kjønnsleppene møtes foran.

Klitoris henger sammen med annet erektilt vev, dvs. vev som blir fylt med blod og øker i størrelse og fasthet ved seksuell opphisselse. Dette ligger innafor huden i ytterste del av skjeden, rundt skjedeåpninga og mellom kjønnsleppene. Med et speil kan en gjøre seg kjent med hvordan de ytre kjønnsorganene ser ut, og hvordan de forandrer seg i takt med seksuell lystopplevelse. Det er altså ikke bare menn som får "ståpikk" og "banespreng"; kvinners kjønnsorganer blir også synlig forstørret og mørkere av farge, og kvinner kan også føle et visst fysisk ubehag etter langvarig opphisselse uten utløsning. Ereksjonen forsvinner alltid av seg sjøl etter noen timer, enten en har hatt orgasme eller ikke, men den varer lenger hos kvinner enn hos menn.

"Eksperter", altså stort sett mannlige leger og psykologer, har med utgangspunkt i Freuds teorier om kvinnelig seksualitet diskutert om kvinner har to typer orgasme, en klitoral og en vaginal (fra skjeden), og hvilken av dem som eventuelt er den " riktigste" og "mest kvinnelige". Etter hvert som kunnskapen om kvinnelig seksualitet er blitt større, dvs. at "damer har fått ben", at den kvinnelige anatomi er blitt kartlagt og at kvinner sjøl har oppdaget at de kan gjøre seg bedre kjent med kroppen sin og de opplevelsene den kan gi, er det ikke lenger noen grunn til å fortsette denne ordstriden. Kvinnelige kjønnsorganer er en enhet: Klitoris og skjeden er nøye bundet sammen både i utforming og virkemåte, og den kvinnelige orgasmen er et resultat av at større eller mindre deler av dette organsystemet blir stimulert. Om orgasmen føles litt forkan dette avhenge av hvordan en blir sti De fleste kvinner har likevel lettere for å få orgasme ved klitorisstimulering eller en kombinasjon av klitorisstimulering og stimulering av skjeden, enn ved et tradisjonelt samleie etter "utog-metoden" uten noen annen form for kjærtegn.

Mannskulturens manglende forståelse av og respekt for kvinners kropp og følelsesliv er et eldgammelt tema. Det er blitt og blir fremdeles drevet rituell klitorisfjerning på unge jenter. Enkelte amerikanske gynekologer utfører i dag operasjoner for å minske avstanden mellom kiltoris og skjedeinngangen i den tro at kvinnene da vil oppnå orgasme lettere. En kvinne formet i mannens bilde er stadig blitt lanser som "løsning" i kampen mellom kjønnene. Vår generasjon av unge kvinner begynner å få kunnskap og makt nok til at de kan "ta kroppene sine tilbake", dvs. bruke dem slik de finner det godt og riktig.

R. Ho.

Klostervesen

Klostervesen finnes i flere religioner: I buddhismen, taoismen, hinduismen og kristendommen. I kristendommen finnes klostervesenet først og fremst innenfor den katolske og den ortodokse kirke.

I kristendommen er det grunnlagt på de evangeliske råd om å leve i fattigdom, lydighet og sølibat (kyskhet) som et tegn på at Guds rike er nær forestående, og etter Kristi eksempel. Fattigdommen forståes først og fremst som en enkel livsstil og eiendomsfellesskap etter det idealbilde som Lukas i "Apostelgjerningene" tegner av den første kristne menigheten i Jerusalem. Lydigheten praktiseres litt forskjellig etter de ulike typer lover og regler som gjelder for de forskjellige ordenssamfunnene. Det kan dreie seg om lydighet mot lederen for samfunnet som utøver makten alene, eller om solidaritet overfor de beslutninger som fattes av alle i fellesskap (de såk. kapitelmøter).

Medlemmene av et ordenssamfunn avlegger etter en prøvetid på mange år de såk. "evige løfter" om å leve i fattigdom, lydighet og sølibat resten av livet. Dersom noen allikevel senere ønsker å forlate ordenslivet, kan det gis dispensasjon fra disse løftene.

Det finnes svært mange ulike typer klostersamfunn. Den klassiske typen representeres av ordener som benediktinerne og cistercienserne, med klostre både for menn og for kvinner. Disse lever med bønn og arbeid som hovedmålsetning. Livet organiseres rundt gudstjenesten (messen) og tidebønnene, som bes flereganger daglig i fellesskap, av og til også om natten, og som er satt sammen av Davids salmer og skriftlesninger. I tillegg har disse munkene og nonnene manuelt arbeid, ofte gårdsbruk, for å tjene til livets opphold. De fører sin opprinnelse tilbake til Benedikt fra Nursia (født ca. 550) som på grunnlag av sin munkeregel kom til å prege klostervesenet i Vesten helt fram til våre dager. Hvert kloster er en selvstendig, selvstyrt enhet med en abbed/abbedisse som øverste leder, valgt på livstid og med stor myndighet. De forskjellige klostrene har allikevel en viss forbindelse seg imellom på det Internasjonale planet.

En annen type klosterliv utgjøres av de såkalte kannikene (på norsk også kalt korbrødre). Dette er ofte prester som lever tilknyttet én bestemt kirke under den lokale biskops myndighet, og med bordfellesskap og bønnefellesskap (tidebønnene). Kannikene kan ofte være sammensluttet i en orden, som f.eks. augustroerne. Kannikene har som sin grunnregel "Augustins regel", som føres tilbake til den regel Augustin fra Hippo satte opp for prestene tilsluttet hans kirke.

En tredje type ordener utgjør av tiggerordenene, fransiskanerne og dominikanerne. Disse oppstod ca. 1200 og er preget av de frie bysamfunn som vokste fram på denne tida med et demokratisk styresett. De forskjellige klostrene innenfor et geografisk distrikt utgjør en provins, og de forskjellige provinsene knyttes sammen av en internasjonal sentralledelse med sete i Roma. Disse ordenene er unndratt de lokale biskopers myndighet. De kvinnelige grenene av dominikaner og fransiskanerordenen er ikke enhetlig organiserte på samme måte. De dekker et meget vidt felt av sosiale og kirkelige virksomheter. Fransiskanerne er mest orientert mot sosialt arbeid og sognearbeid, dominikanerne går mer inn for forkynnelse i forskjellige former og for forskning på ulike områder. Begge disse ordenene har klostre i Norge, slik de også hadde i middelalderen.

I tillegg til disse finnes det et utall av nyere ordenssamfunn, de fleste av dem grunnlagt fra 1500-tallet og framover, ofte i forbindelse med konkrete oppgaver som etter hvert meldte seg. Jesuittene er ett eksempel på dette, men det finnes i tillegg en rekke større og mindre mannlige og kvinnelige religiøse sammenslutninger av denne typen, organisasjoner som er viet sykepleie, eldreomsorg, handikapomsorg, fanger, misjon osv. Alt i alt regner en med at det finnes ca. 250 000 menn (foruten en million prester) og 1 200 000 kvinner, som i den katolske kirke lever i en eller annen form for klosterliv i dag.

Ved reformasjonen ble alle klostersamfunn nedlagt i de land hvor protestantismen vant fram, men i våre dager finnes det ansatser til klosterliv også innenfor de protestantiske kirkesamfunn. Et slikt eksempel på et levende protestantisk klostersamfunn finner en i Taizé i Frankrike.

Etter Det annet Vatikankonsil (196265) er det kommet i gang en vidtgående reform av klosterlivet innenfor den katolske kirke. Mange skikker og regler som var blitt anakronistiske, er blitt avskaffet, og man forsøker å finne tilbake til de mer grunnleggende verdier i klosterlivet. Dette har ført til usikkerhet hos en del, slik at det er et forholdsvis stort antall munker og nonner som har forlatt ordenslivet i de senere årene. Innenfor de ordener som best har klart overgangen, er det imidlertid igjen ganske stor tilgang på nye kandidater.

Klostervesenet er av stor betydning for den katolske kirkes liv, ikke bare på grunn av det praktiske arbeid som utføres, men også på grunn av de verdier som det representerer i form av eksempel på et liv som er helt viet til troens og medmenneskenes tjeneste.

P. B. H.

Se også: Jesuitt, Sølibat.

Klær

Menneskets klesvaner har språkets karakteristiske trekk. I større eller mindre grad uttrykker det enkelte mennesket seg gjennom klærne det bærer. Samtidig gir klesuttrykket vesentlig informasjon om den situasjonen bæreren befinner seg i, sosialt, økonomisk, osv. Klærne fungerer på liknende måte som språket. Et gitt samfunn har visse klesnormer som gjelder for medlemmenes atferd, og som umiddelbart blir forstått og godtatt. Et individ kan rette seg etter gruppens normer og på denne måten oppnå en følelse av tilhørighet, identitet og trygghet. Men samtidig løper det en risiko for å tape mye av seg selv ved slavisk å følge gruppens klesnormer.

Klærnes formål

Mange teorier har vært lansert som forklaring på menneskets klesdrakt og dets forskjellige ytringsformer: Vern, beskyttelse mot ytre klimatiske forhold eller mot fienden, hvor klær brukt som magi kan trekkes inn; utsmykning og i tilknytning til dette, ønske om å øve tiltrekning på andre/det annet kjønn, eller også utsmykning som del i menneskets behov for rituale, fest, poesi, for å bevege seg utover hverdagen; menneskets "naturlige" blygsel og i den forbindelse behovet for å dekke til visse kroppsdeler; markering av stand og status, som kan grunne seg i et behov for å vise egen overlegenhet, eventuelt å dominere over andre, men som like gjerne kan være uttrykk for et behov for å tilhøre en gruppe, en søken etter samhørighet og identitet.

Generelt kan en si at det er draktens formål å dekke alle disse behovene. Drakten skal gi både økt tiltrekning, status og beskyttelse. Alt dette er som oftest uttrykt i samme drakt. Men formen veksler, og understrekningen av det ene eller det andre varierer med tid og sted.

Blygselselementet er karakteristisk i så henseende. Vår kulturs ærbarhetsnormer krever at kvinner offentlig dekker til brystene sine. De skal dessuten holdes fast på plass, ikke henge fritt under klærne. Selv om dette mønstret kanskje er i ferd med å mykes noe opp, er det fortsatt ansett som tegn på "frigjort kvinnesakskvinne" når en ser fritt hengende kvinnebryster som disser og knopper seg under et tynt stofflag. Afrikanske kvinner går med blottede, fritt hengende bryster og de dier til og med sine barn åpenlyst, når og hvor det måtte falle seg naturlig uten å vekke anstøt blant omgivelsene. Den islamske "tilslørte kvinne" vekker anstøt bare ved å lette på sløret som dekker ansiktet! Menns hvite ben skal helst ikke blottstilles i siviliserte, vestlige byer. I andre kulturer kan menn (som kvinner) gå nakne, bortsett fra en, for anstendighetens skyld absolutt nødvendig, pynt på kjønnsorganet. Sosiale og kulturelle forhold er altså i høy grad bestemmende for blygselsuttrykket.

Når det gjelder vern, beskyttelsesteorien, vil mange umiddelbart føle at vi her står overfor den vesentligste (og den opprinneligste) årsaken til menneskets klesvalg. Imidlertid er det mye som taler for at menneskets drakthistorie har sin dypeste rot i utsmykningselementet. De aller første billedfremstillingene av mennesker som historien bærer vitnesbyrd om (ca. 30 000 år tilbake), viser dem fullstendig nakne til tross for at de må ha levd i tilnærmet polarklima. De har vært reinsdyrjegere og har ikke frosset i hjel. Delvis skyldes dette at fettlaget under huden har vært velutviklet, delvis at de hele tiden var i bevegelse. Det var først når de skulle være i ro at de pakket seg inn for å holde varmen. Menneskekroppen er svært tilpasningsdyktig, selv om den tilsynelatende er dårligere utrustet fra naturens side enn andre dyrearter. På bakgrunn av det billedfremstillinger kan fortelle oss, blir det spesielt interessant at de eldste bekledningsgjenstander vi har vitnesbyrd om, nettopp er smykker.

Utsmykning av kroppen skjer ikke bare ved hjelp av ytre klær og gjenstander. Pynten legges ofte direkte på hudlaget, som en varig form for "påkledning", eller bare som noe midlertidig, beregnet til festbruk eller som krigsmaling. En del av de mer varige formene for utsmykning av kroppen er interessante som vitnesbyrd om menneskets evne til å rette seg etter gruppens normer for å bli godtatt som medlem, opptatt i et samfunn. For å oppnå dette har en enda godtatt forskjellige former for deformering av kroppen: Fra vår egen kulturkrets kan en trekke fram sjømannskulturens (relativt beskjedne) tatoveringer. I andre kulturer forekommer det at hele kroppsdeler tatoveres, eller en lager andre former for arrmønstre på kroppen. Stiletthælene og de spisse skoene betydde en lettere grad av deformering av føttene for en del kvinner. En mye mer grusom og gjennomført deformering av føttene foregikk gjennom generasjoner med de bedrestilte kvinner i det gamle Kina. I visse afrikanske stammer fremkaller en den dag i dag en kunstig formasjon av kvinnenes hodeform. Endelig bør en ikke glemme den siviliserte verdens innsnøring av kvinners liv i trange korsetter. Det "genuine" uttrykket for den sarte, ekte kvinnelighet, besvimelsen, hadde ofte sine meget naturlige, fysiske årsaker leversykdommer og bleksott.

Kvinner og klær Det dreier seg her om utsmykning av kroppen, "forskjønnelse" av kroppen for å tilpasse den etter tidens ideal. På samme tid uttrykker disse fenomenene vesentlige ting om forholdene i samfunnet, bl.a. om kvinnesyn og klasseforskjeller. Det er i en slik forbindelse viktig å finne ut hvem det er som definerer/opprettholder idealene, hva slags idealer det dreier seg om, og hvem som eventuelt lider under forholdene.

Historien viser at det i utpreget grad har vært kvinner som har lidd under idealhysteriet på skjønnhetens område, at det har vært kvinner som har fått sine kroppsdeler deformert på skjønnhetens alter. Men samtidig var f.eks. " innsnøringen" av småjentenes føtter i Kina, et særdeles talende uttrykk for en klasses herskende stilling i forhold til en annen. Bøndene trengte sine kvinners føtter for arbeidet på markene. Overklassen viste sin overflod gjennom sine kvinners forkrøplede, ubrukbare føtter. På liknende vis kan en vise overflod gjennom sin kvinnes deformerte hodeform i et samfunn der kvinnehodet anvendes som bæreredskap.

Kvinnens funksjon i samfunnet avslører seg nettopp i forhold til mannens funksjon gjennom at de er bundet til tidenes forkrøplede mote og skjønnhetskrav. Klærne understreker ofte kjønnsrollene. I et mannssamfunn vil kvinnene i særlig grad være prisgitt de skiftende krav som stilles til den ytre fremtoning. Opp gjennom historien har kvinnens underkuede rolle ført til at hennes utseende har vært avgjørende for hennes livsløp.

Når kvinnen er avhengig av mannen økonomisk, sosialt og følelsesmessig, vil hun i stor utstrekning satse på seg selv som sexobjekt. Hun vil fungere som sin egen salgsagent, og emballasjen skal hjelpe til med salget. I denne forbindelse kan en trekke inn et fenomen som ukebladet. Slike blader har bl.a. som funksjon å hjelpe kvinnene til å forstå hvordan de best kan investere i seg selv, hvordan de gjennom ytre ting kan bygge opp sin personlighet og slik fremstå som attråverdige på markedet. Kvinnen blir en utstillingsdukke, en sexvare, et stativ som mannen kan henge sin rikdom og anseelse på. Han kan dessuten fritt ta for seg av denne varen, han har jo betalt for den. Det er på den andre siden betegnende at en bevisstgjøringsprosess hos kvinnen (ofte forbundet med økonomisk selvstendighet), gjerne gir seg konkrete utslag i klesveien, eller i kvinnens hele ytre fremtoning. Nettopp fordi vesentlige sider ved kvinnerollen direkte uttrykkes i kvinnens velstelte ytre, velger en "sjusketheten" som et bevisst forsøk på å bryte med mye av det som hittil har holdt kvinner fengslet i et nedverdigende mønster.

En bevegelse i retning av mer naturlighet i klesveien og i hele den ytre fremtoningen, uttrykker ofte en bevegelse mot et friere forhold til rollesystem og rolleatferd. Dette forhindrer imidlertid ikke at også "naturligheten" og "sjusketheten" kan bli mote og være uttrykk for en rollebundethet. Et relativt nytt fenomen som unisexmoten i unge menneskers klesdrakt, kan ikke uten videre tas som tegn på en utjevningstendens i kjønnsrollemønstret blant de unge. En slik motes gjennombrudd i gruppen av unge forbrukere er vel heller uttrykk for denne gruppens særlig utsatte stilling i vare og forbrukersamfunnet. En identitetssøkende person er gjerne svak og lett å lure.

Tidligere tiders drakter Vi kan altså snakke om "klær" som individets "annet skinn", en form for språk som bæreren både bevisst og ubevisst meddeler viktige ting om seg selv og sin stilling i samfunnet gjennom. Draktens varierende former kan gi vesentlige opplysninger om det som har skjedd i tidligere tider. Tidens "ånd", eller strømningene i tiden, nedfeller seg i menneskets klesvaner, som det også setter spor i tidens arkitektur og i litteraturen. Draktens historie i Europa fra folkevandringstiden til den franske revolusjon, er selvsagt overklassens drakthistorie. Dette er ikke annet enn naturlig. Ideologiske forbilder stammer fra de kulturelt, sosialt, politisk og økonomisk ledende sjikt i samfunnet. Til og med folkedraktene har i stor utstrekning sine røtter i overklassemotene. De forskjellige distriktene har grepet fatt i trekk fra en spesiell moteretning og tillempet det til deres spesielle drakttype.

Den typiske middelalderdrakt her i landet har vært enkel, noe å trekke over hodet og noe å trekke nedenfra og oppover. For mennene rakk overtrekksplagget midt på låret (kofte), for kvinnene var det fotsidt (kyrtill). Bøndene har fortrinnsvis brukt ullens naturlige farge, hvitt eller grått på vadmelet. Det var særlig storfolk som hadde fargede klær. Den enkle middelalderdrakten ble etter hvert trengt ut av mer fargerike og fantasifulle plagg hvor moteretningene ute fra Europa gjorde seg gjeldende. Mannens kofte ble åpen helt ned (trøye), han fikk vest. Kvinnedrakten kom til å bestå av stakk og overliv. Den hvite linskjorten kom i bruk for begge. Spenner, knapper, belter, ekstra plagg utenpå hverandre ble tegn på rikdom. Den norske bondedrakten har i hovedsak fulgt de store retningene i den europeiske drakthistorien, men tillempningene har gjort den mer hensiktsmessig for våre forhold. For eksempel ble verken parykk, korsett eller krinoline tatt opp i bonde/folkedrakten.

De nye motene ble skapt ved hoffet. De ble spredd ved hjelp av "motedukker", påkledningsdukker i naturlig kroppsstørrelse. Fra slutten av 1700-tallet kom motejournalene og gjorde spredningen mer effektiv. Masseproduksjonen av ferdig sydde klær var avhengig av dette distribusjonsapparatet. På 13 og 1400-tallet var det Burgund og Nederland som var de ledende moteskapere. Rundt 1500 overtok det spanske hoff, men måtte overgi ledelsen til Solkongen i Versailles på 1600-tallet. Når det gjelder moter for kvinner, har Paris siden den tid vært ledende, mens moter for menn i stor utstrekning etter hvert også er kommet fra England.

Klær uttrykker og understreker standsforskjeller. Stendersamfunnet vokste fram på slutten av middelalderen. Det er ikke her snakk om forskjeller mellom sosialgrupper som vi forstår dem i dag. Standssamfunnet var innstiftet av Gud. Det hvilte på lovstiftede privilegier som også gjaldt den ytre opptredenen og særlig drakten. Kongelige forordninger (15001700-tallet) bestemte de forskjellige stenders (og klassene innenfor stendene) klesdrakt.

Den stand som tidligst og mest utpreget skilte seg ut ved sin klesdrakt, var den geistlige stand. Siden middelalderen har kirkens folk vært kledd i sort. Det sorte og enkle ble imidlertid byttet ut med fargerike og ofte uhyre kostbare klær (f.eks. med gull og sølv i broderier og vevning) til bruk ved gudstjenesten, særlig høymessen og i høytidene. Den katolske høymesses praktutfoldelse og særlige festpreg skriver seg den dag i dag for en stor del fra de fargerike og overdådige klesplaggene som bæres av de mange personene som inngår i et slikt tjenesterituale.

I forbindelse med kirken og dens bruk av klær, bør nonne og munkedraktene nevnes. Her står vi overfor et tilfelle av fullstendig individuell utslettelse klesmessig sett. Kroppen (til og med håret) er dessuten helt tildekket. Men klesuniformen bringer i seg selv et middelbart budskap til omgivelsene om meget vesentlige sider ved bæreren og hans/hennes måte å leve på. Nonne og munkedraktene har mye til felles med tjenestedraktene, men i motsetning til slike drakter, er de heldagsog eneste drakt for bæreren. Nonne og munkedrakten symboliserer et fundamentalt valg som bæreren har foretatt m.h.t. livet og døden og måten å forholde seg til disse størrelsene på.

Mannsparykken, som bredte seg på 1600-tallet, ble gjennom to århundrer et kjennetegn for menn av stand i motsetning til bøndene som aldri tok opp denne vanen. På liknende måte var det tydelig skille mellom kvinner av stand, som gikk med overdådige håroppsetninger (på basis av naturlig hår), og bondekvinner som hadde naturlige hårfasonger og bar "bondeluer".

De dyptgripende sosiale forandringene som fulgte med den franske revolusjon, satte tydelige spor etter seg også i klesdrakten. De revolusjonære "sansculottenes" ("uten knebukser") lange bukser og naturlige, kortklipte hår trengte gradvis ut aristokratiets knebukser og parykker. Den nye borgerstand rykket fram på alle fronter. Det kapitalistiske produksjonsapparat (konfeksjonsindustrien og distribusjonsnettet) satte inn sine krefter i klessamfunnet. Resultatet har vært en stadig utjevning, "demokratisering" av klesvanene.

Utjevningen av klesuttrykket innen vårt samfunn har sin parallell i utjevningen i verdensmålestokk. Den vestlige kulturkretsens klesskikker sprer seg i pakt med Vestens herredømme generelt sett. Denne klesskikkenes mest typiske representant, mannsdraktens "jakkesett m/slips" blir et symbol på fremskritt og industrialisering. Andre kulturers egne tradisjonsrike, fritt fallende klesplagg må ofte vike for det vestlige tilknappede jakkesettet.

Klær som bruks og bytteverdi Klærnes betydning som vare blir mer og mer framtredende. Dette er i tråd med utviklingen i det kapitalistiske samfunnet forøvrig. I varesamfunnet ligger forholdene spesielt godt til rette for at klær betraktes og fungerer først og fremst ut fra andre kriterier enn bruksverdikriterier. Det betyr ikke at det ikke også i tidligere tider finnes klare eksempler på at klær ble betraktet ut fra et bytteverdistandpunkt.

I tidligere tider ble kostbare klær ofte benyttet som fyrstelige gaver. Under teatrets storhetstid i Frankrike (1600-tallet) var det vanlig at fyrster og velstående personer forærte kostbare teaterkostymer til de skuespillerinnene de hadde under sin beskyttelse. I tidligere århundrer betød klær ofte kapitalanbringelse. En ikke uvesentlig del av formuen ble omsatt til klær.

Klærne kom derfor til å gi uttrykk for eierens sosiale stilling og formuesforhold i enda høyre grad enn i vår tid. Rike utsmykninger, smykker og ekstra klesplagg båret over hverandre ble brukt som tegn på velstand. Denne type investering i klær skiller seg likevel klart fra vår tids sløsementalitet når det gjelder klær. Hos bondefamilier med knappe ressurser var klesinvesteringene nært forbundet med klærnes reelle bruksverdi. Bondesamfunnet var sterkt tradisjonsbundet. Et individ som vokste opp i dette samfunnet trengte mange forskjellige sett antrekk til å dekke de forskjellige forhold og begivenheter det ville møte i løpet av året og livsløpet. På grunn av knapphet måtte en begynne å investere i livsgarderoben fra fødselen av. En forlot foreldrehjemmet med det nødvendige utstyret i kisten.

Tøy som en viktig del av lønnen for tjenestefolk var også vanlig. Tjenesteuniformene har sin opprinnelse i et slikt lønnssystem. Først kom militæruniformen (under 30-årskrigen kalt "liberi"). Senere fulgte siviluniformene (fra begynnelsen av 1700-tallet og særlig på 1800-tallet). I de tilfellene slike uniformer fortsatt er i bruk, har de som oftest en stor symbolverdi knyttet til seg. Uniformen i seg selv (f.eks. politiuniformen eller militæruniformen) bærer bud om en viss tjenesteutøving. Den gir bæreren en særskilt makt (men representerer også en forpliktelse) som individet ellers ikke er i besittelse av. Generelt sett kan en si at dette mønstret med klær brukt som gave, som lønn eller som investeringsobjekt ikke eksisterer i vårt samfunn i dag. Industrialismens frembrudd og masseproduksjonen gjorde slutt på dette mønstret.

Samfunnsøkonomisk betydning I følge forbrukerundersøkelsen fra 1973 utgjør utgiftene til klær og skotøy vel 10 % av den norske gjennomsnittshusholdnings utgiftsbudsjett. Den totale forbruksutgift pr. husholdning var kroner 36 832. Sammenlignet med resultatene fra 1967 er dette en økning på 15,4 %. I samme tidsrom steg konsumprisindeksen med 44,4 %. Den prosentvise andelen av utgiftene til klær er gått noe ned siden forrige undersøkelse, i 1967 da den var 12,3 %. Dette er forøvrig også tilfelle med matvareutgiftene, 24 % i 1973 mot 29,6 i 1967. Det er særlig økning å spore i husholdningsbudsjettet når det gjelder utgifter til reiser og transport. Noe mer går dessuten med til bolig, lys og brensel.

Selv om det altså ser ut til å være en svak tendens til reduksjon av mat og klesutgiftene i forhold til husholdningens øvrige utgiftsposter, skulle det være klart at betydelige summer går med til klær. I tillegg til det konkrete pengeutlegget husholdningen har til klær, må en også nevne forhold som ikke kommer med i en vanlig statistikk egenproduksjon og reparasjon av tøy. Den samlede energi som går med til klær og til å være opptatt av klær blir slik betydelig. Og det er særlig kvinner som bruker sin energi på klær både i rede penger og på andre måter. Kvinner investerer i klær fordi de er særlig avhengig av et salgsfremmende ytre.

Når vi betrakter klær i samfunnsøkonomisk sammenheng, er det også interessant å se på reklamens utgifter m.h.t. denne varegruppen. Ifølge NOU 1974: 61, om Reklame, utgjør de totale reklameutgiftene 1,3-1,4 % av bruttonasjonalproduktet. Rapporten gjengir ingen oversikt med fullstendig fordeling av reklameutgiftene i Norge på ulike varegrupper. Den oppgir imidlertid tall som dekker merkevarereklamen (i dags og ukepressen, film og deler av fagpressen) rettet mot den private forbruker. Her går det fram at det annonseres for klær og skotøy i 7,3 % av denne type reklame.

Klær som vare har det særlige kjennetegn at de kvalitetsmessig blir dårligere og dårligere. Klærne blir på denne måten et særlig grelt eksempel på forbrukersamfunnets brukogkastmentalitet. Dette har sammenheng med de overfladiske og utvendige forholdene mellom mennesker i det kapitalistiske samfunn. Når en mangler egentlig identitet, vil en stadig være henvist til på nytt å søke identitet gjennom forbruk av varer og tjenester for å finne en flyktig og pengekjøpt skinnidentitet.

A. H.

Se også: Busserull, Dongeri, Hår.

Litteratur: BrobyJohansen: Kropp og klær, Oslo 1954. H. H. Hansen: Alverdens klædedragter i farver. En dragtgeografi, København 1976. K. Visted/ H. Stigum: Vår gamle bondekultur, bind 2, Oslo 1971.

Knudsen, Christian Holtermann

Knudsen (1845-1929), foregangsmann i norsk arbeiderbevegelse. Christian Holtermann Knudsen var født i Bergen og var utdannet typograf. Hans posisjon som selve pioneren i norsk arbeiderbevegelse, hviler på hans virke som organisasjonsstifter på tre forskjellige felter: Han var for det første formann i Typografisk forening i Oslo fra 1876. Som formann her, tok han initiativet til dannelsen av et typografisk landsforbund. "Centralreisekassen", som kom i gang i 1882, dannet grunnlaget for den senere Centralforening for boktrykkere.

For det andre var han på denne tiden blitt overbevist sosialdemokrat og mente at en av de viktigste oppgavene nå, måtte være å skaffe arbeiderbevegelsen egen avis. I 1884 kom arbeideravisen "Vont Arbeide" ut. På grunn av at alle trykkerier etter hvert nektet å trykke bladet, bygde Holtermann Knudsen et eget trykkeri. I 1896 ble både bladet og trykkeriet overtatt av Arbeiderpartiet.

For det tredje var Holtermann Knudsen en viktig person i oppbyggingen av et arbeiderparti. I 1885 ble "Den sosialdemokratiske forening" dannet i Oslo, med Knudsen som formann. Han arbeidet ivrig for å danne et landsomfattende parti med utgangspunkt i de sosialdemokratiske foreninger og var en sentral person på stiftelsesmøtet til "Det forenede norske Arbeiderparti" i 1887. Fra 1898 til 1925 var han representant for Arbeiderpartiet i Oslo bystyre, fra 1906 til 1915 var han stortingsmann.

Politisk var Christian Holtermann Knudsen moderat, med rot i Venstre og Venstres arbeiderorganisasjoner. Hans prinsipp var å holde partiet samlet for enhver pris, følgelig var han mot den sosialdemokratiske fraksjonen i 1921 og mot Kominternfløyen i 1923. I kraft av den institusjonelle oppbyggingen han hadde virket for, nøt han hele partiets tillit, uten at man ellers knytter særlige saker eller politiske prinsipper til hans navn.

H. F. D.

Se også: Arbeiderpartiet.

Koestler, Arthur

Koestler (1905-), ungarsk-engelsk forfatter og journalist som i egenskap av frafallen kommunist har spilt en viktig rolle i etterkrigstidens antikommunisme.

Arthur Koestler ble utdannet ved den tekniske høyskolen i Wien. I 1927 ble han knyttet til det liberale tyske Ullsteinkonsernet, som Midtøstenkorrespondent (1927-29). Etter forskjellige journalistjobber ble han utenriksredaktør av "B. A. am Mittag" (1931). Han deltok som eneste journalist på luftskipet "Graf Zeppelins" arktiske ekspedisjon sommeren 1931.

Etter innmelding i det tyske kommunistpartiet (KPD) i 1931 søkte han avskjed fra sine stillinger våren 1932, ble cellemedlem i Berlin og deltok i valgkampen sommeren 1932. Han reiste også til Sovjetunionen (1932-33) som korrespondent for 20 (borgerlige) vestlige aviser. Etter Hitlers maktovertakelse flyktet han til Paris, hvor han arbeidet for Willy Münzenberg Kominterns propagandasjef for Vest-Europa og som ulønnet sjef for Instituttet for studier av fascismen (INFA). Høsten 1936 og nyåret 1937 var han i Spania som "New Chronicles" korrespondent. I Malaga ble han arrestert og satt som dødsdømt i enecelle 3 måneder i Sevilla. Han ble løslatt etter internasjonalt påtrykk. I 1938 meldte han seg ut av KPD. Etter krigsutbruddet i 1939 ble han sendt til konsentrasjonsleiren Le Vernet, men ble løslatt på nyåret 1940 og flyktet til England der han ble engelsk statsborger. Etter hvert var han blitt internasjonalt kjent som journalist, romanforfatter og politisk skribent.

De politiske skriftene omfatter bl.a. den meget positive Sovjetboken "Røde dager og hvite netter" (1933), den sterkt kritiske "Fascismens massemord i Spania" (1936), den desillusjonerte essaysamlingen "Yogien og kommissæren", bidraget i R. Crossmans bok " Guden som svikte" (1950) og framtidsromanen "Lengslenes tid" (1951). Fengselsoppholdet i Spania skildres i "Dialogue with Death" (1938), konsentrasjonsleiroppholdet i "Jordens berme".

Tyngdepunktet i det skjønnlitterære forfatterskapet er "Gladiatorene" (om slaveopprøreren Spartacus), "Mørke midt på dagen" (om gammelbolsjeviken Rubasjov og Moskvaprosessene), "Ankomst og avreise" (om ekskommunisten og flyktningen Peter Slavek), av Koestler kalt en romantrilogi om revolusjonens etikk. De stiller spørsmål ved politisk maktbruk og ytre nødvendighet og legger vekt på det indre menneske og overensstemmelse mellom midler og mål.

Et tydelig trekk i de selvbiografiske "En pil i det blå" (1953) og "Den usynlige skrift" (1954), er at omtalen av politiske begivenheter blekner mot skildringen av forfatterens mange oppgjør med fortiden og satsing på noe nytt, hans stadige vakling mellom alternativer som kontemplasjon/handling, indre/ytre liv, det tragiske/det trivielle preget av usikkerhet og tvil.

Koestlers gode formuleringsevne, journalistisk såvel som litterært, hans vidstrakte erfaringer og omfattende kunnskaper, hans idealisering av en "ny" bevegelse en gang i framtiden, der målene og midlene er identiske, har ditt ham en posisjon som den typiske hjemløse europeiske intellektuelle, og har gitt hans antikommunisme sterke innslag av antimarxisme og antirasjonalisme, som til dels overskygger en berettiget kritikk av kommunistisk politikk.

Hans populærvitenskapelige forfatterskap omfatter bl.a. "I kjempeøglens fotefar", "The Act of Creation", og "Saken dr. Kammerer". Et oppgjør med Gandhis filosofi som livsfjern og umulig å omsette i praksis finnes i "Mahatma Gandhi. Yogien og kommissæren".

H. Vo.

Litteratur: T. Braatøy: Arthur Koestler og psykoanalysen, Oslo 1947. M. Merleau-Ponty: Humanismus und Terror I/II, Frankfurt 1966. J. Strachey: I reaksjonens tjeneste, Oslo 1964.

Koht, Halvdan

Koht (1873-1965), norsk historiker og sosialdemokratisk politiker. Halvdan Koht står i rekken av Norges største historikere sammen med P. A. Munch og Ernst Sars. Som de andre trer han fram som en av sin tids betydeligste ideologer med en nærmest overmenneskelig empirisk flid. Munch begrunnet den nasjonale oppvåking etter 1814, mens Sars leverte legitimasjonen for den nasjonalradikale bølgen i annen halvdel av 1800-tallet. Koht er arbeiderbevegelsens store ideolog, vitenskapsmannen som begrunnet hvorfor arbeiderbevegelsen i Norge måtte komme og måtte vinne.

Koht vokste opp under knappe kår i Tromsø og Skien, tok alle eksamener med innstilling og ble stipendiat i historie i 1901, professor i 1910. Han skrev bøker om alt fra kongesagaer til samtidspolitikk, de fleste i en populær form. Han skrev lærde studier og kildeanalyser av mindre format fra alle felter i norsk historie, og bandt sine idéer sammen i oversiktlige essays ("Innhogg og utsyn", "På leit etter liner i historia" o.a.), som han strødde ut i tidsskriftlitteraturen. I lange perioder skrev han en avisartikkel pr. dag, og bidro flittig til oppslagsverk og samleutgivelser. Hans spesialitet var biografien. Han skrev de helt grunnleggende biografier over Johan Sverdrup og Henrik Ibsen, tallrike livsskildringer i Norsk Biografisk Leksikon, og ellers nekrologer og jubileumsartikler gjennom hele livet.

To ideologiske motiver synes å løpe gjennom dette veldige forfatterskapet. Det ene er klassekampen: at den fins, er universell og (i hvert fall i norsk historie) at den er et gode som gjør samfunnet og dermed menneskene i det rikere og lykkeligere. Det andre motivet er viljen: betydningen av viljekraft og kallsfølelse i individers samhandling med omgivelsene.

Hans taler om og skisser av arbeiderledere i Norge, både de sosialistiske og de førsosialistiske, forenet disse to motivene. Arbeiderbevegelsen var en klassereising, som gjorde Norge bedre å bo i, slik bondereisingen hadde vært det før. Og dens ledere var menn av vilje, eller mennesker hvis personlige innsats lå i spenningen mellom egen vilje og sosiale krav.

Koht var selv en ener, oppfattet som utilnærmelig, og ble gjennom sitt eget livsløp ikke så lite av en dramatisk historisk person av den typen han selv likte å skrive om. Han var utenriksminister i Nygaardsvolds regjering fra 1935, og ble ved tyskernes overfall 9 april 1940 satt på sitt livs prøve. Han besto den med glans historikere som etterpå studerer krigen, må slås av beundring for hans kraft og vilje.

Han ble stemplet og utstøtt som den som nærmest hadde skylden for at landet ble overfalt. Det oppsto myter om hans feilgrep og om hans moral, og høsten 1940 ble han tvunget til å ta avskjed fra regjeringen. Etter krigen greide han delvis å reise seg. Han skrev flere bøker om okkupasjonen, som hører til dens viktigste kildeskrifter, og korrigerte den syndebukkmekanismen som i 1940 hadde virket til å støte ham ut. Da han døde i 1965, 92 år gammel, var det med ry som en åndshøvding, som i format og type hører det forrige århundre til.

H. F. D.

Litteratur: K. Haukaas: Halvdan Koht. Ein bibliografi, Oslo 1964. H. Koht: Historikar i lære, Oslo 1951.